Punktert dekk

Flatt dekk.

Nå lørdag skulle vi endelig prøve å skifte dekk på vår Kia Soul electric fra 2015. I fjor fikk vi det ikke til, av en eller annen grunn fant vi ikke ut av hvordan jekken virket, nå i år kan vi ikke skjønne hva som var problemet. I det ene dekket står en stor, tykk stift, en slags forsterket tegnestift, usikker er jeg på hva de brukes til og hvor den kommer fra. Ikke vet jeg lenger hvor lenge den har stått i dekket. Jeg forsøker å ta den ut – det må dere ikke gjøre, folkens, det er en stor feil, la den stå i – men får det ikke til. Kona kommer til med litt verktøy, og vipper den ut.

Vi har litt utradisjonelle kjønnsroller hos oss. Det vanlige er at jeg tar barnet, mens kona gjør grovarbeidet. Ikke omvendt. Akkurat med bil føler jeg at jeg har et forsprang, siden jeg har sertfiktat og har vokst opp med bil, noe hun ikke har noen av delene. Hun har heller aldri vært med på å skifte dekk, noe jeg har gjort selv, det var en av de få tingene far ville ha meg med på av arbeid. Og i moderne tid har jeg skiftet dekk på mors bil, da jeg punkterte med den. Så jeg vet litt hva det går i, og har et lite forsprang på henne. Likevel insisterer hun på å være med, og etter hvert overta, som vi skal komme til.

Nå, ved første forsøk, greide vi ikke å skifte dekk på bilen i år heller. Vi fant ikke ut hvor vi skulle plassere jekken. Kona er veldig skeptisk til hele hjulskiftet, hun har jo aldri gjort det før, og stoler slett ikke på meg. Jeg vet – eller mener bestemt – det skal være mulig. Men denne elektroniske bilen vår har et plastdekke under, som ser ut til å dekke det hele. Og det er ikke godt å forstå hvor jekken skal plasseres. Jeg forsøker å gjøre det på plasten, et sted den kjennes hard, og med stål og bil like over, men i det jekken begynner å ta og bilen løftes, virker det veldig feil. Vi gir opp. En nabo, som beleilig kommer hjem, prøver etter beste evne å hjelpe oss, men finner ikke ut av det han heller.

Sånn er den nye generasjon, teknologien løper fra oss. Vi skjønner den ikke, og betaler for å få den fikset, eller kjøper nytt. To menn i 30- og 40-årene ville aldri blitt stående opprådd med bil og jekk, den gang vi selv var unge og vokste opp. Da hørte det med til hverdagskunnskapen alle hadde.

Uansett, vi parkerte bilen i garasjen, og gjorde oss noen tanker om at vi kanskje bare skulle bruke vinterdekk hele året dette året også. Det er ikke så uhørt som det høres ut, vi er jo bortreist store deler av sommeren, og bruker bil veldig lite i sommerhalvåret. Allerede i oktober er deg legitimt å skifte tilbake. Så det er bare snakk om et par måneder, for oss som kommer tilbake fra ferie i midten av august.

Søndag ettermiddag skulle Irina og jeg på en kort kjøretur. Det var ikke noe spesielt, vi tenkte oss bare et nytt sted og leke litt. Det var her vi oppdaget hjulet var flatt, paddeflatt. All luften var ute. Bilen var punktert.

Så hva gjør vi? Med punktert hjul kommer vi ingen steder, og snart har vi bruk for bilen. Mandag morgen ringer jeg verkstedet, som sier at jeg må få bilen bort, så skal de få fikset hjulet. Jeg innvender at jeg kommer meg ikke bort med punktert hjul, og legger til at bilen står i garasjen, hvorpå de forklarer hvordan jeg kan bruke en kompressor til å pumpe luft inn i hjulet midlertidig, nok til å komme meg til verkstedet. Eventuelt må jeg jekke bilen opp, ta hjulet av, og komme med det. Sånn slutter samtalen.

Ut over formiddagen blir jeg mer og mer usiker. Jeg finner jo ingen kompressor bak i bilen, der den skulle være, og om jeg hadde funnet den, er det slett ikke sikkert jeg hadde skjønt hva jeg skulle gjøre med den. Og å jekke bilen opp, det hadde jeg jo forsøkt, uten å få det til. Jeg vurderer å ringe slekt og kjente, folk som kan komme med tips og hjelp, kanskje til og med komme og hjelpe selv, en eller annen dag. Vi har jo levd uten bil noen år. Selv om vi er blitt godt vant nå, skulle vi kanskje kunne klare det igjen.

