Festlig helg

Omsider kan jeg sette meg ned. Det har vært en festlig og hektisk helg.

Bob hund

På fredag var planen at jeg skulle konsert med Bob Hund. Hele dagen hørte jeg platene deres på strømmetjenester, som jeg har nå om dagen, bare for å oppdage at konserten var utsolgt.

Jeg er vant med at ting ordner seg, sikkert litt bortskjemt med det, og stresser ikke med å få ting i orden i god tid. Ikke er jeg vant med å gå på konserter lenger heller, og den tiden jeg gjorde det, var jeg ofte tett på arrangørene, sånn at det gikk an å få ordnet billetter eller gjestelisteplass, eller få det til. Nå var det bom stopp, både på det offisielle utsalget, og på arrangøren.

Det var jo en nedtur. Jeg hadde kjøpt god indrefilet, førsteklasses middag, og jeg har alltid rødvin når det trengs. Men billetter hadde jeg altså ikke.

Før det ordnet seg likevel, et par timer før konsertstart. En kollega solgte meg billetten til en venn, teknisk på mobilen, sånn det fungerer om dagen. Jeg spiste en alle tiders middag til live-musikk av Bob Hund, før jeg i god tid kavet meg ned til stasjonen, med Bob Hund i ørene, og rødvin i plastkopper.

Bare for å se at toget var innstilt.

Det var en nedtur. Jeg stusset over at det ikke var en levende sjel på stasjonen, men jeg hadde jo sjekket på NSB sine sider, når toget skulle gå. Der var det ingen informasjon jeg støtte på, om at toget var innstilt. Og det var ikke i mine fjerneste tanker at toget skulle bli innstilt, på grunn av vind og regn.

Vi begynner å bli pysete i Norge. Vel var det uvær, men det var ikke nok til å få meg til å ta på ytterjakke engang.

Et par telefoner ble gjort for å melde fra til min kollega at jeg ikke kunne komme, og for å sjekke om mor om det gikk an å bli kjørt. Kollegaen foreslo friskt jeg kunne ta taxi til Sandnes, og bussen videre derfra. Det var ganske optimistisk. Men det er optimisme jeg liker å dele, transporten bør være der når den trengs, det skal alltid finnes en utvei. Forskjellen på de som får ting til, og de som ikke gjør det, er at de siste gir seg før det de skal gjøre er gjort.

Denne gangen gjorde det ikke det. Det var helt urealistisk å komme seg til Sandnes, og med buss til Stavanger, og til konsertlokalet, før konserten var ferdig, egentlig.

Så her var det å gå hjem til min kjære kone og kjære barn i stedet, alltid en god erstatning.

Butikkåpning, Sandvedparken og gjenforeningsfest.

Lørdagen var som alltid en dag med god fart. Om kvelden, fra klokken seks, skulle det være gjenforeningsfest for kullet vårt på videregående, før det var det å være med Irina gjennom dagen. Hun og jeg skulle på en åpningsfest, for bilforhandleren vår. Den er vi ikke knyttet til i det hele tatt, som folk flest kjøper vi bilen, og leverer den til service, og holder oss ellers unna. Men det var aktiviteter for barn, enkel servering og ansiktsmaling. Nok for oss.

Og så er det super duper kaffe. Jeg er veldig glad i kaffe. Og så lenge det ikke er pulverkaffe, har jeg stort spenn i hva jeg er i stand til å drikke. Men jeg setter skikkelig, skikkelig pris på ordentlig kvalitetskaffe. Det trenger man ikke lenger gå i spesialbutikker eller reise til Italia for å få, hvem som helst kan kjøpe virkelig bra kaffemaskiner på privaten, og arbeidsplasser kan kjøpe enda et hakk opp for ansatte og kunder. Nå var vi altså kunder.

Først kastet jeg bort en kopp på kannekaffe, de har alltid stått for lenge, og er for lærere og bedehusfolk og offentlig ansatte. Nå var jeg ikke der i egenskap av noe av det, nå var det til espressoen på maskinen. Og det koster ikke meg noe å drikke et tosifret antall kopper espresso. Irina fikk brus, snop, litt kake og ansiktsmaling.

Alle var fornøyd.

Så dro vi til Sandveparken, der vi var i timevis. Timevis.

Timevis.

Alltid kjekt å være ute med Irina, men nå hadde jeg strengt tatt litt dårlig tid. Jeg skulle lage risengrynsgrøt også, ingen vei utenom det, og da burde jeg være hjemme egentlig før klokken fire, sånn at grøten var ferdig før fem.

