Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!

Reklamer

Endelig en ordentlig badesøndag

I går var første søndag for i år vi kom oss ordentlig over til venstre bredd for å bade. Det er det som har vært tradisjonen.

Dagen var treningsfri for meg, så jeg stakk innom den lokale kaffebaren for å ha stabilt Internett på morgenen. Der møtte ukrainsk service norsk høflighet. Det tok en time fra jeg fikk regningen, til jeg dristet meg bort for å si fra at det var på tide å samle pengene inn, sånn at jeg fikk vekslepengene. Da var klokken ett, og vi fikk en altfor sein frokost.

Så er det vårt vanlige sommel, og klokken er henimot tre før vi kommer oss ut. Ganske dumt, selvfølgelig, det gjelder jo å ha sollyset, og ikke kveldsmørket ute. Men folk med leilighet eller ferieopphold i Spania eller andre varme land, vet det bare kan ta lang tid før man kommer seg ut om dagene. Jeg ivrer nok på for å få oss ut tidligere, men er jo selv også skyld i det, siden jeg bruker formiddagene til å trene eller på kaffebar.

Uansett var ruten for dagen metroen over til Levoberezjna, det er rød linje, og så gå fra metrostasjonen bort til strendene. Da vil det i løpet av dagen bli en runde, bort til Platonabroen, og buss 55 eller 118.

Utenfor metroen er det rett opp på skuldrene mine for Irina, og så er det å labbe i vei. Det er kjent område for oss, og ekstra kjent for meg, siden det var her jeg gikk frem og tilbake hver dag i fjorten dager, på språkskole her i 2007. Med Irina på ryggen, går det fort.

Rett ved broen, før den kunstige halvøyen, har det kommet til et hoppeslott. Det er hoppeslott som det passer seg her. Motoren er på, men det er ingen i nærheten å betale penger til, eller spørre om det er lov å bruke det. Det har form som en drage, med dragemunn og tenner. Irina får hoppe litt, mens Olia og jeg spekulerer i hva det er for noe. Det ser ut til å være en nedlagt butikk, eller slags kafé, like ved, og det står også en trampoline her. Det har virkelig preg av å være forlatt, utenom altså dette hoppeslottet, som står på og pumper seg kontinuerlig opp.

På andre siden av broen går Olia tradisjonen tro i butikken, mens Irina og jeg stikker ned til noen treningsapparater for å vente. Det er apparat av en type som dukket opp for noen år siden, og nå sprer seg over hele byen, karakteristiske oransje. Det er for voksne å løfte kroppen sin i, men fungerer vel litt for barn også. I alle fall får Irina prøve seg, med min hjelp, til Olia kommer med is og kaffe.

Og så er det bading til den store gullmedaljen, og vel så det. Vi bader ved en strand vi sjelden er, enda jeg liker den, og det bestandig er mange folk her. Den er bred og langgrunn, og det er fin utsikt over til andre siden, til en liten og litt for luksuriøs båthavn med tilhørende luksusleiligheter, og til metroen over broen lenger borte. Akkurat stranden vi legger oss på, har veldig skittent vann, og elendig bunn, men Olia foretrekker denne, siden det er litt færre folk her. Og Irina lar seg ikke skremme av grumsete vann og ekkel bånn.

Dette er den mest omfattende badedagen, så langt i år. Normalt finner vi på litt andre ting også, men akkurat her, var det ikke så veldig mye annet å finne på. Ikke hadde vi med noen leker eller noe til Irina, heller. De stundene vi ikke badet, satt hun og fiklet i sanden, og utfoldet barnesinnet på de senere så utilgjengelige måter. Jeg, spaserte frem og tilbake i vannkanten, med mer voksne, og mer kjedelige tanker.

I vannet gikk Irina som en propell, rundt og rundt. Eller opp i luften, eller liggende og liksomsvømme. Hun bryter grenser hele tiden, og det er ganske sikkert sjelden det befinner seg et sånt barn på disse strendene, som er med på så mye og så vill badeaktivtet. Noe Irina liker skikkelig godt, er å snurre så fort rundt at buksa glir av. På russisk heter det gola popaja kommanda, best oversatt «Nakne rumper IL». Hun elsker det, og hyler av latter. Ved en anledning datt buksa ned i bånn, og vi greide ikke å finne den igjen. Også Olia måtte ut å hjelpe, før vi endelig hadde den i hendene igjen, og kunne ta den på.

