Pausedag, der det skjedde litt likevel

Det var på fredag det var fredag den trettende. Men det var i dag det store uhellet skjedde. Irina falt så det kunne vært farlig, og jeg ennå er litt skjelven. Heldigvis gikk det bra, og vi sitter sammen på restaurant og lar være å se VM-finalen.

Kampen ruller på skjermen og plager meg, en vedvarende påminnelse om hvorfor jeg slutter å bry meg om fotball. Gudskjelov har jeg lille Irina her, og en kone som ikke lar noen kamp være viktigere enn foreldreansvaret. Nå sitter vi og venter på å få regningen, et typisk sted like der vi bor, der det aldri er gjester, og umulig å forstå hvordan de får det til å gå rundt.

Dagen begynte med at jeg endelig kom meg opp i god tid før sju, og fikk en lang og bra treningsøkt i Hydropark. Prisen på metro har steget til 8 griven, noe som var vanskelig for den stakkars damen i skranken. Hele sitt liv har hun gitt tilbake 5 griven for 10, og 15 for 20. Lett å regne ut. Karen foran meg betalte med 20, og fikk 15 igjen før hun oppdaget tabben, og tok pengene tilbake og leverte riktig. Jeg betalte med hundre, ca 35 kroner, nok til å sjekke pengen i lyset for forfalskning. Hun fant først frem riktig sum, men gav meg så bare 42. Her var det godt å kunne russisk. Jeg sa jeg skulle ha mer, hun gikk rett i skyttergraven, og sa prisen var steget. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde betalt en hundrelapp, skulle ha femti til, den femtilappen som ligger der. Det ville hun ikke gå med på. Jeg visste jeg hadde rett, og gjentok mitt krav. Så hadde hun en merkelig manøver med å ta alle pengene tilbake, telle nøye igjennom, først la være å bruke femtilappen hun hadde funnet frem, så å bruke den likevel.

Sånne små episoder er det mange av i Ukraina.

Hjemme var Olia blitt småsyk, bitte litt høy temperatur, og dermed kunne hun ikke bli med ut. De er engstelige for sånn, her nede. Irina og jeg gikk ut sammen, jeg var klar for alt, hadde med bag og iPad og badebukse, selv om bading egentlig var veldig lite sannsynlig denne dagen. Irina ville bare være i lekeparken utenfor, og lekte i vei med ei jente som heter Angela.

De lekte veldig lenge, i alle apparater. Og Irina hadde også vært en stund i lekeparken før hun andre kom. De hadde vært i dissene lenge, lenge, lenge, Irinas favorittapparat. Så ville de leke litt hver for seg, og Irina fant en annen disse, en mindre. Denne er for de minste barna, og litt lavere enn de andre. Irina liker maks fart, og jeg lar henne som alltid få det. Lille Angela kommer med et spørsmål, og så skjer det: Irina detter av fremover, når dissen er bak. Hun faller ned praktisk talt rett på hodet.

Ikke bra.

Dette er av de verste uhellene hun har vært ute for. Hun gråt med en gang, så hun var ikke slått i svime. Og det var ikke noe blod, og ikke noe knekt eller forstuet. Men det er klart hun gråt, lenge.

Vi gikk hjem, der hun fikk ligge ved siden av mor i sengen. Det viste seg ganske snart å være langt mindre alvorlig enn det kunne se ut. Irina var snart helt den samme gamle. Kanskje har det til og med gjort sterkere inntrykk på meg, som nok vil være litt mer forsiktig. Dog er det viktig ikke å bli redd og pysete.

Med Irina er det nok ingen fare. Sant å si, ikke med meg heller.

Routeren vi hentet i går var montert mens vi var ute, og den virker akkurat som vi kunne drømme om. Stabilt nett over hele leiligheten, og også utenfor på lekeplassen. Den klarer flere telefoner og nettbrett på en gang, uten antydninger til problemer, og den klarer det også når det skjer tunge operasjoner, som opplastning av bilder. Vel verdt hundrelappen dette kostet.

Det har vært en pausedag, dette. Men selv til pausedag å være, så har det jo skjedd litt av hvert. På godt og vondt, faktisk. I morgen er også en viktig da, da skal vi alle sammen til tannlegen. Spesielt blir det spennende å høre hva de sier om Irinas tenner, og om de har et annet syn på hva som bør gjøres, enn tannlegene i Norge. Det blir i morgen klokken elleve. Nå er det ut på livet! Kom, Irina!

