Søndagstur i hagen :)

En sjelden bruk av smilefjes på denne bloggen. Så var det også en sjelden tur vi gjorde i dag, Irina og jeg.

Det er 19. november i dag. Det ville vært min fars bursdag, om han hadde levd. Han ville blitt 69 år. Da han døde, var han 59 år, og vi var i ferd med å planlegge 60-årsdagen hans. Mye har forandret seg siden hans tid. Søstrene Tone og Trude skulle han nok kjent igjen, der er mye det samme, de er bare blitt eldre. Men hva som har skjedd med Tonje og meg, skal det mye til ikke å bli overrasket av. Nå bor jeg i huset han og mor en gang kjøpte, sammen med en kone fra Kiev, hjemmespråket vårt er russisk, og vår datter på tre foretrekker russisk fremfor norsk.

Hver søndag tar jeg med min lille datter på tur, slik min far også gjorde hver søndag med meg. Som oftest var hele familien med, det var bare den aller, aller første tiden søstrene mine var for små, og de var hjemme med mor. Jeg mener det er en god og viktig tradisjon å ta barna med ut i naturen, slik at de lærer seg å ta vare på den og bli glade i den. Det ser ut til å være en mangel for ganske mange nå om dagen. Det koster ikke de som bestemmer mye å ta litt turterreng for å bygge litt veier, litt boliger eller litt industriområder. For meg skjærer det litt i hjertet hver gang noen skjærer bort skogen, men et sånt hjerte føler jeg meg nokså alene om å ha, nå om dagen.

I dag var det sånn en fin og lett dag. 19. november har i det hele tatt vært fine de siste årene, de som har bilder med dato kan bare ta en tid. Jeg har Google Foto til å minne meg på det. Det var så jeg kunne sette meg på terrassen i bare inneklærne, etter frokost, og bla gjennom litt tyske gloser på mobilen. Det er snart eksamen, og det stresser meg. Ellers er det oppussing uten ende i dette huset vi kjøpte av mor, to og et halvt år etter far døde. Han ville både kjent seg igjen og ikke kjent seg igjen, slik vi har det nå.

Terrassen min kone har laget ville han blitt begeistret for, det er sikkert. Der ville nok han og jeg tatt noen parti backgammon, hadde han levd. Forsynt med kaffe fra den fine kaffemaskinen jeg har kjøpt. Den ville han også likt. Men han ville kjeftet for oppussingen, at den tar for lang tid, og at vi holder ut for mye for å spare pengene det koster med profesjonell hjelp.

Tidligere gikk det som ingenting å få Irina med ut på tur, eller ut i hele tatt. Nå hender det hun sier nei, og heller vil være inne. Ute på tur, hender det hun vil hjem. Nå på høsten er det forståelig, kaldt og surt som det ofte er. Men i dag var det sol, i alle fall tilløp til sol, og stort sett trygt for regn og vind, og kulde. Likevel foretrakk Irina å være inne. Og jeg var jo litt fristet til det jeg også, jeg hadde jo denne tysken å lese på, og så er det fredelig med en lang hjemmesøndag, sånn av og til, i alle fall. Også før Irina ble syk kavet jeg meg ut om søndagene, jeg har gjort det hele livet.

Løsningen ble et herlig kompromiss. Vi kledde på Irina greie klær, strømpebukse og bukse, en god allværsjakke, og en lute på toppen, så var hun ute. Jeg tok på meg en lue og en varm sykkeljakke, og halvvarm treningsbukse. Så var også jeg klar. Til og med konemor Olia prøvde seg, hun i kortbukse, stikk i strid all fornuft og alle hennes karaktertrekk (bortsett fra at hun ikke lar seg gjette på). Så gikk vi ut på terrassen, og ned i hagen.

Sekken var pakket som en vanlig tur. Der var varm solbærsaft, sjokolade og appelsin, og et vellykket, hjembakt ferskt rundstykke, med solid norsk smør og brunost. Så klatret Irina rundt i plommetreet, mens jeg fotograferte. Vi satte oss på et gammelt terrassemøbel, vi hadde henslengt i hagen, Olia og jeg. Irina løp rundt på plenen med det høge gresset, og alle bladene fra trærne, den hadde vel så mange trekk fra naturen, som fra en velstelt plen, hagen vår.

Når det var på tide med kaffe, var det bare å hente fra kaffemaskinen. Olia i kortbuksen måtte jo gi tapt ganske fort, mens hun ennå var med hadde den utradisjonelle søndagsturen sine aller herligste høydepunkt, men også etter hun var gått inn, fikk Irina og jeg rikelig med frisk luft, og antydninger til naturopplevelser. Mot slutten hentet hun sparkesykkelen, og sparket seg frem og tilbake på terrassen, mens jeg satt og fotograferte, drakk kaffe, fulgte med på Irina, og spedte på med tyske gloser.

Da turen var slutt, var det rett inn for å sette på potetene til en tradisjonell (eller halvtradisjonell) søndagsmiddag: Biffkjøtt i biter med champignon og løk, og fløte helt over, og potetmos ved siden av. Det hører fløte til mørketiden, synes jeg. Det er jo en vanskelig tid, må man huske, om man ikke vet å oppføre seg i den, og legge til rette for et godt liv med gode dager og god mat. Irina løper rundt på gulvet, frisk og fin etter mange timer i aktivitet, utendørs, Olia fortsetter med oppussingen, og jeg fortsetter med tysken etter å ha skrevet dette innlegget.

Det var vel verdt et smilefjes i overskriften. Hele dagen har vært smilefjes for oss. Far ville likt det godt.

Reklamer

Tur til Veda-fjell med Irina

I dag fikk Irina og jeg vår eneste ordentlige søndagstur på sensommeren, og tidlig høst. Tidligere søndager har vi bare reist til stranden, besøkt slekt, eller tatt det rolig, først i dag pakket vi bæremeis med tradisjonell niste, og gikk til småfjells. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev.

Det er sterke, men nå avdempede følelser for meg å reise motorveiene og rundkjøringene til Melshei hvor vi parkerer. Alt går gjennom min barndoms landskap, slik jeg kjente det og gikk tur i det. Det er veier og boligfelt nå. – Dette er utviklingen, sier de, men man kan vel også si det koster dem svært lite å ta jordbruksjord eller turterreng for nye boligfelt med rekkehus. Det er gode penger for de som bygger dem, og for de som selger dem, og for kommunen. Det er nok viktigere enn utviklingen, tenker jeg. Det er i alle fall viktigere enn turterreng og jordbruksjord.

Heller ikke Melshei og området rundt der får ligge i fred. Skaarlia er for lengst utbygd, og mer skal det bli. I tillegg blir det boligfelt ved skytebanen, ser det ut til. I alle fall er det mørk asfaltvei der nå, og tydelig tilrettelagt.

