Trettende dag jul, russisk jul – og avslutning på julen

I Ukraina var det i høst slåsskamp i parlamentet igjen, etter forsøket på å splitte den ukrainske og den russiske ortodokse kirken. Jeg vet ikke hvordan det gikk. Her i huset, går den russiske julen forbi oss i stillhet. Det er bare jeg, som spiller russisk, religiøs julemusikk, og også annen sakral musikk til dagen. Ellers har det hos oss vært en ganske vanlig søndag. Til uken begynner hverdagen som den vil være til vanlig.

Jeg fortalte Irina at vi skulle rydde vekk juletreet og julepynten. Det var etter at vi hadde vært en kort tur ute, og sett lys på busker og hus, sånn vi gjør det om dagen. – Nå skal vi rydde det vekk, sa jeg. Da gråt hun sine modige tårer. Det ville hun ikke.

Vi fikk ikke juletreet opp før på nyttårsaften. Vi kjøpte det på tilbud, i romjulen. Det er det første tilnærmet ordentlige juletreet vi har. At vi satte det opp nyttårsaften, er helt i tråd med den russiske tradisjonen min kjære ukrainske kone er en del av. Det er på nyttårsaften de har treet, og første nyttårsdag de har gavene. 6 januar er for den religiøse høytiden, og for dem som vil lære det russiske ordet for jul.

De kan like godt lære Novyj God, ordet for nyttår. For det er der festen.

I vår familie, den jeg er vokst opp i, var det vanlig å rydde julen vekk, trettende dag jul. At det er samme dag som den russiske julen, er tilfeldig. Men jeg tenkte å holde på tradisjonen uansett, og sa det altså uansett. Da ble det altså tårer.

Så vi får se. Det er veldig koselig å ha juletreet oppe, med ekstra lys, en mørk tid. Men hver dag blir det lysere, og våren er ikke mer enn noen måneder unna.

Russisk nyttår

Det er mye som er forskjellig mellom norsk og russisk julefeiring. Og nyttårsfeiring. For norsk er de to atskilt, og vi vet utmerket godt hvordan det virker. Til jul er det julemat og gaver, til nyttår er det fyrverkeri og fest. Jul er for familien, nyttår for ungdommen, og for voksne som vil bevare – eller tviholde – på ungdommen i seg. På russisk er det nyttåret som er jul, der er det alt sammen,

Romjulsdager

Hver morgen står jeg opp, og holder på litt med min nye Huawei PC.. Har jeg gjær og mel, baker jeg brød, og gjær og mel forsøker jeg å ha. Klokken ett er det sjakk, og så ser jeg sjakk. Når det blir mørkt, går jeg ned i kjelleren, og tenner opp i peisen. Olia og Irina er med, eller i nærheten. Det er rolige og gode dager.

Første juledag var vi alle sammen tradisjonen tro hos mor for å spise svinesteik. Det er den tradisjonelle julemiddagen i vår familie, den jeg forbinder med min barndoms jul. Men min barndoms jul er borte, og heller ikke svinesteiken er så viktig som jeg en gang følte den var. Begge mine søstre spiser nå pinnekjøtt julaften, og siden vi oftest feirer jul hos dem, blir det sånn for meg også.

Olia var også med på dette familiebesøket. Det var jo koselig, for hun pleier ikke å ha noe særlig lyst til det. Det ble veldig vellykket, god mat, lett for barn å spise, svinesteik og brun saus, poteter og surkål. Skikkelig norsk. Ikke noe fancy. Etterpå var det alle tiders kaffe og juledessert, alle restene fra både jul og bursdag, det beste som er av dessert og kaker.

Andre juledag var første alenedag på en stund. Jeg hadde ikke tenkt å følge så nøye med på sjakken, men skrudde nå på, og ble som så mange ganger før, fanget. Jeg merker litt overraskende for meg selv at jeg blir veldig patriotisk på de russiske spillernes vegne, så for meg var det veldig kjekt at unge Daniil Dubov vant. Det er litt av en fyr, skikkelig en som kan oppfylle og bryte med stereotypene folk har med russere. Rappkjeftet og original er han i intervjuene også, tydelig en som vil opp og frem, og har skjønt at det da ikke nytter å se opp til den eldre generasjonen.

