Hjemme igjen i Norge

Det var en strevsom tur. Som så mange ganger før. Natten var kort. Turen lang. Og det var ikke mye overskudd igjen i oss, da vi var hjemme. Det var tappert lage seg litt mat, komme seg i seng. Olia og Ira sov gjennom natten. Jeg stod opp, og gjorde lite grann. Men det var ikke sånn at vi kom til Norge sprudlende av energi. Turen var for slitsom til det.

Siste dag i Kiev denne sommeren

I morgen reiser vi. Flyet går klokken 0600. Nå sitter vi, Irina og jeg, og har bestilt altfor mye mat på Pesto. Det begynner å gå opp for oss at vi skal reise.

Vi har det mye bedre i Kiev enn i Norge. Det er ikke noe uvanlig i det, alle har det bedre i ferieparadiset sitt. Og vi har det veldig bra i Norge også. Men her i Kiev er det veldig, veldig lett å være oss. I Norge er pliktene, og tingene.

Olia har hatt plikter og ting her nede i ferien også. Det er ikke gratis penger å kjøpe leilighet, og leie den ut. Det er mye å gjøre. I dag, på den siste dagen, har hun tatt seg en fridag, og gått til stranden, i stedet for å være med oss til pesto. Hun pleier også å bli veldig urolig dagen før vi skal reise langt, det er typisk henne. Nå får hun slappe av.

Irina har blitt lite grann hes og fått antydning til snue. Det er mer enn nok til å kalles forkjølet her, og de vil ikke at hun skal bade, være utsatt for vann, eller drikke kaldt. Jeg er ikke innstilt på å holde henne unna vannet. Hun må få badet på den siste dagen vi har her i sommer.

Klokken er 1740, og det er ikke så altfor lenge til vi må ikke bare til stranden, men også hjem. Klokken vil ringe halv fire i natt. Det er hektisk å være på reise.

I Kiev om sommeren er det bra for oss alle sammen. Kanskje, i fremtiden, vil Irina høre fra venninner som er på enda mer spennende steder, og gjør enda kulere ting. Men nå har hun alt hun kan drømme om. En kort busstur, så er det vann og elvebredd, hun kan bade så lenge hun vil. Det er lekeplasser og lekeland, restauranter med lekerom. De er primitive, men mer enn nok for Irina, på fire og et halvt.

Olia er her i den verden hun kjenner. Hun forteller om alle problemene hun har med leiligheten, alt byråkratiet, alt som kunne vært løst så veldig mye enklere. Men det er den verden hun kjenner. Det er språket og kulturen, og med språket ikke bare at det er russisk, og ikke norsk, men måten å snakke på. Det er ikke lett å skjønne for en innfødt norsk, vi er jo så vant til det og kjenner ikke godt til noe annet, men vi har en spesiell måte å snakke på, selv om vi ikke er klar over det selv. Alle land har det.

Jeg har det fint samme hvor jeg er, det er en sannhet med få modifikasjoner, men det er noe med Kiev som gjør at jeg har falt pladask for den. Det hjelper jo selvfølgelig at jeg her kan leve fullstendig det gode liv. Jeg kan unne meg enhver luksus, spise på restaurant, bestille mer mat, mer drikke, leve her, som om det var gratis å leve.

Og jeg liker å snakke russisk, liker folkene her, liker byen. Her er gammel historie, og store park- og friluftsområder. Selv de brutale restene fra Sovjettiden har jeg lært meg å leve med, nesten like, med det at jeg føler de hører hjemme her. Dette dreier seg ikke om undertrykking og maktovergrep og den slags type ting, det liker jeg naturligvis ikke, men de altfor breie gatene, de massive statuene, betongen. Jeg er ingen betongestetiker, langt der i fra, men det er noe i det styggvakre hvordan byen er satt sammen, som jeg føler jeg kan høre hjemme i.

Og dagene, stå opp om morgenen, sette på en interessant podcast, og begi meg på trening, for så å ta et morgenbad i elven, og hjem til en kraftig frokost, i ordets retteste forstand. Middag. Øl. Så er det ut med Irina, den vakreste, og gladeste, alltid nye eventyr, hver dag. Restauranter. Lekeplasser. Bading. 3G har jeg også fått på telefonen. Veldig lett å være meg.

