100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det ofte der borte. Russland er et enormt land, med mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule spor og forvrenge historien, til slik de vil ha den. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så fra mai krigs- og marineminister, før han fra juli overtok også som regjeringssjef. Dette er det Store norske leksikon som skriver. Der står det også at han var regjeringens ledende (eller sentrale) skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917 med seg selv som leder av en koalisjonsregjering og øverskommanderende for de militære styrkene, etter at den tidligere øverskommanderene, Kornilov, hadde marsjert med tropper mot Petrograd.

Det er altså mye å holde styr på, og man skal holde tungen bent i munnen når man prøver å uttale seg.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte. Det er et kaos av store og små ting som har skjedd, og mange som vil plukke ut akkurat de delene som passer til sin versjon av historien, og legge bort resten. Jeg tror ikke på denne moten å utøve historie på.

Skudd i Sarajevo gir tysk angrep i Belgia (!)

I disse dager er det 100 år siden første verdenskrig startet. Brevvekslingen mellom tsar Nikolai II av Russland, og keiser Wilhelm av Tyskland, ligger nå ute på nettet. Alle kan se spenningen som ligger der. Alle med litt forestillingsevne kan prøve seg på å tenke hvordan det må være for Nikolai II å få Wilhelms ultimatum. Russerne må avslutte mobiliseringen. Ellers blir det krig. Tsar Nikolai vet at krig kan det bli uansett, og møter russerne uforberedt, vil de kunne bli mer eller mindre slått ut nær sagt før de kommer seg til slagmarken. Den russiske tsaren velger å fortsette mobiliseringen, men bønnfaller den tyske keiseren om ikke å gå til krig på grunn av det. Tsar Nikolai forklarer hvordan Russland er nødt til å reagere for å forsvare grensene sine, men at soldatene hans ikke har til hensikt å krysse dem, om de ikke blir angrepet.

Vi vet alle hvordan det gikk. Jeg mener også det var et par brev som ikke kom frem, de siste brevene krysset hverandre og var på vei til hver sin keiser og tsar, i det Tyskland startet angrepet – på Belgia.

Ingen kunne vel se den komme. Belgia var ikke engang med i alliansepolitikken i Europa, verken i ententen eller alliansen, det lille landet ville ikke blande seg oppi noe, men holdt seg utenfor så godt det kunne. Ulykken for landet var at lå ved grensen til Frankrike, en grense Frankrike naturlig nok ikke fant grunn til å forsvare noe særlig. Hvem ventet vel noe angrep fra Belgia? Da var det bedre å konsentrere alle forsvarsstyrker opp mot grensen til langt farligere og mektigere Tyskland. De tyske militærstrategene utnyttet dette, og gikk gjennom Belgia på sin ferd mot Frankrike.

Det var dette som utløste krigen. Det er forklart så mange ganger, at folk kanskje ikke stusser så mye over det som de burde. Men det er jo en forbindelse her, som virker rar. Det er febrilsk brevveksling mellom den tyske keiseren og russiske tsaren, russerne mobiliserer, og Tyskland angriper Frankrike. Gjennom Belgia. Årsaken er alliansepolitikken. Russland var den gang alliert med England og Frankrike, mens Tyskland hadde sin viktigste allierte i imperiet som den gang het Østerrike-Ungarn. Ble det krig mot Russland, var Frankrike, og England, forpliktet til å stille opp på russisk side. Tyskland ville da befinne seg i en tofrontskrig. De vil angripe Russland mot øst, men bli angrepet fra Frankrike, støttet av England, i vest. Siden Frankrike er et mindre land vil de være lettere å erobre og nøytralisere enn enorme Russland. Dessuten var Russland tilbakestående i infrastruktur og effektivitet. Selv om de var i ferd med å mobilisere, ville det ta tid før de var klare. Frankrike kunne angripe straks. De måtte tas først.

Og alt sette skyldtes de skjebnesvangre skuddene en måned før, i Sarajevo. Den serbiske gymnaseleven, Gavrilo Princip, en skolegutt, mine damer og herrer, ennå ikke fylt 20 år, en vanlig fyr trukket inn i en terrororganisasjon, den svarte hånd, og der blitt litt for varm i hodet. Han skyter den østerriksk-ungarske tronfølgeren, Franz Ferdinand, og hans kone, i det de kjører gjennom Sarajevos gater. Sarajevo ligger i Bosnia, Bosnia var den gang en del av det østerriksk-ungarske imperiet. Serbia var selvstendig, de hadde kjempet seg ut av ottomansk overherredømme på 1800-tallet, støttet av Russland, sine slaviske brødre. Bosnia var en del av Serbias drømmer om et stor-Serbia, en drøm som blir nokså godt realisert med føderasjonen Jugoslavia, som oppstår etter første verdenskrig er slutt. I 1914, i det skuddene i Sarajavo faller, virker vel drømmen rimelig fjern. Områdene de ønsker seg ligger under den østerrikske-ungarske tronen, eller det ottomanske sultanatet. Mot svekkede tyrkere kan de kanskje krige, og vinne. Men Østerrike-Ungarn er ennå mektige, og de er støttet av et enda mektigere Tyskland.

Bosnia-Hercegovina hadde også vært en del av det ottomanske riket. Her hadde den ottomanske kulturen fått mye større innvirkning, enn i Serbia. Fremdeles er en stor andel av befolkningen i Bosnia-Hercegovina muslimer. Politikken til tyrkerne var enkel: de som konverterte til islam, fikk fordeler og rettigheter. Slik ble muslimene overklassen i landet, også når overklassen var bosniere.

