Trump vs Russland

Jeg vet mange som følger denne bloggen er mest opptatt av hva som skjer i Russland og Ukraina, og forholdet mellom disse landene og resten av verden. Blant alt det negative som blir sagt om USAs nye president, Donald Trump, blir det også lagt vekt på at han er «Putins mann» og at han vil svekke NATO og den vestlige alliansen på bekostning av et nærmere vennskap med Russland. Jeg skal her, i all støyen, forsøke å gi min nøkterne vurdering av hva et slikt vennskap eventuelt består i.

Helgen har vært ganske spesiell. Trump har fortsatt sine første dager som president, som om han fortsatt var i valgkamp, med sterke beskyldninger mot meningsmotstandere og utskjelling av mediene. Hundretusenvis har tatt til gatene i USAs største byer, og ellers rundt om i verden, i protest mot Donald Trump, og fortvilelse av at en sånn mann har inntatt verdens mektigste posisjon.

Kanskje skulle man gjenta at amerikanerne har seg selv å takke. De har gjort demokratiet sitt og valgkampene sine om til et sirkusshow. De skulle ikke være overrasket over at sirkusdirektøren vinner. Resultatet av valget og protestene viser dype strukturelle problemer i det amerikanse samfunnet. Merk at det er kvinner i byene som protesterer, det som var Clintons kjernevelgere, og de protesterer først og fremst mot Trumps nedlatende syn på kvinner og utlendinger. Det er idealistiske protester, mot at Trump er så grov og plump. Den slags protester vinner ikke over velgerne som stemte på Trump. De er uutdannede, landsens folk, vanlige arbeidere, og antagelig langt mer konservative enn de progressive kvinnene i byene. Det er et delt samfunn, i kjempeproblemer. Trump er selvfølgelig ikke noen løsning på disse problemene, han vil bare forsterke dem. Han er den polariserende kandidaten i et polarisert samfunn.

Jeg er av den oppfatning at USA i likhet med resten av den vestlige verden nå burde være mer opptatt av egne, ganske store problemer, enn å ville løse alle andres problemer rundt om i verden. Vår demokratiske, liberale kapitalisme har kjørt seg litt fast, systemet har utfordringer det ikke er gitt vi vil overvinne. Det er blitt en ganske stor avstand mellom eliten og folket, eller det er blant folket en sterk oppfatning av at det er en slik, stor avstand, og folket som er opplært til å ytre sin mening og stemme etter egen mening, gjør det. Det ble oppfattet som politiske jordskjelv at Storbritannia ville ut av EU, og at amerikanerne ville ha Trump. Det kan også være et uttrykk for at eliten – eller makten – ikke har folket med seg i sine prosjekter. Mange av prosjektene har da også vitterlig kjørt seg grundig fast.

Derfor mener jeg og er villig til å argumentere for at Trump ikke er så horribel utenrikspolitisk, som han er som person, og som han vil være for amerikanerne selv. Mye av det han blir beskyldt for å gjøre, er slik som alle presidenter også før han har gjort, bare ikke så eksplisitt og med så sterke ord om det. Selvfølgelig satte også Obama, Bush x 2, Clinton og Reagen, og alle de andre, America first. Det er naivt å tro noe annet. Alle amerikanske presidenter har også presset på for at NATO-landene skal oppfylle sine forpliktelser, deriblant bruke 2 % av nasjonalbudsjett til militære formål (les: kjøpe amerikanske våpen), og truet med at amerikanerne ikke vil stå ved sine forpliktelser heller, om de lar være. Det var et viktig tema i Obamas siste, store intervju, i magasinet The Atlantic. Free riders, kalte han dem, de som ville ha militær hjelp av amerikanerne, men ikke ville ta sin del av utgiftene.

Jeg har vondt for å få hodet mitt rundt at det ikke er mer debatt om dette. Hvordan har det kommet til at vi aksepterer og forventer at fattige land, som de baltiske og Montenegro, skal bruke 2 % av sine nasjonale budsjetter, til å kjøpe våpen og finansiere hæren? Som jeg har skrevet og sagt mange ganger før, disse våpnene blir ikke brukt til forsvar, de blir brukt i USAs angrepskriger rundt omkring i verden. Som regel mot fattige, muslimske land.

