17. mai-tale, 2019

Det var jeg som holdt 17. mai talen ved Ganddal skole i år. Her er manuskriptet.

*

Gratulerer med dagen.

Det er kjekt å se så mange folk. Ganddal er blitt en gigantiske plass, dobbelt så mange skoler her som da jeg vokste opp. Jeg husket at jeg gikk i toget jeg også, herifra, ned Åsedalen, og opp til Åseheimen, der vi stod og hørte taler, før vi snudde og gikk tilbake. Og nå kan vi si tidene forandrer seg. Nå er det dere som har gått, mens jeg står her og snakker. Det var en utvikling jeg ikke helt så for meg, den gang, for rundt 35 år siden. Eller så sent som i fjor.

Jeg må si det, at jeg er glad i 17. mai, og jeg er glad i Ganddal. Jeg er glad i å være en del av tradisjonen som startet i 1814, og jeg har lyst til at mange skal bli med i den, for jeg mener den er bra. Og jeg er også glad for å være en del av tradisjonen som startet da Ganddal ble en egen bydel i Sandnes, det er også en fin tradisjon å være med i, og en tradisjon der det er plass til flere.

Grunnloven er et fantastisk dokument, og den har nå hatt sånn fantastisk suksess, at vi tar den som en selvfølge. Og den har bare blitt bedre av at vi har rettet litt på den underveis, de traff ikke med alt med en gang, tilbake i 1814. Så hadde de også litt hastverk med å skrive den. Det var en svenskekonge på vei. Og dere kan tenke dere, bli frigjort fra Danmark for å bli overtatt av Sverige. Så de traff ikke helt med hvem som skulle ha stemmerett og hvem som skulle ha adgang til riket, for eksempel. Det har trengt litt justeringer underveis.

Jeg er jo historiker, så disse tingene betyr noe for meg. Men jeg har også stått på deres side, og vært unge, og hørt på disse talene, som ligner noe mistenkelig på det vi hører på skolen, og det på en dag som vi vet vi egentlig har fri.

Men jeg vil si en ting, i årene etter grunnloven ble skrevet og landet ble fritt, så skulle det bygges en nasjonal identitet. Nasjonsbygging, kalles det. Bygge en følelse av å høre til i Norge. Og ha et fellesskap i det. Og det var en tid da de store følelsene fikk fritt utløp. Du trengte ikke holde igjen når du skulle beskrive en solnedgang, for å si det sånn. Skulle du beskrive Lysefjorden, trengte du ikke nevne Høle, og Hommersåk. Det var alvor. Det gikk an å si rett ut: dette er vakkert. Og jeg blir jo grepet av det, jeg er litt av en nasjonalromantiker, jeg synes naturen vår er fin, og jeg synes maleriene, tekstene og sangene om den også er det. Jeg kan si hurra for 17. mai, og mene det.

Tidene forandrer seg imidlertid. Og nå synes jeg de er blitt vel ivrige etter å ødelegge naturen, heller enn å lage malerier av den. Eller bare sitte å se på den, eller være i den. Jeg tror ikke på et samfunn der naturen bare har en økonomisk verdi, og ikke en egenverdi. Men nå tenkte jeg også på forandringen i selve stemningen, hvordan du snakker og føler om tingene. Det er en tid, nå, hvor de store følelsene ofte blir tatt ned av selvironi og spøk.

Og det finnes en grense for hvor glad du kan bli i landet ditt, hvor mye du skal dyrke det, før det blir litt ubehagelig. Det veldige fellesskapet kan stenge folk ute. Og det kan også være sånn at det blir en tvangstrøye, at folk begynner å passe på hverandre. Det er ikke sånn vi skal gjøre det, det er sånn. Du gjør feil. En altfor sterk nasjonalfølelse kan bli litt truende. Du skal være litt forsiktig i våre dager. Selv det å nevne Høle og Hommersåk som kontrast til Lysefjorden skal du være litt forsiktig med. Du må liksom si at du kan være et godt menneske selv om du kommer fra Høle og Hommersåk, selv om sjansene er mye større for å være et godt menneske, om du kommer fra Ganddal.

Jeg tuller. Det har skjedd noe med 17. mai-talene også. Det går ikke an å holde så svulmende som de en gang var. Det må være litt uhøytidelig, litt greit nok. Det er der jeg føler Ganddal har noe å tilby. Den identiteten vi har. Den «nasjonsbyggingen» vi har hatt, uten at det har vært så helt bevisst. Det er noe jeg har tenkt på. Vi ligger der, i utkanten av Sandnes, i utkanten av Stavanger. Dårlige forutsetninger for å bli oppblåst, kan du si. Ingen sjanse til å bli arrogant. Vi er liksom ikke helt bondelandet, men ikke helt byen heller. Vi kan identifisere oss med begge, og ta det ned når det blir konflikter og krangling. Og sånn er det med mye når det gjelder Ganddal. Vi er liksom ganske passelige. Vi er liksom en hel bydel av greit nok, et folk av vanari.

Jeg tror på det, en tid det ikke ser ut til å være måte på hva som kan føre til polarisering, utrolig hva folk egentlig kan bli sinte på hverandre for. Da hadde det vært greit om det kunne kommet en fra Ganddal å si, er det egentlig så farlig da? Kan det ikke bare være?

Vi er et folk, her på Ganddal, som heller aldri kan bli helt grepet av den prestasjonsangsten som rir landet vårt nå. Hva er det egentlig vi fra Ganddal skal prestere? Vi har Stokkalandsvannet. Vi har Bogafjell. Det er vårt. Ser dere? Når nasjonalismen kommer fra Ganddal, blir den liksom aldri helt truende. Og hvis Bogafjell vil krangle, dette skal være vår bydel, så er det greit nok, det er ikke så farlig.

Verden og Norge kunne hatt mer av det der. Skulle vi ikke bare bli enige? Komme oss videre?

Det er ikke så mye her i verden som er verdt en krangel, egentlig. Hele Norge er jo litt tuftet på den ideen. Ingen land har vel lettere gitt fra seg Hjemtland og Herjedalen. Vi gav fra oss øyene i Atlanterhavet også, Færøyene, Island, Grønland, alle sammen. Like lett som Ganddal gav fra seg Bogafjell.

Men 17. mai er en dag av glede. Og det gjorde våre forfedre lurt i. Det er greit nok å snakke om grunnlov og demokrati og frihet og alt det der, Men så er det å spise pølse og is og å drikke brus, og arrangere leker, og ha det kjekt. Da tror jeg det er lurt å være fornøyd med helt ok, ikke trenge at alt skal være så perfekt hele tiden. Det legger bare press på folk. Dere vet, skal du lage en middag som er helt perfekt, sitter alle og er så nervøse for å gjøre noe feil, at du ikke får til å nyte maten. Men hvis du bare vil lage noe som er skikkelig godt, så spiser du i vei av hjertens lyst, og har det helt fint.

Og sånn er det jeg synes 17. mai skal være, og hele livet skal være. Ikke være så opptatt av at alt blir helt perfekt, men heller at det blir skikkelig kjekt. Cirka er så mye lettere å få til, enn helt rett. Til og med grunnloven var ikke helt perfekt til å begynne med. Kun menn over 26 år, med jord og/eller med utdannelse hadde stemmerett. Jøder ikke adgang til riket. Det måtte vi ordne. Så når noe er feil, og det er alvorlig, så må vi ta tak. Det er den lure måten å organisere et samfunn på, enten det er Norge, verden, eller lokalsamfunnet, familien eller idrettslaget. Er det noe som er feil, må vi ta tak i det, og ordne det.