Det var noen andre barn også som lekte. De var litt eldre enn Irina, så hun kunne ikke naturlig gli inn i leken, men særlig en av dem åpnet litt opp for Irina. Jeg kunne liksom sende Irina bort til henne, og hun ville ta i mot. Hun var selvsagt engstelig for å se Irina sånn hun svømmer i vannet, med bare ansiktet over, akkurat som hun er i ferd med å drukne, og jenta tar henne opp med en gang, alltid. Hun er også forundret over hvor høyt Irina flyr, når jeg kaster henne opp i luften.

En av de andre jentene har en ball, og Irina får en motivasjon til å bevege seg, for å komme seg bort til ballen. Det er flashback til Irinas første leveår, første sommer her nede, da hun også var vill i vannet, og også vill etter baller. Da det lå en ball i nærheten, fikk lille Irina endelig motivasjonen til å krype, og kravlet seg i vei etter denne ballen, alt hva de små babyarmene og føttene kunne frakte henne. Nå gjorde hun det samme i vannskorpen, og kom seg vitterlig av gårde.

Etter omfattende badeaktivtet var det på tide å få seg noe mat. Jeg hadde satt meg ut et mål: Den nye georgiske restauranten. Irina hadde sitt eget mål: Restauranten med lekerom. Det var en kamp mellom viljer, og denne gangen vant jeg. Nå var det søndag, vi skulle spise godt. Så kunne vi heller gå bort til Pesto med lekerommet etterpå. Med litt lirking og overtalelse og tvang, gikk det godt, Irina ble med.

Og vi hadde et alle tiders måltid. Dette var en topprestaurant, skikkelig georgisk kvalitet. Man merker den på hatsjapurien, det er kvalitetsmerket. Om den er skikkelig, er alt skikkelig. Irina var også sulten, og spiste rikelig. Glemt var restauranten med lekerom, hun vet hva hatsjapuri er, og spiser av hjertens lyst. Det var også litt lekebarter og forskjellig å leke litt med, sånn at det aldri ble noen tålmodighetsprøve for henne, alltid noe å finne på. Karakteristisk var dette også et restaurantbesøk helt uten nett og mobil, ikke før vi skulle betale og dra, fikk vi koden til WiFi, og koblet oss på, så vi hadde den til en annen gang. Det ar en nydelig avslutning, på en nydelig søndag.

Slitne, mette og lykkelige tuslet vi bort til bussholdeplassen, der det ikke lenger er lenge å vente før en buss tar oss hjem. Denne gangen var det 118, den beste av dem alle, som bringer oss helt frem til gårdsplassen foran leiligheten. Det var som seg hør og bør, en dag som denne.

Hvordan det egentlig står til i Ukraina

Mens jeg sitter utenfor kafe Skyberry og venter på den skal åpne, hører jeg det romstrere i søppeldunkene like ved. Det er en gammel, tynn pensjonist som leter etter om det er noe han kan bruke.

Turister i Ukraina vil ganske sikkert få et galt inntrykk hvordan det egentlig står til her nede. På overflaten er alt ganske bra, som man kan forvente i Øst-Europa, litt falleferdige bygninger her og der, dårlige veier og mange steder og ting modent for reperasjon, men folk går skikkelig kledd og alt er etter standarden rent og pent. Folk vandrer omkring og ser ganske glade ut i sommervarmen, på lekeplassene er det barn som leker, strender og parker har folk som koser seg, og i butikkene er folk og handler matvarer. Det ser helt vanlig ut.

Men under overflaten er alt mye, mye vanskeligere. Gå hjem til folk, og se innom kjøleskapene deres. Ta en titt på lønningene, og se på utgiftene. Særlig de faste utgiftene. Ukraina konkurrerer med Moldova om å være Europas fattigste land, det er et spørsmål om hva man måler etter, hvem som kommer dårligst ut. Omregnet i dollar er ingen lønninger lavere enn i Ukraina, de var i hvert fall ikke det sist jeg sjekket. Og Ukraina har problemer med arbeidsledighet, manglende sosial sikkerhet, og alt man forbinder med land med svak økonomi.

