Kiev – Riga, Air baltic

Så er det virkelighet å reise hjem. Jeg sitter ombord i flyet, vi er i ferd med å ta av, og tilbake i Kiev er for en stund lille Irina og min kjære Olia.

Det har vært en vidunderlig uke, som det alltid er. Om noe, har den overbevist meg om at vi må bare være her oftere. På lang avstand er det lett å se at lille Irina stortrives. Her har hun Tasia, søskenbarnet, det er mange å treffe på lekeplassen og andre steder, og mange som kjenner henne igjen, og snakker med henne. Så er det alle restaurantene med lekerom, og alt det andre vi finner på her nede.

For Olia er det klart at hun har det bedre i sitt egentlige hjemland, der hun kan være med moren, og hvor hun treffer mennesker med felles bakgrunn og tankesett. Her kan hun ha ordentlige samtaler med folk, og ikke bare veksle ord med folk som er mest opptatt av å vise at de virkelig vil henne vel. Det er noen problemer her, som jeg tror er vanskelig å forstå for de som ikke er innvandrer selv, eller som lever tett på noen som er det.

Egentlig er ikke vi i vår lille familie så veldig opptatt av denne type spørsmål. Det er bare jeg som liker så godt å tenke nøye gjennom alle mulige ting, og så skrive ut hva jeg kommer frem til. Her, om hvordan det er å være Olia i Norge, støter jeg på noe ord ikke kan forklare. For meg som er med henne i Norge og i Kiev, er det i alle fall en markant forskjell. I Kiev er hun seg selv. I Norge er hun et levende vesen utenfor sitt habitat. Sånn tror jeg det er best å si det.

Som sagt er ikke dette noe som bekymrer oss i hverdagen. Vi ser og vi vet hvordan folk har det Kiev og i Ukraina, og vi er klar over at vi er veldig privilegert. Vi er også glade over å slippe å bli så veldig involvert i kranglene som rir Norge om dagen. Jeg blir jo litt nedstemt, av og til, vi pleide jo å være ganske gode på å respektere andre meninger og andres syn, i alle fall er det sånn jeg husker oppveksten og studietiden på 80- og 90-tallet, men nå har noe skjedd. Jeg er glad jeg har en ganske anonym blogg, og et veldig anonymt liv, og at jeg fortsatt har mulighet til å finne meg steder å være i fred.

Sånn som i Kiev. I dag gledet jeg meg veldig til å rusle ned til Katsjalka, treningsanlegget, og høre et par tre foredrag om første verdenskrig. Det er en krig der overflatefaktaene er enkle å holde styr på, enhver med litt utdannelse kan si mange riktige ting om årsak, forløp og avslutning, men det er mye mer i detaljene enn maktbalanse, kapprustning, skuddene i Sarajevo, Stillingskrig, ubåt-krig, russisk revolusjon, amerikanerne inn, Tyskland slått/overgir seg, Versailles får frem. Bare all bakgrunnen for hvorfor skuddene i Sarajevo hadde sånn krutt i seg, hvorfor det var så betent og kunne få sånne konsekvenser, det er virkelig interessant.

Men – min kjære, vakre kone hadde rydde i lommene mine. Hun hadde tatt ut øretelefonene, og lagt dem på et bord. Så var de forsvunnet. Slik ting forsvinner. Man har dem, så har man dem ikke. Jeg var over grensen for å være irritert, alt var jo klart, det var bare å ta på jakken, så lå alt i lommen: votter, lue, øretelefoner. Nå lå ingenting i lommen. Jeg vekket Olia. Igjen og igjen. Irina våknet også, og gråt. Hun hadde jo fått med seg at far skulle reise denne dagen, og hadde mange fireårs tanker i sitt fireårige hode. Jeg trøstet henne.

Men fant ikke øretelefonene. I stedet ble det russiske og tyske gloser på vei til treningen, og noen tapre forsøk på å få tatt ut penger og kjøpt øretelefoner, denne søndagsmorgenen, hvor alle sånne butikker og boder var temmelig stengt. Dermed mistet jeg også godt over en time, denne dyrebare morgenen, siste dag i Kiev.

Deretter var alt bra. Solen skinte, det var varmt og godt, tross kuldegradene jeg tror ennå var der, og treningen gikk unna i en fei. Siden jeg ikke hadde øretelefoner, fikk jeg også snappet opp en diskusjon om ukrainsk politikk. Her er de kommet lenger i kranglingen enn oss i Norge, kan man si. Sinnet er for lengst gått over i apati, den enes kommentar om sittende president Porosjenko, var at han i likhet med alle vennene og alle han kjenner og har snakket med, ikke kan fordra ham, og helst skulle sett ham fjernet og skutt, og gjerne det som verre var. Så mye for Maidan, og revolusjonen for «verdighet».

Jeg tok meg et bad etterpå. Jeg har før badet tidlig på året og i kalde temperaturer, men tror kanskje dette må være noe av en rekord. Det var meldt kuldegrader, men jeg vet ikke om det var det. I alle fall var det is på vannet. Og det var bare et sted det ikke var is, fordi andre badere hadde lagt seg uti, og brukket den. Resultatet var en liten vei ut, og en liten slags kulp med is rundt, å dukke seg i. Det var så kaldt at det gjorde vond. Men når jeg først har dukket, og svømt litt, er det ikke verre enn at jeg klarer å legge meg litt på ryggen, og kikke også.

