Morgenpost fra Kiev

Denne morgenen tilbringer jeg hjemme. Kona og barnet sover ennå, her, i samme rom som jeg. Det er leilighet i gammel, sovjetisk stil, likt over hele den veldige unionen; kjøkken, gang og tre rom, pluss bad, som regel med atskilt dusj og toalett. Vi har det ene rommet, søster Tanja og barnet hennes det andre, og babusjka det tredje. Alle dørene er alltid åpne, særlig barna er flittige i å løpe usjenert rundt i dem alle. Jeg flytter meg også litt rundt av og til, til rom der det er ro og fred.

Både i går og i forgårs ble litt ufrivillig rolige dager hjemme. Fredag var det et varslet uvær som ikke kom så voldsomt som det var meldt, i går var det mer tilfeldigheter. Frokostene er som alle måltidene her, veldig tunge, og jeg faller rett og slett i søvn av og til, etter å ha spist godt og lenge. I går var det poteter og lever og smørsaus, med dill og vårløk og tomater. Mens jeg sov, tok babusjka med seg barna ut på lekeplassen. Konemor Olia har alltid sine prosjekter, nesten flere prosjekter enn heldig er, og i går gjaldt å få skiftet ut et nettbrett som ikke virket. Det er snilt av henne, men det går mye tid vekk. Kiev er en by med store avstander, og selv om offentlig transport er ypperlig, så går trafikken tregt, og både busser, marsjrutkaer og metroen har mange stopp som forsinker reisen. Det går raskt et par timer, selv når det bare gjelder å få ordnet en liten ting. Sånn må livene være veldig frustrerende for de som faktisk bor her, og aldri kan slippe unna de lange arbeidsdagene, lave lønningene og alt som suger tid utenom.

Olias mor jobbet i sin tid i barnehage. Etter hva jeg forstår, hadde hun ansvar for 30 barn om gangen. Da gjelder det å ha faste regler, og ikke nøle. Hun liker at man ikke tar noen sjanser med barna, at de leker i ro og fred på en lekeplass like i nærheten, at de spiser godt, og sover mye. Vår Irina er litt av en annen støpning, jeg er veldig av en annen støpning, eventyrlysten og sulten på noe nytt som jeg alltid er, men vi jenker oss selvfølgelig så babusjka føler hun har kontrollen. Det er nesten urimelig snilt at hun tar med barnet vårt ut, så vi kan slappe av hjemme.

Da de er ferdige med lufteturen, setter hun barna i badekaret, mater dem med en god lunsj, og vil ha dem til å sove. Det er derfor Olia drar ut på egen hånd denne dagen, lille Irina er nybadet og mett. Nå skal hun liksom sove. Jeg gjør et hederlig forsøk på å få henne til det, forteller om bukkene bruse som vi pleier når det er sovetid, men jeg vet jo at Irina sjelden sover om dagen, og slett ikke på kommando. Det er ganske håpløst. Så løper hun rundt i huset.

Jeg får fulgt bedre med på sjakk og nyheter enn jeg egentlig har behov for, denne dagen. Det er verdensmesterskap for lag i Khanty-Mansisjk, og det er stor og prestisjefylt lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris. Vår mann Carlsen er veldig i sentrum av begivenhetene, han har ledet turneringen fra første stund, og har vært nær ved å dominere feltet, men har også hatt noen uhell og feil som kan se ut til å ha vippet ham litt ut av balanse. I et intervju med den offisielle mediekanalen til turneringen, erfarne Maurice Ashley var intervjuer, så svarer Carlsen merkelig irritert på spørsmål om at «alt ikke er godt så smooth«. Filmen og hendelsen er veldig diskutert i sjakkretser og på sosiale medier, og det må vel kunne gå an å si at Carlsen ikke kommer så godt fra det, om enn spørsmålet nok ikke helt anerkjente prestasjonen Carlsen hadde gjort. Han ledet jo tross alt, og har stort sett spilt godt. Det kommer nok frem at Carlsen lever og opptrer under et voldsomt press, og at han nok ikke har det helt behagelig under dette presset. Kanskje er det også andre ting som spiller inn. Andre ting som har vært diskutert, er at Carlsen får spesialbehandling, og slapp å delta på et arrangement de andre i turneringen måtte delta på. Slik fikk Carlsen to timer ekstra hvile, noe Sergej Karjakin fant så urettferdig at han måtte twitre om det. Tweeten ble likt av Hikaru Nakamura, så det kan se ut som han har et poeng. Det skal jo heller ikke være slik at noen får spesialbehandling. Konkurransen skal være på like fot.

