Trøblete flytur fra Kiev til Athen

Egentlig tenkte jeg dette skulle bli en oppsummeringspost, der jeg skrev om hvordan det har vært å være i Kiev om høsten, hvordan det er kaldere, og færre barn på lekeplassen, og hvordan jeg er veldig, veldig glad i denne byen, om det er veldig mange ting som frustrerer meg med landet som nå har den. Jeg tenkte på det, da jeg satt i taxien, med de elendige betongblokkene så langt øyet ser, og så føler jeg meg helt merkelig hjemme her. Høsten i Kiev var også vakker, med alle løvtrærne, på noen måter er denne storbyen mer landlig enn tettstedet mitt i Sandnes, der rekkehusene og de moderne leilighetene overtar hver flekk av natur, og man bare lar striglete parker og stier være igjen. Her er det ennå store områder med løvtrær, midt i betongjungelen, og de viser seg nå i alle høstens farger. Jeg er veldig glad jeg var her i høst, og selv om kona synes det er dyrt, vil jeg gjerne reise dit igjen.

Sånne ting satt jeg og tenkte i taxien. Frokosten hadde vært god, rikelig med plov, og ølet jeg hadde igjen, og egentlig med ikke så aller verst god tid. Vi hadde tingene under kontroll. Taxien var også avtalt å koste 200 hryvnaer, under halvparten av hva det kostet da jeg sørget for den selv, for halvannen uke siden da jeg kom. Taxisjåføren kjørte også rolig og behersket, og kom ikke til å krasje. Da vi kjørte forbi der vi krasjet i sommer, sjåføren vår sovnet, så fikk jeg se hvordan det så ut i dagslys. Betongveggen vi kjørte i var en del av en støttevegg for en bilvei i forbindelse med flyplassen, den var veldig kort. Litt lenger borte var et grønt blikkgjerde, der det nå på formiddagen stod biler parkert. Der hadde det vært verre å krasje i motorveifart.

Jeg er naturlig nok veldig oppmerksom, akkurat her, så da sjåføren nøler litt og ser ut til å kjøre til den nedre delen av flyplassen, er jeg oppmerksom, og får vippet han opp. Det mest presserende for meg er at jeg må kolossalt på do, som så ofte før i disse taxiturene, etter en frokost med godt øl, og lite toalett. Borispol er en av flyplassene i verden der det er sikkerhetskontroll for å komme inn, man sender koffertene gjennom en skanner, og går selv også gjennom en, men mye mindre omstendelig enn sikkerhetskontrollen for å håndbagasjen og å komme inn i flyet. Dog er det kø, og det blir kritisk med tanke på toalettet mitt, forbaskede greier.

Først etter at det er unnagjort, kan jeg begynne å konsentrere meg om flyet mitt. Det var litt problemer på morgenen, med å finne billetten på Mail. Den kom liksom i to omganger, først uten å være betalt, og så, betalt. Selskapet var også ganske sjeldent, Flysiesta, og på toppen av det hele ble den ene mailen slettet, ved hjelp av min nye, fine iPad, der alt er så enkelt, og av og til litt for enkelt. Men jeg hadde bekreftelsen, og reisetidspunktet, 1230. På det tidspunktet var det imidlertid ikke satt opp noe fly til Athen. Nærmeste var 1240 til Tessaloniki.

Jeg tenkte raskt, og skjønte øyeblikkelig hva som var skjedd. Kiev har to flyplasser. Dette er et billigselskap, ergo antageligvis billigflyplassen. Jeg sjekket billetten, eller bekreftelsen, og ganske riktig, der stod det IEV, ikke BOR (Borispol). Jeg dobbeltsjekket på Google, og fant at dette ganske riktig var Kievs internasjonale flyplass.

Dermed var jeg i hastverk.

Jeg løp ned til etasjen under, der jeg visste ankomsthallen var, og taxiene på vei bort fra flyplassen kjørte. Der fant jeg raskt noen som ordnet med taxiturer, eller «dealet», som man sier på moderne, og jeg fikk dealet meg til en pris på 400 griven. Jeg var desperat. De foreslo 500, jeg visste det var latterlig mye, og foreslo 300, også en god pris. Det ville de ikke gå med på, og så sa jeg 400, og da var det greit. Dobbelt så dyrt, altså, som jeg hadde kommet hit for.

Taxisjåføren var ei jente, veldig uvanlig her nede, og det sa jeg til henne. Hun merket jeg var stresset, og beroliget meg med at alt kom til å gå helt fint. Klokken var litt over elleve, mitt fly går 1230, turen skulle ta omlag 25 minutter. Det er Olias 15 minutter tidligere taxi som reddet meg, jeg ville reise 1030, hun 1015. Det ekstra kvarteret er nå gull verdt. Det samme er de 1000 hryvnaene hun gav meg, i smått og stort, så jeg skulle ha nøyaktig beløp uansett hva som skjedde.

Den andre flyplassen ligger omtrent inni byen. Det hadde tatt et kvarter å reise dit fra der vi bor, vi kjørte jo gjennom byen på ny for å komme dit. Hun sa innsjekkingen stengte 45 minutter før, vi kom 1137. Så da var det 8 minutt. Først måtte jeg på do, selvfølgelig, og så var det å sjekke inn. Det gikk cool, som de sier på engelsk, det vanskeligste så ut til å være at passet hadde Norge på bokmål og nynorsk, han bak skranken måtte ha litt ekstra hjelp for det, eller for noe annet. En liten flyplass som dette er sikkerhetskontrollen ingenting, og vips! Så var jeg igjennom det hele.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke tid på nettet og orientere meg, der på hovedflyplassen i Kiev. Det var jo noen viktige ting å gjøre, for eksempel finne ut ordentlig hvor hotellet mitt var, og å lese gjennom noen dokumenter vi skal ha forberedt, men det fikk alt sammen fare. På flyet så jeg dokumentarfilm om den amerikanske borgerkrig – noe helt annet. Og pussig nok fikk vi servert mat, selv om flyturen kostet hundrelapper, og varte to timer. Maten var plov, det samme som jeg hadde spist til frokost, og som jeg hadde fått rikelig av i niste.

Fra Athen vil det ikke bli noe blogging, men jeg må si det var herlig å komme frem. Jeg er jo antikkhistoriker, har vært her mange ganger, og det var noe eget å se sjøen og landskapet her igjen. Det var også greit å komme til sommervarmen, og litt idyll, etter mye Øst-Europa i Kiev og Vilnius. I Athen gjorde jeg også noe feil, kjøpte billett til metro, men havnet på torget, og måtte skifte og styre litt for å komme meg til hotellet. Ulikt i Kiev er det ikke bare å koble seg til nettet overalt. Selv steder som tilbyr nett, virker til å kreve at man registrer seg med en konto på sosiale medier. Da får jeg heller være uten. Da får jeg heller spørre manuelt, for å finne hotellet.

