Siste vinterferiedag 2018 – kort tur langs Figgjoelven

I dag kom vi ikke langt. Irina var vanskelig å lokke med, og når vi først var ute, ville hun bare hjem igjen. Men jeg brukte triksene som finnes, og holdt oss ute de par timene det skulle vare.

Trikset som hjalp i dag, var å ha med en ball. Det var det som fikk oss med ut, at vi skulle leke med den. Så var det å få henne i bilen, og den lille ballen med. Ute der vi skulle gå tur, hadde hun også med ballen. Irina er som jeg, erfaren, og vet at jeg av og til prøver å lure henne lenger enn hun vil. Så hun holdt seg nær bilen, og gikk alltid tilbake, om jeg sparket ballen litt langt.

Dermed ville det ikke bli noen rundtur i dag, skjønte jeg. I stedet satt vi oss i lyngen, og spiste litt sjokolade og annen niste vi hadde med. Kanskje var det det at hun var sulten?

Det ble ny lek med fotballen. Jeg sparket den opp i terrenget, og så skulle vi finne den. Igjen var Irina på vakt. Sparket jeg den to ganger opp, ville hun ikke med lenger, og løp tilbake til grusveien.

I våre dager går det ikke med tvang. Det er heller ikke min stil. Alt skal være frivillig. Turen skal være en glede.

Det løsnet da jeg foreslo å gå ned til elven. Det er Figgjoelven, en liten filleelv fra Ålgård til Sele, høydeforskjell på noen meter, og lengde på et par mil, eller så. Men i dag var det godt med vann i den, etter alt regnet, så den rant ganske godt. Å komme seg ned til den er bratt og ulendt for en treåring, men ikke mer enn 15 meter, så noen lengde er det ikke.

Og nede ved vannet kaster vi pinner i det. Det fosser forbi. Jeg tenker faller Irina ned der, så kan det være slutt. Strømmen er farlig. Hun vil opp på en stein, og jeg holder henne fast. Vi finner steder å kaste, der strømmen ikke er på sitt sterkeste. Her går tiden, her kan vi være lenge.

Irina klarer å forsere de fleste hindringer i terrenget, nå. Hun har treningen, og hun gir seg ikke. Jeg hjelper henne aldri straks, hun får prøve selv. Etter en seier over en myr med vann og kvister, tar Irina sats, og hopper med begge føttene ned fra et par steiner. Hun lander også i ulendt terreng, ikke laget for at små barn på tre skal hoppe. Vi trenger ingen sjokolade nå lenger, her er turen.

Opp igjen går det tyngre for henne. Hun sier igjen og igjen at hun er liten, hun trenger hjelp. Til slutt hjelper jeg henne, og drar henne opp. Da har hun også valgt en litt uheldig vei, som er i bratteste laget. Det er også vått og glatt, og hun har allerede sklidd ned én gang. Med mine krefter er det ingen sak.

Kort etter er vi ved bilen. Jeg tenker at veien helt nede ved elven, der det ikke er noen vei, den kan vi prøve å gå. Hjemme er det jeg som lager middagen. Ørretfileter, sirlig innpakket i plast og aliminium, klar til å bli laget, slik det meste er i denne vår moderne verden.

Reklamer

Og så en tøysetur gjennom (deler av) Sandveparken…

Det er ikke rare turene vi får til denne vinterferien. Denne dagen gjorde vi knapt nok et forsøk. I stedet tok vi konemor Olia med i butikken, så hun fikk kjøpt det hun trengte til oppussingen, og deretter var det rett bort til nærmeste park, for å være ute i det minste lite grann.

Heller ikke i dag gjorde været det lett for oss. På ny var det like over null, men i dag var det ikke noe vind, og ikke noe regn. Så det var da noe.

Jeg gjorde ikke engang noe forsøk på å pakke sekk eller niste. Jeg la bare litt sjokolade i lommen. Olia gikk i butikklær, støvletter og fine bukser. På Irina fikk jeg lurt en værsterk bukse, med argumentet at hun blir våt uansett. Det ligger jo snøflekker på bakken. Det er umulig og galt å holde små barn unna dem.

Et tema for dem som følger veldig nøye med på bloggen er at jeg liker ikke så godt all utbyggingen de holder på med i området her. De tar marker og turområder, det som er tatt er tapt for alltid. Det går veldig, veldig fort, akkurat disse årene vi lever i.

I Sandveparken er det for galt. De har bygget «luksusboliger» like opp til jernbanen, og den trafikkerte bilveien over den. Turstien i Sandveparken ser det ut til at de vil beholde, men det er bare en smal, smal stripe med trær opp en bakke, før hus og utbygging begynner straks på andre siden. De som har fulgt med vet at dette er kontroversielt, det er ikke bare jeg som reagerer på prosessen og hestehandelen her.

