Langfredag med Johann Sebastian Bach

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt igjen, bloggen ligger jo nokså ubrukt, men livet går sin gang, og det er hele tiden mye å dele. I dag tenkte jeg å dele litt av påsken, og den tyske komponisten Johann Sebastian Bach (1685-1750), en musiker helt i særklasse, og et av de mest begavede mennsker som har vandret her på jorden. Vi er blitt ganske sekulære her i Norden, og føler ikke påsken så sterkt, men enten man er troende eller ikke, så må Jesu’ lidelseshistorie være noe av det sterkeste som er skrevet her i verden. Den mest begavede musiker av alle, satte toner til dette, i to utrolige verk, Johannes-pasjonen og Mattheus-pasjonen.

Vi i vår familie har pleid å bruke påsken til å gå på tur. Fra den tiden bloggen var mer aktiv, skrev jeg mye om disse turene, og kunne også legge ut bilder. Det første året var året min far døde, sånn at de siste turene med ham ble skrevet ned i daglige poster. Siden den gang er mye endret i livet og i verden, men jeg går turer i det samme terrenget, nå med mitt eget barn, og med min mor, som har hatt slag, og ikke lenger klarer lange tuer og ikke turer i kupert terreng.

Min inngang til Johann Sebastian Bach kom etter år 2000. Ingen i slekta hørte Bach, eller klassisk i det hele tatt, og jeg er vokst opp med populær pop og rock, som siden fant veien til klassikerne også der. Også dette har jeg skrevet mye om på bloggen, det er bare å gå inn og sjekke kategoriene. Det var amerikanske R.E.M som åpnet en ny verden av musikk for meg, da jeg var 19 år og gikk tredje år på videregående. Derfra gikk veien til Neil Young og Bob Dylan, og videre til røttene, og alle band og musikere inspirert av og som påvirket disse, engelsk og amerikansk, pop og rock, med mest rock.

Så begynte jeg utvide horisonten litt i bokverdenen, leste noen skikkelige bøker, slukte etter hvert store deler av litteraturhistorien, og nå var det ikke engelsk og amerikansk, men russisk fremfor alt, og dernest tysk og skandinavisk, språk og kultuer som var, eller ble, tilgjengelige for meg. Og jeg tenkte at kanskje også den klassiske musikken hadde noe å by på, og satte meg fore å forsøke å kjøpe inn litt, og låne litt CD-plater på biblioteket. Det var sånn vi måttte gjøre det den gangen.

Fra Bach var det Cello-suitene som grep med. Det er noe overjordisk med det, hvordan det er mulig å få ut så vakker musikk av et instrument med kun fire strenger, og der man med buen egentlig ikke kan stryke flere enn en og en av gangen. Jeg fikk også av gode venner på musikkonservatoriet høre historien om disse suitene, hvordan Pablo Callas fant dem, og spilte dem, og hvordan de nå er regnet som noe av det ypperste av musikk skrevet.

Det er over 20 år siden den gang, og Bach har vokst og vokst og vokst, for meg. Jeg har kjøpt inn all musikk han har gitt ut, det meste av den i flere innspillinger. Og jeg har fullført med å kjøpe inn 172 CD samlesett fra Hänssler Classic, der Helmuth Rilling er den dominante dirigenten. Jeg har vennet meg til vokalmusikken. Noe av det mest ubegripelige jeg vet om, er hvordan J.S. Bach klarte å skrive en ny kantate, uke etter uke, hver eneste uke i fem forskjellige år, og så er det noe av den ypperste av musikk laget. I løpet av arbeidsuken, skulle ikke Bach bare velge ut tekstene og skrive musikken, han skulle også skrive ut kopiene og levere dem til musikerne, og øve dem inn sammen med dem. Så ble de spilt under Gudstjenesten ved kirken i Leipzig, vi er på 1720-tallet, årene like før konfirmasjonen ble innført i Norge, og kong Christian IV gjennomførte sin norske reise.

Etter Gudstjenesten ble kantatene lagt bort, ment for aldri mer å bli spilt. 1/3 av kantatene er tapt. Og av de som er bevart, er perler av typen som blir spilt rundt om i kirker i Europa, og de som hører på blir overveldet av begeistring. Hva er dette for noe? Jeg trodde jeg hadde kantatene samlet med min samling av Karl Richter, men de fem boksene i settet der er bare en brøkdel av de omtrent 200 bevarte.

Og så er det påskepasjonene, lidelseshistoriene som de er beskrevet i evangeliget etter Johannes, og evangeliet etter Matteus. De to verkene der er ubeskrivelige. Jeg fikk tidlig Matthäus pasjonen dirigert av Otto Klemprer (1885-1973), som kanskje er mer berømt for sine fremføringer av operaer og symfonier, og som dirigerte Bach med sakte tempi og med moderne instrument. Men for meg er den versjonen definitiv. Siden har jeg fått av Münchinger, Richter, Gardiner og Rilling, i tillegg til at jeg har benyttet mulighetene moderne teknologi gir til å høre også andre versjoner på YouTube og Spotify, og sånt noe. Akkurat nå, denne langfredagen, hører jeg Richter.

Før det hørte jeg Johannes-pasjonen, som for meg alltid vil være lillebroren. Det er litt tilfeldig, jeg hadde Matthäus med Klemprer i årevis, før jeg fikk settet med andre dirigenter, og Johannes-pasjonen har aldri helt klart å ta igjen det forspranget. Johannes-pasjonen forteller ikke hele lidelseshistorien, og er også satt sammen av mange tekster, så selv om musikken komponert der er overveldende, og helheten er uimotståelig, så er Matthäus-pasjonen som også får overlevert det religiøse budskapet og selve lidelseshistorien på en måte som gjør det vanskelig å ikke være troende.