Noe jeg har gjort, og alt er greit. Nå begynner eventyret i Hellas. Det blir uten spor på nettet.

Advertisements

Siste dag i Kiev for denne gang

Så går høstferien her i Kiev mot slutten. I morgen klokken 1230 går flyet mitt videre til Athen, der jeg skal være en uke, før vi alle sammen i vår lille familie på tre reiser hjem hver for oss lørdag 21. Oktober. Dagen i dag var en rolig avslutningsdag, der vi sent på ettermiddagen omsider kom oss ut for en liten fin runde i våre vante gater og steder. For et øyeblikk siden virket Internett, det gjør det ikke lenger, så jeg får skrevet dette innlegget, men ikke postet det før senere.

Også i dag morges gikk treningen tregt for meg. Jeg våknet tidlig, men skulderen min er ikke helt god, og jeg er ikke helt motivert heller. Så jeg kombinerte det med en knapp times spasertur ned til treningsanlegget, med turen lagt gjennom klosteranlegget Lavra. Det hører med til et opphold her nede, og det passer godt til foredrag om det gamle bysantiske riket. Nå gikk foredragsserien mot slutten, og jeg fikk noen presentasjoner av de siste par hundre årene da riket ikke besto av så mye mer enn byen Konstantinopel. Dette var fødestedet for den ortodokse kirke, der arven ble brakt videre i det russiske riket, med Kiev som den første hovedstaden, og Lavra som et av de aller tidligste klostrene. Det er ikke riktig å si at arven ble brakt videre av Kiev, forresten, da Kiev var hovedstaden, stod byen og kirken her i et klart underordnet forhold til keiseren og patriarken i Konstantinopel. Da var da disse mistet makt den russiske kirken overtok, og da var maktbasen flyttet til Moskva. Konstantinopel endte som kjent opp muslimsk, og under navnet Istanbul. Det er noe av det viktigste som har skjedd i verdenshistorien, noe disse foredragene fikk godt frem.

På kaffestedet var det som vanlig et par kopper cappuccino, med russiske gloser, og videre på veien hjem stakk jeg innom butikken for å handle taxfree-kvoten til kona. Hjemme var det pelemeni som var frokosten denne dagen, russisk pasta, og siden Internett endelig virket igjen etter flere dager uten, ble det også litt nyheter og oppdateringer. Koselig er det med lille Irina, som virkelig har fått smaken på en lek med to hestefigurer, der det handler om å kjøpe ulike typer frukt for 20 griven. Med jevne mellomrom forstyrrer hun meg for at vi skal leke litt med dette. Og etter jeg er ferdig med å spise, fortsetter samme lek på rommet vårt, der hun vil ha meg sittende i sofaen, og så ligger alt på det lille trebordet vi har, mens hun står på andre siden, og også kan løpe frem og tilbake og rundt omkring og hente ting.

Det tar lang tid før vi kommer oss ut. Været er også litt demotiverende, litt grått og med fare for regn, selv om værmeldingene sier dagen skal være tørr. Klokken er nærmere fire, kanskje, da vi endelig får kledd på oss, og gått ut døren. Som alltid er det Irina og jeg først, så skal Olia liksom komme etter og møte oss på lekeplassen. Og som alltid trasker Irina av gårde, videre, før Olia får kommet. Og som vanlig er det problemer med å få gitt beskjed. Jeg er omsider utstyrt med en ukrainsk telefon, en mobil med ukrainsk sim-kort, og jeg forsøker å ringe, men får et eller annet svar på ukrainsk. Jeg skjønner ikke et ord, men kan gjette meg til såpass at det er noe som ikke virker. Og Ukraina får ingen venn i meg, som ikke lar sine egne innbyggere velge hvilket språk de skal få informasjonen sin på.

Det blir som vanlig her også, Irina og jeg trasker oppover hovedgaten til vi kommer til metrostoppet Petsjersk og det store krysset der, der er det nett, og jeg kan ringe på Skype. Der er det også bussen vår går fra, det er et trafikknutepunkt, herfra kommer man seg mange steder, alt til Lavra, Marinskij park og Kontraktova plosjad går herfra, og velger man den andre retningen kommer man ned til sentrum, park Sjevtsjenko og stasjonen. Noen av holdeplassene i Kiev har informasjon om når neste buss kommer. Det er veldig praktisk, og noe av det som er forbedret her nede, i alt som er blitt verre. Vi ser at vår buss nr 22 kommer i løpet av et 10 minutter, og at Olia vil rekke det.

Det er kjekt å sitte sammen på bussen. Lille Irina liker alle transportmidler, alt som beveger seg, og sitter med store øyne mot vinduet, og forteller oss hva hun ser. Vi kjører forbi Marinskij park, og ned til Posjtova, hvor vi går av. Irina kler av seg som om det var sommer, hun husker nok at hun pleide å gå barbeint på gresset der, nå går hun på de tykke sokkene. Hun får selvsagt ikke lov, men hun er for rask for oss, og det er jo ganske søtt. I stedet for å ta på henne for mange klær igjen, setter jeg henne på skuldrene, og vi har slik en liten fotosession. Turen går ned til kaffebussen vår, en buss innredet som en kafe, der de selger ulike typer kaffe. Der har vi mange gode minner, og nå skal vi produsere nye.

Melding fra Norge

Et av de kjekkeste nye minnene vi får, er en melding fra min snille søster Tone. Hun lurer på hvor jeg er hen, hun står på Kiss and fly for å hente meg. Det betyr at klokken må være litt over 1525, for det er da flyet mitt skal lande om en uke. Tone har nylig sendt meg meldinger om når jeg skal hentes, men det falt meg jo ikke inn at hun skulle blande ukene. Hun tar det med veldig godt humør, og ler i meldingen hun svarer med. Jeg sender henne en MMS med hvor vi er, den første jeg har sendt i mitt liv. Det er hun verdt.

En ung skitings

Etter å ha drukket vår kapputsjino i kaffebussen, går vi opp til funkioloren, som den heter. Erfarne lesere vil merke seg at jeg skriver cappuccino riktig når den er god, og i den russiske varianten, som vi uttaler ordet, når den er av russisk kvalitet. Som regel er det kapputsjino her i byen, det er kaffestedet overalt, men det er mye sølevann som blir servert. Jeg er fornøyd med det, og er en av kaffestedenes beste kunder.