Det er når kona står opp det blir fart i sakene. Hun sov lenge denne morgenen og formiddagen, og da hun våknet, insisterte hun på å spise. Jeg hadde jo ikke tenkt at hun kunne gjøre noe med bilen, og slett ikke tenkt på å be henne om noe, men hun ble ganske sint, ba om å få spise ferdig, så skulle hun fikse det der med bilen, etterpå.

Spise ferdig gjorde hun, og med russisk pågangsmot gikk hun i gang med en kraftig sykkelpumpe for å få luft i dekket. Det hadde nok blitt luft i tvilsomme mengder, men kanskje nok til å kjøre forsiktig til et verksted i nærheten, eller et sted å fylle på mer. Men det var en start, etter at jeg hadde vært lamslått en tid. Enda mer fart i sakene ble det, da jeg spurte en eldre nabo, en i mine foreldres generasjon, om han visste noe om punkterte dekk. Det gjorde han selvfølgelig, og enda mer visste karen han hadde på besøk. Han og konemor Olia har jo utvekslet litt kunnskap og erfaringer i husbygging og oppussing, vi har holdt på med det begge.

Han her karen kom over, fant frem kompressoren, som lå under enda et hakk i bagasjerommet, et rom jeg etter halvannet års bruk av bilen ikke har funnet, og han hadde heller ingen problem med å bruke den. Han fylte på luft som bare juling, visste på tallskiven hvor sterkt trykket skulle være, og hadde i det hele tatt full kontroll. Konemor Olia fylte nøye med.

Så kunne vi kjøre til verkstedet.

Først prøvde vi et verksted like ved, et verksted som ikke var forhandleren. Der kunne de ta oss inn, men ikke straks. Vi kjørte i stedet til vår egen forhandler, litt lenger unna. Det gjorde vi lurt i, for vi ble tatt veldig godt i mot, fikk rikelig med kaffe og sjokoladedrikk til den minste, og hadde det i det hele tatt veldig fint mens de prøvde å finne feilen. Noe de ikke gjorde.

Enda hvor mye arbeidskaren blåste dekket opp og smurte med såpevann, så kom det ingen bobler, ingenting som indikerte hull. Vi var jo ganske opprådde, og visste ikke hva vi skulle gjøre. Samme morgen hadde hjulet vært flatt, det var helt sikkert, og en stor stift hadde stått i det, det var også sikkert. Jeg hadde tatt bilde av det, men dessverre ikke på mobiltelefonen, så jeg hadde ikke bildet tilgjengelig og kunne vise. Uansett fikk jeg bli med inn og se på hjulet, og se at det så vitterlig veldig, veldig helt ut. Vi ble enige om å hekte hjulet på, og reise hjem. Ikke en krone skulle de ha. Ypperlig service på Ålgård Auto, det må det være lov å si, her, offentlig.

De visste oss også hvor jekken skulle settes, og garantert oss at den jekken vi hadde, var brukendes nok. Det var kona som fulgte med på dette, jeg tenkte at om jeg vet det virker, skal jeg nok finne ut av det. Men kona gav seg ikke før han hadde visst nøyaktig hvor det var, og til og med hadde satt jekken bortil. Så skjønte hun det.

Dermed kunne vi skifte til sommerdekk. Betimelig, men også nyttig, siden vi da kunne ha det punkterte hjulet av bilen, og se om det holdt seg. Om luften gikk ut av det, kunne vi ta det med flatt, og så ville de kanskje finne ut av det.

Kona var veldig i mot å skifte dekk samme kveld, enda jeg sa det var jeg som skulle gjøre. Sånn gikk det ikke. Kona insisterte. Jeg ble sendt inn for å lage middag, og ta meg av barnet. Hun gikk i gang med bilvask, og så hjulskift.

Nå gikk det som en drøm. Før jeg hadde fått det med meg at hun var i gang, var første hjulet skiftet. Og mens lille Irina og jeg var en kort tur i nabolaget, ble resten skiftet ferdig. Vinterhjulene er trygt plassert i garasjen. Også det som eventuelt er punktert.

