Fin tur til Bergen!

Torsdag reiste jeg til Bergen. Jeg bodde der i 17 år, og ligger godt i rute for minst et årlig gjensyn etter at jeg flyttet derfra i 2011. Hver gang har det vært kjekt, denne gangen en av de kjekkeste.

Blant de mange ting jeg kombinerer inn på disse Bergensreisene mine er en liten opptreden som komiker. Dette er ikke humorbloggen min, så den delen av mitt liv vil jeg holde utenfor her. Det rekker å si at det var hektisk, med opptreden på engelsk i Stavanger onsdagen, så på vanlig jobb torsdagen, og rett til Bergen for opptreden med et annet manuskript på norsk. Jeg satt på flyet og skrev det ferdig, på mini-iPad, og fortsatte skrivingen og memoreringen på Bergen offentlige bibliotek, før min venn jeg skulle bo hos ringte, og det gikk i ett.

Først med innebandy. Det ble et høydepunkt. Vi hadde et lag i serien, et lag som fortsatt eksisterer, men som jeg naturlig nok ikke lenger er med på, siden jeg har flyttet. Uansett, dette var trening, og kjempegreier. Høy intensitet, mange mål, og skikkelig konkurranseinstinkt fra alle. Jeg spiller også litt bedriftsfotball med jobben. Det er verre, der merkes det mer at man er eldre, og hva man gjorde i ungdommen nå er blitt umulig. Det går alt sammen litt tregt, og man blir med en gang utslitt. I innebandy kan man la køllen gjøre jobben, man trenger ikke trippe sånn med beina, og man kan bruke kroppen til å drible med og tackle med. Det var rett og slett kjempegøy. Jeg spilte så det ble helt travelt med sceneopptredenen samme kveld.

Fredagen var det fagpedagogisk dag ved universitetet. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til. Men jeg var der, og gikk etterpå ned og spiste meg litt lunsj på pastasentralen. Nå hadde jeg litt mer ro for kveldens sceneopptreden. Jeg kunne stramme opp manus litt, og dessuten lære det skikkelig. Mine venner jeg bodde hos ville også være med. Det var første gang for dem. Tja, det er mye å si om det. Jeg sier ingenting.

Etterpå var det fest. Det kan jeg si. Det er noe jeg liker med Stand up Bergen, man kan stole på at det blir en real fest etterpå, og at det ikke vil bli noe problem å finne noen å drikke med til alt er stengt. Det hjelper jo også godt når både publikum og komikere føler det har vært en fin kveld, og liksom bare surfer på stemningen. Tja, jeg tok så usannsynlig av, at jeg for første gang i mitt liv kjøpte en kebab på vei hjem.

Så var jeg fri. Så var det ikke flere forpliktelser. Nå var det bare gøy og avslapping. Min kamerat og jeg tok oss en tur opp Bergensfjellene. Det var lørdag, og helt i strid med alle tradisjoner. Men sånn måtte det bli, søndagen skulle jeg hjem. Så for første gang i vårt liv gikk vi en lørdagstur.

Den gikk opp Fløyen, først halvveis opp, da vi fant ut at vi hadde glemt rødsprit eller gass til kokeapparatet. Det er ikke noe å tenke på, vi må ned igjen, hente eller kjøpe. Vi kan ikke koke kjøttkaker uten kokeapparat, og det nytter ikke uten kjøttkaker. Turen skal gjennomføres skikkelig. Så det er bare å komme seg ned, ikke spille tiden med å tenke på det, gå ned, kjøpe rødsprit, og så gå opp igjen der man var – og fortsette turen.

Vår tur fortsatte opp til barnehagen, der oppe, så inn, og opp til Rundemannen, der vi gikk ned, og videre inn, rundt den lille haugen, som er begynnelsen på turen over Vidden, om man går den fra Fløyen. Det gjorde ikke vi. Der spiste vi middag. Kjøttkaker, brun saus, poteter, tyttebærsyltetøy. For øvrig rester fra dagen før. Funker alltid. Derimot hadde vi optimistisk tatt med noen øl, vi hadde liksomt slengt på en hver, da vi skulle kjøpe sjokolade og kjeks som snacks på turen. Og så hadde jeg tenkt at når vi først skal ha en hver, er det sikkert enda bedre med flere. Så vi kjøpte en sekspakning. Og drakk hver vår. I vinterkulden er det ikke noe særlig med kald øl. Det har vi erfart før også.

