Siste dag i Alupka

Denne morgenen startet ikke som de andre. Både Olia og jeg våknet sånn i femtiden, og lot mer eller mindre være å sove hele morgenen. Klokken er nå halv ni, og jeg venter mens Olia smører nistematen vi skal ha med på stranden. I mellomtiden begynner jeg på denne bloggposten om vårt opphold i Alupka, og hvordan vi har hatt det her.

Leiligheten

Den første leiligheten vi bodde i var elendig. Jeg skrev om den første august i denne posten her, og var også innom den i de andre postene fra de første dagene her nede. Siden flyttet vi til en ny og mye bedre leilighet, noe jeg også har skrevet litt om, og nå skal beskrive nærmere.

Som alle leilighetskompleksene eller boligkompleksene her nede har denne også en stor jernport, der det som regel står Ждаётся жилие, når det er noe ledig. Og det er det altså som regel. Går man inn porten, kommer man inn i gårdsrommet, og vil vanligvis bli møtt av vertinnen, som informerer om de ulike boalternativene og viser dem frem. Det er absolutt en fordel å kunne litt russisk, hvis ikke blir det vanskelig, men ikke umulig. For meg her nede har Olia ordnet alt veldig greit.

Ok, det var litt om hvordan utleien foregår. Blir man enige, betales leien for hele perioden man skal bo der cash kontant med en gang. Vi ble altså enige om denne. Den har flere boenheter av varierende pris og kvalitet, vi fikk etter hva jeg vet den beste og dyreste. Det var også den eneste som var ledig.

Prisen nå i august var 225 griven, eller cirka 200 kroner. For den prisen fikk vi det som må kalles et tremannsrom, den passer for foreldre med et lite barn. Den har to rom, som ikke har dø mellom. Hvert av rommene er på rundt 8 kvadratmeter, så stort er det ikke. Men det er rent og nytt og velholdt. Rommene har også store vinduer med nydelig utsikt. Det ene ser rett ut over Svartehavet, det andre vender mot vest og ser toppen av fjellene til venstre, og Svartehavet til høyre.

For å komme inn i rommet vårt må vi også gå gjennom kjøkkenet til huseieren. Dette kjøkkenet kan ikke vi bruke. Vårt kjøkken er ute i forgården, der det står et lite kokeapparat med to gassplater. Dette deler vi med alle de andre familiene som bor her, 4-5 stykker, etter hva jeg kan regne meg frem til. Kjøkkenet er likevel som regel ledig, så det er ikke noe problem. Jeg tror egentlig det er Olia som bruker det mest.

Vi har to dusjer. Den ene er så enkelt som det blir, jernplater satt sammen ute i forgården, et lite forheng foran, og vann fra en eller annen tønne på taket. Den andre er mer moderne, inne på et fliselagt bad med ordentlig dør. Kaldtvannet kommer også her fra taket, eller et annet sted hvor det blir varmet opp av solen. Det er en dusjholder for kaldtvann og en for varmtvann. Den for varmtvann skal visstnok være ustabil, jeg har aldri brukt den. Kaldtvannet er forresten også litt ustabilt.

Bokhyllen

Jeg må skrive litt ekstra om bokhyllen. Jeg er jo en bokfantast. Det er en ordentlig bokhylle fra Sovjettiden. Bøkene kommer også fra den tiden, og det er virkelig interessant å lese om hvordan de presenterer sin egen historie. En mann som Josef Stalin blir for eksempel ikke nevnt med et ord. 30-tallet med hungerkatastrofe, skueprosesser og terror blir forbigått med noen detaljer om et eller annet byggeprosjekt, pionertur eller annet som var vellykket. I bøkene som er fra 1985 til 1990 av dem jeg har sjekket opp, blir ingen partileder etter Lenin nevnt. Jeg må gjøre oppmerksom på at jeg bare har skumlest bøkene, nøye lesning finnes ikke tid til.

Det er også et fornøyelig barneleksikon med tittelen Что такое, кто такой, eller ”hva er dette, hvem er det”. Dessverre finnes bare første bind fra dette verket som er fra det interessante året 1990, da Øst-Europa har falt og Sovjetunionen inne i sitt siste år. Jeg skulle gjerne sett hvordan landene fra Øst-Europa ble presentert. Interessante land som ble presentert, er Vietnam (V kommer tidlig i det russiske alfabetet) og Afghanistan. For begge landene blir det skrevet om uskyldige ting, som klima, landskap, natur og vareproduksjon. Det passer jo også godt for barn. Nøyaktigheten til leksikonet ble jeg litt i tvil om, da jeg så kartet over Skandinavia, der vest-Norge var gjort flatt, og fjellryggen vår var plassert godt inn i Sverige.

En flott bok om plante- og dyrelivet på Krim finnes også her. Bilder av dyrene er ikke trykket, derimot er det flotte tegninger av dem.

Jeg kunne hatt mye gøy med disse bøkene her, om jeg bare fikk være her lenger. Jeg har ikke engang nevnt alle verkene fra den klassiske, russiske litteraturen. Her er Dostojevskij, Pusjkin, Bunin, Blok, Solsjenitsyn og mange flere. Antalogier finnes det også, pluss flere lettvektere og underholdningsromaner. 

Alupka

Jeg tror jeg vil anbefale Alupka for nordmenn som vil reise ned på Krim, og holde seg på et sted. Det er mye billigere enn Jalta, og man kan reise til akkurat de samme turistattraksjonene her. Skal man virkelig farte rundt og se alt, er kanskje Alusjta der vi var først en noe bedre base. Der er bussforbindelsene enda litt bedre.

Alupka er en ordentlig ferieby. Vertinnen her sier at om vinteren er det bare to butikker åpne, og nesten ikke folk her. Om sommeren – som varer lenge – er det imidlertid godt med liv i byens lille sentrum. Olia og jeg har ikke prøvd noen av restaurantene her, vi har hver dag kost oss hjemme, men jeg har vært på mange restauranter i mitt liv, og kan se at her er mange som holder høy standard. Fra leiligheten vår er det drøye 200 meter til sentrum, og 300 meter til busstasjonen. Rundt busstasjonen er det også et lite sentrum.

Nede ved sjøkanten er det fullt opp av diskotek, og spisesteder som satser mer på dem som skal leve livet om natten. Olia og jeg var en kveld på Michael Jackson minnekveld, og det var jo uforglemmelig, som russiske diskotek pleier å være. Men det var selvsagt ikke den schwungen som man finner på diskotekene i hovedstedene og storbyene.

For voksne feriefolk er kanskje attraksjoner og severdigheter viktigere enn uteliv. Her i Alupka er det gang avstand til Voronsovskij dvorets, et palass fra 1800-tallet, bygget av en russisk prins, for øvrig den samme prinsen som sørget for Pusjkins ulykkelige død, om jeg har forstått informasjonen riktig.

Palasset er bygget i engelsk stil, det ligner på en engelsk borg, men ser man nærmere etter har det rappet litt både her og der, og er ikke akkurat en gave til kunsthistorien. Det har imidlertid noen fine fotomotiv, og en meget flott, stor hage å spasere i.

Det er også kort vei til Aj-Petri. Det høye fjellet der det finnes en taubane opp. Jeg har etter en del tankearbeid funnet ut at jeg er imot slike taubaner, men for denne gjorde jeg et unntak, og tok den. For den som er enda mer prinsippfast, finnes det også en bilvei der man kan ta en taxi for samme pris som taubanen. De virkelig prinsippfaste kan gå denne veien, men svingete som den er, må man regne med en viss tidsbruk. Ære være den som gjør det. Og presangen på toppen er ypperlig. Det er et kjempefjell med praktutsikt. Sjekk posten jeg har skrevet (når den kommer).

