Start på bilen – Kia Soul electric

Dere kjenner sikkert følelsen. Hjem fra ferie. Hundre ting å gjøre. Første morgen. Ikke start på bilen.

Det var verre enn som så. Bilen ikke bare lot være å starte, den var helt død. Det er en elektrisk bil, Kia Soul Electric. Kjøpt i 2015, så snart fire år gammel, og altså ute av garantien for fri veihjelp.

Jeg ringte mor, som stilte opp på kort varsel, og kjørte meg dit jeg skulle. Senere på dagen ble jeg hentet av min søster og hennes mann, som kjørte meg ikke akkurat hjem, men på ny til min mor, som så kjørte meg videre for å kjøpe startkabler.

Det er nemlig det som er problemet, temmelig 100 % sikkert. To andre jeg snakket med, og som har nøyaktig samme bil, sa de også kjente nøyaktig samme problem. Det er startbatteriet. Kia Soul har som andre elektriske batterier, ett for kjøringen, og ett for de tingene som trengs når bilen ikke er startet. For eksempel å åpne dørene. Og å starte bilen.

Det var den følelsen jeg hadde i går morges. Skulle av gårde. Trykket på nøkkelknappen, og det var ingen reaksjon. Jeg hentet en nøkkel med nyere nøkkelbatteri, uten at det var noen reaksjon der heller. Bilen var helt død. Jeg kom meg ikke inn i den. Fikk ikke en gang prøvd å starte.

Forrige gang jeg brukte bilen var i juni, så den har stått i ukesvis uten aktivitet. Dermed tappes batteriet bitte litt, og når det tappes bitte litt over lengre tid, blir det mye etter hvert. Og det er høyst sannsynlig det som har skjedd.

For å ordne på det trengs startkabler. Dette er av samme type som på vanlige biler, for alle biler har et sånt 12 volts batteri til å starte med. Og alle biler lader dette batteriet opp under kjøring, sånn at bilen får den startkraften den trenger. Jeg skriver selvsikkert, men dette er ny og tynn informasjon for meg. Jeg er ikke god med biler i det hele tatt.

Det viste seg i det jeg skulle kjøpe disse startkablene. Jeg hadde jo ikke peiling. Men mor var med inn i butikken, og hun spurte etter hjelp, sånn jeg også burde gjort, og hadde gjort, om jeg hadde funnet noen å spørre. Han viste meg helt andre kabler enn de jeg så på, jeg tror jeg vurderte sånne kabler som kan brukes til å starte fra bil til bil. Jeg trengte fra bil til stikkontakt.

Og kjørte hjem med det. Sånn med digitalt display, så jeg «kan se hva jeg gjør», som butikkhjelpen formulerte det. Det var et stort kompliment.

Hjemme igjen, er det å spørre kona, da. Og når hun ikke kan bidra, fordi hun vil hvile, så er det å se i bruksanvisningen. Da hadde jeg kommet så langt at jeg hadde fått åpnet panseret, litt. Jeg husker fra hjelpen jeg fikk fra Veihjelpen, han hadde åpnet panseret, med en hendel nede til venstre, under rattet. Og det må jeg også ha gjort, når jeg fylte på vindusspylervæske. Helt i utkanten av hva jeg kan få til med en bi.

Nå fikk jeg ikke panseret lenger opp en bitte litt. For det har en ekstra lås, og den må skyves vekk. Selv med bruksanvisningen klarte jeg ikke å finne ut av det. Kona fikk ikke hvile.

Hun greide det. Men derfra kom vi oss ikke videre. For selv om vi fant 12 volts batteriet, til høyre når du ser motoren forfra, så klarte vi ikke finne hvor vi skulle sette startkablene.

Da ble det å spørre naboen, som akkurat kom hjem. Det var kona som var på saken. Naboen hadde også et ekstra batteri, til å hjelpe, men det var ikke nødvendig når vi hadde startkablene. Han kom over, og skjønte etter en stund hvor det skulle festes. Det er pluss og minus, og plussen er under et deksel. Så gjaldt det å finne hvordan å åpne det, og så var det å sette kablene til, og kontakten i stikkontakten.

På displayet kunne jeg «se hva jeg gjør». Eller kona og naboen se hva jeg gjorde. Det viste 1,9 V og 1,8 V, altså lav spenning, det skjønner jeg, for da er vi over i teorien, og der har jeg straks større kontroll. Men det var ikke lett for meg å se hvordan den ladet. Og det blir ikke lett å se om ladingen har virket, når jeg nå skal ut og se snart, når jeg skal av gårde. Jeg har en ide i hodet om at den bør være nær 12 V.

