Filletur (Fra «Smeaheia» til Møbelhandleren)

Jeg skrev så kjekt i går at nå i vinterferien skulle det bli tur hver dag. I dag lå alt til rette, med snø nok for et barn til å gå på ski. Vi rakk imidlertid ikke å komme oss ut å få gjort noe ut av det. Det ble en filletur, der mesteparten av tiden ble brukt i butikken, og der en sjelden sjanse for skitur gikk tapt.

Til gjengjeld har jeg jo fått postet innlegget om turen vår til Dalsnuten, fra forrige søndag.

I dag var det en sjelden gang vinterstid at jeg våknet opp til fullt dagslys utenfor. Da føler jeg det akkurat som om jeg går glipp av noe. Den fine vintermorgenen, da mørket går til lys, og alt er stille. Det gjelder veldig direkte i vårt hus, det er den tiden jeg har for meg selv.

Vi har kjøpt oss i hjel på melk. Så for å bli kvitt den før den går ut på dato, var det litt av hvert av frokost. Grøt, pannekaker, i tillegg til brødet jeg hadde tatt opp fra fryseren i går. Det tok også lang tid, og klokken ble godt over tolv før vi hadde noen sjanser til å komme i gang.

Og mama Olia hadde fått satt inn i Irina den tanke at hun kanskje skulle til lekerommet på IKEA? Da ble det vanskelig å lokke med tur. Særlig siden været i mellomtiden hadde slått over i mildvær og nedbør, snøen smeltet vekk foran oss.

Kompromisset ble at vi skulle reise av gårde alle tre. Først på tur, så i butikken. Min opprinnelige plan for dagen var Kleppeloen med bestemor, men hun kunne ikke, så dermed Melshei, og til slutt – Smeaheia. Det ligger på veien til møbelforretningene vi skulle til, så vi slapp å kjøre omvei. Det var også et nytt område der vi aldri hadde vært, selv om vi selvsagt hadde vært rikelig i tettbebyggelsen rundt.

Vi kjørte av gårde. Det var en del av turen, en del av sightseeingen. Sandnes fra kaien og opp til Trones og Stangeland er mer utbygd enn alt ellers i kommunen, det er ikke en flekk med grønt, det er bare boliger og eiendommer. Det meste du kan håpe på er en lekeplass. Boligene er eldre, og de som bor her har ikke engang den luksusen at gatene de bor i ikke er gjennomfartsårer. Her er det jevn trafikk over det meste.

Jeg hadde sett den store skogen på Google Earth, stor i forhold til Giskeskogen og skogen mellom Kvadrat og Ålgård Auto, lekeskoger. Dette området var ikke noe turområde. Det var det som i boligprospektene kalles «rekreasjonsområder», områder å få gjennomført dagens spasertur for den som trenger frisk luft.

Vi parkerte borte med Sandnes sykkelklubb, Action-klubb, het de også. Utenfor der var en lekeplass, og dermed kom vi oss ikke inn i terrenget engang. Sjokoladen jeg glemte i går, hadde vi i dag, men nå fulgte ingen turopplevelse med den. Derimot hadde vi konemor Olia, og det er jo alltid hyggelig. Hun undret seg stort over de ekte lyskrysene de hadde laget til, i det som ikke kunne være øvelsesområde for barn.

Ved første lille regnskyll reiste vi videre. Mama Olia har ingen stayerevne, ingen motstandskraft, helt tydelig ingen vestlending. Mørke skyer er å gi opp, straks.

Jeg hadde ikke annet valg enn å pakke meg tilbake til bilen, jeg også. Kjedelig, for Irina hadde fått svansen for å gå opp og renne ned den lille bakken som var der, og jeg hadde tanker om å få lurt dem med litt innover boligområdet, i det minste, om jeg ikke skulle få Olia inn i skogen. Den gang ei. Irina var solgt av trollordet «lekeland», eller djetskaja komnata, som de sier på russisk, barnerom. Det har de på Ikea, og dit ville hun nå. For å komme seg enda raskere bort til bilen, tok hun skiene av. Så kan jeg lure om hun hadde de på nærmere 5, eller nærmere 10.

Uansett har vi faste rutiner på Ikea, det eneste stedet i Norge Olia tillater oss på kafe, og endatil spaserer. Irina liker seg veldig godt, og Olia liker seg veldig, veldig godt, som hun gjør i enhver forretning. Hun fant mange skatter i dag, mange ting fine og billige, akkurat som hun vil ha dem. Og ikke bare på Ikea, vi fikk ordnet og funnet ting på Skeidar og Fargerike også. Så hun har gått rundt og vært lykkelig i hele kveld. Akkura som det skal være, etter å ha vært ute på tur.

Reklamer

Opp Bogafjell fra Ullvaren, med lille Irina på 3

Det er vinterferie nå. Så det blir daglige turer, og kanskje også daglige turer. Det er mange andre poster jeg også skulle ha skrevet, mye gøy som er hendt og tenkt, kanskje vil det bli tid tiil å skrive dem ned og legge dem ut i ettertid. Men tiden som småbarnsfar er knapp, og dyrbar, den gjelder det å ta vare på.

I dag var været sånn passe middels. Det var så vidt over null, grått, og med tilløp til vind. Ingen dag for langtur. Irina og jeg reiste rundt Bogafjell, for å gå i terrengte på baksiden der.