Men Irina lekte og lekte og lekte og lekte. Alltid nye ideer, alltid mer å gjøre. Hint om å gå hjem bet ikke på henne. Regn og drittvær gjorde ingen forskjell, da gikk vi bare under tak. Hun i lekehuset, jeg under et av lekeapparatene. Riktignok fikk jeg bladd meg gjennom rikelig med tyske, italienske og russiske gloser i sommelet, men når klokken var over halv fire, måtte vi gå.

Det ble akkurat som skissert. Vi var hjemme litt før fire, grøten var ferdig fem. Og jeg spiste den, dusjet og kledde meg, sånn at jeg hadde latterlig lite tid å løpe ned til toget i. Hadde jeg ikke vært så veltrent, hadde det ikke gått. Det var fem minutter firsprang.

Og på toget og på vei til festen fullføre dagens gloseprogram.

Før det var å fullføre dagens fest. Alltid en glede. Det har blitt folk av de fleste av oss, mye levd liv, mange erfaringer. Både interessant og kjekt, vil jeg si. Som alltid var jeg til siste slutt, og tok taxi hjem med tre fra samme sted, og samme klasse, på barneskole og ungdomsskole. Ektemaker fra Ukraina, Israel og Sør Afrika. Så her det ha det bra, og tilbake til livene som vi lever dem nå.

Kleppeloen

I dag var det ikke fest, eller noe sånt. I dag var en rolig tur til Kleppeloen. Lille Irina og bestemor var med. Det er en sløyfe på et par kilometer. Bestemor hadde boller og sjokolade, Irina og jeg hadde oss selv.

Vi traff dårlig med været. Det regnet stort sett. Men Irina holdt energinivået oppe, ingen problemer der. Hun gikk og løp og sang, og hang med. På lekeplassen prøvde hun lekeapparatene, språket er en hindring for henne å få ordentlig kontakt med de andre barna, der har vi en jobb å gjøre, men det stråler lykkelig barn av henne i alt hun gjør. Og hun kjører ufortrødent i vei på klokkeren russisk, selv om bestemor og alle andre utenom jeg, ikke skjønner et ord.

Tradisjonen er at vi pleier stikke innom mor etter disse turene våre, min mor som altså er Irinas bestemor. Der er det alltid litt snacks å bite i, alltid kaffe, og så er det tegnefilm og leker for lille Irina. Jeg kan lese aviser, eller snakke med mor. Denne gangen kom vi oss av gårde igjen i rimelig tid, sånn litt over seks. Irina i toppform, med å sjekke bilmerkene til alle bilene på parkeringsplassen. BMW har hun glemt, Mazda har hun aldri skikkelig lært, men på Volkswagen og Toyota har hun stålkontroll, og hun briljerer med Skoda, Renault og Citröen. Ford er det heller ikke alle barn på fire som kjenner igjen. Irina har roen.

Men å få henne til å bruke helt normale norske ord, rett og slett snakke norsk, det er vi ikke i stand til å få til om dagen. Barn er sin egen verden, med egne mål om hva som er viktig. Og vesle Irina på fire insisterer på at det er greiere å snakke russisk, også her i Norge.

Det der skal vi få orden på. Men først er det travel og artig uke i vente, med besøk hos en av de der som har reist ned hit for å få være med på gjenforeningsfesten, før det blir besøk til en som ikke brydde seg med å gjøre det. Han og jeg skal på telttur i fjellheimen neste helg. Og i motsetning til NSB, er det ingen værforbehold. Vi går på, og gir oss ikke før det vi skal gjøre, er gjort.

Akkurat denne helgen her, er det ganske mye som er gjort hos oss. Og gøy har det vært. Sånn som livet er, og skal være.

Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

17. Mai – 2018

Som barn var 17. Mai dagen da det gikk an å gå i fryseren og hente is, uten å spørre først. Deretter ble ikke det så gjevt, og 16. Mai ble en vel så viktig dag som den syttende, med all den festningen den åpnet for. Som student og i den forlengede studenttilværelsen jeg levde, var det frokosten som var hovedsaken, en frokost som gjerne kunne vare hele dagen. Nå, omsider, er det som barnefar dagen er viktig, og det er gjennom at lille Irina har det kjekt, at jeg også har det.

Jeg hadde varmet henne opp med å snakke om 17. Mai, og Norges bursdag, og at denne dagen kom det til å skje mye kjekt, og hun kom til å få is og pølse så mye hun ville. Men for en treåring er det ikke så mye plass for fremtidige gleder i hodet. Det må skje nå, ellers er det ikke så viktig.

