To helger (og uken mellom)

Det har vært travelt for vår lille familie her i Rogaland, travelt med å ha det gøy. Det har knapt vært tid til å skrive om det.

Vi har vært så lenge uten regn her at brannsjefen har gått amok og forbudt folk å grille. Vi er virkelig ikke vant med flere uker sol og uten regn, vi fikser det ikke. Vår familie begynte å merke kjøret, litt, sist lørdag. Det ble rett og slett vel mye bading for Irina. Hun ble sår i øynene, og akkurat sånn passe i nærheten av forkjølet til at hennes østeuropeiske mor ønsket vi skulle være forsiktige.

Så det var vi, ganske.

Lørdag var det møte i Rogaland Novgorod, i arboretet. Det har alltid vært trivelig, men med Irina med, er det en happening. Hun har nå flere venner der, og hun har snakket om det hele uken, at hun vil tilbake. På veien fikk vi badet litt i Bråsteinsvannet, men det var elementer av badetrøtthet, der. Det var ikke så fantastisk som det pleier å være, og det ganske skitne vannet gjorde ikke godt for øynene hennes.

På møtet med Rogaland-Novgorod var Irina ganske trøtt, og gråt mer enn vanlig. Hun kom også i en sjelden lojalitetskonflikt, med en god venninne på 5,5 år, halvt russisk, og vennen Gabriel, halvt italiensk. For meg var det interessant å treffe både gamle kjente og gamle kolleger, og få nytt om Peter den stores norske admiral, Nils Olsen fra Stavanger. En til at han var admiral i flåten, han var også forlover i Peter den stores bryllup! Dette er ting jeg må sjekke nærmere opp. Alle brikkene gikk imidlertid opp, forklaringen var logisk.

Neste dag roet vi oss ned, med en kjapp bading i Figgjoelva, Foss Eikeland, kjapp og fantastisk. Mer fantastisk, enn kjapp. Vi badet veldig lenge, for å si det rett ut. Men bare en gang. Og Irina gjorde en rekke med triks, hoppet fra steiner (i vannet uten at jeg holdt), og tvang seg selv til å svømme noen sekunder, uten hjelp. Hun eier ikke teknikk, men hun har funnet en måte å ligge på, så hun får hodet akkurat over, og kan puste, litt. Det går, fordi hun er så uredd, og trygg. Det er få barn på 3,5 som bader så fritt og vilt, jeg er veldig glad for det.

Deretter var det til mor, og ut på terrassen i bassenget. Etter en stund kom den norske vennen, Niklas, og så har Irina plutselig flere hun kjenner og vet hvem er: en norsk, en russisk, en italiensk og litt en tysk. De tre første er folk hun snakker om og vil til, også når vi er hjemme, og ikke har noen planer om å treffe dem.

På vei hjem sørget vi for å få badet litt i elven igjen. Nå gikk Irina i overdrive, og følte hun klarte alt etterpå. Selv jeg ble litt engstelig, for sånn hun manøvrerte på glatte og store steiner, like ved selve fossen.

I uken som var brukte vi vår ledige tid til å komme oss ut. Ofte var målet å komme seg et sted vi kunne bade, gjerne steder vi sjelden er. Slik kom vi på den lille strandstripen nær Dale, på Sandnes-siden av Gandsfjorden. Det er ganske avsides, litt idyllisk, men Rogaland har langt bedre badeplasser å by på, så det er naturlig at folk som ikke bor i området, heller reiser andre steder.

Sjøen var også begynt å bli ganske kald, kaldere enn den har vært. Det er litt uventet, man skulle jo ikke tro den kunne bli avkjølt i løpet av sommeren. Men det er vann fra det store havet som kommer inn, det er kjøligere. Og det merkes at temperaturen er falt 8 – 10 grader fra den vanvittige makstemperaturen vi har hatt her.

Inni her måtte jeg også få levert bilen på verksted, og få fikset frontruten. Det var tirsdag og onsdag, og det gav meg en joggetur til og fra. I over 20 grader er det fint i været og naturen, men altfor varmt for meg. Disse dagene var helt uten bading, utenom en dukkert for meg i Stokki, etter løpeturen. Torsdagen var den merkelige turen til Ålgård, den jeg allerede har skrevet litt om.

Og så var det fredag, der Irina og jeg prøvde oss til Ølberg. Nå var det kaldt i vannet, sånn at vi måtte overvinne instinktet for å klare å dukke. Det var også kjølig på land, rundt 20 grader holder bare så vidt ute ved sjøen, når det er litt vind, og solen ikke har klar himmel. Det var mer lek for Irina på lekeplassen, enn noe egentlig strandliv. Og jeg var stuptrøtt, jeg var vrak, jeg punkterte i badekaret da vi kom jeg, jeg sov på sofaen etterpå, time ut.

Lørdag var festivaldag, det var i går. Og i dag, i dag var finværsperioden over. Temperaturen viste mellom 15 og 20, og nærmere 15, og solen var knapt synlig bak skyene. Nå kunne vi endelig ta fatt på alt arbeidet vi har forsømt, hagen og fronten. Fantastiske Olia har riktignok pusset ned garasjeporten, og fått oljet den på ny, men vi har mange viktigere ting å gjøre. Ennå mangler vi belegningsstein til å legge foran, så det aller viktigste arbeidet kan vi fortsatt ikke få gjort, dessverre. Men det er rikelig, rikelig å gjøre i hagen.

