Tur til Karten og Brusaknuten

I dag fikk vindkraft være vindkraft. I hvert fall for en stund. I dag var det ut på tur, i en sjelden familiekonstellasjon med mor, Trude, Lars og jeg.

Olia og Irina er i Kiev, så jeg er for meg selv noen uker nå. I går var jeg invitert til middag hos mor, og reiste dit, etter nok en dag, full av vindkraft, og engasjement mot vindkraft.

Våren har kommet til Rogaland. Det er kortbuksevær, i hvert fall for oss som strekker det litt, og det begynner å merkes at lyset varer lenger om dagene. På trærne er knoppene i full gang med å skyte fart. Store deler av dagene går an å bruke på terrassen. Hos mor var det også god stemning, og god mat. Siden jeg skulle sove over, ble jeg servert vin. Og så var det TV underholdning med avdøde Jon Skolmen, akkurat som jeg var et lite barn igjen. Bare at jeg ser det med helt annerledes øyne nå.

Og så var det å våkne. Spise frokost. Og ha litt formiddag. Klokken 1300 skulle vi være hos Trude, og klokken 1301 var vi der.

Så satte vi oss i bilen, og kjørte av gårde. Digre, hvite vindturbiner poppet opp der de ikke skulle være, og jeg kjenner det dirre i knyttneven. Jeg er så i mot dem, og kan ikke skjule dem. Lars er for, mannen til Trude, min søster. Det vil si, han er bondesønn, praktiker, og usentimental til noen av skadevirkningene. Jeg er fyret opp av ukevis med intenst arbeid, og kjører i vei med argumentene mine. Mange blir parert, og vi skjønner jo at det er ikke vits å gjøre seg til uvenner over dette her. Det er en solskinnsdag, og en dag med humør.

På Undheim kommer de opp igjen. Og nå er de så mange, de er drysset ned som digre nåler, og spinner i kontrast til landskapet. Grønt og gress og gult og stein, trær og fjell, Jærheiene. Og så digre tårn av noen turbiner. Diskusjonen fyres opp igjen, og jeg får napp på en av skadevirkningene, skyggekast. Den er han med på. Og så ler vi av at det er dette temaet vi må holde, når han og jeg snakker om vindkraft.

Straks må jeg si han og jeg har en annen tilnærming. Han har slekt som er grunneier, og som har solgt til en utbygger. Han er fornøyd, men naboene har ingen grunn til å være det. De må leve med skyggekastet, og får ingen penger for det. Den er grei. Et annet sted har han slekt som har fått vindkraftvei gjennom marka, og dermed kan kjøre og komme lettere til, her og der. Han har også kjenninger som har jobbet med vedlikehold av turbinene, og han forklarer meg hvordan det gjøres. I dag er det omtrent helautomatikk. Anleggene gir omtrent ikke arbeidsplasser, og det lille som er, kommer fra Danmark. Så her også er han med på at dette ikke er noe grønt skifte for fremtiden, dette er ikke noe vi kan leve av.

Jeg tror han var mer skeptisk da turen var slutt, enn han var da den begynte, uten at det var noe mål. Og vi lever jo i et land der det er lov å diskutere, og å la meninger møtes.

Jærlandskapet er fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil la dette forstyrres av hvite turbiner, som bare drar øynene til seg, hvite og mange som de spinner. Det er et så vakkert land vi har, der fjell møter fjell i heiene innover. Man går opp på toppene, og har utsikt utover, mot havet, og mot fjellene. I mange retninger spinner turbiner og forstyrrer, men det går også an å se, så blikket får være i fred.

Og terrenget er så vennlig. ,Jeg tror på dette med min barndoms dal, hjemstedet, der man vokste opp. Særlig hvis man vokste opp lenge på samme sted, og ble rotfestet. Da tror jeg det utvikler seg en sterk følelse av at det er sånn det skal være, og når man ser det igjen, så er det som å komme hjem.

Tur til Sygno, Vindkraft og Presidentvalg i Ukraina

Mange tema. Dette har vært min dag, der jeg også har svart på spørsmål om noen kan bruke en av mine oversettelser i en dubbet tegnefilm.

