Andre påskedag, 2020

Så avslutter jeg den lille runden med bloggposter påsken 2020. Det har vært en spesiell påske, en påske som ikke skiller seg så veldig ut fra hverdagene rundt den. Det er mye å stå opp, være inne, og gå korte turer med få folk. Ingen av de vanlige påsketradisjonene har vi fått gjennomført skikkelig.

Påsketurene hadde hittil gått på hver sin side av Figgjoelven, Foss Eikeland, og i dag gikk den til Melshei.

Det var Irina og jeg, og bare oss to. På vanlig vis kom vi oss sent ut, klokken var over ett, og det var som vanlig veldig, veldig mange biler på parkeringsplassene. Olia hadde bakt piroger med epler, de var varme, og ville kanskje holde seg varme til vi skulle spise dem.

Lille Irina var villig til å bli med på tur i dag. Hun har i det minste lært seg igjen at det er kjekt. Hun var godt i laget, og løp over den lille stien, til den lille haugen, vi har gått den i mange tiår. Fullt av bilder. Fullt av minner.

I dag føk lille Irina opp den lille knausen straks vi kom til den. Hun er fem år. Dette er første gang, egentlig. Det er jo veldig kjekt å gå i terrenget. Men en del av følelsen er tapt. De bygger seg inn i Melshei fra alle kanter.

Og fra utsiktssteinen ser vi bort til vindturbinene på Skorveheia, Ålgård. Og de på Høg-Jæren. De snurrer og snurrer. Folk blir mangemillionærer av dette. Vi mister litt av naturopplevelsen. Og de ansvarlige politikerne har skamløshet nok til å skatte oss for dette. Vi må betale for strømmen vi ikke engang får brukt.

Det begynner å hagle litt også der oppe på toppen. Eller, det er jo ikke noen topp, akkurat, det er bare en liten høyde, et lite utsiktspunkt, på veien videre. Jeg må dekke Irina med jakken hennes, mens det hagler. Hun har spist en kvikklunsj, jeg litt melkesjokolade.

Selv ikke jeg har overtalelseskraft nok til å få med meg Irina videre. Hun må på do også. Vi tusler ned mot bilen igjen. Og på vei mot bilen, kommer solen. Det er fremdeles kaldt i luften, og det er vind, frisk bris, 11 meter per sekund. Vi finner likevel en stein å sitte på, helt nede ved bilene, ved parkeringsplassen. Spiser noen av pirogene. Varme og gode. Reiser hjem.

Det har vært en god påske. Tross alt. Men nå går det an å si at det skulle være mulig å ha påsken, mye bedre.

Påsketur på langfredag til påskeplassen

Jeg tok inn langfredag i tittelen for å få frem at det var ikke bare en lystig påsketur, selv om det var veldig kjekt.

Det er år 2020, og vi har allerede gått disse påsketurene i 20 og 30 år, og enda lenger. Fra 1990 og fremover har vi mange bilder, og etter hvert digitale bilder, så vi kan se. Her har vi gått gjennom livet, med forskjellige tanker og gleder og bekymringer i hodet, forskjellige liv å leve.

Nå er det vesentlig annerledes. Korona-viruset er selvfølgelig en årsak, som gjør det veldig, veldig synlig. Men det er også andre ting. Disse turområdene er liksom ikke lenger så beskyttet. Sandtakene trenger seg innpå så det blir synlig, pukkverk, heter det vel, og enda en stor vei planlegges tvers igjennom terrenget vi går i. Byggefeltene trenger seg frem, og blir synlige. Alt som folk tjener penger på, får klarsignal. Folk skal visst leve livene sine bak en skjerm.

Og så er det så forunderlig skjønt, med generasjonene, mor, jeg, og mitt lille barn, livet som går videre. Resten av slekten er ikke med, det er bare vi tre, denne gangen. Og vi går til påskeplassen, til Møgedalshølen, fordi det har blitt vanskelig å parkere nær Åslandsnuten, og mor synes det er trygt å kjøre bare kort fra Klepp til Foss Eikeland. Da turen starter, har vi jo en slags ide om å komme oss oppover mot nuten, men vi vet nok at den er ganske urealistisk. Irina er ennå ikke mer enn fem og et halvt år.

Og hun løper av gårde. Hun har fått det for seg at hun ikke liker tur, og at hun blir sliten, men hun glemmer det straks vi er ute. Det er tettpakket med folk ute, vanskelig å få parkert, og folk som går forbi eller bak eller foran, kontinuerlig. Stadig ser vi også noen som har tatt noen av de mulige rasteplassene, og også noen av de vi egentlig aldri har tenkt på skulle være mulig.

Det går radig innover, langs de nedlagte jernbanelinjene til Ålgårdsbanen. Her gikk det tog før jeg var født, men så fant man at det var ikke vits med toglinje fra Ålgård og Figgjo til Ganddal og Sandnes, og innover til Stavanger. Det ble jo en grei nok turvei i stedet. Ved nedlagte Bråstein stasjon kan vi ta til høyre eller venstre. Mor blir nesten litt sentimental, da vi tar til venstre, og får oppleve påskeplassen enda en gang. Nå med hun, jeg og Irina. Her har vi vært mange, mange ganger, og stort sett mens far levde. Minnene er langt fremme i hukommelsen.

Vesle Irina har ennå ikke noen klar forestilling av at hun har hatt besteforeldre, eller at hun kunne hatt, men at de er døde. Hun lever livet nå, med det som er nå. Påskeplassen er også endret, med diger gapahuk, folk vil ikke sitte ute selv i friluft, lenger. Bygget er for de som vil fiske laks. Det er nesten litt feigt. En ting er hvis man hogger trærne og frakter tømmeret selv, for å få en føling av hvor vanskelig det er. Men når alt fraktes av maskiner, og alt bare dreier seg om en sum penger, så er det ikke så gjevt.