Så får vi se. Håpet er at når jeg trykker på start, vil bilen starte. Uansett hva som står på displayet kommer jeg til å prøve, og uansett hva som står, kommer jeg til å bli veldig glad om det virker.

*

For lesere med samme problem: andre årsaker til at batteriet tappes er å ha nøkkelen mye inne i bilen, når motoren er av. Da tappes batteriet, både i nøkkelen og under panseret. Alle triksene med nøklene tapper, det at speilene retter seg ut, når du beveger deg forbi, det å åpne og lukke dørene, lysene som blinker når du gjør det, alt dette. Det tapper batteriet veldig å starte motoren. Så om du starter ofte, og kjører lite, altså korte turer, så får ikke batteriet ladet seg ordentlig opp, og kan gå tomt. Startbatteriene til KIAs elbiler er kjent for å være litt dårlige, begge de to jeg snakket om hadde skiftet ut sine, og det før garantiperioden på 7 år er utløpt (bilen kom jo i 2014, så det er ikke mulig å ha hatt bilen i 7 år ennå). Det koster omlag 3000 kroner. Det kan hende jeg også må gjøre det.

*

Og om bilen ikke starter når jeg nå går ut og prøver, så må jeg ha profesjonell hjelp. Først av mor, til å kjøre meg dit jeg skal. Så av veihjelpen, til å få bilen i gang. Jeg håper det går uten dem. Jeg har andre ting å gjøre.

EU-kontroll

Jeg leverte inn bilen i dag fordi den skulle til EU-kontroll. Jeg satt den fra meg, løp til jobb, dusjet, og i det jeg forlot garderoben tikket inn en tekstmelding: Bilen er ferdig. 1295 kroner.

Tok det en halvtime? Ikke vet jeg. Men betalt vet de seg å ta. Og EU-kontrollen gir gratis penger inn til alle verksted og forhandlere. Sikkert derfor de er så ivrige, og vil ha meg som kunde, nettopp for denne kontrollen.

Bilen kjøpte jeg i 2015, med 7-års garanti. Det er godt å vite at det er sikre biler på veiene, men her er de vel lovlig ivrige, EU, med lovene og reguleringene sine? Når man skal betale noe, er det viktig å følge at innkrevingen er rimelig, og/eller at man har et lag. Her presser de grensene, synes jeg.

Ellers har jeg ikke noe å melde i dag.

 

Tur til Kristiansand for eksamen i tysk

I dag reiste jeg frem og tilbake til Kristiansand for å avlegge eksamen i tysk språk og litteratur. Jeg hadde lest det hele, fra år 700 til 1900, før jeg skjønte det var kun mellomkrigstiden og litt av etterkrigstiden vi skulle ha. Jeg kan jo den ganske godt fra før, etter å ha studert flere fag som har med det å gjøre, og ha det som interesse i livet. Det gikk selvsagt bra på eksamen, like bra som det ville gått å bli hørt i enhver av tysklands perioder, basert på læreverket vi hadde.

Eksamen er vel ikke helt laget for sånne som meg. Og vår tid har beveget seg litt, min kunnskap er ikke etterspurt, det er noe litt dinosauraktig, det der, med bare å sluke absolutt alt, om det er pensum eller ikke pensum, relevant eller ikke relevant.

Jeg synes bare det er gøy å kunne ting. Og har hatt det veldig moro, med denne tysken, det har vært en sann glede å få være med på. Jeg behøver verken studiepoengene eller karakterene, det står ikke noe på spill for meg, jeg kan bare lære meg det så godt jeg bare kan, men på min måte, og la det stå til.

Også det å kjøre langtur i EL-bil, begynner å bli rutine. Det er femte gangen i år, tredje gangen til Kristiansand. Temperaturen var 3 grader, frost om morgenen, regn om kvelden. Skikkelig mørketid. Allikevel klarte jeg å komme meg til Helleland og Lyngdal, og videre til Kristiansand, og tilbake til Søgne, for å lade, og derfra til Flekkefjord, og fra Flekkefjord og helt hjem. Da måtte jeg også ha varmeanlegget av, for det meste, og kjøre forsiktig, så avstandene holdt. Mellom hver lading var det opp mot ti mil, i meste laget på denne tiden av året, og i slike temperaturer.

På vei opp repeterte jeg bare tysk, og planla hva jeg skulle si. Jeg har faktakunnskap i overflod, og et ordforråd som er sjelden for en som er så dårlig til å sette ordene sammen, jeg har store problemer med å få overbrakt hva jeg vil si. Jeg har selvfølgelig pugget, og kan, grammatikken også, men jeg lager det meg til for avansert, og gjør meg skyldig i helt elementære blemmer. Så ingen av mine planlagte tirader fikk jeg benyttet. Min egen presentasjon, som skulle vare i 10 minutter, hadde passet godt i en undervsiningsøkt, jeg her helt av min natur at jeg vil forklare, argumentere og mene, slik lesere av bloggen må ha fått med seg. På eksamen er det nå en gang slik, at man skal vise at man kan legge frem lærestoffet på en god måte.

