Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så Frode og jeg, om Frode går det an å bruke navn, en bauta, der det er fullt av minner og ideer og historier knyttet til.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.

Til Kiev i vinterferien (og litt om hektiske dager)

Å være gift med Olia er som å være gift med en naturkatastrofe. Det er ufattelige krefter, umulig ikke å la seg fascinere.

Starten på året har vært hektisk for oss. Olia har hatt et prosjekt hun har brukt veldig mye energi på, og denne energien har nok gått ut over Irina og meg, og særlig meg, også. Vi elsker henne enormt, hver dag har Irina og jeg kappsnakk om hvem som elsker henne mest, jeg som jordkloden, hun som Jupiter, og så videre til Kosmos. Men det har tæret på kreftene, særlig for Olia selv, som har dette dyreinstinktet etter å kjøre seg selv til bunns når det gjelder.

Mye kunne vært blogget om. Men i hektiske tider er det ikke tid til å skrive blogg, heller. Irina krever alt, og hun er den største gleden vi har, så å bruke tid på henne er den beste tiden anvendt. Akkurat nå er hun gått opp med en mobiltelefon, mens jeg sitter nede foran peisen med litt tid for meg selv. Etter jeg kom hjem har jeg vært ute med Irina, på lekeplassen, og skyvet henne i dissen, lekt restaurant, lekt gjemmeleken, lekt tog og lekt hest, og lekt å løpe etter hverandre for å fange hverandre. Så har jeg laget middag, seibiff med poteter, epler, tomater og løk, og Irina og jeg har spilt sjakk, danset og lekt den spesielle leken hun kaller «sterk vind» (silnyj veter, på russisk). Olia har vasket hele huset, en formidabel jobb, sånn som vi har det hos oss.

Det er oss vel unt med en pause. Straks Irina vil leke igjen, er jeg med, og bloggingen og alt for meg selv blir avbrutt. Selvsagt, og bare kjekt.

Hvert år de siste årene har Olia og Irina reist til Kiev rundt påsketider. Det vil si, vi har reist alle, men jeg er avhengig av ferier, og må hjem igjen, mens de kan være så lenge de vil. Olia har hatt veldig, veldig lyst til å komme seg til Kiev raskt, og være der lenge. Gjerne med Irina. I år har jeg satt meg litt i mot det. Det har jeg gjort hvert år, jeg savner dem så jeg stanger hodet i veggene, når de ikke er der. Men om de har det bra der nede, må jeg gjøre det offeret. Nå i år har jeg veldig lite lyst. Også fordi Irina blir så stor etterhvert, at det ikke er bare koselig lenger, at hun snakker så dårlig norsk. I alle fall når hun er med andre norske, går det ikke når hun konsekvent snakker russisk. Tar vi henne til Kiev enda en gang, for lang tid, så vil det å snakke norsk for henne bli ytterligere utsatt.

Mandag kjøpte vi billettene. Typisk sånn som Olia insisterer på å gjøre det, det må skje straks, øyeblikkelig. Vi stod på farten, og skulle reise for å bade i det kommunale bassenget. Men det fikk vente. Nå var det flyreisen. Jeg liker ikke å kjøpe flybilletter under stress, men nå var det naturkreftene som satte inn. Olia forlangte at billettene skulle kjøpe. Og med naturen diskuterer du bare ikke.

Så nå har vi kjøpt billetter nedover, fredag 22. februar, tidlig om morgenen. Alle sammen. Ingen har kjøpt returbilletten ennå. Men planen er at jeg tar med meg Irina hjem igjen, søndag 3. mars. Så blir jeg alenefar noen uker. Siden det er stor avstand mellom vinterferie og påskeferie dette året, vil det bli ganske mange uker. Sånn må det imidlertid bli. Olia må få være i Kiev, og jeg tror det er bedre at Irina er med meg i Norge denne gangen.

Så sånn vil det bli.

Det er rikelig med andre ting på gang også, men her på bloggen er det en ting om gangen, og ikke alt vil bli skrevet.

Tog til Oslo

Tog. Vi forlot nettopp Kongsberg. Norge som det ser ut i 2019, ruller forbi. Her på Østlandet er det skog, trær og lave fjell og høyder, og klynger med hus. Kjøpesentre og boligblokker ligger også spredd. Klokken er 1550, jeg har allerede reist halvannen time, og har ytterligere fem og en halv time foran meg her. Det har vært en kort reise frem og tilbake til Oslo.

I fjor ble det klart at NSB skal miste driften av Sørlandsbanen til britiske Go Ahead. Jeg hører til dem som synes dette er en tragedie, og akkurat for dette salget, så har jeg en følelse av at jeg har mange med meg. Det er mye å utsette på driften til NSB, men å tro at britiske Go ahead skal klare det noe bedre, er bare dumt. De klarte å tilby billigere løsning, de var lavest i anbudet, men det kunne de være ved å budsjettere med «flere passasjerer» og «bedre effektivitet».