Som så mange ganger før gikk det feil i pakkingen min. Jeg glemte sjokoladen. Det er kanskje det viktigste, sammen med alt det andre viktige man skal ha med på tur. Sist søndag husket jeg riktignok varmdrikke til Dalsnuten, solbærtoddy, men toppen på den nye termokoppen var ikke låst, så alt rant ut i sekken. Det er også viktig, å unngå. Jeg ergret meg grønn over den sjokoladen, vi har jo så latterlig mye også av den nå, som vi i kjent stil har kjøpt inn på tilbud på grunn av datomerkingen.

Irina var derimot strålende. En kort tid hadde hun det for seg at hun snaut ville gå ti meter før det var tid for sjokoladepause. Og den kunne godt vare til turen var slutt. Jeg klarte alltid å lirke henne med, noen ganger i bæremeis, men det var altså en stund motoren trengte litt starthjelp. Nå, i år, har det vært null problem. Heller ikke denne gang. Hun løp av gårde, mens jeg i fortvilelsens håp så etter om jeg kanskje hadde lagt igjen noe sjokolade i bilen, eller hanskene, som jeg også hadde glemt.

I vår familie forlater vi stien. Det gjelder både i direkte og i overført betydning. Vi går ikke der alle andre går, der alt er kjent, vi skal opp i det ukjente, og opp det vanskelige. Første lille skogssti ville ikke Irina være med på, men i den andre hadde hun autostart. Rett opp fjellsiden.

Det er ikke bratt i det hele tatt, Bogafjell, og det er slett ikke høyt. Men Irina er tre år, bakken er gjørmet og våt, og det er fullt av løse steiner. Hun kravler seg opp likevel, på og utenfor stien. Den rene jakken og buksen er til vask med en gang, her hadde det nok vært bedre med noe regnklær eller vann- og skittavstøtende. Barn har ikke den bekymringen. De setter seg ned når de på, kommer seg opp og ned, der de kan. Irina har nettopp brutt denne koden. Det går lettere opp når man kryper, lettere ned når man sitter. Og så kan man vri og vende seg, om det er noe ekstra krevende.

Veldig kjekt valgte hun igjen og igjen den vanskeligste veien, der det var valg. På et sted ville hun opp på en stein, som ikke jeg hadde så veldig lyst å kravle opp på, jeg ville heller gå rundt. Steinen var glatt, men hadde et flatt parti hun kunne stå på før det bratte. Tre-fire ganger skled hun ned, uten kontroll, før hun gav seg, og jeg løftet henne ned igjen. Den siste gangen gikk det også i rulle, sånn at hun turnet rundt og endte sittende på rompa. Med et smil.

Nå var hun ivrig på litt mat. Jeg fikk henne opp enda et stykke, slik at vi kunne sitte på en avsats med utsikt. Der var det også vind. Enda så ofte jeg har vært i dette området, jeg har jo vokst opp her, og enda så lite det egentlig er, så kan jeg ikke huske akkurat dette stedet. Det var rester etter bål der, så at dette er et flott egnet rastested er godt kjent. Området vi ser utover var før terreng og dyrket mark, ispedd et og annet hus og bondegård. Nå tar de det vekk, og erstatter det med boligfelt og industriområder. Det går voldsomt fort, og er ikke sånn som jeg liker det. Man må kunne være i naturen, for å bli ordentlig glad i den, og med det ha et virkelig sterkt ønske om å bevare den.

Irina fikk ikke noe sjokolade. Yoghurten spiste hun litt av, det samme med appelsinen og med clementinen. Jeg traff ikke helt med turmaten for henne. Men hun var likevel godt fornøyd, og stormet videre, mens jeg forsøkte å samle sammen sakene. Irina ville ned igjen samme vei, tilbake, men jeg fikk henne videre på en runde. Med det ble turen også et stykke lenger, og vi kom oss enda høyere opp.

Det er viktig å ha ideer, sånn at turen ikke bare blir å gå. Det må skje ting. Særlig for barna. Et tre hadde falt ned i et åpent område, sånn at stammen lå rank og fin, og klar til å klatre på. Irina er for liten til å klare det selv, det er også litt skummelt, når det blir mer enn en meter over bakken. Men hun får prøve, og hun finner sannelig ut av det. Hun legger seg ned, og kryper som en snegle, noen centimeter. Hun er helt trygg, når hun sitter, selv om jeg ikke holder henne. Jeg kan gå langt unna, og fotografere. Hun vil bare videre opp. Gå, mens jeg holder henne i hånden, eller krype, noen centimeter. Når jeg holder henne i hånden, så har jeg min egen hånd over mitt eget hode. Det er ikke sånn at jeg holder henne fast, og har god kontroll om hun skulle falle.

Videre er det bare noen meter før vi kommer til stien ned igjen, langs beitemarken. Det er markant atskilt med et gjerde, typisk for området jeg er vokst opp i. På den ene siden er beitemarker for sau og kveg, på den andre siden skog, som verken er særlig stor eller særlig tett. Dette er Sandnes-terrenget. Irina går over gjerdet, til beitemarkene, her er det hun som bestemmer, og hun vil ikke straks opp eller ned stien. Hun går over en liten myr til beitemarkene. Der går hun helt opp til det nest øverste gjerdet, nesten opp til boligfeltene, det som ikke var der da de eldste søskenbarnene hennes ble født, og først der er det hun snur. Hun har gått nesten opp til toppen.