For meg var lærestoffet uten grenser. Det er uendelig å si om Tyskland i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, om alle forfatterne og alle personene, og alle referansene til tidligere tider og personer. Det var rikelig, rikelig, rikelig å si om den lille novellen av Böll vi skulle presentere, jeg gikk igjennom det igjen og igjen og igjen, i bilen, på tysk, mens jeg kjørte opp til Kristiansand, for å legge stoffet mitt frem.

På Ålgård var det lang kø i motsatt kjøreretning enn meg. En dame stod forrest i denne køen, og snakket i mobiltelefon, i bilen. Hun hadde stoppet, uten at jeg kan se noen annen forklaring, enn at hun gjorde det, fordi det ikke er lov å kjøre og snakke i mobiltelefon, samtidig. Hvis det er tilfellet, burde noen ringt politiet. Hun stod ved en midtrabatt, sånn at bilene bak henne, ikke kom seg forbi. Hun hadde bare stoppet, midt i veien. Hvis det var en annen ting som gjorde, at hun hadde stoppet, midt i veien, får hun ha meg unnskyldt.

I Kristiandsand var det gamle eksamensnerver i lokalene. Selv jeg kjente, hvordan det en gang var. De yngre studentene snakket om strategier, hvordan de skulle unngå å komme inn på tema de ikke kunne så mye om. De spøkte og lo, nervøst, som man gjør. Han ene fortalte om en klasse som hadde hjemmeeksamen, tre dager på å skrive 600 ord. Det hørtes veldig lite ut.

Jeg tror jo på kunnskapen, men det er den veien vinden blåser. Fagene blir gjort enklere og enklere, ting blir tatt bort, det generelle overtar for det konkrete, man skal kunne snakke om ting, mer enn man skal kunne dem. Fine greier det, jeg fortsetter med tysken der jeg slapp, nye gloser på mobilen, nye tekster å lese, straks jeg kommer hjem. For min egen del er dette viktig, dette betyr noe for meg.

Og å komme hjem, er det største. Til Olia, og lille Irina. Nå har jeg endelig skikkelig tid til dem igjen. I to dager har Irina fått høre at far skal ha eksamen, vi kan ikke leke. Hele resten av livet går Irina foran alt.

546 km i elbil

Så er jeg endelig hjemme i eget hus igjen, etter en lang reise fra Helsfyr i Oslo til Ganddal i Sandnes. 546 km i elbil. Det er min femte langtur med elbil, og min andre til Oslo.

Jeg skrev i posten i går at jeg satt og drakk kaffe, og forberedte reisen. Det var en plage at telefonen var ladet ut, og ikke lot seg lade opp igjen. Det skulle bli en plage hele reisen. Utover det, så var det ikke så mange plager.

Før jeg går i gang, vil jeg for lesere som selv planlegger langtur i elbil, skrive at man må planlegge ladestoppene. Og man må ta hensyn til været, og på veiene. Raske veier tar på batteriet, det samme om det er mye opp i høyden. Akkurat som med oss mennesker, vi blir mer slitne av å løpe fort, og å løpe i oppoverbakke. Da trenger vi litt mer tid på å hente oss inn igjen, enn om vi jogger rolig på flatmark.

Været var elendig, med kraftig regn. Så kraftig at det var flomvarsel og rasvarsel fra metereologisk institutt, det var tosifrede antall milimetere på yr. Det vil si konstant vindusvisking, og kjøring på veldig våt vei, av og til med overvann. Temperaturen var 10 grader, nok til å kunne skru av klimaanlegget og heller bruke setevarme, skulle det knipe på batteriet. Men det gikk ikke an å gjøre det i lengre perioder, for det ble raskt dogging på vinduene, så stort sett måtte jeg ha klimaanlegget på.

Min tommelfingerregel er at det går trygt å ha 100 km mellom hver lading i sommerhalvåret, litt mindre om vinteren. Så kan det varieres, etter hvordan man kjører. Enhver får kjenne på sine nerver, hva man tillater av sikkerhetsmargin. Jeg liker å ha 20 km, og hvis jeg kommer under 15 og ned mot 10, tilpasser jeg kjøringen veldig. Jeg er mer nonchelant med disse marginene, om jeg er kjent, og har brukt ladestasjonene før. På nye steder, kan det hende man surrer seg litt vekk.

