Ingen tekster å skrive

Det var knyttet stor spenning til den neste teksten Eivind Salen skulle lese i den lille forsamlingen, han har jo skrevet så mange morsomme tekster før, og fantasien hans har jo tilsynelatende passert grensen for det uendelige, det er helt umulig å vite på forhånd hva han vil finne på. Og denne starten, som jo sammenfaller med den teksten han leser, utløser på ingen måte spenningen. Det er jo ingen egentlig start, tenker mange, men flere tenker ingenting, og enda flere har egentlig ikke fulgt med på starten. Noen ganske få tenker, at det var da en uvanlig start, er det mulig å starte på den måten? Og hva med fortsettelsen? Oppleseren Eivind Salen besvarer spørsmålet ved å se opp, og ta en pause. Han tar en lang pause. Det ser ikke ut til å være noen grenser for pausen. De få som virkelig følger med, de som virkelig forsøker å få tak i hva han prøver å si, tenker hva er det han driver med, og det samme tenker mange av dem som ikke har fulgt med noe særlig, men nå som nå er blitt oppmerksomme på grunn av den lange pausen som ikke ser ut til å holde opp.

ES2007

Soloppgang

Jeg har snakket mye om det at jeg snart skal avlevere meg selv, og gå inn i mitt videre liv, eller la 34 åringen Eivind Salen overta resten av mitt liv. Jeg har snakket mye om det, men ingen steder har jeg snakket om det så noen kan høre det. Ingen steder har jeg skrevet det, så det kan bli lest. Men for meg selv har jeg snakket om det, til meg selv har jeg gjort det. Det er bare å lese oppover her. Jeg har sett på det med vemod. Jeg kunne ha begynt denne teksten på mange andre måter også, det er ikke det viktige her. Det viktige er at jeg nå har tenkt å forlate denne følelsen av vemod, jeg har tenkt å si nei til den, jeg har tenkt å smile til den med mitt hjerteligste smil, kom bare du, sier jeg til den, på meg vil du ikke få tak! Dere kan se meg for dere, kjære lesere, dere kan se meg for dere akkurat i den lille leiligheten jeg bor, gjør den gjerne mindre. Gjør den gjerne mer rotete. Gjør gjerne de deler av min tilværelse dere finner håpløs, enda mer håpløs, gjør alt som er galt med meg og for meg, verre, og still meg opp midt på gulvet til skue for alle! Og jeg vil stå der og smile. Utenfor vinduet vil jeg se en soloppgang, ganske utrolig i Bergen by i desember måned, men om soloppgangen ikke kommer straks med en gang, så vil den en gang komme, og jeg vil stå på gulvet mitt og se den. Det vil være en av de store allegoriske. Jeg vil slå ut med hånden og vise dere den, jeg vil uten videre innrømme alle sider med mitt liv jeg mistrives med, og alt som er dumt, jeg vil likevel vise dere solen. Se der er den, vil jeg si med min bestemte håndbevegelse, utført med høyre hånd. Fra stuegulvet mitt vil den slett ikke se ut så vakker som den kan, skjult av boligblokker som den vil være på Nordnes hvor jeg bor. Antagelig vil den ikke engang være synlig fra stuegulvet mitt, solen står jo opp i øst, og i øst er utsikten min helt sperret. Men solen vil stå opp allikevel, og jeg vil vise dere det, det vil bli lyst, en ny dag. – Skal vi gå ut, vil jeg si, eller noe sånt, – skal vi gå ut og leve? Jeg vil på nære nippet holde på å bryte ut i latter på grunn av min frekke avvisning av alle realiteter i livet, alle fornuftige slutninger, alle konsekvenser av det liv jeg har sendt meg selv inn i, – hahaha, vil jeg le når jeg ser det så tydelig som her. Det har vært en soloppgang, mitt liv fortsetter, og det gjør det med glede.

