Mubarak har trukket seg i Egypt

I dag kom meldingen om at Egypts president, Hosni Mubarak, har gått av som president i Egypt. Det følger etter en lengre periode med uroligheter, der egyptere har trukket ut i gatene i hovedstaden Kairo, og nektet å forlate dem igjen før landet har fått et nytt regime. Disse protestene fulgte igjen lignende protester som i Tunisia, som i likhet med Egypt også er et arabisk land i Nord-Afrika, men ellers skiller seg godt ut både fra Egypt og de andre landene i regionen. Vestlige medier har vært på plass fra første stund, både på gatene og på internett, like ivrige begge steder, kan man nesten si. Det var en kort pause da protestene så ut til å trekke ut i tid, som om en sak som dette ikke ville kunne holde på interessen om det ikke gikk fort nok, men det egyptiske folk holdt bedre enn mediene, og har stått standhaftig i gatene til endringen nå er et faktum.

Det er vanskelig å skrive om landene i Midt-Østen. Ingen steder i verden er historien så politisert. Om ingen historie blir det sagt så mye kategorisk om en historie som er så komplisert. Det er heller ingen steder man forsøker å gjøre noe komplisert av noe som er enkelt. Om man vil gjøre et ærlig og redelig forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår der nede, har man en jobb å gjøre foran seg. Jeg likte godt hva han sa en amerikansk foredragsholder jeg hørte en gang, han klarte å holde en forelesningsrekke om Israel-Palestina-konflikten, uten at jeg greide å avgjøre hvem han egentlig støttet. Etter å ha lagt frem enda et ømfintelig tema sett fra begge sider, sa han at om tilhørerne trodde han nå ville komme med sin vudering, så ville han si «you’re crazy».

I 1989 var det vellykede regimeskifter over hele Øst-Europa. De skjedde alle sammen – mer eller mindre – etter den fredelige og bent ut inspirerende metoden, at folk gikk ut i gatene, og holdt ut, om enn de ble skremt og banket opp. De kommunistiske regimene kunne ikke regjere et uregjerlig folk, for at en diktatorisk leder skal få sitte med makten må folket finne seg i det, og om de våger å ta risikoen ved ikke å finne seg i det, så har selv den mest brutale diktator et stort kontroll. Hitler, Stalin og Mao klarte å bygge opp sin totale kontroll ved å gjøre det gradvis, og lyktes helt med å gjøre ethvert – eller så godt som ethvert – uroelement isolert og alene. Det er kun når alle sammen, eller så mange at landet slutter å fungere, går ut i gatene, den totalitære staten ikke så lett kan bruke sine maktmidler. Stalin kunne henrette hundretusener og sende millioner til arbeidsleire i Sibir, men ikke på en gang.

Reporterne som dekker begivenhetene i Egypt var unge den gang i 1989. Jeg var 15 år, og husker det godt, det var jo helt vidunderlig at det største problemet i hele verden, konflikten mellom Øst og Vest, plutselig skulle bli løst i løpet av ett år, og det med fredelige midler. Siden har det vært flere slike forsøk på å velte regimer med å trekke ut i gatene og demonstrere. Men det er ikke så enkelt å peke på noen udelt vellykkede, selv om verden som den ser ut nå, er på alle måter mye bedre enn verden som den så ut i 1989 og årene rett etter. Det er færre kriger, flere demokrati og flere folk som er trukket ut av fattigdom. Men så vidt jeg kjenner til, er det ingen eksempler på denne formen for fredelige gatedemonstrasjoner med medienes oppmerksomhet, som fører til at regimer faller, og det som følger er stabilt, demokratisk og godt. De tidligere sovjetrepublikkene kjenner jeg best, der er det gjort riktig mange forsøk, men man skal virkelig anstrenge seg for å mene at de har lykkes. Korrupsjon, vanstyre og fattigdom preger fortsatt de fleste av dem og demokratiene er skjøre eller fraværende, med de baltiske statene som et selvsagt unntak. I Burma har et tappert forsøk endt med dundrende nederlag, regimet sitter stødigere enn noensinne, eller like stødig som alltid, etter hva jeg kan bedømme. Ellers er det jo landene sør for Sahara, der de fleste landene har langt bedre styrere enn de hadde for 20-30 år siden, men hvor jeg ikke kjenner til noen fløyelsrevolusjon etter europeisk mønster.

Nå har vi altså kanskje fått det i Egypt. Det vil si, vi har helt sikkert fått det, den forhatte diktatoren har forlatt sin post, men vi har ennå ikke sett hva nytt som kommer ut av det. Og akkurat i dette området her er det lett å være litt pessimistisk. Ingen andre steder er det så mange som heller ønsker ustabilitet, enn at freden skal være på motpartens vilkår. Det er heller ikke så lett å bare spasere inn i demokratiet. Det fikk også landene i Øst-Europa merke. Landet skal nå en gang forvaltes og administreres, da må man enten bruke dem man allerede har, eller finne helt nye. De man hadde var en del av systemet, de nye er uerfarne. Korrupte tjenestefolk blir heller ikke plutselig rene ved at landet får en ny president, de kjenner sitt spill og vet gjerne å sno seg under skiftende forhold.

