Oblomovs drøm

I dag leste jeg ut det lengste kapittelet jeg noensinne har lest på russisk uten norsk oversettelse som støtte, og skrev ned et rekordantall gloser jeg aldri kommer til å slå. 20 sider med gloser måtte til, der hver av dem har 40 russiske gloser, flere av dem med ekstra synonymer og russiske forklaringer og ord i nærheten, altså 800 ord inn i vokabularet mitt om jeg hadde lært dem alle. I forståelse av at omverdenen ikke er like interessert som jeg i hvor mange gloser jeg skriver ned og hvordan jeg systematiserer dem, skal jeg straks slutte å skrive om det, og heller skrive om kapittelet og dets plass i boken jeg leser. Det vil inneholde en anbefaling alle intereserte i russisk litteratur bør ta opp.

Romanen Oblomov er skrevet av Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov (1812-1891). Det er en forfatter som vanligvis kommer i skyggen av sine store samtidige, Gogol, Dostojevskij, Tolstoj og Turgenjev, og også de andre store russiske forfatterne som Pusjkin og Lermontov før ham, Tsjekhov og for eksempel Pastrnak etter ham. Jeg hadde lest alle disse i det som er å oppdrive av norske oversettelser, før jeg i det hele tatt hadde hørt om Gontsjarov. Mitt første møte med Oblomov ble derfor meget hjertelig, her var en ny russisk roman på høyde med de aller mest fornøyelige. Man kan knapt kalle den undervurdert, ukjent er mer passende. Ingen som har lest romanen, vil finne på å undervurdere den.

Romanen handler om Ilja Ilitsj Oblomov, en av de mange litterære figurene som har blitt et begrep i Russland. Oblomov er på en måte idealrusseren, ikke slik han bør være, men slik han innerst inne drømmer om å være. Oblomov dekker den del av den russiske sjel som ønsker at alt bare skal være i orden, og at man ikke trenger gjøre noe. Det høres kanskje ut som negative egenskaper, men det er vanskelig å ikke la seg begeistre av karakteren, der han stort sett ligger i sengen og har det som best når han får lov til å sove der. Karakteristisk er hvordan jeg ved første gangs lesing av romanen ble spurt av han som hadde anbefalt meg den hvor langt jeg hadde kommet, svarte at Oblomov foreløpig ikke hadde stått opp ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det, svarte min venn.

Som de fleste store russiske romaner er denne skrevet i stor kjærlighet til figurene som opptrer i dem. Selv om Oblomov er en type som ikke engang når opp til begrepet «lat», er det som om Gontsjarov viser ham fra hans beste side, med kjærlighet og ikke med anklage. Det er for eksempel en scene jeg liker godt, der tjeneren Zakar har forstyrret ham lite grann, de har hatt en liten diskusjon der Oblomov har måttet sette ham litt til rette, og nå er det på tide for Oblomov å vende seg til dagens gjøremål. Det dreier seg om et brev han må skrive, om han vil ta i mot en leilighet. Men som han så sjarmerende, bebreidende sier til Zakar: «Nå er det bare to timer igjen til middag. Og hva kan man gjøre på to timer? Ingenting». Så brevet blir ikke skrevet i det kapittelet. Og ikke det neste heller.

I denne romanen er det Oblomovs drøm forekommer. Den er forberedt gjennom 8 kapitler, der Oblomov i det åttende har fått den marerittaktige anbefalingen fra legen om å reise til utlandet for helsens skyld, og om å prøve å ikke tenke for mye. Det er en absolutt umulig anbefaling fra Oblomov å få. Bare å gå ut på kjøkkenet er et fryktelig tiltak, å forlate boligen noe man unngår og å forlate byen er den ytterste grense. Og om han ikke får tenke og drømme der han ligger, hva da?

Så drømmer han altså først i våken tilstand, om hvordan han befinner seg i et stort og vakkert landskap der det blir slått opp til stor fest, og Zakar behendig holder kontroll på alle matrettene og serverer alt uten å knuse noe (Zakar er notorisk i å knuse alt som er, la være å tørke opp og i det hele tatt la være å gjøre noe – en ypperlig tjener for Oblomov, og for Zakar er Oblomov den eneste mulige). Det er overflod av alt, og latskap og behag.

Hoveddrømmen er lenger, og nesten løsrevet fra resten av handlingen. Den er ypperlig som et litterært studium, eller en liten mellomfagsoppgave av god, gammel type, semesteroppgave heter det vel nå. Hva er denne drømmen for noe, hvordan plasserer den seg i romanen og i russisk litteratur, og i russisk kultur og samfunn i det hele tatt. Jeg kan selvfølgelig ikke svare utfyllende på dette her, det er bare en bloggpost, og selv om jeg leste rundt 50 sidene veldig samvittighetsfullt og slo opp svært mange ord, er russisken min fortsatt så ustødig at jeg går nok glipp av noe og misforstår litt her og der. Det er særlig de store, maleriske skildringene som er problematiske for meg, og her blir det ekstra problematisk siden Gonsjarov i dette kapittelet slår over i et svært litterært, gammelt og lite brukt russisk språk.

Hovedideen i drømmen, slik den kommer frem i slutten av den, er en stor familie Oblomov, der alle er som Oblomov selv, og lille Ilja Ilitsj er barnet i denne familien. Her er idealet at hver dag skal ligne på gårsdagen, og morgendagen skal være som i dag. Ioverimorgen skal ikke være annerledes enn i morgen. Hver dag skal være den samme. Det blir opphøyd til en filosofi, det er slik man finner mening, slik man finner ro. Sånn har det vært i generasjoner i denne familien, og det store håpet og forventingen er at det alltid vil være slik. Man gleder seg når mørket siger inn, for da er det allerede slik at man kan legge seg. Om morgenen skal man ikke stå opp, om ettermiddagen hvile. Alle er smittet av den oblomovske syke, initiativ blir dysset ned i søvn eller er ikke noe som vil eksistere, selv et så enkelt initiativ som å stå opp morgenen.

