Å komme til Ukraina fra Norge

Jeg tenker på det, å komme til Ukraina og Kiev etter en intens høst og vinter i Norge, er å komme til virkeligheten. Hva er det egentlig som har ridd diskusjonene og fylt forsidene på avisene våre? Jeg vet ikke om jeg ville klart å forklare folk her nede hva som er problemet engang. Hvorfor det gikk sånn i kok da KRF valgte høyre eller venstre, hvordan abortspørsmålet kom opp igjen, og hva det egentlig var med abortspørsmålet vi diskuterte. Å kalle det diskusjon er å være diplomatisk, folk ble rasende sinte, og kledde seg ut på Slottsplassen. Så er det klimakrangelen, for lengst sklidd ut in absurdum, med folk som ikke kan nok fysikk til å forklare termodynamikkens lover, i panikk over at verden vil gå under før 2050, om vi ikke får gjort noe så vi når 1,5 graders målet. Nå sist er det Giske-saken, eller ikke-saken, som jeg som en anstendig blogg har lyst til å kalle det.

I Kiev står en enslig, liten vindmølle, rett ved flyplassen. Det er ikke monstrene som ødelegger utsikten i mils omkrets, slik vi setter dem opp i Norge, liksom for å redde verden. Folk som praktisk talt ikke får lønn, har begynt å smile i passkontrollen. Man kommer seg raskt gjennom. Jeg husker da jeg var i Moskva i 2005, da det tok lenger tid å komme seg ut av flyplassen, enn det tok å komme seg fra flyplassen til sentrum. Taxi-sjåførene i avgangshallen er mindre aggressive, det er ikke lenger sånn at den som får kunden, får pengene, de er organisert, og neste i køen kjører kunden dit man skal, til fast pris, eller med taksameter.

Vi har ikke taxi denne gangen, men Sergej, en mann min kones søster er med. Han og Tanja, konas søster, kjører oss hjem i ei bomma, som vi kaller det i Rogaland, en varebil. Den er gammel og slitt og tung på rattet. Ingen heisan-hoppsan elektronikk som alle biler man setter seg inn i, har i Norge. Den fyller bensin på bensinstasjon, der det finnes en kar som har som jobb i livet, å sette bensinpumpa inn i bensintanken, sånn vi for lengst har effektivisert bort hos oss. Pengene blir betalt kontant, inne i butikken, eller bensinstasjonen. Det er ennå uvanlig å bruke kort, nettbank er veldig lite i bruk, om det finnes, og regninger betales fysisk, med at man oppsøker den man skal betale til, og betaler. Det er en annen verden. Men det er en sånn verden som er hverdagen, for langt flere mennesker, enn den rike og ubekymrede boblen vi lever i i Norge. Da må man kanskje hisse seg opp over sakene vi gjør, og få panikk over at kloden blir varmere?

Jeg bagatelliserer ikke klimaendringene. De er et reelt problem verden skulle ta høyst alvorlig. Men de blir ikke løst av at man blir hysterisk i Norge, og legger ned all økonomisk aktivitet, og tapetserer villmarken vår med vindmøller. I Kiev blir man møtt av røyken til et av de seks kullkraftverkene, i det man kjører over Patona-broen, og inn til sentrum. Dette er verden. I Norge vil man helt seriøst betale milliarder av kroner for å sette opp vindmøller i vår vakre og verneverdige natur, og frakte strømmen langt til havs, slik at vi kan pumpe opp olje og gass med strøm fra land, i stedet for å bruke gassen til å lage strøm direkte. Det skal liksom være klimavennlig å frakte utslippene ut av Norge.

Ukraina har som alle østblokklandene ingen problemer med å nå klimamålene i Kyoto-avtalen og Parisforhandlingene. Hvert land skal forplikte seg til å redusere utslipp, og året de skal redusere fra, er satt til 1990. Det året var Ukraina del av Sovjetunionen, klimautslippene var himmelhøye, de blir redusert uavhengig av alle møter og forhandlinger, med det at ineffektiv sovjetisk tungindustri blir faset ut. Norge hadde praktisk talt ikke utslipp i 1990, siden all vår strøm den gang kom fra ren vannkraft. Så når vi er hysteriske hos oss, og som alltid skal være best i klassen og redusere mer enn alle andre, så må vi ta av det som gav utslipp i 1990. Og det var transportsektoren og oljeutvinningen. Derav elbilene og landstrømmen, folkens.

Å ta bort kullkraftverk og å erstatte det med gass er tiltak som monner. Å erstatte med kjernekraft, monner enda mer. Vindkraft er kosmetikk. Det trengs temmelig mange vindmøller for å gi strøm til en by som Kiev, og den leverer bare strømmen når det blåser. Kiev kommer ikke til å fase ut kullkraftverkene med det første. For i den virkelige verden er det økonomien som avgjør, og Ukraina er ikke i nærheten av å ha pengene som skal til for å få bort kullkraftverkene, og få inn noe annet. Kullkraftverk forurenser så det blir rent komisk å snakke om bilturer og kjøttspising, men de har den fordelen at de er billigst. Og når de først er bygget, sørger de for at fattige folk får strøm de har råd til å betale for. Dessuten er det arbeidsplasser i kullindustrien, noe også selvgode Norge har fått merke, da det ble spørsmål om vi kanskje burde legge ned gruvedriften på Svalbard? Å legge ned kullgruver er å legge ned hele lokalsamfunn. Det har også en kostnad.

I Kiev har de andre bekymringer enn den globale oppvarmingen. Man skal være ganske rik og velutdannet for at det skal være den største bekymringen. Det finnes dem som har nådd opp dit her også, og kan skrive om det i tidsskrift og på sosiale medier, slik vi gjør det i Norge. Men for de fleste andre handler livet om å komme seg gjennom latterlig lange arbeidsdager, for latterlig lite lønn. Folk kunne prøve å jobbe mer for en tidel av lønna, i måned etter måned, år etter år, liv etter liv, og se hvor mye engasjement man har igjen for spørsmålene som setter sinnene i kok i Norge.

Einar Aas

For en som har levd et liv som jeg, er Einar Aas en fotballspiller fra Moss. Det er også en investor fra Grimstad, den i Norge med høyest inntekt på skatteseddelen, faktisk, flere ganger. Nå har han gått dundrende og oppsiktsvekkende konkurs.

Jeg skriver ikke mye om økonomi, ikke mye om politikk, og ikke om personlige skjebner som ikke er min. Men her er det ting jeg vil de som leser bloggen min godt kan vite.

Einar Aas har handlet kraft. Da han gikk over ende hadde han etter sigende investert 11 terrawattimer (TWh) på den tyske kraftbørsen, og 23 TWh på den nordiske. Kraftforbruket i Oslo i løpet av et år er omtrent 10 TW, den siste posisjonen tilsvarer en fjerdedel av det samlede norske kraftforbruket. Det er ganske vanvittig at dette skal være en investering holdt av en enkelt person.

Investeringen var gjeldsfinansiert. Aas var kjent for å ta stor risiko. Her har han satset hele sin enorme formue, og vel så det, på at kraftprisene i Norge og Tyskland skal nærme seg hverandre. Han gamblet på at norske kraftpriser ville stige, som følge av den tørre sommeren og varslede tørre høsten. Da det begynte å regne, bokstavlig talt, og billedlig talt, falt norske kraftpriser. Samtidig steg de tyske kraftprisene, slik at gjelden i Aas’ investering ble presset over risikoen. Aas måtte fylle på med mer, for å gi kreditor sikkerhet, og han fylte på sine siste 350 millioner kroner i likvide midler. Det var ikke nok, og hele investeringen ble tvangssolgt.

Det er helt sykt. I løpet av et par dager gikk flere milliarder norske kroner fløyten. I investeringer i kraft, vi helt vanlige forbrukere bruker hver gang vi skrur på lyset eller lader de elektriske dingsene våre. Børsen disse investeringene handles på, kalles Nasdaq Clearing. De måtte ta et tap på feilinvesteringen på 114 millioner euro, 1,1 milliard kroner. For å dekke dette måtte de ta 68 % av sikringsfondet sitt. Nå ber de medlemmene sine om å fylle på med tilsvarende beløp. Tapet kommer i tillegg til Aas’ personlige tap, som ingen vet hvor stort er. Han utfører handlene privat, så verken medier eller andre har mer innsyn enn man har i hvem som helst sin privatøkonomi. Man kan sjekke ligningen når den kommer. Ellers er det – privat.

Så hvordan er det mulig? Hvordan går det an å tape milliarder på kjøp og salg av elektrisk kraft? Og den helt store katastrofen bare på et par dager, fra mandag til onsdag? Handelen skjer med noe som heter derivat, et finansielt instrument. De som kan dette har kanskje en forklaring på hvorfor dette er lurt, men jeg har ikke sett noen som jeg kan forstå. Og jeg vil gjerne spørre om det ikke kunne være smart å sette inn noen reguleringer?

Et derivat er en slags kontrakt mellom to parter, der de avtaler seg i mellom å kjøpe et eller annet på et eller annet tidspunkt, til en bestemt pris. Når det gjelder kraft, kan man for eksempel si at jeg tror strømprisene skal opp, derfor kan jeg være interessert i å selge noe strøm i mars neste år, til strømprisen vi har i dag, sånn omtrent. En annen kan mene strømprisen skal ned, og være interessert i å gå inn på et slikt veddemål. Så lager vi et derivat, og så ser vi hvordan det går. Underveis kan derivatet selges videre, og omsettes som et verdipapir. I praksis antar jeg det er sånn at det blir laget et derivat om å selge kraften (eller aksjen eller valutaen eller oljen, eller hva som helst) til en bestemt pris en bestemt dato, og kan de som tror dette er noe å tjene penger på, kjøpe derivatet. (Se også SNL, jeg beskrev mer en terminkontrakt, det finnes også andre typer derivater, og det er komplisert)

Det er altså ikke noen fysisk handel med produktet. Det er et rent finansielt spill. Hvorfor det er tillatt aner jeg ikke, men det er jo tydelig at det gir noen muligheten til å tjene og tape vanvittig med penger, uten at det er så helt lett å se nytteverdien. Skaper det mer stabil prising? Er det sånn at de som vil ta mindre risiko, kan sikre seg, ved å kjøpe kraft til dagens pris eller litt over, langt frem i tid. Så om prisene stiger veldig, vil det likevel ikke bli så dyrt. Her er det ikke snakk om vanlige forbrukere, men store selskaper. Et flyselskap kan på denne måten sikre seg mot oppgang i oljeprisen, for eksempel.