Lille Irina vet heldigvis ikke noe om dette. Hun får verden som den er, og tenker ikke annet enn at det er som dette den må være. Hun er veldig glad for å sitte i bæremeis. Det er lenge siden, nesten så hun ikke husker det, og bare kom på det igjen når hun så den. I alle fall ville hun sitte i bæremeis fra hagen til garasjen, garasjen ligger inntil hagen, og hun ville straks i meis da vi gikk ut av bilen.

Det får hun lov til. Jeg er bare glad for å være med henne, nå som hun snart skal reise, og jeg skal være uten henne i tre uker. Jeg snakker og snakker på norsk, forteller om alt jeg ser, og lar hun snakke med, på sin blanding av norsk og litt russisk.

Det viser et skilt til Veda-fjell, men vi trenger ikke noe skilt, og vil ikke ha noe skilt. Vi går vår egen vei, strake veien, vi ser jo fjellet med masten veldig tydelig, det er ganske klart hvor veien må gå. Veien med skiltet er en drøy omvei, rundt en del andre fjell. Selvsagt har jeg gått den også, jeg er godt kjent i nærområdet mitt.

Oppe på en høyde, der, er et hus som har satt opp et godt gjerde rundt. Det er tydelig de som bor der har mye penger, de har gjerdet inn det meste, og alt ser fint og nytt ut. Huset er også nytt. I dette området var det bare gårder før.

Det er omvei å gå rundt gjerdet, og vi må ned i søle og langs kanten av små skrenter og fjell, men det får så være, det går fint. Jeg tar Irina ut av bæremeisen, og lar henne gå selv. Hun løper av gårde. Ei kurenne er hun ikke vant med å gå over, ellers er det bare lek og glede, hun er fin i farta.

Jeg ser de har satt opp et skikkelig gjerde med både piggtråd og advarsel om elektrisitet. Jeg kan vanskelig tro hva jeg ser, elektrisk gjerde her? Og så med piggtråd? Dette gjerdet er ikke for dyr, men for mennesker. Men Norge har allemannsretten, den sikrer allmenn ferdsel i utmark, vi er i vår fulle rett å gå der, og det skulle bare mangle. Jeg løfter Irina over gjerdet med piggtråd og strømtråd, og setter henne trygt på andre siden. Det er verre med meg. Jeg vil ikke ta noen sjanser, og vil ikke prøve meg over før jeg har kontroll. Jeg vil prøve et annet sted enn der jeg prøvde første forsøk, og mens jeg er der, og ser der er det enda vanskeligere. Mens jeg er der, forsøker Irina å klatre tilbake til meg. Hun vet ikke noe om strømgjerde, tar i det, og faller ned bakover på ryggen i gresset. Hun gråter, og jeg er ennå ikke over.

Bravo, Sandnes. Vi i Rogaland er notoriske for alle gjerdene vi setter opp, og all piggtråden vi vil ha på toppen. Sånn var det også i min barndom. Det gjør oss rogalendinger som går på tur, også vante med å komme over slike gjerder. Som regel er det også lagt til et sted å komme seg over, enten med at et punkt er lavere, litt ødelagt, eller at det er satt opp port eller trappestige. Her var gjerdet høyt og helt, og med piggtråd på toppen, og en elektrisk tråd bak den igjen. Utspekulert.

Men jeg måtte over, for Irina lå i gresset og gråt på andre siden. Fremdeles ville jeg ikke ta noen sjanser, og ramle, og kanskje sette foten fast noe sted. Jeg ville ikke bli skadet, det vet man jo om noen som er blitt, foten hektet fast i piggtråd, låret skrapt opp. Dog kommer jeg over til slutt, ganske så irritert.

Nå er det tid for sjokolade og eplejuice, og reparasjon. Etter en stund slutter Irina å gråte, sjokket var nok større enn smerten. For sikkerhets skyld begynner det å regne også, men vi har regnjakke i bæremeisen, og Irina synes det er bare gøy å få den på. Gresset er i høyeste laget for henne å gå i, så jeg setter henne snart i messen.

Der sitter hun hele veien opp til toppen.

Oppe på fjellryggen blåser det ganske kraftig, nede i lavlandet har vi vært helt i le. Her er vi også på stien, motorveien, kan det kalles, flere folk ser vi gå opp og ned. Da vi er kommet oss opp til den nest høyeste toppen, setter jeg Irina av, så hun kan gå det siste stykket opp. Herfra går hun også nesten hele veien hjem, i skikkelig ulendt terreng, og ofte utenfor stien.

Fra Veda-fjell kan vi se det meste av Sør-Rogaland med Stavanger, Sandnes og Jæren. Det er derfor det er satt opp mast med antenne her. Havet dekker horisonten. Vante og Sandnes-heiene går innover. Synet er flott, og jeg tar mange, mange bilder av lille Irina, som tusler rundt der på toppen.

Det blåser såpass mye at det er ikke noe å spise nisten på toppen. Så vi vil gå et stykke ned for å finne le. Men det er ingen steder det er både le og sitteplass og fint, vi går faktisk hele veien ned til skogen. Den smale skogsstiene er enkel for voksne, men krevende for lille Irina og en voksen med et lite barn i hånden. Irina har holdt meg i hånden, og stort sett gått ned fjellsiden selv, også det med en del krevende partier. Jeg må som voksen få det til smidig, slik at Irina ikke et øyeblikk er i tvil om at far klarer alt, og at hun får akkurat passende utfordringer å klare selv.

Nytt av denne turen er at Irina her og der setter seg ned, og vil bli fotografert. – Bilde, sier hun. Jeg tror for meg selv at dette er noe hun sier når hun er litt sliten, og vil ha en liten pause. Men hun setter seg så kjekt ned på hvilket som helst sted, at jeg fotograferer henne jo litt også. Jeg tror ikke ennå hun helt har grepet om at bilder vi tar og senere ser på, har en sammenheng mellom en situasjon vi har vært i, jeg tror ikke hun skjønner at bildet jeg tar der hun sitter, blir værende på mobiler og datamaskiner. Men barnesinnet er ugjennomtrengelig, hun sitter nå der og blir tatt bilde av. Vi er kommet til et punkt der jeg må lirke henne videre.

Etter en stund vil hun, og får lov til, å sitte i bæremeisen igjen. Der sitter hun til vi kommer til en trapp over et gjerde. Det vil hun klatre over selv. Trappen er ganske høy, men slike gjerder forserte hun første gang i vår. Hun har vokst og utviklet seg flere måneder siden det, trappen volder små problemer. Så er det på moderne vis et skilt om man trer inn i beiteområde for storfe og sau, med instruksjoner om hvordan man skal oppføre seg. På skiltet er logoen til Sandnes kommune.

Det er ikke le for vinden her heller, det var det inne i skogen, men vi foretrekker åpne områder og vind, enn å sitte inni tette skogen å spise. Irina er veldig glad, og spiser mine hjemmelagde rundstykker med stor entusiasme. Osten ramler riktignok ned i sauemøkk og søle, men det får være så sin sak, her har vi en god lunsj.