For meg var det sånn at jeg mistet litt interessen, når Magnus Carlsen ble så suveren i dag. Det passet også greit, for fem dager å sette av timevis til sjakk, det blir i meste laget. Riktignok skjønner jeg prioriteringene som familiemann, andre juledag reiste vi ut på handel, og alle dagene var jeg med Irina når det trengtes.

Fikk ikke skrevet posten helt ferdig… det er leggetid hos oss….

Julaften, 2018

Så er det morgenen, første juledag, 2018. Jeg skriver på min nye Huawei MateBook X, den viktigste julegaven jeg fikk i år, og den jeg sørget for selv. Utenom det var det duker og pledd fra mor og søsken, og en ball fra vårt kjære vidunder, Irina. Hun er den viktigste gaven, året rundt.

Vi tilbrakte formiddagen hos min mor, etter tradisjonell juletrepynting og rømmegrøt og spekemat. Der hører det med litt øl og akevitt, og dermed kan jeg ikke kjøre hjem igjen. Foruten en hyggelig morgen, med kalendergave og strømpebukse til Irina, og en veldig tidlig joggetur rundt Frøylandsvannet for meg, var hovedsaken denne gangen at mor hadde en blå tå, og måtte en tur til legevakten for å få den sjekket.

Så hadde lille Irina og jeg et kort mellomspill hjemme hos oss selv, der vår kjære kone og mor sørget for sin egen jul, ved å la disse dagene gå forbi som om det ikke var noe spesielt med dem, overhodet. For lille Irina på 4 er det veldig spesielt, det er jul og en pakkeverden uten sidestykke, hun gjennomlever dette som fireåringer skal. Det er utilslørte forventninger. Lenge før det var på tide å dra, sørget hun for å få på seg den nye, røde kjolen, og en passende, rød genser, med hjerte på.

Til tross for at vi startet forberedelsene i uvanlig god tid, kom vi likevel noen minutter for sent til kirken. Julegudstjenestene nå om dagen kan knapt nok kalles gudstjeneste, det er show, og Frøyland/Orstad kirke ville vært ugjenkjennelig som kirke for en kirkegjenger for ikke så altfor mange år tilbake. Det er en gudtjeneste for vår tid, en tid med fjas og mas, og en tid der det ikke går an å forvente at en forsamling skal klare å sitte og følge med på noe over flere minutter, uten musikk og lys, og avbrudd med sang. Vår tid er iscenesatt, selv ikke i kirken er det kristne julebudskapet nok i seg selv.

Så har også kirken mange hensyn å ta. Dette er den dagen de har sjansen til å nå frem til mange som ikke går der til vanlig, og som ikke bryr seg så mye mer, enn at dette hører med til julefeiringen.

Lille Irina var der også, i sin røde kjole og oppsatte hår, satt hun i trappen, siden kirken var så full at det ikke var noen ledige seter. Da det var slutt, løp hun ut i bilen, for å kjøre til mor, og så gå videre til tante Tone. Irina ville gå til fots, artig for en fireåring, hun ville rett og slett ikke kjøre, selv om jeg spurte flere ganger. Det er en knapp kilometer bort, men Irina mer løp, enn gikk. Hun og jeg skulle gå litt i forveien, men vi gikk så fort, at mor ikke greide å ta oss igjen.

Julaften

Borte hos Sivertsens lå alle gavene forunderlig under treet. Irina lot forventningene ligge som en hinne rundt kroppen, veldig, veldig synlige. Hun gjennomlevde ventetid etter den gamle skolen, der det bare var å vente, vente til det var lov å pakke gavene opp. I motsetning til søskenbarna, var det ingen mobiltelefon eller skjerm å holde på med. Det var bare å løpe frem og tilbake, turne i sofaen, spise sjokolade, og se på gavene, se på gavene, se på gavene.

Særlig var det en gave som tiltrakk henne enormt. Den som hadde form som en sylinder, og som hun hadde veldig sterk mistanke om at inneholdt det hun ønsket seg aller mest.