Det er beinhardt. Og alle TV-kameraer ble slått av, straks det var innført en vestvendt president i landet, sjokoladeoligarken Porosjenko. Under ham er landet blitt fattigere, og mer nasjonalistisk. Det går under raderen her hos oss, hvor alle er mer opptatt av hvor vanskelig og fælt det er i Russland, mens sannheten er at folk i Russland er mye mer fornøyd både med styret sitt og økonomien sin enn folk i Ukraina er. Med god grunn.

Fredag spaserte jeg langs strandgaten Rusanivskaja på andre siden av elven. Jeg hadde nettopp sett Frankrike – Urugay, og tatt noen øl i en bar som utenom meg og to andre, besto av de ansatte. En gammel dame står med en gåstol, og sier noe jeg ikke klarer å oppfatte. Jeg lurer på om hun trenger hjelp, kanskje skal hun over veien, eller noe, så jeg går og forhører meg hva det er. Hun sier noe på det som må være ukrainsk, for jeg skjønner ingenting, og jeg ber henne snakke russisk, for jeg skjønner ikke ukrainsk. Hun svarer på engelsk, tre ord: HELP ME, MONEY.

Pensjonsalderen ble i Russland nettopp satt opp fra 60 til 65 år. Protestene var i kjent stil større i Vest, enn i Øst. Putin mistet noen prosentpoeng oppslutning, det var noen demonstrasjoner, men skulle man finne de sterke følelsene og opprørte stemningen, måtte man søke etter engelske tekster på nettet. Ikke russiske. Som planen var, var russerne mer opptatt av VM i fotball, og drømmestarten med 5 – 0 over Saudi Arabia. I Vesten ble dette fremstilt som et lumsk triks av Putin.

Samtidig ble pensjonsalderen hevet i Ukraina også. Pussig nok fra 60 til 65 år. Det finner man ikke informasjon om, i alle fall ikke på engelsk, men folk her nede vet det, selvfølgelig, for det berører deres liv. Jeg har ikke tallene, men fra hva jeg har hørt er pensjonen i Russland fire ganger større enn i Ukraina. Kanskje har pensjonen i Ukraina steget nå, men da jeg hørte for et par år siden, var den under 1000 griven. Det er ukrainske penger, som før var jevngodt med norske, men nå, etter Maidan, skal deles på tre. Pensjonistene her har altså hundrelapper å leve for i måneden. Og i en storby som Kiev, er allerede de kommunale avgiftene med vann, søppel og kloakk og alt som hører med, høyere. Det er ikke rart de ber om penger.

15. juli stiger nok en gang prisene på offentlig transport her i Kiev. Det er vanlig med prisstigning, etter økonomisk teori skal det til og med være å ettertrakte med en viss inflasjon. Her i Ukraina er imidlertid stigningen 100 %, prisene på buss blir doblet, fra fire til åtte griven. Metroen skal også koste åtte, nå koster den fem. Etter norske forhold er det småpenger, umerkelig, et par kroner for hver reise, men for folk som bor og jobber her, og er avhengig av reise, blir denne femmeren hver dag en del av utgiften som spiser av inntekten.

I går, da vi kjørte hjem fra stranden med linje 118, kom det ombord en spesiell skapning. Han minnet litt om en professor, av den typen man sier om, at dette er en professor som ser ut som en boms. Klærne var gamle, slitte og falmede, hår og skjegg bustet og ustelt, slik det er når man har andre ting å tenke på, om det er viktige professorale emner, eller hvordan man skal klare seg gjennom de neste 24 timene. Han hadde også et plastskilt på brystet, et slik man får som identifikasjon når man er på kurs, og han hadde poser og en veske. Billetselgeren kom og ba ham kjøpe billett, og da var bløffen avslørt. Dette var nok ingen professor. De fire griven han trengte, hadde han ikke. Billettselgeren så ham kjøre de par hundre meterne til neste stopp, der han gikk av.