På veien opp til funikoloren støter vi på en gjeng unge gutter, der den ene ser ut til å være på vei vekk fra denne verden. Olia lurer på om han er narkoman, noe han ikke har utseende til å være, de ser ut til å være vanlige, unge gutter, og det er bare en av dem som er vekkreist. Han blir satt på en betongkloss, og siden ført over veien, når det blir grønt lys. På andre siden blir han trygt plassert på en avsats. Olia holder ikke ut å se dette, hun har denne merkelige ansvarsfølelsen, og gjør noe med de tingene der alle andre går forbi. Hun har lest en rekke med ting mens hun forbereder seg til sykepleierstudiet, og har ideer om hvordan denne unge gutten kan hjelpes. Hun gir dem 8 griven for å kjøpe vann, hun forsikrer seg om at han har kastet opp, og hun kan etterpå fortelle meg at det er vodka han har drukket. Slik ser han også ut, han er verken narkoman eller alkoholiker, bare en skolegutt som har eksperimentert litt med alkohol, og fått i seg altfor mye. Politiet kommer også til, og ringer foreldrene. De vil ha navnet til Olia også, men det er hun ikke interessert i å gi, så invovlert vil hun ikke være. Også når vi står oppe og venter på funikoloren, stikker hun ned på ny, og hører litt til hvordan det går.

I Olias byområder

Irina elsker å kjøre funikolor. Det er et sterkt ord å bruke, jeg bruker det sjelden, men det er også sjelden sånn Irina er begeistret i den lille funikoloren (taubane) og reisen på drøye 50 meter. I Norge ville en sånn taubane være en vits. Her, hvor alt er sletteland og fjell er mangel, så er en bane opp en haug en turistattraksjon. Den lille vognen er stappfull.

Oppe på toppen er det tradisjon at jeg kjøper Irina en is. Det gjør jeg denne gangen også, om enn ikke temperaturen skulle tilsi den slags type kjøp. Lekeplassen der oppe er stengt, lagt ned, for ombygging (forhåpentligvis er lekapparatene plassert et annet sted, eller på oppbevaring for å bli plassert tilbake, de fleste var helt fine), så vi må bare gå videre langs med kirkene. Der er det et kjent syn, her nede, fullt av politi oppstilt, og lenger borte, ukrainske flagg i bannerform. Olia været fare, og vil ikke gå den veien, som er mest logisk. I stedet foreslår jeg til høyre, langs butikker og byområder, ikke severdigheter og turistvennlig. Siden har jeg fått vite hvorfor det var så mange politi der. Det var 75 års jubileum for organisasjonen som på engelsk heter UPA, en av de ultranasjonalistiske – les fascistiske, i ethvert annet land ville de bli kalt fascistiske, men her i Ukraina er det omstridt – opprørsbevegelsens på 1930-tallet. De samarbeidet med de tyske nazistene under krigen, og massakrerte jøder, polakken og delvis russere. Det er en skam at Ukraina får lov til å feire disse morderne, og kalle dem helter. Da jeg først besøkte Ukraina i 2007ble jeg veldig glad i landet. Den siste tiden har de gjort mye for å støte meg vekk.

Vi har lært oss å leve med det.

Vi går i et område Olia liker veldig godt. Denne delen av byen kjenner hun mye bedre enn jeg, og har ingen problemer med å orientere seg. Jeg har fremdeles litt å gjøre med å feste sammen gatene, og vite hvordan man kan ta beinveien fra det ene stedet til det andre, her, og hvor man kommer om man går i hvilken retning. Vi finner en lekepark for Irina, Olia kjøper litt snop til henne, vi passerer den norske ambassaden, eller om det ennå er konsulat, og vi ender opp med en gammel favorittrestaurant, en jeg aldri har bitt meg merke i hva heter. Businesslunsjen der er førsteklasses, maten vi kjøper nå, er så som så. I anstendighetens navn har nok det også å gjøre med hva vi bestilte. For en sjelden gangs skyld bestilte Olia noe som var helt feil.

Hjem, og i seng

Deretter var det hjem. Veien gikk forbi den merkelige turistattraksjonen, Zolotay vorota, eller «den gylne port». Det er en attraksjon jeg sant å si aldri har skjønt, og nå åpnet jeg mine tanker for Olia. Den står midt på en åpen plass, ikke ser den ut som en port, og ikke er den i nærheten av en mur eller noe annet den kunne være port til. Ingenting, eller lite av den, er gyllen. Det er også veldig synlig den er bygd nylig, den har ingenting eller lite av årtuseners tyngde. Og ikke er den spesielt pen. Olia er enig, og sier faren hennes også alltid kritiserte den. For ham var det et poeng at den er bygd i forskjellige materialer, mur og tre. Den er turistattraksjon fordi folk sier den er det. Hadde det minste vært igjen av originalen, eller den kunne gitt en ide om hvordan det en gang så ut her, men her er det bare et malplassert byggverk på en åpen plass.

Irina er i fyr og flamme, og løper av gårde. Alle avsatser balanserer hun på, får hun en sjanse, sklir hun på noen av dem. Hun har det veldig kjekt, selv om her er det ingenting for barn. Kvelden er vakker, her i Kiev. Olia, den luringen, snek seg inn i en butikk denne dagen også, hun er utrolig, men nå ville Irina og jeg ha henne med hjem. Og når Olia insisterte på å handle, så gikk Irina og jeg for oss selv, inntil vi møttes igjen ved holdeplassen for buss nr 14 i boulevard lesu ukrainka, der vi bor.

Sånn sluttet den siste dagen vår, her nede. Som vanlig ble det ingen tid til pakking, og den slags nyttige ting, heller ikke til å skrive et brev til flyselskapet og kreve erstatning for klær og artikler vi måtte kjøpe da bagasjen var forsinket. Det var bare å slappe av, spise bitte litt, drikke litt øl, og i seng.

Nå må jeg gå…. resten kommer…

Endelig med Olia på rundtur i Kiev

I dag fikk vi endelig med oss Olia på rundturen vår i Kiev, Irina og jeg. Det er noe av fordelen med å være gift. Da vi enda en gang gikk i forveien, ned til lekeparken utenfor, og Irina enda en gang ble lei, og forlot plassen, så kunne jeg sende en melding til Olia og si at i dag kommer du. Det var litt deja vu over det, da Irina gikk, det var som så mange ganger før. Men i stedet for å gå og gremmes over det, kunne jeg bare sørge for å kontakte Olia skikkelig. Og denne gangen kom hun altså. Resultatet ble en fin liten tur, med høydepunkt på byens beste georgiske restaurant, Hatsjapuri i nedkanten av Boulevard Taras Sjevtsjenko.