Så er det imidlertid opp. Og nå vet jeg at det må gå fort. Det er ikke tid til å ta noen selfie eller å skryte på andre måter. Klærne må på. Ellers blir det vondt og fælt. Med alle klær tilbake på plass, kan bilder tas, og man føler seg varm og god og sunn over hele kroppen.

Siste post på programmet var det lille kaffestedet. Der har de satt opp prisene fra i går til i dag, typisk har det meste blitt to hryvnaer dyrere. Det tilsvarer en 50-øring, og har absolutt ingenting å si for meg. Men for ukrainere med trange budsjetter, gir alt utslag. Hun risikerer å miste kunder.

En kar kom inn, og spurte om Aleksandra, i nabobutikken, om innehaveren av kaffestedet kanskje kjente henne, eller visste noe om henne? Det gjorde hun nok ikke, men denne karen gav seg ikke så lett, og forsøkte videre, om det ikke var et eller annet? Var det er amorøse eventyr han prøvde på, eller hva? En annen kar kom inn, med et lite barn. Jeg tror de er tyrkere, jeg har sett dem før, og hørt moren til baren snakke engelsk i telefonen, og si hun skal til Istanbul. Denne karen er bestefaren, vet jeg. Ungen ligger ikke i ro i vognen, det er hele tiden lyder, og bestefaren som er uvanlig velkledd, skjorte, vest og slips, og frakk, får ikke egentlig til å roe barnet. Han går til slutt ut og røyker, og ser på barnet gjennom vinduet.

En boms kommer også inn. Det er et ord som er det samme på russisk og norsk, det kan brukes på akkurat samme måte. Men på norsk er det en slags slang, for noen sjuskete, uteliggere, eller noen som kunne vært sånne, mens det på russisk egentlig er et akronym, og en nøyaktig betegnelse for folk uten husvære. Så om det er den norske eller russiske varianten, mannen var en boms. Og han har tydelig vært inne i kaffestedet før, innehaveren ber ham høflig gå ut. Men han vil ikke, inne er det varmt, sier han, og han kjøper en kaffe, en espresso, og mener han skal få lov til å være inne og drikke opp kaffekoppen. Hun ber ham likevel gå ut. – Jeg skal ikke røyke, sier han, megetsigende, kanskje han har gjort det før? – Du er veldig skitten, sier hun, hendene dine er skitne, her er det barn, vær så snill å gå ut.

Og mannen gikk. Den velkledde, eldre tyrkeren åpnet galant døren for ham.

Og jeg gikk gikk hjem til min kjære, kjære familie, og hadde min siste frokost her i Kiev, før jeg pakket sammen mine siste saker, og satte meg i taxien for å reise til flyplassen.

Irina og Olga til Kiev

Hver dag når vi spør lille Irina hva hun har lyst til å gjøre, så svarer hun at hun har lyst til å reise til Marinskij park. Det har hun fått innpodet av søskenbarnet Tasia i Kiev, som kalkulerte med at om vi reiste til Marinskij park, så ville det være gode sjansen for at hun fikk være med. Hver dag i sommer sa Irina at hun ville dit, og det har hun fortsatt med å si, nå som hun er hjemme i Norge.

Det er tydelig hun savner Kiev. Det kan sammenlignes med hjemlengsel, det var voldsomt så hun fant seg til rette der, og det er til å forstå at hun vil ned dit igjen. Så mye futt og fart. Så mange barn, alle steder.

I dag, igjen, var vi på en lekeplass et stykke unna der vi bor. En enslig liten gutt kom bort mens vi var der, en asiat, trolig fra Burma, så det ut som. Faren var med, i mørke solbriller. Irina gjorde alle de triksene hun kjente fra Kiev, men det hadde ingen virkning her. Gutten så nysgjerrig på henne, men det ble aldri noen kontakt, og faren gjemte seg bak de mørke solbrillene sine. Vi var sammen hver for oss, der på lekeplassen.

Jeg er helt avhengig av å være med Olia og Irina hele tiden, de betyr så mye, men det betyr også veldig mye at de to har det så bra som det bare er mulig. Jeg vil ikke nekte Irina noe, jeg vil legge alt til rette så godt jeg kan, selv om det går på bekostning av hva som er best for meg.

Så de har overtalt meg med sin rene glede. Jeg sender dem av gårde. Billettene er nettopp kjøpt, fra midt i september til langt uti oktober. Jeg skal være uten dem i ukesvis, akkurat sånn som jeg ikke vil ha det. Men jeg skal få vært med dem ei uke inni der, og jeg skal gjøre en del reisevirksomhet selv også, i forbindelse med andre ting.

Det er det siste som gjør at det var jeg, og ikke Olia som presset på for å gjennomføre denne ekstra, lange høstturen til Kiev. De ville fått så mange helger uten meg, det ville blitt så mye barnepass for slekten min, jeg ville uansett ikke fått sett dem disse dagene. De kan like godt ha det så fint som mulig.

Det får de i Kiev. – Ja gotov, sa Irina, da jeg sa henne vi hadde kjøpt billett. Det betyr:»jeg er klar». Det er hun.

Olias bursdag

I dag er det bursdagen til konemor, heltinnen og fargene i huset. Med henne er ingen dager grå, ingenting kjedelig, ingenting vanlig. Som vanlig gir jeg henne en tur hjem til Kiev i gave, det er alltid slik, det er den gaven hun setter mest pris på, og den jeg liker best å gi. Så har jeg henne under kontroll. Ellers kan hun finne på å reise tidligere enn jeg, fri som hun er, og uten henne, liker jeg meg ikke. Dette skal være en minnepost, høydepunktet i vårt forhold, det som burde vært bryllupsreisen, men som foregikk noen måneder etterpå. Det var vår tur i høstferien, til Molotsjnie.