Også i drømmen er det snakk om besøk, som selvfølgelig aldri blir noe av. Om sommeren er det for varmt, og om vinteren for kaldt, og om høsten regner det ofte og også om våren er det plutselig regn. En fornøyelig scene er når familien Oblomov får et brev, og brevbringen forteller hvordan han måtte anstrenge seg litt for å få tak i brevet, og alle okker seg over hvorfor han ikke bare lot være! Tenk så nære de var at ingenting skjedde. Og nå er altså dette brevet her, en forandring.

Dette var rett før det var på tide å legge seg, sånn en god stund før klokken ti, akkurat i det det ble antydet at det så smått kanskje begynte å bli mørkt. Så altså dette brevet. Faren må åpne det og lese det, det har jo kommet, men først må han finne brillene, og så går en halv time. Dermed er det allerede for sent. Brevet kan forstyrre søvnen, så alle er enige om at det er bedre å åpne det i morgen. Og om morgenen var det heller så bra, det kan forandre dagen. Etter tre fire dager ble det mer snakk om å åpne brevet, og etter kanskje to uker var presset så stort at det var bedre å åpne det og få det ut av verden. Alle var glade da det var fra en venn, og altså ikke noe som skulle gjøres. Brevet inneholdt invitasjonen til besøket som aldri ble.

Slik går verden i denne drømmen. Og Oblomov forsøker å leve denne drømmen ut i den virkelige verden slik den fortoner seg i romanen. Det må ikke forveksles med noe bevisst prosjekt Oblomov holder på med, eller et aktivt valg. Det er ikke en måte å leve på han vil forsvare eller noe han mener kan være løsningen på livsgåten. Han følger bare sin natur fullt og helt, og den består i å gi seg hen til søvnen og latskapen og drømmene.

Det er en fornøyelig bok og et riktig mesterverk. De flest biblioteker vil sikkert ha en norsk oversettelse, engelske oversettelser finnes på nettet, og for de virkelig interesserte finnes en russisk original i et hvert russisktalende land for maks 25 kroner. Verden betaler ikke for tingene hva de er verdt. Dere står fritt til å utnytte det.

Og husk: Er dere som Oblomov, leser dere aldri i verden boken ut, men lar den bli stående med bokmerket på en av de første sidene eller kapitlene, om den er aldri så fornøyelig. Det er Oblomov. En varm hyllest til latskapen.

Slik foregår lesingen av romanen. På balkongen i leiligheten i Keiv, med roman, ordbok, gloseblok og blyant i fanget.

Nikolai Gogol (1809-1852)

I dag hentet jeg frem min russiske bok på størrelse med et leksikon, 1039 sider, samlingen tekster av den ukrainsk-russiske forfatteren Nikolaj Gogol, og startet på side 1. Det vil si, jeg startet på side 13, for det tok litt tid med omtaler og forord og tittelblader før selve verket begynte. Og jeg kom til side 15, for det var en uhyre vanskelig tekst, men dette er det første alvorlige verket jeg leser uten støtte av en norsk oversettelse. Og nå er få ting mer sikkert, enn at jeg kommer til å lese dette verket til ende.

All denne lesingen gjør riktignok at bloggen ikke kan oppdateres ordentlig, men det kan jeg love dere, det vil bli gjort. Gogol forlater jeg ikke halvveis. Han er kanskje ikke den største russiske forfatteren, han er vel knapt min favoritt, det er det Dostojevskij som er, men han er den som kanskje ligger nærmest til mitt temperament, og som jeg mest føler det er magi for meg å lese. Det er også den første russiske forfatteren jeg leste samtlige verker av, riktignok bare på norsk, men dog, det var starten, det var begynnelsen. Og fortsettelsen ser ut til å være helt uten ende.

Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov

Det siste skuespillet jeg leser av Anton Tsjekhov på russisk er også det jeg har sett flest oppsetninger av. Jeg har sett «Kirsebærhagen» på Teatergarasjen (det det het «Haven var helt hvit», og var så dårlig at jeg vil ikke skrive mer om det), på DNS og to ganger på Teaterhøyskolen. Den ene gangen der, så var det en produksjon der to stykker av Tsjekhov var satt sammen. Det er et stykke som passer godt i norske forhold. Det er enkle karaktere å følge med i, og en enkel konflikt å forstå. Det er den nye tid mot den gamle. Kapitalisten – eller kjøpmannen, som rollelisten sier – Lopakhin vil kjøpe den gamle, ærverdige, men forgjeldede, Kirsebærhaven, familiegodset, og stykke den opp i små enheter, og selge dem som sommerhus. Eller datsjaer, som er det russiske ordet, og som man godt kan bruke på norsk også. Familien er glad i godset sitt, som også er barndomshjemmet deres, men de er ute av stand til å tjene penger på det, og da kan de heller ikke holde det. Om godset blir solgt – som det jo blir – så forandres livene til alle som på forskjellige måter er tilknyttet til det. Og hele stykket handler egentlig hvordan de manøvrerer rundt, og venter på det unngåelige.

Som med Tre søstre insisterer Tsjekhov på at han med Kirsebærhagen har skrevet en komedie. Og som med Tre søstre, er teaterfolk, publikum og lesere uenige med ham. Stykket har riktignok komiske opptrinn, men grunntonen er sørgelig og utfallet er tragisk. Her er ingen lykkelig slutt for noen av karakterene, utenom for dem som i løpet av stykket ikke har publikums sympati, slik som nevnte Lopakhin og snylteren Jasja.