Folk er imidlertid så skremt av Russland, at de tror at det er nødvendig. De tror at Russland, med et militærbudsjett på størrelse med Storbritannia og økonomi med størrelse med Italia, vil kunne invadere vestover om ikke NATO-landene har skikkelige militærbudsjetter og en aggressiv retorikk. Eksempelet med Hitler og andre verdenskrig, der Vestens unnfallenhet gjorde han fikk drive det for langt og bli for sterk før han møtte motstand, blir husket. Eksempelet med skuddene i Sarajevo og første verdenskrig blir glemt. Der var det alliansepolitikk og opprustning og skremselspropaganda som kastet verden ut i storkrig, på grunn av en enkelthendelse ingen kunne ha styringen over.

Fra Trump ble valgt til Obama gikk av skjedde en rekke merkelige ting. Obama-administrasjonen skrudde til presset mot Russland, og en sedvanlig samlet vestlig medieverden fulgte villig etter. Når det gjelder Russland og Putin, ser det ut til at ellers intelligente mennesker kan miste sin kritiske sans. Noe er, eller var, påstander uten bevis, noe var blank løgn, eller helt feil, og noe var egentlig mest av alt ganske sykt. Til det siste hører påstanden om at «det skal eksistere en sex-video med Trump og russiske prostituerte», og at «russerne kan bruke det til å presse Trump».

Hva skal man si om noe sånt? Kanskje skal man hengi seg til konspirasjonsteoretikerne, som mente at dette var lagt ut fra vestlig side for å presse Trump om han ble for snill mot russerne, man kunne da påstå om han at han var truet med sexvideoen. Ellers forventer vi vel ennå fra mediene våre fnugg av bevis, fnugg av hold i påstandene. Det skal ikke bare være å si at «det finnes en sexvideo» om en statsleder, og så kunne påstå at dette brukes av fremmede makter til utpressing. Ryktet er for øvrig utspekulert, siden russerne og Putin har brukt slike sexvideoer før (nettopp med to prostituerte), og brukt det til å ødelegge karrieren til egne politikere. Det passer også til Trumps moralske mangler, at han skal ha kjøpt seg prostituerte. Men det er sykt å påstå, sykt at det har fått så mye oppmerksomhet. Putin måtte ut og kommentere selv, til og med, noe han med respekt å melde klarte bedre enn våre vestlige «eksperter».

Det har også vært mye snakk om russisk «hacking». Det er merkelig hvordan den intelligente verden plutselig har fått sånn tiltro til CIA, som at det skal være umulig den organisasjonen der skal komme usanne eller ubekreftede opplysninger, til deres egen og USAs fordel. Er liksom hele historien glemt? Det er ikke lenger siden enn 2003 samme organisasjon hardnakket hevdet det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, noe som førte til en hel krig. Kanskje hacket russerne, kanskje ikke. Ingen vet. Bevisene som er lagt frem, for at det skal være russere og den russiske stat, er ikke tilstrekkelige. Rapporten som er offentliggjort, i samarbeid mellom CIA, FBI og NSA, er direkte pinlig. Les den selv. Den ligger fritt tilgjengelig. Stort sett hevder den med «high confidence» at russerne blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget, og de bruker som eksempler sitat fra russiske nasjonalister og den statsfinansierede TV-kanalen RT (tidligere Russian Today).

Hvor pinlig det er, viser for eksempel at deler av rapporten er et par år gammel, og omtaler programmer på RT, som gikk av sending i 2014, eller noe sånt. De skal liksom vise at TV-kanalen fremmer et negativt bilde av USA. Som om ikke ethvert vestlig medium i verden nå om dagen fremmer et negativt bilde av Russland. Og å bruke en TV-kanal, om den er aldri så statsfinansiert, som eksempel på «innblanding i valget», det er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende. USA har i årevis hatt sin Radio Liberty og Radio Free Europe, til forveksling likt både i mål og innhold med RT, bare der er det uttalte målet å fremme amerikanske interesser.

