Et pip om hjelp

 

Kjære leser, eller lytter, om jeg noen gang får anledning til å lese denne teksten opp, og noen hører på den, ha da forståelse for hvor grusomt den som opplevde den, opplevde den, og glem ikke et øyeblikk at den som opplevde den, var jeg. Det var jeg, som var på besøk, hos et nylig etablert ektepar, i en stor, flott leilighet, som de eide til lån med lav rente og bil og barn hadde de også; kort sagt, de hadde drevet det langt lenger enn jeg. Og jeg var der med en dame, en vakker dame, allerede på forhånd var jeg forelsket i henne, og denne familielykken vi var vitne til (vi så på det som familielykke, i hvert fall gjorde jeg det) forsterket disse følelsene voldsomt. Jeg må også si dere at jeg etter at jeg har utviklet et langt sterkere følelsesliv etter jeg rundet 30 år, jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg har fått så fryktelig lett for å ta til tårene. Rett som det er får jeg problemer med stemmen i situasjoner jeg tidligere knapt ville reagert på. Hadde jeg vært eldre kunne jeg sagt jeg var blitt sentimental med årene, men jeg synes ikke jeg er gammel nok til å si det ennå, jeg er bare så vidt over 30 år. Dette har jeg ikke snakket med noen om, jeg skjemmes over det, og hvis noen konfronterer meg med det vil jeg straks benekte det. Særlig ille blir det hvis jeg blir konfrontert midt under den store følelsesmessige påkjenningen, og jeg kvalt av tårer og med sviktende stemme må benekte at dette går innpå meg. Dette er selvsagt verre i noen situasjoner enn i andre, men aldri verre enn i situasjonen jeg nå skulle gjennomgå. Jeg satt altså der i besøket og ble stadig mer oppslukt i familielykken jeg mente å se hos paret med barnet vi besøkte, samtidig som jeg i lengselen etter å oppleve en slik lykke selv, ble stadig mer forelsket i henne jeg kom sammen med. Hun klarte seg så fint, smilte og lo, og lekte med barnet og løftet det høyt opp i været og var med når det skulle skifte bleie. Jeg var utenfor i forhold til dette. Jeg satt der og ønsket at jeg kunne få vise for henne at også jeg behersket dette med barn, at jeg ville bli en god far, at jeg både kunne leke med barnet og ta ansvar, at jeg ikke nølte med å ta i et tak og skifte bleie når det trengs, at det ikke var noen sak for meg å få barnet i humør, at hun bare kunne satse på meg, men jeg ble i stedet sittende i sofaen. Så skulle vi gå, det var rettere sagt hun som skulle gå, – jeg må gå nå, reiste hun seg opp og sa, og jeg reiste meg også opp og sa at jeg også måtte gå, så vi gikk begge to sammen. Det var nå det gjaldt, jeg tok på meg jakken og skoene stivt og utilpass som jeg alltid pleier å gjøre. Vertskapet snakket så blidt og hyggelig, og jeg svarte så klønete, satt nede på gulvet og knyttet skoene, måtte ha to forsøk på den ene skoen fordi jeg trakk snoren gjennom løkken, eller hvordan jeg skal forklare det, jeg var i hvert fall på randen av fortvilelse. Hun jeg kom sammen med formelig tryllet på seg jakken og skoene, og gav vertskapet en klem både ham og henne, jeg tenkte jeg også burde klemme noen, men det ble aldri noe av det, og så var vi utenfor døren. Nå måtte jeg bare si det, få en avgjørelse på det, jeg kunne ikke gå hjem uten å vite sikkert om det engang fantes håp. – Det var et kjekt besøk, sier hun til meg, – ja, sier jeg, og merker til min store skrekk at stemmen min er pipete og gråtkvalt. – Hva sa du? spør hun, smått overrasket. – Jeg sier at det var kjekt, piper jeg, og må kvele et hikst. – Hva er det? spør hun, og ser bekymret på meg, nådeløst vil jeg kalle det, for denne sympatien er mer enn jeg kan makte. – Ing… ingenting, sier jeg, jeg må til og med si det to ganger, begge ganger pipende som en liten fugl. Det er langt frem til den store sterke mann jeg nå ønsker og trenger å være. – Jo, du er jo helt lei deg, sier hun, og stopper, – du må fortelle meg hva det er. – Jeg har lyst til å bli med deg hjem, kunne jeg ikke akkurat pipe til henne, – jeg synes leiligheten deres var så fin, sa jeg. Jeg forsøkte å smile, men det gikk ikke, jeg begynte å snufse og hikste og kjente tårene presse på, og komme. Hun jeg elsket og opphøyde holdt rundt meg sånn kvinner gjør når de trøster hverandre, og da sprakk det fullstendig for meg. Jeg kan ikke si det annerledes. Verden bare raste sammen rundt meg og i livet mitt, og i en flom av gråt fikk jeg formidlet min bønn om hjelp.