Men først litt om hvordan vi feiret dagen i dag. Lille Irisjka er i rivende utvikling, og en fest hver dag og hver natt. Selv når hun skriker, får vi ikke nok av henne. Nå har hun fått for vane å åpne døren ut til terrassen, og gå ut der og hoppe på en liten sportstrampoline. Ellers løper hun rundt omkring, og roper på meg når det kommer fly. Er det kaldt, tar hun på seg sko eller tøfler, og lue. Aldri noen jakke eller noe sånt. Mama Olia er veldig streng på at lille Irisjka skal kle seg varmt, men det lille barnet sier ne nada så hjerteskjærende og inntrengende at selv ukrainske russere må gi etter. Vi i min slekt har mange varmblodige som kaster klærne raskt, både jeg, min far og en søster gjorde det, eller gjør det, og det kan se ut som lille Irisjka er én av oss. Jeg forstår henne i alle fall godt, og tar alltid hennes parti. Moren kler henne altfor varmt.

I dag fikk vi moren med på tur. Irisjka og jeg går tur så godt som hver søndag. Det er imidlertid sjelden vi får mama Olia med. Det gjorde vi i dag, på bursdagen hennes. Derfor kjørte vi litt lenger enn planlagt. Jeg hadde sett for meg rundt Sviland, et sted, men vi endte opp borte med Lutsivassdragene, et lite sund ved en hyttelandsby, og noe som het Alsnes ikke så langt unna. Jeg kan ikke huske å ha vært der før, men fint var det. Olia var i strålende humør. Hun sover godt om nettene nå, etter å ha sluttet å amme i luksussen alder for Irina. Og vi gikk frem og tilbake langs veien, hun og jeg, mens Irina satt og sov i bilen, der hun var sovnet på veien. Turen ble amputert av at Olia hadde tatt på henne latterlig mye klær. Lag på lag med gensere, strømpebukse og varmt bamsekostyme, og tjukk kjeledress utenpå der igjen. Ikke bare endte Irina opp som en klump, og hadde vanskelig for å bevege seg, altfor varmt ble det også, så hun ville egentlig bare sitte ned eller tilbake til bilen. Så sånn gikk den turen. Hyggelig var det likevel. En annen hilse fra fargerike Olia, var at akkurat i det vi var i ferd med å gå, nisten skulle oppi bæremeisen og Irisjka hadde ytterklærne på, så fant hun ut at det var på tide å klippe håret mitt. Da var det ingen bønn. De er nådeløse, de ukrainske russerne.

Etterpå, da vi kom hjem, laget jeg lasagne til henne, og åpnet vin. Lille Irisjka løp omkring på terrassen og i hagen, i bare strømpebukse og gensere. Så løp hun inn og hentet lue og sko, når det ble for kaldt. Kom det fly, ropte hun på meg. Da fikk lasagnen være lasagne. I kjent stil orket ikke Olia vente på at lasagnen skulle bli ferdig, og spiste rester og pepperronipølse mens retten ble tilberedt. Sånn er det hos oss, det er vi vant med, fart og moro, alltid en overaskelse i neste minutt, forutsigbarhet er et ord vi aldri har brukt de årene vi har vært gift.

Det året vi giftet oss måtte jeg vente høsten gjennom på at Olia og jeg skulle få familiegjenforening, slik at hun fikk komme til Norge, og vi fikk være sammen for alltid. Den høsten reiste jeg straks til Kiev, så snart høstferien begynte, og derfra reiste hun og jeg straks videre til Krim. Det ble først en tur med komiske forviklinger, der det først var tull og vas og improvisasjoner med togbilletten, før vi i Simferopol kjøpte billett feil vei. Vi skulle til Evpatoria, og Molotsjnoje, men kjøpte billetter til Sudak. Og vi tullet noe forferdelig også etter at dette ble oppdaget, slik at vi først reiste til noe som het Mirnie, eller noe sånt, før Olia husket hvor det egentlig var vi skulle, og vi omsider, omsider kom oss på riktig buss.

Med det var det helt mørkt da vi kom frem. Gatelys fantes ikke, heller ikke lys på husene. Sånn er det i fattige land, der sparer man. Norge og vesten er blitt helt urealistisk så mye som er lyssatt. I alle fall, i Molotsjnoje finnes ingen hoteller, det er en bitte liten landsby, et skikkelig tidløst sted, som har sett revolusjoner og imperier reise seg og falle, og hvor det går an å kjenne seg noenlunde igjen gjennom årenes løp, i motsetning til hos oss på Ganddal, i Sandnes i Norge. Men at det ikke fantes hoteller, ikke lys, og ikke så mye, var et problem for oss, som ganske desperat trengte overnatting, og ikke hadde noen avtaler eller nødløsning. Jeg husker noen hunder som gjødde noe uhyggelig, og en kar som satte opp et helt latterlig sterkt lys, for å se hvem vi var, eller hva det nå var han ville. Til slutt kom det et menneske passerende forbi, slik at Olia kunne spørre om hun tilbød overnatting. Slik er det der, ganske uvanlig og fascinerende for en kald og bortskjemt nordboer som jeg. Damen hun spurte tilbød ingen overnatting, men hun kjente noen som gjorde det, og tok oss med dit.

