Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

S rosjdestvom!

Det er sånn man sier «God jul «på russisk. Direkte oversatt ville det blitt «med julen». Det er en forkortelse for : Posdravljaiu vam c prasdnikom rosjdestva. «Jeg gratulerer Dem med julefesten». Man kan også si s prasdnikom, «(jeg gratulerer) med festen, men man må for all del unngå *horosjevo rosjdestvo. Det ville vært noe sånt som å si «good christmas» på engelsk. Ingen gjør det.

Som vestlig er det fort gjort å trå feil når det gjelder den russiske julen. Enhver russer er selvfølgelig vokst opp med det, og kan dette ut og inn, men for den som skal lære seg dette ved å lese om det, er det nesten umulig ikke å misforstå noe. Det har nemlig endt opp ganske forvirrende. Men det har alt sammen en logisk og interessant forklaring.

Nøkkelen ligger i at julen i Russland ikke er den samme som den i Vesten. Mange av de tradisjonene vi forbinder med julefeiringen er i Russland lagt til nyttårsaften, og ikke til julaften. Før jeg traff min kone fra Kiev så skjønte jeg ikke dette fullt ut, enda jeg hadde satt meg veldig inn i russisk kultur og lært språket godt nok til å lese romaner i original. Den store dagen for alle barn og voksne er ikke julen – rosjdestvo, det er nyttår – novyj god.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får som forslag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». Dette blir kortet ned til «Fødselen». Tilsvarende blir s rozjdestvom egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestva, «God fødsel». Man ser også hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si hele frasen: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – «Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen». Det er Kristi fødsel man feirer.

Denne festen er i dag, 7. januar. Den er for de troende. Det er en religiøs festdag, på slutten av en lang ferie russerne har åp begynnelsen av året. Gavene og moroa som hører med det, har de på nyttårsaften.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Folk blir sinte og lar seg provosere av at de blir pådyttet en religiøs høytid de ikke bryr seg om. For disse er julen noe annet, og de vil ikke ha noe av kristne julesanger og felles kirkebesøk. Ortodokse klør seg i hodet over at det er mulig å krangle om noe sånt. For russerne er det ikke noe tema i det hele tatt.

Der er den religiøse høytiden lagt til et tidspunkt, og den verdslige festen lagt til et annet. Årsaken ligger i den autoritære og antireligiøse Sovjetstaten. Den var bygget over den kommunistiske ideologi, der religion er opium for folket, og staten gjorde folket en tjeneste ved å avskaffe den. Det er vel kjent hvordan kirker ble omgjort til museum for ateisme, eller til potetlager og den slags type ting. Sammen med religionen ble også de religiøse høytidene forsøkt fjernet, deriblant julen.

Resultatet ble at russerne flyttet de materielle tradisjonene knyttet til julen, rosjdestvo, over til nyttår, novyj god. Derfor er det til nyttårsaften russerne har juletreet, eller jolka (ёлка – gran), som de kaller det, og det er også i den anledning utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. Dem er det Fader Frost som har delt ut, Djed moroz på russisk, direkte oversatt «bestefar frost». Det er en annen en julenissen, opphavet er forskjellig, men oppførselen for anledningen er lik, også Fader Frost deler ut gaver. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her har russerne funnet på noe briljant, det kan alle jeg viser bilde av Snegurusjka forstå, særlig alle menn, de går helt av skaftet. Hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Dette her gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig og er godt inni kulturen, tenker novyj god når det er snakk om jul eller store høytider. Det er når man starter fra et vestlig, uinformert utgangspunkt man er opptatt av rozjdestvo, og lurer på hvordan det blir feiret. Som regel er det man da man egentlig lurer på hvordan novyj god blir feiret, for det er det som er mest tilsvarende den vestlige julen. De fleste forbinder julen mest med gaver, god mat, julepynt og sosialt samvær, mindre med at Jesus ble født og alt som følger med det.

Her stiller det selvfølgelig annerledes om man selv er troende. Da er Kristi fødsel hovedsaken, og alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

I Russland har de på en pussig måte unngått problemet. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

*

Posten er bearbeidet den russiske julen, 7. januar, 2018. Jeg lyktes ikke å gjøre bearbeidelsen helt ferdig før det ble leggetid, men også nåværende versjon skal være lesverdig. Det russiske ordet for jul er Рождество. Lyden ж er en stemt zj-lyd, en lyd som ikke finnes på norsk. Derfor transkriberes det av og til sj, slik vi uttaler det, av og til zj, slik det skal uttales.

Russisk og svensk Barne-TV

På NRK-radio i dag var det en utenriksreportasje om russisk Barne-TV, og hvordan president Vladimir Putin har fått foreslått en ny figur inn i en kjent Barne-TV-serie, for å «få frem flere av sine myke sider». Serien heter «Spokoinoj notsji, malysji» (Споко́йной но́чи, малыши́), eller «god natt, småtroll«, som det ble oversatt på NRK. Serien er fra Sovjettiden, og er visstnok det lengstgående Barne-TV-programmet i verden. Det har vært vist kontinuerlig siden 1964.

Figuren som er basert på Putin skal være en tiger, kalt Mur, og den kommer altså i tillegg til de andre figurene, som er en hare, en hund, en kråke og en bjørn.

Man kan med dette tenke at nå tar propagandaen i Russland helt overhånd. Putin kommer inn som idealet fra barnsben av, alle skal identifisere tigeren med ham. Det er en amurtiger, et sjeldent og flott dyr, verdens største kattedyr, og Putin har engasjert seg i bevaringen av dem. Russere vil da tidlig forstå hva for en flott president de har, og vite at de skal stemme på ham, de gangene det er valg.

På russisk TV er det også reportasjer om Barne-TV-program, i Skandinavia, Sverige. Det var min kjære, ukrainske kone, som viste meg det på Youtube. Det var propagandamaskinen Dmitrij Kiselov som snakket, og han snakket om et barneprogram, Biss og Kais. Det er populært i Sverige, sier han, og har jo aldeles rett i det, og viser klipp fra programmet, der de får besøk av en rumpe, og rumpa fiser. Det lukter vondt, og alle hyler litt og vifter bort lukten, og det skal være morsomt, i følge Kiselov. Så blir det musikk, spilt av «rumpeorkesteret», og hva det betyr blir oversatt til russisk. Det blir vist klipp fra orkesteret, som består av rumper, og de spiller musikk med lyder som passer for rumper.

Russerne har også fått med seg at svenskene har laget et nytt ord, hen, som skal være kjønnsnøytralt, og at de også har tenkt ut ordene mappa og pamma, for å unngå å definere foreldrerollen ut i fra kjønn. Nå fant jeg ikke disse opplysningene i det samme klippet som om Biss og Kais, og det ser heller ikke ut til å være et tema i dette programmet. Så jeg skal være forsiktig med den.

Poenget er at disse ikke akkurat uskyldige klippene og reportasjene er en del av propagandakrigen som nå går for seg mellom øst og vest, de er med på å grave ut avgrunnen mellom oss. Russerne blir sjokkert over at barn av voksne blir oppfordret til å synes rumper og fising er morsomt, og at det er på vei å bli hipp som happ om man er gutt eller jente, far eller mor. Vi blir sjokkert over at en barne-TV-figur kan være inspirert av landets president, på forslag fra ham.

Svenskene forsvarer seg, ganske interessant, i avisen Expressen. De legger vekt på at russerne bare tar ut en liten del av et stort program, og at slik de gjør det, blir det helt misvisende. De skriver også at de gjør dette «for å advare ukrainere om hva som venter i Europa», eller hvordan de nå formulerte det. Russerne blir nærmest latterliggjort, og det blir ikke gjort noe forsøk på å forklare hva dette var for noe, og forsøke å sette seg inn i hvordan en slik vinkling virker i Russland. Artikkelen er snart nå ett år gammel.

Russerne vil neppe bry seg om NRK-reportasjen om deres Barne-TV-program. De som gjør det vil smile og riste på hodet. Heller ikke her vil det bli gjot noe forsøk på å sette seg inn i hvordan en slik vinkling virker hos oss. Vi tar jo ganske enkelt feil, det er mye mer med dette Barne-TV-programmet, enn at Putin vil få frem sine «myke sider», og at Putin har fått inn en figur i det. Det er slett ikke hovedsaken.

Sånn befinner vi oss i hver vår verden. Når vi gir hverandre glimt av hvordan vi har det hos hverandre, så er det med å bekrefte fordommene og øke avstanden mellom oss. Det er ikke noen forsøk på å forstå hverandre, verken på russisk side, eller hos oss.

Russisk politikk etter 1991: Demokrati i Russland – mer russisk enn demokratisk?

I 2010 studerte jeg russisk ved universitetet i Bergen. Jeg skrev da en semesteroppgave, som kommer ganske til sin rett nå. Oppgaven var å skrive om russisk politikk etter 1991, altså etter Sovjetunionens fall, og jeg forsøker å vise at russisk politikk også i denne tiden henter mer fra sine egne tradisjoner, enn fra våre vestlige. I 2010 hadde Russland gått inn i Sør-Ossetia og Abkasia, mens det som nå som nå har hendt, var fjernt. Trekkene jeg beskriver i oppgaven, har helst styrket seg.

Oppgaven setter også Jeltsin og Putin inn i en russisk tradisjon, hvordan de og deres prosjekt har tydelige paralleller i tidligere russisk historie. Den viser litt av hva det er som gjør at Putin får så stor oppslutning, at han er mer populær enn sine forgjengere, og at det ikke er det samme å være populær hos oss i Vesten, som å være populær i Russland. Vi har ulik måte å tenke på. Det bør vi ta hensyn til når vi skal forholde oss til hverandre, som vi er nødt til å gjøre i den globaliserte verden vi nå lever i.

 

* * *

Russisk politikk etter 1991

Oppgave i RUS102

Universitetet i Bergen, Vår 2010

 

Tittel: Demokrati i Russland – Mer russisk enn demokratisk?

 

Innhold

Innledning

Bakgrunn

De siste årene under Gorbatsjov

Russland under Jeltsin

• Kaos og voldsomhet

Russland under Putin

• Strenghet og disiplin

Demokratiske standarder under Jeltsin og Putin

Konklusjon

 

 

 

Innledning

Da Mikhail Gorbatsjov tok over som partisekretær for kommunistpartiet i Sovjetuninonen, var det allerede en vaklende kjempe han var satt til å styre. De to foregående partisekretærene, Andropov og Tsjernenko, hadde ikke lyktes i å rette opp stillstanden fra Brezjnev, og det var selv i det sovjetkommunistiske gubbeveldet forståelse for at man måtte prøve noe nytt. Dette var i 1984. Syv år senere skulle det bli mer nytt enn noen kunne forestille seg, da unionen falt fra hverandre, og hver av de tidligere sovjetrepublikkene på restene av riket skulle prøve seg på egen hånd. For selve moderrepublikken, Russland, betydde dette også de første vaklende skritt mot en demokratisk styreform med markedsøkonomi og respekt for menneskerettighetene. Alt dette var radikalt nytt i et Russland som opp gjennom historien snarere har vært kjennetegnet av det stikk motsatte. Det har vært autoritære og totalitære regimer, rettigheter har vært noe statsmakten tar og gir etter forgodtbefinnende, og økonomien har gått fra privilegieøkonomi i tsartiden til planøkonomi i kommunisttiden. Russland ville ikke vært til å kjenne igjen fra historien sin, om det ikke var for at Russland også etter 1991 har fortsatt mer i tråd med sine tradisjoner, enn med de varslede idealene om demokrati og menneskerettigheter.