Om det skal være tillatt, bør det ikke være fritt frem. Det var spekulasjon i kraftpriser som følgte selskapet Enron over ende, for de som husker det. En skikkelig grapsete skandale på begynnelsen av 2000, med konsekvenser for mange vanlige folk som enten arbeidet i selskapet, eller hadde sparepenger eller pensjon der. Etter hva jeg kan se, påvirker ikke disse spekulasjonene den reelle kraftprisen. Men det er noe helt sykt og galt når en privatperson fra Grimstad kan satse hele Oslos årsforbruk på kraft, gjeldsfinansiert, og tape.

Fotballspilleren Einar Aas, derimot – hvor ble det av ham?

Handelskrig mellom Ukraina og Russland

Frosten har nå kommet til Rogaland. I går reiste folk ut i hopetall, i et magisk vakkert vinterlys, umulig å få dårlige bilder, samme hvor man var. Det var 8-10 kuldegrader, gnistrende snø på bakken, skarp, blå himmel, lav vintersol. Sosiale medier ble fylt opp av nydelige bilder og skryt av naturen. Også lille Irina og jeg var selvsagt ute, reiste til Ølberg, men var litt sent ute slik at vi bare fikk med oss den siste drøye timen sollys. Så lav som solen er nå, betydde det at stranden og mesteparten av området var dekket av skygge.

Den beste lenkesamlingen om forhold i Russland og Ukraina finner man på siden til David Johnson, Russialist.org. Nå om dagen er det andre nyheter som dominerer vestlige medier, Ukraina er glemt, som jeg tidlig skrev det ville bli. Verken EU eller USA eller noen av de internasjonale institusjonene de kontrollerer vil være villige til å gi landet den hjelpen de trenger, den hjelpen er enorm. Det vil alltid komme en annen krise som overtar oppmerksomheten. Nå er det flyktningekrisen, og Syria, som er over det hele. Også Syria vil en dag bli glemt, når nyhetene ikke lenger er så dramatiske som de er nå. Hvordan det går etterpå er sjelden interessant, selv om det er etterpå størstedelen av livene til de som bor der, leves.

Ukraina er nå blitt landet i Europa med lavest lønninger. En lærer tjener under 100 dollar i timen. Det er ikke engang nok til å dekke faste utgifter, om man har leilighet i sentrum av Kiev, som min kones lille familie har. Som de fleste ukrainere er de gjeldfrie, og fikk boligen sin tilbake i Sovjettiden. Utgiftene til mat og klær er ikke stort annerledes enn i Norge, ting koster stort sett det samme, klær koster helst mer. Ukraina har blitt et utviklingsland. Da Sovjetunionen ble oppløst var de republikken med best fremtidsutsikter, økonomisk. Sånn skulle det altså ikke gå. Sammen med Kirgisistan (om jeg husker riktig) er de det eneste av sovjetrepublikkene som nå har dårligere levestandard, enn i Sovjettiden.

Det er ikke meningen å provosere noen, selv om mange pleier å bli provosert når disse faktaene hentes frem. Mange trodde virkelig på Maidan-revolusjonen, håpet i hvert fall på den, både i Ukraina og ellers i verden, og det er ubegripelig vondt at enda et forsøk på å slå inn på en bedre for Ukraina ender i en håpløs fadese. Også på grunn av at Ukraina er som det er, og har sitt spesielle forhold til Russland, så ble det aldri noen ordentlig kamp mot korrpsjon og vanstyre. Det ble heller en kamp mot Russland og fortiden. Russland har et helt annet syn på Ukraina enn store deler av folket i landet selv har, og de disponerer enorme ressurser til å kunne tvinge sin vilje igjennom. For også i Ukraina selv, eller i det tidligere Ukraina, som det var mellom 1991 og 2014, er det mange som deler det russiske synet, og mener Ukraina og Russland hører sammen. Derfor var det lett for Russland å vinne støtte på Krim, slik at Krim defacto skiftet eier, og til å fyre opp stemningen i Donbass, slik at ukrainske styresmakter defacto har mistet kontrollen der også.

I et slikt klima er det selvsagt ikke lett å kjempe mot korrupsjon og vanstyre. Det har imidlertid ikke blitt noe lettere av at det styret som tok makten etter Maidan-protestene er temmelig like korrupte som de tidligere statslederne, og står for temmelig det samme vanstyret. De er nemlig del av den samme eliten, noe vestlige toppolitikere umulig kan ha unngått å vite den gang vi helhjertet støttet dem, og måten de kom til makten på.

Jeg er også av den mening at Ukraina hører til Russland, de er del av samme kultur og har samme historie, der er bånd som ikke kan brytes. Jeg støtter selvsagt Ukraina som selvstendig stat, de hører ikke til Russland som en klientstat, slik USAs president Barack Obama nedlatende formulerte det i sin state of the union-tale. De hører til Russlands interesseområde, de hører til russisk kultur, de to statene bør være brødre, samarbeide. Russland bryr seg om Ukraina på en måte USA aldri kan være i nærheten av å gjøre, russere har et tett og nært forhold til Ukraina, tettere og nærere enn de har til fjernere områder i sitt eget veldige rike, som Altai, der kulturen er en helt annen, eller til og med det fjerne østen, med Magedan og Vladivostok. Russerne har inngående kjennskap til Ukraina. De har slekt der, venner der, har besøkt landet, og sett at forholdene der er nøyaktig som de kjenner dem hjemmefra, det er de samme bygningene, samme planløsningene, de samme problemene. Ukraina vil aldri få samme status i EU, eller som alliert med USA, som de nå forsøker å bevege seg nærmest. Det er mest morsomt å høre amerikanere snakke om Ukraina, dette er noe de simpelthen ikke kan.

Mange ukrainere og folk som støtter dem vil bli forbannet av setningene over. Noen av dem er rene nasjonalister, og ønsker et sterkt, selvstendig uavhenig Ukraina, mange av dem er rene rasister og har et helt urealistisk bilde av hva Ukraina kan bli. De er ikke spesielt for EU heller, i hvert fall ikke EUs liberale og demokratiske verdier, og de ønsker helst allianse fra USA for sammen med dem å knuse all russisk innflytelse i landet. Disse folkene er farlige, og til stor skade for sitt eget land, som de sier de elsker så høyt. Men det finnes også en veldig stor del som ønsker at Ukraina skal bli en del av Europa, med europeiske verdier og europeisk velstand. For disse blir Russland en fiende, fordi de hindrer dem i fritt å kunne gå denne veien. Hvis Russland hadde latt Ukraina være i fred, så kunne kanskje Ukraina klare å bli med i EU, og følge EUs regler, og med det bli mindre korrupt og bedre styrt. De hater Russland for dette, den store og mektige naboen som aldri helt kan skjønne at Ukraina nå er sitt eget land, med rett til å ta sine egne valg.

I en bedre verden kunne det kanskje gå an å bygge en bro mellom disse motsetningene. Russland har jo sin egen strid mellom vest og øst, og spørsmålet om de tilhører Europa eller Asia, eller om de er noe eget. Den tohodede ørn som ser i begge retninger er Russlands symbol. Russland har også mange av de samme problemene som Ukraina, med korrupsjon og vanstyre, og kunne i likhet med dem hatt gått av å bevege seg nærmere EU, og innrettet seg litt mer etter EUs lover og regler. Ukraina kunne vært en bro i midten, landet med et godt forhold til begge. Men da EU forhandlet med Ukraina høsten 2013 ble Ukraina tvunget til å velge, de kunne ikke få begge deler, det måtte bli vest eller øst, Europa eller Russland, EU eller den eurasiske union. Den sittende presidenten valgte Russland, ble styrtet, og det nye regimet valgte Europa. Og krisen brøt løs.

Jeg lenket til Johnsons russia list lenger oppe. Det er en fin lenke der, til en artikkel om handelskrigen mellom Russland og Ukraina, den forferdelig ødeleggende handelskrigen som forverrer allerede skakkjørte økonomier. Jeg var vennlig da jeg formulerte det slik at det nye regimet i Kiev valgte Europa, det er et valg som ikke akkurat virker helhjertet, i hvert fall ikke om man ved å velge Europa også mener å velge europeiske verdier. Den kan vel helst se ut som om president Porosjenko og hans menn ønsker europeisk pengehjelp, europeiske reformer er det smått med. Siden det nye regimet kom til makten gjennom at det gamle ble jaget bort, har de litt problemer med legitimiteten. De er nødt til å være bedre enn det forrige, slik at maktovertakelsen etter Maidan uttrykker folkets vilje, at det ikke bare gjaldt en håndfull demonstranter. Med oppslutningen presidenten og enda verre regjeringen har nå, så er denne legitimiteten ganske skral. Oppslutningen har sin ganske naturlige forklaring i at de ikke har vært i nærheten av å oppfylle folkets forventninger, ikke i nærheten av å brine Ukraina nærmere Europa når det gjelder velstand og rettigheter, folk har fått det verre, ikke bedre.

Så regimet har forsøkt å bygge støtte på at problemene skyldes Russland, at det er russisk innflytelse, innblanding og militære aktivitet som gjør det umulig for ukrainske styresmakter å konsentrere seg om noe annet. Siden styresmaktene selv nyter godt av korrupsjonen er det dessuten ikke så fristende for dem å bekjempe den. Da er det greiere å gå til frontalangrep mot alt russisk, vedta lover i øst og vest som skal bryte båndene til «Ukrainas dystre fortid», bryte båndene til den gamle imperialistmakten, Russland. Først var det den såkalte «dekommuniseringen» som var tema, alt sovjetisk og kommunistisk ble forbudt, i lover som er så antiliberale og anti-ytringsfrihet at det er en gåte hvordan de slapp unna med det, og beholdt veien mot partnerskap i EU. Nå er det alt russisk som skal bort, alle russiske navn skal endres til ukrainske, som om Los Angeles i USA skulle endres til «The Angels», latterlig og vilt, og gjort på en måte som ikke akkurat minner om demokratiske prosesser.

