Gode dager i Kiev, tross alt

Lille Ira vår er blitt syk. Da jeg kom ned hit sist torsdag hadde søster Tanja litt feber, eller temperatura, som de kaller det her. Nå har hun nok smittet barnet vår. Lille Irisjka våkner varm som en ovn, og er slapp og tung i kroppen. Hun liker langsomme, rolige leker, og slett ikke «sport», som vi kaller det, når hun får trent seg litt. Dårlige, ukrainske bleier har også gjort henne litt sår. På toppen har hun tenner som trenger seg frem. Det er mer skriking og ulykkelig gråt, enn vanlig.

Men mama Olia og hennes mor, babusjka, gjør alt i menneskelig makt for at barnet likevel skal ha det behagelig. De lager bleier i «sovjetisk stil», uten at jeg på bloggen skal gå inn på hva det er for noe. Det er betraktelig mer arbeid for de voksne, men Ira er ikke rød lenger. Og enda hun er litt syk, så har hun ikke mistet appetitten. Hun spiser grøt og morsmelk til det kommer opp igjen av seg selv.

Mor til Olia gjør mye mer enn man kunne forvente av henne. I dag morges kom hun inn klokken seks eller hva det var, etter en urolig natt for oss, og tok med seg lille Ira, så Olia og jeg fikk sove noen timer. Barneoppdragelsen er annerledes her, mindre dill, og veldig klare meldinger fra voksne til barn om at slik skal det være. Ira vår er en viljesterk ung kvinne på seks måneder, hun kan holde hele min slekt som gissel, men babusjka i Kiev har levd hele livet sitt med to svært viljesterke døtre, en meget viljesterk mann, og nå viljesterke barnebarn nummer to. Et spebarn er ingen match. Ira kan hyle så mye hun vil, nå skal hun skifte klær og i vognen, og så skal hun bysses i søvn. Sånn er det bare. Og sånn ble det.

Olia våknet meget lykkelig etter noen timer sammenhengende søvn på morgenkvisten. Hun fikk også trukket seg fra noen eksamener, og dermed lettet litt av presset på egn skuldre. Forgårs var hun også hos frisøren, og betalte en skammelige sum av 35 griven (hryvnaer er korrekt norsk navn på valutaen, men det bøyes griven i flertall, stort sett, så det er det vi sier, den ukrainske h er for oss g, også), 5 av dem var tips. Delt på tre kan man se hvor lav timelønn for denne frisøren må være. Men for Olia var det deilig, den tiden hun bodde her og var oversetter, ergret hun seg over at frisørene tjente mye bedre enn henne, nå fikk hun sin revansj.

Gjennom dagen tar babusjka seg av Irina store deler av tiden. Det er alltid hun som går tur med henne, for eksempel. Og ofte tar hun vognen inn på sitt rom, og vugger barnet i søvn i den. Olia og jeg kan drive med vårt. Og enda oftere kan jeg drive med mitt. Olia trengs som reddende engel med sitt magiske bryst, som vi kaller det, noen ganger.

I dag reiste vi til handlesenteret Arsjan, for eksempel, Olia og jeg. Det var som å være kjærester igjen. Det er uvant å gå, uten å ha barn og barnevogn å tenke på. Olia viste noen boligblokker de holdt på å bygge. Hun hadde ringt og forhørt seg om kjøp av leilighet der, det kunne være både lurt og nødvendig, når den lille familien vår etter hvert blir for stor. Vi bor jo ganske oppå hverandre, hunden Mike og katten Pudrik, søster Tanja og barnet Tais, Olia, Ira og jeg, og babusjka, i en tre roms leilighet. Men det blir nok ikke noe kjøp med det første. Olia syntes de var frekke i telefonen, med en potensiell kunde, og hun stoler ikke på at pengene er trygge, om hun betaler dem inn noe sted. Ikke liker hun det politiske og økonomiske systemet i Ukraina, heller. Hun vil ikke betale penger til oligarker (uten at hverken hun eller jeg har undersøkt hvem som står bak dette byggeprosjektet).