Solen skinner, Kiev presenterer seg fra sin beste side, overalt hvor turister kan tenkes å ferdes, er det lagt inn solide beløp for å gjøre det fresh og shiny, for å si de på engelsk. Det er imidlertid overflate, den overflaten vestlige turister og den vestlige verden liker å se, og den det offisielle Ukraina helst vil presentere. Det er ikke det riktige bildet. Det bildet består også av pensjonisten som graver gjennom søppelet, som står på gaten og ber om penger til tilfeldig forbipasserende, karen som kommer på bussen, og ikke har råd til kronen det koster.

Bading og fotball i dag også

Det var jo litt mer spennende kamper i dag. Særlig var Russland – Kroatia en kamp jeg gjerne ville ha med meg, og som jeg sitter og ser nå. Men det viktigste er tiden jeg har sammen med Irina og Olia. Ingen tid kan gå på bekostning av dem.

Jeg våknet litt senere enn vanlig i dag. Klokken var åtte da jeg omsider kom meg opp, etter uvanlige drømmer, og jeg tenkte noen minutter på å skofte morgentreningen i dag, og heller sove videre. Men det ble til at jeg stod opp, reiste til Hydropark, og trente som vanlig. Inkludert bading, og kaffe på vei hjem.

Klokken var naturlig nok ganske mye da jeg omsider kom tilbake til leiligheten. Det tok ytterligere et par timer før vi omsider kom oss ut, klokken var nærmere tre, men vi reiste over til venstre bredd, og gjennomførte vårt badeprogram som vanlig. Det eneste var, at vi fikk lirket Irina forbi restaurant Pesto, sånn at vi fikk bade først, gå på lekerommet etterpå. Tidligere har vi jo sittet på restauranten sånn at det har blitt kveld og solen gått ned, i det vi begynner å bade.

Nå var det mange folk der. Men ingen modige som vår lille Irina. Hun er badedronningen. Ubetalelig er hun, der hun teller til tre, ras, dva, tri, og løper alt hun kan uti vannet, og detter rett på trynet straks hun er uti, skikkelig barnefall, ansiktet rett i vannskorpa, og så under, og så opp, tørke av, og løpe videre.

Det er veldig kort grunne der i denne lille vika vi bader på denne kanten av elva, det blir dypt med en gang, og et par meter uti står heller ikke jeg i bunn. Denne dagen er utviklingen også det at Irina kaster seg ut fra meg, og havner der heller ikke jeg står i bunn, men jeg kan ta det helt rolig. Irina holder seg flytende nå. Jeg kan svømme rolig, og skyve henne innover. Irina er i stand til å flyte, men har ikke knekket svømmekoden, hun har vanskelig for å bevege seg, hun ligger loddrett med ansiktet så vidt over vannoverflaten, og spreller med armer og bein. Hun har ikke overvunnet barrieren med å få beina opp foran eller bak, at det er om å gjøre å ligge vannrett, det er da det er mulig å ekte svømme.

Men ikke for det, Irina og jeg kan nå gå uti vannet ved siden av hverandre. Gå ut til hun ikke lenger rekker bunn, og så legge litt på svøm fremdeles ved siden av hverandre. Store smil.

Det er dette som er ferielivet. Fotball er blitt litt for stor, de har fått OL-syken, den er forvokst. Fremdeles er det interesse, diskusjon og engasjement, men ikke helt for meg. Det var en spektakulær god fotballkamp jeg så på, Russland-Kroatia i dag, Brasil-Belgia i går, skikkelig bra tempo og angrepsvilje. Men det er ikke i nærheten av å komme opp mot det å svømme ved siden av sin egen lille datter på tre år. Semifinalene kan fort gå uten meg, slik jeg egentlig hadde tenkt hele VM skulle gå. Fotballen har hektet meg av.

Til Kiev og familien her, er jeg hektet solid fast. Nå blir det intense dager med dem.

Fotballkveld etter to fine badedager i Kiev

Jeg har fått fri til å se de to kvartfinalene i VM i kveld. Irina og Olia vinket meg farvel på bussholdeplassen, og jeg var med dem selv om kampen hadde begynt. Det er ingen tvil om hvem som betyr mest, hva som er gøyest.