Morgenen i dag var litt groggy. Det var så jeg egentlig ikke hadde lyst til å trene, ikke var skulderen helt god, og ikke var jeg helt god på noe sett og vis. Men jeg kom meg ut for å gjennomføre programmet. På øret var foredragsserien om det bysantiske riket nå kommet til midtperioden, med keiseren som fikk tilnavnet Bulgarslakteren, etter å ha skåret øynene ut av 14 000 bulgarske krigsfanger. Den historien står i kildene, men det er som så mye annet fra denne tiden et spørsmål om kildene er til å stole på. Om historien er sann, fikk keiseren sendt en klar melding til tsaren av det bulgarske riket, her er ingenting å hente. Etter denne keiseren fulgte flere dårlige keisere, og riket vaklet alvorlig mot press utenfra, særlig fra øst og fra sør, mens området i Balkan i Europa var blitt nytt kjerneområde. Dette er viktig da tyrkerne siden erobrer det bystantiske riket, og dette området blir tyrkisk, ottomansk, da blir denne delen av Europa muslimsk. Foredragene brakte meg også frem til korstogene begynte i 1095. Tidligere ble korstogene alltid sett med vestlige, kristne øyne, så kom nylig en tid der vi skulle se dem med muslimene, mens her i disse foredragene er det fra et bysantiske perspektiv. Der er korstogene et alvorlig problem, som kommer på toppen av alle de andre problemene. Korsfarerne er kristne, som bysants, så strengt tatt skal de være allierte, men de er som sådan temmelig uberegnelige, og behandlingen av muslimene særlig i det første korstoget gjorde det vanskelig også for bysants å holde en god tone og gode diplomatiske forbindelser med forskjellige muslimske stater.

Alt dette hørte jeg, mens jeg valgte en annen rute til treningsanlegget enn vanlig. Standard er å spasere bort til Arsenalnaja metro, rød linje, og så til Hydropark. Nå så jeg buss 55 gå forbi, og var fristet til å hoppe på. Da jeg kort etter så enda en buss 55, gjorde jeg det. Slik ble det en lenger spasertur enn vanlig, først med bussen over til venstre bredd, så langs elven oppover den kunstige øyen og boligområdet Rusanivka, med skog og natur, til og med en oter fikk jeg sett, og trærne stod flotte i høstfargene. Det var også oppover her jeg gikk hver dag første gang jeg var i Kiev, tilbake i 2007, da jeg bodde i området og hadde russisk undervisning oppe i nærheten av Metro-stoppet Levoberezjna. Nå gikk jeg heller til fots, hele veien til Hydropark.

Siden det tok litt tid med spaserturen, kuttet jeg ned på treningen. Det var nok også godt for skulderen. Jeg drakk også rikelig, latterlige mengder vann. Det ble det lite av dagen før, til gjengjeld ble det en del kaffe og noen halvlitere øl, så dette var kanskje grunnen til at jeg ikke var helt på topp. I alle fall ble jeg helt fin igjen, i løpet av dagen. Og på vei hjem igjen gikk det i russiske gloser, og en kopp cappuccino på kaffestedet.

Frokosten var overdådig, selv til babusjkas standard. Jeg var forleden med og bar 58 kilo poteter opp i leiligheten her. De spiser jeg rikelig av, i all konsistenser og tilberedninger, kokt, stekt, mos, og Kievske spesialiteter som drainiki, og andre ting. Nå var det stekte poteter, og mørkt, spesielt kjøtt, kanskje var det lever, eller noe sånt. I tillegg var det kyllingvinger, marinerte koteletter, sirniki, og etter hvert også rikelig med salat og greier og greier. Jeg har ikke appetitten som jeg har på mitt beste, så det meste var igjen, da jeg var ferdig å spise.

Så var det altså ut. Først måtte jeg prøve siste runde med klær, jeg gav ganske klar beskjed til Olia om at nå får det være nok. Det er jo snilt av henne å kjøpe klær til meg, men nå vil jeg heller være med henne. Jeg liker ikke å prøve klær, er ikke opptatt av klær, liker det bare når klærne ligger i skapet, og passer. Her nede har hun kjøpt omtrent like mye til meg, som jeg har kjøpt til meg selv, i løpet av mitt liv. Olia har det med å la sine prosjekter ta overhånd. Slik elsker jeg henne, hun har rikelig slingringsmonn hos meg, hun får bare kjøre på.

Nå var det imidlertid nest siste dagen, her nede, så nå måtte hun bli med. Jeg synes det er veldig kjekt å være med Irina, jeg lider ikke under det i det hele tatt, og om Olia har det fint for seg selv og uten oss, så er også det fine greier. Men vi må pleie forholdet, være sammen, lage minner. Nå syntes jeg det var viktig. Så jeg ville ikke la det gå en dag til, med Irina og jeg på vei dit Irina sender oss, og jeg med strev og meldinger på SMS og skype, og Olia som ikke kommer, eller ikke finner frem. Jeg ringte med den norske mobilen, sendte norsk tekstmelding, skrev «nå må du komme», det er viktig. Og så kom hun.

Selvfølgelig.

Dermed fikk vi endelig en dag alle sammen, sammen. Vi tok trolleybuss 14 nedover mot sentrum, og opp mot stasjonen. Vi gikk av, og opp den botaniske hagen, ved universitetet. På veien kjøpte Olia en sprettball til Irina, ganske dristig, gitt at hun kommer til å bruke den, og i dette området av Kiev er det mange bakker, og dit vi skal mye folk og trafikk. Et kaffeutsalg som var der da vi trengte det, klarte å lage en kopp kakao til Irina, ukrainsk kakao, med nesquick, men da de skulle lage kapputsjino til meg, så var det slutt. Maskinen sa takk for seg.

Så ble det oppover den lille parken, eller botaniske hagen, uten den slags stimuli. Irina begynte ganske riktig å kaste sprettballen, ennå var det sånn at det lot seg forsvare, og vi voksne hjalp henne med liksomkakaoen. På lekeplassen som er der hadde hun sin nødvendige omgang lek. Den ble kort, for Olia lot seg skremme av mørke skyer på himmelen. Sånn er det når Olia er med, alt blir kortere. For Irina og meg kan regn være en begrensning, men trenger ikke være det. For Olia er trussel om regn nok. Vi gikk videre før Irina hadde lekt fra seg.

