Påskemandag i regnværet, med Corelli, Leopardi og Espresso

Jeg spanderer på en bloggpost i dag også. Mange av de faste leserne er nok forsvunnet, i den passive perioden, og mange av de sporadiske er nok sjeldnere innom. Mitt liv er jo også litt forandret, store deler av det er holdt utenfor denne bloggen, og tiden kommer gavmild og rik, men den fylles opp, og noe må prioriteres vekk.

Mye av det som skjer med Norge og verden er vondt for meg. Jeg synes veldig mye går i feil retning, det uroer meg og plager meg. Jeg setter vekk store deler av livet mitt til å gjøre noe med det, faktisk, sånn er jeg. Brennende engasjert. Holder ikke ut å se ting som er feil, uten å forsøke å gjøre noe med det.

Jeg er jo historiker, av fag og av hjerte, det er ikke sånn at det er en plikt og et ork for meg å lære og å lese og å lære bort historie, jeg er veldig glad i det. Jeg bruker gjerne av tiden min på det. Jeg kan det ganske godt, har levende bilder i hodet, poengene langt fremme i hodet, er bare å si sted og årstall, og så kan jeg begynne å snakke. Om jeg ikke har alle detaljene så innlært, for eksempel eksotiske steder og lite aktive perioder, så kan jeg fortelle i generelle trekk.

Det er helt vanlig, i historien, at den eldre generasjon synes det går litt fort frem, og synes det var bedre før. Det er nesten så det er et genetisk trekk hos mennesket, at det alltid er sånn. Ungdommen vil forandre og forbedre, ikke redde for radikale endringer, de vil veldig gjerne og litt for tidlig sette sitt preg på samtiden, og selv forme sin fremtid. Den eldre generasjon har erfaringen, har innsikten, og synes dette er skummelt.

På sett og vis er dette til å smile av. Men det er også å huske at mange ganger hadde den eldre generasjon rett, mange ganger gikk det dårlig. Helt fantastiske samfunn, der alt fungerte og var ganske supert, har opplevd katastrofer og til og med gått under. Den greske antikken, med Athen, demokratiet, det varte bare tre generasjoner, så når Sokrates berømt advarte om ungdommens fremfusenhet, så hadde han et poeng. Knappe hundre år etter var det slutt. Det gikk veldig fort. Samme med rommeriket, selv om der tok det lenger tid.

Og så kan man ta det ene samfunnet, etter det andre, i alle deler av verden. De har gått under alle sammen. Også det norske, fantastiske høymiddelalderen, på 1200–tallet, varte knapt hundre år. Så kom Svartedauden og firehundreårs natten. I nyere tid ble det advart både mot den kommunistiske og den fascistiske fare, begge deler med god grunn. Forrige århundre hadde to verdenskriger. Og etterkrigstiden, tross sine problemer, det var et halvt århundre med fantastisk vekst og velstand. Alt har gått bedre og bedre, sånn som i den greske, klassiske antikken, og den norske høymiddelalderen.

Det er ingen naturlov som sier det skal fortsette for evig. Det er ikke bare alderdommen som gjør en grunnleggende optimistisk og bekymringsløs person som jeg, litt engstelig og pessismistisk. Det er ting i vår tid som ikke er bra, det er utviklingstrekk som går i feil retning, og det kan ende opp med å gå ganske dårlig. Min generasjon, og særlig generasjonen ti år eldre, de vil ikke bli så altfor plaget. Men neste generasjon, barnet mitt Irina, 6 år gammel, dette plager meg.

Hva jeg egentlig ville, med alt dette, er å si at tross alle disse bekymringene, som er høyst reelle, så er det ting i vår tid som også er veldig, veldig gledelige, og som ingen andre tider noen andre steder har kunnet tilby maken til. For eksempel denne dagen i dag, en helt vanlig mandag, bortsett fra at det er i påsken, og derfor fri. Været er grått og surt og trist, men jeg trenger ikke å gå ut i det. Jeg kan trykke på en knapp, og få nykvernet fersk espressokaffet sprutet ned i koppen min, et ubegrenset antall ganger. På spilleren har jeg Arcangelo Corelli, den italienske komponisten fra barokken, hans Sonats Op. 5. Det er ikke noe problem for meg å kjøpe en boks med 30 CDer av denne typen, sånn at jeg også får ubegrenset med tilgang med vakker musikk jeg liker, og enorme muligheter til å utforske mer. Jeg kan lese dikt, av Giacomo Leopardi, den italienske romantikkeren, lastet ned på iPad, og med fantastiske glosebøker og oppslagsverk til å finne ut av ordene og meningene jeg ikke forstår.