Busser til Jalta går hele tiden. Og man kan også lett komme seg til palasset der toppmøtet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill ble holdt mot slutten av den andre verdenskrig. Der har jeg vært tidligere, så dit reiste vi ikke i år. 

Stranden

Fra Alupka har man om man er villig til å spasere litt riktig så mye strandlinje til disposisjon. Gledelig lite av den er betalingsstrender. Betalingsstrendene ligger naturligvis der det er kortest vei ned fra byen, og er erketypisk russiske med småstein og avgrenset av betongmoloer. Det finnes noen smutthull og mellomstrender for dem som ikke vil betale, også.

Men i dette sentralområdet er det ikke noe pent, synes jeg. Sovjetmakten har ødelagt ved å slippe tonnevis av betongblokker ned i strandlinjen, for å hindre bølger, eller hva de nå skal gjøre. Og området er ytterligere ødelagt av den nåværende turistindustrien, som bygger så nær til stranden at det hindrer utsikten og skygger for solen. Alupka er langt fra det verste når det gjelder dette.

Mot vest har Olia og jeg vært lite, men av det vi har sett er det flotte klippestrender og svaberg å ligge på i dette området. Det passer godt for nordmenn, men Olia liker det ikke så godt, så vi har valgt andre løsninger. Tilgangen til disse områdene går gjennom parken til Voronsovskij dvorets, noe som må regnes som en ren bonus. Går man langt nok, kommer man også til den sivilisasjonen noen kanskje vil etterlyse. Det er en liten sandstrand med betongmoloer rundt, en aldri så liten fornøyelsespark for vann med to apparat, og kafeer og salgsboder. Der likte jeg meg veldig godt, men vi var der bare en gang, i forbindelse med besøket til Voronsovskij dvorets, mens vi bodde i Alusjta.

Som regel har Olia og jeg valgt stranden mot øst. Den er todelt, på den ene siden finnes kampesteiner henslengt etter det som må være byggearbeid, og ukrainske og sovjetiske betongblokker mer eller mindre tilfeldig slengt rundt. Bortsett fra betongblokkene, synes jeg dette er ypperlig. Mange av steinene er flott å stupe fra, og det er fullt av krabber, fisk og sjødyr som gjemmer seg rundt dem. Sjøen er også klar og fin her (dog, Middelhavet er det ikke, forventningene må ikke skrus for høyt opp), så man kan lett se ned til bunnen og følge med på hva som skjer.

Det er også sjøfugl, deriblant en type russisk pingvin jeg ikke engang hadde hørt om før. Det er ingen ordentlig pingvin, men en fjern, liten slektning som kan fly. Den har også en riktig fin fjærdrakt. Delfiner har vi også sett. Både Olia og jeg synes det trekker opp at det er så få folk her. Man kan være usjenert, og det er det også noen som benytter seg av litt vel mye.

Den andre delen her borte er en tradisjonell sandstrand. Her finnes også salgsboder og plastkafeer å kjøpe seg noe forfriskende. 

Vårt opphold i Alupka

For Olia og meg har oppholdet her vært inncruisingen av bryllupsreisen vår. Særlig etter at vi skiftet leilighet har vi hatt det veldig behagelig (før vi skiftet var det naturligvis noen problemer). Alt vi har ønsket har vært i gangavstand, og vi har alltid kunnet komme hjem til et rent, fint rom med ordentlige senger og passe temperatur.

Vi har spist alle måltidene hjemme, også når vi bodde i den første leiligheten. Unntakene er bare når Olia har laget til noe niste å ha med på stranden. Ellers har vi spist en lang, god frokost, gjerne med honning og brød til dessert. Det har ført til at vi kan holde ut en lang dag på stranden. Og når jeg skriver vi, så mener jeg ”jeg”, for det er helst meg hun tenker på, når det gjelder mat.

På stranden har som regel jeg svømt mellom steinene, stupt fra dem og sittet på dem og studert bølgene som slår inn mot dem, mens Olia har sittet på betongen og lest Dagbladet fra 26. juni for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom har jeg svømt tilbake til henne, sittet med henne og hjulpet henne med norsken, og ergret meg over Dagbladet som skriver så unødvendig fancy og er så unødvendig kule og korrekte.

Ofte kommer Olia også svømmende ut til meg. Da duver vi i bølgene ved vannkanten, svømmer langt ut til vi har panoramautsikt over fjellene og den vakre kysten, eller vi kryper rundt over steinene og ser etter sjødyr. Alt sammen slik at vi ikke trenger anstrenge oss for at det skal være romantisk.

I Olia har jeg også en kone som interesserer seg for fugler og dyr. Den som får øye på noe peker, og den andre snur seg og sier ”hvor, hvor” på norsk eller ”gde, gde” på russisk. I Kiev har de ikke måker, så til og med måker er interessante for henne. Mens den artige lille pingvinfuglen jeg aldri har sett før, er mest interessant for henne, fordi den er så interessant for meg. Ved en anledning fikk vi til og med på godt hold se den stupe ned i sjøen og snappe en liten fisk. Fantastisk.

Et høydepunkt for meg var også å se delfiner som hoppet rundt noen hundre meter uti sjøen. Det var langt hold og vanskelig å se ordentlig, men så vidt jeg husker er dette første gang jeg har sett delfiner i det fri, og det er jo noe helt annet enn å se dem i fangenskap. Vi forsøkte også å filme dem, det vil si jeg filmet, men denne filmen har størst verdi fordi jeg snakker så morsomt russisk i den, og filmer så håpløst.

Vi har alltid med oss fotoapparat, og i Olia har jeg møtt min overmann når det gjelder å ta bilder. Hun er ikke til å tro. Hun tar gjerne hundre bilder til dagen, og gir seg ikke før batteriet er tømt. Hun interesserer seg for båter, fugler, skyer og mange andre motiv det ikke ville falt meg inn å fotografere, og hun stiller meg opp i alle mulige positurer for å ta bilder fra alle mulige vinkler. Av og til får jeg lov til å ta bilde av henne også. Og om kvelden er det fast rutine å se på dem, og slette mengder av dem.

 Nå sitter jeg siste dag og har pakket, mens jeg venter på at Olia skal ordne med frokost og nistepakken for halvannen dag i buss og tog. Været er fantastisk og innbydende i dag også, klar sol, bortimot vindstille og passe kjølig sånn på morgenen. Det har vært en fantastisk ferie, og det eneste som er dumt med den, er at den nå er slutt.

Mjodvij mjesjats eller Honningmåneden på Krim

God morgen alle sammen! Klokken er nå halv sju her borte, og jeg har rutinemessig vært våken en halv time. Jeg våkner med sollyset rundt klokken seks, mens Olia pleier å våkne omtrent to timer senere, og mellomtiden bruker jeg til å skrive litt og ordne litt. I dag skal jeg skrive om en riktig trivelig dag. 

I går var det ikke bare en måned siden jeg var på internett, det var også en måned siden Olia og jeg reiste til Krim. På engelsk heter bryllupsreise ”honeymoon”, på russisk blir samme ide uttrykt i ordet Мёдвый месяц, der мёд er honning, og месяц er måned. Det er honningmåneden. Og vi hadde på dagen en av våre aller beste dager her nede.

Frokost

Den begynte med at Olia var litt sliten. Hun våkner hver morgen og tenker hva hun skal lage til frokost. For det er ikke nok med at hun tilbereder og serverer alle måltider til meg, de er også alle sammen varme, og hun må flere ganger om dagen tenke ut noe å spise. Som om alle måltider var middag, kort sagt.

All maten vi kjøper inn har det også med å forsvinne, siden jeg spiser så mye. Og denne morgenen ønsket hun ikke å organisere nye innkjøp, eller å kombinere noe ut i fra ingrediensene vi hadde, hun ønsket å spise på kantinen, stolovaja.