Plassen er opptatt av en vennegjeng som vil telte, men vi går bort dit likevel. Finner oss en plass en tanke lenger under, med de to robåtene, en stein der. Stedet heter Møgedalshølen, Figgjoelva går i en høl, her, en liten kulp. Og her fikk vi et fantastisk skue, aldri har jeg sett sånn før. Digre laks, hopp og spratt. Først trodde jeg det var folk som kastet stein i vannet, det plasket så markant, men det varte ikke lenge før vi fikk se laksen i hele sin skjønnhet. Det var rikelig, flere steder i vannet, helt sikkert flere forskjellige laks. Jeg tenkte med meg selv, at det finnes ikke noe mer meningsfylt enn å se utover et sånt lite tjern, liten høl, og vente på lappen skulle hoppe. Selv Irina syntes dette var interessant. Det var naturen som viste seg for oss. Hva vi har lyst å ta vare på.

Mor hadde som alltid med rikelig med niste. Vanligvis pleier vi å grille pølser i påsken, pølser på spidd, men ikke nå. Nå var det vanlig turniste, med fylte horn, og litt forskjellig sjokolade. Kaffe, kakao og brus. Det tar tid å spise det, og vi blir underholdt av laksen som hopper og spretter. Irina er helt med, kjeder seg ikke i det hele tatt. Hun sitter og ser på laks hun også, snakker i vei, og spiser sjokolade og boller og drikker brus. Så får vi lekt litt gjemmeleken og doktortikken, og så er det på tide å tusle hjemover.

Det har allerede blitt litt kaldt. Temperaturen var ganske god på vei bort, riktig sånn at tanken om kortbukse presset seg frem, og det samme at vi godt kunne tatt med badetøy. Ingenting av det ble et savn, akkurat. På vei hjem var det bare Irina som greide å gå uten jakke. Så er jo hun til gjengjeld utrolig, 5 år og liten, og så vil hun bare ha et par gensere på seg. Riktignok måtte hun gi tapt for litt hikke, her på hjemveien, men noen jakke fikk vi ikke på henne, og heller ikke noen tykk genser. Når jeg kjente på hendene hennes, var de helt varme og gode. Varmere enn mine, faktisk. Søtt gav hun meg en pinne å holde på. – Den er varm, sa hun. Og det var jo riktig. Hun hadde selv holdt på den.

Påsketur

Det er ikke som før å gå på tur. Det er flere grunner til det.

Korona-viruset har låst landet vårt ned. Lille Irina og jeg kan gå ut, for vi er jo hjemme med hverandre uansett hele dagen. Men det er ikke så lett å få med resten av familien som det pleier å være. Det er ganske uvirkelig.

Og så får ikke folk reise på hytta eller til leiligheten i utlandet eller noe sted. Alle er hjemme i påsken. Det legger press på turområdene. Og gjør at det er riktig folksomt, der vi går. Selv om lille Irina og jeg la turen vår til noe såpass halvuvanlig som Skjelbreidtjørna. Pleier aldri være noe folk der. Nå var det riktig folksomt. Vi fikk parkert, bare fordi det var noen som akkurat kjørte ut.

Stedet er ikke noe stort. Så det var nokså tettpakket rundt det lille fjellet. Ganske merkelig å gå tur i naturen som man går tur i en park.

Noe av årsaken er også at så kolossalt mange av turområdene blir tatt fra oss. De blir til byggefelt, eller de bygger veien slik at det blir klønete å komme til. Det øker presset på stedene som er igjen, og der det finnes plasser å parkere bilen. Her er ikke jeg bortskjemt, trenger ikke være rare plassen, men det lar seg ikke gjøre om det finnes noen veiskulder, og det er det vanskelig å finne i mye av det som kunne vært turområder.

Nåvel. Det er Skjærtorsdag i dag. En ordentlig helligdag. Påsken er i gang for alvor. Selv om kontrasten mellom påske og hverdag ikke er så stor som den pleier, i alle fall ikke hos oss. Jeg tar meg også i å tenke om mon ikke lille Irina har feiret samtlige av sine påsken i Kiev? I alle fall er det i år første gang vi planlegger påskeegg til henne, og det er hun mildt sagt opptatt av.

Med lille Irina går det bra. Det må jeg kunne si. Hun har fått med seg at det er virus, og bruker det som forklaring på at det verken finnes frosker eller edderkopper, med barnets herlige logikk. Vi har akkurat nå begynt å leke ja- og nei-leken, der det ikke er lov å svare ja eller nei. Slik Irina har forstått den, og vi leker den, så kan verken den som spør, eller den som svarer, si ja eller nei.

Og hun er bare helt nydelig. Konsentrerer seg helt enormt, men har kolossale vansker med å komme seg unna oppfølgingsspørsmål som «gjør du det»? Liknende teknikk bruker hun på meg, men så sjarmerende at jeg må bare tape overveldet av hvor søt hun er. – Liker du fisk? – Det gjør jeg. – Gjør du det? – Jeg gjør det. – GJØR du det? Ja. Tredje gang klarer jeg ikke annet enn å si ja.

En annen gang var hun enda mer overbevisende, og lurte på om jeg likte show hundre, tusen, million, hundremillioner, tusenmillioner, milliarder, og så hundre milliarder. Da måtte jeg svare ja.

I det siste har det vært litt vanskelig å få Irina med på tur. Jeg må lure og lirke litt. Hun sier hun blir sliten, hun vil heller på lekeplassen, heller gjøre noe annet. Men det er heldigvis ikke ennå sånn at hun vil jeg bare skal gå et sted, uten henne, når jeg skal av gårde. Hun blir med.

Og i dag ville hun egentlig til Sandve-parken. Men hun fant seg i det da vi kjørte til det som åpenbart var en tur. Og hun ble ikke sliten, som hun pleier å bli, eller pleier å si at hun blir, hun løp av gårde, og hadde det rett og slett veldig, veldig gøy.