Dette er riktig. Dette betyr noe for meg. Andre har andre gleder. Jeg ville formidle min. Midt oppe i bekymringen.e

Første dag, påske, 2021

Det blir ikke mange bloggposter om dagen. Livet er fylt opp med andre ting, kan ikke skrive her så mye, skriver veldig mye andre steder. Men nå er det påske, den for året 2021, påske som jeg har så rike minner fra, helt siden barndommen, og som er så annerledes nå.

Vår familie hadde aldri hytte, og hadde sjelden råd og heller ikke så altfor lyst til å reise til fjells for å leie eller bo på hotell. De gangene vi gjorde det, var fantastiske ferier, men jeg husker ikke lenger om det var vinterferie eller påske. Assosisjonene til påske er dagsturer hjemmefra, og så spill og TV hjemme. Det var spill av den gamle sorten, med brett og terninger, fysisk, sammen.

Sterkest minner har jeg nå til påskene etter jeg flyttet hjemmefra, og ble student. Da ble hver påske et gjensyn med mitt gamle liv, helt annerledes livet jeg levde i Bergen. Etter hvert mistet vi helt interessen for TV, i alle fall gjorde jeg det, og så ble det om kvelden bare spill. Påsketur var et begrep, drivkraften var svært sterk etter å komme seg ut. De tradisjonsrike turene for oss, var å grille pølse på stranden, ha frokosttur, eller en tur der vi spiste alle måltider ute, inkludert frokost, og så var det de turene vi fikk til i tillegg til disse.

På begynnelsen av 2000-tallet kom digitale fotoapparat, sånn at det er mange flere og mye lettere tilgjengelige bilder. Jeg var ikke student, men jobbet som lærer, og hadde fremdeles påskeferie. Fremdeles gikk vi ut, fremdeles de samme turene og tradisjonene. Søstrene mine giftet seg, fikk familie og barn, som vokste opp og ble med, på noen av turene. Grillturene ble mange ganger flyttet fra stranda, til Møgedalshølen, ved Bråstein og Figgjoelva.

Jeg blir glad bare å se på disse bildene, enten jeg ser dem i hodet, eller på PC eller papir. Det er levd liv, herlig levd liv.

Fra 2008 er det skrevet blogg, påsken 2008 ble den siste med min far, svært sterk, den beste av dem alle. Og påsken 2009 var i utlandet, med hun jeg skulle gifte meg med, helt annerledes. Påsken 2010 var den første for Olia i Norge, da var vi to som reiste hjem, ble med på tur, og tok bilder.

Så kom fantastiske Irina, barnet, i 2014, og forsynte mitt liv og min verden med helt nye tanker og stemninger, det var et univers som åpnet seg. Alt er blitt annerledes, bedre, etter henne. – Far er lykkelig på grunn av meg, sa lille Irina på russisk allerede i tre-årsalderen, og hadde selvfølgelig helt rett.

Påsken 2016 var igjen i Kiev, jeg var i permisjon det skoleåret, et surrealistisk godt år, men en ganske annerledes påske. Jeg husker så godt fra den gangen, hvordan været der nede på et øyeblikk snudde fra surt og kaldt, boblejakke, votter og skjerf, til vårlig i t-skjorte og vurdering av kortbukse. Det var veldig kjekt å se våren utfolde seg i Kiev også, en gang.

Så kom påsken i fjor, da plutselig alt var nedstengt. I år er det det samme. Det er restriksjoner på besøk og samvær. Påske er familietid, har alltid vært det for oss, og nå er det restriksjoner på å være med flere enn de aller, aller nærmeste.

Samtidig er også mange av de herlige turomådene våre tatt fra oss. Kringeli, utenfor Gjesdal, ikke så mye forbundet med påsketurer, som andre turer, nå er det omringet av vindturbiner. Turbinene på Vardafjell er synlige fra hele Sandnes. Kan verken gå i Melshei eller Arboretet uten å få dem med seg på veien. Det tar bort noe av gleden, det gjør det. Dette skulle ingen mennesker ha rett til. Ta gleden fra andre.