Det er store problemer i Ukraina om dagen, veldig store problemer. Men ikke alt er nattsvart. Leonid Bershedsky har en tekst på Bloomberg view, der han skriver om forsøkene på å reformere den ukrainske økonomien, og at det finnes dem som reelt forsøker å få det til. Det er imidlertid veldig langt frem. Olia sier de kommunale avgiftene i Kiev nå beløper seg til 3000 UAH (hryvnaer). Det er så høyt at det er vanskelig å tro, tatt i betraktning at pensjonene vel fremdeles telles i hundre, og gjennomsnittslønnen ut i fra hva jeg vet, er godt under dette. Men som en tidligere kollega av meg sa det, han var fra Odessa, ukrainere har alltid hatt høyere utgifter enn inntekter, regnskapet har aldri gått opp, men de lever og får det til på et vis, likevel.

På kjøpesenteret Arsjan har de en egen butikk i to etasjer med sjokolade fra Roshen. Det er firmaet til Porosjenko, presidenten, navnet har han fra sitt eget navn. Det er jo litt spesielt, vår statsminister skal vel ikke eie aksjer en gang, for ikke å komme i konflikt mellom statlige og egne interesser. Dit er det langt frem for Ukraina. Porosjenko lovet at han skulle sete businessen sin om han ble valgt til president. Man kan knapt holde det mot ham, at det ikke har skjedd. Men Olia og jeg får oss ikke til å kjøpe sjokoladen hans, enda så innbydende og vakkert innpakket den er.

Så viser Olia at hun godt skjønner forskjellen på menn og kvinner, og det elsker jeg henne for. – Sett deg her, du , kjøp deg en kapputsjino (jeg må nesten skrive det på russisk, siden det er det det er, her), så skal jeg handle i mens. 

Dermed kan jeg ta opp nettbrettet, og lese videre i Richard Sakwas bok, Frontline Ukraine, som jeg liker så godt, og som provoserer meg så veldig. Med alt som er hendt, og alt som er sagt og gjort i den snart halvannet år lange krisen. Denne gangen var det kapittelet om krigen i Donbass, en krig som i Sakwas versjon ikke ligner den vi har kunnet følge i norske medier. Her opptrer ikke Russland i rollen som aggressor. Her er det Kiev, som samler fotballpøbler – og når det ikke nytter, hæren og frivillige bataljoner – for å slå ned et opprør som ikke er så altfor ulikt det som brakte dem selv til makten. Igjen er det denne Avakov, som jeg skrev om i går, den utrolige innenriksministeren, som gjør seg gjeldende. Men det er veldig mange andre navn og hårreisende utsagn og beslutninger, få av dem på russisk side. Det er vanskelig å ta Sakwa i faktafeil.

En kilde som går igjen i dette kapittelet er Keith Gessen, Why not kill them all. I London review of books. Den skulle gjøre regimet i Kiev vanskeligere å like, og kanskje gjøre det vanskeligere for folk å hevde at dette er et russisk initiert opprør, nesten til og med at det er pro russisk. Sakwa argumenterer i hvert fall med at russerne motvillig blir dradd inn, og at russiske styrker først for alvor og utvilsomt er med i august 2014, da opprørerne er under sterkt press, og ser ut til å tape, mot voldsomme ukrainske angrep. Chris Nineham har en gjennomgang av boken på en nettside jeg ikke kjenner og ikke vil gå god for, men som det ikke skulle være noe å si på her.

Etter et par timers handling kommer Olia ut, også hun lykkelig. Hun har fått handlet helt i fred, uten at noen har forstyrret henne. At jeg også har hatt det fint er helt som det skal være. Nå finner vi en marsjrutka, 5 griven koster de nå, ikke 3,50, som i sommer, men de bringer oss like greit dit vi skal, uansett. Og i norske penger er det under to kroner.

Så skiller vi lag. Olia for å gå hjem til barnet, jeg for å gå ned til Pervak for en businesslunsj og noen øl, og for å skrive denne bloggposten. Det er gode dager i Kiev. Tross alt.

Irina og Olia har reist til Ukraina

I dag reiste de. Min datter og min kone. Olia hadde pakket koffertene straks reisen var klar, de har stått i stuen lenge. Lille Irina har ikke skjønt så mye av hva som skal skje, at hun skal ut og fly, og se Kiev for første gang.

