Morgen i München

Denne dagen skulle jeg våkne opp sammen med min kjære familie i Kiev. I stedet sitter jeg her, på flyplassen i München, og venter på fly videre. Dette er en post om problemene med moderne flyreiser, og hvor mye slit det er, når man ikke rekker flyforbindelsene.

Jeg hadde kjøpt billetten gjennom SuperSaver. Reiseruten var Stavanger – Oslo – Kiev – Riga, og jeg skulle fly både med SAS og Air Baltic. Mellomlandingene var bare så vidt over en halv time, så jeg visste det kunne bli trøbbel.

Og trøbbel ble det. Flyet fra Stavanger til Oslo ble en halvtime forsinket. Når jeg har en mellomlanding på 35 minutter er det kritisk. Men det kan gå, om flyet fra Oslo til Riga også er forsinket, og om flyet flyr raskt, og tar igjen litt tid.

Flyet fløy raskt. Flytiden mellom Stavanger og Oslo var 40 minutter, mot normalt 55. Men hva hjelper det når det er ti ekstra minutt i begge ender? Vi stod og ventet på Sola, og vi stod og ventet i Oslo. Særlig var Oslo fortærende, siden den ventingen skyldtes et vaktskifte.

Forsinkelsen var også av det dumme slaget, for det skyldes problemer med bagasjehåndertingen på Gardermoen, i følge SAS. Det betydde at det var kun vårt fly som var forsinket, så alle vi som hadde kort mellomlanding, mistet flyet vårt videre.

Og det var helt håpløs informasjon fra SAS. Vi ble bare satt av flyet, klar dere selv.

Etter en stund fikk jeg kommet meg inn på utenlandsavdelingen, og funnet frem til informasjonsdesken. Der satt en kar i telefonen, og folk rundt ham. Alle var fra vårt fly. En god håndfull skulle nettopp med samme fly som jeg, til Riga, en av dem skulle også videre til Kiev, og så var det ei som skulle til Helsinki.

Jeg har litt erfaringer med sånne forsinkelser og at man mister flyet videre. Jeg vet at ingenting er lett. Denne posten vil fort kunne bli lest av flere som søker informasjon om hva man skal gjøre, så her skal jeg skrive det skikkelig.

Det er et ganske stort problem slik samfunnet nå er organisert, at det er ingen som egentlig er interessert i å hjelpe. De vil bare ha deg vekk fra sitt ansvarsområde, vekk fra seg. Sånn var det på Sola, der sa de bare «kontakt Gardermoen». Sånn var det på flyet, der sa de «vent på informasjon». Og sånn var det nå, på Gardermoen. Stakkaren som der hjalp oss, hadde ikke gjort noe galt, men visste han måtte ordne flybilletter videre, for å få oss vekk fra sitt arbeidsområde.

Vi fikk to alternativer, vi som skulle til Kiev. Enten overnatte i Oslo, og ta Air Baltic i morgen, eller reise til München, overnatte der, og ta Lufthansa videre. Jeg valgte det siste. Og etter først å ha valgt Oslo, valgte han andre også det. Jeg snakket russisk med ham, ganske sikkert var han ukrainer. Vi fikk hver vår matkupong med 100 kroner, ikke rare maten for timevis forsinkelser, men sånn er det. Dette er business. SAS og de andre flyselskapene har lært seg det lønner seg ikke å la folk fare rundt og kjøpe maten selv, og så kreve pengne tilbake. Det blir mye arbeid, og mye penger. Begge deler vil de unngå.

Egentlig skulle flyet til Riga gå 1430, flyet videre i seks-tiden, og vi skulle være i Kiev åtte, lokal tid. Det vil si 1900, norsk tid. I stedet fikk vi nå avreise klokken 1900, avreise München.

Jeg droppet de hundre kronene på bongen, og brukte i stedet bonuspoeng på å gå inn i Loungen, så jeg kunne forsyne meg rikelig med mat, vin og kaffe. Klokken var da omtrent halv fire. I det minste fikk jeg ha litt velvære, der i driten.

Og så var det avgang München. Jeg spurte de som stod ved gate, hva jeg skulle gjøre da jeg kom til München. Godt å ha forhørt seg litt på sitt eget morsmål, før man skal ut i tysk. De sa bare, kontakt Lufthansa. Akkurat sånn det er i vår tid: vekk fra sitt ansvarsområde, vekk fra seg.