Både i dag og i går har vi vært og badet. I dag var vi hele gjengen, også babusjka og Tasja. For Tasia er det et eventyr, hun har ingen voksne å leke med seg som jeg kan, og hun får bare glimt av det livet Irina lever alltid. Tasia har litt tendenser til å være overbeskyttet, mens Irina vel heller er anti-overbeskyttet.

Det viser seg tydelig i vannet. Tasia er fem år eldre enn det lille søskenbarnet sitt, men Irina er mange ganger modigere og gjør mye mer i vannet enn Tasia gjør. Irina har bade med meg siden hun lærte å leve, og alltid har grenser blitt prøvet og flyttet. Vi har det veldig, veldig gøy, også Tasia hyler av glede. Hun har to baderinger og flytemadras, og vil likevel bare bli kastet og hoppe forsiktig fra meg. Irina kan jeg slenge rundt om kring av alle krefter.

Normalt vil jeg passe litt på når Irina ligger og kaver i vannet, der hun ikke rekker bunn. Men Tasia vil hoppe, og hun har problemer med å komme seg opp på foten min, og lille Irina får klare seg som best hun kan. Irina får også hodet under vann hele tiden, frivillig og ufrivillig, kult nok begynner hun til og med å dukke der hun liksomsvømmer.

Mama Olia og Babusjka er på stranden og ser på. Babusjka sier jeg er akkurat som Olias far var, slenger henne ut på, og lar henne svømme selv. Olia endte opp som en mestersvømmer. Det vil kanskje Irina også gjøre?

Ikke at det betyr så mye. Det var en flott dag på stranden, og det skulle ikke ha vært nødvendig om Olia heller ville ha meg hjem, enn til å se fotballkamp.

I går var vi også innom stranden. Det var en av de dagene der flere timer går med til Pesto, restauranten med flott lekerom for barn, men middelmådig mat. Irina har det fint, der, og får treffe andre barn, og vi to voksne har god tid til hverandre, og til Internett og hva vi ellers skulle ha behov for å undersøke. Olia greier som regel å snike seg ut i et eller annet ærende. Denne gangen dreide det seg om å skaffe en bedre router til nettet hjemme, den vi har klarer ikke å håndtere alle nettbrettene og telefonene vi nå har.

Den lille stranden med båten er lett å være ved. Så sent på kvelden er det ikke mange som bader, men Irina og jeg bader som bare det. Som alltid.

Irina i uventet russisk bursdagsselskap

Man skal alltid åpne for eventyret. Dette er historien om hvordan vår lille Irina havnet i et bursdagselskap her i Kiev.

Morgenen gikk som vanlig. Det eneste uvanlige var at Olia glemte hun hadde kyllingvinger til meg, lapki, som de sier her nede, en fellesbetegnelse for vinger og lår. Nyttig for det vi blir servert. For de som er interesserte i litt dagligliv her i Kiev, og ellers i Ukraina, er det blant rettene som spises oftest, siden dette kjøttet er billigst.

Sommeren har så langt vært uvanlig kjølig. Så når temperaturen i dag kom over 20 grader igjen, reiste vi etterlengtet straks til stranden. Det var det ikke så mange andre som gjorde, stranden var praktisk talt tom, om det var det manglende ølsalget eller den egentlig litt sterke vinden som gjorde det. Vi oppdaget også at det ikke var noe spesielt varmt. Solen strevde med å trenge gjennom skyene, og vinden var merkbar.

Men Irina og jeg – badet. Vi hadde endelig med madrassen hennes også, en bitte liten svømmemadras, som der kjekkere ut enn den egentlig er. Den er vanskelig å flyte på, både for store og små. Heldigvis er Irina så uredd i vann, at hun glatt tåler å få vann inn alle steder, og at hun ikke blir skremt om hun må være under vann noen sekunder, før jeg får henne opp. Hun kaver med å svømme litt, og klarer å holde ansiktet over på et vis, men nå var det litt bølger på grunn av vinden, så da skvulpet det over, og ble vanskelig for henne.

Vi hadde det likevel gøy.