Jeg våknet frisk, rask og herlig opplagt, og gikk straks i gang med tyske dikt fra to århundre sider. Det er også en av mine fluktmuligheter, et sted jeg kan være i fred med mine tanker, og det det er å være meg. Arbeidet gikk unna, jeg leser, skriver og oversetter, og surrer med tanken om jeg kanskje bør prøve å bruke det til noe, men jeg har det gått som jeg har det, og vil være forsiktig med å pådra meg nye forpliktelser.

En morgentelefon på Skype fra lille Irtsjik i Kiev, gjør alltid godt. Der er det presidentvalg. For fem år siden dominerte valget i Ukraina nyhetene i hele den vestlige verden. Jeg skrev om det da, ganske annerledes enn resten av nyhetsbildet. Nå har den vestlige medieverden blitt ganske taus om valget i Ukraina. Det gikk visst ikke så bra som de ville ha det til, med Porosjenko, og hans nye styrre etter «Revolution of dignity», som det ble kalt på engelsk. Det fulgte ikke så mye verdighet med det, og det hadde de vist, amerikanerne, om de bare hadde lest sine egne rapporter på Wikileaks. Porosjenko var en kjeltring, en kriminell, og at han var motstander av en annen kriminell, Janukovitsj, gjør ikke Porosjenko noe bedre.

Forskjellen er at Porosjenko logrer mot vest, mens Janukovitsj logret i den retning han kunne vente seg et kjøttbein.

Disse fem årene har økonomien i Ukraina gått nedover. Landet er verre stilt nå, enn de var da Janukovitsj styrte, og da de var desperate. Og de er verre stilt nå, enn de var da Sovjetunionen ble opplyst i 1991. Ukraina har klart kunststykket å gå ned i BNP på de 28 årene siden 1991. Og den gang var økonomien det særdeles ineffektive sovjetiske, det som var så håpløst at hele Sovjetunionen gikk i oppløsning, i følge hva vi lærer på universitetene. Ukraina er altså dårligere stilt nå. Så virkeligheten må tilpasse seg, slik at det studentene lærer, blir rett.

Jeg spør min kjære kone hva hun har tenkt å stemme. – Nei, det har hun ikke tenkt på, smiler hun, det er tydelig ikke noen stor sak i Kiev, at det presidentvalg i dag. Jeg forteller henne at det er en komiker som ligger godt an, jeg har ennå ikke lært meg navnet på ham. – Javel, sier hun. Det virker ikke akkurat som hun tror på noen endring. Og det gjør hun jo rett i, det er ikke lett å se noen vei ut av uføret Ukraina har havnet i, ikke for noen av dem som kjenner situasjonen. Historien har pussig nok vist oss at optimisme er ikke nok. Jeg forteller om denne komikeren, at han fikk spørsmål fra BBC, hvordan han som en komiker, kunne stand up against Putin?

Why should we stand up against Putin? Why couldn’t we be friends with Russia?

Jeg vet ikke om jeg her husker ordrett hva han sa, men det var det som var poenget. Og det er et poeng som taler til oss. Vi har ikke noe i mot Russland. Ukraina er et delt land, og vi hører til den delen som mener at Ukraina og Russland har en lang felles historie, at de er brødrefolk, med felles språk og felles kultur. Det er komplisert, for ukrainsk har jo også et eget språk, ganske annerledes fra russisk, men svært, svært mange ukrainere snakker russisk som sitt morsmål, og ukrainsk som et fremmedspråk. Vår familie er en slik. Alt i russisk kultur føler de som sitt eget, Pusjkin, Dostojevskij, Tsjaikovskij, alle sammen. Og Russland sier det er helt greit, mange av de store russere er jo egentlig ukrainere, sånn som Gogol, Bulgakov og Prokofiev. Det er en felles kulturskatt. Ganske spesielt når nasjonalistiske ukrainere skal kutte båndene til den, med vår vestlige velsignelse.