Reklamer

Kiev: Lørdag, 14. Juli

På en dag det ikke skjedde noe særlig spesielt får dette være overskriften. I går var det fredag den trettende, men det var i dag lille Irina falt lite grann, uten at det får forstyrre overskriften jeg alt har satt.

Dagen var treningsfri, og begynte utenfor kaffebaren like bortenfor der vi bor. Der har jeg tilgang til stabilt nett, og kan lese utenlandsk litteratur med tilgang til digital ordbok. Litt uventet er det Dante, Divina Commedia, som er blitt lektyren. Kanskje har andre samme erfaring? I tider det er ekstra travelt med mye å gjøre, så er det som om det blir lettere å legge til enda litt til. Mens når det er rolig og fredelig, blir man bare slapp, og gjør ingenting.

Jeg er halvveis i et tyskstudium, og vil gjerne kunne russisk feilfritt og utvunget, men så er det altså italiensken som også har kommet inn, og krever sin plass. Komedien til Dante er fascinerende lesing. Jeg har fått tak i et digitalt eksemplar med omfattende noteverk, alt på italiensk, og jeg er dermed i stand til å få med meg handlingen skikkelig, også. Det går sakte, selvfølgelig, men jeg har ingen hast. Dette er et evighetsprosjekt.

I dag var det Canto III, den som åpner med skiltet utenfor Helvetesporten, der det står så berømt at den må legge igjen alt håp, som trår inn her. Dante – hovedpersonen i sin egen fortelling – tør ikke, men Vergil leder ham i hånden, og ledsager ham. Tankene og måten det er skrevet på, er fremmed i dagens verden, men det er ordentlige greier for dem som setter seg inn i det. Det er et verdenssyn og en filosofi som gir full mening, med en kjærlig Gud, og evig straff for de som benytter friheten han har gitt oss, til å synde. Synderen får sin rettferdige straff, helt etter den synden han har begått. Som jeg sa, fremmed – og kanskje til og med ondskapsfullt – etter våre begreper, men det er kanskje en svakhet med vår tid og vårt samfunn at vi ganske dårlig kan sette oss inn i andre måter å tenke på.

Det er i alle fall overbevisende presentert hos Dante. Systemet hans og rettferdigheten krever riktignok en allmektig og kjærlig og allvitende Gud, som alltid dømmer sant og riktig. Den gang, i europeisk middelalder, var det ikke noe spørsmål at det fantes en slik Gud, mens det i dag er blitt et spørsmål om å tro og å ikke tro. Moderne kristendom legger også mye mer vekt på frelsen enn på straffen, og har beveget seg sammen med tiden, den også. Jeg synes vi skal ha respekt for ethvert menneskes tro og overbevisning, selv der vi er rykende uenig.

Nå vel, dette var bare en liten bagatell på morgenen. Jeg kom meg ikke engang gjennom Canto III. Så var det hjem til frokost, og så var det ut.

Denne gangen kunne vi bade, i motsetning til i går, da det var «ulykkesdag». I går var drept også mye varmere, og mer påtrengende å bade. I dag var det nesten som om det var litt kaldt. Vi kjørte over til venstre bredd med nummer 55, etter at Olia hentet et modem hun hadde bestilt, aktiv som alltid. På andre siden smatt hun inn i en butikk, mens Irina og jeg badet, også som vanlig.

Det var akkurat som om det var litt halvkaldt, særlig å komme opp på land igjen. Vi badet ikke så lenge som vi pleier, bare tre ganger etter hverandre. Så var det å gå for å spise. På veien ville Olia inn i enda en butikk, og smatt over gaten sekundene før rødt lys foran oss. Vi måtte vente over et minutt på å komme etter, og dermed var hun vekk.

Det var her vi fikk vårt først lille uhell. Vi skulle møtes ved restauranten, men det er ikke bare lett å sitte med et lite barn ved et stille bord, og vente på maten. Jeg ville bruke litt tid på lekeplassen, og jeg ville finne Olia. Mens jeg så etter Olia, og en t-skjorte å ta på meg, og fotoapparatet, hang Irina seg i noen klatrestenger som var akkurat litt for høye for henne å våge å slippe seg fra. Ganske lenge ropte hun i skrekk, før jeg fikk det med meg, og selv om jeg løp det jeg kunne, nådde jeg ikke bort før hun gikk i bakken. Det er veldig ubehagelig å slippe taket der man ikke tør, men heller ikke klarer å holde, så det var nok mer derfor hun gråt, enn at det var så veldig vondt. Litt var nok også problemet det uvante at far ikke var på plass, når hun trengte hjelp.