Vi gikk rundt den lille knausen, rundt svingen, men der var det ikke noe fint å sitte, så vi bestemte oss for å gå litt oppover. Og sannelig løp ikke lille Irina helt til topps! Vi skulle finne den beste plassen, og det ble hun ivrig av. Jeg hadde en plass jeg mente var best, lunt, inntil en steinhelle, sånn det finnes tusenvis av i vårt herlige område, og som det er verdt å bevare tusenvis av, også, men Irina enset ikke denne, og løp videre. Hun skulle til topps!

Og der satte hun seg på den aller øverste steinen, en slags liten varde. Der skulle hun sitte. Hun hadde løpt opp hele den den lille knausen på minutter, det gikk rett opp. Sånn er barnekrefter! Oppe på toppen var det litt kaldt, blåste rester av vintervind, så der måtte lille varmeovnen ta på seg jakke. Vi er varmblodige i vår familie, sjelden er det jeg som fryser, men Irina er utrolig. Det var ti grader og skyet. Irina løp omkring uten jakke, uten lue, uten ekstra genser. Merkelig.

Jeg hadde laget solbærtoddy, og tradisjonen tro sølt ut hele innholdet i sekken. Sånn pleier det å være, de gangene jeg ikke glemmer den.

Og mor Olia hadde for lengst spist opp alle de fire appelsinene vi hadde kjøpt inn til påske. Så vi hadde et par skiver med brunost, og litt vann. Og sjokolade. Enkel servering, kan man si.

Ikke at det gjorde Irina noe. Hun spiste sine biter sjokolade, og så var det å leke doktortikken der oppe. Da var det av med jakken. Og fyke frem og tilbake på det lille platået. Veldig gøy, akkurat som på terrassen, bare kjekkere!

Ned igjen, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er engstelige for Irina enn jeg var for meg selv, da jeg var lite barn. Nå husker jeg ikke hvordan mor og far var med meg da jeg var 5 år, men da Irina ubekymret satte kursen nedover første og beste sted, sa jeg at der kunne det være skummelt. Jeg lot henne ikke gå så langt at hun fikk finne ut det selv.

Vi gikk ned den aller tryggeste plassen, som også gav oss en illusjon av å være på rundtur, og ikke bare frem og tilbake samme vei. Ved et punkt trengte Irina en fars hånd å holde i, men det var bare forsikring, hun holdt den et sekund, og forserte den lille hindringen med sjokoladebit i hånden. Hun har lært seg at hun må sette seg ned for å komme seg ned der det er vanskelig, viktig å lære i ung alder.

Og så var det å løpe ned skråningen. Der vrengte hun foten, og vi måtte ha en gråtepause, der hun satt under jakken. Sjokolade hadde hun allerede, så det var ingen ekstra trøst der. Og foten var snart god igjen. Løpe videre.

Jeg fikk lirket henne gjennom en annen port enn hvor vi var kommet, hele tiden for å late som vi gikk rundtur. Vår port var noen hundre meter fra den vi var kommet inn gjennom.

Så prøvde jeg å få henne inn i terrenget, da vi straks kom til en ny port ved den lille grusveien, og det var et fareskilt der (det skyldes at det er et lite damanlegg der, så varselskiltet er nok pålagt, om at damanlegget er der, som alle kan se). Og da kom vi til en liten bekk der vi kunne lage en demning.

Dette var skikkelig. For første gang var Irina i en lek der faren var vel så ivrig som barnet. Jeg leker lenge og vel med henne, og har gjort det hele livet, men det pleier nok først og fremst å være fordi hun synes det er kjekt, og så er det ingenting som er kjekkere for meg, enn at hun har det kjekt. Demning kan jeg lage for egen maskin.

Irina skjønte bare sånn cirka konseptet, og la sine steiner alle mulige plasser i vannet, men hun likte det godt, og enormt godt, da jeg med en liten stein gravde ut en bitte liten kanal, som gav deler av bekken nytt løp. Hun også stod og heide da de første dråper vann kom ned!

Så var det ren barnelek, med å kaste stein i vannet. Der er jeg med så lenge Irina synes det er kjekt. Og til å kaste stein i vannet, var det en fantastisk plass vi hadde funnet. Forsyningen var endeløs. Vi kunne kaste og kaste og kaste, og det var det vi gjorde. Igjen var det fascinerende å se hvor fullstendig hengitt til leken det lille barnet er, hvor uforbeholden hun er i sine utrop, og hvor ivrig hun er på å finne en ny stein når den forrige er kastet.

Dette var en bra tur! sa Irina, da hun løp hjem, rundt meg. Det er dette som er tur, kunne jeg bare sagt.

Godt nytt år – 2020!

Det er noe eget å stå med et glass cognac i den ene hånden og ingenting i den andre, på årets siste dag, i det et nytt tiår begynner, på sin egen terrasse og se på fyrverkeriet. Irina og Olia var i nærheten. Huset var sånn delvis pyntet. Det er en sterk lykkefølelse. Vi tre holder sterkt sammen.

Også Irina liker seg enormt godt når Olia og jeg holder henne begge to, og kysser henne på hvert hennes kinn. Hun hadde stjerneskudd i går, hun var med på feiringen. Men da vi en stund inn i det nye året gikk ned på plenen, for å se enda bedre, så ville hun heller leke tikken, og la på sprang.

Vi holdt det gående til nærmere to, vi tre, på vår lille fest. Veldig kjekt, veldig verdig, et nytt tiår er begynt.

Den første dagen – som også er min fødselsdag – ble brukt av meg til å på plass alt som er av data og ting jeg har skrevet og annet, klart for et nytt år, det gamle på sitt sted. Jeg våknet lenge etter åtte, Olia og Irina langt ut på formiddagen, og det var en langsom dag, som første dag i et nytt år skal være.