I to år nå har Kiev tenkt ut stadig nye «sanksjoner» mot Russland. De fleste har det til felles at de gjør livene vanskeligere for vanlige folk, særlig i Ukraina, men også i Russland. 2015 var det første året i historien Russland ikke var den største handelspartneren, EU og Kina har overtatt. Russlands andel av handelen er nå nede i 12,7 %. Fra nyttår har det blitt verre, Ukraina har undertegnet frihandelsavtalen med EU, og Russland har svart med å si opp sin egen frihandelsavtale med Ukraina. Det er ganske rimelig, så ikke Ukraina skal kunne kjøpe varer tollfritt fra EU og selge dem videre tollfritt til Russland, og tjene penger på å være mellomleddet uten skatt. Disse tingene er blant det som kunne vært løst i normale forhandlinger, men som man ikke har fått til, fordi man på begge sider har vært prinsippielle og kompromissløse.

Både USA, EU og Ukraina må etter hvert ha lært seg at Russland under Putin ikke reagerer som beregnet, det er ikke slik at Russland møter sanksjoner med tilsvarende motsanksjoner, de finner gjerne på noe ekstra, som gjør litt mer vondt. For eksempel har de nå bestemt seg for ikke bare å boikotte ukrainske varer, men også for ikke å være transitland for ukrainske varer på vei til andre land i Asia. Artikkelen jeg lenket til siterer investeringsbanken Dragon Capital i Kiev, som anslår tapet på den russiske boikotten til mellom 0,5 og 0,7 % av BNP. Det merkes.

Europa står selvfølgelig ikke klar til å ta over de russiske markedene for ukrainske produkter. Europa har mye mer enn nok med sine egne problemer, europeisk landbruk lider også under russiske sanksjoner, trenger slett ikke ytterligere press fra også ukrainske matvarer. Salg til Asia må gå gjennom lengre, og dyrere transportruter. Folk i Ukraina mister arbeidet, og illusjonene. Allerede lave lønninger blir enda lavere, særlig relativt til andre land. Sånt øker oppslutningen til de ekstreme, som det i Ukraina er god grobunn for, med den spesielle historien om motstandshelten og nazikollaboratøren Stepan Bandera, og rollen han har endt opp med å få i ukrainsk nasjonsbygging. Ultranasjonalistene har ingen løsning å tilby, også de er med på å gjøre en umulig situasjon verre.

I det skjulte er det forhandlinger på gang. Viseutenriksminister Victoria Nuland fra USA var nylig i Kaliningrad og snakket med russiske tjenestemenn, president Barack Obama ringte til Vladimir Putin. Hva som kom ut av det, er ikke kjent. Bare at temaet var Ukraina.

Så hva skal man si? Ukraina får enda en gang avgjort sin fremtid over hodet på seg. Det har sin ulykke også i at det er et strategisk land, grundig gjort rede for i den famøse boken til Zbigniew Brzezinsky, the Grand Chessboard, søk der på Ukraine, og se selv. I den forfatning Ukraina er nå er landet ikke langt unna å bli satt i administrasjon. IMF har sin politikk om austerity, balanse i budsjettene, og privatisering, men i den kampen som vanlige folk gjennomlever i Ukraina nå, blir dette bare grelt. Rett etter Maidan var budskapet det at prisene ville gå opp, blant annet som følge av kutt i subsidier, men det var fulgt med et viktigere budskap om at også lønningene ville gå opp. Så langt er det altså bare det første som har skjedd. Og det er lite håp om endring.

Frosten har kommet til Rogaland. Sannelig er det frost i Ukraina også.

Hjemme igjen, til ukrainsk avtale med kreditorene (og mye mer)

Det er mandag formiddag, omtrent en uke siden vi reiste hjem, og jeg håper å få fullført denne posten jeg begynte på før helgen. Jeg sitter med kaffekoppen på terrassen, Olia og barnet sover, og når jeg er ferdig med å skrive, skal jeg i gang med å rydde planker fra hagen. Så over til posten som den skal være

Tirsdag reiste vi hjem. Siden har vi vært opptatt med å passe barnet, også da jeg begynte på denne posten ble jeg ropt på, og måtte forlate arbeidet. Jeg har tid for meg selv når alle sover, tiden er over når barnet våkner. Vi har stort arbeid å gjøre på utsiden av huset, og vi har en hage som har stått uten vedlikehold i to måneder.

Mens jeg har hatt andre ting å gjøre har det vært kommentatorfest her på bloggen. Det virker som om noen tror at om de bare kan overbevise meg, vil saken bli løst. Mitt poeng er at det sitter atskillig dypere enn som så, og at sannheter og fakta kommentatorer og andre anser som innlysende her, er like selvsagte på andre siden, men med motsatt fortegn. Det nytter ikke å overbevise meg om at Russland har seg selv å takke for NATOs ekspansjon, og at de bare må finne seg i opprustningen vår, så lenge russerne aldri vil bli overbevist om noe sånt. De vil svare på det de anser som utfordringen vår – og dermed er eskalasjonen et faktum.

Russland vil heller ikke gi fra seg Krim eller trekke tilbake støtten til Donbass, uansett hva vi måtte mene om den. Det er et eksistensielt spørsmål for dem, – nei, det er det ikke, sier vi her. Og vi som forsøker å formidle dette russiske synet, blir møtt med beskyldninger om å være pro Putin, pro Stalin – eskalasjonen går raskt i beskyldningene også. Det vil gjøre fint lite fra eller til om sånne som meg skifter meningen eller tier stille, for russerne vil spørsmålet fremdeles være eksistensielt. Og de vil fremdeles ikke gi fra seg noe Krim, eller fortsette å støtte Donbass med det som er nødvendig, for at ikke Kiev med det nåværende regimet skal overta kontrollen.

Ingen kan selvfølgelig vite hvem som egentlig har rett. I kompliserte spørsmål trenger et ikke engang være noen som har rett, og noen som har feil, det er bare ulike syn. Men om vi har rett, vi som mener dette er et eksistensielt spørsmål for russerne, og at dette ikke er et område de kan tillate seg å tape på, så vil ingen konfrontasjon eller maktbruk mot dem få dem til å skifte mening, eller endre politikk. Sanksjonene rammet lommeboken. For russerne er dette viktigere enn lommeboken. USA og NATO er selvfølgelig helt overlegne når det gjelder militært, men full krig vil ha omkostninger som overhodet ikke vil stå i stil med hva man kan oppnå, så tvang og trusler ser ikke ut til å være noen mulighet.

Jeg hører altså til dem som mener vi må finne et kompromiss, selv om dette er et kompromiss som vil gjøre vondt for mange som har sitt moralske og etiske kompass i orden. Jeg mener også konfrontasjonslinjen gjør vondt verre for Ukraina. Jeg mener dette er åpenbart, Ukraina har ikke råd til å holde gående en konflikt med Russland, de økonomiske tallene et klare, og lar seg ikke endre av edle hensikter. Ukraina og Vesten må gjøre en realitetsorientering, konflikten med Russland kjører Ukraina i grøften, og den vestlige verden er ikke i nærheten av å yte landet den hjelpen det trenger for å komme opp av den igjen.

I løpet av uken kom meldingen om at Ukraina har fått forhandlet fem en gjeldsavtale med kreditorene. Her er juryen ennå ute om hvor god den er, det gjenstår å se, men tall som går igjen er at Ukraina har fått avskrevet 20 % av gjelden, og det kan se ut som det er snakk om $4 milliarder dollar. Dog, avtaler som dette er kompliserte, og det er lett å bli slått i hodet med tall, selv for en matematiker (grunnfag, eller årsstudium, som det heter nå, så å kalle meg selv en matematiker er spøkefullt) som jeg. Det er også snakk om lettelser i rentebetingelsene, pause i avbetalingene, forskjellige triks som kan brukes, for å få frem en avtale der alle blir noenlunde fornøyde, og også kreditorene kan si de ikke har gitt for mye, at de ikke har tapt penger.

Her må med at en av de viktigste kreditorene var det amerikanske pengefondet Franklin Stempelton (hvis jeg her skrev det riktig, jeg sjekker etterpå). De skal tjene penger, og ser på oppkjøpet av ukrainsk held som en investering. Det skal gi avkastning. Lederen der har sågar lagt ut en film på YouTube, om hvor smart denne investeringen er, og hvor godt han og fondet hans «kjenner forholdene» fordi de har reist til Kiev for å «se selv». Den videoen ser bra dum ut nå.

Når jeg og andre skriver at Ukraina har forhandlet frem en avtale med kreditorene, så er ikke det helt fullstendig riktig. Russland er en kredior, og de er ikke med på avtalen. De er ikke villige til å redusere sin andel av  gjelden til Ukraina. Statsminister Jatseniuk har i kjent stil sagt at denne avtalen må Russland bare finne seg i, for de vil aldri få noen bedre. Han er tøff med sterke venner, Jatseniuk, som barnet som tøffer seg på lekeplassen fordi han har en storebror som kan komme til unnsetning. Mine tanker går også til Argentina, som aldri fikk denne sjansen til å tvinge en avtale på kreditorer som ikke ville godta den. Amerikanske rettssaker bestemte at kreditorer skulle behandles likt, og at – de stort sett amerikanske – pengefondene kunne kreve inn gjelden som opprinnelig avtalt.

Ukraina har selvfølgelig et poeng i at det er rart å betale gjeld til et land som har annektert betydelige landområder fra dem. Den særlig problematiske delen av gjelden til Russland er $3 milliarder Russland gav til Janukovitsj like før han ble styrtet. De ble gitt på en betingelse av at Russland kan kreve gjelden tilbakebetalt om Ukrainas samlede gjeld kommer over 60% av BNP, noe den har gjort for lenge siden. Ukraina og deres rådgivere strever med denne delen av gjelden, det er en juridisk og økonomisk nøtt for dem. Den betyr også at pengestøtte til Ukraina vil gå rett til Russland, under visse betingelser. Igjen er det ikke helt lett for utenforstående og ikke-eksperter å skjønne og å kjenne alle detaljer i avtalen.