Vi fylle brundunken og noen esker, i tillegg til at utrolige Olia tok hele bedet foran huset, absolutt alt sammen. Hun er et arbeidsjern, når hun først setter i gang, da er ingen i nærheten. Irina mistet tålmodighet, så hun og jeg reiste ut til bestemor en tur, min mor, for kaffe og bestemormat. Olia jobbet absolutt hele dagen.

Nå er det slutt. Finværsperioden er over. Om halvannen uke reiser vi til Kiev. Før det skal vi ha gjort mest mulig med huset og hagen, utendørs.

Reklamer

Superhelg!

Det har vært en helg med temperaturer som vi liker dem om sommeren i Kiev. Mellom 20 og 25 grader, sol fra bortimot skyfri himmel, og det etter en lengre periode med finvær slik at vannene er varmet opp. Alt lå til rette for en super helg. Slik var den for oss:

Fredagen begynte litt så som så. Det var tannlegebesøk for lille Irina. Her har vi som foreldre gjort en dårlig jobb. Jeg tok meg etterpå i å tenke at vi – i alle fall jeg – forguder Irina så enormt, at det ikke kan falle oss inn at noen vil skade henne. Heller ikke sykdommer og bakterier. At også hun kan være utsatt for helsemessige og kroppslige problemer kom rett og slett litt uventet. Men det er ikke å spøke med. Vi grep tak i feilene våre fluksens, og det blir ikke noen flere av dem. Nå skal det gjøres skikkelig.

Resten av fredagen tilbrakte vi først i Sandveparken. Den internasjonale lekeparken, kan vi nesten kalle den, etter hvert, for de som er der er fra veldig forskjellige land og kulturer. Vi er jo også det, Irina halvt russisk, som vi har bestemt oss for å kalle henne, selv om hun strengt tatt er fra Ukraina. Det er russere vi kan identifisere oss med, og russisk vi kan snakke. Denne dagen var det som så ofte før flere av den sorten der i lekeparken som en gang var erkenorsk.

Ei dame fra St. Petersburg, og ei fra Litauen, begge snakket vi med, selvfølgelig, hun fra Litauen har jobbet med Olia, så nå utvekslet de telefonnummer. Folk fra Tyskland var det også der, men ulikt meg tok jeg ikke mot til meg, og snakket med dem. Det gjorde imidlertid Olia, på engelsk. Ellers var det altfor varmt å være i en lekepark uten bademuligheter, og uten kjølende vind og skygge.

Melsvatn pinsedag

Vi har ikke noen hytte eller noe sånt, ikke noe spesielt sted å reise i pinsen eller langhelger. Det blir med dagsturer. Det er imidlertid noe vi tar alvorlig, særlig når været er så bra som det er nå.

Resten av storfamilien er bortreist, så det blir lille Irina og jeg og mor som reiser ut. I dag gikk det til Melsvatn. Irina har hatt en helt herlig tid i Norge siden hun kom fra Kiev 4. Mai, det vil si 5. Mai, som hun endte med å komme, etter litt flyproblemer. Det er to uker siden, uker fulle av eventyr, der hun virkelig har blomstret. Hun våkner også med forventninger det skal skje noe gøy, og det gjør det hele tiden.

I dag var det altså Melsvatn, det familievennlige vannet nær Lye. Det er ideelt for en moderne, lat familie, med parkeringsplass 12 meter fra vannet. Om man vil gå rundt det, er det 3-4 km, ganske fint og variert, lett å gå, også med vogn. Helt ideelt. Irina og jeg har vært rundt mange, mange ganger, selv om vi bor noen mil unna, og det er ganske langt for oss bort dit. Det er likevel vel verdt turen.

Når mor også er med, blir det også mer skikk på maten. Hun hadde engangsgrill, jordbær, sjokolade og hjembakte frokostbrød. Vi hadde hatt pølser og hamburgere, men mor hadde pølser også, så det var egentlig bare hamburgere vi trengte å ta med. Og leker og klær til Irina.

Det er så kjekt å være med lille Irina, for hun er så god til å overbringe sin sprudlende glede av alt som er gøy her i verden. Rett ute av bilen hyler hun gledeshylet sitt, her er vann, en knause, gras, sand og folk, rent i overflod av ting å gjøre – dette blir supert!

Vi startet rett med litt bading og klatring. Vannet er naturligvis iskaldt, nå i Rogaland i mai, men det er ikke sånn at det er umulig. Spesielt ikke for oss. Men Irina må venne seg litt, først er det uti, så er det opp og ned knausen, så er det uti litt mer. Vi har med den lille lekebåten vi gjorde nytte med i går, i Stokki, og den gjør samme nytte i dag.

Engangsgrillen lager maten på et blunk. Jeg har skikkelige burger, 95 % storfekjøtt står det på dem. og det merkes. Som jeg sier til mor, jeg blir i godt humør av å spise god mat. Irina har knapt tid til å spise pølsene sine, hun må hele tiden ned i vannet og bade litt, eller lage noe i sanden. Til dessert er det jordbær med sukker på. Som livet føles om dagen.