ES2007

Pause

Jeg tror ikke jeg har lesere. Jeg tror jeg skriver denne teksten rett ut i intet. Jeg tror den eneste som kommer til å lese denne teksten, er jeg. Derfor henvender jeg meg til meg selv, og jeg vet jeg ikke trenger forsvare noe overfor meg selv. Jeg vet hvordan alle ting er når det gjelder meg. Jeg vet alle motiver jeg har for å skrive denne teksten. Ja, jeg vet det, sa jeg til meg selv. Jeg vet jeg har et sterkt behov for å sammenlikne livet mitt med alt mulig, og at jeg er nødt til å skrive det ned når jeg har tenkt det ut, og selv om ingen andre kommer til å lese det, kommer jeg til å flikke på det og rette på det til det blir slik jeg vil det skal være, selv om jeg altså vet hvordan jeg vil det skal være på forhånd, og aldri får til å skrive det ned. Tekstene gir altså hele tiden et misvisende bilde på hvordan jeg har det. Og allikevel skriver jeg dem. Jeg skriver denne også, foreløpig er den bare skrevet en gang, altså begynnelsen i den, skrivingen av fortsettelsen foregår fortsatt. Teksten blir skrevet mer enn den blir lest, alt er nå som det er, og jeg vet jeg kommer til å rette på den etterpå. For det ble ikke bra nok, begynnelsen får ikke frem den stemningen som må til for å få uttrykt hvordan jeg har det, og handler dessuten altfor lite om hvordan jeg har det. Strengt tatt handler den ikke om det i det hele tatt, og det var dette den skulle handle om. Og det får jeg bare sagt med noen få linjer helt til slutt. Hvis vi sammenligner mitt liv sånn som det er nå, med en film, så vil det være akkurat slik det er, når man har trukket på pauseknappen.

ES2007

Gå på, Eivind (og alle andre)

Å, Eivind Salen, der du sitter og tenker, like før du begynner å skrive, eller kanskje en god stund før du begynner å skrive, da liker jeg deg. Jeg liker deg, enten du er energisk og fin og bare trenger de siste par sekunder for å komme i gang, eller når du er sliten og treg og neppe vil komme i gang med det første. Og når du kommer i gang, da liker jeg deg veldig godt. Da skriver du en tekst som virkelig gløder. Jeg liker deg også, det skal du vite, når du sitter og har gitt opp på forhånd og føler du ikke får til noen ting. Jeg liker deg når du får det for deg at ingenting nytter, fordi det beste i livet er bak deg og dine beste prestasjoner har du allerede gjort, og de holdt ikke mål. Da liker jeg deg. Da synes jeg du skal gå på. Uansett hvordan du føler deg, synes jeg du skal gå på. Jeg liker deg så godt når du går på, når du bare blåser i hva som måtte komme ut av de forskjellige tingene du gjør, når du bare gjør som du synes du skal, vanari resten, og går på. Da synes jeg du er unik. Jeg liker deg også når du bare sitter der, men det er bare fordi jeg håper på at du en gang skal gå på igjen. Det er da jeg liker deg best. Så gå på, Eivind. Og alle andre.

