Første mai, 2015 – Ukraina

Nrk har viser for tiden en fransk dokumentarserie kalt «Tilintetgjørelsen». Den handler om jødeutryddelsen under andre verdenskrig, den verste forbrytelsen i menneskehetens historie. De har kommet til episode 3, episode 4 av 8 vises tirsdag 2130, og de har en egen nettside. Siden serien er fransk, er det begrenset hvor lenge den vil være tilgjengelig. Jeg har sett de tre første episodene i dag og i går. Det er sterke saker. Jeg har interessert meg for denne historien siden jeg var barn og leste Herman Sachnowitz, «Det angår også deg», om en nordmann i Auschwitz.  Jeg har lest veldig mange bøker om emnet, skjønnlitterære, fagbøker og biografier, og jeg har sett og oppsøkt filmer, både dokumentarer og spillefilmer. Jeg har også reist, og sett. Det slutter aldri å ryste meg, alltid på nye måter, grusomhetene er så overveldende og foregår på så mange nivåer, akkurat nå som jeg har et lite barn og en kone jeg elsker, klikker det for meg når de skyter barn. Jeg greier ikke å begripe at det er mulig. Barnet er der, i armene på moren, og de skyter det.

I episode 3 av serien viser de hva som skjer når Hitler-Tyskland innvaderer Sovjetunionen, sommeren 1941. Det er da grusomheten begynner for alvor, det er da de går fra terror og trakassering og vold og ran, til mord. Det finnes også filmklipp. Heldigvis har filmskaperne klippet bort det verste, vi skjønner hva som vil skje, og at alt er på film, men selve drapet er ikke nødvendig å vise. Man blir bare avstumpet av det, venner seg til å se folk bli drept, og reagerer ikke på det som man burde. Det er klipp fra Lithauen og Ukraina, Vilnius, Lvov, byer som nylig er okkupert av Sovjetunionen. Befolkningen der ser nazistene som frigjørere, og hilser dem velkommen. Heller dem enn sovjetrusserne. De tar del i jødeutryddelsen, bare mer primitivt, voldelig. Tyskerne terroriserer jødene, og kan både piske og slå dem. Men når de skal drepe dem, så skyter de dem. I Lithauen var det en kar som slo i hjel 50 jøder, med jernstang. Opptrinnet ble filmet. I Lvov ser vi nakne kvinner, eldre kvinner, nakne, bli slått og jaget. Det er mødre. Gjorde de dette foran øynene på barna?

Jeg synes det er så opprørerende. Dette er mobben, vi vet ikke hvem de er, annet enn at de er ukrainere, de som står bak ugjerningene i filmen. Men det er vel dokumentert at ukrainske nasjonalister på denne tiden opprettet hærstyrker som samarbeidet med tyskerne. De utførte grusomhetene, de drepte titusenvis, gamle, kvinner og barn, ikke noe heroisk i det hele tatt, det var rent, skjært massemord, og de utmerket seg ved sin groteske voldsomhet. Bildene i dokumentarfilmen viser mobben, hærstyrker som OUN (Organisasjonen av Ukrainske nasjonalister) og UPA (Den ukrainske opprørshæren) gjorde det systematisk.

Det er på vei til å bli del av ukrainsk lovgivning at det skal bli forbudt å snakke negativt om disse hærstyrkene. Deres sak var god, de kjempet for ukrainsk selvstendighet, og da skal man ikke diskutere metodene. Første januar hvert år blir det arrangert marsjer i Kiev (billedsøk på Google viser hvordan det ser ut, noen bilder herfra ville kanskje endre folkeoponionen i enkelte land), til ære for deres leder, Stepan Bandera. I denne marsjen deltar selvsagt de høyreekstreme partiene i Ukraina, Svoboda, Høyre sektor, Det radikale partiet til villmannen Oleh Lyashko, men sannelig også fedrelandspartiet til Tymasjenko og folkefronten til Jatseniuk. De var der sannelig min hatt alle sammen. De tar ikke avstand til myrderiene, kritiserer dem ikke, bagatelliserer dem ikke engang, de bare oppfører seg som om de ikke var der. Det eneste de vil si er at Stepan Bandera og hans menn kjempet for ukrainsk selvstendighet, og derfor er nasjonale – offisiell betegnelse: helter av Ukraina, en av mange kontroversielle lover som splitter landet, og har gjort det i årevis, er Bandera nasjonalhelt eller massemorder? Nå er han og hærstyrkene hans på ny nasjonale helter, styresmaktene forsøker gjennom lovgivning å legge lokk på å mene noe annet.

Da er de allerede mer enn nok for meg. Jeg kan ikke støtte et slikt regime, aldri, og det er grelt at landene i Europa og særlig USA oppfører seg som om disse folkene er normale. Som om det er greit å utføre massemord mot andre raser, så lenge det er for «ukrainsk selvstendighet». Patrick Cockburn er en journalist man kan stole på, han har jobbet i Midt-Østen og i Moskva, for seriøse aviser som Financial Times og Independent, han har skrevet bøker og vunnet priser, det er ikke noe tull med ham. Han har skrevet en artikkel i Independent, om Lvov, eller Lviv, eller Lemberg, om ukrainsk nasjonalisme, og hvor stygg den historien egentlig er. Artikkelen er illustrert med et bilde også, av fem-seks menn, som terroriserer en kvinne, hun er halvt i svime, ser det ut som, det ser ut som de har en slags pose med noe tungt å slå henne med, det er ikke godt å si. Hun virker også våt, som om hun har ligget i søle, og er i forhold til mennene ubeskyttet og lettkledd. I et bilde lenger nede ligger en kvinne på bakken, også hun lettkledd, i kjole, med menn rundt.