Oppover de bratte bakkene her, begynte det å bli mer kritisk da Irina kastet sprettballen. Noen ganger var lykken bedre enn forstanden. Oppe, nær toppen, stod Irina høyere oppe, jeg lenger nede, og vi kastet til hverandre. Da jeg kastet, gikk ballen flere ganger i bedet, noe Irina sa var feil, nisja, så det måtte jeg slutte med. Det var en fin liten lek vi hadde, der oppe, og vi fikk kastet ballen flere ganger, mens vi gikk opp til toppen, og ut av hagen.

Enda en lang dag uten Olia…

Jeg har funnet ut jeg må stjele meg til litt tid på kvelden også. Men nå er det problemer med datamaskinen, som går tom for strøm… Dermed må jeg skrive med iPad, som går tregere. Det får så være, forhåpentligvis får jeg disse siste dagene nå orden på postene her fra Kiev.

Prioriteringen vil alltid være først å gjøre ferdig dagens post, så de eldre.

I dag gikk det videre med det bysantiske riket mens jeg trente. Vi gikk i de mørke årene, med ganske forglemmelige keisere, stilt overfor utfordringer som gikk dem over hodet. Fra nord kom slavere, bulgarere og andre ennå ganske usiviliserte folkeslag, til og med enkelte skandinaver, fra øst var trusselen alltid perserne, og fra sør vokste araberne under sin nye religion frem som en voldsom kraft. Jeg er ikke sikker på når foredragsserien jeg hører er fra, men det er heldigvis før man på død og liv skal gjøre araberne og islam så fantastiske. Her, i denne foredragsserien, er det de indre problemer i Bysants som gjør territoriene araberne tar fra dem til et lett bytte. Ellers blir de imponerende erobringene araberne gjør ofte forklart med at de var så dyktige krigere, og man kan bruke forklaringen om nomadekrigere mot sivilisasjonen, den samme man bruker om hunerne og mongolene. Det er veldig interessant å høre på. Også den gang var motsetningene enorme, men i helt andre spørsmål enn de som er viktige i dag. Religiøst var det spørsmålet om ikonenes plass i kirken, om det var lov å ha bilder av levende vesener, det som ikke er noe tema i det hele tatt nå i dag, men som vitterlig er et av de ti bud Gud gav Moses.

Etter å ha trent ferdig og hørt gjennom fire forelesninger på en halv timer hver, var det over til gloser og grammatikk på vei hjem. Som alltid går turen innom det lille kaffestedet for et par kopper cappuccino, slik at jeg kommer trent og lærd hjem til frokost litt ut på formiddagen. Internett virker ikke i det hele tatt, så det blir ingen nyheter på meg, noe som kanskje er like greit i disse dager. Det er vel så spennende å høre nyheter fra tusen år siden, og i et område som fra der jeg er nå blir sørvest. Kiev-russerne kommer også inn i historien, i disse mørke årene i Bysants, og blir en maktfaktor og et senter i den ortodokse kirke. Her har man den dag i dag ingen tredimensjonale bilder i kirkene, og ingen skulpturer. Det ble den gang regnet for å være hedensk avgudsdyrkelse, og det blir det altså fremdeles for ortodokse kristne her borte. Kanskje kan man si at nyhetene av i dag er kortpustede og intense, ofte om en kontroversiell uttalelse, eller et eller annet som skal fordømmes og hauses opp. Lite verdt å huske om tusen år, for å si det sånn.

Vår lille Irina har ikke noe annet perspektiv enn nåtiden. Vi har funnet på en ny lek, der jeg er en liten hest, en ponnyfigur, en dukke, og den vil kjøpe mat å spise. Irina har noe lekefrukt i plast, eple, mais, banan og appelsin, og litt til, alt sånn hun kan navnet på på russisk, og så selger hun det for 20 griven, det eneste tallet hun kan si i forbindelse med penger. Og hun skjønner ikke konseptet, hun kan si tjue skikkelig når hun teller, her er det helt tydelig at hun ikke helt har oppfattet hva jeg sier, og i alle fall ikke har oppfattet hva det betyr. Men hun sier det med stor glede, og selger all frukten, på ny og på ny, hun har slett ikke tid til å vente til jeg blir ferdig.

Og hun har for en sjelden gangs skyld ikke lyst til å bli med ut. Hun vil heller leke videre. Men det er vi voksne som bestemmer, og det er Olia som presser på. Hun har en avtale med en iraker hun har truffet i Norge (!), og som nå vil slå seg ned og gjøre business i Ukraina, Kiev. Han snakker helt greit norsk, samtalene med Olia går på norsk, men han snakker ikke russisk i det hele tatt, så vidt jeg vet, så det er ikke godt å skjønne hvordan han tenker, eller hva det er som gjør at han slipper inn her i Ukraina. Olia har truffet ham tilfeldig, eller om de har vært student sammen, jeg er ikke sikker, i hvert fall hadde han en ide om at Olia kunne hjelpe ham her nede, og det kunne hun kanskje gjort, om datsjaen vår hadde vært mer ferdig, så han kunne bodd der. Nå var det nok mest å møtes for at det ikke skulle bli flere møter.

Planen var at vi tre, Olia, Irina og jeg, skulle til venstre bredd, og restauranten Pesto. Jeg skulle ha med iPaden, for å få sjekket nettet og skrevet ferdig litt blogg og greier, på den restauranten får vi voksne tid for selv, siden den har et utmerket lekerom for barn. Olga møtte den irakiske nordmannen like ved der vi bor, hun skiftet avtale med ham, først var det avtalt de skulle møte i sentrum, og mens hun snakket med ham, gikk Irina og jeg til bussholdeplassen for å vente på Olia. Straks vi kom dit, kom bussen vår, 118, og jeg ergret meg over enda en gang å se bussen vår gå fra oss, fordi Olia enda ikke var klar til å bli med oss. Irina villa ha kakao, en ny hit for henne, den består av nesquick blandet med melk varmet opp i kaffemaskinene, som melken i cappuccino eller kaffe latte, ganske enkel kakao, altså, men Irina liker den godt. Og det passer jo fint, at hun får noe å drikke hun også, når vi voksne får kaffe. Selv kjøpte jeg meg en espresso. Så satte vi oss på benken på holdeplassen, og ventet. Vi hadde Olia og irakeren i sikte, så nærme var vi, de stod på andre side av krysset, skrått over oss, mellom hundre og to hundre meter.