I Verdensmesterskapet for lag er det ingen slike kontroverser jeg kjenner til. Mediedekningen der er jo også langt mindre intens, enda dette er langsjakk, med lang betenkningstid, og skikkelig. Hurtigsjakken i Paris er mer av et show, det er en amerikanisert form for sjakk, veldig medievennlig, med store penger involvert, og med svært trente PR-agenter og medieaktører. Smooth, kan det vel kalles. I Khanty-Mansisjk er det skikkelig. Der spiller de sine partier, mange ukjente spillere fra Tyrkia, Hviterussland, Polen og Egypt, og også mindre kjente spillere fra de store nasjonene Russland, Ukraina, USA og India. Kina er vel de eneste som stiller noe nært et fullt lag, om enn også her vet jeg folk som mangler, og lille Norge er med med et veldig redusert lag. Jeg trodde det skyldtes at stormesterne våre ikke ville bruke sommerferien på sjakk i Sibir, at dette var noe for unge og sultne kommende mestere, men forstår nå at en stormester som Kjetil Lie hadde veldig lyst å være med, og er sterkt kritisk til uttaket. Det skal ha vært et omstridt krav om «aktivitet», som skal ha vært med å gjøre utslaget. I alle fall har Norge punktert litt etter en lovende start, der de var nær ved å gjøre et sensasjonelt resultat, men der det likevel endte opp med knappe tap. Siden har tapene ikke vært så knappe lenger, og kritikken mot uttaket får fornyet kraft. To av spillerne som er med har bare oppnådd et halvt poeng til sammen, de har sammenlagt bare klart en remis, ellers har de tapt alle kampene. Ofte har de stått godt underveis, men det hjelper så lite når de går ned i tidsnøden. Det er jo det som er med på å skille de gode fra de nesten gode sjakkspillerne, de gode får de gode stillingene i mål, og klarer å redde dårlige stillinger. De nesten gode glipper det for, enten de står godt eller dårlig.

Jeg tror Kina nå gikk opp i ledelsen, etter å ha slått Russland. India gjør det også bra, og vant i går mot Ukraina. USA satte en stopper for overraskelseslaget Tyrkia, med en klar seier. Hviterussland fortsatte fremgangen etter storseieren mot Norge, og vant nå mot sisterangerte Egypt. Norge møtte Polen, fikk remis på førstebord, vant på tredje, og tapte de to siste. Vi ligger nå nest sist, bare foran Egypt.

Lille Irina ble utålmodig, og ville ut igjen et stykke utpå dagen. Hun snapper opp russiske ord og uttrykk i en rasende fart, og vil vel kanskje i løpet av sommeren passere meg i forståelsen av språket. Her leker hun stadig med Tasja, hører russisk fra babusjka og fra unger og mødre på lekeplassen, det er veldig friske språkomgivelser, ikke lenger bare morens ord og uttrykk å måte å formulere seg på, og min tillærte, primitive. Nå gjaldt det å få på seg de hvite skoene, hvite sandalene. Det skjedde akkurat i det Olia veldig beleilig kom hjem. Tasja klarte også å snike seg med på turen vår, hun har en drøm om å komme seg til Marinskij-parken, der hun vil hoppe i hoppetårnet. Slik gikk det imidlertid ikke.

Irina strever litt med å bli avvennet med bleier og tilvennet med potte. I Norge går man gjerne rett fra bleier til do, så vidt jeg har forstått, man kjøper bare en ekstra ring for barn, og så slipper man bryet med potte. Her har jeg inntrykk av at man kan drive med potte i årevis, helt opp i skolealder. Uansett så nekter Irina å sette seg på potten. Hun tisser bare i badekaret. Større ting kommer ufrivillig. Det er et problem vi har å overvinne. Det har milliarder av barn overvunnet før henne, så det går seg til. Men akkurat nå er det vanskelig for henne, når hun kjenner at det trengs. Så vi kom oss ikke lenger enn til lekeparken. Irina holdt seg til baken, gråt og sa domoj – «hjem». Tasja gråt også, for nå ble det ikke noen tur i parken denne dagen heller.