Jeg har som man ser ikke uttalt meg noen ting om Israel, USA og alle de virkelig store problemene som kan utløses om det herfra skulle gå helt galt. Eller helt bra, alt etter som man ser det. Den amerikanske foredragsholderen lo da han sa det, if you think I will do that, you’re crazy. Det er å håpe at Egypt vil bli stabilt, at de vil få landet raskt opp å gå igjen, og at de om de får gjennomført et demokratisk valg, får en vinner befolkningen kan slutte opp om, og som ønsker å følge de demokratiske spillereglene videre. Det ville gjøre verden enda mye bedre enn den allerede er.

Iskaldt og bråkete VM med lite mål i Afrika

Det første verdensmesterskapet i fotball på afrikansk jord er nettopp avsluttet. Det er vel også det første, større idrettsarrangement på afrikansk jord i moderne tid også. Aldri har så mange med så stor interesse fulgt med på noe som har foregått i Afrika, og i alle fall ikke noe som har vært positivt. Da Tyskland fikk VM i 2006 var det mange som mente at dette var en feil avgjørelse, at det var Afrikas tur, og da vår egen Per Omdal uttalte at denne tildelingen var en seier for Europa, så ble det oppfattet hylende feil sagt. Det skal være slutt på den tiden Europa feiret seire over Afrika. Neste gang kunne man ikke komme utenom Afrika, og neste gang var altså nå, 2010, og vertsnasjonen var Sør-Afrika.

Sør-Afrika er det landet i Afrika som ligner mest på Europa. En stor del av innbyggerne der er Europeere eller etterkommere av Europeere, og av den rike delen av befolkningen er andelen enda større. Man skulle vise verden et nytt Afrika, et positivt og gledesstrålende Afrika, et Afrika som kan. Det er langt igjen før det svarte Afrika vil være i stand til å arrangere et slikt mesterskap. Bortsett fra kanskje noen av de arabiske landene helt i nord, Marokko og Egypt, kanskje, så er det vanskelig å tenke seg at noen andre land i Afrika kunne fått VM. Men det er en begynnelse, og den er meget positiv. Selv om jeg er kritisk, må ingen forledes til å tro at jeg ikke støtter tildelingen av mesterskapet til Sør-Afrika.

Min kritikk går mot alle de velmenende som fordi VM går i Afrika, ser forbi alt som ville blitt kritisert om det hadde foregått andre steder. Mest typisk ser man det i Vuvuzelaen, en idé på linje med gassburtene fra 80-tallet. I Norge forbød man dem fordi de laget så mye støy og kunne ødelegge ørene, i Sør-Afrika ble de tillatt fordi det var et uttrykk for «afrikansk kultur». Det er plastinstrument fra 90-tallet, de er ikke engang 20 år gamle, og med det like verneverdig som alt annet av plast fra tiden rett rundt århundreskiftet. Jeg mener at skal Afrika virkelig tas på alvor, må de også kritiseres når de gjør noe dumt. Noe annet er respektløst. Youtube har for øvrig reagert på den rette måten, med å legge inn et lite fotballikon, slik at man kan se filmsnutter der med monoton fotballstøy fra Afrika.

Dette bråkeinstrumentet gjorde det vanskelig å få til noe skikkelig tribunestemning. Det var også et annet problem, her, og det var noe så lite Afrikansk som kulde. Sør-Afrika ligger på den sørlige halvkule, der er det vinter når vi her har sommer, og dermed ble det VM i vintervær. Sambadans i boblejakke går bare ikke. Det blir ikke samme stemning i vinterklær, som i sommerklær.

Fotballmessig var det heller ikke det helt store. Det ble skåret få mål, veldig mange kamper ble avgjort med 1 – 0, foruten Portugals 7 – 0 over Nord Korea og Tysklands over Australia, England og Argentina var det ingen storseiere. Det var også ganske få virkelige klassikere, selv om det var noen, hvorav Uruguay – Ghana kanskje vil bli stående som den største.

Dommermessig var VM noe nær en katastrofe, og et langt steg tilbake fra Tyskland i 06, Frankrike i 98 og USA i 94. Etter hva jeg forstår er det første gang FIFA har begynt å kvotere inn dommere, i alle fall var det i år flere fra Asia og Afrika enn det har vært vanlig, og de holdt ikke akkurat jevn standard. I et så viktig mesterskap som VM, bør nok dommerne ha kjørt seg litt i viktigere ligaer enn for eksempel den uzbekiske. Feilene dommerne gjorde var av alle typene som var mulig, mål som skulle vært godkjent ble ikke godkjent, og omvendt, avgjørende offside ble både oversett og feildømt, forferdelig mange gule kort ble delt ut mer enn tvilsomt, og frispark og straffespark ble også merkelig idømt, eller skulle vært dømt, og ble det ikke. FIFA annonserer at til neste år skal det bli bedre, uten at jeg kan se noen særlig god forklaring på hvorfor det. For øvrig er ikke jeg tilhenger av steril korrekt dømming, fotballen blir mer underholdende av kontroversielle dommeravgjørelser, det er bare det hårreisende jeg vil til livs.