Sånn i to-tiden reiste Irina og jeg på tur. Jeg tenkte på det, da vi kjørte, været var hvitt av skyer og med duskregn i luften, dette er været å gå tur i. Når det er solskinn er det spinnenkelt, like enkelt som å ha det fint i medgang. Det er når livet byr på hverdagen, selv på en festdag, det gjelder.

Vi reiste opp til det vi kaller hundeskogen, og som vi ser det navnet er i ferd med å bli innarbeidet, der rundt Bråsteinsnuten. Dette er et lite skogsområde mellom E39 og Figgjoelven, med Bogafjell som en veldig naturlig grense mot nord, og markene rundt Bråsteinsnuten til å avgrense mot sør. Det er en liten skog, egentlig litt tungvint å komme til fra oss på Lundehaugen, siden vi alltid må kjøre rundt, selv med alle nye veier de anlegger nå om dagen. Årene vi ikke hadde bil gikk jeg lett til fots for å komme hit, men turene endte da opp med å bli mellom en og to mil, etter at jeg hadde gått på kryss og tvers litt.

Dette skulle være en kort tur. Så vi kjørte.

Tidene forandrer seg. Før var det aldri mange biler parkert her. Nå er det selv på en sur dag som denne, tilnærmet fullt på den lille parkeringsplassen. Sandnes har i mange år vært Norges raskest voksende kommune, og det merkes. Det er mange folk her.

Vi parkerer bilen, og smetter ut. Irina er litt skeptisk, men kommer ut helt uten protester. Hun har ikke begeistringen for tur ennå, hun foretrekker lekeplasser og lekeområder, noe jeg har tenkt å gjøre noe med. Det er naturen som er lekeplassen. Den fornyer og reparerer seg helt av seg selv. Den trenger ikke noe vedlikehold, først når det blir parkanlegg og lekeplasser, trengs det. Og da har alle som har levd en liten stund sett det, at når pengene tar slutt, forfaller anleggene og lekeplassene. Alle lekeplasser som fantes rundt meg da jeg vokste opp, er nå gamle og nesten ubrukelige, pengene er gått til de nye i de nye byggefeltene, som skal få lov til å være fancy til også disse blir gamle.

I skogen liker Irina å løpe om kapp. Hun setter av gårde, full fart. Det er hundeskogen, her går hunder uten bånd, det er et slags uformelt friområde fra båndtvangen. En hund, jeg tror de heter grønnlandshund, en slik grå og hvit som trekker hundeslede om vinteren, en slik kommer løpende mot Irina, og hun liker det ikke. – Njet, njet, sier hun på russisk. – Det er bare en hund, sier jeg, og klapper den, og lar den lukte på hånden min. Også Irina lar hunden gjøre det. Vi er vant med hunder.

Irina får velge veien vi skal gå, og til min glede velger hun lang løype, sikkert uten å være klar over det selv. Vi går veien til endes. Helt bort til grinda med gården på Foss Eikeland, innerst i Foss Eikeland. Da begynner også Irina å få nok av tur, og vil hjem, eller sitte på skuldrene. Jeg har prøvd ut triksene, vi har løpt kappløp, gått på morsomme måter, og lekt gjemmeleken. Nå kastet vi også pinner i vann, gjørmete, ekle pinner, i skikkelig sølevann. Men så var det tomt. Så måtte hun opp på skuldrene.

Og nå var turen også en liten prøvelse for meg. En kort stund. For første gang på lenge fikk jeg puls og svette igjen, høsten har vært travel, men ikke med trening. Jeg har gått her siden jeg var liten, med mor og far oftest en ganske fast rute, ned mot Møgedalshølen, eller opp mot Bråsteinsnuten, på den siden der. Alene og for meg selv har jeg gått på kryss og tvers overalt. Og igjen og igjen latt meg overraske over hvor store avstandene er, selv om de er små. Det tar tid å gå dem. Det finnes steder du ikke visste om, eller har glemt.

Og når det er småregn, blir det søle på marken. Med Irina på skuldrene og lave sko var det ikke bare lett. Og når det gikk litt oppover, merktes det, jeg må nok komme meg noen runder rundt Frøylandsvannet igjen. I en alder av 46 år kommer god form ikke gratis, selv om den for meg kommer billig, for meg og for de fleste. Det er bare å komme seg ut og bevege seg, helst litt fort, så kommer du i form, og blir blid og ved god helse.

En kort stund var vi også litt usikre på veien, det vil si jeg var det. Irina satt trygg på skuldrene og forstyrret meg. La hendene eller håret sitt over øynene mine, dro ned luen og dro ned hetten, med vilje og tilfeldig. Det er plent umulig å gå seg vill her, ikke om det ikke blir mørkt, og mørkt var det i ferd med å bli, på en av årets aller mørkeste dager.

Men jeg har jo også gått her veldig ofte, og kjenner det sånn cirka, selv en sånn for oss sjelden sti som vi var på nå. Jeg husker jeg gikk inn i en skog, og kom over et lite fjell, en liten knaus, der det var mye lenger og vanskeligere enn jeg trodde. Så vi gikk en annen vei denne gangen. Det var skilt også, både her og der, men vi stolte mer på magefølelsen. Vi var ikke sikre på hva parkeringsplassen het, heller, og ikke sikker på om vi ville ta raskeste vei dit. For meg er det vel så viktig med nye veier. Både på tur og i livet. Det er bra å være steder man ikke har vært før. Der de ukjente muligheter åpner seg.

Vi rastet ved det lille tjernet ved foten av Bråsteinsnuten. På andre siden av der vi pleier. Vi hadde ikke mye niste, litt toddy av oppvarmet solbærsirup og litt sjokolade. Irina satt seg ned, og gjorde buksen sin skitten. Jeg stod.

