Siste dag i Alusjta for denne gang

Jeg har stukket ned på nettkafeen vår mens Olia steker kjøtt og ordner med nisten. Vi kjøpte inn mye mat her, i begynnelsen, mer enn vi har spist, så det blir mer niste enn planlagt. Toget vårt fra Simferopol går 1947, ukrainsk tid, mens bussen vår dit går kl 1800. Vi har allerede billetter, så vi har hele dagen å slappe av på.

Vi har ikke med mye klær og utstyr, det er hver vår håndbagasje, men det er mye å pakke likevel, for vi har kjøpt inn mye, særlig av mat og drikke. Noe er beregning, noe feilberegning.

I går reiste vi til det som nå er blitt favorittstedet, Partenit, og hadde den siste hele dagen der. Nå som de har fått så flott WiFi-kafé, eller hva man skal kalle det, Atlanta, er navnet, så vinner Partenit over Santa Barbara. Det er kjekt å følge med litt i hva som skjer, mellom badeøktene. Jeg har jo aldri funnet glede i å ligge pladask på stranden.

At WiFi er i ferd med å gjøre sin entre her på Krim gjør ferien kjekkere. Det har vært noe av beholdningen denne gang. Riktignok liker jeg ikke en stadig mer striglet verden, der alle steder ligner hverandre, og man gjør det samme samme hvor man er. Jeg liker at Krim, i likhet med resten av den russiske verden, tilbyr litt motstand. Men akkurat dette med Internett, visste jeg ikke at jeg savnet. For tre år siden var vi seks uker uten å være på nettet overhodet. Det skulle jeg klart igjen, men det er kjekkere når det er her.

Det har også vært kjekt at vi har fått et aldri så lite nettverk. Olia har jo ingen problemer med å opparbeide seg et nettverk her nede. Hun kommer raskt i kontakt med folk, og russerne er – i likhet med de andre tidligere kommunistlandene i Øst-Europa, tror jeg – raske med å finne ut om man kan ha nytte av hverandre. Om Olia vil etablere virksomhet her nede, har hun nok av kontakter. Og hun kommer raskt i snakk med kafevertene, blir gjenkjent, og får kanskje litt fordeler.

Nytt denne gang er at også jeg liksom går rundt og snakker med folk. Straks man forstår jeg er norsk, blir jeg veldig eksotisk, og dermed allerede interessant. Nå driver de også og prater litt med meg. Det er for eksempel gamlingen over veien, en hyggelig kar, Olia og jeg bodde der et par uker for to år siden, før vi flyttet over veien til ekteparet vi liker best. Disse to er ikke helt gode venner, etter hva jeg forstår, enda så hyggelige de er begge to. De konkurrerer om de samme feriegjestene, og jeg tror biene til vår gamle Barin, irriterer dem over gata, for biene flyr over dit, og forstyrrer gjestene. Vi slår likevel alltid av en prat, den gamle og jeg, når vi møtes på gaten.

Så har vi de muntre georgiere som selger Lavasj, georgisk brød. Det er dobbelt så dyrt som annet brød å få kjøpt heromkring, men det er langt over dobbelt så godt, for det er rykende nybakt. Jeg kjøper dette brødet hver dag, og blir gjenkjent med en gang, enda så russisk jeg går kledd. Men jeg er høyere og lysere og har helt urussiske smilerynker, og jeg snakker med aksent, og med småfeil. – Er du fra Polen, spør de, og blir henrykt da jeg er fra Norge. Dagen etter vil de gjøre business. Også georgiere er tidligere sovjetrussere. Var det mulig å komme til Norge, og selge fersk Lavasj der? Jeg er eier og sjef, de arbeider? Tenk på det, sier de. Og jeg sender Olia, som elsker sånne muligheter. Men det blir for praktisk vanskelig, så det får stå som et eksotisk tilbud. Jeg fortsatte å kjøpe brødet der hver dag, og de var like blide og muntre, og sa selvbevisst «priatnava apetita», vel vitende at deres brød er best.

