Endelig en behagelig flyreise hjem

Det kunne gått atskillig verre. Fly klokken 0610 om morgenen. I fjor krasjet vi på motorveien på vei mot et slikt fly. Irina har vært over de 90 lovlige dagene for utlendinger i Kiev, og vi hadde bare fotografi av fødselsattesten og mama Olias pass å overbevise passkontrollen at Irina også er ukrainer. Deretter var det en times skifte av fly i München, der vi også må gjennom ny sikkerhetskontroll, passkontroll og bane mellom terminalene. Til slutt var det hele 5 timer venting i Oslo, der vi er nå.

I SAS Lounge.

Jeg har reist tilstrekkelig til å være sølvkunde i Eurobonus. Det gir tilgang til Longue visse deler av året, men jeg var usikker på hvordan det virket når vi kommer fra utlandet for deretter å fly innenlands. Norge er noe helt spesielt med disse greiene her, på grunn av tollkontrollen. Boardingkortene våre rakk bare til Oslo, så er meningen vi skal ta med oss bagasjen gjennom tollen, for så å sjekke den inn på ny. Skrekktanken var at vi skulle bli stående utenfor hele flyplassen i påvente at det skulle bli to timer før avgang, da det er lov å sende bagasjen. Vi gamblet på at bagasjen klarer seg selv, oppsøkte longuen – og slapp inn!

Der har vi kost oss med god mat og drikke, nødvendig etter en veldig lang morgen (og kort natt), med sparsommelig servering på flyet fra Kiev til München og München til Oslo. Jeg har fått grei vin og førsteklasses kaffe, Irina har fått sjeldne mengder brus, og dessuten chips. Hun har sloknet. Jeg har tid til å skrive dette innlegget, før vi går ut og sjekker inn bagasjen vår, og reiser videre til Sola klokken 1600.

Vi hadde øvd på å våkne om natten. Det vil si, Irina hadde øvd. – Nå sover jeg, sa hun til meg på russisk, og så må du vekke. Deretter la hun seg på sengen med øynene igjen, jeg vekket henne med ordene at nå skal vi fly, og hun spratt opp av sengen på et øyeblikk. Med denne treningen perfeksjonert gikk vi til sengs i elleve-tiden, med alarm klokken 0330.

Klokken 0307 vekket babusjka meg. Hun mente vi trengte en halvtime. Det trengte vi nok ikke, men det er aldri dumt å ha litt god tid. Lille Irina var lys våken på et øyeblikk, og ble kledd i nydelige klær, mens jeg gjennomførte mitt lille morgenstell. Så var det Irina som hadde en runde på toalettet, og så var vi klar.

Taxien kom 0340, som avtalt. – Det er en Skoda, sa lille Irina på snart fire, til babusjkas formidable forundring. Der er en Toyota, der er en BMW, fulgte Irina opp, og pekte på bilene rundt. Hun var i storform. For en gangs skyld hadde vi fått plass til all bagasjen vår i koffertene, mye på grunn av den ganske bra kofferten jeg har kjøpt til Olia, og det at vi hadde rett til en ekstra koffert på grunn av sølvkortet. Den ekstra kofferten var Irinas lille trillekoffert, som godt kunne passert som håndbagasje.

Jeg fulgte nøye med på at taxisjåføren ikke sovnet. Det stedet vi krasjet i fjor virket ganske trygt da vi gjorde det, på langs, mot en vegg. Men når jeg ser det nå igjen, så er det bare meter om å gjøre, så hadde vi kunnet gått med fronten inn i denne murveggen. Disse bilene har ikke sikkerhetssele bak, og med farten ukrainske taxisjåfører har på motorveien, er det best å ikke tenke på hva som kunne skjedd.

Denne gangen gikk alt helt, helt forbilledlig. Den nye superkofferten var 27 kg, men triller seg lett, og det var ikke noe problem med vekten, siden Irinas lille kompenserte. Innsjekk gikk helt fint, og passkontrollen var akkurat som vanlige passkontrollen. Han spurte ikke engang om de noen-og-nitti-dagene Irina har vært i Ukraina. Lettelsen min var enorm, da dette hindret var overstått. Enorm.

Vi var med vilje veldig tidlig ute, i tilfelle det skulle bli noen problemer. Så nå hadde vi en veldig god time sykt tidlig på morgenen, der på flyplassen. I det lille lekeområdet for barn hadde to engelskspråklige lagt beslag på alle plast-pute-byggeklossene, og Irina satt tålmodig og så ut i luften. Først når det kom en russiskspråklig og tok seg til rette, løp Irina også til. Da ble det også god fart og moro. Veldig koselig, var det å se og høre. – Jeg skal reise til Norge! forklarte Irina, med store håndbevegelser. – Vi skal reise fra nummer 7, sa Irina om gaten vår.

Da jeg måtte på toalettet kort før boarding, ville ikke Irina være med. Hun ville heller leke. Greit nok, skal Irina være barn av meg, må hun finne ut av litt ting, hun vil alltid møte grenser som blir presset bort. La nå tre-åringen leke der på flyplassen, mens jeg er på et kort toalettbesøk, 50 meter unna. Mens jeg er der, hører jeg det blir annonsert boarding av vårt fly. Men jeg kan ikke forlate toalettbesøket før jeg er ferdig.

Da jeg kommer ut, er de andre barna vekk, og Irina står oppvakt midt på gulvet. Dette er alvor for henne. Hun skjønner at flyet snart går, og at far er vekk. Jeg roper på henne, og da hun endelig hører, kommer hun med vilt oppsperrede øyne og roper, gate 7! Gate 7! Vi kommer oss til gate 7, like ved siden av. Køen er enorm, men vi kommer oss av gårde i rute, landet i rute. Og alt er under steel control, for å si det på engelsk.

I München har vi bare tiden og veien. Det er sikkerhetskontroll, passkontroll, flyplasshotell, toalettbesøk, og gate. Og boarding.

Flyet til Oslo går også fint. Vi bestiller fin drikke, eplejuice, tomatjuice og sprudlevann til Irina, kaffe, vin og sprudlevann til meg. Irina har det supergøy, viser hvordan hun skal organisere drikken, drikker litt her og der, dupper av noen øyeblikk, men spiser ingenting. Det tørre brødet med ost og egg frister ingen. Italieneren ved siden av meg ler rått da han sier det skal være fra Italia.

Så det er veldig, veldig godt at vi kom inn på denne Loungen. Det vanskeligste var å finne den. Gardermoen er egentlig ganske uoversiktlig, for oss som ikke så altfor vant med å være der. Det er flere avdelinger, har jeg nå lært meg, og jeg kjente meg ikke igjen der vi var. Vi gikk litt rundt omkring på måfå, Irina ville til lekerommet, jeg ville til Lounge, og det var også spørsmålet om vi skulle hente bagasjen vår.