Så gikk vi videre, nå fikk Irina gå selv. Jeg snakket om hvor kjekt det var å gå med henne, at her hadde jeg gått ofte med min mor og far, og helt alene, og med Irinas mor, min Olia. Nå var det veldig kjekt å gå med deg, Irina, sa jeg til henne. Det likte hun godt, og smilte og fortalte. – Her har vi gått siden du var så liten at du nettopp var i stand til å sitte i bæremeis, sa jeg til henne. – Den gang var du så liten at du snakket ingenting, men det var også veldig kjekt. Nå snakker du, og det er veldig kjekt det også.

Opp den bratte bakken gikk det på Irinas egne føtter. Det var å sette i gang en samtale for å få henne med på det, få hjernen til å jobbe med andre ting enn at det var slitsomt. Så var det over gjerdet, og ned bakken på andre siden. Der løp hun. Og så var det opp på skuldrene igjen, og hjem.

Der ventet middag, enda en gang Fenalår og fløtegratinerte poteter. Men nå rester.

Og så var det en stille ferd mot juleferiens slutt, hverdagens begynnelse. Året er i gang. Vi har alltid vært det.

 

Fjerde søndag i advent

I dag skulle jeg gjerne hatt mulighet til å legge ut bilder på bloggen igjen. Vi hadde tur til Jærstrendene i årets beste lys, årets mørkeste dag, solsnu var 0519 i morges, den sto lavt på himmelen hele dagen, og havet og sanddynene og himmelvelvingen, det er nydelig.

Alle skulle hatt jærstrender å reise til. Det er uvurderlig, naturen, det gir slik styrke til sjelen, slik ro i  sinnet, slik optimisme og glede i hele kroppen. Den er bare en biltur unna, og den tiden i livet jeg ikke hadde bil, var den en sykkeltur unna. Det er viktig å ta vare på, skulle ikke være oppe til forhandling.

Jeg har en god juleferie dette året. Jeg har hatt mye å gjøre, svært mye å gjøre, og jeg har hatt det stabilt og trygt og godt hjemme.

Nå er det julefred, sjelefred.

Vi skulle liksom bare stikke ut en tur på stranden, på vei til mor. Hovedsaken var å tenne adventslys og spise julekaker. Skulle være. Men så var det stranden som ble hovedsaken, enda en gang.

Lille Irina på 5 hadde ikke lyst på stranden. Hun sa klart i fra, igjen og igjen og igjen. Da vi kjørte hjemmefra, da mor ringte og spurte hvor vi skulle parkere, og da vi var kommet frem.

Men også hun ble overvunnet, selv små jenter på fem. Det er noe med luften og lyset, og optimismen. Hun gråt sine modige tårer, fordi vi ville ha på henne en kjeledress. Vi kommer fra en familie som virkelig ikke kler på barna for mye, vi er varmblodige, og tar lett på ting. Men hun hadde bare på seg en strømpebukse og et bittelite skjørt. Hele planen var jo at hun skulle ha på kjeledressen over. Hun nektet imidlertid plent.

Og fikk slippe. Kjeledressen ble lagt i sekken, der den ble liggende, hele turen.

Det er Sele, en av jærstrendene, prakten som går fra Sola via Ræge til Ølberg, og videre via Vigdel til Hellestø, og videre til Sele og Bore, og lenger unna Orre og Refsnes. Vakrere og vakrere, villere og villere. Dette er natur sivilisasjonen ennå ikke helt har tatt. Her er det mulig å se samme syn som de så for tusen år siden, hav møter himmel.

Tur til Karten og Brusaknuten

I dag fikk vindkraft være vindkraft. I hvert fall for en stund. I dag var det ut på tur, i en sjelden familiekonstellasjon med mor, Trude, Lars og jeg.

Olia og Irina er i Kiev, så jeg er for meg selv noen uker nå. I går var jeg invitert til middag hos mor, og reiste dit, etter nok en dag, full av vindkraft, og engasjement mot vindkraft.

Våren har kommet til Rogaland. Det er kortbuksevær, i hvert fall for oss som strekker det litt, og det begynner å merkes at lyset varer lenger om dagene. På trærne er knoppene i full gang med å skyte fart. Store deler av dagene går an å bruke på terrassen. Hos mor var det også god stemning, og god mat. Siden jeg skulle sove over, ble jeg servert vin. Og så var det TV underholdning med avdøde Jon Skolmen, akkurat som jeg var et lite barn igjen. Bare at jeg ser det med helt annerledes øyne nå.

Og så var det å våkne. Spise frokost. Og ha litt formiddag. Klokken 1300 skulle vi være hos Trude, og klokken 1301 var vi der.

Så satte vi oss i bilen, og kjørte av gårde. Digre, hvite vindturbiner poppet opp der de ikke skulle være, og jeg kjenner det dirre i knyttneven. Jeg er så i mot dem, og kan ikke skjule dem. Lars er for, mannen til Trude, min søster. Det vil si, han er bondesønn, praktiker, og usentimental til noen av skadevirkningene. Jeg er fyret opp av ukevis med intenst arbeid, og kjører i vei med argumentene mine. Mange blir parert, og vi skjønner jo at det er ikke vits å gjøre seg til uvenner over dette her. Det er en solskinnsdag, og en dag med humør.

På Undheim kommer de opp igjen. Og nå er de så mange, de er drysset ned som digre nåler, og spinner i kontrast til landskapet. Grønt og gress og gult og stein, trær og fjell, Jærheiene. Og så digre tårn av noen turbiner. Diskusjonen fyres opp igjen, og jeg får napp på en av skadevirkningene, skyggekast. Den er han med på. Og så ler vi av at det er dette temaet vi må holde, når han og jeg snakker om vindkraft.