Så ringte Olia, på Skype, der hun har betalt for å kunne ringe på vanlig telefon, jeg skjønte ikke hvorfor hun ringte, vi var jo på det mest logiske stedet, på selve holdeplassen, hun kunne jo bare kommet. Det koster oss en unødvendig femmer, dette her, prisen for en kaffekopp. Rett etter vi hadde avsluttet samtalen, kom bussen vår, 118, og nå gikk Irina og jeg på. Olia måtte jo være like i nærheten? Hun måtte jo rekke det? Jeg hadde sagt jeg var med holdeplassen, med McDonalds, og det var det siste vi sagt.

Olia kom ikke på bussen. Og hun kom ikke til oss, hele dagen. Hun hadde stått utenfor McDonalds, og ventet på oss. Det fløy noen tekstmeldinger frem og tilbake, da vi var kommet over på andre siden. Da jeg kom med på WiFi, sendte jeg noen ekstra meldinger på Skype. Men Olia, hun hadde bestemt seg for å kjøre sitt eget løp. Enda en gang til kjøpesenter, bytte klær.

Dermed ble det Irina og jeg på venstre bredd. Det er kjekt og minnerikt, om enn langt fra det samme når konemor Olia ikke er med. I begynnelsen har jeg håpet om at hun skal komme, og forsøker å drøye turen bort til restauranten Pesto, men Irina kjenner seg igjen, og løper bort. Hun smetter inn i lekerommet, og har det storartet, mens jeg sitter igjen med en tynn, liten smarttelefon, og en håpløs pizza. Servicen og opplegget for barn er førsteklasses, der på Pesto, men maten er rett og slett elendig. De kaller det italiensk mat, noe italienerne nok kunne gått til rettssak om, hadde de hatt injurierende kraft. Jeg bestilte «pizza carbonara», der de prøvde å lage en pizza som man lager spaghetti carbonara, til og med eggeplomme i midten, hadde de. Jeg forsøkte å lese litt om bysants, om dronning Teodora, om de forskjellige religiøse retningene, men jeg drakk jo øl, og det ble litt vanari med hele de religiøse retningene. Det festet seg ikke, for å si det mildt, og jeg forspilte i stedet tiden med sosiale medier, og hva som foregår i vårt kjære hjemland, Norge.

Kjekkere ble det da jeg fikk Irina ut av lekerommet, og bort til lekeparken med den fine båten. De har gravd opp paviljongen, for å legge ny og finere, så det var sølete å gå bort dit. Og det var langt fra så mange barn der nå, som det er sommerstid, med bading og annet gøy. Likevel husket Irina både karablik (båt) og molotsjnoje koktail (melkecoctail), hun husket den fine båten på lekeplassen. Og hun lekte i vei, både for seg selv, og med andre barn. Som alltid gir hun ikke fra seg plassen og retten, når hun føler eller vet det er hennes tur, og når leken blir voldsom, er ikke hun den som trekker seg. Favoritten er den lille snurrekarusselen. Der var det tre stykker, alle rundt tre år, og det var tydelig en av dem som ikke fikk det helt til når det gikk fort, og slett ikke klarte å løpe selv og gi fart på karusellen, og så komme seg oppå. For Irina og hun andre var ikke det noen sak, og de fant veldig tonen. De klarte også å ta nesetrikset, nese mot nese, som Irina liker så godt. Faren var unødig streng da hun andre jenta satte seg oppå stangen på minikarusselen, og satte beina på setet slik at det ble skittent, mens jeg kanskje er urimelig snill i alle sånne ting. La barna leke, synes jeg.

Uansett begynte det å mørkne, og vi forlot lekeplassen for å bevege oss hjemover. På veien rasket vi med oss en melkecoctail til Irina, og en caffe latte til meg. Det var enda en lekeplass på veien, der Irina lekte litt med barn yngre enn henne. Det er vanskeligere for oss voksne, for hun kan bli litt ufin, og ta seg til rette på måter som ikke er greit. Det er bedre når Irina møter eldre, så det blir fair kamp. I ordforrådet til Irina ligger også å si «du er liten», «jeg er stor» på russisk. Det er veldig søtt, sånn det blir når hun sier det, men det er jo ikke noe å drive på med å si, så jeg håper hun slutter med det før det blir anstrengt. Ellers er å melde at hun på de to vanligste spørsmålene «hva heter du» og «hvor gammel er du» svarer helt i hytt og vær. Hun liker å tulle, og si hun er to i stedet for tre, det synes jeg er greit, intelligente folk leker og tuller med spørsmål som er for lette, men hun kunne godt svart skikkelig på hva navnet hennes er. Jeg vet hun kan det.

Så er det til bussholdeplassen. Mens vi går dit, blir det helt mørkt. Irina vil gå på nedsiden, langs elven, eller kanalen, og slik mister vi bussen vår, nummer 55. Den lukker akkurat dørene i det vi kommer opp trappene. Jeg ser ikke på klokken, men antar det går et kvarter før neste kommer. Hele tiden sitter Irina ved siden av meg, i godt humør, og snakker av og til. På bussen blir billettselgeren glad i henne, og gir henne en ukrainsk smultringkjeks, typisk sånn de har her nede, og spør hva hun heter. Irina bare smiler. Det er noe med det spørsmålet.

Ute av bussen er det Irina som husker at vi må kaste billetten i søpla, jeg skjønner ikke sånn hun uttaler ordet musor, før det går en stund. Irina er helt glad, løper, snakker, holder meg i hånden. Jeg forteller henne hvor flott hun er, og hvor stolt jeg er av henne, og hvordan alle sammen bare vil være med henne hele tiden, først de i Kiev, så de i Norge, bestemor, søskenbarna Sofie og Sara, tantene Trude og Tone, alle sammen. Irina blir glad for å høre dette, selvfølgelig, og snakker i vei om andre ting, sånn barn gjør når de får ros, de er så herlig dårlige i å skjule hvor glade de blir for det.

I lekeparken utenfor huset ser vi hunden Mike, noe som indikerer at vi har slekt i nærheten, og dermed muligheter for å komme oss inn. Det er Olia som har nøkkelen, og så lenge Internett ikke virker, kan vi ikke ringe henne på skype. Irina har ingen hast med å komme hjem. Hun leker med barna, som ennå er på lekeplassen, mørkt som det er, og ikke opplyst i det hele tatt. Babusjka er der også, det er hun som har Mike, og med henne er ei venninne, som også har hund. Irina sjarmerer dem alle. Jeg får sett gjennom en del tyske gloser, så lenge Irina klarer seg selv. Det går omlag 40 minutter her på lekeplassen.

Omsider kommer vi oss inn. Olia er selvfølgelig i strålende humør. Hun har kjøpt klær, har hatt en kjempedag. Alle er i det hele tatt glade. Jeg er mett og forspist, så jeg er ikke så interessert i kveldsmat. I stedet tar jeg med meg det jeg har av tekniske duppeditter, og stikker over gaten til nærmeste restaurant, Katiusjka, der jeg drikker noen øl, og skriver denne posten. Blant annet.

