Et brev fra ikke lenger graven

Jeg ser på det brevet

jeg fikk av en vorte

jeg har krysset ut av mitt sinn

Det skulle vært brent opp

og kastet i søpla

slik som forræderen min.

 

Jeg ser på det brevet

det vil ikke slippe

det henger visst fast i min hånd

Det skulle vært revet

i ti tusen biter

smertefullt avrevne bånd.

 

Jeg ser på det brevet

og leser det også

leser det gang på gang

Jeg skulle ikke ha kjent det

Jeg skulle ha brent det

Men nå er det for sent, ikke sant?

 

Det lykkelige hender i blant

Jeg er så vakker jeg kan

Og sier verken ja eller nei

For nå er det tumulter

og virvar i hodet

og alt sammen ender i deg.

Fra diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003

Samtale?

Jeg har besøk av en dame jeg kjenner godt, det er ikke akkurat det. Hun sitter i sofaen, jeg i stolen. Hva jeg følte for henne og hun eventuelt følte for meg, skal jeg ikke skrive noe om, jeg skal vise frem samtalen. Eller jeg skal vise frem der det som foregikk mellom oss, noe jeg ikke uten videre vil kalle en samtale, det var ikke en samtale det var, jeg skal vise hva det var. Og husk: Jeg kommer bare til å bruke ord (selvfølgelig dette er en skrevet tekst). Vi satt altså der. Så stilte jeg henne et spørsmål, et spørsmål som passet godt inn i hva vi snakket om og derfor falt seg helt naturlig. Deretter ble jeg sittende å lytte til hva hun svarte. Hun svarte uten videre, like naturlig som jeg hadde spurt, falt svaret hennes, det var en fin flyt i mitt spørsmål og hennes svar, hun snakket av gårde i den retning jeg hadde angitt med mitt spørsmål. Jeg satt og hørte på, og tenkte samtidlig litt på det der denne teksten ikke skal komme inn på, altså hva jeg egentlig følte for henne, og hvorfor jeg egentlig sitter her og har henne i sofaen min, og også om jeg i det hele tatt kunne si at jeg kjente denne kvinnen, som satt der i sofaen min og snakket, mens jeg satt og hørte på. Samtidig som jeg tenkte dette, hang jeg godt med på hva hun fortalte. Jeg var hele tiden diskret på utkikk etter åpninger for nye spørsmål eller kommentarer eller andre innspill å komme med når hun en gang ville holde opp med å snakke, i det jeg fikk det for meg at jeg aldri ville klare å finne det. Det kom over meg, at det vi nå, — det hun nå satt og snakket om, om det hadde jeg ingenting å si. Ikke en lyd hadde jeg å bidra med. Og jeg tenkte at hvis hun nå stoppet å snakke, ville jeg bare bli sittende og smile. Men hun snakket heldigvis videre (mens jeg uansett satt og smilte), tenkte seg om og gjorde selv sine vurderinger om hva hun skulle si, før hun fortsatte og fulgte et resonnement til endes. Jeg nikket, og smilte, ufrivillig bredt og uten å vise tennene. Hun så på meg et øyeblikk, og fortsatte enda en gang, denne gangen med et resonnement noe på siden av det forrige, et alternativt syn på saken, tydelig med den hensikt at når hun var ferdig, så skulle jeg gjøre en vurdering av hvilket resonnement som var å foretrekke, eventuelt komme opp med et tredje som kanskje kunne kaste nytt lys over begge de to hennes, eller bare kaste ut en ny tråd hun kunne plukke opp og snakke videre rundt, men det ville ikke skje, det visste jeg. Jeg ville aldri kunne komme opp med noe resonnement eller noe som helst annet rundt det hun nå satt og snakket om, jeg kunne maksimalt bli sittende å nikke og smile med lukket munn. Men det hadde jeg gjort lovlig lenge nå, det var måte på hvor lenge jeg kunne holde frem med det. Jeg kunne bare håpe på at resonnementet hennes skulle vare lenge, slik at jeg fikk god tid til å tenke ut noe å si eller en annen måte å komme meg ut av denne situasjonen på. Første del av håpet ble godt oppfylt, hun snakket lenge som bare det, men det hjalp ingenting, for jeg greide ikke å tenke ut noe. Jeg fikk bare mer og mer panikk. Jeg begynte å svette i pannen og klemme hardt i armlenene, hva er det? spurte hun, innskytelsesvis. Jeg kunne jo ikke svare på dette, jeg kunne ikke si hva det var, så jeg bare ristet på hodet. Og da hun så det, fortsatte hun, hun fortsatte ubønnhørlig, ordene hennes fløt og trillet og sildret som elver, perler og bekker, de gjorde stadig nye krumspring, sjonglerte med seg selv, hadde referanser både hit og dit, gjøglet, spøkte og lo, var vettuge, kloke og finurlige, passet perfekt i sammenhengen, både i form, innhold og tone, de la seg akkurat på det rette nivå, jeg ville skrike, men hva skulle jeg skrike, hva lyd hadde vel jeg å komme med? hva er det, spurte hun igjen, og trillet lange remser av ord om hva forskjellig som kunne være galt med meg her, det ene forslaget mer innsiktsfullt enn det andre, de forklarte på en prikk min situasjon alle som én, det var bare for meg å velge hvilket alternativ som passet aller best, som forklarte enda litt bedre enn de andre, og så kunne hun på øyeblikket finne enda mer treffende ord på min tilstand, beskrive i detalj hvordan jeg hadde det og hva jeg skulle gjøre med det, komme med erfaringer fra sitt og sine venninners liv, som alle hadde opplevd noe lignende og kommet ut av det, eller kanskje hadde hun kommet opp med noe enda mer briljant, jeg vet ikke, jeg fikk ikke vite det, for jeg klarte ikke å velge noen ting, jeg var lamslått av panikk, og som den lamslåtte, var min eneste mulighet å stramme alle muskler til det maksimale. Det er akkurat dette jeg så nødig vil kalle en samtale.