Straks må jeg si han og jeg har en annen tilnærming. Han har slekt som er grunneier, og som har solgt til en utbygger. Han er fornøyd, men naboene har ingen grunn til å være det. De må leve med skyggekastet, og får ingen penger for det. Den er grei. Et annet sted har han slekt som har fått vindkraftvei gjennom marka, og dermed kan kjøre og komme lettere til, her og der. Han har også kjenninger som har jobbet med vedlikehold av turbinene, og han forklarer meg hvordan det gjøres. I dag er det omtrent helautomatikk. Anleggene gir omtrent ikke arbeidsplasser, og det lille som er, kommer fra Danmark. Så her også er han med på at dette ikke er noe grønt skifte for fremtiden, dette er ikke noe vi kan leve av.

Jeg tror han var mer skeptisk da turen var slutt, enn han var da den begynte, uten at det var noe mål. Og vi lever jo i et land der det er lov å diskutere, og å la meninger møtes.

Jærlandskapet er fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil la dette forstyrres av hvite turbiner, som bare drar øynene til seg, hvite og mange som de spinner. Det er et så vakkert land vi har, der fjell møter fjell i heiene innover. Man går opp på toppene, og har utsikt utover, mot havet, og mot fjellene. I mange retninger spinner turbiner og forstyrrer, men det går også an å se, så blikket får være i fred.

Og terrenget er så vennlig. ,Jeg tror på dette med min barndoms dal, hjemstedet, der man vokste opp. Særlig hvis man vokste opp lenge på samme sted, og ble rotfestet. Da tror jeg det utvikler seg en sterk følelse av at det er sånn det skal være, og når man ser det igjen, så er det som å komme hjem.

Tur til Sygno, Vindkraft og Presidentvalg i Ukraina

Mange tema. Dette har vært min dag, der jeg også har svart på spørsmål om noen kan bruke en av mine oversettelser i en dubbet tegnefilm.

Jeg våknet frisk, rask og herlig opplagt, og gikk straks i gang med tyske dikt fra to århundre sider. Det er også en av mine fluktmuligheter, et sted jeg kan være i fred med mine tanker, og det det er å være meg. Arbeidet gikk unna, jeg leser, skriver og oversetter, og surrer med tanken om jeg kanskje bør prøve å bruke det til noe, men jeg har det gått som jeg har det, og vil være forsiktig med å pådra meg nye forpliktelser.

En morgentelefon på Skype fra lille Irtsjik i Kiev, gjør alltid godt. Der er det presidentvalg. For fem år siden dominerte valget i Ukraina nyhetene i hele den vestlige verden. Jeg skrev om det da, ganske annerledes enn resten av nyhetsbildet. Nå har den vestlige medieverden blitt ganske taus om valget i Ukraina. Det gikk visst ikke så bra som de ville ha det til, med Porosjenko, og hans nye styrre etter «Revolution of dignity», som det ble kalt på engelsk. Det fulgte ikke så mye verdighet med det, og det hadde de vist, amerikanerne, om de bare hadde lest sine egne rapporter på Wikileaks. Porosjenko var en kjeltring, en kriminell, og at han var motstander av en annen kriminell, Janukovitsj, gjør ikke Porosjenko noe bedre.

Forskjellen er at Porosjenko logrer mot vest, mens Janukovitsj logret i den retning han kunne vente seg et kjøttbein.

Disse fem årene har økonomien i Ukraina gått nedover. Landet er verre stilt nå, enn de var da Janukovitsj styrte, og da de var desperate. Og de er verre stilt nå, enn de var da Sovjetunionen ble opplyst i 1991. Ukraina har klart kunststykket å gå ned i BNP på de 28 årene siden 1991. Og den gang var økonomien det særdeles ineffektive sovjetiske, det som var så håpløst at hele Sovjetunionen gikk i oppløsning, i følge hva vi lærer på universitetene. Ukraina er altså dårligere stilt nå. Så virkeligheten må tilpasse seg, slik at det studentene lærer, blir rett.

Jeg spør min kjære kone hva hun har tenkt å stemme. – Nei, det har hun ikke tenkt på, smiler hun, det er tydelig ikke noen stor sak i Kiev, at det presidentvalg i dag. Jeg forteller henne at det er en komiker som ligger godt an, jeg har ennå ikke lært meg navnet på ham. – Javel, sier hun. Det virker ikke akkurat som hun tror på noen endring. Og det gjør hun jo rett i, det er ikke lett å se noen vei ut av uføret Ukraina har havnet i, ikke for noen av dem som kjenner situasjonen. Historien har pussig nok vist oss at optimisme er ikke nok. Jeg forteller om denne komikeren, at han fikk spørsmål fra BBC, hvordan han som en komiker, kunne stand up against Putin?

Why should we stand up against Putin? Why couldn’t we be friends with Russia?

Jeg vet ikke om jeg her husker ordrett hva han sa, men det var det som var poenget. Og det er et poeng som taler til oss. Vi har ikke noe i mot Russland. Ukraina er et delt land, og vi hører til den delen som mener at Ukraina og Russland har en lang felles historie, at de er brødrefolk, med felles språk og felles kultur. Det er komplisert, for ukrainsk har jo også et eget språk, ganske annerledes fra russisk, men svært, svært mange ukrainere snakker russisk som sitt morsmål, og ukrainsk som et fremmedspråk. Vår familie er en slik. Alt i russisk kultur føler de som sitt eget, Pusjkin, Dostojevskij, Tsjaikovskij, alle sammen. Og Russland sier det er helt greit, mange av de store russere er jo egentlig ukrainere, sånn som Gogol, Bulgakov og Prokofiev. Det er en felles kulturskatt. Ganske spesielt når nasjonalistiske ukrainere skal kutte båndene til den, med vår vestlige velsignelse.

Vi burde nok spørre oss hvorfor det er så viktig for oss at Ukraina og Russland er fiender? Som at Latvia, Estland og Litauen også må være fiender med Russland? Russland har sin del av skylden, selvsagt, men hvorfor skal vi i vesten fyre opp? Vi burde heller hjelpe til med å bygge broer, mener nå jeg, og har fått høre det gjennom et par år på bloggen.