Bilen så veldig frisk og fin ut, nyvasket og med nye sommerdekk, nye felger. Det var rent som jeg fikk lyst til å kjøre, bare på gøy. Vi tok en liten runde rundt kvartalet, den korteste runden vi kan gjøre fra der vi bor, og bilen gled stille og fint. Først var det uvant og skummelt, men den ble snart kjørt inn. Alt var i orden. Punktert dekk er fikset. Neste gang vil vi klare det bedre. Nå vet vi hva vi skal gjøre.

Den lange veien for første offentlige lading av elbil

Jeg kjøpte min KIA Soul EV 19. oktober i fjor, med å lade den andre steder enn hjemme i garasjen er akkurat så vanskelig at jeg ikke har fått gjort det ennå. Nå venter imidlertid en reise til Haugesund. Det er for langt til at jeg kommer meg frem og tilbake på en ladning. Så jeg er nødt å finne ut av det.

Ved kjøp av ny elbil i Norge får man automatisk medlemsskap i elbilforeningen. Med i det følger også en nøkkel til ladestasjoner og en ladebrikke. Jeg har forstått det slik at nøkkelen gir tilgang til offentlige ladestasjoner, som er gratis, mens brikken skal brukes når man ønsker hurtigladning. Her er det mange ulike tilbydere, og de har hver sine ulike systemer for betaling. For å bruke ladebriken må man registrere den, og man må ha registrert den hos den tilbyderen som har hurtigladeren man vil bruke. Man gjør mildt sagt lurt i å sjeke ut på forhånd hvem det er.

For min tur til Haugesund er det en fin ladestasjon på Aksdal senter, Tysvær. Der skjer betalingen ved hjelp av ladebrikke fra elbilforeningen eller grønn kontakt, og man kan også bruke app eller SMS. Det siste er forløpig for dristig for meg, jeg satser på ladebrikken som jeg allerede har. Det gjelder bare å registrere den.

Jeg søker på Google, «Registrere ladebrikke», og får nok av treff. Til å begynne med vil jeg registerer den hos elbilforeningen, og hos noe som heter Fortum. Registreringen hos Fortum er grei, bortsett fra at de krever vel mange opplysninger bare for at jeg skal få fylle elektrisitet hos dem, hva skal de vel med fødselsdatoen min, for eksempel? Likevel, det er et enkelt skjema å fylle ut, og med Google Chrome autofyll går det enda raskere. Det er gjort på et blunk, og alt er klart.

Hos elbilforeningen er det akkurat litt verre. Man må logge seg inn på sidene deres, og for å gjøre det, må man bruke medlemsnummer eller mail, og passord. Jeg kan ikke medlemsnummeret mitt, og jeg får ikke noen kombinasjoner av mail og passord til å virke. Så jeg må på jakt i gamle mail.

Mailen jeg har registrert hos elbilforeningen er den gamle til internettoperatøren min, en konto jeg sjelden bruker, her er det mye spam og reklamemail til det lille enkeltmannsforetaket mitt. Da jeg åpnet oulook var det noen hundre mail å laste ned, og de måtte organiseres for å gjøre indekserte søk. Kort sagt, jeg måtte bla meg tilbake etter mail fra elbilforeningen selv.

I en mail fra januar i år fant jeg mailen med medlemsnummeret og passordet. Jeg hadde aldri logget inn på sidene deres, og aldri valgt mitt eget. Med medlemsnummer og passord gikk det greit, jeg var inne på siden, og kunne registrere ladebrikken.

Så gjaldt det å registerere seg som kunde hos operatørene jeg ønsker å bruke, ser jeg etterpå. Det var en viktig detalj, jeg må også registrere meg hos Grønn kontakt, de som driver hurtigladeren i Aksdal. Det gjør jeg ved å klikke meg videre fra siden til elbilforeningen.

Dermed skulle jeg være rustet for langturen. Det anbefales å prøve hurtigladning lokalt før man reiser ut og gjør seg avhengig, men det er nå en gang litt meg å ta sjansen. Ladestasjonene rett rundt her er ikke Grønn kontakt, så vidt jeg kan se, og skulle det gå helt galt har jeg jo nøkkelen. Med den kan jeg åpne tilgang til langsom ladning, tror jeg, og jeg har god tid.

Det hadde imidlertid gjort seg om det var like enkelt å fylle elektrisitet som det var å fylle bensin. Slik er det ennå ikke.