ES2003

Kirkeorgel

Det var inne i en kirke, en kirke som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, la oss holde virkeligheten utenfor her, vi er innenfor, i kirken. Der er du, du er en av oss, du er også inne i kirken, og ser det samme som vi ser, altså rekker med trebenker på tregulvet, trebjelker i taket, taket er av tre, det meste er av tre, det kan altså se ut som om det er en norsk kirke vi befinner oss i, men det er ikke poenget her, poenget er at det finnes et orgel her. Kirkeorgel. Og dette orgelet, i denne kirken, forsvarer alle storslåtte assosiasjoner man kan få i hodet ved å høre ordet kirkeorgel, kirkeorgel. Det er grande, du ser på det, nå overtar du hovedrollen for alvor, det er du som ser på det, du står midt på gulvet, og ser på det monstrum av et kirkeorgel som står der borte ved den ene veggen, og dess mer du ser på det, kirkeorgelet, jo mer får du følelsen at et slikt orgel ikke kan stå borte ved noen vegg, der vil ganske enkelt ikke bli plass, og det er helt riktig, det ser du. Du får etter hvert inntrykk av at orgelet er større enn hele kirken. Og når du nå får sett på det en stund, så skjønner du at orgelet faktisk er hele kirken, og den er gigantisk. Du har hovedrollen, vi er bipersoner, vi lar deg få lov til å spille på dette orgelet, vær så god, bare gå bort og prøv. – Men jeg kan ikke spille orgel, sier du kanskje. – Bare gå bort og prøv, rister vi på hodet. Og du tenker deg om, selv om alle vet hvordan det vil gå, du kommer til å spille på det, du vil måtte gjøre det, alle vet det, du også, det trekker deg mot seg, som et stup gjør det, bare på en annen måte. Og du bestemmer deg for å gjøre det du bestemmer deg for, du bestemmer deg for å gå bort og spille på dette orgelet. Og vi står bak deg og forsvinner i det du forsvinner for oss. Kirken er meget stor, mye større enn den i begynnelsen gav inntrykk av å være, svært mye større, og hvis det er noe forhold mellom orgelet og kirken, hvis det ikke hadde vært ett og det samme, så er orgelet størst. Og du går mot det. I timevis. Om tidsbegrep da har noe å si i nærheten av et slikt orgel, det har det naturligvis ikke, men du nærmer deg, og nå er du der. Selv om orgelet er så stort at du ikke kan se noen ende på det, verken bortover eller oppover eller nedover eller innover, eller utover, overalt er det bare orgel, og likevel er krakken meget liten. Eller den er kanskje ikke spesielt liten, det er en helt vanlig krakk, men en helt vanlig krakk blir selvsagt liten i nærheten av et slikt kirkeorgel. Uansett, du setter deg på den. Nå skal du spille. Det er tusenvis av tangenter å velge mellom, fløyter og piper og rør står klar over hele kloden, rett og slett over hele kloden, klar til å servere den kakofoni av lyd du befaler dem å spille. For befalingen er din, enten du vet hva du gjør og vet hvilke tangenter du skal spille på, eller du bare trykker i vei og spiller helt tilfeldig, befalingen er uansett din. Og du velger én, én eneste tangent. Den velger du å trykke på forsiktig med pekefingeren, høyre pekefinger, forsiktig ned, du er bare så vidt borti, der skjedde det. Alt forsvant. Alt ble borte. Vi andre, vi som stod et sted rundt midten av kirken, altså i en enorm avstand fra deg, vi ble ganske enkelt blåst bort av en lyd så øredøvende at ingenting kunne motstå den. Den traff oss bang i brystet som tog og tankskip. Plutselig var vi forsvunnet. Vi befant oss et helt annet sted. Verken kirke eller orgel var i nærheten, ingenting var egentlig i nærheten. Det hele gikk så fort at vi ante ikke hva som hadde foregått, bortsett fra at du hadde spilt litt på orgelet, tror vi.