Lignende ble resultatet da babusjka tok med seg barna og bikkja på kveldsturen. Olia og jeg gikk også ut, etter at hun hadde brukt lang, lang tid på å ordne med internett og nettbrettet og de tekniske tingene hun har kjøpt til familien sin. Vi lekte litt på lekeplassen, men så var det på nytt domoj, fra Irina. Denne gangen kom det også.

Utenom dette, er Irina i storform, og ser ut til å ha funnet seg veldig godt til rette. Barn har den fantastiske egenskapen at de aldri tenker på problemer som ikke er gjeldende akkurat nå, så når hun ikke må på do, er alt fint. Hun har mange lette, fine sommerklær som gjør henne helt skjønn, og babusjka og mama Olia pleier å sette opp håret hennes med haler og sløyfer, så hun blir ganske uimotståelig. Sånn ser det ut som hun føler seg også, der hun løper rundt, og forteller alle hvordan verden henger sammen.

Tyveri av t-skjorte 

I dag ble t-skjorten min stjålet. Jeg gikk som vanlig ned til treningssenteret i Hydropark, gjennomførte mine vanlige repetisjoner, men da jeg skulle ta på meg t-skjorten og  gå hjem, var t-skjorten vekk. Jeg måtte gå hjem i bar overkropp.

Det er kjedelige greier. Jeg har trent der borte i flere år nå, men aldri vært utsatt for noe tyveri. For et par år siden ble barnevognen vår stjålet i oppgangen, i går var det ei dame som forsøkte å lure til seg ballen vår på lekeplassen, gjenglemte ting forsvinner raskt, men jeg har alle de år jeg har vært her aldri blitt offer for tyveri verdt å anmelde. Det holder å blogge litt om det.

Til tyvens forsvar skal jeg si at jeg hang – eller la – t-skjorten fra meg på kleshengerstativet, slik at det var fare for at den kunne ramle ned. Og ramlet den ned, ville den fort ha ramlet i søpla, slik at den kunne se ut som en t-skjorte noen ville kvitte seg med. Kanskje er det det som har skjedd.

Men t-skjorten var altfor fin til at noen ville kvitte seg med den, og sjeldent fin til meg å være. Det var en sports-t-skjorte fra Nike, lite brukt, og aldri til trening, så den var hvit og fin som ny. Det var rett og slett ganske dumt å gå med en så fin t-skjorte til treningsanlegget, når jeg uansett skulle legge den fra meg. Jeg har klart meg et helt liv gjennom å være skjødesløs, men ikke ha så mange ting verdt å stjele. Sånn at klær man eventuelt blir frastjålet, egentlig er like greit å miste.

Nå forsvant altså en av de beste t-skjortene jeg har. Den lar seg erstatte for penger, men jeg likte jo akkurat den, og vet ikke om jeg får den igjen. Dessuten har jeg et sunt og velutviklet instinkt over virkelig å ergre meg over ting mister, og ting som går tapt. Akkurat med klær har det vært en lei tendens til at det er de jeg har bruk for, som blir ødelagt, stjålet eller forsvinner. Ofte i forbindelse med ferier.

Nåvel. Kanskje verst var det å måtte gå hjem i kortbukse, sandaler og ingenting mer. Det er ikke god kutyme på metroen, og slett ikke gjennom byen. Jeg følte et sterkt behov for å fortelle alle at t-skjorten min var stjålet, at det ikke skyldtes mangel på dannelse og kultur at jeg gikk som jeg gikk.

Til slutt fortalte jeg det til en kar som stod og kostet utenfor blokka vår. Han gjør det stadig, alltid ulastelig antrukket, i klær fra en svunnen tid. Meg hilser han som regel på tysk, eller av og til litt engelsk. Konemor Olia sier at han er i mot alle revolusjoner som har vært, og egentlig kunne tenke seg tilbake til sånn det var i tsartiden, da folk hadde dannelse og oppførte seg, eller hvilken forklaring han nå har. Jeg har sett han bli intervjuet her nede, lenge og vel, av ei ung dame som flittig noterte med blyant i en notisblokk.