Gangen i stykket

Tsjekhovs stykker er gjerne skrevet etter malen: «Familie kommer på besøk på godset – Familien blir der en stund – Familien reiser». Hvis man skifter ut «Familie» med «tilreisende», og «godset» med «leilighet», så skulle det stemme med alle de fire store stykkene hans. Og det stemmer aller best med Kirsebærhaven, det siste han skrev.

Stykket begynner med at familien til godseierske Ranevskaja kommer tilbake til familiegodset etter et langt opphold i Paris. Godset er imidlertid ikke hva det var, og selv om det gamle barndomshjemmet vekker varme minner, er det forfallent og uten inntekter.  I siste akt er oppbruddet, når familien reiser etter at godset er solgt.

 

Karakterene

Tsjekhov gjør det så enkelt at det ser ut som han bare kan samle en gjeng karakterer, og sende dem inn i et gods, og så blir det et teaterstykke av det. Han skrev stykkene sine over kort tid, og bare fire av dem, men det ser ut som han kunne skrevet langt flere, om han bare hadde villet. Slik har verden gått glipp av noe, jeg kjenner ingen som har forsøkt og lyktes i å kopiere Tsjekhovs stil. Han er alene om å klare det, og han gjorde det med tilsynelatende enkelthet fire ganger. Jeg skulle like å vite hvordan det forgikk i hodet på Tsjekhov, når han tenkte på hvilke karakterer han skulle ha med i et stykke, og hva slags som ikke ville passe inn.

I Kirsebærhaven er det som i de øvrige stykkene til Tsjekhov ingen tydelig hovedrolle (knapt Onkel Vanja kan kalles en hovedrolle). Godseieren er Ljubov Andrejevna Ranevskaja, som er lettsindig og ødsel, og skjønner til siste stund ikke alvoret i situasjonen, at hun kommer til å miste godset sitt.

Oversettelsen til Kjell Helgheim

Som jeg også skriver i de andre omtalene mine av Tsjekhovs stykker og Helgheims oversettelser, så er Kjell Helgheim en større kapasitet enn jeg, både når det kommer til russisk og når det kommer til teater. Han er professor i Teatervitenskap, har oversettelser innen sitt fagfelt, og han har gjennomført deler av utdannelsen i byen som den gang het Leningrad på 1970-tallet.

Dette er nok en oversettelse Kjell Helgheim har reist en del rundt og diskutert med teaterensemblene som har satt opp stykket. Det er i alle fall gjort en del kompromiss på originalteksten, og ved flere tilfeller har det vært viktigere å la teksten flytte lett og greit for et norsk teaterpublikum, enn å oversette det Tsjekhov egentlig lar karakterene sine si. Teaterfolk vil kanskje mene at dette er en selvfølge, men jeg mener at man kanskje ikke skal undervurdere publikum for mye, og at det ikke trenger være problematisk om en replikk får dem til å stusse litt.

Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Denne posten er reservert for skuespillet til Anton Tsjekhov, og er under arbeid. Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

*

Min adventskalender med å lese russiske teaterstykker av den store dramatiker Anton Tsjekov på russisk, har nå kommet frem til hans tredje stykke, «Tre søstre». Dette er det første han skrev direkte på oppdrag for kunstnerteateret i Moskva, teateret han var så uløselig knyttet til, eller som var så uløselig knyttet til ham. Han skrev ikke flere enn fire teaterstykker for dem, og bare to av dem var bestillingsverk. At han fikk disse bestillingene, skyldes suksessen med «Måken» og «Onkel Vanja», en suksess som også skyldtes ideee til teaterregissøren Konstantin Stanislavskij, som siden 1898 hadde jobbet der. Ideene til Tsjekov og ideene til Stanislavskij sammenfalt, og de passet også godt inn i det nye kunstsynet med mer realistiske og hverdagsnære oppsetninger, i stedet for de dramatiske følelsene og store ordene i romantikken.

Tsjekhov følte seg aldri som en dramatiker, han følte seg knapt nok som en forfatter, og gikk bare motvillig med på å skrive teaterstykkene sine. I forhold til andre store dramatikere, særlig Shakespeare og Ibsen, har Tsjekhov en liten produksjon, både i antall og mangfold. Det er en enorm forskjell mellom de tidlige, historiske spillene til Ibsen, fra norsk middelalder og den gresk-romerske antikken, til de egenartede Brand og Peer Gynt, komedier som De unges forbund og En folkefiende, realistiske Dukkehjem, naturalistiske Gjengangere, og senere Lille Eyolf og Når vi døde våkner. Tsjekhovs fire stykker er svært like hverandre både i form og innhold. De foregår i den russiske provinsen, gjerne på et gods, karakterene lever et liv de lengter seg bort i fra, og stykkene med at det blir helt umulig å komme seg vekk fra dette livet.

Den klassiske forskjellen mellom en tragedie og en  komedie, er at tragedien ender ulykkelig, komedien lykkelig. Lykkelig blir det ved bryllup, ulykkelig ved død, så om Romeo og Julie bare hadde fått hverandre til slutt, om Othelleo ikke hadde drept Desdomma, ville dette vært komedier gode som noen. Motsatt ville Stor ståhei for ingenting vært et tragisk stykke, om Claudio, Don Pedro, Hero og Beaterice hadde funnet en måte å drepe hverandre på. Nyere stykker – det vil si, stykker senere enn siste halvdel av 1800-tallet – visker litt ut disse skillene. Ibsens stykker kan verken kalles det ene eller det andre, og senere stykker som dem til Samuel Beckett og Harold Pinter unndrar seg i alle fall slike karakteristikker. Bertolt Brecht kalte selv stykkene sine lærestykker. Og Tsjekhov insisterte på å kalle sine for komedier.