Vi burde nok spørre oss hvorfor det er så viktig for oss at Ukraina og Russland er fiender? Som at Latvia, Estland og Litauen også må være fiender med Russland? Russland har sin del av skylden, selvsagt, men hvorfor skal vi i vesten fyre opp? Vi burde heller hjelpe til med å bygge broer, mener nå jeg, og har fått høre det gjennom et par år på bloggen.

Så det skriver jeg ikke mer om. Alt jeg vil si, at med all skade som er skjedd, så likte jeg godt han komikeren. Mye bedre enn alternativene, i alle fall, Timosjenko og Porosjenko. Prosjenko gikk til valget på slagordene Faith, army og language. Det hører til ekstreme høyre, etter mine begreper. Språkspørsmålet er betent, og temmelig nasjonalistisk, så at folk i vest skal synes det er noe bra å gå til valg på, går over hodet på meg. Komikeren snakker både russisk og ukrainsk, og vinner stemmer på det. Faste følgere av bloggen vet at jeg skriver fast hver dag når vi er i Kiev, og at det er ytterst sjelden vi kommer over noen som snakker ukrainsk. Det er russisk som er språket, i Kiev, som i 9 av de 10 største byene i Ukraina.

Nåvel, jeg er ikke så engasjert lenger. Det går mye mer innpå meg sånn vi er i ferd med å rasere landet vårt med vindkraftutbyggingen. Argumentene er overveldende, det er en skandale i vår tid, rett og slett ubegripelig at det lar seg gjennomføre, i den skalaen det nå foregår. For meg er det blitt en livsoppgave å kjempe i mot dette. Her går det ikke an å forholde seg passiv, da tar de seg til rette. Her er det nødvendig med kamp og aktivisme.

Og for å få kraft og overskudd til denne aktivismen, er det bare å komme seg ut i naturen. De siste søndagene har ferden alltid gått til Sandnesmarkene, området innover fra Sviland, inn i landet fra Lutsi-vassdraget, området rundt Dyranuten, nedenfor Bynuten og Skjelbreitjærna. Det er Vardafjell som er utbyggingstruet, sammen med en rekke topper og nuter lenger inn. Det er helt ubegripelig. I valget i høst har Sandnes en sjanse til å si nei, dette området skal vi beholde som vi har det. Partier som er tydelige her, kan vente seg min stemme, og stemmen til en rekke vindkraftmotstandere ellers.

I dag var det bare en liten putletur opp til Sygno. Det var en nut jeg ikke visste navnet på, før jeg så navnet på et skilt oppe på toppen. Da jeg var her sist, en gang på 90-tallet eller tidlig 2000-tallet, så visste jeg ikke hva det heter. Jeg husker bare jeg hadde bilen til mor og far, og tenkte jeg skulle kjøret et sted jeg ikke hadde vært før. Så havnet jeg her, oppe på denne nuten. Nå i dag var det flere som var her. Det merkes at Sandnes er et sted med flere innbyggere. Også fra toppen kan man se nye boligområder krype seg oppover det som en gang var utmark. Fortetting, heter det visst, et moteord i miljøbevegelsen og byplanleggingen, og et av de stedene der byråkratene, kapitalistene og miljøvernerne finner hverandre. Om folk bor tett, er det lett og billig å planlegge veier, søppel, offentlig transport, og alt som hører med et moderne samfunn. Miljøvennlig er det kanskje, men folk skal jo bo og leve i disse fortettede områdene.

Vi får se. Byfolk ser sikkert ikke problemet, men så er det nå en gang slik, da, at hele verden er ikke byfolk. Og ganske unødvendig er vi i ferd med å få en opprivende konflikt mellom by og land, vest og øst igjen. Folk i Trøndelag er rasende, de får naturen sin ødelagt, der er vindkraftutbyggingen monumental. Folk i distriktene er rasende, makten i sentrum overkjører dem, hører ikke på argumentene, og forstår dem ikke.