Men når alt fungerer sånn helt greit nok, sånn cirka, så er det å ta det litt Ganddal. Dette får holde. Nå må vi videre med andre ting. Kose oss litt. Sånn får det være med denne talen også. Det får være greit dette. Jeg vil avslutte med et lite dikt.

Nå har dere gått i verdens beste tog
Det var ganske kjekt, men litt kjedelig og
Nå venter viktigere ting på alle vis
Nå som hele gjengen skal spise pølser og is
Og været er strålande uansett koss’ det e’
Og adle e glae og adle e med.
Så gå ut i dagen, og gjør det nå
Det er helt greit, å ha det ok.

God 17. mai, folkens! Si hurra, og men det!

17. Mai – 2018

Som barn var 17. Mai dagen da det gikk an å gå i fryseren og hente is, uten å spørre først. Deretter ble ikke det så gjevt, og 16. Mai ble en vel så viktig dag som den syttende, med all den festningen den åpnet for. Som student og i den forlengede studenttilværelsen jeg levde, var det frokosten som var hovedsaken, en frokost som gjerne kunne vare hele dagen. Nå, omsider, er det som barnefar dagen er viktig, og det er gjennom at lille Irina har det kjekt, at jeg også har det.

Jeg hadde varmet henne opp med å snakke om 17. Mai, og Norges bursdag, og at denne dagen kom det til å skje mye kjekt, og hun kom til å få is og pølse så mye hun ville. Men for en treåring er det ikke så mye plass for fremtidige gleder i hodet. Det må skje nå, ellers er det ikke så viktig.

I alle fall våknet jeg flere timer før Irina, akkurat sånn som vanlig. Og som i fjor, kom vi oss veldig sent ut av huset og opp til aktivitetene. Tidligere år har vi vært så sene at alle aktivitetene har vært slutt, men da har også Irina vært for liten til å ha glede av dem. Rester av student-syttendemaiene henger i, med det at jeg kjøper inn pålegg og godt brød for en overdådig frokost. Men boblene og vinen er det slutt på, nå er det juice og te og melk. Etter frokost får Irina sin is, hun kan liksom ikke helt tro på at hun kan ta når hun vil, og vi har jo også en kone og mor fra Kiev, som ikke er vokst opp med denne tradisjonen at 17. Mai er isdagen.

Vi kom oss i alle fall ut i fine klær sånn i elleve-tiden. Hvert vårt flagg. Skolen er flyttet fra den jeg gikk på, til en like ved, men der var det alt sammen arrangert omtrent sånn på min tid. Alt frivillig og på dugnad, alt veldig enkelt og greit. Potetløp, 60-meter, fotballsparking, fisking, ballkast og trehjulssykling. Irina fikk prøve alt, og syntes det var stor stas. Bare det at det var så mange folk der, var kjekt for henne.

Kan dere gjette hvilken aktivitet som var aller mest populær? For Irina?

Fisking er et godt tips. Der stod hun og hoppet og hylte av glede, i køen, hun kunne knapt tro at hun skulle få lov til dette her. Jeg hjalp henne med stangen over veggen, og så fisket hun opp et sett med dinosaurklistermerker og en bok å lime dem inn i. Stor stas. Men langt fra det største. Trehjulssykling var også kjekt, dit gikk hun først, og flere ganger, og hun måtte hver gang bes om å forlate sykkelen og gi den til andre, når det ble kø. At hun etterpå fikk premie var reneste bitingen, hun glemte det egentlig, og måtte tilbys.

Men dette var ingenting mot det som var aller, aller kjekkest. 60-meteren. Irina stilte seg ved siden av meg, lærte seg konseptet med å vente, og så klar, ferdig, gå! Og så løpe, og så for hun av gårde sånn cirka over plassen, med meg like bak og ved siden, og med oppmuntrende tilrop fra alle kanter. Første gang løp hun inn på 19,75, ikke verst for en 3-åring. Men hun presset det ned godt to sekunder, til 17,85, som var den beste tiden jeg hørte for henne, kanskje var det noe bedre også, for jeg oppfattet ikke tiden alltid.

For Irina spilte det ingen rolle. Hun sa på russisk at hun vant, og jeg tapte, og hun jublet over det. Til å begynne med var det premie, et slags bånd med billig sukkertøy. Det kunne hun ha rundt halsen, og rundt håndleddene. Og spise av. Det var også veldig artig, men det var helt klart løpingen som var hovedsaken. Da hun skjønte hun kunne gjøre dette så mye hun ville, var hun ikke til å stoppe. For vår del trengte hun ikke hatt premie hver gang, men det fikk vi, stort sett, så lenge lageret holdt. Etterpå var det en annen type snop. For Irina er det greit med snop, men om hun kunne velge mellom snopet og løpingen, så ville det blitt løpingen, helt klart.

Det er det kjekkeste hun gjør, sammen med alt det andre kjekke hun gjør. Løpe, svømme, skøyter, all sport og aktivitet, hun er ustoppelig, og langt, langt forut for sin alder. Det er også en livsglede og livsutfoldelse over det, som gir mening til sport. Irina løper ikke for å oppnå noe eller vise frem en prestasjon, hun bare løper fordi det er så ufattelig gøy, og hun har så mange krefter til å gjøre det. Man må nesten ut i dyrenes verden for å finne bildene som forklarer det, kyr og hester på beite, hunder som slippes fri – man kan løpe! Verden er åpen!

Ved en anledning falt hun. Det er ikke noe særlig, i full fart, i lett, pent sommertøy, på grusen. Hun snublet i beina sine, og føk fremover, først litt i lufta, så litt på grusen. Det er kjempevondt. Jeg vet Irina er en stayer, hun gir seg ikke for smerte og ubehag, når noe er gøy, men dette var jo ikke så bra. Hun stønnet og ynket seg, kom seg opp på beina. Jeg lurte på om hun ville ha isen, vi hadde kjøpt, og som jeg holdt og løp med. Jeg lurte på, hva nå? Hun tok av armbåndene med snop, de hadde nok gjort vondt når hun landet på dem også, og de presset mot håndleddene. Det var litt mer ynk og stønn, litt mer børsting av støv, sand og grus, hun hadde blåmerke med sår i, på begge armene under albuene, der den hardeste støyten hadde vært. Der hadde hun møtt grusen rette med huden. Så løp hun videre, inn i mål.

Det var slutt på premiene nå, så det ble ikke noe snop for den veldige prestasjonen. Komme seg i mål med et slikt fall – hvem ville vel ikke brutt? Uansett alder? – Ja khotsju en gong te, sa Irina, på russisk og rogalandsk. Jeg vil en gang til.

Og så var hun ikke til å stoppe. Vi løp praktisk talt rundt og rundt. Først til mål, og så tilbake til start. De gangene hun fikk noe snop, rakk hun ikke å spise det opp, før hun var i gang med nytt løp. Da var det selvfølgelig vanskeligere å puste, og det kunne ikke gå så fort. Men det fikk være, og fort gikk det uansett. Min oppgave ble etter hvert å finne på pauseaktiviteter, sånn at Irina rakk å svelge ned snopet, før vi satte av gårde 60 meter på ny. Blant pauseaktivtetene var potetløp, der Irina også løp av gårde med liv og lyst, sammen med barn i alle aldere, og i full fart og helt fryktløs for all skubbing og kapping, der de litt eldre barna konkurrerte med hverandre og ville komme aller først.