Klokken var henimot ti da vi kom ned. Etter en stund fant jeg frem til servicekontoret til Lufthansa, men de hadde ingen hyggelige meldinger, og ingen hjelp. Alle hoteller er opptatt, sa de. Vi har ingen hotell. Det har vi også sagt til SAS.

– Jaså? Så den ellers hyggelige mannen i skranken, der på Gardermoen, sendte oss til München, vel vitende at der var det ikke noe hotell for oss? Han hadde til og med sagt det var mat og middag og frokost, alt ordner hotellet. Alt for å få oss vekk, vil jeg si.

Nå flyr jeg videre, resten blir skrevet i Frankfurt…

 

Kiel-ferga

De insisterer på å kalle det cruise, men det er en ferge dette er, og Kiel-ferga er et innarbeidet begrep. Selskapet har virkelig gjort alt de kan for å gjøre det kjekt og attraktivt for alle aldersgrupper, her er tilbud for små og store i alle aldre, med svømmebasseng, ansiktsmaling, show, shopping, all slags mat, og disco og nattklubb, og pub, og casino, og alt. Første dag følte jeg meg nok litt fremmed, andre dag var jeg nok kanskje litt mer vunnet over. Dette er hvordan det gikk.

Vi våknet etter en god natts søvn i lugaren vår på femte dekk. Jeg våknet som vanlig først, og vekket de andre ved å vippe ned de to andre sengene vi hadde i lugaren vår. Vi er en herlig familie, ikke vant til å ha det for bra. Så da vi ikke fant flere enn to senger, antok vi det skulle være slik, og delte på å ligge ved siden av hverandre i en enkeltseng. Vi er så glade i hverandre, at det er bare gøy.

Men det jo også gøy å ligge i en køyeseng, og se ut vinduet. Så der får Irina sove dag 2. Og der smatt hun straks opp, når den var montert. Monteringen var for øvrig veldig lett, slik det må være i vår tid. Det er bare å vippe den ned. Etterpå bare å vippe den opp. Nå, i 2018, tror jeg vår lille familie har lært seg litt hvordan det virker i moderne hoteller og overnattingssteder. De sparer på plassen, og har ekstra senger i veggen eller oppe under taket. Løsningen er så bra og billig, at den kan eksistere som en mulighet i alle tomannsrom.

Høydepunktet for dagen var selvsagt Kiel. Vi kastet ikke bort tiden med å spise frokost, eller noe sånt. Vi gikk bare rett opp på dekk, i trettende etasje, og kunne fra høyden se Tyskland bre seg rundt oss. Kiel ligger i Schleswig-Holstein, et område som store deler av historien har tilhørt Danmark, det har vært ganske komplisert egentlig, men nå er det blitt tysk, etter at tyskerne vant det i en krig på 1860-tallet. Gamle bygninger, vil altså være bygget av Danmark, under danskekongen.

Jeg var ikke noe forberedt. All forberedelse gikk til elbil, lading og parkering, og den slags. Hvordan det skulle bli i Kiel, får vi finne ut.

Så vi gikk av på lykke og måfå. Det var ikke særlig lurt, for vi endte opp med å gå den ene av tre timer i et boligområde. Vår jakt gikk etter et sted å spise frokost, men vi fant bare bakerier og rene ølstuer. Ellers var det boligblokker i rød murstein. Omsider tok vi mot til oss, og spurte. Det var det Olia som gjorde, alltid kvinnen, og så ble vi pekt i en retning en restaurant, die blaue Angel.

Den fant vi ikke. Men vi fant et sted med nett, Erdnoss. Der var det også mat, kantinemat, og Olia bestilte straks. Full av lykke. Jeg fant min Wirtstube, 400 meter unna. Etter Olia hadde spist sitt, gikk vi dit.

Og jeg fikk mitt tyske, tradisjonelle måltid, med Fleisch und Kartoffeln, og rikelig med øl. En kremet soppsuppe ble det også, og en pommes frites til Irina. Olia fikk en kaffe. Det var riktig koselig, enkelt og greit, på simple stoler plassert på gaten, i sollyset. Kiel var mye varmere enn vi hadde ventet.

