Tilregnelig

Så fikk vår massemorder en fellende dom. Han ble ikke erklært utilregnelig, han må stå til ansvar for sine egne handlinger.

Det skulle  bare mangle. Det har vært en sann plage, selv for oss som forsøker å unngå saken, at mediene har vært så veldig opptatt av dette spørsmålet, og at alle de selvutnevnte ekspertene som kommenterer i avisene har vært så veldig klare på at «tvilen skal komme tiltalte til gode», og at han derfor blir utilregnelig om det er tvil om det.

Mediekommentatorene har vært direkte nedlatende i hvordan de har skrevet at dette «strider mot folks rettsoppfatning», som om vi folk er idioter som trenger veiledning fra kjølige kommentatorer som aldri lar følelsene ta overhånd. De har skrevet at det bare vil stå om «hvilket skilt han skal ha på døren».

Det er veldig rart at mediekommentatorene er så underdanige i forhold til jussen. De er jo temmelig kritiske mot alle andre vitenskaper, og alle andre maktgrupper i samfunnet. Det er veldig lett å huske setningen «tvilen skal komme tiltalte til gode», og kommentatorer og mediefolk synes gjerne det er gøy når det skjer litt, når folk blir litt provoserte. Den analytiske distansen er aldri vanskelig å ta ut for en kommentator.

Men i våre dager skulle det være slutt på en «vi vet best»-holdning. Om kommentatorene har skjønt noe så veldig mye bedre enn «folks rettsoppfatning», burde de kanskje ta en debatt om hvorfor kommentatorers rettsoppfatning er så mye bedre enn folks.

Det hadde blitt en pinlig situasjon om vår norske massemorder hadde blitt erklært strafferettslig utilregnelig fordi det ikke kan utelukkes at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og i alle de årene han planla ugjerningen. Den lille tvilen ville ikke gjort ham utilregnelig i medisinsk forstand, der bør det være sannsynlighetsovervekt, så ingen friske folk blir tvunget inn i psykiatrisk behandling. Ingenting vil være verre enn det.

Det er en stor feil at tiltaltes utilregnelighet har fått så stor plass i rettssaken. Heldigvis var tingrettsdommerne bedre i stand til å skille teori og virkelighet enn mediekommentatorene var.  Jussen er ikke laget for at folk skal kjenne pensum og bestå eksamener, den er for å tjene samfunnet. Det gjør den ikke når vår histories verste massemorder kan gå fri fordi det var en viss sjanse for at han var syk på sinnet i det han utførte ugjerningen sin. Nå er ansvaret plassert der det hører hjemme.

Pinlig av VG

I går krevde VG på førstesiden statsminister Jens Stoltenbergs avgang. Det er drøyt. Argumentene for å kreve det er enda drøyere. De mener det er «å ta ansvar» og at det vil gi «et signal». Når 77 mennesker er drept finnes viktigere ting enn signaler.

Hvis Jens Stoltenberg trekker seg betyr det at han innrømmer ansvar for bombeangrepet mot regjeringsbygget og massakren på Utøya. Det er veldig spesielt, særlig når gjerningsmannen ligger an til å bli erklært psykotisk, og dermed fritatt for ansvar. Jeg vet ikke om folkene i VG nedover i hjertene sine, og ikke bare som signal på forsiden, mener at Stoltenberg skal føle skyld for ugjerningene. Jeg lurer på om de vil stå for det, og ikke bare henvise til kommisjoner og prinsipper.

Den politiske redaktøren i VG sa på Dagsnytt 18 i går at et slikt ansvar ville enhver leder i enhver bedrift tatt, etter slik kritikk som kommer frem i kommisjpnsrapporten. I denne debatten kom redaktøren kjapt og med rette på defensiven. Den alvorlige forsiden og kravet virket rett og slett ikke helt gjennomtenkt. Selv en politisk redaktør i VG må gå med på at det er forskjell på lederen i en bedrift og statsministeren i Norge. Går statsministeren av, vil en ny nødvendigvis måtte komme. Denne vil umulig kunne være valgt av folket, om Stoltenberg går av nå. Og oppslutningen om Arbeiderpartiet økte voldsomt etter angrepet.