Men alright, vi gikk opp og tok en titt på disse nye leilighetene, glade for at vi ikke bor der. Så gikk vi på baksiden, der jeg i min barndom bare veldig sjelden var, på jakt etter en liten bakke for Irina å renne i. Bakken fant vi, men det var så lite snø at det ble aldri noe fart.

Heretter tok turen seg uventet opp, og ble noe i retning av ekte tur, i den grad det er mulig i disse omgivelsene. I alle fall ble Olia veldig utålmodig og ville hjem, så utålmodig at hun måtte få nøkkelen til bilen. Det er et godt tegn.

Det er treningsapparatene de har lagt til som først fanget Irina. – En diger lekeplass! ropte hun på russisk, og løp bort. De har lignende apparater ved hovedstranden vår i Kiev, men der har hun alltid vært altfor liten til å kunne få noe ut av dem. Nå, i en alder av tre år, fikk hun det til på de aller fleste det var fysisk mulig for henne. På noen var selvsagt armene og bena for korte til å rekke bort til selve øvelsen.

Hun gav seg ikke, og prøvde apparatene igjen og igjen, og igjen og igjen. Hun ville ha Olia og meg med, også. Til å være tre år, har hun god balanse, og god kontroll. Hele livet har hun fått lov å prøve seg. Det merkes.

Så er det å kaste pinner i elven. Det er ingen elv, det er Storåna, et ord som er i ferd med å gå ut av språket, også i vår dialekt, der det er fullt av dem. Det vil si, i vårt område i Rogaland er det fullt av sånne små vassdrag som er for lite til å kalles elv, for stort til å kalles bekk. På bokmål hetet det å, på dialekt kan jeg det bare i bestemt form, i sammenheng med navnet, –ånå. Storåna, hos oss. Det er en å, sier jeg til Irina, av og til, men hører at det skurrer også for meg, når jeg sier det. – Elv, sa jeg i dag. Og for første gang gled det ordet inn. Kaste pinner i elven.

Vi holdt på med det helt skikkelig. Det er en bitte liten foss, men stor nok til at Olia som er fra Kiev, blir redd. Jeg måtte passe godt på Irina, når hun var nærme den, selv om fallet er på 20 cm og dybden i vannet under en halv meter, eller om det er omvendt. Ingen faller uti her, og ikke hadde det vært farlig om noen hadde gjort det.

Så er det en høy stubbe jeg løfter Irina oppi. Den er hul inni på toppen, så hun kan sitte der. Etterpå forsøker hun å klatre opp selv, og klarer det! Det er godt gjort, for stubben er høyere enn henne, og veldig glatt. Men når hun får hjelp av stubben ved siden av, fant hun en vei opp. Ved neste forsøk gikk det ikke, og hun blir hengende.

Da får Olia nok, og går til bilen.

Irina og jeg er ute en stund ennå. Det er et tre der, Irina vil opp i. Det er ingen greiner på det, men utvekster der greiner har vært, og på dem får hun tak. Overalt er det mose. Jeg løfter henne opp til en avsats på høyde med hodet mitt, og folk stopper opp og ser. De er nok ikke vant med å se barn på 3 år stå der. Men Irina er helt trygg. Jeg kan gå noen meter unna, og ta bilder. Jeg kan til og med snu henne, så hun får ansiktet ut. Hun føler overhodet ikke høyden. Har ingen skrekk eller uro. Står i denne høyden som om hun var 5 cm over bakken.

Vi går rolig langs elven, eller åen, som om vi var fri i naturen og i heia. Glemmer at bolighusene er 50 meter unna, sivilisasjonen omringer oss. Irina hiver kongler og pinner i vannet, pusler rundt og fanger opp ord. Vi går over broen, fordi Irina vil, og gjennom gjerdet, der de har stengt av for «byggearbeider». Det kan settes i hermetegn, for det har stått sånn i månedsvis. Hadde jeg hatt noen innflytelse med bloggen min, hadde jeg skrevet noe så de fikk farten opp. Det var byens beste lekeplass, og så har de bare stengt den av for vintermånedene.

Olia kommer ut av bilen, tilbake i godt humør. Vi kjører den lille turen hjem, alle er glade, alle har fått sitt. Olia fikk sin tur i butikken, attpåtil var det rabatt på 50 % på listene hun skulle kjøpe, Irina og jeg fikk turen vår. Sånn cirka.

Uværstur i Kleppeloen!

Det føles nesten som vi er på høyfjellet, dette her!

Det er klart, når hele runden er på et par kilometer føles det rart å snakke om å ta kort løype. Men det var den vi tok i dag, Olia, Ira og jeg.

Det er sjelden vi får mama Olia med på tur. Også i dag måtte vi hale og dra. Hun ville som vanlig i butikken, kjøpe ting og tang til oppussingen avhuset. Men Irina og jeg ville på ski. Her på sørvestlandet gjelder det å benytte muligheten når den er der.

