Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.

 

Ogna!

Pinsen ble avsluttet med en nydelig tur til Ogna. Denne gangen var hele slekten med.

Min plan var opprinnelig å ta toget, men denne helgen har som så ofte ellers togene her på Jæren vært forsinket og forskjellig, så det ble bil igjen. Mor var skeptisk, og mente det var langt, men det tar ikke mer enn drøye 40 minutter fra Ganddal,og enda mindre fra Klepp og Kverneland, der resten av familien bor.

I gamle dager, da jeg var liten og hvithåret og folk på Jæren bodde i telt på camping, da hadde vi oss noen helger på Ogna. Vår familie på 5 i telt, Bestemor og bestefar først i telt, så i det som heter «kombicamp», en kombinasjon mellom telt og campingvogn. Det var nok derfor det føltes så langt, det var et sted vi reiste for å overnatte. Jeg husker stedet som svaberg og furuskog, lang sandstrand, og langgrunn sjø. Iskaldt vann, selvsagt. Jeg likte meg bedre på Sørlandet, og vi sluttet snart å campe på Ogna, sikkert før jeg begynte på skolen.

Nå er det ganske annerledes der borte. Forteltene til de overdådige campingvognene er større enn teltet vi fem sov i, og de fleste har nå fått seg innrettet egen hageflekk og terrasse i forbindelse med vognen eller hytten sin. Det er som en liten landsby, et lite byggefelt. Og det er utbygget grovt og grådig, slik som man gjør det om dagen.

Men havet og stranden og svabergene er de samme. Og det gir ro i sjelen.

Supertur til Sele

Irina er herlig om dagen. Det har hun vært hele livet, men det er noe ekstra nå, som hun lærer å snakke i en rasende fart, og de fysiske utfordringer barnelivet har å by på blir overvunnet, én etter én.

Søndag er turdag, og nå på senvåren blir jeg sterkt tiltrukket av stranden, havet, sjøen. Det var en litt grå og kald junidag, så det kunne ikke bli snakk om bading eller tradisjonelt stranliv, noe forresten Irina gjorde noe med, og på godt vestlandsk vis lot været være været, og heller kledde seg og oppførte seg som situasjonen krevde. Ikke som været krevde. Det er noe av essensen med å være vestlending, mener jeg. Vi kan ikke la oss styre av været, vår oppgave er å overvinne det.

Det var imidlertid litt frem i tid. Moren er fra Kiev, der lar man seg styre av været noe så til de grader, og det er alltid, alltid, alltid for kaldt. Lille Irina ble utstyrt med vinterkjeledressen og tykke støvler, med foring. Hun kunne reist til stranden sånn kledd, i januar.

Nå var det juni, men 12 – 13 grader, så klærne var urimelige. Jeg hadde selv den en ganske tykk treningsbukse, ganske tykk genser og jakke utenpå. Kona insisterte på jeg skulle ha lue også, men der gikk sannelig grensen. Lue etter påske er ren galskap. Ingen temperatur kan få lue på mitt hode i juni.

Ute på Sele var det ikke så veldig mange folk, denne pinsesøndagen. Det var rikelig med parkeringsplasser, stor ro, god fred. Irina hylte av lykke over å være på stranden, og løp litt rundt på rullesteinene med en gang. Så trasket vi av gårde mot hengebroen.

I sekken hadde jeg en termokopp kaffe, to skiver til matpakke, og rett i koppen elendig tomatsuppe. Og sjokolade. Jeg tenkte vi skulle komme oss til selve stranden, så kunne Irina sitte litt og grave med ei bøtte og spade vi hadde med, litt strandleker. Så kunne jeg sitte og drikke kaffe, og tenke, sånn som jeg pleier.

På vei til hengebroen var det å balansere på gjerdet, se på løvetann og andre blomster, og i det hele tatt. En laksefisker fikk fisk akkurat i det vi kom. Moderne laksefiske er way beyond det jeg kan like av naturopplevelser, det er forvandlet til kaksefiske, egen parkeringsplass har de, og gapahuker og hytter og styr setter de opp over alt. De tar seg til rette, og demonstrerer sin rikdom og eksklusivitet. Han her som fikk denne fisken skal jeg ikke dømme, jeg kjenner ham jo ikke, og for Irina var det jo veldig kjekt å bli introdusert for begrepene fisker, fiske og fisk. Vi har en slektning med fiskerettigheter i et fiskeholdig vann, så det blir ikke lenge til vi også skal prøve oss.