Annet elektrisk som var på

Ladestopp (og innholdsfortegnelse)

Holmen senter, Nesbru
Circle K, Nykirke
Telemarksporten, Porsgrunn
Lillesand senter (kort)
Extra Tangvall, Søgne
Flekkefjord

Holmen senter

Bilen var langt fra fulladet, da jeg tok ut, litt over elleve. Den hadde 30-40 km igjen på batteriet, og med det presset jeg meg ut av Oslo, og til første ladestopp utenfor – Holmen senter. Været var dårlig, så jeg smatt inn på Godt brød, uten at jeg kjøpte noe der. Jeg hadde jo nettopp spist kraftig frokost, og pusset tennene.

Circle K, Nykirke

Med 80 % ladet batteri og foreslått rekkevidde på omlag 115 km la jeg ut på de kraftige motorveiene nedover Sørøst-landet. Normalt er man ganske trygg når man regner 100 km mellom hver ladestasjon på langturer. Her, på disse veiene, og om høsten, så bør man ikke ha mer enn 80-90. Sist jeg kjørte, i oktober, så var strekket Skøyen i Oslo og Sandefjord. Da måtte jeg ligge konstant i høyre fil, være ytterst forsiktig med å passere 90 km/t (fartsgrensen er 110), og likevel kjørte jeg batteriet nesten tomt.

Denne gangen hadde jeg klemt inn litt på hver side, så det ble Nesbru – Nykirke, i stedet for Oslo – Sandefjord. Det vil si 70 km, i stedet for 110. Da kjørte jeg på, i det kraftige regnværet, og havnet under sikkerhetsmarginen min på 20 km før jeg kom frem. Det er altså opp mot 40 km i forskjell å kjøre med anstrengt motor, og kjøre uanstrengt.

På bensinstasjonen var det ladekø på et par biler. To stod og ladet, én stod og ventet. Det gikk ikke mange minuttene før jeg også slapp til, og så var det de vante 20 minuttene med venting. Jeg satt inne på bensinstasjonen, der det ikke var nett, og telefonen heller ikke virket. Stusselig, er vel rette ordet, en øde bensinstasjon langs landeveien.

Telemarksporten

Det er omtrent 70 km fra Nykirke til Porsgrunn også. Fremdeles er det stort sett brede, firefelts motorvei, med 100 og 110 km/t fartsgrense. Jeg kjørte på, som mellom Nesbru og Nykirke. Men mot slutten ble fartsgrensen litt senket, de fire feltene tok slutt, og det går også litt nedover. Det er behagelig for batteriet, så jeg nådde Telemarksporten med god margin, og kunne nok kanskje prøvd meg enda et strekk, om det skulle være nødvendig.

Ved Telemarsporten er en bensinstasjon, en søndagsåpen matvarebutikk, et hageutsalg og en hurtigmatkjede søndagsåpen. Jeg kjøper ingenting, går bare fra sted til sted, tusler, og venter.

Jeg lader ikke helt opp til maks, engang, og stopper på noen og sytti, før jeg reiser videre. Resonnementet er at jeg trenger ikke de ekstra prosentene for å komme meg til neste ladestopp. Der er det kanskje også litt mer å finne på?

Brokelandsheia, heimat

Det er dette strekket som er dårligst dekket med ladstasjoner, mellom Stavanger og Oslo. Det er ikke så lett å slippe unna Brokelandsheia, på Gjerstad. Fra Arendal og inn til Kristiansand kommer ladestasjonene tett, men mellom Arendal og Tvedestrand, Kragerø, er det minde. Strekket mellom Porsgrunn og Brokelandsheia er bare 60 km. Det trengs ikke mye batterikapasitet for å få det til, på 80 km/t-veiene som er her. Men jeg har regnet på det, og funnet at det er ikke noe poeng å forsøke å knipe bort dette stoppet. Jeg må uansett ha minst tre ladinger til for å komme meg helt hjem. I dette været, denne årstiden, har lite lyst til å prøve noen 100-kilometers strekk.

Også på Brokelandsheia var det en liten ladekø. Jeg kommer frem til at jeg har valgt feil strategi. Det er om å gjøre å unngå lading. Det er bedre å kjøre sakte, lade sjeldnere. Hver lading tar lenger tid, enn det man sparer på å kjøre 10-20 kilometer i timen fortere.

Der på Brokelandsheia var det også en elbil som hadde kjørt seg helt tom. Den ble slept og dyttet inn til laderen, for å få seg fyrt opp igjen.

På Brokelandsheia har de en fin kafe, men jeg vil ha pizza, og tar heller maten en senere stopp. Også Brokelandsheia forlater jeg før batteriet er kommet helt opp i de 80 prosentene hurtigladingen tillater. Jeg skal bare til Lillesand.

