Kald regnværsdag i botanisk hage

Tidligere er søndager i Kiev forbundet enten med lange turer langs venstre bredd av elven, eller turer i den botaniske hagen. Søndager er fridag, og selv om vi alltid har fri her nede, er det som om vi liksom vil ha litt ekstra fri søndager. Da vil i alle fall jeg gjøre noe skikkelig fritidsaktig, slik de gjør det de som bor her nede fast. Søndagen i den botaniske hagen i dag, ble imidlertid ikke minneverdig som de pleier å være søndager der.

Vi er vant til å ha det veldig sommervarmt når vi er i Kiev. Den ene gangen vi har fått være her over lengre tid, uten at det er sommer, var når vi var her nede i forbindelse med pappapermen min i 2015. Da også var det vinter som gikk mot vår, kaldt, men ikke surt. Ellers har vi vært her vinterstid.

Nå er det høst. I dag lå tåken tjukk som smog over byen og elven. Innenriksministeren, Arsjen Arjakov, postet på engelsk på Twitter, og brukte det vanlige navnet på byen, og ikke den ukrainske transkripsjonen ukrainske styresmakter insisterer på. Jeg reiste ut til treningsanlegget i Hydropark i denne tåken. Over broen i metroen var det ikke mulig å se ned til vannet i elven under. Det var nok et mektig syn fra høydene rundt.

Mens jeg trente gikk det i forelesninger om gamle bysants, eller det østromerske riket, som det nå kanskje er i ferd med å bli kalt. Etter å ha vært i Kiev, går turen for meg videre til Aten, så det er greit å være litt forberedt. Senantikken er også hovedfaget mitt, så her er det en del repetisjon og påminninger for meg, i tillegg til en god oversikt og innsikt. Som de fleste andre i Norge, kan jeg mye bedre hva som videre skjedde i den vestlige delen av riket, det som ble til Europa som vi kjenner det, enn til de østlige, som det bysantiske riket var. Treningen gikk trått. Kroppen er ikke forberedt for alle repetisjonene jeg har tenkt å gi den, og går ikke med på det. Heller ikke i dag fikk jeg gjennomført programmet som det var tenkt.

Da Olie og jeg var på Krim første gang i 2009, første året vi var sammen, så fant vi et busskur der det stod skrevet Predatel. Slik lærte jeg meg ordet, som betyr «forræder». Olia satte seg i busskuret, og jeg fotograferte. Det er stor humor, her borte, sånn de liker det. Hun hadde jo også det helt riktige blikket, til å sitte i et slikt busskur, med predatel skrevet over hele. Siden har det vært en referanse, hver gang hun har gjort noe «forrædersk».

Det gjorde hun også nå, på vei til botanisk hage. Olia ville heller til kjøpesenteret, Arsjan, og få byttet klærne hun hadde kjøpt til meg, og som ikke passet helt. Jeg syntes ikke det var noe å gjøre på en søndag, jeg ville gjerne ha henne med, og sa at dette måtte hun vente med. Vi kunne gå mandag, eller en senere dag i uken, så kunne til og med jeg være med, slik at jeg fikk prøve klærne. Til botanisk hage ville jeg uten ekstra poser med klær å drasse på. Men Olia er ustyrlig. Da hun kom ut til oss på lekeplassen utenfor, så hadde hun med seg tre bæreposer med klær i hånden. Og da vi kom til nest siste busstopp, før botanisk hage, forsvant hun ut. Predatel.

Dermed ble det Irina og jeg alene. Og vi hadde ikke vært der mange minuttene, før Tasia kom med Vova. Det er en dårlig erstatning, for Olia. Tasia er søt og snill, men hun eier ikke tålmodighet, så med henne blir det et race fra den ene aktiviteten til den neste. Irinas nye onkel, Vova, henger med så godt han kan, men også for ham var det nok ganske guffent i regnet. Det var slik håpløst, kaldt regn, helt hvit himmel, 7-8 grader, og lett regn som aldri gav seg. Min plan var å få sett gjennom noen gloser på mobilen, men det var ikke så lett å stjele seg tid til det nå. Heller ikke er det så lett, når mobilen blir våt.

Det er vanskelig å si hvordan Irina hadde det. Hun var godt kledd i tykk og stor allværsjakke, den holdt vær og regn og væte ute, men buksen var dongeri, og den ble våt og skitten som dongeri blir. Jeg kunne jo ikke la det være noen hindring for Irinas aktivitet, hun fikk sitte på alle disser og krype rundt, som hun ville. Og hun løp etter Tasia, og hang med. Men det var ikke de kontinuerlige smilene og elleville ropene vi er vant med, når Irina er i sitt ess. Kanskje er hun også plaget litt av været? Eller kanskje er ikke disse lekene så fantastiske, lenger, som de var da de var nye? I alle fall følger jeg mer enn frivillig med, da Irina setter kursen mot utgangen etter et par timer.

Om sommeren ville det ikke vært noe snakk, da hadde vi tatt turen ned til sentrum, 62 til Kontraktova, og gått på georgisk restaurant, før dagen hadde fortsatt opp en tannbane eller noe annet moro. Nå føltes det bare dumt å gjøre noe slikt. Irina var jo våt og skitten, mens jeg var våt og kald. Dette var en innedag, så vi reiste hjem. Sånn måtte det bli.