Menn som slår kvinner. Det pleier å vekke følelser hos folk. Men det er noe med den ukrainske nasjonalismen, de slipper unna med alt. Byen Lvov er ukrainsk, heter det nå, den heter Lviv, og er ukrainsk, den mest ukrainske av alle byer, den eneste storbyen i Ukraina der folk faktisk snakker ukrainsk, og ikke russisk. I mellomkrigstiden bodde det i følge artikkelen til Cockburn 312 231 mennesker i denne «ukrainske» byen, som på denne tiden vitterlig var polsk, og bebodd av polakker, 157 490 av dem. Av resten var cirka 100 000 jøder, og cirka 50 000 ukrainere. Vi vet meget godt hva som skjedde med jødene. De ble drept, enten direkte, av mobben, eller i gasskamrene i en av dødsleirene. Mange døde indirekte, av sult eller sykdommer. Noen frøs sikkert i hjel, kalde vintre uten brensel. Polakkene ble sendt bort av Stalin, etter krigen, omplassert til det nye Polen i vest, det som tidligere hadde tilhørt Tyskland.

Slik fikk ukrainerne byen sin. Et bedre eksempel på etnisk rensing skal man lete lenge etter. De var i mindretall, og ble gjennom massemord og deportasjoner flertallet. Kom ikke her og snakk om «helter» og «heroisk kamp». Ukrainerne fikk Lvov – eller Lviv, som de vil byen skal hete – gjennom ugjerningene til to av forrige århundres verste redselsregimer.

Det er første mai i dag. Det var en dag som betydde mye i det gamle Sovjetunionen. Det betydde kanskje ikke så veldig mye for vanlige folk, men det betydde mye i propagandaen. For gamle er dette minner å ta med seg, det var en fridag, der de ble feiret. Over hele Ukraina er det gjort forsøk på å feire denne dagen litt også i dag. I Kiev forsøkte man seg endatil med å hente frem de gamle medaljene, for tapper innsats i Sovjetsamfunnet, medaljer med hammer og sigd, symboler det ukrainske parlamentet vil gjøre forbudt. Noen forsøkte seg også med det røde sovjetflagget, i litt forskjellige versjoner. Det var kun i bildene fra Sevastopol og Simferopol på Krim det var glede å spore i ansiktene på folk. I de opprørskontrollerte områdene i Donetsk og Lugansk var det gjort forsøk på å gjøre dette skikkelig, med marsjer og korps, men hverdagen er nok litt for nær og litt for virkelig til at man kan være helt glade.

De som ser med nostalgi tilbake på Sovjettiden, en tid der man hadde penger nok til å kjøpe det man trengte, og man visste hva man hadde å forholde seg til i dag og i morgen, de har kanskje eller kanskje ikke fått med seg de siste prognosene for ukrainsk økonomi, fra verdensbanken. For 2015 ventes en nedgang på 7,5 %, og en inflasjon på 40 %. Det følger nedgangen fra i fjor, og inflasjonen fra i fjor, begge fra kritisk lave nivåer.

Det er så stygt det som skjer. Ukraina er fortapt, det er over 40 millioner mennesker. Over hele den vestlige verden finnes en kompakt majoritet som er overbevist om at dette er Russlands skyld, og at vi står helt uten skyld, slik vi står helt uten skyld i Irak, Libya og Afghanistan, vi vil jo bare det beste, frihet og liberalt demokrati er våre idealer, dette vil vi spre til hele verden. Så er det bare alle disse onde maktene som forstyrrer oss, den islamske stat i Midt Østen, Russland i Ukraina.

Den islamske stat er bygget opp av USA og har våpen fra USA. Den kan operere fordi USA har svekket statsmakten i Irak, og i Libya, og de vinner støtte fordi USA og dets allierte har vært så umenneskelig arrogante i oppførselen sin. En halv million barn døde unødvendig i Irak på gunn av de vestlige sanksjonene mot landet, det er tall fra FN, de er etter hva jeg vet ikke bestridte. I et famøst intervju på 60 minutes sier USAs utsending til FN at denne politikken var «riktig». Hun tar ikke avstand fra den. En halv million barn er visst slikt vi må regne med, i kampen for å nå USAs politiske mål, som i dette tilfellet var å gjøre slutt på regimet til Saddam Hussein.madeline Lanrigjt heter hun, klippet finnes på YouTube, og kommer opp med en gang, når man søker på navnet hennes.

Siden skulle jo USA gå til krig mot Irak, basert på en løgn. De arresterer og myrder muslimer over hele verden, bruker droner til det, og kan holde muslimer uten lov og dom på Guantanamo, og de torturerer dem, uten annet enn kritikk fra vestlige intellektuelle. Det blir aldri noen sanksjoner mot USA. De vil aldri møte til krigsforbryterdomstolen i Haag. De er dommer, bøddel og jury, de lager lovene og bestemmer rekkevidden av dem.