Man er i hvert fall nødt til å ha respekt for påskens sterke budskap, og sånn det oppleves av de troende, at det er verdens frelser som sitter og spiser middag med sine disipler. Så blir han forrådt av en av dem, og fornektet av en annen, og i valget mellom å frigi frelseren Kristus eller røveren Barabas, så velger romeren Pontius Pilatus på folket i Judeas oppfordring å frigi Barabas. Det er da torden og lyn ruller over planeten, og det er helt ubegripelig at JS. Bach klarer å tonsette det i samme komposisjon, som der kvinnene nettopp har sørget og grått.

Jeg er ikke så enormt god på musikk og toner, det er ordene som er min arena, men musikk har likevel stor virkning på meg. Dette her er sin egen gave. Det er få av de rundt meg jeg kan snakke sammen med, og som føler og tenker det samme som jeg, rundt denne musikken, og mange av de jeg treffer som gjør det, er selv musikere, og kan det tekniske langt, langt bedre enn jeg kan. Men det er ikke så farlig.

Akkurat nå er det Ich will dir mein Herze schenken, jeg vil skjenke deg mitt hjerte. Bach var selv inderlig troende, og legger inderlighet inn også i musikken. Instrumentene er obo og kontinuo, to instrument der lyden og klangen i seg selv er trygg og vakker, og melodilinjen er så nydelig at man kommer på gråten, man gjør jo det.

Og det er bare en av veldig, veldig mange arier og koraler og musikkstykker. Jeg lånte Great Composers av BBC på biblioteket, nå ligger de på YouTube. Her er selvfølgelig litt fra mange av de ulike typene musikk Bach skrev, og her er mye av det jeg vet om Bach og musikken hans, først forklart. Delen om Matthäus-pasjonen grep meg veldig, og griper meg også nå når jeg tenker på det. Det er en britisk, ærverdig gammel mann, som snakker om det, og trekker frem Erbarme dich, det sterkeste som er skrevet av musikk, over det sterkeste som er tenkt ut eller gjennomlevd her i verden, alt etter om man tror på det, eller ikke tror på det. Han blir rød i ansiktet, og tårene spretter, bare han tenker på dette verket, så kommer følelsene frem, og BBC klipper rett over til en innspilling med en kvinnelig fiolinist, og en mann som synger, dirigert av Gardiner. Mannen er Peter, og han ber om tilgivelse, etter å ha sviktet i å stå opp for sin beste venn, i det han er sendt bort for å dø, og han ber bittert gråtende om tilgivelse i 7 minutter.

Erbarme dich, mein Gott,
Um meiner Zähren willen!
Schaue hier, Herz und Auge
Weint vor dir bitterlich.
Erbarme dich, mein Gott.

Erbarme dich, fra Mätthaus-pasjonen til J. S. Bach

Det er langfredag i dag. Tid for ettertanke. Det var bare det jeg ville si.

Godt nytt år fra en helt grei blogg

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt her igjen. Inngangen til et nytt år inviterer til det.

Nye år starter alltid med bursdagen min, og det er dobbelt spesielt for meg både å starte med et helt nytt år, og med å være et år eldre i det. Nå er det altså blitt 2023, et helt utenkelig årstall da jeg gikk gjennom mine formende årstall på 1990-tallet. Ingen den gang kunne være noe i nærheten av å si hvordan verden er nå.

Jeg starter alltid året med Bach. Det er med kantantene for dagen, og med juleoratoriet. Så er man sikret riktig stemning. Man bør alltid gå inn i nye år med glede og gode følelser.

Det var en fantastisk nyttårsfeiring i går. Det var Irina og jeg, svigermor og jeg, vi er en familie nå, siden svigermor måtte flytte opp hit på grunn av krigen i Kiev. Jeg tenkte egentlig å holde det utenom, men det er noe helt uvirkelig over å feire nyttår, samtidig som kona og svigermor også følger med på hvor bombene faller. Det at det er så uvirkelig, fungerer denne gangen nærmest som et forsvar. Vi tar det ikke så innover oss, at det går utover hvordan vi fungerer i våre egne liv i hverdag og fest her langt unna.

Vi krasjet skikkelig med maten. Vi krasjet skikkelig med at jeg hadde altfor, altfor mye å gjøre inn mot årets siste dag. På fredag gjorde vi storhandel, vi gikk i hver våre butikker, og kjøpte visst også dobbelt opp av en del ting. Til overmål måtte fryseren avises, så vi endte opp med altfor mye mat som måtte lages og spises på en gang. På toppen hadde jeg lovet Irina «hva hun vil», og hun valgte spaghetti carbonara, sånn at hun og jeg måtte lage det på toppen av alt det andre.

Jeg hadde sagt til Irina at festen skulle begynne i det det blir mørkt, og det gjør det allerede klokken fire. Da hadde også babusjka bygget opp til et bugnende bord, med alle slags retter, men Irina hadde så gledet seg til at hun og far skulle lage spaghetti carbonara, og ha fest, så det fikk gå foran. Det overdådige bordet ble utsatt til kvelden.

Vi begynte med rødbrus og vin. Irina var i perlehumør, og jeg måtte ta hvert ledig øyeblikk til å få gjort de tingene jeg enda ikke hadde fått gjort, og måtte gjøre. Hver gang Irina sa vi ikke gjorde noen «festting», så fikk hun det som hun ville, og vi blåste opp ballonger vi hadde kjøpt inn, og vi pyntet med dem, og vi lekte med dem.

Klokken kvart på åtte var jeg ferdig med de tingene jeg skulle gjøre, ting som også krevde ikke så rent lite hjernearbeid og konsentrasjon, så det var ikke så rent lite irriterende å ha dem over seg også etter festen var i gang. Desto større lettelse å få det ferdig, og sendt av gårde.

Da ble det øyeblikkelig dans og moro med Irina. Musikkvalget var dansbare hits sentrert rundt 80-tallet og 90-tallet, men favnet vidt, og både jeg og Irina fant på stadig nye kombinasjoner for dans og ballonglek. Vi kan anbefale Umberto Tozzi, med Gloria, den var artig å danse stoppdans til (noen trykker på pause, og så må man stoppe bevegelsene, den som da beveger seg har tapt).

