Endelig en vanlig lørdag! Og det en pinselørdag i mai!

Omsider fikk vi oss en vanlig dag, her i vår lille familie. Endelig kunne vi gjøre bare de vanlige tingene, en varm, solskinnsdag i mai. Etter lang tids hyperaktivitet var dette bare deilig.

Stort sett var vi ute hele dagen. Lille Irina sov lenge etter den strabasiøse gårsdagen, der hun først hadde vært hos bestemor og naboen (hun har fått seg en lekekamerat der borte, Niklas), og så fikk russisk besøk fra Novgorod! Ikke før klokken elleve stod hun opp. Da var det på tide å lage grøt, for meg.

Etter å ha spist grøt, var det å jobbe i hagen. Det ser ut rundt oss som om vi har gitt opp, men det har vi ikke. Vi har bare ikke hatt tid til å gjøre noe som helst utendørs, på flere måneder. Planter og ugress har fått gro fritt. Det er rikelig med ting som må ordnes, ryddes og fikses. Rikelig.

Vi tar det smått om senn, den ene tingen etter den andre. Om en måneds tid reiser vi til Kiev igjen, så vi ikke rekker ikke alt på denne siden av sommeren, og kanskje heller ikke i løpet av året, men vi rekker det vi får tid til. Og vi jobber ikke så verst, når vi bare har anledning til å gjøre det.

Jeg konsentrerer meg om hagen. Det er et langtidsprosjekt å få klippet den, langt som den har vokst, og i bedene har det vokst virkelig til med gress og ugress. Nå var det tredje runde med plenklipperen. Og nå begynner det endelig å ligne noe. I år er første året i Irinas levetid vi har ryddet plenen, sånn at det i det hele tatt er mulig å rydde den.

Også bedene rundt hagen tar jeg for meg. Det er enormt som må gjøres, fullt av ugress og graps som må vekk, men dette er meningsfylt arbeid. På solskinnsdager gjør jeg det med glede. Lille Irina løper omkring, og hjelper mer eller mindre til hun også. I dag har vi satt ut bassenget til henne. Hun skal få oppleve forsomre som jeg opplevde dem.

Etter at jeg hadde fått klippet plenen og lukt litt, så kunne Irina og jeg gå ned til Stokki, den lille innsjøen vår. Der hadde vi det gøy i vinter, med å stå på skøyter, en opplevelse lille Irina husker godt, og stadig spør etter. Nå er det bading. Hun går i et lite sommerskjørt og en lett genser, og hun bærer selv den lille båten hun vil ha med.

Vi går ned til samme stedet vi gikk fra skøyter fra. Det er en bitte liten vik, bare en meter og to å gå ut fra, mellom steinene. For litt større barn er en hoppestein, en stein det går an å hoppe fra, og der er det tre jenter som bader og hopper. Vannet er kaldt, og Irina må ha noen forsøk før hun skjønner at dette må hun bare gjøre, om hun vil bade.

Og så har vi dukket, og vannet er ikke så kaldt allikevel. Irina sitter mye i den lille båten, en slags svømmering med ratt, og plass å sitte i, med hull til beina. Ganske kjekk, og perfekt til denne lille viken vi har funnet oss. Det er ganske brådypt, og så kan Irina sprelle med beina og kjøre rundt i båten sin. Hoppe fra steinen vil hun også prøve, da med å holde meg i hånden, og ikke få hodet under, igjen og igjen.

Det var en vellykket liten badetur. Irina får lære årstidene å kjenne. I mars gikk vi på skøyter, nå var det bading. Etterpå får hun gå i bar overkropp, sånn som jeg. Bare det lille skjørtet. Så leker vi jageleken, der jeg skal jage henne og ta henne. På den måten får hun løpe rundt omkring, aktiviteten hun elsker. I det høye gresset faller hun flere ganger, uten at det ser ut til å gjøre så mye, annet enn at hun vil løpe på asfalt i stedet.

Vi er sikkert ute et par timer. Hopping fra en stein blir det også tid til. Og mye snakking på norsk, det løsner litt nå, for Irina. Det er akkurat som hun skjønner også, at dette må hun gjennom, dette har hun bruk for. Så når jeg spør om hun vil snakke norsk eller russisk, så svarer hun ofte norsk, mens hun før alltid foretrakk russisk. Hun får også mye ut av ordforrådet sitt, og setningene sine. Denne dagen var det å erte meg litt, og si jeg var kjempeliten, og peke ned mot gresset for å vise størrelsen, mens hun selv var kjempestore, kjempelange, med -e til slutt, etter dialekten vår.

Det er bare noen hundre meter hjem igjen. Nå er det aktiviteter i hagen. Jeg vil gjerne få lukt litt, men svært mye tid går med til å spille fotball med Irina. Det finnes viktigere ting, og det finnes enda viktigere ting. Til kvelds blir det dobbel middag, jeg lager både laksefileter med ovnsbakte poteter i olje, og en lasagne, basert på en kjøttdeig Olia har laget til middagen i går. Alt stekes i samme ovnen. Så var det å spise sammen, på kjøkkenet.

Irina valgte selv å gå å legge seg denne kvelden. Det samme gjorde vi. Det var riktignok en fridag, hjemme, men det var en fridag med hektisk aktivitet. Vel verdt en god natts søvn etterpå.

Oppussing og bursdag og litt annet

Det har vært en flott helg. Den ble avsluttet, lykkelig foran peisen. Enda en gang. Nå begynner det imidlertid å ta seg opp rundt her, sånn at huset vårt ligner et sted å være. Min venn og jeg hadde vår daglige gitar og vodka-rutine nå fredag, og knertet en liter vodka sammen og en god del grapseved. Det er flere kvadratmeter ledig plass, her nå. Og kona har fått satt ut karmer i vinduet. Det begynner å bli koselig, her, det er mulig å lage det varmt. Huset vårt begynner å ta form.

Denne bloggen vil aldri bli noen interiør-blogg og aldri noen blogg for dem som er reelt interessert i hus og hage. For oss er det veldig, veldig langt i fra å være en lidenskap. Vår mål er å få den nødvendige oppussingen og nyrestaureringen unna på min lønn. Vi har ikke råd til profesjonell hjelp, det er kun til det nødvendigste, og vi betaler ikke i dyre dommer for å få det fint.

I går var det Daniels 16-års dag. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at min lille nevø er 16 år, da jeg selv var på den alderen, var jeg jo snart voksen. Trude inviterte til selskap, Irina og jeg tok turen, mens Olia som vanlig heller ville være hjemme og pusse opp. Til å begynne med presset vi på for å få Olia med på slike selskapligheter, men vi er en stor slekt, så det blir ganske mange av dem. Olia har det bedre når hun får slippe.

Irina var pyntet i fin, hvit kjole og en diskret beige jakke over. Håret hadde vi ikke fått vasket, og det hadde hun nyst grøt i til frokost, så det ble en fin kontrast med den nydelige jenta og det ikke helt fløffy håret. Jeg skrev i går at Irina er en tøffing. Det beviste hun i dag, da hun falt av krakken mens hun spilte ishockey med Lars. Etter et par minutters stille gråt hos han far, var det på an igjen med mer hockey. Nygård-familiens romaskin og tredemølle fikk hun også prøvd seg på, flere kilometer, faktisk. Og ikke ville hun hjem igjen.

Mens vi var der, gjorde Olia nytt oppussingsarbeid. Og nå begynner det endelig, endelig å ligne noe. Hele Irinas levetid, siden 2014, har vi i praksis levd på en byggeplass. Først var det utendørs, kledning og etterisolering og vinduer og terrasse, hus og garasje, et enormt arbeid til enormt mye tid, krefter og penger. Dette arbeidet tok på også med det at det var kritisk, råtne planker måtte bort, og ny kledning måtte opp når den gamle var tatt bort. Det var et kappløp med tiden, også.

Nå er det innendørs. Olia har gått hardt ut, sånn hun pleier, og revet ned tapeten og rensket veggene i hele korridoren, både oppe og nede. I tillegg har hun gjort etterarbeid på vinduene, innendørs, og hun har revet ned lister rundt dører og langs vegger. Det har tatt på, for det har vært veldig mye å rive ned, uten at så mye har vært bygget opp igjen. Og hun har ikke tatt ett rom om gangen, men slått til over hele huset. I skrivende stund har vi ikke et normalt rom i hele huset. Alt er i ferd med å bli gjort noe med, alt er midlertidig.