Jeg vil i denne oppgaven vise hvordan løftene om demokrati i liten grad er oppfylt, og hvordan hendelser i russisk historie etter 1991 ligner på hendelser tidligere i historien. Jeg vil vise hvordan de to mest dominante statslederne i perioden, Boris Jeltsin og Vladimir Putin, ikke har sine tydeligste paralleller til vestlige, demokratiske statsledere, men heller finner idealene sine i tidligere russiske herskere og statsledere. Siden dette er en politisk oppgave, vil jeg ikke bruke tid på å vise at også økonomisk går Russland tilbake til fortiden med sterk forfordeling, og det som mer ligner privilegieøkonomi, enn markedsøkonomi. Det skjer alt sammen på russisk vis.

Bakgrunn

I en oppgave som dette blir det unaturlig å bruke for mye tid på fortiden. Jeg vil bare kort gjøre rede for hva jeg velger å sammenligne med. Blant mange mulige paralleller, velger jeg først Russlands stadige tilbakevending til perioder med kaos og voldsomhet, dernest landets tro på en sterk leder i stand til å ordne opp. Blant mange kaosperioder velger jeg de to kanskje verste. Den ene er da Ivan den grusommes sønn, Fjodor, dør uten en arving i 1598, og landet blir kastet ut i 15 års kaostilstand i det som kalles urotiden[1] inntil Mikhail Fjodorovitsj blir satt på tronen, og etablerer dynastiet til Romanov-slekten. Den andre er borgerkrigen fra 1918 og noen år utover, der et Russland som samtidig med at de har vært i full krig med stormakten Tyskland, har gått gjennom to revolusjoner, først for å velte tsarmakten, så for å etablere kommuniststaten, går ut i en uryddig og blodig krig, som tapper landet for ressurser, inntil de røde seirer og endelig får etablert kommuniststyret. Begge disse periodene er kjennetegnet av kaos i ordets retteste forstand. Det veldige landet mister et effektivt statsstyre, og man har i begge tilfeller ulike grupper som gjør krav på den. Blant mange perioder med stor voldsomhet, velger jeg først reformene til Peter den store, der han i løpet av en mannsalder vil forvandle Russland fra en sovende, tilbakestående kjempe med hjerte og sjel i de dype skogene og uendelige landskapene i øst, til en levende, fremtidsrettet nasjon med begge beina trygt plantet i vesten. Representativt er hvordan han trosset selve naturen, for å lage sitt vindu mot vest i myrlandskapet som i dag er blitt til St. Petersburg. Man kan ikke unngå å bli slått av hvor voldsomt alt går for seg, når man leser om ham[2]. Likevel kommer ikke voldsomheten i Peter den stores prosjekter i nærheten av hva som gikk for seg i tiden under Josef Stalin. Her kunne ikke prosjekter bli store nok. Det skulle skje alt sammen på en gang. Prosjektene skulle være massive, jo større jo bedre, elver skulle snus, og kanaler skulle graves. At flere av disse prosjektene var feilslåtte, er også karakteristisk for landet.[3] Det samme gjelder for hvordan en hodeløs optimisme og tro på egne evner i løpet av få år kan snu til en like bunnløs pessimisme, og sikker overbevisning om at ingenting nytter.

Troen på den sterke leder har flere ganger vist seg i Russland. Jeg nevner bare noen få eksempler nyttige for min oppgave. Peter den store etablerte skikken med at tsaren skulle utpeke sin etterfølger. Posisjonen Lenin og Stalin skaffet seg kan også høre inn under dette. Teoriene til Marx og Engels skulle jo tilsi at samfunnet ble mer likestilt, men i den russiske versjonen ble det en svært topptung leder. Lenin og Stalin ble dyrket og genierklært. Denne troen må forresten blandes med troen på en mild leder. Det er to typer, Ivan den grusomme og Aleksej den milde. Statslederen – eller tsaren – skulle både være sterk nok til å få gjort noe med all ugangen i landet, og også være mild og beskyttende. Det er bemerkelsesverdig for Russland at folket der har en inngrodd mistillit til byråkratitet, politikerne og systemet, men som oftest stor tillit til selve statslederen. Vi skal se at Putin passer godt inn dette bildet.[4]

Mot dette står altså det vestlige demokratiet. Vi har noen grunnleggende prinsipper, slik som ytringsfrihet og troen på at et slikt samfunn vil fungere. Vi forventer også at media skal fungere som en vaktbikkje for styresmaktene, og både de og folket skal kunne varsle om noe ikke går riktig for seg. I Russland, som i andre autoritære samfunn, har rollen til varsleren heller vært å varsle om fiender av staten. I vårt norske demokrati har vi en grunnleggende tro på at regjeringen er rettferdig valgt av et flertall av folket, og hvis regjeringen gjør en dårlig jobb, så vil folket velge en annen regjering. Dette ligger også litt utenfor oppgaven å gå for nærme inn på. Vi skal se at i Russland gjelder i liten grad dette med en person, en stemme, og troen på at man selv kan komme seg frem i systemet og bli valgt. Her er det kjennskap og vennskap som gjelder, og de gamle strukturer fra Sovjetsystemet.

Russland under Jeltsin

Den første statslederen i Russland etter Sovjetunionens fall var Boris Jeltsin. Han hadde da allerede vært leder for den russiske sovjetrepublikken siden sommeren 1990, og hatt avgjørende regi for Sovjetunionens oppløsning og fall.[5] Han hadde også markert seg som en handlekraftig og frittalende politiker, som hele tiden hadde jaget ytterligere reformer fra Gorbatsjov, og som resolutt hadde grepet inn under det mislykkede statskuppforsøket i august 1991. Kort tid før dette hadde han vunnet presidentvalget i Russland med 57 % av stemmene[6]. I rivaliseringen med Gorbatsjov stod han frem som vinneren det året, og taperen måtte forlate den politiske arenaen uten en stat å styre. De 15 republikkene hadde selv erklært unionen oppløst.

Man kunne kanskje forvente at den handlekraftige reformatoren kunne få et økonomisk og politisk temmelig skakkjørt Russland på rett kjøl igjen, men som så mange andre personer som har presset frem store omveltninger, fremstod Jeltsin i en ganske annen skikkelse når han hadde makten, som når han kjempet mot den. Løftene og forventningene gikk mot en styreform mer i retning av et vestlig demokrati. Resultatet ble noe ganske annet.

Kaos og voldsomhet

I alt kaoset og voldsomheten som rådet i Russland på 1990-tallet vil jeg legge vekt på to moment. Det ene er økonomi og det andre er statsstyret. Det første kan stå for voldsomheten, det andre for kaoset; skjønt, de representerer både voldsomhet og kaos begge deler.

Perioden på begynnelsen av 1990-tallet kan kanskje på noen måter sammenlignes med tiden etter at den røde revolusjonen begynte å få kontrollen over riket. På mange områder holder ikke en sammenligning mellom disse periodene i det hele tatt, men de representerte begge en periode hvor man hadde en klar oppfatning over at man nå i Russland hadde fått noe helt nytt. Det var kanskje en blandet oppfatning om det som ville komme ville bli bra eller dårlig, men det var nok begge ganger en nokså samlet oppfatning om at det som hadde vært, var dårlig. Og det fantes dem som hadde helt ubegrenset optimisme for hva det nye ville føre til. Disse optimistene satt gjerne nær makten, og ønsket at det nye skulle komme så raskt som mulig. Den gang rundt 1920-tallet resulterte det i sjokkinnføring av forskjellige kommunistiske prinsipper, nå på begynnelsen av 1990-tallet resulterte det i sjokkinnføringen av markedsøkonomi.

Begge gangene ble de nye systemene innført av folk som ikke hadde noen praktisk erfaring med hva de skulle innføre. I innføringen av markedsøkonomi var det også få som hadde teoretisk erfaring. Det er i det hele tatt merkelig hvordan man i stedet for å gå litt forsiktig ut, og gjøre seg noen forsøk om hvordan den nye markedsøkonomien ville fungere, bestemte seg for å kjøre fullt løp fra første stund. Det var ikke deler av de statseide bedriftene som skulle selges, det var praktisk talt alle, og alle sammen på en gang. Kjøperne skulle kanskje ideelt sett være vanlige russere, eller arbeidere som fikk utdelt merkelapper verdt 10 000 rubler for å kjøpe aksjeandeler,[7] det var jo i følge sovjetpropagandaen allerede disse arbeiderne som eide statsbedriftene. Denne utdelingen fungerte imidlertid dårlig etter hensikten. Arbeiderne solgte dem heller videre, eller ble av med dem på annen måte, og en liten gruppe av det som siden er blitt hetende oligarker, fikk kjøpe det meste av statsselskapene som betydde noe til en pris som bare var en brøkdel av de virkelige verdiene. En slik gigantisk operasjon og en slik gigantisk fiasko, er noe som har gått igjen i Russlands historie, og er ikke noe som kjennetegner demokratiene i vesten.

Et annet problem det skjøre russiske demokratiet har hatt, og som ikke noe vestlig demokrati jeg kjenner til har hatt noe i nærheten av, er problemet med å opprettholde en fungerende statsmakt. Det skyldes flere forhold, blant annet det at det russiske folk gjennom 70 års sovjetstyre var blitt ganske passivisert i personlige initiativ, selvstendig tenkning og ansvaret for egne liv. Allerede Anton Tsjekhov skrev for hundre år siden at det russiske folk har blitt undertrykket så lenge, at det har lært seg til å frykte friheten.[8] Mange av kreftene og mekanismene som ligger i et moderne demokrati med markedsøkonomi er at folket som lever under det, tar disse initiativene og sørger for alt det som staten ikke sørger for. I Russland førte bare disse nye kravene til at velstanden i landet sank til dels dramatisk, og at kampen for å overleve på ny ble det viktigste for ganske store deler av befolkningen.

Den russiske stat under Boris Jeltsin klarte i liten grad å finne sin rolle i dette. Et moderne samfunn trenger en stat til å lage lover og sørge for at lovene blir overholdt, den russiske stat sviktet i begge. Resultatet var at private krefter dukket opp på disse områdene også, både med å lage lover og opprettholde dem. Dette er et system som ligger tett opp til mafiaens, og det var også på 90-tallet den russiske mafia virkelig blomstret. Beskyttelsen staten hadde å tilby var verdiløs, man trengte mafiaens beskyttelse på mafiaens vilkår, skulle man utrette noe.

Staten sviktet altså både på det økonomiske og det lovmessige området. Svekkelsen av statsmakten kommer selvsagt ikke opp til nivået under urotiden og borgerkrigstiden, og vanskelighetene for den vanlige russer står heller ikke til å sammenligne. Likevel er det tilbake til disse periodene tankene går når Kålstø skriver om ”forvitringen av statsmakten”[9], og problemene Russland hadde under Jeltsin. Perioden har også fellestrekk med tiden etter revolusjonene i 1917, og den kommunistiske maktovertakelsen som fulgte, at man på kort tid gikk fra hodeløs optimisme til bunnløs pessimisme.

Russland under Vladimir Putin

Det var ganske overraskende for mange da Vladimir Putin trådte frem på scenen i år 2000, og ble utpekt som Jeltsins etterfølger. Dette er tradisjon som går tilbake til Peter den store, selv om sammenligningen Peter den store og Boris Jeltsin ellers ikke holder. Russland har mange eksempler på at arvtakere står som motsetninger for den de har overtatt fra. Etter en svak leder, kommer en sterk, etter en reformivrig leder, kommer en som rydder opp i reformene. Etter Boris Jeltsin, som etter hvert verken klarte å holde kontroll på sitt eget liv eller på den russiske stat, kom Vladimir Putin, med en fortid fra KGB, og innførte strenghet og disiplin på ny.

Strenghet og disiplin

For Putin er det nødvendig å gå litt nærmere inn på hva slags type leder han er. Rikard Sakwa viser i sin bok ”Putin – Russia’s choice” hvordan Putin i sin barndom og oppvekst, og videre oppover karrierestigen, ikke lot seg friste til priviliger eller å ta i mot bestikkelser. Han jobbet imidlertid på tradisjonelt russisk vis, etter arven fra Sovjettiden, med å knytte til seg forbindelser. Han ble også kjent for sin lojalitet til sine venner, og fikk med det et plettfritt rykte[10]. Han har det som skal til for å komme inn og ordne opp.