Akkurat med tog, så synes jeg ikke det med effektiviteten skal være viktigst. Staten kan godt legge litt penger i en romslig togdrift, der det er godt å være passasjer, heller enn at driften skal være så lønnsom. Jeg vil ha det avslappet, kjøpe billett, og hvis jeg ikke rekker toget, eller kommer meg på et tidligere tog, så er det greit, med den billetten jeg har. Sånn var det før. Nå ser det ut som man må betale flere hundre kroner ekstra for denne «tjenesten».

Det får være som det vil. Jeg er vokst opp med NSB, husker de trauste, røde togene, og likte det som det var. Jeg har kjørt mange ganger fra Stavanger og Sandnes til Oslo, og mange ganger fra Bergen til Oslo, og fra Bergen til Voss, Finse og høyfjellet. Det har vært helt fint. Noen av reisene har vært gode minner i seg selv, som de der man har hatt med kjekt reisefølge, eller der jeg har klart å lese ut en hel roman, i freden og roen en god togreise av og til gjør.

Togreisene i Russland og Ukraina er et kapittel for seg. De er fantastiske.

Men det har også vært plagsomme reiser. Der det har vært bråk, der internett ikke har virket, der man ikke har fått fred, og der man har sittet uten sengeplass på nattoget. Nå også, jeg sitter på Komfort, men er trøtt og vil hjem. Det er ikke sånn at jeg får gjort alle de tingene jeg hadde tenkt, når ikke kone og barn er der og forstyrrer. Jeg vil mye heller hjem til dem.

Jeg savnet dem med en gang. Jeg hadde sovekupe, men mye heller skulle jeg vært med mine kjære der hjemme. Hotellfrokosten jeg spiste på Hotell Thon var lukseriøs, men det er ikke lenger bedre brød, pålegg og kaffe på hotell, enn hjemme. Det er ikke noe å trakte etter. Det er arbeid, plikt. De beste dagene er hjemme. Det beste er å være med mine.

Ombord på toget er konduktørene som de pleier. Helt avslappede, fikser det som trengs, null stress med billett og legitimasjon. Men på nett, er gamle NSB plaget av den nye bissniss-modellen som rir vår tid, og som må skrives på den måten. Det er overveldende med tekst, og hjelp og «serviceinnstilling», men vanskelig å finne frem til akkurat det man lurer på, i mylderet. Jeg ville finne ut hvordan jeg kom meg fra Ganddal til en av stasjonene nattoget stoppet, og om jeg kunne parkere utenfor stasjonen.

På Bryne er det håpløst. På Sandnes går det an å parkere på Ruten. Gratis, om man har elbil.

Fra NSB lurte jeg på om det gikk an å kjøpe billett Ganddal – Oslo, og så reise inn til Stavanger, for der å gå inn i sovekupeen min. Nei, det gikk ikke. Man kunne bare kjøpe Ganddal – Oslo, reise til Bryne, og så ta toget derfra. Ventetiden på stasjonen er et drøyt kvarter.

Sånne ting. Det var blant det som var en selvfølge før. Da vi kunne stole på at NSB og posten og de andre statlige selskapene var til for oss, og hadde som viktigste oppgave å gjøre det bra å være borger i Norge. Posten fikk frem brevene dine, posten skal frem, var honnørordet, ikke at driften var lønnsom.

Jeg er dog glad jeg ikke valgte fly for denne korte reisen. Det er enda verre.

Tur til Kristiansand for eksamen i tysk

I dag reiste jeg frem og tilbake til Kristiansand for å avlegge eksamen i tysk språk og litteratur. Jeg hadde lest det hele, fra år 700 til 1900, før jeg skjønte det var kun mellomkrigstiden og litt av etterkrigstiden vi skulle ha. Jeg kan jo den ganske godt fra før, etter å ha studert flere fag som har med det å gjøre, og ha det som interesse i livet. Det gikk selvsagt bra på eksamen, like bra som det ville gått å bli hørt i enhver av tysklands perioder, basert på læreverket vi hadde.

Eksamen er vel ikke helt laget for sånne som meg. Og vår tid har beveget seg litt, min kunnskap er ikke etterspurt, det er noe litt dinosauraktig, det der, med bare å sluke absolutt alt, om det er pensum eller ikke pensum, relevant eller ikke relevant.

Jeg synes bare det er gøy å kunne ting. Og har hatt det veldig moro, med denne tysken, det har vært en sann glede å få være med på. Jeg behøver verken studiepoengene eller karakterene, det står ikke noe på spill for meg, jeg kan bare lære meg det så godt jeg bare kan, men på min måte, og la det stå til.

Også det å kjøre langtur i EL-bil, begynner å bli rutine. Det er femte gangen i år, tredje gangen til Kristiansand. Temperaturen var 3 grader, frost om morgenen, regn om kvelden. Skikkelig mørketid. Allikevel klarte jeg å komme meg til Helleland og Lyngdal, og videre til Kristiansand, og tilbake til Søgne, for å lade, og derfra til Flekkefjord, og fra Flekkefjord og helt hjem. Da måtte jeg også ha varmeanlegget av, for det meste, og kjøre forsiktig, så avstandene holdt. Mellom hver lading var det opp mot ti mil, i meste laget på denne tiden av året, og i slike temperaturer.