Man kan ikke helt glede seg over dette VM uten å være forutinntatt av å ville glede seg fordi VM foregikk i Sør-Afrika. De som snakker om god stemning, setter stemning er lik lyd, og glemmer at lyden skal være en reaksjon på det som skjer på banen, synging og heiing, jubel og piping, og ikke en jevn summing helt uavhengig av banespillet. De som snakker om god fotball, kan vanskelig være særlig interessert i fotball. Det var ikke i VM den beste fotballen ble spilt i år. Det var heller ikke der de beste spillerne fikk vist seg frem fra sin beste side. De beste spillerne var ganske nervøse under VM, og flere av de største stjerne fant aldri helt ut av det. Det eneste var at Afrika-VM var et VM med flere overraskelser, der flere av outsiderne gjorde det bra. Det pleier alltid komme et lag av typen Uruguay til semifinalen, et lag ingen helt har regnet med, men som likevel kommer dit, fordi det bare faller seg slik. Men VM hadde også flere overraskelser, som regel besto de i at stormakter ble slått ut litt tidligere enn ventet, og at nykommere i VM-sammenheng som Nederland og Spania møttes i semifinalen. Her vet jeg selvfølgelig godt at Nederland var i finalen i både 1974 og 1978, men før og etter det, har det vært grått for landet som i Europamesterskapet har gjort det bra.

Da VM ble tildelt Afrika var det ingen vei utenom. Det var politiske, mer enn fotballmessige årsaker som gjorde det. VM har vel vist at fotballmessig så holdt det bare sånn cirka. Men for Afrika var det en seier, og det er slike seiere en moderne verden skal glede seg over.

Flåsete av Strøksnes om Kongo

Før bloggenes tid ville denne posten bli sendt som et leserbrev til Bergens Tidende og fått tittelen «Flåsete av Strøksnes». Leserne av Bergens Tidende ville skjønt hva det handlet om, og hvem Morten Strøksnes var. Innlegget ville hatt noen hundre tusen potensielle lesere, og utvilsomt blitt lest av mange flere enn de som finner frem til denne bloggen her. Men i bloggen er jeg min egen redaktør, jeg trenger ikke tilpasse teksten til BTs tabloide format, jeg kan skrive så langt og utfyllende jeg vil. Og viktigst av alt: i blogger bruker man ikke boksehansker.

23 august har Morten Strøksnes et innlegg i BT med tittelen Bongo i Kongo. Det er tittelen sin. Den spiller på harselaset den gang utenriksminister Torbjørn Jagland ble utsatt for, da han var på besøk til Gabons president Omar Bongo. I et underholdningsprogram på TV sa Jagland at han med sine folk leende hadde kalt ham Bongo fra Kongo, for akkurat dette er jo et morsomt rim for oss, og selve ordet Bongo er jo også både morsomt og litt nedsettende. Så når Strøksnes bruker denne tittelen, er det en mening der om at nå har tilstanden i Kongo blitt riktig så bongo. Nå gjelder det.

Innlegget handler om rettsaken mot nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French, en sak som engasjerer også meg, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive om, men som også deprimerer meg litt slik den blir fremstilt i mediene. Jeg har egentlig ikke lyst til å bidra til at de to skal bli mer berømt. Morten Strøksnes har imidlertid satt seg litt inn i saken, og undersøkt slik jeg ser for meg skribenter som ham undersøker når de skal skrive om noe. Han skriver inn søkeordet «Kongo» på Google, og i tillegg «Congo», slik at han også får engelske treff. Slik får han opp en side i New York times, det er denne siden her, om at det har vært enn voldektsepedimi blant menn i de østlige delene av Kongo. New York times behandler saken med det alvoret den har, Morte Strøksnes er mest av alt glad for at han får en fengende innledning på innlegget sitt.

Videre forsøker han å sette seg inn i hva som egentlig kan ha skjedd i denne drapssaken, og i hva de to nordmennene egentlig holdt på med i Kongo. Her spekulerer han like mye som alle andre må gjøre, enten de kommer fra Norge eller Kongo. Jeg kan vel egentlig ikke se hvordan spekulasjonene til Strøksnes så fullstendig overgår spekulasjonene til de Kongolesiske rettsmyndighetene. Folk fra Kongo har jo dessuten den fordelen at de kjenner landet sitt. Jeg har derfor litt problemer med hvordan Strøksnes kan få til følgende passasje:

Rettssaken er teatralsk og kaotisk som en uttværet vond drøm som spiller på alle våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. I fengselet skal de to til og med ha blitt truet med å bli spist av kannibaler.