Grepene Putin har gjort minner om den sterke mann. Han har gjort Russland til en sterkere stat, både innad og utad. Og han har gjort det med det som kan kalles russiske metoder, ved ikke å vise svakhet og ved ikke å la seg diktere. Mange russere vil like måten han har løst problemene i Tsjetsjenia, selv om metodene her fra et vestlig, demokratisk synspunkt fortoner seg helt forkastelige. Russland løste også problemene i Sør-Ossetia og Abkhasia med muskler, og selv om Putin da bare var statsminister, er også Russland som det her fremstod å kjenne igjen som Putins Russland. I utenrikspolitikken var både Gorbatsjov og Jeltsin til en viss grad opptatt av å flotte seg for vesten. Ingen kan beskylde Putin for det samme.

Putin har strammet til statsmakten på alle områder den forvitret under Jeltsin. Han har gått til hardt angrep mot den økonomiske kriminaliteten, og fått gjennom noen rettssaker mot oligarker som tidligere hadde virket urørlige. Selv om det russiske rettssystemet ennå ikke er helt til å stole på, og det er vanskelig å avgjøre om en sak som den mot Vladimir Khodorovskij gikk rettsriktig for seg, så er det et faktum at den fikk svært stor symbolverdi, og økte Putins popularitet på meningsmålingene.[11] Putin har også gått til angrep på korrupsjonen, og fått svekket mafiaens makt.

Gjennom strenghet og disiplin har Putin bygget opp et sterkere Russland. Prisen er at det har blitt mindre demokratisk. Selv om den russiske stat ikke lenger driver noen offisiell sensur, slik som under tsartiden og sovjettiden, er det klart at under Putin står Russland med en mindre fri presse enn den har vært siden Gorbatsjovs tidlige dager. De viktigste mediene er under statlig kontroll, og gjør for eksempel valgdekningen i Russland svært skjev til fordel for Putin og makthaverne. Frittalende journalister kan få problemer av en type som gir en sterk påminnelse av Putins fortid i KGB.[12]

Demokratiske standarder under Jeltsin og Putin

Jeg har vist hvordan Jeltsin og Putin passer inn i en russisk tradisjon. Det gjenstår å se kort hvordan de passer inn i en vestlig, demokratisk. Det vil da vise seg at Jeltsin er den mest vestlig orienterte av de to, og det var også under ham de demokratiske verdiene stod sterkest. I en lengre oppgave ville jeg kunne gå inn i diskusjonen om de demokratiske verdiene var noe Jeltsin virkelig stod for, eller om dette bare var middelet han brukte for å bygge seg opp sin egen maktposisjon. Enkelte av grepene han gjorde i presidentperioden sin, viser at det demokratiske sinnelaget umulig kan ha stukket så altfor dypt.[13]

På den positive kontoen for Jeltsin står at ytringsfriheten under ham levde godt. Det er imidlertid spørsmål om hvilken verdi ytringsfriheten har, når nøden blir så stor at man må kjempe for å overleve. Han innførte også valg, der det var mulig å stemme på flere kandidater, og disse valgene var sånn noenlunde frie. På den negative kontoen står at han oppløste parlamentet, og mistet kontrollen over korrupsjonen, slik han etter hvert også mistet kontrollen over staten.

For Putin er det positivt at han har fått bukt med en del av de problemene Jeltsin etterlot seg, men han har brukt lite demokratiske metoder for å oppnå det. Fra et vestlig synspunkt er Russland mindre demokratisk under Putin, enn det var under Jeltsin, men for dette har Putin oppnådd større popularitet enn Jeltsin noen gang greide å beholde.

Konklusjon

Ut i fra hva jeg har skrevet, har Russland etter Sovjetunionens fall stått frem som mer russisk, enn demokratisk. I det som har hendt er det lettere å finne paralleller til tidligere tider i russisk historie, enn til eksempler fra vestlige demokratier. Under Jeltsin finner vi det voldsomme og kaotiske Russland, der alt skal omveltes i størst mulig format og raskest mulig tempo, mens man i Putin finner den sterke leder som med strenghet og disiplin setter lover til side for å skape orden.

Litteraturliste

Boyle, E. & Gerhart, G. (red). 2002. The Russian context – The culture behind the language. Indiana

Gaidar, Y. 2007. The collapse of an empire. Washington D.C

Kolstø, P. 2008. Russland – Folket, historien, politikken, kulturen. Norge

Kolstø, P. 1990. Kjempen vakler – Sovjetunionen under Gorbatsjov. Stavanger

Kotkin, S. 2001. Armageddon Averted. Oxford

Montefiore, S. S. 2006. Den røde tsarens hoff. Cappelen

Politkovskaja, A. 2005. Putins Russland. Nordbook.

Rzhevsky, N. (red) 1998. The cambridige companion to Modern Russian culture. Cambridge

Skava, R. 2004. Putin – Russia’s choice. Baskerville

Reddaway, P. & Glinskij, D. 2001. The tragedy of Russia’s reforms. USA

 

---

[1] Russisk: Сметное времена. Om den står å lese for eksempel i Kålstø, P. 2008, 26f.

[2] Det er slett ikke noe standardverk for Peter den store, men man kan lese litt om ham i for eksempel Boyle, E. M. 1997, s. 28ff.

[3] En nylig utkommet biografi om Josef Stalin er Montefiore (2006).

[4] Den Sovjetiske statsviteren Fjodor Burlatskij påpekte det samme i 1988,  at det russiske folket opp gjennom historien ”hadde foretrukket sterke og brutale ledere fremfor svake og velmenende”. Kålstø, P. (1990)  s. 306

[5] Denne historien er velkjent, for en grundig gjennomgang, sjekk Reddaway, P. & Glimski, D. (2001) Kap 4.

[6] Reddaway, P & Glimski, D. (2001) s. 188

[7] Kålstø, P. (2008) s. 87

[8] Jeg har dessverre ikke noen fullgod kilde for dette sitatet, som jeg tror skal være godt kjent.

[9] Kålstø, P. (2008) s. 128.

[10] Se f.eks s. 12.

[11] Kålstø, P. (2008), s. 106

[12] Sterkest er selvsagt drapet på Anna Politkovskaja i oktober 2007. Selv om det aldri er bevist at regimet virkelig stod bak dette drapet, er det liten tvil om at drapet førte til at en brysom kritiker forsvant.

[13] Jeg tenker for eksempel på en del av hendelsene under kriseåret 1993, der hans oppgjør med parlamentet og ikke minst oppførselen under oktoberdemonstrasjonene og kuppforsøket selvsagt ikke er en sann demokrat verdig.

 

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.

Fakta om Sotsji-OL

Jeg tenkte å ta en pause fra utviklingen i Ukraina og fortelle litt om hva som foregår hos storebror i øst: Russland.

Til hjelp har jeg fått Aleksej Navalnij, en frenetisk twitrer og blogger, som nå har blitt Putins farligste opposisjonelle. Regimet prøvde å knekke ham i sommer, med en merkelig anklage og rettssak om at Navalnij skal ha svindlet til seg 500 000 dollar. Det er slik det foregår i det moderne Russland, man kjører en rettssak mot plagsomme og truende rivaler, og får dem i fengsel eller sendt vekk. I det minste er det en fremgang fra tidligere, da man kvittet seg med motstandere ved å henrette dem.

Navalnij og hans menn har laget en fantastisk nettside på denne lenken: http://sochi.fbk.info/en/award/.

Det er et interaktivt kart, der man klikke seg inn på ulike anlegg og arbeider i forbindelse med OL i Sotsji, og få rikelig informasjon om hvordan oppdragene er blitt tildelt Putins menn, hvordan de er statlig finansiert – også de som liksom skulle være private, de er finansiert av statseide selskap, eller privat investert med lån fra staten, der det ser ut til å kunne bli tvilsomt med tilbakebetalingen -, hvordan budsjettene er overskredet, og i det hele tatt hvordan dette har vært et gigantisk sløseri, der på russisk vis en liten klikk gode venner har tatt til seg det enorme overskuddet.

Norske medier og politikere er opptatt av om statsminister Erna Solberg kommer til å reise på åpningsseremonien. Vi er særlig opptatt av de såkalte homolovene, loven om at det skal være forbudt å lage propaganda for utradisjonell kjærlighet. I Norge er vi opptatt av alt som er fint, og vi synes selvsagt det er grusomt at sympatisører for homosaken ikke kan vise frem sitt syn også i Russland. Jeg synes det er skivebom. I Russland er det ikke problem å være homofil, det er problem å være menneske.

Disse lovene har også lite med olympiaden å gjøre.

Norske medier og politikere og meningshylere på sosiale medier skulle nok være mer opptatt av at Russland er et land med kolossale ressurser, og at en veldig liten gruppe nære venner på toppen forsyner seg veldig grovt av disse ressursene, slik at det meste av det russiske folket lever i fattigdom. De skulle være opptatt av at OL i Sotsji setter dette i system. Fordi OL i seg selv har blitt en gigantomani, det inviterer til sløsing og smøring og kameradi i russisk skala, å være kritisk til pengebruken er å være kritisk til festen. «Og det blir jo så mange glade…»

Når idretten kommer i gang pleier det politiske komme i bakgrunnen. Slik er det hver gang, og både Russland og IOC håper nok at det samme skal skje denne gangen. Jeg tror dessverre det går slik denne gangen også, for det er så vondt å være den som maser om regningen når festen er så gøy og alle er så glade.

Men regningen er sinnssyk. Og den kommer i et land der folket er fattig, i en verden der folk flest fortsatt er fattige. Russland skinner opp sitt Sotsji, som allerede er og var og har vært en prestisjeby for eliten. Nå får de det enda litt finere, når de skal reise på sine ekstravagante ferier, sommer som vinter, der nede på den solfylte Svartehavskysten.

Norske medier skulle være veldig forsiktige med å mase på Solberg for at hun vil reise til åpningsseremonien. De sender selv rikelig med journalister, som bidrar til hypen og gigantomanien, mye viktigere enn om en skarve statsminister deltar på en skarve åpningsseremoni. Og rundt omkring i de tusen hjem vil det norske folk følge nøye med på hvordan det går, mange av de samme som synes det er så fælt at Erna Solberg skal reise ned, og passer på å melde på Facebook at det er fryktelig at homofile ikke kan demonstrere for sine rettigheter der borte.

Og det norske idrettsforbund er forberedt på å bruke 12 millioner kroner – i Russland – på bevertning av IOC, for at vi selv skal få OL i 2022. Det er en skam. Dette er smøring og korrupsjon og alt som lukter vondt, satt inn i et system der en gutteklubb på topp kan sitte og nyte godt av rikdommer og luksus, og strø om seg med fine ord om «den olympiske ånd» og «den olympiske idé» og «fredelig kappestrid». Vi skulle ikke gå med på dette lenger. Det har gått for langt.

Bruk litt tid på siden til Navalnij, og se selv (lenken er til bloggen hans, den er på russisk, men det går lenker videre til engelske sider med informasjon om OL). Søk også på Navalny på nettet, så får dere dekning i internasjonale medier og høydepunkter i internasjonale blogger. Så kan dere også begynne å kritisere Russland for hva det er verdt å kritisere landet for. Og hvis dere virkelig er så glad i sport at dere kommer til å se på OL, kan dere i det minste holde dere for nesen mens dere gjør det.

Mitt russiske bryllup i Kiev!

 

Så har det altså hendt. Jeg har giftet meg, og jeg har giftet meg i Kiev i et vaskeekte russisk bryllup. Her manglet ikke på noen ting, her var whisky og vodka, mat fra Kaukasus, kjøring i limousin i timevis, fotografering over hele Kiev med brudefølget på slep, en vakker ukrainsk brud av nobel russisk avstamming, en norsk mann som var jeg, og ubegrensede mengder mat og drikke gjennom hele dagen. Ingenting av det jeg har skrevet er usant. Her kommer posten til glede for alle dem som vil vite hvordan et ordentlig russisk bryllup foregår, og hvordan jeg hadde det i mitt.