Slik havnet vi i hus med han Olia sier var ordfører i den lille landsbyen. Det var en alle tiders, uvirkelig uke. Vi fotograferte enormt, helt enormt, på en Nokia mobiltelefon og Fuji Finepix 100 digitalt lommekamera. Det var første gang vi hadde hver vår, sånn skikkelig, slik at vi hele tiden kunne fotografere hverandre. Og jeg fotograferte henne noe så til de grader, noe så utover alle grenser, det er nok som gjør at vi begge føler denne ferien var veldig mye lenger enn de fem dagene. Det er så veldig, veldig mange bilder. Og på alle bildene er Olia så vakker at det ser ut som en spøk, en bløff, en slik folk prøver seg med for å lokke til seg falske facebookvenner. Hun ser ut som en modell. Og så skal jeg liksom være gift med henne.

Sånn ser jeg også ut på alle bildene jeg er med. Jeg smiler, slik jeg er lært opp til, men jeg virker så malplassert og utilpass og stiv at jeg virkelig får frem at det er helt sykt, helt sykt, at en som jeg skal være gift med en blendende skjønnhet, som Olia. Hun, derimot, er profesjonelt naturlig på alle bildene, smilene og glad, avslappet. Ingen problem. Alt som det skal være. Flere av bildene er klassikere for meg, høydepunkt i mitt liv, som å fotografere lykken. Hun har på seg en hvit, lett, liten kjole hun kjøpte på Krim for mange år siden, skikkelig sommerkjole, 30 kroner. Sandalene er av den billige typen, men barbeint i dem blir hun så veldig naturlig, uimotståelig for meg. Og så står hun på rulleskøyter, hun og jeg på rulleskøyter. Jeg kan jo litt, etter å ha vokst opp i Norge, nokså vant med ski og skøyter, jeg får det til,  om enn jeg langt fra er noen ekspert. Hun får bambiskjønnheten over seg, bambi på usikre ben, og de nakne beina opp i kjolen – det er ikke å skrive blogg om.

Nei, dette var ferien sin. Familien vi bodde hos, det var et litt eldre ektepar, neppe mer enn i sekstiårene, og med en datter som hadde funnet seg en mann, Sergej. Han der Sergej, han hang sånn med Olia at jeg ble helt sjalu, og klarte å oppføre seg mye mer avslappet enn jeg klarte, enda jeg var gift med henne, han gift med en annen. Olia sjarmerte også faren i huset, en veldig hyggelig fyr, forresten, skikkelig gammel russer, herlig type, bare at jeg ikke hadde så mye å snakke med ham, og ikke strakk russisken min til, heller. Jeg kunne tydelig se på ham, hvor skuffet han var, når han kom til bords, og bare jeg satt der, ikke Olia. Da ventet noen minutter trykket stillhet og anstrengt samtale, før Olia kom, og alt løsnet, alt løsnet.

Det var denne ferien jeg hørte Jersey Girl, av Tom Waits, for første gang, skikkelig. Jeg satt inne på rommet, og hørte på den, mens Olia satt inne på kjøkkenet og snakket med Sergej og med faren i huset, eller hvem det nå var hun snakket med. Rent sentimental ble jeg. Det er ikke så rart, når man tenker på den sangen jeg hørte, og ser på bildene av Olia fra denne tiden. Hun er Kiev girl, don’t bother me, cause I ain’t got no time, I’m going to see the girl of mine, nothing else matter in this whole wide world, when you’re in love with a Kiev girl, skiftet jeg det til. Det var mange andre tekstlinjer også. Jeg hørte sangen om og om igjen.

Mye har jo skjedd siden den gang, både med oss, med familien vi bodde hos, og med Krim. Vi traff datteren i huset året etter tror jeg det var, også på Krim, Evpatoria, helt tifledig, og i en annen by. Hun kunne da fortelle at Sergej hadde forlatt henne, dratt til Tsjekkia, fått seg jobb der, kanskje dame, det husker jeg ikke. Det er dypt, dypt tragisk selvfølgelig, den lille familien hadde det vanskelig nok når de hadde en ekstra mann og arbeidskraft til å hjelpe dem. Det er mye å si om dette, det vil ikke bli sagt av meg.

Det var i oktober, denne ferien, så det var praktisk talt ingen turister utenom oss. Det er ikke engang praktisk talt, det var bare oss. Vi hadde hele strendene, alt for oss selv. Det var vanlige, norske sommertemperaturer, fin norsk vestlandssommer, slik jeg er vant med fra hele min barndom. Olia kunne fortelle fullt av historier fra sin barndom, også, minner fra stedet og fra området i nærheten. I Molotsjnoje ligger verdens korteste jernbanstrekning, på omtrent halvannen kilometer. Fra landsbyen til stranden. Alt var stengt for sesongen, når vi var der. Alt var stille, alt dødt. Ingen ekstra butikker og kiosker var oppe, bare de vanlige.

Det var en veldig rik tur. Jeg husker ut og inn hva som skjedde alle fem dagene, hva vi gjorde, og hvordan jeg fikk med meg Olia på en nokså lang rundtur siste dagen, rundt hele landsbyen, hele dagen. Olia var i strålende humør, denne, som alle de andre fem dagene. Jeg har gått dem igjennom, om igjen og om igjen i hodet, og jeg har sett gjennom disse bildene utallige ganger.