Og så er det hjem. Det er forunderlig langt å gå. Jeg vil ikke rundt småfjellene, der stien går, jeg vil skjære over, og ta korteste vei. Prisen er en god del ulendt terreng, høyt gress og søle. Irina er imidlertid i storform, og trasker avgårde, godt tilsølet på joggeskoene, og med innsikten at det lønner seg å gå på steinene. Den store hiten er en sang som går på YouTube, om Johnny-Johnny som har spist sukker, og ikke vil si det. Sangen går Johnny, Johnny – Yes papa, – eating sugar – no papa – telling lies – no papa – open wide – ah,ah,ah, men lille Irina får det ikke skikkelig, og sier både eating sugar, eating lies, uten at det gjør noe med humøret. Sangen er fin, for hun kan synge, og jeg kan svare, eller omvendt. Godt fornøyd er jeg også med at hun er utviklet nok og intelligent nok til å leke med sangen, skifte ut tekst, eller synge en annen melodi til den. Veldig fornøyd er hun når hun skifter ut det hele med: ned til bilen?

Etter lang tid ned skråninger og over marker, er vi nede på en sti som vil lede ned mot veien og parkeringsplassen. Irina er som vanlig ikke klar over hva hun egentlig har gjort, hvor langt hun har gått, og i så vanskelig terreng. Det er nok ikke mange som har gått denne strekningen før de er tre. Akkurat den veien vi gikk, er det kanskje ikke noen. Men Irina synger i vei om Johnny som eter løgnene sine, og ned til bilen, og det hele. Hun er skitten på klærne. Regnjakke er for lengst av, det samme er den tykke genseren, som var blitt litt våt. Turen har vart i flere timer. Klokken er over fire og nærmer seg fem, vi var ute før tolv, tror jeg. Godt over fire timer, altså.

Det var en skikkelig søndagstur.

Fjelltur, 2017 – Hardangervidda: Tinnhølen – Kvenna, Hansabu

Jeg har allerede skrevet om maten vi hadde med hjem, her kommer om selve turen.

Årets tur kom direkte etter Oslo-tur for meg, så det ble en liten omstilling. Jeg kom med nattoget, og hadde noen korte netter, så det var godt å hvile litt på sofaen til min kamerat, mens han hadde noen ærender.

Så er det deilig å merke at når jeg tar på fjelltøyet, så er jeg på. Det er kaldt og ubehagelig om kvelden, så kroppen må overvinnes for å finne seg i det. Det gjelder å få på de rette klærne, raskt, så man ikke blir for kald, og ikke for varm, når det er andre veien som er problemet.

Første kveld er egentlig bare å telte, fyre opp bål, og kose oss med en bedre middag og 3 liter vin. Veden samler vi på veien, kvister og planker folk har lagt igjen, fire fulle bæreposer får vi, pluss litt på sekken. Sekken er helt latterlig tung, denne første dagen, og i tillegg er det en bærepose i hver hånd. Gjennom vier og over bekker og små elver, på glatte steiner, må jeg etter hvert legge fra meg både posene og sekken, for først å finne teltplass, så ta med meg tingene bort.

Et kubbebål – med vedkubber som underlag – gjør underverker med raskt å få til et trygt og varmt bål. Vi bruker engangsgrill på biffen, og potetene har vi kokt på forhånd, så det er bare å legge dem på grillen noen minutter. Nytt av året er å ha med en sitron å klemme over kjøttet, nydelig. Og så har vi rikelig med vin. Det blir en fin kveld.

Og en kald natt.

Fredagen

Det er noe med å være ute i det fri som gjør at man får litt kontakt med urmennesket, sånn vi var før sivilisasjonen tok overhånd. «Å klare seg gjennom natten» er et uttrykk som ikke gir god mening lenger, eller bare gir mening i popsanger. Her, ute i det fri, og med bare telt og sovepose som beskyttelse, skjønner man det. Når solen går ned, blir det kaldt og mørkt. Og når man ligger og vrir seg i soveposen, sniker det seg gjerne inn en følelse om at dette er feil, her skal man ikke være.

Men det er ingen vei utenom. Man må pakke seg inn så godt man kan, og forsøke å hvile og slappe av, og innrette tankene slik at man til slutt sovner.

Om natten er tung og ubehagelig, er morgenen fantastisk. Man skjønner hvorfor solen er guddommelig i så mange ukulturer. Den lyser opp, varmer opp, og serverer en ny dag.

Denne dagen tenkte jeg å jukse litt, og legge igjen søppelet i søppeldunken på parkeringsplassen like ved. Men det lar seg ikke gjøre å komme enkelt over elven. Man må gå helt rundt. Så det fikk vi ta senere.

I fjellet er det viktig – og selvsagt – for oss å ha god tid. I hvert fall må man skille mellom god tid, og å ha det travelt. Vi er uten sidestykke i dette, vil jeg si. Nå, disse første dagene, har vi all tid i verden. Det er rikelig med frokost, egg, bacon og kruttsterk kaffe. Det er ingen hast med noe som helst. Det er langt på dag før vi kommer oss av gårde. Hva klokken er, er ikke noe spørsmål. Tiden med armbåndsur er forbi, og jeg bruker mobiltelefonen kun til å ta bilder. Å se på klokken, er ikke lov.

Turen fra Tinnhølen til Sandhaug er en skikkelig transportetappe. Særlig er den første biten, bort til broen over Langavatnet monoton, med endeløse vidder og landskap uten ende. Selv om vi har spist godt over et halvt kilo med godt kjøtt, og rikelig med poteter, er sekken min fremdeles veldig, veldig tung. I den ligger ennå to potetmiddager, joikaker og kjøttkaker, begge på et kilo, i tillegg til potetene. Jeg bærer praktisk talt all maten, min kamerat alt med telt og kokeapparat, og den slags. Det går seigt.

Første pause er ved Langavatnet, et vann så avlangt at det til forveksling ligner en elv. Broen over er en skikkelig fjellbro, primitiv og vakker, en plankebro. Men dette er ikke en bro som må fjernes om vinteren, så fundamentet er sterk. Vi spiser en appelsin der, og litt kjeks og sjokolade.

Det er min venn som går raskest. Han har nok lettest sekk. Jeg kommer flere meter bak ham. Og tankene min kretser om at sekken min er for tung, det er tungt å gå, så det skal bli godt å få spist mer av maten som er i den.

Dessverre går vi feil vei, og ender i traktorløypa i stedet for langs turistforeningstien. Det betyr en omvei på et par kilometer, i tillegg til at vi går glipp av noen fine vann og små bekker og elver. Langs traktorveien er det færre vannoverganger, traktorer har ikke noe i mot litt omvei, så lenge denne veien er lettere å kjøre. Vi går rundt fjellet, i stedet for over det.

Min kamerat har plutselig satt seg ned, og sier det er på tide med middag. Det er ennå et stykke igjen til Sandhaug og elven, Normannslågen, og solen er så smått på hell. Vi ser hytten veldig tydelig, men det vil sikkert ta en liten time å komme dit, og over elven. Ett kilo kjøttkaker og mange poteter blir fortært. Sekken er fremdeles tung.