Men først var det middag. Pinnekjøtt. For oss voksne var det supergodt, noe absolutt verdt å ta seg tid til. Lille Irina var ferdig etter 5-6 munnfuller, og også da klar til å pakke opp gavene. Men hun måtte vente. Hun måtte vente. Hun fikk lov til å gå fra bordet, men det var også det hele. Hun måtte se de voksne spise seg ferdig, og nyte maten, uten å skynde seg, slik vi voksne også har sett våre foreldre gjøre det samme, da vi var barn. Jeg hører til den som tror det er en uting ved vår tid, at man straks skal få alt man ønsker seg, hele tiden. Jeg tror ikke det oppfyller noen ønsker, om en slik selvmotsigelse er forståelig.

Så var det dessert. Da var Irina litt mer på plass, for det var is. Den ble servert etter at vi hadde ryddet helt av, og vasket det som skulle vaskes. – Et par munnfuller til nå, sa Irina, på russisk, – så er jeg klar. Det tar bare et lite minutt. Stor var skuffelsen, da hun skjønte at det ikke bare var hun som skulle bli ferdig, alle skulle bli det.

Det var vår nye tenåring, Sara, som spiste lengst. Og som tenåringsjenter skal, ble hun svært flau, da hun ble oppmerksom på det, og fikk oppmerksomheten rettet mot seg. Nå var det rett og slett hun, som forsinket gaveutdelingen! Alle vi andre var ferdige.

Etter å ha spist, var det rydding og å vaske opp. Lille Irina spilte sin rolle til fullkommenhet, og hjalp til med å rydde, sånn at det skulle gå litt fortere. Det skal hun ha, det var en venting på flere timer, etter først å ha ventet flere dager, og også uker og måneder, etter bursdagen sin, da hun også fikk gaver. Men hun gråt ikke, klaget ikke, var ikke sur. Gikk bare rundt og fant seg i det, og levde gjennom ventetiden etthundre prosent, sånn bare et barn kan.

Gavene

Endelig. Vi kunne sette oss ned, i sofaen, og endelig begynne gaveutvekslingen. Tones barn er blitt så store nå, at det ikke lenger er interessant å være den som leser opp, og deler gavene ut. Nå var det de voksne, og barna, som måtte gjøre det i fellesskap. I Irinas verden var det sånn, at det bare var å hente gaven man visste var sin, hun hadde glemt det fra i fjor, hvordan det var. Men alle hadde forståelse for et lite barns tålmodighet, hun fikk gaven sin først, og så var hun opptatt for en god stund. Hun var helt uinteressert i andre gaver, inntil hun hadde funnet ut alt med denne første gaven hun hadde fått.

Den eldste til Tone fikk komponenter til en datamaskin han skulle bygge selv. Den yngste, Sara, fikk mye klær, og en bærbar PC. Tone og Torben var storfornøyde med alle gavene de fikk, de hadde sørget for å fore seg selv, rikelig. Jeg hadde også tatt hensyn til min egen lykke, med denne datamaskinen, som jeg nå sitter og skriver på. Lille Irina var ellevill, helt storfornøyd, enda gavene i sum var mer beskjedne i år, enn i fjor, da hun fikk en sykkel.

Vi voksne hadde hjemmelaget øl og innkjøpt vin og kaffe å kose oss med også, uten at det var i nærheten av å bli noe fyll ut av det, selvfølgelig. Det er barna som skal ha julen. Eldstemann Andreas gikk inn i superkonsentrasjon, for å sette sammen datamaskinen, han overraskende for ham selv allerede hadde fått alle komponentene til. Yngstejenta, Sara, konfigurerte sin bærbare PC. Lille Irina løp omkring på gulvet, lekte med hunden, lekte med oss, og var bare levende lykke.

Jeg er så glad i henne og stolt av henne at jeg bare må passe på at det ikke tar overhånd. Ingen barn har godt av å bli overbeskyttet. De skal også lære seg å klare seg selv i livet. Stoltheten og kjærligheten fra foreldrene får de gratis, den fra alle andre, må de vinne. Irina har virkelig gode forutsetninger, det må man si, skjønn og kjekk og fantastisk som hun er, men hun må lære seg å snakke norsk, skal hun greie seg i Norge. Denne høsten har det gått i russisk.

På julaften sprakk det, da hun på min rettledning sa – se!, i stedet for russiske smotri, og selv utviklet det til – kom og se, og til og med, tante Tone, kom og se! Det tante Tone skulle komme og se på, var plastelinen hun hadde laget til, eller det vi i vår tid kalte leire, men som nå visst heter playdo, etter merket. Dette er ikke noen reklameblogg, så jeg styrer unna alt sånn, som den oppmerksomme leser skal ha registrert.

