Pøsregn, sand og bading

Det har vært parlamentsvalg i Ukraina. Og det er riktig, vi har lagt merke til at det har vært litt boder og litt informasjon plassert rundt omkring, men valget har ikke vært noe tema for oss i alle fall. Og ikke for særlig mange andre heller, ser det ut til. Livet og sommeren fortsetter stort sett som før, og politikken i Ukraina er lik seg selv, som den alltid har vært.

Irina og jeg reiste enda en gang over til venstre bredd for å bade i går. Vi kjøpte en cocktail eller smoothie til henne, og en espresso til meg, sånn vi pleier, og så stoppet vi først på lekeplassen med båten, like ved den lille stranden vi pleier å være på. Der fant Irina seg noen venninner, mens jeg fikk litt tid for meg selv og med mitt.

Helt til det begynte å regne. Det var godt og varmt, omtrent den varmeste dagen siden vi kom ned hit for sommeren, 28 grader, men regnet ble etter hvert ganske intenst. Så det gikk ikke an å ignorere det. Folk flest gikk hjem, mens Irina og jeg gikk under et tre. Det var ikke mange steder å søke dekning der på stranden. Vi ble kliss våte av varmt sommerregn.

Megabading

Det er kanskje litt tidlig når barnet er 4,5 år, men i går var først gang Irina badet helt alene, mens jeg stod på land, uten badetøy, og så på.

Jeg tenkte på det i dag morges. Planen var at jeg skulle ta penger og mobil ut av lommen, og kaste meg ut i vannet og hente henne om det skjedde noe. Men vannet er jo grumset, så det går ikke an å se en desimeter. Forsvinner hun under, er det slett ikke sikkert å finne henne.

Dog er Irina en svømmer. Hun fant seg en lekekamerat, en gutt på 7 år, som også var helt trygg i vannet, og dukket og sprellet, alt bevegelser Irina kopierte. Når de lekte sammen, og jeg var på land, svømte Irina latterlig langt utover med ham, og en bitte liten madrass vi hadde. Den veltet stadig vekk. Og han skulle liksom redde sin kjære jente, noe som bare gjorde alt verre, for Irina kavet jo og ville løs.

Og gikk under flere ganger.

Men hun kan jo svømme. Og så snart hun fikk fred, la hun seg på rygg, og svømte rolig inn til land, med teknikken hun har. Det lille hodet så vidt over den skitne, grønne vannflaten.

– Hva er det der for noe? Spurte en bekymret mor meg, og pekte på det grønne grapset som flyter overalt. På norsk ville jeg foreslått alger. På russisk vet jeg ikke, og svarte det, men la til at vi har badet her hvert eneste år, og med helsen i behold.

Spesiell dag i Kiev

I går ble en dag som de ikke pleier å være her i Kiev for oss. La oss se om det likevel går an å skrive en lesverdig post.

Det ble en litt lang morgen, og dermed kom jeg meg ikke ut og fikk trent, og gjennomføre morgenrutiner. Det var rett og slett – og veldig ulikt meg – vanskelig å komme seg opp av sengen. Da jeg endelig kom meg opp, var klokken ni, og jeg ikke til trening, men til kaffehuset Skyberry. Der oppnådde jeg det sjeldne spørsmålet: Du har drukket veldig mye kaffe. Har du det helt bra?

Det hadde jeg selvsagt. Fire espresso og tre cappuccino er akkurat det jeg trenger for å komme i gang. Og jeg skrev både blogginnlegg her og vindkraftinnlegg på Facebook, alt innenfor rammen av noen timer.

Litt sent på dagen var det allerede blitt, da jeg kom hjem for å spise frokost. Rent kjøtt, og ufilftrert øl (hveteøl kalles ufiltrert her). Da er man klar for dagen.

Klokken var riktignok sikkert nærmere to, og jeg hadde også fått lest litt norsk avis mens jeg spiste. Olia var for lengst ute på sine ærender. Og siden sommeren ennå ikke har satt inn støtet her i Kiev, var det ikke så veldig aktuelt med bading, for Irina og meg.