Det hjalp da vi fikk satt Irina i en trillevogn. Da fikk vi gått i mitt tempo. Og da fant vi loungen. Så var det bare å legge kortene på bordet, bokstavlig og billedlig talt. Sølvkortet mitt var gyldig, og jeg sa fra at vi kom fra München og skulle videre til Stavanger. Det var greit. De er virkelig hjelpsomme her, når man først har rett til å være her, jeg fikk utskrevet boardingkort, og fikk senere beskjed om at jeg måtte hente bagasjen. Deretter var det aktuelt med innenriksloungen, eller jeg kunne også komme tilbake hit, på en måte jeg ikke helt skjønte. Uansett kunne vi godt ta oss tid til å spise ferdig.

Det har vi gjort til gangs. Dette er 3 timer siden. Mange kopper espresso, glass vin, brus, sprudlevann og små porsjoner med chips, pasta og salat. Snart reiser vi videre. Snart ser vi igjen hun vi elsker aller, aller mest – Min kjære kone, og Irinas mor, Olia.

Siste dag i Kiev – klar for reisen hjemp

Klokken er 2030. Jeg har vært oppe siden 0430, liksom for å venne meg til det latterlig tidlige flyet vi skal ta. 0610 går det. Vi må av gårde i taxi klokken 0345. Helst skulle jeg sloknet straks, men babusjka har bestilt pizza til klokken 2200. Hun tenker at vi skal ha den med på flyet også. Jeg skriver posten underveis, og posten den 2330. Forhåpentligvis er vi i seng og i søvn, da.

Det får gå som det vil. Babusjka er altså virksom igjen, og jeg kunne med det komme meg ut om morgenen igjen. Det skulle redde et liv i metroen, i alle fall sørge for at noen unngikk ganske alvorlige skade. En litt eldre dame fikk et illebefinnende nederst i rulletrappen. Hun hadde fullt av bæreposer hun ville ha av, men fikk det ikke til for seg, og så så det ut til at hun fikk problemer selv også. Dette var helt nederst, der rulletrappen flater ut og man går over til fast grunn. Hun fikk ikke dette til, for plastposene lå og spant mot kanten, og hun var ikke i stand til å trå over dem, eller gå rundt. Hun måtte holde seg i rullebåndet, og liksom gå bakover.

Jeg var allerede i god fart nedover, for jeg visste jeg hadde dårlig tid. Fra 0430 hadde jeg vært våken, to timer hadde jeg brukt på å lese Majakovskij, fra 0630 var jeg på vei ut, nå var klokken snart syv. Planen var å trene raskt, og på veien hjem gå innom butikken, posten og et sted å kjøpe en ekstra koffert. Det stedet åpnet klokken 1000, og lenge etter det ville jeg ikke komme hjem, sånn at ikke babusjka skulle være der alene med Irina for lenge.

Det passet bra jeg var i god fart, for det var ikke mange andre i rulletrappen denne morgenen. Jeg spurte om hun trengte hjelp, og tenkte å geleide henne av, men hun trengte mye mer hjelp enn som så. Selv med min støtte kom hun seg ikke over plastposene sine, og ikke bare det, hun klarte ikke lenger å holde balansen. – Jeg er dårlig, sa hun hjelpeløst, og falt bakover. Det ville være en katastrofe, med rulletrappen som rullet på, og med plastposene som lå foran og hindret henne i å komme av. Jeg holdt henne fast, i armen, og kjente at her måtte jeg bruke alle krefter. Jeg måtte rett og slett hale henne opp og av, uten hjelp fra henne. Styrketreningen kommer til sin rett. Dette var ingen sak. En annen fyr kom til og ordnet med plastposene. Jeg så til at han snakket med henne, og at hun kom til seg selv når hun var på fast grunn. Alle andre dager skulle jeg hjulpet mer, men denne var virkelig spesiell, og som nordmann var det ikke så enormt mye mer jeg kunne gjøre. Nå måtte noen kanskje tilkalle profesjonell hjelp, og det er ikke jeg den beste til å gjøre, et land som ikke er mitt. Hun var også helt tydelig utenfor akutt fare.

Ærender

Treningen gikk unna med et program om et langt persisk dikt, det lengste diktet i verden faktisk, så et om Tsjekhov, et om islendingesagaene og et om de tre kongedømmer (engelsk: 3 kingdoms, vet ikke om det er oversatt slik til norsk). Alt sammen fra utmerkede In our time, med Melvin Bragg. Så får jeg trent både kroppen og hodet, akkurat som jeg liker det. Mellom øktene blir det noen svømmetak også. Alt er unnagjort på omtrent 3 x 42 minutter.

På vei tilbake er det gloser, og så er det ærendene. Først er det posten, det er Olia som er så glad i å bestille alt mulig, og hun rakk ikke å hente det selv før hun reiste hjem. Nå må jeg gjøre det for henne. Og med det roter jeg meg opp i ukrainske problemer. De vil ikke gå med på at jeg har SMS-en fra avsender og passet til kona, de trenger også et eller annet fra svigermor babusjka, og ber meg om å ringe henne. Alt er plaget av jeg omtrent ikke har batteri på telefonen. Så jeg må gå med uforrettet sak.

Kaffe på det lille kaffestedet går naturligvis mye bedre. Her får jeg slappet av, og lest flere gloser. Så er det innom butikken, og kjøpe kvoten og annen drikke vi trenger i løpet av dagen. Deretter er det bursdagsgave eller julegave til Irina, vi får se hva det blir. Og så er det den kofferten. Klokken er elleve i det jeg kommer hjem. Men da har jeg også fått gjort alt, utenom den postsendingen.

Det er deilig å spise frokost hjemme, og slippe å gå ut for å starte dagen på restaurant. Riktignok starter vi dagen på restaurant uansett, for Irina er sulten straks vi kommer ut, og vi går på den nye småfavoritten vår, like i nærheten. Irina vet nøyaktig hva hun vil ha, spaghetti carbonara, laks, potetmos og hjemmelagde poteter også. Alt på klingende russisk.

Deretter får vi omsider hentet postsendingen. Det dreier seg om noen bøker i begynnertysk, Olia tenker på Irina. Vi går hjem med dem. Klokken er omtrent tre. Mye av dagen er allerede unnagjort.

Kort bading

Så kommer vi oss i buss 118, og reiser over til venstre bredd. Vi går til høyre, denne siste dagen. Der er de meningsløse sandhaugene på stranden, men vi skal jo ikke ligge på stranden. Vi skal bade.

Og vi bader som vi pleier. Triksene til Irina er etablert. Det kommer ikke noe nytt nå. Det er voldsomme saker til 3-åring å være. Men ikke lenger noe spesielt til Irina å være.

Deretter er det øl til meg, slikkepinne og is til Irina, i tråd med tradisjonen. Det er veldig koselig å sitte sånn med en øl, på stranden, det er fint det ennå finnes land der dette er tillatt. Irina når sitte høydepunkt når hun har en slikkepinne i den ene hånden, og en ispinne i den andre.

Hun vil litt i hoppeslottet utenfor Kvartal. Jeg bestiller ikke noe mat der, bare øl til meg, kompott til Irina, bare drikke.