ES2005

Dikteren leser (alle sovner)

Jeg er dikter selv (det ser dere jo selv utifra denne teksten), og derfor tenker jeg naturligvis at alle er litt opptatt av meg når jeg en sjelden gang går for å overvære en diktopplesning. Så også denne gangen, jeg skulle treffe to kamerater, en gutt og en jente, og jeg tenkte som så at de nok ville spørre meg hva jeg mente om diktene vi hadde hørt, og jeg da måtte komme opp med et svar som gav dem noe å tenke på. Og dette gjaldt bare de jeg kjente, hva de andre publikummerne tenkte og kanskje kom til å vente av meg, nei, det var ikke godt å vite, jeg måtte være forberedt på alt og virkelig danne meg en mening om denne dikteren vi kom til å måtte høre på. Det kunne til og med være at jeg måtte snakke med selve dikteren, hvis han hadde sett meg før og visste jeg var dikter, eller noen hadde fortalt ham det. I så fall måtte jeg på en fin måtte si hva jeg syntes om diktene hans, ja, jeg hadde vær så god å følge med da han satte i gang. – Hysj, der begynner han, sa kameratene mine, da vi satte i gang, jeg syntes forresten hun damen viste overdreven interesse for kameraten min i forhold til meg. Men jeg regnet med at det ville bedre seg når vi etterpå skulle diskutere forestillingen, da skulle jeg nok vise hva jeg har fått med meg og hvilken innsikt jeg har i dikterkunsten. Dikteren på scenen er av den stillferdige typen, det ser ut som om han er plassert der på spøk, han behersker ikke å stå foran et publikum, så mye er i hvert fall sikkert, og skal jeg si min ærlige mening, så behersker han ikke å skrive dikt heller. Jeg tenker hvordan i all verden skal jeg klare å si noe om denne fyren her, uten at det virker for opplagt, uten at det blir noe som alle kunne klare å tenke. Fra munnen hans kommer ordene i en jevn dur, som fra en gammel buss som kjører sakte bortetter en gate for å se etter hvor stoppestedet var blitt av, men her er ikke noe stoppested, eller det er et stoppested som alltid er lenger fremme, bussen stopper ikke, ikke dikteren heller, han leser. Jeg gjør som jeg pleier, i stedet for å se på han som opptrer på scenen, ser jeg på publikum, ofte skjer det mer der. De er liksom passasjerer på denne bussen, eller kanskje er det en gammel snekke som putrer av gårde, publikum sitter på, det vugger så godt, også jeg er en passasjer i snekka, eller bussen, dikteren er ferdig og vi klapper, nei, forresten, det ble visst ikke noe av det. Dikteren går i gang med sitt neste dikt, hans evne til å mumle ordene sine er ubegrenset, når jeg anstrenger meg til det ytterste, det vil si når jeg følger med, så hører jeg at diktene er rik på metaforer og forresten får jeg ikke med meg noe som helst, jeg vet ikke om det er metaforer eller den rene skjære sannhet han kommer med, søvndyssende er det i hvert fall, og ytterst behagelig, det er helt greit at damen viser min kamerat oppmerksomhet, jeg sovner, alle gjør det, kunne jeg noensinne oppnå noe lignende.