I alle fall våknet jeg flere timer før Irina, akkurat sånn som vanlig. Og som i fjor, kom vi oss veldig sent ut av huset og opp til aktivitetene. Tidligere år har vi vært så sene at alle aktivitetene har vært slutt, men da har også Irina vært for liten til å ha glede av dem. Rester av student-syttendemaiene henger i, med det at jeg kjøper inn pålegg og godt brød for en overdådig frokost. Men boblene og vinen er det slutt på, nå er det juice og te og melk. Etter frokost får Irina sin is, hun kan liksom ikke helt tro på at hun kan ta når hun vil, og vi har jo også en kone og mor fra Kiev, som ikke er vokst opp med denne tradisjonen at 17. Mai er isdagen.

Vi kom oss i alle fall ut i fine klær sånn i elleve-tiden. Hvert vårt flagg. Skolen er flyttet fra den jeg gikk på, til en like ved, men der var det alt sammen arrangert omtrent sånn på min tid. Alt frivillig og på dugnad, alt veldig enkelt og greit. Potetløp, 60-meter, fotballsparking, fisking, ballkast og trehjulssykling. Irina fikk prøve alt, og syntes det var stor stas. Bare det at det var så mange folk der, var kjekt for henne.

Kan dere gjette hvilken aktivitet som var aller mest populær? For Irina?

Fisking er et godt tips. Der stod hun og hoppet og hylte av glede, i køen, hun kunne knapt tro at hun skulle få lov til dette her. Jeg hjalp henne med stangen over veggen, og så fisket hun opp et sett med dinosaurklistermerker og en bok å lime dem inn i. Stor stas. Men langt fra det største. Trehjulssykling var også kjekt, dit gikk hun først, og flere ganger, og hun måtte hver gang bes om å forlate sykkelen og gi den til andre, når det ble kø. At hun etterpå fikk premie var reneste bitingen, hun glemte det egentlig, og måtte tilbys.

Men dette var ingenting mot det som var aller, aller kjekkest. 60-meteren. Irina stilte seg ved siden av meg, lærte seg konseptet med å vente, og så klar, ferdig, gå! Og så løpe, og så for hun av gårde sånn cirka over plassen, med meg like bak og ved siden, og med oppmuntrende tilrop fra alle kanter. Første gang løp hun inn på 19,75, ikke verst for en 3-åring. Men hun presset det ned godt to sekunder, til 17,85, som var den beste tiden jeg hørte for henne, kanskje var det noe bedre også, for jeg oppfattet ikke tiden alltid.

For Irina spilte det ingen rolle. Hun sa på russisk at hun vant, og jeg tapte, og hun jublet over det. Til å begynne med var det premie, et slags bånd med billig sukkertøy. Det kunne hun ha rundt halsen, og rundt håndleddene. Og spise av. Det var også veldig artig, men det var helt klart løpingen som var hovedsaken. Da hun skjønte hun kunne gjøre dette så mye hun ville, var hun ikke til å stoppe. For vår del trengte hun ikke hatt premie hver gang, men det fikk vi, stort sett, så lenge lageret holdt. Etterpå var det en annen type snop. For Irina er det greit med snop, men om hun kunne velge mellom snopet og løpingen, så ville det blitt løpingen, helt klart.

Det er det kjekkeste hun gjør, sammen med alt det andre kjekke hun gjør. Løpe, svømme, skøyter, all sport og aktivitet, hun er ustoppelig, og langt, langt forut for sin alder. Det er også en livsglede og livsutfoldelse over det, som gir mening til sport. Irina løper ikke for å oppnå noe eller vise frem en prestasjon, hun bare løper fordi det er så ufattelig gøy, og hun har så mange krefter til å gjøre det. Man må nesten ut i dyrenes verden for å finne bildene som forklarer det, kyr og hester på beite, hunder som slippes fri – man kan løpe! Verden er åpen!

