En nøkkelhistorie

Skal jeg legge ut denne historien eller ikke, tenkte jeg, og skrev den.

Som nevnt flyttet Olia og jeg i forgårs over i en ny leilighet i Lepse boulevard i utkanten av Kiev. I går var en rolig søndag, der vi var hjemme og slappet av hele dagen. Ingen av oss gjorde noen ting, og det er i ettertid nesten litt vanskelig å se hvordan dagen gikk. Olia sov sikkert en del, jeg leste sikkert mye. Mandagen skulle vi møtes i sentrum. Det var litt frem og tilbake med tidspunktet, jeg hadde som plan å lese et kapittel i ”Døde sjeler” først, og visste ikke helt hvor lang tid det ville ta. Jeg skulle gjerne ha reist ned til sentrum etterpå. Min ukrainske telefon er forlagt et sted i Oslo, og vi ville til og med spare penger på utenlands tekstmelding, så vi ble enige om å møtes kvart over to på Pervak. Og jeg feilberegnet tiden fullstendig, gikk i tillegg feil vei til bussholdeplassen, og tok også bussen i feil retning, klokken kvart over to var jeg på endestasjonen så langt unna sentrum som det går, og i det hele tatt – ganske mislykket.

Neste dag skulle vi toppe historien.

Frokosten denne tirsdagen var middelmådig. Olia hadde kjøpt noe billig ukrainsk makaroni, som hun ikke kokte, men trakk i det kokte vannet fra vannkokeren. Litt for lenge ble de også trukket, melne og klumpete ble de, og i det hele tatt dårlige. Tilbehøret var også av det middelmådige. Ingen var mer kritisk til dette enn Olia, ikke engang makaroni kan man lage i Ukraina, her fungerer ingenting, og nå må jeg gå sulten, hva skal man gjøre, hva skal man gjøre. Det har betydning, for vi gav hverandre så mange hint om hva vi kom til å glemme. Olia maste på at jeg måtte tidlig til sentrum for å møte henne, og om jeg ikke kunne komme så raskt (jeg hadde på nytt mitt kapittel å lese), så stod det youghurt i kjøleskapet, det måtte jeg endelig ta. Og så spurte hun meg om nøkkelen, ikke til leiligheten her i Lepse, men til leiligheten i Bergen, jeg måtte huske nøkkelen, jeg måtte ikke komme hjem uten nøkkel. Da Olia skulle gå, spurte jeg henne om jeg skulle låse henne ut. De har slik system, av og til, her i Ukraina, at man må verken kommer seg inn eller ut uten den riktige nøkkelen. Dagen før måtte jeg låse henne ut, nå hadde Olia funnet ut at fra innsiden kunne man bruke hva som helst på magnetlåsen for å få den til å virke. Så jeg trengte ikke å låse henne ut. Og Olia forsvant.

Den vaktsomme leser skulle allerede ha gjettet hva som vil bli problemet denne historien. Da Olia gikk, hadde hun nøklene på seg. Vi har to sett, det ene inkluderer magnetlåsen, det andre er uten, men har nøkkelen til leiligheten. Olia hadde uansett begge. En liten time senere skjønte jeg det, jeg trengte ikke sjekke en gang for å vite hvordan det var. Olia hadde låst oss inn dagen før, det var mørkt og første gang vi gikk inn, etterpå hadde hun lagt nøkkelen i lommen. Der hadde hun også det andre settet, eller så hadde hun det i sekken. Uansett hadde hun begge. Og da jeg sjekket, så jeg at hva jeg hadde gjettet meg til stemte, og det stemte uansett hvor grundig jeg sjekket.

Ok, jeg leste tappert det lange kapittelet i ”Døde sjeler” der helten Tsjitsjikov møter Nosdrov, svindleren som ikke kan si noe uten å lyve, og som ikke vil selge fra seg noen ting, om han ikke kan satse det i gambling eller bruke det i svindel. En herlig, russisk erkeskurk. Det er et fornøyelig kapittel, men man må også ha mat her i livet. I kjøleskapet stod to bokser yoghurt, det monner ikke. Og denne dagen hadde vi spist lite frokost.