Jeg tror kanskje jeg kan si de ballongene var ganske dyre til å være så små og få i pakken, men de gav virkelig igjen gjennom leken Irina og jeg hadde. Det var ikke akkurat noe skjermproblem, mellom oss, kan man trygt si, ingen antydning til at 8-åringen ville gjemme seg vekk i en skjerm. Det var ulike former for ballongtennis, der det gjaldt å få ikke få ballongen i gulvet på sin side, gjorde man det, kunne den andre velge en kroppsdel man ikke lenger fikk lov til å bruke. Og så var det dans, der det også gjaldt å holde ballonger i luften, og man ble straffet med å få en ekstra ballong å håndtere om en ballong falt på gulvet.

Middag

Underveis har ble klokka ni, og vi fikk det bugnende bordet med all slags mat. Jeg er nødt til å berømme svigermor, vår kjære babusjka, som uten å kny gikk med på å utsette all maten hun hadde forberedt. Nå hadde den jo stått ferdig noen timer, og måtte varmes opp igjen. Jeg er veldig glad i matkulturer som varter opp med bugnende bord, og er lykkelig at jeg har fått sånn kultur helt inn i den nærmeste familien. Her var ørretstykker, hare, plov (en sentralasiastisk kjøttrett, der kjøttet stekes i stykker sammen med ris og grønnsaker) og forskjellige varianter av grønnsaker, som de er, eller i lake. Nå satt vi også alle fire til bords, og skålte i vildens sky.

Da maten var ferdig, var det straks mer dans. Og nå skled det over i tøffere saker, Seigmenn og Metallica, med cover av Hjernen er alene og Whisky in the jar, vi la inn Tiziano Ferro med Stop! Dimentica!, og jeg må si farshjertet smeltet totalt da det deretter gikk over i Rammstein, og den lille jenta på 8 år uanstrengt drar de første tekstlinjene på klokkeren tysk:

Bist du trarurig, so wie ich/Dir laufen tränen vom Geschicht/Komm mit uns, und schalt dich ein/Wir wollen zusammen traruig sein.

Rammstein, Arme der Tristen

Når jeg ser de tekstlinjene, tenker på dansen og på året som har gått, det passer så utmerket. Folk som ikke kan tysk godt nok til å skjønne det, bør slå opp og finne det.

Fyrverkeri

Klokken elleve må jeg si at det begynte å ta på. Det har vært travelt på en helt særegen måte denne julen, veldig kjekt og godt, men svært mye å gjøre. Og dessuten må vi turnere jul mellom to tradisjoner, og sørge for at alle får det på sin måte best mulig. Det er også sånn at uansett hvor travelt det er, så har julefeiring og juletradisjoner forkjørsrett, særlig så lenge lille Irina er involvert. Hun skal få kjerneverdiene inn så hun kjenner hvor godt det er, i et liv som alltid vil være skiftende og kaotisk, man trenger noe fast i bunn, og det må være godt og kjekt.

Jeg satte på Bach, messe i h-moll, det beste som er skrevet av musikk. Det er tradisjon hvert år. Man må gå fra det ene året til det neste, i det beste av musikk, og i en stemning forbi euforien. Dette året skjønte jeg at denne tradisjonen nok må vike den også, når Irina blir stor nok til å kreve sin egen musikk. Vi hadde jo danset og lekt i timesvis, så det stod ikke på det, og vi kunne jo ha ballongtennis, om Bach stod på i bakgrunnen med sin guddommelige h-moll messe.

Vi hadde dobbeltkjøpt inn is, men jeg var nå såpass sliten at jeg droppet kaffe, jeg så frem mot en god natts søvn, og jeg droppet også cognac med lett hjerte. Muligheten til cognac var nok, denne kvelden. Jeg avstod fra den.

Så kom fyrverkeriet. Høydepunktet. Vi gikk ut, usedvanlig avslappet, egentlig, klokken kvart på tolv. Fra terrassen har vi god utsikt til alt vi trenger å se. Ganske raskt gikk det mot sitt crescendo, og lille Irina på 8 år var tvers igjennom herlig den tiden som nå kom. Det var evig, smittende, ubegrenset lykke. Hun fikk til så flott, hvor ubegripelig er at vi går fra et år til et annet, fra 2022 til 2023, og hun spurte på ny og på ny hva det betydde, mens hun fløy rundt og jublet over alle raketter hun så. Hun er interessert i solsystemet, og i astronomi, så hun er mottakelig for svarene, men hun er barn nok til å fylle inn med den nødvendige mengden mengden for at noe skal bli virkelig, virkelig fantastisk.

Kl2356 viste jeg henne klokken, og hun hvinte av lykke. Da det så snart ble sånn at det kom opp raketter overaltfra, sa jeg at nå er det, nå er klokken tolv, nå er det nyttår. Hun svarte med å springe rundt og rundt i hagen med armene ut som et flyt, mens hun jublet av glede. Det var større inntrykk enn en liten kropp kunne håndtere, det var så mye på en gang at hun måtte bare sette i gang å løpe. Jeg viste henne klokken, som var 0000, og hun ønsket godt nytt år, og gratulerte med dagen, og fortsatte å springe og hoppe rundt omkring i hagen.

Bursdag

Få minutter senere var det over. Vi ruslet inn i huset igjen, mens vi fikk tatt noen flotte bilder, og vi ble møtt av Olia og babusjka, som stod klar med gaver og lykkeønskninger. De hadde kjøpt gaver til meg, og jeg ble jo veldig glad for det. Noen gensere, og noen gryter. Alt sammen nyttige ting. Irina hadde det ene showet, etter det andre, og diktet i vei historier, på norsk og på russisk, helt uanstrengt etter hvem det var som satt og hørte. Hun var kjempelykkelig, denne kvelden.

Hun var så lykkelig, at hun begynte å gråte, som den voksne 8-åringen hun er. Det er sikkert ikke mange lesere av denne teksten som har kontroll på Rammstein godt nok til å vite at sangen etter Arme der Tristen på Zeit, er nettopp Zeit. Den handler nettopp om tiden som går, og som uansett hvor lykkelig den er, ikke kan vare. Det ble for mye for en 8-åring på en kveld som denne, og hun tok tappert til tårene.

