Sommeren 2017

Så har vi funnet roen hjemme. I dag virket kaffemaskinen. Vi fikk lagt litt provosoriske planker i oppkjørselen – på uzbeksk vis – kalte kona det, artig ukorrekt, og vi fikk kjørt ut og handlet skikkelig med mat. Til middag laget hun en georgisk inspirert rett, med hint av Kiev, og vår lille Irina var sitt gamle jeg igjen, blid og fornøyd, og full av innfall. Det var i det hele tatt en god dag.

Men det kommer ikke opp mot sommerferien vi hadde. Den var makeløs. Jeg har skrevet rikelig om det allerede, med tema hvordan det har vært så barnevennlig, hvor lett det har vært for Irina å finne andre barn å utvikle seg med. Jeg har skrevet om alle mulighetene vi har hatt, alle strendene langs elven vi kan reise til, alle lekeplassene rundt omkring, Kievs fremragende transportsystem, med hyppige og billige avganger. Jeg har skrevet om all maten vi har spist, om ølet og kaffen. Det har vært for oss alle, Ira, Olia og meg.

Selvsagt har det sammenheng med at vi lever der nede på norske lønninger. Det gjør at alt vi benytter oss av, føles gratis. Vi hadde ikke oppført oss stort annerledes, om vi bare kunne forsyne oss av alle tilbudene. Leker, drikke og søtsaker til Irina koster 10 – 20 kroner, eller mindre, aktiviteter aldri mer enn en tier. Vi tre spiser helt utmerket for en hundrelapp. Vi lever billigere der nede, enn hjemme i Norge. Ganske atypisk for hvordan det pleier være på ferie.

Det har også sammenheng med at vi alle har hatt fri, og har kunnet gjøre som vi vil. Olia har hatt mange forpliktelser, men de er selvpålagt, og kan til en viss grad sammenlignes med mine «forpliktelser» med trening og gloselæring. Hun har ikke vært nødt til å kjøpe alle de tingene hun har kjøpt, styre sånn med å finne gode tilbud på nettet, reise langt for å hente dem. Hun har heller ikke vært nødt til å arbeide på datsjaen, selv om arbeidet hun har gjort der, vil gi oss gleder en gang i fremtiden. Dog skal det sies at vi har det så fint i Kiev, at vi strengt tatt ikke trenger noen datsja. Når det er sagt, er jeg veldig glad for at vi har én, og det er jeg som pleier være mest i mot de gangene det kommer opp om vi kanskje bare skal selge den. Her er det imidlertid Olia som bestemmer, jeg legger meg ikke så mye opp i det.

Kiev er en fantastisk by når man har fri og har penger. For de som bor der, og jobber der, gjennom hele året, er det selvfølgelig en helt annen historie. Det er svært krevende, lange arbeidsdager, lite lønn, og mye kreativitet for å få det til å gå rundt. De fleste skjuler det godt, hvor ille det står til. Kommer man uvitende til byen, kan man lett tro man kommer til en middels europeisk storby, med grei levestandard. Etter valutafallet har ukrainerne de laveste lønningene i Europa. Det føles så billig for oss nordmenn, fordi arbeidskraft i Ukraina praktisk talt ikke koster noen ting.

Desto mer bemerkelsesverdig er det at – stort sett – alle er så blide og imøtekommende. I hvert fall er de det med meg og Irina. For et skjønt barn som Irina, er det ikke så rart, og en eksotisk kar fra Norge, som har tatt seg bryet med å lære russisk, det vekker nysgjerrighet hos dem. Men de er hyggelige med oss lenge før de skjønner hvor vi er fra. Og med Olia pleier det altså å ende med utveksling av telefonnummer, eller annen kontaktinformasjon. Bak dette ligger det nok kanskje litt nysgjerrighet om det å utvandre til Europa, men også tror jeg litt nedarvede instinkter om at i en tøff verden gjelder det å ha kontakter som kan hjelpe når det kniper. Også Olia har dette instinktet. Hun har en gartner, en snekker, en altmuligmann, og med andre kvaliteter, også det at de bare er flinke til å bla-bla, som hun kaller det.