Som regel havner vi på aller, aller siste bussen. Og er hjemme på tidspunkt der selv voksne fornuftige burde være i seng. Jeg slokner helt, ofte før Irina, og Olia, som også må snakke om dagens strabaser, med moren. Så er det ny morgen, ny dag. Full av de samme mulighetene.

Det er virkelig et ferieparadis, for oss. I morgen er det slutt. Da reiser vi hjem.

Irina i vannsklien!

Jeg husker da jeg var liten, det første stedet de hadde vannsklier, var i Frognerbadet, i Oslo. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men husker jeg likte det veldig godt. I dag hadde Irina sin første tur alene. Alder? Fire og et halvt år. Nøyaktig en måned før hun blir fem.

Det var en på alle måte fin dag. På morgenen fikk jeg oppdatert min viten om oksygen, og andre ting, samtidig som jeg fikk trent litt. Så var det også bading, tyske gloser, og kopper kapputsjino på vei hjem. Frokosten var Plov, men Irina var utålmodig, og vi reiste av gårde før jeg hadde spist den helt ferdig.

Nå var det Hydropark vi skulle til. Irinas ønske. Vi ventet på bussholdeplassen, der det var en veldig, veldig gammel dame som også ventet, og gjorde slengkyss med munnen, så vakker Irina var. Irina var nok litt redd henne. Hvor vanskelig det kan være å være gammel, fikk vi et innblikk i, og hun spurte om det var buss nummer 55. Det var det ikke, det var buss 62, og til tross for at jeg sa det flere ganger, hørte hun det ikke. Det var tydelig å se hun var stresset der hun satt. Hun var dårlig til bens også, selvfølgelig, så det ville ikke være bra å kjøre feil vei.

Hun kom seg på rett buss etter hvert, hun kom seg i hvert fall av vår buss, og Irina og jeg kom oss over i metroen. Rød linje. Irina hadde med seg sparkesykkelen, veldig unødvendig for turen vi nå var ute på.

Siste lørdag (Kiev 2019)

I dag var det mørk energi, partikkelen graviton og bedøvelsens historie (anastasi) som fulgte meg i morgentreningen. Alt ledsaget av Melvin Bragg, den programlederen i verden som ikke nøler med å gå inn i tunge naturvitenskaplige, matematiske, historiske, litterære, filosofiske og religiøse emner. Alltid godt forberedt, og med sunn kritisk sans. Det holder.

Jeg blir også oppvakt av det. Og godt trent i både hode og kropp. Mørk materie har jeg hatt mye motstand mot, men argumentene som sier at det er noe der, er sterke, og da er det bare å gi seg, og åpne opp for muligheten. Gravitonet er spektakulært, en slags gravitasjonspartikkel, skikkelig i ytterpunktet av moderne fysikk, mens historien til bedøvelsesmidler mot smerte, er lettere å få hodet sitt rundt.

Så var det hjem, og kaffe på hjemveien. Til frokost var det plov, den sentralasiatiske kjøttretten med ris, og jeg hadde som vanlig noen timer å spise den på.

Og så var det ut, med Irina, som i dag hadde på en nydelig hvit sommerkjole, som gjorde meg sjenert, selv om det er jeg som er faren. Hun er bare for skjønn til at jeg føler det helt naturlig at jeg er med henne.

Hun ville i dag på høyre side av broen, og bade der. Der er det bredere strand, og slikkepinne og is. Tidligere har det også vært et hoppeslott der, men det var tatt ned. Når Irina får is, får jeg øl, og i dag ble dagen lagt slik at det ble temmelig mange øl. Jeg trenger hodet mitt, og kan ikke bli beruset. Men i dag var det ikke fritt for at jeg ble litt søvnig.

Fra den stranden, gikk vi til river grill, restauranten, fordi Irina måtte på do. Der hadde jeg meg en suppe, og Irina som alltid Spaghetti Carbonara. Og lekerom.

Så var det smuthi, som det heter her, skrevet på den måten, med kyrilliske bokstaver, og espresso til meg. Irina ville egentlig bade, men det ble heldigvis ikke noe av. Det var litt kaldt, på kvelden, og hun lekte heller på lekeplassen.