Da tiden ble den da jeg skulle reise ut for å møte Olia, bestemte jeg meg for å skjære russisk igjennom. Årsaken til at jeg ikke kunne forlate leiligheten, var at den ikke hadde smekklås, og å gå fra en leilighet åpen gjør man bare ikke her. Jeg hadde sendt Olia en melding, og fått til svar at hun kom. Men hvor lang tid det ville ta, var helt uvisst. To timer siden var det allerede blitt. En liten, artig detalj jeg vil ha med for min egen del, er at den store, svarte telefonen hadde ringt. Den står ikke tilbake for den som ble brukt på Stalins 30-tall. Jeg våget ikke ta den.

Men nå var det altså et Eivind Salensk problem som skulle få en russisk løsning. Uansett hvor mye vi hadde hintet til hverandre om at jeg trengte nøkkelen, hadde jeg den ikke, og jeg hadde heller ikke noe særlig med mat. Og nå var jeg sulten. Så fant jeg det som var, gulrøtter og kål, oppskåret og saltet, eller, jeg skal ikke uttale meg om hva som er gjort med det, det smaker veldig russisk, surt og salt, og veldig godt som tilbehør. Noen rett å spise tilbehøret til hadde jeg selvsagt ikke. Det ville bli som å spise skive med leverpostei og rødbeter, uten skive og leverpostei.

Derimot hadde jeg vodka. Den var søtt gitt oss i gave fra Olias mor, søtt hadde hun valgt det svenske merket ”Absolut”, som hos oss er sånt som ungdommen drikker, blandet med cola for å dempe smaken, noe av laveste sort, men her i Ukraina tydeligvis er regnet som eksklusiv import. Flasken var også søtt åpnet da vi fikk den. Jeg hadde allerede forsynt meg litt for å døyve inntrykkene fra den første, elendige leiligheten, men det var enda rikelig igjen i halvflasken. Og til vodka er slik kål og gulrøtter oppskåret og saltet førsteklasses. Man blir bent ut i godt humør av det. Gulrøttene begynte nok allerede å bli ganske gamle, men vodkaen og jeg er ny, tenkte jeg, og hadde meg en fin tid.

Etter et slikt måltid er selv humoristiske Gogol ikke den riktige tingen å lese, skjønt, skulle man lese noe, måtte det være ham. Jeg tenkte imidlertid jeg måtte finne på noe mer kreativt, for eksempel skrive denne posten, og jeg tenkte en god flaske ukrainsk øl ville være akkurat den riktige tingen for å få den riktige snerten inn i teksten. Olia tenkte jeg ikke på i det hele tatt lenger, mine problemer var løst, og jeg var allerede på vei inn i kjøleskapet da hun kom. Overraskende.

Olia beklaget veldig hva som hadde hendt, og jeg sa som veldig sant var at det gjorde ingenting. Jeg forklarte hva jeg hadde spist, fryktelig, i følge Olia, men da jeg fortalte hva jeg hadde drukket til, ble hun blid igjen. Jeg hadde ikke lidd.

For også å avslutte en morsom historie med en morsomhet, eller, som hovedpersonen i en Chaplinfilm, på kjøkkenet er en vannkran der man ikke skal røre varmtvannskranen. Den er for sikkerhetsskyld gjort mye større enn kaldvannskranen, som en slags stor, rød knapp med teksten ”Rør ikke denne knappen”, det ligger i filmens natur at man rører den. Olia fortalte en historie, som hun så ofte gjør, og jeg gikk rundt på gulvet og lyttet og var med i den. Så hadde jeg skrudd på varmtvannskranen. Det var akkurat slik det var. Plutselig var den skrudd på, og hånden min var der borte. Olia ble fortvilet, for dette var en kran av typen det bare går an å skru på, ikke av. På ny et innlegg i debatten om energiøkonomisering. Jeg har i ettertid skjønt at jeg skrudde på den fordi den dryppet, og instinktivt ville stoppe dryppingen, enda Olia hadde forklart innstendig at denne kranen måtte jeg aldri røre. Det gjorde jeg, og nå drypper den ikke, men renner.