Bompengeregning for elbil

Jeg kommer neppe til å drive folkeopplysning med denne posten her. Folk i målgruppen vil antagelig være vel kjent i hva det går i, og ha fått informasjon fra bedre informerte slik at de har unngått regning jeg har fått. I går dumpet en regning på 800 kr ned i postkassen. Bompenger. Men jeg har elektrisk bil, som skal være fritatt. Hvordan kan dette ha seg?

Timingen var pikant. Vi har storoppussing på huset, med skifte av kledning og etterisolering, og utskifting av mur og betong i gårdsrommet på fremsiden av huset, blant annet. For å spare de små tusenlappene det koster med en container (misvisende kalt «miljøkontainer», som om det fantes «miljøsøppel»), kjører vi små turer til gjenvinningsanlegget på Forus, og leverer avfall for en hundrelapp. Det var mellom to slike turer jeg sjekket postkassen, og fant regningen.

Det blir litt ekstra pikant at min kone og jeg er som vi er, har det som vi har det, tenker og mener som vi gjør. Jeg har alltid likt å spare penger, være forsiktig og økonomisk, ikke bruke penger man ikke trenger bruke. Min kone er fra Ukraina, fra Kiev, og tar dette til et annet nivå. Det var et viktig argument for å få henne med på å kjøpe bil, at bilen var elektrisk, og at vi derfor ikke trengte betale bompenger.

Videre hadde vi fått vært i butikken og handlet på vei hjem. Ferskt brød, fersk fisk. Klokken var blitt nærmere to. Jeg hadde ikke lyst til å reis ut igjen, og havne i rushtrafikken. Da heller å spise lunsj lenge, med det fersk brødet. Sånn er jeg. Om vi kjørte ut med resten av avfallet mandag, kunne vi reise innom butikken på ny, og gjøre nye innkjøp. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å reise ut en gang til, denne fredagen, virkelig ikke lyst.

Vi kranglet nesten. Kona er møkkalei av alt rotet i gårdsrommet, hun vil ha det vekk, så hun kan komme seg videre i arbeidet. Det er hun som står bak praktisk talt all oppussingen, det er hun som gjør arbeidet. Hun la mye press inn i dette, at vi måtte kjøre ut en gang til, denne dagen, få det vekk. Hun la så mye press i det at jeg skjønte her var det bare å gi seg.

Så fant jeg altså dette brevet i postkassen. 800 kr. Fullt av bompengepasseringer fra vi kjøpte bilen i oktober, til slutten av desember. «Svina har latt oss kjøre lenge i bomkontrollene, slik at regningen får blitt stor før vi skjønner vi må betale», tenkte jeg, unektelig. Fra slutten av desember til nå hadde vi ohså gjort mange ganger gjennom bommer. Alltid med en viss glede, siden det var gratis.

Trodde vi.

Kona stod ute og lesset betong i bilen. Jeg hadd spist en lang, god lunsj, over et halvt bød hadde jeg spist, sikkert en 8-10 skiver, fordi det var så godt, varmt brød til 25 kr, fra Helgø meny. Nå måtte jeg vifte med regningen, 809 kroner, vi må betale, hvis vi reiser ut igjen.

Kona er et tankskip, vond å snu. Hun va innstilt på å reise ut til Forus en gang til, arbeide, få betongen vekk, hun ville ikke betale noen regning. Dette måtte jeg finne ut av.

Og jeg sjekket på vår tids leksikon, søkte på Google. Og ganske riktig, det er gratis å kjøre med elbil i bomringer, hvis bare, om atte, men, med et lite forbehold, og så videre. Man trenger en brikke som bekrefter at man har elbil. Denne må man bestille. Eller, rettere sagt, man må søke om den. Inntil man har en slik brikke, autopass heter den her i Rogaland, så må man betale som alle andre.

Jeg gikk forsiktig ut og sa dette til kona. Nettbrettet i hånda. Der det stod svart på internettet. Vi må betale, om vi kjører ut en gang til.

Jeg klikker av slike ting. Kona klikker i vinkel. Jeg blir forbannet når det er noe man har rettigheter til, og så mister man det på grunn av en dum regel, eller det er et eller annet formelt. Gjør det enkelt, tenker jeg, la nå bare elbilene være utstyrt med en slik autopassbrikke når man kjøper den. De hadde også bilnummeret mitt, El, står det først i det, el for elbil. Det var bare noe tull. Nå måtte jeg betale hundrevis av kroner fordi jeg ikke hadde fått med meg denne dumme regelen. Lignende har det vært svært mange ganger før, i svært mange forskjellige ting. Det er prisen for å være ubekymret. Av og til gjør man seg erfaringer som viser at de bekymrede har rett (men vi ubekymrede har det best).