Hjemme ventet babusjka med en stor tallerken suppe. Jeg hadde på morgenen kjøpt inn rikelig med øl å kose meg med, selv om jeg aldri koser meg så rikelig som jeg kjøper inn, jeg vil gjerne ha hjernen pigg og rask, men lite grann til maten og kort etterpå gjør bare godt. De ekstra timene brukte jeg på å fordype meg i nyheter, det mest motstandsløse å lese, ulikt meg har jeg satt meg godt inn i groteske kriminalsaker som den amerikanske massemorderen i Las Vegas og han danske oppfinneren, og den parterte kvinnelige journalisten. Det er BBC og Guardian som er mine viktigste nyhetskilder, da det begynte å bli tomt der, leste jeg også litt i Der Spiegel, for å få inn litt tysk, og New York times, fordi de hadde en omfattende bakgrunnsartikkel om livet og personligheten til han som skjøt i Las Vegas. Slike ting kan de, i New York times, bakgrunnsartikler som dette gjør de skikkelig. Det er når sakene blir politiske man kan begynne litt å lure.

Sent på ettermiddagen kom også Olia hjem. Hun hadde hatt det kjempebra, og var storfornøyd over å ha funnet flere klær til meg, der på Arsjan. Jeg må ikke tenke at hun svikter meg, med å gå dit, men at hun gjør det godt for seg selv. Der finner hun all rekreasjonen hun trenger, det er avspenning og komfortsone, det er det hun gjør der andre går på pub eller til psykolog, pengene hun bruker er ikke bare vel anvendt med tanke på klærne, men også hennes mentale balanse. Av de fire hele dagene jeg har vært i Kiev, har hun vært på dette kjøpesenteret fire av dem. Og i timevis hver gang. Ennå er det kanskje ikke slutt, for ennå passet ikke alle klærne helt som de skulle.

Videre utover kvelden var det mye å slappe av, leke litt med Irina, og bare være inne. Mørket kommer allerede tidlig, og man ser også at Ukraina er et fattig land, i at lite er opplyst utenom hovedgatene og de viktigste plassene. Lekeplassen utenfor, er bekmørk, som alle lekeplassene er her. Irina liker alltid å gå ut, det skal vi være veldig glade for, men i mørket og regnet og høstkulden er det like greit å la være. Hun har det fint inne også, finner ting å pusle med, om det er film og spill på en skjerm, eller om det er biler eller dokker å leke med. Internett er litt ustabilt, det klarer ikke alle nettbrettene og telefonene vi har, med så mange folk og familier samlet, så det hender YouTube blir låst for henne. Det ser ikke ut til å plage henne nevneverdig.

Advertisements

Lørdag med Irina i Kiev

Internett virker ikke skikkelig, så selv om jeg egentlig har tid til å skrive ut postene på de riktige dagene, så hender det at internett faller ut, og sier nei. På kveldene er jeg også trøtt og uinspirert, og vil tidlig til sengs, sammen med de andre. Det er jo heller ikke noe særlig å sitte oppe og skrive blogg, etter de andre har lagt seg. Den tiden setter jeg av når det er tid til overs, når de andre driver med sitt, jeg med mitt.

Denne mandags morgen, 9. oktober, er det tid til å få alle postene så langt, skrevet ferdig. Det er treningsfri, og jeg har morgenen for meg selv, mens de andre sover. For familien Iurzhenko er det vanlig hverdag med arbeid og skole, så de er allerede oppe, og på vei ut. Det at så mange sover eller er opptatt med andre ting, gir større håp for at internett skal virke. Det får problemer når det er for mange som vil koble seg på, og det er for mye som kreves av det. At jeg laster opp bilder til Google photo, for eksempel, pleier å gi problemer. Datamaskinen jeg har med til å skrive på, er sist i køen, og har store problemer med å holde seg oppkoblet, selv for enkle operasjoner som bloggskriving. Så det er ganske frustrerende, og unødig tidkrevende.

Det var det ikke på lørdag. Det var første dag Irina og jeg fikk helt for oss selv. Olia ville ut, til butikken, for å handle, mens Irina og jeg reiste til Park Sjevtsjenko. Det var etter jeg hadde hatt en lang formiddag i treningsanlegget. Den ble helst for lang, for jeg sov mye lenger enn vanlig, og kom meg ut et par timer for sent, egentlig. Jeg er så stiv og støl og full i gangsperr at jeg kan ikke holde på så lenge. Det har jeg lært meg, om jeg presser på, blir det bare verre de neste dagene, så det er bare å gi seg når kroppen sier stopp. At jeg ble så lenge, skyldtes vel så mye at jeg hadde det veldig fint inne på det lille kaffestedet. Det likte jeg veldig godt om sommeren, kanskje enda bedre nå. De serverer utmerket kaffe, er veldig hyggelige, og så har de et tilbud om at hver sjette kopp, er gratis. Der satt jeg og arbeidet med russiske gloser, og så med å redigere en foredragsserie i rekkefølge. Det er om det bysantiske riket, jeg har hatt det lenge, men aldri tatt meg tiden til å lage en spilleliste som gjør at de ulike bitene blir hørt riktig.

Hjemme var de rent engstelige for meg, da jeg endelig kom. Olia og Irina var allerede ute, og Olia var allerede utålmodig, så jeg ble satt til å ha Irina, selv før jeg hadde spist frokost. Ganske uvanlig, her nede. Men maten stod klar, og ølet var åpnet, så jeg måtte snart opp igjen, til Irinas store fortvilelse. Hun har nok lært seg at mange ganger når man går inn, så blir man der inne i lang tid, og det kan følge kjedelige ting som skifte av klær, bading og greiing av år, mye forskjellig dritt, så det er best å forbli ute.

