Første juletrefest for Irina

I dag var jeg på min første juletrefest som voksen. For første gang hadde jeg med mitt eget barn. For Irina var det første gang overhodet. Det ble to kjekke timer.

Jeg hadde galdret henne opp. I flere dager hadde vi snakket om juletrefest, og at julenissen skulle komme. Vi gledet oss begge. Og det gjorde vi rett i.

Jeg sprang hjem fra jobb, og var hjemme tre kvarter før juletrefesten skulle begynne. Da kom jeg til tomt hus. Og jeg som så mange ganger har kommet hjem fra jobb, bare for å få slengt Irina rett i fanget, og så er det ut igjen eller på en annen måte være med henne. Nå som vi hadde noe å gjøre, var hun ikke der.

De kom mens jeg var i dusjen. Og det ble en rask omkledning, så rask at Irina ble ikke noe særlig pyntet, og hun fikk ikke satt opp håret i det hele tatt. Det ble litt pinlig, siden de andre barna var veldig fine og pyntet. Irina var altså fin, men ikke pyntet.

Likevel var hun fyr og flamme i bilen. Vi sang julesanger til den store gullmedaljen, og vel så det. Gang på gang gjentok jeg hva som ville skje på juletrefesten, selv om jeg ikke hadde vært der før, og ikke var helt sikker. Vi øvde på julesanger jeg tenkte kunne komme, samt Per Sjuspring, som Irina har som favoritt.

Lokalet var Sola vgs, og det var pyntet enkelt og fint. Arrangørene hadde smart tatt med noen små sparkesykler, sine egne, slik at barna kunne sparke rundt på dem. Irina har nettopp fått dreisen på det, og var solgt fra første stund. Ellers var det pølser, julekaker og burs, saft og juice, og kaffe til de voksne. Veldig bra.

Irina er ikke i barnehage, så det er alltid spennende å se hvordan hun reagerer med andre barn. Det er betryggende å se at hun ikke er engstelig, men går inn i alle situasjoner, om det er å holde i fremmede hender rundt juletreet eller være først frem til nissen. Når det gjaldt å hoppe i hoppetau, ble det rent for mye av det gode, da Irina okkuperte plassen så andre barn ikke fikk hoppe. Da måtte det oppdragelse til, hun må lære seg å vente i kø.

Ennå holder Irina litt igjen på språket, når det er norsk, så hun får ikke alltid sagt hva hun ønsker. Hun må leke med andre barn gjennom ansiktsuttrykk og mimikk. Det gjør hun ganske bra, men hun finner ikke denne dagen noen hun kobler helt med. Det var helst barna som var litt eldre, som løp rundt og fant på ting sammen. For Irina var det å sprekke såpebobler andre barn blåste. Da gjorde hun det riktig, synes jeg, med smil og oppmerksomhet om det var greit, og det var det.

Som jeg, er Irina den siste som vil hjem. Det vil si, da hun skjønte vi skulle hjem, løp hun ut en stund før jeg fikk samlet sammen alle tingene, slik at hun forsvant litt for meg ut i kulden. Hun ville ikke ha jakke, eller noe sånt, og ikke lue. Og hun var 50 meter nedi oppkjørselen.

Det var veldig kjekt å være på juletrefest, Irina og jeg hadde selvfølgelig holdt mye lenger, med oppsettet var fra fem til sju, og sånn var det det ble.

Reklamer

Godt nytt år, 2018!

Så er et nytt år her. Jeg er 44, dagen er nettopp feiret med suppe borte hos mor, som vanlig med den nærmeste slekten. Nå har jeg gått ned foran peisen med den russiske sjampanjen fra i går, klar for å høre litt Bach og skrive litt blogg før også arbeidsåret begynner.

Det var en hverdagslig nyttårsfeiring vi hadde i går. Irina og jeg måtte opp til Trude og hente fotoapparatet vi hadde glemt der julaften. Dermed fikk det ikke til å gå opp med måltidene. Da vi kom hjem sånn i fire-tiden var det allerede på tide å spise. Så da laget jeg nyttårsmiddagen, rester fra steika vi spiste første dag jul hos mor. Den var ennå velsmakende, og den ble servert med vin til oss to voksne, brus til barnet, men klokken var lenge før seks før vi var ferdige.

Lille Irina hadde supernyttår på dette tidspunktet. Hun løp fra vindu til vindu og så på rakettene, helt i ekstase, hun ville også fly til kosmos, som hun kalte det. I det hele tatt peker det seg nå ut tre yrkesveier for henne, sykesøster, pilot eller kosmonaut. Ennå tror jeg hun har nokså vage forestillinger over hva dette egentlig vil si.