Kaffe, derimot. Det funker alltid. Også denne gangen.

Så var vi over til den strabiøse delen av turen. Den går ned fossen, eller bekken som prøver seg på å være elv, ned til Tarlebøvannet. Derfra er det kratt og Einer og ingen som går utenom oss, på østsiden av dette vannet, noe skikkelig styr å gå i, vind og snø er det også, og glatt, men vi går på, og når vi kommer til demningen på sørsiden av vannet, feiger vi ikke ut og går raskeste vei hjem. Vi går opp igjen, opp over Langelivannet, på sørsiden av det, og ned det som må være den vakreste og mest spektakulære nedstigningen fra byfjellene, ned Hardbakkadalen.

Nå var det begynt å mørkne. Og veien fra Haukeland, Kalfaret, og ned til sentrum og nøstet, den er alltid lenger enn de andre strekkene. Da skulle man helst være hjemme, og allerede dusjet.

Men det kommer en tid for alt. Hjem kom vi, og der ventet hans kjæreste med middagen klar og høvelig vin. Da vinen var drukket opp, i tillegg til ølet vi hadde med på turen, ble det whisky. Og en ny, lang kveld.

Vi snakket om mye. Men det hører ikke denne bloggen til. Hver morgen stod jeg opp først, og gav meg til å lese i noen av min venns mange bøker. Søndagen var det «Et mord i Kongo», en bok der Morten Strøksnes skriver bedre enn i leserinnlegg om samme sak. Den boken hadde det vært gøy å lese ferdig. Det fikk jeg ikke, for snart våknet min venn og hans samboerske. Så ble det frokost med rømmegrøt, kaffe og brødskiver. Og en mann som danset naken i vinduet over gaten. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til.

Kokken 1415 gikk flyet. 1340 forlot jeg leiligheten, etter et flott opphold og en langhelg med begivenheter som gjør at det føltes at den varte lenger enn tiden den tok. Akkurat sånn skal det være.

Advertisements

Hjemme igjen på Ganddal etter fin langhelg og litt flytrøbbel

Da er jeg tilbake i huset mitt, det som virkelig er huset mitt, i Gaupeveien 5, på Ganddal. Olia var hjemme og tok meg hjertelig i mot, men er nå kalt ut på kort varsel til nattevakt i helsevesenet. Det er gode penger, så prioriteringen var klar da tilbudet kom, etter å ha fått mat og kjærlighet skal jeg nok klare meg selv en natt til.

Det var veldig fine dager i Bergen, det var akkurat som en ferie uten å være det. Jeg skjønner at jeg kanskje må undersøke om det er mulighet for å trikse litt med jobben, slik at det kan bli flere slike reiser. I gårsdagens post, Hilsen fra Bergen, skrev jeg utførlig om de første dagene der. Her kommer fortsettelsen helt frem til jeg her sitter og skriver den.

Lunsjen i går spiste jeg på en av de kinesiske restaurantene i Bergen, den som ligger nede ved bryggen. Jeg ville prøve noe mat jeg ikke har prøvd på en stund, og kinesisk er virkelig lenge siden. Det ble slageren, sprøstekt svinekjøtt i sursøt saus, og slageren slo til igjen. Det er virkelig meget godt, og ganske annerledes alt det andre man spiser. Serveringen var også absolutt upåklagelig, kinesisk kvalitet, her gjør man jobben skikkelig, og lar ellers gjesten spise i fred. De hadde også Aftenposten å dele ut, så fikk jeg lest lørdagsutgaven av den.

På kvelden skulle jeg til Martin på besøk, det skulle være middag og drinker med meg og kjæresten hans. Hun skulle ha kommet langveisfra, fra Brasil, dagen i forveien, men på grunn av snøvær i Amsterdam ble hun mer enn et helt døgn forsinket. Hun hadde kommet bare for noen timer siden, da jeg kom som middagsgjest. Det var jo litt upassende, men hun skal være der i seks måneder, og de forsikret meg om at jeg måtte komme. Det ble en koselig kveld med god mat og drikke, selv om den stakkars brasilianeren hadde kraftig trøtthet å kjempe mot, døgnvill etter det som endte opp som en 48 timers flytur, inkludert flyplassopphold og overnattinger. Det var synd ikke Olia kunne være med, det er alltid kjekt når det er litt balanse mellom kjønnene. Og så er det uansett kjekt for meg når Olia er med.