Irina likte jo godt hengebroen også, selvfølgelig. Og elven og det hele, hun pekte og spurte og forklarte, hoppet opp og ned, og løp frem og tilbake. Sånn som barn gjør.

Over på andre siden introduserte vi ballen vi hadde med. Det er litt gress der, og det går an å kaste og sparke ballen så høyt opp i luften man bare kan – den kommer aldri bort eller detter ned på veien, slik den gjør i hagen vår. Her begynte det også å bli noen aldri så små tegn til solgløtt, og jeg forbannet meg selv for n’te gang over igjen å ikke ha tatt med meg kortbukse, hvordan er det mulig, i juni? Kortbuksen skal alltid med. Irina tenkte jeg også på, i den varme kjeledressen. Alle klærne jeg hadde rasket med meg, «i reserve», lå igjen i bilen. Og konemor Olia hadde gitt streng beskjed om at klærne under kjeledressen ikke var presentable, kjeledressen måtte være på.

Alright, vi kom oss over de karakteristiske sand- og gresshaugene som så vakkert liksom rammer inn jærstrendene. Irina er veldig nær å finne frem til konseptet å hoppe ned fra disse haugene, sanden er så myk at det gjør aldri vondt. Hun er helt uredd nedover og oppover dem. Og hun er ellevill med stranden, sanden og havet. Her er det noe som er biologisk helt riktig med oss mennesker, dette liker vi, et eller annet med havet og bølgene er veldig vinnende, fra de helt små barn til de veldig, veldig gamle. Jeg vet ikke om noenting annet som er så forenende, som så mange ulike typer og grupper av mennesker i så ulike livssituasjoner, kan like det. Selv er jeg solgt, og har vært det hele mitt liv.

Sånn sitter jeg og tenker, med kaffekoppen min, og de to skivene. Irina putler og graver i sanden. Hun prøver seg på litt skive hun også, men har ingen respekt for sanden, har ikke lært seg å engste seg for det, og vil selv holde skiven med sine sandete fingre. Mister biten sin i sanden også. Og blir veldig plaget av en hårtjafs som har kommet utenfor luen, og stadig blåser bort til munnen og ansiktet. Når hun tar den bort, som hun må gjøre hele tiden, får hun sand i fjeset.

Det er det verdt. Ingen klage, ingen påkalling av oppmerksomhet for dette problemet. I stedet løper hun bort til elven. Jeg sitter først rolig, faller hun uti, som hun ikke kommer til å gjøre, så er det omtrent hundre meter bort. Jeg er der på tjue sekunder. Nei, Irina er for mye verdt. Det går ikke an å risikere noen ting, jeg går bort til elven jeg også, spiser maten min og drikker kaffen der. Irina hopper uti elven, den er helt grunn, her i det den er i ferd med å ende i sjøen. Den går ikke over støvlekanten. Irina ramler også, rett på rompa, uten at det ser ut til å bry henne så mye.

Vi spiser og drikker den tynne, ekle tomatsuppa, og Irina får rikelig med sand oppi den også. Jeg tenkte på å ta med t-skje å røre med, men skje å spise med, glemte jeg. Så det blir t-skjea, og å drikke. Den våte skjea mister Irina rett i sanden, sanden setter seg helt fast, umulig å få av. Jeg drikker de siste rester suppe. Irina leker enda litt til, der med den lille elvebredden, der på sandkanten.

Så er det første forsøk på å tusle oss hjemover. Turen er vel ennå ikke halvveis. Både Irina og jeg har stayerevne. Min er ubegrenset, Irina er mitt barn. Vi ser horder av familier komme og gå, mens vi blir, vi blir. Vi blir.

Jeg svinger Irina opp på sanddynene, opp på haugen, og hun sklir seg ned et par ganger. Så er det opp og gå, mens jeg fotograferer og filmer. Det blir alltid fantastisk film av sånne scener, lille Irina som småløper, det majestetiske havet og bølene, den store brede horisonten, lyset og fargene. Det er umulig å få dette feil.

Så er det på tide å ta mot venstre, mot broen og bilen. Irina tar mot høyre, mot stranden og sjøen. Barn av sin far. Hun sklir seg ned, en lang, lang sanddyne, en som vil kreve litt arbeid å komme seg opp igjen, for et lite barn. Og der, nede på stranden, tar hun av seg støvlene og de tykke sokkene. Barbeint og i kjeledress, er hun nå. Et vakkert syn.

