Svette hos tannlegen

Med temperaturer flørtende med 35 grader celsius er tanken om å svette alltid nærliggende. Et tannlegebesøk for å fjerne tannstein og misfarging kan bringe frem de samme tanker.

Jeg vet ikke om jeg har vært hos tannlege i Norge siden jeg traff Olia i 2009. Besøk hos tannlege har blitt regelmessig her nede, og jeg har vel skrevet om det hvert eneste år, vil jeg tro.

For interesserte med fortrolige russiskkyndige er det ingenting å nøle etter, synes jeg. Man får den samme behandlingen som i Norge, for en brøkdel av prisen. Kanskje er utstyret enda mer hypermoderne i Norge, hva vet jeg, som ikke har vært der hos tannlege, men man er jo ikke så mye interessert i nyest mulig utstyr, som i å få ordnet tennene.

I det siste har jeg vært godt fornøyd. Det tar opp mot en time, koster en hundrelapp, men så er også tannsteinen fjernet, og tennene hvite og fine. De går alltid rett på sak, aldri noe røntgenfotografi eller noe sånt, og bare sjelden undersøker de for hull, men jeg har jo ikke hatt noen hull, og heller ikke noen smerter i tennene alle de år.

Tannlegen vi brukte i går ligger like ved der vi bor. Olia stakk innom, da vi passerte ved en tilfeldighet, og fikk bestilt time, uken etter, altså 3. august. Jeg har hatt mange ubehagelige møter med tannleger, ikke så mye på grunn av tannlegene, som på grunn av tennene mine, men jeg vet det er noe jeg må gjennom, og stiller opp.

Til min store glede hadde de aircondition hos denne tannlegen, og det gjorde vel nesten at det var vel så behagelig å være inne hos henne, som å være ute i varmen. Jeg tror kanskje det må skyldes de har forbedret kjemikalene de skyller med, for det å fjerne tannstein er langt mindre ubehagelig enn jeg husker det. Selv for få år siden, hadde jeg bedøvelse. Det er en av de tingene Olia og jeg spøker med, den mannlige tannlegen satte bedøvelse hos meg, uten spørsmål, mens hun gikk gjennom en mer smertefull behandling, uten bedøvelse, og også uten spørsmål. Så denne tannlegen skjønte nok at menn tåler mindre smerte enn kvinner, i hvert fall tåler jeg mindre enn Olia.

Men i går gikk det altså greit. Tennene mine er heller ikke så ille som de en gang har vært, mengden tannstein og misfarging mer moderat. Olia og lille Irina satt inne og ventet, mens jeg ble behandlet. Tannlegen benyttet også anledningen til en kjapp titt på tennene til Irina, og komme med en vurdering at det nok var sjanser for at hun ville ende opp med tannregulering, noe alle i min slekt har hatt, mens slekten til Olia har hatt mindre av oss.

Det er spesielt å høre samtalen gå på russisk, over mitt hode, og mens jeg sitter med tannlegeinstrumentene i munnen. Særlig gjelder det når samtalen kommer inn på Norge, og Olia kommer med uttalelser jeg nok skulle ønske å korrigere, men hvor jeg altså er ute av stand til å få sagt noe. De diskuterer historie, situasjonen i dagens Ukraina, de er uenige når det gjelder Krim, men finner ellers lett en tone til å holde samtalen i gang, og til å snakke på en måte som gjør at de stort sett nikker og er enige med hverandre.

Interessant, for meg som nå er del av to kulturer, er å se hvordan de bedømmer historien og politiske konflikter. Vi i Norge har en tendens til å ende opp med å konkludere med demokrati, toleranse og mangfold, det er ord som raskt kommer opp i samtalen, og som blir brukt til å vurdere hvor egnede ulike nåtidige og historiske politiske systemer har vært. Her borte er de tilsvarende ordene som kommer opp, og alltid ender opp med å være et vurderingskriterium, villigheten til å arbeide og graden av (ut)dannelse. Det stikker dypt i kulturen her at man må arbeide for tilværelsen, og det er stor forakt for de som ikke gjør det. Og så må man ha dannelse, et ord som nesten har blitt et fyord i Norge, og som dagens unge generasjon hos oss, knapt har hørt om. På russisk heter det obrazovanie, et ord som vel helst betyr utdannelse, men som i stor utstrekning blir brukt slik vi tidligere brukte vårt dannelse. Så for dem, er problemene i Ukraina ikke så mye at det er manglende demokrati, lite toleranse og dårlig med mangfold, men at folk ikke vil arbeide og at de mangler dannelse.

Det sitter jeg der i tannlegestolen, og hører og tenker over. Jeg svetter ikke, for det er god aircondition og en behagelig temperatur, og tannbehandlingen blir gjort av vante hender og med godt utstyr. Det er så greit, at til neste år trenger jeg ikke en gang å grue meg. Selv i 35 graders varme er det ikke noe svette hos tannlegen.

Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

Utviklingen i Ukraina

Det går fort i Ukraina om dagen. For to dager siden skrev jeg et innlegg, Kaos i Kiev, der jeg var bekymret for hvordan dette kom til å gå, og uttrykte sterk tvil for hva opposisjonen hadde å fare med. I løpet av helgen har mye skjedd til opposisjonens fordel, slik at president Janukovitsj nå er atskillig mer presset, uten at det gir så enorm grunn til optimisme. Kanskje vil vi få et regimeskifte. Men det nye regimet vil arve alle problemene, og de sitter mye dypere enn at de lar seg løse av standhaftige demonstranter.

Også før jeg giftet meg med Olia var jeg sterkt interessert i Øst-Europa, og fulgte veldig med på utviklingen der. Jeg er barn av den kalde krigen, jeg var 15 år da Berlin-muren falt, 17 da Sovjetunionen ble oppløst, jeg har levd i dette og studert dette. Hva jeg har forsøkt å lære fra meg, er at slike demonstrasjoner er avhengige av at politiet eller hæren skifter side. Når de som skal slå ned på demonstrasjonene i steder støtter demonstrantene, så har ikke regimet noen maktbase, og de er tvunget til å gi fra seg makten. Et viktig poeng er at også politiet og hæren har grunn til å være misfornøyde i vanstyrte regimer, men de vil vanligvis være litt mer lojale, og ha litt mer å tape.

I konflikten som pågår i Ukraina nå, så stemmer ikke dette så godt. Det er ikke demonstrasjoner mot et sittende regime, slik det var i fløyelsrevolusjonene i 1989, eller den gang i 1917, eller forsøket i 1905. En av tragediene i Ukraina er at nåværende president, Janukovitsj, også var den man demonstrerte mot under oransjerevolusjonen i 2004. Etter det har han kommet tilbake, og fått makt, faktisk fra den samme Jusjtsjenko som ble forgiftet den gangen, og nå sist i 2010 så vant han presidentvalget. Enda den ukrainske befolkningen skulle vite hva slags slyngel han er, så har de altså valgt ham. Nå vil de som ikke vant, ha ham vekk.

Ingen av dem som står klar til å overta vil komme med store forandringer. Arsenij Jatsenjuk representerer partiet til Timosjenko, Fedrelandsforbundet, eet parti som hadde makten mellom 2005 og 2010, og som ikke akkurat klarte å lede Ukraina på den riktige vei i den perioden der. Vladimir Klitsjko, og hans Udar (som betyr «Slag»), er nykommer, og i så måte uskyldsren. Han må få lov til å gjøre feilene før han blir dømt. Men det er liten grunn til å være optimistisk. Han er jo nå med på å kaste en lovlig valgt president, for å komme til makten selv. I vestlige medier står det helst om ham at han er «veldig for EU». Det er langt fra nok til å løse Ukrainas problemer. Dessuten er oppslutningen han har i det ukrainske folk noe sånt som 15 %, har jeg hørt. Han ser ikke ut som noen redningsmann. Han har det neppe i seg.