Han sa – det er Ukraina, og ville ikke helt la meg gå. Først tenkte han det var verdt å skrive om i avisen, noe jeg tok som en spøk, men han sa var alvorlig. Jeg vet ikke om han har en egen avis, eller hva han mente. I alle fall viste han meg noen filmer på mobiltelefonen sin, en god gammel av den kornete sorten, det var 4-5 filmer å velge der. Han viste meg tre. Først reklame for vodka av et bestemt merke, så av ham som billettselger og bussjåfør, og til slutt ham som isbader. Jeg fikk like mye ut av det som dere lesere, tenker jeg.

Hjemme var kona og svigermor også ganske avslappet til det hele. – Dette er Ukraina, du må aldri legge noe fra deg, sa de med smil og latter. I alle fall ikke noe av verdi. Så satte de frem en haug med poteter, og tungt leverkjøtt av kylling, og purre og vårløk og tomater, og så var det visst mulig å leve godt her nede likevel.

Bildet har ingenting med tyveriet å gjøre, men jeg tok det – i bar overkropp – på vei hjem.

Forskjellige gjøremål i sentrum

I dag var det meldt dårlig vær og pøsregn her i Kiev. Vi la derfor opp til en rolig dag. Olia hadde planer om å betale en regning for søsteren, men da regnet kom, reiste vi rett hjem. Da hadde vi fått vært ute en drøy time. På vei hjem fikk Irina for første gang i år kjøre metro. Ellers har hun kjørt marsjrutka, trollejbuss og tramvai (trikk). Hun følger nøye med på trafikken, og er spesielt opptatt av om det er grønt eller rødt lys.

Hjemme fikk jeg rikelig anledning i dag til å følge med på sjakken. Det er lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris, der cirka alle de beste i verden deltar, og det er verdensmesterskapet for lag i Khanty-Mansisjk, Sibir. I dag spilte Norge mot Hviterussland, og gjorde det dårlig. Ellers har et svekket Norge uten flere av stormesterne våre, gjort det ganske bra, om enn poengfangsten ikke har stått i stil til spillet. Det har i alle fall vært artig å følge med. I Paris er Magnus Carlsen på ny i storslag, så der ligger det an til norsk seier. Ikke at det er så viktig for meg, jeg har nok av spillere og land å sympatisere med, i sjakk.

I går var vi på rundtur i byen. Vi reiste ned til Kontraktova Plosjad, der vi rakk businesslunsj på Kievskij restaurant, en av de bedre i byen. Deretter satte vi oss på en trikk, mest for at Olia skulle få litt nostalgi fra en svunnen barndom og ungdom, og for at Irina skulle få prøve seg i trikk. Vi havnet midt ute i ingensteder, trikk nummer 18 tok vi, og gikk av litt tilfeldig. Alle haugene og høydene i Kiev gjør det ganske enkelt å orientere seg, så vi visste vi måtte i oppoverbakke, og nede på andre siden ligger sentrum. Vi havnet imidlertid på et litt kjedelig sted, uten lekeplass for Irina, og selv om hun før fylte tre viser mesterklasse i gåing, så ble dette litt mye. Hun måtte på skuldrene mine til slutt.

Da også Olia syntes det begynte å bli drøyt, satte vi oss på en buss. Det var også nummer 18, mener jeg å huske, og den fraktet oss til hovedgaten Khrestjatik. Der kjøpte vi en is til Irina, og en kaffe til Olia, og så var alt bare velstand.

Det er forresten en observasjon vi har gjort her i byen. Mengdene av kaffeutsalg er blitt ytterst begrenset. Tidligere vrimlet det av dem, overalt hvor det kunne ligge an til å bli en del folk, var det satt opp en vogn og et utsalg av forskjellige typer kaffe. Nå er de borte. Er det fordi det ikke er lønnsomt, eller er det kommet en ny lov som gjør det umulig? Vi mistenker nok det siste. I fjor var det ølsalgene de tok. Nå er det kaffesalget. Med det mister byen litt særpreg, og vi mister muligheten til alltid å ha en kopp kaffe innen rekkevidde.

