Hjemmedager

Hjemmedager. Høsten kom i september i år. Det regner og blåser ute, selv inne er det surt og kaldt. Min kjære kone og over alle grenser kjære barn er i Kiev, her hjemme hos meg skjer så mye at jeg har knapt tid til å savne dem.

I helgen var jeg i Oslo, i aktiviteter som går utenfor denne bloggen. Det var kjekt å se igjen gamle kjente, og også treffe noen nye, og jeg fikk også benyttet en av dagene til litt studentliv med intensiv gitarspilling og altfor lang frokost, med kaffe. Jeg skulle på pianokonsert med en god, gammel komponistvenn, men slik gikk det ikke. Jeg reiste i stedet på en liten hyttetur til Drøbak, veldig fint, og veldig fredelig. Sommerhus er et riktigere navn enn hytte. Lørdag var jeg og så teater, Romeo og Julie, på det norske. De hadde gjort et grep med å sette skuespillere og rollefigurer som skulle se ut som de var i den rette alderen, Julie er jo ikke mer enn 14 år, men pleier bli spilt av en skuespiller langt opp i tjue-årene, slik at man ikke kommer på det. Dette grepet fungerte fint, andre grep fungerte ikke fullt så fint, men for all del, det er kjekt å gå på teater.

Hjemme igjen var det litt av hvert å gjøre. Vi har flere år praktisk talt bodd på en byggeplass, det er vanskelig å holde rent og ryddig, og med lille Irina som en ekstra hvirvelvind blir det nesten umulig for folk som Olia og meg. Vi har også ulike preferanser hvordan vi vil ha det, resultatet er et salig kaos, og nå som jeg er for meg selv, må jeg ordne litt opp.

Viktig for meg er musikken. Jeg har et godt anlegg arvet etter min avdøde far, men det er ofte problemer med det, og nå har det i lang tid vært en høytaler som ikke virker. Jeg trodde den var sprengt, eller at vår lille hvirvelvind (eller kanskje den store, kona) har vært borti et av elementene, og ødelagt det. I all fall skurrer det selv på moderat volum, og er umulig på høyere. Jeg er så ateknisk at bare det å få ut kontakten var en vanskelighet, som jeg ikke greide første dagen, så det var ikke før på tirsdag jeg fikk levert dem. Bare for å få konstatert at de virker helt fint.

I farten kjøpte jeg da med meg trådløse øretelefoner – som jeg heller ikke har fått til å virke. Og høytalerne har jeg heller ikke fått til å virke hjemme. Det betyr at jeg ikke får spilt musikken min, og nå som jeg er alene, og virkelig har sjansen til det.

Alt dette drukner i en annen og større begivenhet, som ikke er for denne bloggen å skrive om. I går kom jeg hjem ganske sliten, fyrte opp i peisen, og satt foran den.

Til Kiev, uten meg

Så sendte jeg dem av gårde til Kiev. Vi kjørte sammen til flyplassen, mor, far og barn. Lille Irina ellevill i baksetet. Hun fortalte oss når vi kjørte inn i tunnel, og så en til. Hun fortalte oss når hun så fly. På kortidssparkeringen på Sola forlot de bilen, ikke jeg.

Det blir tre uker til jeg ser dem igjen. Jeg vet på forhånd at jeg kommer til å gå på veggene, og savne dem så det ikke er til å holde ut. Men sånn er det. De vil ha det bra der nede, mens jeg er på andre reiser. Og ingenting betyr mer for meg enn at Irina har en bra barndom.

I dag har jeg fulgt med på Word cup i sjakk, der mine spillere, alle de som kan russisk, gjør det bra, og favoritten min Ivantsjuk vant et flott parti mot hollenderen Giri. Den nye og fremadstormende russeren, Fedoseev, vant også, mot israeleren Rodstein. Både Giri og Rodstein er utflyttede russere, og snakker russisk, så det er greie folk, de også.

På ettermiddagen løp jeg ut til mor, for en bedre middag og lit vin og behag. Hun skal kjøre meg til flyplassen i morgen tidlig, jeg skal til Oslo. Den samme reisen Olia og Irina gjorde i dag, med det første flyet. Deretter bar det til Frankfurt, og videre til Kiev. Antagelig er de i ferd med boardingen nettopp i det jeg skriver disse linjene, flyet fra Frankfurt pleier å gå i ti-tiden. De vil være i Kiev litt over midnatt. De har ringt og snakket med mor, mens jeg var ute og løp. Da hadde det kommet vel frem til Oslo, og satt og ventet på flyet videre.

Jeg savner dem kolossalt.