500 års jubileum for reformasjonen!

I dag er det 500 år siden den tidligere munken og daværende teologen, Martin Luther (1483-1546), postet sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det skulle siden stå som starten på en helt ny kirkebevegelse, den tredje største i kristendommen, den protestantiske. Den har hatt en enorm betydning disse 500 årene, også for oss i Norge, men i dag blir denne delen av historien vår litt tonet ned, og markeringen av 500-års jubileet blir forbigått litt i det stille.

I en veldig travel tid vil jeg likevel ta meg tid til å skrive en liten post, selv om jeg ikke har tid til å få forberede den skikkelig, og sjekke kildene og litteraturen. For meg er historien det som gjør oss til det vi er, og meg til det jeg er, og da spiller kristendommen og den protestantiske kirken en viktig rolle i århundrende frem til  idag. Den norske stat og det norske samfunnet ønsker å bygge en annen identitet, der linjene heller trekkes tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjon, hvor idealene skal være frihet, demokrati og rasjonalitet, og det religiøse skal tones ned. Religion er en rettighet, mer enn en overbevisning, så vi tar trosfrihet som en selvfølge, men har kanskje litt problemer med de som faktisk vil følge den religionen de tror på. Derfor blir grunnlovsjubileet i 1814 omfattende markert, det har alle ingredienser for hvordan Norge som stat vil at vi skal oppfatte oss selv, mens jubileet for reformasjonen vi har og i år, blir tonet helt ned.

For Martin Luther var religion dødsens alvor. Han var veldig aktiv som skribent, så vi har mange primærkilder for hvordan han tenkte og argumenterte. Han legger selv stor vekt på en reise han hadde sommeren 1505, der han på vei hjem er nær ved å bli truffet av lynet, og skriker ut at om han slipper unna dette i live, så skal han bli munk. Det blir han, i en Augustinsk orden, og som i så mange munkeordner gir han der avkall på de jordiske og sanselige gleder og nytelser, for å hengi seg til et liv i Gud. For Luther er ikke dette noen redning, han lever et liv i store kvaler, og finner ikke den roen i Kristus mange norske kirker og trossamfunn i dag legger frem som en letthet og selvfølge. Luther forlater munkeordenen, og blir katolsk prest. For uinnvidde, så betyr dette fortsatt seksuell avholdenhet, den slags jordiske gleder er ennå ikke i dag tillatt for katolske prester. Men det er en digresjon.

Dette er alt sammen på begynnelsen av 1500-tallet, naturlig nok, den tiden renessansen blomstret i Italia, og kunstnere som Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rafaello og utallige andre serverte verden noen av de aller største kunstskattene i historien. Alt dette kostet imidlertid penger, og pengekilden var enten rike – og kanskje litt tvilsomme – italienske familier (Medici i Firenze, Borgia, m. fl), og fra den katolske kirken. Den katolske kirken med paven i Roma kontrollerte hele den vestlige kristenenheten, mens østkirken lå ganske nede med patriarken i Konstaninopel nå under det de ser på som ottomansk okkupasjon, og ingen andre ortodokse kirker i nærheten av å være noen betydelig maktfaktor. Den katolske kirke var avsindig rik, om det går an å bruke et slikt uvitenskaplig uttrykk, men den søkte som så andre mange rike bare etter å bli enda rikere. De kristne betalte tiende, en tidel av inntekten til kirken, men det var mange andre måter å drive inn mer på, deriblant disse avlatsbrevene og syndforlatelse, der man betalte penger for at en selv eller ens venner og slektninger skulle få kortet ned pinen i skjærsilden, og komme til Himmelen.

Jeg liker alltid godt å poengtere at kirken de skulle bygge og som fikk det til å renne over for Luther, var St. Peters kirken i Roma. Det er ganske utvilsomt verdens mest berømte kirke, det er også verdens største, en av de vakreste og rikest dekorerte, og det er kirken til selveste Paven. Italias aller største kunstnere har dekorert den og levert kunstskatter til den, den overgår det meste, og er en turistattraksjon uten sidestykke når det kommer til kirker. Men det kostet penger å bygge den, og pengene måtte tas fra et sted. Derfor red kirkens utsendinger også rundt i det tyskspråklige området, og forsøkte i det som med rene ord må sies å være å skremme folk til å betale penger til dem.