Vi får også lekt litt strandleker, eller hageleker, Irina og jeg. Vi har med sånne plastbeger, man kan vippe en ball frem og tilbake i. Vi har lekt med dem tidligere også, men nå er det lenge, nå kan vi vippe frem og tilbake så lenge Irina vil. Og hun vil lenge, lenge, lenge.

Det er kjekt også å se at Irina får fart på norsken om dagene. Hun har et begrenset ordforråd, riktignok, men den lille motstanden mot norsk hun har hatt tidligere, er borte nå. Særlig liker hun å sette sammen ordene kjempe- og stor, liten, lang og kort. Allerede her er det mye hun kan si, mye hun kan beskrive. I spøk og i alvor. Om det mangler noe, fyller hun ut med russisk. Veldig ofte gjentar hun ord jeg eller andre sier, alltid helt korrekt, også for lange ord med mange stavelser. «Snakke norsk», og «på norsk», eller til og med «davai (kom igjen) på norsk» er formuleringer hun bruker.

Etter å ha lekt og vært ved Melsvatn i flere timer, reiser vi hjem til mor og lager vafler. Når Irina ikke snakker, eller leker med meg, sjekker jeg gloser på mobilen, snakker med mor, eller også drikker kaffe og spiser vafler. Mye kaffe. Irina leker store deler av tiden fint for seg selv. Hun minner litt om hvordan jeg selv lekte som barn, helt inne i leken, og helst med å ville være i fred. Jeg kan høre mumlingen hennes på russisk, hva de forskjellige figurene sier til hverandre. Det er lek med mening, immitering av voksenverden, den verden som venter. For meg var leken alltid veldig, veldig fantasifull, aldri noe som hadde med verden og livet å gjøre.

Klokken er henimot åtte da det er på høy tid å reise hjem. Og hjemme fortsetter leken. Faktisk tar vi den opp et nivå, med å spille fotball. Også det i flere timer. Jeg synes det skal være sånn, at om det er gøy, skal det ikke ta slutt. Gledene skal vare. Irina får spille fotball så lenge hun vil. Og livsgleden hun utstråler er så smittende at jeg blir fanget i den jeg også. Det er fotball med lek, Irina har ingen idé om hva en fotballkamp er, men hun fikk litt uventet med seg at det går an å score mål. Så det gjorde vi denne gangen, mot den lange terrassetrappen Olia har laget. Som regel klarte hun å få i alle fall sine egne mål i rekkefølge, og telte på fingrene hvor mange mål hun hadde, fra to til tre, til fire, til fem, og så videre opp til ti. Mine mål holdt følge, jeg var alltid ett mål under henne. Alt var lov med ballen. Som regel gjaldt det å løpe, men det gikk også an med triks, alt gikk an.

Da hun var kommet til ti mål, ville jeg begynne på ny. Og jeg forklarte henne at nå var stillingen 0 – 0, ingen hadde noen mål, nå skulle vi begynne en ny kamp. Ok? Jeg tenkte vi skulle droppe ballen, og ba henne telle til tre. All samtale under fotballspillen, fra vi satte oss i bilen hos mor, foregikk på russisk. Irina fikk med seg dette med telling, men forvekslet det med gjemmeleken, der man selvfølgelig også teller, med hendene foran ansiktet. Sånn telte Irina, til ti, og vel så det. Og hun hylte av glede da jeg droppet ballen ved å hive den opp i luften. Så var det min tur til å telle, og hun som skulle hive ballen i luften. At dette hadde noe med dropping og begynnelse å gjøre, var vekk.

Som alltid ramlet hun og snublet og turnte og stod i, helt uten antydning til at noe gjorde vondt, eller kunne være en brems i leken. Med ballen i hånden løp hun som en rugbyspiller, jeg kunne lage ganske store vanskeligheter for henne, virkelig hindre henne i å komme forbi, uten at hun ble sur og lei. Hun løp frem og tilbake i full fart, inntil hun fant en måte å smette forbi, enten med ballen i hendene, eller ved føttene, alltid full av ord og tilrop og forklaringer. Plutselig ville hun hoppe fra stubben hos naboen, plutselig var det det vi kunne kalle straffespark, prøve å skyte ballen i mål med ett skudd, eller to, uten å bli forstyrret av den andre. Det var en lek og spill i naturlig utvikling, uorganisert, nye ideer ble straks tatt inn og gjennomført, alt ble gjort så lenge det var kjempegøy, stor variasjon med ting å gjøre, en far og et barn på tre, i en vanlig hage, og med en liten ball.

Irina gikk også denne kvelden frivillig og la seg. Sånn man gjør etter en full dags livsutfoldelse. Da er det å lade seg selv opp, til en ny dag med akkurat det samme. Og sånn fortsetter livet til Irina, så langt frem det går an å se.

Første søndag – strandtur til Ølberg

Det er konfirmasjonssøndag i Rogaland, som ellers i landet. Derfor var det kanskje ikke så mange på Ølberg-stranden som det pleier å være, en solskinnsdag i mai. Men vi var der, og vi var der godt.