Det er også det som er i ferd med å endres. Nå er det ikke mer å rive ned. Nå kommer det ikke mer grapseved. Det trengs et par planker til i vinduene her i peisestuen, så kan vi flytte skrivepulten bort til veggen, og begynne å bruke dette som et vanlig rom. Veggene i korridoren er klar til å males. Etterpå kan vi legge parkett, og sette opp lister igjen. Barnerommet til Irina trenger møbler. Noen av dem er bestilt, andre er enkle å kjøpe. I stuen trenger vi nok ny spisegruppe. Bordet er gitt vekk, sofaen og lenestolene ryker snart, og nye må kjøpes inn. Alt er i ferd med å bli noe av.

Den store skrekken er å legge sand og stein på gårdsplassen ute. Der var nok kona litt forhastet med å gi steinen bort, før vi var klar med ny. Men sånn er hun, handlekraftig, og går i gang før hun har helt klart for seg hvordan hun skal komme seg i mål. Det er en egenskap på godt og vondt. Hadde det vært min handlekraft som gjaldt med oppussingen, så hadde alt stått på stedet hvil. Jeg liker bedre å lese bøker og å skrive blogg. Og jeg liker alt jeg gjør sammen med lille Irina, gullskatten vår. Så vi har funnet en god fordeling, Olia og jeg. Vi har det veldig fint.

Storinnkjøp og omkalfatring av huset

Dette er en bloggpost der gifte menn vil kjenne seg igjen og ugifte menn har noe å lære. Min kone og jeg har holdt sammen i åtte år, og vi kommer til å holde sammen hele livet. De åtte årene har gitt oss litt erfaring, så nå håndterer vi konfliktene våre bedre, og vet hvilke situasjoner og konflikter som er mest krevende.

Oppussing.

Det kan få seg en egen linje og et eget avsnitt. Det er en vanskelighet i mange familier, hun vil ha det fint og skifte ut, han synes det er greit nok som det er, og at det er litt tidlig å skfite ut noe som ennå ikke er helt ødelagt. Hos oss er det blitt ekstra vanskelig med at jeg er notorisk med aldri å ville kaste noe, jeg beveger meg godt videre fra det ekstreme, jeg har hele mitt liv tatt i mot og samlet på det ingen andre vil ha. Det er også ekstra vanskelig at vi har flyttet inn i mitt gamle barndomshjem, der jeg er følelsesmessig bundet til alle tingene, og kona nok kanskje desto mer ønsker å få dem vekk sånn at hun kan føle at det nå er hun som gjelder i mitt liv og i vårt hus.

Det har vært en lang prosess. Det har vært mange ekstra vanskeligheter også, med at hun er fra Ukraina, og kommer hit som en innvandrer, og gjør seg tanker jeg aldri hadde forestilt seg man kunne gjøre her hos oss, og om oss. Det gjorde tingene lettere da jeg begynte å skjønne at her må jeg bevege meg ganske langt for å kunne komme inn i hennes tankeverden, og at jeg må ta dette alvorlig, selv om jeg ikke forstår det, og også mener hun tar feil.

Vi kjøpte huset i en ganske bra forfatning. Far døde i 2008, tre år før mor flyttet ut, og vi inn, og i de tre årene skjedde naturlig nok lite endringer og oppussing i huset. Det var mye som måtte gjøres, råtne planker og fukt, vi var veldig presset i økonomien der i starten. Nå er økonomien, og vi kan ta fatt på del to av oppussingen: det vi ikke er nødt til å gjøre, men det vi vil gjøre. Her vil ikke jeg gjøre noen ting, alt er greit, men jeg innser at jeg må jenke meg, og la kona skifte ut og kjøpe inn, sånn at hun får det sånn som hun vil ha det.

Jeg vil være lykkelig uansett. Hjemmet og stedet vil alltid være mitt. Kona vil alltid være litt fremmed, og aldri helt skjønne hvordan vi tenker og mener man skal oppføre seg. Hun er fra Kiev, en storby, jeg er fra Ganddal, en liten, landlig bydel i den lille byen Sandnes, nesten slukt av Stavanger. Ganske i utkanten. Det er klart jeg kan ikke insistere at også møblene skal være som jeg vil ha dem.

Her skriver jeg kanskje de riktige tinge. Men alt tar tid, og alt gjør vondt for meg. Kona har ingenting, eller nesten ingenting hellig. Hun vil skifte ut alt, så godt som alt. Hun har også en litt annen oppfatning av hva en bolig skal være, og ønsker en minimalisme jeg vanskelig kan leve med. Jeg trenger ikke mange ting, men jeg må et sted å sette meg selv, og et sted å sette kaffekoppen. I leiligheten hun er vokst opp i finnes ikke det konseptet, det er ikke noen godstol, og ikke noe kaffebord. Sitting skjer i vanlige stoler, eller på sengen, spising skjer på kjøkkenet.

I dag reiste vi ut og handlet møbler. Olia var lynrask med å utnytte sjansen, og har lagt ut senger og lenestoler på Finn.no, billig og gratis, så hun får det unna og det blir hentet raskt. I går røk den gamle barnesengen, den stod meningsløst i stuen, og var ikke noe stort tap. I dag røk sengen på mitt gamle rom. Den var det verre med, for min del, en helt fin seng. Men nå skal det bli barnerom, og da vil Olia ha en annen type seng.

Så det må hun få lov til. Det gamle spisesbordet, det jeg liker så godt, solid og godt i det jeg tror er furu. Jeg ser jo godt at det ikke hører hjemme i vår stue, men det er jo så flott bord – hvorfor erstatte det? Det må vekk. Så nå ryker det. Det samme gjør lenestolen jeg kjøpte i Bergen, fordi det var samme pris å frakte én og to lenestoler. Den lenestolen har gitt mer bry enn glede, selv om den har gitt glede også. Det er bare å få den vekk. Sofaen og lenestolene til den er også altfor digre til å passe inn i vår stue, de sitter det langt inne for meg å kvitte meg med, der holder jeg ennå igjen. Olia ville kvittet seg med dem på dagen. Det er hun som vil vinne i lengden.

Mitt grep i dag, var å kjøre oss til Skeidar, heller enn Ikea. Så fikk kona frie tøyler. Barnerommet, eller det som skal bli barnerommet, får hun innrede. Vi hadde bilen full på vei hjem, og enda varer som gjør at vi må låne bil av slektninger for å få dem hjem, om noen uker. For å få plass til disse tingene, må vi kvitte oss med mer ting.

Følg med, alle dere menn som ennå ikke er gift, eller som strever med å holde fred i heimen. Det er en liten investering å få mye igjen fra å la kona bestemme når det gjelder innredning. Jeg er helt enig med alle som til enhver tid mener at det som er, er bra nok, det er helt unødvendig å skifte ut, det fungerer helt fint og ser helt ok ut, men det skal ut likevel, om det er det kona vil. Det er en lur huskeregel å holde seg til, og har gitt meg mye mer igjen enn jeg liksom har ofret.

 

Vår lille tøffing

Vi får vennet oss til at vi er i Norge. Lille Irina sier ikke lenger at hun vil til Marinskij park, når vi spør hva hun vil gjøre om dagen. Men hun holder på russisken, og leker full av minner om den fantastiske sommeren vi har hatt. Tasia er med, søskenbarnet, vi hører hun sier navnet hennes, og så er det «samolet» (fly), «funicolor» og alt det andre vi gjorde der nede. Hun leker i det minste, og finner seg til rette i et større hus, med flere leker, og terrasse og hage utenfor.

Olia og jeg får gradvis skikk på tingene. Det er et evighetsprosjekt, men særlig Olia tar fatt som om det var arbeid mulig å få unna. Vi fylte straks vi kom en matsøppeldunk med ugress. Olia har også fylt den neste, og vel så det. Jeg kan ikke navnet på alle ugressplantene vi fjerner, det har vokst vilt i hele sommer. Olia har også fjernet mange av trærne og buskene som gav skygge, og holdt litt igjen for den villeste formeringen av uønskede planter. Nå er det fritt frem. Og vi har vår muskelkraft og tiden vi legger i det til å stå i mot, ingen dyre tekniske hjelpemidler, ingen giftstoffer eller kjemikaler.