Vi har forberedt oss i månedsvis, og nå i ettertid sprer jeg jeg «>noen poster utover om hvordan man går frem for å få lov til å gifte seg i Ukraina. De siste forberedelsene var nå siste uken, når egentlig alt var klart, og det egentlig bare var selve festen som skulle ordnes. Det var likevel litt av hvert å ordne. Jeg ønsket ikke å gifte meg russisk med klesdrakt fra Norge, så jeg kjøpte dress, skjorte, slips og sko her nede i Kiev, brudekjolen hadde min vakre kone kjøpt mens jeg var i Norge. Så var det å bestille restaurant, ordne med fotograf, ordne med transport, få tak i brudebukett, kjøpe champagne og glass, og litt av hvert annet små og store ting som må ordnes, bestilles og betales.

                  Olia! Nå kommer jeg til deg!

På vei…

  Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.

Siste natten sov jeg på en sovesofa i leiligheten min familie fra Norge bodde i mens de var her nede, det tar seg ikke ut at brudgommen deler husvære med bruden siste natt før bryllupet. Det ble mer stil sånn. Vi kjøpte inn litt standard russisk luksus turistfrokost, dyre oster, pølser og skinker, spist på det vanlige litt for tørre russiske brødet. Så var det å dusje å kle seg om, og gå ut og ta noen bilder før vi ble hentet i limousinen for å bli kjørt til min brud. Det var stas, det var fra første stund uvirkelig, det var akkurat som det skal være.

Og her er vi hele søskenflokken

Hvordan det var å gå fra limousinen og bort til leiligheten hvor bruden min ventet, opp trappene jeg jeg «>har gått så mange ganger før i så mange ulike stemninger, det blir min egen lille hemmelighet. Det samme hvordan det var å ringe på døren, med brudebuketten i hånden. Jeg ble sendt inn for å vente på at bruden aldri «>skulle få gjøre seg ferdig, aldri skulle hun være så fin som nå, og jeg var ganske så glad for at en omgjengelig type som fetteren Dennis fra New York, kunne sitte med meg og stille meg noen hverdagslige spørsmål som fikk tiden til å gå litt fortere, eller i det hele tatt. Så kom hun, og var selvfølgelig akkurat så fin som jeg aldri ville kunne forestille meg det.

I limousin og innleid pirattaxi kjørte vi til registreringspunktet, bygningen hvor vielsen skulle foregå, hva det på norsk skal kalles er ikke godt for meg å si. Vi satt min blivende kone og jeg på kremplassene i limousinene, min mor og mine tre søstre Trude, Tone og Tonje satt sammen med Trudes mann, Lars, på de andre plassene. Familien til min kone satt og koste seg i taxien.

  Brudeparet forlater leiligheten

Registerpunkt

Vielsen foregår ved Kievs Sentrale Departement for Sivil Registrering, klønete oversatt direkte fra engelsk av meg. Jeg har ellers bare den ukrainske benevnelsen, og ukrainsk verken forstår jeg eller har lastet ned alfabetet til, det blir noe sånt som ”Tsentralnij viddil rjeestrtsii sjliobiv M. Kieva”, forkortet ZAKS. Jeg er ikke helt sikker på om alle slike registreringspunkter blir forkortet ZAKS, vårt ble i hvert fall det. Og Olia forenklet det enda mer, og kalte det hele tiden ”Registerpunkt”, slik at jeg til og med trodde det var det offisielle navnet.

  Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.

Uansett, da vi kom dit lenge før avtalt tid klokken 12 var stedet allerede fylt opp av andre brudepar. Dette var masseproduksjon av ekteskap et industrisamfunn verdig. En mengde forskjellige slags ansatte med navneskilt ledet oss hit og dit for at vi skulle registrere oss de forskjellige stedene, på russisk vis samler man ikke alt i samme kontor, og har særlig betalingen i en enslig kasse med en dame bak en luke, til slutt ble vi bare stående og vente på selve seremonien. Da hadde vi også på beste vis truffet på de siste gjestene til bryllupet, mine gode venner ekteparet Ingrid og Pål fra Norge, de gikk plutselig opp en trapp vi var i ferd med å gå ned. Så var alle samlet.

  Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.

Mens vi ventet strømmet andre brudefølger frem og tilbake, etter hvor langt de hadde kommet i seremonien. Alle hadde smilende ledsagere med navneskilt, som forklarte hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre. På storskjerm vistes til overmål film av andre bryllup på samme sted, delvis for å sette stemningen, men mest for å reklamere nye brudepar til å betale for en slik filming av sin egen seremoni.

  Man kan kysse bruden så ofte man vil

På dette punktet var vi forresten ganske godt gift allerede. Vi hadde begge stempel i passet om at vi nå var gift, Ukraina er et av ytterst få land som fortsatt stempler passene ved ekteskap. Jeg liker det.

Så var det endelig etter en drøy halvtime vår tur. Jeg tror halvtimen var temmelig drøy, for vi skulle være der tolv, og begynne kvart på ett. Men vi var der lenge før tolv og begynte en god stund etter kvart på ett. Mange fine bilder ble tatt mens vi ventet.

  Ganske utrolig…

 Seremonien

Skal man gifte seg i en ortodoks kirke må man regne med en seremoni på opptil 4 timer og enda mer. I russiske kirker finnes ingen stoler, og man må stå hele tiden, både brudeparet og brudefølget. Det er også presten som trer ringen på fingeren, en meget symbolsk handling som ikke blir riktig om man ikke er ortodokst troende, eller vil gifte seg inn i den russiske kirke. Og man må uansett til ZAKS – eller registerpunkt – for å gjøre alle nødvendige registrendinger. Så vi giftet oss der på registerpunktet, som det ble hetende for oss. Og de hadde også der fått laget til en ganske fin seremoni.

  Ingrid og Olia snakker russisk?

I Norge vet jeg at man har man generalprøver før man gifter seg, der man går gjennom seremoniene, og liksom øver seg. I Ukraina har man jeg «>jeg «>ikke noe sånt, der var min opplæring at like før vi gikk inn, så fortalte Olia meg på engelsk «whatever she asks, just say yes», eller «da», på russisk. Det skulle tenkte «>jeg klare å huske, tenkte jeg. Men hva jeg ikke tenkte på, var at jeg ikke ville skjønne hva som ble sagt. For det første stod jeg jo der svimmel av lykke, for det andre snakket de ikke russisk, men ukrainsk. «Tak», sa Olia, plutselig, noe som på russisk betyr «slik», og jeg tenkte straks at her var instruksjonen den, at kvinnen ble spurt om hun ville gjøre sånn og sånn, elske og ære, være trofast, alt det vakre og vanlige, men at de i Ukraina ikke svarer «ja», men «slik», i betydningen: «slik vil jeg gjøre det.» Annen forklaring fant jeg ikke på dette «tak». Men annen forklaring var det, og det er selvfølgelig at «tak» betyr «ja» på ukrainsk.

Etter en stund stund «>ble det min tur. Det ante meg at jeg skulle si noe, da hun som ledet seremonien tidde stille en stund. Jeg ventet enda litt, i tilefelle det skulle være en kunstpause, men så samlet jeg meg sammen akkurat som jeg gjorde når jeg bestemte meg for å gifte meg med henne og fri, det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satset alt på et høyt og tydelig «da». 

Det var riktig. Og nå fulgte utdeling av ringer, vi hadde ikke øvd, men det var ikke vanskelig å treffe, og alle sammen gråt, særlig ukrainerne til Olia som ligger litt foran i følelsesliv, alt er litt sterkere der borte. Så de gråt skikkelig. Og så ble mødrene hentet opp, og stod så fint ved siden av oss, som det er bilde av i en annen post, og på Olias lysbildeserie på Flickr. Deretter – eller om det var før dette – rekkefølgen husker jeg ikke lenger, så var det å skrive under dokumentene, og drikke rituell champagne. Så det var derfor vi hadde stresset slik med å kjøpe de glassene, her kom de til bruk.

Til slutt forlot vi det mest formelle rommet, og var på ny ute i foajeen. Nå var champagnen åpen for alle, for nå var vi lovformelig og lykkelig gift. Nå skulle vi ut og kjøre lomousin, og feire.

  Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne…

Kjøring i limousin og bilder

Etter registreringene og seremonien kommer det som i russiske bryllup utgjør et av tyngdepunktene. Man skal reise rundt i flotte biler, og ta bilder av brudeparet i naturskjønne og historiske omgivelser. Hele brudefølget skal være med, og det blir holdt kontroll over at alle har noe godt i glasset, det skal ikke være stusselig.

  Noen av de kulere blant brudefølget.

Olia tenkte nå at hun kanskje hadde kjørt litt mye limousin, og foreslo at hun kanskje skulle sitte i en av de vanlige bilene nå, sammen med meg, slik at også andre fikk prøve limousinen. Det kom selvfølgelig ikke på tale, hun var jo med på å la kjøringen i limousin være et eventyr, hun var jo langt på vei selve eventyret, og i alle fall årsaken til limousinen. Selvfølgelig skulle hun ha hedersplassen. Og jeg skulle ha den enda større hedersplassen, ved siden av henne.

  I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.

For dem som er veldig godt kjent i Kiev, så kjørte vi først ned til statuen med de tre vikinger ved elven. Etter sagnet var det disse som grunnla byen, og det ble her mange fine bilder med elven i bakgrunnen. Siden kjørte vi opp til et sted der jeg ikke har vært før, det var et slags parkanlegg, med fine hus i eventyrstil, og noen finurlige statuer å fotografere ved. Det er dukketeateret i byen, har jeg siden fått vite. Her gikk Olia amok i forslag til motiv, det var ikke måte på, fantasien løp løpsk, og det var forskjellige temabilder, morobilder, bilder med forskjellig bakgrunn, alt mulig, det tok flere timer, faktisk stort sett den tiden vi hadde til rådighet før middagen. Resten av gjestene kortet ventetiden med å kjøpe seg noen øl på den lokale kafeen.

  Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.

Ved neste etappe kom Pål og Ingrid også med i limousinen. De virket vel vante, og fant enkelt både whisky og vodka, i tillegg til all champagnen vi allerede hadde. Alt var betalt for, så det var bare å forsyne seg. Haken var bare at klokken nærmet seg halv fem, fem begynte middagen, og vi hadde fortsatt det viktigste stedet igjen å fotografere. Det er oppe på høyden, der det er praktfull utsikt over Dnjepr og den nye (og riktignok ikke så veldig prakftulle) betongbyen. Også Kiev er blant de byer der de fattige bor i øst, her er arbeiderne og folket, dette er betongblokkene. På østsiden av Dnjepr er ingen turistattraksjoner. Men som kulisse for fotografering blir også dette nokså vakkert, store, åpne utsyn pleier jo være tiltalende for øyet. Og det er også på disse høydene det gamle, ærverdige klosteret  Lavra er plassert, starten for den russisk-ortodokse kirke. Her finnes også minnesparken for andre verdenskrig, monumentalt anlagt, som alltid i det gamle Sovjetunionen. Brudefølget løp frem og tilbake, og vi fikk faktisk rukket å få tatt et par bilder, før vi måtte kaste oss i bilene og kjøre til middagen.

  Her er vi i fullt arbeid med fotografering.

Nå gjaldt det også å få drukket det som var av Whisky. Ingrid så sant at det var litt tidlig, der vi kjørte til disse høydene sånn litt før halv fem, men klokken ti på fem var det ikke tidlig lenger, og det ble servert whisky til alle som ville ha. Den ble herlig styrtet da vi kom til restaurant Kazbek klokken 1700. Der var det middag i georigsk stil, og med en ordentlig russisk bryllupsfest med det meste av alt som der hører til.