Så det er uvirkelig og rikt hver på sin måte, høstferien den gang og bursdagen i dag. Nå er vi forhindret fra å reise til Krim, det er politikk som griper inn i dagliglivet vårt. Det går ikke tog fra Kiev, og det går heller ikke fly. Vi må reise via Russland, eller betale taxi og bestikkelser. Vi vil neppe komme oss til Krim igjen, før toget går. Inntil det vil vi ikke få snakket med vennene våre og bekjentskapene våre dernedefra, de vi har bodd hos. Men dette er ikke noe vi tenker mye på, vi har mer enn nok med å være i Kiev sommerne, særlig nå som vi har lille Irisjka å vise frem til babusjka og Olias lille familie.

Handletur

I dag bremset jeg opp bakingen til frokost. For første gang i ferien var det brød fra dagen i forveien, og tidligere. Men det var egg og te, og gode greier. Konemor Olia spiste uansett middagsrester, hun hadde kokt opp et lass med poteter, som hun så ofte gjør, slik at hun lett og raskt kan varme dem opp i dagene som kommer. Irina og jeg var ikke på tur i terrenget i dag, i stedet var vi med konemor på handletur.

Planen var bygg og bo på Brueland så Olia kunne kjøpe en del vi manglet til takrennen, men planen ble endret så vi kunne reise til Kvadrat og kjøpe klær. Det skal leserne av bloggen få være i fred for. De første årene Olia var i Norge jobbet hun, og stakk gjerne innom butikker på vei hjem, for å kjøpe et eller annet. Nå går det lang tid mellom hver gang. Og hun minner litt om en fisk som endelig, endelig vender tilbake til vannet etter all den tid på land.

Hun var på Kvadrat i timevis. Kjøpte klær til meg og til seg selv. Jeg holdt ut den første stunden, var med og prøvde et par plagg, så var Irina og jeg rundt og gjorde andre ting. Hun er i ferd med å få inn en del nye ord: Bolsjoj, som betyr stor, og rabotaet, som betyr «arbeider», men russerne bruker det også der vi på norsk ville sagt «fungerer», «virker» eller «funker». Det er en svær kran og bygger hus i nabolaget. Kran er det samme på norsk og russisk, forskjellen er bare skarre-r’en, og Irina er i stand til å si bolsjoj kran rabotaet. Den store kranen arbeider. – Botaet, sier hun om rabotaet, eller bare bet. Men det er ingen tvil hva hun mener.

Nå klarte hun også å hekte bolsjoj på den store lekekulen hun balanserte på utenfor Kvadrat. Det kan se ut som dagens barn erstatter trær, fjell og stein med klatreapparat og lekekuler. De er mange steder, disse kulene, og barna klatrer på dem og hopper på dem, slik vi hoppet og klatret på steiner i våre dager. Lille Irina gjør begge deler, og med like stor iver. – Bolsjoj, sa hun, da hun stod på den store kulen, enda vi snakket norsk, og det var andre barn omkring. Vi fikk rikelig tid med å klatre og lekse, så lenge konemor Olia var og handlet.

På vei hjem kjørte vi innom Mege og kjøpte mat, og bygg og bo for delen til takrennen vi manglet. Konemor var i strålende humør etter alle klærne vi hadde fått kjøpt, og laget sannelig pannekaker etter vi hadde spist rikelig med kylling. Irina og jeg trakk ned i kjelleren, og peisen, mens Olinka var igjen oppe med studiene sine, eller hva hun valgte å bruke tiden sin på.

 

 

Olia er blitt norsk!

I dag droppet brevet med i postkassen. Olia er blitt norsk statsborger. Det tok henne 6 år.

Det var med litt blandede følelser vi mottok brevet. Min kjære kone Olia er jo ikke norsk selv om hun er norsk statsborger. Det er praktiske forhold som gjorde at hun ønsket statsborgerskapet. Det ble for det å hele tiden fornye oppholdstillatelsen, for eksempel.

Det følger selvfølgelig rettigheter med å være norsk statsborger. Nå kan hun reise nesten hvor hun vil i verden. Hun vil aldri mer få problemer med å reise til Norge, som hun hadde i fjor vår, da hun og Irina ble sittende fast i Kiev. Nå er kanskje heller problemet at hun ikke kan være for lenge i Ukraina, hun må følge norske regler, eller reglene for norske statsborgere.

Og hun kan ikke fritt reise til Russland. Jeg vet ikke om Ukraina og Russland ennå har visumfrihet. De hadde det sist jeg sjekket. Russland er et land hun har lyst å reise til, men som hun nå ikke lenger kan gjøre fritt. Derimot kan hun fritt reise til England, som hun ikke vil, og aldri kommer til å gjøre.

I Norge som i Skandinavia legger vi veldig, veldig mye i statsborgerskapet. Har du norsk statsborgerskap, er du norsk. Samme hvordan du ser ut, og hvor du kommer fra opprinnelig. Det er regnet som ufint å mene noe annet. Det kan grense til rasisme, fremmedfrykt og intoleranse. Folk skal få lov til å være fullt ut norske uten å dra med seg bagasjen av å ha forfedre fra et annet land og en annen kultur.

Gjerne det, om de har lyst til det. Generelt synes jeg folk selv skal få lov til å bestemme sin identitet, og hvem de vil høre til. Jeg synes også vi bør akseptere at det finnes folk som mener denne identiteten er viktigere enn passet. Den reelle tilhørigheten er viktigere enn statsborgerskapet.

Slik er det for Olinka, mi. Og slik vet jeg det er for mange russere, ukrainere, polakker, og mange, mange andre. Noen ganger går det tjukt over i rasismen, intolerant så det synger etter, bare sjekk ut hvordan det er med litauere, polakker og ukrainere som bor i hverandres land, eller enda verre, sigøynere og jøder. Andre ganger burde det ikke være noe ufint i det hele tatt, som når en polakk fremdeles regner seg som polsk, etter mange år i Norge, og med norsk statsborgerskap.