Kona klikker som sagt i vinkel. Hun blir rasende. I kjeledressen slenger hun fra seg hammeren og keiseren hun har knust betong med, tar fra meg regningen og finner telefonen. Ringer til bomselskapet, og forteller dem i rene ord hva jeg tenker inni meg. 

Det hjalp.

Regningen vil bli slettet. Det er jo også rett og riktig, vi har elbil, og skal kjøre gratis. Jeg må melde meg som kunde, som jeg nå ha gjort, bestille brikke, som er på vei, og så vil regningen bli slettet. Å bestille brikke var enkelt, på nettet, jeg fotograferte vognkortet med nettbrettet, og la ved. Det skal nå være på vei. To ganger ble jeg medlem, i farten.

Så gikk kona ut igjen for å flytte betong. Men nå hadde jeg et uovervinnelig argument. Gjenvinningsanlegget på Forus stenger klokken 1600, fredager. Klokken var 1538. Vi ville ikke rekke det.

Jeg dikk den fredagsettermiddagen og -kvelden som jeg ønsket meg.

Ekstrem oppussing

I går var en spesiell dag. Klokken 1400 stod jeg nede på Coop Mega på Brueland, et par kilometer hjemmefra, med bil som varslet jeg måtte kjøre til nærmeste ladestasjon, telefon hjemme på lading, min datter med meg, min kone inne i butikken et sted for å kjøpe materialer vi trengte til det store arbeidet foran oss, foran henne. Hjemme var den ene sideveggen blottlagt, glavaisolasjonen hang åpen ut i verden. I morgen var det meldt regn.

Min kone er fantastisk. Hva hun gjorde denne dagen er et av mange eksempel på det. Men hun klarer seg ikke godt under press og stress, blir det for mye, klikker hun. Så alt må være rolig og greit. Nå var det klart det var press og stress, hun hadde åpnet veggen helt dagen i forveien, tatt vekk asfaltplatene, men møtt på et problem med et feste i takbjelkene, det hang så godt fast at hun fikk det ikke løs. Dermed fikk hun ikke tatt bort alle platene helt, og dermed heller ikke lagt på ny isolasjon og nye plater. Håndverkeren vår var reist på ferie til Polen. I morgen og fremover var det ventet regn.

Ærendet vi hadde ute var å hente et barnesete vi kjøpte på Finn.no, sjekke om vi fant en lue vi hadde kjøpt til 50 kr på Helgø, og så glemt i handlevognen der, og altså disse materialene på Bygg og bo. Luen stresset henne enormt, det var jeg som la varene i bilen, vi hadde kjøpt mange brød på tilbud, mange pakker med bleier, og mens jeg romstrerte for å få god plass til alt, glemte jeg hele luen. Det ergret henne enormt, slik en fin lue, og billig.

Så det stod jeg og tenkte, hvordan gjør vi dette. Olia ville ha meg til å hjelpe henne med festet for takbjelkene, bjelkestol, heter det visst, jeg skulle hjelpe henne å få den løs. Vi skulle jobbe sammen for å få veggen opp igjen før regnet. Men så var det vår lille datter, Irina, hun blir straks urolig om mor og far ikke har tid, om vi vil sette henne vekk, om vi er litt stresset. Vi kunne finne barnevakt til henne, men det er ikke pent på kort varsel, og dette var onsdag, jobbedag for min mor. Jeg hadde ikke lading nok i bilen heller, til å kjøre frem og tilbake til Klepp stasjon to ganger. Så mor ville blitt nødt til å kjøre, noe vi ønsket det skulle være slutt på, med bilkjøpet. Søster Tonje kunne sikkert også passet, men vi bør være litt forsiktige med alltid å trekke de andre inn i våre akuttsituasjoner. Det er ikke så lenge siden vi kjøpte bilen, og de måtte redde oss. Min kone Olia var også vekk, vi fant henne ikke i bilen.