Frokosten i går var hjembakt brød, ferskt, og det samme brødet ble brukt i dag. Jeg står opp grytidlig, som vanlig, og har noen timer med mine ting, før de andre våkner også. Kaffemaskinen står like ved siden av, og forer meg med ubegrensede mengder espresso. Det er tungt arbeid med russisk og tysk som står på programmet, russisk for å kunne snakke raffinert og feilfritt, tysk for å komme meg gjennom eksamene jeg skal ha, og kunne lese og snakke det uanstreng. Begge språk har stor litteratur for meg å kose meg med, og det er det jeg gjør disse morgentimene.

Nå er det litt av det samme. Kona og barnet har lagt seg, jeg sitter med en CD kvartetter av Mozart, og denne bloggposten. Deler av plenen er klippet, deler av den ser sivilisert ut. Det er tungt arbeid, med manuell plenklipper, høyt gress, og mye forskjellig ugress. Dessuten regner det litt hver dag, slik at det høye gresset også er fuktig. Likevel skulle jeg ha klart å ha klippet mer av den, om det ikke var for at lille Irina var rundt meg og hjalp til. Jeg har en søster som fikk klippet fingrene da hun var liten, så jeg er ytterst forsiktig og lar klipperen stå om Irina ikke er bak meg eller langt unna.

Hun er en tøffing, lille Irina. Der nede i Kiev var hun fullstendig uredd, med barn i alle aldere og kjønn og aktivitetsnivå. Hun løp om kapp, over stubber og steiner, i et firsprang som matchet langt eldre barn. Selvfølgelig ramlet hun mange ganger, snublet i røtter og graps på bakken, eller knubbet borti de hun sprang med, om de for eksempel sprang etter en ball, eller noe. Som en australsk nabo sa 17 mai, etter at hun to ganger hadde falt ned fra et klatrenett med tau, she’s tough, she just shakes it off.

I dag ramlet hun først ned fra den lille sklien borti den nærmeste lekeparken, her. Jeg så ikke hva som skjedde, hun var oppe i sklien, så lå hun på bakken. Jeg hørte en lyd fra henne, men ingen gråt. Rett etter var Olia klar, så vi skulle reise på handel og lek. Det ble ikke mer oppmerksomhet om fallet.

Olia kjøpte noen byggvarer, blant annet enn rull med dekke å legge over bed for å unngå ugress, vi kryper vel litt til korset med det kjøpet der. Det er vanskelig ellers å holde livslystent planteliv unna, de er jo ikke selv klar over at de er ugress, disse plantene. De vil bare opp og frem. Kanskje kom vi borti ansiktet til Irina med en av disse rullene, for vi så litt senere på dagen at hun hadde fått en skikkelig skrape på kinnet. Heller ikke nå kom det en lyd fra henne, så vi vet ikke engang når uhellet skjedde.

På lekeplassen er det andre barn, og Irina smiler og forholder seg til dem. Men hun snakker veldig lite, hun trenger nok litt tid for å prøve seg med norsken og få fatt på den igjen, hun var jo blitt så komfortabel med russisken. Nå får hun nøye seg med kroppsspråk, smil, latter og vennlige klapp og blikk. Hun får mange venner på den måten der. Han ene lille gutten gjengjelder klemmingen så voldsomt at han faller over henne, Irina bakover, ned på ryggen, med lille ham oppå, men ingen gråt og ikke en lyd. Det er bare å reise seg opp igjen, leke videre.

Gråten kommer da hun rapper en leke fra en gutt på to år hun er blitt god venn med. Flere ganger sa han «sett deg her», de satt en stund ved siden av hverandre, og han ville resten av dagen gjenta denne gleden. Nå hadde han funnet en gul traktor med gravemaskinklo på, den satt han og puslet med. Irina kom og tok den fra ham, slik hun har fått for uvane, og jeg gikk straks bort og ordnet opp. Irina forsøkte å løpe, men det var selvfølgelig ikke snakk, jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten.

Siden var ikke Irina seg selv på denne lekeplassen. Hun bare gikk litt for seg selv, før hun ikke greide å holde gråten tilbake. Og nå var hun utrøstelig. Ingenting kunne hjelpe, ingen forslag om lek, sklie, disse, trampoline, ingenting. Heller ikke at gutten ble lei av leken, og hun fikk den. Ingenting. Hun greide ikke å stoppe å gråte, gikk til mor for å få trøst, ble hos henne.

Jeg skal ikke gi meg ut for å kjenne barneverdenen, ikke engang for mitt eget barn. Hun er sitt eget sinn, et mysterium og en gåte. Det er ufattelig at vi har født henne, og at hun lever, det er ikke mulig å få hodet sitt rundt, men dette mysteriet har jo forundret oss mennesker i tusenvis av år. Verken religionen eller naturvitenskapen kan hjelpe oss, det er forunderlig og ufattelig uansett, det nytter ikke med forklaringer om hva det kommer av og hvordan tingene henger sammen. Det hjelper i alle fall ikke for meg, min fornuft strekker ikke til for mer enn å skjønne at dette er helt uforståelig.

Jeg har likevel en forklaring på hvorfor Irina gråt så sårt, når jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten hun hadde tatt den fra. Jeg tror ikke det var så mye fordi hun ikke fikk ha leken, hun gjerne ville ha, leken var jo ganske ubetydelig. Problemet var at hun hadde gjort noe hun ikke hadde lov til, at hun hadde blitt tatt, og at det var synlig for alle at hun hadde gjort noe galt. Særlig var det synlig for han lille gutten, som hun hadde hatt så god kontakt med. Det var en skade som ikke lot seg reparere. Ikke der og da.

Derfor var gråten ikke til å holde igjen.

Om dette er forklaringen, eller om det skyldes andre ting, så sluttet Irina greit å gråte da vi satte henne i bilen, og kjørte bort til butikken. Der kjøpte vi god mat, og et lite kinderegg til henne. Det er jo lørdag, selv om vi i vår familie ikke kan påberope oss å ha noe særlig til lørdagsseremoni. Hjemme gikk kona i gang med å lage middagen, laks og årets poteter, mens jeg gikk ut og jobbet i hagen, stikk motsatt med hvordan vi pleier å ha det i vårt hjem. Lille Irina var ute og hjalp meg. All gråt og all smerte var langt unna, og helt glemt, som om det aldri var skjedd.

 

Fugl i stuevinduet

Det var nok en trost. Den krasjet inn i vinduet med et smell, kavet med sprellende vinger og fuglebein, før den ble liggende på ryggen med beina til værs, livløs.

Sånn begynte dagen i dag. Jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt, og var støtt på et vanskelig av Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov. Det er virkelig for de spesielt interesserte, og knapt nok det. Ivanov er en av de store modernistiske symbolistene i russisk litteratur, den mest klassisk skolerte, og med et litt spesielt liv, der han blant annet etter sin kones død senere giftet seg med hennes datter. Sonetten jeg arbeidet med viste seg å være en del av en krans, der den femtende sonetten skal bestå av førstelinjene i de fjorten foregående, og hver av disse førstelinjene også skal være avslutningslinjen i sonetten foran. Den var full av egenkomponerte ord og sammensetninger, og rik på symbol og referanser, så det lå mye arbeid foran meg i å trenge inn i alt dette her. Og for hva? Ingen jeg kjenner vet det minste om Ivanov, jeg går heller ikke rundt og vet noe om ham, men støtte altså på ham nå i dag, etter at han og dette diktet hans står nevnt i en bok om Russian poetry utgitt på Cambridge universitetsforlag.

Så smeller altså denne fuglen inn i vinduet. Som en melding fra virkeligheten, så å si, en påminnelse om verden vi lever i. Det kan av og til være litt vanskelig å skille trost og stær, jeg har flere ganger måttet sjekke opp på ny hva det går i. Den ene hopper, den andre løper, vet jeg, og så er det noe med at svartrosten har gult nebb, men det gjelder hannen, hunnens nebb er fargeløst, og fjærene er heller ikke helt svarte for den. I tillegg finnes gråtrost og måltrost, og i det hele tatt. Det er en ganske stor fugl, sammenlignet med spurv og meisefugler, den ligger for stor og for en gang levende på terrassen.