Ankomsten var klokken 1000, avreise klokken 1400, så det var ganske hektisk. Alle måtte være ombord til klokken 1345. Da vi så på klokken, på vei ned lugaren, var den 1344.

Nå hadde vi lært litt av å være på cruise, og klarte det bedre. Jeg var aldeles forspist, etter tung tysk mat, toppet med kremsuppen og avslutningen på pommes fritesen. Det holdt for resten av dagen. Så nå var det ikke noe å spise etter. Bassenget var åpent til 2000, og vi kan bare være der en time. Den er det altså lurt å legge til senere. Nå er det lurt å utnytte solen på dekk.

Så det gjorde vi. Jeg i kortbukse. Helt herlig. Fred er det selvfølgelig ikke, for Irina vil leke. Og det må hun få lov til. Far stiller opp. Vi leker vi er LOL, de nye favorittdukkene hennes. Og vi er som vanlig forskjellige dyr, og løper rundt på helikopterlandinsplassen.

Deretter er det show, klokken 1500. Det gikk vi glipp av første dag, men nå skal vi prøve. Irina er ellevill, det er et rockeshow, med et ekstremt enkelt manuskript, langt over grensen for det pinlige, for min del, men det fungerer på sitt vis med støy og dans og rock. Irina er i alle fall helt med, og er sitt eget lille show, der hun reiser seg opp og danser og vrikker seg, i ballerinakjolen sin.

Hun var skuffet da det var slutt etter en halvtime. Men hun fikk en is på vei ut, og det hjalp selvfølgelig. Vi gikk sammen opp på toppdekket i trettende etasje, der jeg kjøpte meg en øl, og så hadde vi det fint sammen. Irina vil alltid leke, og det må hun få lov til. Her var det fingerleken, det hun kaller «sterk vind» (russisk: silnij veter), fordi hun av og til blåser vekk mine fingre med sterk vind. Om ikke, hopper fingrene mine bort på henne, og løper rundt slik at det kiler. Som barn flest kan hun holde på med denne leken, lenge, lenge, og med utallige variasjoner.

Jeg har god tid å nyte ølen min, og nyte de siste minuttene med sol, der på skipet. Ganske tidlig går den ned bak pipa, av alle ting. Det tok litt før jeg skjønte at denne skyggen ikke ville gå bort, at nå ville det ikke bli mer sollys før eventuelt i morgen, hjemme i Oslo. Det var imidlertid flere timer igjen av dagen.

En av disse brukte vi til å bade. Nå gikk det bedre, Irina var vant, og strømmet rundt med vannet i renna, flere ganger enn de fleste. Noen tøffe gutter over ti år ville stadig forbi oss, mange eldre barn rant unektelig raskere. Men ingen holdt ut så lenge. Og det var ikke opplagt Irina var treigere, heller. Teller man antall runder, den timen man har lov å bade, vil nok Irina på 4 være oppe i teten, denne dagen. Vi gjorde jo ikke noe annet enn å flyte rundt og rundt i strømmen. Avbrekket var kun tre ganger i den lille sklia. Så var vi tilbake.

Det har vært en anstrengende feire. Og jeg begynte vel kanskje å kjenne at det røynet litt på. Jeg var ennå mett, etter det kraftige måltidet i Kiel, så jeg trengte ikke å spie. Det var Olia som fikk fart på oss igjen, med å piske oss inn til nye aktiviteter. Jeg foreslo utskikksloungen i toppetasjen, nummer 15, der vi ikke hadde vært før. Der var det egentlig ganske så fint å være. Irina fikk en drink, en fruktdrink, og jeg kjøpte meg en øl.

Det var slitsomt da Olia ikke var der, da var det fingerlek og «sterk vind», men hver gang Olia kom, så hadde hun funnet noe nytt. For eksempel at det var et band som spilte. Dit kunne vi gå og sitte, og ha det enda litt bedre. Det var dyktige musikere, som spilte lavmælt og riktig, gamle slagere, uten fakter. Foreløpig var det bare barna som danset, Irina og ei til. De danset til gjengeld overdådig og entusiastisk. Den andre lille jenta hadde en bror å danse med, så da kunne vel jeg også bistå Irina? Jeg danset i vei, men ble pent hentet inn av Olia. Dette var flaut.