Mama Olia var egentlig mest opptatt av oppussingen av huset. Jeg tror hun løste en kode hva hun skulle gjøre med vinduene, plutselig fikk hun et eller annet til, så hun kom bare unntaksvis inn til oss i stuen, for å feire. I ledige øyeblikk fikk hun smettet ut og hentet en jolka, som de kaller det, en julegran. Den var egentlig et pyntetre fra hagen, og vil bli satt ut igjen med det første. I vår familie trenger vi egentlig å gjøre det så enkelt. Det året vi hadde juletre ble resultatet temmelig middels.

Da det begynte å nærme seg ordentlig kveld, gikk Irina og jeg ut for å se nærmere på rakettene. Det var ikke så morsomt for henne, når hun hørte smellene og kanskje mistet litt kontrollen, hun ville helst inn igjen. Surt og regn var det også. Jeg tente en liten fakkel på trappen, pynten vår var ganske spartansk. Vi tar det igjen i det indre, kan man si, kan man trygt si.

Så krøp timene nærmere midnatt. Jeg fortsatte med denne vinen vi hadde åpnet, sammen med kaffe, Irina fikk drikke brus så mye hun ville, mens Olia stort sett var opptatt av å finne møbler på nettet og finne ut hvordan alt skal bli når vi er ferdige med å pusse opp. VM-sjakken i romjulen hadde satt meg litt ut, så jeg hadde ikke kommet meg i butikken og fått gjort noen innkjøp. Vi hadde ingenting vi ikke hadde fra før, det var sparsomt med alt.

Klokken ti var det nyttår i Russland, Moskva-tid, og vi så talen til Putin, en tradisjon de har sterkere der borte, enn her, tror jeg. Eller så er det bare jeg som er giftet inn i en familie der de har pleid å se på statslederen, vi har sett de ukrainske også, men det blir ikke det samme etter Maidan. Putin får det jo også til å gå i svart for de fleste her i vesten, men når man hører på hva han egentlig sier, så er det ikke så dumt. Det er hva han gjør, og særlig det det blir hevdet han gjør i det skjulte, som er problemet – og så har vi det gående med politikk igjen. Vårt nyttår er fritatt for det. Jeg var glad for at russisken min nå er blitt såpass bra at jeg skjønner hva Putin sier uten problemer, og så er det å vente videre til det blir nyttår i Ukraina og i Norge også. Vi skåler hver gang.

Irina lærer også å skåle. Som barn flest liker hun det veldig godt, men slår altfor hardt i glassene, slik at man nesten blir litt bekymret for at noe skal knuse, eller i alle fall bli sølt. Ennå skjønner hun ikke verken na sdorovje (for helsen) eller za novim godom (for det nye året), hun klarer i alle fall ikke å gjenta noe av det, men hun er med på skålene allikevel. Rett som det er er Olia på Skype med mama i Kiev. Sånn sett er vår nyttår veldig tradisjonell.

Og så venter midnatt med skifte av år også hos oss. Oppskytingen av raketter blir mer intens. Jeg går ut på terrassen, med sjampanskojen vi har åpnet, den samme jeg drikker restene av i dag. Olia blir med ut, men Irina er ennå litt skeptisk, og vil straks inn igjen. Der inne er hun imidlertid vill, og løper rundt og ser på raketter, storfornøyd og vel så det.

Klokken fire minutter på tolv skifter Olia til en fin kjole. Jeg er i hvit skjorte med sløyfe, men har droppet dressen denne dagen. De har en tradisjon i hennes familie å skrive et ønske på en liten lapp, og svelge lappen i en skål ved nyttår, og så vil ønsket bli oppfylt. Typisk russisk overtro. Det året Irina ble født, ble mitt ønske oppfylt.

Jeg er tilbøyelig til å bli veldig glad. Og jeg blir selvfølgelig det, med sovjetskoje sjampanskoje i glasset, på terrassen min kone har laget, i mitt barndoms hjem på mitt barndoms sted, og nå med en nydelig kone og et skjønt, herlig barn. Det er mye å glede seg over, mye å vente av gleder og lykke i 2018, alt er inni meg nå, som en stemning. Rakettene tegner himmelen i fyrverkerifarger, det er jo ganske vakkert, jeg har ingenting i mot dem, men kommer aldri til å kjøpe selv. Det er jo også blitt ganske strengt, ser det ut til, og er ikke lenger så mange forskjellige typer raketter som blir skutt opp.