Så var det slutt, og alt ble pakket ned. Resten av dagen snakket Irina om at hun ville «spinga», og tidtakerne der oppe mente bestemt vi måtte finne en friidrettsklubben til henne, for ingen sprang fortere på den størrelsen, i alle fall. Irina er naturtalent. Trener ikke, lærer ingen teknikk, løper bare. Kan det.

*

Og så var det jo sånn en deilig dag. Vi har hatt det veldig travelt den siste tiden. Det var eksamen mandag, og så fullt kjør med vanlig jobb og ekstraarbeid tirsdagen og onsdagen, nå var det endelig tid til å være med hverandre. Det var en kald 17. Mai, lave temperaturer og vind, men det var sol, og ikke regn, og da skal vi være forsiktige med å be om så mye mer, der vi bor.

Irina og jeg klarte sammen å overtale mama Olia å bli med oss ned til sentrum, for å se på 17. Mai feiringen der. Det krevde litt overtalelse, og første forsøk ble ikke noe vellykket. Vi kom oss ned og fikk parkert, da Olia oppdaget noe feil med klærne, og da nektet hun å forlate bilen. Sånn ville hun ikke vise seg. Det er kvinneverden, man skal ha respekt for den. Instinktet mitt er veldig, veldig sterkt at dette ikke er så farlig, klær er klær, litt feil er gøy, kom igjen, bli med, ikke tenk på det. Overtalelseskreftene mine fikk Olia ut av bilen, men da vi kom i mot folk, snudde hun, og gikk tilbake.

Det var bare å kjøre hjem å ordne. Her er mye å lære for unge menn, en del av det damene sier, er viktig for dem. Vi må høre på dem, selv om vi ikke skjønner det. Når klærne er i orden, føler Olia seg mye bedre, og det var viktig, så mange vi fikk å snakke med. Det viste seg nemlig at sentrum var gjort russisk på nasjonaldagen vår, i alle fall rundt oss.

De første vi møtte var fra Rogaland-Novgorod, sånn at jeg endelig, endelig fikk presentert dem for min vakre kone. Olia har jo ellers holdt seg hjemme under arrangementene. Rogaland-Novgorod har besøk fra Novgorod, og Olia gikk selvfølgelig straks i snakk med Ilja, representanten.

Deretter hørte jeg russisk i klatreapparatet de har satt opp for barn, der nede. Jeg spurte, på russisk, hvor hun var fra og alt sånt, hun var fra Ulan Ude, et sted jeg tok på strak arm, berømt som det er for sitt gigantiske Lenin-hode. Denne byen ligger øst for Bajkal-sjøen, øst for Sibir, det var det stedet jeg ikke fikk besøkt under min reise med den transsibirske jernbanen i 2008, så jeg visste godt hva dette er. Damen ble mildt sagt overrasket over at det var en nordmann som snakket uanstrengt russisk, og hadde detaljinformasjon om Ulan Ude. Hun hadde nok kanskje et enda mer overraskende liv, gift med en kineser, bosatt i Norge, og med norsk som felles språk. Hun snakker ikke kinesisk, han ikke russisk. Barnet deres snakker kinesisk, russisk og norsk. Sånn er det.

Jeg hentet Olia, og introduserte også henne. Siden kom det til en dame fra Litauen, som også snakket russisk, men som snakket litauisk med sitt barn. De tre fikk lang og vennlig kontakt, slik det alltid er. Det irriterer meg litt at storpolitikken setter standarden, og man på død og liv skal ha Russland og de baltiske statene og Ukraina til å være fiender med hverandre. Her var de fra Kiev, Ulan Ude og Litauen, men del av den russiske verden, felles språk, kultur og referanser, hvorfor i all verden skal vi forsøke å splitte det?

Jeg skjønner ikke det, og er oppgitt over vestens politikk. Men her hos oss får man andre bilder og assosiasjoner i hodet av Russland og russisk, det blir altfor politisk, og man skal liksom «beskytte» de Øst-Europeiske landene mot Russland, i stedet for å forsøke å skape vennskap og samhold, slik vanlige folk har så veldig, veldig lett for å gjøre.

Det er ikke sunt for meg å tenke på dette. Jeg tenker heller ikke mye på det. Det er en utrolig rik kultur, den russiske, det er et gigantisk land, ufattelig så mye som er der, og jeg blir begeistret og fascinert over en kultur som kan presentere meg for folk fra Murmansk og Ulan Ude, som jeg nå har blitt i løpet av under en ukes tid. Jeg føler meg som en del av denne kulturen, velkommen og inkludert, og jeg vil gjerne at de skal føle denne hjerteligheten og vennligheten andre veien også. Jeg forsøker å gjøre mitt.

Etterpå tar vi en titt på folketoget, tilfeldig titt. Olia har blitt stående med flagget til hun fra Ulan Ude, og hun blir helt fortvilet. Hun løper for å levere det tilbake, en ganske håpløs oppgave, fem-ti minutter etter at vi har skilt lag. Men det er en annen kultur, at flagget koster 20-30 kroner spiller ingen rolle, det er ikke vårt, og skal leveres tilbake. Vi nordmenn er også ærlige, veldig ærlige, vi leverer tilbake det som ikke er vårt, og vi forsøker å få tingene til sine rette eier. Men vi blir ikke fortvilet når vi blir stående med ting som ikke er vårt, og hvor det åpenbart beror på en misforståelse. Det hadde vært veldig fint om vi kunne levert dette flagget tilbake, men det er ikke godt å se hvordan.

På kvelden var det middag, god middag, og endelig litt vin. Men det er ikke noe stort poeng med vin, lenger. Hvis jeg får tid for meg selv, kommer jeg til å lære meg språk og gloser, lese litteratur på tysk eller italiensk, jeg kan ikke ha noe beruset hode. Et lite glass og to, gjør godt, sammen med laksen vi har kjøpt. På kvelden blir det også tid til å luke aldri så lite grann. Huset og gårdsplassen har stått ganske på vent, nå i eksamenstiden. Og nå venter tømming av matsøppel. Da gjelder å fylle dunken med ugress. Lille Irina kommer ut på sokkene, for å hjelpe til.

Sånn er dagene våre. Sånn var vår 17. Mai. Hurra!

Første 17.mai-feiring med Irina

Vår lille Irina har to hjemland. I det ene, Ukraina, får vi nå vite president Porosjenko stenger de gigantiske nettstedene vKontakte, mail.ru og Yandeks. Det er russiske internettgiganter tilsvarende Facebook, gmail og google. I Ukraina er det fem ganger så mange som bruker vKontakte, enn som bruker Facebook. Mine første mail til min kjære kone gikk til hennes adresse på mail.ru. Yandeks er standarden nettsøk foretas fra når vi er i Ukraina. Handlingen kan sammenlignes med å stenge Facebook, gmail og google. Ordren fra Porosjenko er at ukrainske nettoperatører skal blokkere disse sidene. Det er et uhørt inngrep i folks privatliv, selvfølgelig, og det er et eklatant brudd på ytringsfriheten som liksom skal gjelde i landet, og det gjør at de tilsvarende amerikanske gigantene kan tjene enda mer penger. Det er kanskje derfor vi hører så lite om dette her i vest?