På ny løper hun ned mot elven, litt lenger fremme, helt i munningen, der det også er en annen liten familie. Faren der er i kort bukse og t-skjorte, og også barnet er lett kledd, i tynn bukse og genser.

Det er uakseptabelt. Skal noen liksom være mindre kledd enn oss? Snart tilbyr jeg Irina å ta av kjeledressen. Det er som å slippe bremsepedalen. Endelig er barnet i fri fart. Nå er hun en energibombe, i tynn bukse hun også, et par tynne ull- og bomullsgensre. Lett og fri. Hun hyler sine karakteristiske gledeshyl, hopper og spretter, løper rundt omkring, opp og ned elven, iskald på bare ben, men det er jo så enormt dette livet og friheten og stranden og sjøen og bølgene og lydene og sanden, og alt. Snart ryker den ene genseren, den andre, og den tynne, tynne buksa. Irina løper rundt i bare bleien, levende som få.

Og så går bleien av også. Da er det uimotståelig for Irina, hun setter fart, og løper av gårde. Helt til Bore. Rett og slett helt til Bore, neste strand. Det er nesten litt pinlig, hun er flere hundre meter foran meg, naken og lykkelig, mens folk går omkring i tykke ytterjakker og andre vinterklær. Irina skiller seg mildt sagt ut. Sekken har jeg lagt igjen oppe på haugen vi skled ned fra, klærne har jeg lagt igjen nedenfor den haugen, så vi finner den igjen. De er bare en prikk, langt unna.

Jeg prøver å lokke Irina med meg tilbake, men det er ikke snakk. Hun flykter, rett og slett flykter opp en sandhaug. Kryper opp med en energi bare naken frihet kan gi. Jeg prøver på ny å få henne med, jeg liker jo at tingene skal være frivillig, det er sjelden tvang når det er jeg som styrer. Men hun kan ikke være for lenge uten klær, det er ingen varm junidag, dette. Irina, derimot, vil bare videre. Det er som om hun lukter lunten, at jeg vil ha henne tilbake for å kle på henne igjen. Og nå som hun har det så fantastsisk!

Lokkemiddelet som fungerer er å ta henne med til sjøen. Da kan vi løpe opp og ned bølgene. Jeg har lave tursko, de tåler ikke vann, så jeg kan ikke være uti litt engang. Irina er naken, og kan være uti så mye hun utholder kulden og den naturlige, elleville skrekken for bølgene. Det blir ikke så mye, for hun må og vil holde meg i hånden, det blir å løpe opp og ned, og unngå bølgene. På denne måten får jeg beveget henne tilbake. Og så er det trikset vårt, med å svinge henne rundt og rundt, over bølene, mens jeg holder henne i armene. Armene til vår lille Irina er så sterke at de tåler det.

Oppe med klærne finner hun seg i å få dem på. Hun er nok litt kald. Skoene kan vente til vi er oppe og går på stein, i sanden er det best å gå barbeint. Over hengebrua går det nå veldig seint, lille Irtsjik har vennet seg til det, og med lette, tynne klær er hun fri til å klatre og hoppe.

Påsken 2017

Så er påsken slutt. For oss ble det Arboretet, Ulvatjørn, Alsvik, Melsvatn, Sælandskogen, Edlandsfjell, Melshei og Hellestø. Mandag gikk vi litt rundt omkring i Kvernelandsheiene og boligstrøket der, etter å ha vært på besøk og spist lunsj hos Tante Trude og Nygård-familien. Lørdag, påskeaften, gikk lille Irina og jeg fra huset vårt til stasjonen på Ganddal, og fra stasjonen som heter Øksnevadporten til bestemors hus på Klepp stasjon. Så de to dagene var turene litt amputert. Ellers har vi vært ute hver dag. Til Alsvik og Edlandsfjellet var mama Olia med, til Ulvatjørn og Hellestø var hele gjengen med, og til Sælandskogen var bestemor og tante Tone med Sara, med. Ellers har det vært Irina og jeg, litt rundt i Arboretet, rundt hele Melsvatn, og standard rundtur i Melshei fra SI-hytta og over Storafjellet. Hver dag har vi hatt med det nye kompaktkameraet, Sony rx100 v, og fotografert flittig. Hver dag i påskehøytiden har dagene begynt med ferske brød eller rundstykker, bakt av meg. Alle dagene har vi hatt bedre middag, hjemme, eller på besøk.