Det politiske motivet bak enmannsangrepet var å svekke regjeringspartiene og særlig Arbeiderpartiet. Det ville være en merkelig konsekvens om han faktisk lyktes med dette, og regjeringen gikk av.

En bisarr rettssak

For noen år siden hadde den belgiske teatertruppen tg STAN en forestilling de kalte «The monkey trail». Det var en teateroppsetning av en rettssak som fant sted i USA i 1925. Saken stod mellom staten Tennessee som stevnet naturfaglæreren John Scopes for å ha undervist i evolusjonsteorien. Den amerikanske delstaten hadde forbud mot slik undervisning, fordi det stred i mot Bibelens lære. Teaterforestillingen var ypperlig, fordi tg STAN brukte utskriftene fra rettssaken som manuskript. Ordene forløp i forestillingen akkurat som de hadde blitt sagt den gang, og skuespillerne hadde innstudert replikkene med den motivasjon den som sa ordene den gang hadde hatt. De ble fremført med varme for dem som hadde sagt dem, også for de som støttet Bibelens lære. Det var spesielt å se hva som den gang hadde foregått, det er ikke engang 100 år siden, og det var forbudt å undervise den læren det i dag er bred enighet om. Saken endte for øvrig med at John Scope ble dømt til å betale en erstatning på 100 dollar.

Kanskje kan det om noen år, når saken har kommet langt på avstand, og om den ikke hadde vært så grusomt alvorlig, vært laget et lignende teaterstykke om rettssaken som blir avsluttet i Norge i dag. Man kunne kutte bort vitnene og gjerningsmannen, og tatt med bare rettsansatte, psykiatere og andre eksperter, altså de som blir betalt for å være med. Det er blitt en helt merkelig avstand med det som blir sagt og gjort i retten, og den ufattelige ugjerningen som ligger i bunn.

Etter 22. juli reagerte et samlet Norge vakkert. Vi støttet opp om hverandre, og de som var direkte berørt, og vi sluttet opp om de norske verdiene om frihet, åpenhet og demokrati. Vi skulle ikke la oss forandre av denne mannen, hans angrep skulle ikke forandre oss. Det var gripende, og det hjalp oss å komme oss videre. Egentlig tok det ikke noe særlig tid før det meste var tilbake i det vante, i hvert fall for dem som ikke var direkte berørt. Mediene skriver igjen om flåttplager, og om været som ikke blir som ventet. Flere forskjellige yrkesgrupper blir rasende fordi lønnsøkningen i lønnsoppgjøret ikke blir så mye som ventet, selv om økningen er langt mer enn noen andre i Europa og resten av verden kan håpe på, enda vi også hadde mest fra før.

Og den ene gruppen og statsinstitusjonen etter den andre har fått sin kritikk, rettmessig eller ikke. Først var det overvåkningspolitiet som ikke fanget opp gjerningsmannen før det var altfor sent, så var det politiet som ikke klarte å rykke ut skikkelig, som brukte lenger tid enn nødvendig på å komme seg ut til Utøya, og med det unødvendig lot liv gå tapt. Politikerne har også fått sitt, staten Norge var på ingen måte forberedt til det som her kom. Enda så mange penger vi har, hadde vi langtfra nok ressurser til å møte dette angrepet og begrense skadeomfanget. Denne kritikken har forståelig nok vært dempet, siden det er Arbeiderpartiet som har sittet med makten, og det var de som hardest ble rammet. Det er også et legitimt argument at angrepet virkelig kom ut av det blå. Hvem kunne vente seg noe sånt, før det var skjedd?

Så kommer rettssaken. Vi har en gjerningsmann tatt på åstedet, vi har en uforbeholden tilståelse, 1500 sider manifest med motivasjonen for handlingen, han samarbeider med politiet, det finnes spor overalt, det er absolutt ingen tvil om hva som har skjedd, hvem som har gjort det, og hvorfor han gjorde det. Det skulle vært en grei sak.