Og nede ved Sandhaug samler vi plank og grapseved på nytt. Vi vil ha nytt bål. Så lettelsen med maten som ble spist, blir mer enn oppveid av veden vi nå bære med oss.

Sekken er så tung at jeg er litt nervøs over de skrøpelige broene ved lågen, elven. Og sletten på andre siden, er endeløst. Jeg ser med skrekk på fjellsidene vi er nødt til å gå opp i, det er ingen bønn. Det er bedre å anstrenge seg og presse seg nå, og så finne et flott sted for kvelden og morgenen. Det er blytungt, både å gå over sletten og myra, og særlig, selvsagt, opp de små fjellene, et par hundre meter videre opp. Min kamerat viser på kartet hvor vannene er, og vi tvinger oss bort til dem. På ny legger jeg fra meg sekken, for å finne en teltplass, for så siden å ta med sekken og tingene.

Solen er nede, og det er kveldskaldt, da teltet er slått opp. Jeg gjør alle ting riktig, slik jeg vet jeg skal og må, det er straks på med de varmeste og tørreste klærne, ullundertøy og tykk genser. Likevel er det kaldt, der på turens høyeste punkt, 1400 meter, så bålet kommer godt med. Vi får en ny, fin kveld.

Gidder ikke spise noe. Har mer vin fra i går. Lange samtaler. Øynene i bålet.

Kald natt.

Lørdagen

All vinen gjorde at det ble rikelig med toalettbesøk for meg gjennom natten. Tre stykker. Alle som har ligget i telt en kald natt, vet hvor lite fristende det er å komme seg ut av soveposen, og få på seg nok klær til å våge seg utenfor teltet. Tre ganger måtte jeg gjøre det. Belønningen var en stjerneklar natt, slik den bare kan være i fjellet, langt unna byens og sivilisasjonens lysforurensing.

Tross kalde netter og stive, støle kvelder, er vi spreke nok til å våkne friske og opplagte. Skuldrene var vonde av sekker i går, er bra i dag. Min venn tar noen fiskekast i et av vannene, jeg gjør mitt morgentoalett, som jeg alltid gjør. Frokosten er på ny upåklagelig, med egg og bacon, og rikelig med skikkelig kokekaffe. En liten lemen gir oss selskap. På ny er det temmelig sikkert langt på dag, før vi kommer oss av gårde.

Likevel har vi god tid. Min venn fisker i hvert vann vi går forbi. Sekken min er ennå ubehagelig tung, så han får alltid forsprang, og kommer først til vannene. Jeg tusler rundt og fotograferer. Dette landskapet er det vakreste på turen. Full av fjell, fjellsider og fjellvann, variert og mektig, alltid noe nytt og skjønt over fjellryggen.

Her er vi ikke på turstier. Her er det ingen andre enn oss.

Det er ingen sak å finne bra steder for små raster. En appelsin her, en sjokoladebit der, stadig noen fiskekast. Vannene er rene og dype, så det er fristende å bade i dem, men selv nå, tidlig i september, er de iskalde. Så jeg holder meg fra det, det blir ingen bading på denne turen.

Det absolutte målet for turen er å komme seg til Kvenno, elven. Det er Hardangerdialekten som har o til slutt, vi sier Kvenna. Jeg skriver vel litt begge deler. Min venn viser stadig på kartet, og anslår på ny og på ny at vi har 5-6 kilometer igjen. Men de 5-6 kilometerne ser ikke ut til å bli mindre, vi ser ikke ut til å nærme oss. Det blir en spøk, disse 5-6 kilometerne, som alltid er der.

Fjellene tillater oss ikke å gå i luftlinje. Et stort vann er enda større enn vi hadde trodd, og vi måtte gå rundt det. Jeg går med min tunge sekk, ned en dal jeg tror skal lede til Hansabu og  Kvenno, men så er det bare en ny dal, og en ny, endeløs, slette. Her er det riktignok vakkert å se utover, med bekker og små elver som krysser hverandre, og vakkert å gå, med den ene som renner nedover mot Kvenno. Min venn fisker i den ene, og her får han napp, her får han fisk, og den ene er stor nok til å spise.

Så vi har oss en lunsj der ved småelven. Fisken er lunsjen, og vi har både poteter, løk og sitron å sette til den. Lite slår nyfisket fjellørret, men mye av den forsvinner når skinn og bein er rensket vekk. Og jeg tenker vi denne gangen har fått det så galt til, at jeg ikke helt klarer kose meg over fisken, siden jeg tenkte at å spise den, ikke gjør sekken noe lettere. De 2-3 potetene og halve løken som går med, merkes knapt.

Ned til Kvenno herfra er sjarmøretappe, en av de vakreste på turen. Den lille elven slynger og bukter seg, og går i foss og stryk, og den store dalen med Kvenno og Hansabu åpner seg. Det er et mektig syn, der i fjellheimen, få land, veldig få land, kan vise til noe tilsvarende. Landene i nord har ikke så mye fjell som oss, og i sør har det ikke tilsvarende gått noen isbre og formet landet, og det er heller ikke nok regn til å gi den overflod av elver og fuktighet som vi har. Turen til andre siden av elven går gjennom vier og over myr, og kryssing av en sideelv med lav vannføring, så det til og med er mulig å komme tørrskodd over.

Sist vi var her hadde vi middagen, kjøttkaker, ved Kvenno, og fortsatte litt tilbake opp i fjellene etterpå. Nå, i år, er det tid for å slå opp teltet. Vi er godt slitne, så de store sprellene med middagsmat er ikke det som frister mest. Min venn tar noen fiskekast i Kvenno, men fisken lar seg heller ikke friste av sluken hans. Gang på gang sier han at han heller skulle hatt med seg flue, fisket med flue, sluk er latskap. Jeg har lyst til å spise joikakaker og poteter, mest for å bli kvitt den tunge boksen, men jeg har jo egentlig ikke lyst på den tunge maten, og heller ikke på alt arbeidet som følger med. Solen er på vei nedover, det blir kaldere. Denne kvelden har vi ikke noe bål.

Vi spiser rømmegrøt. Det letter sekken min for en pakke rømme, og min venns sekk for posen med rømmegrøt. Det var han som hadde lyst på rømmegrøt, og jeg lot ham bestemme. Vi hadde også spekemat – rikelig – til å kvesse det opp med. Det ble et fint kveldsmåltid, selv om jeg assosierer rømmegrøt med atskillig lysere vær og tid på døgnet enn vi hadde her. Jeg sitter i mine varmeste og tørreste klær, og klarer med. De 200 meter vi har gått ned fra forrige teltplass, merkes. Det er ennå en skvett vin igjen, til meg, etter en ekstra slant vi hadde med i tillegg til treliteren.

Min venn gjør noen fiskekast, mens jeg går litt oppover elven i det som kanskje best kan kalles stille meditasjon. I dette området har jeg ikke vært før, og jeg er sånn innrettet at jeg har et sterkt sug etter nye steder, det gjelder både geografisk og i overført betyding. Bryte nytt landskap. Jeg blir dratt inn i det, og vil bare gå lenger og lenger inn. Kvenno er en mektig elv, nesten som jeg kjenner dem fra elvelandet Russland, denne elven er som et ferskvann, eller en fjord. – Andre siden er utilgjengelig for oss, sier min venn. – Det finnes ingen broer, annet enn langt, langt nede.