Likevel er jeg selvfølgelig glad da jeg går inn, og har meg en prat med Olinka mi ved spisebordet. Irina er selvfølgelig også våken. På spilleren er H-moll messen til Bach, come santa spirito, alle som kjenner den vet hva det vil si.

Allerede klokken halv ett legger vi oss. Vi har jo egentlig ikke noe å være våkne etter. Jeg våkner igjen før sju, lager meg kaffe, og kommer i gjenge. Litt utpå morgenen lager jeg deig til ferske rundstykker. Før de pleier, våkner Olia og Ira. Det er russisk novyj god, Djed Moroz har vært med gaver. Magisk ligger det tre presanger til Irina under julegrana vår, den jeg har pyntet på enkleste vis med lys av typen folk flest henger på trærne ute. Gavene har selvfølgelig sin virkning, selv om de er små og enkle.

Så er det frokost med ferske rundstykker og julepålegg. I god tradisjon varer den til det er på tide å gjøre seg klar til å reise ut til mor for å feire dagen min. Der samles vi alle, og går også gjennom de tradisjonelle familiespørsmålene, der vi har forsøkt å gjette på hva som vil skje med oss i året som har gått. Nye spørsmål skal lages for året som skal komme. Akkurat for oss, i vår lille familie, ligger alt til rette for at det vil bli et veldig godt år. Nå er jeg deilig klar for at det skal spille seg ut.

Godt nytt år, alle!

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

God jul!

Det er ikke noe å si på ambisjonsnivået til kona. På barnets vegne. Vår lille Irina er 3 år, snakker russisk ganske godt, holder igjen litt på norsken, og har også et visst ordforråd på engelsk etter utallige YouTube-videoer (og vi som trodde vi skulle ha sjanse til å begrense barnets skjermbruk). Nå er det tysk. Bøker ble kjøpt inn i sommer, det ser ut til å være lærebøker for småskolen, for de fordrer barnet kan lese, men vi leverer det ut til lille Irina allerede nå. Det er kalendergaven hennes i dag. En tyskbok med klipp og lim og fargelegging.

For andre fedre som må ta seg av juleforberedelsene og julepynten selv: Jeg gjør det på enkleste vis. Hver dag pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Sånn får Irina lært tallene også. Hun har lenge kunnet 1 – 10, nå kommer de videre tallene også. På norsk og på russisk. Og engelsk like bak. Og nå altså – tysk.

Mine juleforberedelser og min julestemning er litt mer hindret av at jeg ikke får stereoanlegget til å virke. Det gamle, flotte jeg arvet av far sluttet å virke om det var like før eller like etter sommeren. En god venn fikk montert forsterkeren jeg har stående nede, det gamle studentanlegget mitt, men nå som mørketiden er her og jeg fyrer i peisen, så trenger jeg et anlegg nede også. Etter jeg var ferdig med eksamen i tysk, fikk jeg kjøpt ny og flott forsterker, C388 fra NAD, med innebygget Bluesound, men jeg får ingenting av det til å virke.

Jeg tenker på det, det er ganske sykt. Jeg har veldig mange vekttall og studiepoeng, inkludert i fysikk, med labøvinger og det hele, men å få mitt helt vanlige og på forhånd oppsatte stereoanlegg til å virke, det får jeg bare ikke til. På ny må jeg nok kanskje vente til min gode venn kommer på besøk. Skjønt, jeg har virkelig løst å høre på den flotte julemusikken min, nå som julen er her, og jeg skulle gjerne greid det før romjulen da kameraten min kommer.

Vi får nå se hvordan det blir med det. Vår lille Irina har i år for første gang forstått noe av dette med jul, at det er noe her, og at det innebærer mye som er gøy. Hun ser husene som lyser, amerikaniseringen er over oss også her, og jeg må si jeg hører til dem som synes det er ganske koselig at folk pynter. Ellers kunne det jo ha blitt riktig mørkt her, langt mot nord, i årets mørkeste måned. Siden det er jul og julelys, forbinder folk flest det heller med glede og trivsel, enn noe mørkt og trist. Det er ikke så trist det, synes jeg.