I hackehysteriet ble det også sagt at russerne hadde hacket seg inn på elektrisitetsanlegget i en delstat nordøst i USA. Mediene slo det stort opp, inntil det ble slått fast at det var det reneste tøv. Det var funnet skadelig materiale på en laptop til en ansatt i el-verket, fiendtlig kode, ellers kjent som virus, av og til. Forbindelsen med Russland var null. Hvem som helst kunne ha laget denne koden. Forbindelsen med el-anlegget var null, det var bare laptopen til en ansatt.

På grunn av den angivelige hackingen og den ulovlige innblandingen fra Russland i den amerikanske presidentvalgkampen – de forsøker å undergrave demokratiet vårt, som det ble hevdet, intet mindre – så utviste Obama om det var 35 ambassadører og ambassade-ansatte fra USA. De måte reise midt under feiringen av nyttår. Putin svarte, allerede berømt, med å invitere de amerikanske ansatte ved ambassaden i Moskva til nyttårsfest. Russerne ville ikke være med på en like for like, slik det har vært vanlig. En billig propagandaseier, for dem, og for Putin. Storsinnet gikk som alltid rett hjem i den russiske befolkning.

For meg med familie i Kiev er det også spesielt å høre amerikanerne snakke om innblanding i valg. De blandet seg jo inn i det ukrainske valget, før valget i det hele tatt kom i gang, med å arbeide for og støtte avsettelsen av den valgte presidenten Janukovitsj, for så å arbeide for og støtte at Jatseniuk og hans parti ble de nye makthaverne. Det var i 2014, når valget skulle vært i 2015. Ukraina er ødelagt på grunn av dette, sjanseløst fortapt. Det var toppene i amerikansk politikk som arbeidet for dette, i første rekke ambassadør Geoffrey Pyatt, viseutenriksminister Victoria Nuland og visepresident Joe Biden. Sistnevnte har en sønn, Hunter Biden, med styreplass i det ukrainske selskapet for utvinning av skiferolje. Kanskje er det derfor han har vært så ofte over i Kiev, talt i parlamentet, og også brukte sin siste helg som visepresident, nettopp der? Ukraina er bare et av veldig mange eksempler, men det er det jeg har fulgt på nært hold.

Obama-administrasjonen brukte også sine siste uker og dager til å meget offentlig og meget synlig utplassere stasjonere permanente tropper i Polen og baltikum, helt opptil Russlands grenser. Tanks i bevegelse, om det så er på jernbanevogner, jeg synes ikke det er noe pent syn. Jeg synes ikke det er noe fredsprosjekt. Jeg ville like om freden med Russland, kom på en annen måte.

Kanskje vil Trump være en løsning? Historien har vist at det lønner seg å være pessimistisk. Propagandaen har gått så høyt på begge sider, at det vil være vanskelig å ro den tilbake. Det er forunderlig hva man i vesten for tiden er i stand til å tro, om Russland og Putin, hvilken kontroll han og landet har, hvor langt blekksprutarmene rekker. Man trenger liksom ikke være så kritisk til negative påstander om Russland og Putin, det er bare å slenge ut. Man får oppmerksomhet og klikk, og skulle det vise seg å være feil, er det raskt glemt. Det er veldig uheldig, synes jeg. Stort bedre er det ikke på russisk side, der de har kjørt propagandaen ganske langt på at amerikanerne og vesten vil dem vondt. Der også har det blitt bred akspet for at det er nødvendig å ruste opp, for å forsvare seg.