En del av det hadde nok også litt å gjøre med at hun hadde kjørt på overload nå i flere timer, og fikk en reaksjon da det var over. Vi gjorde oss klare til å gå til sengs. Den russiske tradisjonen med Novij god, som julaften, skal overholdes, så etter at Irina var lagt seg, la vi gaver under treet fra djed moroz, eller bestefar frost, som er oversettelsen til norsk. Dette er Irina selvsagt veldig klar over, så gaveforventningene var en del av det hele.

Første nyttårsdag

Det var fra dette vi våknet opp denne morgenen. Jeg kunne endelig sove ut, og våknet når det var lyst, vekket av Irina som kom løpende med en gave. Klokken var da over ti, veldig uvanlig til oss å være.

Normalt skulle jeg bakt rundstykker en dag som denne, og hatt fersk brødmat å spise deilig julepålegg til, men nå hadde vi altfor mye gammel mat, at det tok seg ut å lage noe nytt. Avvisningen av fryseren for å få plass til alt i den, dagen i forveien, hadde ført til at all brødbakst var tatt ut, og da må den jo også spises.

For et par år siden fikk jeg en kaffemaskin i gave, fra den har jeg hentet espresso og cappuccino, til å lede meg gjennom formiddagen som forlengst er blitt ettermiddag. Jeg ville til stranden i dag, alltid pågående etter nye eventyr, men Irina ville helles besøke venninnene sine, og det skulle hun få lov. Det passer også meg med en rolig dag.

Travle dager skal komme.

Godt nytt år!

Påskemandag i regnværet, med Corelli, Leopardi og Espresso

Jeg spanderer på en bloggpost i dag også. Mange av de faste leserne er nok forsvunnet, i den passive perioden, og mange av de sporadiske er nok sjeldnere innom. Mitt liv er jo også litt forandret, store deler av det er holdt utenfor denne bloggen, og tiden kommer gavmild og rik, men den fylles opp, og noe må prioriteres vekk.

Mye av det som skjer med Norge og verden er vondt for meg. Jeg synes veldig mye går i feil retning, det uroer meg og plager meg. Jeg setter vekk store deler av livet mitt til å gjøre noe med det, faktisk, sånn er jeg. Brennende engasjert. Holder ikke ut å se ting som er feil, uten å forsøke å gjøre noe med det.

Jeg er jo historiker, av fag og av hjerte, det er ikke sånn at det er en plikt og et ork for meg å lære og å lese og å lære bort historie, jeg er veldig glad i det. Jeg bruker gjerne av tiden min på det. Jeg kan det ganske godt, har levende bilder i hodet, poengene langt fremme i hodet, er bare å si sted og årstall, og så kan jeg begynne å snakke. Om jeg ikke har alle detaljene så innlært, for eksempel eksotiske steder og lite aktive perioder, så kan jeg fortelle i generelle trekk.

Det er helt vanlig, i historien, at den eldre generasjon synes det går litt fort frem, og synes det var bedre før. Det er nesten så det er et genetisk trekk hos mennesket, at det alltid er sånn. Ungdommen vil forandre og forbedre, ikke redde for radikale endringer, de vil veldig gjerne og litt for tidlig sette sitt preg på samtiden, og selv forme sin fremtid. Den eldre generasjon har erfaringen, har innsikten, og synes dette er skummelt.

På sett og vis er dette til å smile av. Men det er også å huske at mange ganger hadde den eldre generasjon rett, mange ganger gikk det dårlig. Helt fantastiske samfunn, der alt fungerte og var ganske supert, har opplevd katastrofer og til og med gått under. Den greske antikken, med Athen, demokratiet, det varte bare tre generasjoner, så når Sokrates berømt advarte om ungdommens fremfusenhet, så hadde han et poeng. Knappe hundre år etter var det slutt. Det gikk veldig fort. Samme med rommeriket, selv om der tok det lenger tid.

Og så kan man ta det ene samfunnet, etter det andre, i alle deler av verden. De har gått under alle sammen. Også det norske, fantastiske høymiddelalderen, på 1200–tallet, varte knapt hundre år. Så kom Svartedauden og firehundreårs natten. I nyere tid ble det advart både mot den kommunistiske og den fascistiske fare, begge deler med god grunn. Forrige århundre hadde to verdenskriger. Og etterkrigstiden, tross sine problemer, det var et halvt århundre med fantastisk vekst og velstand. Alt har gått bedre og bedre, sånn som i den greske, klassiske antikken, og den norske høymiddelalderen.

Det er ingen naturlov som sier det skal fortsette for evig. Det er ikke bare alderdommen som gjør en grunnleggende optimistisk og bekymringsløs person som jeg, litt engstelig og pessismistisk. Det er ting i vår tid som ikke er bra, det er utviklingstrekk som går i feil retning, og det kan ende opp med å gå ganske dårlig. Min generasjon, og særlig generasjonen ti år eldre, de vil ikke bli så altfor plaget. Men neste generasjon, barnet mitt Irina, 6 år gammel, dette plager meg.

Hva jeg egentlig ville, med alt dette, er å si at tross alle disse bekymringene, som er høyst reelle, så er det ting i vår tid som også er veldig, veldig gledelige, og som ingen andre tider noen andre steder har kunnet tilby maken til. For eksempel denne dagen i dag, en helt vanlig mandag, bortsett fra at det er i påsken, og derfor fri. Været er grått og surt og trist, men jeg trenger ikke å gå ut i det. Jeg kan trykke på en knapp, og få nykvernet fersk espressokaffet sprutet ned i koppen min, et ubegrenset antall ganger. På spilleren har jeg Arcangelo Corelli, den italienske komponisten fra barokken, hans Sonats Op. 5. Det er ikke noe problem for meg å kjøpe en boks med 30 CDer av denne typen, sånn at jeg også får ubegrenset med tilgang med vakker musikk jeg liker, og enorme muligheter til å utforske mer. Jeg kan lese dikt, av Giacomo Leopardi, den italienske romantikkeren, lastet ned på iPad, og med fantastiske glosebøker og oppslagsverk til å finne ut av ordene og meningene jeg ikke forstår.