Forskjellige økonomer og kommentatorer har vært raskt ute med å gi sine første vurderinger av avtalen. Svensken Anders Åslund er som ventet optimistisk, nærmest panegyrisk, i sin lovprisning av avtalen og den som forhandlet den frem. Åslund er en autoritet i emnet, forfatter av boken Ukraine – What want wrong and how to fix it, og professor i økonomi med de øst-europeiske økonomier som spesialfelt. Jeg har skaffet meg boken hans, der er han mer dempet og skikkelig, enn i artikkelen jeg lenket til. I den synes jeg han blir representativ for dem som mener problemer kan løses om man bare blir optimistisk nok.

Leonard Bersjedskij er en russisk økonomisk journalist bosatt i Berlin, og som skriver for Bloomberg view. Jeg har lenket til ham ofte. Han har innsidekjennskap til flere sider av konflikten, den russiske tenkemåten er han en del av, den tyske kjenner han fra der han bor, og den amerikanske i  magasinet (om man kalle Bloomberg view et magasin) han jobber for. Han kaller avtalen uavgjort.

Både Åslund og Bersjedskij var tidlig ute med sine vurderinger. Det amerikanske tidsskriftet The Economist skriver etter å ha fått tenkt seg om, og de er ganske nedpå.

Sånn fikk denne bloggposten en ganske brå slutt. Diskusjonen fortsetter i kommentarfeltet.

Når splittelse kan føre til redning

Vi har gode dager i Kiev, Olia og jeg, og vårt lille barn som ser ut til å være storfornøyd over å lære verden å kjenne her nede. Ingen kan se noe på dem, men situasjonen til Olias familie er tøff, med Olias mor som må oppdra et lite barn, mens søster Tanja er på jobb. Barnets far er ute av sagaen, som de gamle norrøne forfatterne så godt og ordknapt formulerte det, der det egentlig er mye mer å si. Her på bloggen nøyer jeg meg med å si at også for Tanja er arbeidsmarkedet tøft. Hun har fått redusert stilling, og det er selvsagt ikke snakk om noen økonomisk kompensasjon for det.

Ukraina var i store økonomiske vanskeligheter også før Maidan. Det var nesten noe sovjetisk over det, hvordan Janukovitsj og hans forgjengere førte en økonomisk politikk som ikke var bærekraftig, men som de tynet ut i det lengste likevel. Da Janukovitsj forhandlet med EU var landet i akutt pengenød, men EU hadde ingen penger å tilby, bare krav om reformer og vage løfter om en bedre fremtid.

Russland hadde løfter om penger, lån på 3 milliarder dollar, og trusler om økte gasspriser og økonomisk katastrofe om Janukovitsj underskrev avtalen med EU. Russiske forhandlere viste også Janukovitsj hvor tett viklet sammen ukrainsk og russisk økonomi egentlig var, og hvor avhengig Ukraina er av sin store bror i øst. Det overbeviste Janukovitsj. Men ikke demonstrantene på Maidan. Og ikke den vestlige verden.

Resultatet er verre enn noen kunne forestille seg. Fra en elendig økonomisk situasjon har den ukrainske økonomien falt som en stein. Saakashvili skal ha sagt at om den ukrainske økonomien nå årlig vokser 4%, så vil det ta 15 år å nå tilbake til nivået under Janukovitsj. Disse tallene har ikke jeg sjekket opp, og heller ikke om Saakashvili virkelig har kommet med en slik uttalelse.

Ved siden av de økonomiske problemene har Ukraina mistet Krim, og de har hatt krig i Donbass, der det fortsatt er trefninger, og der sentralmakten har mistet kontrollen. Landet er også i en forferdelig konflikt med sin store nabo, Russland, en konflikt Ukraina står nokså maktesløse i. Konflikten har gjort at en stygg, militant nasjonalisme har fått vokse seg stor og farlig. Den er rettet mot Russland, men kan også vende seg mot ukrainere som ikke er tilstrekkelig «patriotiske». Denne nasjonalismen kan bli en trussel mot statsmakten. Kanskje har de ytterliggående nasjonalistene allerede større kontroll over sentrale begivenheter og veivalg, enn president Porosjenko, og resten av statsapparatet. Det er for eksempel et åpent spørsmål hvor god kontroll Porosjenko har over de militære styrkene som kjemper i Donbass.

Ut over dette har vi også sett antydninger til en ny kald krig, særlig mellom USA og Russland, men USA har Europa godt på slep. USA har store problemer med å innfinne seg med at et land så åpenlyst motsetter seg verdensdominansen de har hatt siden Sovjetunionens fall, og klarer ikke å akseptere at de mot en atommakt som Russland står rimelig maktesløse i en konflikt over Ukraina. Som så mange kjennere av situasjonen har påpekt, Ukraina er ikke av vital interesse for USA, men er det for Russland. Russland vil risikere alt. Det vet USA. Dermed står de rimelig maktesløse.

Det betyr ikke at de ikke forsøker. Men forsøkene veksler mellom å være skummel lek med ild og ren symbolpolitikk. De har også fått ansvaret for Ukraina, et konkursbo i brann, og de strever med å late som ting «går i riktig retning» og at «Ukraina har gjort et riktig valg».

Den reelle situasjonen forteller en annen historie. Ukraina lever på stadige lån fra IMF og andre finansinstitusjoner. Gjelden øker, samtidig som økonomien krymper. Alle vet at sånt ender i økonomisk dommedag. Jo lenger det får fortsette, desto vondere vil det bli. Ukraina burde vært konkurs allerede, men blir holdt kunstig i live gjennom lån fra IMF. En institusjon som nå har vist seg å være så politisk som alle har beskyldt den for å være.

Ukraina har brutt en rekke betingelser som IMF har i sine statutter for å gi lån. For eksempel skal ikke IMF gi lån for å finansiere krigsinnsats, noe Ukraina åpenbart har brukt pengene til. Et argument jeg har sett er at om IMF ikke gir lån, vil Putins seier bli for lettkjøpt. Da vil Ukraina bli den feilslåtte staten han visstnok ønsker. Slik snakker ikke en nøytral finansinstitusjon. Resultatet har blitt at Russland – riktignok etter mye om og men – sammen med Kina og andre har opprettet rivaliserende tilbud til IMF og verdensbanken. Det var neppe målet med USAs politikk.

Over alt dette har vi sanksjonene og andre tiltak rettet mot Russland, for å isolere dem og å øke kostnadene for politikken de fører i Ukraina. Begge deler er offisielle uttalelser fra USA, fra presidenten selv. Kostnadene har nok økt, det er riktig, økonomien i Russland har krympet, rubelen har falt kraftig, og vanlige og uvanlige folk i Russland har fått reduserte realinntekter og redusert kjøpekraft. Kostnadene har økt. Men det har ikke endret Russlands politikk. Det har heller ikke gjort den jevne russer mer fiendtlig innstilt til Putin og hans regime. Tvert i mot, den jevne russer er blitt mer fiendtlig innstilt til Vesten.

Det var vel neppe målet. Men det var en konsekvens det skulle være mulig å se på forhånd. Det er aldri, aldri, aldri slik at sanksjoner mot et land fører til at folket i landet blir kritisk til regimet i landet, de blir alltid, alltid, alltid kritiske til de som påfører dem sanksjonene. Sanksjonene mot Russland og propagandaen mot Putin har gjort situasjonen for den liberale opposisjonen og andre – såkalte – demokratiforkjempere helt håpløs. Regimet lukker seg inne i seg selv, de paranoide tendensene får fritt spillerom, og folk aksepterer uten å mukke de nye restriksjonene som blir innført. Også vi i Vest aksepterer enorme innskrenkelser i vår personlige frihet og rett til privatliv, når vi blir fortalt og lar oss overbevise om at vi er truet av terrorister, eller andre fiktive og reelle trusler.

Den gedigne fiaskoen Ukraina har blitt for alle involverte viser seg også i at vi – forbannet nok – har fått et nytt våpenkappløp. Haukene i Washington får endelig sitt påskudd til å spre NATO-baser i de tidlige Østblokklandene, helt opp til Russlands grenser, og hykler overraskelse når Russland svarer med å bruke mer penger på militæret og forsøke å vise muskler også overfor oss. Den militære tilstedeværelsen i Arktis øker, militære øvelser tett opp til landegrensene øker, styrken i skremselspropagandaen og kraften i retorikken øker, alt som var så godt som ikke-eksisterende før Ukraina-krisen, er nå synlig, truende og økende. Sannelig øker også satsningen på atomvåpen – på begge sider.

Det er som en vond drøm. Aldri i min levetid har forholdene i verden blitt så forverret på så kort tid. Kun halvannet år har gått siden forhandlingene mellom Ukraina og EU gikk inn i avslutningsfasen, og vi alle krasjet inn i krisen vi nå ikke kommer oss ut av.

Professor Stephen Cohen har i lang tid hatt sine ukentlige radiosendinger på nettstedet The nation, sammen med verten John Batchelor. De har stort sett vært negative, dystre forvarsler om hva som kan skje, og med lakoniske kommentarer når forvarslene slår inn. Professor Cohen er en av dem som frykter at dette kan ende med full militær konflikt mellom USA og Russland, og årsaken er nettopp den at amerikanerne ikke forstår at Ukraina er av vital interesse for russerne, og at de ikke kommer til å backe unna for noen av tiltakene USA og dets allierte måtte finne på. Kostnadene ved å gi slipp på russiske interesser i Ukraina vil alltid være større. For russerne – og særlig for Putin – er det en eksistensiell trussel. – Nei, sier vi i vest, og kjører på med vår destruktive politikk.

Nå i siste program var det imidlertid noen lyspunkt. Cohen har en stund snakket om at det er splittelse i Washington, der det er krefter som ønsker en mer diplomatisk linje, og veldig sterke krefter som arbeider for økt konfrontasjon. Lite kommer ut om tankene bak den offisielle politikken. Men det er spor av at særlig president Obama og utenriksminister Kerry har tonet ned retorikken, og for eksempel snakket positivt om russerne i forbindelse med Iran-avtalen. Obama går jo mot slutten av sin andre presidentperiode, selv om det ennå er drøyt halvannet år igjen, og han vil nok sikre ettermælet sitt med noen gode internasjonale avtaler og diplomatiske seire. Løftene han vant valget på var nå en gang store nok til at han fikk fredsprisen for dem. På hans vakt har verden blitt et mye verre sted å leve, når det kommer til kriger og konflikter.