Denne gangen ble det som vi ville. Vi spiste frokost, og så gikk vi. Bare Irina og jeg. Vi hadde avtale om at Olia skulle komme seg til park Sjevtjenko, om hun fikk tid, men hun hadde også andre ærender. Irina var veldig målrettet, og gikk rett til bussholdeplassen, der jeg fikk henne inn i trolleybuss 14. Så reiste vi til sentrum.

Været var fint, men kaldt, denne lørdagen. Det var antydning til sol, og 12 grader. Vi kjørte en ekstra stopp, og gikk ikke av ved Palats sportu. Dette er for feinschmeckere, de som virkelig kjenner Kiev, bussene og marsjturkaene nedover Lesu Ukrainku fortsetter vanligvis forbi Palats sportu, og videre mot stasjonen og området med Polykliniske institutt. For å komme til park sjevtsjenko må man da gå av ved Palats sportu, og så opp, over en del veier, og under der med Lev Tolstovovo, en litt brysom vei vi har gått mange ganger. Ved å kjøre et ekstra stopp, får vi noe lenger vei å gå, men alltid over bakken, og uten å krysse så mange veier. Dessuten er det nytt og friskt, siden vi så sjelden kjører dette ekstra stoppet.

Irina er liten, men dette skjønner hun veldig godt. Spaserturen opp til parken er en del av turen. Selv om det er ingenting her å legge merke til, ingenting verdt å skrive om, finner Irina flere ting verdt å leke med, og jeg ting å skrive om. Hun kan balansere på muren, klatre opp på trapper og avsatser, vi kan gå i den lille avenyen, den lille spasergaten de så typisk har lagt til mellom høyre og venstre felt av veien, slik de gjør det her nede. Der er plantet trær, og satt opp benker og søppelkurver, nesten som en liten park, og ganske lurt i en by som ellers er veldig mye by. Det er satt opp gjerder for et lite veiarbeid, der vi går, Irina kan klatre på det, og hun kan også hoppe etter og fange bånd som er hengt opp i et av trærne, antagelig som et kunstprosjekt. Jeg fotograferer som vanlig flittig, og er godt til stede i det som skjer, jeg også. Det kan godt hende vi bruker en halv time opp dette lille veistykket. Hvem tar tiden?

I parken vet Irina godt hvor hun skal. Riktignok skal far først på do, og hun balansere litt på en mur og klatre litt i et lite tre, men det er den store lekeparken som er målet. Det er dit vi skal. Her er det alltid mange barn i alle aldre, alltid mye sosial trening å få. Og så er det mange forskjellige lekeapparater. Irina liker seg best i det vi kaller dissene, huskene på østlandsk, ketsjelki, på russisk. Jeg vet ikke om jeg skriver det riktig, men det er det jeg mener Irina sier. Dissene her i parken er ikke av de beste, de er seige og vanskelige å få fart på. En far disser sitt lille barn ved siden av, han snakker i telefonen, og gir barnet altfor stor fart, slik at det faller av, og på trynet ned i sanden. Det er ganske idiotisk, og skulle ikke være mulig. Barnet detter forover, i det det har ryggen i været. Fysikkens lover skulle tilsi at barnet og dissen skulle falle samtidig, slik at barnet ble sittende, hvordan barnet falt først og kom seg ut av, er ikke så godt å skjønne, men nå gråt det i alle fall, og faren fikk helt panikk, og trøstet og bar noe aldeles overdrevet.

Irina og jeg tok alt dette med stor ro. Det var ikke engang noe tema, for oss. Vi gikk videre, på Irinas kommando, til klatreapparatet med sklier, og alt det andre som står der. Irina fikk ikke noe særlig god kontakt med noen av de andre barna akkurat denne dagen, så det var mer å utforske og presse grensene, klatre steder hun ikke har klatret før, greie ting for første gang. Jeg er veldig glad i hvordan hun kjenner sin rett, og ikke gir seg i kampen med andre barn om de til enhver tid mest attraktive lekene. Særlig er det ei lita jente som ikke vil bli forstyrret, selv om hun er i leker for flere, og selv om det er plass. Reglene er slik at i karuseller og snurrer skal alle som vil på, så lenge det er plass. Ingen kan snurre rundt for seg selv. Om man ikke vil være med andre, får man da finne seg noe annet å gjøre. Lille Irina forundrer alle, også meg, med hvor stor fart hun kan snurre rundt i, og hvor lenge. Det er som om hun ennå ikke er i stand til å bli svimmel. Når eldre jenter på 10-12 år snurrer så fort de bare kan, for sin egen lek og moro, sitter Irina i sin egen verden, gaper med munnen og dreier på hodet, har det helt fantastisk.

Noe annet jeg liker godt med Irina, i tillegg til at jeg forguder henne og holder henne helt ufeilbarlig, så er det at hun står for en støyt. På lekeplassen har de et apparat, en stor treplate i fire kjettinger, en i hvert hjørne, på platen er det plass til mange barn, og så kan de gynge, seile eller disse, i flere retninger. Irina liker å sette seg her også, og også her tar hun ikke skrekken av at det er store barn som gir stor fart, og vipper både frem og tilbake, og fra side til side. Nå løper hun bort til denne treplaten, der det allerede er mange barn, og hun får ikke helt til dette med at når den er i luften og i fart, så er den vanskelig å styre. Hun løper rett på, slik at den slår i beina hennes, og hun faller over ende. Det er kritisk, for den gynger tilbake, og neste gang kan den treffe hodet, med tyngden av 4-5 barn på platen. Jeg er noen meter unna, og løper, voksne nærmere roper, og barna på platen skjønner hva som kan skje, og får stoppet lekeappratet. Lille Irina reiser seg opp, og kryper opp på platen hun også, setter seg til rette. Det er nødt til å ha gjort vondt sånn den traff leggen hennes, og slo henne over ende. Hun viser det ikke med en mine. Nå vil hun være med.