Lillesand

Det er lettere å kjøre fra Brokelandsheia til Lillesand, enn omvendt. Høydeforskjellen har litt å si. I oktober kom jeg fra Brokleandsheia og helt til Sørlandssenteret. Det hadde jeg nok klart denne gangen også, om jeg hadde forsøkt. Kilometeranslaget i bilen er villedet av de raske motorveiene jeg har kjørt på i timesvis frem og tilbake til Oslo.

På Lillesand har de god pizza. Men Lillesand senter var stengt, det var ikke en bil å se. Det var heller ikke en ting å gjøre, jeg ruslet rundt i regnet og kikket, men alt var stengt, utenom en bensinstajon, et stykke borte.

Jeg omgjorde planene mine. Først hadde jeg tenkt nå å kjøre til Lyngdal, 100 km, så til Ben’s kafe, Helleland, 95 km, men i stedet ville jeg gjøre stoppene på Søgne og i Flekkefjord. Der vet jeg det mat å få.

Søgne

Fra Lillesand til Søgne er det bare knapt 40 km. Til det trenger jeg ikke mye batteri, så jeg avsluttet ladingen på 41 %. Det viste seg å tilby litt over 50 km, i kilometeranslaget. Litt i korteste laget.

Selv om jeg vet utmerket hvor ladestasjonen på Søgne er, og brukte den så sent som på torsdag, så la jeg den inn på GPS, så jeg kunne ha oversikten over hvor langt det var dit. Her var jeg bare en drøy mil i slingringsmonn, det syntes jeg var lite, så jeg satte inn jerndisiplin, og kjørte bare på grønt. I oppoverbakker gikk farten ned i 70 km/, i 100-grensen, men batteriet belønnet meg, med å la meg spise kilometere raskere langs veien, enn fra batteriet.

Fra Kristiansand og til Søgne var det en annen verden for batteriet. Jeg kom frem med rikelig sikkerhetsmargin, fikk knapt nok varsel om «Low battery».

Og på Søgne fikk jeg kjøpt min pizza.

Flekkefjord

Fra Søgne til Flekkefjord har jeg nettopp kjørt, nå på torsdag. Så det visste jeg går bra. 90 km er strekningen, på middels raske veier, mem mye opp og ned. Her får man for første gang på lenge opplevelsen av at det kommer biler i mot, igjen. Det var nå blitt helt mørkt, selvsagt, allerede på Lillesand var det helt mørkt. Og regnet gav seg ikke, det heller.

I Flekkefjord kom jeg med grei margin, litt lavere enn torsdag, riktignok, da det var oppholdsvær, og klimaanlegget ikke var noe jeg trengte å bruke.

Jeg var på nippet å få ladekø, den ene hurtigladeren som er der. Det var han som kom rett bak meg, som fikk oppleve køen. Han snudde.

I Flekkefjord var alt stengt, utenom en Narvesen og noen spisesteder for farende. Jeg hadde allerede spist, og gikk bare og ruslet ved kaien. Jeg savnet telefonen min, der jeg har gloser å repetere. Nå var det bare å vente.

Hjem

Da jeg kjørte ut av Flekkefjord, viste kilometeranslaget 108. Hjem er det 115. Med klimaanlegget på, som det måtte være, gikk det straks ned i 105. Jeg måtte altså knipe inn disse kilometerne, for nå hadde jeg veldig lyst til å komme meg helt hjem, uten flere ladinger.

På torsdag hadde det gått helt fin. Da hadde jeg feiget ut, med en kort oppfyring på Bens kafe, noe som viste seg å være unødvendig. Det ville jeg ikke denne gangen.

Dette ble litt nervepirrende. Det var kraftig regn hele tiden, og alltid en bil bak meg, så jeg måtte presse motoren for å holde fartsgrensen. Jeg tenkte på Helleland, Ben’s kafe, at jeg der burde ha 55 km anslått på batteriet også, siden det er det som der er distansen hjem. Men anslaget viste 51, når jeg hadde på klimaanlegget, som jeg måtte.

Neste mulighet for lading var Vikeså, men der visste jeg ikke hvor langt det var igjen. Enda en gang måtte jeg legge inn hjemmeadressen min, for å få avstanden. Den var omtrent lik, enn det batteriet viste å ha kapasitet til.

Siste sjanse var Ålgård. Der måtte jeg ha flere kilometer igjen på batteriet, enn de omtrent 20 det var hjem, for ikke å måtte ta en ekstra lading. Å bli stående uten strøm er ikke noe tema, særlig nå som jeg ikke engang har telefon til å ringe noen. Fra Ålgård og hjem har jeg kjørt flere ganger, så der vet jeg at strekningen er snill med batteriet. Men et visst slingringsmonn vil jeg gjerne ha.