På vei opp repeterte jeg bare tysk, og planla hva jeg skulle si. Jeg har faktakunnskap i overflod, og et ordforråd som er sjelden for en som er så dårlig til å sette ordene sammen, jeg har store problemer med å få overbrakt hva jeg vil si. Jeg har selvfølgelig pugget, og kan, grammatikken også, men jeg lager det meg til for avansert, og gjør meg skyldig i helt elementære blemmer. Så ingen av mine planlagte tirader fikk jeg benyttet. Min egen presentasjon, som skulle vare i 10 minutter, hadde passet godt i en undervsiningsøkt, jeg her helt av min natur at jeg vil forklare, argumentere og mene, slik lesere av bloggen må ha fått med seg. På eksamen er det nå en gang slik, at man skal vise at man kan legge frem lærestoffet på en god måte.

For meg var lærestoffet uten grenser. Det er uendelig å si om Tyskland i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, om alle forfatterne og alle personene, og alle referansene til tidligere tider og personer. Det var rikelig, rikelig, rikelig å si om den lille novellen av Böll vi skulle presentere, jeg gikk igjennom det igjen og igjen og igjen, i bilen, på tysk, mens jeg kjørte opp til Kristiansand, for å legge stoffet mitt frem.

På Ålgård var det lang kø i motsatt kjøreretning enn meg. En dame stod forrest i denne køen, og snakket i mobiltelefon, i bilen. Hun hadde stoppet, uten at jeg kan se noen annen forklaring, enn at hun gjorde det, fordi det ikke er lov å kjøre og snakke i mobiltelefon, samtidig. Hvis det er tilfellet, burde noen ringt politiet. Hun stod ved en midtrabatt, sånn at bilene bak henne, ikke kom seg forbi. Hun hadde bare stoppet, midt i veien. Hvis det var en annen ting som gjorde, at hun hadde stoppet, midt i veien, får hun ha meg unnskyldt.

I Kristiandsand var det gamle eksamensnerver i lokalene. Selv jeg kjente, hvordan det en gang var. De yngre studentene snakket om strategier, hvordan de skulle unngå å komme inn på tema de ikke kunne så mye om. De spøkte og lo, nervøst, som man gjør. Han ene fortalte om en klasse som hadde hjemmeeksamen, tre dager på å skrive 600 ord. Det hørtes veldig lite ut.

Jeg tror jo på kunnskapen, men det er den veien vinden blåser. Fagene blir gjort enklere og enklere, ting blir tatt bort, det generelle overtar for det konkrete, man skal kunne snakke om ting, mer enn man skal kunne dem. Fine greier det, jeg fortsetter med tysken der jeg slapp, nye gloser på mobilen, nye tekster å lese, straks jeg kommer hjem. For min egen del er dette viktig, dette betyr noe for meg.

Og å komme hjem, er det største. Til Olia, og lille Irina. Nå har jeg endelig skikkelig tid til dem igjen. I to dager har Irina fått høre at far skal ha eksamen, vi kan ikke leke. Hele resten av livet går Irina foran alt.

Morgenpost fra Oslo (jeg lærer ikke)

Jeg lærer ikke. I går tenkte jeg at jeg skulle komme meg til Oslo i fire-tiden, få trent litt og dusjet, og kanskje hvilt, før jeg i god tid kom meg av gårde til festen som skulle begynne klokken 1800. I stedet kom jeg frem 1755, bestilte Taxi mens jeg dusjet og skiftet, for å komme i alle fall raskest mulig til den doble førtiårsdagen jeg var invitert til. Hjem igjen gikk jeg til fots, de to kilometerne, med en telefon på 5 % batteri, og håp om at den skulle lede meg hjem.

– Vi vet hvordan det kommer til å gå, så bursdagsbarnet. Det har hun helt rett i. Bare at det gikk litt verre. Telefonen døde ut omtrent med en gang, for så ikke å la seg lade igjen. I pøsregnet, i mørket, i natten, forsøkte jeg å finne noen å stole på, og å spørre.

Akkurat det gikk bra. Nå spiser jeg frokost på hotellet, og kommer til å drikke kaffen jeg kan få frem til elleve. Så pakker jeg ned dressen, går inn i bilen, og reiser. Det venter meg en begivenhetsrik tur hjem. Nå vet jeg det. Nå skal jeg ha lært.

Min opprinnelige plan var å komme meg av gårde klokken 0800 i går. Av en eller annen grunn, har jeg det i hodet at det tar cirka 8 timer i bil, til Oslo. Kanskje gjør det det med bensinbil. I min elektriske, med rekkevidde mellom 150 og 180 fulladet, går det minst ti. De raske veiene spiser elektrisitet, og det må lading til hver halvannen time. Og ladingen tar sin halvtime, med å finne frem, svinge av veien, koble til lader, og alt som følger med. Selve ladingen tar litt over tjue minutt, men det går alltid mer tid, alltid.