Irina, derimot, danset og løftet stemningen, og fikk både tommel opp og high five fra bandet.

Og jeg ble så smått vunnet over, når det gjelder dette med cruise. Jeg kan umulig være i målgruppen, jeg synes ikke det er attraktivt å få cruiseskip inn til kaien, de ødelegger utsikten i fjordene våre og de forurenser som tusenvis av biler, uten at det er fremme i debatten. Og det er mange andre ting også, som gjør at dette ikke er meg. Men det går ikke an å argumentere mot at de virkelig legger seg i selen for å gjøre det hyggelig for et bredt utvalg gjester, i alle aldere og med alle interesser. Folk flest liker jo å ha det komfortabelt, og de fleste liker en følelse av påkostet luksus, og cruise til Kiel forsøker å gi et skinn av dette her, et par knepp under mer eksostiske og økonomisk uoverkommelige cruise, ekte cruise. Jeg kan godt dra på cruise igjen, om sjansen byr seg. Reisen har definitivt bydd på mange opplevelser.

Som i går avsluttet jeg dagen, alene på dekk, og med tyske gloser på mobilen. Jeg tenkte på det, da jeg forlot kone og barn i lugaren klokken 2200, for å gå ut og lese gloser i fred. Det er nok ikke så mange menn, som jeg. Jeg stakk innom casinoen for å se, men fristelsen for å delta, er null. Det samme er fristelsen å skeie ut med en ekstra øl eller ti, eller prøve meg i baren, i puben, eller på nattklubb. Da jeg er ferdig med gloselæringen, går jeg stille inn i lugaren igjen. Klokken er ennå ikke elleve.

Og nå, også atypisk cruisepassasjerer, har vi montert en seng til hver av oss. Lille Irina ligger oppe i øverste køye, med sin nye Lol-leke hun har fått av mor, og har det aldeles utmerket. Hun har storkost seg på cruise, og for oss foreldre er det soleklart det viktigste. Jeg var før jeg ble far selv, ikke klar over hvor sterk denne følelsen ville være. I denne stemningen, glad og lykkelig, sovnet jeg.

 

Og så – cruise!

Omsider kom vi oss på cruiseskipet. I dag gjorde vi (så godt som) ingen feil. Vi våknet i god tid, Olia fikk pakket, vi kom oss forsiktig av gårde, og kjørte rolig fra Moss til Oslo på en liten time. Der parkerte vi (med litt trøbbel), og gikk bort til kaien der skipet lå, og ventet til vi fikk lov å komme ombord. Så var det bare å reise frem og tilbake til Kiel, vårt første cruise, og første gang for Irina å sove i båt.

Det er ikke noe nett i båten, så jeg får ikke postet noe underveis. Ikke er det tid, heller. Å være på cruise er ganske hektisk. I hvert fall for oss. Lille Irina har hovedrollen, så da nytter det ikke å la henne klare seg selv, mens far skriver blogg eller noe sånt. Det får komme når hun sover, og det ikke er noe annet å gjøre.

For de med elbil som ikke har gjort erfaringen selv, det lønner seg å kjøre under fartsgrensen på de gode veiene der fartsgrensen er over 100. Denne kjøreturen, fra Sandnes til Moss, fra Moss til Strømstad, og tilbake, og så fra Moss til Oslo, har overbevist meg skikkelig om at batteriet tappes raskere ved hard kjøring, og at det lønner seg å ligge i høyre, saktegående felt, med økonomisk kjøring. Fra Moss til Oslo er det omtrent 60 km. Vi hadde litt under 80 km igjen på batteriet. Da er det ingen grunn til å ta noen risiko. Jeg kjørte forsiktig, og slapp å lade før jeg kom til Oslo. Når vi kommer hjem, er planen å hurtiglade i Drammensveien 161. Oslo har gratis lading for elbiler, men når hurtiglading koster 2,50 i minuttet, og lades opp fra bunn til topp (80%) på omtrent 20 minutter, så er det ikke mange kronene det er snakk om. Tiden er viktigere enn pengene, om man ikke har ærender i Oslo.