Jeg har ikke fått lest og skrevet så mye som jeg hadde tenkt. Slik har det alltid vært, siden studentdagene. Påsken hører familien til, den skal knytte familien sammen, kjernefamilien, og storfamilien. Det har vært veldig kjekt for Irina å være med far hele dagene igjen, hun skjønner ikke så mye av det, når far er på jobb, og hun liksom ikke skal være med. At det er kjekt for faren å være med Irina, det er ikke til å uttrykke i ord, det er det største som finnes. Jeg våkner alltid først, og setter meg i stuen. Før eller siden kommer Irina trippende inn, og så er det som om teaterstykket begynner, med den store stjernen – Irtsjik!

Det var kjekt å få en skikkelig finale i dag, med tur til Hellesø. Det er bra med Jærfjell og heier og skog, men det er havet og strendene som er kongen, det er dette vi har å vise Norge og verden. Strendene er evige, de er laget for liten og stor, det passer absolutt alle aldre, det eneste problemet er at det gjerne blir litt kaldt, her hos oss. Vi bor jo i Rogaland, vestlandet, Jæren. Vi vet hva det vil si å hutre langs sjøen. Men når vi skal være der i lang tid, og grille pølser og ha det kjekt, da er det viktig å ha været på lag. Det er viktigere langs stranden, enn i skogen og naturen ellers. Er det regnvær og vind, må man i skog. Er det sol og fint, er det stranden. Og om det går for lang tid mellom hver gang, må man til stranden uansett. Ingenting kan bedre lade opp batteriene, stille én til restart, gjøre én optimistisk til tilværelsen og til livet.

Irina og jeg var de siste som kom i dag. Bålet var allerede tent opp, og pølsene satt på spidd. Vi hadde nettopp spist frokost med ferske rundsstykker, og var ikke spesielt sultne, men det er rart med det, Irina og jeg spiser sikkert mest av alle familiene uansett. Det er jeg som er så storspist, og pølser teller liksom ikke, de er bare å spise mens man tenker på noe annet. Etterpå var det horn og boller og sjokolade, bakt og brakt med av mor. Irina var overlykkelig der på stranden, ikke bare verdens største sandkasse, men alle sammen på en gang, og fullt av folk å leke med. Hun hylte av glede, slik hun har for vane. Og ute i sjøbruset fra bølgene, er det fritt frem å hyle og være glad, det er inne hun må legge bånd på seg.

Da far levde var det alltid fotballkamper og forskjellige konkurranser på gang, mye som skjedde. Siden har det blitt mindre, enda vi gjenværende gjør vårt for å holde på tradisjonene. Jeg må vel kanskje si for egen del, at jeg bruker så lang tid på å spise og drikke kaffe, at når jeg er ferdig med det, så skal de andre hjem. Det var i alle fall det som skjedde i dag.

Og det var så langt jeg kom med posten i denne omgang.

Sælandskogen og Edlandsfjellet

Jeg vil slå et slag for hjemmepåske. Dagsutflukter. Naturen rett utenfor stuedøren. For oss er det Jæren og Sandnesheiene, skog og lave fjell. Ingen snø, ingen ski, ikke noe eksotisk, ikke noe å imponere med. Men det er slike påsker jeg er oppvokst med, og har lært meg å like.

Sælandskogen

I går reiste vi til Sælandskogen, langt ute på Jæren. Vi hadde litt dårlig tid, siden mor hadde et arrangement på kvelden, og vi som vanlig har store problemer med å komme oss ut noe særlig før klokken 1200. De andre som skulle være med var Tante Tone og søskenbarn Sara, og så Irina og jeg, selvfølgelig. Vi reiste ut i hver vår bil. Jeg kjørte først og skulle vise vei, men kjørte grundig omvei, så vi ble ytterligere forsinket. Sælandskogen lå så å si uberørt før i tiden, jeg besøkte ikke skogen før i voksen alder, men nå bor det så mange folk på Jæren at det var fullt på den romslige parkeringsplassen. Irina og jeg måtte parkere langs veien, så vi ble ytterligere litt forsinket. En liten grøft med vann måtte vi også forsere på veien, over en liten trestamme falt over, eller lagt over.