Så det skriver jeg ikke mer om. Alt jeg vil si, at med all skade som er skjedd, så likte jeg godt han komikeren. Mye bedre enn alternativene, i alle fall, Timosjenko og Porosjenko. Prosjenko gikk til valget på slagordene Faith, army og language. Det hører til ekstreme høyre, etter mine begreper. Språkspørsmålet er betent, og temmelig nasjonalistisk, så at folk i vest skal synes det er noe bra å gå til valg på, går over hodet på meg. Komikeren snakker både russisk og ukrainsk, og vinner stemmer på det. Faste følgere av bloggen vet at jeg skriver fast hver dag når vi er i Kiev, og at det er ytterst sjelden vi kommer over noen som snakker ukrainsk. Det er russisk som er språket, i Kiev, som i 9 av de 10 største byene i Ukraina.

Nåvel, jeg er ikke så engasjert lenger. Det går mye mer innpå meg sånn vi er i ferd med å rasere landet vårt med vindkraftutbyggingen. Argumentene er overveldende, det er en skandale i vår tid, rett og slett ubegripelig at det lar seg gjennomføre, i den skalaen det nå foregår. For meg er det blitt en livsoppgave å kjempe i mot dette. Her går det ikke an å forholde seg passiv, da tar de seg til rette. Her er det nødvendig med kamp og aktivisme.

Og for å få kraft og overskudd til denne aktivismen, er det bare å komme seg ut i naturen. De siste søndagene har ferden alltid gått til Sandnesmarkene, området innover fra Sviland, inn i landet fra Lutsi-vassdraget, området rundt Dyranuten, nedenfor Bynuten og Skjelbreitjærna. Det er Vardafjell som er utbyggingstruet, sammen med en rekke topper og nuter lenger inn. Det er helt ubegripelig. I valget i høst har Sandnes en sjanse til å si nei, dette området skal vi beholde som vi har det. Partier som er tydelige her, kan vente seg min stemme, og stemmen til en rekke vindkraftmotstandere ellers.

I dag var det bare en liten putletur opp til Sygno. Det var en nut jeg ikke visste navnet på, før jeg så navnet på et skilt oppe på toppen. Da jeg var her sist, en gang på 90-tallet eller tidlig 2000-tallet, så visste jeg ikke hva det heter. Jeg husker bare jeg hadde bilen til mor og far, og tenkte jeg skulle kjøret et sted jeg ikke hadde vært før. Så havnet jeg her, oppe på denne nuten. Nå i dag var det flere som var her. Det merkes at Sandnes er et sted med flere innbyggere. Også fra toppen kan man se nye boligområder krype seg oppover det som en gang var utmark. Fortetting, heter det visst, et moteord i miljøbevegelsen og byplanleggingen, og et av de stedene der byråkratene, kapitalistene og miljøvernerne finner hverandre. Om folk bor tett, er det lett og billig å planlegge veier, søppel, offentlig transport, og alt som hører med et moderne samfunn. Miljøvennlig er det kanskje, men folk skal jo bo og leve i disse fortettede områdene.

Vi får se. Byfolk ser sikkert ikke problemet, men så er det nå en gang slik, da, at hele verden er ikke byfolk. Og ganske unødvendig er vi i ferd med å få en opprivende konflikt mellom by og land, vest og øst igjen. Folk i Trøndelag er rasende, de får naturen sin ødelagt, der er vindkraftutbyggingen monumental. Folk i distriktene er rasende, makten i sentrum overkjører dem, hører ikke på argumentene, og forstår dem ikke.

I morgen blir nasjonal plan for videre vindkraftutbygging lagt frem av NVE. Det vil bli bråk. De har kjørt på i juggernaut-modus altfor lenge, folk er nå klare til å ta opp kampen, de finner seg ikke i det lenger. Overalt hvor det står noe på Facebook om vindkraft, flommer kommentarfeltet over av hissige motinnlegg. De få gangene det er noen som tar litt til motmæle, viser det seg nesten uten unntak at det dreier seg om en eller annen som har økonomiske interesser av utbyggingen. De får høre det.

Så var det å kjøre hjem, og høre på nyhetene at det er fare for streik. Lønnsoppgjøret – som i år er et mellomoppgjør – er forvansket av at LO krever mer, siden strømprisene er gått opp, og de vil kompensere for tapt kjøpekraft. Den er vrien, for NHO merker jo de samme strømprisene, strømmen går opp for dem også. Her er det nok kanskje ulike kompensasjonsordninger, så jeg skal ikke uttale meg for sikkert om ting jeg ikke kan godt. Men det er klart, staten har gjort noen valg når det gjelder kraftproduksjon og krafteksport i dette landet her, og det får konsekvenser. Dette er bare begynnelsen.

Det er mye å være bekymret og irritert over. Men hjemme ringer min kjære kone Olia fra Kiev, jeg har god ørret fra middagen fredag, og gode poteter fra Frankrike, veldig lukserius og god middag. På terrassen er det så vidt mulig å være, mulig for meg, siden jeg er så varmblodig. Og så er det å støvsuge nettet og sosiale medier, for å finne og spre informasjon om vindkraft. I morgen offentliggjør NVE sine områdeplaner for vider utbygging. Det er en viktig dag. Mitt mål er full stopp, og jeg vil kjempe for det målet med alt jeg har.

Og her føler jeg at vi står sammen mange, at vi blir flere, og at vi har retten, moralen og argumentene på vår side. Vindkraften har makten, men den skal vi flytte. Jeg var på tur i åpent og flott landskap i dag, den glede skal min lille Irtsjik også få ha. Ellers gjelder det nok kanskje å håpe på at det kan bli noe med han komikeren, så vi kan emigrere til Ukraina i stedet.