Diskusjoner som dette blir veldig fort betent, og vekker raskt sterke følelser. Pussig nok også veldig sterke blant velmenende nordmenn som gjerne vil ha innvandrerne tolerert og integrert, at det ikke skal være noen forskjell mellom dem og oss. Jeg skal ikke legge ordene i munnen på dem. Det er en diskusjon jeg ikke vil engasjere meg i. Jeg liker bare ikke når folk mener veldig sterkt på andres vegne. Folk må få velge selv.

Og min kjære Olia har valgt å være russisk ukrainer fra Kiev. Det er knapt nok noe valg, det er det hun er. Et rødt pass med påskriften «Norge» på forandrer ingenting med det. Vi er likevel veldig glade for å ha fått det.

 

Ekstrem oppussing

I går var en spesiell dag. Klokken 1400 stod jeg nede på Coop Mega på Brueland, et par kilometer hjemmefra, med bil som varslet jeg måtte kjøre til nærmeste ladestasjon, telefon hjemme på lading, min datter med meg, min kone inne i butikken et sted for å kjøpe materialer vi trengte til det store arbeidet foran oss, foran henne. Hjemme var den ene sideveggen blottlagt, glavaisolasjonen hang åpen ut i verden. I morgen var det meldt regn.

Min kone er fantastisk. Hva hun gjorde denne dagen er et av mange eksempel på det. Men hun klarer seg ikke godt under press og stress, blir det for mye, klikker hun. Så alt må være rolig og greit. Nå var det klart det var press og stress, hun hadde åpnet veggen helt dagen i forveien, tatt vekk asfaltplatene, men møtt på et problem med et feste i takbjelkene, det hang så godt fast at hun fikk det ikke løs. Dermed fikk hun ikke tatt bort alle platene helt, og dermed heller ikke lagt på ny isolasjon og nye plater. Håndverkeren vår var reist på ferie til Polen. I morgen og fremover var det ventet regn.

Ærendet vi hadde ute var å hente et barnesete vi kjøpte på Finn.no, sjekke om vi fant en lue vi hadde kjøpt til 50 kr på Helgø, og så glemt i handlevognen der, og altså disse materialene på Bygg og bo. Luen stresset henne enormt, det var jeg som la varene i bilen, vi hadde kjøpt mange brød på tilbud, mange pakker med bleier, og mens jeg romstrerte for å få god plass til alt, glemte jeg hele luen. Det ergret henne enormt, slik en fin lue, og billig.

Så det stod jeg og tenkte, hvordan gjør vi dette. Olia ville ha meg til å hjelpe henne med festet for takbjelkene, bjelkestol, heter det visst, jeg skulle hjelpe henne å få den løs. Vi skulle jobbe sammen for å få veggen opp igjen før regnet. Men så var det vår lille datter, Irina, hun blir straks urolig om mor og far ikke har tid, om vi vil sette henne vekk, om vi er litt stresset. Vi kunne finne barnevakt til henne, men det er ikke pent på kort varsel, og dette var onsdag, jobbedag for min mor. Jeg hadde ikke lading nok i bilen heller, til å kjøre frem og tilbake til Klepp stasjon to ganger. Så mor ville blitt nødt til å kjøre, noe vi ønsket det skulle være slutt på, med bilkjøpet. Søster Tonje kunne sikkert også passet, men vi bør være litt forsiktige med alltid å trekke de andre inn i våre akuttsituasjoner. Det er ikke så lenge siden vi kjøpte bilen, og de måtte redde oss. Min kone Olia var også vekk, vi fant henne ikke i bilen.

Det er i slike øyeblikk man kjenner man lever, tenkte jeg, der jeg stod den fine høstdagen, med lille Irina, som ikke skjønte noen ting av problemene vi stod i, men som hadde sitt eget problem, og det var at hun var i ferd med å bli sulten og trøtt. I Sandveparken stod løvtrærne i høstfargene, fulle av bladet. På en eller annen måte måtte vi løse problemet, det måtte bli løst, vi hadde ettermiddagen, kvelden og natten.

Irina sovnet i bilen på vei hjem. Så da hadde vi kort tid på oss. Jeg foreslo å legge Irina over i vognen, der ville hun sove lenger, men det ville bety at vi måtte kle på henne bedre, og da ville vi vekke henne. Hun sov i bilen. Jeg var også sulten, og spiste raskt noen skiver på kjøkkenbenken, stående. Så var det ut og prøve å få løsnet bjelkestolene, som det heter, bjelkefestene, i taket.

Jeg hadde ingen sjanse til det, selvsagt. Jeg følte det som om jeg bare latet som jeg prøvde, der i toppen av gardintrappen. Jeg brukte hammer og brekkjern, og forsøkte liksom å vippe opp festet, så jeg kunne få tak i spikeren, som var festet helt inn, helt fast. Og jeg visste at her nyttet det ikke å late som, dette måtte ut, så den nye isolasjonen og asfaltplatene kunne komme opp før regnet.

Så våknet Irina, som ventet for tidlig. Hun sover ikke godt i bilen når den står i ro. Jeg foreslo for Olia bare å droppe å fjerne disse bjelkestolene, bare la de siste restene av asfaltplater ligge, og legge den nye isolasjonen oppå, det måtte da være greit. Irina gråt, Olia var helt uenig, jeg mente det var riktig, jeg er jo også litt engstelig med huset, kanskje det bare er best å la tingene være som de var, det var nok en tanke med det. Men jeg ble sendt ut med vognen og Irina, for Olia var ikke dette noe å diskutere. I lyden av barnegråt var det ingen nytte i, heller.