I Norge venter nå arbeidslivet, med forpliktelser om dagene. Det er et helt annet liv enn det vi lever der nede, men sammenligningen er litt urettferdig. Når vi er i Kiev har vi alltid fri, er alltid utømmelig rike, kan alltid gjøre som vi vil, og har ikke noen forpliktelser overfor noen. I Norge er vi i hverdagen, må tenke litt økonomisk, og har forpliktelser både her og der. Olia sa det på vei hjem, at vi gjør det lurt i å jobbe i Norge og feriere i Ukraina, altså reise fra høykostland til et lavkostland. Da hadde hun nettopp snakket med en venninne, som skulle feriere fra Ukraina til Italia, altså motsatt. Det er ganske annerledes.

Så vi er privilligerte med lange ferier, og gratis sted å bo i en by og en kultur vi kjenner veldig, veldig godt. Både Olia, Ira og jeg føler oss helt hjemme der borte, behersker språket og alle vanskeligheter og utfordringer Kiev har å by på, det er veldig lett for oss å få mye ut av det. Og selv om det er dumt at ferien er slutt, tiden går, vi blir eldre og barn vokser opp (som en innfødt så flott formulerte det), så vet vi at vi benyttet tiden vi hadde der nede helt maksimalt. Og minnene er også tatt vare på, gjennom utallige bilder, gode samtaler, og til og med denne bloggen.

Takk.

Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.

Siste dag i Kiev, sommeren 2017

I morgen går flyet vårt klokken 0625. Jeg sitter på kjøkkenet med en tallerken plov, kona er inne på rommet og får seg litt hvile, babusjka er ute på lekeplassen med den lille. Det er vår siste dag i Kiev for nå, siste dag av en fantastisk og varig sommerferie.

Jeg har forsøkt å utnytte også den siste dagen til det maksimale. Tidlig i morges var jeg oppe, og toppet treningssommeren med 500 repetisjoner i Hydropark. Jeg fikk også slått av en prat, med han jeg selv tok kontakt med, han som hadde en t-skjorte med teksten «LIVREDDER» på. Nå spurte han meg når jeg skulle reise hjem, hvordan jeg trener, og litt sånn generelt. Ganske koselig, selvsagt, men akkurat på treningsfeltet liker jeg meg litt inkognito. Derfor lukker jeg meg også ofte inne med øretelefoner, og foredrag.

På vei hjem var det som vanlig innom for en espresso eller cappuccino på kaffestedet. Også der blir jeg kjent igjen, også der vet de at jeg reiser i morgen. Selv om jeg fikk gjort mye denne morgenen, jaget jeg på, slik at jeg var hjemme ikke så lenge etter ti. Der var det frokost, pizzarester og kyllingvinger.

Og så var det å irritere seg med flybilletten. Lufthansa har som så mange andre flyselskap muligheten for å sjekke inn på forhånd, men det er en tidkrevende prosess, der man på skrive fullt av tall og data fra passet, og flere ganger har jeg erfart at vi må sjekke inn på nytt på flyplassen uansett. Man sparer ikke noe særlig med tid på det, snarere så sløser man med tiden. Men vi fikk nå sikret oss plasser ved siden av hverandre på alle tre reiser hjem, via München og Köbenhavn, og blir det oppfylt, er alt greit.

Siste dag var det ikke tvil hos meg, jeg ville til stranden, venstre bredd, på høyre side. Det jeg skriver heter «Berezniaky». Navnet har jeg funnet på Google maps, det skal være ganske riktig, men Olia skjønner meg aldri når jeg sier det, og må alltid rette meg. Hva hun sier i stedet, klarer jeg ikke å huske. Det var også litt ergerelig, da en kanskje litt for innpåsliten mann på bussholdeplassen ville vite hvor vi skulle hen. Jeg visste at jeg nå kom til å avsløre meg som utlending, og i lommene var det lettstjelte mobiler og rikelig med kontanter. For mange, mange år siden, da jeg virkelig var turist her i Kiev, var det noen som brukte dette trikset, spurte meg om et sted jeg ikke kunne forklare, og så forsøkte de å lure meg for penger. Det er for øvrig den eneste gangen jeg har vært utsatt for noe sånt, her nede, alle de årene og gangene jeg har vært her. Kiev er en trygg by.