Men vi har forvillet oss inn i en teoretisk diskusjon om finjuss og rettspsykiatri. Og det har gitt noen bisarre utslag. Det var forsvaret som ba om å få rettspsykiatrisk erklæring om gjerningsmannens sinnstilstand. Da forsvarer Geir Lippestad sa det første gang, virket det til å være en ren rutinesak, det hørte med til forsvarets jobb. I Norge skal man frifinnes om man er utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og det er litt lettere å bli erklært utilregnelig hos oss, enn det er i andre land. Så kom rettspsykiaterne med rapporten om at gjerningsmannen var utilregnelig, og hadde vært det lenge. Han skal altså frifinnes.

En ting er at det lyder merkelig at en person som har planlagt en så massiv forbrytelse i årevis, som selv har skadet sinnet sitt gjennom årevis av dopingmisbruk og dataspilling, at en sånn mann skal bli fritatt fra ansvar. En person i pillerus er tilregnelig, fordi han selv har hensatt seg i denne tilstanden, men langtidseffekter av misbruket ser ut til å være greit. En annen ting er at det blir ganske vanskelig om gjerningsmannen ikke får sin straff. Det viste seg så vanskelig at man bestilte en rettspsykiatrisk erklæring til. I den var gjerningsmannen normal.

Siden har debatten vært i gang. Rettssaken, der alt i utgangspunktet var ganske klart, hadde plutselig fått et spenningsmoment. Det var til glede for mediene, selvsagt, for det øker interessen med en opphetet diskusjon. Her står arrogante fagmiljøer mot folks rettsfølelse, som det heter. Og det har blitt temmelig tydelig for alle at psykiatrien ikke akkurat er noen eksakt vitenskap. Med rette er rettspsykiatrien kritisert, og endelig har rettspsykiaternes autoritet blitt utfordret. Eller skal det være slik at to eksperter skal avgjøre om en anklaget skal straffes eller ikke? Det blir ganske mye makt til to mennesker med meninger og holdninger, slik at to andre eksperter kunne ha kommet til andre konklusjoner. Slik det her har skjedd.

Foreløpig har selve jussen og den norske rettsstaten stått hevet over kritikken. Det overrasker meg, egentlig, at et sedvanlig samlet norske journalister og kommentatorer, så motstandsløst gjentar de hevdvunnede prinsipper som var de eksamensstoff fra en lærebok. Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist, tvilen skal komme tiltalte til gode, lover skal ikke ha tilbakevirkende kraft. Det hadde kanskje gjort seg om noen i det minste pirket litt i disse tingene. Loven er laget for å beskytte befolkningen mot overgrep. Kanskje finnes dem som utfører eller vil utføre gjerninger som ikke fortjener denne beskyttelsen, og kanskje er denne gjerningsmannen en av dem. På meg virker det noe kunstig at vi skal innvilge denne gjerningsmannen alle disse rettighetene. Hva er det egentlig vi vil bevise med det, og for hvem?

Det ville vært makabert om Nurnberg-rettssaken ble forstyrret av spørsmål om de ulike nazistene var utilregnelige. Det samme gjelder sakene mot alle slags ville statsledere, som møter i krigsforbryterdomstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. Kanskje hadde det vært like greit å sende Breivik dit, for vi får det ikke til for oss. Jussen har nemlig prinsipper om at tvilen skal komme tiltalte til gode, at man er utilregnelig om man er psykotisk, og at om det er tvil om psykosen, så skal man frifinnes. Dette går noenlunde greit når det er tyveri, narkoforbrytelser og slagsmål det dreier seg om. Mot bomber og massemord blir det mer problematisk.

Det er problematisk på mange måter. Den mest iøyenfallende er hvordan det kan være til fordel for tiltalte å bli erklært utilregnelig. Slik jeg ser på tingene er dette noe av det verste overgrepet myndighetene kan gjøre mot enkeltmennesket, helt på linje med å henrette det. Kanskje har jeg lest for mange bøker av forfattere og skribenter som mot sin vilje er erklært sinnslidende, og har blitt behandlet derfor. Når det er nok å være i tvil om tilregnelighet, så skal man i strafferettslig forstand erklæres utilregnelig, er ikke det ganske horribelt?

For vår Breivik får det ingen betydning. Han skal i fengsel uansett, det står bare om skiltet på døren, som våre journalister så kjekt skriver. Men det er klart, å ilegge ham tvangsbehandling fordi det er tvil om han er psykotisk, det går selvfølgelig ikke. Så han vil eventuelt bli satt innesperret uten egentlig å være erklært psykotisk, og uten å være dømt. Han vil bare bli holdt innesperret på ubestemt tid, fordi han er en trussel for samfunnet. Er det noe særlig rettssikkert?