Jeg skjønner meg kort sagt ikke på disse to setningene. Språklig er det til å grine av, «teatralsk og kaotisk som en vond drøm», en vond drøm er vel ikke særlig teateralsk, og han følger opp med at det er den vonde drømmen som spiller på våre verste fordommer om det usiviliserte Afrika. Jeg skjønner ikke hvordan Strøksnes’ verste fordommer om Afrika kan bli spilt på i en rettssak som dette. Jeg tror vel egentlig virkeligheten fortsatt lett kan overgå både Strøksnes vondeste drømmer og verste fordommer. I feltet rettsfarser er det langt igjen til de virkelige høydene verden har sett.

Til slutt går Strøksnes litt inn i historien, og nevner det enhver som går ut av videregående skole i Norge skal vite. Under kolonitiden ble Kongo styrt av kong Leopold av Belgia. Og det var ingen vanlig koloni, det var hans personlige eiendom. Jeg skjønner vel ikke helt hva sammenhengen er. «Mye er råttent» skriver han, med en setning hentet fra Shakespeare og Hamlet, som innledning til dette avsnittet. Men å gå tilbake over 100 år for å finne noe råttent i Kongo? Og fortelle noe så elementært? Og hvordan i all verden får han til setningen: «Ved hjelp av folkemord ble kongen av Belgia en av verdens rikeste menn». Folkemord hører med til de ord man skal være litt forsiktig med. Det er ikke nok at man bruker folket som slavearbeidere, om man behandler dem aldri så dårlig. Man skal ville utrydde dem. Det ville aldri kong Leopold av Belgia, enda ingen behandlet sine afrikanske plantasjearbeidere verre enn ham.

Strøksnes får et svar

Strøksnes artikkel om «Bongo i Kongo» hører til hans vanlige standard, en tekst man kan bli oppgitt over han får betalt for å skrive, og som ellers ikke er verd å bruke krefter på. Ingrid Samset fra Chr. Michelsens institutt  tar seg imidlertid bryet, og skriver 28. august en kronikk i BT med tittelen Espen Askeladd i Kongo. Hun går i rette med Strøksnes’ fjas riktig så sivilisert, langt mer enn han fortjener, og stiller ham i samme bås som de andre storøyde norske medier. Helt sant. For egen regning vil jeg legge til at alt rundt dette viser at man fortsatt i Norge ser det som langt mer rimelig at en hvit mann dreper en sort Afrikaner, enn at en sort afrikaner dømmer en hvit mann. Selv om nordmennene skulle være skyldige, er kravet at de må dømmes andre steder enn i Kongo, og i alle fall ikke sone der. Sympatien er helt og fullt på nordmennenes side. Og man synes det er forferdelig at de må tilbringe tid i skitne og farlige afrikanske fengsler, bare fordi de har oppholdt seg i Kongo uten lov, og drept sjåføren sin som de fant der nede i den lovløse jungelen i Afrika.

Ingrid Samset avslutter kronikken sin med å skrive litt om voldtektene i Kongo, og i Norge. Hun kommer med tall og statistikk, der hun rett nok litt underlig trekker inn mørketallene for voldtekter i Norge (hentet fra A-magasinet til Aftenposten), mens hun for Kongo bare opererer med de offisielle tallene. Slik får Norge flere voldtekter per innbygger, enn Kongo. Det er misvisende bruk av statistikk, men poenget til Samset er at man kanskje bør slutte å se på voldtekter i Afrika som dagens orden, at medienes hausing av disse overgrepene kanskje har gått litt langt. Hun angriper konkret Strøksnes’ innledning om voldtekten av menn, der han skriver at voldtekt av kvinner «knapt ville vært en nyhet».

Strøksnes svarer selv

Det er i svaret til Ingrid Samset Morten Strøksnes virkelig overgår seg selv i flåsete skriving. Det er en prestasjon. Det er dette innlegget som gjorde det verdt å skrive et leserinnlegg, for svaret er så dumt og så idiotisk krenkende mot Ingrid Samset, at det for meg blir galt at hun skal måtte svare på det selv. Hun er på et helt annet nivå, hun vet jo hva hun snakker om, og hun virker oppriktig til å bry seg om hva som foregår i Kongo og i andre Afrikanske land. Morten Strøksnes gjør ingen av delene.

Det forhindrer ham ikke i å gå til frontalangrep mot stakkars Ingrid Samset, som ikke har gjort annet enn å forsøke å oppklare fjaset han selv har kommet med. Foreløpig er ikke dette innlegget å finne på internett, så jeg kan dessverre ikke henvise direkte til det, og må ta hva Strøksnes skriver etter hukommelsen. Jeg antar innlegget ikke ligger ute, siden det var et leserinnleg, og ikke tekst fra Strøksnes som søndagsgjest, eller som kronikk.