Regnværsdag i Kiev

Internett er fremdeles ustabilt, så jeg får ikke postet det jeg skriver. Det ser ut som nettet her i leiligheten bare kan virke for et visst antall nettbrett og mobiltelefoner, og om kveldene, når alle er hjemme, blir dette tallet overskredet. Jeg har ikke så lyst til å bli en av dem som klager over manglende nett, jeg lider ikke under det. Og jeg lider heller ikke av at i dag har vært en kald og regnfull dag.

Morgenen var som vanlig ute i Hydropark. Da var det 7-9 grader, og tilløp til solskinn, så treningen var ganske behagelig, bortsett fra at jeg har overbelastet en skulder, og må ta det litt med ro. På øret var mer foredrag om det østromerske riket etter vestromas fall, flere program om den store keiseren Justinian, og hans bedrifter og problemer. Jeg har hovedfag om senantikken, riktignok et par hundre år før ham, så jeg er familiær med noe av det det handler, men det er også mye nytt. Det slår meg hvor begivenhetsrik det sjette århundret var, og hvor lite vi vet om det, og det slår meg at det er andre tider enn vår egen med store problemer. Interessant er det også med de religiøse konfliktene, der spørsmål som førte til at folk drepte hverandre og gikk til krig, er irrelevante og uforståelige nå. Den store delelinjen på Justinians tid var Jesu´natur, om han var menneske eller Gud, eller begge deler, og hva det i så fall vil si å være begge deler. I det protestantiske Norge av i dag ville vel de fleste svare «samme det» eller «det er ikke viktig», men den gang var det altså uhyre viktig, og en av Justinians store hodepiner å få løst. For de som ikke kjenner Justinian i det hele tatt, så er det han som har stått for byggingen av Hagia Sofia, som vi kjenner den i dag, og det er også han som har reist og er avbildet i noen av de berømte kirkene i Ravenna. Der var jeg med familien på ferie for noen år siden, og hørte om de «fine mosaikkene», og så dem sikkert også, men visste ikke hva det var.

På vei hjem går det i gloser. Etter å ha holdt på litt med russiske, er det nå over på tyske. Jeg merker jeg blir fort rusten, jeg trenger å få de vanskelige glosene og vendingene repetert, ellers så glemmer jeg dem eller blander dem. Gloseøvingene fortsetter inn på det lille kaffestedet, der jeg har mine par kopper cappuccino. Det er et sted jeg liker veldig godt, det er det beste kaffestedet i Kiev, vil jeg si, helt skikkelig og enkelt, og ingen penger til andre enn de som jobber der. I kjedebutikkene går pengene til rike eiere langt unna, som man vet. Der er også kaffen betydelig dårligere, og stemningen det jeg kaller profesjonelt uvennlig. På det lille kaffestedet er det akkurat som om vi alle er venner.

Frokosten i dag bestod av Draniki. Det er en pottetett, men hvordan det lages, aner jeg ikke. Kanskje er det noe mel med i blandingen? I hvert fall er ikke resultatet noe som ligner på poteter. Det er mer som kaker, og det blir stekt, og det smaker godt. Tilbehøret er rømme, samt kål og agurk lagt i sur lake, eller hva det skal kalles, veldig karakteristisk her borte. Som lesestoff er det dagens nyheter, på BBC og the Guardian, der det meste går i det samme. Jeg kunne tenke meg å få lest litt mer nyheter på tysk og på russisk, slik at jeg i det minste fikk litt språklæring med meg i det jeg leste. Sosiale medier berører jeg bare forsiktig. De fungerer ganske splittende, synes jeg, i en verden der jeg mener vi heller skulle forsøke å forstå hverandre, enn å fordømme hverandre.

Olia er ferdig med storhandelen i Arsjan, jeg har fått en mengde nye klær jeg strengt tatt ikke trenger, og nå var det godt håp om å få henne med ut. Som vanlig går Irina og jeg først, og som vanlig kommer ikke Olia etter oss, før Irina blir utålmodig og forlater lekeplassen. Dermed må jeg bruke enhver mulighet til å koble meg opp til WiFi, for å prøve å ringe Olia på Skype, og si hvor vi er på vei. Vi ender i buss nummer 14, trolleybuss, på vei mot sentrum og restauranten Pervak.

Der blir vi møtt av en kvinnelig kelner som ikke vil snakke russisk med oss, og som kan fortelle de bare har meny på ukrainsk og engelsk. Det er ingen problem for oss, vi kan bestille hva som helst, det blir spist. Den mannlige kelneren som betjener oss er en gammel kjenning, som bryter ut i et smil da han ser oss: «lenge siden jeg har sett dere, jeg er glad for å se dere igjen!» Slikt er selvfølgelig gøy. Som alltid på Pervak er betjeningen førsteklasses, men de har måttet møte de økonomiske nedgangstidene de også. Tidligere la de sin ære i å holde businesslunsjen under 50 griven, så lå de en stund på 69, før de nå har delt i to, med en meny til 84 griven og en til 119. Vi velger den dyreste. I norske penger vil det si en treretters middag med brød og drikke til 40 kroner.

Kald regnværsdag i botanisk hage

Tidligere er søndager i Kiev forbundet enten med lange turer langs venstre bredd av elven, eller turer i den botaniske hagen. Søndager er fridag, og selv om vi alltid har fri her nede, er det som om vi liksom vil ha litt ekstra fri søndager. Da vil i alle fall jeg gjøre noe skikkelig fritidsaktig, slik de gjør det de som bor her nede fast. Søndagen i den botaniske hagen i dag, ble imidlertid ikke minneverdig som de pleier å være søndager der.

Vi er vant til å ha det veldig sommervarmt når vi er i Kiev. Den ene gangen vi har fått være her over lengre tid, uten at det er sommer, var når vi var her nede i forbindelse med pappapermen min i 2015. Da også var det vinter som gikk mot vår, kaldt, men ikke surt. Ellers har vi vært her vinterstid.

Nå er det høst. I dag lå tåken tjukk som smog over byen og elven. Innenriksministeren, Arsjen Arjakov, postet på engelsk på Twitter, og brukte det vanlige navnet på byen, og ikke den ukrainske transkripsjonen ukrainske styresmakter insisterer på. Jeg reiste ut til treningsanlegget i Hydropark i denne tåken. Over broen i metroen var det ikke mulig å se ned til vannet i elven under. Det var nok et mektig syn fra høydene rundt.