Den tredje av de synlige revolusjonslederne er Oleg Tjahnybok. Han er kort og godt fascist. Han er farlig, og vil være langt mer uspiselig for vesten, enn Janukovitsj er.

Felles for særlig Klitsjko og Jatsenjuk er at de forsøker å stikke seg frem, og liksom være litt i styringen. De står på denne scenen på uavhengighetsplassen og snakker, og blir referert i vestlige medier. Men de har ikke kontroll på folkemassene. De har oppfordret til fredelige demonstrasjoner, men alle kan se at demonstrasjonene er voldelige. Og det er ikke bare politiet som provoserer, her bygges katapulter og lages brannbomber, en farlig stor del av demonstrantene er ikke ledet av noen, og kjemper for et uklart «fritt Ukraina». Det er folk som står til høyre for Tjahnybok, brunere enn fascistene. Det er ikke akkurat folk med utdannelse. De spylte Klitsjko med brannslokningsapparat da han oppfordret til fredelige demonstrasjoner.

Klitsjko og Jatseniuk er tilbudt plasser i regjeringen, statsminister og visestatsminister, og har takket nei. Det er mange spekulasjoner, både om hvorfor de ble tilbudt disse postene og hvorfor de takket nei. Med Ukraina – og Russland – er det vanskelig å vite. Det skjer mye der, under bordet. Jeg tror ikke Janukovitsj ikke gjør noe Putin ikke har godkjent. Og jeg tror ikke at Russland vil gå med på at Janukovitsj gir fra seg makten, uten at det er helt trygt for dem. Derfor tror jeg ultimatet demonstrantene stiller – gjennom Klitsjko og Jatsenjuk – er veldig uspiselig for Janukovitsj og hans regime. De kan ikke gi fra seg makten. Da faller alt.

På den annen side kan Janukovitsj heller ikke fortsette å være formell president i et land han ikke har kontroll over. Det er for synlig at demonstrantene kan gjøre som de vil, nå også i andre byer enn Kiev, og at han ikke klarer å få slutt på dem, verken med det gode eller vonde. Nå som en ny uke snart skal begynne, er overtaket på opposisjonens side. Det er likevel ingen grunn til å være optimistisk. Det er ingen vei ut av dette som ser lovende ut. Derimot er det en del mulige veier som leder inn i katastrofen.

Begeistringen man følte i 1989 og 2004 er ikke på sin plass, her. Den riktige følelsen her er bekymring.

Regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev

Deltakerne i regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev. Det synes, forresten. Det virker som disse karene har styrken og kroppsbygningen til å kunne løfte seg litt rundt omkring.

 

Denne sporten er så ny at den vel ikke har navn på andre språk enn engelsk. Til og med på russisk er det «Street Workout» som gjelder (men det kan kanskje stilles spørsmål ved hvorfor norske The Norwegian Street Workout Association må ha hele Facebook-siden sin på engelsk, det er overkill). Det står på t-skjortene til de som deltar, og det står på russiske nettsteder. «Gatetrening», «Parkpumping» og «Friluftstrening» er norske navn jeg kommer på i farten, men som kanskje ikke vil feste seg. Det går ut på å benytte seg av apparater satt ut i skoler og parker, og løfte sin egen kroppsvekt på forskjellige måter i den.

I Norge er sporten helt i gryingen. Jeg har fått med meg at det er en fyr som driver med det, og har fått laget en park på Øsltandet et sted, kledelig ubeskjedent oppkalt etter ham selv. Her i Øst-Europa er det stort. Ukraina er et av foregangslandene. Det passer godt med arven fra Sovjetunionen, det Sovjetmennesket skulle være sterkt og sunt. Derfor ble det satt opp stenger og apparatet å løfte seg i, praktisk talt i hver minste lille by. De står der ennå. Umulig ikke å legge merke til for de som ikke reiser ned hit. Gamle og rustne, men fungerer for det de skal.

Det var prisutdeling i mange forskjellige kategorier. De som delte ut, så selv ut til å være ateleter. De kjente hverandre godt. Etterpå så jeg mange av dem sammen på metrostasjonen, Hydropark.

Større byer har større anlegg. Det er feil å kalle dem mer avanserte, for det er veldig enkle prinsipper, og apparatene er de samme. Det er stenger i forskjellige høyder. Det er slike oppsett de har i turn, to stenger ved siden av hverandre, cirka i skulderhøyde. Det har sikkert et navn, jeg kjenner det ikke. Og så er det ringer, og så er det en slags vannrett stige, slik de har i militæret, man henger etter hendene, og beveger seg med dem. Det er også tilsvarende ribbevegger av jern, der man tar det som har fått navnet «menneskelig flagg». Man holder seg i hendene, og retter kroppen vannrett ut.

Alt dette er i anlegget i Kiev, i Hydropark (rett ved siden av styrketreningsanlegget Katsjalka). Det er flittig brukt. Og det er imponerende hva vanlige folk får til. Som regel er det i hvert fall en som er i stand til å utføre spektakulære bevegelser der, løfte kroppen og svinge seg rundt på måter man aldri ville tenkt på som mulig, bare som en del av den daglige treningen.

Seansen ble filmet, så det vil nok ikke være noen overraskelse om det havner på YouTube en eller annen gang, heller før, enn siden.

I går kom jeg dit da det var mesterskap. Det var en samling muskeløse unge mann. Det de drev med da jeg kom, var kroppshevninger, men ikke bare å løfte haken over stangen, de fortsetter bevegelsen til hele overkroppen er over og armene står strakt ned på stangen. Fra strakt nede til strakt oppe, med andre ord. Det gjaldt å klare dette flest ganger. Leserne kan drømme om å klare dette en gang i løpet av sitt liv. For de fleste vil det bli med drømmen.

Mens konkurransen pågikk, drev et par stykker i bakgrunnen og svingte seg i en svingstang. De oppfylte den gamle lærdommen til Leroy i Fame, få det til å se lett ut, la det alltid se ut som du kan mer. Det var som om tyngekraftene ikke var så viktig for dem. De svingte seg bakover til kroppen stod vannrett ut, og så frem igjen for å slippe seg og fly flere meter før en stødig landing. Noen ganger la de inn en liten salto, noen ganger brukte de også sidestengene for å svinge seg litt annerledes.

Dette var om kvelden. Så jeg kom til den siste øvelsen. Jeg skulle også trene selve, i Katsjalka, det var jo derfor jeg var der, så jeg så ikke alt. Jeg talte et par stykker som klarte 13 sånne kroppshevninger, fra bunn til topp.

Etter øvelsene var det litt tid mens man regnet ut poengsummene. I denne pausen var det oppvisning. Først fra barneavdelingen i Kiev, et par gutter på 10-11 år, lette i kroppen, men ennå ikke skikkelig utviklede muskler. Også de smøg seg rundt stengene som om tyngdekraften var noe som ikke gjaldt for dem. De kunne ligge vannrett under stengene med ansiktet opp og ned, de kunne henge etter hodet, og det var også helt tydelig at dette var noe de syntes var skikkelig kjekt. Det var heller ikke så rart, så mange som så på dem og applauderte, den kule musikken, og hele stemningen.

Deretter var det de gamle sin tur. En kar på 73. Han ble gitt mikrofonen for å fortelle litt om hvordan han holder seg i så god form. Det kan godt være han er i verdenstoppen når det gjelder spreke 73 åringer. Men mikrofon fikset han ikke. Det var mumling og fumling, risting på hodet og mikrofonen, sjelden har vel han snakket i mikrofon, og lært seg det viktigste prinsippet å snakke i den, og ikke ved siden av.

Denne karen er 73 år gammel. Han ligger flatt på ryggen på toppen av dette apparatet, løfter seg strakt opp i loddrett stilling, som vi ser, og ned igjen så føttene berører stangen lengst mot høyre, fortsatt helt strak, og så tilbake igjen. Om og om igjen. Ganske imponerende.