I innlegget fremstår Strøsknes som det aller verste eksempelet på det nye fenomenet øyeblikkelige eksperter. Han har gjort grundige søk på internett, sjekket lenker bakover i systemet, og i tillegg sett et par filmer. Kanskje har han uten at jeg vet det også lest et par bøker. Dermed er han i følge seg selv i sin fulle rett til å skjelle ut en skarve forsker, som bare bruker hele yrkeslivet sitt på det han maksimalt har lest noen bøker om, og i alle fall sett film om og søkt på internett om. Han skriver at han er bekymret for hva forskerne driver med borte på Christian Michelsen, når de er i stand til å komme opp med tekster som den Samset har skrevet. Kanskje har de i motsetning til ham, drevet forskning.

Strøksnes gjør kardinaltabben å anbefale Samset en film han har sett. Det finnes ikke noe mer nedalatende, jeg snakker av erfaring, og når skribenten Strøksnes anbefaler dette forskeren Samset, så blir det rett og slett for dumt. Her er det skribenten som forskeren å se film for å sette seg bedre inn i saken hun forsker på. Og legitimerer filmen ved å si at den er prisbelønnet. Mange filmer er det, uten å kunne gjøre krav på verken å være innsiktsfulle, viktige eller gode. Derimot er de ofte manipulerende. Filmskapere er ikke historikere, de er ikke forskere, det de kan er å lage film, og å argumentere ved hjelp av filmmediet. Det er et sterkt medium som gir sterke argumenter. Det betyr ikke at argumentene er riktige. Jeg tror filmen Strøksnes har sett har sin betydelige del av skylden for å bringe ham på det villsporet han er på i forståelsen av Afrika, og hva som foregår i Kongo.

Siste del av innlegget bruker Strøksnes på over flere avsnitt forklare Samset alvoret med voldtekter, og særlig afrikanske voldtekter. Det er også nedlatende, å forklare noen ting som man vet, Samset trenger slett ikke  å se noen film for å vite at afrikanske voldtekter i Kongo er grusomme. De overgår alt. Og en mann skal være svært, svært forsiktig med å begynne å forklare kvinner alvoret med voldtekter. Det blir rett og slett ganske pinlig når Strøksnes skriver seg mer og mer opphisset over Samsets bagatellisering over kongloesiske voldtekter, når poenget hennes nettopp var å angripe Strøksnes’ flåsete bemerkning om at voldtekt av afrikanske kvinner knapt er en nyhet. Hun vil bare dempe oppfattelsen av at det er fri flyt av voldtekter i deler av Afrika og deler av Kongo, og påpeke at vi også i Norge har problemer med misbruk og voldtekt av kvinner. Strøksnes skriver som om Samset ikke forstår hva afrikanske kvinner blir utsatt for. Det forstår hun bedre enn ham, og hun tar det også på større alvor.

BT har en del søndagsgjester og andre skribenter som tillater seg å skrive ganske så mye snodig på avispapiret folk betaler for å lese. Ved å angripe dem på bortebane, i BT selv, slik Samset gjorde, stiller man seg lagelig til for hogg. Men jeg mener man godt kan forlange litt kvalitet fra skribenter som er betalt for å skrive, og å skrive skikkelig. Og de som har greie på tingene, kan godt sette disse øyeblikkelige og selvutnevnte ekspertene på plass.

Tirsdag faller dommen i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French. Jeg håper i alle fall noen medier i Norge skriver at det egentlig er rett og rimelig at svarte afrikanere dømmer hvite nordmenn for forbrytelser gjort i deres hjemland. Hvis Moland og French er skyldige, så er det de selv har gjort, mye verre enn det som blir gjort mot dem. Moland og French bør ikke bli sett på som helter, rettssaken bør ikke bli sett på som en teaterforestilling, og man bør ikke la seg begeistre og underholde av at det er kaos i Afrika. Jeg mener man bør tenke gjennom spørsmålet om nordmenn som blir dømt i Afrika, fortjener bedre behandling enn afrikanere som blir dømt i Afrika. Jeg håper Moland og French får en rettferdig dom. Og at skribenter som Strøksnes hver gang blir arrestert og satt på plass når de skriver flåsete og sleivete om tema betalte skribenter bør ha greie på.

Tragedie i Zimbabwe

Det er noe eget å lese norske nettaviser når man befinner seg i utlandet. Spesielt når man er i et land der de politiske, sosiale og økonomiske utfordringene virkelig er utfordringer, og ikke bare en teoretisk debatt der det gjelder å fremvise best meninger. Her i Ukraina tjener leger mindre enn jeg tjener som Stand up komiker, er man borte fra jobben enten det er som følge av sykdom eller ufrivillig arbeidsledighet, så får man ingen eller svært lite penger utbetalt. Løsningen for mange her i Kiev er å reise tilbake til landsbygdene de kommer fra, og få matauk gjennom grønnsakshagene sine. Det er rett og slett pinlig å fortelle dem hva vi har for slags kriser, problemer og utfordringer i Norge, alt det skulle vært satt i hermetegn.