Første par dager i Kiev

Så lenge jeg er i Kiev har jeg lyst til å levere daglige poster, men det er ikke alltid det lar seg gjøre. Det er annerledes å være her om høsten enn om sommeren, og det er også andre ting som er annerledes, så det er ikke bare å skli rett inn i rutinene. I går var første, hele dag her, en nydelig dag sammen med familien, mens i dag fikk jeg i det minste løpt ned til Katsjalka og trent litt. Ellers har det gått en del tid til å ordne med bagasjen vi ikke fikk tilsendt i tide, og å kjøpe nye klær og toalettsaker.

Vi er tre hele familier i leiligheten nå. Babusjka er i det ene rommet, for seg selv, søster Tanja med mann og barn er i det andre, mens Ira, Olia og jeg er i det tredje, sånn vi pleier. Kanskje kunne det være trangt med alle tre oppi hverandre, men det er noe vi overhodet ikke tenker på, særlig nå som vi har vært så lenge fra hverandre. Det var skikkelig kjekt å våkne med kone og barn denne morgenen, så godt at jeg kom meg ikke opp av sengen, og gikk glipp av en treningsdag. Det lever jeg godt med.

Babusjka har jenket ned de overdådige frokostene, lunsjene og middagene hun pleier å varte opp med. Alderen krever sitt, også for henne, og det hender hun tyr til pelemeni som en reserveløsning. De er bare å hente opp av fryseren, og varme opp. I går morges var det imidlertid plov, ris, grønt og kjøtt, og det er kjempegreier, særlig her som de har tilgang til krydderet som trengs for å løfte denne sentralasiatiske risretten.

Etterpå skulle Olia og jeg raskt ned i butikken for å kjøpe klær og det nødvendigste, for bagasjen som forsvant. Vi var litt i hastverk med å rekke å kjøpe det før bagasjen kom tilbake, vi ønsket jo å få litt erstatning. Det beste hadde vært å liste oss ut før Irina våknet, kanskje til og med før vi spiste frokost, men det nyttet ikke for meg. Frokosten spiste jeg lenge og vel, slik jeg alltid gjør det, og etterpå stakk jeg innom for å se om Irina var våknet, noe hun var. Det var veldig kjekt å se henne våkne igjen, et gjensyn med far og barn, etter tre uker fra hverandre.

Det skar meg på kryss og tvers i hjertet at vi måtte la Irina være igjen. Jeg var helt i mot, jeg skulle gjerne hatt henne med, og holdt dårlig ut å se henne gråte i det vi gikk. Hun kunne jo ikke skjønne at når far endelig var kommet, så skulle hun være igjen alene i huset med babusjka, mens far og mor gikk ut. Jeg kunne heller ikke skjønne det, og sa det flere ganger til Olia. Men det er jo Olia og moren som måtte kledd henne og gredd henne, og det var de som stod for organiseringen av dette.

Handel med Olia på det store kjøpesenteret Arsjan er ganske greit: hun går og handler, jeg blir satt til å kjøpe kaffe. De var ganske forundret, de bak disken, da jeg bestilte og drakk min femte espresso og cappuccino, jeg var nok ingen vanlig kunde. Og Olia og jeg er ikke noe vanlig par. For oss er det lurt å gjøre det på denne måten. Hun får handlet i fred, jeg får slappe av med noe som jeg liker. Denne gangen var kaffedrikkingen ledsaget av repetering og læring av tyske og russiske gloser, på Anki, så jeg fikk også brukt tiden til noe nyttig. Den eneste som ikke var med på denne vinn-vinn situasjonen var lille Irina. Men hun hadde ikke tatt stor skade hun heller, fant vi ut da vi kom hjem. Hun og babusjka hadde hatt det ganske fint, og det hadde heller ikke gått altfor lenge før Tasia kom hjem fra skolen, og det var to barn til å leke i huset.

Jeg ville raskt ut for å spise businesslunsj, mens babusjka ville ha oss igjen for å spise suppe. Så da ble det slik. Først etter suppen fikk Olia og Ira og jeg dratt ut sammen. Da gikk turen til Marinskij park, som Irina har fått innpodet av søskenbarnet er den rette plassen å reise. Denne innpodingen var strategisk fra lille Tasia, hun regnet nok med at om vi reiste dit, var det sjanser for at hun fikk være med. Det var ikke aktuelt nå, og Irina er kanskje i stand til å foreslå Marinskij park etter egen motor også.

Der borte var det demonstrasjoner foran parlamentet igjen. Det er nitriste greier, det høyreekstreme og ultranasjonalistiske partiet Svoboda, svært oppbud av politi, opprørspoliti og det militære, og slosskamper inne i parlamentet også. Lovgivningen de gjør der inne, og som de sloss om, er horribel og deprimerende, men den vestlige verden leer ikke en finger eller et øyelokk så lenge den horrible lovgivningen er rettet mot Russland og russere. Ukraina er ødelagt, det er ingen redning i sikte. Det er bedre ikke å tenke på det.

Vi gjør det symbolsk, med å gå i stor bue utenom. Høsten er kommet til Kiev, og selv om det er kaldt, er det fine høstfarger på trærne, og Kiev er en vakker by. Nedover Marinskij park er det godt å gå, lille Irina finner seg aktiviteter, og mama Olia og jeg finner ro til å snakke sammen. Det er deilig å være sammen igjen.