Så reiser vi hjem. Det har vært en kort dag på stranden. Klokken er så vidt over sju. Min plan er å spise pizza, og gå veldig tidlig til sengs. Den planen er altså endret av babusjka, som har bestilt pizza kun fra klokken ti.

Dermed kommer jeg til det som står i det følgende:

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme i skrivingen, og poster litt underveis. Irina bader nå, og før henne, kan jeg i alle fall ikke legge meg. Alt er pakket, så vi er ganske klare.

Pizzaen kom nå en gang litt før klokken ti. Irina og lille Tasia flottet seg med en liten fest, pyntet seg med skjørt og greier. Jeg spiste pizza og drakk opp ølet jeg hadde igjen. Det er begrensede mengder, aldri fyll når Irina er med, det er ikke et aktuelt spørsmål. Men vi får jo slappet av litt, og cruiset inn ferien til mål. Først litt før elleve er vi i seng.

Klokken 0330 venter alarmen. Klokken 0345 er det bestilt taxi. Klokken 0610 går flyet. Det store spørsmålet er om passkontrollen vil gå bra. Irina har vært her lenger enn de 90 dagene lovlige for utlendinger. Vil jeg klare å overbevise dem om at Irina ikke er utlending? I det vi sovner er dette spørsmålet flere timer frem i tid. Vi er uten bekymringer, etter en veldig, veldig fin ferie. Som alltid.

Merker kjøret – står distansen

Det er tre dager igjen av ferien. Vi merker det nå. Mistet en hatt. Irina holdt på å sovne på restauranten vi var på. Badet bare en gang. Kom hjem mens det ennå var lyst. Men vi gir oss ikke, bremser knapt.

Det er kjedelig når Internett ikke virker hjemme lenger. Ekstra kjedelig er det når jeg er bundet til å være hjemme om morgenen, fordi jeg må være her når Irina våkner. Da kan jeg verken trene, eller finne meg steder med Internett som virker. I stedet skrev jeg ferdig noen gamle blogginnlegg, og fikk lagt inn noen bilder på PC.

Det viser seg at kameraet, Sony rx100v, ikke har virket skikkelig. Noen av bildene lar seg ikke vise, og ikke overføre. Jeg får ikke funnet ut av dette før vi kommer hjem. Og så veldig stor rolle spiller det ikke lenger. Vi har nok av bilder fra Kiev, og rikelig med bilder av Irina i alle hennes aldre. Det vil dog være fint å finne ut av hva som er problemet med apparatet, som ellers er veldig bra.

I dag hadde vi frokost å spise å hjemme. Det var hatsjapurien vi tok hjem fra Hydropark i går. Oppvarmet i mikroen var den grei nok, som en start. Irina og Tasia spiste grøt med sjokoladekuler. For tante Tanja er også lørdagen arbeidsdag, og Tasia må være med. Livet er hardt i andre land enn Norge, der 37,5 timers uke er innarbeidet, og lørdag og søndag er selvsagt fri. I Ukraina jobber de mye mer, for en tidel av lønnen.

Verden er urettferdig. Og vi er på den gunstige siden, og vel så det.

For oss er det ikke noe å tenke på når vi har mer bagasje enn kofferter på vei hjem. Vi kjøper en ny koffert. I Norge er vår lille familie på tre antagelig på den fattigere halvparten, vi har klart oss med en god og flere dårlige kofferter så lenge vi har vært gift, Olia og jeg. Det er egentlig rart vi ikke har kjøpt en ordentlig koffert til Olia tidligere. Nå har vi kofferten vi trenger.

Irina og jeg stakk innom koffertbutikken rett opp i gaten her, så ut en fin og rød, og tenkte å kjøpe den på vei hjem, eller en annen dag. Det var kjedelig å drasse med en hel koffert på utflukten vår, og også kjedelig å stikke hjem igjen, når vi først var kommet ut. På en dag der en del ting gikk galt, rakk vi det akkurat ikke. Klokken var så vidt over åtte og stengetid, da vi vendte tilbake.

Starten på utflukten var Liubov Markovka, en av favorittene våre, her nede. Her var vi heldige, buss 62 kom øyeblikkelig, og vi var snart nede ved Postovaja Plosjad. Det var en barnevakt i lekerommet, noe som gjorde det desto lettere for Irina, og desto lettere for meg. Det kom også andre barn der. Jeg hadde med iPad, og fikk gjort en del av de tingene jeg ikke kunne gjøre hjemme, når vi ikke har Internett. Maten besto av en forglemmelig kalkunrett, panerte biter, og en langt mindre forglemmelig dessert av iskrem og vafler. Dette er spesialiteten deres, og det vet vi. Irina fikk limonade, jeg en øl, en cappuccino og to espresso. Vi var der et par timer vil jeg tro. Jeg fikk til og med lest litt tysk!

Da vi skulle gå, hjalp barnevakten i lekerommet til med håret til Irina. Det merkes at både mama og babusjka er vekk. Når far har ansvaret, blir det mye moro, men oppsett av hår og sammensetning av klær, er nedprioritert. Irina er en energibunt, og skinner selv gjennom rotete antrekk og bustete hår. Denne dagen begynte hun imidlertid å merke kjøret, og var ganske gråtete, i det vi skulle gå.

Fontenen nede ved havnen var ikke skrudd på. Dermed måtte vi bare gå rett videre til stranden på andre siden. Igjen var det slinger i valsen fra Irina. Hun ville plent ikke gå selv, og heller ikke stille opp på noe bildet. Jeg måtte bare ta henne på skuldrene. Da var det imidlertid greit. Og fra broen og over, gikk hun selv.

På andre siden ville hun ikke ha is, det var rett til bading. Her traff vi en kar fra Donetsk, vi kom i snakk med ham da vi ventet på en ledig boks å skifte i. Irina kunne skifte selv, sånn er det når ikke mor er med. Karen fra Donetsk var litt imponert over at lille Irina kunne få badetrusa, og så få den på selv. Han hørte jeg ikke var innfødt, og spurte hvor jeg var fra. Jeg spurte også ham, og han sa Donetsk. Jeg er full av spørsmål om hvordan han ser på konflikten, hvordan det er der, hva han synes om tingene. – Det er bedre her enn i Donetsk, sier han om Kiev, på spørsmål fra meg om hvordan han finner Kiev. Jeg er blitt litt mer forsiktig med å spørre direkte spørsmål, med årene jeg har reist hit ned. Folk skal få være fra hvor de er, uten å måtte svare på all verdens politiske spørsmål fra folk som uansett alltid vil ha en litt overflatisk kunnskap om hvordan det egentlig er.

Vi så ikke mer til ham, etter å ha skiftet. I stedet gikk vi og badet, med samme intensitet som vi alltid har. Irina har etablert seg på nivået til en 6-7 åring, vil jeg si. Hun svømmer selv, på magen og på ryggen, hun hopper fra skuldrene mine, og hun forsøker å ta salto i vannet. Det siste klarte hun veldig bra fredag, i Hydropark, nå klarer hun det også, men ikke uten at det blir skjevt. Og hun prøver ikke lenger på dobbel.