Ved en anledning falt hun. Det er ikke noe særlig, i full fart, i lett, pent sommertøy, på grusen. Hun snublet i beina sine, og føk fremover, først litt i lufta, så litt på grusen. Det er kjempevondt. Jeg vet Irina er en stayer, hun gir seg ikke for smerte og ubehag, når noe er gøy, men dette var jo ikke så bra. Hun stønnet og ynket seg, kom seg opp på beina. Jeg lurte på om hun ville ha isen, vi hadde kjøpt, og som jeg holdt og løp med. Jeg lurte på, hva nå? Hun tok av armbåndene med snop, de hadde nok gjort vondt når hun landet på dem også, og de presset mot håndleddene. Det var litt mer ynk og stønn, litt mer børsting av støv, sand og grus, hun hadde blåmerke med sår i, på begge armene under albuene, der den hardeste støyten hadde vært. Der hadde hun møtt grusen rette med huden. Så løp hun videre, inn i mål.

Det var slutt på premiene nå, så det ble ikke noe snop for den veldige prestasjonen. Komme seg i mål med et slikt fall – hvem ville vel ikke brutt? Uansett alder? – Ja khotsju en gong te, sa Irina, på russisk og rogalandsk. Jeg vil en gang til.

Og så var hun ikke til å stoppe. Vi løp praktisk talt rundt og rundt. Først til mål, og så tilbake til start. De gangene hun fikk noe snop, rakk hun ikke å spise det opp, før hun var i gang med nytt løp. Da var det selvfølgelig vanskeligere å puste, og det kunne ikke gå så fort. Men det fikk være, og fort gikk det uansett. Min oppgave ble etter hvert å finne på pauseaktiviteter, sånn at Irina rakk å svelge ned snopet, før vi satte av gårde 60 meter på ny. Blant pauseaktivtetene var potetløp, der Irina også løp av gårde med liv og lyst, sammen med barn i alle aldere, og i full fart og helt fryktløs for all skubbing og kapping, der de litt eldre barna konkurrerte med hverandre og ville komme aller først.

Så var det slutt, og alt ble pakket ned. Resten av dagen snakket Irina om at hun ville «spinga», og tidtakerne der oppe mente bestemt vi måtte finne en friidrettsklubben til henne, for ingen sprang fortere på den størrelsen, i alle fall. Irina er naturtalent. Trener ikke, lærer ingen teknikk, løper bare. Kan det.

*

Og så var det jo sånn en deilig dag. Vi har hatt det veldig travelt den siste tiden. Det var eksamen mandag, og så fullt kjør med vanlig jobb og ekstraarbeid tirsdagen og onsdagen, nå var det endelig tid til å være med hverandre. Det var en kald 17. Mai, lave temperaturer og vind, men det var sol, og ikke regn, og da skal vi være forsiktige med å be om så mye mer, der vi bor.

Irina og jeg klarte sammen å overtale mama Olia å bli med oss ned til sentrum, for å se på 17. Mai feiringen der. Det krevde litt overtalelse, og første forsøk ble ikke noe vellykket. Vi kom oss ned og fikk parkert, da Olia oppdaget noe feil med klærne, og da nektet hun å forlate bilen. Sånn ville hun ikke vise seg. Det er kvinneverden, man skal ha respekt for den. Instinktet mitt er veldig, veldig sterkt at dette ikke er så farlig, klær er klær, litt feil er gøy, kom igjen, bli med, ikke tenk på det. Overtalelseskreftene mine fikk Olia ut av bilen, men da vi kom i mot folk, snudde hun, og gikk tilbake.

Det var bare å kjøre hjem å ordne. Her er mye å lære for unge menn, en del av det damene sier, er viktig for dem. Vi må høre på dem, selv om vi ikke skjønner det. Når klærne er i orden, føler Olia seg mye bedre, og det var viktig, så mange vi fikk å snakke med. Det viste seg nemlig at sentrum var gjort russisk på nasjonaldagen vår, i alle fall rundt oss.

De første vi møtte var fra Rogaland-Novgorod, sånn at jeg endelig, endelig fikk presentert dem for min vakre kone. Olia har jo ellers holdt seg hjemme under arrangementene. Rogaland-Novgorod har besøk fra Novgorod, og Olia gikk selvfølgelig straks i snakk med Ilja, representanten.

Deretter hørte jeg russisk i klatreapparatet de har satt opp for barn, der nede. Jeg spurte, på russisk, hvor hun var fra og alt sånt, hun var fra Ulan Ude, et sted jeg tok på strak arm, berømt som det er for sitt gigantiske Lenin-hode. Denne byen ligger øst for Bajkal-sjøen, øst for Sibir, det var det stedet jeg ikke fikk besøkt under min reise med den transsibirske jernbanen i 2008, så jeg visste godt hva dette er. Damen ble mildt sagt overrasket over at det var en nordmann som snakket uanstrengt russisk, og hadde detaljinformasjon om Ulan Ude. Hun hadde nok kanskje et enda mer overraskende liv, gift med en kineser, bosatt i Norge, og med norsk som felles språk. Hun snakker ikke kinesisk, han ikke russisk. Barnet deres snakker kinesisk, russisk og norsk. Sånn er det.