Jeg har jo egentlig lyst til å vekke kona, mon hun kan gjøre noe? Hun er jo så fantastisk. Jeg har tidligere skrevet en novelle om dette, 14 år, om hvordan en samling barn finner en skadd fugl i hagen, og jenta på 14 er den eldste, og står maktesløs hun også, enda hun er storesøster.

Det er regn og drittvær ute. Den ligger i en skvett vann, våte planker på terrassen. Fjærene er gode isolatorer, de holder kulden og vannet ute, men om fuglen har brukket nakken eller ødelagt hode, hjelper ikke det. Den er ferdig, tenker jeg.

Vanskelighetene i sonetten til Ivanov blir ikke så interessante lenger, jeg kommer ikke i gang med den. Den skal handle om kjærlighet, Liubov, og det går i alle sammenligningene Vi (hun og han) er for noe, to trestammer antent av torden, en pil som skyter dobbelt, mye sånt, fra naturen, symbolverden og fra antikken. Jeg liker å få diktene jeg jobber med helt inn i kroppen, så jeg kan dem ut og inn, og til hvem som helst og på stående fot kan forklare hva det går i. For denne sonetten er det et godt stykke igjen.

Jeg går inn til konemor Olia, som sover, forteller at det er en fugl på terrassen. Og at den er skadet. Den krasjet med vinduet. Kunne ikke bry henne mindre. Hun skal sove.

Lille Irina ligger ved siden av.To år og snart frem måneder. For henne hadde det sikkert vært kjekt å se en skadet fugl? Hun lærer å snakke om dagen. Den kunne vi snakket om. Jeg går inn på rommet deres en gang til, men de sover ubønnhørlig.

Så jeg tar en sjefsavgjørelse, og setter meg til med en stol, foran vinduet. Trosten er på føttene igjen. Så død som jeg trodde den var, var den nok ikke. Livet er sterkt. Det gir ikke slipp på seg så lett. Ingen medisiner eller hjelp kan fuglen få. Den må lege seg selv, eller dø.

Vettskremt går det lille brystet opp og ned i rask pust. Den har blåst seg opp til en stor ball, fuglen. Fjærene blåser pjuskete. På hodet er en våt flekk, etter vannet den har ligget i på terrasseplanken. Jeg vet ingenting om fuglesmerter, hvem gjør vel det, men jeg kan forestille meg hvordan det dunker i hodet dens, og svimler og svartner for den, slik det gjør for oss etter kraftige slag mot hodet. Den fløy mot vinduet i stor fart. Fjærene på krasjstedet er ennå synlige.

Rett som det er tar jeg bilder av denne fuglen, og filmer den. Hver gang det er bevegelse på gang. Det spennende er om den klarer å fly igjen. Nå som den er på føttene, er oddsene gode for det. Hodet kan bevege seg, så nakken er ikke brukket. Stort sett står den stille, hviler. Jeg sitter også stille, og hviler.

Når ventetiden blir for lang, stikker jeg inn på rommet og henter den boken med de russiske diktene, der omtalen om diktet til Ivanov står. Så leser jeg om dem, mens hver bevegelse fra fuglen får meg til å se på den, i stedet. Etter en stund blir bevegelsene litt mer voldsomme, det skjer litt mer, og jeg får filmet i det den hopper bort og under en liten trampoline vi har stående. Den er frisk nok til å ville være i skjul. Den stod jo veldig blottet, en meter bortenfor meg, og bare stuevinduet i mellom. Fritt og synlig også for rovfugler og katter, som vi riktignok ikke er plaget med her, men som instinktet dens skulle ha den til å være redd for. Under trampolinen er tingene mer som de skal være.

Etter en stund hører jeg lyd fra rommet, og går straks og henter Irina. Så også hun kan se. Hun hadde litt morgengråt, men var straks interessert når det var en hel fugl utenfor terrassevinduet! Jeg kunne forklare at den hadde krasjet med vinduet, vise fjærene som hang igjen, og vise der den hadde bæsjet. Nå hadde den gjemt seg, den var redd, og den hadde vondt, og den gråt. Alt dette er innenfor Irinas repertoar på russisk, alt dette kan hun si og forstå, og hun gjentok og gjentok og gjentok, pekte med den lille hånden, og viste: pjatalas. Gjemt seg.

Med Irina som selskap var det desto kjekkere å se på fuglen. Vi prøvde fra forskjellige vinkler, for å se den best mulig. Den var jo under trampolinen. Fra badevinduet kunne vi se den ikke så verst. Fra stuevinduet var vi nærmere. Så hoppet fuglen ned terreassetrappen, den nye, fine brede som Olia har laget, og smatt til venstre bak veggen. Vi skyndte oss til det andre vinduet, for å forsøke å se fuglen derfra, men vi rakk det ikke. Fuglen var vekk.

Og det har den vært siden.

Fugl på vindu.

 

 

Hjem, kjære hjem!

Du verden så godt det er å komme hjem! Etter en lang dag på jobb. Sykkeltur i kulda. På øret en forelesningsserie om elementære emner i økonomi, fra 2006. En del ville kanskje vært sagt annerledes, nå i 2016. Tidene er forandret, så til de grader forandret.

Så er jeg hjemme. Sykkelen i garasjen, som vi eier. Ennå er jeg ikke helt vennet meg til å eie alle tingene vi gjør, at jeg kan kalle alle disse tingene mitt. Inne venter kona med middag. Barnet hopper og spretter i sofaen, glad for at jeg kommer hjem. Som vanlig har hun en mengder med ting å vise. Som vanlig går det ikke fort nok med alt!

Til middag er det kyllingfilet, kjøpt i går. Olia har laget potetstappe til, og ingredienser jeg ikke engang vet hva er. Vi topper det med ferske urter vi har kjøpt inn, de står i vinduskarmen. Timian og basilikum. Det er uvirkelig alt vi har, livet jeg nå lever.

Irina og Olia er nå i butikken, kjøper bleier, smør og hva de ellers måtte finne på. Jeg er nede med peisen, som vi eier. Stereoanlegget fra studenttiden, det som har levd gjennom mange gode år i Hans tanks gate 18, i Bergen, så nye år i Strandgaten 2011. Nå står det her i kjelleren, i huset jeg vokste opp i, og som jeg nå har kjøpt.

Det er så herlig å komme hjem til en elsket familie og være elsket av dem. Jeg gikk ut på terrassen i t-skjorten i dag, i fire grader minus. Det var så mye som skjedde på så kort tid. Det meste er ikke å skrive. Hjem, kjære hjem, skriver jeg. Det dekker mye.

 

St. Hans

Det var St. Hans-aften på torsdag, årets lyseste kveld, og for oss ble det en veldig hektisk dag som ble avsluttet med rolig spekemat og rømmegrøt hos mor, før lille Irina og jeg tok toget hjem til litt fotballspilling i hagen til skumringen falt på. Det var kortversjonen, her er detaljene.

På søndag – som allerede er i morgen – reiser vi til Kiev. Flybilletter er bestilt, de ble dyre denne gangen, og reisen går fra formiddagen av via Oslo og Frankfurt, til vi er i Kiev natt til mandag. Før det håper vi at vi har huset i best mulig stand. Det håpet vi også i fjor, da vi bare skulle skifte noen planker. Nå har vi skiftet hele kledningen, og etterisolert alle vegger utenom den vi har motoren til varmepumpen på. Ennå ligger plankerester i gårdsrommet. Håpet er at vi skal få malt huset ferdig, og ha hagen og busker i noenlunde stand. Vi har klippet ned med hard hånd, og også fra det ligger det graps i gårdsrommet og i hagen. I tillegg er terrassen kappet opp i kantene, slik at vi skulle komme til og få skiftet kledning på huset, og det ligger plankerester og kapp på terrassen også. I hagen ligger plankene til den nye terrassen vi skal bygge. Takrennen er det også problemer med. Vi har forsøkt å sette opp ny, men har ikke greid å få den tett, og den er heller ikke satt opp helt ferdig.

Kort sagt, tingene er ikke ferdige her, og det ser ut som en byggeplass rundt huset. Hagen og bedene har sett ut som en villmark. Inne har lille Irina fått regjere fritt, tiden vi har hatt til overs har vi jobbet ute, inne er det mildt sagt rotete. Og også inne kan man få ideer om å befinne seg på en byggeplass, oppussingen inne kommer til å starte – eller fortsette – når vi er blitt ferdige ute. Det er mye å gjøre der også.