I Østerrike var det nettopp en rettssak mot den ukrainske oligarken Dmitro Firtasj. Dommen falt i går. Anklagen gikk på at han hadde betalt bestikkelser til India. Det har han sikkert gjort, som alle ukrainske oligarker er Firtasj kriminell så det rekker. Det er ingen i Ukraina som har tjent pengene sine på ærlig vis, hvis de har mange av dem. Firtasj er vel heller verre, enn bedre, skal man dømme av historien hans. Han har hatt forretningsforbindelser med det som lenge var verdens mest ettersøkte mann, Semion Mogilevitsj, Mogilevitsj regnes ikke som oligark, engang, han er mafia, russisk-ukrainsk mafia, den mektigste av alle. Firtasj ble rik på grunn av ham. Og han fikk i sin tid lurt gassrettigheter fra gassprinsesse og tidligere heltinne, Julia Timosjenko, og har vært erkefiende med henne siden. Han har en helt sentral posisjon i ukrainsk politikk og business, han er en av dem som trekker i trådene, en av de fire med mest innflytelse. Det er han og Akhmetov som har kontrollert Janukovitsj, den tidligere presidenten, og det var han og Akhmetov som trakk støtten til Janukovitsj, og med det lot ham falle, februardagene i 2014.

Så har det skjedd et par merkelige ting. Plutselig ble Firtasj arrestert i Østerrike, på ordre fra USA. Han betalte en vanvittig sum i kausjon, over hundre millioner dollar. Så var det et møte mellom Firtasj, bokseren Klitsjko og nåveærende president, Porosjenko, hos Firtasj, i Wien. Rett etter dette møtet annonserte Klitsjko at han trekker seg fra presidentvalget, og i stedet støtter Porosjenko. Med det ble Porosjenko overlegen, og slik ble det sannelig Firtasj som sørget for også at Ukraina har den nåværende presidenten de har. Han har en finger med i spillet i alt, han har en enorm innflytelse, selv fra sin eksiltilværelse i Østerrike.

Dette vet selvsagt amerikanerne. Firtasj var ivrig etter å snakke med den amerikanske ambassadøren i Kiev en periode, det vet vi fra Wikileaks. Firtasj ville gjerne tegne et mer positivt bilde av seg selv, og lyktes vel bare delvis med det. I hvert fall ville amerikanerne hindre ham i å legge hindringer i veien på Ukrainas ferd mot vest, Firtasj har jo ord på seg for å være russisk-vennlig, noe som ikke er så rart, kanskje, all den tid handelen å tjene penger på, gjerne skjer med Russland. Så USA utsender arrestordre på Firtasj, høsten 2013, samme dag som viseutenriksminister Victoria Nuland reiser til Kiev, for å overtale daværende president Janukovitsj til å undertegne avtalen med EU.

Heisan.

Det virker sannelig som motivet bak arrestasjonen er politisk. Dette inntrykket blir forsterket, da Nuland kommer hjem, og annonserer at Janukovitsj kommer til å skrive under, og USA trekker arrestordren. Så utsteder de en ny arrestordre, kort etter Janukovitsj er avsatt, og samme dag som statsminister Jatesniuk er i Washington.

Er ikke dette litt vel tilfeldig til å være helt pent? Det mente i hvert fall retten i Wien, Firtasj ble frifunnet. Om saken kan dere lese i New York Times, eller på Bloomberg news.

Her skal sies at Firtasj med alle sine milliarder samlet sammen det beste advokatkorpset som er å oppdrive, og opplysningene jeg her har skrevet, har jeg fra dem. Det viser også at det er forskjell på folk, også i våre vestlige demokratier med våre såkalte rettsstater, en erkekriminell som Firtasj kan sno seg unna alle anklager, fordi han har pengene til det, mens folk flest må nøye seg med advokaten de blir tildelt, og bukker under i møte med en statsmakt med mye, mye større ressurser. Det er noe alvorlig galt med verden.

I morgen er det årsdagen for mordbrannen i Odessa. Over 40 mennesker brant inne, eller døde i det de forsøkte å hoppe ut av den brennende bygningen. Til sammen døde 48 mennesker den 2. mai, 2014, og flere hundre ble skadde. De fleste var det som i vestlige og ukrainske medier kalles pro russere, et ganske listig triks på å trekke Russland inn i konflikten. De protesterte mot regimet i Kiev, og de var ukrainske statsborgere. De ble jaget inn i en bygning, bygningen kom i brann, og ingen forsøkte å slokke brannen eller å hjelpe de som var inne, ut. Ukrainerne stod utenfor og jublet. Noen sang nasjonalsangen. Det er filmer av ukrainere som sparker og slår folk som har kommet seg ut av den brennende bygningen, som tvinger dem til å krype på alle fire på asfalten. De har nettopp unnsluppet en mordbrann, og blir ydmyket av flokken, kvinner og menn.

Det er en setning fra denne dagen jeg aldri glemmer, det var fra en av dem som stod på taket og så hva som skjedde, vennene hans brant til døde, og der stod ukrainerne og sang den ukrainske nasjonalsangen. – Vi dør, og de synger nasjonalsangen. Jeg tilgir dem aldri.

Ingen er tiltalt, ingen er straffet, ingenting er etterforsket, det er ingen minnesmerker eller offisielle blomster på gravene. Forskjellen til de som døde på Maidan er slående, og de som identifiserer seg med ofrene i Odessa ser den veldig tydelig og kjenner den veldig vondt. De ukrainske ultranasjonale hedrer de 2-3 ukrainerne som døde, ukrainske nasjonalister var det, fotballpøbler og Høyre sektor, folk som ikke tåler se demonstranter marsjere av andre grunner enn dem selv. Statsminister Jatseniuk uttalte at politiet skulle straffes, at det trengtes store utskiftninger i politiet i Odessa. Det ble også snakket om at flere av de døde skulle ha russiske pass. Som om det gav noen rett til å drepe dem. Dessuten var det ren løgn.