Jeg hentet Olia, og introduserte også henne. Siden kom det til en dame fra Litauen, som også snakket russisk, men som snakket litauisk med sitt barn. De tre fikk lang og vennlig kontakt, slik det alltid er. Det irriterer meg litt at storpolitikken setter standarden, og man på død og liv skal ha Russland og de baltiske statene og Ukraina til å være fiender med hverandre. Her var de fra Kiev, Ulan Ude og Litauen, men del av den russiske verden, felles språk, kultur og referanser, hvorfor i all verden skal vi forsøke å splitte det?

Jeg skjønner ikke det, og er oppgitt over vestens politikk. Men her hos oss får man andre bilder og assosiasjoner i hodet av Russland og russisk, det blir altfor politisk, og man skal liksom «beskytte» de Øst-Europeiske landene mot Russland, i stedet for å forsøke å skape vennskap og samhold, slik vanlige folk har så veldig, veldig lett for å gjøre.

Det er ikke sunt for meg å tenke på dette. Jeg tenker heller ikke mye på det. Det er en utrolig rik kultur, den russiske, det er et gigantisk land, ufattelig så mye som er der, og jeg blir begeistret og fascinert over en kultur som kan presentere meg for folk fra Murmansk og Ulan Ude, som jeg nå har blitt i løpet av under en ukes tid. Jeg føler meg som en del av denne kulturen, velkommen og inkludert, og jeg vil gjerne at de skal føle denne hjerteligheten og vennligheten andre veien også. Jeg forsøker å gjøre mitt.

Etterpå tar vi en titt på folketoget, tilfeldig titt. Olia har blitt stående med flagget til hun fra Ulan Ude, og hun blir helt fortvilet. Hun løper for å levere det tilbake, en ganske håpløs oppgave, fem-ti minutter etter at vi har skilt lag. Men det er en annen kultur, at flagget koster 20-30 kroner spiller ingen rolle, det er ikke vårt, og skal leveres tilbake. Vi nordmenn er også ærlige, veldig ærlige, vi leverer tilbake det som ikke er vårt, og vi forsøker å få tingene til sine rette eier. Men vi blir ikke fortvilet når vi blir stående med ting som ikke er vårt, og hvor det åpenbart beror på en misforståelse. Det hadde vært veldig fint om vi kunne levert dette flagget tilbake, men det er ikke godt å se hvordan.

På kvelden var det middag, god middag, og endelig litt vin. Men det er ikke noe stort poeng med vin, lenger. Hvis jeg får tid for meg selv, kommer jeg til å lære meg språk og gloser, lese litteratur på tysk eller italiensk, jeg kan ikke ha noe beruset hode. Et lite glass og to, gjør godt, sammen med laksen vi har kjøpt. På kvelden blir det også tid til å luke aldri så lite grann. Huset og gårdsplassen har stått ganske på vent, nå i eksamenstiden. Og nå venter tømming av matsøppel. Da gjelder å fylle dunken med ugress. Lille Irina kommer ut på sokkene, for å hjelpe til.

Sånn er dagene våre. Sånn var vår 17. Mai. Hurra!

Første juletrefest for Irina

I dag var jeg på min første juletrefest som voksen. For første gang hadde jeg med mitt eget barn. For Irina var det første gang overhodet. Det ble to kjekke timer.

Jeg hadde galdret henne opp. I flere dager hadde vi snakket om juletrefest, og at julenissen skulle komme. Vi gledet oss begge. Og det gjorde vi rett i.

Jeg sprang hjem fra jobb, og var hjemme tre kvarter før juletrefesten skulle begynne. Da kom jeg til tomt hus. Og jeg som så mange ganger har kommet hjem fra jobb, bare for å få slengt Irina rett i fanget, og så er det ut igjen eller på en annen måte være med henne. Nå som vi hadde noe å gjøre, var hun ikke der.

De kom mens jeg var i dusjen. Og det ble en rask omkledning, så rask at Irina ble ikke noe særlig pyntet, og hun fikk ikke satt opp håret i det hele tatt. Det ble litt pinlig, siden de andre barna var veldig fine og pyntet. Irina var altså fin, men ikke pyntet.