Opp fra Vikeså gikk det drøyt for batteriet, og i alle oppoverbakker gikk kilometerne raskere ned på batteriet, enn den reelle strekningen jeg kjørte. Nå måtte jeg til med jerndisiplin, ikke presse motoren, la meg heller havne litt under fartsgrensen, her og der. I regnet og mørket var ikke de bak så veldig plaget, det var ingen hissige på å komme forbi.

Det var akkurat i det jeg kjørte inn mot Ålgård at anslaget på batteriet viste et høyere tall kilometere enn anslaget til GPSen. Det var 22 mot 21,8, den stilen. Og det gikk i favør batteriet.

Jeg kjørte forbi Coop Extra, den siste lademuligheten. Heretter måtte det bare gå.

Og det gjorde jeg rett i. Fra Ålgård og inn kostet det meg 5-6 km, eller så. Jeg hadde ennå 10 % kapasitetet i batteriet, 13 km, et godt stykke unna det laveste jeg har hatt, og 4 km før kilometeranslaget blir tatt bort, og det bare står: kom deg til en ladestasjon.

Den hadde jeg i garasjen. Klokken var 2130, omtrent. Jeg reiste 1130, omtrent, så turen Oslo – Sandnes hadde tatt de 10 timene den skal ta med elbil. Det er vanskelig å få det raskere. Det er dette man må beregne.

Morgenpost fra Oslo (jeg lærer ikke)

Jeg lærer ikke. I går tenkte jeg at jeg skulle komme meg til Oslo i fire-tiden, få trent litt og dusjet, og kanskje hvilt, før jeg i god tid kom meg av gårde til festen som skulle begynne klokken 1800. I stedet kom jeg frem 1755, bestilte Taxi mens jeg dusjet og skiftet, for å komme i alle fall raskest mulig til den doble førtiårsdagen jeg var invitert til. Hjem igjen gikk jeg til fots, de to kilometerne, med en telefon på 5 % batteri, og håp om at den skulle lede meg hjem.

– Vi vet hvordan det kommer til å gå, så bursdagsbarnet. Det har hun helt rett i. Bare at det gikk litt verre. Telefonen døde ut omtrent med en gang, for så ikke å la seg lade igjen. I pøsregnet, i mørket, i natten, forsøkte jeg å finne noen å stole på, og å spørre.

Akkurat det gikk bra. Nå spiser jeg frokost på hotellet, og kommer til å drikke kaffen jeg kan få frem til elleve. Så pakker jeg ned dressen, går inn i bilen, og reiser. Det venter meg en begivenhetsrik tur hjem. Nå vet jeg det. Nå skal jeg ha lært.

Min opprinnelige plan var å komme meg av gårde klokken 0800 i går. Av en eller annen grunn, har jeg det i hodet at det tar cirka 8 timer i bil, til Oslo. Kanskje gjør det det med bensinbil. I min elektriske, med rekkevidde mellom 150 og 180 fulladet, går det minst ti. De raske veiene spiser elektrisitet, og det må lading til hver halvannen time. Og ladingen tar sin halvtime, med å finne frem, svinge av veien, koble til lader, og alt som følger med. Selve ladingen tar litt over tjue minutt, men det går alltid mer tid, alltid.

I starten gikk det greit. Jeg ladet på sagnomsuste Ben´s kafé, Helleland, og på ny i Lyngdal, ved senteret, der. Der fikk jeg også kjøpt bursdagsgavene. Mellom Helleland og Lyngdal er 95 kilometer, akkurat på sikkerhetsmarginer min, når 80 % gir meg 115, som den gjør nå. Det er litt skummelt, for før Lyngdal går det en stund mye oppover, noe som spiser kilometere fra batteriet. Men så går det nedover igjen, så siste stykket gir nesten ikke utslag.

Ladingen deretter var en ny, for meg, Lillesand senter. Det er 100 km, også i overkant, men veiene er flate, og jeg kjører sakte, for å få det til å gå. I Kristiansand er det mange lademuligheter, men de ligger klønete til, så det er bedre å lade før, eller etter.

Og så begynte problemene. Fra Lillesand fikk jeg ikke lagt inn adressen til Cinderella, Heimat, Brokelandsheia, Brokelandsveien 6. Og det til tross for at jeg samvittighetsfullt har skrevet inn den fulle adressen, på den, og praktisk talt alle andre lademuligheter langs veien, Sandnes – Oslo. Men denne adressen, lar seg ikke finne. Dermed må jeg på mobilen, og 4g. Det spiser batteri av mobilen også, og det er vanskeligere å kjøre etter mobilens GPS, enn bilens.