Nå skal vi altså snart forlate den. Buss nummer 118 var som vanlig godt full, men med et lite barn får jeg alltid sitteplass. Jeg satt og tviholdt på lommene mine, kortbuksen var ikke egnet for alt jeg hadde med, og jeg var veldig glad da vi omsider kunne forlate bussen, og gå ut. Så skulle det være trygt. Vi gikk bort til stranden, Irina og jeg, og badet i vei. Det var ikke så mange som var der ennå, bare en liten håndfull, og vi hadde det meste for oss selv. Irina opererte i den lille baderingen sin, den på hennes størrelse, jeg kastet, slengte og snurret henne rundt omkring. Hun er fullstendig uredd, med på alt, elsker det.

Og hun kjenner stranden og området, vet hvor hun vil finne det hun vil ha. Hun løper bort til kioskkafeen i hjørnet, der har de slikkepinner. Så får hun det, jeg en øl. Begge er fornøyde. Etterpå kaster hun pinnen i søpla, slik hun har lært, og sier selv hun er flink, noe hun har rett. Så er det mer bading, før det blir is og øl, nå i kiosken jeg liker best, med verten jeg har sånn sympati for. Denne gangen sover han, bak solbrillene sine, jeg mistenker han har et eller annet han holder på med om nettene. For han har sittet slik før også.

Irina får seg en liten runde på trampolinen, før vi spiser lunsj. Det går raskt, det er ikke så gøy å hoppe alene. Til lunsjen må hun overtales, hun ville nok hoppe mer på trampolinen, eller prøve lekebilene. Men businesslunsjen på Kvartal varer frem til klokken fire, nå er den litt over halv, så det er på tide å slå til. Tre retter med suppe, salat og kjøttkaker med potetmos, kommer på 94 hryvnaer, litt over 30 kroner. Da er drikke med, øl til meg, en kompott inkludert i businesslunsjen. Det er blant det billigste å oppdrive her i Kiev, men smaken er ikke mer enn grei. Det holder lenge.

Vår kjære kone og mor, Olia, skulle jo også ha vært med oss. Vi skilte lag med henne tidligere på dagen, på bussholdeplassen, hun hadde som vanlig et annet ærende. Hun sa det skulle ta en time, omtrent, nå hadde det gått flere. Kom hun ikke snart?

Jeg syntes det var varmt i solen. Kiev forsynte oss med 27 grader denne siste dagen vår, mange vil kanskje kalle det perfekt sommervarme, men jeg trenger avkjøling når det blir så varmt. Jeg vil bade mer. Irina, derimot, er litt vanskelig å lokke med seg. Det tar lang tid å få henne med de par hundre meterne tilbake til stranden. Hun bruker lang tid, på å sitte på en stol, løpe rundt ei enda mindre jente, og i det hele tatt. Til slutt må jeg løfte henne opp, ta henne med.

Jeg kjøper en is, en Monaco, den beste isen som er her nede. Og Irina får seg enda en runde på trampolinen. Nå med en vilter guttunge moren ikke klarer å få kontroll på. Vår mor, Olia, har i mellomtiden sendt meg melding, hun lurer på hvor vi er. Nå som jeg skriver dette er alle misforståelser oppklart, der og da skrev jeg батут, «trampolinen», på russisk, usikker på om jeg hadde stavet det feil. Ellers skulle det være idiotsikkert. Det er bare en trampoline i området.

Irina hoppet seg ferdig, Olia kom ikke. Vi gikk ned på stranden, Olia ville ha oss til bussholdeplassen. Men på stranden traff vi Varja, vår gamle venninne, og bestemoren. De var glade for å se oss, og vi dem. Varja visste at dette var vår siste dag, og spurte oss om det virkelig var det, begge var vi enige om at det var dumt. Så var de å bade og å ha det gøy, jeg kastet og slepte dem rundt slik jeg har for vane, både Irina og Varja ville bare gjøre det mer, mer.