ES2005

Jeg ser det for meg

Jeg går opp på scenen, iført mine vanlige klær, kanskje litt finere, kanskje funnet av en designer med det for å øyet å få det til å se ut som om jeg har på meg mine vanlige klær, bare litt finere, kanskje, men opp på scenen går jeg, det er det viktige, jeg ser det for meg, i hånden har jeg denne teksten her. Og publikum, i dette tilfellet vil det si dere, sitter og lurer litt på hva slags tekst jeg skal lese opp denne gangen, hvis jeg da i det hele tatt skal lese opp noe, jeg finner jo på så mangt vet dere, og dere er spente på hva jeg har funnet på denne gangen, dere vet jo ikke at det er denne teksten her, og etter hvert som dere skjønner det stiger spenningen, til tross for at den altså var svært høy fra utgangspunktet. Jeg ser det for meg, jeg treffer så godt med intonasjonen, det litt merkelige innholdet virker helt som det skal være, flere kvinner sitter og smiler for seg selv, flere smiler direkte til meg, og jeg smiler også der oppe fra scenen, smiler både innvendig og utvendig. Jeg blir selvfølgelig revet med, selv i omstendelige setninger som denne her hvor ordene bare renner ut uten egentlig tanke for hva de måtte inneholde, slår tungen ikke krøll på seg, men beveger seg dit den skal i uanstrengt fart slik at ordene triller av gårde fritt og uproblematisk, samtidig som publikum selvfølgelig får dem med seg og liker dem og faktisk får lyst til å klappe litt etter et plutselig punktum. Jeg løfter hånden for å dempe denne klappingen, jeg ser det for meg, teksten er jo slett ikke slutt, jeg har mer å komme med, jeg ser det for meg, jeg leser dette her, nærmer meg enda et punktum, men punktum og komma er under min kontroll slik publikum også er det, de kommer ikke før jeg vil det, eller publikum gjør selvfølgelig det, de kommer når de vil, lenge før denne teksten, de var der når jeg gikk opp på scenen og de vil fortsatt være der når jeg går ned igjen og teksten er slutt, ser jeg for meg, det er punktum og komma og opplesningen som er så fullstendig i min kontroll, og publikum også så lenge jeg leser, ser jeg for meg. Jeg ser for meg at publikum liksom skjønner hva jeg prøver på, eller de skjønner det kanskje ikke, men de liker det likevel, fordi det kanskje er noe der. Og akkurat i det jeg har dem i denne troen, stopper jeg lesningen og blir bare stående og smile, publikum skjønner at teksten og opplesningen er slutt, og jeg bekrefter det med å bukke, applausen er overveldende, det er dette jeg ser for meg, den overveldende applausen mens jeg står der og bukker, og går ned og sier takk, takk, mens publikum klapper og smiler fordi de endelig har forstått at det er denne teksten her jeg har lest, og hvorfor den ble som den ble for å få sagt det den skulle si. Men noen klapper og smiler selvfølgelig uten å skjønne så mye.