I dag skal Irina og jeg til den tradisjonelle juletrepyntingen hos min mor, hennes bestemor. Vi har øvd inn Per Sjuspring til vi skal gå rundt treet, den er blitt en hit for lille Ira-vår, enten det følger bevegelse med den, eller bare sang. Ellers oppsøker hun selv og vil høre Bjelleklang, kanskje er hun litt på vei med På loven sitter nissen, Rudolf er rød på nesen og Når nettene blir lange, men sant å si foretrekker hun da heller gamle klassikere som Lille Petter Edderkopp og En elefant kom marsjerende. Ride ride ranke i forskjellige versjoner, Bjørnen sover og Haren uti gresset lever også godt, samt Ro, ro, ro min båt, en sang Irina har nytolket for meg, og virkelig har løftet til uante høyder. Det har vi på film. Det er en del synging her hos oss, og Irina er akkurat i den alderen der hun elsker å bli filmet mens hun gjør det.

Ellers venter hos mor rømmegrøt og spekemat, som alltid når solen snur. Og så er det juleøl og akevitt, og fløtegratinerte poteter til fenalåret. Rikelig med mat, sånn jeg liker det. Og begrenset med drikke, selvsagt, når små barn er til stede. I år gleder jeg meg noe helt enormt. Vi kommer til å overnatte der borte, og ta julaftens morgen på Klepp.

Der våkner Irina – og dagen er i gang!

Mot jul

Først litt selvskryt (det vil si skryt av barnet): Jeg spilte i går Toccata og fuge i D-moll, den som blir kalt «Dorian», BWV538. Så spurte jeg lille Irina på 3, hvem er det som spiller? – Det er Bach, svarte hun.

Helt riktig. Vi går mot jul. Eksamener er gjennomført, det venter oss ikke mer stress, nå, og det er bare å gli inn i den gode julemodusen. I beisen brenner det med lyd, lys og lykt, det er den beste varmen som finnes. Som om alle sansene blir varmet. Til middag var det fenalår, og konas potetmos. Alt helt topp. Vintermørket får ikke tak på meg dette året her, ikke i det hele tatt.

Og snart snur solen. På fredag kjøpte vi oss nye billetter til Kiev. Vi flyr sammen 23. mars, jeg blir over påsken, og kona og barnet får være der helt frem til litt uti mai. Jeg savner dem så det gjør vondt, men jeg ser hvor godt de to har det der nede, og unner dem gleden. April er også en av de aller, aller beste måneder å være i Kiev i. Da blomstrer magnoliaen, og da går våren raskt over i å være som en god norsk sommer, med temperaturer over 20 grader, kortbuksevær og sol.

Vi forsøker å gjøre det kjekt for Irina i vinternorge også. Jeg har laget julekalender for menn, julekalender av aller enkleste sort. Hver morgen pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Slik får Irina lært seg tallene lite grann, også. Og hun har fått med seg det er noe som heter jul, som nærmer seg.

En dag i uken drar vi for å svømme i vårt lokale basseng. Nå sist fikk vi advarsel om vannet var kaldt, 26 grader, om vi virkelig ville dette. Særlig hvis barnet er lite aktivt, kunne det bli kaldt for henne. Akkurat det med å være lite aktiv er liten fare for oss med Irina. Hun er helt vill, selv til barn å være. Ingen jeg har sett er i nærheten av å holde det aktivitetsnivået hun holder. Hun er 3 år gammel, og nå for et par uker siden insisterte hun på å hoppe uti vannet selv. Hun ville ikke bli løftet uti. Så hopper hun, og er ute av stand til å komme seg opp selv, men hun stoler selvfølgelig fullt og fast på at far vil ta tak og hjelpe henne. Og faren er jeg, og den tryggheten kan hun ha, jeg er der. Torsdagen nå i denne uken svæmte hun for første gang med slike luftbeholdere i plast på ryggen, sånn svømmehjelp. Det er helt i tidligste laget for en 3-åring, men Irina tar initaitivet helt selv, vi presser ikke noen ting. Og ved minste tegn på at det blir ubehagelig for henne, med vannet som skvetter opp i munnen, så tar vi henne, og holder henne og lar henne puste noen sekunder. Før det er på an igjen, med ny, vill aktivitet.

Også på skøyter er det i ferd med å bli til noe. Skøyter er typisk fredagsaktivtet. Skøytene kjøpte vi i fjor, altfor store da, i ferd med å bli passe nå. Men hun er ikke i stand til å ta et eneste skritt, uten at jeg holder henne helt fast. Nå, forrige gang vi var der, forsøkte hun imidlertid for første gang selv å styre bevegelsen. Årsaken var at det var andre folk der, Irina ville gjerne være med dem. Så hun satte fart på de små bena sine, sparket og kavet i vei, uten helt å skjønne skikkelig hvordan man beveger seg på skøyter, og uten å kunne holde sin egen balanse. Men det var en begynnelse. Om ikke lenge kan jeg slippe henne, på isen.