Deretter var det å leke litt i sanden. Det er min time på døgnet nå, når solen er i ferd meg å gå ned, lyset kommer på skrått. Det er vakkert, og ikke lenger så varmt. Irina og Varja krangler litt om baderingen, det er det litt bortskjemte trekket ved Irina som kommer til uttrykk igjen. Hun vil ikke gi fra seg baderingen som ikke er hennes. Og Varja er så snill at hun krever den ikke, bruker ikke makt, selv om hun er fem år eldre. Det er jeg som bruker makt, og gir ringen til den som skal ha den. Dermed begynner Irina å gråte, og babusjka til Varja forbarmer seg, og får Varja til å levere ringen til Irina igjen. Jeg sier hun er altfor snill, og omtrent her er det Olia kommer og vil ha oss alle sammen hjem.

Det ble med andre ord en litt abrupt avslutning på det hele. Olia hadde insistert på at vi skulle komme til hennes bussholdeplass, den smsen hadde ikke jeg rukket å svare på, jeg måtte jo også holde øye på ungene i vannet. Det var litt dumt det skulle ende slik, rakk jeg å si til babusjka, før jeg halset etter Olia i bare badebuksen. Er det noen jeg skulle ønske leste bloggen min, så er det Varja og bestemoren, slik at de fikk sett forklaringen på det litt merkelige opptrinnet. Det har også å gjøre med at Olia alltid er litt anspent dagen før vi skal ut og fly, og nå var det jo en veldig tidlig avreise. Hun ville nok ha oss hjem, mens jeg, som vanlig i min stil, tenkte at det ikke er så farlig. Siste dag skal nytes til fulle.

Vi tok buss 55 sammen hjem. Olia gikk et stykke før Irina og meg, Irina somler jo alltid litt, og på lekeplassen utenfor blokken var det denne virkelig, virkelig fullt av unger. Olia var fornøyd med at dette var i skyggen, og ikke den sterke solen, og at vi var i nærheten. Jeg ville heller tilbrakt de siste timene på stranden og badet, nå satt jeg her med alle disse ungene. Olia hadde gått opp på rommet for å få seg litt søvn.

Snart kom imidlertid babusjka, og sendte meg også opp på rommet, slik at også jeg kunne slappe av, og spise og hvile meg. Irina var ute og lekte, og hadde det ellevillt. Olia og jeg fikk oppklart hva som hadde hendt, og hva hver av oss hadde tenkt. Resten av kvelden brukte hun til å pakke kofferter, hun lar ikke meg slippe til med det, og det gjør at hun også har full kontroll på hva vi har med opp og ned. Normalt får jeg en sekk med håndbagasje å pakke mine ting oppi, nå la hun beslag på også den. Jeg kunne bare etterpå presse inn det aller nødvendigste av mitt, resten må ligge igjen i Kiev, til neste gang vi er her. Det blir forhåpentligvis ikke så lenge til. Jeg har et håp om at det blir allerede til høsten, Olia snakker litt om påske, og neste sommer er vi her helt sikkert. Så får vi se.

Det ble et litt ufrivillig avbrudd på deler av dagen, jeg skulle gjerne vært på stranden lenger, og badet mer. Men når alt kommer til alt, er det eneste som er ordentlig dumt, at vi ikke fikk tatt ordentlig farvel med Varja og familien hennes. Det var veldig kjekt med dem. Om det var noen jeg gjerne skulle ønske leste denne bloggen, så var det de. Jeg skulle gjerne likt å forklare dem hva som skjedde, og at alt er greit. Det er synd mitt forklaringsbehov ikke blir oppfylt når det gjelder dette, og at vi etterlot dem i en uro det ikke var noen grunn til. Men de er fra Kiev, og vant med det, så de greier seg nok. Dessuten fikk hun ønsket meg vsevovo dobrovo, alt godt, da vi gikk. Jeg ønsker henne det samme, og alle de andre vi møtte og ikke møtte i Kiev.