ES2007

Bilde av henne

Plutselig var det helt uten forvarsel en dag bilde av henne i avisen. Jeg satt og leste den, som jeg alltid gjør, det hører med til dagsrutinene mine. Så var det bilde av henne der. Det var på sistesiden, under en spalte som heter ”Mennesker i byen”, der forskjellige slags folk svarer på faste spørsmål fra avisen om hva de holder på det. Denne gangen var det henne som svarte på disse spørsmålene. Jeg så hva hun svarte, og kunne ut i fra det se at hun var ferdig med utdannelsen sin, og at hun hadde fått seg jobb her i byen. Jeg kysset bildet av henne. Eller, jeg kysset langfinger og pekefinger og la dem ned på bildet, slik at de dekket ansiktet hennes. Helst ville jeg jo kysse henne på munnen, men fingertuppene mine var for store til det. Det var et svært vakkert bilde, hun var svært vakker på bildet, og jeg husker også at hun alltid hadde vært svært vakker. Og nå så jeg at hun bare hadde blitt vakrere med årene. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg klarte å miste kontakten med henne. En gang kom hun til meg. Jeg skulle gjerne sagt at hun pleide å komme til meg, men hun kom ikke så ofte at jeg kan kalle det at ”hun pleide”, og hun kom heller ikke så ofte som jeg gjerne skulle ønsket. Det hendte hun kom, sånn var det. Og jeg var alltid i villrede og gikk rundt og tok meg til hodet etterpå. Jeg følte jeg var i ferd meg å vikle meg inn i noe som var fryktelig galt, og at jeg kanskje aldri ville komme ut av det igjen, men så viste det seg at jeg var i ferd med å bli viklet ut, og at det var dette som var galt. Jeg har tenkt på henne mange ganger siden. En gang skrev jeg til og med et kort til henne, men jeg fikk aldri sendt det, for jeg hadde ikke adressen, og den var heller ikke å oppdrive. Kortet ligger fremdeles i hyllen, med bilde av en stol utenpå. Tenk at hun likevel skulle komme til meg, inn til meg i leiligheten min. Riktignok er det bare et bilde i en avis, men allikevel. Hun må da skjønne hva det betyr. Eller, kanskje er det ikke så lett for henne å skjønne det, det er ikke sikkert jeg er den hun tenker oftest på og sårest på, kanskje skjer det svært sjelden. Om i det hele tatt. Hvis jeg kunne skrive verden, og verden ble slik jeg skrev, så ville jeg skrevet at hun tenkte på meg omtrent hver dag. Og så ville jeg gitt henne den store glede å skrive et bilde av meg i avisen en av de nærmeste dagene. Kanskje i neste uke en gang. Så ville hun lese den, hun ville ikke ha noen kjærester eller noen som elsket henne akkurat nå, hun ville være litt ensom, og så var jeg der. Et flott bilde av meg i avisen hun holdt i hendene sine. Og jeg satt så fin og ustelt sånn som hun gjorde, og var bare blitt vakrere med årene jeg også. Det gamle smilet var på plass, som før, og det gikk rett hjem til henne. Hun kysset sine to fingre varmt og lenge, og plasserte dem ømt i bildet av meg.

ES2007

Mørke

Jeg husker jeg skrev en tekst med tittelen mørke, men hva den inneholdt husker jeg ingenting av. Det var noe om et mørke, som var så sterkt, at det fylte hele meg, eller så omsluttet det hele meg. Jeg var i dette mørke, mitt liv var dette mørke, et eller annet slikt, skrev jeg. Og jeg følte det slik, mer enn jeg skrev det. Eller like mye som jeg skrev det, følte jeg det, jeg forsøkte å få til en balanse der. Jeg forsøkte å uttrykke hvordan jeg hadde det. Og jeg hadde et poeng med det, et poeng som skulle være noe mer, enn bare å meddele verden hvordan det var å være meg akkurat der. Det var en tekst skrevet med fortvilelsens krefter, men også med en fortvilt mangel på tilstrekkelig talent. Jeg vet ikke hvor bra teksten egentlig ble, og hvor stort tap det var for verden at den forsvant, men den forsvant som følge av en datafeil. Den ble ikke lagret, rett og slett. Og det veldige mørket jeg hadde slikt behov for å uttrykke, er det ikke lenger noe igjen av.

ES2007 

Et postkort

En gang skrev jeg et postkort jeg ble sterkt grepet av. Jeg mente at i det fikk jeg godt frem hvordan det er å være meg, og jeg mente hun jeg skrev til, ville forstå. Jeg skrev ikke hvordan jeg inderlig ønsket noen å være med, men beskrev i stedet hvordan kopper og kar stod rundt meg, fordi jeg ikke hadde ryddet dem bort. Hvordan hele rommet jeg var i, var. Hvordan bare jeg levde der inne, og hvordan jeg med det ble usynlig. Jeg skrev en rekke med ting, og mente at hun ville forstå dem. Men da jeg senere møtte henne, sa hun mens hun smilte og lo at hun godt kunne forestille seg hvordan jeg satt der inne i det rotete rommet, og at jeg måtte lære meg å rydde. Ellers sa hun ikke så mye om kortet. Og jeg tenkte mens jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet, at dette må jeg i alle fall aldri vise til noen.

ES2007