Men nå gjaldt det altså å få huset i noenlunde stand til reisen. Det er å få malt det ferdig, få takrennen i rør, og gjerne få ryddet unna det verste hagegrapset. Olia tar seg av byggearbeidet, jeg har hagen. Og jeg har Irina. Den kombinasjonen gjør at jeg som regel har Irina, hun slipper oss ikke fri til å jobbe med andre ting enn henne, det er bare i korte øyeblikk jeg kan rydde unna ugress mens hun leker med noe annet. Inne er ikke prioritert, ikke når det er fint vær. Der får det se ut som det vil disse dagene.

Torsdag var siste dag med meldt fint vær. Fredag – som var i går – var det varlset pøsregn. Derfor gjaldt det å få gjort mest mulig torsdagen. Vi fikk hjelp som tilkalte seg selv, min mor, hun skulle ta sin tørn innendørs. Hun kom en stund etter lunsj, og gav seg i kast med den smått uovervinnelige oppgaven å rydde og vaske kjøkkenet vårt. Min kjære Olia var ute og malte fra tidlig morgen til sen kveld, hun hadde en langvegg, en trekant opp mot taket og en garasjevegg igjen. Jeg tuslet med Irina i hagen, og rev opp ugress i uoppmerksomme øyeblikk fra henne. Da mor kom tok jeg Irina ut i vognen, hvorpå hun svært, svært velkomment sovnet, slik at vi alle tre fikk arbeide for fullt.

Mor satte seg fore å rydde og vaske kjøkkenet grundig, ikke bare få vekk det synlige. Som jeg sa til henne etterpå kom hun inn i flytsonen, glemte tid og sted, bare jobbet og gjorde det som må gjøres, overvant uforutsette hindringer, planla og improviserte, jobbet som en mester. Hun ble ikke ferdig og ville ikke gå, og da vi fikk overtalt henne til å gjøre det, så var det ikke uten garantier for at hun fikk komme tilbake neste dag og fullføre arbeidet. Utrolig. Snilt. Og imponerende.

Jeg fikk fullt to dunker med ugress, klippet plenen til klipperen gikk tom for bensin og lagt kvister og greiner vi kan bruke i esker. Olia malte ufortrødent, det har hun gjort de siste dagene og ukene så lenge hun har vært fri fra Irina, som hun denne dagen ble fullt og helt. Kort sagt kom vi veldig langt, og svever egentlig i en lykkefølelse om dagen over at vi en gang, en gang kommer til å bli ferdige.

Så var det for Irina og meg å kjøre ut til mor for å spise St. Hans-mat mens Olia fortsatte å male. Hun foretrekker å jobbe fremfor det sosiale, hun er snål slik, som regel liker hun best når hun slipper å være med, og det får hun derfor som regel lov til å slippe. Lille Ira og jeg, derimot, liker å være med på det meste, og er som regel i toppslag når det er noe som skjer rundt oss.

Hos bestemor er det noe som heter Playdo, leire, kalte jeg det, men det sa mor er uriktig. Uansett var det en stor opplevelse for barnet vårt, selv om hun ikke er stor nok til å lage figurer ennå. Det ble med å ta de fire ulike fargene ut og inn av fargene, og rive den tøyelige massen litt fra hverandre. Det var mer enn nok.

Til maten hadde vi øl og akevitt, noe som hører med, men ikke gjør så mye annet med oss enn at vi ikke blir kjørbare hjem. Til kaffen så vi gammel film fra sommerferien 1987, da mor og far var yngre enn vi  eldste i søskenflokken er nå, og vi barna var like gamle som våre egne barn er nå. Det vil si, ikke mitt, selvfølgelig, jeg er eldst og senest ute, vi er småbarnsforeldre, Olia og jeg. Det er søsknene mine som har barn på vei inn i og utover tenårene.

Så var det hjem. Det var med toget klokken ti. På Jærbanen er det stort sett arbeid på linjen, det er nesten utrolig så ofte det er arbeid på linjen, buss for tog er snarere regelen enn unntaket på kvelden om sommeren på Jæren, men heldigvis gikk det vanlig tog fra Klepp og innover til Stavanger. For Irina var det en glede som overgikk det meste, vi skulle ut og ta toget, Toget! det første ordet hun lærte. Før vi gikk begynte hun å bli trøtt og gned seg i øynene, da vi var ute og på vei til Toget! var hun et fyrverkeri med fingre i været og høye rop Toget! Toget!

Det gikk over alle grenser da vi gikk forbi kuer på veien, og det på et tidspunkt kom et helikopter. Det svimlet for Irina, hun visste ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle vise oss, overalt var det noe interessant, et tog som gikk forbi, et helikopter som fløy, det ble mye for et lite barnesinn. Øynene var som tinntallerkner da vi gikk over perrongen, og inn i toget. Jeg vet ikke hva hun tenkte og skjønte da, om hun klarer å koble at toget vi ser kjøre forbi på utsiden nå er det samme vi sitter i, på innsiden. Hun satt stille og storøyd og så ut av vinduet på den korte reisen fra Klepp til Ganddal.

Hjemme var Olia godt i gang med garasjeveggen. Det er risikabelt å gå inn med Irina da, plutselig vil hun sove, og da trengs mor, da blir hun veldig oppmerksom på at mor ikke er der.  Om vi er ute og spiller fotball derimot…

Så det gjorde vi med stor aktivitet og sterkt engasjement. Vi hadde en stor og en liten plastikkball. Lille Irisjka løp og sparket, og likte enda bedre når jeg holdt henne i hendene og snurret henne rundt så det ble mer kraft i sparkene. Noen ganger løp vi etter hverandre til hun falt og rullet rundt i det nyklipte gresset, klukkende av latter. Så opp igjen, og løpe etter ballen. Slik gikk en hel time, og vel så det. Vår kjære Olia ble ferdig å male garasjeveggen, det gjenstår bare nå noen flekker og en liten kortvegg å male, kanskje klarer vi det i dag. Lille Irina vil legge seg øyeblikkelig når vi kommer inn, klokken er jo henimot midnatt, men Oliamor må jo vaske seg først, og strengt tatt må jo også lille Ira det, skitten og svett som hun har blitt av all fotballen.

Det kaller jeg skikkelig St. Hans-feiring. For lille Ira var det en dag alt skjedde, bestemor på besøk, fotball i hagen, playdo, tog og helikopter, hun sovnet som et pistolskudd. Vi voksne sovnet også sammen, slitne og lykkelige etter en lang dag vi fikk gjort mye, både av kjekt og nytte.

Hjemme til rotehus og ny vår i Rogaland

Det er ikke ofte jeg begynner å vaske og rydde når jeg har tid for meg selv, i stedet for å skrive et eller annet. Det sier litt om meg, og min kjære kone som jeg holder høyest nesten samme hva hun gjør, er blant dem som liker dette minst. I går morges var imidlertid huset i en sånn forfatning at jeg i stedet for å oppdatere meg på mine ting de mange morentimene jeg fikk, så vasket jeg kjøleskapet.

Vi har vært vekke så lenge at vi nesten hadde glemt litt hvordan vi hadde det. Huset er under oppussing, og sånn ser det ut. I ett år har vi bodd i en byggeplass. To måneder i normale Kiev gjorde at i alle fall jeg glemte hvordan det er. Varmen hadde vi også av mens vi var borte. Fra jevnt over 10 grader tar det tid å varme opp et helt hus. Det er erfaring for boligeiere.

Avreisene hos oss er alltid litt dramatiske, det blir alltid litt hektisk. Vi gav bort all maten som blir dårlig til mor, men vi vasket ikke kjøleskapet, og matrester som ble igjen levde sitt eget liv, kan man si. Gav spirer til nytt liv, er å si det nøyaktig. Jeg satte ikke engang på kaffen.

Imidlertid gikk jeg opp til nærbutikken. På veien fikk jeg se at vi har det fint i hagen og rundt huset. Tullipanene er ikke sprunget ut ennå, rosene står nakene, frukttrærne står i knopp, magnoliaen har så vidt begynt årets liv, men når det gjelder planter og grønt, så er det fint. Det er bare veldig mange planker og uferdig arbeid som ligger rundt omkring. Vi følte vi hadde ryddet før vi reiste. Og vi hadde virkelig kjørt bort det meste av rotet og restene. Det sier bare hvor mye vi egentlig hadde liggende her.

