Mellomspill i Frankfurt

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg på den kjappe turen vi gjorde til Frankfurt sentrum mens vi mellomlandet i byen. En rolig reise ble med det dramatisk, og vi var på nippet til å miste flyet da vi tok feil tog tilbake til flyplassen.

Reisen til Kiev var ikke ideell denne gangen, men var den beste vi kunne gå når vi på kjent vis bestilte litt for sent. Den gikk fra Sola til Gardermoen kl 1025 søndag formiddag. Min mor stilte som vanlig opp for å kjøre oss. Min kone Olia var som vanlig roligheten selv når reisen nærmet seg, og stresset burde komme. Hennes stress er dagen og dagene før.

Vi fløy greit til Oslo uten mat på flyet, og ventet de par timene vi skulle på Gardermoen. I Frankfurt var vi kl 1500, flyet videre skulle gå kl 2200. Jeg hadde undersøkt dette på forhånd, og funnet vi hadde god tid til en tur inn til sentrum. Så ville også Olia få se en tysk by for første gang.

Helt strømlinjeformet var det ikke å ta banen inn. Betalingsautomatene godtar ikke Visa-kort, og heller ikke store sedler som var det eneste minibanken på stedet hadde å tilby. Vi måtte kjøpe litt frukt i en slags butikk der, for å få veksel. Selv da fikk vi bare 20-sedler, som maskinen heller ikke aksepterte. Men da fikk Olia nok, og gikk og vekslet på manuelt vis.

Når billettene først var i hende gikk reisen inn til sentrum helt fint. Stoppet vårt er Hauptverche (tror jeg, men ble i tvil, det var noe sånt, Haupt-, og noe på V). Reisen inn tok noe sånt som 20 minutter.

Olia hadde utbytte av turen, og tok intet mindre enn 87 bilder. Hun var dog ikke imponert, «dette var som i Kiev», mente hun. Jeg som har vært i mange europeiske byer mente det var en erketypisk tysk by, gotiske kirker og gamle rådhus, og plasser med statuer og fontener rundt omkring, veldig typisk. Frankfurt skiller seg ut med at det også er finanssentrum, med flere høyblokker og nybygg.

Vi gikk rundt nokså på måfå. Jeg hadde et mål om at vi skulle komme oss til elven, krysse den, og gå langs bredden. Det klarte vi, over den vakreste broen til og med.

Det var kamp i EM mellom Tyskland og Slovakia mens vi var der, vi hørte brøl hver gang Tyskland laget mål. Langs bredden av elven satt de sløvt, de som ikke er interessert i fotball. Det var en varm dag, og flyklærne vi gikk i var ikke tilpasset forholdene.

Lille Irina vår hadde gøy med å mate gjessene som holder til der med Mariekjeks. Vi tok bilder av disse gjessene allerede før vi begynte å mate. Jeg var også interessert i å mate oss selv, men Olia var nådeløs. Her var alt for dyrt.

Jeg er dypt uenig, og skulle gjerne ofret pengene det kostet for litt tysk pølse og øl på et tradisjonelt utested. Ellers hadde vi bare maten fra Lufthansa å leve på, lille Ira hadde morsmelk. Men Olia går heller sulten enn å bruke det hun mener er for mye penger på mat, det har vårt ekteskap lært oss. Jeg jenker meg.

Så begynte det å nærme seg tiden å reise tilbake til flyplassen. Klokken var ti på åtte, kampen mellom Tyskland og Slovakia var slutt, flyet vårt gikk altså kl 2200. Jeg ville gjerne ha god tid på den enorme flyplassen Frankfurt er. Olia ville se en siste gate før vi reiste. Lille Ira ville gå opp og ned trapper og rulletrapper, en hobby vi ikke ante hun hadde.

Dermed endte det slik. Olia gikk ned gaten sin, jeg fintet Ira vekk fra trappene ved å tilby en statue (av David og hodet til Goliat) å klatre på.

Irina og jeg venter på toget til flyplassen i Frankfurt

Klokken var litt over ni da vi gikk ned til Hauptvache, eller hva det heter, uten helt å vite hvilken bane og hvilket tog vi skulle ta, annet enn at vi skulle til flyplassen. Den tyske oversiktligheten så vi lite til, dette var vanskelig å finne ut av. Og folkene vi spurte var bare moderat til hjelp. Mange av dem var turister, som vi.

Til slutt kom et tog, nr. 1, vi hev oss på, og Olia fikk i farten spurt en fyr som sa det var til flyplassen. Jeg fikk spurt en kar med koffert på samme tog, han visste ikke, han skulle ikke til flyplassen. Jeg hadde også sett dette toget hadde samme endestasjon som togene til flyplassen. Så vi slo oss til ro.