Vi har også fått den bakvendte situasjonen at det er aktoratet som prosederer for utilregnelighet. Det er dette jeg tenker jeg vil gjøre seg godt i teaterversjonen av rettssaken. Aktoratet er anklageren, deres jobb er å få den tiltalte dømt. Her argumenterer de med frifinnelse, attpåtil med argumentet at tvilen skal komme tiltalte til gode. Det er forsvaret tvilen vanligvis skal gjelde for. Det skal være enkeltindividets beskyttelse mot staten.

Det blir snakket om ankesak. Men hvem er det egentlig som skal anke? Det vil være absurd om aktoratet anker om tiltalte blir erklært tilregnelig, og forsvaret har allerede annonsert at de ikke vil forfølge saken om dette blir utfallet. Så retten kan dømme tilregnelig, og få saken ut av verden. Om tiltalte blir erklært utilregnelig, har han selv sagt at han vil anke. Men hva slags anke vil det være? Tiltalte kan ikke anke en frikjennelsesdom, retten er ikke laget for syke forbrytere som kjemper for å få sin straff. Det er aktoratet som da vil kunne anke, og de vil i så fall anke en dom de selv har bedt om.

Tingretten har bedt om lang behandlingstid, helt frem til 24. august. Det har de gjort lurt i, for det blir vondt å komme ut av denne floken. Rettsvesenet har vist samme arroganse som alle de tidligere institusjonene som er blitt kritisert. Overvåkningstjenesten, politiet, psykiaterne og politikerne har først stilt seg høyt på banen, før de har begynt å bli presset nedover. Forhåpentligvis vil ikke rettsvesenet slippe unna.

Det er en siste liten ting som gjør utilregnelighet ubehagelig. Vi vil da vanskelig kunne kalle 22. juli høyreekstremistisk terror, vi vil ikke ha noen hvit, norsk terrorist. Det vil være gal manns verk. Det fritar også staten for en del ubehageligheter. Rasjonelt planlagte terrorhandlinger skal være mulige å fange opp, mens en galnings handlinger er uberegnelige. Av den grunn mener jeg det er plagsomt at nettopp aktoratet, som representerer statsmakten, prosederer utilregnelighet. Med det fratar den seg ansvar.

For øvrig mener jeg massemordere bør få minst mulig oppmerksomhet, så etter dette innlegget vil jeg igjen la være å skrive om saken.

Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

11. september 2001

… hadde jeg min første arbeidsdag. Jeg hadde fått fire timer norsk ved en skole litt utenfor Bergen. Det gjorde slutt på mine tre uker i arbeidsledighet. Jeg hadde levert hovedoppgaven min i juni, om fremstillingen av kristne og jødiske martyrer i antikken, og jeg hadde brukt sommerferien godt på å slappe av hjemme på Ganddal. Nå hadde jeg reist tilbake til Bergen for å begynne på det virkelige liv, sånn cirka. Den altfor store forskjellen fra sånn det hadde vært ville det ikke bli. Jeg hadde fortsatt studenthybelen, 11 kvadratmeter, jeg hadde fortsatt mine teatergrupper, og jeg hadde til og med tenkt å få tatt meg noen fag, om jeg husker rett. Men jeg skulle og måtte begynne å jobbe. Studielånet skulle betales.

De fire timene på Stend var begynnelsen. Det var det første relevante arbeidet jeg hadde, og det første arbeidet jeg virkelig hadde søkt på og strevd etter å få. Andre småjobber jeg har hatt har mer eller mindre falt meg i hendene.

Jeg var disse fire timene ute på Stend. Det var fellesklasser slått sammen, de vi kalte hestejentene og veterinærene, alle sammen var samlet i et stort klasserom under gymsalen. Der var vi tre norsklærere, den ene var jeg. Jeg fungerte mest som observatør, og tenkte vel mitt om hva dette kom til å bli for slags arbeidsplass. Så tok jeg bussen hjem, og fikk høre på studentkjøkkenet, mens jeg laget middag, at to fly var flydd inn i de to tårnene som utgjorde World trade center. Utover ettermiddagen raste begge tårnene ned.