Likevel vekker hun oppsikt, selvfølgelig. Jeg hører folk kommentere rundt meg. En gammel gubbe spør også, kan hun virkelig svømme? – Ja, må jeg si, selv om jeg av og til har litt problemer med å skjønne russisken til de over 60. Noen av dem har en litt sleivete måte å snakke på, som gjør at jeg ikke oppfatter ordene skikkelig.

Endelig klarer jeg også å løfte Irina opp på helt strake armer, stående i hendene mine. Hun står der oppe, og viser den morsomme frisyren sin til båter og helikoptere, etter å ha dukket. Så hopper hun uti, fra hendene mine. Hun forsvinner for en stund, vannet er så skittent at jeg ser henne ikke, men jeg har lært meg at hun kommer opp av seg selv. Så sier jeg rolig at hun må slappe av, og ikke kave, og så svømmer hun selv en liten stund, før jeg setter henne på kneet mitt. Først da kan hun ta bort håret fra ansiktet, tørke vannet av øynene, og åpne dem.

En gang faller hun bakover, når hun står på skuldrene min og skal ta «batman-hopp». Det er ingenting som stopper henne, i vann. Siden falt med ryggen, uten å være klar, løfter jeg henne raskt opp. Hun er ennå dårlig på å holde pusten skikkelig når hun ikke får forberedt seg skikkelig. Vi bør telle til tre, eller hun må hoppe selv. Kommer hun under uforberedt, svelger hun alltid en del vann.

Ved en anledning måtte jeg ta kommandoen, og bremse litt. Det var da hun fant en kork, å kaste og svømme etter. Det var en kjempeaktivitet, hun svømmer og flyter bra, men fremdriften er ikke så god, særlig når hun svømmer bryst. Når hun har en kork å jage etter, får hun stimulert det å svømme for å komme seg et sted. Hun har ikke helt forståelse for hva vann er, hun er tross alt ennå bare tre år og elleve måneder, så hun griper etter korken altfor tidlig, slik at hun lager bølger som skyver den lenger vekk.

Ved andre forsøk skjøv hun den etter hvert ganske langt utover. Jeg liker ikke å ha Irina så langt ute at heller ikke jeg står bunn. Så da tok jeg korken selv, og kastet den lenger inn.

Irina har mye bedre fremdrift når hun svømmer rygg. Da vrir hun på skuldrene, nesten som en fisk, og smyger seg gjennom vannet med ganske bra fart. Sånn kommer hun seg inn på grunnen, der hun står bunn, om hun skulle ha lyst til det.

Etterpå er det øl og is. Vi finner en karakteristisk utekafé, den på hjørnet, den jeg liker best. Og det blir to øl på meg, siden Irina vil ha pommes frites og ketsjup, etter å ha hatt is. Vi treffer et par tyskere også, de trenger hjelp til å bestille taxi. Hun bak disken kan ikke engelsk, men får sagt såpass at her kommer ingen taxi. Jeg hører av aksenten at de er tyskere, og vi slår av en liten prat. Jeg har studert tysk et halv år, leser tyske aviser og tysk litteratur uten spesielle vansker, men er pinlig dårlig når det gjelder å snakke det. Jeg får dog fortalt dem det samme som bardamen har formidlet, at hit kommer ingen taxi. Bilveien er en finte. Det er en halv mil vekk fra sentrum, før man kommer til andre siden av Dnjepr, langt borte fra alt. Deretter er det ganske sikkert minst to mil før man kan tenke på å være i sentrum igjen. Man er avhengig av broer for å komme over elven, derfor blir å kjøre til dette stedet kun for de som bor på venstre bredd. Vi fra sentrum går over gangbroen. Det måtte tyskerne også gjøre.

Irina ville ikke bade mer, etter å ha spist. Merker hun kjøret? Noen unormalt lekre damer ville ta bilder med meg, de var kledd i tøft og svart, lite klær, men nesten sånn at det kunne se ut som de var uniformert. Først trodde jeg de ville ha meg til å ta bilder av dem, men sånn var det altså ikke. En av dem tok bilder med de tre andre, og meg. Etterpå gav de meg et visittkort med nettsiden jeg kunne se bildet. Smart reklame.

Vannfontenen virket ennå ikke. Derfor gikk vi straks til en gammel kjenning, den georgiske restauranten Aloverdi. Det er første gangen denne sommeren, vi var der mange ganger i fjor, og vi liker oss godt der. Det kan se ut som den har litt problemer, for det stod en dame og delte ut flyvere med 10 % rabatt, og det var ingen andre gjester enn oss, der i kjelleren. Vi bestilte optimistisk som vanlig, hatsjapuri, to sett poteter, og en lammerett. Men greide ikke å spise alt. Særlig var Irina trøtt og uinteressert. Det så nesten ut som hun var i ferd med å sovne. Er det den lange ferien som krever sitt, eller er hun bare mett etter pommes fritesen på stranden?

I alle fall kom vi oss av gårde, i håp om å rekke koffertsalget, som vi uansett ikke rakk. På veien fant Irina et annet koffertutsalg, der på Posjtova, men de hadde dessverre ikke den vi var ute etter. Artig nok at Irina var oppvakt nok til å se utsalget. Ellers var hun opptatt av bilene, og kjenner nå igjen Mercedes, Volkswagen, Kia, Toyota, Skoda og – delvis – Mitsubishi og Peugeot. Jeg var sikkert tenåring før jeg kunne så mange biler.

Selv om vi ikke rakk koffertsalget, var det ennå lyst da vi kom hjem, så Irina fikk litt tid på lekeplassen. Helt til det ble mørkt. Og etter det igjen, var hun halvannen time våken og i full aktivitet med lille Tasia, hjemme. Så helt utkjørt er hun ennå ikke. Langt derifra.

Heldag i Hydropark

Dagen i går gav mersmak, så vi toppet den i dag med å gjøre mer av det samme. Bokstavlig talt. Så fort vi var våkne og klare, reiste vi til Hydropark, og var der fra middag til kveld. Vi holdt ikke tilbake på noe.

Irina og jeg må klare oss selv, nå, i Kiev, så det blir ganske luksuriøst når det gjelder måltider. Frokosten blir utsatt til lunsj, der vi har en skikkelig middag. I dag tok vi den i Hydropark, et sted jeg tidligere etter beste evne forsøkte å unngå å spise noe. Men enten tok jeg feil i mine fordommer, eller så har maten i Hydropark forbedret seg. I alle fall er det ganske anstendig det Irina og jeg får i oss.

I dag prøvde vi den georgiske restauranten, der. Den ser skikkelig plastturistisk ut, skikkelig sånn sted man gjør lurt å prøve å unngå. Men skinnet bedrar, dette var helt anstendig mat, gitt stedet man er på. Khatsjapuri er signaturrettene til georgiske restauranter. Man må bare huske på å bestille standard, den som kun består av ost, alt annet er en tabbe. Denne gangen begikk vi tabben, og bestilte med skinke i tillegg. Da er den alltid tørr, og minner i hvert fall meg mer om pai, enn Khatsjapuri. Vi spiste ikke hele, og tok resten med hjem i en eske.