I Kiev venter Babusjka veldig. Hun har ikke sett sitt barnebarn, barnet som er litt norsk, litt ukrainsk, litt svensk, litt russisk, litt dansk, litt bulgarsk, når vi tar med alt Olia og jeg stammer fra. Min fars linje er bare Norge og Jæren, mens mors far var mer svensk enn norsk, og mors mor hadde danske aner i slekten. Når Olia forklarer sin slekt, klarer jeg ikke helt å holde styr på det.

De reiste mens jeg var på jobb. Mor kom og hentet dem, klokken halv elleve, fra mor har jeg fått melding om at de var helt klare, og at alt gikk fint med å kjøre dem til flyplass. Fra dem selv har jeg ikke hørt noe, enda de skal være landet nå.

Jeg savner dem enormt. Der kom det også melding, «jeg er hjemme», «alt er supert», kort og greit og overlykkelig på russisk. Det er sikkert enormt stort for henne, tenk å vise frem datteren for første gang for familien, og slik en vidunderlig datter som vi har. Jeg skulle så gjerne vært der selv, men jeg har ennå noen arbeidsdager frem til påske, og må være hjemme frem til den.

Nå er det kjekt å tenke på at Olia har en koffert full av gaver, hun har kjøpt det meste av garn som er å oppdrive, så søster Tanja kan få strikke, og hun har vel noen klær også, vil jeg tro. Irina klarer seg sikkert kjempefint, med mange som er ivrige etter henne, tante Tanja, søskenbarn Tais og selveste babusjka, pluss både hund og katt. Det er bare glede der nede nå. Og om Irina skulle gråte, blir huset snudd på hodet for å få henne til å slutte med det.

De kommer til å ha en flott tid sammen. Olia reiser hjem 10. april, mens jeg må reise hjem når påsken slutter, etter å ha reist ned når den begynner. Jeg gleder meg veldig.

5 års bryllupsdag

I dag underskrev Petro Porosjenko samarbeidsavtalen med EU, den det har vært så mye strid om, og som var utslagsgivende i opptøyene som startet det hele før jul. Men det er også på dagen fem år siden Olia og jeg giftet oss. I dag la vi mest vekt på det.

Det er fremdeles ikke blitt ordentlig sommervarme i Kiev dette året, så det var bra jeg hadde liggende her en genser fra tidligere reiser, ellers ville det blitt kaldt. Vi har nokså rolige dager, slapper av hjemme, går i butikken, og gjør ellers lite.

Mor til Olia sa i dag at prisene på kommunale tjenester nå vil bli doblet. Det er en konsekvens av den nye EU-avtalen. Pengestøtten fra EU er betinget i kutt i subsidier. I Ukraina er blant annet gassen subsidiert. Folk har lave lønninger, men subsidiene gjør at prisene på en del faste utgifter er lave, slik at ukrainerne får det til å gå rundt. Men det åpner for sløseri. Ukraina har som de andre tidligere sovjetrepublikkene notorisk dårlig energieffektivisering. Rørledninger og linjenett er gammelt og forfallent, isoleringen i bygninger er elendig, og oppvarmingen er for det meste gammel sentralvarme, som nesten er provoserende dårlig energiøkonomisk. Det er rimelig EU vil ta tak i dette. Ukraina kan ikke sløse sånn med energien. Verken med tanke på sin egen økonomi, eller med tanke på verdens klima, som vi forsøker å redde i fellesskap. Det er bare at kuttene i subsidier kommer før økningen i lønninger. Det vil gå hardt innpå en allerede prøvet befolkning.