I starten gikk det greit. Jeg ladet på sagnomsuste Ben´s kafé, Helleland, og på ny i Lyngdal, ved senteret, der. Der fikk jeg også kjøpt bursdagsgavene. Mellom Helleland og Lyngdal er 95 kilometer, akkurat på sikkerhetsmarginer min, når 80 % gir meg 115, som den gjør nå. Det er litt skummelt, for før Lyngdal går det en stund mye oppover, noe som spiser kilometere fra batteriet. Men så går det nedover igjen, så siste stykket gir nesten ikke utslag.

Ladingen deretter var en ny, for meg, Lillesand senter. Det er 100 km, også i overkant, men veiene er flate, og jeg kjører sakte, for å få det til å gå. I Kristiansand er det mange lademuligheter, men de ligger klønete til, så det er bedre å lade før, eller etter.

Og så begynte problemene. Fra Lillesand fikk jeg ikke lagt inn adressen til Cinderella, Heimat, Brokelandsheia, Brokelandsveien 6. Og det til tross for at jeg samvittighetsfullt har skrevet inn den fulle adressen, på den, og praktisk talt alle andre lademuligheter langs veien, Sandnes – Oslo. Men denne adressen, lar seg ikke finne. Dermed må jeg på mobilen, og 4g. Det spiser batteri av mobilen også, og det er vanskeligere å kjøre etter mobilens GPS, enn bilens.

Her er også veiene supre, sånn at kilometerne går raskere ned. Dessuten var pøsregnet begynt, og det var sterk motvind. Så alt var laget for å gjøre det vanskelig, for oss elbilkjørere.

Herfra begynner det også å tynnes ut med gode lademuligheter. Jeg måtte ta en i Larvik, og en i Holmestrand. Begge ved bensinstasjon, og begge med ekstra forsinkelser. I Larvik måtte jeg for første gang i ladekø. En bil stod steilt på 97 %, og en annen stod og ventet på den. Det tok ti minutter før jeg kom i gang.

I Holmestrand var det ombygging, så stedet kartet viste ladestasjonen var, var det nå motorvei. Jeg kjørte litt rundt på området, gikk ut av bilen, måtte inn og spørre i stasjonen, og så viste det seg de hadde en lader stående.

Deretter var det å programmere meg helt frem. Nå var det blitt helt mørkt, ennå var det pøsregn. På spilleren var det Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan. Klokken ti på seks, skulle jeg være fremme, i følge GPSen. Det gikk enda fem minutter på tull.

Så var det taxi, og det taxi koster, latterlig mye, og så var det fest. Siden jeg skulle reise hjem i igjen i dag, ble jeg ulikt meg ikke med til siste slutt. I stedet gikk jeg – så godt jeg kunne – tilbake til rommet, i dressen, i pøsregnet. Der forsøkte jeg å lade telefonen, uten å lykkes.

Og det er situasjonen. Jeg har nå skrevet inn ytterligere informasjon, på notatarket mitt, om hvor ladestasjonene er, og hvor langt det er mellom dem. Hjem har jeg ingen telefon til å hjelpe meg, skulle det bli problemer. Det er bare bilen, og jeg.

Inn til Oslo – og rett hjem

Jeg satt og tenkte på det, i lugaren, mens vi seilte innover Oslofjorden mot byen. Jeg skulle begynt på denne posten, før jeg var hjemme, og visste hvordan det var gått. Da kunne jeg skrevet ordentlig om usikkerheten, det å tenke på om bilen fortsatt stod der jeg hadde parkert den, og om jeg hadde fått bot. Der i lugaren var alt avslappet. Jeg var våken lenge selv, hørte på nedlastet musikk, og skrev på andre blogginnlegg enn dagens. Så våknet kona, og deretter barnet. Selvfølgelig var jeg med dem. Hvordan det var gått med bilen, hadde bare plass i hodet mitt.

Nå som jeg er hjemme, og hele reisen er gjennomført, vet jeg hvordan det er gått. Vi spiste frokost på lugaren, gammelt brød fra Sverige, og det vi hadde av pålegg. Så var det å få pakket ferdig. Her er kona rå, hun lar seg ikke stresse i det hele tatt, men får tingene på plass i det som for henne er rette koffert. Da vi forlater lugaren, er den ren og ryddig.

Vi har tungt å bære. I tillegg til alt vi hadde med oss, kommer tax free. Irina er fornøyd med ballongsverdet hun har fått, i det vi gikk ombord i båten. Det er kø for å komme ut igjen. Den går saktere enn på vei inn i Kiel. Pass og billetter er under full kontroll. Vi viser til automaten, og er straks igjennom. – Velkommen! sier jeg til Irina, og hun hopper inn, med sverdet oppe, og en herlig lyd. – Så søtt! smiler damene som passer på, og har så rett, så rett i det.