Jeg hadde vært i kontakt med Bymiljøetaten i Oslo for å forhøre meg om parkering for elbil. De hadde tipset meg om gratis og ubegrenset parkering ved Frognerstranda, de hadde et annet navn på det, men det var ved Frognerstranda det lå. Det er i nærheten av fergekaien, og ypperlig. Jeg hadde sjekket nøye på alle nettets kart, og også laget meg en vag backup-plan skulle noe ikke fungere.

Som det selvfølgelig var noe som ikke gjorde. Der nede ved parkeringen stod det skilt med tidsbegrensning. Maks 3 timer. Det er kjedelig. Med kone og barn og full bagasje i bilen, alle klare å gå til ferjen vi ser ligger der, så er det ikke noe å sette familien av, for selv å oppsøke en av Oslos mange betalte parkeringsplasser, og klare meg selv derfra. At kona har krydret turen vår med å legge telefonen igjen hjemme, gjorde ikke dette valget enklere.

Jeg ringte Bymiljøetaten. Etter lang venting kom jeg gjennom, og fikk høre at joda, det var gratis og ubegrenset parkering der, så lenge man ikke ladet. Jeg måtte lese skiltene, sa de. Så jeg leste skiltene for dem, der det vitterlig stod at det mellom 0900 og 2000 var tidsbegrenset til 3 timer, og at man måtte bruke timeviser. Det var til og med bilde av den. Skiltet var ikke til å misforstå. Men de på Bymiljøetaten overprøvde skiltet, og sa at dette gjaldt hvis man skulle lade. Jeg fant et sted å parkere, parkerte, og sjekket så godt jeg kunne om dette virkelig var riktig. Hadde andre elektriske biler timeviser i vinduet? Noen hadde, andre ikke. Og noen av de som hadde, viste et tidspunkt som ikke kunne stemme med vårt klokkeslett: 1130.

Så jeg forlot bilen, ganske utrygg. Så utrygg at jeg før vi forlot norsk mobilnett, faktisk koblet meg på 4G, for å skrive Bymiljøetaten en Mail. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk til parkeringen riktig, og ønsker verken bot eller borttauet bil. Dette vil bli litt nerver i hodet under hele turen.

Men det gjelder å ta problemene når de kommer. Vi hadde spist frokost, men ellers ingenting, denne dagen. Så Irina og jeg måtte ha mat. Olia ville heller ha litt søvn, hun, omsider. For henne var nervene i hodet at denne strabasiøse ferien vår, falt sammen med hjemmeeksamen hennes. Det er jo ikke noe særlig, når vi store deler av dagene befinner oss i bil, og på innleveringsdagen stort sett er i båt uten nettdekning.

Irina og jeg spiste på det som galles grand buffet, og slapp vel egentlig ganske billig fra det. Vi har betalt inn 250 kroner hver i mat på billetten, det var forutsetningen for å få reisen gratis, og på dette måltidet brukte vi vel litt over 400 kroner. For det vi fikk vi spise så mye vi ville, av forskjellige retter, slik det pleier å være på buffeter. Irina fikk til og med litt is og sjokolade etterpå, og jeg fikk kaffe.

Så var det bassenget. Det var hovedattraksjonen. En liten skuffelse var det at de hadde makstid, en time. Irina og jeg liker å være i basseng for alltid. En annen skuffelse var at det var lite vann å bade i. Sånn er det med skip, man må økonomisere med plassen. Så de hadde ikke prioritert noe basseng, men heller et par sklier som endte i vann i sklien, noen plaskevann og boblebad, og så en strøm av vann i sirkel. Det var her det var nærmest å kunne kalles bading. Så det var her Irina og jeg tilbrakte tiden, rundt og rundt i strømmene.

Det var så mye folk, hele tiden, så det var ikke så mye å få gjort. Irina fikk bare i begrenset grad vist frem badekunstene sine. Men hun var den klart yngste som holdt ut i disse forholdene, rundt og rundt i strømmen. Etter hvert lærte hun seg det lønnet seg å dukke under den lille fossen, og så var den grei også. Hun kan svømme, og prøvde litt, men det gikk alltid kort tid inntil hun krasjet i noe. Så den helt store opplevelsen ble det ikke. Men Irina likte det godt.