Det blir ingen verdig minnemarkering i morgen. Ukraina har sendt hæren sin til Odessa, de er linet opp med det de har av våpen og utstyr, inkludert det som kan se ut som amerikanske militærkjøretøy, uten at jeg skal si det for sikkert. Kamuflasjefargen er ørkensand, laget for Midt-Østen, helt ulik den karakteristiske grønnfargen til de ukrainsk-russiske panservognene.

Den vestlige verden har ikke satt seg inn i dette, føler ikke dette, kjenner ikke dette. De vet ingenting om Bandera, forstår ikke motsetningene mellom øst og vest i Ukraina, kjenner ikke sakene, men stoler på våre prinsipper og instinkter, og er fullt og helt overbevist om at Russland er den store skurken. Derfor går vi inn med sanksjoner, og sier Russland skal trekke seg ut. Vi vil med det bare overlate hele det russisktalende Ukraina til et regime som behandler dem som dyr. Eller, jeg skal være presis, som terrorister. Det er den offisielle betegnelsen. Militærkampanjen mot dem kalles ATO – Anti terrorist operasjonen.

40 drepte er ikke verd et vennlig ord, de som dreper russere opphøyes til nasjonale helter, det er forbudt å kritisere de som drepte kvinner og barn under andre verdenskrig, det er forbudt å snakke pent om de som frigjorde Øst-Europa fra nazistenes redsler, nasjonal lovgivning bestemmer hvem som er helt og skurk, hvilke døde det er verd å minnes, og hvem det bare er bra å bli kvitt. De som er uenige i den nye politikken blir skutt. Det er 10 stykker så langt i år, noen angivelige selvmord, ikke alle er døde av skyting.

Kanskje noen skulle minne ukrainerne og den vestlige verden på at det er flere pro russere på Krim og i Donbass, ja til og med Kharkov og Odessa, enn det var ukrainere i Lvov. Eller Lwow, som byen het da. Den var polsk, i vedtatte, anerkjente grenser. De ukrainske nasjonalistene samarbeidet med de tyske nazistene i forsøket på å opprette en en selvstendig, ukrainsk stat, alliert med Hitler. Hva var det opprørerne i øst forsøkte på igjen? Økt selvstyre? Hvordan kan man gjøre de første til helter, og de andre til terrorister?det er et spørsmål ingen vil svare på, og som det i Ukraina er forbudt, straffbart og livsfarlig å stille.

Ukraina er ikke i nærheten av å få gjort noe med de virkelige problemene som rir landet, og de er skyld i det selv, og vi er skyld i det. Vi har hjulpet til med at et kjeltringstyre er erstattet av et annet, og vi har sluppet løs et ultranasjonalt troll som det nå skal mye til for å få roet ned. Spenningene som var i landet er skrudd opp til bristepunktet, og forbi.

Og hele tiden må vi spørre hva var det egentlig vi ville oppnå? Hva slags avtale var det egentlig EU ville skrive med Janukovitsj, høsten 2013, og hvorfor var det så uhyre viktig å få skrevet den akkurat da, den høsten, det året? Hva var det egentlig USA drev med, halve kloden unna dem selv? Det er en stygg, stygg maktkamp som foregår, langt over hodene på vanlige folk, de blir ofret og seigpint, for at USA og EU krangler med Russland om Ukraina, EU og NATO vil ha det, Russland vil ikke gi slipp, og «folkeviljen» og «nasjonal suverenitet» er ord som må settes i hermetegn skal de kunne brukes her. Verken EU eller NATO-landene aksepterte Ukrainas suverenitet når den valgte presidenten ikke ville gjøre avtale med dem, da måtte presidenten avsettes. At det ukrainske folket hadde stemt inn et helt annet parlament og en helt annen president enn de som ble sittende med makten gjennom 2014, det blir ignorert hos oss i vest og fullstendig ignorert av det nye regimet i Kiev.

Ikke alle i Ukraina ville være med på denne politikken. Fullt forståelig, spør du meg, anti-russisk nasjonalisme er like stygg som anti-jødisk, anti-islam, anti-mørkhudede, og det går ikke an å kreve ukrainere som identifiserer seg med Russland bare skal finne seg i diskrimineringen og undertrykkingen. Det blir til og med sagt at de ukrainerne som liker Russland kan flytte til Russland. Det er etnisk rensing, og ikke slik vi skulle like i et Europa som vi vil ha det. Det er også uhyggelig likt det som skjedde i Vest-Ukraina under og etter krigen. Og det nåværende regimet i Kiev tar ikke avstand fra det, de glorifiserer det og dyrker det. For dem er det sånn det skal være.

Det var første mai i dag, arbeidernes dag. I området som i dag utgjør Ukraina pleide det å være en festdag. I dag, i 2015, er det en dag å gråte over. Og det ser ikke ut til å være noen grunn til å kunne tørke tårene på en god stund ennå. Det er ingenting som tyder på at problemene Ukraina har, skal få en løsning på mange, mange år. Og til de som går i den innbilning at det nok vil løse seg bare Putin forsvinner fra makten i Russland, så er det å vite at problemene stikker mye, mye dypere enn det. Det burde EU ha visst, da de fikk det for seg at de skulle presse Janukovitsj til å skrive under en avtale med dem, og til å vende Russland ryggen. Det slapp alle vonde krefter løs.