Ved enden av parken har ikke jeg lyst til å reise straks hjem, så vi går litt nedover Khresjtsjatik også. Så er det også nok. Herfra vil Olia og Irina med metro, hjem. Det skjer først etter at de har fått handlet litt i noen av de mange butikkene, der, under jorden. Hjemme venter mer plov. Vi går tidlig til sengs. Det har vært en bra dag.

Og i dag våknet jeg riktignok mye senere enn jeg pleier, men jeg tok meg likevel den luksusen å løpe ned og trene. Som vanlig er jeg dårlig vedlikeholdt, og klarer ikke å gå rett inn i programmet jeg har satt meg, men jeg får jo løpt en halv mil for å komme dit, og jeg får tatt noen gode repetisjoner, så utbytte er det. På vei hjem stikker jeg innom kaffestedet, og har det så fint så fint, selv om jeg var mer komfortabel der i sommerantrekk, enn i treningsklærne jeg må bruke nå om høsten. Det er mye kaldere enn det var, høsten her er som hos oss, på denne tiden av året, er temperaturen lik.

Gjøremålet gjennom dagen var å hjelpe babusjka med å bære opp tunge matvarer hun har kjøpt. Blant dem var 58 kilo poteter. Hun fant en kar som solgte 1 kr (3 griven) billigere per kilo enn resten, og så kjøpte hun rikelig. Det var sikkert en trivelig kar, men han snakket bare ukrainsk, så jeg skjønte ingenting, selv om han fortalte meg lange historier, der vi bar, og målte opp. Han regnet 58 x 7 til å bli 416, og det var det vi betalte, selv om både mitt hode og min kalkulator fikk en annen sum, og en matematisk riktig sum. Babusjka var mer bekymret for at potetene var så store, hun lurte på om det var noe muffens med dem, kjemikat, som de bruker om det meste, og frykter mest av alt. Godt var det i alle tilfeller potetene kom i hus da jeg var her, og kunne hjelpe å bære.

Etter dagens suppe, bar det til kjøpesenteret Arsjan. Kofferten min var ennå ikke kommet, så vi hadde mer å kjøpe. Denne gangen var Ira med, og selv om det var veldig hyggelig, så viste det også at det nok kanskje var lurt å la henne være hjemme dagen før. Olia, Ira og jeg trasket hele veien til Druzjba Naroda, sånn omtrent, først på siste bussholdeplass fikk vi slengt oss med marsjrutka 444, og kommet oss til Arsjan. Da hadde Irina allerede fått løpt litt fra seg.

Vel inne i butikken, stormagasinet, kjøpesenteret, skulle Olia inn i den første, beste og billigste butikken, mens Irina og jeg skulle se på fiskene. Sånn kom vi fra hverandre. Vi hadde ikke fått avtalt noe møtested eller noen møtetid, Olia ropte bare etter oss at hun hadde Internett på telefonen, wifi, problemet var bare at hun ikke fikk koblet seg opp, så hun fikk ikke med seg noen av beskjedene våre. Irina syntes det var greit med fiskene i to minutter, og så ville hun videre. Dermed var det å dra henne rundt i kjøpesenteret, vekselsvis mellom plasser interessante for henne, og plasser der vi kanskje kunne finne Olia. Lille Irina fikk med seg at vi lette etter mor, og ropte på feilfri russisk mama, idi suda, «mor, kom hit!»

Men ingen mor svarte.

Til slutt gav vi beskjed på skype at vi gikk ut. Der mistet også vi forbindelsen til wifi, så mer fikk vi ikke sendt, sett eller hørt. Irina holdt ut noen minutter, der, utendørs, til tross for at jeg hadde kjøpt såpebobler til henne. Snart var vi i Marsjtrutka 444 på vei hjem. Lille Irina så ut av vinduet, der mørket la seg, og tenkte på moren sin. Det vet jeg, for det var det hun sa, da jeg snakket til henne. Hun hadde nok fått med seg at vi hadde lett etter mor, ikke funnet henne, og nå reiste hjem, uten henne. Snart etter sovnet lille Irina i armene mine, og hun sov hele veien hjem, helt til jeg satte henne fra meg utenfor inngangsdøren, for å låse opp. Da hadde jeg også båret henne de 4-500 meterne fra holdeplassen og hjem. Tre år gamle Irina er blitt ganske tung, sammenlignet med babyen hun var.

Hjemme kunne vi koble på nettet igjen, og se at også Olia var på vei. Lille Irina gikk også hjemme i gangen og ropte mama, idisuda, så det var tydelig hun ville ha henne hjem. Da hun endelig kom, var alle lykkelige. Hun hadde fått kjøpt rikelig med klær og ting, virkelig fått kjøpt fra seg. Og alt i tide til kofferten kom samme kveld.

Denne kvelden hadde også en rørende avslutning da enda en far kom hjem. Her i huset er det lenge siden det har vært en mannsperson i huset, utenom meg, og det er etterlengtet med en til. Lille Tasia er synlig glad over endelig å ha en far, hun også, og i går var også vår lille Irina helt med, og kalte ham papa hun også. Det var rett og slett stor fest, inne på det andre rommet, mye lek og latter. De fant ut de skulle leke gjemmeleken, lille Tasias favorittlek. Irina er for liten til å skjønne hva det går ut på, men hun skjønte at dette var veldig gøy, og løp rundt med hendene i været, ut og inn av alle rom, og gjemte seg og fant om hverandre.