Olia, for sin del, stakk av til butikken, hennes favorittaktivitet, om det er sommer eller hva det er. Der ble hun en liten time, og kom tilbake med krydder (!), litt is og kjeks, og en øl til meg. De selger ikke øl på stranden og i kiosker, lenger, men de har lov å selge i butikken, og det er lov å drikke den hvor man vil. Irina og jeg hadde allerede kjøpt hver vår is, og med den ekstra fra Olia ble det i overkant for meg.

Sånn i det hele tatt: Dagen var bare måtelig. Det var ingenting i den som tilsa dette skulle det bli bursdagsfest av.

Men man må stille seg til disposisjon for uventede eventyr, så kommer de av og til. På himmelen samlet mørke skyer seg sammen, det blåste til som det gjør før kraftig regn. Kort sag: Olia ville hjem. Irina ville på restaurant, hun brukte for første gang i sitt liv uttrykket «Business lunsj», hun har snappet det opp fra Olia og meg, men Olia ville hjem, så det ble ingen business lunsj. Det var dessuten for sent. Klokken var over fem, ingen restauranter har business lunsj så lenge.

Vi ruslet derfor bort til bussholdeplassen, til Irinas milde protester, og Olias milde insistering. Jeg var innstilt på bare å hoppe på en eller annen buss, og kjøre inn i eventyret, mens Olia ville hjem. «Eventyr er for dager det ikke blir regn», var et uttrykk hun ikke brukte, men kunne ha brukt. Hva hun sa, var at hun ikke ville hoppe på en full buss med ståplass, for å reise til et ukjent sted.

Mens vi stod på andre siden av gaten så vi en av våre busser, nr. 55, komme. Den hadde tatt oss hjem. Da vi først stod og ventet, var den første bussen som kom nr. 115. Det er den som tar oss helt over til Kontraktovaja plosjad. Den mest eventyrlige av dem alle. Jeg presset på for å få oss inn i den, men Olia nektet, hun ville hjem. Jeg velger imidlertid alltid eventyret, og tok med meg Irina inn i det, inn i den.

Klokken var mellom seks og sju da Irina og jeg gikk bortover havneplassen, den de har shinet sånn opp etter Maidan. Denne delen av Ukraina vil gjerne være Europa, men det er fullstendig russisk sånn de har laget det til. Enhver russer vil føle seg hjemme, her, enhver europeer vil føle det er eksotisk. Jeg liker det sånn, og tuslet med Irina ved siden av meg, forbi alle bodene og barene, alle som vil loppe penger av de som kommer på besøk. Det dårlige været gir dem en dårlig sommer, og også i dag er det færre folk enn det burde.

Uten Olia, uten veske og uten kamera, prøver vi ingen av aktivitetene, Irina og jeg. Vi går i stedet for å spise middag. Var det opp til meg, ville det blitt Alo Vera, den georgiske restaurantene i strøket. Men som barnefar, er det ikke opp til meg. Vi går til restauranten Irina liker best, Liubov Markovka, restauranten med lekerom. Det er mer en kafé en restaurant, egentlig, mye bedre på søtmat enn middagsmat, og altfor mange retter uten kjøtt, til at jeg kan like det. Den er dessuten internasjonal og turistvennlig, fullt av slagord på engelsk, og påminninger som at «ingen sann venn lar en drikke vin alene».

Det var her det var bursdagsselskap. Lekerommet er offentlig, og det er ikke som i Norge og som jeg er vant med, at lukkede selskap stenger igjen all aktivitet. Bursdagsselskapet kunne ikke nekte andre barn å leke. Og barn er barn, mye mer aksepterende og inkluderende enn voksne, og mye lettere for å tenke at her var det kjekt, her vil jeg også være med. Med andre ord: Irina oppførte seg som en hvilken som helst gjest. Og hun ble tatt i mot som en.

Litt spesielt ble det, riktignok, da det var leid inn underholdning, og disse serverte kostymer, leker, ballonger og såpebobler. Jeg hadde bare mobilen å være på nett på, og selskapet opptok begge de to salene nærmest lekerommet, jeg måtte sitte et stykke unna, men der fikk jeg sitte helt i ro og fred. Jeg stakk bare oppom av og til, for å forsikre meg om at det var greit Irina var der, og at hun oppførte seg fint. Til min glede og stolthet oppførte hun seg eksemplarisk, og gjorde nøyaktig som de unge voksne i forkledning sa. Da hun fikk beskjed om å sitte på stolen og vente, satt hun og ventet som en spent dukke.