Slik er det her. Olia og jeg løp ut for å rekke vår businesslunsj på Pervak, men kom akkurat minuttet for sent til klokken fem da billiglunsjen stengte. I stedet gikk vi på Il forno, pizzarestauranten i italiensk stil, ikke så langt unna. Der var det pizza og øl, og god stemning. Slik er det også her.

Man får ikke mer ugagn i dagene enn man lager selv. Slik var det i alle fall i denne historien. Men så lenge man alltid er på jakt etter å løse problemene – eller å drukne dem – så kan det bli en god dag allikevel. Og denne dagen var av de aller beste.

Julebord med julegitar

I går var det tid for det årlige julebordet jeg har med min kamerat. Det er et enkelt julebord over et enkelt konsept, vi møtes hos en av oss og stiller med hver vår gitar og tilstrekkelige mengder alkohol. Med hensyn til det siste holder vi oss til den etablerte sannheten som gjelder for oss at det aldri kan bli for mye alkohol, det kan bare bli for lite alkohol.

Alle tidligere år har vi møttes hos meg. Min kamerat har lenge bodd i en hybel der støyforholdene var umulige, så alle gitarseanser har derfor måtte foregå hos meg. I min leilighet er ikke støyforholdene umulige, derimot har jeg en nabo som er det, og derfor måtte julegitarseasnen for i år foregå hos ham.

Jeg stilte som vanlig godt forberedt sånn litt før sju, som avtalt, det vil si en stund etter syv siden jeg alltid kommer for sent til alle ting. Jeg hadde med vodka, juleø og billig vin til gløgg.

Min kamerat hadde virkelig slått til på stortrommen og laget i stand et måltid jeg rett og slett ikke trodde han kunne klare. Da han tidligere hadde antydet et slikt måltid, lo jeg bare av ham, slik man ler når noen foreslår noe helt umulig. Men det nyttet ikke å argumentere mot dette måltidet her når det stod klart i ovnen og rundt omkring på kokeplatene. Det var oksesteik, med termometer og det hele (jeg trodde tidligere det ikke gikk an å eie slike termometere, uten å være i en etablert familie), det var ovnssteikte poteter smurt inn med en oljeblanding, og fatet (hvis man kan bruke dette som et verb, det hadde vært gøy) med tomater og løk. Saus var det også, og grønnssaksblanding.

Gløggen var allerede laget, så min billige vin, den billigste italienske vinen på polet, ble bordvinen vår. I gløggen var dyr taxfree-vin. Vi var begge enige om at det var lurt å begynne med den billige skvipvinen, mens smaksløkene ennå ikke var fullt utviklet. Så kunne vi heller ta gløggen etterpå, og senere mer og dyrere vin.

Selvsagt hadde vi også vodka. Og til den pleier vi alltid å åpne en flaske øl å ha stående. Vanligvis har vi bare vanlig øl, men på julebordet skal det være fint, så da ble det dyrt juleøl fra polet. Som alltid ble disse flaskene omtrent ikke rørt. Og min kamerat forsikret allerede på et tidlig tidspunkt i beruselsen, at alt som ikke ble konsumert, ville bli helt ut i vasken. Nå skulle alt vekk.

I denne stemningen spilte vi. Vi ble da vi gjorde opp alkoholregnskapet enige om at vinflaskene, ølet og gløggen ikke skulle regnes med, og at vodkaen skulle gjelde alene.

Med hensyn til den kunstneriske kvaliteten på sangene vi spilte er det ingenting igjen å ønske når det gjelder nivået. Vi er sikre på at hele bygget han bor i gledet seg over uttrykksfylt gitarspill til langt på natt. Som vanlig var REM fra 80-tallet og Neil Young fra 70-tallet kjernerepertoaret.

Klokken fem eller deromkring i morges gikk jeg hjem og i seng. Det var akkurat som i den gode gamle studenttiden. På onsdag er det eksamen. Og tre-fire dager før setter jeg av godt og vel halvannet døgn til helhjertet festing. Sånn skal det være. Så møter man så mye mer opplagt og munter, og vil være i godt humør når det gjelder.

Vodka – En overlevning fra fortiden (og nåtiden og fremtiden!)