Det ønsket ikke jeg. Så jeg tenkte ok, i dag blir det en norsk frokost med brød og pålegg. Noe av årsaken til at de ikke spiser så mye brød og pålegg her, er naturligvis at brødet ikke er laget for å spises slik. Det hvite brødet er loff, det mørke brødet er hardt. Men jeg tok nå med pengene og kjøpte inn, loff, ost, tomater, agurk, druer, to yoghurter og enda mer honning. Dette skulle det nok bli mat av, tenkte jeg, når alt sammen er ferskt. 

Da jeg kom tilbake stod Olia allikevel over grytene og laget mat. Hun måtte bare tenke seg om litt, slappe av litt, og så var hun tilbake i superstandard. Siden jeg i tillegg hadde kjøpt inn, ble det et riktig rikt måltid. Til forrett var det brødskiver med fersk gulost og russiske agurker, det vil si små agurker skåret på langs, og saltet. Smakfullt. Hovedretten var kyllingfilet stekt i tomater og forskjellige andre ting Olia ikke ville avsløre for meg, men holde som en yrkeshemmelighet. Et lite glass rødvin, Kagor fra Massandra, var naturlig tilbehør. Desserten var ekte russisk honning med brød, og te. Upåklagelig.

Stranden og stupesteinene

Vi hviler oss alltid litt etter frokosten og alle andre måltider og så ofte vi kan, så det drøyde ytterligere litt før vi kom oss til stranden. Men det var ennå tidlig formiddag, før tolv, og solen skulle vare lenge ennå. Noen dagers hvile fra den aller kraftigste solen hadde også gjort godt for kroppene våre, som selv etter nesten en måned her nede på ny var blitt litt brent. Nå var vi rede til å holde ut sol på full styrke. 

De siste dagers store bølger hadde også roet seg ned til vennligere nivå, nå var de bare til underholdning. Stupesteinene var der som alltid, og nå begynner jeg å kjenne de fleste av dem, og vet hvordan bunnforholdene er under dem. Derfor fikk jeg en meget god start på badingen, da jeg spratt opp og ned steiner en ekstra vanskelig løype siden det allerede lå noen og solte seg langs den greieste, ut på en flat liten stein det ser helt umulig å stupe fra, og så stupte jeg likevel og fløt langt utover. Med fornøyelse snudde jeg meg og så at jeg var observert. Med enda større fornøyelse så jeg at nestemann som skulle uti der var betydelig engstelig, og slett ikke forstod hvordan han skulle stupe der. Når han likevel gjorde det, gjorde han det med hodet opp og armene ut, slik at han landet flatt på overflaten og omtrent ikke kom under vann og ikke fløt noen ting. – Haha, tenkte jeg.

Jeg har forklart Olia hvordan alle menn tenker, som om jeg hadde tilgang til hodene til alle menn, og kjenner tankene deres. Det gjelder å stupe fra alle mulige steiner, stupene skal være kraftige og fryktløse, og man skal flyte langt utover etterpå. Selvsagt gjelder det å stupe fra de største og høyeste steinene, men om man må gå uti fra mindre steiner, skal man stupe da også. Alt annet er frykt.

Det er to steiner jeg ennå ikke har stupt fra denne dagen, og en stein jeg ennå ikke har kommet opp fra. Den ene av dem er ingen stein, men en helt idiotisk betongkloss sovjetmakten har sluppet i vannet av grunner som beviser dens tilgang på ressurser og mangel på forstand. Hadde jeg superkrefter, ville jeg fjernet den. Men når den først er der, må man nesten stupe fra den, siden den er det høyeste punktet i nærheten. Årsaken til at jeg ennå ikke har gjort det, er at det er høyt, og at det ligger ytterligere noen betongblokker under den, ytterligere idiotisk, slik at man må stupe et stykke utover for ikke å skalle i stykker hodet sitt. Olia er dessuten sterkt imot denne mannlige rasjonalitet om at man skal stupe fra alle mulige steder, og vil slett ikke at jeg skal stupe derfra.

Den andre steinen var dagens mål. Det er strandens høyeste punkt, man kommer ikke høyere i dette området, og steinen er i tillegg imponerende stor, og dessuten bratt. På toppen er det en bitteliten forflatning, akkurat med plass til to fotsåler, som om den var laget for stuping. Bunnforholdene er også ypperlige. Når jeg under den dukker ned armene strakt opp, kommer fingertuppene akkurat så vidt under vann. Det er en eneste stein under den, men den er plassert slik at det er meget enkelt å stupe både over den og til side for den, den er i det hele tatt vanskelig å treffe. Så det er bare å gå opp og stupe.

Problemet er bare at det er så forferdelig høyt. Vi må ikke snakke meter, her, metre gir et altfor konkret bilde på hvor høyt det er. Malende bilder gir et mye bedre inntrykk av følelsen, det er forferdelig høyt og forferdelig farlig. Så da jeg hadde stupt fra meg på steinene bort til den, ble det til at jeg satte meg på toppen eller litt under toppen og vente. Hva jeg ventet på kan godt være litt ullent.

Etter at jeg hadde ventet en god stund kom Olia. Hun sa et eller annet, men det var umulig å høre siden hun var et stykke unna, og bølgene slo under meg. Så hun måtte gå opp og ned steinene for å komme helt bort, og til alt hell viste det seg at hun hadde med både fotoapparat og pengene, slik at vi kunne være der er en stund. Først fotograferte hun meg, så fotograferte jeg henne.

Dermed ble det på finurlig vis også til at hun stupte først. Hun er mestersvømmer fra barndommen og en langt bedre stuper enn jeg, men fra toppen ville hun ikke, så hun gikk et hakk ned og stupte derfra. Så var det min tur.

Nå skulle det selvfølgelig vært slik at jeg lett som lek smatt opp til toppen, og kastet meg ut fra den i strak kropp som også plutselig var muskesløs, og så som et prosjektil ned i vannet med veldig kraft, og så opp igjen der jeg fant det for godt etter å ha vært under vann så lenge jeg ville. Men problemene startet allerede ved første leddsetning, det var slett ikke så lett å komme seg opp til toppen. Ryggen av steinen var forferdelig smal, og det var langt ned på begge sider, slett ikke fristende å balansere for avslappet. Det ble både verre og bedre av Olia filmet hele seansen. Både verre og bedre fordi nå var det ingen vei utenom, nå måtte jeg komme meg opp og stupe innen rimelig tid.

Innen noenlunde rimelig tid men mye mer fryktsomt enn jeg helst skulle sett det, var jeg på toppen. Der var det fristende både å stupe og å la være, stupe for å komme seg unna, la være fordi det var så forferdelig høyt. Olia forbød meg like frem å stupe fra toppen, det er det hun sier meg på russisk på filmen, ”jeg er i mot”, sier hun, ”gå ned dit jeg stupte fra”, selv om jeg ber om å få slippe. Hovedårsaken til at jeg nå vil stupe fra toppen, er at jeg har lite lyst til å bevege meg for mye der opp.

Men ok, min skjønne kone var i mot, årsaken var at den minimale sjansen til å treffe steinen under, kun var til stede om man stupte fra toppen og siktet. Likevel var hun imot, og jeg tumlet meg ned til stykket under, og stupte øyeblikkelig. Alt er på film. Og det ble på alle måter vellykket. Seiersfølelsen er eventyrlig, enda det ikke var helt fra toppen, og stupet ble flott slik at jeg ikke kjente noen ting noen steder.

Så var det å klatre opp et spesielt vanskelig sted, vise litt muskler for fruen, og så sitte i det vakre sollyset litt og se bildene og filmen. Etterpå stupte jeg uti igjen fra en stein som er lavere, men hvor bunnen er vanskeligere, mens min kone gikk beinveien tilbake med pengene og fotoapparatet.