I dag var avreisedagen. Jeg hadde valgt et fornuftig utreisetidspunkt, 1340 skulle flyet gå fra Flesland. Det vil si at jeg skulle ha rikelig tid om jeg fikk reist av gårde fra sentrum sånn mellom elleve og tolv en gang. Det gjorde at jeg kunne spise en skikkelig god og lang søndagsfrokost.

Tre ord om pakking, jeg hater det. Sekken var sånn ganske full da jeg reiste opp, Olia var egentlig litt galen på meg, som ville ha med så mye, hun syntes det hadde passet med en liten sekk. Men jeg hadde en stor, og nå skulle den i tillegg til alt jeg hadde tatt med opp, fylles med maten jeg hadde kjøpt inn til de standsmessige frokostene jeg hadde spist. Det var rent umulig å pakke fornuftig,. Jeg brukte en time på det, virret frem og tilbake. Jeg skal ikke skade meg selv med å gå i detaljer.

Jeg hadde også fått et par bæreposer med bøker fra Martin. Han rasker med seg bøker som er gratis og nesten gratis fra studentutsalg, og gir overskuddsmaterialet videre til meg, mine interesser er vide nok til å dekke en del. Jeg avviser sjelden bøker, ikke skikkelige bøker, som har et eller annet innhold skrevet av en som vet hva han snakker om. To bæreposer ble det denne gangen.

Så jeg forlot leiligheten i kalfaret oppakket som i de gode gamle språkreisedagene mine. Det var ting på alle skuldre og i alle never. På toppen hadde jeg også tatt med meg søpla, den er det jo høflig å kaste. Jeg visste bare ikke hvor. Det var også for anledningen minusgrafer, vind og snøfokk, og ganske utrivelig å gå der med alle disse posene og sekkene og bagene. Også denne søppelposen da, som jeg slett ikke kunne finne noe sted å legge fra meg. Jeg var halvveis til sentrum før jeg endelig fant et privat søppelspann å smette den i.

Flybussen i Bergen har begynt med WiFi for reisen ut til flyplassen. Slik kunne jeg få sjekket at det dårlige været ikke bare førte til at det ble surt å gå ned til sentrum, men også at flyet var forsinket. Artig nok, men jeg kan uansett ikke bruke internett så mye, jeg blir bilsyk på bussen hvis jeg konsentrerer meg for sterkt. Og jeg ville jo uansett få vite at flyet var forsinket når jeg kom frem. Hadde jeg hatt mobil som virket, hadde jeg også fått tekstmelding fra Norwegian. Det står ikke på informasjonen.

De har begynt å ha selvbetjenting ved bagasjelevering. Det er greit nok, men min sekk veide akkurat omtrent 20 kilo. Og den skulle legges i en slik sekkeholder, en slik boks alle er kjent med, alle som har sendt sekk med fly. Denne boksen veier 2,6 kilo, og dermed fikk jeg overvekt. Jeg måtte derfor sende sekken av gårde uten denne kassen, og så til min skrekk den seile av sted med bånd og snorer vinglende hit og dit. Jeg håpet bare den skulle komme seg frem.

Som alltid når fly begynner å bli forsinket, blir det alltid verre. Jeg fikk lest i noen av bøkene jeg hadde fått, Vestens tenkere, kapittelet om Sigmund Freud, skrevet av Harald Scheldrup. Alltid greit med litt repetisjon. Det er ikke så dørgende kjedelig å vente på flyplasser som det en gang var. Jeg kunne til og med ta et parti sjakk på en av mine duppedingser.

Men det var veldig greit når vi endelig kom oss avgårde, halvannen time forsinket. Stakkars mor skulle hente på Sola, og fikk alle sine tidsplaner forskjøvet hun også. Huff, det var godt å endelig komme hjem etter alt det tøyset og tiden som gikk bort i ingenting. 1630 kunne vi forlate Sola, 1700 var vi hjemme, når flyet skulle lande 1415. Da er det en rekke med ting som har gått galt.