I morgen blir nasjonal plan for videre vindkraftutbygging lagt frem av NVE. Det vil bli bråk. De har kjørt på i juggernaut-modus altfor lenge, folk er nå klare til å ta opp kampen, de finner seg ikke i det lenger. Overalt hvor det står noe på Facebook om vindkraft, flommer kommentarfeltet over av hissige motinnlegg. De få gangene det er noen som tar litt til motmæle, viser det seg nesten uten unntak at det dreier seg om en eller annen som har økonomiske interesser av utbyggingen. De får høre det.

Så var det å kjøre hjem, og høre på nyhetene at det er fare for streik. Lønnsoppgjøret – som i år er et mellomoppgjør – er forvansket av at LO krever mer, siden strømprisene er gått opp, og de vil kompensere for tapt kjøpekraft. Den er vrien, for NHO merker jo de samme strømprisene, strømmen går opp for dem også. Her er det nok kanskje ulike kompensasjonsordninger, så jeg skal ikke uttale meg for sikkert om ting jeg ikke kan godt. Men det er klart, staten har gjort noen valg når det gjelder kraftproduksjon og krafteksport i dette landet her, og det får konsekvenser. Dette er bare begynnelsen.

Det er mye å være bekymret og irritert over. Men hjemme ringer min kjære kone Olia fra Kiev, jeg har god ørret fra middagen fredag, og gode poteter fra Frankrike, veldig lukserius og god middag. På terrassen er det så vidt mulig å være, mulig for meg, siden jeg er så varmblodig. Og så er det å støvsuge nettet og sosiale medier, for å finne og spre informasjon om vindkraft. I morgen offentliggjør NVE sine områdeplaner for vider utbygging. Det er en viktig dag. Mitt mål er full stopp, og jeg vil kjempe for det målet med alt jeg har.

Og her føler jeg at vi står sammen mange, at vi blir flere, og at vi har retten, moralen og argumentene på vår side. Vindkraften har makten, men den skal vi flytte. Jeg var på tur i åpent og flott landskap i dag, den glede skal min lille Irtsjik også få ha. Ellers gjelder det nok kanskje å håpe på at det kan bli noe med han komikeren, så vi kan emigrere til Ukraina i stedet.

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Tur i Vardafjell-traktene

I dag gjorde jeg det man skal gjøre en søndags solskinnsdag. Jeg satte meg i bilen (det trenger man nødvendigvis ikke å gjøre, det trinnet kan man hoppe over), og kom meg ut i naturen.

Målet var Vardafjell, i Sandnes. Det er et område som står i fare for vindkraftutbygging, og for boligbygging, og jeg vil ta terrenget i bruk før det blir rasert ned.

Første gang jeg prøvde var på fredag. Det var deprimerende. Jeg var slått i bakken av dystre møter på tirsdag og torsdag, hvor omfattende landets vindkraftutbygging er, og jeg så på de fine åpne Rogalandsfjellene, og hadde en følelse av at ingenting er beskyttet for meg lenger. Dette er tryggheten i livet mitt, min barndoms fjell, min barndoms landskap. Dette har vært et holdepunkt i livet, jeg kan dra ut hit, finne freden, og vende tilbake til hverdagen med fornyet kraft.

Hva nå?

Å, det var en vond tur, fredag. Været var overskyet, og på radioen var bare Venstre, og hvorvidt leder Grande skal være leder, hvor lenge. Det ble sagt på radioen som en veldig stor nyhet, at en nestleder var klar til å overta, skulle det bli nødvendig, men Grande er innstilt på å stille til gjenvalg. Og så så jeg på disse fjellene rundt meg, de som har stått i tusener av år, og så er det viktigere på radioen at Grande kanskje, kanskje ikke, blir sittende ytterligere et år.

Ingen er imidlertid tjent med at jeg blir apatisk. I dag var en solskinnsdag. Enda jeg er vokst opp på Sandnes, og sjelden lar en søndag gå forbi, uten at jeg kommer meg ut på tur, så har jeg ikke vært mye i akkurat dette området før. Fra Ganddal går grensen rundt Arboretet, Sviland og Melshei. Kjører vi lenger, blir det langtur. Da reiser vi like godt helt til Bynuten, der det virkelig, virkelig er vakkert.