Siden kom Tanja også, og kunne ta del i harmonien. Det er helt tydelig det er bra for henne, også, og det er bra for babusjka, som får avlastning i barneoppdragelsen. Når en ser hvor fint det går, er merkelig de har tilbrakt alle disse årene i pine. Jeg har lyst til å komme med en oppfordring til alle som har holdt sammen, og gått fra hverandre igjen: Finn sammen, dere har det antagelig mye bedre sammen, enn hver for dere. Det er ikke sånn at man finner noen bedre, eller noen man passer bedre med. Det vil alltid være uenigheter og konflikter, også noen umulige å løse, det kalles livet, og skal leves.

Det ble en skikkelig solskinnsavslutning på denne dagen. Jeg forspiste meg, babusjka hadde altfor mye mat å lage av, og jeg ble sittende altfor lenge, flere timer, ettersom jeg fikk stadig flere å spise med og drikke med. Søster Tanja kom hjem, og snudde for å kjøpe mer vin, da den vi hadde, var tom. Jeg gikk og la meg, lille Irina fantes ikke lenger trøtt etter å sovet i marsjrutkaen og nå hatt det kjempekjekt, Olia hadde heller ikke noe å sove etter, så det var bare jeg som ønsket å slukke lyset, og avslutte denne fine dagen.

Ankomst Kiev – ingen bagasje, men fantastisk velkomst!

Det ble ikke tid til å skrive posten med en gang. Det var en del annet å gjøre, viktigere, og kjekkere. Velkomstkomiteen som møtte meg i leiligheten vår overgår det meste jeg har kunnet forestille meg, med vår lille Irina, niesen Tasja, konemor Olia, babusjka svigermor, søster Tanja, mannen hennes (!), og til og med hunden Mike i fyr og flamme. Det var ganske spesielt, og helt forskjellig fra å komme hjem til huset på Ganddal, der jeg har alene, og bare rotet og støvet har vært der for å hilse meg.

Mellomlandingene på vei ned var ganske korte, så jeg fikk ikke tilbrakt mye tid på flyplasser, utenom i Oslo. Der vimset jeg rundt, vant med å ha et hav av tid, til jeg oppdaget «gate closing» på min flight til Riga, og jeg fikk meg en ganske lang og ufrivillig løpetur. Flyet fra Stavanger landet 1400, flyet videre gikk 1430, så det var kort tid, men jeg gjorde det verre med ikke å ha kikket skikkelig på billetten.

Fra Oslo og inn til Kiev var det Air Baltic, så nå var det slutt på all servering. Det var ikke engang kaffe å få. Jeg satt med mine tyske og russiske gloser, og fikk tiden til å gå på den måten. I Riga var jeg rask med å finne riktig gate, klok av skade etter hva som skjedde i Oslo. Tiden ble forstyrret av en merkelig gassregning jeg fikk fra Lyse, og som jeg kanskje skal skrive mer om. Så var det også noen meldinger på Skype, til de jeg savner så veldig. Løpeturen i Oslo var også motivert av det. Ikke for noen pris i verden ville jeg miste et fly og bli forsinket til de jeg vil være med, nå.

Som alltid er det surrealistisk på ukrainske fly inn til Kiev. All informasjon er på ukrainsk, og engelsk, alt snakk jeg hører, er russisk. Jeg lar dette være som det vil, forlater flyet, går inn i bussen fra flyet til ankomsthallen, inn dit, leverer pass, går for å hente bagasjen, først på do, jeg er tidlig ute med alt, men ingen bagasje kommer.

Vi hadde funnet ut Olia ikke skulle møte meg på flyplassen. De to siste årene har vi krasjet i taxien på vei ut, så Olia ville ikke ta noen sjanser. Fornuftig nok. Men det hadde vært veldig koselig om hun hadde vært der i ankomsthallen, slik som de første få gangene da hun bodde her, og jeg i Norge. Nå kunne hun også være til god hjelp med å få ordnet med bagasjen, om det ikke var for at alt foregikk inne i området der folk som ikke har reist, ikke har adgang. Jeg måtte uansett ha ordnet alt selv. Og det tok lang tid.

Her var det ukrainsk, østeuropeisk høflighet, slik den er så foraktet i Norge og Vesten, men som en som jeg har den fulleste forståelse for. De snerrer til meg første plass jeg prøver meg, dette er ikke riktig sted, ikke riktig selskap, og det samme skjer på plass nummer to. Det ser ut til at hvert flyselskap eller gruppe av flyselskaper har sine egne folk til å ordne med mistet bagasje. Det tredje stedet jeg prøver, er baltic air. Der får jeg utdelt et skjema, og kommer etter en kort stund inn i det å snakke russisk igjen. Det har vært noen uker uten. Jeg fyller ut det enkle skjemaet, og blir henvist videre for å få skjemaet stemplet. Det kan kanskje også skrives på kontoen for østeuropeiske vanskeligheter, at det er forskjellige steder for skjema og stempel, men jeg finner til slutt frem til damen i offisiell uniform, som sitter og ikke ser ut til å ha noen andre oppgaver enn å stemple skjemaer som dette.