Nåvel, vi krysset veien gjennom undergangen, og fant oss en buss eller rettere sagt marsjrutka hjem. Selv om den var stapp full, bestemte Irina seg på et tidspunkt for at det var på tide å sitte. Og det fikk hun, en dame gav høflig og sjarmert plassen sin vekk.

Ellers denne dagen fikk vi litt kontakt med det ukrainske byråkratiet, med Olia som reiste hit og dit, for å ordne med internett og betale regninger. Stort sett mens det pågikk, var Irina og jeg på en lekeplass og ventet. Snill som Olia er, pleide hun å komme tilbake med litt moreller eller fersken, noe godt å spise. Det kjøpte vi også på vei hjem til slutt, kolossale mengder av fersken og jordbær.

Morgen med kaffe og øl på Katysja

Rutinene mine her nede er at jeg to av tre morgener drar ned til Hydropark for å trene styrke i fantastiske Katsjalka. Den siste har jeg fredelig hjemme. Da hender det jeg stikker over gaten til den døgnåpne kjederestauranten Katysja, og får skrevet litt, lest litt og surfet litt internett. Morgenmaten består av kaffe og øl. Frokosten venter hos babusjka på kjøkkenet.

Vi ankom Kiev sent, sent på kvelden natt til tirsdag. Irina var synlig trøtt, men gikk tappert og ubeskrivelig søtt med den rosa kofferten sin, håndbagasjen, rundt omkring på den tomme flyplassen Borispol. Bagasjen vår var ikke kommet, trodde vi. Det var jo litt problemer med den, da vi sendte den, automatisk innsjekk virket ikke, og all bagasje ble satt på meg. Det ble litt hektisk. Men da vi skulle gå og melde om problemene, viste det seg at bagasjen allerede var ankommet. Den hadde vært med på en raskere reise enn oss, via Amsterdam. Så det så.

Dermed ble det sedvanlig taxi til sentrum. Olia går straks i samtale med taxisjåføren, alltid på russisk, og raskt veldig politisk. Det er slående hvor forskjellige politiske samtaler er her nede, og hos oss. Det er to forskjellige verdener. For Olia er det helt herlig å snakke med sine, samme humor, samme referanser og samme sosiale koder. I Norge må hun legge bånd på seg. Her er hun i fri utfoldelse, og det er veldig tydelig hun koser seg. Vi utveksler telefonnummer med taxisjåføren, så vi kanskje kan bruke ham når vi skal hjem i august også.

Familien til Olia skjuler det godt, men de lever et vanskelig liv her nede, tross de i oss har økonomiske garantier og Olias visakort. Nå hadde Olias mor bestilt inn pizza, i stedet for å lage den selv. Hun hadde visst vært i bursdag i kjederestauranten Mafia, og likt maten såpass godt at hun har begynt å bestille den selv. Vi spiser selvfølgelig av hjertens lyst, det gir ikke mening at babusjka skal slite seg helt ut for vår skyld. Pizzaen gir også frokost og mellommat noen dager fremover. Vi er dessuten trøtte etter reisen, og går ganske raskt i seng.

Tirsdag er familiedag for storfamilien. Lille Tasia får det meste hun vil, sammen med oss hele dagen. Hun er ganske intens, og vil gjerne ha meg som erstatning for faren hun ikke har. Det er også uvant for henne å ha noen som er så begeistret for henne, som Irina er. Irina gråter sine modige tårer, når Tasia går for fort, eller ser ut til å ville leke med andre enn henne. Vi er en bemerkelsesverdig trio, Tasia som forguder meg, Irina som forguder Tasia, og jeg som forguder Irina. Sånn holder vi sammen.

På kvelden går vi ut hele gjengen, inkludert babusjka og hunden Mike. Mike smetter ut sammen med Irina og Tasia og meg, så det er jeg som må sette på ham halsbåndet. Hunden vet bedre enn jeg hvordan det skal gjøres, og setter hodet frem. Lille Irina har Samokat, sparkesykkel, og hun tusler seg av gårde på den, etter Tasia, hvor enn hun måtte gå. Først går turen nedover avenyen, Lesu Ukrainku, mellom rosene som nå står i blomst. Ukraina er et fritt land, på mange måter Norge ikke er det, og ufritt på andre, selvfølgelig. I alle fall er det ikke så farlig om hunder er i bånd, Mike kan slippes fri og løpe for seg selv, midt i byen, ingen reagerer på det.