Rundt vannet begynte jeg i kortbukse. Det var sol og pent vær, men kaldt. Irina viste ingen tegn til å sove. De russiske glosene jeg forsøker å lære begynte å få fart på seg, endelig begynte jeg å bevege meg ned mot null, å ha en slags kontroll på alle. Mot slutten tok jeg Irina ut av vognen, og lot henne gå selv. Det gikk atskillig saktere. Da det mørknet kom det en del kommentarer om at sommeren var slutt, kortbukse ikke rett antrekk. Det var vanskelig å være uenig i det, kaldt som det var, uten sol.

Jeg kom hjem, og fant at Olia hadde fått løsnet bjelkestolene, men ikke gjort noe mer. Glavaisolasjonen hang ennå åpen. Ikke bra om det ble regn, som det var meldt dagen etter. Klokken var litt over fem, Olia satt og spiste, trøtt. Jeg viste henne værmeldingen. Uten et ord gikk hun ut, uten å fullføre måltidet, – som jeg skulle ønske jeg kunne sove, sa hun forresten, så gikk hun. Det var tid for ekstrem oppussing.

Vi var helter alle tre i det som fulgte. Olia selvsagt mest, legge på ny isolasjon og asfaltplater alene i mørket, langt utover natten, det er ekstremt. Jeg bidro med å holde lille Irina under kontroll, lose henne gjennom kvelden. Irina var helt med å klare sin første kveld, helt uten mor.

Jeg hadde full oppmerksomhet mot barnet. Hun måtte ikke gråte, for da kunne Olia bli stresset, og komme inn. Irina pleier ikke sovne uten brystet til mor, i siste instans er alltid det redningen. Det er bortimot umulig for andre å klare det. I dag var det nødvendig.

Jeg brukte alle triksene. Jeg matet henne, laks, favoritten, som vi uansett hadde planlagt. Deretter var det å holde henne i aktivitet, alltid finne på noe morsomt, tilby noe nytt og spennende. Det var lekene hennes. Så liker hun å bli kastet rundt i sengen. Når det røyner på er det mobiltelefoner, YouTube, da begynner det å bli krevende for viderekommende. I veggen hørte vi Olia banke, platene komme opp. Men det var ingen antydning til at hun skulle bli ferdig.

Jeg husker ikke om klokken var elleve eller tolv da jeg bestemte meg for å bade henne. Da går det alltid litt tid. Det liker hun godt. Kanskje gikk det en halvtime, med det. Så var det på med en varm bamsedrakt, som også fungerer godt som pysjamas. Når mor kommer inn, er det rett i seng. Men mor var utenfor og banket og hamret, ingen antydning til at hun var i ferd med å bli ferdig.

Etter midnatt var det bare YouTube og russisk tegnefilm som gjaldt. Det er også en sang hun liker godt, Pust vsegda budet mama, «la det alltid være mor», for å oversette direkte. Favorittegnefilmen er Vot tak Tigr, «se her for en tiger», eller «so tiger», som det ble oversatt til engelsk, de tre russiske ordene er vanskelige å oversette til andre språk, de betyr liksom ikke akkurat det samme som det de blir oversatt til. Filmen handler om en liten kattunge som blir jaget av en hundevalp, og som drømmer om å være en farlig tiger, for selv å være en som skremmer. Siden katten er stripete, bestemmer den seg for å opptre som en tiger og være farlig, uten at det går særlig bra, selvsagt. Ingen blir redde, utenom en liten mus, som moren voksent sier er redd for katter uansett. Den lille katten bestemmer seg for bare å være seg selv, i god, sovjetisk moral fra 1960-tallet. En fin film. Mye kjekkere enn de nye, dataanimerte, sjelløse tegnefilmene, synes jeg.

 

Resten kommer…

Tannlegebesøk, og litt annet

Det er tradisjon for at jeg besøker tannlegen når jeg er her nede i Kiev. Minst en gang i året, helst oftere. Det er tannstein og misfarging som er problemet. Dette må holdes i sjakk, og i dag hadde Olia bestilt time til oss begge klokken ti.

Olia er opptatt av tenner, og hadde som sin første plan da hun kom til Norge, å bli tannlege. Den drømmen ble det effektivt satt en stopper for da karakterene hennes fra Ukraina ble satt ned med en for hvert fag, altså alle friere ble treere, alle femmere friere, og så videre. Dette er vanlig norsk standard for innvandrere, etter hva jeg forstår. Men det føltes jo litt urettferdig for ukrainere, som har karakterskala fra 1-5.

Det var andre vanskeligheter også ved å ville bli tannlege, så vi sørger ikke noe over det. Vi er lykkelige nå ved å bo i Rogaland, hjemfylket, og at hun har plass på ingeniørstudiet. Det har ordnet seg godt, i Norge.

I Ukraina er det en annen sak. Der er det vanskelig å få hodet til å begripe hvor dyp og omfattende krisen er. Russiske medier melder nå at populariteten til Porosjenko i meningsmålinger er lavere enn den var for Janukovitsj, under Maidan. Mest av alt viser det et dypt, dypt splittet land. Jeg har vanskelig for å dobbeltsjekke nå, som jeg skriver på nettbrett, men jeg har sjekket dette før, på Wikipedia. Jeg mener støtten til Janukovitsj lå på omtrent en tredjedel, minimum en fjerdedel. Det skal ikke mye til for Porosjenko å komme under det. Hans statsminister, Jatseniuk, har støtte fra 3 %, skulle han ønske å bli president.