Det var dette Martin Luther ikke kunne tåle. Og derfor er han en helt, i vår del av verden, der vi har tatt til oss hans versjon av kristendommen. Det passer også godt inn i det vi vil skal være norsk tradison og måte å tenke på. Han lytter ikke til autoritetene, den katolske kirke og Paven, men han tenker selv, og leser i Bibelen. Han ser til sin egen fornuft, heller enn til det som skal være den rette lære. Og han kan ikke med sin fornuft og leseevne finne noe som helst i Bibelen, som forsvarer dette med avlatsbrev. Han finner heller ikke noe om skjærsild. Alt dette er den katolske kirkes oppfinnelser, og Luther går vel også ganske langt i å mene at det er oppfinnelser gjort for å berike seg selv. Disse avlatsbrevene og skjærsilden har ingen annen hensikt, enn å skremme folk til å betale mer penger inn til kirken, slik at kirken blir rikere og mektigere, og de folkene som styrer kirken også blir rikere og mektigere.

I Bibelen er det ikke ett ord om at penger kan kjøpe frelse. De gangene det står om penger, står det snarere det motsatte, at penger er en forbannelse, og heller kan være en hindring for frelsen. Få får vel hodet sitt rundt det som står at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye, enn for en nyrik å komme til Himmelen. Nyrike, kristne nordmenn får vel hengi seg til den postmoderne lesningen av alt mulig, der enhver tolkning er lov, og man selv kan velge ut hvilke deler av en tekst eller en historie man vi hente frem og bruke. I min verden er det slik at kirken og kristendommen gjennom historien har sluttet å bry seg så mye med vanskelighetene og selvmotsigelsene i Bibelen, og heller går til de tekststedene som er lette og oppbyggelige. Kanskje er det til og med et fremskritt, for tidligere førte ulike tolkinger av troen til drap og kriger, det gjør det heldigvis ikke så ofte lenger. Man skal en stund tilbake i historien før kristne har kriget mot hverandre, og i troens navn. Den slags var det rikelig av i århundrene etter Martin Luther, men det har jeg ikke tid til å komme inn på i en post som i kjent stil blir litt for lang.

Anyway, det jeg ville frem til, er at Luther finner i Bibelen at Jesus sier han kan frelse gjennom troen. I Luthers verden, – eller kanskje, mer nøyaktig: i vår verden når vi tolker ham, så er dette døden for den katolske kirke, for hvis Jesus frelser gjennom tro alene, så mister den katolske kirke betydelige deler av sin funksjon. Det er i alle fall ingen grunn til at den kan kreve inn penger av folk, for å øke deres sjanser til rask frelse, og det er heller ingen grunn til at de skal kreve skrifte og syndforlatelse, alt dette er for Luther og de senere protestantene en personlig sak mellom den kristne og Gud, der Jesus Kristus gir frelsen for alle de som tror på ham. Jeg vet Luther sammenligner det med en ekteskapspakt, alt man trenger å gjøre for å bli gift er å si ja på spørsmålet om man vil ha den som står ved siden av til ekte, og slik er det også med Jesus. Man trenger bare å si ja, man trenger bare å tro, så kommer alt det andre av seg selv.

Det er – delvis – dette de 95 testene Luther henger opp på kirkedøren handler om. Det må dog sies at dette er i 1517, tidlig i reformasjonen og i Luthers utvikling, mange av tankene er langt fra ferdigtenkt, og mange av de 95 tesene er temmelig sikkert teologiske spissfindigheter, vanskelig å forstå noe av for annet enn spesialister. De rettet seg heller ikke til folket, noe Luther senere gjorde, men til kirken og dens lærde. Det ser man av noe så enkelt som at tesene var skrevet på latin, vanlige folk kunne ikke lese dem. Det er senere i livet Luther begynner å skrive omfattende på folkespråket, og på tysk. Ennå, i 1517, kan det veldig godt være (og det er til og med sannsynlig) at han helst ville prøve å endre den katolske kirke innenfra. Han var jo selv prest i den, han var en del av systemet.

Resten er altså historie. Luther satte i gang krefter han ikke var i nærheten av å kontrollere. Kortversjonen er at den katolske kirken og makten forsøker å tvinge Luther til taushet, og til å trekke tilbake sin vranglære, men Luther har i den minste den fordel at trusselen om Helvete og forbannelse ikke biter på ham, for han er jo overbevist om at ingen mennesker har krefter til å frelse eller forbanne, den evnen ligger hos Jesus, og Luther tror på ham. Den nylig oppfunnede boktrykkerkunsten gjør at Luthers tanker får rask spredning, og den katolske kirker finner at dette er en reell trussel, og at det ikke finnes noen enkel måte å slå den ned på. Raskt kommer det også avskygninger av Luthers alternative kristentro, alternativ til den katolske, og en rekke, nye teologiske spørsmål dukker opp, og blir dødsens viktige. Kriger blir utkjempet, grenser blir endret, den katolske kirke blir reformert, den protestantiske kirke oppstår, og vi ender opp med et Europa der nordvest er protestantisk, øst er ortodoks, og sørvest er katolsk. Så er det noen unntak og spesielle tilfeller, som kalvinistene og den anglosaksiske kirke, men de store skillene mellom nord (protestantisk) og sør (katolsk), og øst (ortodoks) og vest (katolsk/protestantisk) holder ganske greit.