Og i dag var det riktig pinlig å se gjennom nettavisene. Bergens tidende, for eksempel, har på forsiden omtrent utelukkende norske, lokale nyheter (utenom sport, selvfølgelig), av typen «konfirmasjonsfesten ødelagt», «er Trampe Bergens største kanin?» og litt forskjellig om kvinnedagen. Det har skjedd en tragedie i verden. Jeg har heldigvis BBC world på TV her i leiligheten, og ser gjennom noen nyheter nå og da, det er jo greit å se at det finnes en verden der ute, og at den er temmelig forskjellig enn som den ser ut fra Norge. Det har for eksempel vært et attentat mot presidenten i Guinea-Bissau, João Bernardo Vieira, den gamle geriljakrigeren som ledet landet fra 1980 til 1999, og på ny fra 2005 til nå. Landet er lite, lutfattig og politisk ustabilt, her har vært borgerkrig og militækupp også etter frigjøringen fra Portugal i 1974. Det var også militæret som skjøt og drepte presidenten. I Norge er det kanskje vel så overraskende at det i det hele tatt finnes et land som hete Guinea-Bissau.

Den største tragedien i Afrika nå er imidlertid bilulykken der Zimbabwes statsminister Morgan Tsvangirai var innblandet. Det er han som er opposisjonspolitikeren som har tatt opp kampen mot den enerådige presidenten, Robert Mugabe, som har ledet landet siden 1980 og kjørt det helt i grøften. Jeg har skrevet om det her. Tsvangirai vant valget i første valgrunde, men president Mugabe tviholdt på makten, og brukte hele statens maktapparat for å holde Tsvangirai ute i neste valgrunde. Det endte også med at Tsvangirai trakk seg, det var ingen grunn til å risikere liv og helse til seg selv og sine støttespillere i et valg som ikke ville bli rettferdig holdt likevel.

Presset mot Mugabe var imidlertid så stort at han mer eller mindre var tvunget til å gi Tsvangirai en maktposisjon. Zimbabwe er jo et land i økonomisk kaos, det er blant de mest vanvittig styrte landene i verden, og alle vet det, så Mugabe må føle makten sin truet og er nødt til å inngå kompromiss. Kompromisset var å gi Tsvangirai plassen som statsminister, han ble sverget inn for to dager siden. Teamet gir ikke særlig grunn til optimisme, større politiske forskjeller mellom en president og en statsminister skal man lete lenge etter, og de er dessuten bitre fiender av temmelig naturlige grunner. Politistyrkene til Mugabe har flere ganger arrestert, banket opp og smått torturert opposisjonslederen Tsvangirai. Og Mugabe må hate Tsvangirai som pesten, siden han er den egentlige utfordreren til makten hans.

Politisk står Mugabe for en slags sosialisme, med statlig styrt økonomi og sterk afrikansk nasjonalisme, det første utført av folk som ikke har greie på økonomi, det andre et propgandabudskap som gjorde Mugabe populær da han tok makten fra kolonimakten England i 1980. Tsvangirai står for en mer markedsstyrt økonomi, og betegner vel seg selv som en slags sosialdemokrat. Utgangspunktet er altså helt håpløst.

Og nå i går fikk Tsvangirai enda et slag gjennom en tvers igjennom tragisk trafikkulykke. Tsvangirai var på vei hjem til Buhera, da en lastebil i motsatt kjøreretning kommer i feil kjørebane og kolliderer med bilen til Tsvangirai. Tsvangirai pådrar seg harde skader, men overlever. Det gjør ikke konen hans, Susan, som han hadde vært gift med siden 1978.

Det er klart, mistanken er nødt til å mot Mugabe og sikkerhetsstyrkene hans, men både den amerikanske og den britiske ambassaden bekrefter at bilen tilhørte en hjelpeorganisasjon støttet av USA og Storbritannia. I følge BBC er det ingen grunn til å tro annet enn at dette var en ulykke.

Det er i så fall en forferdelig ulykke. Tsvangirai har vært gjennom harde prøver før, men da har han alltid hatt sin kone til å støtte seg. Nå har han mistet også henne, i tillegg til at han selv er hardt skadet, men kommer til å overleve. To dager etter at han holdt sin jomfrutale i parlamentet skjedde det. Det er ikke til å tro at noe slikt kan skje som følge av en ulykke. Den matematiske sannsynligheten for at en bil skal komme over i feil kjøreretning og krasje med en bil, og så skal det være bilen til statsminister Tsvangirai, den er om man kan si usannsynlig liten. Men selv Mugabe vil ha problemer vil ha problemer med å bruke en bil som tilhører en hjelpeorganisasjon med internasjonal støtte til en betimelig trafikkulykke.

Alt tyder altså på at Zimbabwe og Tsvangirai som har nok av problemer fra før, nå uforskyldt er rammet av enda et slag. Det er en tragedie for en hel nasjon, og en personlig tragedie for en ordentlig helt.

Og norske nettaviser finner ikke plass på forsiden.