Ingen sjanse for at Minsk-avtalen skal holde

Jeg kunne satt overskriften i hermetegn, for jeg siterer fra en blogg til en professor (Associate Adjunct Professor) ved universitetet i Berkley. Han heter Edward W. Walker, og har en blogg han kaller Eurasia geopolitics. Der har han skrevet et et innlegg han kaller Six possibilities for the Donbas by years end, og her er altså sjansen for en fredsavtale av typen Minsk mindre enn 1 %, altså lik null. Det samme er sjansene for at ukrainske styrker skal ta områdene tilbake militært. Den sjansen eksisterer ikke. Walker har såpass sterke akademiske instinkter at han vil ikke sette sjansen til 0 %, men i praksis er det det er. Sjansene er størst for at vi vil fortsette å ha en ustabil, frossen konflikt, med spredte kamper, sånn som nå. Walker setter sjansene for det til 45 %, og sier det er det beste vi kan håpe på.

Det etterlater ikke mye til optimismen. Men i denne krisen har nok optimismen siden starten heller vært for sterk, enn for svak. Man har undervurdert problemene, og det har det ikke kommet noe godt ut av. Det er på tide man heller orienterer seg i realitetene, og ser hva man har. Ikke hva man drømmer om.

Jeg så en dokumentarfilm om Edward Snowden på NRK i dag. Den gjorde inntrykk. Jeg har skiftet gradvis mening når det gjelder Snowden. Først så jeg ham som en litt virkelighetsfjern spirrevipp, ute av stand til å se skadene han gjorde mot sitt eget fedreland. Men så begynte det å sive ut hva han egentlig gjorde, og hva overvåkningsorganet NSA egentlig gjorde. Flere som hadde satt seg bedre inn i sakene enn jeg, var også uforbeholdne i sin støtte, til Snowden. Det er kanskje ikke han som er skurken likevel. Han har avslørt ting som er ytterst pinlige for USA. Det mest pinlige er imidlertid ikke at de er avslørt, men at de har gjort det.

Denne filmen var en ny vekker. Jeg var fullt klar over at USA ikke skyr noen midler for å få tak i noen de vil ha tak i. Da er målet viktigere enn middelet, regler er en hindring. Her har jeg ingen illusjoner. Det finnes en tid for fine ord, en annen tid for business. I denne dokumentaren fikk jeg se dette apparatet i full sving. Og det viste seg jeg hadde visst noen illusjoner allikevel. De tvang presidentflyet med Bolivias president til å lande. Fordi Edward Snowden kanskje var ombord i flyet. Og europeerne, samtlige europeiske land, gjorde lydig som USA sa. De tok ned presidentflyet, på europeisk jord. Fritt leide for diplomater er en av de aller mest grunnleggende prinsipper i internasjonale relasjoner. Hvis man ikke trygt kan reise å snakke med hverandre, hva har man da igjen?

Men regler gjelder for andre, ikke for USA. Makten er retten. De legitimerer det for seg selv og forsøker å legitimere det for verden med å hevde de er noe spesielt, de er the Good guys, og at det er nødvendig de får ta seg litt til rette, for de underliggende målene og verdiene er så gode, sanne og ekte. Og så kommer ordene vi også liker å høre, frihet, demokrati, alt det amerikanerne bygger sin historiske identitet på. Men en gang må oppgjørets time komme, og det sier nå at USA ikke gir så mye frihet med bombingen, sanksjonene, overvåkningen og de andre regelbruddene sine. Der USA setter sin fot, ender det ikke med frihet og demokrati, men med kaos og fattigdom.

Dokumentaren om Snowden finnes ennå på NRKs nettsider. Jeg anbefaler alle å se den.

Snowden-saken er relevant også for Ukrainakonflikten. Tilfeldighetene ville at det var i Russland Snowden endte opp, etter at han ble sittende fast i Moskva fordi amerikanerne stengte passet hans mens han var i luften på vei fra Hong kong. Det endelige målet var Cuba, eller andre land i Sør-Amerika, han endte opp i transithallen ved en av flyplassene i Moskva. Han fikk ikke reise videre uten gyldig pass, og ikke komme inn i Russland uten gyldig visum. Dermed var det også Russland og Putin som fikk de diplomatiske problemene med USA. USA la all sin tyngde bak på å få Snowden utlevert, det gikk ikke Putin med på – og dermed gikk forholdet mellom de to gamle supermaktene fra kjølig til iskaldt.

Dette er sommeren 2013, mens EU er i sluttforhandlingene med Janukovitsj om Ukrainas partnerskapsavtale. Det er mens Russland forbereder vinter OL i Sotsji, og det følger en propagandakampanje mot Putin og Russland som ikke ligner noen ting. Dere kan se på det i ettertid, hva Russland egentlig hadde gjort, og hvor sinte alle var. Det var store diskusjoner om at man skulle boikotte Sotsji-OL, i hvert fall skulle statslederne gjøre det, og lekene ble latterliggjort, som Russland og Putin ble det. For hva? Kokte det vel ikke stort sett ned til Pussy Riot og loven om at det var forbudt med med «homofil propaganda rettet mot barn»? En enkel sammenligning med hva andre land gjør og slipper unna med, viser at her var det ingen sammenheng mellom forbrytelse og reaksjon. Det måtte ligge mer bak.

Jeg tror Snowden-saken ligger bak. Den fikk det til å koke over for amerikanerne, som lenge hadde irritert seg over Putin og Russland, som ikke ville innrette seg etter amerikanernes politikk. Syriasaken er også viktig, der Putin og Xi Jinpeng i Kina nektet amerikanerne å bombe, Putin mest tydelig. Det er også mer som ligger bak her, og leseren må selv gjøre seg opp sin egen mening, men jeg finner det helt usannsynlig at det propagandakjøret som var mot Russland frem mot og under Sotsji-OL, at det ikke hadde dypere årsaker enn de som kom frem på overflaten.