Irina er lei seg da hun skjønner vi ikke skal være i cruise mer. Hun må gråte sine modige tårer over det, og si at det nå vil bli kjedelig for henne. Hun likte seg enormt, der det både var basseng, og muligheten for å få seg en leke. Det var rene eventyrreisen for henne. Men nå var den slutt, og det må hun finne seg i. De fleste dagene er hverdager. Og når festdagene tar overhånd, pleier ikke det å være noe bra i lengden, det heller. Livet må ha sin balanse.

Jeg setter henne på skuldrene for å få fart på henne, og på oss. Det er noen hundre meter til parkeringsplassen. Jeg må innrømme jeg føler en ganske stor lettelse da jeg ser bilen står der. Denne lettelsen blir ikke helt ødelagt av at jeg har fått en bot. Den var ikke på mer enn 600 kroner, omtrent det det uansett koster å stå parkert i Oslo i to dager. Men det må jo gå an å spørre hva de driver med i bymiljøetaten, som to ganger har rådet meg til å stå akkurat her, fordi det er gratis, og uten tidsbegrensning. Det kan se ut som boten er fra et privat firma, så da kan det være at denne delen av parkeringsplassen er satt ut til private eiere.

Hvem vet? Det frister uansett ikke å komme tilbake til Oslo. Og jeg må gjenta det jeg har skrevet i flere andre av disse postene, at det er kjedelig at sentrum i byene skal bli så avstengt, som om man gjør sitt beste for å få folk ut i kjøpesentrene rundt byene. Det er skummelt, det der med parkering. Og når man ser man får bot, selv om man har kontaktet etaten som forvalter parkeringsplassene, og forsøkt å forsikre seg om at man står riktig, da er det ikke stort mer en stakkar kan gjøre.

Både for Oslo og transportselskapet som driver Keil-fergen, eller cruiset, som de kaller det, så er det viktig at det blir lagt til rette, sånn at det ikke blir for vanskelig for oss passasjerer. Her presser de grensene for det mulige. Vår lille familie på tre, for tiden med én inntekt, har ikke mulighet for å betale tog- eller flyreise for alle sammen. Skulle vi gjennomføre reisen, måtte det bli med bil. Color line tilbyr parkering for 440 kroner, men den var full for denne reisen.

Vi kom oss raskt ut av Oslo. På veien var det bare å tanke elektristitet hos Statoil på Skøyen (nei, Ekvenor heter de viss nå, eller sirklekåen, latterlige navn). Vi hadde sånn hastverk, at jeg til og med glemte å lukke ladeluken før vi kjørte. Kjedelig å oppdage på motorveien. Det var bare å komme seg inn på en sideavkjørsel, smelle igjen luken, og komme seg videre.

Nå har vi erfaringen. Det er vanskelig å finne riktig ladestasjon på bilens ladekart. Det er bedre å undersøke på forhånd. Jeg så vi hadde godt håp om å komme oss til Obs i Sandefjord, storsenter der, med all slags greier. Jeg hadde også lært meg å kjøre forsiktig, ligge i høyre felt, bak lastebilene, og helst ikke mer enn rundt 90 i fart. Så varer batteriet lenger. Da vi nærmet oss, slappet jeg imidlertid av, og presset farten opp i fartsgrensen. Det er klart det er gøy, men det koster i kilometere. Siden ladestedet lå litt oppe i høyden, ble det sånn at bilen sluttet å vise kilometere, og gikk over i klar advarsel: lad nå, da vi nærmet oss.

6 % var igjen. I minste laget. Bilen ville ikke engang ta lading, til å begynne med. Det var for lite strøm, var feilmeldingen. Men dette gikk seg til. Og vi fant etterhvert inngangen til Obs. Og som det skulle bli en gjenganger hver eneste lading, på vei hjem, så stod vi og ladet lenger enn vi hadde behov for. Årsaken var – selvsagt – at vår kjære konemor koste seg i butikkene.

For meg som sjåfør var det kjekkere i bilen, enn på rasteplassene. Her fra Sandefjord hadde jeg lagt til et løp frem til – tja, jeg husker ikke lenger hva det heter, en stund etter Kragerø. Jeg hadde adressen, men ikke stedsnavnet, så jeg fikk ikke lagt det inn i navigeringen på mobilen. For første gang brukte jeg navigeringen til telefonen, uten 4G eller nett, men med GPS. Det fungerte helt fint, overraskende bra. Like nøyaktig som bilen. Og fra den ladingen var sørlandet innen rekkevidde. Der er vi kjent.

På veien gaflet jeg i meg kjeks og gaudaost, servert av kona. Ypperlig, sterk smak. Så var det brød og ost, og brød og sognemorr. Så lett at man kan spise kontinuerlig, og så tungt at man likevel føler seg litt mett. I baksetet satt Irina, med nettbrett og dukker, og klaget ikke et øyeblikk. Også hun fikk kontinuerlig servering av en kjærlig mor, akkurat som min mor har servert oss barna opp gjennom årene, på våre kjøreturer. Også Olia påpekte denne sammenligningen. De to var like lette å be, mor og kona. Straks var maten parat, hver gang.