Konflikter i Kongo og andre steder i verden

Jeg skal nå gjøre et unntak og skrive om et land der jeg ikke har vært med et språk jeg ikke kan, og som ligger i en region jeg ikke kjenner spesielt godt. Jeg vil også melde meg inn i det kor som mener at konflikter der USA er involvert – med eller uten NATO – får altfor store overskrifter, i forhold til alvorligere konflikter andre steder i verden. Spesielt har jeg i tanke den korte krigen i utbryterrepublikkene i Georgia, hvor man på et blunk hentet frem uttrykk som både etnisk rensing og folkemord, og hvor de 100 000 innbyggerne i Abkasia og noen flere i Sør Ossetia plutselig var nok til å legge mektige NATO på vektskålen mot mektige Russland. Wow.

Jeg skal ikke ha noen snarveier til poengene. Georgia ligger i et strategisk viktig område, og Russland er en stormakt som kanskje kan bli truende flere steder i verden, en konflikt med dem kan spre seg. Afrika er greiere slik. Det skal noe til at konflikter sprer seg gjennom Sahara. Og ingen Afrikansk makt vil i overskuelig fremtid være noe i nærheten av å true den øvrige verdens interesser på noen måte. En humanitær katastrofe der er ene og alene humanitær. Det er til og med ikke engang selvsagt at vesten skal blande seg inn overalt i verden hvor det er problemer. Og hvis de skal gjære det, er det mange måter å gjøre det på, og ikke engang FN – som jeg mener har hatt en enestående positiv utvikling etter murens fall – er alltid i stand til å avgjøre hvilken involvering som er best.

Så er det sagt.

Dermed til konflikten i Kongo, til landet Kongo. For dem som er nybegynnere i historien og geografien: Dette er et gigantisk land midt i hjertet og sentrum av Afrika. Det er større enn Storbritannia, Italia, Frankrike, Spania og Tyskland til sammen, og mye, mye mer ressursrikt. Alle som har kost seg med Cappelens gamle, gode skoleatlas med ressurskart har sett hvor enestående mye verdifulle mineraler og metaller det finnes der. Naturen er praktfull, regnskog og Kongo-floden, alt ligger til rette for et strålende og rikt land. Men dette er Afrika, og styresettet der har aldri vært i stand til å utnytte ressursene. Jeg hører ikke til dem som vil legge all skyld på koloniherrene, skjønt, akkurat i Kongo var det Belgia med den infame kong Leopold. Han så på kolonien som sin personlige eiendom (et syn også flere statsledere i Kongo har hatt på staten sin), og er selv i verste imperialistiske målestokk beryktet for sine forferdelige straffer mot afrikanske arbeidere som ikke nådde produksjonsmålene. Alle som har sett bilder i sort hvitt av afrikanere uten hender – de er sannsynligvis fra Belgisk Kongo, og har ikke produsert mye nok raskt nok med hendene sine mens de hadde dem.

Som i de fleste afrikanske land gikk det ikke stort bedre da kolonistene forlot kontinentet. Kongo fikk sin frihet i 1960, og ble snart etter overtatt av general Joseph Mobotu, mer kjent som Mobotu Sese Seko, diktator. Han er opphav til en helt ny styreform, i hvert fall navnet på den: Kleptokrati. Det går ut på fullstendig gi blaffen i hvordan det går med landet, og bare ville tilrane seg mest mulig verdier til seg selv. Det var Mobotu Sese Seko. Legg til god Afrikansk tortur, brutalitet og vold, og man har Zaire (som han kalte landet sitt) fra 1965 til 1997. Det var hans periode. Og den nye staten Kongo (eller den demokratiske republikken Kongo) kom ut helt skakkjørt, med en ny militær leder – Laurent Kabila – som hadde tatt landet ved kupp og krig, og slett ikke var anerkjent i alle regioner, og i tillegg ble skutt i 2001. Siden den gang har sønnen hans – Joseph Kabila – forsøkt å styre, uten at alle i landet og rundt landet som har skjønt hvorfor det er han som skal gjøre det.

Jeg har sluttet å kopiere kart fra andre nettsider inn på bloggen min. Men alle kan lett finne frem et kart over Kongo (eller Congo på engelsk) og se at dette er det landet i Afrika som grenser til flest forskjellige land. Kamerun, Republikken Kongo (det skal ikke være lett), Angola, Zambia, Tanzania Rwanda, Burundi, Uganda, Sudan og Den sentral afrikanske republikk. Av disse landene har Kongo vært i direkte militær konflikt – altså krig, ren krig – med Angola, Rwanda, Burundi, Uganda og hatt mer enn litt bryderi med Sudan. Mellom disse landnene er det nesten litt vanskelig å snakke om grenser i den forstand, militære grupper beveger seg frem og tilbake etter forgodtbefinnende. Blir de forfulgt i et land, går de over i et annet. Og ofte deltar de i et eller annet statskupp, eller i ren og skjær og afrikansk grusom terror.