Nå er det dog ned igjen. På det åpne landskapet med beitemarkene blåser det litt, så jeg får oss tilbake over gjerdet igjen. Der er stien ned på det aller bratteste. Det er så vått at det er tilløp til bekker, her og der er det frosseet til is, og alle steinene er løse og gjørmete. Jeg lar Irina komme seg nedover så langt hun kan, før jeg hjelper henne. Det gjør hun på rompa, og buksene får forsikret seg om at de skal være skitne.

Til slutt holder jeg henne i hånden, og går det i mitt tempo. Irina kan hoppe og fly. Hun er godt vant, og hun liker å presse grensene sine, slik de aller fleste liker, når de får lov. Også her, når turen går mot slutten, gjelder det å ha ideer, så det ikke blir monotont. Det er opp på en stein, hoppe litt, se på et tre, høre en fugl, snakke sammen.

Da vi er over det verste partiet, går Irina selv. Og da går hun ikke, hun løper. Sånn det er så herlig barn gjør, raskest mulig til nye steder å se, nye ting å gjøre, oppdage verden så fort som mulig. Da hun får se bilen, jeg viser henne den, løper hun enda fortere. Den siste skråningen er også litt bratt, gjennom litt granskog, med avstand mellom trærne, men ingen gress og planter på bakken. Der det er for bratt, setter hun seg, og sklir, kravler, eller kryper. Slik det skal være.

Hjem igjen er det 5 minutter i bil. Der får vi også sjokoladen vår.

Skitur ved foten av Dalsnuten

Jeg liker ikke så godt å tilbakeposte innlegg. Men denne gangen gjør jeg det, for å få et innlegg på den dagen Irina og jeg hadde en helt herlig søndagstur ved foten av Dalsnuten. Her brøt hun virkelig mange grenser, og viste seg som den turjenta jeg gjerne vil ha henne som.

Siden hun ble født har hun og jeg vært ute sammen så godt som hver dag. Er det fridager, forsøker vi å komme oss lenger, gjerne opp i terrenget. Søndager er søndagstur. Året jeg var i pappapermisjon med henne, var det daglig. Hun har gått gradene, raskt, fra vogn, til bæremeis, til nå å gå selv. Og alltid har vi presset grensene for hva det egentlig går an å gjøre med vogn, med bæremeis, når hun går selv.

Etter at hun lærte å gå selv for alvor, har det ikke vært så altfor lett å få henne med. Hun har likt bedre alle slags aktiviteter, heller en lekeplass enn ut i naturen. Så mange lørdager har vi løst på den måten, og mange søndagsturer har vi gjort korte. Etter hun ble tre, har det ikke vært altfor mange helt skikkelige. Og vi har ennå ikke etablert at vi går uten bæremeis. Hun er tre år, så det er jo tidlig, men med Irina er det bare å komme raskest mulig til sånn det skal være.

I dag pakket jeg matpakke, solbærtoddy og sjokolade i sekken. Skiene hennes hang jeg utenpå, og så kjørte vi opp til parkeringsplassen ved Dalsnuten. Det er en enorm parkeringsplass, men i nye Sandnes er det mange folk, og de reiser alle til de samme utvalgte plassene. Det var smekkfullt. Vi fant bare allernådigst en plass å stå, med bilen, siden vi som vanlig var litt sent ute.

Irina var i praktslag. Ikke før var hun ute av bilen, før hun løp av gårde. Jeg hanglet meg etter, uten helt å få hektet på alt som skulle på sekken, og alt som skulle på meg selv, og på Irina, skikkelig. Irina gikk latterlig lettkledd, alle de tykke klærne var hos meg, men det bekymret henne ikke det minste. Hun beveget seg varm. Og hun stakk fra meg da jeg måtte på do lite grann, så langt frem at folk spurte for sikkerhets skyld om hun var min, hun jenta som satte av gårde på egen hånd, oppover.

Jeg har også denne driven Irina ser ut til å ha, at det gjelder å komme seg opp neste høyde, rundt neste sving, for å se hva som var der. Hun kan umulig være kjent i dette terrenget, umulig å huske hvordan det var da hun gikk her, og var to år, og med bestemor. Det er en tur min mor og jeg har tatt flere ganger, på denne tiden av året, også før Irina ble født.

Da vi passerte den første, mørke granskogen gikk Irina med på å ha på seg litt mer klær. Hun fikk en ordentlig jakke, hun fikk skisko i stedet for de fine støvlettene, og hun fikk en turbukse som kunne bli våt, utenpå den tynne innebuksen. Så var det videre.

Ingen andre forsøkte seg på ski. Men noen la merke til at vi hadde ski på sekken. Barn på tre år trenger ikke tykke snøen for å kunne gå, og ikke store flekken for å ha utbytte. Så fort det lå jevnt over grusstien, i et tynt lag, spente jeg skiene på henne, og så fikk hun gå. Da var vi ca 100 meter fra det vannet som ligger ved der den siste oppstigningen begynner. Og det var det vi tok rasten vår.