Mer kommer…

Fredag 13

13 blir regnet som et ulykkestall, og fredag den 13´de er den verste dagen av alle. Noen mener det kommer av Jesu´siste måltid, der det var 13 til bords, og det var en fredag han ble korsfestet. Jeg er ikke så sikker på om det er dette som er forklaringen, eller om det er riktig å søke noen forklaring i noe som temmelig tydelig er overtro. Det er kanskje en blindvei å søke rasjonelle forklaringer på det.

Russland er et atskillig mer overtroisk land enn oss. Det vet de som har reist i Russland, levd tett på russere eller lest mye om det. Jeg hadde lest veldig mye før jeg giftet meg i 2009, med en kvinne fra Kiev, men en del av den russiske kulturen. Hun er utdannet, vet ting, og har omløp i hodet, men jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor ofte det irrasjonelle tar overhånd over det rasjonelle. For moren og søsteren er det enda verre. Det er liksom ikke rasjonelle argument som vinner diskusjonene, det er ens egen overbevisning.

Jeg har stor respekt for folk med en annen tenkemåte enn jeg. Slik holder jeg lykkelig gift, og har gode venner i mange forskjellige miljøer og med forskjellig livssyn. Når kona vil sitte på koffertene noen sekunder i stillhet før vi reiser på langtur, så gjør vi det, selv om jeg nok heller ville foretrukket å komme oss av gårde. Særlig når vi har dårlig tid.

I dag var det fredag den 13. Og i tillegg fullmåne. De er ikke fanatiske, om jeg hadde insistert på å reise med Irina til stranden, eller tilbringe dagen som vanlig, så hadde jeg ikke blitt hindret. Men moren ville føle seg mye bedre, om vi akkurat denne dagen her, ikke tok noen sjanser, men holdt oss rundt hjemmet. Et par små nestenulykker de siste dagene, forsterket dette ønsket, også hos kona. Å kalle det nestenulykker, er å ta i, det var aldri noe i nærheten av å være skummelt. Men ting trenger ikke være skumle for å sette en støkk i folk. Man skal respektere det, synes jeg.

Det var riktignok vanskelig, da det var en usedvanlig varm og klam dag. Temperaturen viste mellom 25 og 30 grader, men det var skikkelig svett og ubehagelig, skikkelig sånn at det eneste naturlige ville være å finne seg et kjølende vann å slenge seg i. Vi har fine strender, til elv å være, og storkoser langs elvebredden. Så det var sykt vi ikke reiste, og min grunninnstilling om å respektere andres meninger fikk prøve seg skikkelig.

Særlig var det irriterende da buss 118 straks kom da vi stod på bussholdeplassen, den som bringer oss til stranden, og som vi så mange ganger har måttet vente må. Nå var det 14 vi skulle ta, den som bringer oss til botanisk hage. Jeg skal ikke underslå at jeg var gretten. Både Irina og Tasia var med, datter og niese. Jeg vet godt at det ikke hjelper noen å være gretten, og jeg ikke hadde noe med å ødelegge dagen for de små eller for noen.

Det må med at Olia gjentatte ganger lot meg slippe fri, og sa jeg kunne reise hvor jeg ville, så skulle hun passe ungene. Men det er feil det også, synes jeg. Og så er det jo slik, at skikkelig kjekt på stranden, er det bare når Irina og Olia er med. Jeg hører sammen med dem. To ganger forsøkte jeg meg litt selv, begge gangene vendte jeg tilbake i løpet av minutter.

I botanisk hage gjorde Olia skikkelig konearbeid, og kjøpte meg en øl. Da blir alt mye lettere. Det var altfor varmt, selvfølgelig, men vi satt jo i skyggen, og barna lekte på lekeplassen. Med en øl blir alt lettere, tenkte jeg. Og så skjønner man at alt er lett også uten øl. At livet er ganske bra, og at ølen egentlig ikke har så mye å gjøre. Det er det andre som betyr noe.