Og lille Tasia setter av gårde, på sin store samokat, mens Irinas lille ikke går fort nok. Så hun setter den fra seg, og løper av gårde etter heltinnen. De små bena går som trommestikker. Irina er rett og slett i god form. Selv aktive mosjonister vil ha problemer med å løpe på full intensitet, så lenge, som Irina gjorde her. Opp og ned bakken, alt for å holde seg i nærheten av Tasia. Tasia er også snill med henne, og leker og venter og snakker med henne. Språket til Irina kommer til å skyte fart. Så jeg spøker med at når vi drar herfra, kommer Irina til å snakke russisk bedre enn jeg. Det er nyanser i det språket, nesten umulig å få med seg, om man ikke har det som morsmål.

Olia har et håp om at hun og Irina og jeg skal få litt tid for oss selv, en liten romantisk tur, som hun kaller det. Men denne kvelden vil det seg ikke slik. Da vi forsøker å snike oss unna, begynner Irina å gråte. Hun vil være med Tasia. Så da slipper Olia meg fri, og jeg tar straks turen til treningssenteret i Katsjalka. Der får jeg også badet og kjølt meg ned, denne dagen var det over tretti grader, og i vannet fikk jeg endelig overbevist meg selv om at vi virkelig, virkelig er på ferie, etter en svært, svært hektisk mai og juni.

Og i går forstod Irina og Olia det også. Da hadde vi den romantiske turen vår, og fikk la feriefreden senke seg over den lille familien vår.

Familien i Kiev!

I dag var vår første, hele ordentlige dag her nede. Vi kom natt til tirsdag, så tirsdagen ble litt tilvenning og akklimatisering. En del tid gikk med til soving, vi måtte handle inn mat, og selvfølgelig være litt ekstra med familien her nede. Særlig lille Tasia på snart 8 er ganske intens, og kan ikke få nok av djadja Eivind og lille Irtsjik. Med Irtsjik er gleden gjensidig, og vel så det, hun er ellevill etter søsteren sin her. De er ikke så nøye på slektsbegrepene, søsken og søskenbarn er nær synonym. Olia, Irtsjik og jeg hadde knapt tid alene.

Det hadde vi i dag. Etter morgentrening for min del, en lang morgens søvn for de andre, var det god frokost og ytterligere hvile, før Olia, Irina og jeg kunne gå ut for oss selv. Lille Tasia vil alltid være med, men det er fredeligere for oss uten henne, og vi vil jo også gjerne ha litt ferietid sammen. Litt romantikk. Det pleier bli rikelig med det.

I dag gikk turen med buss 14 nedover Lesu Ukrainku. Irina satt så søtt i gul, lett sommerkjole, hvit hatt og hvite sandaler. Hun blånekter å gå på do når hun ikke får bleie, og ser ikke ut til å være nevneverdig plaget av det.

Nede i sentrum var det rett opp til restaurant Pervak, favorittrestauranten vår. Det er nesten merkelig så billig den er, gitt standarden den har. Businesslunsj koster et par tikroner, og består av tre retter. Vi bestilte to stykker, sånn cirka til Irina og meg. Irina spiste særlig av brødet, snacksen og den ene suppen, før hun fant det for godt å sovne en stund på sofaen der nede. Dermed ble det ekstra kaffe og øl på meg, og oss. Tre ganger fikk vi regningen, Olia har for vane å spørre om oppgjøret før det er nødvendig, og denne gangen ble det altså tre runder med betaling og tips for en glad kelner.

Det var fint å være der, også for at de hadde internett, slik at jeg fikk sjekket sjakk og nyheter, og lastet opp bilder. Nyheter setter meg bare i dårlig humør, kanskje skulle ferie være nyhetsfrie, men sjakk er kjekt. Nå er det verdensmesterskap for lag, i Khanty-Mansisjk, Sibir, Russland. Norge er med, og lagleder Jonathan Tisdall melder om høye sommertemperaturer der også. Norge spiller med et svekket lag, men biter likevel godt fra seg. Russland gjør det veldig bra, og slo Norge denne runden. Vi hadde også stor glede av oppgjøret mellom Polen og Ukraina, der Polen ganske overraskende vant. Det er kjekt Polen gjør det bra, foruten et overraskende nederlag mot Tyrkia, har de vunnet alle kampene. USA står ikke høyt i kurs hos oss om dagen, så at de gjør det dårlig lever vi godt med. I dag ble det remis mot Hviterussland. De også har overrasket positivt.