Den øvrige maten var imidlertid helt fin. Pommes frites var standard, det har Irina fått smaken på, pommes frites med ketsjup, så har hun noe å putte i munnen. Jeg bestilte en krydret kyllingrett, akkurat sånn georgiske restauranter kan overraske med. Det er noe med krydderet som gjør at denne maten skiller seg ut, fra annen mat vi spiser. Irina fikk seg to glass limonade, veldig god, og jeg to glass øl – alltid godt.

Så var det bading. Riktignok var det rett etter et tungt måltid, men sånt kan ikke hindre oss. Irina gikk rett i superbademodus. I går tok hun riktignok salto under vann, til og med dobbel, men det var ikke helt rent, hun vrengte seg og det ble skjevt, det var mer forsøk på salto (men et forsøk der hun tross alt gikk rundt). I dag var det rent. Særlig var det flott sånn hun hoppet fra knærne mine, knærne under vann, da gjorde hun den helt riktige bøyen i hodet og ryggen, slik at hun snurret rundt akkurat som hun skal, en og to ganger.

Hun vakte oppsikt, naturlig nok. Særlig var det to gamle menn som smilte og pekte, – se på henne, hun svømmer, flott. Og det er jo et selsomt syn, med den ennå bare tre år gamle jenta, som svømmer i vei, ut på dypet, over og under vann, og helt uten å klage eller gi opp om hun får vann i øyne, munn eller nese. Ingenting stopper henne. Uansett hvor mye hun hoster og harker – og kaster opp, noen ganger – så vil hun alltid en gang til, så snart hun har hentet seg inn igjen.

Det er jeg som har ansvar for hår og påkledning også. Hvilket vil si at håret henger helt fritt, og detter ned i ansiktet som gress, når hun dykker. Mange ganger kommer hun opp så det er umulig å se ansiktet, alt er bare hår. Instinktivt skal dette være ubehagelig, å svømme med ansiktet så vidt over vann, etter å ha vært under, og så med også munnen og nesen dekket med hår, sånn at man ikke får puste fritt. Det er ikke store problemet for Irina. Hun venter til jeg kommer og holder henne, eller så vikler hun seg inn på grunna, der hun står bunn. Noen ganger forsøker hun også å ta vekk håret mens hun ennå svømmer, da får hun alltid vann over ansiktet, for hun trenger begge hendene og begge beina til å holde seg flytende. Teknikken er ikke ferdig utviklet, for å si det sånn.

Så er hun da også bare 3 år og 11 måneder, nå.

Mellom badingen, er det leking i det lille lekeapparater, og bitte litt tid for sport. Lekeapparater er klokelig satt i skyggen, men det er ingen benker i skyggen for voksne å sitte på. Og i benken i solen blir jeg varm og gretten. En liten gutt på omlag to år er slem med Irina, og slår henne, og slår også moren når hun forsøker å ta i ham. Et eksempel på slett østeuropeisk barneoppdragelse følger, hun tar ham knallhardt, rister ham skikkelig, altfor hardhendt etter norske forhold, og ungen hylskriker. Men tross den hardhendte behandlingen, som liksom skal være straff, er det ingen effekt, for moren følger ikke opp til mål, og gutten ser ut til å ha lært seg at den hardhendte behandlingen ikke er verre enn at den går an å holde ut. Moren går også demonstrativt vekk, mens ungen i åpenbar trass hopper og vræler. Kanskje var det meningen ungen skulle følge etter? Det gjør han i alle fall ikke, han går tilbake til lekeplassen igjen.

Da han så senere nærmer seg Irina, og Irina straks advarer ham, – ikke slå, det er ikke lov å slå, og det kort etter blir knuffing, da må jeg til med russisken min. – Hva er det du driver med, gutt? Det hadde sin virkning. Andre barn som lekte der var imidlertid greie. Irina fikk seg en ny kjenning som het Sofie, og de to lekte litt. Men det var senere på kvelden det virkelig skulle slå gnister med en kar som het Mika.

Før det var det imidlertid mer bading. Hele tiden mer bading. Irina får aldri nok. Ikke bare gjør hun triks og kunster forbeholdt barn noen år eldre, hun er også mer utholdende enn alle vi ser. Hun vil uti igjen og igjen og igjen. Og jeg er alltid med. Løfter henne stående i håndflatene mine, sånn at hun kan vise sin snåle frisyre etter å ha dukket, for så å hoppe uti, og dukke på ny. Jeg kaster henne opp i luften så høyt jeg bare kan, så hun kan hilse på flyene. Jeg dukker med henne på ryggen. Og jeg slår litt salto jeg også, slik at vi kan slå salto sammen.

Utpå dagen blir Irina dårligere i saltoene sine enn hun var på morgenen. Hun får den instinktive frykten for å stikke hodet under først, og dermed får hun ikke bøyd seg skikkelig, og så blir det skjevt. Da er det også slutt på at hun går to ganger rundt. Men det er ikke slutt på at hun forsøker. Hun gjør dette og sine andre triks på ny og på ny og på ny.

Når det så smått begynner å kveldes er det opp for å gå på restaurant. På veien får Irina en is, mens jeg får prøvd meg bittelitt i treningsanlegget. Irina spiser isen fort, så det blir ikke rare treningen. Treningen disse dagene består heller i å løfte Irina rundt omkring i vannet.

Hun vil til den samme restauranten vi var i går. Og igjen vil hun ha pommes frites med ketsjup, spaghetti og fisk. Denne dagen er det to banketter, der, og vi får sett litt russisk feiring. Her er det ingen forskjell på om man er i Russland eller Ukraina, det er en stemning man finner overalt her, men ikke noen steder ellers. Og det er en koselig restaurant med helt grei mat, om enn prisen for et fullt måltid er en femtilapp eller to dyrere enn ellers i byen.

Vi sitter utenfor, på en opphøyd terrasse, mens banketten er inni båten. De har det med å ha restauranter og hoteller i båter stående fast på elven, her. I går var det lite folk, her, mens i dag er det fredag og helg, nå var det flere. En mor har med seg sin lille gutt. Han løper. Det er det beste sjekketrikset mot Irina. Det kan fremtidige beilere merke seg om de søker informasjon om henne på nettet: man må kunne løpe, og man må kunne gjøre det uten å stoppe.

Denne gutten hadde det i seg. Det er kun en annen som har hengt med, norskitalieneren på arrangementene til Rogaland-Novgorod. Irina la fra seg pommes fritesen, og sa – meget passende – jeg må løpe. Så løp hun. Og dermed hadde hun en venn for kvelden.