Lille Irina og Sara har instinktene i orden, og forsvinner straks inn i terrenget når vi skal på tur. Mor og tante Tone finner praten, og jeg går for det meste rundt og fotograferer. Bare den korte biten fra parkeringsplassen bort til hovedstien, den som følger runden, er det mange interessante ting å se og gjøre, og å fotografere. Det går to fine broer over to enda finere bekker, og det er mange fine trær, mye spennende. Sælandskogen er en av de aller, aller siste av de opprinnelige skogene på Jæren, et av de få stedene vi kan gå for å se hvordan det var før vi mennesker kom for alvor. Sælandskogen skal få lov til å være urskog, den blir ikke forvaltet. Men det er fremmedelement av barskog, den opprinnelige besto av løv, hovedsakelig eik, så vidt jeg tror. I dag er skogen også berømt for heggen, som blomstrer så fint, litt senere på våren. Denne aprildagen stod de fleste av trærne bare i knopp.

Tone og jeg ble enige om at vi skulle gå runden motsatt vei, denne gangen. Tyngdekraften drar oss liksom mot høyre, da vi kommer opp til hovedstien, det er den som går langs vannet, og har den kjekkeste biten først. Den mot venstre har vi aldri gått, der går turen først langs en sti i løvskogen, og så over det lille fjellet, ned en bitte liten barskog, og så er den imponerende bondeveien langs den karakteristiske elven. Dette er skikkelig vei, lagt med nevene, og ikke sånn som veier lages nå, der det rent blir for mange av dem.

Irina er i toppform. Hun er veldig begeistret for Sara, et søskenbarn 9 år eldre enn henne, er det vel, og hun er begeistret for tante Tone og begeistret for bestemor, og så begeistret for meg, selvfølgelig, jeg som er faren. Men meg ser hun jo hele tiden, det er noe ekstra når disse andre er med, og Irina skrur på all sin sjarm på maks, for å holde på og gjøre seg fortjent til oppmerksomheten. Sara er sikkert ikke vant med å være et sånt forbilde hun kommer til å bli for Irina, Irina roper på henne og snakker om henne hele tiden. Sara er klatrejenta i familien, og løper opp på enhver stein, opp i alle trær. Det liker vi alle å gjøre, men ingen gjør det bedre og oftere enn henne. Den lille, tynne kroppen er råsterk, og det gunstige forhold mellom styrke og vekt, kjenner jeg ingen andre som har.

– Sara, hold fast! store stein, skummel! roper lille Irina, der hun løper mot Sara som har klatret opp på en stor, stor stein. Det er den lengste og mest kompliserte setningen Irina hittil har sagt, den er et språklig sjumilssteg. Hun kombinerer de fleste ordene hun kan i en setning som henger helt godt sammen, og som inneholder et tilrop, en kommando som samtidig er et velment råd, og så en beskrivelse av situasjonen, som også forklarer hvorfor rådet er så godt. Det inneholder også en veldig søt bekymring fra den lille til den store, Sara må holde fast, så hun ikke faller ned. Irina løper bort, og får hjelp til å komme seg opp på steinen hun også. Det er bare fra den ene siden den ser så stor ut som den er, man kan bruke bakken den ligger i til å komme seg opp på den, uten problemer.

Og så er det en grein å løfte på, og så er det det ene og det andre, før stien blir merket til høyre, opp fjellet. Her begynner mor å bli litt utålmodig, og Irina å bli litt sliten. Mor er nødt til å rekke det arrangementet hun skal på, og til å være uthvilt når hun går dit, så hun kunne nok absolutt heller tenkt seg bare å gått rett bort til vannet, og være ved det de timene vi var ute. Irina er ikke så nøye, men dette voksne tempoet, det vil hun ikke være med på. Og hun er ikke så altfor ivrig til å sitte i bæremeisen heller. Og bare sånn måtelig interessert er hun i å bli båret. For meg spiller det ingen rolle, jeg er vant til å lirke henne med, men det er synd med mor som blir stresset med tiden. Vi får ta en rast, en liten sjokolade- og klatrerast. Det var noen fine bjørkegreiner å dingle i, et sted der, og ganske fin utsikt utover Jæren i bakgrunnen.