Likevel var hun fyr og flamme i bilen. Vi sang julesanger til den store gullmedaljen, og vel så det. Gang på gang gjentok jeg hva som ville skje på juletrefesten, selv om jeg ikke hadde vært der før, og ikke var helt sikker. Vi øvde på julesanger jeg tenkte kunne komme, samt Per Sjuspring, som Irina har som favoritt.

Lokalet var Sola vgs, og det var pyntet enkelt og fint. Arrangørene hadde smart tatt med noen små sparkesykler, sine egne, slik at barna kunne sparke rundt på dem. Irina har nettopp fått dreisen på det, og var solgt fra første stund. Ellers var det pølser, julekaker og burs, saft og juice, og kaffe til de voksne. Veldig bra.

Irina er ikke i barnehage, så det er alltid spennende å se hvordan hun reagerer med andre barn. Det er betryggende å se at hun ikke er engstelig, men går inn i alle situasjoner, om det er å holde i fremmede hender rundt juletreet eller være først frem til nissen. Når det gjaldt å hoppe i hoppetau, ble det rent for mye av det gode, da Irina okkuperte plassen så andre barn ikke fikk hoppe. Da måtte det oppdragelse til, hun må lære seg å vente i kø.

Ennå holder Irina litt igjen på språket, når det er norsk, så hun får ikke alltid sagt hva hun ønsker. Hun må leke med andre barn gjennom ansiktsuttrykk og mimikk. Det gjør hun ganske bra, men hun finner ikke denne dagen noen hun kobler helt med. Det var helst barna som var litt eldre, som løp rundt og fant på ting sammen. For Irina var det å sprekke såpebobler andre barn blåste. Da gjorde hun det riktig, synes jeg, med smil og oppmerksomhet om det var greit, og det var det.

Som jeg, er Irina den siste som vil hjem. Det vil si, da hun skjønte vi skulle hjem, løp hun ut en stund før jeg fikk samlet sammen alle tingene, slik at hun forsvant litt for meg ut i kulden. Hun ville ikke ha jakke, eller noe sånt, og ikke lue. Og hun var 50 meter nedi oppkjørselen.

Det var veldig kjekt å være på juletrefest, Irina og jeg hadde selvfølgelig holdt mye lenger, med oppsettet var fra fem til sju, og sånn var det det ble.

Godt nytt år, 2018!

Så er et nytt år her. Jeg er 44, dagen er nettopp feiret med suppe borte hos mor, som vanlig med den nærmeste slekten. Nå har jeg gått ned foran peisen med den russiske sjampanjen fra i går, klar for å høre litt Bach og skrive litt blogg før også arbeidsåret begynner.

Det var en hverdagslig nyttårsfeiring vi hadde i går. Irina og jeg måtte opp til Trude og hente fotoapparatet vi hadde glemt der julaften. Dermed fikk det ikke til å gå opp med måltidene. Da vi kom hjem sånn i fire-tiden var det allerede på tide å spise. Så da laget jeg nyttårsmiddagen, rester fra steika vi spiste første dag jul hos mor. Den var ennå velsmakende, og den ble servert med vin til oss to voksne, brus til barnet, men klokken var lenge før seks før vi var ferdige.

Lille Irina hadde supernyttår på dette tidspunktet. Hun løp fra vindu til vindu og så på rakettene, helt i ekstase, hun ville også fly til kosmos, som hun kalte det. I det hele tatt peker det seg nå ut tre yrkesveier for henne, sykesøster, pilot eller kosmonaut. Ennå tror jeg hun har nokså vage forestillinger over hva dette egentlig vil si.

Mama Olia var egentlig mest opptatt av oppussingen av huset. Jeg tror hun løste en kode hva hun skulle gjøre med vinduene, plutselig fikk hun et eller annet til, så hun kom bare unntaksvis inn til oss i stuen, for å feire. I ledige øyeblikk fikk hun smettet ut og hentet en jolka, som de kaller det, en julegran. Den var egentlig et pyntetre fra hagen, og vil bli satt ut igjen med det første. I vår familie trenger vi egentlig å gjøre det så enkelt. Det året vi hadde juletre ble resultatet temmelig middels.

Da det begynte å nærme seg ordentlig kveld, gikk Irina og jeg ut for å se nærmere på rakettene. Det var ikke så morsomt for henne, når hun hørte smellene og kanskje mistet litt kontrollen, hun ville helst inn igjen. Surt og regn var det også. Jeg tente en liten fakkel på trappen, pynten vår var ganske spartansk. Vi tar det igjen i det indre, kan man si, kan man trygt si.