Den rasten fungerte utmerket. Riktignok hadde lokket på toddyen sprettet opp, så alt var rent ut, men Irina hadde eplejuice, og jeg hadde litt sjokolade. Mer enn spising, var det å renne opp og ned den lille skråningen på denne siden av vannet. Jeg har aldri vært på denne siden av vannet, på nedsiden. Vi har alltid gått opp på høyre side, og ned igjen på venstre. Oppsiden og nedsiden har vi aldri vært ved. Særlig nedsiden er fin. Der var det denne dagen også solrikt og flott,  og den lille slake hellingen var passe bakke for Irina på ski. Hun rant ned, mens jeg holdt henne. Hun er et stykke unna å finne ut av hvordan det skal gjøres, når det går et stykke nedover i ulendt terreng. Så er hun altså ikke mer enn tre år.

Herfra tok turen seg opp, slik turer så mange, mange ganger gjør. Det var allerede kjekt og fint, men nå ble det storveis. Irina hadde tendenser til å bli lei av skiene, særlig lei av å ramle med dem, og jeg vet av erfaring hun kan bli veldig kald på føttene om hun får snø inn i skoene. Da kan hun også bli litt passiv. Så jeg geleidet henne nedover, denne lille markflekken, på nedsiden av vannet ved Dalsnuten.

Vi kom til et lite gjerde, der passet det å ta av skiene, og jeg benyttet anledningen til å kjenne på føttene til Irina, og finne ut at de var helt fine. Alt var greit. Jeg viste henne også en liten robåt, som lå nedfrosset i isen, selv med islagt vann inni. Og jeg begynte å hive isklumper og isflak ut på isen. Det var nemlig en liten myr med litt myrvann og is på, på vei ut til det store vannet. Der var det rikelig med isflak å løsne, og rikelig med muligheter for Irina å få trene seg å gå på isen, og få lært seg hva slags is som holder, og ikke, og hvordan man skal gjøre det.

Vi var der sikkert en time. Fra det var dag, til solen begynte å gå ned. Irina gav seg aldri med å hive is på isen, eller ned i vannet i den lille kanalen som rant, og jeg gav like utrettelig nye isbiter å hive. Aldri kommer jeg til å si til Irina at vi må gå, sånne øyeblikk. Aldri er det noe viktigere å gjøre.

Omsider, da vi skulle bevege oss videre, var vi i skyggen, og det var kaldt. Irina satte av gårde først, mens jeg ordnet sekken. Terrenget er ingen hindring for henne, ikke når hun ikke har ski å skyve på. Hun kom seg over gjerdet, når jeg fikk vist henne hvor vi skulle. Og hun satte av gårde videre oppover, opp til vi kom i solen igjen, og kunne juble over det.

Så var det sjarmøretappen ned. Her fikk Irina endelig skjønt hvordan hun skal gå i terreng, hva hun skal gjøre når det blir for bratt, og hvordan hun skal løse det når det blir vanskelig. – Ja umeiu, ja umeiu, sa hun igjen og igjen på russisk, – jeg klarer det, jeg klarer det. Hun var ikke i nærheten av å måtte ha hjelp, ikke noen steder. Hun gikk langt foran, eller langt til siden for meg, helt selvstendig, og helt lykkelig. Engang prøvde hun til og med der det var for høyt, sånn at bena ble hengende og dingle, og hun ikke fast grunn under. Også der kravlet hun seg opp igjen, og prøvde på nytt, lenger unna. Ingen hjelp, ingen problem.

Nederst var det is på det første vannet også, selvfølgelig. Der var det et annet barn som lekte, med sine foreldre. De kastet is på isen, begge. Og de kom så smått i lek. Begge var tospråklige, så de snakket ikke så mye som andre treåringer gjerne gjør, og det var ikke helt umiddelbar og trygg kontakt. Men særlig Irina gir seg ikke, og prøver på ny og på ny, til det blir en slags lek ut av det.

Far til denne jenta prøver seg på isen. Den er nok ikke helt trygg, så han åler seg utover på magen. Den lille jenta hans, åler seg også ut. Jeg sender Irina etter dem. Hun har gått av å være i kontakt med folk. Isen holder kanskje ikke meg, men den holder ganske sikkert henne. Å falle gjennom isen er farlig, så det skal man ikke risikere, men den er tykkere utpå enn inne på land, og når man faller igjennom, er det alltid fordi man har gått på farlige steder. Her kunne det være farlig borte ved noen siv, og borte der den lille bekken rant ut i vannet. Så var det usikkert for oss voksne helt inne med land, der så mange hadde ødelagt isen at den ikke hadde fått frosset skikkelig fast.

Jeg skal ikke si det ikke var skummelt. Far til den andre jenta var der ute og passet på, han var herfra og bedømte isen til å være temmelig tykk. Så når det var trygt for hans barn, var det trygt for mitt også. De to barna holdt snart opp å krype, og løp omkring. De moret seg med å slenge isklumper, og det var alltid noe eget når de slengte dem for langt og i feil retning. Da var det viktig de hørte på oss, og ikke løp inn i sivet, for eksempel.

Irina lekte vel over en halv time der ute på isen. På den tiden lærte hun seg også å gå på is, noe hun har hatt problemer med og vært litt engstelig for tidligere. – Jeg klarer det, jeg klarer det! ropte hun nå, på russisk. Den andre lille jenta falt et par ganger, Irina falt aldri. Hun har motorikken i orden, supergullet vårt. Så har hun også vært i tidlig trening, og så raskt som mulig kommet seg til enhver utfordring, og alltid i form av lek.