Etter badingen var klokken omlag seks, eller noe sånt. Vi fant til lekerommet, som ikke var så enormt, og Irina lekte litt der. Konemor Olia hadde knapt spist noen ting, denne dagen. Hun fant en restaurant med liksomitaliensk mat, like ved lekerommet, pasta og pizza. Der serverte de en anstendig Spaghetti bolognese, bedre enn carbonaraen i Sverige, og en grei pizza. Irina kom også og spiste litt med oss, før hun var tilbake i lekerommet igjen. Olia gikk ned på lugaren for å hvile.

Og sånn avsluttedes dagen vår, der på cruise. Etter å ha lekt en stund, gikk også Irina og jeg ned i lugaren. Irina virket ganske trøtt, og var straks på gråten ved minste motstand i lekerommet. Ulikt henne, og ikke bra. Jeg fikk de siste minuttene fri til å dra opp på soldekket i trettende etasje. Der var det ikke noe sol, selvfølgelig, men kaldt, mørkt og vind. Jeg så gjennom dagens gloseprogram på Anki, og tenkte at jeg nok kanskje ikke er i målgruppen for dette med cruise.

Jeg er litt fremmed, her.

Cruise til Kiel!

Jeg kjøpte en god sovepose fordi jeg og min fjellvenn får turen vår senere enn vanlig i år. På kjøpet fikk jeg cruisebillett for fire Oslo – Kiev.

Merkelig. Men vi snudde oss rundt, og bestilte.

For Olia er det en opplevelse, hun husker sine barndoms cruise på Krim, og Irina har alltid likt båt, og basseng. Jeg har alltid likt eventyr. Så da Olia gav klarsignal, gikk det raskt.

Det er en del praktiske problemer. Turen går fra Oslo, vi bor i Rogaland. Og vi har begrenset budsjett for å finansiere reisen, og eventuelle ekstra overnattinger. Olia trekker også tilbake klarsignalet sitt, om hun ser det blir dyrt.

Etter å ha tenkt litt, tenker vi å gjøre det sånn at vi kjører grytidlig hjemmefra, sånn at vi er i Oslo innen omtrent tolv. Så har vi bestilt parkeringsplass for de to døgnene, 440 kronene, og så reiser vi rett hjem når vi kommer tilbake. Ingen ekstra overnatting. Transport for alle i samme elbil.

Tilbudet var ikke ordentlig gratis. Det koster 250 kroner per mann. Men de pengene kan vi bruke på å kjøpe mat og drikke i skipet. Ombord er det dyrt, så Olia tenker å gjøre det på russisk vis, rikelig med matpakke. Men vi har altså 750 kroner å fordele ut på oss selv.

I Kiev kommer vi til å være fire timer, fra klokken 1000, til klokken 1400. Vi skulle gjerne vært der lenger, på bekostning av i skipet, men sånn er det. Olia har lyst å se Kiel, en by hun bare har hørt om, jeg har lyst å snakke tysk. I løpet av de fire timene bør vi også få i oss litt mat, et spisested Olia kan godta, altså ikke for dyrt.

Det var ikke mulig å reise i høstferien. Men høstferien er forskjellig i Oslo og her, så derfor får vi det til. Nå er det bare å planlegge ladestoppene på veien, og for Olia å tenke hva mat vi skal ha med (det kommer hun ikke til å tenke gjennom før hun lager den, og pakker den). Niende oktober skjer det. Irina og jeg – og Olia – kommer straks til å sette kursen mot båtens badeland.

Mellomspill i Frankfurt

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg på den kjappe turen vi gjorde til Frankfurt sentrum mens vi mellomlandet i byen. En rolig reise ble med det dramatisk, og vi var på nippet til å miste flyet da vi tok feil tog tilbake til flyplassen.

Reisen til Kiev var ikke ideell denne gangen, men var den beste vi kunne gå når vi på kjent vis bestilte litt for sent. Den gikk fra Sola til Gardermoen kl 1025 søndag formiddag. Min mor stilte som vanlig opp for å kjøre oss. Min kone Olia var som vanlig roligheten selv når reisen nærmet seg, og stresset burde komme. Hennes stress er dagen og dagene før.

Vi fløy greit til Oslo uten mat på flyet, og ventet de par timene vi skulle på Gardermoen. I Frankfurt var vi kl 1500, flyet videre skulle gå kl 2200. Jeg hadde undersøkt dette på forhånd, og funnet vi hadde god tid til en tur inn til sentrum. Så ville også Olia få se en tysk by for første gang.