Dette er riktig. Dette betyr noe for meg. Andre har andre gleder. Jeg ville formidle min. Midt oppe i bekymringen.e

Første dag, påske, 2021

Det blir ikke mange bloggposter om dagen. Livet er fylt opp med andre ting, kan ikke skrive her så mye, skriver veldig mye andre steder. Men nå er det påske, den for året 2021, påske som jeg har så rike minner fra, helt siden barndommen, og som er så annerledes nå.

Vår familie hadde aldri hytte, og hadde sjelden råd og heller ikke så altfor lyst til å reise til fjells for å leie eller bo på hotell. De gangene vi gjorde det, var fantastiske ferier, men jeg husker ikke lenger om det var vinterferie eller påske. Assosisjonene til påske er dagsturer hjemmefra, og så spill og TV hjemme. Det var spill av den gamle sorten, med brett og terninger, fysisk, sammen.

Sterkest minner har jeg nå til påskene etter jeg flyttet hjemmefra, og ble student. Da ble hver påske et gjensyn med mitt gamle liv, helt annerledes livet jeg levde i Bergen. Etter hvert mistet vi helt interessen for TV, i alle fall gjorde jeg det, og så ble det om kvelden bare spill. Påsketur var et begrep, drivkraften var svært sterk etter å komme seg ut. De tradisjonsrike turene for oss, var å grille pølse på stranden, ha frokosttur, eller en tur der vi spiste alle måltider ute, inkludert frokost, og så var det de turene vi fikk til i tillegg til disse.

På begynnelsen av 2000-tallet kom digitale fotoapparat, sånn at det er mange flere og mye lettere tilgjengelige bilder. Jeg var ikke student, men jobbet som lærer, og hadde fremdeles påskeferie. Fremdeles gikk vi ut, fremdeles de samme turene og tradisjonene. Søstrene mine giftet seg, fikk familie og barn, som vokste opp og ble med, på noen av turene. Grillturene ble mange ganger flyttet fra stranda, til Møgedalshølen, ved Bråstein og Figgjoelva.

Jeg blir glad bare å se på disse bildene, enten jeg ser dem i hodet, eller på PC eller papir. Det er levd liv, herlig levd liv.

Fra 2008 er det skrevet blogg, påsken 2008 ble den siste med min far, svært sterk, den beste av dem alle. Og påsken 2009 var i utlandet, med hun jeg skulle gifte meg med, helt annerledes. Påsken 2010 var den første for Olia i Norge, da var vi to som reiste hjem, ble med på tur, og tok bilder.

Så kom fantastiske Irina, barnet, i 2014, og forsynte mitt liv og min verden med helt nye tanker og stemninger, det var et univers som åpnet seg. Alt er blitt annerledes, bedre, etter henne. – Far er lykkelig på grunn av meg, sa lille Irina på russisk allerede i tre-årsalderen, og hadde selvfølgelig helt rett.

Påsken 2016 var igjen i Kiev, jeg var i permisjon det skoleåret, et surrealistisk godt år, men en ganske annerledes påske. Jeg husker så godt fra den gangen, hvordan været der nede på et øyeblikk snudde fra surt og kaldt, boblejakke, votter og skjerf, til vårlig i t-skjorte og vurdering av kortbukse. Det var veldig kjekt å se våren utfolde seg i Kiev også, en gang.

Så kom påsken i fjor, da plutselig alt var nedstengt. I år er det det samme. Det er restriksjoner på besøk og samvær. Påske er familietid, har alltid vært det for oss, og nå er det restriksjoner på å være med flere enn de aller, aller nærmeste.

Samtidig er også mange av de herlige turomådene våre tatt fra oss. Kringeli, utenfor Gjesdal, ikke så mye forbundet med påsketurer, som andre turer, nå er det omringet av vindturbiner. Turbinene på Vardafjell er synlige fra hele Sandnes. Kan verken gå i Melshei eller Arboretet uten å få dem med seg på veien. Det tar bort noe av gleden, det gjør det. Dette skulle ingen mennesker ha rett til. Ta gleden fra andre.

I går startet Irina og jeg påsken vår med å ta en tur på kino, en tradisjon annerledes enn vi hadde dem i familien jeg vokste opp i. I vinterferien var det bra, med familien Bigfoot eller Bigfoot junior, var det vel. Filmen i går var mer på det jevne, Finny og Leah, tror jeg den het, om rededyr som har laget seg en koloni på en øde øy, og resten av dyreverden som kommer med arken til dem. Problemet med filmen var at det var ingen av karakterene som drev handlingen, alt skjedde fullstendig utenfra, om det var arken som drev hit og dit, eller vulkanen som ødela øya. Som så ofte før i moderne filmer blir mangelen på handling forsøkt kompensert med spektakulære effekter og morsomme spillopper, men det biter ikke på meg, og heller ikke på Irina, som ikke satt så fengslet og følelsesladd i denne filmen, som hun gjorde med bigfoot.

I dag skal vi til bestemor og se mer film, og spise taco. Så får vi se hva det blir videre. God påske.

Godt nytt år – 2021!

God morgen og godt nytt år! Det er blitt 2021!

Hva har jeg gjort så langt i år? Jeg har stått opp, kledd på meg passe fine klær, med hvit skjorte og slips under genseren. Jeg har satt en deig med rundstykker, de står og hever seg. Og jeg har åpnet en ny pakke espresso, 1 kg, første kopp er fylt opp.

Det blir 2021.

Godt!

Koppen fylles opp – med 2021!

Fjerde søndag i advent, 2020 – lang tid uten blogging

Det er første gang jeg skriver noe her siden Irina ble 6 år, 11. september. Før det hadde jeg ikke skrevet noe siden april. Det er det lengste oppholdet bloggen har hatt, siden den startet i 2008.