På vei til butikken ser jeg også at våren ikke har kommet noen vei her i Rogaland hos oss. Det er som det var i Kiev for en måned siden. Morgenkulden er også helt annerledes, kald og fuktig, rim på bakken, det kjennes ikke slik ut i Kiev. Kanskje skyldes det at det tar lenger tid å varme opp jorden her oppe i nord hvor solen står på skrå, slik at nattekulden får god hjelp av den kalde bakken? 2 av 3 morgener i Kiev løp jeg til Hydropark, noen ganger var temperaturen rett rundt null. Det føltes helt annerledes, og så ut helt annerledes. Det var aldri rim på bakken der, som det er så karakteristisk i april, her.

God frokost fikk jeg kjøpt. Brød og melk og friskt pålegg. Den smakte godt da kona og barnet våknet en del timer senere. Lille Irisjka stråler over alle lekene hun hadde glemt at hun hadde. Jeg kjenner igjen meg selv i det, også jeg pleide å like spesielt godt å komme hjem i fra ferie, og leke med lekene jeg ikke hadde rørt på ukesvis. Irina har blitt to måneder større. Og i barns andre leveår skjer det mye på den tiden. En svær tøytiger vi har løfter hun nå rundt, lekene som gir lyd klarer hun plutselig nå å skru av og på selv. – Vi får ikke fred mer nå, sa jeg til Olia, – ikke på mange år.

Her hjemme går spaserturene til Ira og jeg ut i terrenget, naturlig nok. Fredagene har vi pleid å kjøre ut til Melsvatn ved Lye, nær Bryne. Det er en liten kjøretur, men den går langs smale jærveier med liten trafikk, god tid å se på det karakteristiske terrenget. På veien hørte jeg nyhetene om den forferdelige helikopterulykken i Øygarden utenfor Bergen. Jeg bodde jo i Bergen hele 17 år, kjenner godt også området rundt, og har selvfølgelig venner og kjente i oljå, som vi sier det her. Det var en nyhet som gjorde inntrykk. En helikopterferd skal være trygg. Det skal være trygt å reise til og fra jobben. Lille Irina sovnet på turen, så jeg stod på parkeringsplassen ved vannet og hørte videre til Ira ble vekket av at Olia ringte.

Det regnet rundt vannet. Irina satt i vognen hele turen, gumlet på et eple vi hadde kjøpt i gårdsbutikken på Skjæveland, den lille som bare tar kontakter. Det er også tradisjon å reise innom den for å kjøpe ukens frukt og grønt. Vi sparer noen kroner på det, og støtter også en liten nærbedrift vi gjerne vil støtte.

Også rundt Melsvatn har våren kommet ingen vei. Det er først når man går helt opp i trærne man ser at jovisst, det er på plass nye skudd, men de har ennå et stykke igjen før de åpner seg. Det er en sen vår hos oss i år. Spørsmålet om bjørka står i blader til 17 mai ser ut til å få et negativt svar dette året.

Mens Irina og jeg har var vært ute har Olia ryddet og vasket klær. Smått om senn er huset på vei til noe levelig, i hvert fall litt bedre. Olia og jeg er flinke til å ignorere rot og ting vi ikke kan gjøre noe med, eller ting det tar lang tid og mye arbeid å gjøre noe med. Lille Irina har ikke lært å bry seg. Selv YouTube er uinteressant for henne, hun har ikke sett det siden vi kom hjem. Det går i leker, og i å kravle opp på møbler hun ikke har vært i på en stund. Hun var i toppslag hele dagen. Et godt dunk og sår i tinningen bremset henne knapt. Litt morsmelk, så var hun i gang igjen.

Og vi laget oss slik et nydelig, godt måltid, Olia og jeg. Det er ikke så altfor ofte vi lager mat sammen, men slik ble det i går. Jeg hadde kjøpt inn laksefileter på morgenen, grønnsaker på gårdsbutikken. Poteter hadde jeg glemt, men vi hadde ris. Laksen ble stekt i smør, og så var det purreløk og gulrøtter, og lite grann vårløk. Olia vasket, skrellet og skar opp gulerøtter, veldig fine biter, hun brukte rivjern. Det tok tid, men gav mye smak. Noen sitronskiver slengte hun også oppi stekepannen, med skall og det hele. Jeg har aldri gjort det før, men det ble bra. Et smått tilfeldig utvalg krydder gav finishen, litt sukker ville Olia også ha på, og det ble virkelig et herlig, appetittelig måltid. In i tiden er det også, uten verken tjukk rømme eller fløte, typiske ingredienser når jeg skal lage laks (eller andre ting). Vi må holde oss i bevegelse for ikke å bli fete, her hos oss, virkelig en vinn-vinn situasjon.

Til maten hadde jeg god, tysk hvitvin, og etterpå koste jeg meg med litt svensk humor fra 90-tallet. Jeg jo selv semiprofesjonell, men ser jeg er låst fast i en periode noen få år før og etter 1990. Det var de formende årene. Da gikk revolvermagasinet på radioen, jeg så Tomas von Brömsen og de norske komikerne i hans generasjon, og vi tok på video opp noe som het Kurt Olssons television. Den har jeg siden ikke fått sett, jeg har ikke funnet den på YouTube, men jeg fant den i går, og fikk meg noen smil for meg selv. De har ikke mange treff, disse snuttene, blir ikke ofte snakket om eller referert til, men det overrasket meg nesten litt hvor direkte jeg har hentet setninger og ideer herfra i måten å snakke på og være morsom på. Det samme gjelder andre komiprogram fra denne perioden, vi tok dem opp på video, og jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. De formende årene. Gjensynet er nostalgisk.

Sånn gikk en flott dag. Magnus Carlsen vant Norway Chess, jeg fikk dessverre ikke anledning til å se dem live, dette året. I USA er Garry Kasparov tilbake der han hører hjemme, ved sjakkbordet, der liker jeg ham. På direkten var det siste jeg så før jeg la meg, at han nedspilte den nye amerikanske stjernen (med japanske aner) Hikaru Nakamura i lynsjakk. Det var flott! I dag morges våknet jeg tidlig, og nå er det ikke noe rydding. Nå er det data. Kaffen står på.

Travel uke i permisjon

Klokken er litt over åtte. Rundt omkring er folk på jobb, det er mandag og hverdag, men jeg sitter ved stuebordet med kaffekoppen. Endelig med noen minutter for meg selv. Posten om Ekstrem oppussing ble avbrutt under arbeid, det samme er en viktig kommentar til posten med ganske annet innhold, Forbannede Ukraina. Barnet våknet, og så har det gått i ett, hele helgen.

Fredag satte vi bort lille Irina til tante Tone på Klepp stasjon. Sånt har blitt så mye greiere nå, som jeg har bil. Jeg kan kjøre ut selv, og trenger ikke bli hentet, gå til fots, eller ta toget. Min kone Olia er makeløs når det gjelder oppussingen, uredd og kvikklært, men noen planker er fysisk umulig å sette opp alene. Da må jeg være med. Torsdagen var en svært stressende dag, da vi forsøkte å gjøre det mens lille Ira sov. Tidspresset gjorde at ting ble feil, og vi kom egentlig ingen vei. Det er plankene på undersiden det er snakk om, de som henger ut fra taket på langveggen.

Jeg vil alltid gjerne ha meg en kaffekopp eller to når jeg er på besøk hos Tone og familien, de har så god kaffemaskin, og det er koselig å snakke litt, ikke bare slenge fra seg barnet. Vi har mye å snakke om, ny bil, Olias utdannelse og ingeniørbransjen, lille Irina, oppussing. Også Tones familie pusser opp, men de gjør det innvending, på loftet. Litt synd var denne koselige praten tid jeg ikke hadde. Det var mer å gjøre på huset vårt, enn tenkt.