Første gang jeg hørte om hvordan Tsjekhov kalte novellene sine og stykkene komiske, var om den eventyrlig vakre novellen «Sorg», eller «Тоска», på russisk. Det er den dag i dag en av novellene jeg setter aller høyest. Den handler enkelt og greit om kusken «Iona» som har mistet sønnen sin, og lengter etter noen å fortelle historien sin til. «Til hvem skal jeg min sorg forkynne?» er epigrafen, i min norske oversettelse. Den finnes i samlingen «Russland forteller», utgitt på Gyldendal forlag for mange gode år siden, og dette var min inngangsport til den russiske litteraturen, og kulturen. Det begynte med dette. Novellen fantes også i min første samling Tsjekhov-noveller, som jeg kjøpte i et nå nedlagt antikvariat i Christian sunds gate, og som jeg nesten skjelvende betalte 50 kroner for, i frykt for at selgeren skulle ombestemme seg, og la være å gi fra seg en slik skatt, for slik en ubetydelig sum. Så var det altså slik at dette var en tidlig novelle Anton Tsjekhov skrev, den gang han kalte seg «Antosja Tsjekonte», og skrev morsomme småfortellinger for moro. Jeg ble opprørt.

Det samme ble skuespillerne på Moskva kunstteater, den gang de hadde leseprøve på «Tre søstre», og i følge historien skal ha latt tårene trille til Tsjekhovs store overraskelse. Dette skulle jo være morsomt. Siden har han lagt til noen flere komiske opptrinn, og gjort noen karakterer enda litt mer eksentriske, uten at det egentlig gjør så mye med grunnstemningen i stykket. Dette er trist, og bare Onkel Vanja er tristere.

Om Tre søstre

Hans to første stykker, Måken og Onkel Vanja, hadde fått en god mottakelse, og Tsjekhov følger mye av den samme oppskriften i dette stykket. Det er lagt til en russisk provinsby, karakterene lever et liv de ikke er fornøyd med og tilskueren må godta denne lengselen etter et annet liv som premiss for hele stykket. Men det skiller seg også ut, med det at det er det eneste av stykkene som ikke foregår på et gods, men i en by, og handlingen foregår også over flere år.

Stykket har en del dramaturgiske problemer. Det er mye som skjer mellom aktene, det går fire år uten at det

 

Plottet

Som vanlig i Tsjekhov er plottet nokså utydelig.

Den norske oversettelsen, av Kjell Helgheim

Jeg må først slå fast at min russisk ikke er i nærheten av professor Helgheims, og at jeg ikke er i noen posisjon til å kritisere ham. Men jeg har nå en gang lest disse stykkene til Tsjekhov oppmerksomt på russisk, mens jeg har støttet meg til hans oversettelse. Og da har jeg sett enkelte ting jeg reagerer på. Hans kone heter Natalja Ivanovna.

Karakterene

De tre søstrene er Olga, Masja og Irina. Olga er eldst, Masja er i midten, og Irina er den yngste på 20 år i det stykket begynner. Masja er gift. Broren til disse tre søstrene, Andrej Sergejevitsj Prozorov, blir også gift i løpet av stykket.

Oppsetninger

Dette stykket er ikke så ofte satt opp som de andre stykkene til Tsjekhov. Det kan skyldes vanskeligheter med å flytte det fra de russiske forhold på slutten av 1800-tallet, til dagens forhold i Norge. Noen av vanskelighetene er nokså uovervinnelige, som at enkelte karakterer uttrykker seg på latin og fransk, og at dette er karakteristisk for deres personlighet. Men det er ikke en selvfølge i dag at et norsk teaterpublikum vil forstå setninger på fransk, og det er nærmest en selvfølge at de ikke vil forstå setninger på latin. Men gymnaslærer Kulygin på briljere med sin latin, og Natalja Ivanovna må flotte seg med sin – dårlige – fransk.

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Vi som er opptatt av russisk og litteratur og teater har selvsagt Tsjekhov på en helt spesiell plass blant favorittene. Han skrev ikke så mange skuespill, bare fire fullverdige, og de er også temmelig like i formen og temaene. De har alle handlingen lagt til et russisk gods ute i provinsene, og nøkkelen til handlingen er stort sett at personene på godset ønsker seg vekk fra det. De drømmer om et bedre liv, og dette livet er de på forskjellige måter forhindret fra å få. Og hindringen er gjerne enkel og hverdagslig, som kjærlighet som ikke blir gjengjeldt, eller en person som av ulike grunner oppfører seg dårlig, uten at det er håp om at dette skal forandres. Stykkene slutter med at håpløsheten blir endelig.

I ingen av stykkene til Tsjekhov blir dette oppfylt enn i «Дядя Ваня», eller Onkel Vanja på norsk. Tsjekhov er ingen steder mer Tsjekhov, enn her. Det er ingen steder sørgerligere, ingen steder mer tragisk, og ingen steder enklere å finne en løsning i hvert fall for noen av karakterene.

Karaketrene

Nøkkelpersonen i stykket er den gamle, pensjonerte professoren Aleksander Vladimirovitsj Serebrjakov, en forglemmelig fagmann som har levd hele sitt liv på å skrive forglemmelige artikler om kunst. Alle på godset har tatt del i denne løgnen og beundret professoren og trodd på ham, og arbeidet for ham, mens han har mistet all selvkritikk og selvinnsikt, og føler seg så viktig, som de gjør ham. Professoren har også gjort lykke hos damene, og hatt to unge koner. Med den første fikk han datteren Sonja, som er en av de vakreste karakterene i den russiske litteraturen. Moren til denne første konen, Maria Vasiljevna Vojnitskaja, er enke etter en geheimråd, og hadde også en sønn med denne, Ivan Petrovitsj Vojnitskij. Han er altså onkelen til Sonja, og dermed Onkel Vanja, siden Vanja er kjælenavnet til Ivan. Etter at den første konen døde, giftet professoren seg på ny, med en enda yngre kone, Jelena Andrejevna. Mens stykket utspiller seg, er hun bare 27 år, og naturligvis ulykkelig i ekteskapet med den gamle professoren, som også nå begynner å bli syk. Den siste sentrale rollen er Mikhail Lvovitsj Astrov, legen, som ikke bor på godset, men er der på besøk. Rollene Ilja Ilitsj Telegin, den ruinerte godseeieren, og Marina, den gamle barnepiken, er bifigurer og bare med for komikk (Telegin) og varme (Marina). 