  • Hva er det med norsk ost? spør hun. Jeg er ikke forberedt på spørsmålet, og ikke heller så altfor lysten på noen samtale, jeg vil hjem til familien, men jeg forklarer så godt jeg kan det lille jeg vet om norsk geitost. Det er ikke så uvanlig å lage ost av geitemelk, men det er uvanlig at den er så brun, og at den smaker som den gjør. Hun viser også bilder av flatbrød. Hun har visst en venninne, som har kjøpt inn, og det virker kanskje som hun har tenkt å ha brunosten på flatbrødet. Det er ikke så lett å oversette flatbrød til russisk, hun bruker ordet khleb, ordet for brød, og ser ikke ut til å skille mellom flatbrød og vanlig brød. Jeg forteller henne at det er ikke så vanlig i Norge å spise flatbrød.

Det var hyggelig med en koseprat med en offisiell ukrainsk tjenestemann, i form av en kvinne, men det var når sant skal sies enda hyggeligere å få levert fra meg alle skjema, og komme meg ut av flyplassen.

Der pleide vi tidligere å bli overfalt av folk som ville tilby oss taxi. Nå som jeg trengte det, var det ingen. Det er sånne ting som er tegn på at Ukraina er blitt Europa, noe de selv er så opptatt av, men som på meg virker veldig anstrengt og kunstig. Nå står taxiene linet opp i fin rekke, og man setter seg inn i den som står først. Tidligere var det nødvendig å avtale prisen på forhånd, nå er det taksameter. De få utenlandske turistene som kommer har kanskje glede av det, men prisene er nå doblet, og de har andre måter å svindle utlendinger på, enn å forlange overpris.

Så sent som i sommer kunne vi håpe på priser mellom to og tre hundre, eller så vidt over tre hundre, før det var det betydelig lavere. Nå klokker taxameteret inn til 400 griven, en pris jeg aldri ville gått med på, om den skulle vært avtalt på forhånd. Det er blitt ryddigere, og dyrere, som Europa. Jeg er også erfaren reisende i disse landene, så jeg vet at de aldri har vekslepenger når det er utenlandske passasjerer, og at de også kan prøve seg med de innfødte. Jeg sender tekstmelding til Olia, fra taxien, at nå nærmer vi oss, og at jeg har bare 500-sedler. Om hun ikke kommer ut og møter meg, vil den ryke.

Ganske riktig. Taksameteret stoppet på 398. Jeg betalte med 500, og den stakkars taxisjåføren slo seg på lommene, vekslepenger hadde han ikke. Det får så være. Den ekstra hundrelappen i ukrainske penger er cirka 35 kroner i norske. Vi står det over. Taxisjåføren vil naturlig nok gjerne ha oss som fast kunde, og insisterer på å utveksle telefonnummer. Han heter Vladimir, sier han, og så Vladimir Putin, med en latter. Jeg ringer ham, som jeg får beskjed om, slik at han også får nummeret mitt, men jeg kommer ikke til å ringe ham igjen.

Olia kommer ut akkurat litt for sent til å betale den riktige summen. Taxisjåføren får panikk, da han ser henne, men jeg glatter over situasjonen, alt er ordnet, alt er ordnet, det blir for pinlig å ordne med ny betaling nå. Olia kan bli veldig stresset når vi betaler overpris, men jeg er klar over det, og roer henne straks ned, alt er ordnet, la oss gå inn. Der inne venter denne fantastiske velkomsten jeg skrev om tidligere, aldri har jeg vel blitt tatt så godt i mot, det er noe ufattelig deilig å komme til sine egne, og bli satt pris på der. Å bety mye for de som betyr mest for deg.

Lille Irina hadde ikke kropp stor nok til å uttrykke den boblende gleden hun følte, det boblet ut av henne. Hun løp rundt på gulvet, i et stort smil, og sa navnet på alle tingene hun visste, og lo! – Øynene, øynene! sa hun om hunden, som også løp rundt og var glad. Da vi spiste, krøllet hun seg sammen på fanget mitt. Og konemor Olia, babusjka, alle var oppriktig glade for at jeg kom, at nå var vi på ny samlet.

Flyplass, 2017

Så sitter jeg sannelig enda en gang på en flyplass, enda en gang på Sola. Denne gangen skal jeg gudskjelov til Kiev, og gudskjelov til familien igjen. Det er kjekt å være på reise, hver reise har vært full av eventyr, men snart en måned med nesten ukentlige reiser er i drøyeste laget for meg. Nå skal det bli godt å kysse på kona igjen.

Reisen denne gangen går fra Stavanger til Oslo til Riga til Kiev. Etter opptøyene i Ukraina i 2013-14 har reisemulighetene dit tatt seg ned, blant så mange andre ting som har gått nedover i det landet. Det er en kombinasjon av SAS og Air Baltic som får meg ned, jeg skal nok stå det i. Selv om hele dagen går med til flyving, er jeg fremme 2005, og får kvelden med de andre der nede.

Jeg får kvelden med de andre der nede. Det er så jeg må skrive det en gang til. Det blir mat og barn og liv hos familien i Kiev.

Da jeg var barn syntes jeg flyreiser var ganske gøy, særlig det å fly opp og ned, lette og lande. Nå er det blitt ganske anstrengende. Flyplassene er blitt ganske sterile, og det er få andre plasser man blir så klient, så åpenbart at de vil loppe noen penger av oss. Sola flyplass har ennå noen gode stoler å sitte i, her og der, men det er få steder man blir så zoombifisert som i det alltid for skarpe lyset og store rommene og akustikken på en flyplass. Det er få som bruker flyplasser og flyreiser som arbeidssted, for eksempel, det er vanskelig å få gjort noe her. Selv en ganske aktiv kar som jeg, blir ganske bedøvd.