Hos oss i Norge skriver avisene så kjekt at «ukrainerne må gå gjennom en periode hvor de får det verre, før de får det bedre». Det er lett å skrive på andres vegne. Selv i Norge ville det blitt bråk om avgiftene vi betaler til kommunen plutselig steg kraftig, enda vi knapt merker denne utgiften i budsjettene. De fleste er vel knapt nok klar over hvor mye de betaler, når betalingen går av seg selv, på autogiro. For ukrainerne kommer økningen i et regnskap der endene allerede vanskelig møtes. Når man ser på offisiell utbetaling og prisnivået på det aller nødvendigste, mat, strøm, gass, disse tingene, så går det ikke. Pengene skal ikke strekke til. Og det gjør de heller ikke. Det er skyggeøkonomien som får det til å gå rundt, pengene som blir utbetalt utenom det offisielle. Alt dette er ikke korrupsjon. Noe er også vanlig lønn betalt under bordet, for å unngå skatt. Alle russere vil også nikke gjenkjennende til dette. Man har sin offisielle lønn, og sin egentlige lønn.

Det er en lang, lang vei å gå å få gjort noe med dette. Det er ikke bare å undertegne en avtale med EU, og så skal det gå av seg selv. Ukraina har hatt «demokrati» i nesten 24 år. Det har ikke fungert i det hele tatt, og mange er som følge av dette blitt dypt skeptiske, selv om EU-tilhengerne nå har tatt plass i forgrunnen, og gjør mye av seg. Prisene skal ikke stige mye før folk begynner å spørre hva man nå valgte denne europaveien for, når man ser på lommeboken og livene man lever at man hadde det bedre før. Resultatene må komme raskt. EU er sterkere i håpet enn i troen, vil jeg gjette. Det er intelligente og kunnskapsrike mennesker i maktapparatet der. De må nok se hvor det bærer, og alle problemene som ligger der.

For fem år siden var problemene helt annerledes i Ukraina. Oransjerevolusjonen fra 2004 hadde vært en gedigen skuffelse. Helten fra den gang, forgiftede Jusjenko, han med ansiktet, han var nå president, men hadde vel en oppslutning som nærmet seg ensifrede prosenttall. Skurken fra den gang, Janukovitsj, var på vei opp. Landet lå også i økonomiske ruiner etter finanskrisen, som rammet Ukraina ekstra hardt, om enn dette ikke har fått særlig oppmerksomhet. Det var valutaen deres fikk sitt første slag. Før finanskrien var hryvna og kroner omtrent like mye verdt. Nå holdt det med knappe åtte kroner for å få en tier i hryvna.

Det var også på denne tiden Olia og jeg giftet oss. Jeg har skrevet mye om det på bloggen, noen av de best besøkte postene. Olia strevde den gang med sin lille språkskole, og ekstrajobber som oversetter. Det er vanskelig å se hvordan hun kunne fortsette, om vi ikke hadde møttes, og hun flyttet til Norge. Politikken til Janukovitsj gjorde det svært vanskelig for små- og mellomstore bedrifter. Det er ikke så greit å jobbe for luselønn, og så kommer staten og tar pengene i tillegg, for å bruke dem til praktboliger og dyre biler og ferier for de som representerer den. Også dette er noe EU må tenke på, når de liksom går inn for å hjelpe – nesten i hermetegn – Ukraina. Befolkningen har en dyp mistro til staten, og er ikke interessert i å betale for mye til den.

image

Olia, ved bredden av Dnjepr

Olia, 30 år

I dag er Olias bursdag. Det har vært en solskinnsdag på Ganddal, hvor vi bor. Og selv om det var frost fra morgenen av, respekterte jeg solskinnsdagen og vårens anmarsj, med å gå ut og hente avisen i kortbuksen. Det er fryktelige ting som skjer i Ukraina, hennes hjemland. Men her hos oss blomstrer allerede krokusen, hvitveisen har rådet grunnen lenge, og tulipanene står klare til å sprette ut når som helst.

Olia legger ikke mye i bursdagen sin. Jeg tror knapt nok hun har tenkt på det. Det er mye større sjanse for at hun skal glemme den, enn at jeg skal gjøre det. At det er rundt tall, føler hun neppe på. Hun har tatt ettermiddagsvakt i dag, så vi får praktisk talt ikke sett hverandre. Noen feiring, som jeg hadde på min 40-års dag, har hun ingen interesse for.