Onkel Vanja og Sonja har brukt livet sitt til å arbeide på godset for å finansiere arbeidene til professor Serebrajkov, noe som har vært helt fånyttes, siden professorens arbeider ikke har vært noenting verdt. Godset ble også kjøpt av Vanjas far som medgift for søsteren, det er altså gitt professoren som en slags gave, og han har ikke bidratt med noen ting. I en alder av 47 år og med et forspilt liv, er Ivan Petrovitsj (Vanja) forferdelig bitter over dette. Verre er det at professoren også har tatt to vakre koner, først Ivans søster, så unge Jelena, som Ivan er forferdelig forelsket i. Det er en pine for ham å se Jelena gå ulykkelig i ekteskapet med den gamle professoren, hun valgte ham også fordi hun i ung alder var imponert over arbeidene hans. Hun angrer ekteskapet nå, men er trofast og vil være trofast. Ivan trøster seg med flasken.

Sonja må altså leve med en forfyllet onkel og en far som ikke gjør noen ting, og en ung, vakker stemor, som heller ikke gjør noen ting. Hun er et nesten urealistisk hjertegodt menneske, klandrer ingen, og søker forsoning med alle. Hun er imidlertid fortapt om hun ikke får giftet seg bort fra godset, eller får giftet en ektemann inn dit. Doktor Astrov er muligheten hennes, og det er aldeles gripende å lese (eller se, når stykket blir oppført) hvordan hun hengivent følger med når Astrov snakker om skogsprosjektene sine, men han merker ingenting. Han er også forelsket i Jelena. Forskjellen mellom Jelena og Sonja er at Jelena er en skjønnhet, mens Sonja er «некрасива», det vil si «ikke pen» eller likefrem «stygg».

Så vi har altså en gammel professor gift med en altfor ung kone, som ikke elsker ham, men er trofast mot ham. Samtlige andre mannsfigurer i stykket er forelsket i denne konen, men kan altså ikke få henne. Sonja er forelsket i doktor Astrov, og om bare denne kjærligheten ble gjengjeldt, ville i hvert fall de to bli lykkelige. Men doktoren velger den trofaste konen han aldri kan få, og over dette bygger Tsjekhov hele tragedien.

Den norske oversettelsen, av Kjell Helgheim

Den norske utgaven jeg leser er den som kom ut i 2003 på Solum forlag, og er oversatt av Kjell Helgheim. Han er en samvittighetsfull oversetter, som har utstyrt teksten med rikelig av fotnoter der han som oversetter har måtte gjøre noen valg, eller der den russiske meningen kan være uklar eller ukjent på norsk. Han har også flott utstyrt alle replikkene med nummer, slik at det er enkelt å finne frem. Han er professor i teatervitenskap, utdannet også ved det statlige institutt for teater, musikk og film i 1970-tallets Leningrad, og har oversettelsesteori i sin fagrets. Så jeg er en nybegynner på alle måter i forhold til ham, men jeg mener nå likevel at man som oversetter mest av alt skal oversette det som står der. Og jeg er ikke enig i alle valgene han har gjort.

For eksempel i andre akt, replikk nummer 197. Det er legen Astrov som er litt ute på en snurr, og snakker med den fallerte godseieren, Telegin. Den norske oversettelsen er slik:

Hva zier de til det? Jeg har en assistent som ikke kan uttale S, bare Zzzz… Det er forresten en ordentlig zkurk.

Dette er vel mildt sagt en merkelig talefeil å ha på norsk? Hvem i all verden er det som går rundt og sier stemt z, i stedet for s, og hva hadde det hatt å si om noen gjorde det? Den russiske originalen er slik:

Идёть? У меня есть фельдшер, который никогда не скажет «идет», а «идёт». Мошенник страшный. Так идёт?

Greit? Jeg har en assistent som aldri sier «gikk», men «greit» (forskjellen er bare myk og hard utlyd). En forferdelig skurk. Er det greit?

Feilen på russisk er at assistenten uttaler hard utlyd «bløtt», det vil si med en «ь», en lyd vi ikke har på norsk, og en talefeil som ikke gir mening. Men oversetteren kunne vel funnet en norsk talefeil som var reell, i stedet for den oppkonstruerte med stemt og ustemt s? Den første talefeilen som falt meg inn å bruke, var å si «stølver» i stedet for «støvler».

Sonja følger opp med (etter at hun har kommet inn og sett doktoren og onkelen drikke sammen):

Dere er noen fine nelliker.

På russisk heter det:

Подружились зяные соколы.

To lysende falker er blitt venner.

Tja, jeg vet ikke om den direkte oversettelsen er så mye underligere, enn oversetterens omskriving. I hvert fall kunne han funnet et annet uttrykk enn «nelliker», siden «falker» er et positivt ladet begrep, som gir en komisk effekt, når det er de to drukne doktoren og onkelen hun snakker om.

Umiddelbart lenger nede heter det fra Vojnitskij (onkel Vanja):

Tårer? Ikke tale om… Tull… Du, min kjære… (Kysser hendene og ansiktet hennes heftig) Min søster… Min elskede søster.. Hvor er hun nå? Om hun bare visste! Om hun bare visste!