Ladingen før Kristiansand var det som heter Sørlandsparken. Jeg er generelt litt kritisk til disse enorme kjøpesentrene man drysser ut over alt. Men her, på sørlandet, var det gigantomani. Her var det alt sammen, alle dagligvarekjedene, alle hurtigmatkjedene, alt innen hagemøbler, elektronikk, vanlige møbler, alt, alt, alt. Det var som en liten by av betong og firkantbygninger og grelt lys. Om dette er fremtiden, foretrekker jeg fortiden.

Her var også alle tre ladestasjoner opptatt. To av dem med biler som allerede var oppe i over 90 %. Altså ferdig ladet for lenge siden. Det gikk noen minutter før den eieren kom, bare for å la bilen bli stående. Jeg er sjenert mann, og holder kjeft, men kona er kvinne, og tar kontakt. – Er han ikke ferdig å lade? Skal han ikke fjerne bilen? – Snart, svarer mannen, jeg skal bare handle, og så er jeg ferdig.

Det ble ikke rare handelen, for han kom ut minuttet etter. Vi får koblet bilen vår til laderen, og så er vi i gang.

I mens er Olia og Irina gått inn i det abnorme kjøpesenteret. Og så er de vekk. Uten telefon, har jeg ingen sjanse til å miste dem. Som jeg har skrevet før i disse postene, la kona igjen telefonen hjemme. Utrolig irriterende. Her er rikelig for Irina å gjøre, om hun bare hadde vært med meg. I stedet løper jeg rundt og leter etter dem – og går meg rent vill selv, i forsøket på å finne dem.

Det er jeg som kommer til bilen, godt etter den er ferdig ladet, denne gangen. Olia og Irina sitter og venter.

Nå er det inn i bilen, og kjøre helt til Flekkefjord. På veien ser vi avkjørselen til universitetet i Agder, hvor Olia og jeg har studert tysk, og jeg fortsatt gjør det. Så begynner det å mørkne, og det begynner å regne. Da er det mer krevende å kjøre. Veiene er også mer krevende, opp og ned, med mange svinger. På Sørlandet begynner vestlandet, det er riktig som de fikk det til i gamle dager.

I Flekkefjord er også ladeplassen opptatt, da vi kommer dit. Det er nå helt mørkt, og det har begynt å regne. Vi forsøker oss på å lade med Type 2, en atskillig saktere variant. Men han karen som lader skal bare til Lyngdal, og trenger bare å fyre opp lite grann, for å være på den sikre siden. Vi får snart komme til.

Og så tilbringer vi de tjue minuttene med lading på butikken der det er en russisk ansatt. Nå får vi også snakket litt med henne, om enn det nå er flere folk, og hun er mer opptatt, enn hun var da vi kom om morgenen, for noen dager siden. Oli har en merkelig tiltrekning til Flekkefjord, av alle steder, hun har liksom bestemt seg for å like seg her.

Da vi nå er ferdige å lade, er klokken litt over åtte. På bilen står det 124 i rekkevidde, og hjem er det 109, eller noe sånt. Det er altså spørsmål om det vil gå, noe det ikke var da vi kjørte med mor i mai, i forbindelse med eksamen. Da kjørte vi først henne hjem til Klepp, og så hjem til oss i Sandnes. Det gikk helt fint.

Jeg regnet nok med det ville gå helt fint denne gangen også. De 124 kilometerne viser hvordan vi har kjørt i det siste, på brede motorveier over det flate Østlandet i Vestfold og Østfold, med fartsgrenser over hundre. Nå blir det mer normal kjøring, med fartsgrense maks 80. Da vinner vi kilomter. Og vi vant også tid. Vi kom hjem klokken ti på ti, med 30 km igjen på batteriet.

I pøsregnet fikk vi all bagasje, og vår sovende Irina inn i huset. Så gikk Olia og barnet å la seg, mens jeg slo fra meg min opprinnelige tanke om å avslutte dagen med ost og vin. I stedet roet jeg meg bare helt ned i godstolen.

Turen jeg på vei opp hadde anslått skulle ta 7 timer, pluss litt ekstra for lading, hadde i virkeligheten tatt nesten 11. Klokken var 1106 da vi satte oss i bilen, i Oslo sentrum. Da jeg endelig fikk satt den i garasjen, og koblet til laderen, var den blitt 2200. Kanskje kunne vi spart inn på ikke å tillate dødtid etter å ha ladet ferdig, men med en Kia Soul Electric tror jeg det skal godt gjøres å klare turen på under 10 timer. Og det er ikke til å tenke på å reise langtur i Elbil når man har noe man skal rekke. Man må beregne god tid, og helst en ekstra dag.

Når det er sagt, og alt er gjort, så har det vært en herlig ferie, tettpakket med opplevelser, med minner for langt mer enn de 5 dagene det hele tok. Det var en høstferie for evigheten, dette her, en å snakke om resten av livet. Skikkelig mye krøll og forviklinger, skikkelig gøy. Mange opplevelser og minner. Vi kommer til å sove godt i natt. Fremover venter hverdagen, frem til jul.