Gutten het Mika, en liten, lys ukrainer på tre år, men litt lenger til han blir fire, enn Irina. Så Irina løp fra ham i kappløp. Men det gjør jo ingenting, for man kan bare løpe mer. Det er noe herlig energisk over det å løpe, det er livsglede i utfoldelse, kyr og hester i vårsleppet har helt rett, det er bare å legge på sprang! Jeg fikk spise maten min i ro og mat, og også unne meg en espresso og ekstra øl etterpå. Moren hans organiserte bitte litt, med å sette opp stoler, og oppfordre til dans (som alle restauranter i Hydropark spiller også denne høy musikk). Det ble skikkelige greier. Jeg måtte bort å fotografere litt, jeg også.

Vi var tidligere bort til restauranten denne dagen, men vi var like sene ut av den. Vi var der i godt over en time, og kanskje mer. Etterpå ville Irina bade, selvfølgelig, hun forklarte det ikke gjorde noe at det ikke var sol lenger, fordi det var regnbue, og man kunne bade i dag, og også i morgen. Hun gikk nok kanskje litt i surr i forklaringene sine, men tonefallet var helt riktig, akkurat sånn man skal legge stemmen når man har skjønt noe, mens den man snakker til ikke har det.

Jeg fikk lirket henne inn i metroen, og reist hjem. Alt går sakte når man har et lite barn som går selv. Irina tar seg tid til å se på alt i verden. Trafikklysene virker ikke, men blinker oransje. Hun har plutselig lært seg en rekke bilmerker, en interesse faren aldri hadde, og hun peker ut de hun kan, og spør om de hun ikke kan. Hun forteller at boden der moren kjøpte krydder, er åpen, slik også jeg kan se. Det er noe deilig med barn hvor alt er interessant!

At det er blitt helt mørkt er ikke noen hindring for Irina fra å ville være litt på lekeplassen også. Det er noen andre barn der også, men det går egentlig ikke an å se dem. Det er helt mørkt. Jeg hører de le, så de får til å leke noe også i mørket. Og da barna er godt, vil Irina i dissen, som vi kaller det i Rogaland. – Bare lenge, sier hun, og holder opp pekefingeren for å illustrere poenget. På ny må jeg bruke litt overtalelseskraft for å lokke henne med.

Inne er tante Tanja og Tasja kommet godt i gang med kvelden. Irina får spist litt, badet og sett litt film og brukt litt skjerm, som det nå heter. Underveis sluttet Internett å virke. Det var jo en strek i regningen. Det fører til at jeg må vente litt med å få postet dette innlegget. Men det legger ingen demper på moroa. I morgen blir mer av det samme.

Irina og jeg i Hydropark en dramatisk dag

I natt ble babusjka syk, så jeg må nå være med Irina døgnet rundt. Dermed er det slutt på morgentreningen og alle utflukter på egen hånd. Omstendighetene rundt er utenfor det jeg kommer til å blogge om. Men jeg kan utmerket godt skrive om hvordan redningskorpset i Hydropark i dag kom til nytte, da det viste seg et lite barn rundt 2 år var praktisk talt alene i vannet, fordi moren var døddrukken, og ute av stand til å følge med eller til å bevege seg.

Det der ble litt oppstyr, med politi og det hele. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som var problemet. Irina og jeg badet jo også, helt vilt, som vanlig, og jeg sjenerte meg litt for badevaktene, om de kanskje skulle komme og forstyrre oss? Det kan jo se litt halvferdig ut, av og til, sånn Irina svømmer, dukker og fyker omkring, over og under vann. Men vi fikk være i fred. Derimot var det denne lille jenta i vannkanten, plutselig spurte badevakten om hun var alene, og så løp hun og hentet henne. Kort etter var de omringet av politi, flere badevakter, og det som senere viste seg å være vanlige folk på stranden. Disse tok vare på barna, så det ut til. Jeg vet ikke hvor mange som tilhørte den stupfulle moren, og bestemoren.

Klart ble det, imidlertid, da disse reiste seg opp. Og det viste seg moren knapt kunne stå på beina. Da var det også en kar som gikk omkring, og forklarte grettent og oppgitt hva som var hendt. Det var jo også ganske sykt. Barnet kunne druknet, mens moren satt stupfull noen meter unna. Den gretne mannen snakket litt slurvete russisk, så jeg fikk ikke helt med meg hvordan barnet hadde falt, eller hva som gjorde at det ble oppdaget dette barnet ikke var under oppsyn. Men det hadde skjedd noe, der en normal mor eller far ville vært på pletten øyeblikkelig.

Irina og jeg var nokså uberørt av dette. Vi hadde på tross av alt en ny, eventyrlig dag. Vi må ordne oss selv her nede nå, så da foretrekker jeg å spise måltidende utendørs. Også frokosten. Irina, derimot, ville spise hjemme. Det fikk hun lov til, om enn den ble litt innskrenket. Sånn i tolv-tiden kom vi oss ut, og etter å ha vært litt på lekeplassen utenfor, kom vi oss også videre for å spise. Irina villa ha pommes frites og ketschup, artig nok samme stedet hun og jeg hadde sett VM-finalen. «Stedet med fotballkampen», kaller hun det. Og hun vil hele tiden tilbake dit, for å spise mer pommes frites og ketschup. Jeg har ikke noe til overs for det stedet, det ble valgt fordi det er det nærmeste der kampen ble vist, maten og alt der er middelmådig, og på dagtid fungerer det som kantine.

Jeg fikk lokket Irina med meg til et bedre sted, der vi hadde en solid kombinasjon av frokost og lunsj, bestående av Hamburger og potetmos, og spaghetti Carbonara. Hamburgeren er årsaken til at jeg har unngått dette stedet, som ligger like i nærheten av butikken vår, Velikaja Kesjenia, og som er anbefalt av Trip Advisor. De andre matrettene er imidlertid fine, laksen er regelrett god, og det er en anstendig restaurant i kort gangavstand fra der vi bor. Så det ble et fint og koselig måltid, med Irina og meg.

Så var det Hydropark. Olia liker i likhet med mange lokale ikke Hydropark så godt. Det er turistifisert og støyende, og pakket med folk og dårlig kioskmat. Her er stedet å få seg en kebab å ødelegge magen med. Det har imidlertid den fordel at det er den eneste stranden ved en metrostasjon, så mange som ikke er kjent og ikke vil finne ut av bussene, havner her. Nå gjorde Irina og jeg også det, for første gang denne sommeren.

Jeg hadde en tanke at jeg skulle få sneket meg til litt trening, mens Irina også var der. Det gikk fint, Irina liker også sport, og svingte seg og kavet og trente hun også. Med å utstyre henne med en is, fikk jeg gjort enda litt mer, mens hun spiste isen.

Hovedsaken var imidlertid bading. Irina har i hele sommer og i hele livet sprengt grenser i vannet i forrykende fart. Men i dag var det til et nytt nivå. Hør bare, mitt barn er ennå ikke fire år, men svømmer på ryggen og på magen, hun dykker, slår salto under vann, og hopper fra skuldrene mine. Videre gikk hun med på at jeg kastet henne i vannet, uten å ta i mot, og når hun hoppet fra knærne mine under vann, så forsøkte hun seg på dobbel salto. Wow.