 

«Så får dere slike resultater som jeg»,
avsluttet han med å si. Og så svingte han seg plankerett opp i stativet han stod ved. Dette er stativ å heise seg i, og gå militærgang etter hendene i, så det er høyt. Men han svingte seg opp med helt strake ben, og helt strak kropp, og med full kontroll. Så rullet han et håndkle rundt en av stengene, la nakken der, lå lå ryggen, og så vippet han frem og tilbake som en taktstokk. Det var utrolig å se. Jeg ville ikke hatt noen sjanse til de bevegelsene der, jeg har så vondt for å holde kroppen strak. Og det krever solide magemuskler for å rulle seg rundt fra ryggen til magen, helt over på andre siden, sakte og strakt. 73 år var han, fremdeles myk i kroppen. Og råsterk.

Denne karen var en medaljegrossist, og forsynte seg i flere kategorier. I Ukraina er det også alltid vakre damer som deler ut medaljene. Det er forresten vanskelig å finne damer som ikke er vakre, der nede.

Det trengtes litt ekstraøvelser for å avgjøre hvem som vant selve konkurransen, eller konkurransene, som det viste seg. Det var flere. Et par stod likt i øvelsen jeg hadde sett, og måtte gjøre det på ny. På ny klarte de akkurat 13 repetisjoner. Så skulle det avgjøres med vanlige kroppshevninger, opp til haken. Men her var det sant å si temmelig urettferdig, for denne øvelsen skulle begynne straks, og begge skulle gjøre det på likt. Han siste hadde nettopp gjort to tapre, men mislykkede forsøk på å klare nr 14, han gav virkelig alt, og var helt utslitt. Så skulle han rett å ta vanlige kroppshevninger. Klart han tapte, enda det var han som hadde klart de 13 mest overbevisende.

Det viste seg likevel at det var denne karen som vant hele konkurransen sammenlagt. Han forsynte seg også godt i de andre delkonkurransene, om enn denne gikk tapt. Det var mange medaljer som ble delt ut, de virket til å ha holdt på hele dagen.

Dette var hovedpremien, sammenlagtsseieren. Det går til en kraftplugg. Han her tok 13 repetisjoner kroppshevninger, med å løfte seg helt opp på strake armer, hele overkroppen over stangen. Han virket heller ikke til å streve noe særlig med å få det til.

Søker dere «Street Workout» på Google er forslaget til film tilsvarende konkurranse i Kiev fra i fjor. Det ser ut til å være fristil, men det ser ut til å være de samme karene og det samme opplegget. Jeg var der i fjor også. Da var øvelsen jeg så, den der de heiser seg opp til haken, og så veksler på å lene selvtillit høyre og venstre, og strekke motsatt arm strak ut. Også en øvelse vanlige folk, også av den veltrente sorten, neppe vil klare. Disse her tar flere på rappen.

Sånn ser man ut når man kan bli regional mester i Street Workout i Kiev

Snart kommer antagelig også konkurransen fra i år ut på YouTube, så kan de som er interesserte få se. Det er en flott sport, kul og gratis, og det er ikke noe tull med den. Det er ærlig og redelig å løfte seg selv i alle mulige vinkler, og på alle mulige måter. Man blir i utmerket form, føler seg vel og ser godt ut. Langt å foretrekke fremfor skateboardramper og steder for sykkeltriks, som det er veldig mange av i Norge, men som ikke gir den helsegevinsten en skikkelig Street Workout gir. Filmen fra fjorårets konkurranse nærmer seg to millioner treff på youtube. Se og bli inspirert.

Mellomlanding i Riga

Det er fryktelig tidlig. 0540 gikk flyet i dag morges fra Sola. Mor og jeg stod opp i firetiden, alt var pakket, så det var bare å drikke litt juice, pusse tennene og bære ut i bilen. Selv om alt var pakket og lå fremme, greide jeg å glemme fotoapparatet. Vi måtte snu, og kjøre tilbake.

Jeg var trøtt og vond. Det hadde vært veldig kjekt og behagelig å være hos mor disse dagene, hun hadde som vanlig strukket seg langt, det var kvalitetsmat til alle måltid, og mange av dem. Men nå ville jeg sitte i bilen med øynene igjen. Nå ville jeg sove, hvor som helst, og samme hva.

På flyplassen var det kaos. Det er vanskelig med disse flyene, på Sola er det umulig å beregne. Sist gang satt vi som idioter ved gaten og ventet på å slippe inn i flyet, en time vi meget lurere kunne sove. Denne gangen var det en forferdelig kø foran innsjekk til AirBaltic. Det var som innsjekken nettopp hadde åpnet, og alle passasjerene stod der på en gang. De tar 90 kroner ekstra hvis du ikke sjekker inn på forhånd, men det så ikke ut til å hjelpe på farten. Dette gikk tregt.

Klokken fem over fem eller noe slikt, tiden vi skulle møte på gaten, da hadde jeg kommet fremst i køen, og AirBaltic åpnet også en nabosjekkinn, i regi av KLM. Først nå ble det tre skranker til å ta seg av passasjerene. Det var fremdeles mange bak meg, og sikkerhetssjekken stod igjen.

Sikkerhetssjekken stod igjen. De siste gangene jeg har flydd fra Sola, har den gått riktig fort. Det gjorde den kanskje denne gangen også, men det var bare så altfor mange passasjerer. De var ikke i nærheten av å få oss igjennom til flyet vårt skulle gå. Og det er verdt å merke seg at vi alle var på flyplassen i god tid, det var bare klin umulig å komme seg gjennom de trange passeringssystemene, så mange vi var. Det hadde ikke nyttet å komme tidligere, køen ville fremdeles vært der. Vi brukte alle tiden på å stå i den.

Etter sikkerhetskontrollen måtte jeg på toalettet. Klart jeg måtte det, alltid før en flytur. Jeg hadde klarhet i at det var folk bak meg, så de ville uansett bli senere enn jeg, og dessuten var dett en knall som skulle på samme fly, som gikk på taxfree. Det hadde alt sammen gått helt fint, etter forholdene, var det ikke for at flyplassen var ombygget. Jeg fant ikke gaten.

På skjermene stod det «Gate closing», så det er klart, det var ikke trivelig. Jeg befant meg i en ende av flyplassen uten dører. Det var bare nødutganger. Jeg gikk ut en av dem, og så flyet som måtte være vårt. I panikken tenkte jeg bare å løpe ned til det, men jeg ombestemte meg. Det blir for dumt var det feil fly. Dessuten liker ikke flyplasser at folk løper rundt omkring i det fri. I så fall bør de lage idiotsikre system å finne frem i.

En kar hjalp meg, sa det var ned en trapp. Jeg løp ned trappen. Der var det helt tomt. Et bygg med skilt «Passkontroll» dekket korridoren videre, men ingen var der, og lysene var av. – Skal dere til Rigs, spurte jeg de første andre som kom ned. Det skulle de ikke. De neste skulle, men ble forvirret over at jeg stod der og ikke fant frem. Vi skulle bare gå rett forbi denne «Passkontrollen». Gaten var bak der.

Flyet ble en halv time forsinket. Det er ikke så rart. Olia hadde også veldig store problemer da hun fløy ned, hun fløy også med AirBaltic. De må passe seg, så ikke pengene vi sparer på å reise med dem, blir oppveid av alle de ekstra ubehagelighetene det fører med seg.

På flyet kunne jeg endelig sove. Eller jeg kunne jo ikke det, jeg sov ikke der. Jeg leste noen gamle aviser, elektronisk, som jeg nå har den, og jeg døset med en podcast på øret. Turen gikk jo ganske fort. Vi var fremme i ruten, selv om avgangen altså var altfor sen.