Så forsvant de tre store oppover, mens Irina og jeg ble igjen bak. Men så snart Irina kom seg opp i bæremeisen, og ble fornøyd der, så ble rollene byttet om. Det var ingen sak å ta igjen de andre, og jeg gikk på til vi var over fjellet, det er jo ikke noe fjell å snakke om, et par hundre meter i høyden, og bare en kilometer å gå oppover, og så er det ned igjen. Men det er et lite parti der oppe, der det ikke skjer så mye, en liten transportetappe, kan man kalle det. Det var i den Irina satt i bæremeisen.

Da vi kom til skogen var det opp å gå for Irina, igjen. Da ble vi også snart tatt igjen av de andre. Nedover her gikk turen et stykke i fellesskap. Solen kom frem og det var også strålende solskinn i overført betydning, jeg er så begeistret for den elven, en av de beste i hele Jæren, i hvert fall på vår side av Undheim og høgjæren. Dessverre hadde Sara og Irina et lite uhell, slik at Irina falt og slo seg, og da jeg som far skulle trøste, forsvant de andre for oss. Det hadde ikke vært noe problem, om ikke Irina også hadde funnet det for godt å gjøre skikkelig i bleien. Først ville hun – naturlig nok – ha pause mens det stod på, sitte i fred, og så ville hun – like naturlig nok – verken gå så voldsomt eller sitte i bæremeisen helt greit, når bleien var full i drit, som det heter på godt norsk. Litt dyidig er hun også, den lille damen, og sjenerer seg litt for å innrømme hva som har skjedd. Det må skje alt med diskresjon. Også her på bloggen.

Derfor venter ingen detaljer om hvordan bleien ble skiftet. Det er elver og natur, ingen problemer, dette fikser vi, og etterpå er alt så mye, mye bedre. Irina var igjen i toppform, og vi kunne endelig, omsider finne igjen dde andre, som nå begynte å lure på hvor vi var blitt av, og sendte Sara for å sjekke. De hadde gått helt ned til det store vannet igjen, for å raste der, de hadde ikke engang tenkt på å raste langs elven, annet enn helt nede ved munningen, der det var opptatt. Dem om det, nå var vi i alle fall ved vannet, og samlet, men vi kunne ikke være der så lenge, for mor måtte snart gå, for å rekke arrangementet sitt. Dermed måtte Sara og Tone også gå, de kjørte jo i samme bil, og sånn var Irina og jeg på ny for oss selv.

Det er vi vant med. Irina skrek som vanlig fortvilet, og satte også etter de andre på egen hånd. Hun kom så langt at det ble pinlig, og folk måtte komme tilbake til meg for å spørre om det var min, denne jenta, som tuslet av gårde langs den steinete og vanskelige stien, like ved det store og for små barn sikkert litt farlige vannet. Joda, det var selvfølgelig min jente, men jeg kunne ikke gå før jeg hadde fått pakket sammen, og fått med meg alt. Irina tok det med stoisk ro, selvfølgelig, ingen seremoni over gjenforeningen. Og heretter gikk det i vårt eget tempo. Det vil si svært, svært sakte. Hvert punkt på veien ble utforsket, vi lekte pinnene var sauer og kuer og bjørner, og vi ruslet og klatret og fotograferte, og kastet pinner og steiner i vannene. Det gikk sikkert ytterligere et par timer, slik det alltid gjør.

Edlandsfjellet

Turen i dag var av en helt annen karakter. Nå var mama Olia med. Da går praten på russisk. Og Irina synes det er veldig kjekt å ha med moren, selvfølgelig, og vil gjerne vise henne alle triksene sine, men hun kan ikke vente turen blir like livlig. Den blir heller ikke like lang, det blir tur på en helt annen måte.

Det er alltid vanskeligere å lirke med seg konemor Olia, enn lille Irina. Det gjelder både ut av huset, og for hver meter ute i terrenget. Jeg måtte bruke all min overtalelseskraft for å få henne med, spille på et rikt register, legge presset på den riktige måten, lokke og være tålmodig, sette inn støtet når det gjelder. Jeg visste jo også det ville være godt for Olia å komme seg ut i frisk luft, i alle fall en solskinnsdag som denne.