Vi var i botanisk hage i flere timer. Mot kvelden, ble det kjøligere, og mer utholdelig. Ingen ulykke skjedde oss, denne fredag 13., utenom ulykken at vi ikke kom oss til stranden. Det er en sikker ulykke, en sikker feil, mens det på stranden ville være en veldig liten sannsynlighet for at noe gikk galt, og fredag 13. kom til sin rett. Slik argumenterer jeg, men jeg er rasjonell. I akkurat dette her er jeg ikke i det hele tatt integrert med russerne, og deres østeuropeiske naboer.

Lang og varm dag, i Kiev

I dag var det under 30 dager, og ikke formelt den varmeste dagen denne sommeren. Men i solsteiken, nedover Marinskij parken, på vei mot en strand og litt drikke som alltid var noen meter unna, så føltes det virkelig slik.

Det ble også en veldig lang dag. Etter at vi hadde badet i elven, ville Irina også bade i fonten, ved båthavnen, og deretter leke i lekerommet i Liubov markovka. Da vi var ferdige der, var det mørkt, og ingen enkle busser til å ta oss hjem. Vi måtte spasere over Kresjtsjatik, og ta nummer 14, helt over på andre siden. Klokken var godt henimot elleve, så det var ikke snakk om å skrive noe blogginnlegg. Det fikk komme dagen etter.

Dagens rutiner begynner å bli godt innarbeidet nå. Det er trening i Hydropark, med tre programmer fra podcasten In our time, med Melvin Bragg, fra BBC. Denne dagen var det Machiavelli, den romerske republikken og mordet på Alexander II i Russland. Dette er ting jeg kan litt om, og alle programmene har jeg hørt før, men det var likevel opplysende og interessant med påfyll. Kunnskap er noe man bygger opp, man relaterer alltid til ting man kan fra før, og har fremme i hodet. Nå, for eksempel, var det interessant med tsar Alexander II, som vitterlig var en reformator, men som likevel ble drept. Dette er en del av Russlands historie, der reformer gjerne ender i kaos, og det er en strek tro både i folket og i eliten at det viktigste er å holde orden. Machiavelli og den romerske republikken var vel så interessant, mange ting å hente ut og bruke der også, men det er kanskje utenfor interesseområdene til de som leser denne bloggen.

Lesere av denne bloggen vet at om sommeren er det man får nærmest en reisedagbok fra ferien. Det blir mye privatliv, hvordan jeg drikker kaffe og spiser en god frokost, jeg har tegnet et sommerabonnement på Dagens Næringsliv, 60 kr, fikk lest litt der, og så var det ut, først til lekeparken, og så videre, sånn det alltid er. Vesle Irina og jeg går ut først, konemor Olia kommer etter.

Planen var over gangbroen, til strendene der, og vi

Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!

Endelig en ordentlig badesøndag

I går var første søndag for i år vi kom oss ordentlig over til venstre bredd for å bade. Det er det som har vært tradisjonen.

Dagen var treningsfri for meg, så jeg stakk innom den lokale kaffebaren for å ha stabilt Internett på morgenen. Der møtte ukrainsk service norsk høflighet. Det tok en time fra jeg fikk regningen, til jeg dristet meg bort for å si fra at det var på tide å samle pengene inn, sånn at jeg fikk vekslepengene. Da var klokken ett, og vi fikk en altfor sein frokost.

Så er det vårt vanlige sommel, og klokken er henimot tre før vi kommer oss ut. Ganske dumt, selvfølgelig, det gjelder jo å ha sollyset, og ikke kveldsmørket ute. Men folk med leilighet eller ferieopphold i Spania eller andre varme land, vet det bare kan ta lang tid før man kommer seg ut om dagene. Jeg ivrer nok på for å få oss ut tidligere, men er jo selv også skyld i det, siden jeg bruker formiddagene til å trene eller på kaffebar.

Uansett var ruten for dagen metroen over til Levoberezjna, det er rød linje, og så gå fra metrostasjonen bort til strendene. Da vil det i løpet av dagen bli en runde, bort til Platonabroen, og buss 55 eller 118.

Utenfor metroen er det rett opp på skuldrene mine for Irina, og så er det å labbe i vei. Det er kjent område for oss, og ekstra kjent for meg, siden det var her jeg gikk frem og tilbake hver dag i fjorten dager, på språkskole her i 2007. Med Irina på ryggen, går det fort.