  Her blir et vakkert bilde tatt

Middag

Hele mitt liv har jeg drømt om, at om jeg noensinne giftet meg – som jeg jo også forresten drømte om, men den drømmen var litt mer hverdagslig, – så skulle jeg ha en bryllupsmiddag som står i stil til meg og min personlighet. Det skal være drømmemåltidet på drømmedagen. Og for meg er det jo ting som jeg terper på når det gjelder mat, to ufraviklige og like viktige krav, det skal være kvalitet, og det skal være kvalitet. Jeg drømte derfor om en bryllupsmiddag, der gjestene satt fornøyde til bords og jeg satt uvirkelig med min kone, og maten bare kom, og kom, og kom. Jeg drømte om at forretten skulle være overdådig som et fullt måltid, og at man også før forretten skulle ha litt å bite i, mens man ventet. Når hovedretten kom, skulle alle være mette, og overrasket over at det kom mer mat. Men med tiden og vinen og stemningen til hjelp, får man alltid ned litt til fordi det er så godt, og aldri tar det slutt, aldri tar det slutt. Nettopp slik ble min bryllupsmiddag.

  Pynt…

Det var mulig siden jeg giftet meg i Russland, det vil si Ukraina, eller Kiev, som jo er en gammel russisk by og den eldste hovedstaden. Der er det mulig å gi kommandoen, fyll på med mat og vin, ingenting skal være tomt aldri. Og maten var som restauranten far Georgia. Det er i min verden det tredje beste kjøkkenet som finnes. Det nest beste er Italia, og det beste er min kones, har jeg lært meg til å si. Så sånn er det. Av nasjonale kjøkken er det ingen som slår Italia, men ingen som slår Georgia når det gjelder å være undervurdert. All mat fra Kaukasus er førsteklasses, er du i ØSt-Europa og ser en restaurant fra Armenia eller Georgia kan du være helt trygg, dette er supermat.

  Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.

Og Georgia har også spesialisert seg på småretter. Da vi kom var bordet tomt, men aldeles nydelig dekket, jeg ville bare begynne å gråte om jeg ikke hadde vært så lykkelig. Vi satte oss ned, og maten begynte å komme, og vinen begynte å komme. Og slik fortsatte det egentlig, time ut og inn, etter beste russiske bryllupstradisjon. Det var ikke helt lett å avgjøre når smaksvekkere og apertiffer gikk over i å bli forrett, og når hovedretten overtok for forretten, og om det var en eller flere av det ene eller andre. Hele tiden stod det fullt av alt mulig lekkert å forsyne seg av, og hele tiden kom det mer. Og når hovedretten kom, var alle mette, og Pål uttrykte drømmesetningen «er det mer mat nå?» Han hadde spist disse smårettene som om det var hovedretten, som man jo også skal. Det var drømmemiddagen til drømmebryllupet, og etter hva jeg forstår, helt vanlig standard i Russland. De vet å dekke opp til stor fest.

Av finurlige episoder kan jeg sikkert nevne at min søster Tonje er på vei mot dødelig allergisk mot nøtter, og særlig valnøtter. Mor hadde så søtt og omsorgsfullt skrevet en mail til meg om at dette måtte vi ta hensyn til, med utførlige forklaringer om eller «>hva som ville skje, om hun likevel fikk i seg valnøtter, og ikke «>hvordan hun og vi da måtte gjøre, for at hun skulle redde livet. Så det var sikkert lurt å si fra på forhånd om hva hun eller «>ikke tålte, som hun så fint konkluderte til slutt, og som vi selvfølgelig gjorde. Vi fikk beskjed om at det var valnøtter i den ene salaten, eller i en av de første rettene, eller hva det var, det var noe det skulle være valnøtter i, men det skulle ikke være noe problem, det var bare å forsyne seg av noe annet. Problemet var bare at vi ikke riktig visste hvilken rett valnøttene var i, og heller ikke husket på det da maten kom, og vi spiste. Om det var mor eller Tone som oppdaget av noe de satt og spiste på — og som forresten jeg også spiste på, men jeg har aldri spist valnøtter bevisst, og aner ikke hvordan det smaker. Nå vet jeg det smaker godt, for det var valnøtter vi spiste. Tonje også. Dette var helt i begynnelsen av middagen, akkurat den tiden de høflige av oss ikke ønsker noe videre oppmerksomhet om seg selv, i hvert fall ønsket Tonje ikke det. Så nå stod hun overfor valget om hun skulle tygge valnøttene ned, og diskret svime av og bli kjørt til nærmeste sykehus i håp om at livet lar seg redde, eller diskret gå ut på toalettet og spytte nøttene ut igjen. Hun valgte det siste, men lyktes ikke i det hele tatt i å gjøre det diskret, og fikk all den videre oppmerksomheten hun ikke ønsket, men som skapte god stemning da den kom. Og med Tonje gikk det helt bra.

  Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.

Som det også gjorde med alle andre. Middagen er en drøm for selv. Av ekstra russiske tradisjoner til fordel for brudeparet, særlig for brudgommen, vil jeg si, for min del, er at gjestene stadig vekk roper «gorka! gorka!» som detaljert innvidde i russisk litteratur og Maksim Gorkij, vet at hans kunstnernavn Gorkij betyr «bitter», og «gorka» er samme ordet, og årsaken til det blir sagt, er at det er så mye bitterhet i forsamlingen. Det er veldig russisk komisk, for i den alltid muntre forsamlingen som sier det og klapper i hendene og kanskje tramper litt mens de gjør det, virker det ikke til å være mye bitterhet. Men den lille bitterheten som er, og som blir så kraftfullt uttrykt, må brudeparet døyve, og det kan de bare gjøre med et søtt kyss. Brudeparet kan også selv rope «gorka!», noe jeg selv prøvde ut en del ganger.

Talene

En bryllupsmiddag blir aldri ordentlig fullendt om den ikke er fylt opp med taler, og det russiske systemet er russisk, like så mye som det norske er norsk. Det var morsomt når jeg og Olia diskuterte ikke «>dette på forhånd, det vil si at det var jeg som diskuterte, for Olia var ikke dette noe å tenke på. Talene sier seg selv, som kan stå som det russiske synet på dette. Jeg spurte om det var noen som styrte talene, hvem som skulle si hva når, men det var jo ikke nødvendig i så små bryllup, og neppe i det hele tatt. «Alle reiser seg opp og sier sitt, den ene etter den andre,» sa Olia greit. Jeg spurte om det var noen bestemt rekkefølge på talene, men det var for henne et komisk. Til slutt spurte jeg om det bare er slik at man slår på glasset når man har noe å si, og til det klarte hun ikke å holde seg lenger, og sprutet ut i latter: «man trenger da ikke slå på glasset!»

Så sånn fungerer talene der nede. Dennis – som var en veldig kjærkommen gjest, omgjengelig som han var, og et utmerket bindeledd mellom de forskjellige miljøene. Han snakket like godt russisk, som engelsk, og oversatte enkelt og greit, uten noe mer med det. Plutselig hadde han reist seg opp, og så sa han bare hva han hadde på hjertet akkurat der og da, før alle ropte Gorka, og vi kysset. Veldig greit. Siden reiste mama Irina seg opp, og sa at også hun hadde sittet på akkurat samme restaurant da hun giftet seg tilbake i 1979. Og så reiste de seg bare opp, den ene etter den andre, Dennis for sikkerhets skyld tre ganger. Ingen problem.

De fleste fra Norge ikke «>kom og sa at de ikke kom til å holde noen tale her, for de hadde ikke ikke «>forberedt noe. Men i Russland trenger man da ikke å forberede noe! Her er det ikke veltalenheten som teller, men følelsen. Her er den tankevekkende og velformulerte talen ikke noe mål, her skal man gråte, og her skal man le. Og det er veldig lett, for russerne gråter og ler for ingenting, de kaster seg inn i følelsene på en måte som sjarmerer meg rett i senk. Så når mine søstre sier jeg er en god bror de alltid har beundret, er det aldri så sant og aldri så rørende som her, og når mor forteller hvor glad hun er for at jeg gifter meg og at det er med Olia, så går det rett i hjertet der det for anledningen ikke finnes noen norsk beskyttelse. Følelsene er umiddelbare. Ingrid sier i sin tale mot slutten av kvelden at jeg har betydd mye for henne, og det er alldeles gripende. Som jeg husker det, sitter alle og hikster av lykkelig gråt. Men jeg kjenner at jeg på ny er grepet av den russiske stil, og kaster meg inn i følelsene.

Til slutt er det min tur. Og jeg har bestemt meg for å holde min tale på russisk for å gjøre kvelden komplett. At jeg skulle holde bryllupstalen på russisk i mitt eget bryllup aldri «>jeg «>har ikke engang en drøm klart å få til i hodet mitt, før det altså skjedde her midt i virkeligheten. Det må man si. Det var kveldens siste tale, og jeg «>kunne «>jeg tok runden rundt bordet og fortalte hvor mye alle hadde betydd for meg, og Dennis oversatte, og ingen hadde noe forsvar, for nå var vi i Russland, og der er alle sterke, fine helt sanne og ikke noe man må tenke over. Runden sluttet med min kjære, vakre, nå strålende kone, Olia. Og til henne kunne jeg bruke de største og skjønneste ordene på russisk jeg kunne, for alt fint om henne er sant, og aldri har jeg ment det sterkere enn der og da, og aldri skal jeg heller gå tilbake på det. Hun er min lykke, og nå som jeg har fått denne lykken, er min viktigste oppgave i livet å ta vare på den. Og det skal jeg gjøre, som jeg forsikret om da, og som jeg forsikrer igjen nå, på ny.

Avslutning

Dans og moro

Av tingene jeg ikke har skrevet om er mye, tross jeg har skrevet en del, som man ser. Plutselig kommer en georgisk sangerinne inn, og det blir dans og moro, alle svinger seg, i Russland finnes ingen blygsel slike øyeblikk. Plutselig er det også en kake som kommer inn, med fyrverkeri. Det er bryllupskaken, Olia og jeg skal skjære i den, og vi skal også mate hverandre litt, noe som alt sammen er veldig gøy, som man forstår. Og etterpå oppstår gjerne en god del bitterhet, som vi må kysse bort.

  Foreviget…

Så er det kastingen av brudebuketten, der russerne følger det som jeg tror også er en amerikansk tradisjon, at den som fanger buketten, er den neste som må til pers. Det er bare jenter som deltar, og det er svært hvor «>viktig å vinne. Her var det søster Tonje til meg og kusine Natasja til Olia som var kandidater, alle de andre var allerede gift, og ingen kan på noen måte klage på den stemningen som ble bygget opp før blomsten ble kastet. Ingen skulle være det minste i tvil om hvor viktig dette var, og hvor engasjert også publikum i tillegg til deltakerne var i det som skulle skje. På hojende telling til tre kastet Olia buketten rett til Tonje, som avtalt, kan man si, så resultatet av tevlingen ble et lite antiklimaks. Et slikt kast går jo ganske fort, særlig i forhold til tiden det tok å bygge opp tilstrekkelig stemning.

Forresten brukte Tonje blomsten for alt det var verdt utover hele kvelden, og forsvarte den svært godt, for eksempel når den ble tatt, da hun uforsiktig hadde latt den være igjen, en gang hun skulle på toalettet.

  Tonje har sikret seg brudebuketten.

Vin og dessert kom det også etter hvert, og kaffe, og cognac. Og cognacen – russisk cognac – ble fylt på som vinen ble det, diskusjonen om halvtomme og halvfulle glass er ingen diskusjon her, glassene skal være fulle. Akkurat som alle festens deltakere. Lovprisningene fløt nå helt ubegrenset, akkurat som drikken, og den ene etter den andre kom bort til oss brudeparet, og fortalte hvor glade de var, hvor vakkert alt var, hvor kjekt de hadde det, og hvor lykkelig hele verden var, for at vi nå giftet oss. Det siste var nå mine ord, men jeg blir jo lett revet med.