ES2005

Den syngende oppleser

Det hendte en gang at en oppleser i stedet for å lese en tekst han nok selv hadde skrevet, sang den. Overraskelsen var ikke større enn at alle publikummere ble sittende å se på ham likevel, på dem kunne man ikke merke noe tydelig tegn på om oppleseren sang eller leste. For å oppdage det, måtte man høre på ham, og da ville man straks forstå at han sang. Den eneste naturlige forklaring man kunne finne på det, var at han hadde skrevet en tekst han fant det best å synge i denne forsamlingen. Det finnes også en helt sprø forklaring, og den gikk ut på at han var ute av stand til å snakke, at han var en av dem som var nødt til å synge alt han hadde å si. Kanskje spesielt foran forsamlinger. Og det er denne forklaringen jeg bestemmer meg for å velge, jeg er nemlig blant publikum. Jeg var en av dem som satt der og lot som jeg ikke ble overrasket da han plutselig begynte å synge i stedet for å lese, selv om det helt tydelig er en tekst ment for å lese han synger på. «Det er fordi han ikke kan annet enn å synge,» tenker jeg. Stakkars mann. Det er tappert gjort at han likevel stiller seg opp på scenen sånn som det der. Det hvisker jeg til sidemannen mens vi klapper etterpå, og da denne ikke hører hviskingen fordi vi klapper samtidig, sier jeg det høyt. Sidemannen nikker. Jeg blir fullstendig grepet av tapperheten til oppleseren, det kreves mot for å gjøre sånt som det der, jeg føler jeg er nødt til å snakke med ham. Straks han setter seg ned ved et bord, sniker jeg meg bort til ham slik jeg har gjort så ofte før både i tekster og i virkeligheten, jeg vet en del om hvordan det er. Derfor vil jeg gjøre det så enkelt som mulig for ham. – Det var en vakker tekst du leste opp, synger jeg til ham. – Jeg er glad det finnes mennesker som deg, synger jeg hjertelig. – Mennesker som tør å stille seg opp foran folk og synge ut, til tross for at de ikke har noe å fare med, synger jeg høyt og tydelig til en melodi jeg lager mens jeg synger den.

ES2005

 