Så krøp timene nærmere midnatt. Jeg fortsatte med denne vinen vi hadde åpnet, sammen med kaffe, Irina fikk drikke brus så mye hun ville, mens Olia stort sett var opptatt av å finne møbler på nettet og finne ut hvordan alt skal bli når vi er ferdige med å pusse opp. VM-sjakken i romjulen hadde satt meg litt ut, så jeg hadde ikke kommet meg i butikken og fått gjort noen innkjøp. Vi hadde ingenting vi ikke hadde fra før, det var sparsomt med alt.

Klokken ti var det nyttår i Russland, Moskva-tid, og vi så talen til Putin, en tradisjon de har sterkere der borte, enn her, tror jeg. Eller så er det bare jeg som er giftet inn i en familie der de har pleid å se på statslederen, vi har sett de ukrainske også, men det blir ikke det samme etter Maidan. Putin får det jo også til å gå i svart for de fleste her i vesten, men når man hører på hva han egentlig sier, så er det ikke så dumt. Det er hva han gjør, og særlig det det blir hevdet han gjør i det skjulte, som er problemet – og så har vi det gående med politikk igjen. Vårt nyttår er fritatt for det. Jeg var glad for at russisken min nå er blitt såpass bra at jeg skjønner hva Putin sier uten problemer, og så er det å vente videre til det blir nyttår i Ukraina og i Norge også. Vi skåler hver gang.

Irina lærer også å skåle. Som barn flest liker hun det veldig godt, men slår altfor hardt i glassene, slik at man nesten blir litt bekymret for at noe skal knuse, eller i alle fall bli sølt. Ennå skjønner hun ikke verken na sdorovje (for helsen) eller za novim godom (for det nye året), hun klarer i alle fall ikke å gjenta noe av det, men hun er med på skålene allikevel. Rett som det er er Olia på Skype med mama i Kiev. Sånn sett er vår nyttår veldig tradisjonell.

Og så venter midnatt med skifte av år også hos oss. Oppskytingen av raketter blir mer intens. Jeg går ut på terrassen, med sjampanskojen vi har åpnet, den samme jeg drikker restene av i dag. Olia blir med ut, men Irina er ennå litt skeptisk, og vil straks inn igjen. Der inne er hun imidlertid vill, og løper rundt og ser på raketter, storfornøyd og vel så det.

Klokken fire minutter på tolv skifter Olia til en fin kjole. Jeg er i hvit skjorte med sløyfe, men har droppet dressen denne dagen. De har en tradisjon i hennes familie å skrive et ønske på en liten lapp, og svelge lappen i en skål ved nyttår, og så vil ønsket bli oppfylt. Typisk russisk overtro. Det året Irina ble født, ble mitt ønske oppfylt.

Jeg er tilbøyelig til å bli veldig glad. Og jeg blir selvfølgelig det, med sovjetskoje sjampanskoje i glasset, på terrassen min kone har laget, i mitt barndoms hjem på mitt barndoms sted, og nå med en nydelig kone og et skjønt, herlig barn. Det er mye å glede seg over, mye å vente av gleder og lykke i 2018, alt er inni meg nå, som en stemning. Rakettene tegner himmelen i fyrverkerifarger, det er jo ganske vakkert, jeg har ingenting i mot dem, men kommer aldri til å kjøpe selv. Det er jo også blitt ganske strengt, ser det ut til, og er ikke lenger så mange forskjellige typer raketter som blir skutt opp.

Likevel er jeg selvfølgelig glad da jeg går inn, og har meg en prat med Olinka mi ved spisebordet. Irina er selvfølgelig også våken. På spilleren er H-moll messen til Bach, come santa spirito, alle som kjenner den vet hva det vil si.

Allerede klokken halv ett legger vi oss. Vi har jo egentlig ikke noe å være våkne etter. Jeg våkner igjen før sju, lager meg kaffe, og kommer i gjenge. Litt utpå morgenen lager jeg deig til ferske rundstykker. Før de pleier, våkner Olia og Ira. Det er russisk novyj god, Djed Moroz har vært med gaver. Magisk ligger det tre presanger til Irina under julegrana vår, den jeg har pyntet på enkleste vis med lys av typen folk flest henger på trærne ute. Gavene har selvfølgelig sin virkning, selv om de er små og enkle.