Før vi kunne gå i gang med underplankene måtte vi nemlig feste et dekke over asfaltplatene der Olia nettopp hadde etterisolert. Det viktigste var å få platene på plass, så glavaisolasjonen var beskyttet. Men når regnet kommer er det viktig også å platene beskyttet. Olia var i gang med det da jeg kom hjem, og i vindstille vær hadde hun kanskje klart det alene. Nå blåste det kraftig. Og det tok lang tid, selv når vi var to.

Om kvelden skulle jeg på en sjelden fest, bedriftslaget, og halv seks skulle onkel Torben ha bilen. Så klokken fem var det slutt. Da manglet det også fem planker, eller så. De stresser Olia, disse plankene, for før de er på plass, kan hun heller ikke spikre opp plankene på selve veggen. Men det var umulig, Tone måtte gi fra seg Irina og kjøre hjem. Jeg måtte se til barnet, og gjøre meg selv klar for festen. Klokken litt over seks ble jeg hentet.

Fest tar jeg på alvor. Det er skikkelig. Bedriftslaget har også spilt over evne, særlig etter jeg gikk ut i permisjon, kan man si, og kunnet vunnet hele serien, slik Scott kunne vært første mann på Sydpolen om han ikke var blitt nummer to, som vi også ble. God mat, hummer, standsmessig, og rikelig med øl i landlige omgivelser på Garnes, klart man ikke skriver blogg lørdag morgen, da.

Vi prøvde å få opp noen planker, imidlertid, og jeg gikk runden rundt Stokkalandsvannet, som vanlig. Jeg hadde med kaffekoppen fra lørdagsfrokosten, selv om det gikk mot kveld og mørknet etter hvert. Irina har forholdsvis nylig lært å gå, og jeg vil gjerne lære henne å like å gå langt, så hun får allerede spasere store deler av turen selv, i eget tempo, som er langsomt. Ofte går hun i helt andre retninger enn dit vi skal, også. Alt er jo interessant og nytt for henne, ennå har hun ikke kommet dit at det er verdt å gå noe sted for å se noe mer interessant. Hvor som helst vi stopper, finner hun noe å pusle med. Om det er gresstrå langs veien, en kvist, eller jord eller steiner på bakken.

Et av glansnummeret til vårt skjønne barn, årsaken til permisjonen, grunnen til at jeg kan sitte her med kaffekoppen, og ikke på jobb, med en annen topp, er å immitere lyden til sauen. Det er det samme på norsk og russisk, og hun skjønner det når hun ser tegninger, bilder og levende sau, og hun kan ordet på norsk og både hannsau og hunnsau på russisk. – Bæ, sier hun, og siden det er godt med sauer heromkring, kan vi alltid legge opp turen slik at vi får sett noen. Denne gangen fikk vi til og med sett to stykker bli hentet. Det var traktor og greier, mye som skjedde. Irina stod pal ved gjerdet og stirret. Dette var store greier, sauer, som ble hentet. BÆ!

Mot slutten av runden var det helt mørkt, og jeg la turen opp til det nye byggefeltet på Sørbø, for å se om det var noen som hadde pyntet fint til Halloween. Halloween er ikke min høytid, festdag, jeg er ikke med på den, men jeg la likevel altså turen opp til husene, i stedet for nede ved vannet, mot slutten. Plutselig husket lille Irisjka at det var en lekeplass der, ganske utrolig, for det var mørkt, og vanskelig å se, men hun gråt litt og klaget, ville tydelig ut av vognen, og løp mot lekeplassen da hun fikk lov til det. Det er en slik liten kvadratisk trampoline der, lagt ned i bakken, som de gjør det nå for tiden, noen steder. Den liker hun godt.

Etter en stund kom det flere, et lite barn på hennes alder, og to foreldre. Jeg er alltid glad for at Irina møter andre barn, siden hun er hjemme med meg, og ikke går i barnehage. Jeg er en utmerket far, men kan aldri erstatte jevnaldrende lekekamerater og konkurrenter, hun må finne ut av det med andre også, ikke bare voksne foreldre som vil henne alt vel, og ordner alt så godt vi bare kan. Foreldrene til dette barnet snakket med aksent, jeg tenkte de var fra Danmark, men da den lille gutten kastet noe grus på Irina, fikk han kjeft på tysk.

Det var veldig koselig. Jeg sa at Irina var halvt ukrainsk, eller halv russisk, alt etter hvordan man ser det, det har jo blitt litt vanskeligere nå, og vi fikk veldig god kontakt. Også barna lekte godt, han var ett år og ti måneder, og hadde aldri løpt etter noen sånn som han nå løp etter Irina, sa foreldrene. Moren var som både jeg og Olia veldig språkinteressert, og snakket i hvert fall polsk og fransk, i tillegg til tysk og norsk, som var flytende. Det lille barnet het Theo, og vi håper det kan bli en fremtidig lekekamerat, i hvert fall de gangene det faller seg slik. Også Olia likte veldig godt at Irina hadde sjarmert tyskere, en tysk venn var mer enn godtatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, har nye folk i landet ting til felles vi som alltid har bodd her ikke har del i.

Olia, mirakelet, monterte de siste plankene, mens jeg var ute med Irina, eller serverte henne middag. Tålmodigheten tok slutt. Hun gjorde det selv om det var umulig.

Søndag var premiedagen. Da reiste Irina og jeg i Elektro til Sælandskogen, for første gang litt langt for å komme i skikkelig terreng. Sæland ligger godt ute på Jæren, ut mot Undheim, forbi Lye og til høyre om man kommer den veien, veien Ålgård – Bryne til høyre, om man kjører motsatt. Det ligger ved Taksdalsvannet, og det er flere bekker og små elver som renner ned til det. Det er gammel Eikeskog, originalskogen, som den var her på Jæren, før det meste ble dyrket jordbruksland. Her er det skikkelig.

Irina sovnet på veien, noe som betydde at hun fikk gå mye selv på selve turen. Vi hadde også rikelig med niste, heldigvis, og spiste hele tiden. Vi stopper ved broer, stubber, greiner, gran, og ved vannet. Der ville Irina gå ned til det, og fikk lov. Hun ville også gå uti, men fikk ikke lov, siden hun ikke hadde gummistøvler. Det varslet også ulykke slik hun likevel gikk uti så langt hun kom, bøyde seg ned etter steiner, styrte og romstrerte. Plask! – så ramlet hun så lang hun var, ansiktet ned. Heldigvis drakk jeg ikke solbærtoddy eller spiste sjokolade eller noe sånt, jeg kunne plukke henne opp med en gang, ingen problem for Ira med litt vann, som det heller ikke er noe problem for faren.

Vi fortsatte.

Oppover langs elven var det vanskelig for Irina å gå alene, så der bar jeg henne litt, eller hadde henne i bæremeisen. Opp gjennom skogen ble det helst varmt, og på toppen fikk vi en glansstund i kveldsstol. Der spiste vi resten av matpakken, tok all tiden vi trengte, var til solen dukket ned bak fjellet.

Så var det å komme seg hjem. Irina i bæremeisen, sovnet raskt. Jeg kunne ta på øretelefonene, og høre et program fra In our time, denne gang om den kinesiske mur. Den varte akkurat til vi kom tilbake til bilen. Alt var akkurat som det skal være, denne turen.

Og hjemme hadde Olia jobbet med huset. Kledning var på vei opp kortveggen ut mot hagen. Hun kunne ikke ta så mange vegger, siden vi ikke hadde tilstrekkelig med musebånd, og hun var litt ergerlig på seg selv, som ikke hadde fått gjort mer. Dog skal det sies at denne veggen var den høyeste, og vanskeligste. Vi ser nå også ende på det, ting kommer på plass, blir som det skal være, i stedet for at det alltid er mer og mer som blir revet ned. Nå kommer det opp, på plass. Det er deilig.

I dag skal vi ut og kjøpe musebånd. Kanskje skal vi kjøpe noe mer verktøy. Det er store planer. Værmeldingene antyder fortsatt finvær, veldig bra for oss, og for huset, som ikke har godt av regnvær før alt forsvaret er på plass. Jeg har skrevet ferdig denne posten, og rekker kanskje å sjekke opp flere, før barnet våkner, og alle tingene på ny er – i gang!