Vi slo oss til ro.

Olia snakket i vei om sine ting, blid og ubekymret. Om prisene på boliger de forskjellige stedene i byen. Hvor tyskerne bodde, det var mange i Frankfurt med en annen opprinnelse enn tysk. Om sammenligningen mellom Frankfurt og Kiev. Om en tysk venn i Norge, han er fra Frankfurt. Helt ubekymret.

Kl rundt halv ni kjørte vi forbi et digert fargeverk vi overhodet ikke kunne huske fra turen inn til byen. Turen skulle bare ta omlag 20 minutter, nå var det en halv time, og ingen antydning til flyplass. 

Olia var mer opptatt av at en dame med sykkel skulle få sitte, slik mistet vi enda en stasjon. Jeg fikk Olia til å spørre damen med sykkelen om dette var veien til flyplassen. Hun skjønte ikke spørsmålet, men det gjorde en annen et sete lenger unna. Han kunne fortelle oss at det var det IKKE.

Kalddusj.

I hodet svimlet tankene om overnatting i Frankfurt og nytt fly og hvor mye det ville koste. Det var halvannen time til flyet gikk, vi var en halv time på feil vei, og hadde ingen som helst unnskyldning. Vi måtte bare sette alt inn på å komme oss raskest mulig tilbake, og over på riktig tog.

Så var det å håpe vi raskt ville komme oss til riktig terminal i Frankfurt, og raskt gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Det så lite realistisk ut, jeg vurderte å skaffe oss en taxi, hvordan vi nå skulle få til det.

Herre min hatt så nervepirrende det var å løpe full fart i undergangen og over broer, for å komme oss over på andre siden før eventuelt neste tog kom. Så var det å håpe neste tog kom raskt. Vi kunne ingenting gjøre annet enn å vente, og være klare.

Toget kom, vi satte oss på. En ting talte til vår fordel, vi trengte ikke reise helt tilbake til stasjonen vi hadde reist fra. Hauptbahnhof – Hovedbanestasjonen – holdt lenge. Klokken var litt før ni i det vi gikk av der.

Nå tok vi ingen sjanser. Olia spurte togsjåføren hvor linjen til toget til flyplassen var. Fra vinduet svarte han hvor vi måtte gå, og vi løp. Jeg hadde allerede sjekket nøye plakaten for togene, og funnet hva vi hadde gjort feil. Vi spurte flere, for sikkerhets skyld. Det var ikke tog nummer 1, men 8 eller 9. Endestasjonen for disse tre togene var den samme. Men ruten bort dit var litt forskjellig. Nr 1 går altså ikke innom flyplassen.

Olia forsøkte å trøste med at kanskje flyet var forsinket, noe som var fullstendig urealistisk en finværsdag som denne. Vårt tog skulle komme i løpet av ti minutter.

Jeg regnet på det. Fra 20 minutter før avgang risikerer vi at gaten stenger, vi bør være der 2140. Alt under 20 minutter å løpe bort dit er et mirakel. Det var derfor kritisk vi var på flyplassen før halv ti, og ti på halv ti skulle vi ha gode sjanser. Senere ville være bortimot håpløst.

Det ventet oss en svært gledelig overraskelse, nesten utrolig. Reisen fra denne stasjonen var raskere, det stod opplyst vi ville være på flyplassen 2112. Da ville vi greie det.

Klokken 2111 stoppet toget og stod stille. Skjermen viste toget ville bli forsinket med ett minutt, men vi så det ville bli flere. Vi stod klare med Irina på armen, vognen hadde vi ikke.

Da toget stoppet, løp vi. Vi fant raskt vi var ved rett terminal, det hjalp veldig. Sikkerhetskontrollen gikk trengt, som vanlig, de hadde et veldig kult system med røntgten-fotografering, men det systemet taklet ikke barn som løp rundt, som Irina gjorde.

I passkontrollen måtte vi stå i kø, for automatisk visning fikser heller ikke barn. Deretter var vi fri til å løpe. B28 var gaten, helt i enden, husket jeg, fra tidligere reising med lignende løping.

Men nå trengte vi ikke løpe. Klokken var så vidt over halv ti, boarding var ikke engang begynt, vi hadde greid det, vi kunne gå vanlig bort til gate!

Og der kunne lille Ira endelig få se på flyene eller løpe rundt som hun ville, mens Olia og jeg vekslet på å gå på do. Det gikk enda en tid før vi kunne gå ombord, vi hadde antagelig rukket det hadde vi tatt det neste toget også, men det visste vi ikke mens det stod på, og det var mildt sagt stress.

Men det endte godt. Og da er det ekstra deilig å la freden senke seg mens man setter seg i flysetet. Man er på plass, flyet kan lette, man er med, men greide det.

Advertisements