Det var en rystende opplevelse. Samme kveld skulle vi ha øving, med teatersportgruppen til Studentteateret, vi skulle til NM. Men jeg greide ikke å konsentrere meg om å gjøre noe morsomt. Det er sjelden nyheter treffer meg så voldsomt som denne gjorde. Men så er det også sjelden nyheter er så voldsomme som denne var.

I dag er det 10 års jubileum. Gjennom hele uken har aviser, radio og TV vært fulle av stoff om det som skjedde. Særlig har journalister som har tilbragt noen år i USA vært ivrige med å uttale seg, de føler seg ekstra meningsberettiget. Vi i Norge har også vært ivrige med å sammenligne vår reaksjon på det som rammet oss 22. juli med amerikanernes på sin 11. september. Jeg mener en slik sammenilgning er urettferdig, siden angrepene er vesensforskjellige. Ingenting er enklere enn å slå ring om våre verdier om toleranse, demokrati og åpenhet, siden det var nettopp disse verdiene massemorderen fra Uttøya ville angripe. Vår angriper er også mye enklere å isolere. Selv de som mener som han tar avstand fra det han gjorde, og sjansene for at likesinnede vil følge opp med lignende handlinger er hos oss mildt sagt små. Angrepet mot USA var organisert av en ressurssterk gruppe med mange medlemmer, og enda flere sympatisører. De satte en ny standard for hva terrorister kan gjøre for å spre frykt og terror, og det var en ubehagelig erkjennelse at dette ikke var enden på noe. Det var en begynnelse.

Jeg tror ikke vår enslige terrorister kommer til å endre det norske samfunnet noe særlig. Hvis det var jeg som bestemte slike ting, ville jeg satt litt strengere oppmerksomhet mot dem som kjøpte gjødsel. De kunne nok få noen stikkprøver om hvor de har plassert det, og hva de har gjort med det. Og så må det være forferdelig strengt og brysomt å eie våpen, i hvert fall så avanserte våpen som det som ble brukt på Utøya. Alle vestlige land har jo lagt seg til en ryggmargsrefleks å reagere overdrevet mot alt som kan virke farlig, så vi slipper sikkert ikke unna noen overdrevne forholdsregler vi heller. Men siden angriperen var så isolert og så – om jeg må få si det – splitter pine sprø, er det kanskje mulig det ikke vil bli satt i verk altfor strenge og varige tiltak for sikkerheten. På meg virker det som om partilederne og toppolitkerne har beveget seg rimelig ubeskyttet rundt omkring i gatene, akkurat som før.

Det samme kan man ikke si om angrepet mot WTC og Pentagon i 2001. Det forandret verden. Det er den direkte foranledningen til minst to kriger, og utslagsgivende for mange av de avgjørelsene som gjorde at president George Bush greide å bygge seg opp til å bli nesten imponerende upopulær over store deler av verden, og i det intelligente og kulturelle USA. Det må kunne sies å stå som inspirasjon for senere terrorangrep, i Madrid 2004, London 2005 og Beslan 2004, for eksempel. Og frykten for slike terrorangrep har satt i verk sikkerhetsforanstaltninger uten sidestykke.

Slik virker terroren inn på dagliglivet til svært, svært mange av oss. Folk som er født etter 1990, vet sikkert ikke at det tidligere var helt vanlig å spasere rett inn på flyet når man hadde kjøpt billetten. Man ble ikke nøyere kontrollert enn når man kjørte buss, bortsett fra på noen spesielle utelandsturer. Nå går det hundretusenvis av timer hver eneste dag over hele verden, på ekstra og nitidige sikkerhetskontroller på hver bidige flytur. Det er ingen slinger i valsen, ingen dispensasjon, ikke engang flykapteinen kan fritt ta med seg en kopp kaffe på flyet sitt. Varer til millioner av kroner blir kastet rett i søpla, fordi det ikke kan passere sikkerhetskontrollen. Det er blitt kastet bort mye deilig brennevin på dette.