Badetur

 Det er en fin dag for et bad, tenkte jeg, og satte meg i bilen for å kjøre bort til stranden og ta det der badet jeg mente det var en fin dag for. Jeg hadde på meg badebuksen under kortbuksen, og t-skjorte og sandaler, det fikk holde, i bilen satt jeg, det var en solskinnsdag, juni, Sandnes. Jeg skulle til jærstrendene, kjørte dit, i t-skjorte og sandaler, det var en flott solskinnsdag, en fin dag for et bad. På borestranden gikk jeg ut av bilen, og smelte igjen døren, nå var jeg fremme. Nå skulle jeg bade. Den som har fulgt litt med på skrivingen min, ytterst få, riktignok, tekstene mine blir strengt tatt ikke lest av noen, utenom jeg som skriver dem, og spiller hovedrollen i dem, men la oss ta livet mitt, da, mitt virkelige liv, den som har fulgt litt med på det, ikke så mange det heller, riktignok, men nå må vi komme oss videre her. Det er tross alt bading dette skal handle om, og til tross for at det er en flott solskinnsdag, så er det ikke særlig varmt i været, det er en kald vind som får hovedpersonen vår til å hutre og fryse litt, der han går opp på sanddynene for å skue ned mot stranden og bølgene og havet og alt det den mektige naturen her har å by på, eller fordi han må gå over dem rettere sagt. Det ligger noen sanddyner mellom bilen og stranden, han må over dem, det er det hele, men når det er sagt, så er det virkelig et mektig syn å stå der oppe og se ned mot havet som uhindret slår inn mot stranden slik det alltid har gjort, vår hovedperson blir i hvert fall lamslått av dette synet, han må stoppe opp og tenke litt. Og det er dette den som kjenner denne hovedpersonen og har fulgt litt med på ham, vil kjenne igjen, dette er helt typisk. Han stopper stadig vekk opp og tenker, forsøker å trekke sammenheng mellom det som skjer nå, og det som har skjedd tidligere, han vil gjerne finne ut hva det betyr og hvorfor alt er som det er, hva det egentlig er som foregår, hvor det er merkelig alt sammen, hva han egentlig gjør her i livet som farer forbi, og som han liksom ikke kan gripe fatt i og holde fast ved, samme hva han gjør, samme hvor mye han skriver, tenker, og står stille på sanddynene og ser utover. Dette hadde han gjort tidligere. Hvor mye som var forandret siden da, og hvordan ingenting var forandret, bølgene var de samme, han var den samme, bare eldre, alt dette rakk han å tenke før han gikk videre. Han tok ikke av seg på overkroppen, ikke fordi han skammet seg over den, den var helt ok, men fordi han mente det ville avsløre at han hadde tenkt å bade, og at det ville se rart ut i denne kulden. Dessuten gikk han jo her helt alene, og hadde ingen kjente å vise seg for. Det ville virke temmelig snålt, t-skjorten fikk være på. Han gikk mot høyre, mot Sele, for den som er lokalkjent. Han var i ekstra godt humør, fordi han hadde fått en tekstmelding. Det var en dame som skulle treffe ham, men så hadde han ikke hørt noe, før nå, hvor hun hadde forklart seg og sagt at hun ville møte ham nå til helgen i stedet for, hvis det passet for ham. Det gjorde det selvsagt, vår hovedperson hadde ingen som helst planer, nå gikk han og tenkte på henne. Hvordan skulle han gripe dette an? Hun var nok interessert, det var soleklart på bakgrunn av tekstmeldingen, nå og da kjente han bølgene slå opp mot tærne, han gikk helt nede ved vannkanten, vannet var iskaldt, men herlighet, det var i Rogaland og det var i juni, og denne sommeren hadde ikke vært bedre, men verre enn vanlig når det kommer til temperaturer. Hva hadde han egentlig ventet, dette er som det skal være, tenkte han, med hensyn til vannet, men det var fælt med den vinden, var ikke slik at det fristet å ta av seg på overkroppen her, selv om han nå hadde kommet seg unna folk og det var ingen som egentlig eventuelt kunne se at det så rart ut. Snart skulle han reise på ferie, det var en fin tid for ham, og så denne tekstmeldingen, hva skulle han nå gjøre med denne damen, hvordan skulle han gripe det an, sånn rett før han skulle reise på ferie, kanskje ville det skje noe der, selv om han godt visste at det ville det sannsynligvis ikke, og neppe ville han være særlig interessert, heller, det har jo visst seg gang på gang. Slik er det med meg, tenkte han, der han gikk, litt lenger nede i vannet nå, det slo opp til anklene, og ble aldri tørt på tærne, han var vant til å være der nå, det gikk greit, og det er egentlig helt greit, fortsatte han å tenke, det er i det hele tatt et deilig liv. Nå skal jeg treffe henne til helgen, og så skal jeg reise på ferie, til høsten er det tilbake på jobb, det går greit, det kan bare fortsette, bort til Sele har jeg gått før, eller forrige gang så svømte jeg, herlighet, det er to år siden, kanskje mer, du verden så alt var annerledes den gang, da hadde jeg en annen å tenke på, vi skal ikke rippe opp i det, vi hopper ut av tankene hans der, vi venter til og med litt før vi skriver videre, vi lar ham gå helt bort til Sele, over hengebroen, ned til stranden der, på stien langs furutrærne, de lave, jærtypiske, godt forblåste, lar ham sitte der litt, slik han gjorde, og så må han reise seg opp, gå tilbake, over broen, ned til stranden, og så kan vi gripe fatt i ham, for det vi egentlig skal skrive om, er jo den der badeturen vi hele tiden har terpet på, selve badingen, hvor blir det av den? Ja, vi spør hovedpersonen. Og hovedpersonen spør seg selv. Skal det bli noe av, må det skje nå, eller snart, tenker han, jeg kan jo ikke bare gå bortover her hvis det er bading som er hensikten. Han tar av seg t-skjorten og kortbuksen, han har badebukse under, det blåser voldsomt, skikkelig sterke kast, han må legge en stein på klærne, og holde armene om hverandre, holde om seg selv, slik man gjør når man fryser, slik gikk han ned mot vannet, og uti det, huttetu, så kaldt, men det er jo litt spørsmål om viljestyrke også, det er bare å dukke under, så blir det bedre, bølgene skvalper også, skyller over ham, skvetter vann på tørr hud, fryktelig kaldt, ikke lett å dukke kontrollert her, ikke fristende å dukke i det hele tatt, vår mann går opp igjen. Begrunnelsen han gir seg selv er at han ikke ville bli tatt av strømmene. For noen år siden, lenge siden, den gang han var midt i tjueårene, da ble han tatt av strømmen, så helt malplassert er ikke disse tankene, vår hovedperson er en forsiktig mann, men han nærer heller ingen utpreget skrekk for vannet, han er ikke redd for å bade i sjøen, ikke i det hele tatt, det er mer å snakke om respekt, tenker han, der han går bortover, bortover stranden, fra Sele til Bore, for eventuelt å finne et sted der det ikke er så mye strøm.