Ingenting av det som skjer eller har skjedd i verken Abkasia eller Sør Ossetia er noe i nærheten av å komme opp mot dette. Verken i antall drepte, skadde eller flyktninger, der er det mer i alle kategorier i Kongo, enn det er innbyggere i Sør Ossetia og Abkasia til sammen. Heller ikke i grusomhet, der det som er skjedd i Kongo overskrider grensene for hva jeg mener det er verdt å vite.

Jeg har enda ikke kommet til selve landet som det er i dag. Dette er bare grensekonfliktene. Landet har elendig infrastruktur, med lite veier og dårlige kommunikasjonslinjer, den ene enden av landet vet ikke hva som foregår i den andre. Og sentralmakten til president Joseph Kabila har liten og ingen kontroll over store deler av landet sitt, strengt tatt har han vel ikke særlig kontroll over områdene han kontrollerer heller. Det er veldig langt frem til en legitim og velfungerende sentralmakt.

Den akutte krisen akkurat nå er at krigen i øst har blusset opp igjen, og skapt et foreløpig uløselig flyktningeproblem. I øst grenser Kongo altså til Rwanda og Burundi, også gamle belgiske kolonier, og med den nå etter hvert nokså velkjente konflikten mellom hutuer og tutsier. Jeg mener at man ikke skal bruke begrep som folkemord og etnisk rensing om så mange andre konflikter enn denne, for her er de på sin plass. Og alle som klandrer seg selv over konflikten som foregikk i vår levetid på 90-tallet, vist i filmen Hotell Rwanda (og jeg tenker spesielt på en anmelder som skrev akkurat dette om filmen, hvordan kunne dette skje), nå skjer det igjen i en ikke så altfor begrenset målestokk.

Det er bare å søke rundt på nettet for å finne mer informasjon om hva som foregår akkurat i dag. Konflikten kommer aldri til å spre seg til noe som kan ramme europeiske interesser, gullet og diamantene derfra vil vi alltid få kjøpt, og det er heller ikke noen konflikt som må løses for å sikre stabiliteten i verden. Men humanitært overgår den alt våre vestilige medier skriker om til sammen.

Valg i Zimbabwe

Det er valg i Zimbabwe i dag. Og valg i Afrika er alltid noe for seg. Zimbabwe er et fantastisk land, med en natur som selv i Afrikansk standard kan konkurrere med det meste, fjell og savanne, store savanner, jungel, den enorme innsjøen Kariba, den afrikanske flod Zambezi med Victoria-fallene, og afrikansk dyreliv, en gang den største konsentrasjon dyrearter i verden, dette er så langt i fra et ressursfattig, uttørket land. Dette landet er fruktbart, en gang kalt Afrikas kornkammer, og det har også andre ressurser der metaller og kull kan regnes som de viktigste. Landet skulle slett ikke vært fattig. Men det er nå blitt lutfattig, og opplever matmangel, og det skyldes direkte vanstyret til Robert Mugabe. Den gamle helten som på 80-tallet at han skulle ta jorden fra de hvite, og gi dem til de svarte. Lenin sa noe lignende etter den russiske revolusjon, han skulle ta jorden fra de rike (kulakkene) og gi den til folket. Også Russland, som den gang ble Sovjet, opplevde hungersnød som følge av dette, men nøden til Zimbabwe er enda mer vanvittig og enda enklere å kritisere. Mugabe tok jorden fra de hvite, og han gav dem til de svarte, men de svarte var venner, støttespillere og familiemedlemmer, slett ikke folk som kunne drive jordbruk. Og historien er heller ikke så enkel at alle de hvite som eide jord der, var sleipe utnyttere, noen av dem hadde kjøpt jorden ærlig og redelig (eller, det er kanskje en forenkling andre veien igjen) for å drive den skikkelig, for å flytte til et land med bedre klima, for å prøve noe nytt. Det er mange årsaker, og mye å diskutere.

Hva som ikke er noe å diskutere, er at Mugabe har vist seg som en særdeles dårlig statsleder. All ære til motkandidaten, Morgan Tsvangirai, som vet hva det vil si å utfordre Mugabe, og som likevel tør å stille opp på ny. Den norske ambassadøren i Harare sa at valget i Zimbabwe ikke var så opplagt som det pleide, og at det ikke var så lett for Mugabe å jukse som det hadde vært før. Årsaken er delvis en tredje kandidat, som kommer fra Mugabes egne rekker, og som har en viss støtte blant dem som kunne stått for jukset. Men ærlig kommer valget langt fra å bli. Ingen valgobservatører er tillatt, og heller ingen vestlige journalister.

Det er vanskelig hva man skal håpe på ved slike valg. Mugabe lover bråk hvis han ikke vinner ved første valgomgang, og allerede er det vel kommet meldinger at folk er drept, men freden til Mugabe er kanskje verre enn kortvarige opptøyer som leder til et nytt regime. Men slike spørsmål er ikke enkle, og i Afrika pleier de være verre enn noe annet sted i verden.