Fra vannet og inn var ren sjarmøretappe. Irina løp, mer enn gikk, slik hun pleier å gjøre det. Vi var begge veldig lykkelige da vi reiste hjem, det hadde vært en skikkelig tur.

Første sykkeltur med Irina – 3 år, 3 måneder!

Det er veldig tidlig ennå, men hun er vårt første barn. Vi prøver.

Jeg kjøpte sykkel til lille Irina til jul. Optimismen var nok større enn forstanden, for det er en normal tohjulssykkel, uten støttehjul. Jeg tenkte å hoppe over stadiet med gåsykkel, sånne barna har nå om dagen, uten trøer, og jeg husker fra min egen barndom at støttehjul bare er irriterende. Nå er det nok litt andre tider. Støttehjulene er blitt mye bedre, og gåsykkel er meget lurt. Det er helt klart det er det Irina skulle hatt.

Men alright, det var søndag, dårlig vær, og jeg tenkte vi kunne gjøre turen vår enkel. Egentlig hadde jeg håpet å kunne reise et sted det var snø, så vi kunne gå litt på ski. Men vi måtte i så fall reise veldig langt, og i dette været og i den formen vi var i, så var det lite aktuelt. Det ble sykkel i stedet.

Irina er knøttliten, stor for alderen, selvsagt, men 3 år er jo veldig lite. Sykkelen var av minste type, men den var likevel så stor at hun ikke kunne sitte normalt på den, og rekke ned til trøene. Hun måtte vri og vende på seg, og bøye seg veldig fremover, for også å rekke bort til styret. Rett som det var, endte føttene skjevt, sånn at hun bremset, ufrivillig. Noen balanse kunne det ikke være snakk om. Noe sykling i rette forstand, heller ikke.

Dog skal Irina ha det, at hun har skikkelig pågangsmot,hun er ikke av den engstelige og forsiktige typen. Så hun setter seg på sykkelen, og trår til. Jeg holder henne i jakkekragen, og går ved siden. På denne måten får vi nesten en tur som vi fikk det så mange ganger det året jeg var i fedrepermisjon, og hun ennå var så liten at hun kunne sitte i vogn. Nå som hun går selv, er det fast og begrenset hvor langt vi kommer om vi tar ut fra huset vårt, og ikke kjører noe sted. Det er lekeplass og butikk i enden av hver retning, noen hundre meter og opp til en kilometer.

Nå kunne jeg dytte på, så vi kom oss forbi Kiwien oppe på toppen av Lundehaugen. Da ble hun også sliten, og ville hjem. Det måtte overtalelse og triks for å få henne med videre. Jeg kunne nok klare å bære både henne og sykkelen, men jeg hadde ikke lyst. Hun må kunne gå selv. Det gikk langsomt. Vi måtte ha lang pause. En liten tursjokolade hadde vi med, siden det var søndag.

Borte i Sørbø-hagene er det en del lekeplasser som fikk opp humøret en del. Særlig hjelper det at det var litt andre folk der. Alle problemer med å være sliten og ville hjem, var borte nå, vi var ute et par timer til. Men nå var det så som så med sykkelturen. Det var bare de få meterne mellom hver lekeplass.

For første gang satt hun også på en sånn taubane, sånn jeg husker de hadde i Dyreparken i Kristiansand på 80-tallet, og som de så fikk på Ganddal skole, ganske utrolig. Nå har de en like borti her. Og lille Irina på tre år og tre måneder, klamret seg fast, og seilte hele linen lang, gang på gang på gang. – Kruto! sa hun på russisk. – Kult, tilsvarer det, mens det egentlig betyr «stupbrat» (kult, eller cool, betyr som kjent egentlig «kjølig»).

Videre traff jeg litt gamle kjente, hun litt nye kjente, hun fikk lekt litt, jeg fikk gått gjennom noen gloser, og vi hadde det ganske som vanlig. Gjentatte ganger må vi konstantere at andre småbarnsforeldre og barn ikke er i nærheten av vår tålmodighet, de gir seg med en eneste gang, holder bare noen minutter, før de må videre til noe annet. For meg, og Irina, er det sånn, at evigheten er vår horisont. Så lenge det er gøy, blir vi værende. Vi har ingenting som er viktigere.

Det var litt regn og vind og surt da vi gikk ut, men vi var godt kledd i regnbukse og regnjakke og støvler. For Irina begynner de hun har å bli i minste laget, noe som hindrer henne litt, eller kanskje man skulle si, ikke så rent lite. Det gjorde det ekstra vanskelig å få til dette med sykkelen, det var tydelig at buksene strammet. Men hun har rikelig med både pågangsmot og stayerevne, egenskaper som kommer godt med i denne verden, hun kravlet seg opp på sykkelen, og tråkket i vei som best hun kunne, mens jeg gikk ved siden av, med et godt tak i jakkekragen hennes.

Skitur! med Irina på 3 år og 3 måneder

Jeg skal ikke gjøre krav på at det er så veldig uvanlig. Treåringer kan gå på ski, det vet alle, og enhver far vil vel føle at akkurat hans barn gjør det aller mest fantastisk. Den slags innsikt forhindrer ikke at jeg også gjør det. Jeg er stolt og glad over hvor flink hun var, og at hun fikk det til.