ES2003

Kondisjonalis

Man skulle kanskje kunne tenke seg at jeg ville finne på å besøke henne. Og hvis hun da var hjemme, ville hun vel hvis hun ikke visste det var jeg som ringte på og eventuelt hadde noe i mot meg, ha lukket opp. Og jeg ville ha steget inn. Det ville jeg forsøkt å gjøre mest mulig naturlig, liksom i forbifarten, som om jeg var vant med den slags og ikke tenkte noe videre over det, jeg ville simpelthen sett en annen retning i det hun lukket opp, og jeg skulle trå over dørstokken hennes, jeg ville sett mot venstre, eller mot høyre, eller opp eller ned, eller tomt ut i luften, først deretter ville jeg gått inn, mens jeg samtidig tilsynelatende i farten fant på et eller annet å si, sagt jeg stod akkurat og tenkte på, og så sagt et eller annet jeg akkurat stod og tenkte på, eller kanskje mer sannsynlig hadde tenkt ut lang tid i forveien, for ikke å risikere å si noe dumt, eller i verste fall være helt stum, i det jeg går inn til henne, slik hun, hvis hun da ikke lar meg bli stående der ute på dørstokken, mens hun selv går inn, lar meg gjøre. Hun hadde sikkert ikke ventet et slikt besøk. Og nå som det likevel kommer, for det gjør det jo, det er jo akkurat det som skjer, jeg besøker henne, og nå som jeg gjør det, burde hun vel strengt tatt sette på litt kaffe eller finne frem noe å bite i, et eller annet enkelt å servere meg, mens jeg løgnaktig sier at det ikke er nødvendig, men det er det altså, strengt tatt. – Takk, ville jeg ha sagt, hvis hun kom, med mat, eller kaffe, eller noe, like før hun satte det ned på bordet, – takk, ville jeg sagt, hva det enn var, – takk, og så ville jeg etterpå sagt ”dette var godt”, hvordan det enn smakte. Jeg ville ikke nølt, jeg ville ikke ha tygget mye før jeg sa det, en dråpe kaffe ville være nok, ”dette var godt”, først en gang, så en gang til, forsterket, kanskje med et adverb eller noe, ”dette var virkelig godt”. Og jeg ville sagt dette igjen og igjen, i stadig nye variasjoner, hvis praten her skulle se ut til å ramle sammen, som jeg tror den ville gjort, om jeg da ikke hadde tenkt ut noen fine ting å snakke om på forhånd, som jeg tror jeg ikke ville gjort. Men jeg ville holdt frem, jeg ville fortsatt i samme spor, jeg ville sagt det var gode kaker om og om igjen, hvis det da var kaker hun serverte, og kaffen ville jeg sagt var god, om hun serverte kaffe, samme hva det var, ville jeg sagt det var godt, det hun serverte, om og om igjen, ville jeg sagt det, og tygget og spist, eller drukket, og svelget, og lett etter noe annet å si. Noe som kunne innlede en mer naturlig samtale og involvere henne noe mer. Noe hun kunne svare på, i det minste. Men det hadde jeg vel ikke klart å finne, kjenner jeg meg rett, og det skulle jeg jo gjøre, jeg er jo meg. Eller er jeg egentlig det? Ja, sånn til vanlig er jeg selvfølgelig det, men i dette tilfellet her? Er det egentlig jeg som i dette tilfellet har besøkt henne, og sitter der og skryter av kakene hennes, hvis det da er kaker hun serverer, om hun serverer noe, om hun slapp meg inn, om jeg ringte på, om det i det hele tatt skjedde noe. Man skulle kanskje kunne tenke seg en slik situasjon.

ES2003

Du og jeg i skuffen

Du kunne godt ha vært her

Sittet der

På stolen

På andre siden av bordet

På hyllen over kommoden

På gulvet der med reolen

Bokreolen

Du kunne vært en tur på badet

Vært en tur i skapet

Sittet på lur i skuffen

Og jeg trakk den ut

Og jeg hoppet nedi

Og der var det vi to

så ganske

snedig.

Fra den uutgitte diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003 (Nr 8)