Til slutt måtte hun på do igjen, og ville absolutt ikke gjøre noe i naturen. Det ble til pesto, ny restaurant, og ny pesto, og også pommes frites. Det er her vi sitter nå.

Trær som faller…

Boken til Thomas Bernhard heter Holzfällen. Det betyr tømmerhogst. Og det var det boken skulle hete på norsk. Her heter den Trær som faller, og er som i originalen en fantastisk, liten roman. I Kiev er trær som faller trær og digre greiner som har falt i den lille vinden som har vært her.

Jeg er litt i utakt med resten av verden, sånn. Jeg liker veldig godt at naturen klarer seg selv. I voksen alder har jeg lært meg at det er noe som heter naturforvaltning, og at det kan være lurt å hjelpe den litt, når vi en gang skal leve med den. Men sånn som vi gjør det i Norge og Skandinavia, og i Tyskland og nordvesteuropa, så blir det for mye for meg. Det blir for velstelt og for striglet. Jeg blir utilpass av det, faktisk. Og liker det bedre når det får vokse litt vilt og fritt.

Her i Kiev er det ikke akkurat tysk presisjon i parkene og alleene. Prisen fikk vi se i dag. Det var helt merkelig. Vi skulle som vanlig over til venstre bredd. Det var meldt litt regn, og i forbindelse med regnet, var litt vind. Det er et værfenomen her, i forbindelse med værskifte og med lyn og torden, så blåser det ofte opp litt først.

I dag kom det ganske plutselig, denne litt skumle vinden, skummel med det at den liksom kommer ingensteds fra, og plutselig beveger blader seg i sirkel. Det følges av høljregn, gjerne litt lyn og torden, og så er det forbi. Irina og jeg så buss 118 passere, og satt beklageligvis og ventet på buss 55 da uværet kom.

Enormt. Det lille busskuret hadde ikke sjanse til å beskytte oss, selv om det var overbygget. Irina klaget. Hun ble kald. Heldigvis var det bare 3 minutter til bussen kom. Det høljet sånn at det gikk ikke å se ut vinduet, og inni den ble det varmt og klamt, og dogg på vinduene. Alle vinduene var igjen, antagelig fordi det ville regnet rett inn, om man forsøkte å åpne.

Da vi kom over på andre siden, regnet det ennå, og vi søkte litt ly i undergangen, før vi våget oss ut i regnet for å komme oss til Pesto. Restauranten vår.

Der ble vi rett og slett hindret av et digert tre som lå over promenaden. Det var rykket opp med roten, og neppe planlagt. Avløpssystemene i Kiev er ikke superb, så det var rikelig med overvann på bakken, der vi måtte gå rundt det. Lenger borte, på andre siden, var det også falt et tre over promenaden. Et bartre, var det.

Og sånn var det overalt. Greiner og trær lå strødd. Først kunne det se ut som det var parkvesenet som hadde vært ute. Men nei. Oppi trærne gikk det an å se, dette var ikke greiner som var saget over, dette var ikke gjort rent. Her var det naturen som hadde vært ute, greinene var brukket med rå makt, og restene av der greiena hadde vært, stakk ut.

Irina var sammen med andre barn og noen voksne med på å rydde, der mengder av svære greiner og kvister dekket veien ned til stranda. Dette så i hvert fall ut til å være gjort av et parkvesen, men også her viste det seg at greinene hørte til høyt oppe i et tre som stod

Salto i vannet fra fire og et halvt åringen!

I dag løsnet det for Irina i vannet. Det er jo å ta i å mene det ikke har løsnet før, hun bader, svømmer, dukker og hopper og spretter, finnes ikke redd, gjør alle slags triks. Men i dag tok hun det til et nytt nivå.

På morgenen var det treningsdag for meg. Det var fire halvtimes program jeg hørte, fra eminente In our time, den eneste podcasten jeg hører. Den har holdt det gående siden 1999, det vil si radioprogrammet har det, med ukentlig program fra september til juni, bortsett fra i juleferien.