Olia har vært inne hele dagen, og gikk til slutt med på å få frisk luft hun også. Jeg kommanderte henne til å kle seg godt. Det var et par grader over null, kraftig nedbør i form av våt snø, og i tillegg vind. Det er surt. Men i gode klær holder man et par timer. Og i dag ville jeg ikke at Olia skulle avslutte turen straks den bød på motstand.

Mens vi kjørte utover mot Klepp så selv jeg at dette var ikke noe vær å gå i. Til å begynne med kunne vi se det var noe som het sol bak skyene, man ante at den var der, før skyene lukket igjen for alvor. Det var tett snødrev, og gikk mot det som kalles «vanskelige kjøreforhold».

Straks vi var ute og skulle begynne å gå, fikk i alle fall jeg nye krefter. Det snødde og blåste skikkelig, men det er jo dette som vi er laget for. Jeg får fornyet energi av denne type vanskeligeter. Det skal aldri stå på meg, jeg vil gå, langt. Og skulle det stå på humøret, har jeg overskudd for flere.

Som familiefar for et lite barn på tre og en uvant kone på noen og tredve, må jeg imidlertid roe meg. Det viktigste er å holde motet oppe hos dem, og ikke presse på. Begge to var godt kledd, og ville holde seg tørre og varme en stund til. Jeg var tynnest kledd, med allværsjakke og allværsbukse, utenpå en vanlig, tykk innegenser.

Det virker til å være kunnskap som går tapt hos dagens nordmenn, det å være ute i barskt uvær. Jeg er ikke noe spesielt godt vant, selv, har aldri gjennomført noen virkelig harde turer i virkelig dårlig vær. Men jeg husker engang jeg kom opp på toppen av Ulriken i Bergen, ca. 700 meters høyde, da det var skikkelig vind og snø. Da sa instinktet mitt straks, at dette må jeg vekk fra. Dette ville være farlig.

På Ulriken var det bare 100 meter lenger ned, og å komme seg i le, som løste alle problemene. Men jeg fikk en aldri så liten føling med fjellets krefter. De er ikke til å spøke med. Her, i Kleppeloen, er det bare bagateller. Man er aldri mer enn et par hundre meter unna nærmeste hus, det er helt i lavlandet, og godt beskyttet at hauger og trær, det er ingenting. Derimot var uværet sånn at man kunne føle man var til fjells, med vind som pisket snøen mot ansiktet. Det sa jeg også til den første som gikk forbi oss, en av de få. De fleste holdt seg nok inne, denne dagen.

I den varmeste buksen jeg har, som hun selv har kjøpt til meg, og nå lånte, holdt Olia også humøret og hadde ingen problemer med å gå. Lille Irisjka spurtet fremover på skiene sine, det ser ut til å hjelpe at jeg også går på ski. Det var så lite snø at det var egentlig ikke forsvarlig at svære meg gikk, men når jeg først hadde skiene på, tok jeg dem ikke av igjen.

Målet var å komme seg bort til lekeplassen, i enden. Det målet så jeg ville holde hardt. Dermed rastet vi inn på rasteplassen halvveis. Det er altfor sivilisert etter min smak, slik det moderne Norge har blitt, laget til med tak over hodet, og benker og bord. For Olia var det imidlertid til hjelp, hun har aldri lært at dette er feil. Utenfor lavet snøen ned så tett at det tok sikten.

Hjemover igjen begynte også Irina å kjenne det, og tok av seg skiene. Men ikke før hun hadde demonstrert at hun også kan gå fiskebein. Helt utrolig. Mama Olia viste henne det på tulleturen i Smeaheia, den gang bare Irina hadde på seg ski, og nå et par dager etter, gikk hun helt som hun skal. Hun fikk ikke demonstrert at hun var i stand til å komme opp en hel bakke på denne måten, for mismotet tok overhånd, men hun fikk demonstrert at hun har teknikken inne.

På toppen av bakken tok vi skiene på igjen, så hun kunne renne ned det lille stykket inn til mål. Det er en slak bakke på noen meter, det er ingenting, men det skal gjøres. Det vanskeligste var å få skiene festet på i snøværet.

Turen vår hadde vart omtrent en time. Bilen var helt nedsnødd da vi kom tilbake, og lille Irina kunne ikke se ut vinduet hele turen hjem, snøen lå tjukk og fast på vinduet hennes. Men varmeapparatet fikk raskt sving på systemene igjen, om noen av oss skulle være kalde.

Og hjemme var det rett ned, og fyre opp i peisen. Det føles alltid bedre, når man først har vært ute.

Kald tur langs Frøylandsvannet

I dag var det nesten som vi jukset lite grann. Vi satte oss inn i bilen, kjørte en liten kilometer, fra Klepp stasjon til andre siden av Klepp stasjon, for å slippe å gå det første stykket langs vannet.