Og så har vi selvfølgelig stamkafeen. 200 meter unna, med øl til seks kroner, og WiFi på kjøpet. Det er greit. Vi kjenner hverandre godt. I går måtte jeg tre støttende til som tolk og oversetter, da to gamle sveitsere på rundreise stakk innom. De skjønte ikke bæret av menyen, som bare var på russisk, og med russiske bokstaver. Dessverre er russisken så fremtredende i hodet mitt nå, at tysken er skammelig fortrengt. Selv de mest elementære ord hadde jeg glemt, og grammatikken har jeg aldri lært meg skikkelig. Det var en pussig tolk de fikk. Men mat og drikke fikk de.

Og jeg fikk enda en opplevelse, som det har vært mange av her på Krim. Det er et kjekt og veldig billig sted å være, men for å få fullt utbytte, bør man nok gjøre seg de anstrengelsene som skal til for at man henger i alle fall litt med i svingene når det snakkes russisk. Det er et sted for russiske turister, og det er derfor det skiller seg ut. Det er også en nyttig påminnelse om at livet vi lever i Norge ikke er representativt for standarden i verden, og at vi kanskje skulle være litt ydmyke i forhold til det.

Russisk vaskedag

I dag har vi hatt en fin formiddag her på Krim. Olia har vasket tøy, mens jeg har slappet veldig godt av. Nå sitter vi på nettkafeen vår, der øl koster like over en femmer, og koser oss på Internett, mens vi venter på at solen skal bli slappere, så vi kan gå ned og bade.

Tøyvasken henger sammen med stedet vi bor på. Får jeg en ledig dag, skal jeg skrive en post om det. Det er ikke varmtvann, det er selvsagt for alle som har vært fattige og varme steder. Solen varmer vannet opp godt nok til å vaske seg, og skal man vaske andre ting, kan man koke vann. Det er billigere enn å bruke strøm eller gass til å varme vann som kanskje ikke blir brukt.

Så Olia må koke vannet selv. Det gjør hun etter å servert meg frokost, delikatessen jeg ikke engang vet navnet på. Det er en frukt eller grønnsak, og egg. Det er et herlig liv.

20120715-135900.jpg

20120715-135915.jpg

20120715-135931.jpg

20120715-140007.jpg

20120715-135949.jpg

Rolig lørdag i Alusjta

Olia og jeg er tilbake i WiFi-kafeen i Alusjta. Vi skal spise middag der. Jeg har bestilt den lokale fisken, sudak, mens Olia går rett til desserten med en voldsom iskremrett.

Det var ganske dårlig vær i dag også, så vi har ikke vært så veldig mye nede ved sjøen. Regnet har ikke vært så imponerende kraftig som i går, men det har vart lenger, og det har egentlig ikke vært sol i det hele tatt.

Så vi har hatt en rolig lørdag. Den begynte ikke så harmonisk. Vi var plaget av en flue gjennom natten. Det var novellestoff i denne fluen. Den holdt oss våkne, gjorde oss gretne, og var helt umulig å fange. Vi hadde også lagt oss tidlig, og var egentlig ikke noe særlig trøtte heller.

Til slutt var det morgen nok til å stå opp. Olia laget frokost, paprikasj, som er en rett av stekte grønnsaker og egg, der paprika, tomater og løk må være med, tror jeg. Generelt er Olia veldig fleksibel i hva som må være med i forskjellige retter, ingenting må være med, hva som helst kan være med. Etter en omgang paprikasj, og dessert – lavasj med honning – var jeg motivert for det meste.

Vi gikk ned til det som heter naborezjna, kanskje best oversatt med «strandpromenade». De er glade i slikt her. Jeg stupte litt, svømte litt og badet litt, og så spankulerte vi bortover promenaden.

Etter å ha spasert en stund, snudde vi, og ruslet tilbake. Jeg fikk badet litt igjen, før vi hadde oss en lunsj på en såkalt Stolovaja, en slags kantine. Olia elsker slike steder, fordi det er så billig der.

Jeg badet enda en gang før vi gikk hjem og hvilte oss. Denne gangen uten fluen.