I Riga tok jeg ut 10 lettere, eller hva nå de latviske pengene kalles, og tok bussen til sentrum. Bussen fra flyplassen i Riga er super, det er vanlig rutebuss, og like billig. Min plan var å gå på okkupasjonsmuseet i gamlebyen. Det hadde vært kjempekjekt, det er fem år siden jeg var der nå, ville være artig å få fristet opp litt. Men museet var stengt.

Hva skal man gjøre da? Jeg har vært i byen flere ganger før, sett det jeg vil se. Det finnes ingen andre museer jeg kjenner til, som jeg vil gå til en gang til eller for første gang, og kirkene her er jo ikke all verden. Det er koselig å tusle rundt i gamlebyen, men jeg kom klokken 0930, flyet videre til Kiev går 1800.

Det jeg gjorde, var å sette på en lydbok med korstogene fra muslimenes synspunkt, og trasket i vei i en retning vekk fra alt. Slik gikk jeg til jeg kom til et lyskryss der det røde lyset var for plagsomt, og så gikk jeg på samme måte til venstre. På denne måten får jeg sett de delene av byen som ikke er ment for turister, jeg kommer meg liksom ut i livet.

Riga er en fin by. Det er en særegen blanding av Øst-Europeisk manglende vedlikehold, kommunistisk betong, pittoreske gamle bygninger og nye bygninger i gammel stil, og gjennomkommersialisert wannabe vesten. Det lyser gammel sovjetisk by av den, som det også lyser at det er en by med historie. De som bor her har nok større problemer enn det ser ut på overflaten, men det er ikke verre enn at de ikke har noen problemer med bare å vise solsiden til turistene.

På Lido, en briljant stolovaja – det er rette navn, russisk kantine – like ved sentrum av sentrum i gamlebyen, der har de 1 liter latvisk øl for 2,10. Det har jeg kjøpt. Sist gang jeg var her, hadde de også Internett. Det har de sikkert ennå, men jeg prioriterer å sitte ute, heller enn å bruke det. Klokken er nå 1310. Det er ennå et par timer igjen, til jeg tar bussen ut til flyplassen for å reise til Kiev og Olia.

Er det rart solen skinner?

Mubarak har trukket seg i Egypt

I dag kom meldingen om at Egypts president, Hosni Mubarak, har gått av som president i Egypt. Det følger etter en lengre periode med uroligheter, der egyptere har trukket ut i gatene i hovedstaden Kairo, og nektet å forlate dem igjen før landet har fått et nytt regime. Disse protestene fulgte igjen lignende protester som i Tunisia, som i likhet med Egypt også er et arabisk land i Nord-Afrika, men ellers skiller seg godt ut både fra Egypt og de andre landene i regionen. Vestlige medier har vært på plass fra første stund, både på gatene og på internett, like ivrige begge steder, kan man nesten si. Det var en kort pause da protestene så ut til å trekke ut i tid, som om en sak som dette ikke ville kunne holde på interessen om det ikke gikk fort nok, men det egyptiske folk holdt bedre enn mediene, og har stått standhaftig i gatene til endringen nå er et faktum.

Det er vanskelig å skrive om landene i Midt-Østen. Ingen steder i verden er historien så politisert. Om ingen historie blir det sagt så mye kategorisk om en historie som er så komplisert. Det er heller ingen steder man forsøker å gjøre noe komplisert av noe som er enkelt. Om man vil gjøre et ærlig og redelig forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår der nede, har man en jobb å gjøre foran seg. Jeg likte godt hva han sa en amerikansk foredragsholder jeg hørte en gang, han klarte å holde en forelesningsrekke om Israel-Palestina-konflikten, uten at jeg greide å avgjøre hvem han egentlig støttet. Etter å ha lagt frem enda et ømfintelig tema sett fra begge sider, sa han at om tilhørerne trodde han nå ville komme med sin vudering, så ville han si «you’re crazy».

I 1989 var det vellykede regimeskifter over hele Øst-Europa. De skjedde alle sammen – mer eller mindre – etter den fredelige og bent ut inspirerende metoden, at folk gikk ut i gatene, og holdt ut, om enn de ble skremt og banket opp. De kommunistiske regimene kunne ikke regjere et uregjerlig folk, for at en diktatorisk leder skal få sitte med makten må folket finne seg i det, og om de våger å ta risikoen ved ikke å finne seg i det, så har selv den mest brutale diktator et stort kontroll. Hitler, Stalin og Mao klarte å bygge opp sin totale kontroll ved å gjøre det gradvis, og lyktes helt med å gjøre ethvert – eller så godt som ethvert – uroelement isolert og alene. Det er kun når alle sammen, eller så mange at landet slutter å fungere, går ut i gatene, den totalitære staten ikke så lett kan bruke sine maktmidler. Stalin kunne henrette hundretusener og sende millioner til arbeidsleire i Sibir, men ikke på en gang.

Reporterne som dekker begivenhetene i Egypt var unge den gang i 1989. Jeg var 15 år, og husker det godt, det var jo helt vidunderlig at det største problemet i hele verden, konflikten mellom Øst og Vest, plutselig skulle bli løst i løpet av ett år, og det med fredelige midler. Siden har det vært flere slike forsøk på å velte regimer med å trekke ut i gatene og demonstrere. Men det er ikke så enkelt å peke på noen udelt vellykkede, selv om verden som den ser ut nå, er på alle måter mye bedre enn verden som den så ut i 1989 og årene rett etter. Det er færre kriger, flere demokrati og flere folk som er trukket ut av fattigdom. Men så vidt jeg kjenner til, er det ingen eksempler på denne formen for fredelige gatedemonstrasjoner med medienes oppmerksomhet, som fører til at regimer faller, og det som følger er stabilt, demokratisk og godt. De tidligere sovjetrepublikkene kjenner jeg best, der er det gjort riktig mange forsøk, men man skal virkelig anstrenge seg for å mene at de har lykkes. Korrupsjon, vanstyre og fattigdom preger fortsatt de fleste av dem og demokratiene er skjøre eller fraværende, med de baltiske statene som et selvsagt unntak. I Burma har et tappert forsøk endt med dundrende nederlag, regimet sitter stødigere enn noensinne, eller like stødig som alltid, etter hva jeg kan bedømme. Ellers er det jo landene sør for Sahara, der de fleste landene har langt bedre styrere enn de hadde for 20-30 år siden, men hvor jeg ikke kjenner til noen fløyelsrevolusjon etter europeisk mønster.

Nå har vi altså kanskje fått det i Egypt. Det vil si, vi har helt sikkert fått det, den forhatte diktatoren har forlatt sin post, men vi har ennå ikke sett hva nytt som kommer ut av det. Og akkurat i dette området her er det lett å være litt pessimistisk. Ingen andre steder er det så mange som heller ønsker ustabilitet, enn at freden skal være på motpartens vilkår. Det er heller ikke så lett å bare spasere inn i demokratiet. Det fikk også landene i Øst-Europa merke. Landet skal nå en gang forvaltes og administreres, da må man enten bruke dem man allerede har, eller finne helt nye. De man hadde var en del av systemet, de nye er uerfarne. Korrupte tjenestefolk blir heller ikke plutselig rene ved at landet får en ny president, de kjenner sitt spill og vet gjerne å sno seg under skiftende forhold.

Jeg har som man ser ikke uttalt meg noen ting om Israel, USA og alle de virkelig store problemene som kan utløses om det herfra skulle gå helt galt. Eller helt bra, alt etter som man ser det. Den amerikanske foredragsholderen lo da han sa det, if you think I will do that, you’re crazy. Det er å håpe at Egypt vil bli stabilt, at de vil få landet raskt opp å gå igjen, og at de om de får gjennomført et demokratisk valg, får en vinner befolkningen kan slutte opp om, og som ønsker å følge de demokratiske spillereglene videre. Det ville gjøre verden enda mye bedre enn den allerede er.