I går startet Irina og jeg påsken vår med å ta en tur på kino, en tradisjon annerledes enn vi hadde dem i familien jeg vokste opp i. I vinterferien var det bra, med familien Bigfoot eller Bigfoot junior, var det vel. Filmen i går var mer på det jevne, Finny og Leah, tror jeg den het, om rededyr som har laget seg en koloni på en øde øy, og resten av dyreverden som kommer med arken til dem. Problemet med filmen var at det var ingen av karakterene som drev handlingen, alt skjedde fullstendig utenfra, om det var arken som drev hit og dit, eller vulkanen som ødela øya. Som så ofte før i moderne filmer blir mangelen på handling forsøkt kompensert med spektakulære effekter og morsomme spillopper, men det biter ikke på meg, og heller ikke på Irina, som ikke satt så fengslet og følelsesladd i denne filmen, som hun gjorde med bigfoot.

I dag skal vi til bestemor og se mer film, og spise taco. Så får vi se hva det blir videre. God påske.

Godt nytt år – 2021!

God morgen og godt nytt år! Det er blitt 2021!

Hva har jeg gjort så langt i år? Jeg har stått opp, kledd på meg passe fine klær, med hvit skjorte og slips under genseren. Jeg har satt en deig med rundstykker, de står og hever seg. Og jeg har åpnet en ny pakke espresso, 1 kg, første kopp er fylt opp.

Det blir 2021.

Godt!

Koppen fylles opp – med 2021!

Fjerde søndag i advent, 2020 – lang tid uten blogging

Det er første gang jeg skriver noe her siden Irina ble 6 år, 11. september. Før det hadde jeg ikke skrevet noe siden april. Det er det lengste oppholdet bloggen har hatt, siden den startet i 2008.

Det er mange årsaker til det, og de har ikke alle noe på bloggen å gjøre. Poenget er at den ikke er død, den lever, og jeg skal fortsette å skrive. Når det er travelt, er blogging første salderingspost, og travelt har det vært.

I dag, nå, er juleroen i ferd med å senke seg. Den er annerledes på veldig mange måter. Verden er forandret av et virus, hva som skjer nå, kan ikke sammenlignes med noe. Selv er jeg angrepet av et annet virus, og har vært mer eller mindre syk lenge, og går på medisiner. Det er veldig uvant for meg, og jeg kan sant å si ikke fordra det.

Nå håper jeg julero og julefred skal få meg helt frisk igjen, at det ikke skal være så hektisk.

I dag reiste Irina og jeg til min mor for å tenne det fjerde adventslyset. Lille Irina er ikke så liten lenger, og kan ikke fordra at jeg kaller henne det. Hun er skolejente nå. Hun leser og skriver, og driver med sine egne ting, helt ute av foreldrenes oppsyn og kontroll. Vi merker at hun sier ting hun ikke har fra oss, hun får sine egne meninger, og blir uenig.

Det er fascinerende.

Hos mor var det spekemat til en slags middag, og julekaker til kaffe og advent. Irina elsker en lek, der vi skal mime dyr og gjette, og insisterte på at vi skulle ha den enda en gang. Den ble nok i overkant fysisk for bestemoren, som gjerne ville slappe av med kaffen.

Siden reiste vi hjem, og fyrte opp i peisen. Spilleren har gått med lun og god musikk. Jeg har lest gammel tysk litteratur, Novalis og Goethe, til berikelse for meg selv, om enn verden gir blaffen. Jeg trenger dette, trenger også å skrive om det. Det er en fluktmulighet, tenkte jeg i dag, jeg trenger slike fluktmuligheter. Verden kan jo bli ganske intens. Det er ikke alt som skjer i den som er helt bra.

Men i vår lille verden, Irina, Olia og jeg, så er tingene helt bra så godt som det blir. Irina smiler og er glad, Olia pusler med sitt, og jeg er med i alt dette.

Første påskedag, 2020

I dag var det ikke noe spesielt. Eller, jeg skulle jo gjøre et intervju, men det vil jeg ikke skrive om på bloggen.