I det andre hjemlandet til vår lille Irina, var det i dag nasjonaldag, fjernt fra all politikk. Vi skal minnes frigjøringen, uavhengigheten og grunnloven, men det er ikke så mye snakk om det som det en gang var. Eller kanskje var det bare Irina og jeg som ikke var på de riktige stedene. Tidligere på 17.mai har dagen vår stort sett gått med til en ekstravagant stor og lang frokost. I fjor prøvde vi oss utenfor døren, men det var etter alt var stengt og pakket ned, og turen vår ble ikke stort annerledes enn den vi gjorde hver dag tiden jeg var i fedrepermisjon. I år var målet å komme oss ut, og være med, og det klarte vi.

Frokosten var stor og god, men ikke så overdådig som vi har pleid å ha den. Det skyldes også at jeg ikke fikk Irina med meg i butikken om kvelden 16. mai, hun ville heller hjem etter å ha vært i lekeparken, ingenting vi kunne kjøpe i butikken lokket henne med. Så det ble det overdådige pålegget vi har til vanlig. Jeg laget ferske rundstykker, blandet grovt og finmalt rugmel uavhengig enhver oppskrift, og fylte på med hvetemel til deigen gikk an å behandle. På rundstykkene var det brunost og kvitseidsmør, hvitost og skinke, fransk ost og paprika. Litt å velge mellom hadde vi jo, selv om vi ikke fikk kjøpt inn spekematen jeg føler hører med.

Deretter var det å få på seg finklærne, finne frem flagget, og komme seg ut. Både Irina og jeg hadde på de samme klærne vi hadde i Daniels konfirmasjon, jeg hadde bare et annet slips til dressen. Irina hadde nettop lært ordet flagg, og fikk virkelig bruk for det den korte veien bort til den ennå nybygde barneskolen vår. På veien var det fullt av andre folk i fine klær og flagg. Det var til og med en katt, så det ble nesten rent for mye for Irinas unge barnesinn – så mange inntrykk på en gang! For første gang fikk hun ordentlig se andre barn gå bort til katten, klappe på den og kose med den, og dermed fikk også Irina en ny strategi å prøve ut.

Borte på skolen traff jeg på en nabo fra Austrialia. De har barn på akkurat samme alder som Irina, så de to fikk lekt litt. Jeg fikk også støtt på problemet med å hilse 17. mai på engelsk, den norske i min barndom var bare «Hurra for 17. mai», mens nå har man visst helt begynt å si «gratulerer med dagen». Det uttrykket hører for meg hjemme til bursdager, men i tradisjoner som skal binde oss sammen, gjelder det jo å si det samme som alle andre. På engelsk fikk jeg ingen til å stemme, og den easy going australieren smilte også at uttrykket han foreslo, var litt awkward.

I mens lot Irina 17.mai-aktivitetene være som de ville. Hun var opptatt av klatrestativet, og å løpe rundt i ballbingen. Gjerne ønsket hun å få andre barn med i å løpe, og kanskje til og med være bjørn! men hun hadde vanskelig å få andre med seg på denne lure ideen. Selv faren var litt gjenstridig, denne dagen, det var litt vel mange folk til stede for å løpe rundt og være skummel bjørn, dessuten var jeg i dress. I klatrestativet viste Irina finn fremgang, og fremragende tøffhet. To ganger ramlet hun rett og slett ned. Bang på ryggen, i singelen under. Uhellet skjedde hver gang med det at hun skulle forsøke å klatre opp en enkel snor, et tau fra bakken på skrå opp til selve stativet. Det hadde nok vært mulig, men tauet var veldig tynt, og hun fikk snurr da hun skulle svinge seg opp på det, og ramlet ned på andre siden.

– She’s a tough one, sa australieren. – She just shakes it off.

Lekene

Da det australsk-norske paret med barnet i barnevogn gikk hjem, gikk Irina og jeg videre til lekene. Irina har aldri vært med på noe slikt før, og var nysgjerrig avventende på hva alt var. For første gang hadde faren heller ingen finansielle problemer. Det var nok av tikroninger og tjuekroninger i lommen, og mye mer der de kommer fra, så det er ikke noe å tenke på. Hun kan få spise så mye is og pølse hun ville, og være med på alle aktiviteter som passet for henne. Men vi greier ikke fri oss fra tanken at vi med et slikt forbruk nærmer oss det babusjka får i pensjon i Kiev, om mama Olia var med, ville pengekranen blitt stoppet. Det er sløsing.

Først var det fisking. Irina var veldig spent, og hadde veldig lyst, men fikk det nok ikke helt til, og skjønte nok heller ikke helt hva det var. Resultatet var en hund å sette på sykkelen, som ringeklokke. Så var det å kjøpe is, fruktis. Det kjøper vi så godt som aldri i Norge. Isen er bedre og billigere i Ukraina, og mama Olia er også veldig skeptisk til alt som er kaldt, barn skal ikke spise og drikke kaldt i hennes tradisjon. Og vårt barn er begge deler. Etter å ha spist isen, var det å prøve trehjulssykkel for barn. Det var ganske vanlige sykler, folk flest har vel kjøpt en slik selv, så det var kanskje derfor det for akkurat denne aktiviteten sjelden var kø. For Irina var det en debut, prøve å sykle selv. Etterpå var det et sukkertøy i premie.

Og mens hun spiste den, fikk hun også en pølse. Så spurte hun selv om is, og fikk det også. Det var ikke måte på. Og mens hun spiste den, begynte barna rundt henne å blåse såpebobler de hadde fisket i fiskedammen. Det ble rent for mye for Irina, enda en gang, is og sukkertøy og pølse og såpebobler, mange folk, og flagg, og såpebobler, og is, hun hoppet rundt og kom med gledeshylene sine, forsøkte å fange såpeboblene, samtidig som hun ikke måtte glemme å spise isen, noe hun likevel glemte. Den måtte jeg spise opp, siden den smeltet og satte flekker på den fine kjolen.

Hjem til pølser

Klokken cirka ett var det slutt. Lille Irina var den siste som kom i mål med potet i skjei, og hun fikk det absolutt siste sukkertøyet. På sine egne føtter gikk hun hjem, som vanlig, og da vi kom til huset sa hun po-russkij, siden språket nå skal skifte fra norsk til russisk. Det har vi nå helt innarbeidet, hjemme er det russisk, ute er det norsk. Mama Olia var i gang med studier og strikking, karakteristisk begge deler på en gang, og med et håndkle i håret som tørket. Vi laget oss til en bunsj pølser, Irina og jeg, og spiste dem på den nylagde terrassen vår. Der fikk jeg også kaffekoppen jeg lot være å kjøpe oppe på skolen. Og Irina fikk sørget for å søle skikkelig på kjolen, så vi ikke skulle ævre så redd for den lenger.

Og så til Sandnes

Det var såpass vellykket ute, at vi ville prøve oss igjen. Vi satte oss i bilen, og reiste til Sandnes. Uten å vite noe om hva som skulle foregå der, og når.