Det var første hele dag sammen siden Olia og Irina kom hjem på lørdag, og første søndag. Selv om det snart er eksamen, og vi har tysk å lese, kan ikke en slik dag kastes bort. Vi reiste til Ølberg.

Jeg sendte ut melding om noen vil være med, og fikk napp hos min mor, Irinas bestemor. Så ble vi tre. Før det hadde vi en lang, god morgen, med kaffe og te, og frokost delvis inne, delvis på terrassen.

Vi pakket sånn noenlunde. Olia pakket klær, jeg pakket ting. Og vesle Irina fikk også være med å velge noen leker, deriblant var hun temmelig interessert i en ny sprettert hun måtte ha med. Så reiste vi.

I bilen var det intens norsk. Irina har halvannen måned på seg, før hun reiser til Kiev på ny, og i løpet av den tiden bør hun ha norsk inne også. Irina foretrekker russisk, der vet hun at hun er flink, men hun kommer raskt til et punkt der hun gjerne vil vise hva hun kan på norsk også. Hun kan repetere hele setninger, og huske hele sangtekster, så hun har det inne, men hun blir usikker når hun skal sette språket sammen selv. Jeg forklarer og forteller alt vi ser, på vei til Ølberg.

Irina husker Ølberg. Hun kjenner seg igjen, og hyler av glede da vi nærmer oss. På plass der ute, setter hun straks i gang med å grave i sanden. I ledig tid, går jeg gjennom tyske gloser. Det er ikke den mest effektive eksamenstreningen, men det er tysk, og eksamen er om en uke. Etter å grave i sanden, er det sprettert, og så litt fotball, og så en slik plastleke der en ball vippes frem og tilbake mellom to, og oppi en holder.

Så er det bading. Vassing. Det er mama-Olia som har kledd Irina, og som alltid for mye. Nå må klærne av, for å kunne vasse skikkelig. Det enkleste er å la henne vasse i truse og genser. Jeg vasser i kortbuksen jeg kom i. På Ølberg er det små bølger, men det er litt, og Irina elsker at jeg svinger henne over dem. Det er en ganske vill lek, jeg holder henne i armene, og svinger henne rundt høyt oppe i luften, og ned mot bølgene, en til to ganger. Problemet er at jeg blir så lett svimmel, så vi kan ikke gjøre det så enormt.

Det gjelder å få Irina til å leke med bølgene selv. Vi kan løpe frem og tilbake. Noen andre barn viser enda et triks, hoppe når bølgene kommer. Hoppe i dem, på en måte, eller over dem. Irina er med som bare juling. Vannet er iskaldt som bare juling, men Irina er en av oss, hun holder lenger. De gangene jeg holder henne, kjenner jeg hun er iskald på beina.

Jeg får vippet på meg en kortbukse det går an å bade i. Og vi holder på litt til, i vannet. Irina vil ha trusen av, den er jo våt og ekkel. Selvfølgelig blir den det, når vannet skvetter opp på den. Men nå er hun tre år, og allerede litt stor til å gå helt naken, selv om jeg ikke er en som vil gjøre sånt til noe problem. Jeg sier hun må ha den på, og Irina finner seg i det. Vi holder – som alltid – på mye, mye lenger enn noen av de andre. Det lar seg ikke sammenligne.

Det er dog godt da mor endelig kommer. Det ligger leker og klær spredt, og Irina er våt og kald. Jeg kan ikke godt la en solskinnsdag gå med, uten å bade skikkelig. Så jeg svømmer og dykker. Blir våt over det hele.

Så går vi over til lekeplassen, bak sanddynene, for også å spise nisten mor har med. Det er frokostbrød med kjøttkaker, og rosinskiver med brunost. Også Irina har appetitt, og spiser skikkelig. Men hun er mest interessert i dissene, favorittaktiviteten. Jeg må av og til til pers, og gi fart.

Jeg kan ikke fordra den såkalte ølbergkiosken, den var fin og rød før, så brant den ned – meget beleilig for de som ville bygge nytt, og så har den blitt en pengemaskin. De har også et merkelig køsystem, der man først må stå i kø for å betale, og så i en ny kø, for å få det man har kjøpt. Mor har tålmodighet til sånt, og kjøper Irina en is og en brus.

Det er en etter Rogalandske forhold en varm soldag, over 15 grader, men vind. Så det er ikke egentlig noen følelse av at det er så varmt. Da skyene kommer og dekker solen, blir det straks kaldt, og mor vil hjem. «Kjøre hjem» er en vending Irina kjenner igjen, og hun vil straks kjøre hjem hun også. Veldig koselig har hun fått det for seg at vi da kjører hjem til mor, altså hennes bestemor, og hun blir helt fortvilet da hun skjønner vi skal kjøre hjem hver til oss.

Da gråter hun sine modige tårer. Enhver god mor og far kjenne gråten til sitt eget barn, den forteller mye, og kan nesten kalles som en del av språket. Irina har en veldig lys, pipende gråt, når hun har opplevd noe hun vet er feil, eller urettferdig, når hun hun skulle hatt lov til, ikke blir allikevel. Det er ikke syting, eller sutring, men det lille, maktløse barnet som gir uttrykk for at her blir jeg feil behandlet, og jeg er ikke i stand til å gjøre noe med det, annet enn å gråte.