Dagens seire ble ytterligere sikret neste gang jeg badet. Ukraineren som hadde stupt så klønete etter meg forrige gang, skulle på ny uti samme sted akkurat samtidig som jeg skulle det. Mens han kløv over steinene og bort for å sjekke bunnforholdene, smatt jeg opp og ned og overalt og stupte uti bak ham der det er akkurat litt vanskeligere, og fløt langt utover. Med største fornøyelse så jeg ham komme etter uten å få hodet under vann.

Den siste seieren var steinen hvor jeg ennå ikke hadde fått klatret opp. Den lå ute i vannet og var litt av en nøtt. Det var flere steder det omtrent var mulig, men ingen av dem slik at det bare var å klatre opp med full kontroll. Til slutt bestemte jeg meg for å satse et sted. Jeg ville jo bare falle i vannet om det gikk galt. Og til min store overraskelse kom jeg rett opp i full kontroll etter med et hopp å ha flyttet tyngdepunktet fra høre til venstre fot et vanskelig startsted. Deretter var det bare å klatre opp, og jeg var på den også, og kunne stupe derfra også.

Middag

Det var blåst litt opp og var antydninger til mørke skyer da vi gikk hjem utpå ettermiddagen. Vi forventet dagens regnskyll. Vi hadde da også badet og solt oss i timevis. 

På vei hjem kjøpte Olia en pølse for middagen. Den ble løftet av mengder med vin kjøpt dagen før, klar til å prøves ut, og vi kunne legge oss meget godt fornøyde denne dagen også. Honning med brød smakte veldig godt til Massandra hvitvin også, Pino gri, denne gangen, like god som Muskat. Og vinen smakte fortsatt godt da honningen var spist opp.

Dette var vår avslutning på honningmåneden vår. Den var så absolutt verdig og en av våre beste dager. Men om honningmåneden er over, så fortsetter ferien. I det jeg skriver dette er det akkurat en uke til jeg reiser hjem. Den skal nytes den også.

En fornøyelig vinhandel

Her i Alupka har vi kommet inn i rutiner som gjør det mulig for meg å skrive noenlunde autentiske bloggposter, selv om de på ingen måte blir postet autentisk. Internettilgangen er lik null, så jeg skriver postene mens jeg er her, og poster dem når jeg kommer tilbake til Kiev, eller til Norge. 

Dagen i dag begynte veldig tidlig. Jeg var våken halv seks, og stod like greit opp. Det er noe med sollyset, når solen står opp, er det fristende å gjøre det samme selv. Olia fulgte etter noen timer senere. Og så var det de vanlige rutiner med frokost og alt som hører med deretter.

 

På sjøen var det denne dagen ordentlige bølger, så store at det var vanskelig å svømme i dem. Jeg merket til min forundring da jeg skulle svømme inn til favorittstupesteinen min at jeg ikke kom meg av flekken. Kraften i bølgene som slo tilbake fra den var så stor at min brystsvømming ikke kunne overvinne den. Tilbake til Olia som bare ville sole seg denne dagen, kunne jeg heller ikke svømme, strømmen var for sterk.

 

Så jeg svømte i motsatt retning der bølgene tillot meg det, og kom meg etter en viss møye opp på land. Selv om jeg valgte det enkleste stedet jeg kunne se blant alle steinene der vi pleier å bade, så var bølgene så kraftige at jeg virkelig måtte streve litt for å klare det. Etterpå hadde jeg en nokså lang vei over i fall plasserte kampesteiner tilbake til Olia.

 

Det var sammen med måkefotografering hovedbegivenheten på stranden denne dagen. Dagens regnskyll (det regner forbausende regelmessig, omtrent hver dag, som regel kraftig, og alltid midt på dagen) kom tidligere enn vanlig, og vi gikk hjem for å spise og kose oss litt.

 

På kvelden gikk vi ut igjen, denne gangen for første gang i retning Voronsovskij dvorets. Dette palasset besøkte vi også fra Alusjta, da vi måtte tilbringe over en time i buss for å komme dit (først Alusjta – Jalta, så Jalta – Alupka, eller Voronsovskij). Her ligger det noen hundre meter fra sentrum. Det overrasket meg hvor nærme det var, og hvor enkelt det var å gå dit. Dette bygger opp under Alupka som det beste stedet å tilbringe ferien på Krim.

 

Nedenfor palasset ligger selvfølgelig parken som hører til det. Her har nok prinsen selv spasert frem og tilbake mange varme sommerkvelder. Olia og jeg har også gjort det, forrige gang vi var her. Da gikk vi mot øst for å finne en badestrand. Denne gang holdt vi oss i motsatt ende, og kunne med fornøyelse se at det var flott her også. Nederst fant vi en ordentlig fin liten badestrand, omringet av steiner og svaberg og knauser, den ene nesten et lite fjell, så høyt er det. Forhåpentligvis vil det å gå ned hit bli innbakt i rutinene våre, her var også flott å bade.

 

Men det var blitt så sent på kveld og allerede begynt å mørkne, så denne gangen forlot vi stedet uten bading. Vi fant enda en ny vei gjennom parken tilbake igjen til sentrum. Og der foretok vi vinhandelen som jeg betegnet så fornøyelig i overskriften.

 

Den fornøyelige vinhandelen

Vi har til vår skrekk og gru regnet ut at vi bare har fem dager igjen her nede. Så vi må begynne å kjøpe inn det vi skal ha med tilbake til Kiev, og det jeg skal ha med tilbake til Norge. Vinen jeg skal ha med må selvfølgelig være ypperlig. Og vi må selvfølgelig prøve den først, slik at jeg ikke tar med meg noe feil. Siden Krim har mange viner å by på (vi har falt for Massandra, det er Olias favoritt, og jeg har sant å si ikke prøvd noen andre og samtidig visst om det), blir det mye vindrikking nå de siste dagene for å få prøvd ut alle.

 

Det er fascinerende å være i butikker og restauranter med ukrainere (og russere og hviterussere). Der nordmenn glatt kjøper det første og beste de finner, vi kan jo kjøpe mer i morgen om det ikke var godt, så går ukrainerne nøye rundt og undersøker og spør seg frem for å forsikre seg hundre prosent at de gjør et godt kjøp. Slik ble det til en ordentlig lang samtale mellom Olia og den unge kvinnelige vinhandleren om kvaliteten på de ulike vinsortene, mens jeg stod fornøyd midt mellom å være aktør og observatør.

 

Samtalen og handelen fikk seg et ekstra puff oppover med det at den glade vinselgeren var akkurat litt mer enn småfull. Hun stod så fornøyd og var pen og snakket med de andre selgerne med fulle pappglass tykk rødvin alle sammen. For en nordmann, der drikking bak disking fører til at stedet mister bevilgningen, er dette naturligvis en opplevelse. For en ukrainer var dette en selvsagt ting, og Olia sa greit etterpå at alle selvfølgelig drikker hele tiden her nede, og at vinselgere drikker, viser bare at varene deres er å stole på.

 

Dermed var alt lagt til rette for en riktig fornøyelig samtale mellom Olia som ikke ville jeg skulle kjøpe en vin som ikke var god, en munter kvinnelig vinselger i kamp med tanken ”hvorfor i all verden skal jeg forsøke å skjule at jeg er full, det er jo så gøy” og jeg som koste meg med tanken på vinen jeg kom til å drikke, og som forsøkte å delta i samtalen uten å avsløre at jeg var utlendingen og hadde mine problemer med å forstå den.