Mens jeg trente gikk det i forelesninger om gamle bysants, eller det østromerske riket, som det nå kanskje er i ferd med å bli kalt. Etter å ha vært i Kiev, går turen for meg videre til Aten, så det er greit å være litt forberedt. Senantikken er også hovedfaget mitt, så her er det en del repetisjon og påminninger for meg, i tillegg til en god oversikt og innsikt. Som de fleste andre i Norge, kan jeg mye bedre hva som videre skjedde i den vestlige delen av riket, det som ble til Europa som vi kjenner det, enn til de østlige, som det bysantiske riket var. Treningen gikk trått. Kroppen er ikke forberedt for alle repetisjonene jeg har tenkt å gi den, og går ikke med på det. Heller ikke i dag fikk jeg gjennomført programmet som det var tenkt.

Da Olie og jeg var på Krim første gang i 2009, første året vi var sammen, så fant vi et busskur der det stod skrevet Predatel. Slik lærte jeg meg ordet, som betyr «forræder». Olia satte seg i busskuret, og jeg fotograferte. Det er stor humor, her borte, sånn de liker det. Hun hadde jo også det helt riktige blikket, til å sitte i et slikt busskur, med predatel skrevet over hele. Siden har det vært en referanse, hver gang hun har gjort noe «forrædersk».

Det gjorde hun også nå, på vei til botanisk hage. Olia ville heller til kjøpesenteret, Arsjan, og få byttet klærne hun hadde kjøpt til meg, og som ikke passet helt. Jeg syntes ikke det var noe å gjøre på en søndag, jeg ville gjerne ha henne med, og sa at dette måtte hun vente med. Vi kunne gå mandag, eller en senere dag i uken, så kunne til og med jeg være med, slik at jeg fikk prøve klærne. Til botanisk hage ville jeg uten ekstra poser med klær å drasse på. Men Olia er ustyrlig. Da hun kom ut til oss på lekeplassen utenfor, så hadde hun med seg tre bæreposer med klær i hånden. Og da vi kom til nest siste busstopp, før botanisk hage, forsvant hun ut. Predatel.

Dermed ble det Irina og jeg alene. Og vi hadde ikke vært der mange minuttene, før Tasia kom med Vova. Det er en dårlig erstatning, for Olia. Tasia er søt og snill, men hun eier ikke tålmodighet, så med henne blir det et race fra den ene aktiviteten til den neste. Irinas nye onkel, Vova, henger med så godt han kan, men også for ham var det nok ganske guffent i regnet. Det var slik håpløst, kaldt regn, helt hvit himmel, 7-8 grader, og lett regn som aldri gav seg. Min plan var å få sett gjennom noen gloser på mobilen, men det var ikke så lett å stjele seg tid til det nå. Heller ikke er det så lett, når mobilen blir våt.

Det er vanskelig å si hvordan Irina hadde det. Hun var godt kledd i tykk og stor allværsjakke, den holdt vær og regn og væte ute, men buksen var dongeri, og den ble våt og skitten som dongeri blir. Jeg kunne jo ikke la det være noen hindring for Irinas aktivitet, hun fikk sitte på alle disser og krype rundt, som hun ville. Og hun løp etter Tasia, og hang med. Men det var ikke de kontinuerlige smilene og elleville ropene vi er vant med, når Irina er i sitt ess. Kanskje er hun også plaget litt av været? Eller kanskje er ikke disse lekene så fantastiske, lenger, som de var da de var nye? I alle fall følger jeg mer enn frivillig med, da Irina setter kursen mot utgangen etter et par timer.

Om sommeren ville det ikke vært noe snakk, da hadde vi tatt turen ned til sentrum, 62 til Kontraktova, og gått på georgisk restaurant, før dagen hadde fortsatt opp en tannbane eller noe annet moro. Nå føltes det bare dumt å gjøre noe slikt. Irina var jo våt og skitten, mens jeg var våt og kald. Dette var en innedag, så vi reiste hjem. Sånn måtte det bli.

Hjemme ventet babusjka med en stor tallerken suppe. Jeg hadde på morgenen kjøpt inn rikelig med øl å kose meg med, selv om jeg aldri koser meg så rikelig som jeg kjøper inn, jeg vil gjerne ha hjernen pigg og rask, men lite grann til maten og kort etterpå gjør bare godt. De ekstra timene brukte jeg på å fordype meg i nyheter, det mest motstandsløse å lese, ulikt meg har jeg satt meg godt inn i groteske kriminalsaker som den amerikanske massemorderen i Las Vegas og han danske oppfinneren, og den parterte kvinnelige journalisten. Det er BBC og Guardian som er mine viktigste nyhetskilder, da det begynte å bli tomt der, leste jeg også litt i Der Spiegel, for å få inn litt tysk, og New York times, fordi de hadde en omfattende bakgrunnsartikkel om livet og personligheten til han som skjøt i Las Vegas. Slike ting kan de, i New York times, bakgrunnsartikler som dette gjør de skikkelig. Det er når sakene blir politiske man kan begynne litt å lure.

Sent på ettermiddagen kom også Olia hjem. Hun hadde hatt det kjempebra, og var storfornøyd over å ha funnet flere klær til meg, der på Arsjan. Jeg må ikke tenke at hun svikter meg, med å gå dit, men at hun gjør det godt for seg selv. Der finner hun all rekreasjonen hun trenger, det er avspenning og komfortsone, det er det hun gjør der andre går på pub eller til psykolog, pengene hun bruker er ikke bare vel anvendt med tanke på klærne, men også hennes mentale balanse. Av de fire hele dagene jeg har vært i Kiev, har hun vært på dette kjøpesenteret fire av dem. Og i timevis hver gang. Ennå er det kanskje ikke slutt, for ennå passet ikke alle klærne helt som de skulle.

Videre utover kvelden var det mye å slappe av, leke litt med Irina, og bare være inne. Mørket kommer allerede tidlig, og man ser også at Ukraina er et fattig land, i at lite er opplyst utenom hovedgatene og de viktigste plassene. Lekeplassen utenfor, er bekmørk, som alle lekeplassene er her. Irina liker alltid å gå ut, det skal vi være veldig glade for, men i mørket og regnet og høstkulden er det like greit å la være. Hun har det fint inne også, finner ting å pusle med, om det er film og spill på en skjerm, eller om det er biler eller dokker å leke med. Internett er litt ustabilt, det klarer ikke alle nettbrettene og telefonene vi har, med så mange folk og familier samlet, så det hender YouTube blir låst for henne. Det ser ikke ut til å plage henne nevneverdig.