I dag gjorde jeg imidlertid stoppet på Litle Hetland. Og så gjorde jeg som man skal, kløv over gjerdet, og var på tur. Og som alltid gav naturen det den lover. Det er liv i den, særlig en solskinnsdag. Og dette var nesten som en tidlig påske. Våren er ennå langt unna, men den driver og lurer litt, noen gåsunger og knopper står klare. Og så er det en sånn ro og trygghet, i dette landskapet som jeg kjenner så godt. Det er en veldig sterk følelse av at her hører jeg hjemme. Det er min natur, Rogalandsnaturen.

Karakteristisk for den er grønt gras, og stein. Det er ypperlig for sauebeite, og sauene holder gresset lavt. Steinene har gamle isbreen flyttet rundt på, og strødd over landskapet. Det er alltid et vann eller et tjern i dalsøkkene, og alltid en og to og tre og fire og mange klukkende bekker, som triller ned til det. Det er det deiligste jeg vet, av alle ting som ikke er levende. Det er så forfriskende, rennende vann, det er leskende bare å tenke på det!

Ulikt meg, var jeg ivrig etter å snakke med folk. Alle jeg møtte, spurte jeg etter Vardafjell. Særlig var jeg interessert i å komme i kontakt med folk som bodde i området, og som visste noe mer om utbyggingsplanene. De har all grunn til å være irritert, boligene deres blir betydelig redusert i pris, og det er en sterk belastning å bo i skyggen og støyen fra de gigantiske turbinene. Men alle som gikk her i dag, var fra andre steder, og visste ikke noe om Vardafjell.

Så gikk jeg bare opp på det fjellet jeg fant, det fjellet som var der. Utsikten er vidunderlig, det er lykken vår ved å bo i Norge, dette er jeg villig til å leve for og av, når oljen tar slutt. Slik utsikt kan ikke måles i penger, og er den nødt til det, legger jeg alle penger jeg har i potten: denne utsikten vil jeg beholde. Det er hav og jærstrender i vest, fjord og øyer og fjell lenger nord, fjell i fjell i fjell i øst, og hei og Jæren sørover. Og så vindmøller, digre turbiner, malplasser og forstyrrende i Gjesdal og Høgjæren.

Men nå skulle jeg ikke inn i noe mismot, nå hadde jeg hjelp fra naturen. Jeg så vekk fra turbinene, satt meg til en annen kant, og drakk opp kaffen jeg hadde med.

Nedover var det en parademarsj. Jeg elsker sånt landskap, fritt og godt. Det er lett å orientere seg, Skjebreidtjørna er til høyre, veien er rett frem, og det er ingen som helst sjanse for at jeg skal passere noe av dette, uten å merke det. Så det er bare å forsikre seg om at nedstigningen jeg finner, bringer meg helt ned.

Og det er ingen fare, naturligvis. Landskapet er lett. Nederst i dette dalsøkket ligger Stemtjørna, som et postkort. Der har jeg rett og slett lyst til å bade, men jeg ser bunnforholdene ikke er så bra. Det er grunt og mudret, så jeg nøyer meg med å stå og se, og stå og se, og stå og se.

Argumentene bare springer frem i hodet. Jeg skal kjempe for å bevare dette med hver hjernecelle jeg har. Jeg skal finne frem til de ordene som trengs. Jeg skal bruke de metoder man må. Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen. Vi er farlig nær å bikke under et tosifret antall prosent uberørt natur. Vindkraft er den mest arealintensive kraftproduksjonen som finnes. Det er en katastrofe for Norge, den er absolutt det vi ikke trenger.

Så jeg går tilbake til bilen, full av kamp, full av glød. Det var en herlig tur. Jeg skal gi alt jeg har for at våre etterkommere kan ta samme turen, med den samme gleden.

Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så to karer mer på det jevne, en kjempekar han andre, forresten, og så er det fullt av minner og ideer og historier knyttet til alt vi har opplevd sammen.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.