Splittelsen i Washington er imidlertid neppe nok til å få en reell bedring i Ukraina, og i de diplomatiske relasjonene for landene involvert i krisen. Samtidig som Kerry og Obama toner ned retorikken, trapper amerikanerne opp treningen av den ukrainske hæren, de vil – i følge Cohen – levere våpen, noen radarsystemer, og de beholder en fast og stødig hånd på rattet i ukrainsk politikk. Støtten der er fremdeles uforbeholden. Og amerikanerne vil alltid være halvhjertet til Minsk-avtalen, en avtale de selv ikke var med på å forhandle frem.

Da er det mer håp om en splittelse innad i Europa, og mellom Europa og Washington. Den siste splittelsen har vært der lenge, og burde være mye større enn den er. Omkostningene for Europa for å kjøre en aggressiv politikk mot Russland er mye større enn den er for amerikanerne. Sanksjonene svir i Europa, og for et EU som har gapt kjeven ut av ledd. Flyktningeproblemene i Calais skyldes også at franske bønder protesterer, og deres problemer skyldes også tapte inntekter på grunn av gjengjeldelsessanksjoner fra Russland. Gjeldsproblemene og særlig behandlingen av Hellas viser et mer delt Europa enn vi liker å innrømme. En stormakt som Storbritannia ønsker å delta i en slags light-versjon, med på godene, men uten å ta noen av regningene, verken med pengestøtte til EU-land i nød, eller ved å ta i mot det nødvendige antall flyktninger. I situasjonen som er nå er det helt urealistisk å ta opp ytterligere tre problemland, Ukraina, Georgia og Moldova.

En delegasjon franske parlamentarikere besøkte nylig Krim. Dette var ikke fra noen av de ekstreme partiene til høyre eller venstre, der Putin vanligvis finner mest støtte, men i et såpass stuerent parti som republikanerne til Sarkozy. Alt dette blir snakket om i den siste sendingen til John Batchelor og Stephen Cohen. De franske politikerne skal ha uttalt at vi må ikke gjøre samme tabben med Krim, som med Cuba, å isolere landet i 50 år, for så å ta landet inn igjen i varmen uten innrømmelser på noe sett og vis. Det er også franskmenn som skal ha uttalt at vi ikke kan straffe befolkningen på Krim for å ville tilhøre Russland, heller enn Ukraina. Det er akkurat det som skjer nå. Sanksjonene rettet mot Krim rammer helt vanlige mennesker, som får ødelagt sin viktigste næringsvei, turismen, ved siden av andre problemer som manglende visa-forbindelser, nekting av visum, og kursoriske sanksjoner som utestengelse av populære, nettbaserte dataspill.

Franskmennene går her lenger enn tyskerne, men også tyskerne ønsker normale forbindelser med Russland. De er ikke interessert i maktkampen som amerikanerne fører, Europa skulle ikke være interesset i å «sette Russland på plass». Russland er en del av Europa, og skulle trekkes inn i varmen, heller enn å skyves over i Asia og Kina. Det tjener ikke Europas interesser, og i alle fall ikke ukrainske. Krisen i Donbass er en fullkommen tragedie, en krig som absolutt ingen tjener på, og som splitter et allerede splittet Ukraina ytterligere. I en ideell verden er den ikke så vanskelig å få slutt på. Det er bare å gi dem det selvstyret de ønsker, overlate dem til seg selv, og gjenopprette normale handelsforbindelser med dem. Det vil både de og Ukraina tjene på. Opprinnelig var et av målene angivelig å bruke opprørsregionen til å hindre ytterligere ukrainsk tilnærming til EU og NATO. Det målet er allerede oppnådd. EU har andre ting å tenke på enn Ukraina, og et tettere partnerskap er urealistisk i overskuelig fremtid.

Ukraina kan kanskje gråte over tapt land, men landet som gjenstår er større enn Hviterussland og større enn de tre baltiske statene til sammen. Befolkningsmessig er forskjellene enda større. Det er ingen grunn til at Ukraina ikke skal kunne klare de økonomiske prestasjonene som der har skjedd, uten hjelp fra Donbass og Krim. Maidan skulle være en protest mot økonomisk uføre, politisk vanstyre og korrupsjon. Det er ingenting som skulle hindre Ukraina i å bekjempe dette og innføre reformer i området landet står igjen med. I stedet ser prioriteringene ut til å være å «vinne kampen om Donbass» og å vise fingeren til Putin. Det kommer det ingenting godt ut av.

Paradoksalt nok kan det være splittelse innad i Europa og særlig mellom Europa og USA som kan tvinge Ukraina inn i den løsningen som kan fungere på sikt. Ukraina vil ikke overleve en evigvarende kamp mot Russland, Russland er rett og slett større og mektigere. USA og Europa vil aldri hjelpe Ukraina så mye som landet trenger for å klare seg i denne kampen. De vil bare kunne gjøre kampen lengre, og vondere. Det er bedre å få slutt på den så raskt som mulig. Det skjer bare gjennom innrømmelser som virkelig svir. Å la være å komme med dem, svir mer. Sjelden ville jeg tro jeg skulle skrive noe slikt, men nå er det å håpe at splittelsene vil tilta.

 

Et synlig tegn på krisen

I går reiste vi alle sammen til Hydropark, stranden der. Olia, Tais, mama Irina og lille Irina, og jeg. Vi tok taxi, med to små barn var det ikke noe å kjøre i metro etter. På veien handlet vi litt gaver og søt frukt, moreller og sånt, til å ha på stranden. Et lite barn fra Kiev fant vår Irina, og syntes det var veldig moro, smilte og lo, mens vår Irina var helst skeptisk. Babusjkaen til dette barnet snakket om hvor vakkert vårt barn var, og hvordan hun gledet seg over livet og ikke hqdde opplevd noe vondt. Da Irina fremdeles var skeptisk, sa hun klokelig at Irina nok ikke likte å snakke politikk. Vi holdt klokelig tett om at Irina var norsk, og ikke hadde noe vondt i vente senere i livet heller. For henne vil alt være enkelt og greit, sammenkignet med hvordan det er for folk flest her i verden, og i Kiev og Ukraina.

Jeg kom i dag over nyheten at man i Kiev planlegger et museum over «den sovjetiske okkupasjonen». Jeg må sette det i hermetegn. Folk flest hadde det mye bedre i sovjettiden enn de har det nå, den gang man kunne kjøpe godt kjøtt for kopek, og all transport praktisk talt var gratis. Nå er alt blitt dyrt og vanskelig. I familien vår snakker de om at det er 90-årene om igjen, men gamle babusjka sier at det er ikke så ille ennå. Den gang sultet folk. Ennå har det ikke kommet så langt.

Tidligere stod det taxier klar ved hvert gatehjørne, ventetiden var null, nå ble taxien som stod der kapret akkurat i det vi var ferdige med innkjøpene våre. Vi hadde vært ferdige tidligere, hvis bare den første boden vi ville kjøpe moreller i, hadde hatt noen å selge dem til oss. Men ingen kom, enda både Olia og babusjka forsynte seg av noen. Etter den taxien forsvant var det ikke så lett å finne en ny. Kanskje fordi vi var tre voksne, to barn og en barnevogn, kanskje av andre grunner. Ingen biler stoppet da vi strakk ut hånden heller. Folk som har vært ordentlig i Russland vet det er slik man tar taxi der.

Til slutt fikk vi funnet en billist som ville frakte oss til Hydropark for 70 griven. Irina satt på fanget til Olia, ikke noe barnesete her. Også da vi kjørte fra flyplassen og inn til byen satt Irina på fanget. Og sjåførene kjører fort og stygt, og snakker gjerne i mobiltelefon eller sender en tekstmelding samtidig. Fra flyplassen ble jeg prompte informert av Olia om å la være å ta på meg sikkerhetsselen, og med det avsløre jeg var utlending. Her på vei til Hydropark satt også ganske sikkert alle i baksetet uten sele, mens jeg i forsetet hadde tatt det på. Gamle uvaner er vonde å avvende.

Så kom vi frem til Hydropark, første lille gang lille Irina virkelig har vært på en strandtur. Hun har sett noen av jærstrendene, men kun på avstand, og uten å få sitte i sanden. Det fikk hun her i Hydropark. Skjønt, en elv kan aldri erstatte en hel sjø og havet, selv om det er en stor elv som Dnjepr. Helt det samme blir det ikke.

Stranden er praktisk talt folketom. Der vi ligger, er det satt opp border og parasoller, og det er en liten bar. Like ved siden av er enda en bar. Det er ingen der utenom oss. Over broen, der det pleier å strømme mennesker, der det hele tiden er bevegelse i begge retninger, der var det bare ett og annet menneske som gikk. I fjor hoppet ungdommen fra denne broen, ganske risikabelt, men en sport for unge gutter. Det var hele tiden noen som torde. Nå var det ingen. På andre siden av elven, der stranden breier seg ut langs elvebredden, var det bare en håndfull gruppe mennesker som hadde slått seg ned, og noen som spilte volleyball.

Det var andre juli. Og det var ikke folk i Hydropark. – De er på jobb, sa mor til Olia, – det er arbeidsdag i dag. Men det har aldri spilt noen rolle tidligere. Ungdommen har skolefri. Siden kom en annen forklaring, mer troverdig. Folk har ikke råd til å reise lenger. Prisene har gått opp. Det er fremdeles latterlig lavt etter norsk standard, de fire hryvnaene det nå koster i metroen er en drøy krone i Norge. Her er det noe å tenke på. Her holder det folk hjemme.

Og jeg går bort i treningsanlegget Katsjalka, der jeg har vært så ofte før. Det var som det pleide å være påske, vinter, jul, riktignok folk der, men ikke sånn at man måtte vente å komme til til apparatene. Alt var stort sett ledig.