Den polske presidenten i flystyrt nær Katyn

I dag tidlig styrtet et fly med den polske presidenten Lech Kaczynski og flere høyerestående polakker ombord. Det er en katastrofe av dimmensjoner og en flystyrt som vil finne veien inn i historiebøkene. Dette er en nyhet som vil få betydning for ettertiden, og som vil kunne påvirke forholdet mellom Polen og Russland for lang tid fremover. Hendelsen vil bli flittig diskutert, og som vanlig i disse landene er det ikke akademikerne og de kunnskapsrike som vil definere premissene, her vil påstander dukke opp og rykter leve bedre enn fakta. Det er en forferdelig hendelse, og jeg skal forsøke å beskrive hvorfor her i denne bloggposten.

Til polsk politikk har jeg ikke inngående kjennskap, og støtter meg til det jeg finner på internett. Der har jeg fått med meg at Polen har hatt sine problemer med overgangen fra kommuniststyre til et slags demokrati, og fra planøkonomi til en type markedsøkonomi. Gamle Lech Walesa hører til dem som var bedre til å kjempe mot makten enn å inneha den, og forutenom ham har Polen også hatt andre tvilsomme presidenter og regjeringsdannelser. Polen hører ikke til de mektigste landene i verden, så nyheter derfra kommer ofte som en slags kurosistet, selv om landet er et av Europas mer folkerike og også økonomisk klarer seg bedre enn de fleste landene i den tidligere østblokken. Polen har også en betydelig nasjonal stolthet, de har hatt sin storhetsperiode, og er full av ikke så rent lite berettiget harme mot nabolandene Tyskland og Russland/Sovjet som har holdt landet nede i nyere tid. De føler de fortjener bedre, og ville hatt det bedre, om de bare fikk styre seg selv og fikk tid til å vokse seg opp.

Det var en rask og halvriktig gjennomgang av nyere polsk historie, og stiller frem litt av bakgrunnen for denne hendelsen. Presidenten Lech Kaszynski var kraftig langt til høyre politisk, og blir i følge BBC regnet som en kontroversiell figur i Polen. Sammen med sin tvillingbror, Jaroslaw,  var han vel strengt tatt til sjenanse for Polens intellektuelle del av befolkningen, slik ingen i det norske politiske landskapet har kapasitet til å bli. Vårt Fremskrittsparti kommer sørgelig til kort.

Men dette er en tragedie, og da skal man ikke snakke negativt om de avdøde. Alle som har uttalt seg virker også naturlig nok å være berørt av ekte og tung sorg. Ulykken var dessuten ytterligere tragisik som følge av hva den polske presidenten og hans følge hadde i Russland å gjøre. De skulle være til stede ved en minnemarkering for ofrene i Katyn-skogen, en av mange redselsfulle gjerninger fra andre verdenskrig, og en av mange som ikke nazistene stod bak. Massakren i Katyn var gjort av Sovjetrussiske kommunister, og har vært med på å ødelegge forholdet mellom Polen og Russland siden.

Vi i Norge har lett for å forbinde alle ugjeringer under krigen med nazistene, og tar det for gitt at det bare var dem som var forhatt. Men reiser man i Polen og særlig de baltiske landende, og besøker noen av museene der, så vil man se at de i liten grad skiller mellom russiske og tyske overgrep under krigen. For begge siter hatet mot sovjetrusserne nesten litt dypere, siden det med dem fulgte 40 år trøstesløs underdanighet, og en verden uten forståelse for forholdene. Alle skjønner at tyskerne forgrep seg, og verken polakker eller baltere har grunn til å savne sympati av den grunn. Tyskerne har da også både innrømmet skyld, og også vært forholdsvis rause med både minnesmerker og erstatninger. Polen har for eksempel et ikke ubetydelig tidligere tysk område innenfor sine grenser, mens det har gitt fra seg tilsvarende tidligere polske områder østover. Og Russland har innrømmet lite, Sovjetunionen ingenting.

I 40 år ble massakren i Katyn bent frem benektet. Det vil si, de sovjetiske autoriteter innrømmet nok at massakren var skjedd, men de hevdet at tyske nazister stod bak. Tidspunktet halter riktignok, massakren fant sted 5. mars 1940, et tidspunkt da den tyske invasjonen av Sovjetunionen ikke var begynt. Nazi-Tyskland og det stalinistiske Sovjetunionen var endatil allierte. Alt dette var imidlertid enkelt for de sovjetiske myndigheter å benekte, siden oppdagelsen av massegravene ble gjort av tyske nazister i april 1943, og tyskerne da forlengst hadde gjort sitt inntog, og egentlig var på vei ut igjen. Det ble gjensidige beskyldninger om hvem som hadde utført udåden. Og et lydig polsk kommunistsyre, klandret ikke den store, røde vennen i øst. Slik fikk såret ligge uten å kunne gro så lenge det østeuropeiske kommunistveldet eksisterte.

Da Sovjetunionen falt kom også sannheten for dagen. Gorbatsjov innrømmet udåden i 1990, mens Boris Jeltsin to år senere overleverte dokumenter som endelig beviste at det virkelig var Stalin som stod bak. Men så sent som i dag formiddag, kunne jeg lese på den russiske avisen Pravdas nettsider, at saken slett ikke var altfor opplagt, og i alle fall ikke noe å bråke om. Minnemarkeringer her i det gamle Øst-Europa har en lei tendens til å bli mer en politisk markering, enn en minnemarkering, og det finnes fortsatt russiske nasjonalister som føler slike minnemarkeringer som en personlig anklage mot dem. Følelsen fra krigen ligger også tykt på alle russere, de hadde også lidelser nok, så hvorfor skal polakkene komme inn på russisk område trekkende med sine? Jeg mener også det er karakteristisk at i den mest sovjetiske av de tidligere sovjetrepublikkene, Hviterussland, er det et minnesmerke for en av de over 400 landsbyene som ble brent ned av nazistene. Landsbyen som er valgt heter Khatyn, temmelig det samme som den omstridte massakren fant sted. Hvorfor velge akkruat denne, om det ikke var for å knytte navnet Khatyn til en annen ugjering som russerne vitterlig ikke sto bak?

Dette er plakaten for det andre Khatyn, det i Hviterussland, til minne om landsbyen som ble brent ned av nazistene i likhet med flere hundre andre.

Mediene melder at dette var første gang en polsk delegasjon fikk lov til å dra på en minnemarkering i selve området ugjerningen skjedde, og det var sett på som en betydelig bedring av det betente forholdet mellom Russland og Polen at de fikk lov. Så skjer altså katastrofen at flyet med delegasjonen styrter, og alle ombord omkommer. Det er enda godt at flyet, piloten, mannskapet og alt som hadde med flyet å gjøre, var polsk, slik at spekulasjonen om at russerne stod bak ikke blir for sterke. Foreløpig er ingen slike anklager kommet, og sorgen er verdig både på polsk og russisk side. Forhåpentligvis vil den bli værende det.

Wałęsa

Tonje reiser snart

Min tidligere lillesøster som nå har tatt meg igjen og vokst fra meg til å bli storesøster, Tonje, er for tiden i ferd med å forlate Norge og ta fatt på livet sitt. Hun har brukt to-tre år på å ta forskjellige fag og gå på forskjellige halvskoler rundt omkring, men er nå klar for å reise til Martin i Slovakia, for å begynne på legestudiet der. Det er et ordentlig studium.

Tonje hører til dem som flyttet litt forsiktig ut av redet. Hun flyttet først til en skole der hun bodde på selve skolen, under full kontroll av skolen, med felles måltider og felles opplegg dag og natt, knapt kan det kalles å flytte hjemmefra. Så flyttet hun hjem litt, en litt forlenget sommer, før hun på ny flyttet til Oslo for å gå på Bjerknes (er det vel det heter). Her bodde hun riktignok på hybel, men da skoleåret var slutt, flyttet hun hjem igjen til Ganddal og barndomshjemmet. Hun flyttet på ny ut til en hybelleilighet, men det var i kjelleren til familien Nygård med søster Trude og hennes mann og barn som vertsfamilie, ganske trygt og greit. I sommer bodde hun hjemme hos mor igjen.