 

Den siste detaljen i den fornøyelige vinhandel er at alle vinene fra Massandra naturligvis er veldig gode, og det maksimalt er en smakssak hvilken man foretrekker. Sjansene for bomkjøp var dermed minimale. Og det visste vi jo egentlig alle sammen. Men samtalen rullet av gårde likevel, påbegynt ved at Olia spurte om to forskjellige viner vi stod og tenkte på, der jeg hadde foreslått den ene, fordi det stod ”Aiu-dag” på den, det er Bjørnefjellet, og jeg hadde litt motforestillinger mot den andre på grunn av navnet, den het ”Bastard”. Olia hadde imidlertid større tiltro til den siste (hun var sikkert mer opptatt av smak, enn av navn), og spurte bartenderen for å forsikre seg.

 

Så begynte det. Bartenderen var fra første stund på det sjarmerende stadiet hvor hun så ut til å tenke på hvor komisk det var at noen snakket til henne, og at hun skulle stå der og selge vin til oss, i stedet for å drikke den. Men hun svarte selvfølgelig ordentlig og fyldig. Og da vi overhodet ikke var i stand til å bestemme oss, men derimot virket ivrige på å kjøpe, ble det satt i gang med smaksprøver.

 

Dermed ble Olia og jeg også litt mer lykkelige, særlige jeg, og det var ingen ende på alle vinene vi forhørte oss om, særlig Olia. Og det at selgeren var litt småfull, satte alle disse spørsmålene i sitt rette lys. Jeg vet for min egen del at jeg liker absolutt alle typer vin og sprit, og at jeg som vinsmaker møter min begrensning når det går ut over det å skjelne mellom tørr og søt hvitvin. Her på Krim er det svært stor forskjellig mellom tørr og søt hvitvin. Tørr er hvitvin, litt surere enn tysk og italiensk standard hvitvin, søt er nærmere likør.

 

Mens vi stod og snakket var det også to gamle koner som skulle handle vin. Og som man gjør det her nede, flasken skal åpnes på stedet. Og vår kjære vinhandler var helt fri for den kjølige profesjonaliteten som kjennetegner bartendere i Norge når de åpner vin, der det å åpne vin er akkurat litt vanskeligere enn å puste. Vår vinhandler viste hvor vanskelig det kan være, med skrutrekkeren som alltid kommer litt for langt eller litt for kort ned i korken, og disse vingene man skal trekke ned, men hvor det at man trekker dem ned, ikke alltid har ønsket effekt. – Alle er fulle her nede, smilte Olia på klingene norsk.

 

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg foretrekker den menneskelige lovløsheten jeg finner her nede og i Italia, enn den strenge forsiktighetsregelen man finner i Norge, der alt er forbudt. Hvor finner man vel en vinhandler i Norge, som klart under salget viser hvor gøy det er med vin? Hos oss er det jo bare tøys og tull om ulike druer og regioner og årganger og ”smakskurver”, som jeg leste i Dagbladet Olia leser her nede for å lære seg norsk. Her var det en vinselgerske som viste med all ønskelig tydelighet, at når man drikker nok vin, blir alt komisk.

 

Vi kjøpte tre flasker vin. De to første mer eller mindre bevisst, en som Olia kjente fra før, Bastarden som vi fikk smaksprøve på, og en Kosur som jeg bare slengte ut navnet på fordi det var på tide å gå.

 

Hjemme ventet hvile for meg, og middagslaging for Olia. Til vin var det den hvite ”Muskat” som vi allerede kjenner godt og alltid kjøper, den er vår favoritt. De nye flaskene fikk vente til den er drukket opp. Enda en fullverdig dag på bryllupsreise var til ende.

Et ektepar fra Donetsk

I dag (det vil si i går, posten er skrevet morgenen etter) kom det nye gjester til boligkomplekset vi bor i nå. Vi var litt ekstra tidlig oppe denne dagen, slik at jeg var ute og skulle kjøpe brød før brødforsyningen til butikkene egentlig var kommet i gang, noe jeg ikke skulle tro var mulig her i Ukraina. Flere butikker var ikke engang åpnet.

Jeg gikk imidlertid tappert rundt fra sentrum til området rundt busstasjonen, for å finne varene Olia ønsket og kunne komplettere med brød. Det var en slags rekefrokost med stekte (!) reker, eller husker jeg nå feil, og rekene var fra i går, til middag, jo da, både middag og frokost var reker, tror jeg. Etter frokosten ble jeg sittende og spise brød og honning, mens Olia vasket opp og ordnet. Da var det de nye gjestene kom.

Det var tydeligvis gjester som hadde vært her før, for vertinnen Lena møtte dem med et stort ”Privjet!”, og tok mer enn vennlig i mot dem. De var også godt vant her, og gikk straks til det riktige rommet de skulle ha. Etterpå lusket den hvithårete men ennå ikke helt gamle ektemannen ut med et eneste stort smil, og lusket enda mer rundt vannkokeren med vannet Olia hadde satt på for meg. Det var her vi innledet en samtale.

Det var en veldig spesiell samtale, hvor jeg hele tiden satt og tenkte at vi slår av en prat, og hvor pussig det er at i denne praten forstår jeg egentlig ikke hva som blir sagt. Jeg er jo ikke så aller verst i russisk, men med fremmede er det alltid litt starvansker, og det er viktig for selvtilliten at det ikke skjer noe feil i starten. Med denne var det enkelt med det at han var så pussig blid, og vanskelig med det at han snakket så utydelig. Han gikk liksom bare vennlig rundt og mumlet.

Men han hadde noen spørsmål om tevannet, og slik jeg forstod det, gjaldt det om det var varmt, noe jeg hele tiden forsikret ham om at det var. Til slutt kom Olia hjelpende til med hovedpunktet, og det var at han bare kunne forsyne seg av det, noe jeg hadde regnet som en selvfølge, for vi trengte jo bare en kopp.

Så kom konen hans ut, og på et øyeblikk var det bestemt at de skulle til stranden, og neste øyeblikk var de vekk. 

En dag alene

Olia var litt solbrent, og ville gjerne ha en dag fri fra stranden. Noe slikt var fjernt fra mine ønsker, og dermed ble det til at jeg gikk til stranden bare jeg, enda også jeg var betydelig solbrent blitt i hodebunnen.

Nede ved sjøen var det nå store bølger som rullet vilt frem og tilbake, nesten som på selve havet inne ved land, og jeg tilbrakte mesteparten av tiden med å sitte å se på dem. Jeg måtte være litt forsiktig med svømmingen, fordi jeg for å gjøre det måtte ta av meg hatten, og da ville solbrenningen bli verre. Det var en kjølig bris som gjorde steinsittingen riktig så levelig.

Etter at jeg hadde vært ved stranden hele dagen, gikk jeg hjem. Der ventet snart middag, og middagen skal være hovedpoenget med denne posten.

Middagen

Det gamle ekteparet skulle også spise middag og drikke vin, og feire ankomsten til Alupka. De hadde laget til med ost og sjokolade og vin, mens Olia og jeg bidro med mer vin, og i tillegg en liten kjøttrett til meg. Konen sa med fin selvinnsikt hvor merkelig det må ha sett ut da de kom med stor brask og bram, hilste på vertinnen og forhørte seg om tevann, før de plutselig og øyeblikkelig forlot alt og alle og gikk til stranden.

Selv uten vin er jo russere ivrige pratmakere, så her gikk praten rimelig lett. Og når det gjelder mat og drikke er kutymen her at det gjelder å dele. Den gamle mannen eller hva jeg skal kalle ham, han var ikke stort mer enn 50, fortalte at han var pensjonert minearbeider som i 32 år hadde arbeidet i kullgruvene. Han likte å prate og hadde fortsatt dette nesten stivnede, men likevel riktig vennlige smilet, og dessuten snakket han temmelig utydelig russisk. For meg ble store deler av praten umulig å forstå. Ved en anledning sa til og med konen hans at hun ikke forstod det, – verken han eller jeg forstår det, sa hun og pekte på meg, – hvordan kan han forstå det når ikke engang jeg forstår det? – Det viktigste er at jeg forstod det selv, sa den gamle, pensjonerte minearbeideren.