Det er mange årsaker til det, og de har ikke alle noe på bloggen å gjøre. Poenget er at den ikke er død, den lever, og jeg skal fortsette å skrive. Når det er travelt, er blogging første salderingspost, og travelt har det vært.

I dag, nå, er juleroen i ferd med å senke seg. Den er annerledes på veldig mange måter. Verden er forandret av et virus, hva som skjer nå, kan ikke sammenlignes med noe. Selv er jeg angrepet av et annet virus, og har vært mer eller mindre syk lenge, og går på medisiner. Det er veldig uvant for meg, og jeg kan sant å si ikke fordra det.

Nå håper jeg julero og julefred skal få meg helt frisk igjen, at det ikke skal være så hektisk.

I dag reiste Irina og jeg til min mor for å tenne det fjerde adventslyset. Lille Irina er ikke så liten lenger, og kan ikke fordra at jeg kaller henne det. Hun er skolejente nå. Hun leser og skriver, og driver med sine egne ting, helt ute av foreldrenes oppsyn og kontroll. Vi merker at hun sier ting hun ikke har fra oss, hun får sine egne meninger, og blir uenig.

Det er fascinerende.

Hos mor var det spekemat til en slags middag, og julekaker til kaffe og advent. Irina elsker en lek, der vi skal mime dyr og gjette, og insisterte på at vi skulle ha den enda en gang. Den ble nok i overkant fysisk for bestemoren, som gjerne ville slappe av med kaffen.

Siden reiste vi hjem, og fyrte opp i peisen. Spilleren har gått med lun og god musikk. Jeg har lest gammel tysk litteratur, Novalis og Goethe, til berikelse for meg selv, om enn verden gir blaffen. Jeg trenger dette, trenger også å skrive om det. Det er en fluktmulighet, tenkte jeg i dag, jeg trenger slike fluktmuligheter. Verden kan jo bli ganske intens. Det er ikke alt som skjer i den som er helt bra.

Men i vår lille verden, Irina, Olia og jeg, så er tingene helt bra så godt som det blir. Irina smiler og er glad, Olia pusler med sitt, og jeg er med i alt dette.

Første påskedag, 2020

I dag var det ikke noe spesielt. Eller, jeg skulle jo gjøre et intervju, men det vil jeg ikke skrive om på bloggen.

Det var en lang, god og rolig morgen. Tidligere ville jeg bakt noe, eller sørget for at jeg fikk en eksepsjonelt god frokost. Men det var ikke gjær å få tak i, så jeg spiste vanlig kokte egg, og brødet fra tidligere. Olia spiste speilegg, og Irina yoghurt og så pølser. De to sklir ut i litt russiske tradisjoner, med varm middagsfrokost.

Det er å høre på vakker musikk, og lese gammel, god litteratur. Om en tid annen enn vår.

Ute på terrassen var det tilløp til fint vær, og jeg var ute der og skrev litt. Mot vindkraft, mye lest og delt på Facebook. Så var det noen mail, og små ting å ordne.

Olia og Irina ble med ut, for at jeg skulle gjøre det intervjuet, og Olia skulle plukke opp noen av tingene hun har skaffet seg på Finn.no. Og jeg håpet at vi skulle få Irina med litt ut og se.

Men vi kom oss for sent av gårde, og fikk det travelt. Et sted på Randaberg var det en å, en sånn liten elv, som er så karakteristisk her i vårt område, og som er vanskelig å si annet enn i bestemt form «ånå». Der kastet vi pinner, og så dem flyte. Der skulle vi gjerne vært lenger, men vi hadde litt travelt.

Intervjuet var på Hillevåg, og skikkelig gøy. Et herlig studio, jeg falt for det med en gang. Sånn ville jeg også hatt studio, om jeg hadde levd den type liv, som jeg kanskje fort kunne ha levd.

I stedet er tingene som de er, og jeg lever det livet jeg gjør, ganske bra. I dag var en av de aller største irritasjonene at kona vasket stekepannen som jeg hadde stekt indrefilet i, sånn at når jeg skulle steke sopp og løp, så ville det ikke være i den samme kjøttkrafta. Helt uutholdelig, selvfølgelig. Aromasoppen hadde hun også tatt, til speileggene hun hadde til frokost.

Sånn er hun, og jeg elsker henne. Irina servert meg et lite show på kvelden, Where are you now, med Roblox, for dem som er informert om hva barn på 5 år holder på med om dagen. Og så var det å drikke litt av vinen vi hadde hatt til maten, lese litt på sosiale medier og andre medier, høre vakker musikk, skrive dette.

Påskeaften, 2020

I dag var det pøsregn. Ute var klær vi hadde glemt å ta inn, og som en gang hadde hengt til tørk, og påskemorgen slokket ikke sorgen, som det står i sangen. Vi trengte en restart, i dag, min kjære kone og jeg, prøve en gang til.

Da gikk det bedre.

Olia er bekymret for alle nyheter fra Kiev, der er det ikke alltid så lett å skille sant fra falskt, og små og store ulykker og hendelser blir slått voldsomt opp, og spredt rundt på sosiale medier, til frykt og uro. Det skaper litt spenninger hjemme hos oss i Norge også, som det selvsagt gir uro og bekymring at prisene stiger, og kroneverdien faller. Ennå er det nok ikke gått helt opp for folk at selve velstanden kan være under press, at vi i Norge også skal få oppleve at neste generasjon ikke får ha det så godt som den forrige. Den slags erfaringer er vel nærmest tapt fra den levende hukommelsen?

I Ukraina har de opplevd det, at økonomien krymper, det blir mindre å rutte med, og trangere forhold. Landet er fattigere enn for 30 år siden. Den erfaringen er det ikke mange land som har. Og de 30 årene sammenfatter ikke så aller verst med min kjære kone Olias leveår.

Vi har et barn som vokser opp i både norsk og russisk tradisjon. Den norske tar jeg meg av. Hvilket vil si at det var jeg som måtte organisere påskeegg. Olia hadde kjøpt inn et lite egg, og jeg hadde kjøpt inn noe snop. I går kveld skrev jeg lapper, og gjemte.