Hjemme var imidlertid Olia kjærligheten selv. Hun hadde hatt alt klart i timevis, steken stod og godgjorde seg i ovnen, hun hadde laget grønnsaksmos av det som så ut til å være poteter, kålrabi og gulrøtter, og hun hadde laget en veldig artig rett av paprika fylt med tomater. Hun hadde kjøpt tysk kokebok billig på Fretex, og hatt stor glede av den. Hittil har hun raskt mistet interessen for kokebøker hun har kjøpt, forhåpentligvis vil interessen for denne vedvare, for dette var skikkelig godt.

Og så kunne jeg endelig slappe av og være fullt og helt sammen med Olia igjen. Det var en verdig avslutning på en virkelig vellykket langhelg i Bergen.

 

 

 

En solskinnshistorie

I dag skulle jeg ut i Bergen by og spise lunsj. Jeg tenkte å kombinere det med en løpetur opp et av Bergensfjellene. Jeg er jo en notorisk tidtaker i slike ting, og ville like å se hvor mye motbakkeformen har forfalt nå som jogge- og sykkelturene går for seg på flate Jæren og i lave Rogalandsfjell. Lunsjen tenkte jeg å spise på veien, hurtigmat. Så jeg tok med kredittkortet, det tar ikke mye verken plass eller tyngde i lommen. For første gang – kanskje – på denne siden av år 2000, prøvde jeg meg på Burger king. Der var alt slått inn og menyen i ferd med å hentes frem, da det ble klart at betalingsterminalen ikke tok kredittkort. Ok, så får jeg prøve den andre hurtigmatkjeden, McDonalds. Der traff jeg en gammel skoleelev som straks kjente meg igjen, og hilste strålende «Hei, Eivind! Kjekt å se deg!» Vi utvekslet litt informasjon om hva vi gjorde nå, hvordan det har gått, og så var tiden inne for bestillingen. Klok av erfaringen fra Burger King spurte jeg på forhånd om betalingsterminalen tok kredittkort. Det gjorde den ikke her heller, den tok kun Visa. – Det er ikke noe problem, sa min gamle elev – jeg spanderer!

Så tok han sannelig hele BigMac menyen på sin regning. Det var ganske spesielt, og veldig kjekt. For hvis ikke måtte jeg jo gått sulten.

Nå fikk jeg riktignok en ganske begredelig tid opp Skredderdalen. Det skyldtes delvis hamburgeren og franskene som la seg godt i maten, delvis fin feiring av et vellykket show og mange hyggelige gjensyn kvelden før. Men jeg løp sakte i et herlig godt humør. Det skyldtes også selvsagt den fine feiringen kvelden før, selvsagt også solen som hadde bestemt seg for å skinne over Bergen denne dagen – men mest av alt skyldtes det denne gamle skoleeleven som sørget for at jeg fikk meg lunsj når jeg var i knipe.

Takk skal han ha! Og han får sikkert mange hjelpere på sin livsvei, så godt han oppfører seg mot de han måtte møte på den. Det er slike småting som gjør verden bedre. Og når det hoper seg opp med solskinn både her og der, blir verden et riktig så godt sted å være. Det er bare å slenge seg på!

 

 

 

Tilbake til Bergen en tur

Jeg har reist opp til Bergen for en kombinert ferie- og halvarbeidstur. Jeg har et lite oppdrag på Rick’s, 12. og 14. oktober, og skal ellers bruke tiden på å være litt i Bergen og treffe noen venner og ha det ganske gøy.

Det var litt spesielt å reise fra Sola til Flesland denne gangen, det var til Bergen jeg skulle på besøk. Det er på Ganddal jeg bor. Min kone, Olia, smurte kjærlig matpakke, selv om det nok finnes mat i Bergen også.

Flyet fra Sola gikk klokken 1600, jeg skulle på scenen klokken 2100. På Sola annonserte de med gratis internett, men for meg var dette en bløff, jeg fikk det i alle fall ikke til å virke. Så jeg brukte i stedet tiden på å finpusse manus.