Helt strømlinjeformet var det ikke å ta banen inn. Betalingsautomatene godtar ikke Visa-kort, og heller ikke store sedler som var det eneste minibanken på stedet hadde å tilby. Vi måtte kjøpe litt frukt i en slags butikk der, for å få veksel. Selv da fikk vi bare 20-sedler, som maskinen heller ikke aksepterte. Men da fikk Olia nok, og gikk og vekslet på manuelt vis.

Når billettene først var i hende gikk reisen inn til sentrum helt fint. Stoppet vårt er Hauptverche (tror jeg, men ble i tvil, det var noe sånt, Haupt-, og noe på V). Reisen inn tok noe sånt som 20 minutter.

Olia hadde utbytte av turen, og tok intet mindre enn 87 bilder. Hun var dog ikke imponert, «dette var som i Kiev», mente hun. Jeg som har vært i mange europeiske byer mente det var en erketypisk tysk by, gotiske kirker og gamle rådhus, og plasser med statuer og fontener rundt omkring, veldig typisk. Frankfurt skiller seg ut med at det også er finanssentrum, med flere høyblokker og nybygg.

Vi gikk rundt nokså på måfå. Jeg hadde et mål om at vi skulle komme oss til elven, krysse den, og gå langs bredden. Det klarte vi, over den vakreste broen til og med.

Det var kamp i EM mellom Tyskland og Slovakia mens vi var der, vi hørte brøl hver gang Tyskland laget mål. Langs bredden av elven satt de sløvt, de som ikke er interessert i fotball. Det var en varm dag, og flyklærne vi gikk i var ikke tilpasset forholdene.

Lille Irina vår hadde gøy med å mate gjessene som holder til der med Mariekjeks. Vi tok bilder av disse gjessene allerede før vi begynte å mate. Jeg var også interessert i å mate oss selv, men Olia var nådeløs. Her var alt for dyrt.

Jeg er dypt uenig, og skulle gjerne ofret pengene det kostet for litt tysk pølse og øl på et tradisjonelt utested. Ellers hadde vi bare maten fra Lufthansa å leve på, lille Ira hadde morsmelk. Men Olia går heller sulten enn å bruke det hun mener er for mye penger på mat, det har vårt ekteskap lært oss. Jeg jenker meg.

Så begynte det å nærme seg tiden å reise tilbake til flyplassen. Klokken var ti på åtte, kampen mellom Tyskland og Slovakia var slutt, flyet vårt gikk altså kl 2200. Jeg ville gjerne ha god tid på den enorme flyplassen Frankfurt er. Olia ville se en siste gate før vi reiste. Lille Ira ville gå opp og ned trapper og rulletrapper, en hobby vi ikke ante hun hadde.

Dermed endte det slik. Olia gikk ned gaten sin, jeg fintet Ira vekk fra trappene ved å tilby en statue (av David og hodet til Goliat) å klatre på.

Irina og jeg venter på toget til flyplassen i Frankfurt

Klokken var litt over ni da vi gikk ned til Hauptvache, eller hva det heter, uten helt å vite hvilken bane og hvilket tog vi skulle ta, annet enn at vi skulle til flyplassen. Den tyske oversiktligheten så vi lite til, dette var vanskelig å finne ut av. Og folkene vi spurte var bare moderat til hjelp. Mange av dem var turister, som vi.

Til slutt kom et tog, nr. 1, vi hev oss på, og Olia fikk i farten spurt en fyr som sa det var til flyplassen. Jeg fikk spurt en kar med koffert på samme tog, han visste ikke, han skulle ikke til flyplassen. Jeg hadde også sett dette toget hadde samme endestasjon som togene til flyplassen. Så vi slo oss til ro.

Vi slo oss til ro.

Olia snakket i vei om sine ting, blid og ubekymret. Om prisene på boliger de forskjellige stedene i byen. Hvor tyskerne bodde, det var mange i Frankfurt med en annen opprinnelse enn tysk. Om sammenligningen mellom Frankfurt og Kiev. Om en tysk venn i Norge, han er fra Frankfurt. Helt ubekymret.