Og den kvelden ble jeg revet med til himmels.

Og hjem

Hjemturen ble vidunderlig, en parademarsj på 500 meter i taxi for oss, 50 meter til fots for de andre. Vi hadde funnet leilighet til mor og søstrene mine så nærme restauranten som mulig. Det var nabohuset nevnte 50 meter unna. Det ble likevel ble for mye for Tone, som gikk kompromissløst over ende, og slo kneet til blods. Er det fest, så er det fest.

  Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.

Og Olia og jeg tok taxi sammen med alle de andre russerne, eller ukrainerne, de føler seg litt som begge deler, disse her, vi tok alle sammen samme taxi hjem til leiligheten til Olia og søsteren, der vi nå alle sammen bodde.

Nå var det de utrolige og uvirkelige tingene som i løpet av denne dagen plutselig ble sanne. Olia og jeg var gift, det er et faktum og en sannhet, og denne herlige sannhet skal vare ved hele livet. 

Jeg har lagt ut 24 av de offisielle bildene fra bryllupet i denne bloggposten her. Min søster Tonje skriver om det og har også mange bilder i sin egen blogg, her. Min kone Olia har lagt ut 32 av de offisielle bildene på Flickr photostream her.

Fra Park hotell i Sotsji!

Jeg skal bare nå melde at alt nå er i orden! Mirakelturen til sydrussland er fikset hele veien inn, jeg har kommet meg ned til Sotsji, og har alle billettene for å komme meg tilbake. Og hjemreisen blir mye mer behagelig enn utreisen, og utreisen var eventyrlig. Jeg stod i dag grytidlig morges på stasjonen i Sotsji, klokken var såvidt over fem, det regnet, og jeg hadde satt meg fore å gå de par kilometrene ned til sentrum, og finne meg et hotell. Det gjorde jeg. Det tok en drøy time. Første hotell, primorskoje, var fullt, og da skar jeg gjennom, og valgte et luksushotell enda en gang. Park hotell, fire stjerner, utsikt mot svartehavet, russisk luksus – og her er jeg.

Posten vil bli skrevet skikkelig i løpet av dagen. Nå vil jeg bare si at hjemreisen skjer via Rostov, nattog dit, og så billig fly til Moskva. Det er billig og det er greit, og det er ikke noe styr. Det er akkuat som jeg vil ha det. Og nå skal jeg ut og ta meg av – Sotsji.

Sånn så det ut rett nedenfor vinduet mitt ved Park hotell, Sotsji

*

Ok, det over skrev jeg på formiddagen. Jeg hadde fått meg en god dusj, en god morgens søvn, og da jeg så det florerte med laptoper i foajeen på hotellet, satte jeg meg selv til med en cappuccino og en øl, og oppdaterte meg litt på nettet og på bloggen. Jeg var som man forstår i godt humør. Siden da er dagen gjennomført, den var som ventet fullstendig vellykket, bortsett fra en lei ting, og det var at flybilletten ikke var ordnet allikevel. Det skriver jeg litt om i min egen kommentar til denne posten, og for dem som ikke orker lese der, dreier det seg som russiske innenriksfly ikke er så slepphendte med elektronisk billett (det kunne jo blitt riktig ille i sommer, når jeg på rappen måtte fra Vladivostok til St. Petersburg, og ikke visste dete her – men da fikk jeg elektronisk billett (og et dyrt fly), les om det her Tvers over Russland i fly), og at den må hentes fysisk. Alright, mer om det senere.

Posten i går sluttet med at jeg etter en kort, men fin natt på toget fra Rostov til Krasnodar, og en seig morgen på stasjonen der, tok meg ut for å se på byen Krasnodar. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Han heter Patrick Horton, han som har skrevet om denne delen av Russland i Lonely planet, han irriterer meg så mye, at jeg legger ut navnet hans. Om Krasnodar skriver han bare at hovedgaten «Krasnaja» går direkte over i veien fra Rostov, og at stasjonen ligger i sørvest. Ikke mye å forholde seg til i en by på 650 000 innbyggere. Jeg hadde sett lite grann på Google earth om hvordan det så ut, men den som har reist litt, vet at det alltid ser annerledes ut i virkeligheten. Og i Krasnodar hadde jeg større problemer enn de vanlige med å finne frem. Det skyldes for eksempel det, at byens sentrum ligger et godt stykke fra stasjonen, og at sentrum ikke har noen bygninger som lar se se på lang avstand, det kunne være hvor som helst. Jeg måtte til slutt spørre om veien, og da viste det seg at jeg hadde gått parallelt med «Krasnaja» noen kvartaler unna.

Det ene av to tjern i Krasnodar. Ser man det, er man litt utenfor sentrum.

Krasnodar

Krasnodar kan jeg på ingen måte anbefale. Hovedgaten – som betyr «den vakre» – er veldig lang, men det er ikke mye å se der. Det er heller ikke særlig med trivelige puber eller restauranter, det er i det hele tatt ikke særlig mye. Jeg fant meg som nevnt i gårsdagens post litt frokost på hotell intourist, et hotell og en frokost som stod godt i stil til hele byen, ganske grått.

Litt av bebyggelsen i Krasnodar. Her bor folk.

Etterpå var det ut å gå i tolv timer. Lonely planet nevner et regionalt museum, og de nevner gaten det ligger i, men uten kart er dette temelig vanskelig å finne. Og så viktige er ikke regionale museum i middelstore russiske regionsbyer, at jeg vil kjøpe kart eller spørre om veien for å finne dem. Dukker de opp, går jeg inn. Slik er det med dem.

Jeg hadde et delmål med dagen, og det var å få kjøpt flybillett fra Sotsji og hjem på et reisebyrå. Jeg fikk ikke kjøpt dem på nettet, så ieg tenkte jeg kanskje kunne kjøpe dem fysisk. Det greide jeg ikke. Det var bare business class igjen, eller så kunne jeg reise om lørdagen, og få en ekstra dag i Moskva, i stedet for en ekstra i Sotsji. Det ville jeg ikke. 

Kirke i Krasnodar

Selv en skrivelystig fyr som jeg har vanskelig for å fylle ut en post om Krasnodar. Men jeg skriver på allikevel, for å gi et inntrykk av hvordan det var å traske rundt. Det var ikke mye som skjedde, men tiden gikk. Omtrent som å lese denne teksten.

Jeg ved elven i Krasnodar. Det er ikke så mye som skjer her heller.

I russiske byer er det en god ide å manøvrere seg mot elven, der pleier det å være fint. Heldigvis har de fleste russiske byer enn elv, og det har Krasnodar også. Kuban, heter den, som steppen. Lonely planet nevner ingenting om den, men jeg fant den på kartet. Jeg gikk ned dit, og fant de vanlige russiske fiskerene. Jeg fant en bro med hengelåser, en tradisjon flere russiske og ukrainske byer liker. Nygifte skriver navnet sitt på en hengelås, låser den fast på en bro, og kaster nøkkelen i elven. Så er de evig bundet sammen.

Russiske ektepar skriver navnene sine på en hengelås, og låser den fast på en bro og kaster nøkkelen i elven

På andre siden av elven var en tradisjonell russisk park. Den er sikkert livlig på andre tider av døgnet enn da jeg var der. Da jeg var der, var jeg omtrent alene der. Parken, som ligger på en øy ute i elven, har brolagte og gruslagte gangstier, benker, kafeer med plaststoler (selvsagt), krigsminnesmerker (selvsagt) og en liten fornøyelsespark med tivoli (selvsagt). Noen utstoppede militærkjøretøy er der også, helikoptere, artielleri og en ubåt. Selvsagt.

Ingen russisk park uten en ordentlig ubåt, som her i Krasnodar

Nei, denne dagen var det bare å komme i mål i. Jeg gikk inn i en bokhandel, kjøpte noen bøker (selvsagt, den begynner å bli en gjenganger, denne «selvsagt») og spiste middag mener jeg å huske nokså umiddelbart etter jeg hadde spist lunsj. Begge deler i såkalte «Pivnoj restaran», eller «ølrestaurant», og i begge måtte man lete godt for å finne andre gjester enn meg.

Da kvelden kom fant jeg tilbake til stasjonen. En fin pekepinn på stemningen i en by, kan man få ved å spørre om veien. I Krasnodar var de vennlige, og stoppet opp og smilte og forklarrte hele veien til målet, selv om det var lenger unna og med flere svinger og veiskift enn jeg klarer å huske på russisk.

Jeg ved krigsminnesmerket i Krasnodar

På stasjonen var det fotballkamp. Japp, og med en gang tok stemningen seg opp. Jeg hadde også fått kjøpt meg en ny billett, fra Sotsji tilbake til Rostov, der det finnes billige fly, og jeg hadde av den grunn grunn til å feire. Siden jeg kjøper mange slike billetter, har jeg ofte grunn til å feire her nede. Og nå var det med fotballkamp.

Zenit – Real Madrid 1 – 2

Alle – eller de aller, aller fleste – russiske togstasjoner har et såkalt «Service senter», der du kan kjøpe billetter i mindre kø, og med bedre tid, og hvor det finnes gode, myke lenestoler og sofaer det sjelden sitter noen i. Det koster nemlig en liten sum, 10-15 kroner timen, og for første gang betalte jeg denne summen, for det var en stor flatskjerm der. Og Zenit (Petersburg) – Real Madrid.

«Den kan jeg jo se på,» tenkte jeg, og satte meg ned og merket at jeg ble uvanlig engasjert. Jeg ropte ut og viftet med armene da Real Madrid fikk farlige sjanser, og det gjorde de jo hele tiden i begynnelsen. Plutselig fikk de jo et mål også, «Nei!» ropte jeg, uventet på norsk. De andre russerne tok det mye mer med ro, og nøyde seg med å løfte armen og se seg rundt, når sjansen ble katastrofal, eller når det ble mål. Zenit hadde altfor stor respekt for Real-stjernene i starten, og var tydelig engstelige hver gang de kom i nærheten av en slik spiller eller av ballen. Karakteristisk nok var første målet et selvmål, klønete gjort, uten at det så ut til å gå noe særlig innpå hverkan han som gjorde målet, eller de andre. Det virket som det var full forståelse i laget for at han måtte få ballen unna når den kom, og Van Nistelroy var like bak.

Men så er jo russere russere, og når de er gode i fotball, så er de skikkelig gode. Det hender med 10-15 års mellomrom, det er bare å gå bakover å sjekke fotballhistorien, 10-15 år. og russerne er på topp. Og de spiller omtrent den samme fotballen hver gang. En enorm fart og enorm bevegelse over hele banen, en enorm presisjon i pasningsspillet, og en makeløs teknikk og individuelle ferdigheter i tillegg. Men de er ikke så flinke til å lage mål, og de mangler fullstendig den innbitte vinnerviljen særlig italienerne og tyskerne har, og alle de europeiske toppklubbene. Alle så jo Russland i EM, det var feiende flott fotball, og de utspilte stjernegalleriet til Nederland og gjorde regelrett narr av svenskene, men når de tapte 3 – 0 for Spania, var det liksom helt greit.

Sånn var det også her i kampen mellom Zenit og Real Madrid. Russerne utspilte dem, de løp hele tiden over hele banen, og alltid lynraskt, det var alltid 3-4-5 pasningsalternativer, samtidig som alle spillerne også like godt kunne drible alle sammen og løpe rett på mål på egen hånd. De kom til utrolig med sjanser, de kom gjennom på kantene og i midten, det ble fullt av conere, og alle cornerne var skikkelig farlige, det var skudd i stolpen og like utenfor og redninger av keeper og av realspillere og alt mulig annet enn at ballen gikk i mål. Jeg måtte jo le av det, det var så typisk. Og de russiske tilskuerne jeg satt med, var så milde i reaksjonene. De smilte og ristet på hodet, «nei og nei, at det gikk an å bomme på den», og «jaja, det var jo et skikkelig flott angrep». Og «jeg hadde aldri ventet at vi skulle få til et så fint angrep». Og jeg tenkte tilbake på hvordan det var å se VM i Italia, da ramlet hele verden sammen hver gang Italia hadde angrep, og ballen ikke gikk i mål. Du finner ikke den italiener i verden som vil nikke anerkjennende til et godt angrep, når laget ligger under og ballen ikke går i mål.

