Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.