Det er ikke noe stort offer å ta henne med til mor. Det kan vi godt gjøre, reise litt på besøk. Det var en stund, nå nylig, mor var uten sertifikat, og da kjørte vi sammen. Da kjørte vi selvfølgelig henne hjem først, og så pleide vi gjerne stikke innom. Irina har minner fra dette, og vil ha det slik igjen. Selv det at vi kjører i hver vår bil, er helt i overkant av hva hun kan tåle. Vi må vente til bestemor kommer opp like bak oss, men det hjelper jo ikke stort, siden Irina sitter i barnesete, og må se rett frem.

– Jeg er veldig glad i bestemor, sier Irina, med gråtkvalt stemme. – Ja otsjen bestemor liubliu, på russisk.

Irina sovner der på bilturen. Hun pleier alltid gjøre det, når hun har grått, hun har det ikke med å gråte. Men da vi parkerer bilen er hun på pletten med en gang, er vi hos bestemor? Det er vi, og da er alt greit.

Hos bestemor finner vi frem toget. Hun får dusjet, litt, med selv å holde dusjhodet, og ikke noe vann og såpe i håret og ansiktet, trygt og godt. Etterpå får hun rene klær fra bestemor, de har ligget en stund, og er altfor små. Likevel er det antagelig mer behagelig enn det sandete tøyet fra stranden. I tillegg til å leke med Brio-toget, så er det Peppa gris på Netflix, og til og med å lage vafler. Også dette er noe Irina husker, lage mat hos bestemor. Da finner hun selv frem en stol, og klyver opp på kjøkkenbenken.

Jeg bruker tiden til kaffe, avisen og tyske gloser. Og til å fotografere.

Etter en god omgang vafler, te og kaffe, kan vi reise hjem. Irina er som jeg, hun gir ikke slipp på en glede uten å prøvd den, hun må på lekeplassen også. Så det får hun lov til. Sent på dagen, allerede kveld, halv åtte, halv ni, eller deromkring. Solen på skrå. Kaldt for meg, i kortbukse. Men Irina må prøve den bitte lille lekeplassen ut, også, før det er greit. Før vi kan reise hjem.

Det har vært en hel dag på stranden.

 

Kleppeloen på søndagstur

I dag var planen å komme oss opp på en liten nut, eller noe, ha en litt skikkelig tur, men lille Irina var motvillig, så dermed ble det Kleppeloen. Der kan vi lokke med lekeplass. Bestemor var også med, min mor, og vi tre hadde en tur der alles ønsker ble oppfylt.

Jeg fikk med litt gåing i heia, i hvert fall gikk det an å innbille seg det, der i utmarka på oppsiden av gjerdet, mor fikk sin korte luftetur, og Irina fikk sin lekeplass. Alle fikk vi mye mer.

Irina var litt uvanlig motvillig da vi reiste ut til bestemor. Vi måtte lokke henne med sjokolade. Og da vi var der ute, ville hun heller leke med toget, enn å gå ut. Da hun skjønte hun måtte, gråt hun, og ville i alle fall til lekeplassen.

Så fikk vi modifisere oss. I stedet for å reise til Åslandsnuten, ble det Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det heter på bokmål. Det er en sånn moderne tur jeg ikke synes så mye om, der alle går på stier laget av maskiner, og alt er så striglet du kan føle du er med i et liv andre har laget for deg. Men det er kort å gå, og det ender i en liten lekeplass der Irina liker seg. Hun teller mest.

Vi hadde ordentlig niste, og ordentlig sekk. Irina forbinder Kleppeloen med ski, og vi fortalte henne også at vi skulle reise dit vi gikk på ski, så hun måtte igjen og igjen fortelle at vi kan ikke gå på ski, for det var ikke snø. Det hadde hun rett i. Men vi hadde med et lite sittebrett, for jeg hadde lagt merke til det ennå var noen rester av snøflekker i skråninger og skygge. De kunne et lite barn kanskje renne på.

Da vi først kom ut av bilen og skulle ut å gå, var det full fart i Irina. Alle protester var glemt, sånn det pleier å være. Det gjelder bare å komme over kneika.

Ved første mulige anledningen gikk jeg rett av stien, over et gjerde, og ut i utmarka. Nå om vinteren er ikke dyrene der uansett, så nå er anledningen best. Der kunne vi gå i gang med turaktiviteter. Irina kunne knekke is, klatre opp på stein, og til og med prøve seg på å renne ned et snøflak. Alt er selvfølgelig gøy. Det var en liten bro vi kunne gå under, det var herlig jærterreng, slik jeg er vokst opp med, gress og stein.

En av disse steinene var ganske store. Den kunne nesten kalles et lite småfjell på et par meter, det var en gruppe av steiner, og det var virkelig laget sånn at det ble et slags fjell i miniatyr. Gress og planter på toppen, og alt. Dit måtte vi opp.