Natten blir hakket varmre enn den før, men også en natt å kjempe seg gjennom. Jeg er forsiktig med drikken på kvelden, så jeg slipper de nattlige toalettbesøkene, men det er likevel en såpass fremmed følelse å ligge ute i fjellet midt på natten, at jeg får det ikke riktig til lenger. Jeg var bedre til det før, tror jeg, da jeg var yngre. Da gikk natten i den samme energien som dagene, rett igjennom, med stor kraft.

Søndagen

Dette var dagen for den store kraftanstrengelsen. Vi måtte gå hele de 25-30 kilometerne tilbake til Tinnhølen, hele den veien vi hadde gått nedover de to første dagene. På vårt parti var at vi hadde gått litt frivillige og ufrivillige omveier ned hit, og at vi hadde lettere sekker. Mot oss hadde vi at dette nok er det lengste stykket vi noensinne har gått på en dag, at den er i 1200 meters høyde, og opp og ned, og at sekkene våre på ingen måte var lettere. Vi hadde oppakning som folk flest har når fjellturen begynner, mat nok for en helg. Og vi var stive og støle, såre i beina, etter god gåing med for tunge sekker, i ulendt terreng.

Det fikk være nok klaging. Det var ingen vei rundt dette. Vi måtte tilbake. Og vi måtte være ved Tinnhølen i rimelig tid. Derfra til Bergen var tre timer i bil, og der ventet det middagsmat fra min venns hustru, de er nygift.

Jeg liker det slik. Store oppgaver – og gå på.

Straks det var lyst, stod vi opp. For første gang gjaldt det litt å få frokosten unna. Jeg gjennomførte mitt morgentoalett, magen må være tømt, og min venn gjorde noen morgenkast med stangen. Så var det frokosten, der vi ikke sluntret unna med noe. På ny var det egg og bacon, på ny sterk, god kaffe. Om man skal gå langt, skal man i alle fall gjøre det i godt humør.

Jeg gjorde også noe som for meg er helt uhørt. Jeg sammenlignet med Karl den tolvte og hans hær ved Poltava, 1709. Etter nederlaget måtte de kvitte seg med all unødvendig last under flukten fra russerne, alt som kunne sinke dem i farten. Slik måtte også jeg kvitte meg med potetene vi hadde hatt med. De ville ikke bli spist. Til middag i dag ventet pasta. Og potetene, som var kokt torsdagen da vi gikk, hadde ligget i plastpose i tre dager, og var våte, vasne og klisne. Hjemme i Bergen ville de ikke bli spist, og det var heller ikke noe for meg å bringe hjem til min kone dagen etter.

Fem, seks store poteter ble lagt igjen der i gresset på Vidda. Naturen gir, og naturen tar tilbake. Næringsstoffene i potetene vil finne sin vei til plantene på Vidda, som ledd i naturens store og livgivende reproduksjon.

Sekken min var med det for første gang på turen, grei nok. Pølser, joikakaker, to brød og rikelig med pålegg, pluss ketschup og sennep, og en del annet, var fremdeles med, men de vannfylte og tunge potetene var vekk. Jeg hadde også fått skiftet til tynnere sokker, omsider, og med det gjort skoene mer behagelige for tærne. Jeg var kort sagt klar til å gå.

Min venn hadde bedt om, og selvsagt fått innvilget, et par fiskekast der hvor alle elvene krysses, og Kvenno går virkelig stor nedover dalen, der med Hansabu. Jeg skjønner godt at han liker å fiske her. Stedet er så vakkert at man kan drukne i det, her trengs ikke fisk. Man kan stå her i timevis, bare å betrakte landskapet.

Deretter var det å gå. Og nå gikk vi effektivt. Kreftene var der, de er det ingenting å si på. Det går rett opp i fjellet, hundre meter til værs, eller så, opp mellom Hansatoppene, og så videre opp til slettene og viddene. Det er et veldig spesielt landskap, veldig spesielt å gå der. Vi ser fjellene langt, langt der fremme, og vet at vårt mål, er langt, langt bak dem.

Turen var delt i to. Først var det til Sandhaug, omtrent halvveis, og derfra fra Sandhaug og inn til Tinnhølen og parkeringsplassen. Så det gjaldt å få øye på fjellene bak Sandhaug, hytta, og Normannslågen. Ingenting av det var å se, der vi gikk gjennom en dal jeg tror heter Låkadalen, med Låkadalskongen som den høyeste toppen. Vi er begge språkinteresserte, atskillig mer enn normalt, og har en liten diskusjon om hva dette «Låka» i «Låkadalen» kan komme av. Det er mange steder med samme navn, vi finner ikke ut av det. For øvrig er det ord og vendinger på tysk og russisk som dominerer samtalene, jeg skal studere tysk, og han har solide tyskkunnskaper med tyske slektninger, venner og den selvsagte interessen en språkinteressert europeer har for tysk som kulturspråk.

For å komme til Sandhaug, må vi stikke opp over en rygg, og gjennom et pass. Det forklarer hvorfor vi aldri riktig kunne se lågen, fjellet og hytta. Det er min venn som tar initiativ til pausene, han har begynnende blemmer på føttene. Og effektiv gange over en hel dag, blir mest effektiv om det er noen matpauser med. Appelsinen ryker allerede på den første, siden er det kjeks og sjokolade. Den siste rasten før Sandhaug er et sted hvor vi tidligere har overnattet, en tur vi ikke klarer ta igjen hvilket år må ha vært, men hvor både han og jeg husker regnet og mørket vi hadde funnet teltplass i. Jeg har et sterkt forhold til minner, livet som er levd. Her har vi altså vært før, da vi begge var ugifte, og med helt andre ting å fylle dagene og tankene med, enn vi har nå.

Videre går det. Min venn får et lite forsprang, jeg fotograferer så mye, og kommer på etterskudd, men jeg gjør en kraftanstrengelse for å ta ham igjen. Jeg krysser alle myrer og småhauger for å korte veien, der han går rundt på stien og traktorveien, og så er jeg i ryggen på ham. Sletten fra fjellene til Lågen (elven) er vanskelig å beskrive, så lang den er, i forhold til sånn den ser ut. Vi vet jo det skal komme en bro, og at vi skal over den. Men det kommer aldri noen bro. Vi går og går, liksom uten å nærme oss. Det er karakteristisk for landskapet her. Alt er større enn det ser ut. Alt tar tid. Å gå bort til horisonten man ser, kan ta en time, eller mer, eller hva som helst. Tiden forsvinner i landskapet.