ES2005

 

Brev til E. (eller en annen)

Kjære E. (eller en annen). Det er jeg som skriver til deg. Jeg kommer til å uttrykke meg i ganske pompøse vendinger, men det er helt på sin plass, slik må det være. Du er nemlig et strålende menneske, helt uimotståelig og ytterst betydningsfull for meg. Jeg tenker på deg hver kveld. Og når jeg våkner om morgenen og skal stå opp, hva jeg nå skal gjøre det for, så tenker jeg at denne dagen står du opp også. Rett som det er, til alle døgnets tider, samme hva jeg holder på med, så prøver jeg å forestille meg hva du holder på med. Da ser jeg deg for meg. Jeg vil ikke skrive mer om det. Vi møtes av og til, vet du. Det er godt gjort at jeg kan skrive en setning sånn som det, og så er den sann. Jeg er egentlig fornøyd med det, ja sånn er jeg innrettet. Jeg er fornøyd med det. Det er egentlig ganske fortvilet at jeg kan skrive setninger sånn som det der, og så er de sanne. Du må ikke la meg få lov til det. Du må svare på dette brevet, gjerne i en litt tøff tone. Du må skrive at jeg må ta meg sammen, gå på, ta et valg. Oppføre meg som en mann. Jeg vil naturligvis knekke sammen av et slikt brev, slå nye rekorder i å forakte meg selv, jeg kjenner mine svakheter, vet du, jeg har lenge ergret meg over dem. Da er det du må slå til, da må du bare komme hit bort, helt overraskende, gi meg et strengt ultimatum, si nå er det nok, nå skal jeg bare komme her, og så gjør du med meg hva du vil. Jeg er litt handlingslammet, skjønner du. Og jeg har mye større behov for å uttrykke denne svakheten min, enn å gjøre noe med den. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Du får bare, du vet jeg kommer ikke til å sende det.

ES2005

Viktig person

Jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Eller for å si det rett ut skulle jeg skrive en tekst der jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Jeg var som vanlig veldig nervøs, man blir gjerne det når man ser forsamlingen sitter der, og man selv er den som skal snakke til den. Jeg hadde i tillegg gitt opp. Jeg hadde bestemt meg for at det kom aldri til å lykkes, rett før jeg gikk inn i auditoriet bare kastet jeg manuskriptet i søpla, det fikk gå som det ville. Jeg gikk inn, rett inn i auditoriet der det satt fullt med folk som ventet på hva jeg hadde å si. Til den forventede applausen bare vinket jeg og nikket med hodet og forsøkte å dysse den ned, det var ingen vits i å klappe på forhånd. Jeg tenkte det hadde gjort seg om jeg nå kunne trykke på en knapp, og så kom bildet mitt opp på en storskjerm i bakgrunnen, sammen med temaet for foredraget, og foredraget også, forresten, i en bedre utgave enn det jeg kastet i søpla, en utgave så bra at det fortjente applausen jeg fikk i starten. Men det var langt frem, det fantes ingen slik knapp, og for å si det rett ut: heller ingen storskjerm. Det eneste jeg hadde var et tema å foredra over, og temaet var hva jeg egentlig holder på med. Jeg skulle holde et foredrag om hva jeg egentlig holdt på med, og det skulle jeg gjøre for dette fullsatte auditoriet med folk som satt og så på meg. Og jeg så på dem. Jeg begynte å snakke. Og til min store overraskelse var min første setning denne: – Målet mitt med tekstene mine er å skape en verden hvor jeg er like viktig som jeg føler meg. Jeg sa det til øredøvende taushet, det var ingen reaksjon. Jeg fortsatte: – Jeg føler meg nemlig viktigere, enn jeg er. Og jeg tror jeg ville likt å bli behandlet som den svært, svært viktige personen jeg føler meg som, og ikke som den helt normalt viktige personen jeg er. I virkeligheten blir jeg ikke det. Der er det ingen som sier ”nå må vi følge med på Eivind Salen, han er skikkelig viktig”. Der er det ingen som studerer mitt liv og min gjerning, ingen som bruker særlig mye tid på å finne ut hva jeg egentlig vil si. Jeg kan ikke fylle et auditorium ved å snakke om meg selv, og det jeg holder på med. Det kan jeg i tekstene mine. Der kan jeg med en tanke fylle et hvilket som helst auditorium med folk som er kommet ene og alene for å høre på det jeg har å si, og som gir meg dundrende applaus i det foredraget er ferdig og det eneste som gjenstår er å forlate scenen.