Det kommer aldri til å bli en vane. Men vi hadde lille Irina med. Og vi vet at om vi starter fra mor, så er det tøft å komme seg videre fra Gunnarsberget, og enda tøffere å komme seg hjem igjen. Om vi parkerer på parkeringsplassen vanlige folk bruker, de som ikke har slekt i området, så sparer vi en liten strekning. Den kan vi bruke til å gå over broen, og få gått litt i Njåskogen.

Det var surt og kaldt i dag også, bare enda verre enn de andre dagene. Vinden var sterkere, og det var som alltid litt over null. Lille Irina var kledd i tykk kjeledress, jeg i mitt standard turutstyr, men med ekstra Fleecejakke i sekken. Mor hadde også på tykke klær, dunjakke.

Irina satte av gårde, sprek og fin. Med barnets krefter ville hun ekstra opp skråningene langs siden. Hun kom til å hold lenge i dag.

Det var sterk motvind bortover langs vannet. Det gjaldt å komme seg bort til broen, i håp at det skulle være noe le over den, og i alle fall på veien videre inn i Njaaskogen.

Det ble ikke mer enn sånn halvveis. Alt var kaldt, alt var vind. Men Irina holdt godt, gikk av egne krefter, og trengte bare mild lokking. Av og til ble det litt ekstra tid til å klatre opp på en stein, kaste litt is. Det lønner seg å ha litt aktivitet, utover å bare gå.

I 2013 løp jeg 52 ganger den 17 km lange turen rundt Frøylandsvannet. Verken før eller siden har jeg løpt i det hele tatt, så å si. Det var noe spesielt med det året. Dog skal jeg sies jeg er litt kjent. Nede ved vannet fra Njaaskog-siden er det ganske fint, ganske ok. Landskapet er litt lite variert til å bli topp, det er litt flatt, og det er ikke noe annet vann enn dette ene store, det er få overraskelser. Men det er ok for en tur i dårlig vær.

Vi fant til slutt et sted å være, nede på et lite nes. Det var antydning til le, det gikk an å spise nisten og drikke kakaoen der. For Irina fant vi en liten hytte andre hadde laget, kvister og greiner lagt sammen, så det ble tak og vegger inntil noen trær. Topp blir det ikke, men greit blir det.

Så var det hjem igjen. Også på hjemveien gjaldt det å få inn noen pauser, kaste litt stein og snøballer i vannet, klatre litt på steiner, løfte noen pinner og småstammer. Irina må ikke føle det bare er å gå, og gå.

Det holdt kanskje litt hardt mot slutten, men ikke verre enn at hun gikk hele turen helt for egen maskin. Det eneste var at hun måtte holde litt i hånden det siste stykket, og måtte overtales til å reise seg opp etter å ha lagt seg ned. Det var jo litt juks, men det hjalp jo godt å ha bilen parkert en kilometer før vi var hjemme. Den siste kilometeren var det nå en gang godt å ta i bil.

På vei hjem stoppet vi også i butikken, så det ble middag med kjøttdeig og spaghetti, før vi reiste hjem.

Filletur (Fra «Smeaheia» til Møbelhandleren)

Jeg skrev så kjekt i går at nå i vinterferien skulle det bli tur hver dag. I dag lå alt til rette, med snø nok for et barn til å gå på ski. Vi rakk imidlertid ikke å komme oss ut å få gjort noe ut av det. Det ble en filletur, der mesteparten av tiden ble brukt i butikken, og der en sjelden sjanse for skitur gikk tapt.

Til gjengjeld har jeg jo fått postet innlegget om turen vår til Dalsnuten, fra forrige søndag.

I dag var det en sjelden gang vinterstid at jeg våknet opp til fullt dagslys utenfor. Da føler jeg det akkurat som om jeg går glipp av noe. Den fine vintermorgenen, da mørket går til lys, og alt er stille. Det gjelder veldig direkte i vårt hus, det er den tiden jeg har for meg selv.

Vi har kjøpt oss i hjel på melk. Så for å bli kvitt den før den går ut på dato, var det litt av hvert av frokost. Grøt, pannekaker, i tillegg til brødet jeg hadde tatt opp fra fryseren i går. Det tok også lang tid, og klokken ble godt over tolv før vi hadde noen sjanser til å komme i gang.

Og mama Olia hadde fått satt inn i Irina den tanke at hun kanskje skulle til lekerommet på IKEA? Da ble det vanskelig å lokke med tur. Særlig siden været i mellomtiden hadde slått over i mildvær og nedbør, snøen smeltet vekk foran oss.

Kompromisset ble at vi skulle reise av gårde alle tre. Først på tur, så i butikken. Min opprinnelige plan for dagen var Kleppeloen med bestemor, men hun kunne ikke, så dermed Melshei, og til slutt – Smeaheia. Det ligger på veien til møbelforretningene vi skulle til, så vi slapp å kjøre omvei. Det var også et nytt område der vi aldri hadde vært, selv om vi selvsagt hadde vært rikelig i tettbebyggelsen rundt.