Så om USA og Russland under Trump og Putin kunne kommet frem til en avtale som på ny gjorde nedrustning og avspenning til honnørordene, ville jeg støtte det så godt jeg kan, og på mitt ubetydelige vis. Trump har ymtet frempå at en slik avtale kunne være å lette på sanksjonene, mot en nedrustningsavtale om atomvåpen, for eksempel. Jeg har vært i mot sanksjonene fra første stund, jeg tror ikke de hjelper mot noe, og at det heller kan være de gjør vondt verre. Atomvåpen er jeg også sterkt i mot, og finner det skremmende at både USA og Storbritannia nylig har vedtatt opprustning og modernisering av atomvåpnene, begge i hundemilliardersklassen og vel så det, og praktisk talt uten debatt. Antagelig er folk så redde, for de tror Putin ikke er til å stole på. I Russland er de tilsvarende redde, for de har lært seg at vi heller ikke er til å stole på.

Det er såpass mange som står klar til å torpedere en eventuell avtale, at det skal mye til om det blir noe reelt løfterikt ut av det. Mange vil også finne det uakseptabelt at Russland får beholde Krim, noe som for russerne ikke er opp til forhandlinger, så der er situasjonsen allerede låst. Antagelig vil folk kunne folk leve veldig godt med at Krim er russisk, når ting bare får roet seg litt, slik det ikke vakte store debatten når de baltiske landene formelt ble akseptert som del av Sovjetunionen, så sent som i 1975. Men akkurat i det avtalen eventuelt blir inngått, kan det bli bråk. Mange har posisjonert seg for at en avtale ikke skal bli noe av.

Jeg tror det angivelige vennskapet og forståelsen mellom Trump og Putin er blåst ut av alle proporsjoner. Trump er erkeamerikansk, et oppblåst ego, stor i ord, korttenkt og impulsiv. Putin er nøktern, forsiktig, holder alltid kortene tett til brystet. Russerne er avventende skeptiske til hvordan dette kommer til å gå, men håper selvfølgelig på en bedring i forholdet til Vesten.Trump har også uttalt at en slik bedring ville være «wonderful». Men han er notorisk slepphendt med de store ordene.

Det gjenstår å se. Personlighetsmessig er Trump ingen match for Putin. Trump virker til å være enkel å manipulere, et par rosende ord går rett til hodet på ham. Putin får man aldri tak på. Han vet man aldri hvor man har. Teamet til Putin virker også mye bedre, særlig med utenriksminister Lavrov mot den tidligere direktøren, Tillerson. De russiske forhandlingsdelegasjonene er alltid godt forberedt, har alltid mye å spille på, og er dyktige til å skaffe seg initiativet i de viktige sakene for dem. Trump og hans team er mer forretningsmenn, vante og villige til å strike a deal, eller forlate forhandlingene med no deal. Det blir ikke referert så ofte i våre medier, men russerene har kommet frem til lassevis med bilaterale og multilaterale avtaler under Putin-administrasjonen, også med oss i vesten. Det var med Putins-menn vi endelig fikk en avtale om delelinjen i Nordishavet, for eksempel. De er ikke så umulige som vi forsøker å gjøre dem til.

Trump og Putin er blant verdens mest negativt omtalte mennesker, akkurat nå. Det vil neppe hjelpe dem om de klarer å komme frem til en avtale med hverandre. Det er også veldig langt frem for en avtale å bli inngått, mange hindringer som må overvinnes. Så det er grunn til å være nøkternt skeptisk, avventende. Jeg synes imidlertid at det er ganske spesielt å håpe at det ikke skal bli noen avtale, at misnøyen med Trump og Putin skal være så sterk at folk går rundt og håper at forholdet mellom USA og Russland ikke skal bli bedre. De som har det i mine øyne litt fåfengte håpet at NATO bare skal fortsette å ruste opp og sette soldater på grensen, inntil russerne skjønner at her er det bare å legge seg ned og gi opp.

Dit vil vi aldri komme. Alternativet er forhandlinger. Og det forunderer meg litt at jeg synes å være en av de få, som i hvert fall håper at disse forhandlingene går bra, om enn det er vanskelig å tro det.

 

Marked og tanker

Vi er fortsatt syke her i vår lille familie i Kiev. Det er ikke snakk om å løpe ut for å trene om morgenene for meg, jeg hoster og har snue, og i går kveld feberfrøs jeg meg i søvn. Lille Irina spiste lite grann i går til kvelds, bitte litt, kanskje et tegn på at hun blir bedre, bitte litt. Mama Irina går rundt og okker seg, hun styrer huset, og det er klart det er vanskeligere når hun selv er syk, og flere andre er syke.