Zenit fikk ballen i mål en gang, men så scoret Real Madrid på ny like etterpå. Det må med i historien at Zenit var skikkelig dårlige i forsvar, det kunne de ikke, Real kom meget lett igjennom, og de har toppeuropeisk effektivitet. Der blir det ikke fire sjanser uten en scoring, og så ebbet kampen ut med 2 – 1 til bortelaget. Det var jo egentlig et katastrofalt resultat for Zenit, for ikke å snakke om for meg, et tredjelag i denne gruppen er jo Juventus, og da må selv Russlandslidenskapen min melde pass. Det er Juventus som er laget. Og når det nå ser ut til å bli et oppgjør mellom Zenit og Juventus om å gå videre som andrelag, så er det trist at Zenit må ut. Men det må de.

Stasjonen i Krasnodar i det nattoget til Sotsji skal gå

Toget til Sotsji

Det var skikkelig gøy å se den fotballkampen, og etterpå var det togavgang. Jeg er nå så vant med de russiske togene, at ingen informasjon på lystavlen er gåtefull for meg. Jeg finner frem til korrekt perrong og riktig spor, og jeg må si, når toget kommer inn med lys og fart og kraft der i mørket, og passasjerne står og venter, selv om det er 2008, så synes jeg det er et imponerende syn. Flytrafikken får ikke til denne stemningen, der er passasjerne som industrivarer som skal gjennom slusene, det er så mye tøys og venting og sikkerhetskontroller, og selve ombordstigningen i flyet skal være så kjapp og effektiv. I toget er det følelse. Der kommer det inn på perrongen, og passasjerene har liksom lyst til å juble. Det skal stå i 20 minutter, og i den tiden har man rikelig tid å gå ombord. Hver vogn har sin vert og vertinne, som kan hjelpe og forklare.

Denne gangen falt jeg raskt i søvn og sov godt alle de få timene til vi var fremme i Sotsji. Men der var det som alltid overhodet ikke som ventet. For det første så regnet det, og her skulle jo jeg ha badeferien min. For det andre var min vogn så langt bak i toget, at jeg da jeg kom ikke engang så stasjonsbygningen, og bare fulgte etter strømmen som – som det skulle vise seg – gikk vekk fra den. Slik tilbrakte jeg 10-15 minutter i et leskur der på stasjonen, tenkende hva jeg skulle gjøre. Sjelden har jeg følt meg mindre sikker, når jeg har takket ned et tilbud om taxi eller kjøretur, og jeg har jo ofte takket nei, samtidig som jeg har vært komplett forvirret om hvor jeg skal hen. Klokken var jo så vidt over fem om morgenen også.

Dog, morgener er jo aldri noe problem, da vet man at dagen vil komme, og når det er lyst, går allting greit. Det er bare om kvelden det kan bli kritisk. Og nå har jeg jo også funnet nødløsningen for bortimot alle russiske byer, det er bare å gå inn på «service senter» på stasjonen, og betale leien for timene om natten. De myke stolene sover man vel så godt i som NSB-stolene, for eksempel. Dette tilbudet er jo spesielt godt om man skulle ankomme en stasjon midt på natten, det vil ikke være noe problem å sove frem til morgenen her. La oss håpe at russeren ikke forlater dette systemet, nå som de begynner å bli rike, og kravet til effektivitet begynner å bli påtrengende. Stort sett står jo disse stolene tomme.

Et uklart bilde av hvordan det så ut for meg den grytidlige morgenen med regn og mørke på stasjonen i Sotsji, Russland

Morgen i Sotsji

Sotsji hadde også et sånt service senter. Men jeg tenkte jeg heller kunne finne hotellet, og se om jeg kunne booke inn, selv om det var grytidlig. Det var vel kanskje to kilometer å gå, jeg tar det på anslag, men jeg la greit i vei i mørket og i regnet, og med all bagasjen. I motsetning til i sommer, hadde jeg jo ikke noe særlig bagasje å snakke om. Hovedgaten fra stasjonen – Gorkovo (Gorkijs) – var lett å finne, og den var det bare å følge rett frem. Allerede gikk det busser, om det var det om å gjøre, men jeg hadde jo egentlig ingen hast.

Nede i sentrum var nattklubbene og nattpubene i ferd med å stenge. Det var noe eget å høre fire-fem russere synge med på en sang som fortsatt anstrengte seg over høytalerne, mens alt annet i byen og også bartenderen var veldig stille, og ennå ikke i ferd med å våkne. Ellers kunne jeg selv i mørke se at dette var en ferieby, en palmeby, en sydenby.

En statue av Gorkij står ved inngangen til Gorkij-gaten i Sotsji

Første hotellet jeg hadde sett meg ut, Primorskoje, fra 1936, var uventet fullt selv nå i sensesongen, og det var jo litt dumt, 1936 er jo selv i russisk historie beryktet. Da var Stalins jernhånd på noe av sitt strammeste. I regnet og mørket bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess, jeg gikk til det firestjerners hotellet Park, det var like i nærheten, og topphotellene blir ikke fylt opp utenom sesongen.

Og jeg tenkte det var riktig fint og det jeg gjerne vil skal være typisk meg. Når jeg nå overnatter her, har jeg utelukkende sovet enten på tog eller på luksushotell. Det er en forakt for det middelmådige jeg gjerne vil stå inne for. Skikkelig dårlig er jo morsomt og spennende, skikkelig bra er ingenting å diskutere med, og det i midten er jo liksom ingenting. Om man bare lever på det jevne, har man lite å fortelle om, og lite å sammenligne med. Kontrasten fra to netter fra ett til fem på benker og rullemadrass i russiske tog, med morgentoalett på russiske togstasjoner, til toppstandard hotell, med varme bad og store, myke senger med rene laken, den er helt grei. Helt grei. Og når jeg sjekket inn klokken seks, sov til klokken cirka elleve, og sjekket ut i tolv -ett tiden dagen etter, er det akkurat som jeg har vært her to dager. Det er veldig greit.

… og en liten hilsen fra Park hotell

Dermed har jeg skrevet meg frem til dit jeg er nå, eller dit jeg var nå. Posten er skrevet ferdig til frokosten dagen etter. Den begynte da jeg satt til halvfrokosten i går, med cappuccino og øl, i den rekkefølge. Ølet skyldes bare at jeg har store problemer med å kjøpe kaffe, når det er dyrere enn øl, det byr meg i mot, normalt er kaffe det rette på formiddagen. Og begge deler er jo veldig godt. Det var en veldig fin morgen, den i går, og den i dag også, for den saks skyld.

Av viktige ting som har skjedd siden sist, er altså det at flybilletten som skulle være i orden, og som jeg til og med hadde fått bekreftet, ikke var i orden allikevel. Så det blir dagens viktigste gjøremål, å få dette rettet opp. Om de andre tingene som skal skje eller har skjedd, skal jeg skrive i en senere post. Dette skulle jo bare være en liten hilsen fra Park hotell. Og se alt det har blitt.

Utsikten fra Park hotell i Sotsji – ikke å forakte

Vodka – En overlevning fra fortiden (og nåtiden og fremtiden!)

Blant de mange ting det gamle Sovjetiske kommunistregimet ville kontrollere og ta styringen over, var de gamle, gode russiske ordtakene. Et godt ordtak rommer mye folkelig visdom, og for å overleve skal det være kort, klart og gjerne ha en liten humoristisk snert. Det er et lite språklig mesterverk, og det sier mye om den kulturen og det tenkesett som har frembrakt dem. At mange ordtak i forskjellige kulturer ligner hverandre, sier bare at vi mennesker tross alt er nokså like. Å gå over bekken etter vann, er dumt samme hvor du er, og det er noe med det der at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, hvis du bare er et sted der det finnes gress. Hvis ikke er det nok noe annet som er fristende, like bortenfor. Sovjetstyret skjønte dette her med ordtak, at det var mye kraft i dem, og de ville gjerne lage et sett med sine egne, tilpasset den nye tid. Med det viste de at de ikke hadde skjønt det helt allikevel. Et ordtak kan nemlig ikke konstrueres, og påtvinges befolkningen, et ordtak oppstår fordi det er behov for det, fordi det fyller en plass og har en mening. Det overlever fordi mange liker det og bruker det. Mange av de Sovjetiske ordtakene handlet om Lenin og hans lære, og var nok også litt beslektet med reklame og propaganda og den slags. Vi kan godt ta i, det var ikke bare reklame og propaganda, mange av ordtakene og læresetningene hadde nesten religiøse dimensjoner over seg også. Pussig nok, i det sterkt anti-religiøse kommunistiske samfunnet med likhetsidealene. Men noen var altså ordtak som gikk på den russiske kultur, i møte med den nye tid. Her var altså det ene forsøket Vodka – perezjitok prosjlovo (водка – пережиток прошлого), eller altså ”Vodka er en overlevning fra fortiden”[1].

Det fulgte et flott møte mellom dette kunstige, oppkonstruerte ordtaket og et ektefødt, naturlig. Vittige tunger la til fortsettelsen ”nastojaesjtsjevo i budusjtsjevo” (настояещего и будушего), som betyr ”nåtidens og fremtidens”. Dermed oppsto et ordtak med livets rett. Dette har jo all den humoristiske snerten man kan ønske, og er dessuten langt sannere enn det sovjetstyret forsøkte seg på. I tillegg hadde det noen fine litterære allusjoner, det spilte direkte på ”Lenin levde, lever og vil alltid leve (Lenin zjil, zjiv i budet zjitj, Ленин жил, жив и будет жить[2])”, som igjen lånte fra en ortodoks bønn ”nå, og alltid, og evighets evighet (и ныне, и присно, и во веки веков), og vi får en fin runddans. For å gjøre bildet komplett, var det selveste dikteren Majakovskij som i 1924 skrev ordene om Lenin til minne om hans død.

Dermed har vi gjort ferdig innledningen til dagens post, som altså skal handle om vodka og vodkadrikking. Så vidt jeg vet er russerne på verdenstoppen i alkoholkonsum. Der borte drikker de tilsvarende over en helflaske vodka i uken i gjennomsnitt, hver dag fra de blir født til de dør. Det er nok til en skikkelig fest hver fredag og lørdag, hver helg hele livet gjennom, og hvis det er noen som ikke drikker i det hele tatt, må noen ta seg av onsdagen og torsdagen i tillegg. Russerne har et betydelig alkoholproblem, det er ikke til å underslå, og statsledere som vil forsøke å gjøre noe med problemet, ved å øke skattene på alkohol for eksempel, begår politisk selvmord. Det fikk Mikhail Gorbatsjov erfare da han prøvde seg i 1985. Det finner ikke russerne seg i, da heller statskontroll, mediekontroll, miljøproblemer, helseproblemer, fattigdom og undertrykking, hva som helst, men en flaske vodka til trøst og forsoning må den jevne russer ha råd til. Da holder han ut det meste annet.

Første gangen jeg reiste til Russland i 2003 visste jeg jo litt om disse tingene, og jeg hadde lest om hvor selvsagt det var for russerne å drikke på en flaske øl eller dele en flaske vodka hvor det måtte være, men jeg ble likevel overrasket over at hva jeg hadde lest ikke var det minste overdrevet. Det var virkelig slik. I alle kiosker som solgte øl, var det mer eller mindre kontinuerlig kø av folk som skulle ha øl, og kjøpte man en øl, var det bortimot en selvfølge å åpne den der og da, alle kiosker har en opptrekker bak disken. Kjøpte man vodka, kunne man også få utdelt plastbeger eller kjøpe for 10 øre, slik at man kunne dele den straks. Det er et forunderlig land.