Det er i slike øyeblikk man kjenner man lever, tenkte jeg, der jeg stod den fine høstdagen, med lille Irina, som ikke skjønte noen ting av problemene vi stod i, men som hadde sitt eget problem, og det var at hun var i ferd med å bli sulten og trøtt. I Sandveparken stod løvtrærne i høstfargene, fulle av bladet. På en eller annen måte måtte vi løse problemet, det måtte bli løst, vi hadde ettermiddagen, kvelden og natten.

Irina sovnet i bilen på vei hjem. Så da hadde vi kort tid på oss. Jeg foreslo å legge Irina over i vognen, der ville hun sove lenger, men det ville bety at vi måtte kle på henne bedre, og da ville vi vekke henne. Hun sov i bilen. Jeg var også sulten, og spiste raskt noen skiver på kjøkkenbenken, stående. Så var det ut og prøve å få løsnet bjelkestolene, som det heter, bjelkefestene, i taket.

Jeg hadde ingen sjanse til det, selvsagt. Jeg følte det som om jeg bare latet som jeg prøvde, der i toppen av gardintrappen. Jeg brukte hammer og brekkjern, og forsøkte liksom å vippe opp festet, så jeg kunne få tak i spikeren, som var festet helt inn, helt fast. Og jeg visste at her nyttet det ikke å late som, dette måtte ut, så den nye isolasjonen og asfaltplatene kunne komme opp før regnet.

Så våknet Irina, som ventet for tidlig. Hun sover ikke godt i bilen når den står i ro. Jeg foreslo for Olia bare å droppe å fjerne disse bjelkestolene, bare la de siste restene av asfaltplater ligge, og legge den nye isolasjonen oppå, det måtte da være greit. Irina gråt, Olia var helt uenig, jeg mente det var riktig, jeg er jo også litt engstelig med huset, kanskje det bare er best å la tingene være som de var, det var nok en tanke med det. Men jeg ble sendt ut med vognen og Irina, for Olia var ikke dette noe å diskutere. I lyden av barnegråt var det ingen nytte i, heller.

Rundt vannet begynte jeg i kortbukse. Det var sol og pent vær, men kaldt. Irina viste ingen tegn til å sove. De russiske glosene jeg forsøker å lære begynte å få fart på seg, endelig begynte jeg å bevege meg ned mot null, å ha en slags kontroll på alle. Mot slutten tok jeg Irina ut av vognen, og lot henne gå selv. Det gikk atskillig saktere. Da det mørknet kom det en del kommentarer om at sommeren var slutt, kortbukse ikke rett antrekk. Det var vanskelig å være uenig i det, kaldt som det var, uten sol.

Jeg kom hjem, og fant at Olia hadde fått løsnet bjelkestolene, men ikke gjort noe mer. Glavaisolasjonen hang ennå åpen. Ikke bra om det ble regn, som det var meldt dagen etter. Klokken var litt over fem, Olia satt og spiste, trøtt. Jeg viste henne værmeldingen. Uten et ord gikk hun ut, uten å fullføre måltidet, – som jeg skulle ønske jeg kunne sove, sa hun forresten, så gikk hun. Det var tid for ekstrem oppussing.

Vi var helter alle tre i det som fulgte. Olia selvsagt mest, legge på ny isolasjon og asfaltplater alene i mørket, langt utover natten, det er ekstremt. Jeg bidro med å holde lille Irina under kontroll, lose henne gjennom kvelden. Irina var helt med å klare sin første kveld, helt uten mor.

Jeg hadde full oppmerksomhet mot barnet. Hun måtte ikke gråte, for da kunne Olia bli stresset, og komme inn. Irina pleier ikke sovne uten brystet til mor, i siste instans er alltid det redningen. Det er bortimot umulig for andre å klare det. I dag var det nødvendig.

Jeg brukte alle triksene. Jeg matet henne, laks, favoritten, som vi uansett hadde planlagt. Deretter var det å holde henne i aktivitet, alltid finne på noe morsomt, tilby noe nytt og spennende. Det var lekene hennes. Så liker hun å bli kastet rundt i sengen. Når det røyner på er det mobiltelefoner, YouTube, da begynner det å bli krevende for viderekommende. I veggen hørte vi Olia banke, platene komme opp. Men det var ingen antydning til at hun skulle bli ferdig.