Hjemme i Kiev er moren bekymret. Mens demonstrasjonene stod på, månedene før de eksploderte i vold og drap, så var protestene noe hun ikke engasjerte seg for i det hele tatt. Da man begynte å skyte med skarpt, hadde hun innsideinformasjon, og kunne fortelle at Kiev var stengt ned, ingen offentlig transport gikk, butikkene var stengt, folk gikk på arbeid. Hun kunne også fortelle at det var mengder med politifolk som ble lagt inn med skuddskader, noe vestlige medier ikke har vært så flinke til å fortelle. Lenge før det var trygt, sa hun at nå var alt i orden igjen, for å berolige Olia. De har en fascinerende kultur, der effekten av hva man sier er mye viktigere enn at det skal være helt sant. Når man skal berolige og oppmuntre hverandre kan dette være fint og sunt. I skremselspropagandaen som foregår nå, gjør det vondt verre.

Olia har en drøm om å kjøpe leilighet på Krim. Det skal være vår leilighet for Spania, vårt sted å trekke oss tilbake når vi blir gamle. Det er en drøm hun har delt med sin avdøde far. Hun har det som en slags livsoppgave. Det er også noe koselig og fint ved det, at jeg kjøper hus til oss på Ganddal – mitt sted, min måte, så kjøper hun leilighet til oss på Krim, hennes sted, hennes måte. Det vil gjøre henne veldig godt å få en slik leilighet, det vil hun kose seg enormt med. Det midt i blinken for henne, både å kjøpe den, og stelle den opp.

Hun er ikke skvetten for urolighetene der nede. Det er ikke det som er poenget her. Akkurat denne uken, faktisk, så har hun vært ganske aktiv med tanke denne leiligheten. Hun har vært inne på nettsider, sjekket priser, og til og med ringt ned for å forhøre seg. Hun har hatt en idé om at vi kan reise ned og se på noen, når vi skal reise til Ukraina i påsken. Artig nok, så har ikke prisene på leiligheter på Krim endret seg som følge av krisen. Nettsidene ser helt like ut, og hun som Olia snakket med der nede, gjorde overhodet ikke noe poeng av at det var usikre tider. For folk flest, går livet sin gang. Og det kan veldig godt være at mange tenker at samme hva som skjer på Krim, så vil det nok fortsette nokså som før uansett. Halvøyen har jo godt gjennom store omveltninger også tidligere, uten at det er så særlig synlig. Jeg tror de fleste regner med at livet fortsatt vil være vanskelig, lønnene være lave, pensjonene ikke til å leve av.

Olias eventuelle leilighet på Krim vil også være et hyggelig samlingssted for hennes lille familie i Kiev. De er vant til at Olia er aktiv, hun elsker å sette i gang prosjekter, og de kjenner henne godt og vet at de fleste går over av seg selv. Hun må få drive på litt, være litt utemmet. Plutselig er det noe som viser seg å bli noe av, og være ganske flott. Som da hun giftet seg med meg.

Men nå var moren bekymret for om Olia virkelig skal kjøpe denne leiligheten nå, om hun virkelig skal avtale visning på Krim i april. De snakket om det, da hun ringte på Skype, for å gratulere med dagen. Russerne har stengt av Krim. Og det er nok et faktum at det er ganske tøft, grensevaktene virker ikke til å være vennlige. Det er ikke sikkert man klarer å komme seg inn på Krim, fra Ukraina nå. På TV i Kiev viser de veisperringene, og russiske soldater. I morens verden har hele Krim blitt en eneste stor militærbase, det har blitt Sevastopol hele halvøyen. Sånn vil det være i ti år.

Jeg tror ikke det vil være sånn i ti år. Men det er ikke sikkert vi får tilbrakt sommerferien vår der i år, slik vi har gjort det for vane. Om Russland tar over, som de nå ganske sikkert gjør, så vil de ganske sikkert kreve visum. Sist gang jeg visste noe om disse tingene, så var det praktisk talt umulig å få visum til Russland i andre land i ens eget hjemland. Da jeg var i Minsk i 2007, og ville ha visum for å reise med den transsibirske jernbanen, så var det ikke snakk om. Det var det som gjorde at jeg i stedet reiste til Kiev, ble forelsket i byen og landet, og stadig vendte tilbake, i det som for meg var et annet Russland. Det var dette som gjorde at jeg til slutt traff Olia.