Omsider får vi imidlertid satt oss ned ved den ganske tørre og grunne elven, bemerkelsesverdig tørt, så mye som det egentlig har regnet i det siste. Stedet er ikke ideelt, men vi må ta hensyn til vinden, og forsøke å sitte litt i le. Vi tøyser ikke med lunsjen, selv om vi har dårlig tid. Vi lager den skikkelig, en ordentlig pastarett, med makaroni, bacon og egg, en slags spaghetti Carbonara, med makaroni, til fjells. Og det er rikelig med makaroni. Min venn har med en hel pakke. Kun til dette måltidet.

Appetitten er det ingenting å si på, etter en lang og kraftfull gåtur i fjellet, så vi spiser opp alt. Særlig gjør jeg det. Og jeg får inn litt kaffe etterpå også, det har vi tid til. Cirka en time går med til denne lunsjen, slik at det blir en dag ikke bare med anstrengende gåing, men også med glede og gode minner. Etter maten er det over til Sandhaug, og inn, den kjedeligste og mest monotone strekningen på veien. Der er det bare å gå på.

Og nå, etter tre dager i fjellet, er det jeg som leder an. Slik pleier det ofte å være, merkelig mange turer har det vært slik. Min venn går først og raskest på vei opp og inn, de første dagene, mens jeg er suverent foran på vei hjem og tilbake. Jeg har merkbart lettere sekk, og betydelig bedre føtter, etter å ha skiftet til tynnere sokker, mens min venns sekk er som den alltid har vært, og han har fått litt problemer med skoene og føttene. Han er seig, og kommer etter, men det er ingen problemer for meg å være først. Det er noe psykologi også i dette, lite skrevet om, men ganske selvsagt. Å være først, gir krefter,  man føler at man har dem, og kan overvinne alt.

Det hjalp også psykisk at jeg hadde sett for meg siste etappe som så monoton og kjedelig. Nå som jeg gikk den, var den slett ikke verst, godt hjulpet av et trolsk og nydelig kveldsys og ettermiddagssol. Skyformasjonene og det åpne landskapet med fjell på alle sider i horisonten, det gav noen aldeles nydelige bilder, både til fotoapparatet og netthinnen. Det gav krefter å gå i dette landskapet, tok dem ikke.

Ved broen ved Langevatn har vi vår siste rast, litt kjeks, og litt vann. Så er det over broen, og inn. Min venn får et godt forsprang, jeg fotograferer så mye, både meg selv og ham, i det først han, så jeg går over. Deretter går jeg voldsomt på for å ta ham igjen. Deretter slår psykologien inn, jeg vinner krefter på å være først, han taper på å komme etter, og går saktere enn han gjorde. Jeg får etter hvert et stort forsprang, og går på for å komme meg frem til parkeringsplassen og bilen ved Tinnhølen. Der skal jeg ta av meg den tunge sekken, og ta meg noen slurker friskt, kaldt fjellvann.

Det er et et flott syn når man endelig til slutt kommer over haugen, sånn at man ser ned til parkeringsplassen. Herfra går det ganske fort, og jeg tar mange bilder.

Til å lære

Dette er tur nummer 15 eller 16siden vi startet i 2000. Noen år har vært uten tur, som 2014 og 2015, men stort sett får vi det til hvert år. Siden 2008 har jeg blogget om det, og før det skrev jeg lange tekster for egen del. Så vi har rikelig med erfaring. Men vi har også mye å lære, kanskje først og fremst at vi tar veldig lett på det etter hvert, og ikke tenker så nøye gjennom på hva problemer som pleier å dukke opp.

Problemet i år var at sekkene ble for tunge, fordi vi hadde med altfor mye mat, og i altfor full pakninger. Noe gjør vi gjennomtenkt, etter alle disse årene, som å unngå fulle tuber med tannkrem, og bare ha begrensede mengder såpe, i små beholdere. Men med maten tar vi altfor mye med oss i pakkene som de er. Det er noe med disse rene, nyåpnede pakkene vi kjøper i butikken, det er veldig lettvint å bare slenge dem i sekken. Den blir jo aldri tyngre enn at vi klarer å løfte den. Men den blir altså veldig slitsom å ta med seg. Og i år førte det til at vi ikke kom så langt, så fort, som vi ønsket. Vi var hele tiden på etterskudd, måtte alltid ta rasten før vi hadde tenkt.

Vi planlegger – i den grad vi planlegger – for to varme måltid hver dag, lunsj og middag. For en god del år siden skjønte vi at med de sene og lange frokostene vi spiser, kommer lunsjen sent på dagen, sånn at det lønner seg å plassere de beste rettene der. Om kvelden, ved teltet, er vi ofte så mette at vi egentlig ikke har lyst på noe mat. Dessuten går solen ned, og det blir kaldt. I år lærte vi at det siste måltidet knapt er nødvendig. Når vi slår opp teltet, trenger vi bare noe lett, pølser, rømmegrøt eller pannekaker, ikke noe som er vanskelig og krevende å lage.

Jeg liker å ha med ett brød for hver dag, men når vi har så mye annen mat, er det overkill. To brød holder, dessverre. Smøret må deles opp, det holder med 100 gram. Pålegg kan godt tas med i pakkene som de er, det gjør ikke mye fra eller til.

Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.

 

Ogna!

Pinsen ble avsluttet med en nydelig tur til Ogna. Denne gangen var hele slekten med.

Min plan var opprinnelig å ta toget, men denne helgen har som så ofte ellers togene her på Jæren vært forsinket og forskjellig, så det ble bil igjen. Mor var skeptisk, og mente det var langt, men det tar ikke mer enn drøye 40 minutter fra Ganddal,og enda mindre fra Klepp og Kverneland, der resten av familien bor.

I gamle dager, da jeg var liten og hvithåret og folk på Jæren bodde i telt på camping, da hadde vi oss noen helger på Ogna. Vår familie på 5 i telt, Bestemor og bestefar først i telt, så i det som heter «kombicamp», en kombinasjon mellom telt og campingvogn. Det var nok derfor det føltes så langt, det var et sted vi reiste for å overnatte. Jeg husker stedet som svaberg og furuskog, lang sandstrand, og langgrunn sjø. Iskaldt vann, selvsagt. Jeg likte meg bedre på Sørlandet, og vi sluttet snart å campe på Ogna, sikkert før jeg begynte på skolen.

Nå er det ganske annerledes der borte. Forteltene til de overdådige campingvognene er større enn teltet vi fem sov i, og de fleste har nå fått seg innrettet egen hageflekk og terrasse i forbindelse med vognen eller hytten sin. Det er som en liten landsby, et lite byggefelt. Og det er utbygget grovt og grådig, slik som man gjør det om dagen.

Men havet og stranden og svabergene er de samme. Og det gir ro i sjelen.

Supertur til Sele

Irina er herlig om dagen. Det har hun vært hele livet, men det er noe ekstra nå, som hun lærer å snakke i en rasende fart, og de fysiske utfordringer barnelivet har å by på blir overvunnet, én etter én.