Kiel-ferga

De insisterer på å kalle det cruise, men det er en ferge dette er, og Kiel-ferga er et innarbeidet begrep. Selskapet har virkelig gjort alt de kan for å gjøre det kjekt og attraktivt for alle aldersgrupper, her er tilbud for små og store i alle aldre, med svømmebasseng, ansiktsmaling, show, shopping, all slags mat, og disco og nattklubb, og pub, og casino, og alt. Første dag følte jeg meg nok litt fremmed, andre dag var jeg nok kanskje litt mer vunnet over. Dette er hvordan det gikk.

Vi våknet etter en god natts søvn i lugaren vår på femte dekk. Jeg våknet som vanlig først, og vekket de andre ved å vippe ned de to andre sengene vi hadde i lugaren vår. Vi er en herlig familie, ikke vant til å ha det for bra. Så da vi ikke fant flere enn to senger, antok vi det skulle være slik, og delte på å ligge ved siden av hverandre i en enkeltseng. Vi er så glade i hverandre, at det er bare gøy.

Men det jo også gøy å ligge i en køyeseng, og se ut vinduet. Så der får Irina sove dag 2. Og der smatt hun straks opp, når den var montert. Monteringen var for øvrig veldig lett, slik det må være i vår tid. Det er bare å vippe den ned. Etterpå bare å vippe den opp. Nå, i 2018, tror jeg vår lille familie har lært seg litt hvordan det virker i moderne hoteller og overnattingssteder. De sparer på plassen, og har ekstra senger i veggen eller oppe under taket. Løsningen er så bra og billig, at den kan eksistere som en mulighet i alle tomannsrom.

Høydepunktet for dagen var selvsagt Kiel. Vi kastet ikke bort tiden med å spise frokost, eller noe sånt. Vi gikk bare rett opp på dekk, i trettende etasje, og kunne fra høyden se Tyskland bre seg rundt oss. Kiel ligger i Schleswig-Holstein, et område som store deler av historien har tilhørt Danmark, det har vært ganske komplisert egentlig, men nå er det blitt tysk, etter at tyskerne vant det i en krig på 1860-tallet. Gamle bygninger, vil altså være bygget av Danmark, under danskekongen.

Jeg var ikke noe forberedt. All forberedelse gikk til elbil, lading og parkering, og den slags. Hvordan det skulle bli i Kiel, får vi finne ut.

Så vi gikk av på lykke og måfå. Det var ikke særlig lurt, for vi endte opp med å gå den ene av tre timer i et boligområde. Vår jakt gikk etter et sted å spise frokost, men vi fant bare bakerier og rene ølstuer. Ellers var det boligblokker i rød murstein. Omsider tok vi mot til oss, og spurte. Det var det Olia som gjorde, alltid kvinnen, og så ble vi pekt i en retning en restaurant, die blaue Angel.

Den fant vi ikke. Men vi fant et sted med nett, Erdnoss. Der var det også mat, kantinemat, og Olia bestilte straks. Full av lykke. Jeg fant min Wirtstube, 400 meter unna. Etter Olia hadde spist sitt, gikk vi dit.

Og jeg fikk mitt tyske, tradisjonelle måltid, med Fleisch und Kartoffeln, og rikelig med øl. En kremet soppsuppe ble det også, og en pommes frites til Irina. Olia fikk en kaffe. Det var riktig koselig, enkelt og greit, på simple stoler plassert på gaten, i sollyset. Kiel var mye varmere enn vi hadde ventet.

Ankomsten var klokken 1000, avreise klokken 1400, så det var ganske hektisk. Alle måtte være ombord til klokken 1345. Da vi så på klokken, på vei ned lugaren, var den 1344.

Nå hadde vi lært litt av å være på cruise, og klarte det bedre. Jeg var aldeles forspist, etter tung tysk mat, toppet med kremsuppen og avslutningen på pommes fritesen. Det holdt for resten av dagen. Så nå var det ikke noe å spise etter. Bassenget var åpent til 2000, og vi kan bare være der en time. Den er det altså lurt å legge til senere. Nå er det lurt å utnytte solen på dekk.

Så det gjorde vi. Jeg i kortbukse. Helt herlig. Fred er det selvfølgelig ikke, for Irina vil leke. Og det må hun få lov til. Far stiller opp. Vi leker vi er LOL, de nye favorittdukkene hennes. Og vi er som vanlig forskjellige dyr, og løper rundt på helikopterlandinsplassen.

Deretter er det show, klokken 1500. Det gikk vi glipp av første dag, men nå skal vi prøve. Irina er ellevill, det er et rockeshow, med et ekstremt enkelt manuskript, langt over grensen for det pinlige, for min del, men det fungerer på sitt vis med støy og dans og rock. Irina er i alle fall helt med, og er sitt eget lille show, der hun reiser seg opp og danser og vrikker seg, i ballerinakjolen sin.