Flybussen på Flesland har fått nytt system slik at passasjerene kan betale med kredittkort. Disse betalingsterminalene fungerer sikkert fint i butikker, når transaksjonen kan skje mens varene blir pakket inn eller noe. På bussen er de ekstra 10-20 sekundene det tar en skikkelig brems. Det stod to ledige busser da jeg kom. Jeg brukte likevel et kvarter på å komme meg inn i den ene av den, og da kjørte den av gårde så vidt over halvfull, mens det selvsagt stod mange passasjerer igjen som i likhet med alle hadde stått der en stund. Lite effektivt.

Bergen var imidlertid som den alltid har vært, bortsett fra at jeg ikke bor der lenger. Det var Christoffer, Daniel og Olav fra den lokale stand up gjengen som skulle på. Jeg er bare halvveis lokal nå for tiden. Gøy var det i alle fall, både å opptre og å treffe igjen gamle kjente.

Eksamen og Stand up

Hvis man synes livet er for kort, kan man fylle det med innhold så det rekker til et par stykker. Jeg synes ikke det er spesielt kort og er generelt godt fornøyd med lengden, men synes likevel man kan fylle det med innhold så det rekker.

Prisen er jo at det blir litt travelt av og til, og nå har det på nytt blitt ganske intenst. Jeg er ikke så veldig godt vant med å være gift ennå, det mangler ennå en  måned på året, og plutselig krever min kone oppmerksomhet jeg ikke slipper unna. Eller jeg klarer ikke slippe unna å ønske oppmerksomhet fra henne.

Likevel har jeg altså satset på ytterligere utdanning dette semesteret. Arbeidsgiveren min har generøst gitt meg redusert stilling for å la meg studere fysikk. Og jeg benytter anledningen til å også studere russisk. I går var eksamen i sistnevnte, RUS102 er fagkoden, russisk kultur, politikk og historie må vel litt rundt sagt sies å være innholdet. Jeg har brukt årevis på å sette meg inn i dette, mer enn noe annet er det vel dette jeg har brukt tiden min på. Så selv om jeg ikke hadde fått lest alle pensumbøkene, langt i fra, og selv om jeg siste måned og vel så det ikke har hatt tid til å jobbe med dette, så var jeg bredt, dypt og godt forberedt.

Det er generelt en artig følelse å møte til en eksamen der man vet svært lite om eksamens utforming og hva slags type spørsmål man vil få. Og det er generelt behagelig at man ikke er stresset med pensumlitteraturen, om man har husket å få med seg selv, om de siste detaljer er på plass, om man kan få spørsmål om akkurat det man ikke har lest.

Eksamen viste seg å være utformet slik, at det først var fem småspørsmål man skulle svare på: «Glasnost og perestrojka, vandreutstillerne, slavofili, Russlands føderative inndeling og NEP (ny økonomisk politikk)». Grei skuring. Det var også langsvarsoppgave, der man skulle velge en av tre «1. Russlands ekspansjon fra 1300 – 1700, 2. Russisk modernisme med eksempler fra minst to kunstarter, 3. Sovjetunionens overgang fra tøvær til stagnasjon». Det er greit å sitte med en følelse på eksamen at dette kan jeg, her har jeg kontroll.

Jeg valgte litt utaktisk russisk modernisme, jeg følte det var dette jeg kunne aller best, men dermed ble også ambisjonsnivået for høyt, og jeg skrev som vanlig side opp og ned om alle mulige ting jeg ville ha med, og som jeg syntes var viktig og interessant i en slik oppgave. 22 sider ble det til slutt, og det er klart, selv om mye av det som stod der var riktig og relevant, har det sikkert sneket seg inn noen feil og hjemmesnekrede teorier også her og der, og blandingen må sikkert se ganske snål ut for dem som virkelig kan stoffet, og som har bestemt pensumlitteraturen. Generelt har jeg også en følelse av at de forskjellige instituttene på universitetet ikke ønsker de samme svarene på de samme oppgavene, så selv om jeg har klart meg bra på nordisk og litteraturvitenskap (særlig det siste) om modernismen, er det ikke sikkert det er dette synet på modernismen de ønsker på russisk.

Uansett, denne eksamen var sjarmøretappe, slik alle eksamene har vært det på russisk. Tirsdag er det eksamen i fysikk, det er krise, og selv om jeg kommer til å bruke hele helgen på å sprenglese, vil jeg neppe lære stoffet så godt som jeg selv ville forlangt.