Ikke rart hun vekker forundring. Jeg var litt bekymret for at badevaktene skulle bli overivrige, så vi holdt oss i utkanten, litt sånn ute av syne for dem. Og som alltid løfter jeg Irina opp, om hun blir noen sekunder lenge under vann. Men når hun hopper fra skuldrene mine, så forsvinner hun. I det grumsete vannet ser jeg henne ikke, så hun må nok komme seg opp selv også. Når hun tar salto, eller turner under vannet, så kan det også gå litt tid for å få det gjennomført.

Hver eneste gang vi bader, kaster hun opp lite grann også. Det er som regel den siste isen som kommer opp igjen. Hun svelger en del vann, tror jeg. Ofte når hun kommer opp igjen, hoster og harker hun noe kolossalt. Men det ser ikke ut til å bry henne noe som helst. Hun harker seg ferdig, og går i gang med samme aktivitet på ny. Av en mor på stranden fikk hun litt honningmelon, i premie, eller bare som gave. Det var mens Irina spiste den jeg fikk tid til å se på opptrinnet med politet og den døddrukne moren. Det var også mens jeg stod sånn, den gretne, gamle mannen kom og fortalte hva som var skjedd.

Dagen ble avsluttet med det som vel må være den beste restauranten i Hydropark? Det ser ikke så mye, de er alle dårlige. Men den som ligger i en båt på øyen med treningsanlegget ligger i det minste fint til, og har varierte retter. Her fikk Irina pommes fritesen sin, og spiste med forunderlig appetitt. Pommes frites, potetmos, laks og spaghetti carbonara. Irina spiste virkelig rikelig av alt, åpnet munnen og hev inn. Sånn er det når dagen er aktiv, da må man fylle på med mat. Og Irina var superaktiv i vannet denne dagen, det er ikke mange barn som gjør henne etter det hun gjør i vannet før de er fire år.

Så har hun også en mor som er mestersvømmer fra Kiev.

Det var en flott dag, for oss. Badingen gikk i to omganger, vi fikk trent litt, Irina fikk lekt litt, og det var en veldig koselig restaurant med plass i skyggen, like ved elven. På vei hjem tumlet vi litt i bråkeområdet rett rundt metroen, før vi kom oss av gårde. Hjemme var vi begge så trøtte at vi sovnet øyeblikkelig, både Irina og jeg.

Så er Olia reist…

Hun våknet et kvarter før klokken skulle ringe 0430 i natt. Dusjet og gjorde seg klar. Kofferten og håndbagasjen var allerede pakket. Taxien kom snart etter. Så reiste hun av gårde, så reiste hun av gårde.

Igjen er Irina og jeg hos hennes babusjka, min svigermor. I skrivende stund er Olia ennå ikke hjemme. Enda en gang ble det problemer med flyreisen for henne. Først for å komme seg ut av Kiev, så for å komme seg helt hjem. Nå sitter hun i Oslo, og venter på et fly det er plass til henne i. Hun skulle landet 1430.

Jeg var med henne å bære ned den tunge kofferten. Kysset henne farvel. Så gikk jeg heller og trente, i stedet for å gå opp og sove igjen en time. Dette var før metro og Kiev våknet, bare en og annen gatefeier og underlige folk, som jeg, var ute. En kaffebar åpnet klokken 0500, og fikk besøk av ung soldat i uniform.

Til fots nådde jeg treningsanlegget klokken 0600, etter en skikkelig tur gjennom Kievs buskas og kratt. Selv for en fjellvant nordmann var det ikke bare lett å komme seg ned her, på blanke sandaler. Få benytter denne snarveien, den var nesten helt grodd igjen.

Jeg prøvde å komme meg litt raskt hjem, så jeg skulle være hjemme når Irina våknet. Det greide jeg ikke helt. Hun stod betuttet i gangen. Det var ikke som det pleier, at hun løpende som en glad hund kommer med spørsmålet «hvor har du vært!» Entusiastisk som bare barn og dyr kan være. Nå lurte hun på hvor mor var. Og hun gråt sine modige tårer, da hun fikk høre hun var flydd hjem til Norge.

Babusjka er alltid urolig ved sånne flyreiser. Denne gangen var det også grunn til det. Utrolig nok slapp ikke Olia gjennom passkontrollen i Kiev, med norsk pass. Hun måtte vise sitt ukrainske (!). Dette lå hjemme, siden vi skal bruke det når vi reiser hjem, for å bevise at også vår lille Irina kan regnes som ukrainsk. Babusjka måtte fotografere passet, og søster Tanja måtte sende bildet elektronisk. Da kom hun igjennom.

Ganske utrolig. Man slipper ikke ut av Ukraina med norsk pass, for å reise til Norge. Men når man kan varte opp med ukrainsk pass i tillegg, er det greit. Det henger virkelig ikke på greip. De sa de trengte det for å få bekreftet at Olia har lov til å reise til hjemlandet sitt. Ikke at det blir noe mer logisk av det, for det hun viste som bekreftelse at hun hadde lov til det, var altså et ukrainsk pass.

Reglene er spesielle. Man skal være ryddig i hodet for ikke å gå seg vill i dem. Norsk lov tillater ikke dobbelt statsborgerskap, så vidt jeg vet, men ukrainsk lov sier at alle som er født av ukrainske foreldre (minst en av dem) er ukrainere. Så da er også Olia, i likhet med Irina, begge deler. Dermed kunne også Olia ha vært med oss den ekstra uken. Babusjka forklarte at selvsagt, det kunne hun, men hun skulle hjem og legge nytt gulv.

Så da, så.

Jeg hadde lyst til å ta Irina på utflukt, men det ble ikke noe av i dag. Babusjka liker veldig godt å ha kontrollen, og liker seg best når vi er i nærheten. Denne første dagen respekterer vi det. Irina og jeg var ute i lekeparken like utenfor et par timer, så gikk Irina inn og spiste, mens jeg ble sluppet fri. Det er en frihet jeg ikke kan bruke til noe, jeg har ikke lenger behovet jeg en gang hadde om å få være for meg selv, kjekkest er det når Irina også er med. Eller Olia, eller aller helst, begge.

Nå reiste jeg bare ned til den tidligere favoritten, Pervak, og hadde meg en liten fiskemiddag. Så var det rett hjem, i håp om å få med meg Irina ut. Men nei, Babusjka, Irina og Tasja gikk ut sammen, med hunden. Det er jo kjekt for dem, de treffer andre barn, og kan løpe og leke. Dog er jo poenget at Irina og jeg skal reise rundt omkring på eventyr og opplevelser, så hver dag vil ikke bli som denne.

Og så fikk vi altså den kjedelige nyheten at Olia satt fast i Oslo. Hun hadde ikke rukket flyet sitt, selv om hun etter planen skulle ha en time på seg. Problemet var passkontrollen, der det var for lang kø, og for mange som krevde lang tid. Det var også problemer med at hun ikke fikk koblet seg til nett, og dermed ikke fikk kommunisert skikkelig med oss, eller med min mor som skulle hente henne.