Lille Irina kom inn i stua, full av forventning, slik barn skal, og løp og fant lappene, slik planen var. Selv om egget var temmelig lite, har aldri hun fått så mye godteri på en gang, og hun var mektig imponert. Både kinderegg og hubba bubba på en gang! Pluss flere ting. Det var ikke verst, og hun kunne liksom ikke helt få seg til å tro at hun hadde lov til å spise det. Hun spurte stadig «hva skal vi gjøre nå»? Og det tok litt tid før jeg skjønte, at det hun egentlig lurte på, var om hun kunne begynne å spise av søtsakene.

Det ble en innedag. Jeg trenger litt virkelighetsflukt, så jeg henga meg til litt italiensk middelalderlitteratur, Dekameronen, av Boccaccio. Jeg staver meg gjennom originalen, og må som vanlig raskt innom oppslagsverk og sekunderlitteratur, for å lese mer om hva dette er for noe, og under hvilke omstendigheter verket ble til. Tenk, det er under Peste nera, Svartedauden, den drepte 4 av 5 innbyggere i Firenze, hvor Boccaccio var fra. Og vi sier korona-tallene fra Italia er stygge. Det er de, men historien setter nåtiden litt i perspektiv.

Prøvelsene er helt forskjellige, og kan ikke godt sammenlignes. Det hjelper i alle fall meg å lese hva folk har skrevet, tenkt og gjort i tidligere tider, og jeg har et ganske sterkt behov for å trenge meg langt inn i andre verdener enn vår egen. Jeg synes også det beriker livet, men her ser jeg at jeg ikke har så altfor mange med meg, folk flest finner sine berikelser andre steder enn i italiensk middelalderlitteratur.

Så får jeg da heller berike vår egen lille verden i vår lille familie, med litt tysk hvitvin og norsk laks, og ris fra Thailand, for å fullføre bildet. Den lille får solo. Hun har malt egg i dag, etter russisk tradisjon, der eggene kokes først, og så males. Deretter blir de skrelt og spist når som helst. Ingen ekstra seremonier med det. Vi har 10-12 hardkokte egg på kjøkkenbenken nå. De fleste av dem malt.

Ingen tur ut ble det i det hele tatt i dag. Det er ganske uvanlig. Og det er sånn det er blitt, disse skiftende tider, det uvanlige blir vanlig.

Snart 2020

I Ukraina er det nyttår allerede. Vi har feiret i timevis hjemme hos oss, feiret sånn anstendig og sømmelig, som det skal være for en liten barnefamilie på 3. Vi reiste ut til Njåskogen, og hadde nyttårsløp, selv om det ikke var noe nyttårsløp dette året. Slike ting kan aldri hindre oss. Vi syntes det var en bra tradisjon, så vi gjorde det i år igjen, selv om det var avløst.

Lille Irina og jeg løp litt over 2 kilometer. Ikke så verst for en femåring. I fjor var hun fire, da valgte vi ved en feil lang løype, og løp 5 kilometer. Det er ikke løping hele tiden, langt i fra. Det er noe eget med barn, de løper aldri økonomisk, aldri sånn at det gjelder å spare på kreftene, for å holde det gående. Det er ut i maks, og så løpe til det er tomt. Så er det å vente en stund for å fylle på igjen, og så er det å løpe maks igjen. For vår lille Irina, er det sånn at de stundene hun lar være å løpe blir lenger og lenger, og de stundene hun løper kortere og kortere, etter hvert som vi kommer oss av gårde.

I går holdt hun virkelig lenge før hun begynte å måtte ta pauser. Igjen dette med barn, de setter bare i gang, og så har de bare kreftene. Veldig fascinerende.

Vi hadde løpt lenger i år også, om det ikke var for at vi hadde mama Olia med, og hun hadde verken treningstøy eller mobiltelefon. Vi løp rett og slett fra henne. Det siste vi hørte var stoj! Stoj! Som er russisk for stopp. Vi kom utenfor rekkevidde for henne. Jeg ropte tilbake at vi kom snart igjen, så det måtte vi jo gjøre, selv om vi løp videre.

Og så var det ganske rolig. Jeg hadde tenkt å kjøpe inn kalkun, men er glad jeg ikke gjorde det. Det var godt å ikke ha noe avansert å lage. Bare fenalår og fløtegratinerte poteter, som vi har hatt dag etter dag denne julen, og alle andre juler. Det er så vidunderlig godt. Trenger ikke noe mer da.

Og så er det Irina og som har galdret hverandre opp. Nyttår er Novij god på russisk, samme som julaften, eller dagen de tar det som mest tilsvarer vår julefeiring. Det er kjempefest. Vi i vår lille familie hentet ned juletreet i dag, vi har ikke hatt det oppe hittil i julen. Litt på grunn av at vi er som vi er, og litt på grunn av at det ikke er tradisjon der Olia kommer fra, å ta det frem før nyttår. Det er jo da de har bruk for det. Så her er det, nå står det der.

I morgen vil det være fylt med gaver til Irina.

Hun sitter her rett over meg, med brus og snop hun har fått. Vi har en pause med hvert vårt nettbrett, vi har danset og mimet og lekt med ballonger og hatt stjerneskudd, ingenting sånn at skjerm og digital virkelighet tar overhånd. Nå er det 50 minutter til nytt år i Norge. Nytt år i Ukraina, og i Russland, er det allerede.

Jeg har helt merkelige forventninger til dette året, dette tiåret. Jeg gleder meg.

Julen, 2019

Det er tredje juledag, en dag som ikke lenger betyr noe i vår del av verden, men som en gang også i Norge var hellig. I katolsk tradisjon er den tilegnet Johannes døperen, og i Bach juleoratoriet er det berømte Herrschen des Himmels, erhöre das Lallen, som hører til denne dagen, og utenom det har Bach 3 kantater med Süßer Trost, mein Jesus kommt, som den mest kjente.