På russisk skjer det vitterlig mer:

Какие слезы? Ничего нет… Вздор… Ты сейчас взглянула не меня, как покойная твоя мать. Милая моя… (…) Сестра моя… милая сестра моя… где она теперь? Еслы бы она знала! Ах, если бы она знала!

Hvilke tårer? Slett ikke… Tull.. Nå ser du på meg, som din avdøde mor. Min kjære… (…) Min søster… Min kjære søster… hvor er hun nå? Hvis hun bare visste! Å, hvis hun bare visste!

Her ser det rett og slett ut som om oversetteren har glemt en liten setning. Og den er ganske viktig, for den motiverer onkel Vanja til å tenke på søsteren sin, som også er mor til Sonja. Slik blir også publikummet minnet om slektsforholdet mellom de to. I Helgheims oversettelse, kan man bli forledet til å tro at det er Sonja som er søsteren.

Ok, dette var en liten smakebit på oversettelsesproblemer. Kanskje vil jeg legge inn flere etter hvert. Jeg vil bare ikke si at Helgheim gjør en dårlig jobb, og heller ikke Kjetsaa, som jeg leser Karamsov-oversettelsen til, det er bare disse to jeg begynner med og leser oppmerksomt. Andre oversettere gjør sikkert verre feil. Jeg vil anbefale Helgheims oversettelse utgitt på Solum, et forlag jeg alltid har vært begeistret for, siden de utgir så mye russisk litteratur.  Utgaven jeg har kostet 118 kroner på Mammutsalg. Tenk at det er mulig å få alle Tsjekhovs stykker til prisen av to øl på byen, og ølene trenger ikke engang være halvlitere.

Oppsetninger

Jeg har sett én oppsetning av dette stykket tilbake i 2003 på Rogaland teater, med Svein Harry Hauge i en frenetisk rolle som Onkel Vanja, og Svein Tang Wa som en passende Telegin. Selve teateret var under ombygging det året, så forestillingen var flyttet til et menighetshus. Det er jo sånt jeg liker, flytt teateret ut av teaterhusene, og vi kom veldig tett innpå og fikk handlingen trykket godt inn i oss. Begynnelsen av 2000-tallet var jo tiden hvor sjokkteateret kom til Norge, der også institusjonsteatrene var eksperimentelle, men Rogaland teater holdt en tradisjonell og dramatikertro forestilling, og det var sjokkerende nok for meg. Jeg husker de gjorde mye ut av drikkingen til Astrov og Ivan (Vanja), det kunne de godt moderert for min del, det er ingen grunn til å gjøre dette stykket verre enn de er. Avslutningsscenen er hjerteskjærende.

Rogaland teater setter forresten opp stykket igjen nå til våren 2009, med Even Stormoen i hovedrollen, wow, og min hemmelige favoritt etter at jeg så ham i en fantastisk rolle i Tsjekhovoppsetningen til Teaterskolen det året han gikk ut, Cato Skimten Storengen, også med, det er klart: jeg reiser hjem ens ærende for å se denne forestillingen. Her er det bare å kjøpe billetter.

http://www.rogaland-teater.no/newsread/news.asp?docid=12031&wce=oppsetninger_detalj

Andre poster som handler om Tsjekhov sine stykker (og norske oversettelser)

Måken, av Anton Tsjekhov

Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Romanen begynner med en liten epigraf og et lite forord. Epigrafen er

Sannelig, sannelig sie jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt. (Joh. XII, 24)

Brødrene Karamasov er et monumentalt verk. Den norske utgaven jeg har består av 3 bind, hvert på godt over 300 sider, den russiske utgaven har 797 sider helt tettskrevne, og russisk er et mer økonomisk språk enn norsk. Fra forfatteren er verket delt opp i fire deler, som hver består av 3 bøker, altså 12 bøker til sammen. Hver av bøkene består av fra 3 til 14 kapitler, de fleste er på 7-8, og det kommer i tillegg et lite forord og en epilog. Mange av kapitlene er små mesterverk som kunne vært selvstendige noveller, og de gir mening i kraft av seg selv, og i sammenheng med resten, hvor de enten belyser et tema eller en ide, er variasjoner over et motiv som går igjen, driver handlingen fremover eller kommenterer den, eller viser opptrinn som senere får sin fulle forklaring.

Slik jeg har lest romanen nå for andre gang, har det gått veldig sakte, siden jeg har lest på russisk og norsk på en gang, og sjelden får lest mer enn et kapittel på russisk til dagen. Da er det heller flere dager jeg ikke får lest noen. Den norske utgaven fikk jeg nå lest ut, samtidig som jeg er cirka halvveis i den russiske. Mange ganger har jeg da lest et kapittel på russisk i begynnelsen av verket, og på norsk lenger uti, men forbindelsen mellom dem er helt klar. Jeg blir også minnet på hvordan handlinger i starten peker fremover mot hva som siden skal skje.

Det mest berømte av kapitlene er Storinkvisitoren, kapittel 5 i 5’te bok, andre del. Dette er studert og omdiskutert, Dostojevskij tar et ordentlig oppgjør med det ondes problem, og han gjør det med å gi det onde de beste argumentene. Opp mot dette setter han Starets Sosimas tale på dødsleiet, der han i i sjette bok gjør rede for sin livsfilosofi og syn på religionen. Dette er en kraftull tro på det gode mot alle odds.