Det var en lang, god og rolig morgen. Tidligere ville jeg bakt noe, eller sørget for at jeg fikk en eksepsjonelt god frokost. Men det var ikke gjær å få tak i, så jeg spiste vanlig kokte egg, og brødet fra tidligere. Olia spiste speilegg, og Irina yoghurt og så pølser. De to sklir ut i litt russiske tradisjoner, med varm middagsfrokost.

Det er å høre på vakker musikk, og lese gammel, god litteratur. Om en tid annen enn vår.

Ute på terrassen var det tilløp til fint vær, og jeg var ute der og skrev litt. Mot vindkraft, mye lest og delt på Facebook. Så var det noen mail, og små ting å ordne.

Olia og Irina ble med ut, for at jeg skulle gjøre det intervjuet, og Olia skulle plukke opp noen av tingene hun har skaffet seg på Finn.no. Og jeg håpet at vi skulle få Irina med litt ut og se.

Men vi kom oss for sent av gårde, og fikk det travelt. Et sted på Randaberg var det en å, en sånn liten elv, som er så karakteristisk her i vårt område, og som er vanskelig å si annet enn i bestemt form «ånå». Der kastet vi pinner, og så dem flyte. Der skulle vi gjerne vært lenger, men vi hadde litt travelt.

Intervjuet var på Hillevåg, og skikkelig gøy. Et herlig studio, jeg falt for det med en gang. Sånn ville jeg også hatt studio, om jeg hadde levd den type liv, som jeg kanskje fort kunne ha levd.

I stedet er tingene som de er, og jeg lever det livet jeg gjør, ganske bra. I dag var en av de aller største irritasjonene at kona vasket stekepannen som jeg hadde stekt indrefilet i, sånn at når jeg skulle steke sopp og løp, så ville det ikke være i den samme kjøttkrafta. Helt uutholdelig, selvfølgelig. Aromasoppen hadde hun også tatt, til speileggene hun hadde til frokost.

Sånn er hun, og jeg elsker henne. Irina servert meg et lite show på kvelden, Where are you now, med Roblox, for dem som er informert om hva barn på 5 år holder på med om dagen. Og så var det å drikke litt av vinen vi hadde hatt til maten, lese litt på sosiale medier og andre medier, høre vakker musikk, skrive dette.

Påskeaften, 2020

I dag var det pøsregn. Ute var klær vi hadde glemt å ta inn, og som en gang hadde hengt til tørk, og påskemorgen slokket ikke sorgen, som det står i sangen. Vi trengte en restart, i dag, min kjære kone og jeg, prøve en gang til.

Da gikk det bedre.

Olia er bekymret for alle nyheter fra Kiev, der er det ikke alltid så lett å skille sant fra falskt, og små og store ulykker og hendelser blir slått voldsomt opp, og spredt rundt på sosiale medier, til frykt og uro. Det skaper litt spenninger hjemme hos oss i Norge også, som det selvsagt gir uro og bekymring at prisene stiger, og kroneverdien faller. Ennå er det nok ikke gått helt opp for folk at selve velstanden kan være under press, at vi i Norge også skal få oppleve at neste generasjon ikke får ha det så godt som den forrige. Den slags erfaringer er vel nærmest tapt fra den levende hukommelsen?

I Ukraina har de opplevd det, at økonomien krymper, det blir mindre å rutte med, og trangere forhold. Landet er fattigere enn for 30 år siden. Den erfaringen er det ikke mange land som har. Og de 30 årene sammenfatter ikke så aller verst med min kjære kone Olias leveår.

Vi har et barn som vokser opp i både norsk og russisk tradisjon. Den norske tar jeg meg av. Hvilket vil si at det var jeg som måtte organisere påskeegg. Olia hadde kjøpt inn et lite egg, og jeg hadde kjøpt inn noe snop. I går kveld skrev jeg lapper, og gjemte.

Lille Irina kom inn i stua, full av forventning, slik barn skal, og løp og fant lappene, slik planen var. Selv om egget var temmelig lite, har aldri hun fått så mye godteri på en gang, og hun var mektig imponert. Både kinderegg og hubba bubba på en gang! Pluss flere ting. Det var ikke verst, og hun kunne liksom ikke helt få seg til å tro at hun hadde lov til å spise det. Hun spurte stadig «hva skal vi gjøre nå»? Og det tok litt tid før jeg skjønte, at det hun egentlig lurte på, var om hun kunne begynne å spise av søtsakene.