Siste dager i Kiev for sommeren 2017

Jeg er blitt glad i denne byen. Det er så mange steder jeg kan sitte, og se utover, så mange ting jeg kan gjøre, så mange steder jeg kan være. Jeg kommer til å savne den nå når jeg snart reiser hjem. Denne ferien her, skulle jeg gjerne latt fortsette.

Det er ikke uvanlig å være familie fra to kulturer lenger, men jeg føler kanskje likevel det er noe spesielt med oss, siden vi så til de grader tilhører begge. Vi lever som to liv, det ene her i Kiev, i feriene, og når vi har anledning, det andre i Norge. Her nede er alt russisk, ting vi gjør, temaene vi snakker om, alt er liksom ganske atskilt det som gjelder i Norge.

For lille Irina har det vært fantastisk. Overalt kommer hun i kontakt med barn i alle aldre, og må lære seg språk og sosiale relasjoner på en måte hun ikke har sjanse til i Norge. Der er det rett og slett ikke så mange barn ute, og det er heller ikke så vanlig at du kommer i så god kontakt med en annen, at du har en lekekamerat for en kveld. Noen av barna og folkene her, treffer Irina igjen og igjen. Og så er det veldig spesielt for meg, som har strevd meg til å lære russisk som fremmedspråk, se mitt barn simpelthen plukke det opp.

Nå skal det bli spennende å se henne få fart på norsken også.

Resten kommer…

 

Lavere temperaturer når ferien går mot slutten

Det er rart med det, her i Kiev, når temperaturen først faller, gjør den det gjerne med 10-15 grader, og i stedet for sol, får vi regn. I sentrum gikk folk i langbukser og jakker i dag, på strendene var det tomt, kunne vi se. Irina, Olia og jeg hadde også vår tur ned til byen, sentrert rundt at Olia skulle kjøpe noen blomster og gå til tannlegen. Mens Olia var og fikk sine tenner behandlet, reiste Irina og jeg hjem for en tidlig – og endelig kjølig – kveld.

I går var siste søndagen i sommerkiev for i år. Som alltid denne sommeren, og stort sett den forrige, reiste vi over til venstre bredd, og området jeg nå vet heter Rusanivka. Det er et sted som passer for søndagsidyll, til å gå og tasse langs promenaden, sløve på stranden, bade, og kjøpe kaffe og leskende drikke i noen av utsalgene som er satt opp. Søndager er det også et orkester som spiller opp, med et par av de lokale ivrig dansende. Søndager hører jeg hjemme her.

Vi reiste et stopp lenger enn vanlig denne søndagen. Jeg har etter 8 års intens bruk omsider slitt hull på sandalene jeg kjøpte på Krim etter vi giftet oss, det soleklart mest brukte fottøyet jeg har hatt, vil jeg tro, men nå må jeg altså finne nye. Der på venstre side av Dnjepr, over Patona-broen, har de billig utsalg, marked, vil vi vel kanskje kalle det. Fullt av boder med all slags ting, og billigere enn andre steder i byen. Vi fant ikke sandaler i rett størrelse, det var virkelig størrelse 41 som dominerte, alt virket til å være 41, og det var heller ikke en type som kunne matche de jeg hadde. Likevel syntes selv jeg det var interessant å gå der, mellom bodene, og vi kjøpte en rekke med ting, helst til Irina. Jeg også kjøpte, en badering.

Så var det å gå over broen litt lenger oppe i kanalen, kanalen som heter Rusanivka, og har gitt navn til området, slik at vi kom liksom litt på oppsiden. Der var det en lekeplass vi ikke har sett før, malt i pastellfarger, liksom en lekeplass for jenter. Der løp Irina bort, og lekte en liten halvtime, eller så. Olia og jeg daffet oss i skyggen.