Hun er på vei hjem fra jobb, nå. Klokken er 2243. Hun kommer med toget, så hun er her kanskje før elleve. Vi får kanskje en liten time sammen, før vi må sovne. Det er bursdagen hennes, en forferdelig og forbannet krise i Ukraina, vakker og velsignet vår på Ganddal. Vi er egentlig optimistiske, med tanke på våre egne liv og hvordan det vil gå. Det venter vanskelige, økonomiske tider for familien hennes i Kiev. Men vi kan fylle på med penger og gaver, det vil ikke bli noen problemer der. Så vi kommer til å klare oss, vi og alle våre.

Gratulerer med dagen til Olia!

Tanjas bursdag i et kaotisk Ukraina

I går var det Tanjas bursdag. Tanja er min kone Olias søster. Hun bor i en leilighet i sentrum av Kiev, sammen med moren og datteren. De siste dagene har ikke Tanja jobbet, på grunn av uroen som har vært. I Ukraina er det slik, at når man ikke jobber, får man heller ikke penger. Hun har verken bedt om det gamle eller nye styret, og er offer for begivenhetene, som så mange andre i Ukraina.

Hadde demonstrantene i Kiev et legitimt krav? Det er et spørsmål som drukner, nå som de har vunnet. Situasjonen i Ukraina fortsetter som den alltid har vært. Vinneren tar alt, de som har makten straffeforfølger de som hadde den før dem, og setter dem i fengsel. Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko ble kastet i forrige valg, fordi de hadde vanstyrt landet og beriket seg selv på folkets befolkning, akkurat som de beskylder Janukovitsj og hans regionsparti for å ha gjort. Har dette partiet nå legitim makt? Om de har det eller ikke, så har de tatt den, med Timosjenkos høyre hånd, Turtsjynov, som i egenskap av å være en slags leder eller ordstyrer i parlamentet, nå har fått utvidede fullmakter som president, og klubber igjennom lover så fort tiden tillater. Den gamle presidenten er ettersøkt under anklagen «massemord mot fredelige demonstranter». Det oser ikke fred og forsoning.

Hele gjengen som sitter i parlamentet og vedtar lover nå er en del av systemet som de gode delene av demonstrantene protesterte mot. De er temmelig sikkert korrupte, de tjener egne interesser, og ikke folkets. Ivrige medier kunne tatt turen opp til Turtsjynovs residens, eller en av dem, og sammenligne med hvordan det så ut hos Janukovitsj.

Landet Ukraina er i kaos og går kanskje mot katastrofe. Det er de vant med. Mor til Tanja og Olia sier at nå får vi 90-tallet på ny, sult og nød, etter Sovjetunionens oppløsning. Folk hamstrer allerede matvarer. Minibankene blir tømt. Økonomien bremses opp på grunn av protestene, og var ille ute fra før, som følge av år med vanstyre.

Disse problemene lar seg ikke løse av å stille seg opp på uavhengighetsplassen, og vente til de går over av seg selv. Det går heller ikke an å tro at vesten skal tre støttende til. USA og EU snakker fint om demokrati og menneskerettigheter, det koster ikke mye, men de kaster ikke penger etter noen, uten å vente å få det igjen med renter og vel så det. Dette er ikke u-hjelp, dette er mange milliarder dollar, bare for at landet ikke skal gå konkurs i løpet av året. Obama snakker om IMF, men IMF gir heller ikke lån uten at det følger krav med dem, for eksempel at det ikke skal være konkurransevridende subsidiering. Det gjør Ukraina med gassen. Det ukrainske folk betaler mye mindre for gass enn det koster, og er helt avhengig av det. Om gassprisen blir satt opp, blir det ramaskrik, og nye regjeringer og presidenter som må kastes. De fleste regjeringer vil foretrekke å gå konkurs, fremfor å øke gassprisene. Og lån fra IMF må betales tilbake. Et av de store problemene i Ukrainsk økonomi nå, er den allerede store utenlandsgjelden.