 

Ekstrem oppussing

I går var en spesiell dag. Klokken 1400 stod jeg nede på Coop Mega på Brueland, et par kilometer hjemmefra, med bil som varslet jeg måtte kjøre til nærmeste ladestasjon, telefon hjemme på lading, min datter med meg, min kone inne i butikken et sted for å kjøpe materialer vi trengte til det store arbeidet foran oss, foran henne. Hjemme var den ene sideveggen blottlagt, glavaisolasjonen hang åpen ut i verden. I morgen var det meldt regn.

Min kone er fantastisk. Hva hun gjorde denne dagen er et av mange eksempel på det. Men hun klarer seg ikke godt under press og stress, blir det for mye, klikker hun. Så alt må være rolig og greit. Nå var det klart det var press og stress, hun hadde åpnet veggen helt dagen i forveien, tatt vekk asfaltplatene, men møtt på et problem med et feste i takbjelkene, det hang så godt fast at hun fikk det ikke løs. Dermed fikk hun ikke tatt bort alle platene helt, og dermed heller ikke lagt på ny isolasjon og nye plater. Håndverkeren vår var reist på ferie til Polen. I morgen og fremover var det ventet regn.

Ærendet vi hadde ute var å hente et barnesete vi kjøpte på Finn.no, sjekke om vi fant en lue vi hadde kjøpt til 50 kr på Helgø, og så glemt i handlevognen der, og altså disse materialene på Bygg og bo. Luen stresset henne enormt, det var jeg som la varene i bilen, vi hadde kjøpt mange brød på tilbud, mange pakker med bleier, og mens jeg romstrerte for å få god plass til alt, glemte jeg hele luen. Det ergret henne enormt, slik en fin lue, og billig.

Så det stod jeg og tenkte, hvordan gjør vi dette. Olia ville ha meg til å hjelpe henne med festet for takbjelkene, bjelkestol, heter det visst, jeg skulle hjelpe henne å få den løs. Vi skulle jobbe sammen for å få veggen opp igjen før regnet. Men så var det vår lille datter, Irina, hun blir straks urolig om mor og far ikke har tid, om vi vil sette henne vekk, om vi er litt stresset. Vi kunne finne barnevakt til henne, men det er ikke pent på kort varsel, og dette var onsdag, jobbedag for min mor. Jeg hadde ikke lading nok i bilen heller, til å kjøre frem og tilbake til Klepp stasjon to ganger. Så mor ville blitt nødt til å kjøre, noe vi ønsket det skulle være slutt på, med bilkjøpet. Søster Tonje kunne sikkert også passet, men vi bør være litt forsiktige med alltid å trekke de andre inn i våre akuttsituasjoner. Det er ikke så lenge siden vi kjøpte bilen, og de måtte redde oss. Min kone Olia var også vekk, vi fant henne ikke i bilen.

Det er i slike øyeblikk man kjenner man lever, tenkte jeg, der jeg stod den fine høstdagen, med lille Irina, som ikke skjønte noen ting av problemene vi stod i, men som hadde sitt eget problem, og det var at hun var i ferd med å bli sulten og trøtt. I Sandveparken stod løvtrærne i høstfargene, fulle av bladet. På en eller annen måte måtte vi løse problemet, det måtte bli løst, vi hadde ettermiddagen, kvelden og natten.

Irina sovnet i bilen på vei hjem. Så da hadde vi kort tid på oss. Jeg foreslo å legge Irina over i vognen, der ville hun sove lenger, men det ville bety at vi måtte kle på henne bedre, og da ville vi vekke henne. Hun sov i bilen. Jeg var også sulten, og spiste raskt noen skiver på kjøkkenbenken, stående. Så var det ut og prøve å få løsnet bjelkestolene, som det heter, bjelkefestene, i taket.

Jeg hadde ingen sjanse til det, selvsagt. Jeg følte det som om jeg bare latet som jeg prøvde, der i toppen av gardintrappen. Jeg brukte hammer og brekkjern, og forsøkte liksom å vippe opp festet, så jeg kunne få tak i spikeren, som var festet helt inn, helt fast. Og jeg visste at her nyttet det ikke å late som, dette måtte ut, så den nye isolasjonen og asfaltplatene kunne komme opp før regnet.

Så våknet Irina, som ventet for tidlig. Hun sover ikke godt i bilen når den står i ro. Jeg foreslo for Olia bare å droppe å fjerne disse bjelkestolene, bare la de siste restene av asfaltplater ligge, og legge den nye isolasjonen oppå, det måtte da være greit. Irina gråt, Olia var helt uenig, jeg mente det var riktig, jeg er jo også litt engstelig med huset, kanskje det bare er best å la tingene være som de var, det var nok en tanke med det. Men jeg ble sendt ut med vognen og Irina, for Olia var ikke dette noe å diskutere. I lyden av barnegråt var det ingen nytte i, heller.

Rundt vannet begynte jeg i kortbukse. Det var sol og pent vær, men kaldt. Irina viste ingen tegn til å sove. De russiske glosene jeg forsøker å lære begynte å få fart på seg, endelig begynte jeg å bevege meg ned mot null, å ha en slags kontroll på alle. Mot slutten tok jeg Irina ut av vognen, og lot henne gå selv. Det gikk atskillig saktere. Da det mørknet kom det en del kommentarer om at sommeren var slutt, kortbukse ikke rett antrekk. Det var vanskelig å være uenig i det, kaldt som det var, uten sol.

Jeg kom hjem, og fant at Olia hadde fått løsnet bjelkestolene, men ikke gjort noe mer. Glavaisolasjonen hang ennå åpen. Ikke bra om det ble regn, som det var meldt dagen etter. Klokken var litt over fem, Olia satt og spiste, trøtt. Jeg viste henne værmeldingen. Uten et ord gikk hun ut, uten å fullføre måltidet, – som jeg skulle ønske jeg kunne sove, sa hun forresten, så gikk hun. Det var tid for ekstrem oppussing.

Vi var helter alle tre i det som fulgte. Olia selvsagt mest, legge på ny isolasjon og asfaltplater alene i mørket, langt utover natten, det er ekstremt. Jeg bidro med å holde lille Irina under kontroll, lose henne gjennom kvelden. Irina var helt med å klare sin første kveld, helt uten mor.

Jeg hadde full oppmerksomhet mot barnet. Hun måtte ikke gråte, for da kunne Olia bli stresset, og komme inn. Irina pleier ikke sovne uten brystet til mor, i siste instans er alltid det redningen. Det er bortimot umulig for andre å klare det. I dag var det nødvendig.

Jeg brukte alle triksene. Jeg matet henne, laks, favoritten, som vi uansett hadde planlagt. Deretter var det å holde henne i aktivitet, alltid finne på noe morsomt, tilby noe nytt og spennende. Det var lekene hennes. Så liker hun å bli kastet rundt i sengen. Når det røyner på er det mobiltelefoner, YouTube, da begynner det å bli krevende for viderekommende. I veggen hørte vi Olia banke, platene komme opp. Men det var ingen antydning til at hun skulle bli ferdig.

Jeg husker ikke om klokken var elleve eller tolv da jeg bestemte meg for å bade henne. Da går det alltid litt tid. Det liker hun godt. Kanskje gikk det en halvtime, med det. Så var det på med en varm bamsedrakt, som også fungerer godt som pysjamas. Når mor kommer inn, er det rett i seng. Men mor var utenfor og banket og hamret, ingen antydning til at hun var i ferd med å bli ferdig.

Etter midnatt var det bare YouTube og russisk tegnefilm som gjaldt. Det er også en sang hun liker godt, Pust vsegda budet mama, «la det alltid være mor», for å oversette direkte. Favorittegnefilmen er Vot tak Tigr, «se her for en tiger», eller «so tiger», som det ble oversatt til engelsk, de tre russiske ordene er vanskelige å oversette til andre språk, de betyr liksom ikke akkurat det samme som det de blir oversatt til. Filmen handler om en liten kattunge som blir jaget av en hundevalp, og som drømmer om å være en farlig tiger, for selv å være en som skremmer. Siden katten er stripete, bestemmer den seg for å opptre som en tiger og være farlig, uten at det går særlig bra, selvsagt. Ingen blir redde, utenom en liten mus, som moren voksent sier er redd for katter uansett. Den lille katten bestemmer seg for bare å være seg selv, i god, sovjetisk moral fra 1960-tallet. En fin film. Mye kjekkere enn de nye, dataanimerte, sjelløse tegnefilmene, synes jeg.

 

Resten kommer…