Blant de mange ting det gamle Sovjetiske kommunistregimet ville kontrollere og ta styringen over, var de gamle, gode russiske ordtakene. Et godt ordtak rommer mye folkelig visdom, og for å overleve skal det være kort, klart og gjerne ha en liten humoristisk snert. Det er et lite språklig mesterverk, og det sier mye om den kulturen og det tenkesett som har frembrakt dem. At mange ordtak i forskjellige kulturer ligner hverandre, sier bare at vi mennesker tross alt er nokså like. Å gå over bekken etter vann, er dumt samme hvor du er, og det er noe med det der at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, hvis du bare er et sted der det finnes gress. Hvis ikke er det nok noe annet som er fristende, like bortenfor. Sovjetstyret skjønte dette her med ordtak, at det var mye kraft i dem, og de ville gjerne lage et sett med sine egne, tilpasset den nye tid. Med det viste de at de ikke hadde skjønt det helt allikevel. Et ordtak kan nemlig ikke konstrueres, og påtvinges befolkningen, et ordtak oppstår fordi det er behov for det, fordi det fyller en plass og har en mening. Det overlever fordi mange liker det og bruker det. Mange av de Sovjetiske ordtakene handlet om Lenin og hans lære, og var nok også litt beslektet med reklame og propaganda og den slags. Vi kan godt ta i, det var ikke bare reklame og propaganda, mange av ordtakene og læresetningene hadde nesten religiøse dimensjoner over seg også. Pussig nok, i det sterkt anti-religiøse kommunistiske samfunnet med likhetsidealene. Men noen var altså ordtak som gikk på den russiske kultur, i møte med den nye tid. Her var altså det ene forsøket Vodka – perezjitok prosjlovo (водка – пережиток прошлого), eller altså ”Vodka er en overlevning fra fortiden”[1].

Det fulgte et flott møte mellom dette kunstige, oppkonstruerte ordtaket og et ektefødt, naturlig. Vittige tunger la til fortsettelsen ”nastojaesjtsjevo i budusjtsjevo” (настояещего и будушего), som betyr ”nåtidens og fremtidens”. Dermed oppsto et ordtak med livets rett. Dette har jo all den humoristiske snerten man kan ønske, og er dessuten langt sannere enn det sovjetstyret forsøkte seg på. I tillegg hadde det noen fine litterære allusjoner, det spilte direkte på ”Lenin levde, lever og vil alltid leve (Lenin zjil, zjiv i budet zjitj, Ленин жил, жив и будет жить[2])”, som igjen lånte fra en ortodoks bønn ”nå, og alltid, og evighets evighet (и ныне, и присно, и во веки веков), og vi får en fin runddans. For å gjøre bildet komplett, var det selveste dikteren Majakovskij som i 1924 skrev ordene om Lenin til minne om hans død.

Dermed har vi gjort ferdig innledningen til dagens post, som altså skal handle om vodka og vodkadrikking. Så vidt jeg vet er russerne på verdenstoppen i alkoholkonsum. Der borte drikker de tilsvarende over en helflaske vodka i uken i gjennomsnitt, hver dag fra de blir født til de dør. Det er nok til en skikkelig fest hver fredag og lørdag, hver helg hele livet gjennom, og hvis det er noen som ikke drikker i det hele tatt, må noen ta seg av onsdagen og torsdagen i tillegg. Russerne har et betydelig alkoholproblem, det er ikke til å underslå, og statsledere som vil forsøke å gjøre noe med problemet, ved å øke skattene på alkohol for eksempel, begår politisk selvmord. Det fikk Mikhail Gorbatsjov erfare da han prøvde seg i 1985. Det finner ikke russerne seg i, da heller statskontroll, mediekontroll, miljøproblemer, helseproblemer, fattigdom og undertrykking, hva som helst, men en flaske vodka til trøst og forsoning må den jevne russer ha råd til. Da holder han ut det meste annet.