Der, i Sandnes, var det ikke så sjarmerende. Der ble det litt vel mye business. Pengene for pølsene og isen vi kjøpte på skolen, gikk til det lokale idrettslaget eller noe sånt. Her, i Sandnes, går det til Narvesen eller McDonalds, store kjeder. Jeg liker ikke det så godt, at store konsern suger til seg pengene spandable foreldre vil bruke på sine barn på nasjonaldagen. Her, i Sandnes, hadde også våre nye landsmenn fra Asia og Nord-Afrika funnet ut det var penger å tjene. Det var satt opp boder overalt, og det ble solgt altslags krimskrams. Særlig heliumsballonger. Overskuddet på nasjonaldagen skulle gå til lokalsamfunnet, synes jeg. Det er ikke en dag for å tjene reelle penger, til egen lomme.

Men hvem er vel jeg? Folk får gjøre som de vil. Jeg kjøper ikke is og pølse på Narvesen, så da blir Irina uten det. Det ser ikke ut til å plage henne. Hun løper bort til klatreapparatet som nå står nede på Ruten, og hun klatrer i det sammen med alle de andre barna. Og nå er det virkelig mange barn der, så mange at det blir trangt. De aller, aller fleste er eldre. Men jeg kan glad se Irina kjenner sin plass, og ikke viker unna, enda det er vanskelig å klatre, for hun som er så liten, og det er mange som klatrer forbi henne og rundt henne, og kanskje forstyrrer. Tidligere kom hun ikke opp i dette stativet uten hjelp. Det gjør hun nå.

Der på Ruten har de også satt opp blomsterkasser med hjul på siden, og ratt, så det blir litt bilaktig. Irina liker å stikke bort og svinge litt på rattet, gjør det også nå. Ei lita afrikansk jente, i fargerike afrikanske klær, kommer og skyver Irina vekk, tar rattet fra henne. Irina ser på en liten stund, før hun går og tar rattet tilbake. Det er bittelitt knuffing, ingen vil gi seg, og Irina vil i hvert fall ikke gi seg, og det ender med at de svinger på rattet sammen. Særlig den afrikanske jenta ler høyt, så de kritthvite tennene synes.

Folketoget begynner klokken 1545, får vi vite. Det er ikke derfor vi er kommet. Vi stikker ned på havna, der det ikke er noen ting, og så går vi opp i langgata, der det virkelig er satt opp mange boder, organisert av asiater og folk fra Nord-Afrika. Mange ser ut til å være fra Midt-Østen også. De selger alle slags ting, men ikke is, som vi vil ha. Isen kjøper vi på Arne Johanessen, det gamle bakeriet, forhåpentligvis er ikke det så hyperkommersielt som så mye annet i samfunnet vårt er blitt. Vi kjøper kuleis, noe verken Irina eller jeg liker særlig godt, så det kommer vi ikke til å kjøpe mer på en stund.

Så kommer regnet. Irina er norsk og tøff, det bryr henne ikke det minste. Hun vil nå hjem. Og hun vil ikke stå under tak og vente, til bygeregnet gir seg. Hun tusler av gårde, langs langgaten i Sandnes, med fullt av folk på begge sider, under tak og persienner, hun der, i regnet, i den fine sommerkjolen og en tynn jakke utenpå. Da vi kommer til en fontene, må vi se litt på den. Regnet forstyrrer oss ikke det minste, ikke det minste. Lille Irina bryr seg om mulig mindre enn jeg.

Og så hjem

Til slutt er vi ved bilen, og kan kjøre hjem. Der er det litt lek med flaggene. Det går ut på at Irina holder det lille, teller til tre, og så svinger jeg det store over henne. Det slo veldig an. Lenge, lenge holdt vi på med dette, og Irina ville gjøre det på ny og på ny, gjennom hele dagen.

Til middag var det helt førsteklasses, marinert biffkjøtt. Dessverre var det ikke like spennende og friskt det vi hadde ved siden av, noen gamle poteter, og litt for få av dem, slik at jeg måtte steke opp noen gamle gulrøtter og purreløk også. Men jeg liker det når det ikke er så nøye, noe av kjøttet ble spist til sjalottløk og asparges, det var veldig godt, og mama Olia hadde av de få potetene som var, laget potetmos. Så lenge det var noe igjen av den, var det stor velstand. Og det store kjøttstykket på 360 gram var jo eventyrlig godt helt inn til mål.

Dagen ble avsluttet med italiensk cupfinale. Juventus mot Lazio. Den kampen vant Juventus 2 – 0. I andre omgang, hadde kona og barnet lagt seg, og sovnet. Etter kampen gjorde jeg det også.

Oppskrift 17. Mai-frokost

image

For oss ble det slik at da frokosten var ferdig var programmet for dagen slutt. Vi rakk ikke å se noen ting. Togene var gått, lekene holdt, premiene delt ut. Klokken var 1415, og lille Irina og jeg gikk ut for en vanlig tur med henne i vognen, pyntet med flagg, slik at hun kunne få sovet som hun pleier. Så god var frokosten vår.

Innledning

17. mai frokosten skal være frokosten som overgår. For meg begynte det som en tradisjon i studenttiden i Bergen, der den noen ganger fulgte naturlig etter en lang natts fest, andre ganger selv var innledningen til en fest som sluttet godt inn i 18. mai. De frokostene jeg likte best var herlig runde i kantene, begynte sånn cirka når du kom deg ut av leiligheten og klarte å komme, og sluttet når du ville hjem igjen. Folk kom og gikk, noen var ute og så på tog, og kom tilbake, andre holdt seg til maten og vinen gjennom hele dagen, og utover kvelden og natten.

Privat i en småbarnsfamilie lar det seg ikke enkelt gjøre med en slik ekstravagansa. Aktuelle gjester er selv småbarnsfamilier med forpliktelser i tog og arrangement, og det er heller ikke noe for barn å spise mat og se folk drikke vin i timevis. Frokosten skal være for alle. Vi har stående invitasjoner 17. mai, og så rikelig med mat at det vil være nok samme hvor mange som kommer. Slik er det jeg liker det.

Oppskrift (for denne gangen)

Ferskt brød og ferske rundstykker

Jeg bakte begge deler. Det er veldig godt når det er varmt, og når det er valgmuligheter. Selve oppskriften synes ikke jeg det er så farlig med. Jeg er ingen langtidserfaren brødbaker, jeg bakte mine første i perimosjonstiden min nå i år og høsten i fjor, jeg har ikke lest bøker og sett matprogrammer på TV. Tommelfingerregelen er sånn cirka en pakke gjær per halvliter lunkent vann, og til det skal det være omtrent et kilo mel. Så kan man blande mel litt som man vil, produsentene selger nå også ferdigblandinger for de som for noen kroner ekstra vil ha det superenkelt, men det er ikke noe tryllemel eller tryllemiddel i disse blandingene heller. Grovt, fint, sammalt, hvete, bygg, rug, havre, spelt, det er begrenset med muligheter og kombinasjoner. Man kan prøve seg med litt uvanlige ingredienser, forskjellig korn og frø, kanskje noe olje og krydder, hva vet vel jeg, hovedsmaken ligger i de nevnte, klassiske melsorter, og gjør man det riktig og brødet er ferskt, blir det godt uansett. Jeg liker romslig, omtrentlig og cirka, veldig godt og mye av det. To brød og to brett rundstykker servert til vår lille familie på tre.