Det er kanskje ikke så veldig farlig i og for seg at ukrainerne ikke bruker Hydropark lenger. Problemet er at det er ganske mange boder og kiosker som er avhengig av mange folk, slik at de får solgt noen av varene sine. Nå er det tomt, både for folk og kunder. Man kan si sånne kiosker ikke er liv laga, disse folkene får finne seg noe annet å gjøre. Saken er at disse kioskene er det annet de har funnet. Ukraina går tom for jobber. Økonomien har stoppet opp.

Helt ut av ingenting begynner det å regne denne dagen. Mama Irina er ikke ofte på stranden, dette er nesten som en fridag for henne, enda det er hun som tar mye av byrden både med Tais og vår Irina. Det var synd det skulle bli en regnværsdag for henne. De satte seg under en av parasoller, og spiste medbrakte moreller og annen medbrakt mat. Den lille barkiosken har ikke noe for dem, men de har øl til meg – 15 hryvnaer, i tråd med den 40 % økningen vi hørte om dagen i forveien. I fjor kostet det 10. I norske kroner er det selvsagt ingenting, man skal dele på tre, og plusse på litt.

De to ølene jeg kjøpte ble omsetningen til baren de timene vi var der. Jeg måtte betale med en 200-lapp, og han måtte løpe til en bar i nærheten for å veksle, for han hadde ikke vekslepenger. Mobiltelefoner og nøkler lå igjen, baren var åpen, mens jeg stod der, alene. Såpass stoler man på hverandre, tross alle problemene.

Lille Tais fikk også leke litt med onkel Eivind i vannet. Hun er ganske intensiv, men likevel slik at du ikke trenger å gjøre så mye. Du kan stå ganske stille, eller bade som vanlig, og så løper hun omkring og er hund og hai og jeger etter småfisk. Hun har ikke mange voksne å leke med, Tais, derfor gjør hun absolutt alt ut av det, når hun nå får sjansen.

Også lille Ira kommer uti og tar et bad, i armene til Olia. Det var veldig, veldig kjekt, selv om det nok var litt kaldt for henne, og kjekkere for faren enn for barnet. Både mama Irina og konemor Olia fikk badet seg, i vannet vi hadde praktisk talt helt for oss selv.

En liten treskje fløt beleilig i vannet mens jeg var eier og Tais var hund. Da kunne jeg kaste den, og hun hente den, like ivrig som hunden hun skulle være. Hun gikk også på alle finter, akkurat som en hun skal gjøre, og løp av gårde da jeg latet som jeg kastet den, og bråsnudde da hun skjønte hun var lurt, bare for å sette i vei i full fart i den riktige retningen jeg virkelig kastet den. Sånn får barnet ut masse energi, mens den voksne får hvilt. Veldig lurt.

– Det er vår skje, sa en liten gutt så voksent og alvorlig. Jeg måtte summe meg litt for å skjønne hva det var, og at det gjaldt oss. Han brukte dimminutivformen for skje, – losjasjka. Jeg unnskyldte meg like voksent og alvorlig, og kom i farten i skade for å bruke høflighetsformen, izvinite, den alle nybegynnere i russisk lærer først og bruker hele tiden, men som ingen voksne vil finne på å bruke for barn. – De må unnskylde, betyr det, artig sagt fra en 41-åring til en 7-åring, eller yngre. Det falt seg likevel godt ut i situasjonen. – Takk, sa han, da han mottok skjeen, – spasibo. – Ne za sjto, sa jeg. – Det var ingenting.

Slik hadde vi en flott dag på stranden, alle koste seg. Men det gjorde inntrykk å se hvor dårlig det står til for folket i Ukraina. Så flott sommerdag, og så lite folk i Hydropark.

Tanjas bursdag

Gratulerer med dagen. I dag fyller søsteren til Olia året. Det var ingen hyggelig bursdag i fjor, og det er verre i år. Denne dagen falt den ukrainske valutaen nye 16 %, eller så, mot dollar, etter allerede å ha falt tosifret fra de katastrofale verdiene jeg tidligere har skrevet om. Nå står hryvna i 23,5 mot norske kroner. Inflasjonen er voldsom, og økonomien krymper. Det er tøffe tider, og utsiktene er at det skal bli verre, heller enn at det skal bli bedre.

Mens jeg var på jobb i dag så ringte Olia til søsteren sin, Tanja. Hun kunne fortelle at det har blitt dyrere. Garn som før kostet 45 hryvna, koster nå 120. Det er mer enn en dobling. Tanja liker å strikke, og fortalte Olia leende at hun bare måtte kjøpe garn i gave, hun har ikke sjanse til å kjøpe det selv. – Har lønnen gått opp, spurte jeg Olia, for å få forsikret det jeg egentlig visste. – Tanja jobber mindre nå, svarte hun. – Det er nedbemanning.

I de seks årene jeg har kjent Olia og søsteren har Tanja aldri hatt en sammenhengende ferie. Det er bare enkeltdager, som hun har tatt seg ved spesielle anledninger. For et par år siden var planen at Olia skulle reise ned til Ukraina før meg, slik at hun og hennes lille familie på mor, søster og tantebarn kunne reise på ferie sammen til Krim. De gledet seg veldig til det, men Tanja fikk ikke fri fra jobb. Så den planen ble ikke noe av.

Når jeg er der nede, jobber Tanja som vanlig, fra 11-12 om formiddagen, til 22-23 om kvelden. Også lørdag. Hun har gangavstand til jobb, det er rett ned en tvergate til Lecu Ukrainka som de bor i, det tar en drøy halvtime. Det vil si, det pleide å være slik. Hun er nå flyttet over til en annen avdeling, med reisevei halvannen time, hver vei. Det er ganske sånn det ikke skal være. Moren får ingen statlig støtte overhodet, hun er hjemme og passer lille Tais, og så er det Tanja som er ute og jobber, og finansierer familien.

Olia og jeg hjelper selvfølgelig, og vi skulle gjerne hjulpet mer. Men det er en stolt familie, som ukrainere og russere er stolte folk. De biter heller i seg vanskelighetene enn å vise dem frem for andre. Olia har etterlatt kredittkortet sitt der nede, det blir aldri brukt. Alt er gavene og klærne som hun tar med ned, det hjelper godt, så kan moren og søsteren bruke alle pengene på mat og faste utgifter.

Vi sitter selvfølgelig ganske godt i det. Det ville Olias familie også gjort, selv om Olia ikke var blitt gift med meg. De har to leiligheter, og en datsja, og de kan leie ut den ene, og tjene en slant på det. Det er atskillig mange som har det betraktelig verre. Og da snakker vi om de som bor i de delene av Ukraina, som ikke er direkte berørt av krigen og konflikten.

I Donetsk og Lugansk faller det bomber ned på boliger, biler og fellesområder. Menneskeliv går tapt. Verdier går tapt. Pensjoner og lønninger blir ikke utbetalt. Har man penger i banken, sparepenger, så taper disse seg i verdi, som følge av valutafallet. Man skal låne penger i hryvna, ikke ha dem. Låne penger har ingen vanlige ukrainere råd til, det er ingen vanlige folk som tjener på valutafallet. Det gjør bare spekulantene. Jeg tenker alltid når jeg ser en gammel dame eller mann, som har fått en bombe inn i leiligheten sin, at hvordan skal hun få midlene til å reparere disse ødeleggelsene? Ingen skriver om det. Jeg tror ikke det finnes forsikringsordninger. Faller bomben på deg og ditt, så faller også tapene og kostnadene på deg.

Gratulerer med dagen, til Tanja. Fra England kommer meldinger på denne dagen at Cameron skal sende soldater til Ukraina, sammen med USA. Det er begrenset omfang, og de skal visstnok reise for å «trene ukrainske soldater», det vil si trene de frivillige bataljonene. Pro russiske sosiale medier er i harnisk, særlig de som har tilknytning til England. De tror det må ha rablet for Cameron. Har de ingenting lært, etter Irak, Libya og Afghanistan? Hvem vil de hjelpe med mer soldater, mer våpen, mer krig?

Russland har som vanlig svart med at de «vurderer å sende soldater for å trene opprørerne i Donetsk og Lugansk». Det har vært mekanismene i konflikten siden første stund. Vestlig side – med USA og nå England – har oppført seg som om Russland ikke vil komme med motreaksjoner mot alt de finner på, som om Russland vil skjønne at de ikke har retten på sin side, og dermed vil trekke seg uforbeholdent tilbake. Det er langt på vei det stikk motsatte som har skjedd. Det de vestlige landene har gjort litt, har Russland gjort veldig. Den vestlige støtten til demonstrantene på Maidan ble besvart med russisk støtte og fyring av separatistbevegelser på Krim og i Donbass. De pro vestlige demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger og hadde voldelige elementer, de pro russiske demonstrantene i øst okkuperte offentlige bygninger med våpen, og var rustet til krig. Sanksjoner er møtt med motsanksjoner. Vesten har brukt de midlene de har. Russland har brukt de de har. Hittil har de russiske vist seg å være mye mer omfattende, og mye sterkere.

Ukraina med dets innbyggere er det største offeret i dette. Vestlige statsledere lar seg villig fotografere sammen med ukrainske, i et forsøk på å vise i hvert fall symbolsk støtte, når den reelle støtten er så feilslått. Soldatene England og USA sender er også mer symbolske enn reelle i betydningen, de er for få til å kunne gjøre noe, og de skal heller ikke delta i kamphandlinger. Det er også håp om at de verste kamphandlingene nå skal være over, at det skal bli en slags våpenhvile, etter at Debaltsevo falt. Jeg tror på den. Krisen går nå over i en ny fase. Soldatene fra England og USA vil ikke hjelpe noen ting, om noe, så vil de gjøre tingene verre.  Slik alle parter i konflikten har vært imponerende til siden vi snublet inn i katastrofen vi nå er i.

Gratulerer med dagen til Tanja. Måtte bursdagen din i år være et bunnpunkt, at det neste år er litt bedre. At det ikke lenger er noen krig i landet ditt, at man ikke lenger dreper hverandre og sender bomber og raketter mot hverandre og sprenger broer, veier og infrastruktur – i direkte og overført betydning. Ut over det er det kanskje ikke så mye å håpe på. Det er ingen gode bursdager i sikte for Ukraina.