Jeg husker ikke om klokken var elleve eller tolv da jeg bestemte meg for å bade henne. Da går det alltid litt tid. Det liker hun godt. Kanskje gikk det en halvtime, med det. Så var det på med en varm bamsedrakt, som også fungerer godt som pysjamas. Når mor kommer inn, er det rett i seng. Men mor var utenfor og banket og hamret, ingen antydning til at hun var i ferd med å bli ferdig.

Etter midnatt var det bare YouTube og russisk tegnefilm som gjaldt. Det er også en sang hun liker godt, Pust vsegda budet mama, «la det alltid være mor», for å oversette direkte. Favorittegnefilmen er Vot tak Tigr, «se her for en tiger», eller «so tiger», som det ble oversatt til engelsk, de tre russiske ordene er vanskelige å oversette til andre språk, de betyr liksom ikke akkurat det samme som det de blir oversatt til. Filmen handler om en liten kattunge som blir jaget av en hundevalp, og som drømmer om å være en farlig tiger, for selv å være en som skremmer. Siden katten er stripete, bestemmer den seg for å opptre som en tiger og være farlig, uten at det går særlig bra, selvsagt. Ingen blir redde, utenom en liten mus, som moren voksent sier er redd for katter uansett. Den lille katten bestemmer seg for bare å være seg selv, i god, sovjetisk moral fra 1960-tallet. En fin film. Mye kjekkere enn de nye, dataanimerte, sjelløse tegnefilmene, synes jeg.

 

Resten kommer…

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

image

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

image

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

image

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

image

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!

 

 

 

Tur til Nærbø i ny bil – Kia Soul Electric i bruk

Nå har regnet kommet til Rogaland. Grått, trist, høstregn. Alt er vått, himmelen er hvit og grå, det blåser og er kaldt og surt. De i overkant fine sensommerdagene vi har hatt så lenge nå er det slutt på. Kortbuksen må inn i skapet, selv for en som tviholder på varme og sommer, slik som jeg. Turer med Irina i vognen eller i bæremeisen vil fremover være mer realistiske. Det har vært trolsk, nesten magisk og unaturlig vakkert å gå, så å si alene på solrike hverdager, mens den virkelige verden er på jobb.

I går hadde vi den reelle dåpsturen, jomfruturen, for vår nye bil, Kia soul Electric. For første gang var min kone, Olia, og vårt lille barn, Irina, med i bilen. Hjem fra bilforretningen kjørte jeg alene, da teller det knapt. Programmet var å hente et barnesete, kjøpe litt klær og andre ting vi kanskje trengte, kanskje stikke innom NAV så Olia kunne kopiere litt, litt forskjellig, og på Jærsiden fra Ganddal.

Det er uvant å kjøre automatgir etter et halvt liv med manuell. Foten beveger seg mot clutchen, som her er bremsen. Det er noe uvirkelig av at bilen triller av seg selv når man setter den i Drive, og at den står av seg selv i bakker. Jeg kjenner heller ikke helt størrelsen på bilen, og er ikke familiær med ryggekamera, så å snu bilen i gaten vår her ble kronglete og tungvint. Nedover Elgveien gled det imidlertid fint, og oppover Kvernelandsveien føltes det allerede naturlig og vant å kjøre bilen.

Den går som en drøm. Den er lynrask på gassen. Oppvarmet ratt syntes jeg var noe stort tull, før jeg prøvde det selv, og fant at det var riktig så behagelig. I kaldt og surt høstregn er bilen også kald og sur, det dugger på rutene, og er ekstra, små vanskeligheter alle veier. Men varmeapperatene og varmepumpen fikk snart skikk på tingene, og behagelige kjøreforhold.

Huset vårt står halvoppusset i høstregnet. To vegger er uten kledning, men med nye plater og etterisolering. En vegg er uten kledning, og med gamle plater, altså ikke skiftet helt ut og etterisolert ennå. Det tar lang tid å få det gjort. I den lange finværsperioden vi nettopp hadde, ble både Olia og håndverkeren småsyke, slik at det gikk 2-3 dager tapt. De nye plankene ligger klare i oppkjørselen. I garasjen er asfaltplater og glava. Alt er kjøpt inn og klart. Det er bare å få det opp.

Oppussingen har gitt Olia blod på tann. Hun er interessert i andre gamle hus å kjøpe, og pusse opp. Økonomisk er vi neppe i stand til det ennå, men det forhindrer ikke Olia i å følge med på markedet, hun har til og med vært på en visning, og fulgte med på en budrunde for et hus i gamle Stavanger. Nå kunne vi kombinere kjøreturen vår med å se på ulike hus i mer landlige omgivelser, ute på Jæren.