Søndag er turdag, og nå på senvåren blir jeg sterkt tiltrukket av stranden, havet, sjøen. Det var en litt grå og kald junidag, så det kunne ikke bli snakk om bading eller tradisjonelt stranliv, noe forresten Irina gjorde noe med, og på godt vestlandsk vis lot været være været, og heller kledde seg og oppførte seg som situasjonen krevde. Ikke som været krevde. Det er noe av essensen med å være vestlending, mener jeg. Vi kan ikke la oss styre av været, vår oppgave er å overvinne det.

Det var imidlertid litt frem i tid. Moren er fra Kiev, der lar man seg styre av været noe så til de grader, og det er alltid, alltid, alltid for kaldt. Lille Irina ble utstyrt med vinterkjeledressen og tykke støvler, med foring. Hun kunne reist til stranden sånn kledd, i januar.

Nå var det juni, men 12 – 13 grader, så klærne var urimelige. Jeg hadde selv den en ganske tykk treningsbukse, ganske tykk genser og jakke utenpå. Kona insisterte på jeg skulle ha lue også, men der gikk sannelig grensen. Lue etter påske er ren galskap. Ingen temperatur kan få lue på mitt hode i juni.

Ute på Sele var det ikke så veldig mange folk, denne pinsesøndagen. Det var rikelig med parkeringsplasser, stor ro, god fred. Irina hylte av lykke over å være på stranden, og løp litt rundt på rullesteinene med en gang. Så trasket vi av gårde mot hengebroen.

I sekken hadde jeg en termokopp kaffe, to skiver til matpakke, og rett i koppen elendig tomatsuppe. Og sjokolade. Jeg tenkte vi skulle komme oss til selve stranden, så kunne Irina sitte litt og grave med ei bøtte og spade vi hadde med, litt strandleker. Så kunne jeg sitte og drikke kaffe, og tenke, sånn som jeg pleier.

På vei til hengebroen var det å balansere på gjerdet, se på løvetann og andre blomster, og i det hele tatt. En laksefisker fikk fisk akkurat i det vi kom. Moderne laksefiske er way beyond det jeg kan like av naturopplevelser, det er forvandlet til kaksefiske, egen parkeringsplass har de, og gapahuker og hytter og styr setter de opp over alt. De tar seg til rette, og demonstrerer sin rikdom og eksklusivitet. Han her som fikk denne fisken skal jeg ikke dømme, jeg kjenner ham jo ikke, og for Irina var det jo veldig kjekt å bli introdusert for begrepene fisker, fiske og fisk. Vi har en slektning med fiskerettigheter i et fiskeholdig vann, så det blir ikke lenge til vi også skal prøve oss.

Irina likte jo godt hengebroen også, selvfølgelig. Og elven og det hele, hun pekte og spurte og forklarte, hoppet opp og ned, og løp frem og tilbake. Sånn som barn gjør.

Over på andre siden introduserte vi ballen vi hadde med. Det er litt gress der, og det går an å kaste og sparke ballen så høyt opp i luften man bare kan – den kommer aldri bort eller detter ned på veien, slik den gjør i hagen vår. Her begynte det også å bli noen aldri så små tegn til solgløtt, og jeg forbannet meg selv for n’te gang over igjen å ikke ha tatt med meg kortbukse, hvordan er det mulig, i juni? Kortbuksen skal alltid med. Irina tenkte jeg også på, i den varme kjeledressen. Alle klærne jeg hadde rasket med meg, «i reserve», lå igjen i bilen. Og konemor Olia hadde gitt streng beskjed om at klærne under kjeledressen ikke var presentable, kjeledressen måtte være på.

Alright, vi kom oss over de karakteristiske sand- og gresshaugene som så vakkert liksom rammer inn jærstrendene. Irina er veldig nær å finne frem til konseptet å hoppe ned fra disse haugene, sanden er så myk at det gjør aldri vondt. Hun er helt uredd nedover og oppover dem. Og hun er ellevill med stranden, sanden og havet. Her er det noe som er biologisk helt riktig med oss mennesker, dette liker vi, et eller annet med havet og bølgene er veldig vinnende, fra de helt små barn til de veldig, veldig gamle. Jeg vet ikke om noenting annet som er så forenende, som så mange ulike typer og grupper av mennesker i så ulike livssituasjoner, kan like det. Selv er jeg solgt, og har vært det hele mitt liv.

Sånn sitter jeg og tenker, med kaffekoppen min, og de to skivene. Irina putler og graver i sanden. Hun prøver seg på litt skive hun også, men har ingen respekt for sanden, har ikke lært seg å engste seg for det, og vil selv holde skiven med sine sandete fingre. Mister biten sin i sanden også. Og blir veldig plaget av en hårtjafs som har kommet utenfor luen, og stadig blåser bort til munnen og ansiktet. Når hun tar den bort, som hun må gjøre hele tiden, får hun sand i fjeset.

Det er det verdt. Ingen klage, ingen påkalling av oppmerksomhet for dette problemet. I stedet løper hun bort til elven. Jeg sitter først rolig, faller hun uti, som hun ikke kommer til å gjøre, så er det omtrent hundre meter bort. Jeg er der på tjue sekunder. Nei, Irina er for mye verdt. Det går ikke an å risikere noen ting, jeg går bort til elven jeg også, spiser maten min og drikker kaffen der. Irina hopper uti elven, den er helt grunn, her i det den er i ferd med å ende i sjøen. Den går ikke over støvlekanten. Irina ramler også, rett på rompa, uten at det ser ut til å bry henne så mye.

Vi spiser og drikker den tynne, ekle tomatsuppa, og Irina får rikelig med sand oppi den også. Jeg tenkte på å ta med t-skje å røre med, men skje å spise med, glemte jeg. Så det blir t-skjea, og å drikke. Den våte skjea mister Irina rett i sanden, sanden setter seg helt fast, umulig å få av. Jeg drikker de siste rester suppe. Irina leker enda litt til, der med den lille elvebredden, der på sandkanten.

Så er det første forsøk på å tusle oss hjemover. Turen er vel ennå ikke halvveis. Både Irina og jeg har stayerevne. Min er ubegrenset, Irina er mitt barn. Vi ser horder av familier komme og gå, mens vi blir, vi blir. Vi blir.

Jeg svinger Irina opp på sanddynene, opp på haugen, og hun sklir seg ned et par ganger. Så er det opp og gå, mens jeg fotograferer og filmer. Det blir alltid fantastisk film av sånne scener, lille Irina som småløper, det majestetiske havet og bølene, den store brede horisonten, lyset og fargene. Det er umulig å få dette feil.

Så er det på tide å ta mot venstre, mot broen og bilen. Irina tar mot høyre, mot stranden og sjøen. Barn av sin far. Hun sklir seg ned, en lang, lang sanddyne, en som vil kreve litt arbeid å komme seg opp igjen, for et lite barn. Og der, nede på stranden, tar hun av seg støvlene og de tykke sokkene. Barbeint og i kjeledress, er hun nå. Et vakkert syn.

På ny løper hun ned mot elven, litt lenger fremme, helt i munningen, der det også er en annen liten familie. Faren der er i kort bukse og t-skjorte, og også barnet er lett kledd, i tynn bukse og genser.