Utpå kvelden ryddet damene av bordet, og mennene ble sittende å prate. Nå var det blitt en riktig fornøyelig prat. Det var ikke engang antydning til at jeg deltok i den, og jeg kunne bare så vidt gjette meg til hva det handlet om. Jeg tror han fortalte noen fabler, for han var veldig opptatt av en and som fløy, og så hadde han en veldig viktig forklaring på noe som må ha vært en moral. Men hele tiden hadde han bred, smal smilemunn, og noen ganger lo han, og da lo jeg med.

Så var ryddingen unnagjort og middagen overstått. Det gjenstod bare å gå til sengs etter nok en fortreffelig dag, og også det greide vi overmåte bra.

Et lite lukseriøst feriehjem i Alupka

Her skyter jeg inn en liten bloggpost med en beskrivelse av leiligheten vi bor i her i Alupka. Vi har bodd i to, den ene 20 griven dyrere, og omtrent dobbelt så stor, men med en så forferdelig seng at Olia egentlig har lyst til å flytte tilbake til den lille leiligheten på 5-6 kvadratmeter. Jeg skal beskrive begge, i tillegg til komplekset de er en del av. Det skulle gi et godt bilde av hvordan folk bor her nede.

Olia ligger på sengen, jeg tar bilde. Sånn er rommet vårt. Mer er det ikke.

Husgården

Husgården har en inngangsport av jern, laget en gang for alle, med bulker og rust som får stå som det vil. Noen av disse inngangsportene er malt, da i klare, rene farger, oftest blå eller grønn. Denne inngangsporten var grå, mener jeg å huske.

Gården ligger 10 meter fra busstasjonene, like ved en butikk som heter ”Elepada”. Rundt busstasjonen er også to andre matbutikker, en liten basar som det heter her, en torghandel for et lite utvalg grønnsaker og frukt, forresten fantes det to av dem også, og i tillegg er det en butikk her som selger såpe. En jente i 20-årene har spesialisert seg på å selge alle typer batteri. Vareutvalget er plassert på et eneste lite bord midt på gaten. Og så finnes det her kafeer. Til sentrum er det 5-10 minutter mot øst, til stranden 5-10 minutter mot syd. Like ovenfor oss er det en tradisjonell kirke med løkkupler, den er under restaurasjon. Overalt her i Alupka ligger majestetiske Aj-Petri over oss, og det vide Svartehavet under oss. Beliggenheten til boligen er altså upåklagelig.

Med en gang man kommer inn porten til husgården begynner katter og hunder å løpe rundt. Noen av dem er tydelig hjemløse, mens andre antageligvis hører til her. Noen er til og med i bånd. Den første familien bodde i en boenhet til venstre. Dem var det lite kontakt med, så jeg vet ikke om de eide stedet der de bodde, eller om de var feriegjester som oss. Ofte så vi dem sitte og spise, eller noe. Så var det flere boenheter, og jeg klarte aldri den tiden jeg bodde der å finne ut hvor den kvinnelige huseieren egentlig bodde.

Hele huset var en lang, stor, flat trebygning med forskjellige typer blikktak og forskjellige provisoriske løsninger for forskjellige problemer som måtte ha oppstått i husets levetid, om det er slitasje, ting som må repareres eller ting som bare er litt praktisk. Løsningene var langt fra så finurlige og praktiske som hos den livlige altmuligmannen i Alusjta, ”men de fungerte”, skulle jeg gjerne sagt, men det kan jeg ikke si, for mange av dem fungerte ikke. For eksempel når det regnet, så regnet det tvers igjennom alt utendørs, så det ble umulig å sitte der og spise.

De fire leiligheten nederst er jeg sikker på var ferieleiligheter, for der så jeg folk gå ut og inn, og de var helt tydelig i feriemodus. To av leiligheten bodde vi i selv, dem skal jeg beskrive nærmere, de to andre lå på baksiden, den ene på bakkenivå, og den andre en trapp opp. Her bak var det utsikt til Svartehavet, riktignok gjennom typisk russisk langt-fra-vedlikeholdt buskas. Det var denne utsikten og den friske luften (i Alusjta var forgården vår så dekket av vegger og tak at vi egentlig ikke følte vi var ute når vi var der, og innestengte trær gav også en slags innestengt lukt, dette var verken ute eller inne) som gjorde at jeg sa ”Normalna” (=greit) da Olia spurte meg hva jeg mente om stedet.

Greit er den sterkeste betegnelsen man kan gi det.

Toalettet

I Alusjta hadde vi et fungerende vannklossett der vi måtte kaste dopapiret i en søppeldunk like ved. Denne ble tømt av vertinnen omtrent hver dag, så det var ikke noe problem. Dusjen hadde bare kaldt vann, men dette kom fra en tønne på taket, og var varmet opp av solen, så om man ikke dusjet nattestid, gikk dette greit. Det var noen slags fliser på vegger og tak, men helt tett kan det umulig ha vært, for det kom hele tiden innsekter inn. Det var et drømmetoalett i forhold til Alupka. 

Her var det også vannklossett, og man kunne kaste papiret i det, men man kunne ikke egentlig trekke opp. Avtrekket var hengt seg opp, så det forsøkte bestandig å spyle, slik at man måtte trekke og la være å trekke ved å skru på selve vanntilførselen ved siden av. Dusjen og vasken var kombinert, det var en slik anretning som man hadde i gamle badekar med kombinert dusj, man skrur på et liten bryter for å bestemme hvor man vil ha vannet hen. Varmtvann var det riktignok, men når det ble brukt, gikk strømmen. Kaldtvannet var omtrent uten trykk, så man måtte dusje seg under en eneste liten stråle. Det var ikke engang forsøkt med fliser på veggene, de var dekket av treverk og i sopor, en løsning jeg best vil kalle permanent midlertidig. Og det fungerte så dårlig at svære innsekt vandret fritt rundt. Jeg talte aldri færre enn tre edderkopper der, alle med hvert sitt fritt  spunnede edderkoppnett, et sikkert tegn på at vedlikeholdet er så som så. Edderkoppene var av den store, ekle typen som best er egnet til å fremkalle frykt for dem som er redd edderkopper.

Sånn er toalettet vårt. Olia henter vann i dusjen.

Toalettet hadde en snedig løsning med lås både på utsiden og innsiden. Enda mer snedig var det at bare den på utsiden virket. Minst fire feriefamilier pluss vertinnen delte dette toalettet, vet jeg. Men døren passet ikke helt i åpningen sin, så den var litt vanskelig å få opp. Dermed rakk man å rope ”njet”, om noen forsøkte å komme inn mens man gjorde sitt fornødne. Dusjen hadde et forheng, vilt festet i en spole i sopor. Så kan man tenke seg hvor smidig man lukket forhenget.

For de leilighetene som ikke hadde vask inne, måtte man også ta oppvasken inne på dette toalettet. Dermed kan jeg skrive en setning som at min kone tok oppvasken i dusjen.

Kjøkkenet

Eventuelle nordmenn som prøver seg her nede vil sikkert spise de fleste måltidene sine på restauranter og kantiner rundt omkring. Da vil ikke kjøkkenet være et problem. I alle andre tilfeller vil det være det.