Henimot klokken elleve var det på tide å gå hjem. Det var gamlemor selv, som hadde det tyngst, og var trettest. Lille Irina viste ingen tegn på at hun ikke kunne holde det gående i det uendelige, om det var det som skulle til. Hun løp hjem også, en ny liten kilometer, i vinterkulden og mørket, som riktignok ikke var verre enn at min søster Tone tok turen med hunden samtidig, uten å skifte bort juleskjørtet. Altså bare legger. Ikke verst, men i vår familie knapt egnet til å vekke oppsikt.

Vel hjemme hos mor, der Irina og jeg på ny må overnatte, vil Irina straks i gang med å leke, «bare lite grann, kun fem minutt», som hun greit sier det frem, på russisk, men hun har ikke noen problemer med å akseptere at det er sengetid heller. Hun pusser tennene, tar selv på pysjen, og sovner raskt, vel vitende om at neste dag, vil bli full av lek.

God jul!

 

Julefreden senker seg

Lille julaften. Solen kryper over himmelen, så vidt over horisonten. Det lave vinterlyset er ennå vakkert, om enn det der vi bor ikke er så mye landskap å se det i, som det pleier å være. Det får være som det vil. Nå er det julefred.

I går var det bursdagselskap som et slags forspill til julefesten. De blir tenåringer nå, barna til søstrene mine. Også de barna som pleide å være de minste. Mye blir forandret med det. De eldste barna er allerede i stemmeskiftet, og ferdig med det, og de kan fortelle oss om verden som den nå er, heller enn bli det fortalt av oss. Onkler, tanter og familie og selskap er ikke heller lenger så interessant, livet er et annet sted, det som gjelder, er ikke oss.

For vår lille Irina er det ikke sånn. Hun gledet seg enormt til dette selskapet.

På vei ut rakk vi så vidt gårdsutsalget, grønnsaksboden, der det ennå er sånn at det går an å kjenne innehaveren, og være lojal av andre årsaker enn «kundeprogram». Vi kjøper så langt vi kan alle våre grønnsaker der. Nå gjenstår det bare å kjøpe siste rest av kjøtt og spekemat, så er vi klare for julehøytiden.

Det meste skal tilbringes utenfor hjemmet. Min kjære Olia er ikke så interessert i hele julefeiringen, og det på en måte som ikke er så lett å forstå for oss som har levd hele vårt liv i den norske tradisjonen, og liksom tar avstand fra den innenfra. Det er ikke noe savn for Olia ikke å være med, det ligger ikke særlig kritikk i hennes valg, hun bryr seg bare ikke, og synes det er deilig å slippe. Hennes jul er novyj god, nyttår, der vi pynter opp som hun pleide å gjøre det i sin familie. Det vil si omtrent ingenting.

Vår lille Irina står midt i begge deler. Hun har fantastiske dager, med en liten kalenderpakke hver dag på stolen, og en lapp med nummeret på dagen og navnet hennes. Så er far nå hjemme hele tiden, og det er store muligheter til å leke og ha det gøy, veldig store deler av tiden. Det eneste er at vi må ha tid til å spise, og så har jeg denne julen litt lønnet arbeid jeg må ha gjort.

Ellers er det julefred. Jeg henger opp fuglemat i alt vi har av busker og trær rundt huset. Det er julepynten jeg får til, og det gjør meg glad å se enkle fugler som rødstrupe, spurver og kjøttmeis flakse rundt på nært hold. Skjærer og kråker jager jeg bort, så fort jeg ser dem. Trost og stær er helt greit, de får spise i fred, så lenge de tåler å bli sett på.

I dag skal Irina og jeg reise til min mor for å pynte juletreet, og kanskje ha en tradisjonell kveld med spekemat og rømmegrøt. Det gjør vi hver gang solen snur, St. Hans og jul. Det er en tradisjon vi egentlig ikke vet hvor kom fra. Siden det blir øl og akevitt til spekematen, overnatter vi hos henne, heller enn å reise hjem. Irina får våkne til julaften hos bestemor.