I Ukraina har president Porosjenko reist til USA for å inspirere amerikanske soldater trene ukrainske. Det var en selsom seanse, dekket av Simon Ostrovsky i ViceNews. Da Porosjenko skulle holde tale, begynte det å pøsregne, og alle stod og hutret og frøs, mens Porosjenko med overdreven kraft og veiving med armene snakket om et ukrainsk ordtak som sier at det som begynner med regn, ender bra. Klippet ligger ute på YouTube, søk på Roussian roulette, det er dispatch 108. Mange av disse klippene er fine, og har du tid til å overs du vil slå i hjel med litt filmsnutter på Youtube, så anbefaler jeg disse. Det er informasjon her man ikke finner så lett andre steder.

Det var også demonstrasjoner i Kiev igjen. Folk gikk og skrek i gatene, opp mot den amerikanske ambassaden, med plakater med slående tekster som «Thanks for poverty», og de kastet brostein mot politiet og sparket i skjoldene, og forsøkte nesten litt velregistrert å få til de samme bildene som de originalene protestene på Maidan, der også demonstrantene kom i kamper med politiet. Velregissert er det riktige ordet, for dette var arbeidere i noen av  oligarken Akhmetovs mange bedrifter. De krevde bedre lønninger, stabile energipriser, ganske rimelige krav, om det ikke altså var for mistanken om at det egentlig var Akhmetov som krevde dette, for å opprettholde privilegiene sine. Uansett kommer regimet i Kiev i press når de skal håndtere demonstranter, for de kom jo selv til makten som følge av demonstrasjoner. Og de legitimerer makten sin med at det forrige regimet var altfor hardhendt med demonstrantene, det var jo det som til å begynne med var grunnen for kravet om at  Janukovitsj måtte gå av, at sikkerhetspolitiet hans var så voldelige. Da kan andre som disponerer store menneskegrupper også fremprovosere slike sammenstøt, og man får en veldig vanskelig situasjon.

Slik situasjonen i Ukraina er.

De seks mulighetene professor Walker setter opp for hvordan det vil gå i Donbass ut året, er dystre, men ikke umulige. Han argumenterer ganske godt for at situasjonen nå som Debaltsevo er falt, er ganske stabil, og at det er lite sannsynlig at noen av partene kan lykkes med store offensive fremstøt. Det er i seg selv stabiliserende. Skal det komme noen offensiv, må russerne inn, og da for å ta Mariupol, og forsøke å få landforbindelser til Krim. Det er svært risikabelt, og ikke i russernes interesse i følge Walker, noe jeg er helt enig med ham i. Jeg tror ikke det vil komme noe slikt fremstøt, og mener han overdriver sjansene for det, med sine 25 %, jeg tror sjansene er mindre. Selv sier han de fleste regner sjansene som større.

Walker avviser Minsk-avtalen helt. Jeg har kalt den det beste vi har, selv om det er elementer i den som veldig vanskelig kan bli oppfylt. Walker går et skritt lenger, og sier det vil aldri bli oppfylt. Kiev vil ikke gå gjennom kravene sine om grensekontroll mot Russland, og heller ikke kravene om å holde valg i opprørsområdene etter ukrainsk lov. Det vil heller ikke bli noen tilbaketrekning av fremmede styrker. Han kunne nok kanskje legge til grunnlovsendringer, Kiev vil neppe gjøre de nødvendige grunnlovsendringer som gjør Donbass sitt selvstyre formalisert. Så når Russland sier Kiev må overholde Minsk-avtalen, og USA og Europa sier Russland må gjøre det, så sier de det begge mot bedre vitende, og slik må utsagnene behandles, mener Walker.

Til sist ramser han opp noen punkter som skal vise at det ikke er så galt som man først skulle tro, om man får en slik frossen konflikt. Det er det minst dårlige alternativet, som han sier. Han setter opp syv punkter dere kan lese selv, nederst i artikkelen. Det går i at Ukraina kan konsentrere seg om å gjenopprette økonomien og fortsette sin ferd mot Europa, i stedet for å føre en håpløs krig i Donbass. Opprørsområdene har en enda verre økonomi å få skikk på. Russland har også interesse av å få frosset denne konflikten ned, så også de kan få orden på økonomien og sine andre problemer.

Det har gått aldeles galt et sted når en frossen konflkt er den beste løsningen man kan se for seg. I Ukraina har det gått aldeles galt.

Vepser og Ukraina

Vi har fått et vepsebol utenfor inngangsdøren. Det var der da vi kom hjem fra sommerferien. Vi så vepsene krype opp, mellom plankene, i overhenget fra taket, krype opp på loftet vårt. Særlig jeg er glad i å sitte ute ved enhver anledning. Er det minste tegn til sol og varmt, går jeg heller ut og gjør hva jeg nå skal. Vi spiser alltid ute når vi kan, Olia og jeg. Men nå forstyrrer vepsene oss. Det er som i en vond film, jo flere vi dreper og fanger, dess flere kommer det til. Vi har satt opp en flaske med syltetøyd i, og avskåret topp, snudd oppned nedi, det nye trikset fra nettet. Flasken fylles opp med fluer og veps, men det er likevel like mange i luften rundt oss. Jeg slår vepser i hjel med blad og aviser til de blir skitne og slitt, 10 – 15 – 20 – 50 vepser. Hvem vet hvor mange?