Likevel forsøkte vi oss ut i går. Litt frisk luft tror i alle fall jeg vi har gått av, om enn vi langt fra er så energiske som vi pleier å være. Rett oppe ved metrostasjonen i Petsjersk er det markedsplass hver søndag, foran byens administrasjonsbygning. Det er bare noen hundre meter fra der vi bor. Og der går det an å gjøre gode kjøp, all slags mat, frukt, grønt, kjøtt, høner hvor føttene ennå ikke er kappet av, hjemmelaget rømme, syrnet agurk, kål, gulrøtter, tomater, de liker jo å legge alle ting i lake her nede, og det blir veldig godt, korn, krydder og frø, sopp, her er det alt sammen, og til en god pris.

Vi gikk opp dit, Olia, Ira og jeg. Det var en litt varmere dag i går, 5-6 grader, sol, men luften kjentes likevel stram og kald. Lille Irina satt i vognen mye lenger enn hun pleier å finne seg i, så lite som skjedde der, men til slutt løftet vi henne ut, og hun tuslet rundt på markedsplassen hun også. Olia stod for handelen, dette liker hun, du kommer alltid i snakk med torghandleren, du diskuterer produktene, får prøvesmake, dette er noe vi har mistet med den kapitalintensive effektiviteten vi har lagt oss til oppe hos oss. Selvsagt lønner det seg ikke å ha hundre boder med en til to stående i hver bod, det er mer økonomisk å plassere alle varene i et supermarked, og la kundene finne varene selv. Jeg er ambivalent med disse tingene, torghandlerne kan ikke ha rare timelønnen så billig varene er, og de står på plass fra tidlig morgen til sen kveld. Men det har en sjarm og en menneskelighet supermarkedene ikke er i nærheten av.
I går morges kom resultatene fra flere av primærvalgene i USA. Det er for meg blitt et slags vrengebilde av demokrati hva de holder på med der, hvordan er det mulig å gjøre valget av statslederne som skal representere folket så over alle grenser dyrt? De gamle grekerne i det opprinnelige demokratiet gjorde sitt aller beste for å unngå at pengene skulle få for stor makt, for å passe på at det ikke gikk an å kjøpe seg innflytelse. I USA er det stikk motsatt. Der er systemet endt opp slik at du ikke har en sjanse i havet om du ikke har enorme pengekrefter i ryggen. Den som ender opp som president vil fort ha brukt 1 milliard dollar. Det er en latterlig høy sum.

Jeg har lastet ned appen til BBC på telefonen og nettbrettet, og pleier gå inn å sjekke de 10 mest populære nyhetene. 2-3 av dem pleier å være om Donald Trump. I USA har han fått mer mediedekning enn Clinton, Cruz, Rubio og Sanders til sammen, mer enn dobbelt så mye. 371 minutter, eller noe slikt, Sanders har fått 20. Her snakker jeg om det som i Norge tilsvarer Dagsrevyen, slik jeg forstod det, «prime time» nyhetssendinger. Oppmerksomheten gjør ham til republikanernes kandidat, ikke sakene. Mediene skal også tjene penger og «få klikk» som det heter i cybermoderne vendinger. Da får grove og plumpe uttalelser og karakteristikker god plass, de politiske sakene og hva kandidatene står for får unngjelde.