Hver boenhet her hadde sitt eget lille utvalg kjøkkenredskap og –utstyr. Det var alltid sparsomt. Man kunne regne med et par kopper, et par kniver, noen skjeer og gafler, noen få tallerker i ulik fasong og størrelse, og noen få gryter. Utover dette kan jeg bare beskrive ”kjøkkenet” i de to leilighetsenhetene vi bodde i, jeg må sette ”kjøkken” i hermetegn”, for det var ikke noe kjøkken i den første. Det var en vannkoker og en hybelkomfyr med to kokeplater. Hybelkomfyren hadde ingen ovn, selvsagt, og de to kokeplatene hadde ingen plater. Man satte altså grytene direkte på den rustne varmetråden. For dem som ikke selv forstår hva det innebærer, vil jeg si at det gikk tregt. En ordentlig gasskomfyr var noe av det Olia savnet mest.

Men mat blir det…

Når maten så var laget, hadde man et lite bord og et par stoler utendørs. Nærmere beskrivelse av kjøkkenet, må gå gjennom beskrivelsen av leilighetene vi bodde i.

Den første leiligheten på 5 kvadrat

Om denne leiligheten er ikke stort å si. Det var en dobbeltseng der, og når man så satte inn kofferten, måtte den stå på høykanten for ikke å dekke hele gulvflaten fra veggen til sengen. Det var et lite vindu med gittergardiner. Det var en liten TV, som det er i alle leilighetene her nede, ikke et eneste av dem har vi skrudd på for et eneste øyeblikk. Det var en lampe for lys, en bitteliten kommode med et bittelite skap, og det var et kontaktledning med skjøteledning for kontaktbruk utendørs.

Kontaktbruk utendørs var nødvendig for å lage mat, det vil si bruke det udugelige kokeapparatet vi hadde til disposisjon. Olia var den reneste heltinnen da hun gjorde det. Ledningen var akkurat litt for kort til å rekke helt ut, så den måtte stå i spenn, og hun måtte stadig trå over dem, når hun skulle gå frem og tilbake. Døren inn måtte selvfølgelig stå på vidt gap når kjøkkenet var i bruk. Jeg registrerte ingen annen familie bruke dette kjøkkenet mens de bodde her. Til det er å si at vi også tok kokeapparatet med oss til vår nye leilighet når vi skiftet. Heller ikke ukrainerne som bodde her så ut til å være særlig interesserte i å lage maten selv, når de er på ferie.

Olia fester skjøteledningen for å få «kjøkkenet» ute til å fungere.

Det som var bra med denne leiligheten, er at når man åpnet døren og steg ut, så hadde man straks herlig utsikt over Svartehavet og rikelig med frisk luft. Det var et sted å bo for dem som bare trengte et sted å sove, og ikke noe mer. Den kostet en liten hundrelapp, selv nå midt i den travleste turistsesongen. Jeg tror egentlig ikke jeg vil anbefale den.

Den andre leiligheten på 10 kvadrat

En av hovedgrunnen til at vi ville skifte var at den andre leilighet hadde kjøleskap, oppvaskbenk og en liten vask. Kjøleskapet virket, men bråkte, og gjorde nok kanskje sitt til at det ble et lite hakk varmere der inne. Når noen brukte varmtvannet i dusjen, gikk strømmen, og dermed virket ikke kjøleskapet heller, naturligvis. Oppvaskbenken og vasken var helt ok.

Leiligheten inne var i tillegg til det jeg allerede har nevnt utstyrt med en dobbeltseng og en lenestol ved siden av sengen. Den stod klemt inn mellom veggen og sengen, det skulle beskrive hvor stor plass vi hadde. Lenestolen var ok, sengen lar seg ikke beskrive med et så forsiktig ord som elendig. Den er noe av det verste jeg har sovet i. Første gang jeg la meg der, tenkte jeg at dette går ikke, jeg ødelegger ryggen. Ryggen overlevde, men søvn ble det ikke. Sengen var så dårlig at den første leiligheten på 5 kvadrat egentlig var å foretrekke. Olia ville flytte tilbake dit, det som hindret oss var at noen andre hadde flyttet inn dit.

Når vi lukket opp døren kom vi rett ut i en trang korridor fra forgården til altanen. Det var altså ikke den følelsen av friskluft som vi fra den første, lille, da vi kom ut. Men vi kunne gå noen meter rundt huset, og benytte altanen vi også, hvis vi ville, og det ville jeg gjerne.

Spisestedet i den nye leiligheten var en benk og et bord, en krakk og en stol. Det var til og med gardiner å trekke for, hvis vi ville spise uforstyrret. Dessverre var alt sammen plassert på en støpning som ikke var helt jevn, så utenom på benken, satt man i nedoverbakke. Når det regnet, som det regelmessig gjør her nede midt på dagen, blir alt klissvått. Det provisoriske taket er ikke i nærheten av å være tett. Som følge av dette spiste vi flere av måltidene våre inne på den elendige sengen.

Det var altså ikke noe særlig til bolig, dette her. Jeg pleier ikke å være kravstor til luksus når det gjelder sted å bo, men her var jeg i nærheten av grensene mine. Det skulle også ende med at vi flyttet, som senere poster vil vise. Men en opplevelse var det, og jeg har gjennomlevd den.

Første dag i Alupka

Det er kveld, klokken er 2234 i Ukraina, og for første gang på lenge har jeg litt tid for meg selv til å skrive bloggpost. Olia var veldig trøtt etter en slitsom dag for henne, og la seg langt tidligere enn jeg selv kunne gjøre. For en gangs skyld var jeg lys våken, og ville aldri kunne klare å sovne. Så jeg fant frem litt klassisk musikk, mitt bærbare vidunder, og satte i gang med å skrive. 

Når jeg vil få postet posten er imidlertid mer uklart. Det ser ut til at jeg for første gang på svært lenge vil måtte gå en hel måned uten tilgang på internett av noe slag. Det fantes riktignok noe i Alusjta, men 15 griven timen er ikke noe å betale i sommervarmen, og internett er heller ikke noe å bruke kvalitetstid på under selveste bryllupsreisen. Så jeg har valgt å la det være. 

Jeg er heller ikke sikker på hvordan det blir med blogging fremover. Jeg har jo tidligere bare hatt meg selv å stå til ansvar for (selv om min arbeidsgiver har prøvd seg, og laget etiske retningslinjer for offentlig ansatte i Hordaland fylkeskommune, for å hindre noe av det jeg har lagt ut her, gjette seg til hva den som kan), nå har jeg også en kone jeg ikke vil annet enn glede. 

Nåvel, denne posten vil i det minste bli skrevet, og en gang postet, og så vil vi se fremover hvordan det blir. Denne posten vil jeg begynne med å fortelle om situasjonen akkurat nå. Jeg skrev så optimistisk i starten at jeg hadde litt tid for meg selv til å skrive. Knapt før hadde jeg skrevet det, så kom et kattehode ned fra vinduskarmen, den samme katten jeg nettopp hadde tatt mot til meg og fått kastet ut. At jeg greide å få ut den sovende katten – som spankulerer inn i denne leiligheten vi bor i som om den var dens egen, og hopper opp i fanget mitt som om det var et møbel – var nettopp noe av grunnlaget for den veldige optimismen jeg skrev om. Nå er katten i vinduskarmen, og derfra har jeg gitt opp å få den bort. Den glor bare olmt på meg når jeg prøver å dytte den bort, jeg gjør meg bedre i å skrive enn i å fjerne katter. 

Dette med katter og dyr er ganske karakteristisk for hvordan vi bor her nede. Også i den andre leiligheten var det katter som vandret rundt på takene der vi bodde, og som kom seg ned i gårdsrommet når det gjaldt, som for eksempel når vi hadde etterlatt en god kjøttpølse på spisebordet vårt. Dette er et godt stykke unna den kliniske luksustilværelsen vi har sovnet inn i, i Norge. Her i Alupka har vi et lite rom i et forholdsvis stort boligkompleks, en ganske stor tomt, der det på enkleste vis er bygget små hus med en etasje og uten kjeller, og der alt som kan leies ut blir leid ut. I går bodde vi i et rom på 5-6 kvadratmeter, i dag har vi flyttet inn i et større rom på 9-10. Jeg er matematiker, og verken over- eller underdriver. Det er godt regnet ut på øyemål.