Første gangen jeg reiste til Russland i 2003 visste jeg jo litt om disse tingene, og jeg hadde lest om hvor selvsagt det var for russerne å drikke på en flaske øl eller dele en flaske vodka hvor det måtte være, men jeg ble likevel overrasket over at hva jeg hadde lest ikke var det minste overdrevet. Det var virkelig slik. I alle kiosker som solgte øl, var det mer eller mindre kontinuerlig kø av folk som skulle ha øl, og kjøpte man en øl, var det bortimot en selvfølge å åpne den der og da, alle kiosker har en opptrekker bak disken. Kjøpte man vodka, kunne man også få utdelt plastbeger eller kjøpe for 10 øre, slik at man kunne dele den straks. Det er et forunderlig land.

Så her tenkte jeg å skrive litt om hvem jeg har sett i dette landet, dette storrussland der Hviterussland og Ukraina også er med, hvem jeg har sett som har vært aller fullest. Konkurransen er beinhard, og vinnerne er helt utrolige. Jeg regner ikke med dem jeg har sett sovende på gaten, i parker, på metrostasjoner, overalt, som regel i skitne, stive, fillete klær, som regel i de mest vanvittige stillinger, med hodet borret inn i asfalten, som regel sterkt skadet, det er noen vanvittige syn. I Russland hører dette liksom med det daglige bybildet, folk enser det ikke, enhver har nok med seg og sitt, og den drukne våkner nok en gang og fortsetter sine slitne liv.

Tredjeplassen går til en ung russer i Staraja Ladoga. Det var en festival der, da jeg var i St. Petersburg i 2004, byen var 1250 år etter den tradisjonelle grunnleggelsen. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne byen, men den er sammen med Novgorod Russlands eldste, og den var også hovedstad da Rurik bodde her, som første konge over et russisk rike. På denne tiden er byen også sterkt knyttet til Skandinavisk vikinghistorie, de første beboerne der var for en stor del skandinaver og finner, og selveste Heimskringla skriver om hvordan Eirik Håkonarson herjer byen i 990. Navnet kommer av det russiske ordet for gammel, Staraja, og Ladoga er Europas største innsjø, så navnet betyr ”den gamle innsjøen”. Her var det altså festival, og der var jeg, og det var som vanlig en forrykende opplevelse. Jeg reiste hjem sånn i seks tiden. Det var nødvendig å reise tidlig, for å være sikret tog- og bussforbindelse tilbake til St. Petersburg. Mens vi ventet på bussen, kom en person luskende til bussholdeplassen. Han var kanon full, det er adjektivet som passer til ham, han var skitings, og manglet for øvrig tre fingre på venstre hånd. Det var tydelig han hadde vært ute i kampen før. Han gikk sakte og tøft med dongerijakke og støvletter til busskuret, og skulle lene seg tilbake mot det og tenne seg en røyk, da han dessverre bommet på skuret, og lente seg ved siden av. Der var det jo ingenting, og han gikk rett i bakken. Med et skjevt smil reiste han seg opp, tente seg en røyk, og ventet på bussen som oss andre. På bussen betalte han billett, fant seg en plass, og greide å komme seg av og på det som sikkert var rett holdeplass, og det siste jeg så av ham, var at han gikk av gårde sikkert på vei hjem. Så for ham var dette en helt grei fest.

Andreplassen går til en fyr i Ukrainas hovedstad Kiev, jeg går ut fra han var sånn litt under 40 år gammel. Dette var en lørdag eller søndag morgen i 9-10-tiden. Jeg var utenfor blokken der jeg bodde, ved elven Dnjepr, da jeg plutselig hører et plask. Noen som bader allerede, tenker jeg, og har på sitt vis rett. Det er nemlig en mann som kryper rundt i elva, rett og slett kryper rundt i elva, med alle klærne på, og med en sigarettsneip i kjeften. Noen ganger forsøker han å reise seg opp, men da ramler han igjen, uten unntak, og det var et slikt plask jeg hadde hørt. Han var bare et par meter uti, allikevel kostet det ham enorme, enorme anstrengelser å komme seg inn til land igjen. Han må til slutt gi opp å komme seg inn gående, han ramler virkelig hver eneste gang han reiser seg opp, men når han kryper, og tar seg god tid med å bevege en fot, en arm, en ting av gangen, så kommer han seg inn. Det tok sikkert ti minutter, de to meterne i elven. Og dette er russisk elv over slettelandet, strømmen er ikke akkurat sterk, særlig ikke der vannet rekker til knærne, men det var mer enn nok til å slå han her over ende, bokstavlig talt over ende. Vel på land ville han tenne seg en sigarett, den han hadde plasket med i vannet, faktisk, men etter å ha fomlet en stund, finner han ut at den er våt, og finner seg en ny. Men han klarer ikke å holde hodet og hendene i ro, så han får tent røyken, han treffer rett og slett ikke med flammen. En venn kommer til og tar lighteren, men det hjelper ikke, for vår mann dingler sånn med hodet at det hjelper ikke med en stødig hånd. Så vennen må ta også hodet hans i klypene og holde det fast, for å få tent røyken. Litt av et syn. Kort etter legger vår mann seg pladask på bakken for å sove, og de jeg trodde var vennene hans, var nok bare tilfeldige forbipasserende, for de heller flirende noe vann på ham og går flirende bort, og for sikkerhetsskyld flirer vår mann også. Flere timer senere, da jeg kom tilbake etter en liten utflukt, lå han der fremdeles. I samme stillingen. En vanlig, hard dag på jobben, tenkte jeg.