Deretter var det ned til den lille vika vi pleier å bade ved. Her er vannet litt ekstra varmt, siden det ikke er så stor gjennomstrømming, og solen får varmet det godt opp på solrike dager. Denne dagen skulle det ikke være nødvendig, riktignok, med et par og tredve grader i skyggen, er det bare bra vannet er litt kjølig. Irina koste seg i den nye baderingen, og jeg kunne slenge henne omkring slik jeg pleier.

Neste post på programmet er lekeplassen like ved, der Irina har lagt sin elsk på den lille barnekarusselen. Hun liker seg også godt borte i sportsapparatene lenger borte, selv om disse er for voksne. Denne gangen falt hun ned fra det ene, uten at det gav henne grunn til å gråte noe særlig. Jeg stod og passet på, at hun ikke skulle falle, men jeg holdt også øye på ei lita jenta som prøvde seg på et annet apparat, uten at det var noen foreldre i nærheten. Jeg syntes dette så skummelt ut. Og i det jeg vurderte om jeg skulle spørre henne om hun trengte hjelp, falt vår egen Irina rett ned i bakken. Det var å skrubbe vekk sand og graps, sjekke at tenner og alt var på plass, så var det videre i mer aktivitet.

Den foregikk borte på restauranten Pesto. Så varmt som det er, er alle restauranter og steder med aircondition velkomne, og denne restauranten har også et lekerom for barn. Da får det heller stå seg at maten ikke holder italiensk kvalitet, selv om det er italiensk den gir seg ut for å være. Jeg bestiller øl og spaghetti carbonara, Olia melon og en hamburger og franske, det var visst mer i denne restaurantens ånd, og Irina var som alltid ellevill i lekerommet.

Vi reiste tidligere hjem enn vi pleier, klokken var sikkert mellom seks og sju, jeg er ikke sikker. Jeg hadde noe jeg gjerne skulle ha gjort, og trengte datamaskinen for å få det til, så den tok jeg med meg til en av kaffebarene i nærheten. Med aircondition. Olia fikk sin blabla med moren sin, og Irina fikk lekt med Tasia og de andre barna på lekeplassen.

Det var en varm dag, en fredelig dag, en dag som de fleste andre her i Kiev, og akkurat som vi vil ha dem. Det eneste vi kunne ønske, er litt kjøligere, noe vi har fått oppfylt i dag, til overmål.

Endelig en heldag med Olia igjen!

I går fikk vi endelig med oss Olia hele dagen.

Etter morgentreningen min, kaffe og gloser på kaffestedet, var det frokost med (innkjøpt) pizza og (hjemmelaget) plov. Som vanlig var det nok til å holde gjennom dagen, og som vanlig fikk jeg lest noen sider i avisen og sett gjennom noen nyheter.

Deretter var det ut, ut i varmen. Irina og jeg gikk først, ut på lekeplassen like utenfor, der Tasia og vennene hennes allerede var og lekte. Etter en stund kom Olia, og så var det å sette seg på bussholdeplassen over gaten, for å vente på nummer 118. Det var ennå ganske tidlig, før to, så vi hadde utsikter til en heldag under Kievs varme augustsol. Mellom 30 og 35 grader er sånn man har det mange av jordens varme steder, Thailand, Spania, det er bare å sjekke selv. En nabo som pleier å reise til Thailand, sier det er rundt 35 grader der borte, og at det er så varmt at alt sopper opp, og folk holder seg inne. I hvert fall i det området han er.

Vi gikk i alle fall ut. Lørdag er for meg egentlig Hydropark, jeg vil helst dit, men jeg innretter meg etter min kjære familie, så det ble Berezniaky, på venstre bredd. Det er av stedene vi er det som er minst beskyttet av solen. Stranden ligger åpen, og det er høyst begrenset med trær og andre ting som gir skygge.

Jeg fikk lokket med meg Olia på en litt annen rute bort til stranden. Det er bare noen hundre meter, så graden av en annen rute er høyst begrenset, på baksiden, i stedet for på forsiden av blokkene. Jeg hadde en idé om at det skulle være mer skygge der.