Dagen i dag begynte som alltid med at Olia laget frokost. Hun er utrolig slik, samme hvor kummerlige kjøkkenforholdene er, og samme hvor vi er, så lager hun alltid frokost til oss på morgenen, og den er alltid varm. I dag var det stekte poteter og kjærlige tomater. Fra det ørlille krypinnet vi hadde var det deilig å stige ut i friluften, med frisk luft fra Svarthavet og utsikt helt dit ned mellom trærne. Alt smaker godt under slike forhold, og frokost man beundrer smaker bare enda bedre. Det var beundringsverdig å få til denne frokosten på det gamle kokeapparatet hun benyttet. Se bare bildene. 

Til dessert var det fersk lavash (Georgisk brød) og fersk honning, kjøpt fra det trivelige herskapet vi bodde hos i Alusjta. Og nå fulgte jeg rådet – eller kall det gjerne oppfordringen – hans om alltid å spise honning med skje, smører man den ut over brødskiven forsvinner den. Te var det selvsagt også, og mens jeg spiste og koste meg ordnet Olia opp med å flytte tingene våre over i den nye leiligheten vi bor i nå. Jeg unnlot ikke å takke henne, og gjør det på ny nå helt offentlig. 

Etter at hun også hadde takket meg (hun er fantastisk slik, hun lager mat gjerne, så lenge jeg betaler den og spiser den), gikk vi ned til sjøen. De fem minuttene vertinnen vår snakket om dit måtte nok dobles litt, men det var grei gangavstand, og praktfull sjø. Sjø og strender her på Krim kan jo være så mangt, som jeg forhåpentligvis vil få skrevet litt om. Her kom vi etter å ha prøvd en annen vei enn den vi prøvde i går, ned til sjøen der vi hadde to alternativ: Til høyre lå en vanlig strand til fri benyttelse, nokså pakket med folk, nokså langgrunt vann, og nokså skittent syntes det meg sånn. Til venstre lå steiner og betong (Sovjetunionen ville gjerne hjelpe naturen litt, og slengte ut ubegripelige mengder bølgebrytere i betong, så stygt at ingen bølge ville kunne gjøre større skade enn disse bølgebryterne gjør). Vi gikk til venstre. 

Der fant vi oss skam å melde en bølgebryter å sitte på. Olia foretrekker i motsetning til meg siviliserte byggverk og strender, fremfor naturlige steiner og berg, mens jeg i motsetning til henne foretrekker at det skal være høyt og stort og tøft. Denne vanvittige klossen av en bølgebryter utgjorde det høyeste punktet langs hele denne delen av den umiddelbare kystlinjen, så at vi satte oss der var et kompromiss. 

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å bade. Det tok imidlertid lang tid før jeg gjorde det. Jeg har nemlig fått det for meg at mannfolk ikke hopper i sjøen, hvis du ikke våger å stupe, kan du like godt la det være. Og det tar seg ikke ut at en mann driver og kryper og kravler seg ned i sjøen, det skal være skikkelig. Så det blir regelmessig et problem når jeg er usikker på bunnforholdene, som jeg var her, og jeg blir stående å gjøre det som er aller verst, nemlig å nøle.

Denne gangen nølte jeg så lenge at det begynte å regne. Da er jeg nødt til å ha en kone eller mor som kan rope meg inn under et teppe eller noe, slik at ikke blir kald. Det var en riktig koselig regnværsskur under teppet med Olia.

Etter regnet ville ikke Olia tilbake til steinen – eller betongklossen – som nå var kliss våt, og la seg lenger inne på en annen og helt uforståelig betongkonstruksjon. Jeg gikk og badet, denne gangen ordentlig.

Svømmende i Svartehavet ble jeg riktig sikker på at Alupka var et godt sted å være. Utsikten i sollyset var nydelig. I horisonten var en klokkeklar linje hvor havet møtte himmelen, frem dit bølget det og glinset det, og den lyseblå fargen til himmelen var vakker som den alltid er. Mot land kunne ikke engang den ufyselige betongen ødelegge inntrykket, det var fortsatt steiner å skvulpe inn på, og i riktig sollys blir til og med viltvoksende gress, trær og buskas vakker. Til og med alle de Krim-typiske gjerdene kunne jeg godta.

Høydepunktet var imidlertid Voronsovskij-palasset, og Aj-petri, som begge alltid var i sikte, og den vidunderlige utsikten mot øst. Det var til overmål den veien jeg svømte. Jeg kunne svømt så langt jeg ville, noe jeg for så vidt også gjorde, men jeg snudde der vi i går hadde vært på en slags Michael Jackson minnekveld, en minnekveld hvor minnet lå i at man spilte omtrent to låter i timen fra han som skulle minnes, og ellers høylytt amerikansk og russisk tekno. Vi gikk tidlig hjem, kan vi si, og jeg ble heller ikke lenge på betongbryggen der, før jeg stupte uti igjen og svømte tilbake.

Nei, det var en herlig dag. Olia møtte meg i vannet, og jeg var prins og reddet henne, og hun var havfrue, prinsesse og det ene og det andre, og alltid lykkelig over å bli reddet, og mange ganger skapte jeg større problemer med redningsaksjonene mine, enn hun ellers ville hatt, og begge var vi lykkelige i solen. Det gikk ikke lenge før jeg styrtet av gårde for å kjøpe middag til min vidunderlige kone, middag i betydningen mat midt på dagen, hva det ville bli, var det ingen som kunne vite.

Det ble Plov. Og som det av og til blir, ble det til at jeg kjøpte to porsjoner, og spiste begge porsjonene selv. Det var med min kones velsignelse og til min glede, for jeg var veldig sulten, og hun var ikke det. Og jeg fant på ny anledning til å gi en utlegning om hva jeg mener om mat, der noe av hovedpunktet altså er at smak, utseende eller pris aldri må gå bekostning av mengden. ”Hva er poenget at det ser godt ut, hvis man ikke blir mett av det?” er et argument også min kone liker godt, og jeg benyttet sjansen til å rose henne for det. I samme slengen roste jeg maten hennes, som er veldig god og alltid rikelig, og jeg roste også henne fordi hun er så pen og snill og god. 

Jeg stjal meg til enda et lite bad før det var tid for å gå hjem. På veien stakk vi innom butikken for å kjøpe vann for tørsten og kjøtt til middagen, det vil si at jeg stakk innom, mens hun gikk hjem. Jeg var i tre butikker og fant nok av vann, men kjøtt er ikke så enkelt alltid i fremmede land, og jeg valgte i stedet for å gjøre et bomkjøp, å gå hjem og glede meg over en ny god middag med poteter og tomater eller egg, eller hva hun måtte finne på. Hun fant på å gå i butikken selv. 

Det var samme, råtne kokeapparatet, det tok en time å lage poteter med det, men nå kunne hun i det minste lage det inne i vårt eget rom på vår egen kjøkkenbenk, og ikke som sist ute på veranden med en ledning i spenn inne fra rommet og ut. Vi spiste ute på den lille, trivelige forhøyningen vi har for oss selv like utenfor, katten var selvsagt, selverklært gjest, og etterpå gikk vi inn for å se på dagens fangst av bilder.

Det var under bildeseansen hun ble aldeles trøtt og sovnet, og jeg fikk satt meg til med skriving (og kattefjerning). I løpet av dagen fikk vi også begge snakket med våre mødre, som skulle være godt informert. Som alle vil forstå har det vært en alle tiders dag, og jeg kan legge meg like fornøyd som jeg har sovnet alle de andre dagene her nede. Og våkne like lykkelig i morgen.