Under Berlinkonferansen i 1878 – den som delte inn Europa, ikke den senere, som delte inn Afrika – ble provinsene Bosnia og Hercegovina lagt inn under Østerrike-Ungarns, selv om de fremdeles formelt tilhørte de svekkede ottomanerne. I 1908 annekterte Østerrike-Ungarn de to provinsene fullstendig. Det er seks år før skuddene i Sarajevo, Bosnias hovedstad. Serberne så ingen grunn til at brødrefolkene i Bosnia skulle tilhøre Østerrike, et tysk folk. I Bosnia bodde slavere, som i Serbia, som i Russland.

Det var derfor det var så betent når unggutten Gavrilo Princip fyrte løs mot den østerrikske prinsen, og drepte ham. Østerrike-Ungarn – der Østerrike var den dominerende makten, tysk det dominerende språket – hadde lenge kjempet mot økende nasjonalisme blant de mange folkeslagene i riket. De kunne ikke la en serber, en slaver, skyte noen av deres egne. Langt mindre at en guttunge skyter tronfølgeren.

Serbia skjønner godt hva slags katastrofe dette er, også for dem. De har ikke bedt om dette mordet. Det tjener ikke deres sak. Østerrike-Ungarn er altfor sterke. I direkte konfrontasjon er Serbia helt underlegne, enda så mye de hater det. De går derfor med på hvert eneste krav Østerrikerne kommer med. Serbia ønsker virkelig ikke krigen som nå kommer.

Men det er sluppet løs krefter ingen helt kan kontrollere. Russland støtter Serbia, og har gjort det gjennom hele 1800-tallet. De er også irriterte på Tyskland, de mener tyskerne behandlet dem dårlig under den omtalte Berlinkonferansen i 1878. De vil stå ved siden av sin venn, Serbia, om det skulle komme til krig. Mot Russland vil kanskje Østerrike-Ungarn ikke være sterkt nok. Da må Tyskland inn. De er ikke uvillige til å hjelpe sine tyske brødre i Østerrike. Så mobiliserer Tyskland, og som svar mobiliserer, og ingen febrilsk brevskriving kan hindre krigen som kommer.

Den kostet 10 millioner menneskeliv. Den representerer sivilisasjonens forfall. I årene hadde det vært slik optimisme, alle de teknologiske fremskrittene, befolkningsveksten, velstandsøkningen. I 1914 var det nesten 50 år siden to europeiske stormakter hadde vært i krig med hverandre. Man følte seg ferdig med krig. Det var en ny tid, mer optimistisk. Nå skulle kriser og konflikter løses med andre midler. Så kom den verste krigen i menneskehetens historie, inntil da. De teknologiske nyvinngene gjorde bare drapene mer effektive, at flere ble drept raskere. Første verdenskrig er en slags galskapens høydepunkt. I andre verdenskrig vet man i det minste hva man sloss for. Hva var poenget med den første? Hva var det man ville oppnå?

Hvem har skylden? I Versailles-freden fikk man Tyskland til å undertegne at det var de som hadde den, og det var de som hadde den alene. Så mye er en underskrift verd. Man kan ikke underskrive seg vekk fra virkeligheten, man kan ikke tvinge frem en enighet om en årsakssammenheng som ikke er der. Tyskland angrep Belgia, og startet med det krigen. Men det som førte frem til dette angrepet, var en politikk hele Europa var med på.

Man hadde innrettet verden på en måte som gjorde at skudd fra en skolegutt kunne lede Europa inn i storkrig. Enden på denne storkrigen leder direkte til den neste, andre verdenskrig ville aldri vært mulig uten den tyske ydmykelsen og det generelle sivilisasjonsforfallet i den første. Skuddene i Sarajevo definerte første halvdel i forrige århundre, ja, tiden som fulgte også. Den kalde krigen sprang rett ut av avslutningen på andre verdenskrig. Og avslutningen på den kalde krigen har gitt problemene mange av de tidligere Sovjetrepublikkene sliter med i dag.

Konsekvensene av første verdenskrig er voldsomme. Som om ikke redslene under selve krigen i seg selv ikke er nok. Krigen skulle vært unngått. Det kan være en interessant øvelse å tenke seg hvor situasjonen kunne vært reddet. Hvem som kunne gjort hva, for å unngå krigen. Spenningen var for sterkt bygget opp på Balkan, det er klart. Men det var ikke på Balkan første verdenskrig mest av alt foregikk. Langt i fra. Hvordan kunne England, Frankrike og Tyskland være i en stillingskrig fire år i vest, Tyskland og Russland fire år i øst?

Hvis man ikke godtar at hvert steg i opptrappingen var en del av en dominoeffekt, at det var uunngåelig, men at hvert steg var et resultat av menneskers valg, så skulle det være mulig. Det skulle aldri blitt noen krig etter skuddene i Sarajevo. Ingen tjente på det. Alle tapte på det.

Dette er også tankevekkende når det gjelder dagens situasjon, med kriser i en lang rekke land og områder. Faste lesere vet jeg er mest opptatt av krisen i Ukraina, som jeg kjenner best. Der har heller ingen fordel av situasjonen som har oppstått nå. Den er også et resultat av en galopperende forverring, der den ene hendelsen tar den andre, og det går mot katastrofen, om man ikke er i den allerede.

I morgen skal jeg skrive om krisen i Ukraina, i det som blir en slags fortsettelse til denne posten.