Det er uakseptabelt. Skal noen liksom være mindre kledd enn oss? Snart tilbyr jeg Irina å ta av kjeledressen. Det er som å slippe bremsepedalen. Endelig er barnet i fri fart. Nå er hun en energibombe, i tynn bukse hun også, et par tynne ull- og bomullsgensre. Lett og fri. Hun hyler sine karakteristiske gledeshyl, hopper og spretter, løper rundt omkring, opp og ned elven, iskald på bare ben, men det er jo så enormt dette livet og friheten og stranden og sjøen og bølgene og lydene og sanden, og alt. Snart ryker den ene genseren, den andre, og den tynne, tynne buksa. Irina løper rundt i bare bleien, levende som få.

Og så går bleien av også. Da er det uimotståelig for Irina, hun setter fart, og løper av gårde. Helt til Bore. Rett og slett helt til Bore, neste strand. Det er nesten litt pinlig, hun er flere hundre meter foran meg, naken og lykkelig, mens folk går omkring i tykke ytterjakker og andre vinterklær. Irina skiller seg mildt sagt ut. Sekken har jeg lagt igjen oppe på haugen vi skled ned fra, klærne har jeg lagt igjen nedenfor den haugen, så vi finner den igjen. De er bare en prikk, langt unna.

Jeg prøver å lokke Irina med meg tilbake, men det er ikke snakk. Hun flykter, rett og slett flykter opp en sandhaug. Kryper opp med en energi bare naken frihet kan gi. Jeg prøver på ny å få henne med, jeg liker jo at tingene skal være frivillig, det er sjelden tvang når det er jeg som styrer. Men hun kan ikke være for lenge uten klær, det er ingen varm junidag, dette. Irina, derimot, vil bare videre. Det er som om hun lukter lunten, at jeg vil ha henne tilbake for å kle på henne igjen. Og nå som hun har det så fantastsisk!

Lokkemiddelet som fungerer er å ta henne med til sjøen. Da kan vi løpe opp og ned bølgene. Jeg har lave tursko, de tåler ikke vann, så jeg kan ikke være uti litt engang. Irina er naken, og kan være uti så mye hun utholder kulden og den naturlige, elleville skrekken for bølgene. Det blir ikke så mye, for hun må og vil holde meg i hånden, det blir å løpe opp og ned, og unngå bølgene. På denne måten får jeg beveget henne tilbake. Og så er det trikset vårt, med å svinge henne rundt og rundt, over bølene, mens jeg holder henne i armene. Armene til vår lille Irina er så sterke at de tåler det.

Oppe med klærne finner hun seg i å få dem på. Hun er nok litt kald. Skoene kan vente til vi er oppe og går på stein, i sanden er det best å gå barbeint. Over hengebrua går det nå veldig seint, lille Irtsjik har vennet seg til det, og med lette, tynne klær er hun fri til å klatre og hoppe.

Påsken 2017

Så er påsken slutt. For oss ble det Arboretet, Ulvatjørn, Alsvik, Melsvatn, Sælandskogen, Edlandsfjell, Melshei og Hellestø. Mandag gikk vi litt rundt omkring i Kvernelandsheiene og boligstrøket der, etter å ha vært på besøk og spist lunsj hos Tante Trude og Nygård-familien. Lørdag, påskeaften, gikk lille Irina og jeg fra huset vårt til stasjonen på Ganddal, og fra stasjonen som heter Øksnevadporten til bestemors hus på Klepp stasjon. Så de to dagene var turene litt amputert. Ellers har vi vært ute hver dag. Til Alsvik og Edlandsfjellet var mama Olia med, til Ulvatjørn og Hellestø var hele gjengen med, og til Sælandskogen var bestemor og tante Tone med Sara, med. Ellers har det vært Irina og jeg, litt rundt i Arboretet, rundt hele Melsvatn, og standard rundtur i Melshei fra SI-hytta og over Storafjellet. Hver dag har vi hatt med det nye kompaktkameraet, Sony rx100 v, og fotografert flittig. Hver dag i påskehøytiden har dagene begynt med ferske brød eller rundstykker, bakt av meg. Alle dagene har vi hatt bedre middag, hjemme, eller på besøk.

Jeg har ikke fått lest og skrevet så mye som jeg hadde tenkt. Slik har det alltid vært, siden studentdagene. Påsken hører familien til, den skal knytte familien sammen, kjernefamilien, og storfamilien. Det har vært veldig kjekt for Irina å være med far hele dagene igjen, hun skjønner ikke så mye av det, når far er på jobb, og hun liksom ikke skal være med. At det er kjekt for faren å være med Irina, det er ikke til å uttrykke i ord, det er det største som finnes. Jeg våkner alltid først, og setter meg i stuen. Før eller siden kommer Irina trippende inn, og så er det som om teaterstykket begynner, med den store stjernen – Irtsjik!

Det var kjekt å få en skikkelig finale i dag, med tur til Hellesø. Det er bra med Jærfjell og heier og skog, men det er havet og strendene som er kongen, det er dette vi har å vise Norge og verden. Strendene er evige, de er laget for liten og stor, det passer absolutt alle aldre, det eneste problemet er at det gjerne blir litt kaldt, her hos oss. Vi bor jo i Rogaland, vestlandet, Jæren. Vi vet hva det vil si å hutre langs sjøen. Men når vi skal være der i lang tid, og grille pølser og ha det kjekt, da er det viktig å ha været på lag. Det er viktigere langs stranden, enn i skogen og naturen ellers. Er det regnvær og vind, må man i skog. Er det sol og fint, er det stranden. Og om det går for lang tid mellom hver gang, må man til stranden uansett. Ingenting kan bedre lade opp batteriene, stille én til restart, gjøre én optimistisk til tilværelsen og til livet.

Irina og jeg var de siste som kom i dag. Bålet var allerede tent opp, og pølsene satt på spidd. Vi hadde nettopp spist frokost med ferske rundsstykker, og var ikke spesielt sultne, men det er rart med det, Irina og jeg spiser sikkert mest av alle familiene uansett. Det er jeg som er så storspist, og pølser teller liksom ikke, de er bare å spise mens man tenker på noe annet. Etterpå var det horn og boller og sjokolade, bakt og brakt med av mor. Irina var overlykkelig der på stranden, ikke bare verdens største sandkasse, men alle sammen på en gang, og fullt av folk å leke med. Hun hylte av glede, slik hun har for vane. Og ute i sjøbruset fra bølgene, er det fritt frem å hyle og være glad, det er inne hun må legge bånd på seg.

Da far levde var det alltid fotballkamper og forskjellige konkurranser på gang, mye som skjedde. Siden har det blitt mindre, enda vi gjenværende gjør vårt for å holde på tradisjonene. Jeg må vel kanskje si for egen del, at jeg bruker så lang tid på å spise og drikke kaffe, at når jeg er ferdig med det, så skal de andre hjem. Det var i alle fall det som skjedde i dag.

Og det var så langt jeg kom med posten i denne omgang.