Kastrup i Köbenhavn er blitt et skrekkeksempel. Der var det tidligere sovestoler og rolige steder til å slappe av, det var en flyplass hvor man kunne hvile mellom avgangene. Nå er det shopping, mat, den ene kjedebutikken mer liksomeffektiv og kulere enn den andre. Som på Flesland i Bergen er det flere gater – sagt på engelsk, som det blir på flyplasser, en gate, flere gater, utganger, ville vi kanskje sagt – som ikke har sitteplasser i det hele tatt. Den vi skulle reise fra, lå nede i kjelleren, dit vi ble sluset ned et kvarter før vi kunne trille videre med bussen. Så stod vi der som sild, eller mennesker, i tønne, og ventet.

Sist kom jeg hjem mandag. Så jeg har ikke fått gjort så mye annet enn å være bittelitt hjemme. Jeg har besøkt min mor, der det er forandringer, og jeg har forsøkt å slappe bitte lite grann av, mellom arbeid og plikter. Og så har jeg forsøkt å snakke litt med familien.

Det skal jeg gjøre lenge og inderlig, nå.

Hjemmedager

Hjemmedager. Høsten kom i september i år. Det regner og blåser ute, selv inne er det surt og kaldt. Min kjære kone og over alle grenser kjære barn er i Kiev, her hjemme hos meg skjer så mye at jeg har knapt tid til å savne dem.

I helgen var jeg i Oslo, i aktiviteter som går utenfor denne bloggen. Det var kjekt å se igjen gamle kjente, og også treffe noen nye, og jeg fikk også benyttet en av dagene til litt studentliv med intensiv gitarspilling og altfor lang frokost, med kaffe. Jeg skulle på pianokonsert med en god, gammel komponistvenn, men slik gikk det ikke. Jeg reiste i stedet på en liten hyttetur til Drøbak, veldig fint, og veldig fredelig. Sommerhus er et riktigere navn enn hytte. Lørdag var jeg og så teater, Romeo og Julie, på det norske. De hadde gjort et grep med å sette skuespillere og rollefigurer som skulle se ut som de var i den rette alderen, Julie er jo ikke mer enn 14 år, men pleier bli spilt av en skuespiller langt opp i tjue-årene, slik at man ikke kommer på det. Dette grepet fungerte fint, andre grep fungerte ikke fullt så fint, men for all del, det er kjekt å gå på teater.

Hjemme igjen var det litt av hvert å gjøre. Vi har flere år praktisk talt bodd på en byggeplass, det er vanskelig å holde rent og ryddig, og med lille Irina som en ekstra hvirvelvind blir det nesten umulig for folk som Olia og meg. Vi har også ulike preferanser hvordan vi vil ha det, resultatet er et salig kaos, og nå som jeg er for meg selv, må jeg ordne litt opp.

Viktig for meg er musikken. Jeg har et godt anlegg arvet etter min avdøde far, men det er ofte problemer med det, og nå har det i lang tid vært en høytaler som ikke virker. Jeg trodde den var sprengt, eller at vår lille hvirvelvind (eller kanskje den store, kona) har vært borti et av elementene, og ødelagt det. I all fall skurrer det selv på moderat volum, og er umulig på høyere. Jeg er så ateknisk at bare det å få ut kontakten var en vanskelighet, som jeg ikke greide første dagen, så det var ikke før på tirsdag jeg fikk levert dem. Bare for å få konstatert at de virker helt fint.

I farten kjøpte jeg da med meg trådløse øretelefoner – som jeg heller ikke har fått til å virke. Og høytalerne har jeg heller ikke fått til å virke hjemme. Det betyr at jeg ikke får spilt musikken min, og nå som jeg er alene, og virkelig har sjansen til det.

Alt dette drukner i en annen og større begivenhet, som ikke er for denne bloggen å skrive om. I går kom jeg hjem ganske sliten, fyrte opp i peisen, og satt foran den.

Til Kiev, uten meg

Så sendte jeg dem av gårde til Kiev. Vi kjørte sammen til flyplassen, mor, far og barn. Lille Irina ellevill i baksetet. Hun fortalte oss når vi kjørte inn i tunnel, og så en til. Hun fortalte oss når hun så fly. På kortidssparkeringen på Sola forlot de bilen, ikke jeg.

Det blir tre uker til jeg ser dem igjen. Jeg vet på forhånd at jeg kommer til å gå på veggene, og savne dem så det ikke er til å holde ut. Men sånn er det. De vil ha det bra der nede, mens jeg er på andre reiser. Og ingenting betyr mer for meg enn at Irina har en bra barndom.

I dag har jeg fulgt med på Word cup i sjakk, der mine spillere, alle de som kan russisk, gjør det bra, og favoritten min Ivantsjuk vant et flott parti mot hollenderen Giri. Den nye og fremadstormende russeren, Fedoseev, vant også, mot israeleren Rodstein. Både Giri og Rodstein er utflyttede russere, og snakker russisk, så det er greie folk, de også.

På ettermiddagen løp jeg ut til mor, for en bedre middag og lit vin og behag. Hun skal kjøre meg til flyplassen i morgen tidlig, jeg skal til Oslo. Den samme reisen Olia og Irina gjorde i dag, med det første flyet. Deretter bar det til Frankfurt, og videre til Kiev. Antagelig er de i ferd med boardingen nettopp i det jeg skriver disse linjene, flyet fra Frankfurt pleier å gå i ti-tiden. De vil være i Kiev litt over midnatt. De har ringt og snakket med mor, mens jeg var ute og løp. Da hadde det kommet vel frem til Oslo, og satt og ventet på flyet videre.

Jeg savner dem kolossalt.