Det ble en innedag. Jeg trenger litt virkelighetsflukt, så jeg henga meg til litt italiensk middelalderlitteratur, Dekameronen, av Boccaccio. Jeg staver meg gjennom originalen, og må som vanlig raskt innom oppslagsverk og sekunderlitteratur, for å lese mer om hva dette er for noe, og under hvilke omstendigheter verket ble til. Tenk, det er under Peste nera, Svartedauden, den drepte 4 av 5 innbyggere i Firenze, hvor Boccaccio var fra. Og vi sier korona-tallene fra Italia er stygge. Det er de, men historien setter nåtiden litt i perspektiv.

Prøvelsene er helt forskjellige, og kan ikke godt sammenlignes. Det hjelper i alle fall meg å lese hva folk har skrevet, tenkt og gjort i tidligere tider, og jeg har et ganske sterkt behov for å trenge meg langt inn i andre verdener enn vår egen. Jeg synes også det beriker livet, men her ser jeg at jeg ikke har så altfor mange med meg, folk flest finner sine berikelser andre steder enn i italiensk middelalderlitteratur.

Så får jeg da heller berike vår egen lille verden i vår lille familie, med litt tysk hvitvin og norsk laks, og ris fra Thailand, for å fullføre bildet. Den lille får solo. Hun har malt egg i dag, etter russisk tradisjon, der eggene kokes først, og så males. Deretter blir de skrelt og spist når som helst. Ingen ekstra seremonier med det. Vi har 10-12 hardkokte egg på kjøkkenbenken nå. De fleste av dem malt.

Ingen tur ut ble det i det hele tatt i dag. Det er ganske uvanlig. Og det er sånn det er blitt, disse skiftende tider, det uvanlige blir vanlig.

Snart 2020

I Ukraina er det nyttår allerede. Vi har feiret i timevis hjemme hos oss, feiret sånn anstendig og sømmelig, som det skal være for en liten barnefamilie på 3. Vi reiste ut til Njåskogen, og hadde nyttårsløp, selv om det ikke var noe nyttårsløp dette året. Slike ting kan aldri hindre oss. Vi syntes det var en bra tradisjon, så vi gjorde det i år igjen, selv om det var avløst.

Lille Irina og jeg løp litt over 2 kilometer. Ikke så verst for en femåring. I fjor var hun fire, da valgte vi ved en feil lang løype, og løp 5 kilometer. Det er ikke løping hele tiden, langt i fra. Det er noe eget med barn, de løper aldri økonomisk, aldri sånn at det gjelder å spare på kreftene, for å holde det gående. Det er ut i maks, og så løpe til det er tomt. Så er det å vente en stund for å fylle på igjen, og så er det å løpe maks igjen. For vår lille Irina, er det sånn at de stundene hun lar være å løpe blir lenger og lenger, og de stundene hun løper kortere og kortere, etter hvert som vi kommer oss av gårde.

I går holdt hun virkelig lenge før hun begynte å måtte ta pauser. Igjen dette med barn, de setter bare i gang, og så har de bare kreftene. Veldig fascinerende.

Vi hadde løpt lenger i år også, om det ikke var for at vi hadde mama Olia med, og hun hadde verken treningstøy eller mobiltelefon. Vi løp rett og slett fra henne. Det siste vi hørte var stoj! Stoj! Som er russisk for stopp. Vi kom utenfor rekkevidde for henne. Jeg ropte tilbake at vi kom snart igjen, så det måtte vi jo gjøre, selv om vi løp videre.

Og så var det ganske rolig. Jeg hadde tenkt å kjøpe inn kalkun, men er glad jeg ikke gjorde det. Det var godt å ikke ha noe avansert å lage. Bare fenalår og fløtegratinerte poteter, som vi har hatt dag etter dag denne julen, og alle andre juler. Det er så vidunderlig godt. Trenger ikke noe mer da.