Det eneste var da en av de andre jentene, betraktelig yngre og mindre, tok en av ballongene Irina hadde først. Da gråt hun bitterlig, og hytter med den lille pekefingeren, dette var galt. Jeg prøvde å forklare Irina at i bursdagsselskap gjelder andre regler når man er gjest, man må bare være grei og finne seg i hva andre gjør, eller forlate selskapet. Så veldig lett var det ikke å få dette budskapet inn, men jeg fikk i det minste inn i henne litt mat, mens jeg forsøkte å forklare.

Selskapet varte til det ble mørkt, i nærmere ti-tiden. Irina var der vitterlig flere timer, og i lekerommet med de andre etter at de to barneartistene hadde gått. Hele tiden ba hun meg om å bli litt til, tsjut-tsjut, som de sier her. Det fikk hun lov til. Jeg er ikke den som tar Irina vekk fra et sted hun synes er kjekt. Det var først da hele festen var slutt, og alle gikk hjem, at vi også gikk.

Da hadde Irina fått oppleve såpeboble-kunst, og til og med å få stå inni en såpeboble. Tre ganger laget de såpebobler over henne, så var det de andre sin tur. De var veldig snille, disse bursdagsfeirerne. Gjør vi det sånn i Norge, egentlig? Der det er regler for barneselskap, og der «alle må være med». Jeg vet ikke så mye om det. Jeg snek i alle fall en ukrainsk hundrelapp inn blant gavene til den lille jenta som fylte året. Vi kan godt betale litt for oss, eller gi en liten gave, alt etter hvordan en ser det, når vi først fikk være med så lenge på moroa.

Irina hadde en kjempedag. Jeg hadde også noe artig å skrive hjem om. Alt på grunn av at vi hoppet på bussen som kom forbi, eventyret som oppsto.

Endelig ukrainsk SIM-kort igjen!

De fleste vil vel få utenlandsk SIM-kort når de gifter seg med noen fra landet. De vil vel ikke som meg, kvitte seg med det de allerede har?

Jeg begynte å reise i Russland fra 2004, og utvidet med Hviterussland og Ukraina i 2007. Fra tidlig av fant jeg ut at det lønte seg veldig å investere i et lite SIM-kort i landet, det gjorde det praktisk talt gratis å ringe og sende SMS, skulle jeg komme i kontakt med noen her. Så mange kontakter hadde jeg selvsagt ikke, men de jeg hadde, lå på adresselisten, sånn at jeg kunne melde dem når jeg var her, og vi kunne avtale å treffes.

Da jeg traff Olia her for første gang, hadde jeg ennå en slik telefon, og kan utmerket huske følelsen da den første meldingen hun sendte meg – var på norsk! Det kunne virke skjebnebestemt, at det skulle bli oss.

Men så gikk kortet ut på dato, av en eller annen grunn, jeg husker ikke lenger omstendighetene, jeg vet bare at i ganske mange år nå har Olia og jeg ikke hatt muligheter til å ringe eller melde hverandre når vi har vært her. Vi har i så fall måttet bruke dyre norske omveier, noe vi praktisk talt aldri har gjort.

I går fikk vi det i orden igjen. Og det på en dag som viste at det trengtes.

*

Vi tok ut i vanlig tid, sånn litt ut på ettermiddagen. Akkurat i det vi gikk ut, Irina og jeg først, ble det litt regn og litt kald vind, sånn at jeg ba om en ekstra genser til meg selv. Da gikk de amok. Irina hadde allerede strømpebukse og langbukser, to gensere, tøyjakke og luke, tross at prognosene varslet 22 grader. Det er liksom andre regler for været, her. Men da solen brøt frem, og vi satt og ventet på bussen, skjønte vi at vi hadde overdrevet. Vi hadde flere klær enn vi hadde plass til i vesken, og det var så varmt at det var plagsomt.

Olia skulle løpe hjem med dem, og så skulle vi avtale å treffes.

Not.