Det var det. Og det var også en lekeplass, slik at vi med Irina ble oppholdt en liten time. Det var bare bra, for lekeplassen lå i skyggen, og det er strengt tatt fint å vente litt før vi blotter oss for solen på stranden. Irina fikk også litt leketrening, med noen litt eldre barn. Han ene gutten hadde et par lekepistoler moren ville ha inn da Irina kom, hun la dem i sekken sin, gutten var lydig og gav henne dem. Og for første gang i sitt liv brukte Irina den korrekte høflighetsfromen: mozjno mnje pistolet? – Kan jeg få pistolen?

Jeg forklarte glad det var første gang Irina hadde brukt denne vendingen, og det var kanskje rart for moren å høre min russisk som er akkurat nok til å avsløre at jeg nok ikke er herfra, og likvel snakke om hvor bra det er Irina nå snakker korrekt. Olia hadde stukket av for å kjøpe kaffe og is. Da hun kom tilbake, hadde hun leker også for Irina å låne bort. Olia kjøper leire, eller plastelin, som forbruksvare, og lar barna leke med den også utendørs. Mens barna lekte, satte Olia og jeg oss på en betongblokk lenger borte (alle benkene stod utsatt i solen), drakk kaffen og spiste isen.

På stranden var den ene babusjka til Varja, men ikke Varja selv. Det er ei jente Irina har fått god kontakt med, hun snakker alltid om Varja når vi kommer mot denne stranda. Varja er veldig snill med henne, og lar henne få låne baderingen sin. Til gjengjeld får Varja være med Irina og meg å leke, og bli kastet rundt i vannet på måter hun nok ikke er helt vant med. Bestemoren fortalte meg at Varja var med faren i dag, i byen.

Så Irina fikk bade selv. Olia hadde kjøpt badering til henne, den tredje, etter at vi har glemt igjen de to første. Denne tredje var i barnestørrelse, noe jeg nok vil mene ikke er riktig for et villdyr som Irina. Jeg pleier å kaste henne opp i luften med baderingen på. Med denne lille baderingen kom hun under vann da hun falt ned igjen, slik at det blir ubehagelig for henne. Med en stor badering, lander hun liksom på overflaten, og får bare skvulpet vann over hodet og ansiktet.

En hoven drittsekk kommer inn mot stranda i en diger båt. Olia går ut av seg selv i sånne situasjoner, og tar et ansvar som forbløffer meg. Det er selvfølgelig ikke riktig å drive inn i en svær strand mot en strand der mange bader, også barn, og Olia går rett i strupen på han j**n som sitter i båten, og spør om han ikke er riktig klok? Jeg prøver å få Olia fra det, det er ikke verdt det. Men da idioten snur, og skal ut igjen, skjønner jeg at det er helt riktig av Olia, og at vi alle på stranden burde hindret denne hjernetømte bleien å komme inn på stranden med båtn sin. Han snur, og kjører ut igjen, med motoren på. Olia leder an i å få barna vekk, og det er flere som nå skriker og hyler litt. En mann som svømmer skriker og skvetter vann på båten, tydelig sint, men det får bare båtføreren til å sette opp farten.

I siviliserte land ville sånne folk som dette blitt anmeldt. Men Ukraina er som det er, det er nytteløst å anmelde folk med penger. De er vant med å ta seg til rette, og slippe unna med det.

Vi kan ikke la det ødelegge dagen vår. Vi bader flere ganger. Kjøper is, øl, slikkepinne. Alt som hører med. Verten min i boden er tom for vekslepenger denne dagen, hvor herlig at det ennå finnes land i Europa man går tom for vekslepenger, la nå ikke alt være så forbasket korrekt og i orden hele tiden. Jeg løper tilbake med hundrelappen jeg hadde med, og finner 25 griven som ølet koster, og får det kjøpt. Irina leker ofte i sanden, det er ikke så mange barn å leke med for henne denne dagen. Men hun ser ikke ut til å være særlig brydd over det.