Vi kjørte av gårde. Det var en del av turen, en del av sightseeingen. Sandnes fra kaien og opp til Trones og Stangeland er mer utbygd enn alt ellers i kommunen, det er ikke en flekk med grønt, det er bare boliger og eiendommer. Det meste du kan håpe på er en lekeplass. Boligene er eldre, og de som bor her har ikke engang den luksusen at gatene de bor i ikke er gjennomfartsårer. Her er det jevn trafikk over det meste.

Jeg hadde sett den store skogen på Google Earth, stor i forhold til Giskeskogen og skogen mellom Kvadrat og Ålgård Auto, lekeskoger. Dette området var ikke noe turområde. Det var det som i boligprospektene kalles «rekreasjonsområder», områder å få gjennomført dagens spasertur for den som trenger frisk luft.

Vi parkerte borte med Sandnes sykkelklubb, Action-klubb, het de også. Utenfor der var en lekeplass, og dermed kom vi oss ikke inn i terrenget engang. Sjokoladen jeg glemte i går, hadde vi i dag, men nå fulgte ingen turopplevelse med den. Derimot hadde vi konemor Olia, og det er jo alltid hyggelig. Hun undret seg stort over de ekte lyskrysene de hadde laget til, i det som ikke kunne være øvelsesområde for barn.

Ved første lille regnskyll reiste vi videre. Mama Olia har ingen stayerevne, ingen motstandskraft, helt tydelig ingen vestlending. Mørke skyer er å gi opp, straks.

Jeg hadde ikke annet valg enn å pakke meg tilbake til bilen, jeg også. Kjedelig, for Irina hadde fått svansen for å gå opp og renne ned den lille bakken som var der, og jeg hadde tanker om å få lurt dem med litt innover boligområdet, i det minste, om jeg ikke skulle få Olia inn i skogen. Den gang ei. Irina var solgt av trollordet «lekeland», eller djetskaja komnata, som de sier på russisk, barnerom. Det har de på Ikea, og dit ville hun nå. For å komme seg enda raskere bort til bilen, tok hun skiene av. Så kan jeg lure om hun hadde de på nærmere 5, eller nærmere 10.

Uansett har vi faste rutiner på Ikea, det eneste stedet i Norge Olia tillater oss på kafe, og endatil spaserer. Irina liker seg veldig godt, og Olia liker seg veldig, veldig godt, som hun gjør i enhver forretning. Hun fant mange skatter i dag, mange ting fine og billige, akkurat som hun vil ha dem. Og ikke bare på Ikea, vi fikk ordnet og funnet ting på Skeidar og Fargerike også. Så hun har gått rundt og vært lykkelig i hele kveld. Akkura som det skal være, etter å ha vært ute på tur.

Opp Bogafjell fra Ullvaren, med lille Irina på 3

Det er vinterferie nå. Så det blir daglige turer, og kanskje også daglige turer. Det er mange andre poster jeg også skulle ha skrevet, mye gøy som er hendt og tenkt, kanskje vil det bli tid tiil å skrive dem ned og legge dem ut i ettertid. Men tiden som småbarnsfar er knapp, og dyrbar, den gjelder det å ta vare på.

I dag var været sånn passe middels. Det var så vidt over null, grått, og med tilløp til vind. Ingen dag for langtur. Irina og jeg reiste rundt Bogafjell, for å gå i terrengte på baksiden der.

Som så mange ganger før gikk det feil i pakkingen min. Jeg glemte sjokoladen. Det er kanskje det viktigste, sammen med alt det andre viktige man skal ha med på tur. Sist søndag husket jeg riktignok varmdrikke til Dalsnuten, solbærtoddy, men toppen på den nye termokoppen var ikke låst, så alt rant ut i sekken. Det er også viktig, å unngå. Jeg ergret meg grønn over den sjokoladen, vi har jo så latterlig mye også av den nå, som vi i kjent stil har kjøpt inn på tilbud på grunn av datomerkingen.

Irina var derimot strålende. En kort tid hadde hun det for seg at hun snaut ville gå ti meter før det var tid for sjokoladepause. Og den kunne godt vare til turen var slutt. Jeg klarte alltid å lirke henne med, noen ganger i bæremeis, men det var altså en stund motoren trengte litt starthjelp. Nå, i år, har det vært null problem. Heller ikke denne gang. Hun løp av gårde, mens jeg i fortvilelsens håp så etter om jeg kanskje hadde lagt igjen noe sjokolade i bilen, eller hanskene, som jeg også hadde glemt.

I vår familie forlater vi stien. Det gjelder både i direkte og i overført betydning. Vi går ikke der alle andre går, der alt er kjent, vi skal opp i det ukjente, og opp det vanskelige. Første lille skogssti ville ikke Irina være med på, men i den andre hadde hun autostart. Rett opp fjellsiden.