Plottet

Hele den kolossale handlingen foregår bare over et par dager. Fjodor Karamsov, faren, er en kjeltring som har forført flere damer og levd et liv fylt av forlystelser. Han har den Karamsoviske kraft, om å suge mest mulig ut av livet, med en voldsom besettelse og viljestyrke, og lidenskap. Den kan være positiv og destruktiv. Sønnene har hver på sin måte arvet den. Eldstesønnen, Dmitrij, er i pengeproblemer og har vært det hele sitt liv, og mener faren har snytt ham for rettmessig arv. De to hater hverandre. Dmitrij ønsker penger for å kunne gifte seg med Grusjenka, og ta henne med bort. Faren er forelsket i samme kvinne, og ønsker også å bruke penger på å få henne.

Alosja har bestemt seg for å gå i kloster.

De 4 delene

Romanen er delt opp i fire deler, der hver del igjen er delt opp i tre bøker. Hver bok er igjen delt opp i flere kapitler.

Første del presenterer familien Karamasov. Første boken er boken om en familie, der faren, Fjodor, eldste sønn, Dmitrij, nest eldste, Ivan, og yngste, Alosja, blir presentert hver for seg i hver sitt kapittel. Boken har også et kapittel om staretsen, Sosima. Andre bok er «et upassende møte», og handler om hvordan Alosja går i kloster, og klosteret blir satt til å løse en pengetvist i familien. Tredje bok er «De vellystige», som særlig handler om faren Fjodor og eldste sønn, Dmitrij, det er de to som er de største vellystingene. I forbifarten får man også med seg tjenerfløyen, som fortellerstemmen sier «ikke er noe viktig», men som er helt avgjørende for den senere handlingen. Hvordan Smerdjakov kommer til verden er viktig.

Andre del er den mest filosofiske delen. Første bok er «Hevn», der forberedelsene til gamle Sosimas død blir gjort. I andre bok, «for og i mot», har vi blant annet samtalen på vertshuset mellom Ivan og Alosja, den som har fått navnet Storinkvisitoren.  Tredje bok er «Russisk munk», med det filosofiske testamentet til starets Sosima.

Tredje del inneholder mordet. Første bok er «Alosja», der vi følger Alosja på besøk til den ene etter den andre, i forsøk på å hindre katastrofen, og få i stand sitt eget litt underlige giftemål, som gjennom hele romanen blir litt uforløst. Andre bok er «Mitja», der vi følger han heseblesende omkring på jakt etter penger, mens Dostojevskij forsøker å bygge opp legetimitet at han kan være så dum å utføre alle handlingene han kommer til å gjøre, uten å skjønne at mistanken vil bli rettet mot ham. Vi følger ham meget tett, både før katastrofen, under den, og i den hysteriske tiden etterpå. Tredje bok er forberedelsene til forhøret.

Fjerde del er viet til rettssaken. Første bok er den herlige «Maltsjiki», jeg skrev den visst på russisk, «småbarn» eller «smågutter», der vi får se Alosja går og prøver å rydde opp også blant konfliktene til småguttene. Andre bok er den fryktelige «broren Ivan Fedorovitsj», der vi følger Ivan i hans forferdelige kvaler rundt det som har skjedd, og den egentlige sannheten om mordet kommer frem. Det er for øvrig et interessant fortellergrep, at Dostojevskij avslører dette før rettssaken, og at han avslører det helt utilslørt og uomtvistelig, og at han ikke lar det være igjen noen utvei for at mordet må ha foregått akkurat sånn som det i denne boken kommer frem. Tredje bok er rettssaken, eller «en rettslig feil», som det vel heter, direkte oversatt, og er en grundig og fantastisk dekning av rettssaken. Dette er virkelig en finale til verdenshistoriens største roman (nevn noen som er bedre, og som er en roman), og Dostojevskij har lagt opp en konflikt og et persongalleri som gjør rettssaken uforglemmelig, selv uten dybden i det som skjer der.

Boken har også en epilog, der Alosja som vanlig går rundt og rydder opp. Vi får ingen avgjørelse på giftemålet til Alosja, og heller ingen klar avgjørelse på Misjas skjebne, men med ham vet vi nok til å skjønne hvordan det går. I stedet avslutter romanen med å løfte sidehandlingen opp til hovedsaken, med å la den lille gutten dø som reneste Kristus, og Alosja og guttene gå rundt som de reneste disipler, og hva de preker er kjærlighet og tilgivelse og akkurat hva Sosima har fortalt om i sitt filosofiske testamentet, som Alosja har fremstått i romanen, og slik Kristus selv fremstår i evangeliene.

Karakterene

Karamasovbrødrene er eldstebror Dmitrij fra Fjodor Karamasovs første ekteskap, nest eldste Ivan og yngstebror Alosja. Ivan og Alosja står som en slags motpoler til hverandre, der Ivan velger gudløsheten og Alosja velger gudstroen. Det er Ivan som forteller historien om Storinkvisitoren.

Fyldige poster om Brødrene Karamasov finner dere nå på litteraturbloggen, med utgangspunkt i dette innlegget her.

En opptakt til Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Hver kunstart har sine mestere, og de beste av dem er gjerne bedre enn alle de andre til sammen. De finner gjerne frem til en helt ny stil, en helt ny måte å gjøre det på, helt nye ideer, noe som bare er deres eget, og som kan definere en hel epoke. De som kommer etter, kan bare kopiere mesteren. Noen av disse mesterne klarer også å krone sin karriere med et siste verk, som liksom samler opp alt de tidligere har gjort, og får det servert i en konsentrert og klar form som overgår alt. Bach gjør det med sin H-moll messe, Beethoven skriver sin 9’de symfoni (eller 32 pianosonate) og Dostojevskij skriver Brødrene Karamasov.