Ellers er det å sparke ball rett utenfor her. Vi har fått oss noen ski til henne, gitt oss av noen kolleger, men skoene er allerde blitt for små, så selv om det har vært noen snøfiller hos oss her i Rogaland dette året, har det ikke blitt noe skigåing. Og akebrettet har ikke fått noe fart på seg. Dermed er det å sparke en liten ball, kjekt det også, på isen.

Det er bare en liten uke til selveste julaften. Julepynt er det sparsomt med, i dette huset her, og julestemningen er preget av at et av medlemmene i vår lille husstand regner nyttår og «novyj god» som den viktige dagen. Men lille Irina skal bli helt norsk og helt russisk, eller ukrainsk-russisk, om man vil, så hun må lære seg juletradisjonene som vi har dem her. En sang som har festet seg, er Bjelleklang, og hun har altså også skjønt at det venter en liten kalendergave hver morgen. Torsdag er det bursdag hos Sara, lørdag – lille julaften – er det tradisjonell pynting av juletreet, rømmegrøt og spekemat hos ‘na mor. Da har julefreden senket seg.

Daniels konfirmasjon

Det var den første konfirmasjonen i den generasjonen, mine foreldres barnebarn, mine onklunger, som det vel nå heter. Det er Trude og Lars som fikk Daniel i 2002, nå er han 15 år, og ble konfirmert forrige lørdag.

Det var også første konfirmasjon min kone Olia fikk være med på i Norge. Tidligere har hun vært med på dåp og bryllup, men aldri altså konfirmasjon, som kanskje er noe litt særnorsk, i hvert fall i måten vi gjør det på. Vår lille Irina har vært med på dåpen til David, men alt i verden er selvfølgelig veldig nytt for henne, to og et halvt år, som hun er.

Vi hadde kjøpt ny kjole, sommerjakke og sko til Irina. Olia er det vanskelig å få kjøpt noe nytt til, mens jeg skulle prøve meg i en litt frisk, lyseblå sommerdress, for anledningen. I kjent stil var vi i seneste laget ute, men ikke katastrofalt sent, og ikke sånn at det ble ubehagelig stress. Hadde det ikke vært for at vi hadde et ærende på veien, så hadde vi rukket det. Nå var vi i kirken rett etter det var begynt, og måtte finne oss en plass oppe på galleriet.

Tjuetre komfirmanter var det denne lørdagen på dette tidspunktet i Frøyland og Orstad kirke. Den strømlinjede effektiviteten vi finner så mange steder i våre moderne samfunn, var her også. Alt var nøye planlagt, så alle vårens konfirmanter skulle komme seg igjennom, og alle skulle føle det var en høytidsstund. Fra vår plass oppe på galleriet hadde vi fin anledning til å fotografere og filme, også noe som hører med i vår tid.

Hos Trude og Lars var det pyntet og ordnet til gjester på begge sider av slekten, onkler, grandonkler og søskenbarn, og besteforeldre. Maten var kjøpt inn fra en thailandsk restaturant i Sandnes, også noe man bare ikke gjorde før, og i alle fall ikke til konfirmasjon. Dugnadsgjengen som pleier å koke poteter og servere, var erstattet av et par venninner som kunne rydde litt og ordne. Vi forsynte oss selv av maten som stod på kjøkkenet – enkelt og greit. Både forrett og dessert var droppet, til gjengjeld var det rikelig med kaker, og snop.

Talene ble holdt av mor Trude, Daniel selv og Daniels mormor, altså min mor. På Lars sin side er de ikke så glade i å tale, som vi er det hos oss. Det var en konfirmasjon av de enkle, avslappede. Trude holdt til og med sin tale før maten, så hun skulle slippe å sitte og være nervøs, som hun sa. Far Lars hadde også noen ord, helt innledningsvis.

Lengst av alle spiste som vanlig Olia og jeg. Den asiatiske maten er ganske lettspist, så det er sjelden nødvendig å stoppe. Vi måtte endelig gi oss da det var tid for å ta det store, obligatoriske gruppebildet i hagen.