Det er ikke bratt i det hele tatt, Bogafjell, og det er slett ikke høyt. Men Irina er tre år, bakken er gjørmet og våt, og det er fullt av løse steiner. Hun kravler seg opp likevel, på og utenfor stien. Den rene jakken og buksen er til vask med en gang, her hadde det nok vært bedre med noe regnklær eller vann- og skittavstøtende. Barn har ikke den bekymringen. De setter seg ned når de på, kommer seg opp og ned, der de kan. Irina har nettopp brutt denne koden. Det går lettere opp når man kryper, lettere ned når man sitter. Og så kan man vri og vende seg, om det er noe ekstra krevende.

Veldig kjekt valgte hun igjen og igjen den vanskeligste veien, der det var valg. På et sted ville hun opp på en stein, som ikke jeg hadde så veldig lyst å kravle opp på, jeg ville heller gå rundt. Steinen var glatt, men hadde et flatt parti hun kunne stå på før det bratte. Tre-fire ganger skled hun ned, uten kontroll, før hun gav seg, og jeg løftet henne ned igjen. Den siste gangen gikk det også i rulle, sånn at hun turnet rundt og endte sittende på rompa. Med et smil.

Nå var hun ivrig på litt mat. Jeg fikk henne opp enda et stykke, slik at vi kunne sitte på en avsats med utsikt. Der var det også vind. Enda så ofte jeg har vært i dette området, jeg har jo vokst opp her, og enda så lite det egentlig er, så kan jeg ikke huske akkurat dette stedet. Det var rester etter bål der, så at dette er et flott egnet rastested er godt kjent. Området vi ser utover var før terreng og dyrket mark, ispedd et og annet hus og bondegård. Nå tar de det vekk, og erstatter det med boligfelt og industriområder. Det går voldsomt fort, og er ikke sånn som jeg liker det. Man må kunne være i naturen, for å bli ordentlig glad i den, og med det ha et virkelig sterkt ønske om å bevare den.

Irina fikk ikke noe sjokolade. Yoghurten spiste hun litt av, det samme med appelsinen og med clementinen. Jeg traff ikke helt med turmaten for henne. Men hun var likevel godt fornøyd, og stormet videre, mens jeg forsøkte å samle sammen sakene. Irina ville ned igjen samme vei, tilbake, men jeg fikk henne videre på en runde. Med det ble turen også et stykke lenger, og vi kom oss enda høyere opp.

Det er viktig å ha ideer, sånn at turen ikke bare blir å gå. Det må skje ting. Særlig for barna. Et tre hadde falt ned i et åpent område, sånn at stammen lå rank og fin, og klar til å klatre på. Irina er for liten til å klare det selv, det er også litt skummelt, når det blir mer enn en meter over bakken. Men hun får prøve, og hun finner sannelig ut av det. Hun legger seg ned, og kryper som en snegle, noen centimeter. Hun er helt trygg, når hun sitter, selv om jeg ikke holder henne. Jeg kan gå langt unna, og fotografere. Hun vil bare videre opp. Gå, mens jeg holder henne i hånden, eller krype, noen centimeter. Når jeg holder henne i hånden, så har jeg min egen hånd over mitt eget hode. Det er ikke sånn at jeg holder henne fast, og har god kontroll om hun skulle falle.

Videre er det bare noen meter før vi kommer til stien ned igjen, langs beitemarken. Det er markant atskilt med et gjerde, typisk for området jeg er vokst opp i. På den ene siden er beitemarker for sau og kveg, på den andre siden skog, som verken er særlig stor eller særlig tett. Dette er Sandnes-terrenget. Irina går over gjerdet, til beitemarkene, her er det hun som bestemmer, og hun vil ikke straks opp eller ned stien. Hun går over en liten myr til beitemarkene. Der går hun helt opp til det nest øverste gjerdet, nesten opp til boligfeltene, det som ikke var der da de eldste søskenbarnene hennes ble født, og først der er det hun snur. Hun har gått nesten opp til toppen.

Nå er det dog ned igjen. På det åpne landskapet med beitemarkene blåser det litt, så jeg får oss tilbake over gjerdet igjen. Der er stien ned på det aller bratteste. Det er så vått at det er tilløp til bekker, her og der er det frosseet til is, og alle steinene er løse og gjørmete. Jeg lar Irina komme seg nedover så langt hun kan, før jeg hjelper henne. Det gjør hun på rompa, og buksene får forsikret seg om at de skal være skitne.

Til slutt holder jeg henne i hånden, og går det i mitt tempo. Irina kan hoppe og fly. Hun er godt vant, og hun liker å presse grensene sine, slik de aller fleste liker, når de får lov. Også her, når turen går mot slutten, gjelder det å ha ideer, så det ikke blir monotont. Det er opp på en stein, hoppe litt, se på et tre, høre en fugl, snakke sammen.