Som vanlig våknet jeg først, og gikk ut i småregnet for å se om det gikk an å trene litt i noen gymnastikkapparater fra Sovjettiden, som er satt opp også her. Det hadde kanskje gått an, men ville vært dumt i regnværet, så i stedet kjøpte jeg en øl og gikk hjem.

Der fikk jeg snart besøk av den smått selskapssyke Barin, husverten. Han hadde en frukt ham ville gi meg. Jeg fant frem Olia, som er flinkere i selskaplighet enn jeg, og hun inviterte til å sitte ned, og til te og sjokolade. Snart etter var vi i honningkokeriet til Barin. Det er selvsagt ikke noe kokeri, men det er en stor slags gryte, som snurrer rundt, og med sentrifugalkraften får honningen ut av voksen. Det var mye kjekt å se, og kjekt at gamle Barin er så interessert i å vise oss. Han er en fin fyr, det er derfor vi liker oss så godt her.

Kaffe og te ville han imidlertid ikke ha. Han er nøye med ikke å trenge seg på. Så kaffen drakk vi selv. Og i stedet for sjokolade, var det brød – lavasj – med honning.

Etter dette koste vi oss litt, enn si maksimalt, og så hadde vi en romantisk spasertur rundt i småbyen, før vi endte opp i restauranten hvor vi nå sitter.

20120707-204421.jpg

20120707-211521.jpg

Regnværsdag i Alusjta

Regnværsdag i Alusjta

I dag er det pøsregn. Det regner så kraftig, at jeg tenkte ut uttrykket: det regner aktivt. Man blir aktivt våt av dette regnet. Det er slik, at hadde vi vært i en tegnefilm, ville fisker svømt rundt i luften.

I dette regnet var jeg ute og gikk. Dagen begynte med at vi våknet langsomt. Olia liker å legge seg mye tidligere enn jeg, når dagen er slutt og det ikke er mer å gjøre, vil hun bare gå til sengs. Så da gjør jeg også det. Og siden jeg ikke trenger så mye søvn, blir det med det tidlige morgener. Jeg vekker henne selvsagt, mer eller mindre aktivt.

Etter en langsom oppvåkning og ingen overivrige bevegelser i det å stå opp, stod vi opp. Gamle Barin, som vi kaller ham, huseieren, var også oppe, og gav oss straks en gave for gammelt vennskaps skyld: fersk honning, enda ikke rent ut av voksen. Det kommer godt med til frokosten vi var på vei til å kjøpe.

Her på Krim gjør vi det helt russisk. Jeg kjøper all maten, mens Olia lager den til. Etter at alt var kjøpt inn, var det bare for meg å ta plass ved bordet vårt ute på plassen. Snart kom det tre påsmurte skiver, med salat fra i går som tilbehør. Lavasj – georgisk brød – med honning, var dessert. Til drikke var te og eplejuice.

Etter å ha hvilt oss litt etter frokosten, slik god mat tar på, fikk jeg Olia med ut til en kafé med WiFi, helt uvanlig her på Krim. Der fikk vi ordnet mye. Viktigst var at vi fikk kontakt med mor, slik at vi fikk ordnet med posten, og Olia gjennom mor fikk ettersendt dokumenter til samordnet opptak.

Så gikk vi ned til sjøen for å bade. Olia ville se på denne gangen, og det er sikkert vakkert, i moderate mengder, å se meg bade – men etter en kort stund ville hun hjem.

Og jeg var overlatt til meg selv. Det har jeg vært før. Da tar jeg ut på langtur. Ingen liker å gå så langt til fots, som jeg gjør, og når jeg går alene, benytter jeg anledningen. Her gikk jeg fra strand til strand, eller, fra det ene komplekset til det andre, fra der vi kan gå til fots, til dit vi pleier å ta buss. Så badet jeg litt der også. Og fikk løftet kroppen litt i noen treningsapparater de har plassert der.