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Tur i Vardafjell-traktene

I dag gjorde jeg det man skal gjøre en søndags solskinnsdag. Jeg satte meg i bilen (det trenger man nødvendigvis ikke å gjøre, det trinnet kan man hoppe over), og kom meg ut i naturen.

Målet var Vardafjell, i Sandnes. Det er et område som står i fare for vindkraftutbygging, og for boligbygging, og jeg vil ta terrenget i bruk før det blir rasert ned.

Første gang jeg prøvde var på fredag. Det var deprimerende. Jeg var slått i bakken av dystre møter på tirsdag og torsdag, hvor omfattende landets vindkraftutbygging er, og jeg så på de fine åpne Rogalandsfjellene, og hadde en følelse av at ingenting er beskyttet for meg lenger. Dette er tryggheten i livet mitt, min barndoms fjell, min barndoms landskap. Dette har vært et holdepunkt i livet, jeg kan dra ut hit, finne freden, og vende tilbake til hverdagen med fornyet kraft.

Hva nå?

Å, det var en vond tur, fredag. Været var overskyet, og på radioen var bare Venstre, og hvorvidt leder Grande skal være leder, hvor lenge. Det ble sagt på radioen som en veldig stor nyhet, at en nestleder var klar til å overta, skulle det bli nødvendig, men Grande er innstilt på å stille til gjenvalg. Og så så jeg på disse fjellene rundt meg, de som har stått i tusener av år, og så er det viktigere på radioen at Grande kanskje, kanskje ikke, blir sittende ytterligere et år.

Ingen er imidlertid tjent med at jeg blir apatisk. I dag var en solskinnsdag. Enda jeg er vokst opp på Sandnes, og sjelden lar en søndag gå forbi, uten at jeg kommer meg ut på tur, så har jeg ikke vært mye i akkurat dette området før. Fra Ganddal går grensen rundt Arboretet, Sviland og Melshei. Kjører vi lenger, blir det langtur. Da reiser vi like godt helt til Bynuten, der det virkelig, virkelig er vakkert.

I dag gjorde jeg imidlertid stoppet på Litle Hetland. Og så gjorde jeg som man skal, kløv over gjerdet, og var på tur. Og som alltid gav naturen det den lover. Det er liv i den, særlig en solskinnsdag. Og dette var nesten som en tidlig påske. Våren er ennå langt unna, men den driver og lurer litt, noen gåsunger og knopper står klare. Og så er det en sånn ro og trygghet, i dette landskapet som jeg kjenner så godt. Det er en veldig sterk følelse av at her hører jeg hjemme. Det er min natur, Rogalandsnaturen.

Karakteristisk for den er grønt gras, og stein. Det er ypperlig for sauebeite, og sauene holder gresset lavt. Steinene har gamle isbreen flyttet rundt på, og strødd over landskapet. Det er alltid et vann eller et tjern i dalsøkkene, og alltid en og to og tre og fire og mange klukkende bekker, som triller ned til det. Det er det deiligste jeg vet, av alle ting som ikke er levende. Det er så forfriskende, rennende vann, det er leskende bare å tenke på det!

Ulikt meg, var jeg ivrig etter å snakke med folk. Alle jeg møtte, spurte jeg etter Vardafjell. Særlig var jeg interessert i å komme i kontakt med folk som bodde i området, og som visste noe mer om utbyggingsplanene. De har all grunn til å være irritert, boligene deres blir betydelig redusert i pris, og det er en sterk belastning å bo i skyggen og støyen fra de gigantiske turbinene. Men alle som gikk her i dag, var fra andre steder, og visste ikke noe om Vardafjell.

Så gikk jeg bare opp på det fjellet jeg fant, det fjellet som var der. Utsikten er vidunderlig, det er lykken vår ved å bo i Norge, dette er jeg villig til å leve for og av, når oljen tar slutt. Slik utsikt kan ikke måles i penger, og er den nødt til det, legger jeg alle penger jeg har i potten: denne utsikten vil jeg beholde. Det er hav og jærstrender i vest, fjord og øyer og fjell lenger nord, fjell i fjell i fjell i øst, og hei og Jæren sørover. Og så vindmøller, digre turbiner, malplasser og forstyrrende i Gjesdal og Høgjæren.

Men nå skulle jeg ikke inn i noe mismot, nå hadde jeg hjelp fra naturen. Jeg så vekk fra turbinene, satt meg til en annen kant, og drakk opp kaffen jeg hadde med.

Nedover var det en parademarsj. Jeg elsker sånt landskap, fritt og godt. Det er lett å orientere seg, Skjebreidtjørna er til høyre, veien er rett frem, og det er ingen som helst sjanse for at jeg skal passere noe av dette, uten å merke det. Så det er bare å forsikre seg om at nedstigningen jeg finner, bringer meg helt ned.

Og det er ingen fare, naturligvis. Landskapet er lett. Nederst i dette dalsøkket ligger Stemtjørna, som et postkort. Der har jeg rett og slett lyst til å bade, men jeg ser bunnforholdene ikke er så bra. Det er grunt og mudret, så jeg nøyer meg med å stå og se, og stå og se, og stå og se.

Argumentene bare springer frem i hodet. Jeg skal kjempe for å bevare dette med hver hjernecelle jeg har. Jeg skal finne frem til de ordene som trengs. Jeg skal bruke de metoder man må. Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen. Vi er farlig nær å bikke under et tosifret antall prosent uberørt natur. Vindkraft er den mest arealintensive kraftproduksjonen som finnes. Det er en katastrofe for Norge, den er absolutt det vi ikke trenger.

Så jeg går tilbake til bilen, full av kamp, full av glød. Det var en herlig tur. Jeg skal gi alt jeg har for at våre etterkommere kan ta samme turen, med den samme gleden.

Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så to karer mer på det jevne, en kjempekar han andre, forresten, og så er det fullt av minner og ideer og historier knyttet til alt vi har opplevd sammen.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.