Nå er det alvor. Nå skal hun til Slovakia for 5 år. Hun skriver hele tiden på bloggen sin at det begynner å gå opp for henne at det skal skje, men når hun skriver det så mange ganger, er det tydelig at det ikke helt har gått opp for henne ennå. Artig skrev hun 8. august at det sakte, men sikkert, begynte å gå opp for henne hva hun hadde gitt seg ut på,  men dette må være mer sakte enn sikkert, for 29. august skriver hun at det ennå ikke har gått opp for henne. Antagelig vil det gå ordentlig opp for henne noen år etter at hun har kommet hjem igjen.

Hun skriver at hun kommer til å savne vennene sine og familien, men for det er ikke jeg noe særlig bekymret. For det første er jeg ikke særlig bekymret på noe sett og vis, verken med tanke på Tonje eller generelt sett, for det andre er det etter min mening bare sunt å røske litt opp i venneflokken og omgangskretsen mens man er ung. Det er greit å se at folk og ting man føler seg helt avhengig av, går helt greit å leve uten når man må. Dessuten er det nok av ferier å reise hjem i, og på internett er man ikke lenger borte om befinner seg i nabobyen, nabolandet eller et hvilket som helst annet sted på kloden innenfor noenlunde samme tidssone. Og det er sunt og godt å prøve seg i litt nye miljø, og få litt nye impulser. Når man er godt gift og etablert – som jeg nå har vært i månedsvis – stopper det litt på den kanten.

Tonje gjorde det motsatte av meg, og har funnet seg kjæreste hun nå reiser fra. Det er jo lite smart taktisk sett å reise fra hverandre i årevis etter å ha vært sammen noen måneder, men på den annen side, så er det slik at om forholdet holder gjennom disse årene, er det gode sjanser for at det holder resten av livet. Hvis ikke er det like greit man finner ut av at det ikke passer. Men følelsesmessig er det selvsagt uutholdelig å ha den man elsker langt unna mer enn et par dager, for meg er det bom stopp etter en måned. Da må jeg til Ukraina.

Ved siden av et nyttig legestudium, det er den beste utdannelsen som finnes, ingen annen studievei gir så god lønn og så få klysete kolleger. Tvert i mot er leger i en uhøytidlig vurdering jeg holder for meg selv den yrkesgruppen hvor det er flest behagelige mennesker, de er rett og slett greie å være med, hyggelige folk, uten at det blir påtrengende. Jeg er veldig glad Tonje velger en slik yrkesvei. Og det er klart hun er altfor flink til å bli noe mindre, som for eksempel noe med kortere utdanning eller uten utdanning i det hele tatt, det er klart hun må bli lege.

Ved siden av det – det var jo det jeg skulle skrive i forrige avsnitt, ved siden av det – at hun blir lege, så får hun også lært seg et nytt språk og lært seg å kjenne et nytt land. I kampen om hvor hun skulle ende opp ville jeg foreslått alle andre land enn Slovakia, men jeg tenker nå på min måte, jeg vil ha kulturspråk og kulturland. Her står Slovakia langt tilbake for alternativene Polen, Ungarn, Tsjekkia og til og med Latvia, om Latvia noen gang var aktuelt, og byen Martin hun skal til er ikke akkurat kjent for sin rike historie. Derimot har de et rikt studentmiljø der, og etter hva jeg forstår går der også mange nordmenn, og for Tonje som mer enn jeg ønsker det trygge, er nok det like bra som om det hadde vært mange kulturminnesmerker der. Og om det er vanskelig å nevne en eneste forfatter fra Slovakia, selv for én som er mer enn normalt litteraturinteressert, selv for én som kan komme opp med en håndfull både fra Polen, Ungarn og Tsjekkia (men ikke fra Latvia, der er heller ikke forfattere), så er det i alle fall et slavisk språk. Og ved å snakke flytende slovakisk, er veien veldig kort til å kunne forstå russisk, og lære seg å snakke det, og lese det, om det skulle bli nødvendig, som det selvfølgelig bør bli.

Min kone Olia var veldig ivrig på at vi måtte hjelpe Tonje med å skaffe seg leilighet, og betale for den, heller enn at hun skulle bo i et studenthus, eller obsjesjite, som det kalles på slavisk. Heldigvis ser det ut til at Tonje har funnet seg en leilighet på egen hånd. Hun har riktignok ikke sett den, men det er ikke så nøye, for alle leilighetene er jo like der borte i øst. Dessuten hører det med til Øst-Europa å gå på noen skikkelige katastrofer når det gjelder bolig, eller andre viktige ting, man har godt av å prøve seg i situasjoner som er helt umulige. Etter å ha vært der en stund, finner man jo ut hvordan det fungerer, og kan flytte, eller ordne på det som er galt.

I Hviterussland i Minsk traff vi en jente på Tonjes alder da vi var der for å studere russisk sommeren 2007. Denne jenta hadde da vært i Minsk siden 2005, to år, og hun hadde brukt tiden på å lære seg russisk, og bare det. Nå skulle hun hjem til Norge for å begynne på legestudiet. Hun sa den første tiden hadde vært helt forferdelig, men så hadde hun begynt å komme seg ut på ting, funnet seg miljø å være i, og da var det med en gang blitt mer levelig. Etter det første året, valgte hun mot planen sin å bli et år til, og etter det andre året syntes hun det var forferdelig å reise hjem. Det blir gjerne slik. Man venner seg til alt, og synes alltid det er litt fælt å skifte ut det livet man er blitt vant med.

Så jeg antar Tonje skriver og tenker akkurat det samme som hun skriver og tenker nå, når hun om fem år skal forlate studiene sine og vennene sine i Slovakia, og vende tilbake til Norge for å ta fatt på yrkeslivet. Hun vil selvsagt tenke det litt mer modent, fem år eldre, men ellers vil det være mye av det samme. Eller så finner livet sin egen vei, som det så ofte gjør. 

Spennende blir det i alle fall. Og Tonje har samme hva som skjer alle forutsetninger for å lykkes. Hun har jo allerede i en alder av 21 år blitt storesøter til en 35 åring, og det er det jo ikke alle som klarer. Lykke til Tonje!

Finanskrise i Ukraina

Det er finanskrise over hele den ganske verden. Den startet i USA, der bankene lånte ut mer penger enn det var dekning for, noe så ubegripelig mer enn det var dekning for også, og der både bankene og kundene var så vant med oppgang, at de hadde glemt hva risiko var for noe. Det var bare å se til konkurrentene, de som tok størst sjanser, tjente mest penger, og stadig mer kompliserte og intrikate låneprodukter ble gitt til stadig mindre betalingsdyktige kunder. Til overmål ble disse produktene solgt fra den ene banken til den andre, slik at allerede uforståelige lån ble blandet enda mer sammen, og fikk en enda mer ubegripelig prising.

Det startet i USA, men spredde seg raskt til hele verden i en stadig mer internasjonal økonomi. Prisen på penger var liten, kreditter var lette å få, og den som tok størst sjanser tjente mest penger. I mange bransjer var det slik at om du ikke tok disse sjansene, var du ikke bare en idiot, du ville heller ikke overleve konkurransen. Grådighet kjenner ingen grenser, og den rammer både kvalmt rike og lut fattige mennesker, alle er villige når det oppstår muligheter for å tjene litt bedre på arbeidet sitt, få litt bedre avkastning på pengene sine, eller spare lite grann når de skal kjøpe noe.