Tur langs Bråsteinsvannet

Det er nedslående tider for oss som er glade i naturen. Store deler av vårt uberørte, uforstyrrede areal er satt ut til vindmøller, og de lager sår i landskapet selv de som ikke følger med nå begynner å reagere på. Det som ikke vindmølleindustrien tar, tar endeløse veiprosjekter, boligutbygginger og kjøpesentere, og varelager og industriområder. Her vi bor, i Rogaland, er det ikke den grønne flekk som ikke ligger utsatt til for de kortsiktige markedskreftene.

Jeg tror ikke på det livet vi tilbyr neste generasjon. Mye av det ligner dystopiene vi leste om på 80-tallet, og før det, med mennesker som maskiner, i sterile hus, på rullebåndet som er bilen, på vei til arbeidsplassen, der alt går etter klokkeslett. Jeg tror vi trenger naturen. Vi trenger å bevege oss, og noe å hvile øynene på. Det er noe som ikke blir tilbudt på skjerm, og som jogging på tredemølle ikke kan erstatte.

Det er nedslående tider for oss som har det sånn.

Heldigvis har jeg en motvekt i et herlig barn og en deilig kone. Lille Irina på 4 har vært med ut i naturen siden hun ble født, og har gått i den siden før hun kunne gå. Vi trenger folk som er glade i den, for å ønske å bevare den. Og glade i den blir vi av å være der. Alle som selv bruker naturen, vet hva jeg snakker om. Den er uerstattelig.

I dag var målet for Irina og meg å komme oss til Melshei. Heller ikke der er det fredet, for en utbyggingshissig Sandnes kommune. Det skal bli boliger der også. Og som alltid når boliger og alt annet bygges, gjøres det dype innhogg i naturen rundt. Bare siden vi flyttet tilbake igjen i 2011, er det kolossalt med tidligere grøntområder som nå er lagt under asfalt, rett rundt der vi bor.

Til Melshei kjørte jeg som så mange ganger før feil vei. Jeg får ikke til den der avkjøringen til Bogafjell, den er ulogisk, svinge til høyre, for å komme til venstre. Så er det tre rundkjøringer man skal gjennom. Man liker rundkjøringer i dette landet.

Har man først kjørt for langt, der på motorveien, eller hva denne veien skal kalles, ut til Ålgård og videre til Kristiansand. Har man først kjørt for langt, er det veldig tungvint å snu. Ofte har jeg derfor kjørt til Arboretet, i stedet for Melshei, eller en sjelden gang til Bråsteinskogen. Denne gangen valgte vi brått Bråsteinsvannet.

Enda så nær jeg er, har jeg aldri gått tur i akkurat dette terrenget før, ikke akkurat der vi gikk i dag. Og det er det som er så viktig for meg, ha nye områder å utforske, gjerne rett utenfor stuedøren, sånn det er enkelt å komme seg til.

Vi hadde gjort det maksimalt enkelt i dag. Vi hadde med appelsinjuice på en liten flaske, og en stor sjokoladeplate. Alt sammen i lommen. Ingen sekk. Det skulle bare være en liten minitur.

Men Irina ble straks godt i laget, som jeg også ble det. Hun begynte med å kaste steiner og kvister i vannet, sånn utforsking jeg synes det er så altfor lite av i våre dager. Å komme til et sted, og å utforske mulighetene. Etterpå gikk langs med vannet, helt nede, der det var noe så flott som en god, gammeldags sti. Ellers er jo alt grusvei og maskinlaget på kryss og tvers i skogene våre, jeg er meget glad i disse stiene som blir til av at folk går på dem.

Langs vannet fant vi mange interessante trær og Bråsteinsvannet på mange måter vi ikke har sett det før. Noen kanoer og en robåt lå slengt, så fikk Irina lære de ordene også, og også lære hva det vil si å padle og å ro. Ikke at vi fikk prøve, båtene var lenket fast, men jeg kunne forklare, og vise med en pinne. Jeg kan ikke få sagt hvor viktige jeg synes disse tingene er, arven fra generasjoner tilbake, det kan ikke gå tapt i byliv og skjermtitting.