Vi har trent litt rett utenfor huset. Jeg tror også hun har hatt utbytte av skøytetreningen i Jærhagen, og også kanskje svømming og forskjellige turer og utfordringer hele livet. Men nå gjaldt det altså ski, og i dag var første gang jeg også spente på meg skiene og skulle gå med henne. Ellers har jeg gått ved siden av på bare ben, og har kunnet ta tak i henne om det var henne. Sånn var det også da vi forleden gikk fra tante Tone til bestemor på hver sin side av Klepp stasjon. Ikke rare turen, men så er hun også veldig liten. Og vi bor på vestlandet, her er det dager, ikke måneder med snø.

Bestemor skulle også være med. Vi kjørte ut og hentet henne, og fikk med det også litt ordentlig niste. Kakao, sjokolade, appelsin og frokostbrød med karbonader. Alt oppi en stor sekk.

Turen er ikke egnet til å imponere noen. Den gikk i Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det måtte hete om det ikke var dialekt. Det er en bitte liten skogkant rundt haugen der på Klepp, løypa er omtrent halvannen kilometer, høydeforskjellen er såvidt tosifret, vil jeg tro. Men det var perfekt for lille Irina, akkurat som det må være i starten.

Hun var i full fyr fra første stund. Som vanlig hadde vi store problemer med å få festet skiene hennes på skoen, men nå tror jeg kanskje vi omsider har løst koden. Og når skiene først er på, så sitter de.

Allerede i første lille bakke var hun fengslet. Hun satte utfor uten frykt i det hele tatt, og rant rett frem til hun datt. Så var det opp igjen, og prøve på nytt. Vi hadde gått fem meter, og hun kunne blitt der for bestandig. Bestemor hadde jo lyst til at vi skulle komme oss bort til en pauseplass, og heller være der, så vi fikk lirket Irina med. Men hun var ustoppelig.

Mor og jeg ble litt forsinket, for vi måtte hente en annen lue i bilen, og så var ikke den i bilen, men i sekken. I mens hadde Irina kommet seg 50 meter lenger nedover, og en annen vei enn den jeg hadde tenkt. Mitt (tillærte) instinkt sier alltid oppover i starten, mens barnets instinkt sier letteste vei. Så Irina valgte slak helling ned, enn en liten bakke opp. Sånn fikk det bli.

Hver gang hun falt, hadde hun problemet at hun fikk stavene viklet av hånden. Med votter på var det ikke så lett å få dem på igjen. Og det var ikke lett å reise seg med stavene på hendene. Utenom det, hadde hun ikke noen problemer med å falle. Eller med noe.

Hun satte utfor alle bakker som var. Til min store glede så jeg også at hun overvant lysten til å falle. Mange som ikke kan, gir seg med en gang, og legger seg straks de merker de mister balansen. Lille Irina har funnet ut at det ikke lønner seg, at det er bedre å kjempe for å holde seg på beina. For om man faller, er det kav å komme seg opp. Andre ting hun fikk til var å svinge lite grann, også i fart, med å løfte skiene og liksom spasere seg i retningen man skal. Verken å ploge eller å bøye seg i knærne eller å svinge med å justere tyngdepunktet fikk hun til ennå, men så er jo dette også første gang hun står i nedoverbakker selv.

Særlig var det en bakke jeg likte godt. Den var lang og slak, og med is og skare. Irina satte utfor, og jeg ved siden av, og hun rant sannelig meg hele veien, i større og større fart, helt til hun kom fra løypa og over i grøfta, der snøen var annerledes, og hun falt. Med et smil. Det var rett oppgigjen, og videre.

Noen steder rant jeg ved siden av, og tok tak for å lose gjennom vanskeligheter og sørge for at hun ikke falt. Det takket hun for. Her var det jo også et spørsmål om å komme frem til nisteplassen, for mor som var sulten.

På nisteplassen var det ikke mye tid for Irina å spise og å drikke kakao og brus. Det var en lekeplass i nærheten, og hun løp rett bort dit, og i lek med de andre barna. Først prøvde hun seg alene på den lille karusselen, så satte hun seg sammen med andre på vippen. Det at hun kom, gjorde at det ble ubalanse med vekten, men det løste barna med å hente inn én til. Irina var klart yngst, men fant sin plass allikevel, og var helt med. Etterpå fikk hun svinge seg i karusselen, sammen med andre, også atskillig større. Det er det kjekkeste hun vet. Om farten er aldri så stor, så svinger hun ekstra med hodet også, liksom for å forsterke effekten. Og hun hyler av glede, hun er veldig, veldig uttrykksfull når det er noe hun liker. Det er ingen tvil.

Så var det aking. I går knakk hun koden, i en bitte liten, men bratt bakke i en skråning, da akte jeg også, hun var ustoppelig og helt i mot at vi skulle gi oss på noe som helst tidspunkt. I dag fikk hun prøve seg på egen hånd, og hun gikk helt uredd til verks i en litt lenger og kanskje litt brattere bakke. Nå fikk hun også holde på til hun ble lei, men hun fikk ikke ha meg til å ake ved siden av henne. Det holdt at jeg hjalp henne opp de bratteste kneikene, og holdt sånn noenlunde vakt at ikke noe skulle gå galt.