Her er også veiene supre, sånn at kilometerne går raskere ned. Dessuten var pøsregnet begynt, og det var sterk motvind. Så alt var laget for å gjøre det vanskelig, for oss elbilkjørere.

Herfra begynner det også å tynnes ut med gode lademuligheter. Jeg måtte ta en i Larvik, og en i Holmestrand. Begge ved bensinstasjon, og begge med ekstra forsinkelser. I Larvik måtte jeg for første gang i ladekø. En bil stod steilt på 97 %, og en annen stod og ventet på den. Det tok ti minutter før jeg kom i gang.

I Holmestrand var det ombygging, så stedet kartet viste ladestasjonen var, var det nå motorvei. Jeg kjørte litt rundt på området, gikk ut av bilen, måtte inn og spørre i stasjonen, og så viste det seg de hadde en lader stående.

Deretter var det å programmere meg helt frem. Nå var det blitt helt mørkt, ennå var det pøsregn. På spilleren var det Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan. Klokken ti på seks, skulle jeg være fremme, i følge GPSen. Det gikk enda fem minutter på tull.

Så var det taxi, og det taxi koster, latterlig mye, og så var det fest. Siden jeg skulle reise hjem i igjen i dag, ble jeg ulikt meg ikke med til siste slutt. I stedet gikk jeg – så godt jeg kunne – tilbake til rommet, i dressen, i pøsregnet. Der forsøkte jeg å lade telefonen, uten å lykkes.

Og det er situasjonen. Jeg har nå skrevet inn ytterligere informasjon, på notatarket mitt, om hvor ladestasjonene er, og hvor langt det er mellom dem. Hjem har jeg ingen telefon til å hjelpe meg, skulle det bli problemer. Det er bare bilen, og jeg.

Kjøretur frem og tilbake Kristiansand (Dagen da Helge Ingstad nesten kantret)

Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.

Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.

Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.

I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.

Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.

Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.

Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.

Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.

Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.

Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.

Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.

På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.

Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.

Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.

Og så – cruise!

Omsider kom vi oss på cruiseskipet. I dag gjorde vi (så godt som) ingen feil. Vi våknet i god tid, Olia fikk pakket, vi kom oss forsiktig av gårde, og kjørte rolig fra Moss til Oslo på en liten time. Der parkerte vi (med litt trøbbel), og gikk bort til kaien der skipet lå, og ventet til vi fikk lov å komme ombord. Så var det bare å reise frem og tilbake til Kiel, vårt første cruise, og første gang for Irina å sove i båt.

Det er ikke noe nett i båten, så jeg får ikke postet noe underveis. Ikke er det tid, heller. Å være på cruise er ganske hektisk. I hvert fall for oss. Lille Irina har hovedrollen, så da nytter det ikke å la henne klare seg selv, mens far skriver blogg eller noe sånt. Det får komme når hun sover, og det ikke er noe annet å gjøre.

For de med elbil som ikke har gjort erfaringen selv, det lønner seg å kjøre under fartsgrensen på de gode veiene der fartsgrensen er over 100. Denne kjøreturen, fra Sandnes til Moss, fra Moss til Strømstad, og tilbake, og så fra Moss til Oslo, har overbevist meg skikkelig om at batteriet tappes raskere ved hard kjøring, og at det lønner seg å ligge i høyre, saktegående felt, med økonomisk kjøring. Fra Moss til Oslo er det omtrent 60 km. Vi hadde litt under 80 km igjen på batteriet. Da er det ingen grunn til å ta noen risiko. Jeg kjørte forsiktig, og slapp å lade før jeg kom til Oslo. Når vi kommer hjem, er planen å hurtiglade i Drammensveien 161. Oslo har gratis lading for elbiler, men når hurtiglading koster 2,50 i minuttet, og lades opp fra bunn til topp (80%) på omtrent 20 minutter, så er det ikke mange kronene det er snakk om. Tiden er viktigere enn pengene, om man ikke har ærender i Oslo.

Jeg hadde vært i kontakt med Bymiljøetaten i Oslo for å forhøre meg om parkering for elbil. De hadde tipset meg om gratis og ubegrenset parkering ved Frognerstranda, de hadde et annet navn på det, men det var ved Frognerstranda det lå. Det er i nærheten av fergekaien, og ypperlig. Jeg hadde sjekket nøye på alle nettets kart, og også laget meg en vag backup-plan skulle noe ikke fungere.

Som det selvfølgelig var noe som ikke gjorde. Der nede ved parkeringen stod det skilt med tidsbegrensning. Maks 3 timer. Det er kjedelig. Med kone og barn og full bagasje i bilen, alle klare å gå til ferjen vi ser ligger der, så er det ikke noe å sette familien av, for selv å oppsøke en av Oslos mange betalte parkeringsplasser, og klare meg selv derfra. At kona har krydret turen vår med å legge telefonen igjen hjemme, gjorde ikke dette valget enklere.