Så her tenkte jeg å skrive litt om hvem jeg har sett i dette landet, dette storrussland der Hviterussland og Ukraina også er med, hvem jeg har sett som har vært aller fullest. Konkurransen er beinhard, og vinnerne er helt utrolige. Jeg regner ikke med dem jeg har sett sovende på gaten, i parker, på metrostasjoner, overalt, som regel i skitne, stive, fillete klær, som regel i de mest vanvittige stillinger, med hodet borret inn i asfalten, som regel sterkt skadet, det er noen vanvittige syn. I Russland hører dette liksom med det daglige bybildet, folk enser det ikke, enhver har nok med seg og sitt, og den drukne våkner nok en gang og fortsetter sine slitne liv.

Tredjeplassen går til en ung russer i Staraja Ladoga. Det var en festival der, da jeg var i St. Petersburg i 2004, byen var 1250 år etter den tradisjonelle grunnleggelsen. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne byen, men den er sammen med Novgorod Russlands eldste, og den var også hovedstad da Rurik bodde her, som første konge over et russisk rike. På denne tiden er byen også sterkt knyttet til Skandinavisk vikinghistorie, de første beboerne der var for en stor del skandinaver og finner, og selveste Heimskringla skriver om hvordan Eirik Håkonarson herjer byen i 990. Navnet kommer av det russiske ordet for gammel, Staraja, og Ladoga er Europas største innsjø, så navnet betyr ”den gamle innsjøen”. Her var det altså festival, og der var jeg, og det var som vanlig en forrykende opplevelse. Jeg reiste hjem sånn i seks tiden. Det var nødvendig å reise tidlig, for å være sikret tog- og bussforbindelse tilbake til St. Petersburg. Mens vi ventet på bussen, kom en person luskende til bussholdeplassen. Han var kanon full, det er adjektivet som passer til ham, han var skitings, og manglet for øvrig tre fingre på venstre hånd. Det var tydelig han hadde vært ute i kampen før. Han gikk sakte og tøft med dongerijakke og støvletter til busskuret, og skulle lene seg tilbake mot det og tenne seg en røyk, da han dessverre bommet på skuret, og lente seg ved siden av. Der var det jo ingenting, og han gikk rett i bakken. Med et skjevt smil reiste han seg opp, tente seg en røyk, og ventet på bussen som oss andre. På bussen betalte han billett, fant seg en plass, og greide å komme seg av og på det som sikkert var rett holdeplass, og det siste jeg så av ham, var at han gikk av gårde sikkert på vei hjem. Så for ham var dette en helt grei fest.

Andreplassen går til en fyr i Ukrainas hovedstad Kiev, jeg går ut fra han var sånn litt under 40 år gammel. Dette var en lørdag eller søndag morgen i 9-10-tiden. Jeg var utenfor blokken der jeg bodde, ved elven Dnjepr, da jeg plutselig hører et plask. Noen som bader allerede, tenker jeg, og har på sitt vis rett. Det er nemlig en mann som kryper rundt i elva, rett og slett kryper rundt i elva, med alle klærne på, og med en sigarettsneip i kjeften. Noen ganger forsøker han å reise seg opp, men da ramler han igjen, uten unntak, og det var et slikt plask jeg hadde hørt. Han var bare et par meter uti, allikevel kostet det ham enorme, enorme anstrengelser å komme seg inn til land igjen. Han må til slutt gi opp å komme seg inn gående, han ramler virkelig hver eneste gang han reiser seg opp, men når han kryper, og tar seg god tid med å bevege en fot, en arm, en ting av gangen, så kommer han seg inn. Det tok sikkert ti minutter, de to meterne i elven. Og dette er russisk elv over slettelandet, strømmen er ikke akkurat sterk, særlig ikke der vannet rekker til knærne, men det var mer enn nok til å slå han her over ende, bokstavlig talt over ende. Vel på land ville han tenne seg en sigarett, den han hadde plasket med i vannet, faktisk, men etter å ha fomlet en stund, finner han ut at den er våt, og finner seg en ny. Men han klarer ikke å holde hodet og hendene i ro, så han får tent røyken, han treffer rett og slett ikke med flammen. En venn kommer til og tar lighteren, men det hjelper ikke, for vår mann dingler sånn med hodet at det hjelper ikke med en stødig hånd. Så vennen må ta også hodet hans i klypene og holde det fast, for å få tent røyken. Litt av et syn. Kort etter legger vår mann seg pladask på bakken for å sove, og de jeg trodde var vennene hans, var nok bare tilfeldige forbipasserende, for de heller flirende noe vann på ham og går flirende bort, og for sikkerhetsskyld flirer vår mann også. Flere timer senere, da jeg kom tilbake etter en liten utflukt, lå han der fremdeles. I samme stillingen. En vanlig, hard dag på jobben, tenkte jeg.

Førsteplassen så jeg i Jalta. Det var i høstferien 2007, i oktober, men det var fortsatt såpass varmt at det gikk an å bade så langt sør i Ukraina. Jalta ligger for øvrig på Krim-halvøya, som ble annektert av det russiske imperium i 1783, men som artig nok ble gitt som gave fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske i 1954, året ukraineren Nikita Khrusjtsjov ble partisekretær. Som følge av dette forble Krim ukrainsk også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, men folket der er ikke særlig ukrainsk, det er russere som snakker russisk. Og på toppen var byen Sevastopol på Krim en viktig base for den sovjetiske svartehavsflåten, det som skulle blitt den russiske svartehavsflåten, men en russisk flåte i Ukraina ble jo litt vanskelig, og en ukrainsk flåte med atomubåter ble umulig, så her har vi et av mange delikate problem som oppsto etter Sovjetunionens fall. Nåvel, jeg var altså i Jalta by, oktober 2007, og jeg hadde tatt med et bad på en pussig russisk strand der ved Svartehavet. Og så, midt blant alle badere og solbadere (hadde det bare vært et norsk ord!) kommer alle tiders fyllik. Han er fullt påkledd, og tramper målrettet og hurtig inn på stranden, godt skitten, godt banket opp, eller med et kraftig kutt i tinningen, hvordan han har fått det, skal ikke jeg uttale meg om, ”normalna” sier de i Russland. Med ett stopper han opp og kikker seg rundt med et bredt glis. I hånden har han en colaflaske, med rein, skjær sprit, i en farge som sier dette gjør man alt annet med, enn å drikke, dette var ikke av typen man kjøper i butikk, ikke engang i Russland. Så tar han fart, bamseløper mot sjøen, tar sats, hopper, og lander pladask i bølgene. Bølgene slår ham over ende, og behandler ham som den potetsekk han er, han kaver lite grann, men er så langt inne, at når bølgene trekker seg tilbake, er han på tørt land. For å gjøre dette bildet komplett, ved siden av ham er det en familiefar, eller en ung bestefar, som lar seg fotografere, i armehevningsstilling, mens bølgene slår opp og ned. Dette er Russland, kontrastenes land, fylliken som ruller rundt omkring med giftsprit på colaflaske, familiefaren som poserer for et morsomt fotografi, jeg kunne fanget begge deler i samme bilde. Fylliken kommer seg til slutt opp, klissvåt, selvsagt, men hans dag er ikke slutt, han forlater simpelthen stranden og tar til høyre. Men det skal han ha, da han tar en slurk av flasken han har rullet med i saltvannet, forstår han at dette er udrikkelig, og kaster det i søpla. Verre blir det ikke.

Jeg spurte Julia, hun jeg leser russisk med her i Norge, hva det er med russiske fylliker og vann, at de plent skal bade med klærne på, og hun sa smilende at noe sånt kjente hun ikke til, det var trolig en vane fra Ukraina. Så der har vi en link til en tidligere post, det er lillerussland, de prøver og prøver, men de blir ikke ordentlig russere.

Til sist er å si at det er utrolig å se disse tingene, det hører med til opplevelsene å reise i Russland. Men det er jo mest av alt et alvorlig problem i disse landene. Det land i verden som gjør det verst på skillsmissestatistikken er faktisk Hviterussland, der hele 68 % av alle inngåtte ekteskap blir oppløst. Det er vanvittig, av 3 par som gifter seg blir 2 skilt igjen, og den suverent vanligste årsaken er alkoholiserte menn. Så vodka er riktig morsomt når det blir brukt på rette måten, og det kan jo være litt morsomt å se på når det blir brukt på feil måte også, men for den det går riktig galt for og de som er involvert, er det ikke noe morsomt. For dem og for det russiske samfunnet er det et alvorlig problem.

De som vil lese mer kan sjekke denne gamle nyheten fra BBC, det er en russisk konkurranse i vodkadrikking, av typen la oss se hvem som klarer å lene seg lengst ut av vinduet, og den ene plutselig vinner. Vinneren her døde i løpet av 20 minutter, og han hadde nok også vunnet min uhøytidelige konkurranse, hvis jeg hadde vært der og sett ham.

 

Jeg skjenker i vodka på landsbymuseet

Jeg drikker vodka på landsbymuseet

 

---

 

[1] Litt språklig forklaring, for den som er interessert, og for dem jeg kan klare å gjøre interessert! Det nydelige russiske språket har ingen ord for ”å være”, sånn som oss, de bruker ikke ”er” for å binde sammen noe som bare er noe. På norsk kunne vi også klart oss uten dette ordet i mange sammenhenger, det er jo et ord som ofte sier seg selv, jeg Eivind, jeg fra Rogaland, Bergen by i Norge, og så videre. Til og med starten i denne fotnoten, ”litt språklig forklaring, for den interesserte”, er også klar med litt tilvenning, og russisk har også alle kasusene som sørger for at rett adjektiv blir plassert til rett substantiv og pronomen, at setningsleddene henger sammen. Derfor bindestreken i Vodka – perezjitok prosjlovo. Vodka er jo et ord alle kjenner, men det er nydelig satt sammen av Voda som betyr vann, og diminutiven –ka, altså en ending som gir en forminskende, slags kjæle-effekt, litt tilsvarende –ino, -ini og andre på italiensk, og så vidt jeg vet spansk også. Så det blir altså det kjære, lille vannet. Perezjitok er satt sammen av preposisjonen pere, som betyr gjennom, verbet zjit som betyr å leve, og endelsen -ok blir brukt for å gjøre det til et substantiv, tilsvarende på norsk –ning (å bygge à en bygning). Dermed sier betydningen seg selv. Prosjlo betyr fortid, og –ovo er genitivsendelsen, som faste lesere allerede har lært fra posten om landsbymuseet i Pyrogovo. Og vi har direkte oversatt ”Vodka – fortidens overlevning”. Hvem sa russisk er vanskelig?

[2] Her har vi Zjitj igjen, eller жить på kyrillisk. Det betyr å leve, endingen –l er fortidsbøyningen, der hunnkjønn skal ha –la, flertall –li, og budet (будет) er noe av det nærmeste russisk kommer et verb for å være. Det er en slags fremtidsform av ”å være”, en slags ”vil være” eller ”vil komme til å være”, og det blir bøyd på vanlig måte, her 3. person entall. Den vanskelige formen her er den i midten, zjiv eller жив, man kan snakke godt russisk uten å ta den i bruk. Jeg snakker ikke særlig godt russisk, og vakte god latter den ene gangen jeg forsøkte å ta en slik form i bruk (”is it correct,” spurte jeg, ”yes, in a funny way!”). Slik jeg forstår det, er dette en kortform av adjektivet живой (zjivoj ), som betyr livlig, levende og alt sånt. Kortform og langform av adjektivene er en løsning russisk har, for å skille mellom ”snill gutt” og ”gutten er snill”, eller ”levende person” og ”personen er levende”, som jo ikke er så lett å skille mellom uten bruk av ”er”. Det første kalles attributtativt, det andre predikativt, og på russisk brukes langformen attributtativt og kortformen predikativt. Enkelt og greit.