Hun var skuffet da det var slutt etter en halvtime. Men hun fikk en is på vei ut, og det hjalp selvfølgelig. Vi gikk sammen opp på toppdekket i trettende etasje, der jeg kjøpte meg en øl, og så hadde vi det fint sammen. Irina vil alltid leke, og det må hun få lov til. Her var det fingerleken, det hun kaller «sterk vind» (russisk: silnij veter), fordi hun av og til blåser vekk mine fingre med sterk vind. Om ikke, hopper fingrene mine bort på henne, og løper rundt slik at det kiler. Som barn flest kan hun holde på med denne leken, lenge, lenge, og med utallige variasjoner.

Jeg har god tid å nyte ølen min, og nyte de siste minuttene med sol, der på skipet. Ganske tidlig går den ned bak pipa, av alle ting. Det tok litt før jeg skjønte at denne skyggen ikke ville gå bort, at nå ville det ikke bli mer sollys før eventuelt i morgen, hjemme i Oslo. Det var imidlertid flere timer igjen av dagen.

En av disse brukte vi til å bade. Nå gikk det bedre, Irina var vant, og strømmet rundt med vannet i renna, flere ganger enn de fleste. Noen tøffe gutter over ti år ville stadig forbi oss, mange eldre barn rant unektelig raskere. Men ingen holdt ut så lenge. Og det var ikke opplagt Irina var treigere, heller. Teller man antall runder, den timen man har lov å bade, vil nok Irina på 4 være oppe i teten, denne dagen. Vi gjorde jo ikke noe annet enn å flyte rundt og rundt i strømmen. Avbrekket var kun tre ganger i den lille sklia. Så var vi tilbake.

Det har vært en anstrengende feire. Og jeg begynte vel kanskje å kjenne at det røynet litt på. Jeg var ennå mett, etter det kraftige måltidet i Kiel, så jeg trengte ikke å spie. Det var Olia som fikk fart på oss igjen, med å piske oss inn til nye aktiviteter. Jeg foreslo utskikksloungen i toppetasjen, nummer 15, der vi ikke hadde vært før. Der var det egentlig ganske så fint å være. Irina fikk en drink, en fruktdrink, og jeg kjøpte meg en øl.

Det var slitsomt da Olia ikke var der, da var det fingerlek og «sterk vind», men hver gang Olia kom, så hadde hun funnet noe nytt. For eksempel at det var et band som spilte. Dit kunne vi gå og sitte, og ha det enda litt bedre. Det var dyktige musikere, som spilte lavmælt og riktig, gamle slagere, uten fakter. Foreløpig var det bare barna som danset, Irina og ei til. De danset til gjengeld overdådig og entusiastisk. Den andre lille jenta hadde en bror å danse med, så da kunne vel jeg også bistå Irina? Jeg danset i vei, men ble pent hentet inn av Olia. Dette var flaut.

Irina, derimot, danset og løftet stemningen, og fikk både tommel opp og high five fra bandet.

Og jeg ble så smått vunnet over, når det gjelder dette med cruise. Jeg kan umulig være i målgruppen, jeg synes ikke det er attraktivt å få cruiseskip inn til kaien, de ødelegger utsikten i fjordene våre og de forurenser som tusenvis av biler, uten at det er fremme i debatten. Og det er mange andre ting også, som gjør at dette ikke er meg. Men det går ikke an å argumentere mot at de virkelig legger seg i selen for å gjøre det hyggelig for et bredt utvalg gjester, i alle aldere og med alle interesser. Folk flest liker jo å ha det komfortabelt, og de fleste liker en følelse av påkostet luksus, og cruise til Kiel forsøker å gi et skinn av dette her, et par knepp under mer eksostiske og økonomisk uoverkommelige cruise, ekte cruise. Jeg kan godt dra på cruise igjen, om sjansen byr seg. Reisen har definitivt bydd på mange opplevelser.

Som i går avsluttet jeg dagen, alene på dekk, og med tyske gloser på mobilen. Jeg tenkte på det, da jeg forlot kone og barn i lugaren klokken 2200, for å gå ut og lese gloser i fred. Det er nok ikke så mange menn, som jeg. Jeg stakk innom casinoen for å se, men fristelsen for å delta, er null. Det samme er fristelsen å skeie ut med en ekstra øl eller ti, eller prøve meg i baren, i puben, eller på nattklubb. Da jeg er ferdig med gloselæringen, går jeg stille inn i lugaren igjen. Klokken er ennå ikke elleve.

Og nå, også atypisk cruisepassasjerer, har vi montert en seng til hver av oss. Lille Irina ligger oppe i øverste køye, med sin nye Lol-leke hun har fått av mor, og har det aldeles utmerket. Hun har storkost seg på cruise, og for oss foreldre er det soleklart det viktigste. Jeg var før jeg ble far selv, ikke klar over hvor sterk denne følelsen ville være. I denne stemningen, glad og lykkelig, sovnet jeg.