Liten langtur siste søndag før ferien

I dag gikk jeg tre mil. Olia reiste til Kiev forrige søndag (mens jeg var i militærgjenforening), jeg reiser neste, og innimellom har jeg to uker for meg selv. Det er rolige dager, jeg bytter jobb over sommeren, og har gjort det meste som er å gjøre i jobben jeg har nå. Oppussingen av huset er satt på vent. Det er bare forefallende arbeid i hagen å gjøre. Jeg kan gjøre det når jeg vil. Min tid går stort sett med til å vente.

I dagens moderne verden er det mange fine måter å fordrive tiden på, mens man venter. Det var det også i den gamle. I dag tenkte jeg å gå tur. En alle tiders måte å vente på.

For lokalkjente tok jeg ut til fots, ned langs Stokkalandsvannet, over Tronsholen og til Høylandskirken. Derfra gikk jeg videre langs gamle Ålgårdsveien til Bråsteinsvannet, og på sørsiden av det til jeg kom til Arboreet. Liksom fra siden.

På ørene hadde jeg podcast, In your time, fra BBC, et glimrende radioprogram der britenes beste forskere diskuterer tema innen realfag, historie, kultur, religion og filosofi, med litt flytende overganger. Siden jeg har ødelagt iPhone, ble det miniPad som fulgte meg. Litt stor å ha i lommen, men egentlig ikke noe problem.

I Arboreet stoppet jeg tidsmåleren og GPS, og hadde en vanlig rusletur på kryss og tvers i stiene. Det var en vanlig tur i Arboreet, som når vi kjører dit for å gå tur der. Det blomstret i alle farger der borte, og det var svært mange som hadde tatt turen for å se. De fleste var barnefamilier eller eldre pensjonistpar. Det var bare jeg som gikk alene, med program om britenes glorious revolution på ørene.

Så startet jeg klokke og GPS igjen, og la av gårde på Nordsiden av vannet, langs veien til Sviland. Jeg krysset Ålgårdsveien, og fulgte jernbaneskinnene til Ålgårdsbanen og Figgjoelven til Foss Eikeland. Ved en kulp cirka midtveis mellom gamle Bråstein stasjon og Foss Eikeland stoppet jeg for å spise og bade. Vannet er veldig kaldt til å være sen juni. Men jeg er veldig vant med kaldt vann.

Nisten vil imponere ingen mødre. Det var skiver med brunost og greddar, det imponerer, og det var teen jeg hadde til frokost. Tatt med i samme svarte tekanne som den ble servert i, til frokost. Og så var det «Marie»-kjeks fra Xtra, billigkjeks. Jeg har hatt den med i flere år, men jeg spiser aldri noe av den.

Jeg fulgte ikke jernbanelinjene helt inn, men gikk av ved Sandnes Ullvare, inn i skogen, og over fjellet. Dette er Stokkalandsskogen, Stokkalandsfjellet, den slags. Jeg gikk litt kryss og tvers, oppi der. Men jeg sørget for å holde meg så lite som mulig i bebyggelsen der oppe, jeg gikk i terrenget, klatret over gjerder for å komme meg vekk fra asfalt.

Jeg krysset rett over toppen, og kom ned cirka midt på, litt flott nedstigningsterreng der. Man får nesten klatrefornemmelse, turfornemmelse, selv boligfeltet er bare 20 meter unna. Nede var jeg cirka halvveis rundt Stokkalandsvannet, og fullførte runden mot høyre, samme vei som jeg hadde startet fra. Da jeg kom hjem stod det 28,2 km, 5 timer og 13 minutten. I tillegg kom de 3-4 kilometerne i Arboreet. Det var en rolig og fin rusletur, som passet til sommerstemningen.

Nå skal jeg lage laks, og deretter kanskje skrive litt mer på denne posten. Som jeg nå har gjort.

20130616-160959.jpg

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

20130326-231459.jpg

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

20130326-231558.jpg

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.20130326-231611.jpg

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

20130326-231621.jpg

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.20130326-231635.jpg

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.20130326-231643.jpg

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.20130326-231655.jpg

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.20130326-231722.jpg

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

20130326-231729.jpgD

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.20130326-231741.jpg

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.20130326-231752.jpg

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.20130326-231759.jpg

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk20130326-231813.jpg