Det er en russisk roman. Det er mange som i dag skriver romaner, men russiske romaner er det få som skriver, og Dostojevskijs romaner skriver ingen. Det er heller ingen som er i nærheten. Den russiske romanen vokser frem på 1800-tallet, lansert i poesiform av Aleksander Pusjkin med Jevgenij Onegin, i prosa av Nikolai Gogol, og videreutviklet av forfattere som Turgenjev og Tolstoj, og av Dostojevskij selv. Dette skjedde samtidig som verden ble industrialisert, urbanisert og demokratisert, samtidig som den moderne verden vokste frem. Litteraturen – som tidligere var ment som en fornøyelse og renselse og selvutvikling for overklassen som kunne lese – ble nå en kraft som skulle kunne forandre samfunnet. Den estetiske verdien ble underordnet denne kraften, og skulle kraften virke, måtte litteraturen være engasjernede og troverdig.

I et tilbakestående men stadig mer selvbevisst Russland hadde denne litteraturen særdeles gode vekstvilkår. Urettferdigheten i samfunnet var åpenbar, lidelsen og nøden endeløst som landet selv, og den russiske, håpløse drømmen om et bedre liv, en svært vakker og produktiv kontrast til de bitre realiteter. Pusjkin – som fremdeles var mye av en romantiker –  skildret dette vakkert, satirikeren Gogol skildret det absurd og forvrengt, den store religiøse filosofen Tolstoj skildret det som en guddommelig allviter, og bare Dostojevskij tok kampen opp mot det.

Dostojevskij fikk mer enn de nevnt ovenfor selv prøvd det russiske livets vanskeligheter. Alle forfatterne var adelsfolk, ellers ville de aldri lært seg å skrive, men Dostojevskij var likevel fattig, og skulel hele sitt liv stri med pengeproblemer. I 1846 ble han dømt til døden for å være med på ulovlige møter, og han er den eneste av de virkelig store forfattere som har overlevd sin egen dødsdom, og fått alle tanker et menneske får, i fengselscellen dagen før henrettelsen, på veien ut til retterstedet, og i det soldatene lader geværene og ropet «legg an» blir gitt. Først da kommer benådningen, og Dostojevskij blir i stedet sendt på straffarbeid 10 år i Sibir. Her lever han blant Russlands verste berme av kriminelle og politiske fanger, og får virkelig førstehåndskunnskap til hva som rører seg i det russiske folkedyp. Legg til en plagsom eplipsi, og en enda mer plagsom spillegalskap, som går så langt at han må flykte landet og blir gjeldslave for livet. Dette gjør også at alle de store romanene hans må skrives under et forferdelig tidspress, da Dostojevskij stadig får forskudd på honoraret, og må få manuskriptet ferdig innen fristen, eller miste rettighetene for det. Ingen forfatters livshistorie jeg kjenner til er mer fascinerende enn Dostojevskijs, og ingens er det mer fruktbart å studere sammen med forfatterskapet.

Forfatterkarrieren til Dostojevskij begynner med det som kan kalles brevromanen «Fattige folk», med motiv og tema som ligger opp mot Gogols diktning, men uten hans humor. Han skriver også «Dobbeltgjengeren» før han forvises til Sibir, og senere Kasakhstan. Da han kommer tilbake og begynner å skrive igjen, følger en serie middelmådige og forglemmelige bøker. Noen av dem, som for eksempel «De fornedrede og krenkede» er imidlertid forvarsler om hva som senere skal komme, her er mislykkede forsøk på hva han senere får til. På 1860-tallet skriver han «Opptegnelser fra et kjellerdyp», som kan anbefales på det varmeste, og mest er å ligne på Kafka, kanskje, og «Opptegnelser fra det døde hus», om opplevelsene i fangeleirene. Men det er de fem store og sene romanene som virkelig løfter Dostojevskij opp til premieplassen blant verdenshistoriens romanforfattere.

De fem er «Forbrytelse og straff», «Idioten», «En ung manns historie», «De besatte» og til slutt «Brødrene Karamasov». Med den første der fremstår Dostojevskij plutselig helt ferdigutviklet som romanforfatter, og skriver på en måte som ingen har gjort før, og ingen har gjort siden. Han skriver fortsatt realistisk, med troverdige hendelser, aldri er vel noe mord skildret mer troverdig enn nettopp i denne boken, men han skriver så mye mer subjektivt, og så mye mer psykologisk, og så mye mer problematisk enn de andre realistiske forfatterne, som liksom alltid satt med fasiten i hånd og hadde full kontroll over historiene sine. Dostojevskij frasier seg kontrollen, og sender fra første til siste side hele handlingen ut i kaos, det er altfor mye som skal skje på en gang, og alt er altfor viktig, og den stakkars fortelleren – som alltid hos Dostojevskij er tydelig – strever med å fortelle leseren hvor stor betydning alt senere kommer til å få.

Dostojevskij skriver også romaner med en stor ide. Dette er en overlevning fra 1800-tallet, hvor det gikk an å tro på ideer, og spesielt på de store. I den modernistiske og subjektive skrivemåten Dostojevskij legger seg til har store ideer mildt sagt dårlige levekår, og at Dostojevskij likevel tviholder på dem, skiller ham ut fra alle store forfattere som kommer etter ham. Legg til at ideen er utopisk, religiøs og ortodoks kristen, der alt står på spill, det er paradis eller Helvete, så får man litteratur som virkelig vil noe. «Paradiset er mulig på jorden i dette øyeblikk» er en tanke jeg mener man må ta på alvor hos Dostojevskij. Likeledes «Om Gud ikke finnes, er alt tillatt». Det er meget sterkt at kraftverket Dostojevskij skriver dette, samtidig som Nietszche skriver at «Gud er død». Slik den gamle og den nye tid møtes og kjemper mot hverandre hos Dostojevskij, det er helt uovertruffent.

Og ingen steder er denne kampen og alt Dostojevskij står for sterkere, enn i den store romanen Brødrene Karamsov.