Fra mor fikk vi låne en spray, insektsspray. Jeg sprayet i vei på vepsene foran inngangsdøren, i det de krøp opp i bolet sitt. Jeg sprayet og sprayet, vepsene ramlet ned på trappen i møtet med sprayen. Det kom hele tiden nye til, som om tapet ikke engang merktes. Som om det aldri ville gå tomt. Jeg sprayet om kvelden, og neste morgen, slik bruksanvisningen sier man skal. Da jeg kom hjem fra jobb var trappen full av døde, sammenkrøllede veps. Min kjære kone Olia sa at hun hadde valgt å ikke rydde dem opp, slik at jeg kunne se hvor godt sprayen virket.

Men vepser var det hele tiden. Vi har en flaske stående med syltetøy og den avskårede toppen oppned inni, foran huset også. Den fylles også opp av fluer og veps. Uten at det merkes. Jeg sprayer mer spray på vepsene som kryper inn i bolet sitt, selv om bruksanvisningen sier det ikke er nødvendig. De ramler jo ned og dør, men det forandrer ikke på situasjonen med at vi har fullt av veps som flyr omkring like utenfor inngangsdøren vår. Jeg går til full kamp, tar en avis, og klasker i vei der også, på vepsene, i det de trosser stanken og døden fra sprayen, og kryper inn i bolet sitt, mellom plankene. Da slår jeg dem. De ramler ned, 50 – 70 – 100, hvem kan telle? Jeg klarer aldri å drepe nok. De er alltid like mange.

I dag gikk også en til motangrep. Mens jeg stod der og slo, styrtet en av dem ned på magen min, og stakk til, før jeg rakk å reagere. Jeg smalt igjen døren, og løp inn i gangen, egentlig uten å skjønne hva som hadde hendt. Det gjør jo så vondt, når vepser stikker. Jeg kunne ikke tro det skulle gjøre så vondt. Og at vepsen bare skulle fly rett bort på meg, stikke til, så fort, og så vondt.

Situasjonen i Ukraina er nå vesentlig forandret. Drømmen om at man skulle få til en fredelig løsning, eller en voldelig løsning, der ukrainsk side knuste opprøret med makt, den er nå tapt. Russland vil ikke gi etter for sanksjoner, ikke raskt nok. De er heller ikke redde for å gi stor og åpenlys støtte til separatistene, midt i synet til EU og NATO og hele den vestlige verden. Vi kan fremdeles kreve at separatistene skal legge ned våpnene, og at russerne skal slutte med å støtte dem. Men vi kan ikke vente at kravet vil bli etterfulgt. Gjør vi det, er vi ikke på høyde med situasjonen.

Og mens Russland går over grenser vi ikke trodde var mulig, for å oppnå hva vi ikke helt har skjønt, i Ukraina, så fortsetter også ukrainerne i kjent – og deprimerende – stil. Mange har reagert på og i helgen diskutert at statsminister Jatseniuk fredag kunngjorde at Ukraina skulle gjøre om konstitusjonen, slik at de kan bli medlem i NATO, noe de nå vil. Det var ment som en provokasjon, men russerne tok det kjølig. Et slikt forslag må legges frem i parlamentet, der det kreves 2/3 flertall. Ukraina har for tiden ikke noe parlament. Det ble oppløst på mandag. Nytt valg er planlagt 25. oktober. Hva som vil være Ukraina på den datoen, er uvisst. Skulle valget være holdt i dag, ville mange områder være utestengt fra å kunne stemme, ute som de er, av Kievs kontroll.

Putin og Russland har denne helgen oppført seg med en bent frem provoserende selvtillit. Fra Kreml kom pressemeldinger om at «fred var på vei», og at man måtte diskutere status til ikke bare de opprørskontrollerte områdene rundt Donetsk og Lugansk, men hele den delen av Ukraina som russerne nå kaller Novajarussia. Det går fra Kharkiv i nordøst, og helt ned til Odessa i sørvest. Det er hele den russiskvennlige delen av Ukraina, hele den delen som tradisjonelt har støttet folk som Janukovitsj, de pro russiske presidenter og partier. Ut i fra meldingene, kunne det virke som om disse delene skulle løsrives, og gå inn i en egen stat.

I løpet av dagen har disse meldingene blitt moderert, og det kan se ut som det i morgen bare vil bli vanlige samtaler, og at det ennå ikke er noen fred i sikte. Men det er lagt et betydelig press på Kiev, om at de ikke har noe annet valg, enn å la Russland få viljen sin.

For USA, NATO og EU er dette provoserende. Og desto mer provoserende, siden de tilsynelatende er ute av stand til å gjøre noe. Jeg har to ganger lagt inn lenke av en fortvilet Jatseniuk, etter at det ble klart hvor store styrker russerne egentlig sendte inn, nå i siste omgang. Han snakker ukrainsk, og det er ikke oversatt, men en av de tingene han sier, er at sanksjonene ikke hjelper noen ting. Det samme sier sir Tony Brenton, tidligere britisk ambassadør i Russland. Sanksjonene skader russisk økonomi, det er utvilsomt, men dette hjelper ikke, siden Ukraina for Russland ikke er noe økonomisk spørsmål. Det er et sikkerhetspolitisk, og da ofrer man økonomien. Det er på sett og vis det samme Ukraina selv nå gjør, for å forsøke å jage russerne ut. Mange regner på desimaler for hvor hardt russisk økonomi er rammet, hvordan prisene stiger, hvordan vanlige folk får det vanskeligere. Men den russiske økonomien går bare litt svakere, litt mindre vekst, mens den ukrainske går rett i grøften. Alt vondt som skjer i russisk økonomi, skjer langt, langt verre i den ukrainske.