Det var på turen tilbake igjen det aktive regnet kom. Alusjta ligger i likhet med hele det sørlige Krim mellom Svartehavet i sør, og en lang fjellkjede i nord. Her er godt og varmt, noe som gjør at solen får fordampet mye av havvannet. Dette driver nordover, der det blir løftet opp av fjellene. Så skjer en adiabatisk prosess, der vanndampen utvider seg uten at det blir tilført energi, varmen må den ta fra seg selv, og dermed blir det regn. Vi fra Vestlandet burde vite et og annet om dette, og om vi ikke vet det, merker vi det. Det regner jevnt. På Krim regner det ikke like ofte, det er så varmt at luften blir ikke tilstrekkelig avkjølt, men det kan regne riktig kraftig når det først setter i gang.

Sånn som i dag. Det hadde jo vært naturlige varsler ved at det skyet til, og at det lynet og tordnet. Men vi har jo denne optimismen i oss, vi mennesker, vi tror det skal gå bra. Det blir ikke noe pøsregn på oss.

Så ble det det allikevel. Først forsøkte jeg halvhjertet å søke ly, så lot jeg det stå til. Noe av det som gjorde vikingene så umulige, var jo nettopp det at de ikke tok hensyn til vær og til årstider, de kunne seile og krige hvordan det enn stod til nede på kontinentet. Det var jo uansett ikke verre enn der i nord.

Og jeg tenkte der jeg gikk, regnet kom i tjukke dråper, med ekstra kraft fra vinden, og så tett at det øyeblikkelig ble oversvømmelse, jeg tenkte at det er ikke verre dette, enn å gå når det er altfor varmt. Klissvåt ble jeg med en gang, og da blir man ikke våtere. Varmt er det uansett her nede, kald blir man ikke. Det var ekkelt å trå i vanndammene som rakk til anklene. Lunkent, og med sigarettsneiper og graps. Avløpssystemene er ikke all verden, og veiene er ikke jevne.

Likevel gikk jeg forbi alle kafeer og steder med mulighet for ly, for å komme til den samme kafeen vi var i i morges, og som jeg er i nå. Den med WiFi. Riktignok virket ikke nettet, det var antagelig slått av pga lynet og uværet, men øl og mat fikk jeg. Da skal det ikke mye mer til, enn si noe mer til. Etter en stund var jeg ganske tørr, og Internett kom på igjen, slik at jeg poste hva jeg har sittet og skrevet. Og det skal jeg nå gjøre.

Champagne på toget

Olia og jeg er på vei til Krim igjen. Det er to gode år siden sist. I fjor var vi opptatt av å kjøpe hus, spare penger og jobbe, i år har vi råd og anledning. Det ønsker vi å ha hvert år fremover.

Det er selvsagt ikke Internett på toget, generelt sett er det lite av det på hele Krim, så det er uklart når dette blir postet. Men det er gøy å skrive det, og gøy å være her. Enda så mye NSB anstrenger seg med komfort og ustabilt Internett, rekker de ikke russiske tog til anklene.

Et eksempel: da morgenen kom og klokken var åtte, stanset vi ved en stasjon, og ble stående der en stund. De gjør det slik her, ved store stasjoner er det lengre stopp, så folk kan få strekke på beina og få seg en røyk. Og så går folk langs perrongen og selger kald drikke. Først og fremst øl. I Norge ser man på klokken når man kan ta seg sin første øl, og på toget er det ikke snakk om, her er det god forståelse for at ingenting er bedre enn en kald øl. Når som helst på dagen, og særlig på tog.

Olia og jeg har tatt det en klasse opp. Vi har russisk champagne, eller sjampanskaja, som det heter her. Avtalen var at vi skulle åpne den når vi kom til Krim, altså selve halvøyen. Det er imidlertid ikke helt enkelt å vite, så da vi så en god del vann, særlig var det jeg som så en god del vann, så bestemte vi oss for at nå måtte det være. Særlig var det jeg som bestemte det. Det er bedre å drikke champagne ved en feil, enn å la være å drikke det ved en feil.

Og det slo veldig godt an. Vi drakk opp flasken etter en kort stund. Snart etter var vi fremme i Simferopol. Der er det marsjrutka videre til Alusjta, varmt og klamt, men veldig billig.