Det er i det hele tatt liten grunn til å være optimistisk, og Tanja har ingen hyggelig bursdag, enda så glade vi er her i vesten, over at ukrainerne har fått bort han forferdelige Janukovitsj, og nå vil komme til oss. Tanja har ikke all verdens interesse for alle godene EU har å tilby, alle de tingene vi smykker oss med, derimot er det veldig viktig at faste utgifter sånn som prisen på gass er lav, slik at hun og moren har penger til mat. Forresten, det kommer til å gå bra med Tanja og moren, for Olia og jeg kan hjelpe. Det er mange, mange i Ukraina som ikke har den muligheten.

Ingenting vil være bedre enn om det kommer noe godt ut av alt som er ofret og utholdt de siste månedene i sentrum av Kiev. Men risikoen er forferdelig høy, de satser ikke bare sine egne liv, disse demonstrantene, men livene til en hel nasjon, et helt land. Det er veldig typisk russisk, man går alltid all in, og skal alltid ha alt gjennomført på en gang. Dessverre har historien vist at det som regel går ganske dårlig. Det hjelper ikke bare å tro at det skal bli bedre, det gjør de hver gang. I dette har Russland og Ukraina felles historie.

Fremdeles tror jeg Ukraina ville ligget bedre an om de ikke hadde hatt disse protestene. Det er ikke stuerent å si det i Norge, og jeg håper jeg tar feil, og at Ukraina nå virkelig får gjort noe med korrupsjonen, kameraderiet og det hårreisende rettsvesenet, men jeg kan bare ikke få meg til å tro på det. Ukraina er kastet ut i et kaos som er skadelig for landet og for folket i det, og det vil ikke være verdt det om det nå fortsetter som før bare med at det nå blir andre som sitter ved makten og kan utnytte systemet. EU vil være en sterkere garantist for demokrati og menneskerettigheter, enn Russland, selvsagt, og vil kunne bidra til en sunnere økonomi der det blir attraktivt å gjøre forretninger og å investere.

Likevel er vi glade i Russland, Tanja, moren, Olia og jeg, og vi liker ikke at Russland her blir spilt utover sidelinjen i et land de har felles kultur og historie med. Dessuten har Russland klart å forhandle frem en avtale Ukraina kunne leve med. Det er mer enn EU har fått til foreløpig.

Olia snakker med sin mor i Kiev

I dag snakket min kone Olia med sin mor i sentrum av Kiev. Så langt er det sjelden de har kommet inn på urolighetene der nede, generelt er jeg mer interessert og følger nøyere med enn dem. Selv om de bor bare 15-20 minutter til fots fra uavhengighetsplassen der urolighetene foregår, så har Olias lille familie aldri vært der nede. De støtter ikke demonstrasjonene, og bryr seg ikke om dem.

Men nå er de engstelige. Det er 26 drepte melder mediene, bare det siste døgnet, og Olias mor sier det er langt flere alvorlig skadde på sykehusene. De bor ikke så langt fra militærsykehuset, eller det sykehuset der folkene fra politistyrkene blir lagt inn, der er det også mange som blir lagt inn. Det er ikke bare politiet som er voldelige.

Videre er det kjent mellom mediene at metrobanen er stengt. Det ødelegger forflytningsmulighetene for svært mange Kievianerne. Moren kan også melde at trafikken også praktisk talt er stengt, det er ingen biler i gatene. Barnehagene er også stengt. Det er tydelig at nå er det alvor. Myndighetene vil slå ned demonstrasjonene en gang for alle.

Olia sa ikke noe om hvordan dette er fremstilt i vestlige medier. Hun sa ikke at norske utenriksmyndigheter fordømmer ukrainske myndigheter og holder dem ansvarlige, og vurderer boikott av Ukraina, som også EU og kanskje USA gjør. For mor til Olia, som slett ikke er for Janukovitsj, men heller ikke har noen formening om avtalen han ikke skrev under med EU, så må det være rart at myndighetene våre så sterkt tar demonstrantenes parti. Demonstrantene demonstrerer liksom for demokrati og demokratiske rettigheter, men hva slags demokrati er det å kreve med makt at en demokratisk valgt president går av, fordi han har gjort et valg man ikke liker? Det er en demokratisk rettighet å demonstrere, men det er ikke en demokratisk rettighet å okkupere offentlige bygninger, kaste brostein og hjemmelagde brannbomber, og myrde politifolk. Demonstrantene har tatt loven i egne hender, og vi vestlige land støtter dem. Mor til Olia støtter dem ikke, og det er mange Ukraina som henne.