Andre alternativ enn økonomisk press har ikke NATO og EU. De aller mest aggressive ønsker militær hjelp. Få har tatt direkte til orde for NATO-soldater, men det er en del som mener at den vestlige verden må hjelpe med våpen og utstyr, strategisk planlegging, etterretning, rådgivning, penger, alt som ikke innebærer direkte involvering på bakken. Man skal være ytterst, ytterst forsiktig med dette. Det vil dra krigen ut, kreve flere menneskeliv, ødelegge mer i Ukraina, landet de som tar til orde for dette ønsker å hjelpe. Jeg tror dette vil være en katastrofe, og er glad maktpolitikerne ennå styrer unna å diskutere dette som en mulighet.

Når det gjelder økonomisk press, kommer USA og særlig EU i klemme fordi sanksjonene allerede er skrudd til ganske stramt. De gjør vondt, også for oss. Mange som selv ikke er direkte berørt, mener at dette må vi ofre, for å hjelpe et land som er angrepet av en fremmed militærmakt. Men de som jobber i bedriftene som taper penger og kontrakter, og på sikt arbeidsplasser, de er mer skeptiske. Det samme er de som har ansvar for statsfinansene. Stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia ser ut til å ville presse gjennom flere sanksjoner. Mindre makter, som Tsjekkia og Slovakia, har sagt at det begynner å bli nok. Slovakia har sågar reservert seg, og sagt de kommer til å legge ned veto mot flere sanksjoner nå.

Så vanskelig er det for EU å bli enige.

Man skulle ikke gått så tungt inn i en konflikt i Ukraina. Vi har også satt vår troverdighet på spill, og det er mer enn ganske dumt, når verden ser at vi ikke klarer å følge opp. Vi sier at Ukraina må få følge sin egen vei, men vi har jo presset ganske hardt, for at de skal følge den veien vi har valgt ut for dem, vår vei. Det er kanskje ikke riktig at NATO og EU skal diktere hvordan verden skal se ut. Særlig har USA store problemer med å holde hodet kaldt, når det er noen som kan utfordre dem, og legge tyngde bak utfordringen. Man skulle nok atskillig tidligere gått inn på en løsning som russerne kunne leve med. Prisen for å la være, er veldig, veldig høy.

Det er den fortsatt. Og akkurat nå, i dette øyeblikk, ligger det an til at russeren får mye mer, enn de ville fått, om for eksempel EU og USA hadde lagt press på ukrainerne, for å få dem til å respektere avtalen som ble forhandlet frem 21. februar, og som ville gitt nyvalg i desember, et par måneder før det uansett ville være nytt valg. Eller om de hadde ofret Krim, for at resten av Ukraina skulle forbli ukrainsk. Eller om de hadde gitt større selvstyre til opprørsregionene i Donbass, men underlagt Kiev. Om de hadde kommet russerne og separatistene lite grann i møte, på et eller annet tidspunkt, før det hadde kommet så langt som nå.

Andre interessante hendelser fra i dag, er at parhestene Jatseniuk og Turtsjenov forlater Fedrelandspartiet til Timosjenko, sammen med innenriksminister, Avakov. Det er erketypisk ukrainsk politikk, hvis meldingene er riktig. Det gjelder å være på vinnerlaget, og Timosjenko er ikke lenger dronningen. Det ligger veldig i kortene at disse tre har tenkt å bli sentrale i Porosjenkos parti, eller Porosjenkos blokk, som det vil kalles. I Ukraina er det vanlig at man skifter allianser, danner og skifter navn på partier, og styrer og ordner, fordi personlig makt er viktigere enn meninger og ideologi. I et annet famøst videoklipp som nå blir spredd, snakker Jatseniuk i 2010, om hvordan Timosjenko og Janukovitsj er samme dritt, i det han vil lansere seg selv som presidentkandidat. Det er jo noe annet, enn hvordan han ser på tingene nå i år, for eksempel.

Disse tingene gjør at man skulle ikke se det som en katastrofe om Ukraina er delt. Landet er allerede temmelig delt, der blokken folk som Jatseniuk og Turtsjenov til enhver tid tilhører gjør tilnærmet rent bord i vest, mens blokken som Janukovitsj tidligere hadde styringen over, og som nå ligger nede, får så godt som alle stemmene i øst. Det kunne til og med være mulig med en deling, med håp om at landet skulle bli forent igjen en gang med tiden. Man skulle i alle fall diskutere aktuelle og realistiske løsninger, og ikke la drømmer om rettferdighet ta overhånd. Rettferdighet er subjektivt, må man også huske.

Forresten, Ukrainas rikeste mann, Rinat Akhmetov, har solgt jern- og stålverket sitt i Mariupol, kystbyen som nå har kommet i spill. Det er ganske illevarslende. Folk som Akhmetov pleier å være ganske godt informert om hvordan tingene ligger an i Ukraina. Han hadde neppe solgt stålverket sitt, om han hadde trodd det skulle gå bra der borte.

Det er noe med disse vepsene. Man kan drepe dem og drepe dem. Hvis det bare kommer nye hele tiden, hjelper det ikke stort. Plutselig kommer en av dem og stikker deg.