Så er det å reise hjem, være litt hjemme, før det er ut til tante Tone, for å feire selve dagen. Da kan Irina feire barndoms jul, fire år gammel, så godt og magisk som det blir. For oss voksne, er det også fredelige dager. Og det er det jeg ønsker mine lesere, fred og ro, og en riktig god jul!

Festlig helg

Omsider kan jeg sette meg ned. Det har vært en festlig og hektisk helg.

Bob hund

På fredag var planen at jeg skulle konsert med Bob Hund. Hele dagen hørte jeg platene deres på strømmetjenester, som jeg har nå om dagen, bare for å oppdage at konserten var utsolgt.

Jeg er vant med at ting ordner seg, sikkert litt bortskjemt med det, og stresser ikke med å få ting i orden i god tid. Ikke er jeg vant med å gå på konserter lenger heller, og den tiden jeg gjorde det, var jeg ofte tett på arrangørene, sånn at det gikk an å få ordnet billetter eller gjestelisteplass, eller få det til. Nå var det bom stopp, både på det offisielle utsalget, og på arrangøren.

Det var jo en nedtur. Jeg hadde kjøpt god indrefilet, førsteklasses middag, og jeg har alltid rødvin når det trengs. Men billetter hadde jeg altså ikke.

Før det ordnet seg likevel, et par timer før konsertstart. En kollega solgte meg billetten til en venn, teknisk på mobilen, sånn det fungerer om dagen. Jeg spiste en alle tiders middag til live-musikk av Bob Hund, før jeg i god tid kavet meg ned til stasjonen, med Bob Hund i ørene, og rødvin i plastkopper.

Bare for å se at toget var innstilt.

Det var en nedtur. Jeg stusset over at det ikke var en levende sjel på stasjonen, men jeg hadde jo sjekket på NSB sine sider, når toget skulle gå. Der var det ingen informasjon jeg støtte på, om at toget var innstilt. Og det var ikke i mine fjerneste tanker at toget skulle bli innstilt, på grunn av vind og regn.

Vi begynner å bli pysete i Norge. Vel var det uvær, men det var ikke nok til å få meg til å ta på ytterjakke engang.

Et par telefoner ble gjort for å melde fra til min kollega at jeg ikke kunne komme, og for å sjekke om mor om det gikk an å bli kjørt. Kollegaen foreslo friskt jeg kunne ta taxi til Sandnes, og bussen videre derfra. Det var ganske optimistisk. Men det er optimisme jeg liker å dele, transporten bør være der når den trengs, det skal alltid finnes en utvei. Forskjellen på de som får ting til, og de som ikke gjør det, er at de siste gir seg før det de skal gjøre er gjort.

Denne gangen gjorde det ikke det. Det var helt urealistisk å komme seg til Sandnes, og med buss til Stavanger, og til konsertlokalet, før konserten var ferdig, egentlig.

Så her var det å gå hjem til min kjære kone og kjære barn i stedet, alltid en god erstatning.

Butikkåpning, Sandvedparken og gjenforeningsfest.

Lørdagen var som alltid en dag med god fart. Om kvelden, fra klokken seks, skulle det være gjenforeningsfest for kullet vårt på videregående, før det var det å være med Irina gjennom dagen. Hun og jeg skulle på en åpningsfest, for bilforhandleren vår. Den er vi ikke knyttet til i det hele tatt, som folk flest kjøper vi bilen, og leverer den til service, og holder oss ellers unna. Men det var aktiviteter for barn, enkel servering og ansiktsmaling. Nok for oss.

Og så er det super duper kaffe. Jeg er veldig glad i kaffe. Og så lenge det ikke er pulverkaffe, har jeg stort spenn i hva jeg er i stand til å drikke. Men jeg setter skikkelig, skikkelig pris på ordentlig kvalitetskaffe. Det trenger man ikke lenger gå i spesialbutikker eller reise til Italia for å få, hvem som helst kan kjøpe virkelig bra kaffemaskiner på privaten, og arbeidsplasser kan kjøpe enda et hakk opp for ansatte og kunder. Nå var vi altså kunder.

Først kastet jeg bort en kopp på kannekaffe, de har alltid stått for lenge, og er for lærere og bedehusfolk og offentlig ansatte. Nå var jeg ikke der i egenskap av noe av det, nå var det til espressoen på maskinen. Og det koster ikke meg noe å drikke et tosifret antall kopper espresso. Irina fikk brus, snop, litt kake og ansiktsmaling.