Derfor kjørte vi fra Klepp stasjon over Laland, og ned til Tu og Kåsen, for å komme til Bryne. På veien svingte vi også av lite grann for å sjekke tilstanden til huset min avdøde bestemor og bestefar en gang eide, jeg tror det er revet og bygget opp igjen. Det er veldig forandret fra sånn det var, også siden kommunen har bygget så mye om i området rundt, og ekspropriert eiendom fra oss. Der det før var gjerde, trær og hage, er det nå veier. Kåsen er ikke som det var.

Så kjørte vi videre, ned til Bryne og M44, der vi bestemte oss for bare å kjøre videre. Olia har kjøpt spikerpistol, hun kjøpte den fra en fra Nærbø, så nå kunne vi jo se hvordan Nærbø så ut. I ny bil rørte vi ingenting, ingen radio, på displayet var kartet som er der som standard. Olia snakket og snakket, Irina sov, trygt og godt.

Også Nærbø er forandret. Det vokser til med moderne hus, rekkehus og fancy bygninger også der, skjønt, den gamle skolen må være den samme. Sentrum må vel være større enn det har vært. De har fått rundkjøring, og greier.

Vi kjørte bare gjennom, og snudde. Olia hadde på veien fått øye på et hus til salgs, vi ville se nøyere på det. Det gjorde også at vi måtte kjøre samme vei tilbake, noe jeg ikke liker. Alltid nye veier er mottoet for meg.

Huset til salgs var en gammel kombinasjon av butikk i underetasjen og privatbolig over. Sånn var det mange av her hos oss tidligere, praktisk å bo like over jobben, men det er langt færre som velger en slik løsning for livet sitt, nå. – Alt er på internett, sier Olia.

Huset lå ved siden av en elv, og like ved hovedveien. Det er praktisk når man har ting å selge, upraktisk når man vil ha et sted å bo. Irina våknet også av at vi stanset, og løp og ramlet rundt på gårdsplassen, klar til å utforske alt mulig.

For å unngå å kjøre samme Jærvei hjem igjen, det er vel E39, så smatt vi straks til venstre, inn det som viste seg å være en blindvei. Blindveien var riktignok skiltet, men var så skikkelig bygget og hadde fartsgrense på seksti, det var jo nesten utrolig at en slik vei skulle føre ingen steder. Som den gjorde. «Følg skiltet, Eivind, nordmenn spøker aldri med slike ting», sa Olia.

Så svingte vi inn til Salte, til Orre, alle nye veier vi kunne finne. Vi havnet på samme vei jeg sykler under Nordsjørittet, og kom ved den store rundkjøringen på sørsiden av Klepp fra den fjerde veien, den vi «aldri» kommer fra. Deretter var det til Jærsenteret, det som egentlig var målet for den lille turen vår. Olia ville kjøpe klær til meg.

Det gjorde hun til gangs. Flere tusen kroner, og mange forskjellige plagg. Det er sjelden hun har både mann og visakort tilgjengelig på en gang. Vi snappet med oss en jakke til henne også, i tillegg til alt vi fant til meg. Lille Irina koste seg i butikken, og løp rundt mellom plaggene, og nysgjerrig på speilene.

Den lange jærturen vår med omvisning og kronglete kjøring tok 5 mil av de cirka 15 bilen er villig til å gå på en lading. Det er rikelig med energi igjen. Fortsatt er jeg så usikker på bilen at jeg driver ikke rundt og trykker på knappene for å teste dem, jeg vet ennå ikke hvordan jeg finner frem til informasjon om hvor nærmeste ladestasjon er, hvor økonomisk jeg kjører, hvordan jeg skal høre radio og musikk, ting jeg vet bilen kan, men som vi ikke gjør ennå.

Det var veldig koselig å ha kone og barn i egen bil, som en voksen mann. Når jeg kjører bilen kommer jeg ikke på at den er elektrisk. Den er veldig behagelig å kjøre, veldig behagelig å sitte i. Mitt førsteinntrykk er som da jeg prøvekjørte den, at dette er en veldig god bil. Fortsatt er jeg overbevist om at jeg har gjort et godt kjøp, og med tiden blir jeg mer overbevist, ikke mindre.