Jeg ringte Bymiljøetaten. Etter lang venting kom jeg gjennom, og fikk høre at joda, det var gratis og ubegrenset parkering der, så lenge man ikke ladet. Jeg måtte lese skiltene, sa de. Så jeg leste skiltene for dem, der det vitterlig stod at det mellom 0900 og 2000 var tidsbegrenset til 3 timer, og at man måtte bruke timeviser. Det var til og med bilde av den. Skiltet var ikke til å misforstå. Men de på Bymiljøetaten overprøvde skiltet, og sa at dette gjaldt hvis man skulle lade. Jeg fant et sted å parkere, parkerte, og sjekket så godt jeg kunne om dette virkelig var riktig. Hadde andre elektriske biler timeviser i vinduet? Noen hadde, andre ikke. Og noen av de som hadde, viste et tidspunkt som ikke kunne stemme med vårt klokkeslett: 1130.

Så jeg forlot bilen, ganske utrygg. Så utrygg at jeg før vi forlot norsk mobilnett, faktisk koblet meg på 4G, for å skrive Bymiljøetaten en Mail. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk til parkeringen riktig, og ønsker verken bot eller borttauet bil. Dette vil bli litt nerver i hodet under hele turen.

Men det gjelder å ta problemene når de kommer. Vi hadde spist frokost, men ellers ingenting, denne dagen. Så Irina og jeg måtte ha mat. Olia ville heller ha litt søvn, hun, omsider. For henne var nervene i hodet at denne strabasiøse ferien vår, falt sammen med hjemmeeksamen hennes. Det er jo ikke noe særlig, når vi store deler av dagene befinner oss i bil, og på innleveringsdagen stort sett er i båt uten nettdekning.

Irina og jeg spiste på det som galles grand buffet, og slapp vel egentlig ganske billig fra det. Vi har betalt inn 250 kroner hver i mat på billetten, det var forutsetningen for å få reisen gratis, og på dette måltidet brukte vi vel litt over 400 kroner. For det vi fikk vi spise så mye vi ville, av forskjellige retter, slik det pleier å være på buffeter. Irina fikk til og med litt is og sjokolade etterpå, og jeg fikk kaffe.

Så var det bassenget. Det var hovedattraksjonen. En liten skuffelse var det at de hadde makstid, en time. Irina og jeg liker å være i basseng for alltid. En annen skuffelse var at det var lite vann å bade i. Sånn er det med skip, man må økonomisere med plassen. Så de hadde ikke prioritert noe basseng, men heller et par sklier som endte i vann i sklien, noen plaskevann og boblebad, og så en strøm av vann i sirkel. Det var her det var nærmest å kunne kalles bading. Så det var her Irina og jeg tilbrakte tiden, rundt og rundt i strømmene.

Det var så mye folk, hele tiden, så det var ikke så mye å få gjort. Irina fikk bare i begrenset grad vist frem badekunstene sine. Men hun var den klart yngste som holdt ut i disse forholdene, rundt og rundt i strømmen. Etter hvert lærte hun seg det lønnet seg å dukke under den lille fossen, og så var den grei også. Hun kan svømme, og prøvde litt, men det gikk alltid kort tid inntil hun krasjet i noe. Så den helt store opplevelsen ble det ikke. Men Irina likte det godt.

Etter badingen var klokken omlag seks, eller noe sånt. Vi fant til lekerommet, som ikke var så enormt, og Irina lekte litt der. Konemor Olia hadde knapt spist noen ting, denne dagen. Hun fant en restaurant med liksomitaliensk mat, like ved lekerommet, pasta og pizza. Der serverte de en anstendig Spaghetti bolognese, bedre enn carbonaraen i Sverige, og en grei pizza. Irina kom også og spiste litt med oss, før hun var tilbake i lekerommet igjen. Olia gikk ned på lugaren for å hvile.

Og sånn avsluttedes dagen vår, der på cruise. Etter å ha lekt en stund, gikk også Irina og jeg ned i lugaren. Irina virket ganske trøtt, og var straks på gråten ved minste motstand i lekerommet. Ulikt henne, og ikke bra. Jeg fikk de siste minuttene fri til å dra opp på soldekket i trettende etasje. Der var det ikke noe sol, selvfølgelig, men kaldt, mørkt og vind. Jeg så gjennom dagens gloseprogram på Anki, og tenkte at jeg nok kanskje ikke er i målgruppen for dette med cruise.

Jeg er litt fremmed, her.