Tidligere når jeg har gått i Edlandsfjell, så har jeg ikke funnet parkeringsplassen. Jeg har bare parkert langs veien, og lagt i vei på egen hånd. Uten andre mennesker å forholde meg til, har jeg endt opp helt borte med Kringleli, før jeg har snudd, det er et veldig fint turterreng. Nå fant vi både parkeringsplassen, og var ikke i nærheten av å komme så langt. Vi kom ikke engang opp til demningen, Stemmen.

Det var så varmt at jeg gikk i kortbukse og t-skjorte, Olia uten jakke, og Irina også i lette klær. Med Edlandsvannet og Ålgård i bakgrunnen, ble alle bildene vakre. Jærterrenget med grønt gras og grå steiner under sol og blå himmel er veldig fotovennlig, og fritt og vakkert også å bevege seg i. Lille Irina løp omkring, og kravlet over steiner og hauger og tuster, også der det ikke var nødvendig. Hun sa navent på alle tingene hun kunne, like godt på russisk som på norsk, og helt uanstrengt. Jeg er veldig glad for at hun fra tidlig alder lærer seg at steiner av en viss størrelse er til for å klatres opp på, de skal være vanskelige å gå forbi, man skal opp på dem.

Ved en av disse steinene ble vi bare sittende. Olia ville ha litt niste. Vi hadde med dagsferskt brød, laget av meg, samme morgen. Og så hadde vi med turkniv å skjære brødet med, skikkelig smør og skikkelig spekemat, sognemorr. Etter å ha spist litt, ville Olia også ha kaffe. Det måtte lages på primus. Så var det frem med den. Etter kaffen, ville Olia straks lage varmmaten, nå som den allerede var tent. Dermed ble det straks omelett. Egg, champignon og skinkebiter hadde vi med, til og med pepper og salt, og en skvett melk. Det skulle ikke stå på noe. Olia syntes det var forunderlig med oss nordmenn, som på død og liv skulle lage tingene ute, vi kunne jo bare lage dem hjemme, og ta dem med. Det kunne vi nok, men det er ikke det samme.

Også Olia skjønte det, da hun begynte å spise. Og kaffen er villmannskaffe. Vi har dyr kaffemaskin hjemme, drikker eksklusiv kaffe fra Etiopia og Guatemala, fra bestemte land, kvalitetskaffe, ferskmalt. Men her på turen, drikker vi gammel kokekaffe fra en pose som har vært åpnet siden i fjor, og hvor vi må spytte ut gammel grut som ikke har sunket til bunns. Det er bra.

Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Et par turer tidlig på vårparten

Forrige søndag gikk mor, jeg, lille Irina og Tone og Sara langs Frøylandsvannet. Det var i anledning Irinas første overnatting borte fra mor, og nesten også litt i forlengelsen av Andreas bursdag dagen før. Planen var at det bare var lille Ira og jeg som skulle gå, kanskje å stikke innom tante Tone og de, for å snappe opp en kopp kaffe på veien, men så var det så enestående fint vær at de ble med hele gjengen. Det var første dag det virkelig var varmt på terrassen. Og første dag jeg rett og slett måtte snu, og komme meg hjem for å skifte til kortbukse. Vi hadde kledd oss altfor godt.

I kortbukse gikk alt mye enklere. Nå var det bare lille Irina som var for godt kledd, i strømpebukse og dongeribukse, og tykk genser. Jeg hadde tatt med klær til henne i fall det ble regn, noe det langt i fra var fare for. Kanskje var det at hun var for varm, som gjorde at det gikk litt seigt med henne bortover langs stien? Hun ville i alle fall hele tiden sette seg ned, og ta seg en pause. Hun har det for vane av og til, når hun går tur med bare meg også. Hun setter seg pladask ned på bakken. Og blir sittende. Eller legger seg.

Etter langt om lenge fikk vi lirket henne bort dit vi hadde tenkt. Det var særlig Sara og jeg som måtte stå for lirkingen. Sara hadde barnlig iver og pågangsmot, jeg hadde litt faderlige triks, som å synge bjørnen sover, og så jage henne bortover stien. Litt kjeks og sjokolade hjelper av og til også, som litt saft eller noe å drikke også kan gjøre det. I alle fall kom vi oss frem til slutt, om det tok litt lenger tid enn i hvert fall bestemor hadde tenkt.

I går reiste lille Irina og jeg til Lutsivassdraget, litt baki der.

Begge dager var mye vann og moro for oss alle.

Der ble jeg straks avrbutt. Jeg får ikke skrevet posten ferdig denne dagen heller.