Førsteplassen så jeg i Jalta. Det var i høstferien 2007, i oktober, men det var fortsatt såpass varmt at det gikk an å bade så langt sør i Ukraina. Jalta ligger for øvrig på Krim-halvøya, som ble annektert av det russiske imperium i 1783, men som artig nok ble gitt som gave fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske i 1954, året ukraineren Nikita Khrusjtsjov ble partisekretær. Som følge av dette forble Krim ukrainsk også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, men folket der er ikke særlig ukrainsk, det er russere som snakker russisk. Og på toppen var byen Sevastopol på Krim en viktig base for den sovjetiske svartehavsflåten, det som skulle blitt den russiske svartehavsflåten, men en russisk flåte i Ukraina ble jo litt vanskelig, og en ukrainsk flåte med atomubåter ble umulig, så her har vi et av mange delikate problem som oppsto etter Sovjetunionens fall. Nåvel, jeg var altså i Jalta by, oktober 2007, og jeg hadde tatt med et bad på en pussig russisk strand der ved Svartehavet. Og så, midt blant alle badere og solbadere (hadde det bare vært et norsk ord!) kommer alle tiders fyllik. Han er fullt påkledd, og tramper målrettet og hurtig inn på stranden, godt skitten, godt banket opp, eller med et kraftig kutt i tinningen, hvordan han har fått det, skal ikke jeg uttale meg om, ”normalna” sier de i Russland. Med ett stopper han opp og kikker seg rundt med et bredt glis. I hånden har han en colaflaske, med rein, skjær sprit, i en farge som sier dette gjør man alt annet med, enn å drikke, dette var ikke av typen man kjøper i butikk, ikke engang i Russland. Så tar han fart, bamseløper mot sjøen, tar sats, hopper, og lander pladask i bølgene. Bølgene slår ham over ende, og behandler ham som den potetsekk han er, han kaver lite grann, men er så langt inne, at når bølgene trekker seg tilbake, er han på tørt land. For å gjøre dette bildet komplett, ved siden av ham er det en familiefar, eller en ung bestefar, som lar seg fotografere, i armehevningsstilling, mens bølgene slår opp og ned. Dette er Russland, kontrastenes land, fylliken som ruller rundt omkring med giftsprit på colaflaske, familiefaren som poserer for et morsomt fotografi, jeg kunne fanget begge deler i samme bilde. Fylliken kommer seg til slutt opp, klissvåt, selvsagt, men hans dag er ikke slutt, han forlater simpelthen stranden og tar til høyre. Men det skal han ha, da han tar en slurk av flasken han har rullet med i saltvannet, forstår han at dette er udrikkelig, og kaster det i søpla. Verre blir det ikke.

Jeg spurte Julia, hun jeg leser russisk med her i Norge, hva det er med russiske fylliker og vann, at de plent skal bade med klærne på, og hun sa smilende at noe sånt kjente hun ikke til, det var trolig en vane fra Ukraina. Så der har vi en link til en tidligere post, det er lillerussland, de prøver og prøver, men de blir ikke ordentlig russere.