Og så er det Irina og som har galdret hverandre opp. Nyttår er Novij god på russisk, samme som julaften, eller dagen de tar det som mest tilsvarer vår julefeiring. Det er kjempefest. Vi i vår lille familie hentet ned juletreet i dag, vi har ikke hatt det oppe hittil i julen. Litt på grunn av at vi er som vi er, og litt på grunn av at det ikke er tradisjon der Olia kommer fra, å ta det frem før nyttår. Det er jo da de har bruk for det. Så her er det, nå står det der.

I morgen vil det være fylt med gaver til Irina.

Hun sitter her rett over meg, med brus og snop hun har fått. Vi har en pause med hvert vårt nettbrett, vi har danset og mimet og lekt med ballonger og hatt stjerneskudd, ingenting sånn at skjerm og digital virkelighet tar overhånd. Nå er det 50 minutter til nytt år i Norge. Nytt år i Ukraina, og i Russland, er det allerede.

Jeg har helt merkelige forventninger til dette året, dette tiåret. Jeg gleder meg.

Julen, 2019

Det er tredje juledag, en dag som ikke lenger betyr noe i vår del av verden, men som en gang også i Norge var hellig. I katolsk tradisjon er den tilegnet Johannes døperen, og i Bach juleoratoriet er det berømte Herrschen des Himmels, erhöre das Lallen, som hører til denne dagen, og utenom det har Bach 3 kantater med Süßer Trost, mein Jesus kommt, som den mest kjente.

I Norge er 27. Desember mest av alt romjul. Særlig dette året her, hvor både 29 og 30 kommer på helgedager, og 30 allerede nærmer seg nyttår. Vi har vært sammen bare oss tre i dag, Olia, Ira og jeg. Først lille Ira og jeg til lekeplassen på Sørbø, etter hennes ønske, så oss alle tre til Ølber, etter mitt ønske. På veien hjem handlet vi raust og romslig, vi sparer ikke på noe, nå som det er jul, og vi alle tre er på høyden av våre liv.

Lille julaften var vi tradisjonen tro hos mor for rømmegrøt og spekemat. Det er bare Ira og jeg som reiser, for Olia blir det litt vel mye jul, med alle juledagene våre, selv når tredje juledag er lagt bort. Mor laget som alltid utmerket rømmegrøt, utmerkede fløtegratinerte poteter, og et fenalår av utmerket kvalitet, kjøpt hos slakter. Jeg lanserte teorien at vi har fløtegratinerte poteter som en levning fra en tid jeg ikke likte rømmegrøt, og mor derfor gav meg fløtegratinerte poteter til spekematen. Hun og far ville ha rømmegrøt. Nå vil jeg også ha rømmegrøt, elsker det, selvfølgelig. Men fløtegratinerte poteter har vi også, nesten som en dessert.

Til tradisjonen hører også at vi pynter juletreet. Nå er Irina 5 år, og skjønner fullt og helt hva dette er for noe. Hun pynter med liv og lyst. Treet ble fantastisk. Det må det være lov å si, selv om det er et juletre av plast, og jeg er såpass tradisjonsbunden at ekte gran må være riktig. Men det er nå en gang enklere med plast, derfor har vi plast, hele gjengen. Sånn er verden blitt.

Vi drikker øl og akevitt til spekematen, i begrensede mengder, selvfølgelig, siden lille Irina er med. Men vi kan ikke kjøre bil hjem, og må derfor overnatte hos mor til selveste juledagene. Det er veldig koselig å sove ved siden av Irina. Det eneste er at det blir litt slitsomt for mor, som må ordne og vaske etter oss, og også forberede sitt eget selskap til første juledag. Neste år tar vi kanskje den tradisjonsrike førjulsfeiringen bitte lille julaften, så vi har en dag å gå på. Tradisjoner er viktige. Men de må ikke styre våre liv, så det blir vanskelig.

Julefeiringen var hos Trude, hos familien Nygård på Kverneland. Der var det vartet opp med pinnekjøtt, og rikelig av alt. Lille Irina hadde på seg den nye kjolen vi hadde kjøpt til henne på Hennes & Maurits, det er ikke uriktig å si at det var jeg som kjøpte den. Hun storkoste seg, hadde en fantastisk julefeiring, var storfornøyd i bilen på vei hjem, og det til tross for at pakkene fra bestemor rett og slett var glemt. To av de største og beste pakkene hun får, og hun la ikke merke til det en gang. Hun var storfornøyd (hun var storfornøyd dagen etter også, da hun fikk pakkene, og kunne åpne dem).