I stedet tok vi med de to lekeflyene hennes – det ene som er ødelagt, og tapet sammen igjen, og det andre, som er nytt, som erstatning for det som gikk sundt -, og gikk ut like utenfor. Der kastet vi litt med flyene, og lette vel egentlig mest etter Tasia, tantebarnet mitt og søskenbarnet til Irina. Da vi fant henne, og en lekekamerat hun har, var det gjort for Irina. Hun hadde noe å gjøre ut dagen.

Dermed ble jeg gående i ingenting med mobiltelefonen min. Jeg kunne sjekke gloser, og jeg kunne være på nettet (vi var så nærme leiligheten vår, at vårt eget nett rakk bort til oss). Jeg fikk dratt i gang noen grupper på messenger, og fikk gjort litt, men jeg fikk også bare ruslet rundt, og vært litt med i utkanten av leken.

Etter hvert kom babusjka også, først for å gå i butikken, så for å sitte. Da hun hadde sittet en stund, klokken var henimot seks, gav hun meg fri, og jeg kunne gjøre hva jeg ville. Hun kunne passe på barna.

Først nå reiste jeg og trente. Jeg satt på noen nye program av In our time, der de har en samtale mellom deltakerne etterpå, og de derfor varer litt lenger. Slik fikk jeg gjennomført 450 i stedet for 300 repetisjoner. Det er 3 x 10 repetisjoner for hvert apparat, i serier på 5, og så er det om jeg tar to eller tre sånne serier. Det er ikke alt jeg gjør 10 repetisjoner av, så tallene 450 og 300 er ikke riktige. De henger igjen i hodet mitt fra tidligere, da jeg av en eller annen grunn måtte ha akkurat ti, før jeg skjønte det er like greit og bedre å løfte færre ganger, men tyngre.

På øret hadde jeg Marie Antonette, Persepolis og Henrik Ibsen. Særlig om Henrik Ibsen var det interessant, på engelsk, sett fra England, men med norske Tore Rem fra UiO som en av deltakerne. Han sa akkurat det samme som vi hører i Norge, om Charles Brandes og problemer under debatt, og den retrospektive teknikken Ibsen bruker. De andre snakket om andre ting, og var ikke i nærheten av uttale navn på norske byer riktig. Det var også spennende å høre hvordan de snakket om at Ibsen skrev på dansk, og at han var inspirert av Holberg og Oehlenschlager. Det gir en tanke hvor lite man er i stand til å forstå av en kultur, om man ikke er del av den selv. Hvordan er for eksempel forskjellen mellom norsk og dansk for en brite? Gir det mening for dem at rettskrivingen fulgte danske regler, men når teksten ble lest opp, var det ganske så norsk? Eller: det norske språket ble skrevet på dansk. Rem korrigerte med dansk, med norske innslag, som er riktig. Men om man leser danske tekster fra perioden, for eksempel H. C. Andersen, og norske, som Ibsen, så er det riktig så likt. Det viktigste er at Andersen bruker ord som er danske, som ælling og oldenborre, mens man i Norge skiftet ut med det tilsvarende norske.

På vei hjem fikk jeg avsluttet dagens gloseprogram, på nytt over 1000 ord, for mange til at det er fornuftig. Men slik er jeg med det meste i livet. For mye er ganske bra. Om det er ting som skal læres, ting som skal skrives, ting som skal gjøres – eller kaffe som skal drikkes.

Umulige Olia

I går ble enda en dag med bare Irina og meg. Olia er og blir sin egen verden, en forunderlig og utilgjengelig verden, selv jeg som sammen med moren hennes kjenner henne best, vil aldri helt forstå den.

Jeg hørte program om bevisstheten og hjernen, om stråling (radiation) og om oksygen, mens jeg trente. Alltid godt å lære mer om. Og for første gang noensinne glemte jeg rett og slett å ta mitt tradisjonsrike morgenbad i forbindelse med treningen, travelt opptatt med å komme meg rett hjemover, og ta fatt på et rikholdig program jeg hadde tenkt ut.