Familien Kirkeby med Tonje og Espen og barna hadde reist helt fra Paris for å være med, så det var kjekt å få snakket litt med dem. Lille Irina greide seg veldig fint blant alle folkene. Hun liker seg hos familien Nygård, både inne og ute er det mange ting å gjøre, og hun var vel egentlig stort sett et eller annet sted utenfor foreldrenes kontroll. Mama Olia greide seg også, om det skulle være nødvendig å si, det er ikke alltid hun vil være med på slike familieselskap. Det kan bli litt voldsomt, selv om vi jo selv føler det er veldig uhøytidelig og avslappet hos oss.

Neste i rekken er om to år, da både Sofie til Trude og Lars, og Andreas til Tone og Torben, skal stå klare. Som så mange ganger ellers har Trude og Lars gått foran, brøytet vei og vist hvordan det kan gjøres.

 

Første 17.mai-feiring med Irina

Vår lille Irina har to hjemland. I det ene, Ukraina, får vi nå vite president Porosjenko stenger de gigantiske nettstedene vKontakte, mail.ru og Yandeks. Det er russiske internettgiganter tilsvarende Facebook, gmail og google. I Ukraina er det fem ganger så mange som bruker vKontakte, enn som bruker Facebook. Mine første mail til min kjære kone gikk til hennes adresse på mail.ru. Yandeks er standarden nettsøk foretas fra når vi er i Ukraina. Handlingen kan sammenlignes med å stenge Facebook, gmail og google. Ordren fra Porosjenko er at ukrainske nettoperatører skal blokkere disse sidene. Det er et uhørt inngrep i folks privatliv, selvfølgelig, og det er et eklatant brudd på ytringsfriheten som liksom skal gjelde i landet, og det gjør at de tilsvarende amerikanske gigantene kan tjene enda mer penger. Det er kanskje derfor vi hører så lite om dette her i vest?

I det andre hjemlandet til vår lille Irina, var det i dag nasjonaldag, fjernt fra all politikk. Vi skal minnes frigjøringen, uavhengigheten og grunnloven, men det er ikke så mye snakk om det som det en gang var. Eller kanskje var det bare Irina og jeg som ikke var på de riktige stedene. Tidligere på 17.mai har dagen vår stort sett gått med til en ekstravagant stor og lang frokost. I fjor prøvde vi oss utenfor døren, men det var etter alt var stengt og pakket ned, og turen vår ble ikke stort annerledes enn den vi gjorde hver dag tiden jeg var i fedrepermisjon. I år var målet å komme oss ut, og være med, og det klarte vi.

Frokosten var stor og god, men ikke så overdådig som vi har pleid å ha den. Det skyldes også at jeg ikke fikk Irina med meg i butikken om kvelden 16. mai, hun ville heller hjem etter å ha vært i lekeparken, ingenting vi kunne kjøpe i butikken lokket henne med. Så det ble det overdådige pålegget vi har til vanlig. Jeg laget ferske rundstykker, blandet grovt og finmalt rugmel uavhengig enhver oppskrift, og fylte på med hvetemel til deigen gikk an å behandle. På rundstykkene var det brunost og kvitseidsmør, hvitost og skinke, fransk ost og paprika. Litt å velge mellom hadde vi jo, selv om vi ikke fikk kjøpt inn spekematen jeg føler hører med.

Deretter var det å få på seg finklærne, finne frem flagget, og komme seg ut. Både Irina og jeg hadde på de samme klærne vi hadde i Daniels konfirmasjon, jeg hadde bare et annet slips til dressen. Irina hadde nettop lært ordet flagg, og fikk virkelig bruk for det den korte veien bort til den ennå nybygde barneskolen vår. På veien var det fullt av andre folk i fine klær og flagg. Det var til og med en katt, så det ble nesten rent for mye for Irinas unge barnesinn – så mange inntrykk på en gang! For første gang fikk hun ordentlig se andre barn gå bort til katten, klappe på den og kose med den, og dermed fikk også Irina en ny strategi å prøve ut.

Borte på skolen traff jeg på en nabo fra Austrialia. De har barn på akkurat samme alder som Irina, så de to fikk lekt litt. Jeg fikk også støtt på problemet med å hilse 17. mai på engelsk, den norske i min barndom var bare «Hurra for 17. mai», mens nå har man visst helt begynt å si «gratulerer med dagen». Det uttrykket hører for meg hjemme til bursdager, men i tradisjoner som skal binde oss sammen, gjelder det jo å si det samme som alle andre. På engelsk fikk jeg ingen til å stemme, og den easy going australieren smilte også at uttrykket han foreslo, var litt awkward.