Heldigvis fikk det ordnet seg. Sist gang, i mai, måtte Olia og Irina overnatte før de endelig kunne reise hjem. I dag ser det ut som Olia kommer hjem i kveld, i det minste. Men det har vært en tøff reise for henne. Forhåpentligvis får hun roet seg ned, og finner ut av det, når hun kommer hjem i huset.

Og vi vil finne ut av det her nede i Kiev. Det er bare en uke, så vil vi være sammen igjen.

*

Oppdatert: Jeg ser av nyhetene det var store problemer på flyplassen i Frankfurt, etter at noen passasjerer kom seg gjennom sikkerhetskontrollen uten å bli sjekket. Det resulterte i full panikk blant de som har ansvaret for sikkerheten. Alle passasjerer måtte ut av terminalen, for så å sluses gjennom sikkerhetskontrollen på nytt. Forsinkelsene var enorme, mange passasjerer kom seg ikke med på sine fly, og det er ikke rart det spredte seg til andre flyplasser og flyreiser også. Olia reiste denne gangen gjennom Wien.

Med Irina på stranden, mens Olia pakker (Siste dag med gjengen…)

I morgen grytidlig reiser Olia hjem til Norge. Dagen i dag brukte hun til å pakke, mens lille Irina og jeg reiste på utflukt som vi pleier. Det blir stusselig uten Olia her, skatten vår, men det er uansett kjekt å være i Kiev.

Jeg prøvde å være litt rask hjem fra treningen, slik at vi fikk litt morgen sammen. Olia pleier ofte bli litt urolig når avreise nærmer seg, men denne dagen var hun helt fin. Det virket som om alt var ganske under kontroll.

Vi gikk ut sammen, Irina og jeg til lekeplassen utenfor, mens Olia skulle ordne med nødvendige stempler og kopier, for å kunne bevise at Irina vår også har ukrainsk statsborgerskap. Hun kom tilbake, og mente det ikke var nødvendig. Vi viser bare de ukrainske passene hennes. I kjent stil har vi tenkt på dette i månedsvis, men endt opp med å gjøre ingenting.

Deretter ruslet vi for å ta kjente og kjære buss nummer 55 til stranden. Irina har lært seg nummeret på denne bussen nå, og foreslår selv at det er den vi må ta. Olia går med oss, men da vi setter oss i busskuret, går Olia videre. Hun har annet å gjøre. Dagen i dag blir for Irina og meg.

Turen over Paton-broen går som alltid fint, På andre siden av elven går vi mot høyre, til Berezniaky-distriktet. Der er det litt kortere vei til stranden, stranden er bredere og lettere å bade fra, men det er ikke så mange artige restauranter og sånt. Vi liker oss egentlig litt bedre på venstre side, Rusanovka (eller Rusanivka, på ukrainsk, som datakartene viser frem). Irina er i storform, går selv (i stedet for å sitte på skuldrene), og prater, ler og forteller. God stemning!

Jeg nevnte restaurantene ikke er så bra på denne siden. Det ble bekreftet. Vi gikk inn på Kvartal, den eneste som er. Tidligere hadde de businesslunsj her. Med det er maten billig, typisk 30 kroner for en treretters, men ikke nødvendigvis så god. Businesslunsjene har tapt seg over årene, og denne sommeren har vi omtrent ikke benyttet oss av sånne tilbud. Uansett var det ikke busuniesslunsj lenger på Kvartal, i hvert fall ikke på Kvartal. I stedet kjøpte vi en pizza, som Irina hadde lyst på. Denne pizzaen kan måle seg med norsk frossenpizza, både i pris og kvalitet.

Nåvel, vi fikk nå drukket litt, jeg to øl, og Irina to kompott, en drikk de serverer her nede. Og vi satt godt i solen og varmen. Irina fikk også lekt seg i hoppeslottet. Jeg fikk også sett litt på nettet på mobilen, og jeg fikk filosofert litt. Alles gut.

Gode og varme gikk vi for å bade. Det er litt skummelt, nå, å bade uten å ha Olia til å passe på sekken på stranden. Særlig etter at sandalene mine ble stjålet i Hydropark, noe jeg ikke trodde skulle kunne være mulig. I sekken har vi jo litt ting av verdi. Men bade må vi, og bade gjør vi. Lenge og lenge, og vel.

Vi er mot slutten av sommeren, vante i gamet. Glansnummeret er kanskje når jeg løfter Irina høyt opp i luften, stående i hendene mine. Synd vi ikke har noe bilde av dette. Det eneste jeg passer på, er at når hun faller, så skal hun ikke få hodet under vann. Hun er ikke redd for å få hodet under vann, men jeg skal ikke gjøre det med vilje. Så har vi et triks, der jeg svømmer og hun henger på skuldrene mine, så dukker jeg under, mens hun må klare seg selv. Da er det gøy å komme opp igjen, og høre Irina med ansiktet så vidt over vann, rope høyt «en gang til!»

Det gjør hun hele tiden. Også når hun kommer under, hoster og harker, kaste opp pizza gjorde hun også ved en anledning, etter at jeg hadde snurret henne raskt rundt, og hun hadde svelget en del (dårlig) vann, og altså en del (dårlig) pizza. Alt gikk opp igjen, og så «en gang til!» Hun dukker selv også, hopper fra føttene mine, og kaver hodet under, før hun veldig fort kommer opp igjen, kaver ansiktet over vann, hår over ansiktet, øynene igjen, hikstende etter luft, sånn at hun kan si «en gang til!»

Det er i det hele tatt et deilig liv.

Vi går opp, tre ganger har vi badet, minst. Irina er oppe et øyeblikk, så er det rett uti igjen. Men så er vi til slutt ferdige, og skifter klær. Det følger en obligatorisk is, til Irina, og kaffe, til mai. Så er det å leke lenge, lenge, lenge på lekeplassen. Jeg vil gjerne litt tidlig hjem, denne dagen, for å kunne se litt på Olia siste kvelden med henne. Irina har ikke sånne hensyn å ta, vi har skjermet henne litt for det at moren reiser hjem før oss, og uansett lever hun som barn fullstendig i øyeblikket. Det er en herlig egenskap. Her på lekeplassen er hun eldst, de andre er to og ett år, og Irina viser og forklarer dem, og leker som bare juling. Det eneste hun ikke liker, er når hun må gi fra seg dissen (husken) så andre kan få bruke den.

Jeg lirker Irina med meg så godt jeg kan, mens solen ennå er klart over horisonten. Solnedgangen er vakker på denne siden av elven, vi ser den gå ned over høydene med Lavra, fullt av kirkespir og den abnorme skulpturen Rodina matj som jeg omsider har lært meg å bli litt glad. Dog er den overdimensjonert, som alt sovjetisk, særlig når det har med andre verdenskrig å gjøre, som denne skulpturen er et minnesmerke for. Anyway, vi kommer oss til neste lekeplass, der Irina får seg en god venninne, og leker lenge, lenge med henne.

Jeg tusler rundt og repterer gloser.