Dette er å be om problemer. Irina og jeg setter oss på buss nummer 62, ned til Postjova, med plan om taubane og lekeplass. Olia skal liksom treffe oss på en lekeplass, der oppe, en vi sånn cirka har avtalt, etter at jeg har gjort rede for henne vår sannsynlige løype. Neste 62 går om cirka 20 minutter, Irina og jeg kan godt vente nede på havneplassen de minuttene. Det vil ikke Olia. Hun vil heller komme til oss, via metro, fra en annen vei.

Trøbbel. Bussen er steike varm, går langsomt i den tiltagende rushtrafikken, og da Irina og jeg kommer ned til havneplassen med fonten, vil Irina selvsagt inn i den. Og fra meg får hun alltid, alltid, alltid lov til det. Til tross for at jeg ikke har tørre klær til henne etterpå, overhodet. Olia har tatt med absolutt alt.

Og etter hun har vært i fontenen, må vi plent opp taubanen, for å ha sjanse til å treffe Olia. Der oppe er det som ventet en nylaget lekepark, jeg ville treffes der, men det kunne være problemer for Olia, derfor gikk vi bort til den gamle og verre lekeplassen lenger unna. Hele tiden var det en kamp for meg, å finne et eller annet nett, for å finne ut om det var England og Columbia som spilte, en kamp jeg hadde lyst å få litt med meg.

Men ingenting. Irina lekte riktignok fint, ingen problemer der, men jeg hadde verken kontakt med Olia, eller med nettet, og kunne ikke vite noe om verken henne eller kampen. Så det var å tusle rundt og se seg om, hele tiden med forsøk på å finne et nettverk å koble seg på.

Til slutt kom Olia, glad og fornøyd, som alltid. Hun hadde fått kjøpt sim-kort, og plassert det i min gamle iPhone 4. Det er en favorittelefon, den telefonen som sikkert har utgjort det største spranget, perfekt i format og evner, men den tålte ikke å ligge i en lomme det kom snø i, dermed ble den frostskadet. Her i Kiev klarte de å reparere alt, utenom fotoapparatet, og siden har denne telefonen vært en ytterste reservetelefon og Olia sin telefon. Nå var den min ukrainske. Hadde Olia bare brukt telefonen vi arvet av mor, iPhone 5, der alt ennå virker på et vis, og som jeg ennå stadig har med meg. Det er et fremtidig mål, å få sim-kortet over dit.

I forbifarten bemerket: det vil ikke utgjøre noe stort problem. Det er bare å skjære sim-kortet til en mindre størrelse, og plassere det der. Kjenner jeg oss rett, vil dette ta litt tid.

Irina lekte lenge, lenge også etter at Olia kom. Hvilken fotballkamp som enn var, så var den slutt, da vi endelig kom oss til et sted med nett. Det var en georgisk restaurant, med nett, som Olia fant, i det hun var og så etter garn i en butikk i nærheten. Dette er en georgisk restaurant vi ikke visste om, og som jeg ikke vet om er ny. Den ligger rett opp fra Maidan, virkelig nær sentrum, men var likevel av de billigere. Olia likte den kjempegodt, mens den for meg var mer grei. På georgisk mat er dette standard mer enn godt nok. Olia kjøpte meg til og med en liten shot, så da var jo alt velstand.

På vei hjem greide vi akkurat ikke å komme oss ombord i nummer 62, så vi måtte gå til fots langs Marinskij Park, opp til Arsenalnaja. Det er et godt stykke, og selv med Irina på skuldrene, kom vi oss ikke opp før fotballkampen jeg ville se, hadde begynt. Vi skilte lag, Olia og Irina reiste hjem, mens jeg reiste til Patrick pub.

Der så jeg kampen England – Colombia. Alle som så kampen, vet hva det var for noe. Det er kjekt å sitte på pub og drikke øl, og følge med på sosiale medier, men fotballen i seg selv, er ikke hva den var. Jeg så ferdig kampen, straffesparkene og alt, og gikk hjem og la meg, sammen med de andre. Nå har jeg også ukrainsk sim-kort. Foreløpig er det installert i en telefon der jeg ikke vil ha så mye nytte av det.