En siste ting: Jeg sjekket listen over gjennomsnittslønninger i Europa på Wikipedia. Som man ser er lønnen i Ukraina nå 89 euro, i måneden. Det er under halvparten av den nest siste på listen, Moldova, med 194. Det er ikke engang 1/3 av Hviterussland, som har 317 euro, tross sanksjoner og restriksjoner og Lukasjenko. Hellas – der de nå stemte inn Syriza for å gjenvinne verdighet – har 1004 euro, mer enn 10 ganger mer. Norge har for øvrig 4451 – temmelig nøyaktig 50 ganger mer enn Ukraina. Det vil si at en gjennomsnitlig ukrainer må jobbe 4 år for å dra inn like mye som en nordmann drar inn på en måned…

Gratulerer med dagen.

Branner på Maidan og eskalerende sanksjoner

I dag morges satt jeg og spiste frokosten min mens jeg leste avisen og nyheter på nettbrett, som vanlig. Det blir gjerne til at jeg spiser lengst, mye lenger enn de andre, så når jeg blir sittende alene, leser jeg. På et tidspunkt svitsjet jeg over til Twitter, for å skrive en liten ting der, og jeg sjekket samtidig feeden, som det vel heter, nyhetsstrømmen. Der var det meldinger om at styresmaktene «rydder» Maidan, og at det brant i gummidekk. Det var også bilder og film. Meldingene var lagt ut for 3 og 11 minutter siden. Under hashtag #Ukraina og #Kiev var dette allerede dominerende.

Maidan nezavisimosti, eller Uavhengighetsplassen, ligger øverst i paradegaten Kresjtsjatik, og er regnet som sentrum i Kiev. Det tar omtrent en halvtime fra oss i Petsjersk å gå dit. I en storby som Kiev er dette like ved. Sjelden har jeg vært så nærme det som kan bli verdensnyheter.

Jeg spurte Olia om hun hadde fått med seg hva nyhetene, og det sa hun at hun hadde. Ansiktet hadde hun imidlertid boret inn i mobilen, der hun enda en gang leste kommentarfelt om norske menns syn på russiske og ukrainske kvinner, en del av komplekser hun tid om annen får, og noe som slett ikke lar seg løse av hva enkelte menn i landet vårt får seg til å skrive. Mine forsikringer om at disse nok ikke er representative verken hva gjelder meninger eller intelligens, pleier ikke å hjelpe når min kjære, ukrainske kone vil se ned på seg selv gjennom andres øyne. Søk på Google om det omtalte temaet gir mange negative treff.

Nyhetene fra hennes eget land og by hadde hun nok ikke fått med seg denne dagen. Jeg bestemte meg for å vente med å meddele henne det. Det ville jo kunne virke opprørerende på henne. Og på resten av familien hennes.

Etter en stund kom imidlertid moren inn til oss, og sa vi måtte lukke vinduet. Det luktet så rart og svidd. Jeg koblet med en gang, og spurte på ny om Olia hadde fått med seg nyhetene. Nå sa jeg også hva nyhetene var, og viste bilde fra Maidan. Det skapte reaksjoner. Mor, søster og Olia løp inn på rommet der TVen står, og skrudde på for å se hva dette var for noe. På ukrainsk TV var det ennå ikke nevnt, der dominerte andre nyheter. Utenfor vinduet så vi tykk røyk stige til værs.

Senere på dagen stakk jeg ned til Maidan for å ta en titt. Beleiringen der nede har irritert meg hele tiden. Til og med den gang de demonstrerte mot Janukovitsj, en demokratisk valgt president, i et valg som gikk lovlig for seg, og der han var utfordrer (altså ikke den som satt og kontrollerte statsmediene). Her har sikkert mange problemer med å være enig med meg, Janukovitsj var jo en korrupt og dårlig president. Det kan så være. Likevel ville det være bedre å vente til det ordinære valget som skulle være i begynnelsen av 2015, altså bare noen måneder til. Også korrupte presidenter er det best å kaste på lovlig måte.

Her må også vestlige politikere og medier se på sin rolle. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, gikk veldig hardt ut, i januar og februar, og krevde at president Janukovitsj måtte trekke seg, og skrive ut nyvalg. Det er stikk i strid med den ukrainske konstitusjonen, som ikke åpner for at presidenten skriver ut nyvalg etter forgodtbefinnende. Valgene skal følge en oppsatt plan på hvert femte år. Brende er en utenriksminister som selv etter norsk standard er nærmest viljeløs, slik han dilter etter EU og USA. Han krever ikke nyvalg i Ukraina, uten at dette er offisiell linje i Brussel og Washington.

Kom ikke og si at Janukovitsj riktignok var en demokratisk valgt president, men at han i presidentperioden sin har brutt de demokratiske spillereglene. Nøyaktig det samme har det nye regimet i Kiev gjort. Kneble opposisjonen ved hjelp av lover og rettsapparat, forfølge sine rivaler, forfordele sine venner, bruke våpenmakt om nødvendig – alt dette har det nye regimet gjort vel så ille, om ikke verre, enn regimet til Janukovitsj. Det gjenstår å se om Ukraina klatrer på korrupsjonsrankingen til transparency.org. Foreløpig forbeholder jeg meg retten til å tvile.

Jeg ser gjerne at Ukraina slår inn på den demokratiske vei. Jeg tror ikke demonstrasjoner i gatene er den veien. Ikke når demonstrasjonene går over i å bli beleiring av sentrum og okkupasjon av offentlige bygninger. Ikke når en liten gruppe mennesker gjør seg til representanter for hele landets vilje. Ikke når dette blir den eneste måten man kan få sin vilje gjennom på. Demokrati er debatt og meningsutveksling. Det er respekt for andres syn, og for mindretallets ønsker. Alt dette er fraværende i Ukraina, og har vært det så lenge landet har eksistert som selvstendig land. Nå synes jeg det er verre enn noensinne. Det blir lagt fullstendig lokk på meninger om at også folket i øst kan ha rettigheter som bør bli respektert. Rundt om i gatene finner man lett folk med sympatier for Russland, eller for russisk språk og kultur i Ukraina. Offentlig får slike merkelappen forrædere, eller «hjernevasket av Kreml».

Det er ikke demokrati. Det er heller ikke demokrati at gjengen på Maidan har blitt værende der, også etter at Jaunkovitsj falt, nytt, midlertidig regime ble innsatt, ny president bla valgt, alle månedene siden desember i fjor. Hva slags folk som er der nå, er ikke godt å si. Kall dem i alle fall ikke helter. De okkuperer sentrum av landets hovedstad, og gjør at flere av innbyggerne i Kiev ikke våger å gå der. Tid om annen har det også vært tilløp til kamper. Senest nå 4. August, var det vel, da en hærstyrke fra kampene i øst, tok turen tilbake til Kiev for å «rydde opp» i en kafé, noen fra Maidan hadde okkupert. Det ble stygt. Blod og vold, og uhyggelige mengder våpen beslaglagt. Hva som gjør det ekstra pikant, er at hærstyrken som «ryddet opp» var en av de frivillige, finansiert av Kolomoiskij. Og rekruttert fra folk på Maidan.

Så også denne revolusjonen er i ferd med å spise sine egne.

Nede på Maidan så jeg en lang rekke gamle lastebiler linet opp oppover Kresjtsjatik. Det er tydelig styresmaktene nå mener alvor, gateokkupantene skal vekk. Det er visstnok en parade 25 august, på uavhengighetsdagen, som gjør at borgermester Klitsjko har blitt så oppsatt på å rydde plassen. De nye styresmaktene har jo et problem i forsøket på opprydning, med det at de så sterkt kritiserte Janukovitsj’ maktbruk for å rydde den samme plassen. Det var jo et av eksemplene som ble brukt for hvorfor det var nødvendig å fjerne ham.

Oppe på selve plassen så jeg at teltleiren og barrikadene var noe redusert, men ikke såpass at de ennå ikke totalt dominerer området. Her er ennå lite som minner om den blide sommerstemning som jeg assosierer med plassen. Noen av folkene der oppe gikk med krykker og bandasje, det kunne virke som de nylig hadde sloss mot noen, men her skal ikke jeg trekke noen konklusjoner uten dekning for dem. Restene av de brente gummihjulene fra i dag morges lå tydelige, tre forskjellige steder. Men det var også rikelig av hjul som ikke var brent. Jeg var på plassen bare for et par dager siden også, og kunne egentlig ikke registrere hvor de brente hjulene var tatt fra.

Det kunne virke som oppryddingen skjedde fra nordsiden. Der var det motordur og bråk, en kar som gaulet «Slava Ukraina», kampropet, om og om igjen, og hyttetet med nevnen. Folk i militærklær løp frem og tilbake. Noen kvinner kostet stille skrot og søppel. Typisk Ukraina. Kvinnene rydder opp. Stille, og uten å klage i annet enn ansiktsuttrykket.

Jeg syntes det var skummelt og ubehagelig der, så jeg forlot plassen. Jeg fant meg et sted å spise min lunsj. Der fant jeg også siste nummer av Kyiv post, gratisavisen med ukrainske nyheter på engelsk. Den har gjort det veldig bra internasjonalt, etter at krisen i Ukraina begynte å eskalere. I den leste jeg at det ukrainske innenriksdepartementet mente at Maidan nå var sponset av – hold dere fast – FSB. Det er det russiske statspolitiet. Etterfølgeren av KGB.

Ringen er helt sluttet. Russerne hevdet først at demonstrasjonene på Maidan var initiert og finansiert av USA og Vesten. Det ble møtt med forakt og hoderystning i Ukraina og i vest. Hvordan reagerer vi så når det offentlige Ukraina påstår okkupantene på Maidan er støttet og finansiert av Russland? Min grimme gjetning er at vi møter det som vanlig, med taushet.

Ellers i dag dominerer nyheten om at Russland har kommet med et motsvar til sanksjonene mot dem. Praktisk talt alle matprodukter fra alle land som sanksjonert mot dem er forbudt. Det vil si frukt og grønt, kjøtt og fisk, og meieriprodukter, fra USA, Canada, Australia, EU og Norge. Vår eminente – eller kanskje jeg heller skulle si tafatte – utenriksminister, Børge Brende, kaller motsanksjonene «urimelige». Det føyer seg inn i rekken av hans håndtering eller ikke-håndtering av situasjonen, som da han kalte Russlands oppmarsjing av egne styrker mot Ukrainas grense «uklok». Det er nok på tide at både utenriksministeren og vi andre tar innover oss at Russland handler i egne interesser, ikke i våre.