Det gikk an å gå rundt, der det er slakere. Og sannelig ville Irina prøve seg selv på å komme opp. Det var perfekt, steinen skrånet kraftig, gikk noen få meter, og var sånn at om hun falt, ville hun skli ned, ikke ramlet. Hun kom ikke opp på første forsøk, uten litt hjelp, men andre gang holdt det jeg viste hvor hun kunne sette føttene, og var litt symbolsk støtte. Før jeg sendte henne opp første gang, måtte jeg kontrollere at jeg ville komme opp selv. Jeg har erfaring med å sende opp en liten søster, for så selv å bli stående på nede.

Oppe på toppen turte jeg ikke annet enn å holde Irina i hånden. På andre siden var det rett ned, et ordentlig, lite stup. Mor tok bilder, og jeg vinket. Ned igjen ville Irina komme selv. Hun satte seg på rompa, og skled ned steinen. Det var minst to meter, og veldig bratt, men det gikk helt fint. Dessverre fikk jeg ikke filmet eller fotografert. Jeg stod heller og passet på.

Neste gang vi var oppe, ville Irina ned en annen side. Der var det en smal utstikker hun måtte gå på, og en meter, halvannen ned til stein under. Så der måtte jeg passe på, og holde fast. I hvert fall stå på nedsiden, og ta i mot skulle hun falle. Da gråt lille Irina på tre sine modige tårer. Hun liker ikke å bli passet på og bli holdt, når hun føler hun har kontrollen selv. Det går skikkelig inn på henne, faktisk.

Kort etter falt hun rett ned i en myr. Hun lå der over et minutt før vi tok henne opp, vi visste jo ikke det var en myr. Hun hadde forsøkt å komme seg opp en bitte liten jordskråning, men jorden var glatt og gjørmete, så sa hadde hun sklidd ned noen desimeter, og bare lagt seg rett bakover. I myra.

Men det går fint. Kjeledressen hun har på er tykk og god, vannet kommer ikke til å trenge gjennom, selv om hun har ligget i bløt en god stund. I stedet løper vi til en ny stein å prøve oss på. Den første er for stor, jeg hadde klart å vippe henne opp, som hun ville, men det hadde vært farlig, for vi ville ikke hatt sjanse til å passe på på alle sider på en gang. I stedet fant vi en mindre stein, så en til. Der klatret Irina opp selv. Den var bare en meter, men toppen var spiss, og det kunne være vondt nok å dette ned. Bestemor likte ikke det, slik bestemødre ikke skal, men jeg er far, og jeg stod og filmet. Irina mistet balansen, fant den igjen, og kom seg ned selv, den vanskeligste veien. Det gjelder å teste, og utvide grensene.

Nå begynte det å haste å komme til lekeplassen. Mellom aktivitetene var ikke Irina alltid helt fornøyd, men det er enda mer uriktig å si hun var misfornøyd. Og aktiviteter var det mange av. Det var et nytt gjerde å klatre over, et steingjerde, på over en meter. Sannelig så greide hun det. Og så var det et grantre med avkuttede greiner. Alle interessert i tur vet at grantrær er vanskelig å klatre i, greinene er for tette og nålene for kvasse, men om greinene er kuttet, er det bare en fordel at de er så tett. Irina klarte i dette første ordentlige klatreforsøket sitt, i tre, å klatre høyere enn mitt hode. Og jeg er nesten to meter.

Der satt hun og vinket, holdt den ene hånden ut, slik hun har sett jeg gjøre, mens bestemor forsøkte å ta bilde. Det klarte hun ikke, for for bestemødre tar det tid å finne frem telefonen og riktig app. Men jeg rakk å ta bilde, bakfra. Det tror jeg kanskje jeg vil legge ut, her på bloggen.

Neste gjerde vi skulle over, ville bestemor ta på Irina luen. Det var nære på å gi henne hjelp, og da ble Irina fornærmet igjen. Da var det enda godt lekeplassen nå var like ved. Det var 20 meter til å gå, så var det mulig å se den, der nede. Vi kom veldig på oppsiden. Irina løp ned, og var ikke interessert i noe mat i det hele tatt. Hun var i lekeapparatene hele pausen. Kom det andre barn og familier, var hun straks med dem. Uansett alder og aktivitet.

Hjem igjen var det mer aktivitet i kategorien «klarer selv». Her gikk det galt. Hun skulle over en liten bekk, jeg stod på andre siden, og så falt hun ned en liten halvmeter, men uten kontroll, og sånn at det gjorde skikkelig vondt. Da var det å trøste. Bekymringen er alltid om noe har gått skikkelig galt, er hun skadet, men det var ikke noe blod, og heller ikke noe forstuet eller brukket. Alt var helt. Da går gråten over etter en stund.

Lille Irina hadde sågar et lite ekstranummer, ved å løpe over bekken et lettere sted, for så å komme seg tilbake til lekeplassen, der det var et nytt barn å leke med. Først etter å ha lekt med det, hadde hun lekt seg ferdig, der. Tilbake igjen var det over to bekker, og helst ville hun klare seg selv.

Kleppeloen har som så mange andre steder i Rogaland og sikkert i Norge, treningsappparater for eldre. Her fikk Irina svingt seg litt, og mer enn litt. Hun ville ikke videre. Du står der, jeg står her, sa hun igjen og igjen og igjen, igjen og igjen og igjen, på russisk, og pekte hvor jeg skulle stå, og hvor hun skulle stå. Apparatene er ikke lagte for treåringer, men Irina får det til. Da er det gøy.