I mens lot Irina 17.mai-aktivitetene være som de ville. Hun var opptatt av klatrestativet, og å løpe rundt i ballbingen. Gjerne ønsket hun å få andre barn med i å løpe, og kanskje til og med være bjørn! men hun hadde vanskelig å få andre med seg på denne lure ideen. Selv faren var litt gjenstridig, denne dagen, det var litt vel mange folk til stede for å løpe rundt og være skummel bjørn, dessuten var jeg i dress. I klatrestativet viste Irina finn fremgang, og fremragende tøffhet. To ganger ramlet hun rett og slett ned. Bang på ryggen, i singelen under. Uhellet skjedde hver gang med det at hun skulle forsøke å klatre opp en enkel snor, et tau fra bakken på skrå opp til selve stativet. Det hadde nok vært mulig, men tauet var veldig tynt, og hun fikk snurr da hun skulle svinge seg opp på det, og ramlet ned på andre siden.

– She’s a tough one, sa australieren. – She just shakes it off.

Lekene

Da det australsk-norske paret med barnet i barnevogn gikk hjem, gikk Irina og jeg videre til lekene. Irina har aldri vært med på noe slikt før, og var nysgjerrig avventende på hva alt var. For første gang hadde faren heller ingen finansielle problemer. Det var nok av tikroninger og tjuekroninger i lommen, og mye mer der de kommer fra, så det er ikke noe å tenke på. Hun kan få spise så mye is og pølse hun ville, og være med på alle aktiviteter som passet for henne. Men vi greier ikke fri oss fra tanken at vi med et slikt forbruk nærmer oss det babusjka får i pensjon i Kiev, om mama Olia var med, ville pengekranen blitt stoppet. Det er sløsing.

Først var det fisking. Irina var veldig spent, og hadde veldig lyst, men fikk det nok ikke helt til, og skjønte nok heller ikke helt hva det var. Resultatet var en hund å sette på sykkelen, som ringeklokke. Så var det å kjøpe is, fruktis. Det kjøper vi så godt som aldri i Norge. Isen er bedre og billigere i Ukraina, og mama Olia er også veldig skeptisk til alt som er kaldt, barn skal ikke spise og drikke kaldt i hennes tradisjon. Og vårt barn er begge deler. Etter å ha spist isen, var det å prøve trehjulssykkel for barn. Det var ganske vanlige sykler, folk flest har vel kjøpt en slik selv, så det var kanskje derfor det for akkurat denne aktiviteten sjelden var kø. For Irina var det en debut, prøve å sykle selv. Etterpå var det et sukkertøy i premie.

Og mens hun spiste den, fikk hun også en pølse. Så spurte hun selv om is, og fikk det også. Det var ikke måte på. Og mens hun spiste den, begynte barna rundt henne å blåse såpebobler de hadde fisket i fiskedammen. Det ble rent for mye for Irina, enda en gang, is og sukkertøy og pølse og såpebobler, mange folk, og flagg, og såpebobler, og is, hun hoppet rundt og kom med gledeshylene sine, forsøkte å fange såpeboblene, samtidig som hun ikke måtte glemme å spise isen, noe hun likevel glemte. Den måtte jeg spise opp, siden den smeltet og satte flekker på den fine kjolen.

Hjem til pølser

Klokken cirka ett var det slutt. Lille Irina var den siste som kom i mål med potet i skjei, og hun fikk det absolutt siste sukkertøyet. På sine egne føtter gikk hun hjem, som vanlig, og da vi kom til huset sa hun po-russkij, siden språket nå skal skifte fra norsk til russisk. Det har vi nå helt innarbeidet, hjemme er det russisk, ute er det norsk. Mama Olia var i gang med studier og strikking, karakteristisk begge deler på en gang, og med et håndkle i håret som tørket. Vi laget oss til en bunsj pølser, Irina og jeg, og spiste dem på den nylagde terrassen vår. Der fikk jeg også kaffekoppen jeg lot være å kjøpe oppe på skolen. Og Irina fikk sørget for å søle skikkelig på kjolen, så vi ikke skulle ævre så redd for den lenger.

Og så til Sandnes

Det var såpass vellykket ute, at vi ville prøve oss igjen. Vi satte oss i bilen, og reiste til Sandnes. Uten å vite noe om hva som skulle foregå der, og når.