Hjem igjen gikk det naturlig nok seigere. Men ikke verre enn at Irina løp av gårde fra dissen (eller husken, på østlandsk) til skiene, for å få dem på, da det var på tide. Bestemor var kald. Det skulle etterpå vise seg også at Irina var kald, iskald på føttene, etter at hun hadde fått snø i dem, og den hadde smeltet. Det forklarer nok at vi måtte dra henne deler av veien, og at hun var helt passiv i den største oppoverbakken.

Utenom det, gikk hun selv. Også oppover den lange og slake oppoverbakken. Og da det kom en oppoverbakke vi ikke skulle opp, gikk hun et stykke opp allikevel, for å renne ned igjen. Hun faller til slutt, men det er kontrollert og greit, og skyldes mest av alt at hun ikke kan ploge eller bremse eller svinge.

Alle kan finne Kleppeloen på et hvilket som helst nettkart. Vi gikk hele runden. På tilbakeveien gikk vi på oppsiden, og der går det ganske bratt og høyt for en treåring å være. Vi måtte dra henne opp. Og selv det var litt vanskelig, siden jeg hadde mine egne ski å gå på, og det var glatt for en bestemor å gå.

Da vi først var kommet på toppen, gikk Irina for egen masking igjen. Og det med stor stas. Nedover rant hun som bare juling, flere meter, før det alltid endte med at hun ramlet. Så var det å hjelpe henne opp igjen, og på med stavene. Det var rutinen.

Hele turen varte knappe tre timer. Hele den tiden var Irina i full aktivitet, maksimalt. Frisk luft, god motorisk trening og – viktigst av alt – bare gøy! Bedre blir det ikke. Vi kjørte hjem til bestemor, altså min mor, og avsluttet turen med vafler og kaffe, og mer kakao. Det hører også med. Dette var dag som en dag skal være. Den anbefales!

Knuste fløtegratinerte poteter på en ellers grei dag…

Man har skrelt 20-24 poteter, skåret dem opp, og lagt dem i en ildfast form sammen med oppskåret og hakket løk og hvitløk. Omhyggelig har man kvernet salt og pepper over, klemt ut fløte, og skåret ost på toppen. Halvannen time har de laget seg og godgjort seg. Så er det ut av ovnen, ned i kjelleren, der peisen knitrer lunt og alt er dekket klart, fenalåret ligger med kjøttkniven, det mørke juleølet er klart til å åpnes, en fredagskveld som var det lørdag – bare for at potetene skal skli ut av hendene noen centimeter før bordet, lande på gulvet og knuse.

Det var ellers en fin vinterdag. Irina og jeg reiste ut til Klepp, og laget snømenn i hagen til tante Tone, en snørik dag som denne kaster vi ikke bort på å gå på skøyter, det kan vi alltid gjøre. Dager med snø er sjeldne. Fra tante Tone i Tangarbakken tilbake til bestemor i Kvednadalen gikk lille Irina på ski, omveien ved Frøylandsvannet. Riktignok holdt jeg henne, dyttet og dro henne stort sett hele turen, men ikke sånn at det var gratis. Hun måtte jobbe hun også for å holde seg på beina, og finne ut hvordan man beveger seg på ski og stopper sammen beina for å komme dit man vil. Siden vi først hadde gått fra bestemor til Tone, ble det en hel liten tur av det. Vel fortjent med kaffe og sjokolade hos bestemor, og til og med litt boller ble det funnet frem.

Far, som er jeg, ville se på sjakk, men på vei dit bladde vi forbi en kanal med skøyter på. Kunstløp. Det ville Irina se. Så sånn ble det. Tre år er hun. Allerede med kontroll over titteskjermen.

Og vi voksne vet å innrette oss.

Etter å ha drukket en del kaffe, snakket litt med mor, og lest avisen, var det hjem. Uvirkelige nyheter var på Dagsnytt 18, hva er det som skjer med landet vårt og verden og nyhetsbildet, det er godt å komme hjem og fyre opp peisen. Mama Olia er utrettelig med oppussingen, alle døgnets våkne timer går med, vinduskarmer, dører, vegger, tak og gulv, mange rom på en gang, og korridoren med. Irina og jeg kommer oss av veien, ved å gå ned i kjelleren.

De fløtegratinerte potetene skulle være den store finalen. Den ble altså slik. Man skal ikke irritere seg for mye. Man skal spise de potetene som går an å spise. Åpne sin øl allikevel, la barnet få brus, kose oss så godt man kan. Etterpå er å tørke opp og rydde, møysommelig få med alle skårene. Den ildfaste formen kan vi kjøpe ny. Vi har hatt mye glede av den. Nå skled den ut av hendene mine. Og alle tankene, hvordan er det mulig, jeg holdt den jo fast, hadde jeg bare, det var 30 cm igjen til bordet og underlaget den skulle ligge på, jeg hadde båret den ut av ovnen og ned trappene gjennom byggeplassen huset vårt er, og så faller den ut av hendene mine, like før målet, hvordan er det mulig.