Ukraina står nokså uten alternativer, både i hvem som skal styre landet, og hvordan de skal komme seg ut av krisen de er i. Pengene fra IMF går til løpende utgifter, og ikke investeringer som skal gi inntekter på sikt. De har tapt hundrevis av millioner dollar på å føre krig i øst, en krig som ikke hadde behøvd å koste så mye om opprørerne der ikke hadde fått støtte fra Russland, men som ikke hadde behøvd å koste noen ting, om bare regimet i Kiev fra starten av hadde gitt dem selvstyret de har bedt om, og som det nå ligger i Minsk-2 avtalen at de skal få.

Akkurat nå, så holder denne avtalen. Det er en slags våpenhvile i øst. Folk dør ikke lenger. Men det er elementer i avtalen det ikke er enighet om, og selv om ingen av partene har noe å tjene på at krigen blusset opp igjen, så er det fare for at det er den veien det går. En av informasjonskanalene til rebellene, en nettside som kaller seg Novaja Russia, skriver at Kiev ikke betaler pensjonsutgiftene og andre utgifter de er forpliktet til. Videre gir de ikke utbryterregionene rettighetene Minsk-2 sier de skal ha. De endrer ikke konstitusjonen for å gi økt selvstyre. De setter som krav at det først skal holdes valg, i regi av Kiev, siden skal grensene sikres, det skal være fredsmonitorer fra OSSE, i det hele tatt, krav som aldri vil bli innfridd.

– Min grense går når folk dreper hverandre, det liker jeg ikke, sa tannlegen. Hun og Olia fant straks tonen, det er bemerkelsesverdig hvor lett det er for Olia å snakke med alle og enhver her i Ukraina, mens i Norge skjærer det seg ofte. For meg, som utenforstående, som sitter der i tannlegestolen, og vet jeg skal lide der en time, så er det lett å legge merke til hvordan de bruker humor og sarkasme for å distansere seg fra problemene. – Vi er India, vi er verre enn India, vi er Zimbabwe. Det skal sies de har en eventyrlig evne til å holde på humøret, det er jo livene deres som lever, under disse betingelsene. Verken Olia eller tannlegen så ut til å støtte Maidan, «jeg har aldri sett mennesker med så tomme blikk», sa Olia, om dem (men her tror jeg i anstendighetens navn hun blander med dem som ble værende på Maidan, utover våren og sommeren, den gjengen har jeg også sett og skrevet om, de var ingen stolthet for noen), uten at tannlegen hadde innvendinger mot det. – Ukraina er bare helt i vest, kun det kan vi kalle Ukraina, om noe, sa tannlegen. Mange som sier seg å støtte Ukraina, særlig de som aldri har vært her, vil være dypt uenig i det. Folket i Donbass kalte hun rett og slett banditter. De trenger ikke stresse med å være politisk korrekte her nede. For meg er det befriende.

Etter å ha vært hos tannlegen, gikk jeg til treningsanlegget i Hydropark. På veien måtte jeg kjøpe meg en kortbukse, lille Ira hadde tisset på den jeg hadde liggende her nede. Olia hadde pakket kofferten min så full av gaver, at det fysisk ikke var plass til mer enn det aller nødvendigste undertøy, og det jeg reiste med flyet i. Treningssko har jeg heller ikke, så jeg er barbeint der i anlegget, og i kortbukse og t-skjorte, den suverent mest lettkledde. I øyeblikk brøt solen frem, og viste landet som det kan være her nede, den rene idyll. Andre ganger var det pøsregn, hagl, så det ble kaldt, og endte med at jeg ikke kunne gjennomføre treningsprogrammet mitt.

I stedet tok jeg metroen til Kresjtsjatik, hvorfra jeg ruslet ned til Pervak, hvor jeg hadde min businesslunsj, og skrev denne posten.

Av andre problemer som finnes i Ukraina om dagen, er etterforskningen av tidligere tiders ugjerninger. Nylig kom rapporten fra Europarådet om etterforskningen av Maidan. Det er en fyldig rappor på over hundre sider, og den levner Kiev liten ære. Ingen er siktet, og ingen er straffet, for ugjerningene på Maidan. Reuters hadde en artikkel i oktober i fjor, om en som ble etterforsket og satt i husarrest, og som rømte. Folk i Ukraina var i harnisk, men rømlingen hadde gode grunner for ikke å vente en rettferdig rettssak. Blant bevisene mot ham var et bilde, der han angivelig står maskert nær Maidan, med et gevær i hånden. Problemet er at personen på bildet har alle sine fingre i behold. Det har ikke den siktede.

Det er ikke lett. Det er snarere umulig. For tiden overtar andre land og kriser nyhetsbildet. Det er av det gode, Ukraina gjør det ikke bra når det er i fokus. Løsning på krisen må finnes uten at det er for mange til å hisse seg opp over den. Det nåværende regime kan ikke godt etterforske korrupsjonen og kriminaliteten hos det forrige, de fleste ukrainske politikere og businessen er jo selv et produkt av dette systemet, og vil komme ubehagelig nær egne forbrytelser, skulle etterforskningen bli for reell.

Vanlige folk har ikke annet enn å gjøre enn å holde frem med sine liv så godt de kan. Det er også hva de gjør. Men det har blitt mye vanskeligere, enn det var.