Jeg var tidligere ute enn vanlig, og tidligere hjemme, så det fremdeles anstendig tid da vi kom oss ut. Ennå er det 20 grader, og fare for regn, så det er ingen badeferie dette året. Fjernt er de årene vi slet med godt over 30 grader, dag etter dag, uke etter uke. Det var de første årene, sånn at jeg trodde dette var vanlig. Kanskje er det nok heller de store variasjonene, som er de vanlige.

Olia er alltid, alltid, alltid veldig opptatt. Sånn har hun vært hele vårt liv, alltid tusen ting hun må gjøre, fullt av prosjekt, fullt av steder å reise, ting å gjøre. Noe av det skyldes Ukrainas tungrodde byråkrati, her er det ikke mye som lar seg gjøre over nett, og heller ikke noe felles kontor som tar seg av det meste. Man må reise rundt i byen, for å ordne de forskjellige ting som må ordnes, for å leve et voksent liv, i en vanlig bolig.

I år har hun imidlertid denne leiligheten hun har kjøpt. Der må hun sørge for innredning, og litt oppussing. Hun er i sitt ess, med det. Hun bruker timevis på nettet på jakt etter det perfekte bordet til den perfekte prisen, og reiser langt for å få tak i akkurat det. Så er det elektrisitet, vann, avløp, toalett, ting som kjøpes, og ting som må ordnes.

Vi reiste ut sammen i går. Tok buss nummer 14 ned til Palass Sportu, sportspalasset, og tuslet bort til hovedgaten Khresjtsjatik, gjennom det veldige underjordsmagasinet de har laget. Jeg kan ikke fordra det, går ikke an å krysse veien, uten å gå ned i dette langstrakte kjøpesenteret, det er så lett å gå seg vill i. Irina og jeg skulle i lekeparken, Park Sjevtsjenko, mens Olia bare skulle kjøpe noe.

Så skilte vi lag. Og det var for hele dagen.

Det var som jeg tenkte å si til henne «psykologisk vanskelig». Da vi skiltes, var spørsmålet om vi skulle bli med henne, eller bare gå til lekeplassen. Så gikk vi til lekeplassen. Hele tiden satt vi med tanken at hun ville komme hvert øyeblikk. Herlige Olia, derimot, gikk i tanken at nå var hun  helt fri.

Da vi endelig fikk tak i henne, via telefon (det er andre året vi kan nå hverandre på telefon, jeg har ukrainsk sim-kort), så var hun hjemme og ryddet, og skjønte egentlig ikke at hun hadde gjort noe galt.

Irina og jeg var i Park Sjevtsjeko mange timer, før jeg omsider kjøpte det hun kalte «anti-stress», men som er en leke, og vi reiste til den georiske restauranten vi også var i dagen før. Her skiller vårt syn på oppdragelse seg, Olia har ikke noe i mot å kjøpe en liten leke til Irina, jevnlig, fordi det er så billig. Jeg liker det ikke, og synes ikke at Irina skal få noe hele tiden. Sammelignet med barn i Ukraina, får hun enormt, sammenlignet med barn i Norge, er hva Irina har, veldig lite.

Jeg tror ikke det er noen vits å gjøre dette til noe stort spørsmål. Vår lille familie er uansett ikke representativ for noe som helst. Vi satte oss i en marsjrutka, Irina og jeg, og kom oss til den georiske restauranten, den vi kaller «den grønne». Den ligger i nærheten av stasjonen, og har et par hus for små barn å leke med. Den er fantastisk, som alle de 5 georgiske restaurantene vi jenvlig besøker er fantastiske. Denne hører til topp tre, og er den jeg selv helst ville jobbet i, om jeg skulle hatt jobb i restaurant. Det ser ut til at de har det gøy på jobb.

Maten er veldig god, og vi var i kontakt med Olia, som «kanskje skulle komme». Hun kom ikke. Vi hadde det likevel kjekt på restaurant, Irina og jeg. En ny lek vi har utviklet, er å lage figurer med tannstikker. Jeg tenkte det skulle være en huskelek, legge figurer med tannstiker, rasere den, og så bygge den på ny. Irina har utviklet den på sitt eget vis, og legger bare figurer, og nye figurer, med stor entusiasme. En skål med drops har de også i denne restauranten, alltid interessant for barn.