Så er det frokost med ferske rundstykker og julepålegg. I god tradisjon varer den til det er på tide å gjøre seg klar til å reise ut til mor for å feire dagen min. Der samles vi alle, og går også gjennom de tradisjonelle familiespørsmålene, der vi har forsøkt å gjette på hva som vil skje med oss i året som har gått. Nye spørsmål skal lages for året som skal komme. Akkurat for oss, i vår lille familie, ligger alt til rette for at det vil bli et veldig godt år. Nå er jeg deilig klar for at det skal spille seg ut.

Godt nytt år, alle!

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

God jul!

Det er ikke noe å si på ambisjonsnivået til kona. På barnets vegne. Vår lille Irina er 3 år, snakker russisk ganske godt, holder igjen litt på norsken, og har også et visst ordforråd på engelsk etter utallige YouTube-videoer (og vi som trodde vi skulle ha sjanse til å begrense barnets skjermbruk). Nå er det tysk. Bøker ble kjøpt inn i sommer, det ser ut til å være lærebøker for småskolen, for de fordrer barnet kan lese, men vi leverer det ut til lille Irina allerede nå. Det er kalendergaven hennes i dag. En tyskbok med klipp og lim og fargelegging.

For andre fedre som må ta seg av juleforberedelsene og julepynten selv: Jeg gjør det på enkleste vis. Hver dag pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Sånn får Irina lært tallene også. Hun har lenge kunnet 1 – 10, nå kommer de videre tallene også. På norsk og på russisk. Og engelsk like bak. Og nå altså – tysk.

Mine juleforberedelser og min julestemning er litt mer hindret av at jeg ikke får stereoanlegget til å virke. Det gamle, flotte jeg arvet av far sluttet å virke om det var like før eller like etter sommeren. En god venn fikk montert forsterkeren jeg har stående nede, det gamle studentanlegget mitt, men nå som mørketiden er her og jeg fyrer i peisen, så trenger jeg et anlegg nede også. Etter jeg var ferdig med eksamen i tysk, fikk jeg kjøpt ny og flott forsterker, C388 fra NAD, med innebygget Bluesound, men jeg får ingenting av det til å virke.

Jeg tenker på det, det er ganske sykt. Jeg har veldig mange vekttall og studiepoeng, inkludert i fysikk, med labøvinger og det hele, men å få mitt helt vanlige og på forhånd oppsatte stereoanlegg til å virke, det får jeg bare ikke til. På ny må jeg nok kanskje vente til min gode venn kommer på besøk. Skjønt, jeg har virkelig løst å høre på den flotte julemusikken min, nå som julen er her, og jeg skulle gjerne greid det før romjulen da kameraten min kommer.

Vi får nå se hvordan det blir med det. Vår lille Irina har i år for første gang forstått noe av dette med jul, at det er noe her, og at det innebærer mye som er gøy. Hun ser husene som lyser, amerikaniseringen er over oss også her, og jeg må si jeg hører til dem som synes det er ganske koselig at folk pynter. Ellers kunne det jo ha blitt riktig mørkt her, langt mot nord, i årets mørkeste måned. Siden det er jul og julelys, forbinder folk flest det heller med glede og trivsel, enn noe mørkt og trist. Det er ikke så trist det, synes jeg.

I dag skal Irina og jeg til den tradisjonelle juletrepyntingen hos min mor, hennes bestemor. Vi har øvd inn Per Sjuspring til vi skal gå rundt treet, den er blitt en hit for lille Ira-vår, enten det følger bevegelse med den, eller bare sang. Ellers oppsøker hun selv og vil høre Bjelleklang, kanskje er hun litt på vei med På loven sitter nissen, Rudolf er rød på nesen og Når nettene blir lange, men sant å si foretrekker hun da heller gamle klassikere som Lille Petter Edderkopp og En elefant kom marsjerende. Ride ride ranke i forskjellige versjoner, Bjørnen sover og Haren uti gresset lever også godt, samt Ro, ro, ro min båt, en sang Irina har nytolket for meg, og virkelig har løftet til uante høyder. Det har vi på film. Det er en del synging her hos oss, og Irina er akkurat i den alderen der hun elsker å bli filmet mens hun gjør det.

Ellers venter hos mor rømmegrøt og spekemat, som alltid når solen snur. Og så er det juleøl og akevitt, og fløtegratinerte poteter til fenalåret. Rikelig med mat, sånn jeg liker det. Og begrenset med drikke, selvsagt, når små barn er til stede. I år gleder jeg meg noe helt enormt. Vi kommer til å overnatte der borte, og ta julaftens morgen på Klepp.

Der våkner Irina – og dagen er i gang!