ES2005 

 

 

Teksten og jeg

Ja, min venn, min kjære tekst, her er jeg. Du kan stole på meg. Etter hvert som du trer frem, vil jeg sitte her og se på deg. Jeg vil se du blir til foran øynene mine. Jeg vil være med å utvikle deg, men ikke mer enn at utviklingen først og fremst skal være din egen. Vil du gå din egen vei, så skal jeg skrive deg bortover den veien og så godt jeg kan gjøre meg selv usynlig i den. Jeg vil være den som står ved siden av og heier, når du går forbi, den som står ved målstreken og klapper når du kommer i mål, selv om du ikke akkurat kommer på første plass. Jeg er den som langs løypa sier ”kom igjen!” Jeg er den som står der og smiler. Jeg blir så glad i tekstene mine, samme hvordan det går med dem. Ofte går det ikke særlig bra, og i det kjenner jeg meg godt igjen, for ofte går det ikke særlig bra med meg heller. Da tyr jeg til tekstene mine, skriver det ned der, og synes det blir riktig fint samme hvordan det blir. Og det, kjære venn, synes jeg du ble denne gangen også.

ES2005 (redigert 2008)

Tiden går…

og jeg går ved siden av den. Det er tiden og jeg, to gamle kompiser. – Hvor skal du hen? spør jeg. – Fremover, er svaret. Jeg må le, – du er temmelig lakonisk, hva? Haha. Tiden ler ikke, jeg ler alene. På den måten irriterer den meg, tiden. Den er riktignok en god venn, men den er ikke noe særlig å snakke med, verken på den ene eller andre måten, verken når vi bare skal småprate litt og le litt sammen, eller når jeg har viktigere saker på hjertet og vil snakke om noe alvorlig. Tiden snakker ikke, den går. Og jeg går ved siden av. – Jeg har tenkt litt på dette med deg, sier jeg til den, – du er ganske egenrådig av deg. – Ja, fortsatte jeg, – jeg vet jeg er direkte, men av og til er det best å være litt direkte og si tingene rett ut som de er, det er dette man forventer av venner, sa jeg til tiden, som kanskje ikke hadde så mange venner. – Du er svært egenrådig, sa jeg etter en stund. – Se nå hva du gjør, du traver av gårde. Det er virkelig ganske oppsiktsvekkende! Jeg ristet på hodet og løp etter tiden, det var litt av en av venn å ha, stikke av sted slik. – Jeg tror du ville tjent på å lytte litt mer til andre, sa jeg, – ta litt hensyn til dem du har på slep. Den følte jeg satt, den ville ikke bli så enkel for tiden å svare på. Og tiden svarte ikke, den fortsatte å gå. – Det er nettopp det som er problemet, ropte jeg, og løp etter. – Du hører jo ikke på meg. Her for eksempel, er det fint, her kunne vi stoppe og ta en pause, hva? Se så fint det er, her kan jeg bli noen år. Men tiden ville ikke høre på snakk, den gikk. Jeg prøvde å holde den igjen med makt, men med makt kunne jeg ikke holde tiden igjen. – Allright, sa jeg så, – fortsett du bare, jeg blir her. Og demonstrativt la jeg meg ned for å sove akkurat der jeg var, mens tiden fortsatte å gå. Og jeg skal si dere hvordan det gikk, jeg la meg ned og slappet av så intenst jeg bare kunne, jeg bet tennene sammen for å unngå å tenke på at tiden gikk fra meg. Det var ikke engang en metafor, det var akkurat det som skjedde. Tiden gikk fra meg, jeg bet som sagt tennene sammen for ikke å tenke på det. Etter hvert hadde tiden fått et enormt forsprang, jeg var igjen på det stedet som var så fint. Hadde det bare kommet en annen tid forbi, kunne jeg blitt med den. Men noen annen tid kom ikke forbi, min tid var gått og noen ny tid kom ikke. Jeg reiste meg opp og gikk etter tiden som var gått. Jeg hadde tøyset og tullet med livet mitt, og somlet bort tiden min, men merkelig nok angret jeg ikke. Jeg hadde lagt meg ned for å slappe av et sted jeg syntes var fint, og mens jeg der gikk etter min tapte tid, mitt tapte liv, hva man skal kalle det, alt det der jeg egentlig sprang etter, mens jeg løp slik og skjønte at jeg på denne måten hadde somlet bort livet mitt, så tenkte jeg også at også mitt liv var en måte å leve på. Og jeg kunne ikke bli riktig sikker, om jeg ville prøve noe lignende på ny, om jeg noensinne tok tiden igjen.

