Huff da, jeg hadde to teaterbilletter, jeg hadde fått dem, jeg kjente noen i kompaniet som skulle spille, det er ikke poenget. Poenget er at jeg sendte en tekstmelding til en dame jeg gjerne ville ha med, men så ville hun ikke. Hun skrev tilbake at hun ikke kunne, og hun skrev også hvorfor, men jeg var ikke i humør til å høre på slikt, hvis hun virkelig ville, så kunne hun også ha ordnet det slik at hun kunne, slik var det, og ferdig med det. Riktignok var jeg ikke ferdig med det, jeg ergret meg over det og fortsatte å ergre meg over det, jeg ergret meg over det mens jeg laget meg middag, og jeg ergret meg over det, mens jeg spiste den. Siste del av den spiste jeg nokså aggressivt. Det var kjøttkaker, jeg spiste opp så mye jeg orket og lot bare resten stå i gryten, det fikk være det samme, det fikk være det samme med alt. Jeg tok på meg jakken og skoene, jeg var jo nødt til å gå på dette teaterstykket uansett, jeg hadde jo sagt fra om det, jeg hadde til og med ringt til en i kompaniet, ”jeg kommer på forestillingen,” hadde jeg sagt, ”hold av to billetter,” sa jeg så kjekt. Jeg må få meg kjæreste, tenkte jeg, det må bli slutt på dette at jeg liksom skal gå på teater med en dame, og så har jeg ikke noen dame å gå med fordi hun ikke kan, eller vil. Men hvem skal det i så fall være? tenkte jeg etterpå. Det kunne jo være hun jeg liksom skulle gå på teater med, men hun ville jo ikke, det var jo temmelig åpenbart. Og de andre var det alle sammen noe med som jeg ikke likte, skulle jeg liksom overvinne det? Selvfølgelig skulle jeg det, det var jo den konklusjonen jeg var ute etter nå. Slike tanker som dette hadde jeg tenkt mange, mange ganger før, nå tenkte jeg dem igjen, og så gikk jeg inn i teateret. Det var et nyskrevet stykke, det var en friteatertrupp. Jeg har ikke nevnt det, jeg har ikke nevnt det på lenge, mine lesere (i den grad jeg har lesere, vanligvis har jeg jo ikke det) er kanskje ikke klar over at jeg selv har vært aktiv i byens friteatermiljø, og til dels er det ennå, nok om det, jeg kom altså inn på teateret, blant publikum, det var ikke så mange, jeg skammet meg litt over å komme alene, først og fremst at jeg hadde lovet å komme med to, jeg så det stod på gjestelisten, Eivind Salen + én til, stod det, det er bare meg, sa jeg, jeg likte det ikke, likte ikke situasjonen. Men situasjonen var der, og jeg var i den, og der begynte stykket. Nå begynner det. Det var en nokså bra teatertrupp jeg satt og så på, de var flinke, de hadde laget et stykke som hadde noe å melde, det er selvsagt ikke lett å lage noe slikt i våre dager, eller forresten ikke i noen dager, for den saks skyld, for så vidt, men dette var et stykke verd å tenke over. De var en liten trupp, fire stykker var med, to unge menn og to unge kvinner, de hadde ikke noen egentlig handling, det var mer tablåer, en teaterform jeg må innrømme jeg ikke liker noe særlig, men hvem bryr seg vel om det? her fungerte det uansett sånn noenlunde, jeg ble faktisk litt grepet der jeg satt, jeg syntes det var vakkert å se på dem. De to kvinnene var flotte å se på, og hadde bare på seg en lett liten kjole som viste meget godt hvilke former de hadde, jeg kunne så lett se og forestille meg brystet under der, det var som et renessansemaleri, tenkte jeg, litt malplassert, men det var nå det jeg tenkte, jeg ble svært grepet og forelsket og tenkte jeg burde kjenne disse skuespillerne. Jeg ville ikke nøle med å vise dem denne teksten her, og diskutere den med dem, jeg er meget spent på om de ville bli skuffet eller fornærmet over hva jeg fikk ut av stykket de spilte i, at jeg fikk meget mye ut av det, men det var fordi de var så fine å se på. Mine lesere (i den grad jeg har noen) kan selvsagt også tenke på dette, hva ville de likt best, at jeg forelsket meg i dem eller likte stykket de spilte i. En scene hadde de laget spesielt godt. Det var hun ene, hun som nok var den vakreste, hvis det ikke var den andre som var den vakreste, de var svært vakre begge to, men den ene hadde i hvert fall blitt forsømt av den ene gutten, så det ut for, hun kom liksom hjem til de to andre, som liksom var et par, slik jeg forstod det, rett etter at hun var forsømt, og så skulle hun fortelle sin historie, og det gjorde hun på et språk som ikke finnes, et tullespråk, gibbrish, som det av og til heter, i teateret, jeg fikk det for meg at de gjorde det for å vise at det er ikke språket som er det viktigste i kommunikasjonen, det er slik vi driver og viser i friteatermiljøet, jeg har selv forsøkt å vise det mange ganger, men jeg har aldri klart det så godt som disse her gjorde nå. Hun snakket gibbrish på en svært gripende måte, og paret som tok i mot henne fant det også svært gripende, det var lett å se på dem. Og for å forsterke denne effekten, slik jeg tolket det, så begynte kvinnen, altså hun som var i et par, hun som ikke snakket, hun begynte å nynne, hun nynnet liksom bakgrunnsmusikken, slik vi hører den på film, effekten var overveldende, det var virkelig vakkert å se på, og høre på, og ikke bare fordi skuespillerinnene var vakre, alt var vakkert, og etter hvert begynte også mannen der å nynne, slik at det ble tostemt, og det viste seg at det var alt sammen planlagt, for nå begynte de få musikerne det lille teaterkompaniet disponerte å spille på instrumentene sine, et piano, en cello og en fløyte, det var ikke flere instrumenter enn det, men det var overveldende vakkert, og for virkelig å vise hva de holdt på med, hva de hadde oppdaget eller tenkt ut om den menneskelige kommunikasjon og om teateret, så spilte de nå uten videre scenen på ny, og på ny, hele tiden med litt mer musikk og litt mer følelser, også lydmannen og regissøren og suffløren begynte å nynne, slik at effekten ble en makeløs surround, eller hva jeg skal kalle det, også blant publikum var det noen som laget lyd, flerstemt og fantastisk, jeg lot meg fullstendig rive med. Jeg begynte å synge jeg også. Og for en gangs skyld hadde jeg en vidunderlig sangstemme. Jeg traff tonene, sang rent og fant også en melodi som passet perfekt inn med de andre stemmene. Og med det ble verket fullkomment. Jeg skjønte hva jeg holdt på meg, jeg reiste meg opp, alle publikummere og hele verden burde gjort det samme, vi sang alle sammen, skuespillerne, musikerne og jeg, ingen måtte stoppe, dette måtte fortsette, og for en gangs skyld klarte jeg å få det til å fortsette.
ES2006
En helt grei blogg 