En milepæl som ble brukt akkurat ved dette restaurantbesøket var at Irina i en alder av fire og et halvt år for første gang gikk på do på et offentlig sted, helt alene. Jeg fulgte henne ikke engang, men ble sittende ved bordet.

Så var det buss 14 hjem, den som går fra stasjonen til botanisk hage, en av de aller, aller nyttigste for oss, og så var det å være hjemme. Irina var i storform, både mens vi ventet på bussen, mens vi var på bussen, og hjemme. Hun sa navnet på bilene som kom forbi, og repertoiret er respektabelt: Hyundai, Mazda, Kia, Ford, Volvo, Mercedes, Peugot, Renault, Volkswagen, Toyota, Skoda. Audi måtte hun få repetert, Volvo kjente hun igjen fra baksiden, bare ved å se på bokstavene. Ellers kjenner hun igjen symbolene. Ikke verst.

Og så var det Olia. Hun var ikke hjemme. Hun hadde reist ut, og ikke til oss. Det led så langt på kveld, at vi begynte å bli bekymret. Og er det noen som har evne til å bli bekymret her i verden, så er det min kjære svigermor. Hun fikk tak i sin datter, ingen svar på telefonen, ingenting. Og det ble mørkt, og klokken ble over ti og elleve. Pengene tok slutt på hennes mobil, og jeg ringte med min. Ingen svar.

Også jeg ble litt bekymret, selv om at jeg vet at sjansene for at det skal skje noe er ufattelig små. Kiev er en trygg by. Og Olia kjenner den ut og inn, selv når hun er langt unna, i den andre leiligheten, der hun hadde noe hun skulle ordne.

Karakterstisk var hun da vi endelig fikk kontakt. – Se på fullmånen, sa hun, – den er enorm!

Hun er sin egen verden….

Problemer for Katschalka (Treningsstedet mitt)

I dag ble jeg oppmerksom på en papirlapp der jeg trener de fleste morgener jeg er i Kiev, og har gjort det de siste fem år. Det er bilde av Petja, han som har anlegget, og driver vedlikehold med det. Og så er det tekst på ukrainsk. Av det jeg kunne forstå, så det ut til å være noen problemer.

Og det er det til gangs. Jeg har hørt med min kjære kone og hennes mor, som leser ukrainsk uten vanskeligheter, selvfølgelig. De kan fortelle at Petja er blitt truet, holdt i kragen, og løftet opp mot en vegg. Han må gi fra seg anlegget, ellers vil det bli verre for ham. Noe sånt.

Anlegget har vært der siden midten av 70-tallet. Det består av jern fra gammel sovjetindustri, mye shipping og militær. Så er det lenket sammen med kjettinger så ingen skal stikke av med det, og så er det fritt frem. Det er ideelt plassert, i Hydropark, rett ved elven, sånn at det er kort vei til en dukkert om man trener om sommeren. Eller vinteren. Russere og ukrainere er helårsbadere.

Men så er det det moderne samfunnet som trenger seg frem. Ideelle områder er sånn som folk kan tjene penger på. Noen vil heller ha et eller annet, annet, her, noe som koster penger. Og så vil de ha vekk Petja og idealismen hans. Systemet som det fungerer nå, er at alle kan gå og trene. Og så betaler de penger til Petja når han går og samler inn. Det er supert for et fattig land som Ukraina, og for alle land. Jeg vet ingen andre steder i Europa som har noe lignende.

Det holder folk i form. Det skaper sosialt samvær. Det er gjenbruk noe så til de grader. Det er akkurat sånn som alle vil ha det.

Bortsett fra de som har penger, og vil ha mer penger. De vil kjøpe eller true Petja vekk, og så skal også dette området bli som Hydropark ellers er blitt. Fullt av kafeer og støyende musikk.

Jeg håper at Petja og støttespillerne hans lykkes i å holde kapitalkreftene unna.