I Alusjta blir vi straks omringet av folk som vil ha oss til å bo hos dem. Men vi har vår faste vert her i småbyen, i hvert fall håpet vi å ha det. Det er et gammelt ektepar, vi bodde der da vi var på bryllupsreise, de har honning, skilpadde og kanin, vi er allerede nostalgiske. Det var dit vi ville.

Og det ble et hyggelig gjensyn. Den gamle babusjka husket oss med en gang, og skammet seg over at prisene var steget til 160 hryvna. Det er ikke i nærheten av så mye norske lønninger har steget, og den ukrainske valutaen har falt, for oss er dette billigere enn det var for tre år siden.

Tenk tre år siden. Så mye har skjedd, og så er vi tilbake på akkurat samme stedet. Vi bestilte straks og betalte for hele ferien.

20120706-182503.jpg

20120706-182518.jpg

20120706-182542.jpg

20120706-182600.jpg

20120706-182622.jpg

Bryllupsreise på Krim

Planen med denne posten var at jeg skulle skrive ned inntrykkene mine de første par dagene. Men etter de første par dagene var jeg aldri i kontakt med noen datamaskin, så inntrykkene er skrevet ned over en måned senere, og tilbake i Norge. Dog er det inntrykkene etter de første par dagene det skal handle om. Jeg skulle huske litt om hvordan det var.

Jeg husker at jeg ble litt overveldet. Jeg husker det tok litt tid for meg å komme inn i rutinene. Og det til tross for at jeg skulle være ganske så flink til å finne meg til rette.

Jeg husker at vi ikke hadde solkrem, og det var et problem, for jeg ble fryktelig solbrent.

Dagene var typisk slik at vi våknet ikke altfor sent på morgenen, jeg litt før henne, og så ble jeg bare liggende der å være nygift, eller jeg stod opp og gjorde unna noe lesing, eller noe annet. Jeg forsøkte å få til den tradisjonen at jeg kjøpte frokost, mens hun laget den, men det strandet av og til på det at det var ikke noe frokost å kjøpe.

Akkurat denne søndagen reiste vi ned til stranden uten frokost. Et feilskjær både fra meg og henne, vi skulle liksom spise den der nede, men der var den selvsagt mye dårligere. Og det var så sterk sol og vi var så ferske i den, at vi ble brent hjem sånn i tolvtiden.

Vi har også blitt enige her i starten om at «vanlig stranden» som vi kaller den, ikke er noe for oss. For henne er det for mange folk der, for meg er det for lite å gjøre. Jeg liker ikke så godt strender pakket med folk, og så er det bare å gå ut i sjøen og svømme frem og tilbake. Jeg liker godt at det er noen steiner og klipper, og forskjellige ting å finne på. Og å ligge i folkemengden og sole meg, gjør jeg bare ikke.

De første fem dagene skjedde allerede mye, men det var jo bare en brøkdel av alt som skulle komme.

Bryllupsreise til Alusjta på Krim

Denne posten skal handle om hvordan vi finner frem til huset vårt, og hva som skjer der.

Vi forlot forrige post da vi forlot huset for å ta toget til Krim. Russisk overtro gjør at man ikke kan gå tilbake til huset etter å ha forlatt det når man er på reise. Det gjorde at jeg ikke tok med migrasjonskortet mitt, og heller ikke gikk tilbake for å hente det.

Vi tok enkelt trolleybuss til togstasjonen. Ingen taxi her.

Vi var ute i god tid, og kunne i ro og mak finne plassene våre. Det var mye ledig på toget, og fin ro, selv om vi lå på plastkart.

Om natten bredde Olia over meg, slik som en fremmed hadde gjort på toget fra Rostov na Don til Krasnodar, (skrevet om i denne posten her: Joda, fra Rostov til Krasnodar).

Nisten jeg hadde forsøkt å kjøpe ble ikke spist i det hele tatt, nisten Olia hadde var stor suksess.

I Simferopol var solen. Vi fant oss rimelig raskt en buss, og reiste til Alusjta.

I Alusjta gikk Olia straks i gang med å finne leilighet.

Etter noen få forsøk, fant vi en vi ville slå oss i ro i for 20 dager.

Bryllupsreisen var begynt.