For oss i Ukraina er imidlertid ikke Trump noen katastrofe. Han er vel den eneste av kandidatene som vil lage en avtale med Putin, strike a deal with him. Kanskje kunne det da la seg gjøre å opprette et fundament Ukraina kunne bygge seg opp videre fra, en slags form for stabilitet og enighet om hva som egentlig er situasjonen, sånn det er nå er de ulike aktørene stivnet i sine egne oppfatninger og prinsipper om hvordan tingene er og bør være. Det finnes en avtale, MinskII, men den er et godt stykke unna å implementeres. Ukraina har forpliktet seg til å gi opprørsområdene i Donetsk og Lugansk økt selvstyre, noe de blånekter å gjøre. Med det fortsetter den spente situasjonen der, med handelskrig, skittkasting og boikott, ødeleggende for Donbass, og det samme mot Russland, ødeleggende for Ukraina. EU og Russland har heller ikke noe fungerende samarbeid, og med USA og Russland har det gått helt i stå. NATO og Russland bruker milliarder på milliarder på milliarder av dollar på å ruste opp mot hverandre, inkludert opprustning av atomvåpen. Var det 1 billon dollar vi skulle bruke på atomvåpen som var mer effektive, og lettere kunne tas i praktisk bruk? Tusen milliarder, $1 000 000 000 000, på atombomber, der blant annet utslippet av radioaktiv stråling lar seg kontrollere, slik at våpnene faktisk vil kunne brukes (usable, er ordet amerikanerne bruker).
Hillary Clinton har ikke uttalt noe i den retning. Der skal det ikke lages noen avtale med Russland, med Putin. Hun er en del av den etablerte eliten, for krigen i Irak og pådriver av krigen i Libya, tilhenger av flyforbudssone i Syria, tilhenger av en sterk og militant linje i Ukraina. Putin lar seg ikke forhandle med, hun omtaler han på det groveste, sammenligner ham med Hitler, uttaler at han ikke har sjel, lager morsomheter på hans lave kroppsvekst. Da hun ble bedt om å komme med sin favorittkvinne sa hun «Pussy Riot», noe som vel i anstendighetens navn på kalles ganske spesielt. De hadde «en performance», en gang, Pussy Riot, gruppesex i et museum eller utstillingsvindu, eller hva det var, i en «kommentar» til at russiske styresmakter hadde oppfordret russerne til å få flere barn, slik at Russland kunne få opp befolkningsveksten litt. Favorittkvinne? Det er i alle fall ikke gjensidig, Pussy Riot støtter Sanders, selvfølgelig.

USA og Russland er nødt til å forhandle sammen i en rekke saker. Det er noe man simpelthen ikke kommer utenom, også Obama har måttet krype til korset, fredsforhandlinger med Syria, atomvåpenprogrammet til Iran, Nord Korea, det er grelt uansvarlig å forsøke å holde Russland utenfor slike samtaler, og det lar seg neppe gjøre heller. Clinton har ikke akkurat lagt forholdene til rette for et godt forhandlingsklima. Putin vil være president frem til 2030 om han blir sittende alle tre periodene grunnloven nå gir ham rett til, Clinton skal måtte forholde seg til ham alle årene hun vil kunne være president. Jeg tror det var tidliger president Eisenhower som sa noe sånt som at han var nøye på å vise respekt for andre statsledere, for han trodde ikke han ville kunne ha gode forhandlinger og finne gode avtaler med dem om han fornærmet dem. For meg er dette elementær menneskekunnskap.

Ekteparet Clinton har også noe som heter «Clinton Foundation». Det er et fond. Fondet kvalifiserer til det som kalles «en god sak», det driver forskjellige former for hjelpearbeid, jeg kan ikke alle detaljene her, og det interesserer meg ikke så mye heller. Her er det viktigere at dette er et fond som mottar penger og gaver fra «givere», jeg tror sannelig også Norge har gitt noen hundre millioner, og satt det på «bistandsbudsjettet». Problemet for meg er at ekteparet Clinton har personlige interesser i dette fondet, og at det var aktivt når Hillary var utenriksminister og nå som hun tar sikte på å bli president. Gavene er åpne, og det er vel det som gjør at det ikke blir kalt korrupsjon, som det vel må kunne sies å være. Eller tror man ikke Norge kjøper seg velvilje med å gi penger til fondet eid av det mektigste ekteparet i USA?