Det startet i USA, og USA er naturligvis hardt rammet, de risikerer å miste supermaktposisjonen sin innen økonomien. De er bare 250 millioner der borte, mellom en fjerdedel og en femtedel av Kina og India, og landområdet klarer nok å være over halvparten av Russlands, men det har på langt nær så mange naturressurser. I hvert fall ikke når det kommer til de viktigste, som i dag er gass og olje. Får disse landene skikk på økonomien sin, vil de passere USA. Et samlet EU trenger heller ikke la seg diktere av USA, så langt derifra. Og både Japan og Sør Korea utkonkurrerer USA på områder USA skulle være best, selvfølgelig innen elektronikk, men også – og det knusende – innen bilindustrien.

Men det er ikke mange som gråter for USA, og det er det heller ikke noen grunn til. Krisen der betyr nedgangstider, krisen steder ellers i verden er virkelig krise. Og aller verst rammet er Island, Ungarn, Latvia og Ukraina. Island har jeg skrevet om tidligere, Ungarn kjenner jeg lite til, og Latvia ikke nok til å skrive om det. Ukraina, derimot, der er jeg nå, og her er krisen krise.

Jeg mener det er sunt og godt å reise litt rundt, og erfare at det vi strever med i Norge er det folk flest ellers i verden strever med å oppnå. Hos oss risikerer vi å synke ned til en arbeidsledighet Øst-Europa ikke engang håpet på før finanskrisen. Vi blir ikke særlig rammet, folk som har penger i aksjer og i eiendom er ikke så rike som de trodde de var, noen kommuner som har satt seg fore å bevise setningen min om at grådigheten ikke kjenner grenser, noen slike terra-kommuner må redusere velferdstilbudet sitt, noen banker får litt problemer med kunder de har pådyttet vanvittige spareprodukter (nei, grådigheten kjenner ingen grenser), og staten må ta penger fra oljefondet for å stimulere økonomien. Ta penger fra et fond, dere, ellers i verden må man ta opp lån for å fylle sluket etter lån som allerede er tatt opp. Noen i Norge kommer i alvorlig klemme fordi de mister jobben, fordi de har tatt opp litt for store valutalån eller fordi de ikke får solgt sin gamle bolig til en slik pris de betalte for sin nye, det er alvorlig, det er noe skikkelig. Men i Norge blir det så liten skala, og selv de det går verst med blir fanget opp av et velferdssystem som betaler det som vil være topplønn i Ukraina. I sosialstønad.

Som i de andre hardt rammede landene er Ukrainas økonomiske problemer forårsaket av en litt for aggressiv innlåns- og utlånspolitikk. I Island er det banker som har vokst seg større enn hele nasjonens økonomi, med utlån større enn landets BNP, det kan ikke gå bra når det sprekker. I Ukraina er det innlån i utenlandsk valuta som er plagen, valutalån, det skulle jo noen vite hva er etter hvert. Ukraina er ytterligere tynget av at de allerede før krisen var et av de fattigste landene i Europa, klart fattigst av de fire nevnte hardest rammet av krisen, og den ukrainske valutaen – griven – har falt atskillig tyngre enn den norske kronen. De skal altså betale tilbake lån de ikke hadde råd til å ta opp, med penger som nå er mindre verdt, og som blir enda mindre verdt, på grunn av dette.

Ukraina er også på andre måter spesielt rammet. Deres viktigste eksportartikkel er stål, den viktigste importen er olje og gass, dette er energikilden her i landet. Å eksportere stål er ikke noe bra i disse tider, for det første har prisene falt like dramatisk som det meste annet faller om dagen, for det andre er det ingen som trenger stål lenger. Folk kjøper jo ikke biler, folk kjøper ikke stålprodukter, så Ukraina får solgt mindre, til en dårligere pris. Ikke bra. Man kan argumentere med at prisen på olje og gass også har falt tilsvarende, men her har vi den helt spesielle situasjonen at Ukraina siden Sovjetunionens fall har kjøpt sin olje og gass fra Russland til sterkt subsidierte priser. Denne prisen har gått opp. Den er doblet fra i fjor, til i år.

Dette er problemer i den nasjonale økonomien. I tillegg kommer at Ukraina slett ikke har noen handlekraftig regjering og et betallingsvillig parlament som kan sette inn tiltak mot krisen, de har politisk kaos og en regjering som blir oppløst.

For folk flest innebærer krisen alle mulige problemer man kan tenke seg, pluss noen det ikke er så lett å tenke seg. For eksempel er hundretusenvis av bankkontoer frosset, folk får ikke tilgang til pengene sine, fikk de det, ville bankene gå konkurs. Et eksempel på Øst-Europeisk ustabilitet, vil man kanskje si? Franklin D. Roosevelt gjorde det samme i USA da han under depresjonen ble valgt til president i 1933. Uansett er det naturligvis alvorlig for folk som ikke får brukt pengene sine, og ikke riktig kan vite om de noen gang får se dem igjen.

Arbeidsledigheten er naturligvis stor. I tillegg til at bedrifter nedbemanner og går konkurs, har Ukraina også problemet med at de har mange arbeidere som har prøvd lykken utenlands, og som nå vender hjem etter å ha mistet arbeidet der. I tillegg til de offisielle ledighetstallene, er her mye kamuflert ledighet, som at folk er permitert uten lønn, eller har arbeid uten egentlig å gjøre noe særlig, eller få betalt noe særlig. De som har beholdt jobben, har gjerne redusert arbeid, og med det redusert lønn.

Ukrainerne er et flott folk som er vant med å slite litt, og som er godt vant med politisk kaos og økonomisk urettferdighet, de har kommet over mange store vansker opp gjennom historien. Men nå er det i tillegg til økonomien, de politiske problemene med at det rammer et spirende demokrati, ikke så ulikt det som skjedde med Weimar republikken i Tyskalnd, da Hitler kom til makten. Det var også økonomisk katastrofe i et demokrati som ikke riktig kunne håndtere problemene, og ropet etter en sterk leder. Jeg tror ikke det er noen fare for noe slikt her, la det sagt, Ukrainerne ønsker seg fred og frihet og lykke som alle andre folk. Men de økonomiske problemene har for mange dette elementet av at «hva som helst er bedre», som gjør at krisen her kan bli alvorligere enn i resten av verden som er rammet.

Europa sett gjennom en kopp kaffe

Jeg kom på ideen til denne posten, da jeg satt og drakk kopp etter kopp med kaffe på hotell Rus i Ukraina. Hva om jeg gikk gjennom land for land i Europa, hvordan kaffen er der, og hvordan dette gjenspeiler kulturen? Mens jeg satt og tenkte på det, og drakk stadig flere kopper gusjen, østeuropeisk kaffe, ble jeg mer og mer inspirert, og tenkte ut alt hvordan posten skulle være. Første utkast skrev jeg på flyplassen i Kiev, der jeg altfor tidlig ankom for å vente på flyet hjem, ferdig skrev jeg det sittende i en russisk togseng, øvre køye, nordøst for Kina, på vei mot Vladivostok. Det er riktignok Asia, men posten skal handle om Europa, og hvordan det ser ut – sett gjennom en god (og mindre god) kopp kaffe.