De halvtimes programmene er fra de første årene, da det bare var to deltakere i studio, og programleder Melvin Bragg også forteller om bøkene deltakerne har skrevet. Temaene er også mer generelle, og samfunnsaktuelle, og det er mer diskusjon mellom ulike meninger, enn det senere utviklet seg til å bli.

Jeg hørte om gener, om aldring, om sansene og om pattedyr.

Kveld i Kiev

I dag er det en uke til vi reiser tilbake til Norge. Det er mer vemodig enn vanlig. I Kiev er det godt. Jeg har ikke identiteten min så sterkt knyttet til noe her, så det gjør ikke så vondt når de endrer på noe, som det er i Norge, hvor kysten akkurat nå i rasende fart gjøres om til et sammenhengende industrianlegg.

Det er rart, nesten uvirkelig å se dette fra Kiev. Her er det 6 kullkraftverk. Hver dag ser vi et endeløst langt godstog kjøre inn med dagens kullforsyning til ett av dem, eller alle av dem, hva vet vel jeg? Jeg ser det bare kjøre over broen over elven, når vi er og bader.

Irina er flott, og full av liv. Vi badet i dag også. Vi var veldig sent på plass på stranden, etter at vi først hadde vært en stund på lekeplassen utenfor blokka, og så var vi en god stund på restauranten Pesto. Morgenen hadde jeg vært på kaffestedene i nærheten, og fortsatt arbeidet med en omfattende oversikt over vindkraftutbyggingen.

Det mørkner her nå. Klokken er ti over ni, elven ligger stille, som den alltid gjør. Jeg tok meg i det i dag, igjen, det er rett og slett litt vanskelig å vite hvilken vei strømmen går. Hovedstrømmen går nedover, sånn må det være, mot syd, men strømmen i alle sideelvene og sundene, og kanalene, det er sånn at man kan bli litt forvirret. Det gir en god ro, elven. Og parkanleggene som er enorme, og hvor det vokser fritt, sånn at du får en ordentlig følelse av natur, selv midt i storbyen.

Her er det ingen, ingen, ingen som snakker miljø. Jeg har aldri vært med på en samtale om klima og global oppvarming alle ti årene jeg har vært her. Ikke at jeg snakker så mye med noen, utenom familien, men Olia snakker med folk hun møter, og jeg snapper opp hva temaet er. De har større problemer enn klimaendringer, kan man trygt si. I Norge har vi visst glemt litt hva reelle problemer er.

En ide Irina har fått når vi bader, er at hun står på skuldrene mine, og så skal vi hoppe på likt. Jeg teller til tre, og på to, så hopper hun og forsvinner i det brune vannet. Så kommer hun opp igjen med håret over hele ansiktet, og kaver etter pusten. Hun er fire og et halv år, og svømmer allerede på andre året. Å være under vann er ingenting for henne, hun finnes ikke redd.

Hver gang vi kjører hjem når det er mørkt, og det gjør vi hver dag, kommer assosiasjonene til når vi reiser til flyplassen. Da er det også mørkt. Livet vårt er veldig godt i Norge også, ingen skal være i tvil om det, men det er noe eget å være her i Kiev. Selvfølgelig har det å gjøre med at vi er på ferie, uten forpliktelser, og at vi har penger nok til absolutt alt vi ønsker og vil. Særlig jeg lever som en fyrste, en tsar, og Olia har det kjempefint i en kultur hun kjenner ut og inn, og med familien sin, moren, som sammen med meg er den som forstår henne best i denne verden. Og for Irina er ingenting bedre enn å være i Kiev, hvor det alltid er barn på lekeplassen, alltid noe gøy som skjer, og alle snakker russisk, som er språket hun kan best.

Det er mørkt nå, over Kiev. Om en time går siste bussen hjem. Det kan godt hende vi sitter i den. Olia har ordnet noe med kjøkkenet i leiligheten i dag, så det har bare vært Irina og jeg. Vi har vært på to restauranter med lekerom, så det har vært rikelig med tid for meg med nettbrett og nett. Forspist er jeg også blitt. Skulle vi bodd her permanent, måtte jeg lagt om kostholdet litt, og løpt litt innimellom, men når vi er her bare sommermånedene, er det fritt frem for alt som er godt.

Om en uke er det slutt. Frem til da er det deilig. God sommer!