Hjemme var det å roe seg lite grann ned, før det var å gå til sengs, og sove godt til første juledag. Da laget jeg rundstykker, så vi fikk en god frokost med fersk brødmat. Middagen var hos mor, første juledags middag, en innarbeidet tradisjon etter at fra døde, vil jeg si. Den dagen er det alltid svinestek.

Jeg må skrive litt om det, jeg snakket litt med mor i år. Det er jo spesielt, vår familie har svinestek til jul. Jeg treffer nesten aldri noen andre som har det. Det er ribbe eller pinnekjøtt, og heromkring mest pinnekjøtt. Jeg har aldri i mitt liv vært med på ribbe. I voksen alder har det alltid vært pinnekjøtt, alltid hos Trude eller Tone, og i barndommen og ungdommen var det alltid svinestek, alltid hjemme. Jeg trodde det var en jærsk tradisjon, men mor sa at hennes foreldre også alltid hadde det, både på morssiden og farssiden. Mormor var fra Oslo øst, bestefar – som vi kaller ham, morfar – var fra Fredrikstad. Far vokste opp på Kåsen, med foreldre fra Salen og Ims. Svinestek. Med surkål.

Alle var samlet. Det er den dagen i jula alle er samlet. Bortsett fra søster Tonje, som er i utlandet. Olia var også med på denne samlingen, som ble veldig koselig, med svinestek og surkål og rørte tyttebær alt som det skal være. Til dessert var det sjokoladefondant, og etter desserten ytterligere sjokolade, chips og julekaker. Nydelig.

Andre juledag var første dag helt for oss selv. Jeg laget rundstykker denne dagen også, og vi kom oss til en strand, Vigdel. Jeg har fått det for meg at disse desemberdagene mot slutten av året passer å tilbringe på sandstrender. Solen går ned i vest, så vi slipper skygge, og vinterlyset med strand og hav og himmel er nydelig. Det er også så ettertenksomt, et år som går mot slutten, og et nytt år som begynner. Og stranden som er der. Og alle de gangene jeg har vært på disse strendene. Så mange minner, så mange tanker i hodet.

I dag var første dag i julen jeg ikke laget ferskt brød eller ferske rundstykker. Det er på tide å spise det vi ikke allerede har spist. Med egg og bacon ble det jo riktig så godt. Og vi bruker romslige budsjetter på veldig, veldig god mat. Det er det som er viktig for meg. Budsjettene er ikke så veldig romslige, ikke etter norsk standard, ikke sammenlignet med andre her i Rogaland, men sånn at det er overhodet ikke noe problem for oss å kjøpe to fenalår. Det ene til oss, og det andre til mor, på lille julaften og rømmegrøten. Det fenalåret får vi med hjem etterpå.

Jeg blir rett og slett glad av det. I dag var det fløtegratinerte poteter der kona, kjære Olia, ordnet potetene, og jeg tilsatte fløten. Rikelig. Det er sånn det skal være. Man skal spare på noe, ikke på alt.

Her hos oss sparer vi ikke på gledene og livsnytelsen, mens sorger og bekymringer kan vi godt kutte ut, der vi ser vi ikke trenger dem.

God jul!

Lørdag morgen, 21. desember

Det beste med julen. Det er sånn som nå. Årets mørkeste dag. Våkne etter en helt utmerket natts søvn, helt utvhilt.

Mørket ligger som om dagen ikke har begynt. Selv om hun snart er åtte, klokka. I ovnen står danske rugbrød til lett heving. Jeg lager dem så sleivete som jeg kan og lever, bare slenger oppi pakken med blandet mel og gjør og vann, og så rett i formen. Ingenting er nøyaktig. Alt går bra.

Det er mye det går an å iirritere seg over i vår tid. Kaffemaskinene er ikke en av dem. Jeg har kjøpt meg en god, det var julen for et par år siden. De Longhi. Et trykk på den, så kommer nykvernet, fersk, frisk kaffe ut et øyeblikk senere, med crema på toppen og aroma så man kan bli lykkelig av det alene.