Til sist er å si at det er utrolig å se disse tingene, det hører med til opplevelsene å reise i Russland. Men det er jo mest av alt et alvorlig problem i disse landene. Det land i verden som gjør det verst på skillsmissestatistikken er faktisk Hviterussland, der hele 68 % av alle inngåtte ekteskap blir oppløst. Det er vanvittig, av 3 par som gifter seg blir 2 skilt igjen, og den suverent vanligste årsaken er alkoholiserte menn. Så vodka er riktig morsomt når det blir brukt på rette måten, og det kan jo være litt morsomt å se på når det blir brukt på feil måte også, men for den det går riktig galt for og de som er involvert, er det ikke noe morsomt. For dem og for det russiske samfunnet er det et alvorlig problem.

De som vil lese mer kan sjekke denne gamle nyheten fra BBC, det er en russisk konkurranse i vodkadrikking, av typen la oss se hvem som klarer å lene seg lengst ut av vinduet, og den ene plutselig vinner. Vinneren her døde i løpet av 20 minutter, og han hadde nok også vunnet min uhøytidelige konkurranse, hvis jeg hadde vært der og sett ham.

 

Jeg skjenker i vodka på landsbymuseet

Jeg drikker vodka på landsbymuseet

 


 

[1] Litt språklig forklaring, for den som er interessert, og for dem jeg kan klare å gjøre interessert! Det nydelige russiske språket har ingen ord for ”å være”, sånn som oss, de bruker ikke ”er” for å binde sammen noe som bare er noe. På norsk kunne vi også klart oss uten dette ordet i mange sammenhenger, det er jo et ord som ofte sier seg selv, jeg Eivind, jeg fra Rogaland, Bergen by i Norge, og så videre. Til og med starten i denne fotnoten, ”litt språklig forklaring, for den interesserte”, er også klar med litt tilvenning, og russisk har også alle kasusene som sørger for at rett adjektiv blir plassert til rett substantiv og pronomen, at setningsleddene henger sammen. Derfor bindestreken i Vodka – perezjitok prosjlovo. Vodka er jo et ord alle kjenner, men det er nydelig satt sammen av Voda som betyr vann, og diminutiven –ka, altså en ending som gir en forminskende, slags kjæle-effekt, litt tilsvarende –ino, -ini og andre på italiensk, og så vidt jeg vet spansk også. Så det blir altså det kjære, lille vannet. Perezjitok er satt sammen av preposisjonen pere, som betyr gjennom, verbet zjit som betyr å leve, og endelsen -ok blir brukt for å gjøre det til et substantiv, tilsvarende på norsk –ning (å bygge à en bygning). Dermed sier betydningen seg selv. Prosjlo betyr fortid, og –ovo er genitivsendelsen, som faste lesere allerede har lært fra posten om landsbymuseet i Pyrogovo. Og vi har direkte oversatt ”Vodka – fortidens overlevning”. Hvem sa russisk er vanskelig?

[2] Her har vi Zjitj igjen, eller жить på kyrillisk. Det betyr å leve, endingen –l er fortidsbøyningen, der hunnkjønn skal ha –la, flertall –li, og budet (будет) er noe av det nærmeste russisk kommer et verb for å være. Det er en slags fremtidsform av ”å være”, en slags ”vil være” eller ”vil komme til å være”, og det blir bøyd på vanlig måte, her 3. person entall. Den vanskelige formen her er den i midten, zjiv eller жив, man kan snakke godt russisk uten å ta den i bruk. Jeg snakker ikke særlig godt russisk, og vakte god latter den ene gangen jeg forsøkte å ta en slik form i bruk (”is it correct,” spurte jeg, ”yes, in a funny way!”). Slik jeg forstår det, er dette en kortform av adjektivet живой (zjivoj ), som betyr livlig, levende og alt sånt. Kortform og langform av adjektivene er en løsning russisk har, for å skille mellom ”snill gutt” og ”gutten er snill”, eller ”levende person” og ”personen er levende”, som jo ikke er så lett å skille mellom uten bruk av ”er”. Det første kalles attributtativt, det andre predikativt, og på russisk brukes langformen attributtativt og kortformen predikativt. Enkelt og greit.