I Bergen er det bygget et enormt gjerde rundt kaiområdet. Der man tidligere fritt kunne bevege seg ned til sjøen for å kikke på den, må man nå først komme seg frem til porten, før man kan gå inn og begynne kikkingen. Vi er omgitt av sikkerhetstiltak nå, som de færreste engang tenkte på før 2000. De eneste som kan gni seg  hendene og glede seg, er de som selger sikkerhetstjenestene. Nå sist var et spinndyrt apparat som kan skille cola og sprengstoff. Det kan jeg også gjøre.

Det er nå 10 år siden terrorangrepet skjedde. Disse angrepene gjorde verden til et verre sted å være. Vanlige folk må bruke tid på å vise at de ikke er terrorister, muslimer må finne seg i å bli fryktet og hatet, og amerikanerne har grunn til å bli det som følge av ting de har gjort som  reaksjon på terroren.

Om man skulle komme med et ønske på tiårsdagen, så er det at selv om verden på disse måtene har blitt verre, så har den på mange andre måter blitt bedre. Det er i dag mye mindre grunn til alle disse tiltakene, enn det var den gang de ble innført. Og da de ble innført, var det allerede en overreaksjon. Sannheten er den at verden i dag er et tryggere sted enn den noensinne har vært.

Det hadde vært kjekt om man i neste tiårsperiode fra 9-11 tok konsekvensen av det. Det vil si at man fant tilbake til tanken om at flypassasjerer ikke er terrorister, og ikke skal bli behandlet som det. Heller ikke muslimer er terrorister, og de bør ikke bli anklaget for å være det. Amerikanerne og vi europeere har en del problemer på hjemmebane for tiden. Vi kunne kanskje konsentrere oss om dem, i stedet for å reise rundt i verden og forsøke å innføre våre egne styresett og vår tenkemåte i områder de strengt tatt ikke er etterspurt. Slik var kanskje lille Norge i stand til å lære verden noe med vår reaksjon på angrepet mot oss. Vi var i det minste i stand til å si de riktige tingene.

Kall ham ikke en korsfarer

Det er gripende hvor vakkert det norske folk har reagert på de grusomme hendelsene i Oslo og på Utøya fredag 22. juli. Vi har vist en omtanke og et samhold som har gjort det ettertrykkelig klart at den norske levemåten og de norske verdier på ingen måte er truet. Ordene som er gjentatt er toleranse, inkludering og åpenhet, og de er sagt med verdighet og respekt av unge og gamle, fra høyre til venstre i det politiske landskapet. Det flerkulturelle samfunnet som angrepet var rettet mot har vist seg sterkt, våre nye landsmenn – som selvsagt aldri må bli et negativt ladet ord – har deltatt i sorgen og fellesskapet på lik linje med oss andre. Terrorangrepet og drapene har sveiset oss tettere sammen, stikk i mot det som var hensikten til ugjerningsmannen.

Jeg mener den beste måten å bearbeide traumet på er å ta vare på hverandre, og komme oss videre i hverdagen. Det er i hvert fall ikke å vise gjerningsmannen oppmerksomhet, og på noen som helst måte gå i dialog med ham. Det er han ikke verdt. Og det vil føre til det som i hvert fall for meg vil være veldig ubehagelig, og det er at samme hvor sprø du er i hodet og hvor skrudd ideene dine om hvordan verden henger sammen er, så vil du bli tatt på alvor og studert av temmelig intelligente menn om du bare foretar deg noe spektakulært grusomt. Ingen ville brydd seg med å lese det vanvittige dokumentet til denne massemorderen om han ikke hadde blitt nettopp det, en massemorder.

I dette gjorde den ellers totalt vrangforestilte nordmannen sin eneste korrekte beregning. Han fant sin vri på terroren slik at det på sitt vis overgikk alt som tidligere var gjort. Nettopp ved å drepe så mange som mulig, ikke på avstand med en bombe, men skudd for skudd som regulære henrettelser,visste han at han var sikret en oppmerksomhet han på ingen annen måte kunne oppnå. I hva denne oppmerksomheten vil føre til tar han fullstendig feil. Det er likevel urovekkende at en hvilken som helst villmann kan bli tatt på alvor om bare forbrytelsen han gjør er grusom nok.