Neste og siste aktivitet var reneste høydepunktet. Ved den andre hovedrasteplassen, den kanskje største, er det en akebakke like ved. Der var det snø. Den lå skygget til av trærne og haugen, den lave vintersolen kommer ikke til. Snøen var tynn, men hard og fast, og den dekket det aller meste. Det var bare å renne. Vi hadde bare med ett sittebrett, men Irina ville gjerne ha med meg også. Så vi vekslet på det. Irina var ellevill. Vi hadde aldri gått videre derfra, om det ikke var for at det begynte å bli sent på ettermiddagen, solen var nede, og bestemor begynte å bli ordentlig kald.

Tilbake til bilen er det nå bare noen hundre meter. Det er en bakke, som er vanskelig nok på ski, om man er et lite barn på 3, men på føttene går det greit, selv når det er is på den. Denne bakken barn nok verre for bestemor, som måtte være forsiktig. Irina bare kjørte på. – Jeg datt, sa hun da hun datt. Ingen sak å dette når man står på føttene, og faller ned på flate bakken. Det er når man står oppe på noe, og faller ned ekstra, det kan være noe. Irina reiste seg opp selv, og gikk sammen med oss tilbake til bilen.

Det var dagens søndagstur.

Siste vinterferiedag 2018 – kort tur langs Figgjoelven

I dag kom vi ikke langt. Irina var vanskelig å lokke med, og når vi først var ute, ville hun bare hjem igjen. Men jeg brukte triksene som finnes, og holdt oss ute de par timene det skulle vare.

Trikset som hjalp i dag, var å ha med en ball. Det var det som fikk oss med ut, at vi skulle leke med den. Så var det å få henne i bilen, og den lille ballen med. Ute der vi skulle gå tur, hadde hun også med ballen. Irina er som jeg, erfaren, og vet at jeg av og til prøver å lure henne lenger enn hun vil. Så hun holdt seg nær bilen, og gikk alltid tilbake, om jeg sparket ballen litt langt.

Dermed ville det ikke bli noen rundtur i dag, skjønte jeg. I stedet satt vi oss i lyngen, og spiste litt sjokolade og annen niste vi hadde med. Kanskje var det det at hun var sulten?

Det ble ny lek med fotballen. Jeg sparket den opp i terrenget, og så skulle vi finne den. Igjen var Irina på vakt. Sparket jeg den to ganger opp, ville hun ikke med lenger, og løp tilbake til grusveien.

I våre dager går det ikke med tvang. Det er heller ikke min stil. Alt skal være frivillig. Turen skal være en glede.

Det løsnet da jeg foreslo å gå ned til elven. Det er Figgjoelven, en liten filleelv fra Ålgård til Sele, høydeforskjell på noen meter, og lengde på et par mil, eller så. Men i dag var det godt med vann i den, etter alt regnet, så den rant ganske godt. Å komme seg ned til den er bratt og ulendt for en treåring, men ikke mer enn 15 meter, så noen lengde er det ikke.

Og nede ved vannet kaster vi pinner i det. Det fosser forbi. Jeg tenker faller Irina ned der, så kan det være slutt. Strømmen er farlig. Hun vil opp på en stein, og jeg holder henne fast. Vi finner steder å kaste, der strømmen ikke er på sitt sterkeste. Her går tiden, her kan vi være lenge.

Irina klarer å forsere de fleste hindringer i terrenget, nå. Hun har treningen, og hun gir seg ikke. Jeg hjelper henne aldri straks, hun får prøve selv. Etter en seier over en myr med vann og kvister, tar Irina sats, og hopper med begge føttene ned fra et par steiner. Hun lander også i ulendt terreng, ikke laget for at små barn på tre skal hoppe. Vi trenger ingen sjokolade nå lenger, her er turen.

Opp igjen går det tyngre for henne. Hun sier igjen og igjen at hun er liten, hun trenger hjelp. Til slutt hjelper jeg henne, og drar henne opp. Da har hun også valgt en litt uheldig vei, som er i bratteste laget. Det er også vått og glatt, og hun har allerede sklidd ned én gang. Med mine krefter er det ingen sak.

Kort etter er vi ved bilen. Jeg tenker at veien helt nede ved elven, der det ikke er noen vei, den kan vi prøve å gå. Hjemme er det jeg som lager middagen. Ørretfileter, sirlig innpakket i plast og aliminium, klar til å bli laget, slik det meste er i denne vår moderne verden.

Og så en tøysetur gjennom (deler av) Sandveparken…

Det er ikke rare turene vi får til denne vinterferien. Denne dagen gjorde vi knapt nok et forsøk. I stedet tok vi konemor Olia med i butikken, så hun fikk kjøpt det hun trengte til oppussingen, og deretter var det rett bort til nærmeste park, for å være ute i det minste lite grann.

Heller ikke i dag gjorde været det lett for oss. På ny var det like over null, men i dag var det ikke noe vind, og ikke noe regn. Så det var da noe.

Jeg gjorde ikke engang noe forsøk på å pakke sekk eller niste. Jeg la bare litt sjokolade i lommen. Olia gikk i butikklær, støvletter og fine bukser. På Irina fikk jeg lurt en værsterk bukse, med argumentet at hun blir våt uansett. Det ligger jo snøflekker på bakken. Det er umulig og galt å holde små barn unna dem.