Norge og Skandinavia
Vi begynner i Norge, landet som ved siden av Finland drikker mest kaffe i verden. Vi drikker seks kopper daglig, og vi drikker traktekaffe. Både på arbeidsplassen og hjemme. Posen kjøper vi i butikken, og det er standardposer, industrikaffe. Vi kjøper akkurat de samme posene når vi skal ha kokekaffe, bare at da er bønnene litt grovere malt. Og kokekaffe har vi nå til dags bare på tur, selv om vi da foretrekker å ha kaffen med på termos. Vi er ikke så nøye på smaken, her i dette landet. Det skal være enkelt og greit. Sammenblandingen av bønner i posene, er gjort slik at kaffen skal smake mest mulig nøytralt, det er vel enklere å kjenne forskjell på smak i ulike traktere, enn på de forskjellige merkene. Dette er Norge, og her i landet har vi kald melk i kaffen, eller helst en fløteskvett. Det hadde aldri slått oss at det er rart å avkjøle drikke som skal være varm, hvis ingen i utlandet hadde fortalt oss det. Og her er vi ved et godt poeng, som kjennetegner Norge av i dag, hvor vi egentlig prøver å fjerne oss litt fra røttene våre, og være mer opplyste og kontinentale. Derfor har vi sluttet litt å drikke traktekaffe på byen. I stedet drikker vi alle mulige andre kaffetyper, helst caffe latte, espresso og cappuccino og andre med fine navn. Men selv om det nå også finnes espressomaskiner i norske hjem, er det traktekaffe vi lager når vi kommer på kaffebesøk, og i Norge kommer vi heller på kaffebesøk, enn på middagsbesøk. Så vi er altså et folk med staute kaffetraktere, vi drikker den på termos og med kald melk, dette er Norge som vi er. På kaffebarer og kafeer kler vi oss liksom ut, der drikker vi finere kaffe og er kontinentale og følger med i tiden, som en moderne nordmann skal gjøre. Men hjemme hos oss selv – er det trakteren igjen.

Lignende er det i de andre skandinaviske landene, vil jeg tro, bortsatt fra at danskene oftere drikker øl, og hva svenskene gjør, vet jeg ikke så godt. Jeg vil sette også Tyskland inn under her, selv om familien jeg bodde hos der på utvieksling på 80-tallet, ikke hadde kaffetrakter, så vidt jeg husker. Det er ingen selvfølge, der borte. Bestiller man kaffe på hotell eller lignende, får man gjerne en tykk slags sak, som varsler om at Tyskland også grenser til Øst-Europa.

England og de britiske øyer
Jeg har vært i England, som er kjent for å være helt håpløse matveien, og hvor man heller drikker te, enn kaffe. Kaffen jeg fikk der var pulverkaffe, og til alle pulverkaffedrikkere der ute, vil jeg si at bønnene de bruker til denne kaffetypen, er så dårlige at de egentlig skulle vært kastet. Jeg ser alltid for meg hvordan det er når vi rensker jordbær, noen er fine og kan spises til dessert, noen er litt styggere, men kan greit brukes i syltetøy. Og noen er halvråtne, hårete og gule, slik at vi må kaste dem i søpla og grøsse litt. Dette er pulverkaffe. Og i England, i London, serverte hotellet meg pulverkaffe på vann som var kokt flere ganger. Det er så dårlig som det blir. England tar bunnpremien. England får konsentrere seg om sport og musikk, kaffe og mat kan de bare ikke.

Frankrike og Spania
Så har vi de latinske landene rundt Middelhavet, land med kultur, og som er selvbevisst på sin kultur. I Frankrike drikker de caffe o le, kaffe med melk som selvsagt er varm, og andre typer kaffe blir ikke drukket. Det blir kanskje servert, men bare til turister, og alltid med forakt. Den franske kaffen skal være fransk, og de trenger ikke drikke italiensk kaffe for å vise at de følger med i tiden, slik vi må i Norge. På samme måte er det i Spania, der heter det Caffe con lecce, men de er mer lettvinte og ikke så fine på det som franskmennene, så om du vil drikke noe annet, er det like bra. Sånn er spanjolene.

I ingen av disse landene finner du noe annet enn finmalt Espressokaffe i butikkene, kanskje bortsett fra pulverkaffe – for turister.

Italia
Bella Italia er numero uno uansett hvordan man snur og vender på det. De har de vakreste kirkene, den beste kunsten, nydelig natur, god mat, god vin, la dolce vita, og selvsagt den aller beste kaffen i verden. Og det er Espresso eller Cappuccino, og de drikker det til faste tider på døgnet. Cappuccino er til morgenen eller til lunsj, etter middagen er det Espresso, og Espresso kan man også drikke til frokost. De har sukker i kaffen, fordi det er godt, og slipper å lure på om det er rett eller galt, og lurer i hvert fall ikke på om det skal være hvitt eller brunt sukker, eller alt mulig annet slags fancy vi finner på i Norge. Og du kan gå inn på en hvilken som helst sjappe i hele Italia, spør du etter kaffe, får du Espresso, og det av aller ypperste kvalitet. Selv den som ikke bryr seg særlig om kaffe, merker det, espressoen er noe eget i Italia. Og det er rart med det, for maskinene vi bruker ellers i verden, er jo italienske, og det samme er espressokaffen vi importerer derfra. Så hvorfor er den bedre i Italia? Det er bare å spørre en italiener, og høre om alle forholdsreglene de som tilbereder kaffen tar, for at bønnene skal være ferske, at det ikke skal være rester av gammel kaffe i pressen, at trykket skal være akkurat riktig, at temperaturen skal være riktig, at alt skal være riktig, og de gjør alt dette som en selvfølge. Og trenger ikke levere oss papirlapper som forteller oss det.

Øst-Europa
Straks man kommer fra Tyskland til Polen, merker man det på veiene. Plutselig blir de humpete. Plutselig mangler det gatelys. Plutselig er ikke alt helt på stell. Og slik er det ikke med kaffen heller. Jeg har kun drukket det på hotell, og der pleier kaffen å være noen tykke greier, som kommer fra en maskin, og som man ikke helt klarer å bestemme om er fryktelig sterk, eller bare er dårlig. Som oftest er den dårlig. Og den blir dårligere jo lenger øst man kommer, som også alt annet egentlig blir det. I Ukraina er det gått så langt at de har reklame for pulverkaffe på TV. Det finnes ikke kaffetrakter i noe hjem, og heller ikke annet utstyr til å lage kaffe, foruten en vannkoker. Dette er ikke land for kaffedrikkere, og skal man drikke det, blir det noe elendig skvip, som også livene kan være det, her i Europas fattige hjørne.

Hellas (og Tyrkia og landene mellom Svartehavet og det Kaspiske hav)
Jeg har hoppet over et interessant land, jeg har oppet over mange land, men de landene rundt Tyskland er som Tyskland, og de Øst-Europeiske landene er som Øst-Europa, men Hellas er noe helt spesielt. Der drikker de en type kaffe man rett og slett ikke får tak i i Norge, selv ikke på den hippeste, mest multinasjonale kaffebar, og ikke på innvandrerforretning, jeg har i hvert fall ikke sett det, og for å erte grekerne litt, vil jeg kalle det tyrkisk kaffe. Dette er kaffe malt så tynt, at den bare blir liggende i vannet. Vi har en sammenligning, passende egentilg, med den norske kokekaffen der gruten blir liggende igjen på bunn. Det gjør den her også, men tynn som støv. Kaffen lages i såkalte Ibruk, som er en bitteliten slags gryte, med et slags håndtak, så har man oppi kaffe og vann, koker opp, og når det er kokt, er det ferdig. Denne kaffen er helt super, sterk og fin, og den eneste jeg må ha sukker oppi. Dessverre klarer jeg ikke å knytte denne kaffen opp mot gresk kultur, den sier meg ingenting om grekerne, men den sier meg litt om tyrkerne, og enda mer om tyrkiske folkeslag i de tidlige Sovjet-republikkene rundt Kaukasus. Her finner vi land som Armenia, Aserbadsjan og Georgia, land som lager førsteklasses mat, som har en sterk og selvstendig kultur, og selvfølgelig derfor har sin egen kaffe. Og den er skikkelig.

Det er for øvrig interessant å tenke på, som den liten digresjon på slutten av en lang post, at Georgia, Armenia og disse landene her, ligger omtrent på samme breddegrad som Italia. Og på samme breddegrad finner vi så godt som alle land berømt for sitt kjøkken her i verden. Sjekk selv. Det skal godt gjøres at ikke din favofrittmat også ligger her omkring. Eller er du kanskje en av dem som setter mest pris på tysk og svensk mat, eller canadisk? Eller hva?