Rett ved broen, før den kunstige halvøyen, har det kommet til et hoppeslott. Det er hoppeslott som det passer seg her. Motoren er på, men det er ingen i nærheten å betale penger til, eller spørre om det er lov å bruke det. Det har form som en drage, med dragemunn og tenner. Irina får hoppe litt, mens Olia og jeg spekulerer i hva det er for noe. Det ser ut til å være en nedlagt butikk, eller slags kafé, like ved, og det står også en trampoline her. Det har virkelig preg av å være forlatt, utenom altså dette hoppeslottet, som står på og pumper seg kontinuerlig opp.

På andre siden av broen går Olia tradisjonen tro i butikken, mens Irina og jeg stikker ned til noen treningsapparater for å vente. Det er apparat av en type som dukket opp for noen år siden, og nå sprer seg over hele byen, karakteristiske oransje. Det er for voksne å løfte kroppen sin i, men fungerer vel litt for barn også. I alle fall får Irina prøve seg, med min hjelp, til Olia kommer med is og kaffe.

Og så er det bading til den store gullmedaljen, og vel så det. Vi bader ved en strand vi sjelden er, enda jeg liker den, og det bestandig er mange folk her. Den er bred og langgrunn, og det er fin utsikt over til andre siden, til en liten og litt for luksuriøs båthavn med tilhørende luksusleiligheter, og til metroen over broen lenger borte. Akkurat stranden vi legger oss på, har veldig skittent vann, og elendig bunn, men Olia foretrekker denne, siden det er litt færre folk her. Og Irina lar seg ikke skremme av grumsete vann og ekkel bånn.

Dette er den mest omfattende badedagen, så langt i år. Normalt finner vi på litt andre ting også, men akkurat her, var det ikke så veldig mye annet å finne på. Ikke hadde vi med noen leker eller noe til Irina, heller. De stundene vi ikke badet, satt hun og fiklet i sanden, og utfoldet barnesinnet på de senere så utilgjengelige måter. Jeg, spaserte frem og tilbake i vannkanten, med mer voksne, og mer kjedelige tanker.

I vannet gikk Irina som en propell, rundt og rundt. Eller opp i luften, eller liggende og liksomsvømme. Hun bryter grenser hele tiden, og det er ganske sikkert sjelden det befinner seg et sånt barn på disse strendene, som er med på så mye og så vill badeaktivtet. Noe Irina liker skikkelig godt, er å snurre så fort rundt at buksa glir av. På russisk heter det gola popaja kommanda, best oversatt «Nakne rumper IL». Hun elsker det, og hyler av latter. Ved en anledning datt buksa ned i bånn, og vi greide ikke å finne den igjen. Også Olia måtte ut å hjelpe, før vi endelig hadde den i hendene igjen, og kunne ta den på.

Det var noen andre barn også som lekte. De var litt eldre enn Irina, så hun kunne ikke naturlig gli inn i leken, men særlig en av dem åpnet litt opp for Irina. Jeg kunne liksom sende Irina bort til henne, og hun ville ta i mot. Hun var selvsagt engstelig for å se Irina sånn hun svømmer i vannet, med bare ansiktet over, akkurat som hun er i ferd med å drukne, og jenta tar henne opp med en gang, alltid. Hun er også forundret over hvor høyt Irina flyr, når jeg kaster henne opp i luften.

En av de andre jentene har en ball, og Irina får en motivasjon til å bevege seg, for å komme seg bort til ballen. Det er flashback til Irinas første leveår, første sommer her nede, da hun også var vill i vannet, og også vill etter baller. Da det lå en ball i nærheten, fikk lille Irina endelig motivasjonen til å krype, og kravlet seg i vei etter denne ballen, alt hva de små babyarmene og føttene kunne frakte henne. Nå gjorde hun det samme i vannskorpen, og kom seg vitterlig av gårde.

Etter omfattende badeaktivtet var det på tide å få seg noe mat. Jeg hadde satt meg ut et mål: Den nye georgiske restauranten. Irina hadde sitt eget mål: Restauranten med lekerom. Det var en kamp mellom viljer, og denne gangen vant jeg. Nå var det søndag, vi skulle spise godt. Så kunne vi heller gå bort til Pesto med lekerommet etterpå. Med litt lirking og overtalelse og tvang, gikk det godt, Irina ble med.