Et tema for dem som følger veldig nøye med på bloggen er at jeg liker ikke så godt all utbyggingen de holder på med i området her. De tar marker og turområder, det som er tatt er tapt for alltid. Det går veldig, veldig fort, akkurat disse årene vi lever i.

I Sandveparken er det for galt. De har bygget «luksusboliger» like opp til jernbanen, og den trafikkerte bilveien over den. Turstien i Sandveparken ser det ut til at de vil beholde, men det er bare en smal, smal stripe med trær opp en bakke, før hus og utbygging begynner straks på andre siden. De som har fulgt med vet at dette er kontroversielt, det er ikke bare jeg som reagerer på prosessen og hestehandelen her.

Men alright, vi gikk opp og tok en titt på disse nye leilighetene, glade for at vi ikke bor der. Så gikk vi på baksiden, der jeg i min barndom bare veldig sjelden var, på jakt etter en liten bakke for Irina å renne i. Bakken fant vi, men det var så lite snø at det ble aldri noe fart.

Heretter tok turen seg uventet opp, og ble noe i retning av ekte tur, i den grad det er mulig i disse omgivelsene. I alle fall ble Olia veldig utålmodig og ville hjem, så utålmodig at hun måtte få nøkkelen til bilen. Det er et godt tegn.

Det er treningsapparatene de har lagt til som først fanget Irina. – En diger lekeplass! ropte hun på russisk, og løp bort. De har lignende apparater ved hovedstranden vår i Kiev, men der har hun alltid vært altfor liten til å kunne få noe ut av dem. Nå, i en alder av tre år, fikk hun det til på de aller fleste det var fysisk mulig for henne. På noen var selvsagt armene og bena for korte til å rekke bort til selve øvelsen.

Hun gav seg ikke, og prøvde apparatene igjen og igjen, og igjen og igjen. Hun ville ha Olia og meg med, også. Til å være tre år, har hun god balanse, og god kontroll. Hele livet har hun fått lov å prøve seg. Det merkes.

Så er det å kaste pinner i elven. Det er ingen elv, det er Storåna, et ord som er i ferd med å gå ut av språket, også i vår dialekt, der det er fullt av dem. Det vil si, i vårt område i Rogaland er det fullt av sånne små vassdrag som er for lite til å kalles elv, for stort til å kalles bekk. På bokmål hetet det å, på dialekt kan jeg det bare i bestemt form, i sammenheng med navnet, –ånå. Storåna, hos oss. Det er en å, sier jeg til Irina, av og til, men hører at det skurrer også for meg, når jeg sier det. – Elv, sa jeg i dag. Og for første gang gled det ordet inn. Kaste pinner i elven.

Vi holdt på med det helt skikkelig. Det er en bitte liten foss, men stor nok til at Olia som er fra Kiev, blir redd. Jeg måtte passe godt på Irina, når hun var nærme den, selv om fallet er på 20 cm og dybden i vannet under en halv meter, eller om det er omvendt. Ingen faller uti her, og ikke hadde det vært farlig om noen hadde gjort det.

Så er det en høy stubbe jeg løfter Irina oppi. Den er hul inni på toppen, så hun kan sitte der. Etterpå forsøker hun å klatre opp selv, og klarer det! Det er godt gjort, for stubben er høyere enn henne, og veldig glatt. Men når hun får hjelp av stubben ved siden av, fant hun en vei opp. Ved neste forsøk gikk det ikke, og hun blir hengende.

Da får Olia nok, og går til bilen.

Irina og jeg er ute en stund ennå. Det er et tre der, Irina vil opp i. Det er ingen greiner på det, men utvekster der greiner har vært, og på dem får hun tak. Overalt er det mose. Jeg løfter henne opp til en avsats på høyde med hodet mitt, og folk stopper opp og ser. De er nok ikke vant med å se barn på 3 år stå der. Men Irina er helt trygg. Jeg kan gå noen meter unna, og ta bilder. Jeg kan til og med snu henne, så hun får ansiktet ut. Hun føler overhodet ikke høyden. Har ingen skrekk eller uro. Står i denne høyden som om hun var 5 cm over bakken.

Vi går rolig langs elven, eller åen, som om vi var fri i naturen og i heia. Glemmer at bolighusene er 50 meter unna, sivilisasjonen omringer oss. Irina hiver kongler og pinner i vannet, pusler rundt og fanger opp ord. Vi går over broen, fordi Irina vil, og gjennom gjerdet, der de har stengt av for «byggearbeider». Det kan settes i hermetegn, for det har stått sånn i månedsvis. Hadde jeg hatt noen innflytelse med bloggen min, hadde jeg skrevet noe så de fikk farten opp. Det var byens beste lekeplass, og så har de bare stengt den av for vintermånedene.

Olia kommer ut av bilen, tilbake i godt humør. Vi kjører den lille turen hjem, alle er glade, alle har fått sitt. Olia fikk sin tur i butikken, attpåtil var det rabatt på 50 % på listene hun skulle kjøpe, Irina og jeg fikk turen vår. Sånn cirka.