I Norge er 27. Desember mest av alt romjul. Særlig dette året her, hvor både 29 og 30 kommer på helgedager, og 30 allerede nærmer seg nyttår. Vi har vært sammen bare oss tre i dag, Olia, Ira og jeg. Først lille Ira og jeg til lekeplassen på Sørbø, etter hennes ønske, så oss alle tre til Ølber, etter mitt ønske. På veien hjem handlet vi raust og romslig, vi sparer ikke på noe, nå som det er jul, og vi alle tre er på høyden av våre liv.

Lille julaften var vi tradisjonen tro hos mor for rømmegrøt og spekemat. Det er bare Ira og jeg som reiser, for Olia blir det litt vel mye jul, med alle juledagene våre, selv når tredje juledag er lagt bort. Mor laget som alltid utmerket rømmegrøt, utmerkede fløtegratinerte poteter, og et fenalår av utmerket kvalitet, kjøpt hos slakter. Jeg lanserte teorien at vi har fløtegratinerte poteter som en levning fra en tid jeg ikke likte rømmegrøt, og mor derfor gav meg fløtegratinerte poteter til spekematen. Hun og far ville ha rømmegrøt. Nå vil jeg også ha rømmegrøt, elsker det, selvfølgelig. Men fløtegratinerte poteter har vi også, nesten som en dessert.

Til tradisjonen hører også at vi pynter juletreet. Nå er Irina 5 år, og skjønner fullt og helt hva dette er for noe. Hun pynter med liv og lyst. Treet ble fantastisk. Det må det være lov å si, selv om det er et juletre av plast, og jeg er såpass tradisjonsbunden at ekte gran må være riktig. Men det er nå en gang enklere med plast, derfor har vi plast, hele gjengen. Sånn er verden blitt.

Vi drikker øl og akevitt til spekematen, i begrensede mengder, selvfølgelig, siden lille Irina er med. Men vi kan ikke kjøre bil hjem, og må derfor overnatte hos mor til selveste juledagene. Det er veldig koselig å sove ved siden av Irina. Det eneste er at det blir litt slitsomt for mor, som må ordne og vaske etter oss, og også forberede sitt eget selskap til første juledag. Neste år tar vi kanskje den tradisjonsrike førjulsfeiringen bitte lille julaften, så vi har en dag å gå på. Tradisjoner er viktige. Men de må ikke styre våre liv, så det blir vanskelig.

Julefeiringen var hos Trude, hos familien Nygård på Kverneland. Der var det vartet opp med pinnekjøtt, og rikelig av alt. Lille Irina hadde på seg den nye kjolen vi hadde kjøpt til henne på Hennes & Maurits, det er ikke uriktig å si at det var jeg som kjøpte den. Hun storkoste seg, hadde en fantastisk julefeiring, var storfornøyd i bilen på vei hjem, og det til tross for at pakkene fra bestemor rett og slett var glemt. To av de største og beste pakkene hun får, og hun la ikke merke til det en gang. Hun var storfornøyd (hun var storfornøyd dagen etter også, da hun fikk pakkene, og kunne åpne dem).

Hjemme var det å roe seg lite grann ned, før det var å gå til sengs, og sove godt til første juledag. Da laget jeg rundstykker, så vi fikk en god frokost med fersk brødmat. Middagen var hos mor, første juledags middag, en innarbeidet tradisjon etter at fra døde, vil jeg si. Den dagen er det alltid svinestek.

Jeg må skrive litt om det, jeg snakket litt med mor i år. Det er jo spesielt, vår familie har svinestek til jul. Jeg treffer nesten aldri noen andre som har det. Det er ribbe eller pinnekjøtt, og heromkring mest pinnekjøtt. Jeg har aldri i mitt liv vært med på ribbe. I voksen alder har det alltid vært pinnekjøtt, alltid hos Trude eller Tone, og i barndommen og ungdommen var det alltid svinestek, alltid hjemme. Jeg trodde det var en jærsk tradisjon, men mor sa at hennes foreldre også alltid hadde det, både på morssiden og farssiden. Mormor var fra Oslo øst, bestefar – som vi kaller ham, morfar – var fra Fredrikstad. Far vokste opp på Kåsen, med foreldre fra Salen og Ims. Svinestek. Med surkål.

Alle var samlet. Det er den dagen i jula alle er samlet. Bortsett fra søster Tonje, som er i utlandet. Olia var også med på denne samlingen, som ble veldig koselig, med svinestek og surkål og rørte tyttebær alt som det skal være. Til dessert var det sjokoladefondant, og etter desserten ytterligere sjokolade, chips og julekaker. Nydelig.

Andre juledag var første dag helt for oss selv. Jeg laget rundstykker denne dagen også, og vi kom oss til en strand, Vigdel. Jeg har fått det for meg at disse desemberdagene mot slutten av året passer å tilbringe på sandstrender. Solen går ned i vest, så vi slipper skygge, og vinterlyset med strand og hav og himmel er nydelig. Det er også så ettertenksomt, et år som går mot slutten, og et nytt år som begynner. Og stranden som er der. Og alle de gangene jeg har vært på disse strendene. Så mange minner, så mange tanker i hodet.

I dag var første dag i julen jeg ikke laget ferskt brød eller ferske rundstykker. Det er på tide å spise det vi ikke allerede har spist. Med egg og bacon ble det jo riktig så godt. Og vi bruker romslige budsjetter på veldig, veldig god mat. Det er det som er viktig for meg. Budsjettene er ikke så veldig romslige, ikke etter norsk standard, ikke sammenlignet med andre her i Rogaland, men sånn at det er overhodet ikke noe problem for oss å kjøpe to fenalår. Det ene til oss, og det andre til mor, på lille julaften og rømmegrøten. Det fenalåret får vi med hjem etterpå.

Jeg blir rett og slett glad av det. I dag var det fløtegratinerte poteter der kona, kjære Olia, ordnet potetene, og jeg tilsatte fløten. Rikelig. Det er sånn det skal være. Man skal spare på noe, ikke på alt.

Her hos oss sparer vi ikke på gledene og livsnytelsen, mens sorger og bekymringer kan vi godt kutte ut, der vi ser vi ikke trenger dem.

God jul!