Når Olia er med, så er vi ikke så lenge på stranden som vi ellers pleier å være. Hun blir utålmodig først. Hun bader ikke så mye som oss andre, enda hun er gammel mestersvømmer og elsker vann, men hun ligger helst på stranden og leser eller bare slapper av. Etter en stund vil hun videre. Det er greit for oss også. Klokken nærmer seg seks, eller fem, hva vet vel jeg om hva klokken var? I hvert fall lanserer jeg planen om å ta buss til Livoberezjna, metrostasjonen, og så derfra reise videre til Universitetet (metrostoppet), hvorfra vi kan gå og spise på en bedre georgisk restaurant. Olia er helt med på det.

På veien er det litt trampoline og lekebiler for Irina, det hører med. Han som styrer med disse lekebilen og trampolinen, har gode inntekter i oss. Stort sett sitter han med nesa i mobiltelefonen. De sjeldne gangene noen vil ha tjenstene hans, våkner han opp, får betalingen, og forsvinner i mobilen igjen. Antagelig er det ikke han som eier verken trampolinen eller bilene, men han får noen slanter for å sitte der hele dagen, og passe på. Irina kommer borti gassen i en bil hun sitter i, og vi betaler en tier for at hun får trille litt.

Så er det videre på nye eventyr. Vi hopper på buss 108 langs veien til Levoberezjdna, metrostasjonen, og reiser 5 stopp til universitet, hvor vi går av for å spise på byens beste georgiske restaurant. Denne er det litt klasse over, den har en plakat med premie over å være topp ti i Kiev, i en viss kategor, og det er også typisk at når vi kommer, blir vi alltid spurt om vi har bestilt bord. Vi er ikke typene til å planlegge nok til å bestille bord på forhånd, vi pleier å se hvor dagen bringer oss, og det har vel ennå ikke hendt at vi har kommet til en restaurant der vi har blitt avvist, fordi det ikke er noen ledig plass. Heller ikke nå.

Irina er litt grinete, men hun får roet seg når maten kommer. Olia har tatt seg av bestillingen, en spennende kjøttrett og stekte poteter til meg, en slags suppe til seg selv og Irina. Irina spiser av potetene også. Og jeg spiser som vanlig alt sammen til slutt, alt som er igjen. Det er en praktrestaurant, men vi får likevel spist og drukket alle tre for rundt hundrelappen. Vi kan jo glede oss over at det er så billig, men vi kan også tenke en tanke til, og det er at det skyldes at lønningene er så lave her nede. Det er en urettferdig verden vi lever i, og vi er på toppen.

Når vi er i dette området, vil Irina alltid til Park Sjevtsjenko. Den kjenner hun igjen.

Høydepunkter av varme

Jeg leser i nyhetene at varmen vi opplever her i Kiev blir overgått i Europa lenger vest, der det i Italia har vært over 40 grader flere steder. Dette er unormalt, mens det her i Kiev er vanlig at det blir godt over 30 grader i august. Sånn husker jeg det hvert år. I dag morges var det 27 grader før klokken sju, noe som må kalles ganske spesielt, men en tordenbyge og litt kraftig regn gjorde at temperaturen var sunket til 24 da jeg gikk hjem fra Hydropark sånn litt over ni.

Gradestokken vi har der vi bor er plassert på balkongen, i solsteiken, så den er det ikke mye hjelp i. Jeg følger temperaturene på iPhone, der det pleier å stå 33 og 34 disse dagene, men de som bor her og følger andre målinger, snakker om 37 og 38. I alle fall er det varmere enn jeg setter pris på.

Etter at vi hadde vært hos tannlegen med meg torsdag, bar det rett over til venstre bredd og det som skulle være svalende bading. Buss nummer 118 kom med en gang, og Irina trakk oss med til venstre med en gang vi forlot bussen. Altså til Rusanivka, ikke Berezniaky, som jeg egentlig hadde tenkt. Årsaken var at hun hadde lyst på lekerommet i den liksomitalienske restauranten Pesto, det lekerommet har åpenbart gjort inntrykk på henne.

Resten kommer…