På toppen er det stand up, det er enda et liv. Onsdag – dagen før eksamen – var det ny opptreden på Rick’s, som vanlig med helt nytt manuskript, og i dag skal samme manuskript fremføres en gang til med noen små variasjoner. Det er alltid greit å føle at en slik uke som dette er det få som kan gjøre meg etter, stand up, fysikk og russisk, jeg har liksom følelsen av at denne kombinasjonen er sjelden. Og det får meg til å føle meg ganske vel. Samme hvordan det går på tirsdag.

De som vil se stand up kan komme på Rick’s i kveld klokken 2000.

Bra poesi, dårlig stand up

Der er ukens opptredener gjennomført, og resultatet ble at opplesningen mandag gikk like bra som stand upen onsdag gikk dårlig. Så kan den som var på det ene stedet, lett forestille seg hvordan det var det andre.

Jeg leste mandag dikt fra den i likhet med alle mine andre diktsamlinger alltid uutgitte diktsamlingen Lyrikk07, en samling dikt skrevet i løpet av året 2007. Helt sant er jo ikke dette, for da året 2007 var slutt, var slett ikke diktsamlingen det. De siste endringene ble gjort nå i helgen, før opplesningen.

Jeg brukte også opplesningen til å reklamere litt for poesibloggen min, og sa at jeg hadde en slik blogg der jeg la ut et dikt hver dag, mine egne om hverdagene, dikt fra verdenslitteraturen i helgene. Pussig nok fant publikum grunn til å klappe her, og det gav akkurat den fine starten å flyte på gjennom hele seansen. Det gikk over all forventning.

I dag gikk det helt stikk motsatt. I starten fant ikke publikum noen særlig grunn til å klappe bare fordi jeg stod på scenen, og etter hvert viste det seg at de verken fant grunn til å klappe eller le når jeg begynte å snakke og si morsomme ting heller. Sånn kan det gå av og til. Og sånn gikk det i dag.

Nå blir det antageligvis ikke flere opptredener for meg i år, i hvert fall ikke offisielle. Men jeg kommer tilbake med nye små suksesser og store fiaskoer til neste år.

 

 

Stand up og poesi

Det er opptredener for meg denne uken. I dag skal jeg til Garage hvor Prøverommet i regi av BiT – eller det som i gamle dager var Teatergarasjen, før garasjen ble revet -, uansett, jeg skal lese dikt der. Jeg tenkte egentlig at jeg ikke hadde tid til å være med der dette semesteret, men så fristet det så veldig, og så ble jeg med likevel. Det var et valg som ligger et sted mellom lurt og ikke lurt, og kanskje nærmere ikke lurt, siden jeg jo slett ikke har tid. Diktene jeg tenkte jeg kunne lese og kjekt tente jeg hadde liggende, lå jo slett ikke liggende. Eller liggende lå de, ferdige var de ikke. Dermed har jeg også måttet bruke deler av helgen til å skrive ferdig dikt.

Men ok, ok, om noen år er travelheten glemt, og diktene gjemt. Noen av dem er blitt riktig fine, og de som ikke er det, skal jeg nok klare å skrive bedre enn, senere. Antagelig er det en liten samling fra 2007 som skal leses, on noen skulle være særdeles interesserte, noe jeg ikke kan skjønne at noen skulle være. Dikt som aldri før er fremført eller fremvist vil det i alle fall bli.

Og onsdag er det stand up på Rick’s. Der vil det også bli et helt nytt manuskript, med helt nye vitser, eller helt ny mangel på vitser, som det vanligvis er i mitt tilfelle. De andre som skal opptre er Øyvind Prestegård og Thomas Nesse fra Bergen, og Randi, som jeg rett og slett ikke kjenner og aldri har sett. Men han er sikkert bra, og Øyvind og Thomas vet vi jo er bra, her kan vi bruke flertallspronomenet, fordi alle som kan tenke seg å komme og se på dette showet nok på kunne vite hvem Øyvind og Thomas er. Konferansier er Jonas Bergeland, og han synes jeg er kanskje den beste av dem som ikke er skikkelig berømte. Det vil bli en gøy kveld.

Prøverommet tror jeg koster 30 kroner, Stand up koster 120 kroner med avgift. Det skulle være verd pengene begge deler.