Det gikk et par timer, der på restauranten. Så vekket vi Irina, og beveget oss opp i Park Sjevtsjenko. Der er det en svær lekeplass for henne. Hun løp bort, og fant seg til rette i dissene, i sandkassen, og i apparatene. Ingen apparater er for høye for henne, nå lenger. I en alder av to år og 8 måneder klatrer hun opp, overalt. Også i fjor klatret hun flittig, så hun har det i seg. Ulikt i Norge er det barn på lekeplassene, så hun får rikelig med sosial trening. Irina hadde en tegneblokk og farvestifter fra flyet til Kiev barn som ville tegne, selv fikk hun biler og spader til å leke med i sandkassen. Vi kjøpte også en bil og en vifte til henne, og en is og en kaffe til faren. Isen ble spist av oss alle. Bildet under viser stemningen.

Til slutt løftet det hele seg opp til et overjordisk høydepunkt for Irina. Det var som nasjonaldagen 17. mai om igjen, det ble rent for mye for henne. Hun måtte bare løpe rundt i glede. En kar lagde såpebobler med tau, slik at de ble gigantiske. Irina, og de andre barna, sprakk dem. Irina brukte viften vi hadde kjøpt, det var en slik 17.mai-vifte, sånn som snurrer rundt når vinden blåser på dem, veldig vanlige og tidløse. Også jeg løp rundt med sånne, da jeg var barn, og feiret 17. mai. Sjelden ellers.

Slik sluttet dagen vår, en dag for oss alle. Jeg fikk sjakken min. Olia fikk romantikk i Kiev, hennes barndoms by. Og Irina fikk is, lekeplass, vifte, bil og såpebobler. Ferien er startet.

Ingen bleier i Kiev

Noe av det vi skal forsøke her i Kiev er å få lille Irina til å slutte med bleier. Hun er to år og åtte måneder, så det er ganske på tide. Allerede er hun i stand til å sove natten gjennom uten bleie, og til å gå litt uten bleie, frem til hun selv ber om det. Her i Kiev har vi bestemt oss for å gjøre det brått. Vi lar Irina forstå at her i Kiev finnes det ikke bleier, så hun har bare å lære seg det.

Vi har forberedt henne litt. Lenge har vi sagt at vi snart skal reise til Kiev, der er babusjka og Tasja, der er hunden Mike, der er Samokat (sparkesykkel), der er ikke bleier. De første tingene har hun fått med seg, særlig at hun der har en samokat (eller masokat, som hun søtt kaller det), men det der med bleiene ser det ikke ut som hun har tatt helt alvorlig.

Straks vi kom ned hit, fikk vi babusjka også med i planen. Hun har jobbet i barnehage i sitt yrkesaktive liv, med ansvar for 30 små barn fra morgen til kveld, hun vet nok hva som kreves. Og hun er enig i å sette hardt mot hardt, bleier blir det bare ikke.

Så er det bare at vi har med lille Irina å gjøre. Hun har en viljestyrke som trosser selve naturen. Hun ber oss alle om pampers, russisk har ganske artig merkenavn for en del vanlige ord som bleier (pampers) og tape (scotch), men da verken far eller mor vil gi henne det, får det heller være. Alle er behjelpelige med å finne potten til henne, lille Tasja viser til og med hvordan det skal gjøres. Men ingen kommer noen vei. Blir det ikke pampers, så får det heller være.

Slik gikk faktisk hele dagen. Irina har ikke hatt bleie, og ikke gjort fra seg, verken vått eller tørt. Hele natten har hun sovet, også uten bleie, og nå neste natt skal hun også sove, uten bleie. – Hun holder ut til det siste, sier de her. Men det får så være. Bleier får hun ikke.

Neivel, er det som Irina sier. Så tisser jeg heller ikke.

Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.