Egg

Egg er utrolig godt. Jeg kan si det så enkelt, for det er så enkelt. Om det er kokt, hardkokt eller bløtkokt, om det er stekt, eller om det er ingrediens i omelett eller eggerøre. Det er enormt godt. Dag Solstad har en gripende historie om en som mister egg i gulvet under krigen i en av bøkens hans derfra, kona har omtrent den samme historien egenopplevd da hun mistet egg i bakken under den vanskelige perioden på 90-tallet i Ukraina. Moren gråt, sier hun, en rystende opplevelse. I overflods-Norge får vi ikke den kontrasten mellom å ha ingenting og å ha egg, men egg i en eller annen og helst flere former må vi ha. Jeg laget fem stykker til oss tre, noen bløte, noen harde.

Spekemat

Til god bakst hører god spekemat. Jeg prøvde et år å kjøpe et fenalår på vårparten, men det virket ikke for meg. Fenalår hører julen og vinteren til. Om våren er det lettere og oppskåret spekmat som passer, i hvert fall for meg, sognemorr og spekepølse, alle og enhver kan navnene og smakene vel så godt som jeg. Mitt tips er å la det være rikelig, og variert. Jeg laget en liten dressing av rømme og majones å ha til.

Skinke og annet kjøttpålegg

Spekematen er ganske kraftig, så noen vil kanskje roe ned med litt kokt skinke og annet kjøttpålegg på noen av skivene og rundstykkene. Spekematen kombineres best med rømme og eventuelt dressing, mens det kokte og lyse kjøttpålegg gjør seg godt med majones, og gjerne litt tomat og agurk.

Frukt og grønt

Frukt og grønt ser fint ut på bordet, og frisker opp det meste. Vi hadde tomater i forskjellige varianter, paprika i forskjellige farger, og agurk. Ellers var det litt frukt, og en del på boks, mais og ananas. Det siste er forbedringspotensial. Ferskt er en klasse for seg. Og som alltid gjelder at det skal være variert utvalg, og mye av det.

Ost

For anledningen (og fordi det var nedsatt pris på grunn av at det var i ferd med å gå ut på dato) kjøpte vi det som het ekstra god og ekte geitost, i blå og runde pakninger. Vi hadde også ulike typer hvitost, og utenlandske, myke som man ikke skjærer med ostehøvel.

Smør

Jeg kommer fra en familie der vi i oppveksten hadde soyamargarin og lettmargarin, det som strengt tatt ikke er smør. Ekte smør smaker bedre, og hører hjemme i ekstravagante frokoster som dette. Vi var litt ekstra råflotte, og hadde – tilfeldigvis – både det som heter vanlig meierismør og det som heter Kvitseidsmør. Det siste er litt dyrere, men om det er det, eller noe spesielt de gjør, som får det smøret til å virke bedre, det vet jeg ikke.

Annet pålegg

Mye av det jeg har satt opp trenger litt ekstra for å fungere. Hardkokte egg blir godt med kaviar, skinke må ha majones, spekemat rømme, alt må være på plass. Selv om jeg ikke spiser det overdådige måltider som dette, setter jeg også frem syltetøy. Leverpostei hører også med. Selv om ikke alt blir spist, eller rørt, gjør følelsen av overflod litt ekstra til nytelsen av måltidet.

Salat

Vi hadde mye godt, men det var salaten som kuppet showet. Nøkkelen til en god sommersalat er skinkebiter og hvitost, og så gjør det seg med mais. Jeg har gjennom det meste av livet hatt en uvane i å kjøre på med for mange ingredienser, bare slengt oppi alt jeg måtte ha. Nå som jeg er over 40 har jeg lært meg at det også kan lønne seg å holde litt igjen, ikke spise det bare fordi at man har det. Grønn salat, tomat og agurk, skinkebiter og ostebiter, mais, det var alt. Paprika og ananas la jeg ikke oppi. Resultatet ble superb, særlig blandet med dressingen vi hadde, og varme rundstykker der det kraftige Kvitseidsmøret smeltet.

Drikke

Tidligere ville jeg vært nokså konsekvent med at vin hører med, og utover måltidet kanskje cognac og whisky også. Jeg husker en uværssyttendemai for noen år siden, den kaldeste og sureste som har vært, da reddet whisky og ishockykamp hos mor dagen. Det var nasjonalfølelse som ikke står tilbake for noe, selv om det var Slovakia og Canada som spilte. Det var nasjonaldagen vår som gjorde at det ble lov med whisky, at det ble naturlig.

Nå er jeg småbarnsfar, det er nå en ting, men det er også det at brød og pålegg rett og slett smaker bedre sammen med melk og juice. Hvitvin er et fremmedelement, rødvin desto mer. Så om vin serveres, bør den komme etter hvert, og selvsagt med ytterste forsiktighet om det er barn til stede. Ett glass i timen er tempoet, opp mot to hvis det skal ta av. En 17. mai frokost skal være rolig og sivilisert.

Kaffe og te

Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at jeg serverer begge deler, og driker alle kanner til bunns. Til kaffen er det presskanne, litt dyr kvalitetskaffe, jeg holder meg til Malabar, indisk. Teen er vanlig sort te, jeg prøver å unngå merkenavn, men med te er det inngrodd hva som er smaken og hva som er merket.

Melk og juice

Det er jo noe med oss nordmenn og skandinaver som synes melk er så godt til frokost. Det er nå en gang livet vi lever, melk hører med, melk til brød er godt. Juice er friskere, og hos oss drikker vi mye mer juice enn melk. Til gode frokoster bør det være variert og spennende utvalg, og mest mulig friskpresset. Akkurat denne 17.mai var det appelsinjuice, eplejuice og en limonade av bringebær som ble servert hos oss. Den av bringebær fikk min kone til å smelte. Dette er like godt som gløgg, sa hun.

Første 17. mai på Ganddal

En vestlending klager aldri på været, det kunne heller aldri falle meg inn. Men vi er villige til nøkternt å konstatere fakta, og det er at det har pøsregnet de siste par ukene, og at dette regnet har vært lett å merke på kroppen for den som er ute, fordi det også blåser så kraftig og er bitende kaldt. Jeg har første hånds kjennskap til dette, siden jeg sykler og springer et par mil frem og tilbake til jobb hver dag, og tappert har kledd meg etter kalenderen. Jeg tåler vann og kulde, bortsett fra at jeg har blitt forkjølet av den og noen dager har brukt noen timer på å få varmen i meg igjen etter å ha kommet hjem, men tre øretelefoner jeg har tåler det ikke, og er blitt ødelagt av alt vannet. Det er tøffe tider.

I dag var det 17. mai, og det var meldt akkurat samme været som alle andre dager i det siste. Jeg hadde løpt bort til mor på Klepp stasjon for å hente bilen i går, og kjørte min kone Olia til jobben i Stavangerområdet i dag morges. Deretter sprang jeg rundt Stokkavannet som en start på dagen. Også det var i kortbukse, også det en kald opplevelse. Vant er jeg med det, merkeligere var at det var så liten 17. mai-stemning rundt omkring på morgenen. Jeg hadde sett for meg at folk ville  være tidlig ute med flagggene, at det ville være folk i fine klær på vei hit og dit, at det ville være litt liv.