Det hadde vært fint om våre myndigheter lot være å se på Ukraina som en brikke i et spill. Det er mennesker som bor der, de fleste helt vanlige mennesker, som verken ønsker demonstrasjoner eller vold. De vil bare at tingene skal gå sin gang, sånn noenlunde, sånn som vanlig. Det gjelder om å roe situasjonen ned, og finne en løsning som gjør at demonstrantene kommer seg hjem, og Ukraina kommer i gjenge igjen og ting kan bli reparert. Det skjer ikke, ved at vår utenriksminister Brende krever at Janukovitsj skal gå av og skrive ut nyvalg. Det er helt urealistisk, og skjerper bare frontene. Det er heller ikke sikkert de som støtter Janukovitsj synes det er helt greit at de voldelige demonstrantene får viljen sin. Hva er det som gjør at det neste valget skal bli respektert?

Krisen er dyp, og den blir dypere. Foreløpig ser det ikke ut som noen er særlig interessert i å løse den. Det er bare forskjellige grupper som kjemper om makten i Ukraina, med de midler som er tilgjengelig, og blant disse gruppene er også EU og USA. Det er vanskelig å få øye på noen som virkelig ønsker fred og ro i Ukraina. Det måtte være mor til Olia, og de som er som henne. De som ikke engasjerer seg så mye i sakene, men ønsker at de skal ta slutt så det vante, vanskelige livet kan gå sin gang.

Med Olia går det ganske fint, men hun blir provosert over hva vestlige medier, kommentatorer og politikere kan få seg til å si om landet hennes. Hun har heller ingenting til overs for opposisjonspolitikerne eller den voldelige delen av demonstrantene, og det er heller ikke så rart, når man setter seg lite grann inn i hva de står for. Så det er virkelig en umulig situasjon. Janukovitsj er forferdelig, men det kan veldig godt hende at alternativene er verre. Jeg håper det går bra med byen og landet vi er så glade i.

 

Dagen før Olia reiser

Det er alltid sånn spesiell stemning dagen før reisedager. I morgen er det Olia som reiser. Flyet går 0810, og mor har som vanlig strukket seg urimelig langt for at vi skal få låne bilen og Olia skal komme seg greit til flyplassen. Det er veldig fint for oss, pøsregn som det er meldt, og tunge kofferter som Olia alltid har. Det er kronglete å komme seg med offentlig transport til flyplassen her i området, det er ikke bare å stige på en flybuss. Så det kommer godt med.

Det blir likevel travelt. Jeg flytter inn til mor de siste dagene før jeg også reiser, så det er strengt tatt to som skal pakke. Og jeg pakker jo helt håpløst. Det er sikkert lurt at jeg reiser hjemom en av dagene, ser over tingene, og tar med meg resten. Om ikke annet, så kan det være lurt å sjekke posten.

I Kiev er det nå store demonstrasjoner. Det har vært det i ukevis, men ingen så store som denne dagen her. 200 000 rapporterer BBC. Som jeg har skrevet før, så er Olia for en sjelden gangs skyld på regjeringens side denne gangen. Hun ble veldig glad da Janukovitsj og hans styre nektet å underskrive avtalen med EU. Siden har verken hun eller familien hennes vært så veldig opptatt av den. Når de snakker på Skype, snakker de om andre ting. Interessen er mye større hos meg. Jeg ønsker at demonstrasjonene skal fortsette til også jeg kommer ned, slik at jeg kan få sett på dem. Det vil være første gang jeg er vitne til en massemønstring.

Men det er ennå et stykke frem, og veldig, veldig mye jeg har å gjøre her i Norge først. Så det vil bli en travel avslutning på arbeidsåret. Jeg er motivert til å ta fatt, få det ut av verden. Så vil jeg reise ned til Olia i Kiev, og ha en fredelig jul der nede. Med demonstrasjoner i gatene og en annen verden enn den jeg har her.