ES2005

Fornemmelsen av en sau

En gang fikk jeg spørsmålet hvilket dyr jeg ville identifisere meg med, hvis jeg skulle identifisere meg med et dyr, hvis det var et dyr jeg skulle identifisere meg med, og ikke et menneske, som jeg var. – En sau, svarte jeg. Jeg har av og til fornemmelsen av at jeg er en sau, som springer, ung og yr, bortover engen. Jeg vil ikke bare si jeg identifiserer meg med den, jeg vil si jeg er den. Jeg er en sau. Og jeg springer virkelig, ung og yr, bortover engen. Det går i en heidundrende fart, til sau å være. Jeg er engstelig for å snuble. Jeg er av natur engstelig, også for at noen skal se meg og avsløre meg som den sau jeg er. Det er kanskje derfor jeg springer? Hvem vet hvorfor jeg springer. Jeg vet bare at når jeg først er i gang med å springe, så lønner det seg nok ikke å stoppe. Da bør jeg heller øke på, tenker jeg. De beveger seg ganske bra, beina mine, til å være så pipestilkete. De er ikke særlig fine, ingenting ved min kropp er noe særlig fint, jeg merker det nå, nå som jeg er blitt oppmerksom på den. Den er for saueaktig. Å forestille seg at jeg er et rovdyr, som for eksempel en ulv eller noe, blir vel helst komisk under sånne forhold. Hvor annerledes ville det vel ikke vært om det var en ulv som sprang bortetter engen her, og ulven var jeg. Da ville tankene mine sett helt annerledes ut. Det samme ville løpet mitt, alle som hadde sett meg, ville sett det. Der løper en ulv, hadde de tenkt. Jeg kunne finne på løpe saktere, slik at flere fikk tid til å se meg. Jeg ville likt det. Om noen hadde gevær, ville jeg ikke brydd meg om, de ville gjort en dårlig gjerning om de skjøt meg. Min død ville være argument godt nok. Og aldri ville noen ha sett noe så majestetisk, som meg, når jeg har fått ferten av et byttedyr. Jeg ville rett og slett gitt blaffen i at jeg er et flokkdyr, og satt etter det med en fart som ville skremt vettet av det og tatt det igjen, og med et byks ville jeg være i ryggen på det og tennene i nakken på det, og i bakken med det, og der snerrer jeg, eller bjeffer jeg, eller hva det nå er ulven gjør. I medrivelsen slipper jeg fra meg et lite brek, et breeek som minner meg om den sau jeg er, og alltid vil være, der jeg ung og yr springer bortover engen.

ES2005