Og det er rikelig med teorier og argumenter og diskusjoner om hva dette her har ført til, om det er noe med den protestantiske mentaliteten, som har ført til at nordeuropa er som det er, mens det katolske søreuropa er annerledes. Det var noe av dette posten også skulle handle om, om hvordan pietisme og arbeidsvilje liksom skal kjennetegne protestantene, og hva det gjør med identiteten vår at vi har en religion der tro alene gir frelse, slike spørsmål, men jeg hadde liten tid da jeg begynte på posten, og nå er den tiden ute.

Ivan den russiske

En italiener på Twitter skrev nettopp at det russiske tilnavnet for Ivan den grusomme betyr «torden» eller «tordenvær» (thunderstorm), men at det på engelsk «magically» blir Ivan the terrible. På russisk heter han Ivan Groznyj (Иван Грозный), samme navn, for øvrig, som hovedstaden i Tsjetsjenia.

Det er vel kjent for alle som vet hva han kalles på russisk at oversettelsen til engelsk og norsk ikke er korrekt. Det er også kjent at det ikke er så lett å oversette tilnavnet hans med et enkelt norsk eller ord, det russiske groznyj har mange betydninger. Det mest presise er kanskje «truende», eller på engelsk threatening, men heller ikke det gir en helt dekkende oversettelse. Italieneren som skrev på Twitter la inn avledningen fra «Groza», som betyr torden, og også det er en del av ideene og assosisasjonene som ligger i det russiske ordet. «Fryktinngytende» kunne være en oversettelse, men det ordet er kanskje for langt og klønete som fast tilnavn på en – fryktinngytende – tsar.

Den russiske tsaren det er snakk om er Ivan IV, han levde fra 1533 til 1584, og han var tsar fra 1547. Han var berømt og beryktet for et knallhardt oppgjør med den russiske adelen, bojarene, og han drepte sin egen sønn, Dmitrij, i det som siden er tolket til å være et anfall av sinnslidelse. Det kastet Russland ut i store problemer, mangel på arving resulterte i den kaotiske smutnoje vremja (urotiden), og det igjen åpnet for Romanov-dynastiet, som skulle bli værende på tronen til kommunistene overtok i 1917. Det er mye historie ut av et sinnssykt drap.

Stor russisk norsk ordbok fra kunnskapsforlaget oversetter Groznyj med 1. truende, 2. skrekkinnjagende, forferdelig, 3. (прост. dvs. просторечие ikke-litterært. folkelig) streng, hard, med altså den siste betydningen som litt uoffisiell. folkesnakk. Den truende, forferdelige og strenge Ivan den fjerde utvidet det russiske riket geografisk, sørover ned til Astrakhan, så langt det egentlige russiske riket kom, videre har det alltid vært stridigheter og uenigheter. Mot øst innlemmet han tatarene i kanatet Kazan, og begynte utvidelsen inn i Sibir, en utvidelse som skulle fortsette i århundre og ende i det som i dag er California. Han styrket tsarmakten mot storadelen, og han beseiret og erobret fiender og motstandere i grenseområdene sør og øst, der den tradisjonelle russiske ekspansjonen har gått. Mot vest har det alltid straks vært vanskeligere.

Jeg spurte min russiskspråklige kone, Olga, om en kommentar til den italienske tvitreren som mente «torden» og «tordenvær» var russisk oversettelse av groznyj, og hva hun mente ordet betydde. Hun begynte straks å trekke i øyenbrynene sine, ikke ulikt en god del av maleriene av den skremmende Ivan IV, og slik farlige folk av en viss støpning nok vitterlig ser ut. Jeg sa engelskmennene kalte ham Ivan the terrible, noe hun fnyste av, og jeg spurte henne hva hun trodde vi kalte ham på norsk. Hun prøvde seg frem til det norske ordet «truende», det som er den første oversettelsen i ordboken, men jeg sa at det er ikke det. Jeg ba henne prøve på ny, hva kaller vi her i Norge denne Ivan?

Ivan den russiske, svarte hun.

Det skulle dekke det meste.