Da vi er over det verste partiet, går Irina selv. Og da går hun ikke, hun løper. Sånn det er så herlig barn gjør, raskest mulig til nye steder å se, nye ting å gjøre, oppdage verden så fort som mulig. Da hun får se bilen, jeg viser henne den, løper hun enda fortere. Den siste skråningen er også litt bratt, gjennom litt granskog, med avstand mellom trærne, men ingen gress og planter på bakken. Der det er for bratt, setter hun seg, og sklir, kravler, eller kryper. Slik det skal være.

Hjem igjen er det 5 minutter i bil. Der får vi også sjokoladen vår.

Skitur ved foten av Dalsnuten

Jeg liker ikke så godt å tilbakeposte innlegg. Men denne gangen gjør jeg det, for å få et innlegg på den dagen Irina og jeg hadde en helt herlig søndagstur ved foten av Dalsnuten. Her brøt hun virkelig mange grenser, og viste seg som den turjenta jeg gjerne vil ha henne som.

Siden hun ble født har hun og jeg vært ute sammen så godt som hver dag. Er det fridager, forsøker vi å komme oss lenger, gjerne opp i terrenget. Søndager er søndagstur. Året jeg var i pappapermisjon med henne, var det daglig. Hun har gått gradene, raskt, fra vogn, til bæremeis, til nå å gå selv. Og alltid har vi presset grensene for hva det egentlig går an å gjøre med vogn, med bæremeis, når hun går selv.

Etter at hun lærte å gå selv for alvor, har det ikke vært så altfor lett å få henne med. Hun har likt bedre alle slags aktiviteter, heller en lekeplass enn ut i naturen. Så mange lørdager har vi løst på den måten, og mange søndagsturer har vi gjort korte. Etter hun ble tre, har det ikke vært altfor mange helt skikkelige. Og vi har ennå ikke etablert at vi går uten bæremeis. Hun er tre år, så det er jo tidlig, men med Irina er det bare å komme raskest mulig til sånn det skal være.

I dag pakket jeg matpakke, solbærtoddy og sjokolade i sekken. Skiene hennes hang jeg utenpå, og så kjørte vi opp til parkeringsplassen ved Dalsnuten. Det er en enorm parkeringsplass, men i nye Sandnes er det mange folk, og de reiser alle til de samme utvalgte plassene. Det var smekkfullt. Vi fant bare allernådigst en plass å stå, med bilen, siden vi som vanlig var litt sent ute.

Irina var i praktslag. Ikke før var hun ute av bilen, før hun løp av gårde. Jeg hanglet meg etter, uten helt å få hektet på alt som skulle på sekken, og alt som skulle på meg selv, og på Irina, skikkelig. Irina gikk latterlig lettkledd, alle de tykke klærne var hos meg, men det bekymret henne ikke det minste. Hun beveget seg varm. Og hun stakk fra meg da jeg måtte på do lite grann, så langt frem at folk spurte for sikkerhets skyld om hun var min, hun jenta som satte av gårde på egen hånd, oppover.

Jeg har også denne driven Irina ser ut til å ha, at det gjelder å komme seg opp neste høyde, rundt neste sving, for å se hva som var der. Hun kan umulig være kjent i dette terrenget, umulig å huske hvordan det var da hun gikk her, og var to år, og med bestemor. Det er en tur min mor og jeg har tatt flere ganger, på denne tiden av året, også før Irina ble født.

Da vi passerte den første, mørke granskogen gikk Irina med på å ha på seg litt mer klær. Hun fikk en ordentlig jakke, hun fikk skisko i stedet for de fine støvlettene, og hun fikk en turbukse som kunne bli våt, utenpå den tynne innebuksen. Så var det videre.

Ingen andre forsøkte seg på ski. Men noen la merke til at vi hadde ski på sekken. Barn på tre år trenger ikke tykke snøen for å kunne gå, og ikke store flekken for å ha utbytte. Så fort det lå jevnt over grusstien, i et tynt lag, spente jeg skiene på henne, og så fikk hun gå. Da var vi ca 100 meter fra det vannet som ligger ved der den siste oppstigningen begynner. Og det var det vi tok rasten vår.

Den rasten fungerte utmerket. Riktignok hadde lokket på toddyen sprettet opp, så alt var rent ut, men Irina hadde eplejuice, og jeg hadde litt sjokolade. Mer enn spising, var det å renne opp og ned den lille skråningen på denne siden av vannet. Jeg har aldri vært på denne siden av vannet, på nedsiden. Vi har alltid gått opp på høyre side, og ned igjen på venstre. Oppsiden og nedsiden har vi aldri vært ved. Særlig nedsiden er fin. Der var det denne dagen også solrikt og flott,  og den lille slake hellingen var passe bakke for Irina på ski. Hun rant ned, mens jeg holdt henne. Hun er et stykke unna å finne ut av hvordan det skal gjøres, når det går et stykke nedover i ulendt terreng. Så er hun altså ikke mer enn tre år.