Irina fant noe bærlyng, og ville ha meg å se på det. Jeg fant noe sopp å vise henne. Vi kunne komme oss over bekker på kjekke måter, og hive pinner og gresstrå uti dem. Det var rikelig med bildemotiv. Og så halvvarmt i den spede februarsolen, at Irina kunne ta av seg jakken, og jeg bære den i hånden. 8 grader var det denne dagen.

Så kom vi til en forlatt hytte, med uthus og naust. Et skilt med alarm var hengt opp på veggen, men det så ikke ut til å hjelpe så enormt, for en rute var knust, og stuedøren stod åpen. Det virket ikke som noen hadde vært der på ordentlig på noen år. I sin tid var dette nok en flott hytte, på et flott sted. Og ennå var det rester av en velholdt fortid, med rododendron og berberis.

Etter dette var ikke stien noe god. Men Irina og jeg er eventyrere, vi går på. Det skiller oss fra vår striglete samtid, der folk parkerer på oppmerkede plasser, og går langs grusveiene, den tilmålte tiden. Irina og jeg vil ut i terrenget, vi vil inn i opplevelsene, se noe nytt og utvide horisontene våre. Det bar rett inn i skogen, der vi raskt mistet stien, for det var ikke noen sti lenger. Den stien som var, var nok brukt til hytten. Og videre til andre siden, var det nok få som har gått.

Bråsteinsvannet er ikke noe stort, så det er umulig å gå særlig lenge før vi er i eller har utsikt til veldig kjent terreng. Nå kom vi bort til beitemarkene, det klassiske Rogaland, landskapet jeg er vokst opp i, og kjenner som mitt eget. Det gjør meg vondt når dette forsvinner. Aldri er jeg så ensom, som når jeg føler andre ikke bryr seg. Matjord, beitemark og turterreng er verdier som ikke måles i penger, men gir mye mer igjen enn enda et kjøpesenter eller ytterligere rekkehus.

Irina og jeg smatt over gjerdet, slik jeg har gjort i hele mitt liv. Og selv det lille barnet på 4, sa at her var det vakkert, og sukket. Utsikten var helt vanlig, men den var stor og flott. Bråsteinsvannet, Åslandsnuten, Heiene og fjellene opp fra Sviland mot Figgjo, innover mot Gjesdal. Det er deilig å hvile øynene på. Herlig avslappende å sitte på en knaus, inntil en liten fjellvegg, solvegg, og bare speide utover.

Som ikke alt allerede var nok, ringte Olia, kona, og fullbyrdet vår lykke.

Hjem igjen var rene transportetappen. Da gikk vi langs markene, bort til hovedstien, av grus, og presset sammen av maskiner. Til vår overraskelse var kyr allerede sluppet ut, jeg er ikke så trygg på dem, som jeg burde være, så jeg tok Irina i hånden, og kom meg raskt vekk, og ut. Så var det til bilen.

En flott tur. Det er dette vi gjør det for. Hver søndag. Det er ingen bedre måter å lade batteriene på, ingen rekreasjon som føles så meningsfull. Tidligere var det fritt frem, og bare å komme seg ut. Nå føler jeg det også gjelder å kjempe for det vi har igjen. Sterke krefter ønsker å rive ned, og bygge ut. Og det går veldig, veldig fort nå om dagen.

Strandhelg i oktober

Det var en nydelig siste helg i oktober her på Jæren i år. Lille Irina og jeg benyttet oss av den med å reise til jærstrendene, hver dag.

Fredag var vi på Ølberg og på Sola, og kjørte mellom dem, på jakt etter en is til den lille. Den turen endte i blod, og på legevakten. Lørdag var jeg igjensydd i hodet, på ny frisk og fin. Irina og jeg reiste til Sele, der vi var i timesvis. I dag, søndag, tok vi med bestemor på en spasertur fra Sola til Ølberg. Alle dager var lav sol på klar, blå himmel, og det ubeskrivelig vakre lyset Jærstrendene byr på alle sånne dager.