Det er uansvarlig om ikke storpolitikerne i EU og USA har tatt høyde for at det vil komme motreaksjoner. Det er en del av spillet. I Vesten blir effekten av motsanksjonene naturligvis tonet ned, det blir sagt at det mest av alt vil ramme russerne selv, med høyere priser og svekket valuta. Men det er klart, sanksjonene gjør vondt for de som er rammet. Jeg har tilbrakt lange ferier her i Kiev i fem år nå, andelen utenlandsk mat jeg har blitt servert er helt forsvinnende liten. Som de fleste andre land liker Ukraina, som Russland, å spise sitt eget. Det skulle ikke være vanskelig for oss å forstå i Norge.

I Norge går alarmen i laksenæringen. Norge eksporterer enorme mengder laks til Russland. Det er ikke gjort i en håndvending å finne andre markeder til den. Prisdumping pleier sjelden være aktuelt for matvarer, da kasserer man heller maten. Og kanskje er det det som vil bli enden på overskuddet av laks. Det er strenge regler for hvor mye laks man kan ha i merkene. Får man ikke solgt den, må den slaktes uansett. Det kommer ikke til å bety noe særlig for norsk økonomi, som sådan. Men for laksenæringen er det mer enn alvorlig nok.

For land som Finland, Polen og de baltiske landene kan det være virkelig ille. Finland har allerede bedt om ekstra støtte fra EU, for å kompensere inntektstapet. For finnene føles det sikkert ekstra ille. De har lang tradisjon for å finne ut av det med russerne, og leverte til og med meieriprodukter til dem under Sovjettiden. De har ikke vært noen pådriver i sanksjonene, ikke merket seg ut på noen måter. Nå blir de et offer for konflikten, selv om de kanskje ikke ønsker den.

Det har kommet rykter om at Tyskland og Angela Merkel var nær ved å komme frem til en løsning med russerne, like før den forferdelige flystyrten. Løsningen skal ha vært at Russland fikk beholde Krim, mot at de trakk seg ut av Øst-Ukraina. Jeg vet ikke hvor mye hold det er i disse ryktene, men på meg virker det som en løsning russerne burde kunne gå med på. Det er nå såpass mye uro og kaos i Ukraina, at russerne ikke trenger å fyre opp. I den forfatning Ukraina er nå, vil de neppe komme seg inn verken i EU eller i NATO. Kiev vil også få store problemer med å kontrollere Donbass, slik de vel egentlig alltid har hatt.

Uansett bør man nok kanskje vurdere om man bør prøve å finne tilbake til det det så smått, så smått positive sporet man var før den fatale flystyrten. Det virket som Frankrike og Tyskland sammen hadde noe på gang. Selvsagt er det horribelt å levere kvalitetsvåpen som BUK til tvilsomme hærstyrker som dem som Russland støtter der i øst. Det er nok korrekt å si at det er å levere kraftige våpen til banditter. Men det er banditter også på ukrainsk side, løst organiserte, og med tvilsom opprinnelse. De har også altfor kraftige våpen, og bruker dem. Leveransen av BUk – med det forbehold at det var russerne som leverte, og at våpenet ikke var stjålet fra ukrainske lagere – var bare en siste galskap i en konflikt som har eskalert langt ut av kontroll.

Det er nødt til å finnes en konstruktiv vei. Folks rettferdighetsfølelse tilsier at Russland må straffes for sin innblanding i et fremmed lands anliggende, og for å være den første som tok i bruk eller truet med militærmakt. Så la gå, straff gjerne Russland. Men tro ikke at det gir noen løsning på krisen. Og krisen må løses, for verden, for Russland, og – mest av alt – for Ukraina. Det er ingen som tjener på situasjonen som er nå, og Ukraina går til grunne av den.

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Bomber, nedskutte fly og sommerferie

Kontrastene er store i Ukraina om dagen. Olia og jeg har sommerferie så bedagelig den kan være. I går plantet hun og lille Tais roser om formiddagen, roser er blitt hennes store og altoppslukende hobby, og etter det gikk hun og jeg ut for en rolig spasertur, behageligste måte til Hydropark. Med trolleybuss kjørte vi til Lavra, klosterkomplekset fra 1051, og gikk gjennom for å se på rosehagen der. Olia er i sitt ess, peker og sier navnet på dem, for meg er de bare roser i forskjellige farger, selv nå er jeg ikke i stand til å skrive hva de er for henne. Det er kjekt hun har fått en slik hobby. Det er fjernt vi har slike gode dager i et land med daglige krigshandlinger.

Nyhetene fra Ukraina når ikke like lett vestlige medier lenger. Jeg vet ikke om det gis oppmerksomhet i norske medier overhodet. Den gang jeg var inne og sjekket, handlet svært mye om været. Et sikkert tegn på at vi lever i et land som har det godt, og som bare vil være sånn passe bekymret for hvordan de har det ellers i verden. Så godt som daglig er det svært alvorlige hendelser i øst. Det er byer som blir bombet, russiske medier er lynraskt på pletten for å fotografere skadene og intervjue sivile ofre. Som Kyiv post poengterer i siste utgave, så er det svært skjev fordeling i budsjettene mellom ukrainske og russiske medier. Man kan si russerne stiller dopet i informasjonskrigen. Når det skjer noe kontroversielt eller klanderverdig russerne står bak, pleier russiske medier tie stille.

I går ble det skutt ned nok et ukrainsk militærfly. Jeg vet ikke hvilket det er i rekken. I min telling er det det andre siden ukrainske regjeringsstyrker vant tilbake den prestisjetunge byen Sloviansk, der opprørerne tidligere har stått sterkest. Da det ukrainske flagget ble plantet på en viktig offentlig bygning der, mens opprørerne rømte og regrupperte seg i de to regionshovedstedene, Donetsk og Lugansk, i regionene med samme navn, da kunne man forledes til å tro de verste prøvelsene for Ukraina snart ville være over. At opprørerne sang på sitt siste. Den gang ei. Fredag forrige uke ble et ukrainsk transportfly med soldater skutt ned, dødstallene varierer mellom 19 og 30, og president Porosjenko går ut og sier disse skal hevnes med tigangeren eller hundregangeren. Den som håper på fred og forsoning, bør vurdere å erstatte håpet med realisme.

Når det er så mange fly som blir skutt ned som det er i Ukraina, så mister det litt nyhetsinteressen når det  skjer igjen. De første gangene var det mange som gjorde et poeng av at det var mistenkelig opprørerne hadde utstyr til å skyte ned fly og helikoptre, hvor skulle de ha fått det fra? Det ble brukt som argument, helt opp til den amerikanske presidenten, for at de var russiskstøttede.  Nå er dette argumentet glidd inn. Opprørerne har mistenkelig gode våpen. De oppgir selv at de har dem fra ukrainske militærlagre, at de ikke er støttet av Russland, og selv om de her utmerket godt kan lyve, så er det ingen som hittil har klart å bevise noe. Det gjør det vanskelig å gå ut med ytterligere sanksjoner mot Russland. De vil bli straffet for noe det ikke er bevist de har gjort.

Flyet som ble skutt ned i går har fått større nyhetsdekning. Årsaken er at ukrainske regjeringskilder hevder at det ble skutt ned fra russisk side, altså at skuddene kom fra Russland. Flyet fløy nær grensen, og så høyt, at utstyret opprørerne hittil har brukt, ikke skulle rekke opp til det. Russerne har foreløpig ikke kommet med noen offisielle uttalelser i saken, og den er heller ikke dekket i russiske medier, etter hva jeg kan se. Det pleier å være foruroligende. Skyter russerne ned ukrainske fly, så er det en krigshandling mellom de to statene. Da er ikke lenger krisen i Ukraina et «indre ukrainsk anliggende», som russerne formulerer det.

Russerne har også en slags grunn til å hevne seg. Søndag ble det meldt at den russiske byen Donetsk – altså ikke den ukrainske byen med samme navn, men en mindre russisk by like ved grensen mot Ukraina – ble truffet av bomber fra ukrainsk side. Russiske medier dekket hendelsen massivt, det var dødsfall og skadde, russerne gjorde alt ut av de etterlatte. De har forstått hvordan propagandakrigen fungerer. Ukrainsk side benekter at det er de som har sendt bomben.

På ny er problemet at ingen kan bevise noe. Om russerne virkelig har skutt ned det ukrainske flyet, vil de høyst sannsynlig slippe unna med det. Russland – særlig under Putin – har også tradisjon for å prøve seg, gå ett skritt lenger, og se hva som skjer, før de etablerer dette som ny standard. Det kan være de vil sende en melding om at ukrainske fly nær russisk grense er i faresonen. Men det kan også være at flyet ble skutt ned av opprørere. Ingen kan bevise noe.

I Hydropark hadde jeg i går en dag uten trening. I stedet satte Olia og jeg oss ved en strandkafé, og koste oss med øl og is og nøtter, mens vi så på det særegne russiske og ukrainske badelivet. Øl kostet 15 hryvna. I fjor kostet det 10, mener jeg å huske. Likevel er det billigere i år, på grunn av valutafallet. Det er tankevekkende. Det er også lett å se at dette ikke går rundt. Man selger øl til under 10 kroner, og det er sjelden mer enn 2-3 av bordene er opptatt. Midt i høysesongen.

Det går ikke noe bra med Ukraina. Nå om sommeren, bader folk og har det fint. Men den økonomiske krisen er mer enn akutt. Landet er forgjeldet mer enn det klarer å håndtere, de lever på velmente og kanskje mindre velmente gaver. Det økonomiske systemet er hårreisende ineffektivt. Og nå er alt verre av at de ikke har kontroll over to av de viktigste økonomiske regionene, Donetsk og Lugansk. Ukraina har ikke tid til denne krigen de holder på med. De har ikke råd til å være uvenner med Russland.

Den ytre virkeligheten er vakker, her i Kiev om dagen, der sommeren står på sitt høyeste, rosene blomstrer og solen og verden skinner. Den indre virkeligheten er her også. Den er dyster. It spells doom, som de sier på engelsk.