Der, i Sandnes, var det ikke så sjarmerende. Der ble det litt vel mye business. Pengene for pølsene og isen vi kjøpte på skolen, gikk til det lokale idrettslaget eller noe sånt. Her, i Sandnes, går det til Narvesen eller McDonalds, store kjeder. Jeg liker ikke det så godt, at store konsern suger til seg pengene spandable foreldre vil bruke på sine barn på nasjonaldagen. Her, i Sandnes, hadde også våre nye landsmenn fra Asia og Nord-Afrika funnet ut det var penger å tjene. Det var satt opp boder overalt, og det ble solgt altslags krimskrams. Særlig heliumsballonger. Overskuddet på nasjonaldagen skulle gå til lokalsamfunnet, synes jeg. Det er ikke en dag for å tjene reelle penger, til egen lomme.

Men hvem er vel jeg? Folk får gjøre som de vil. Jeg kjøper ikke is og pølse på Narvesen, så da blir Irina uten det. Det ser ikke ut til å plage henne. Hun løper bort til klatreapparatet som nå står nede på Ruten, og hun klatrer i det sammen med alle de andre barna. Og nå er det virkelig mange barn der, så mange at det blir trangt. De aller, aller fleste er eldre. Men jeg kan glad se Irina kjenner sin plass, og ikke viker unna, enda det er vanskelig å klatre, for hun som er så liten, og det er mange som klatrer forbi henne og rundt henne, og kanskje forstyrrer. Tidligere kom hun ikke opp i dette stativet uten hjelp. Det gjør hun nå.

Der på Ruten har de også satt opp blomsterkasser med hjul på siden, og ratt, så det blir litt bilaktig. Irina liker å stikke bort og svinge litt på rattet, gjør det også nå. Ei lita afrikansk jente, i fargerike afrikanske klær, kommer og skyver Irina vekk, tar rattet fra henne. Irina ser på en liten stund, før hun går og tar rattet tilbake. Det er bittelitt knuffing, ingen vil gi seg, og Irina vil i hvert fall ikke gi seg, og det ender med at de svinger på rattet sammen. Særlig den afrikanske jenta ler høyt, så de kritthvite tennene synes.

Folketoget begynner klokken 1545, får vi vite. Det er ikke derfor vi er kommet. Vi stikker ned på havna, der det ikke er noen ting, og så går vi opp i langgata, der det virkelig er satt opp mange boder, organisert av asiater og folk fra Nord-Afrika. Mange ser ut til å være fra Midt-Østen også. De selger alle slags ting, men ikke is, som vi vil ha. Isen kjøper vi på Arne Johanessen, det gamle bakeriet, forhåpentligvis er ikke det så hyperkommersielt som så mye annet i samfunnet vårt er blitt. Vi kjøper kuleis, noe verken Irina eller jeg liker særlig godt, så det kommer vi ikke til å kjøpe mer på en stund.

Så kommer regnet. Irina er norsk og tøff, det bryr henne ikke det minste. Hun vil nå hjem. Og hun vil ikke stå under tak og vente, til bygeregnet gir seg. Hun tusler av gårde, langs langgaten i Sandnes, med fullt av folk på begge sider, under tak og persienner, hun der, i regnet, i den fine sommerkjolen og en tynn jakke utenpå. Da vi kommer til en fontene, må vi se litt på den. Regnet forstyrrer oss ikke det minste, ikke det minste. Lille Irina bryr seg om mulig mindre enn jeg.

Og så hjem

Til slutt er vi ved bilen, og kan kjøre hjem. Der er det litt lek med flaggene. Det går ut på at Irina holder det lille, teller til tre, og så svinger jeg det store over henne. Det slo veldig an. Lenge, lenge holdt vi på med dette, og Irina ville gjøre det på ny og på ny, gjennom hele dagen.

Til middag var det helt førsteklasses, marinert biffkjøtt. Dessverre var det ikke like spennende og friskt det vi hadde ved siden av, noen gamle poteter, og litt for få av dem, slik at jeg måtte steke opp noen gamle gulrøtter og purreløk også. Men jeg liker det når det ikke er så nøye, noe av kjøttet ble spist til sjalottløk og asparges, det var veldig godt, og mama Olia hadde av de få potetene som var, laget potetmos. Så lenge det var noe igjen av den, var det stor velstand. Og det store kjøttstykket på 360 gram var jo eventyrlig godt helt inn til mål.

Dagen ble avsluttet med italiensk cupfinale. Juventus mot Lazio. Den kampen vant Juventus 2 – 0. I andre omgang, hadde kona og barnet lagt seg, og sovnet. Etter kampen gjorde jeg det også.