Alle var fornøyd.

Så dro vi til Sandveparken, der vi var i timevis. Timevis.

Timevis.

Alltid kjekt å være ute med Irina, men nå hadde jeg strengt tatt litt dårlig tid. Jeg skulle lage risengrynsgrøt også, ingen vei utenom det, og da burde jeg være hjemme egentlig før klokken fire, sånn at grøten var ferdig før fem.

Men Irina lekte og lekte og lekte og lekte. Alltid nye ideer, alltid mer å gjøre. Hint om å gå hjem bet ikke på henne. Regn og drittvær gjorde ingen forskjell, da gikk vi bare under tak. Hun i lekehuset, jeg under et av lekeapparatene. Riktignok fikk jeg bladd meg gjennom rikelig med tyske, italienske og russiske gloser i sommelet, men når klokken var over halv fire, måtte vi gå.

Det ble akkurat som skissert. Vi var hjemme litt før fire, grøten var ferdig fem. Og jeg spiste den, dusjet og kledde meg, sånn at jeg hadde latterlig lite tid å løpe ned til toget i. Hadde jeg ikke vært så veltrent, hadde det ikke gått. Det var fem minutter firsprang.

Og på toget og på vei til festen fullføre dagens gloseprogram.

Før det var å fullføre dagens fest. Alltid en glede. Det har blitt folk av de fleste av oss, mye levd liv, mange erfaringer. Både interessant og kjekt, vil jeg si. Som alltid var jeg til siste slutt, og tok taxi hjem med tre fra samme sted, og samme klasse, på barneskole og ungdomsskole. Ektemaker fra Ukraina, Israel og Sør Afrika. Så her det ha det bra, og tilbake til livene som vi lever dem nå.

Kleppeloen

I dag var det ikke fest, eller noe sånt. I dag var en rolig tur til Kleppeloen. Lille Irina og bestemor var med. Det er en sløyfe på et par kilometer. Bestemor hadde boller og sjokolade, Irina og jeg hadde oss selv.

Vi traff dårlig med været. Det regnet stort sett. Men Irina holdt energinivået oppe, ingen problemer der. Hun gikk og løp og sang, og hang med. På lekeplassen prøvde hun lekeapparatene, språket er en hindring for henne å få ordentlig kontakt med de andre barna, der har vi en jobb å gjøre, men det stråler lykkelig barn av henne i alt hun gjør. Og hun kjører ufortrødent i vei på klokkeren russisk, selv om bestemor og alle andre utenom jeg, ikke skjønner et ord.

Tradisjonen er at vi pleier stikke innom mor etter disse turene våre, min mor som altså er Irinas bestemor. Der er det alltid litt snacks å bite i, alltid kaffe, og så er det tegnefilm og leker for lille Irina. Jeg kan lese aviser, eller snakke med mor. Denne gangen kom vi oss av gårde igjen i rimelig tid, sånn litt over seks. Irina i toppform, med å sjekke bilmerkene til alle bilene på parkeringsplassen. BMW har hun glemt, Mazda har hun aldri skikkelig lært, men på Volkswagen og Toyota har hun stålkontroll, og hun briljerer med Skoda, Renault og Citröen. Ford er det heller ikke alle barn på fire som kjenner igjen. Irina har roen.

Men å få henne til å bruke helt normale norske ord, rett og slett snakke norsk, det er vi ikke i stand til å få til om dagen. Barn er sin egen verden, med egne mål om hva som er viktig. Og vesle Irina på fire insisterer på at det er greiere å snakke russisk, også her i Norge.

Det der skal vi få orden på. Men først er det travel og artig uke i vente, med besøk hos en av de der som har reist ned hit for å få være med på gjenforeningsfesten, før det blir besøk til en som ikke brydde seg med å gjøre det. Han og jeg skal på telttur i fjellheimen neste helg. Og i motsetning til NSB, er det ingen værforbehold. Vi går på, og gir oss ikke før det vi skal gjøre, er gjort.

Akkurat denne helgen her, er det ganske mye som er gjort hos oss. Og gøy har det vært. Sånn som livet er, og skal være.

Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!