Det kommer til å bli mange sånne kopper fremover. På spilleren er veldig god musikk fra et veldig godt anlegg. De ting som betyr noe for meg. God musikk, god kaffe, god mat. Huset er pyntet så det er helt komisk, alle vil skjønne at det er jeg som bor her, de som kjenner meg. I år er det kona som har tatt seg av julepynten, og hun kommer fra en kultur der de ikke feirer jul, ikke sånn som oss, ikke i nærheten. Men hun har hengt opp en julestjerne i vinduet. Og for å spare strøm, skrur hun den ikke på om natten. Ganske ulikt alle andre.

Julekalenderen til barnet, der har vi ennå ikke fått kjøpt inn og hengt opp alle pakkene. Det har vi nok til felles med flere. Men at vi heller ikke har fått hengt den opp, der er det nok noe eget for oss. Den ligger i stolen, henslengt. Og barnet er ellevillt. Våkner hver morgen, og løper bort og pakker opp. 5 år er hun. Julen er på det forunderligste. Først i år har hun virkelig skjønt konseptet, det er enormt med presanger, og det er til henne.

I går var det UNO i kalenderen, kortspillet. Jeg tenkte det måtte være lurt å kjøpe ting, der, som hun og jeg kan gjøre. Jeg er en belest mann, kan verdenslitteraturen ganske godt, og har mellomfag i absurd litteratur. Jeg vet hva som er poenget der. Det er å møte absurde, eller fornuftsstridige situasjoner, og oppføre seg og reagere som om dette er normale impulser og sanseinntrykk, bare fullt ut akseptere situasjonen. Håndtere den.

Sånn var det i går, med oss. I spillet, UNO, Irina pakket stokken opp om morgenen, jeg reagerte på at den var litt liten, men husk hva jeg skrev ovenfor om absurd litteratur, man stiller ikke spørsmål ved situasjonen, sanseinntrykkene. Hva som er, er. Det var på kvelden vi skulle spille. Det var Irina som delte ut, mens jeg fyrte opp i peisen. Begge fikk svært gode kort, mengder av skift farge og trekk fire og hopp over og revers. Og så bare blå. Irina, på 5, slo til, og vridde til blått, mens det var blått som var fargen, for at jeg skulle trekke fire kort.

Irina vant dette spillet. Neste gang stokket jeg kortene, og da fikk vi to farger. Blått og grønt. Hm, tenkte jeg. Automatisk inni den absurde verden, ikke rart den absurde litteraturen tiltaler meg sånn, jeg lever jo det livet. Ganske irriterende, med en butikk som kan selge oss en kortstokk med bare to farger? Så skal vi liksom måtte kjøpe den andre også? For å få de to siste fargene? Jeg tenkte jeg skulle gå til butikken og klage, enda stokken var åpnet, og brukt. Sånn går ikke an.

Og sånn var det selvfølgelig ikke heller. Det var lille Irina som på morgenen bare hadde tatt ut den ene av de to innpakkede halvdelene. Den andre, med de to siste fargene, lå igjen i esken.

Og jeg, denne lørdagsmorgenen, er allerede i gang med å tilbrede kaffekopp nummer to, jeg hører bønnene kvernes og kaffen lages, mens jeg skriver dette. Brødene er snart klare for å gå fra heving til steking. Det er Mozart på spilleren. Ute er det ennå mørkt, men inne er det så lyst, så lyst.

God jul!

Juleferie, 2019

Denne høsten har vært hektisk. Det kan man trygt si, om hver eneste høst jeg har hatt i mitt liv. Men det har vært noe eget med denne høsten her, og det er ikke slutt om juleferien har begynt.

Dog er det sånn at jeg i dag har kommet hjem, og lukket døren. Min kjære, deilige kone fikk beskjed om å lage fløtegratinerte poteter. Jeg hadde laget dem selv, om hun ikke hadde villet. Fenalåret er kjøpt inn fra før.

Så er det ned i kjelleren. Der er det å tenne opp i peisen. Og så kan verden bare være sitt eget sted. Jeg har mitt.

Lille Irina er med meg. Vi har danset, spilt uno, spilt domino og spilt sjakk. Og hun har hatt show, og laget film. Nå ligger hun under et teppe, og ser YouTube. Jeg har plassen foran peisen. En øl. Og et nettbrett. På spilleren er juleoratoriet til Bach.

Juleferien er begynt. Det blir jul i år også. God jul.

God jul!