Dataknott i nesa

Det hører vel til barndommen og oppveksten. Et visst antall ganger skal man sette seg selv fast forskjellige steder, og være bekymret for om man kommer seg løs igjen. Det er forferdelig mens det står på. Og det kan være mer enn forferdelig. Kanskje er det en slags genetisk panikk at man mister bevegelsesfriheten? Den kommer i alle fall veldig fort.

I dag hadde vi som vanlig om vinteren tent opp i peisen nede. Irina ble igjen, mens jeg gikk opp for å varme noe mat. Da jeg kom ned igjen, hadde hun ikke fått startet flyvingen på Google Earth, slik hun liker så godt. Det er ikke så rart, for det er passord på datamaskinen min. Jeg skrev inn passordet, startet Google Earth, og satte i gang flysimulatoren. Men hun var liksom ikke så interessert. Det var noe hun måtte ordne, hun la seg ned over sofaen, med ryggen til, og bena på gulvet. Så begynte hun å gråte veldig og fortvilet.

Jeg tok henne straks opp til mor, Olia. Gjennom byggverket og stillaset vi har stående for å ordne gangen, er det allerede en prestasjon. Olia var oppe og hvilte, etter en hard, lang dag, men var straks på pletten da Irina gråt, og jeg sa det var et eller annet. På meg virket det som hun hadde et eller annet som klødde veldig i nesa, noe snue, eller noe annet.

Vi var fremme med papirtørkler og det ene og andre, Olia sa en rekke med ting på russisk som jeg hadde litt problemer med å skjønne, men som fungerte fint som instruksjoner for Irina. Hun blåste både ut og inn, en god del snue kom ut, og hun fikk også til et godt nys.

Da tenkte vi det var ordnet. – Er det lettere nå? Spurte vi. Det var det. Og Irina satte seg med YouTube-film. Men det var tydelig ennå noe galt.

Jeg hadde jo maten stående nede, og ville gjerne spise den mens den ennå var varm. Med Irina var ikke alt i orden, men det var ikke noe opplagt mer å gjøre. Så jeg gikk like godt ned. Hva som enn klødde, ville det vel gå over. Olia var allerede innskrudd på at hun måtte ha på seg gode tøfler og varme klær, ikke fryse og bli forkjølet, det er noe hun alltid har sagt.

Nede så jeg nærmere på PCen, og så øyeblikkelig hva som var problemet med Irina. Det er en liten, rød knott på den, den skal fungere som en slags datamus, styrer av musepekeren. Noen liker den kanskje, jeg bruker den aldri. Men den går an å ta av, og jeg har sett Irina like å fikle med den. Ofte vil hun putte den i nesen, noe jeg naturlig nok har forhindret. Nå var jeg ikke der og passet på.

Jeg løp straks opp til Olia med PCen, og sa dette var mer alvorlig enn vi hadde trodd. Hun hadde en rød dataknott langt inni nesen, og hun fikk den ikke ut. Jeg fikk i kjent stil panikk, men jobbet også i karakteristisk stil i mot denne panikken, og forsøkte å tenke klart og rolig. Knotten måtte ut. Men hvordan? I hennes egne forsøk på å få den ut, hadde lille Irina bare skjøvet den lenger inn. Det var det hun hadde holdt på med der på sofaen. Og det fortvilte skriket hun hadde satt i, skyldtes også at hun hadde skjønt den satt fast.

Olia er fabelaktig i sånne situasjoner. Enda så nervehissig hun kan være ellers, forholder hun seg i dramatiske situasjoner helt rolig, og er handlekraftig. Jeg blir passiv og tenkende, tenker at evolusjonen må ha sørget for at ting i nesen ikke blir reelt farlig, at det alltid kommer ut. Også før dataknottenes tid må barn ha puttet småstein og graps inn dit, og hatt det sittende fast en stund. Men det er sykt irriterende, og den må ut. Ringe lege? Ringe noen i familien? Ringe noen som vet?

Olia forsøker først med et papir hun ruller som en trakt, så med pinsett. Det er selvfølgelig også et velutviklet instinkt at slike ting ikke skal opp i nesen, så Irina stritter i mot. Knotten er så langt inne at jeg ikke kan se den, men Olia sier hun ser den når jeg lyser inn med mobiltelefon. Gang på gang stikker hun pinsetten inn, bare for at Irina kaster hodet tilbake, og hylgriner. Og blånekter.

Til slutt gikk det bra. Olia gav seg ikke, selv om jeg hadde gitt meg. Jeg syntes ikke hun skulle stikke den pinsetten så langt inn, noe så vondt og fælt, og ikke var jeg sikker på at det ville gå heller. Olia holdt på sitt at hun hadde den nesten. Så fikk hun det til. Plutselig var knotten ute, og vi holdt den i hånden.

Det er gledessjokk. Irina gråt fordi det var vondt og ubehagelig, men hun smilte også, for nå var det jo over, og hun stoppet veldig raskt å gråte. Vi vartet opp med brus og sjokolade, for nå var det fest. Samme instinkt som gir frykt når noe sitter fast eller er uløst, gir også en enorm lettelse er over. Irina var på noen minutter helt den samme gamle, ingen spor eller vanskeligheter, bare et godt minne om at noe sånt skal hun ikke gjøre igjen. For sikkerhets skyld la vi knotten høyt oppe i skapet. Den skal ikke på dataen igjen, når Irina er i nærheten.