Så kjørte jeg til mor, for å begynne på den egentlige feiringen av dagen. Som vanlig ble vi sent ute, vi skulle reise i 9-tiden, jeg var hos mor fem på ni, og måtte også dusje. For meg er dette 9-tiden. Men alright, jeg dusjet og fikk på meg dressen i en fart, frokost hadde jeg allerede spist lite grann, og så kunne vi kjøre. Vi hadde rukket det med god margin, om det ikke var for at denne dagen var det ganske mange som hadde valgt å ta bilen på Kverneland, det gikk ikke å finne parkeringsplass i noenlunde nær avstand. Så vi måtte parkere et stykke unna, og med det var toget begynt når vi kom frem til det.

Det var en selsom opplevelse å se på dette toget. Det regnet ganske jevnt, vind var det hele tiden, og temperaturen lå på en fem-seks grader, vil jeg tro. Det var som det pleier å være julaften og nyttårsaften, bortsett fra regnet og vinden. Jeg hadde på ny kledd meg etter kalenderen, jeg stod i dress. Heldigvis fikk jeg låne en paraply av min svoger, Lars, ellers kunne kulden blitt mer enn påtrengende.

Nå stod vi der og så på barna fra Orstad, Frøyland og Kverneland, barnehager og skoler, det var familien Nygård som var vår forbindelse. Det var mange voksne som så ut til å være ute på et pliktløp, et pliktløp ingen kan kritisere dem for ikke å oppfylle. De stod og så hele toget passere på to forskjellige steder, og etterpå kjøpte de is og pølser og kaffe, 17. mai må gå sin gang, samme hva vær det er. Vi vestlendinger klager ikke på været, vi konstaterer det bare, nøkternt. I dag var det kaldt, og vind, og regn.

Det var kjekt å være på en barnesyttendemai igjen, det er mange, mange år siden. Men vi var der ikke lenge, mor og jeg, vi så toget til det kom i mål, vi sang nasjonalsangen, og vi slo av en liten prat med de få vi kjente, hilste og nikket litt. Så reiste vi hjem.

Der hadde mor forberedt 17.mai-lunsj. Jeg har ellers snakket om 17.mai-frokost, det passer godt når man er i Bergen og er student og studentaktig, i Rogaland når man er familieaktig passer det bedre med lang og god lunsj. Mor brukte tre kvarter på å lage den, og kalte det å lage «håpløst mye mat». Det er for meg et oksymoron, en direkte selvmotsigelse, ingenting gir så gode håp som når det er håpløst mye mat.

Jeg hogg inn. Mor hadde virkelig disket opp, og hadde kaffe, te, juice, melk og whisky. Særlig det siste der kommer jo inn som en god dytt over toppen, her blir situasjonen alt annet enn håpløs. Det var hjemmelagde frokostbrød, boller og rundstykker, spekemat og ost, kylling og eggerøre, frukt og grønnsaker. For mye av alt. Håpet var selvoppfyllende.

Av alle ting skulle vi også se på TV. Mor hadde tatt opp et program med min gamle favorittgruppe, Queen. Man skal ha respekt for hva man likte i ungdommen, også den pure, og her fikk jeg et nostalgisk gjensyn med en gruppe jeg den gang kjente ut og inn. Det skal mye til å finne frem klipp jeg ikke har sett, eller informasjon jeg ikke visste om. Det var likevel kjekt å se igjen, virkelig kjekt.

Så ble det av alle ting ishockey. Det er også en ting jeg har hatt litt interresse for, det er den sovjetrussiske hockeyen som er inngangsporten, og jeg har brukt noen timer på å se gamle kamper som nå kan lastes ned fra internett, og lest meg litt opp på historien. Nå er det ikke så spennende lenger, også fordi sporten har forandret seg. Det er ikke så lett å være stjernespiller lenger, man blir kroppstacklet før man får driblet noe særlig, og det er sjelden vi ser raske angrep som tar pusten fra deg, slik stjernerekkene til Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet kunne gjøre. Det var saker.

Nå ble det imidlertid veldig gøy på ny. Det var Canada – Slovakia. Slovakia er miniputtnasjon, de er ingenting mot NHL, Canada er selveste stormakten, superstormakten. Men nå var det 3 – 2 til Canada når vi begynte å se, så ble det 3 – 3, og før vi visste ordet av det hvor nær Slovakia var, så fikk Canada en spiller utvist for resten av kampen, og Slovakia scoret øyeblikkelig. Dermed var Canada sjanseløse, og ble utslått.

Det var jo ganske gøy, siden søster Tonje bor i Slovakia og vi har litt forbindelser dit, det var fine greier. Så kunne vi se Norge mot Russland etterpå. Det var også gøy, og langt jevnere enn man skulle tro. 5 – 2 ble resultatet, til Russland, men ikke uten at Norge hadde yppet seg og utliknet både til 1 – 1 og 2 – 2. Da siste periode begynte, kunne det egentlig vippe begge veier.

Ok, det er jo Russland som er laget mitt i ishockey, så det er greit de gikk videre. Jeg likte dem bedre da den raske, uovervinnelige stilen var gjeldende, nå er det ikke så lett, lenger, å se forskjell på lagene. Men skal jeg velge meg et lag, må det bli Russland, jeg er ikke russofil for ingenting.

Etter kampslutt var også Olia ferdig på jobb, og hadde kommet hjem til Ganddal. Da kjørte mor meg hjem, og lot Olia og meg ha en rolig avslutning på nasjonaldagen.

Ekstravagant 17. mai der vi langt fra fikk spist all maten vi hadde kjøpt inn

I en travel hverdag ble det knapt tid til å feire nasjonaldag, i hvert fall ikke å skrive blogg om den. Det vil si, selve dagen ble den fristunden i en travel hverdag den skal være, blogging ble det knapt tid til i en pause dagen etter.

Som i fjor hadde vi kjøpt inn rikelig med godmat for dagen. Men vi hadde også lært noe. I fjor skulle vi – eller det vil jo si særlig jeg – spise en ekstravagant frokost allerede fra morgenen av, med hvitvin og luksuspålegg, og det meste man ellers skulle kunne ha lyst på. Problemet var bare at jeg fra morgenen av rett og slett ikke var særlig sulten. Nærmest motvillig drakk jeg min russiske champagne.

I år hadde vi derfor ikke noe fastsatt program. Maten var kjøpt inn, det fikk bli opp til oss når vi skulle spise den. Fra morgenen av gikk jeg i gang med å lese fysikk, heller enn å spise 17. mai-mat. Det var Olia som nærmest i smug begynte å spise frokost, mens hun bakte rundtstykker til den. Så da spiste jeg også etter prinsippet maten kom på bordet etter hvert.

Så var det på tide å slappe av. Det gjorde vi grundig. Neste måltid var et sideprosjekt Olia hadde satt i gang. På en dag vi hadde kjøpt inn det meste av kulinariske goder, laget hun russisk-norske piroger, i praksis kjøttdeig og løk pakket inn i deig. Så spiste vi dem. Jeg rakk akkurat å huske at vi hadde jordbær vi måtte spise, så det ble litt dessert, før vi la oss og sovnet.

Selvfølgelig, alt av prosesjoner, 17. mai-liv, alt det vanlige begynte å gå ut – om ikke på dato, så – på klokkeslett. Jeg hadde en liten tur ned på kaien, i kortbukse og t-skjorte, en tur som mest er å sammenligne med en luftetur, for det er det det var. Olia var inne hele dagen.