Herfra tok turen seg opp, slik turer så mange, mange ganger gjør. Det var allerede kjekt og fint, men nå ble det storveis. Irina hadde tendenser til å bli lei av skiene, særlig lei av å ramle med dem, og jeg vet av erfaring hun kan bli veldig kald på føttene om hun får snø inn i skoene. Da kan hun også bli litt passiv. Så jeg geleidet henne nedover, denne lille markflekken, på nedsiden av vannet ved Dalsnuten.

Vi kom til et lite gjerde, der passet det å ta av skiene, og jeg benyttet anledningen til å kjenne på føttene til Irina, og finne ut at de var helt fine. Alt var greit. Jeg viste henne også en liten robåt, som lå nedfrosset i isen, selv med islagt vann inni. Og jeg begynte å hive isklumper og isflak ut på isen. Det var nemlig en liten myr med litt myrvann og is på, på vei ut til det store vannet. Der var det rikelig med isflak å løsne, og rikelig med muligheter for Irina å få trene seg å gå på isen, og få lært seg hva slags is som holder, og ikke, og hvordan man skal gjøre det.

Vi var der sikkert en time. Fra det var dag, til solen begynte å gå ned. Irina gav seg aldri med å hive is på isen, eller ned i vannet i den lille kanalen som rant, og jeg gav like utrettelig nye isbiter å hive. Aldri kommer jeg til å si til Irina at vi må gå, sånne øyeblikk. Aldri er det noe viktigere å gjøre.

Omsider, da vi skulle bevege oss videre, var vi i skyggen, og det var kaldt. Irina satte av gårde først, mens jeg ordnet sekken. Terrenget er ingen hindring for henne, ikke når hun ikke har ski å skyve på. Hun kom seg over gjerdet, når jeg fikk vist henne hvor vi skulle. Og hun satte av gårde videre oppover, opp til vi kom i solen igjen, og kunne juble over det.

Så var det sjarmøretappen ned. Her fikk Irina endelig skjønt hvordan hun skal gå i terreng, hva hun skal gjøre når det blir for bratt, og hvordan hun skal løse det når det blir vanskelig. – Ja umeiu, ja umeiu, sa hun igjen og igjen på russisk, – jeg klarer det, jeg klarer det. Hun var ikke i nærheten av å måtte ha hjelp, ikke noen steder. Hun gikk langt foran, eller langt til siden for meg, helt selvstendig, og helt lykkelig. Engang prøvde hun til og med der det var for høyt, sånn at bena ble hengende og dingle, og hun ikke fast grunn under. Også der kravlet hun seg opp igjen, og prøvde på nytt, lenger unna. Ingen hjelp, ingen problem.

Nederst var det is på det første vannet også, selvfølgelig. Der var det et annet barn som lekte, med sine foreldre. De kastet is på isen, begge. Og de kom så smått i lek. Begge var tospråklige, så de snakket ikke så mye som andre treåringer gjerne gjør, og det var ikke helt umiddelbar og trygg kontakt. Men særlig Irina gir seg ikke, og prøver på ny og på ny, til det blir en slags lek ut av det.

Far til denne jenta prøver seg på isen. Den er nok ikke helt trygg, så han åler seg utover på magen. Den lille jenta hans, åler seg også ut. Jeg sender Irina etter dem. Hun har gått av å være i kontakt med folk. Isen holder kanskje ikke meg, men den holder ganske sikkert henne. Å falle gjennom isen er farlig, så det skal man ikke risikere, men den er tykkere utpå enn inne på land, og når man faller igjennom, er det alltid fordi man har gått på farlige steder. Her kunne det være farlig borte ved noen siv, og borte der den lille bekken rant ut i vannet. Så var det usikkert for oss voksne helt inne med land, der så mange hadde ødelagt isen at den ikke hadde fått frosset skikkelig fast.

Jeg skal ikke si det ikke var skummelt. Far til den andre jenta var der ute og passet på, han var herfra og bedømte isen til å være temmelig tykk. Så når det var trygt for hans barn, var det trygt for mitt også. De to barna holdt snart opp å krype, og løp omkring. De moret seg med å slenge isklumper, og det var alltid noe eget når de slengte dem for langt og i feil retning. Da var det viktig de hørte på oss, og ikke løp inn i sivet, for eksempel.

Irina lekte vel over en halv time der ute på isen. På den tiden lærte hun seg også å gå på is, noe hun har hatt problemer med og vært litt engstelig for tidligere. – Jeg klarer det, jeg klarer det! ropte hun nå, på russisk. Den andre lille jenta falt et par ganger, Irina falt aldri. Hun har motorikken i orden, supergullet vårt. Så har hun også vært i tidlig trening, og så raskt som mulig kommet seg til enhver utfordring, og alltid i form av lek.

Fra vannet og inn var ren sjarmøretappe. Irina løp, mer enn gikk, slik hun pleier å gjøre det. Vi var begge veldig lykkelige da vi reiste hjem, det hadde vært en skikkelig tur.