Kl rundt halv ni kjørte vi forbi et digert fargeverk vi overhodet ikke kunne huske fra turen inn til byen. Turen skulle bare ta omlag 20 minutter, nå var det en halv time, og ingen antydning til flyplass. 

Olia var mer opptatt av at en dame med sykkel skulle få sitte, slik mistet vi enda en stasjon. Jeg fikk Olia til å spørre damen med sykkelen om dette var veien til flyplassen. Hun skjønte ikke spørsmålet, men det gjorde en annen et sete lenger unna. Han kunne fortelle oss at det var det IKKE.

Kalddusj.

I hodet svimlet tankene om overnatting i Frankfurt og nytt fly og hvor mye det ville koste. Det var halvannen time til flyet gikk, vi var en halv time på feil vei, og hadde ingen som helst unnskyldning. Vi måtte bare sette alt inn på å komme oss raskest mulig tilbake, og over på riktig tog.

Så var det å håpe vi raskt ville komme oss til riktig terminal i Frankfurt, og raskt gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Det så lite realistisk ut, jeg vurderte å skaffe oss en taxi, hvordan vi nå skulle få til det.

Herre min hatt så nervepirrende det var å løpe full fart i undergangen og over broer, for å komme oss over på andre siden før eventuelt neste tog kom. Så var det å håpe neste tog kom raskt. Vi kunne ingenting gjøre annet enn å vente, og være klare.

Toget kom, vi satte oss på. En ting talte til vår fordel, vi trengte ikke reise helt tilbake til stasjonen vi hadde reist fra. Hauptbahnhof – Hovedbanestasjonen – holdt lenge. Klokken var litt før ni i det vi gikk av der.

Nå tok vi ingen sjanser. Olia spurte togsjåføren hvor linjen til toget til flyplassen var. Fra vinduet svarte han hvor vi måtte gå, og vi løp. Jeg hadde allerede sjekket nøye plakaten for togene, og funnet hva vi hadde gjort feil. Vi spurte flere, for sikkerhets skyld. Det var ikke tog nummer 1, men 8 eller 9. Endestasjonen for disse tre togene var den samme. Men ruten bort dit var litt forskjellig. Nr 1 går altså ikke innom flyplassen.

Olia forsøkte å trøste med at kanskje flyet var forsinket, noe som var fullstendig urealistisk en finværsdag som denne. Vårt tog skulle komme i løpet av ti minutter.

Jeg regnet på det. Fra 20 minutter før avgang risikerer vi at gaten stenger, vi bør være der 2140. Alt under 20 minutter å løpe bort dit er et mirakel. Det var derfor kritisk vi var på flyplassen før halv ti, og ti på halv ti skulle vi ha gode sjanser. Senere ville være bortimot håpløst.

Det ventet oss en svært gledelig overraskelse, nesten utrolig. Reisen fra denne stasjonen var raskere, det stod opplyst vi ville være på flyplassen 2112. Da ville vi greie det.

Klokken 2111 stoppet toget og stod stille. Skjermen viste toget ville bli forsinket med ett minutt, men vi så det ville bli flere. Vi stod klare med Irina på armen, vognen hadde vi ikke.

Da toget stoppet, løp vi. Vi fant raskt vi var ved rett terminal, det hjalp veldig. Sikkerhetskontrollen gikk trengt, som vanlig, de hadde et veldig kult system med røntgten-fotografering, men det systemet taklet ikke barn som løp rundt, som Irina gjorde.

I passkontrollen måtte vi stå i kø, for automatisk visning fikser heller ikke barn. Deretter var vi fri til å løpe. B28 var gaten, helt i enden, husket jeg, fra tidligere reising med lignende løping.

Men nå trengte vi ikke løpe. Klokken var så vidt over halv ti, boarding var ikke engang begynt, vi hadde greid det, vi kunne gå vanlig bort til gate!

Og der kunne lille Ira endelig få se på flyene eller løpe rundt som hun ville, mens Olia og jeg vekslet på å gå på do. Det gikk enda en tid før vi kunne gå ombord, vi hadde antagelig rukket det hadde vi tatt det neste toget også, men det visste vi ikke mens det stod på, og det var mildt sagt stress.

Men det endte godt. Og da er det ekstra deilig å la freden senke seg mens man setter seg i flysetet. Man er på plass, flyet kan lette, man er med, men greide det.