Og vi hadde et alle tiders måltid. Dette var en topprestaurant, skikkelig georgisk kvalitet. Man merker den på hatsjapurien, det er kvalitetsmerket. Om den er skikkelig, er alt skikkelig. Irina var også sulten, og spiste rikelig. Glemt var restauranten med lekerom, hun vet hva hatsjapuri er, og spiser av hjertens lyst. Det var også litt lekebarter og forskjellig å leke litt med, sånn at det aldri ble noen tålmodighetsprøve for henne, alltid noe å finne på. Karakteristisk var dette også et restaurantbesøk helt uten nett og mobil, ikke før vi skulle betale og dra, fikk vi koden til WiFi, og koblet oss på, så vi hadde den til en annen gang. Det ar en nydelig avslutning, på en nydelig søndag.

Slitne, mette og lykkelige tuslet vi bort til bussholdeplassen, der det ikke lenger er lenge å vente før en buss tar oss hjem. Denne gangen var det 118, den beste av dem alle, som bringer oss helt frem til gårdsplassen foran leiligheten. Det var som seg hør og bør, en dag som denne.

Bading og fotball i dag også

Det var jo litt mer spennende kamper i dag. Særlig var Russland – Kroatia en kamp jeg gjerne ville ha med meg, og som jeg sitter og ser nå. Men det viktigste er tiden jeg har sammen med Irina og Olia. Ingen tid kan gå på bekostning av dem.

Jeg våknet litt senere enn vanlig i dag. Klokken var åtte da jeg omsider kom meg opp, etter uvanlige drømmer, og jeg tenkte noen minutter på å skofte morgentreningen i dag, og heller sove videre. Men det ble til at jeg stod opp, reiste til Hydropark, og trente som vanlig. Inkludert bading, og kaffe på vei hjem.

Klokken var naturlig nok ganske mye da jeg omsider kom tilbake til leiligheten. Det tok ytterligere et par timer før vi omsider kom oss ut, klokken var nærmere tre, men vi reiste over til venstre bredd, og gjennomførte vårt badeprogram som vanlig. Det eneste var, at vi fikk lirket Irina forbi restaurant Pesto, sånn at vi fikk bade først, gå på lekerommet etterpå. Tidligere har vi jo sittet på restauranten sånn at det har blitt kveld og solen gått ned, i det vi begynner å bade.

Nå var det mange folk der. Men ingen modige som vår lille Irina. Hun er badedronningen. Ubetalelig er hun, der hun teller til tre, ras, dva, tri, og løper alt hun kan uti vannet, og detter rett på trynet straks hun er uti, skikkelig barnefall, ansiktet rett i vannskorpa, og så under, og så opp, tørke av, og løpe videre.

Det er veldig kort grunne der i denne lille vika vi bader på denne kanten av elva, det blir dypt med en gang, og et par meter uti står heller ikke jeg i bunn. Denne dagen er utviklingen også det at Irina kaster seg ut fra meg, og havner der heller ikke jeg står i bunn, men jeg kan ta det helt rolig. Irina holder seg flytende nå. Jeg kan svømme rolig, og skyve henne innover. Irina er i stand til å flyte, men har ikke knekket svømmekoden, hun har vanskelig for å bevege seg, hun ligger loddrett med ansiktet så vidt over vannoverflaten, og spreller med armer og bein. Hun har ikke overvunnet barrieren med å få beina opp foran eller bak, at det er om å gjøre å ligge vannrett, det er da det er mulig å ekte svømme.

Men ikke for det, Irina og jeg kan nå gå uti vannet ved siden av hverandre. Gå ut til hun ikke lenger rekker bunn, og så legge litt på svøm fremdeles ved siden av hverandre. Store smil.

Det er dette som er ferielivet. Fotball er blitt litt for stor, de har fått OL-syken, den er forvokst. Fremdeles er det interesse, diskusjon og engasjement, men ikke helt for meg. Det var en spektakulær god fotballkamp jeg så på, Russland-Kroatia i dag, Brasil-Belgia i går, skikkelig bra tempo og angrepsvilje. Men det er ikke i nærheten av å komme opp mot det å svømme ved siden av sin egen lille datter på tre år. Semifinalene kan fort gå uten meg, slik jeg egentlig hadde tenkt hele VM skulle gå. Fotballen har hektet meg av.

Til Kiev og familien her, er jeg hektet solid fast. Nå blir det intense dager med dem.