Folket jeg skrøt av i innledningen har dette fullt under kontroll. Deres nysgjerrighet strekker seg til hvordan en tilsynelatende vanlig nordmann fra et nokså normalt norsk hjem kan få seg til å gjøre noe slikt, hvem er han, hvordan er det mulig. Det er naturlig at mediene bruker litt tid på å svare på dette, selv om også de særlig i begynnelsen sluttet opp om hovedsaken som er å vise omsorg for ofrene og delta i sorgen.

Det er ekspertene som trår feil. Blant mange vil jeg hente frem en kronikk av Jan Oppsal, dosent ved menighetsfakultetet. Den heter En ny type korsfarer, og stod i Stavanger Aftenblad tirsdag 26. juli. Denne er spesiell, fordi det kommer fra en av kirkens egne, og fra en som skulle vite en del om både kristendommens og dens historie. Likevel tar Oppsal ugjerningsmannen på alvor både som korsfarer og som konservativ kristen. Han sier at når muslimer blir konfrontert med terrorhandlinger begått i islams navn, må kristne konfronteres med terrorhandlinger begått i kristendommens.

Det er drøyt.Det er så man er fristet til å hente frem Nietzsche, og hans syn på kristne som offerlammet som selv går til slakterbenken for å bli slaktet. Kirken reagerte som alle andre vakkert etter handlingene, åpnet kirkedørene og deltok i sorgen. Den skulle holdt seg til det, og ikke latet som det er noe å diskutere at denne psykopatiske morderen erklærer seg konservativ kristen.

Det er andre enn Oppsal som har grepet tak i at han som stod bak bombeangrepet og massemordet erklærer seg som en korsfarer. Han er selvfølgelig ikke det. Hva han har gjort og hvordan ugjerningen ble utført er mer å sammenligne med hovedrollen i et dataspill. Også der tar man med seg utvalgte våpen og begrenset ammunisjon på øde øyer for å finne folk og drepe dem. I dataspillets verden er det «grusomt, men nødvendig» å drepe flest mulig for å få mest mulig poeng og komme seg videre til neste nivå. Måten det ble gjort på ligner vel ikke så rent lite på hvordan man gjør det i moderne spill. Det ligner ikke i det hele tatt på hva korsfarerne holdt på med. I en annen post skal jeg skrive mer om dem.

En annen intellektuell som engasjerer seg er Torgrim Eggen i dagens utgave av Dagens næringsliv. Kronikken hans – som så vidt jeg kan se ikke er lagt ut på nett – ser ut til å være skrevet av en som har brukt litt for mye tid på å lese vanvittige innlegg i kommentarfeltene på forskjellige nettsteder. Også Eggen forsøker å gjøre gjerningsmannen til en del av noe større, at det i spesielle miljøer ikke er noe oppsiktsvekkende med det tankematerialet som kommer frem i gjerningsmannens famøse manifest.

Disse innleggene er ikke verd å bruke tid på. De fungerer best som en slags lufteventil for all slags gørr og graps som folk kan få seg til å mene. De har ingen overbevisningskraft. Sikkerhetstjenesten kan kanskje holde dem under oppsikt, for å sikre seg om at ingen av dem skaffer seg bomber eller pistoler. Ellers er dette et marginalt miljø med en marginal innflytelse. Den egentlige debatten foregår andre steder.

Det har vært en glede å se hvor samlet det politiske Norge har stått etter det som har skjedd. Også FRPU har fått mange nye medlemmer etter tragedien. Det er ikke i sympati med morderen.

La potensielle terrorister og drapsmenn se at deres ugjerninger bare skader deres sak. Og la alle oss andre, det helt overveldende flertallet av befolkningen, fortsette livene våre og engasjere oss i det som betyr noe for oss. Det er de gode tankene som bør få oppmerksomhet. Ikke grapset denne smått forrykte gjerningsmannen og hans mulige, isolerte meningsfeller kommer med.

Slik sett er jeg dundrende uenig i konklusjonen på Oppsals kronikk. Det er tankene til de som befant seg på Utøya denne fredagskvelden, deres pårørende, venner og likesinnede, de små og store heltene, det er hva de skriver og mener man burde kaste seg over og studere. Slik vil man vise både respekt og beundring for ofrene, og antagelig bli et bedre menneske på veien.