Klokken seks var det ny mat. Denne gangen reker. Olia hadde bakt brød, for anledningen en eventyrlig suksess. Den eneste mangelen var selve brødet, det var for lite av det. Med dette ferske brødet som Olia hadde diktet sammen som underlag ble reker kjøpt dagen før for 19,90 kroner kiloen en fest. Festen ble ledsaget av – ikke ukrainsk, eller russisk, men – spansk champagne kjøpt av meg for i hvert fall 15 år siden.

Hele dagen hadde vi tenkt å invitere gjester. Men vi kom aldri så langt. I stedet var det en gjest her som inviterte seg selv. Det var Henriette. Hun kom akkurat når middagen gikk over i enda en dessert, over til kaffen og teen, kan man si. Eller te og whisky, rettere sagt. Whiskyen var Gledfiddich, 18 år lagret, single malt. Teen hadde vi kjøpt i Ukraina. Olia hadde trikset sammen en jordbærdessert. Og fant som hun pleier frem en rekke med ting ekstra, som passet veldig godt, men jeg aldri ville gjettet ville passe delikat inn akkurat her og nå.

Med Henriette hadde vi det som på dannet vis kan kalles en dannet konversasjon. Ved midnatt gikk hun hjem. Vår nasjonaldag var over. Mesteparten av pålegget vi hadde kjøpt inn ligger i kjøleskapet. Uåpnet.

En overdådig norsk-ukrainsk 17’de mai

En av de første setningene Olia lærte på norsk og i alle fall en setning vi har hatt mye moro av er (som hun husket den): «17. mai er en festlig dag. Da går alle barna opp til slottet og vinker på kongen.» Olia er av gammel russisk adelsslekt, og som sådan er hun mer kongetro enn de fleste vi finner i Norge, en gang skal også vi reise til Oslo 17. mai for å se kongen vår vinke fra slottsbalkongen, og i alle fall hun vil gjøre det i fullt alvor. Den første 17. mai i Norge feiret vi imidlertid i Bergen, men vi forsøkte allikevel å gjøre den så overdådig som mulig.

Forarbeidet var det i alle fall ingenting å si på. Jeg tenkte å sette alt inn på frokosten, og hadde handlet godt inn, her skulle det være ubegrenset tilgang på det meste. Allerede lørdagen måtte vi begynne å åpne de første pakkene med ekstra godt pålegg, siden vi utmerket skjønte at vi ellers aldri ville klare å spise opp alt sammen. Søndag 16. mai fortsatte denne tendensen, jeg forklarte at vi til og med måtte ha rødvin til middag, siden 16. mai også er ganske spesiell når det er dagen før nasjonaldagen.

Så kom altså den store morgenen. Og som det så ofte skjer, så var ikke kroppene helt med på at dette skulle bli en tidlig morgen med kraftig feiring. Vi drakk rikelig med kaffe kvelden og natten før, særlig gjorde jeg det, og det betydde at vi kom sent i seng og sovnet enda senere. Vi var dessuten helt mette. Ytterligere og mer praktiske problem dukket opp da jeg skulle kle på meg findressen, og oppdaget at hele lageret av dresser jeg har listig er lagt igjen forskjellige steder jeg pleier å reise til, det vil si Ganddal og Kiev. Skjorte og slips ble det imidlertid, og den fineste buksen i skapet.

Til frokost kjørte vi prinsippet om overflod, det skal være mye av alt, og ingen grenser av noe. Kaffe og te, melk og juice, rød og hvit vin, alt sammen stod fremme og tilbudt, rødvinen riktignok fordi vi ikke drakk den helt opp i går. Vi hadde to typer brød, og i tillegg noe som vel heter «Ciabatta», hvor vi prompte varmet opp alle sammen, selv om vi nok kanskje ikke kom til å spise dem. Vi var nemlig ikke særlig sultne, deri lå hele problemet, og selv jeg nøyde meg med en skive brød og en halv ciabatta. Desserten rakk vi ikke å tenke på en gang.

Vi hadde også et 17. mai tog å rekke. Det rakk vi ikke. Vi skjønte tidlig hvor det bar i det vi kom ut av huset, og strømmen av folk unektelig gikk motsatt vår retning, det var ingen utenom oss som var på vei til sentrum. Men vi var altså det, og Olia fant stor glede i å fotografere alle slags folk i 17.mai-klær og i 17.mai-feiring. Det er jo en egen stemning 17. mai, der folk går rundt i gatene uten helt å ha noe å gjøre der.

Vi hørte litt 17. mai-tale, så litt på salgsbodene, jeg forklarte Olia at på denne dagen får barna pølse og is, og at vi akkurat denne dagen kunne få så mye av begge deler som vi ville. Vi kjøpte imidlertid ikke noe sånt, vi nøyde oss med å se, og gikk også ned og så på båtene som lå til kai på Bryggen, det var i det hele tatt ganske vakkert.

Vi var invitert til lunsj hos Kristin og Håkon med familie, og vi skulle med glede kommet, om det ikke hadde vært litt praktiske vanskeligheter med transporten. Det var særlig utsiktene til å først måtte ta buss, så gå gjennom en tunnel, som avskrekket Olia lite grann. Da var det mer fredelig å gå hjem, og invitere en ny venninne som Olia har fått her i Bergen, og som jeg også har fått siden jeg nå en gang er gift med Olia. Venninnen heter Natalia, er også fra Ukraina, og Olia traff henne på norskkurs hvor de var på samme gruppe. Natalia har prøvd seg utenfor Ukraina i mange år, og har bodd både i Tyskland, Østerrike og Danmark før hun nå i to år har prøvd lykken i Norge. Den videre lykken her står mye og faller på hvordan det gikk på Bergenstesten 24. april, som også Olia prøvde på og er nervøs for. Natalia har imidlertid litt større grunn til å være nervøs, siden hennes visum avhenger av at hun får studieplass i Norge, og studieplass avhenger av Bergenstest. Olias visum avhenger av at vi forblir gift, og er således helt trygt. Vi holder sammen og er lykkelige.

Til besøket var vi begge sultne og opplagte, og nå kom endelig all maten virkelig til sin rett. Nå var også Olia inspirert til å servere den ordentlig, og den kom på flotte fat artig dandert, og hele tiden mer og mer, akkurat som jeg vil ha det. Hun hadde laget ris, ekstra, og røkelaksen vi hadde kjøpt inn ble rett og slett helt utmerket med denne risen, litt sitron, egg og agurk, og litt smakstomat. Det var en rekke med andre ting også, må vite, og Olia sørget som en god, ukrainsk vertinne for at ikke bare fatene, men også tallerknene var velfylte. Natalia var også veldig glad at vi til og med hadde litt ekte ukrainsk champagne å tilby, og vi skålte som seg hør og bør på russisk vis med en lang tale om beste ønsker, god helse, godt liv og alt godt, og hadde det i det hele tatt veldig hyggelig. Og praten gikk i hverdagsspråket her i huset, det er russisk.

Flott dekket opp til ukrainsk-norsk 17. mai

Helt til slutt på kvelden gikk vi ut og så på fakkeltoget. Også det gjorde vi altfor sent, og med en optimistisk tro på at vi ville finne Henriette der ute, hun hadde invitert oss. Og optimismen slo til, vi fant henne helt uten videre, og stod med henne og så på fyrverkeriet. Henriette og Olia er i mange avgjørende spørsmål for dem begge to fullstendige motpoler, men kommer allikevel merkelig godt overens,så det ble også en hyggelig avslutning på dagen og kvelden.