Ukraina er i alle fall rause bidragsytere. De ligger på topp over personlige gaver, jeg lurer på om det var 10 millioner dollar, gitt av oligarkene. Ingen land er i nærheten, ikke en gang Saudi Arabia. Den som har gitt aller mest er den Kievbaserte oligarken Viktor Pintsjuk. Nylig fikk Pintsjuk plass i Atlantic council, det atlantiske råd. Clinton er også blant dem som går lengst i støtten til Ukraina, og i hetsen av Russland og Putin. Hva som henger sammen med hva skal ikke jeg uttale meg om, men oppe hos oss i Skandinavia har vi tradisjon for å tenke at det ikke engang skal kunne være mulig med slike spekulasjoner. Selvsagt skal ikke en mulig og sannsynlig president av USA ha et fond som bærer hennes navn, og som hun har sammen med ektemannen.

Jeg synes det er skitne greier. Men hva kan et stakkars, lite menneske gjøre? Dette går langt over hodene på oss. Vi kan påvirke bitte lite grann med stemmesedlene våre, men når det kommer så langt som til valget er det meste ordnet for oss. Vi kan skrive, diskutere, protestere og engasjere oss, men når de politiske valgene skal tas, er det makten og pengemakten som rår. I Ukraina er det fullstendig slik, det nytter ikke engang å late som noe annet. Derfor er også en stor del av befolkningen her politisk apatiske, de tror ikke på egne muligheter til å påvirke, og har heller ikke noen slike muligheter.
Kanskje er jeg blitt integrert i dette? Så godt som vi har det i hverdagen, Olia, lille Irina og jeg, har jeg ikke så lyst til å skitne meg til og ødelegge dagene ved å engasjere meg for sterkt i debatten. Selv om jeg på magisk vis klarte å få hele Norge til å ønske å bedre forholdet til Russland, så ville det vært helt stengt med at Norge er en del av EU, underlagt EUs sanksjoner, og at EU igjen er avhengig av USA. I USA prøver de seg på en liten politisk revolusjon, eller hva det nå er de prøver seg på, med Donald Trump og Bernie Sanders, som skal være utenfor den politiske eliten og derfor representere noe nytt, slik også Barack Obama skulle gjøre.

Med Bernie Sanders har jeg det som med en ungdomsforelskelse. Jeg heier på ham, drømmer om at han skulle bli valgt, men jeg tar meg i å tenke at det nok heller er ideen om Bernie Sanders jeg liker så godt, hva folk sier og skriver om ham, hvilke muligheter det ville gitt om noen virkelig ville røsket opp i det amerikanske, politiske systemet. Ville begrense pengemakten. Begrense militæret, ikke gå til krig. Omfordele godene. Gjøre det enklere å være vanlig menneske, fattig eller fra middelklassen. Slik er det også med tidlige forelskelser, du legger alle ting du drømmer om i denne personen, får den til å representere det, men det er nå en gang vanligvis slik at personen du drømmer om vil vise seg ikke å stemme helt overens med drømmene.
Min kjære kone Olia er også helt annerledes enn jeg tenkte meg og drømte om. Vårt ekteskap er ganske annerledes enn jeg forestilte meg det ville være. Jeg kan formulere det slik at hun er drømmen jeg ikke visste jeg hadde. Og vårt lille barn, Irina, er det bare enda mye sterkere. Olia og jeg vil leve gode liv, men jeg er bekymret for fremtiden, hva slags verden vår lille Ira vil vokse opp i. Kanskje er det en naturlig bekymring for en far, slike fedre har hatt til sine barn i alle land til alle tider? Det blir alltid alltid verre enn det var. Jeg liker imidlertid å se på meg selv som en rasjonell, fornuftig person, og da er det slik at verden virkelig ser ut til å ha blitt et farligere og vanskeligere sted enn hva jeg selv vokste opp i. Hjemme i det private kan vi gi vårt lille barn den beste og mest kjærlige oppvekst vi kan tenke oss. Men verden kan vi dessverre ikke gjøre så mye med.

Velkommen Barack Obama!

I går hadde USA en av sine minst populære presidenter noensinne, i dag har de en av sine mest populære. I går var presidenten hvit erkeamerikaner, født i Connecticut, oppvokst i Texas, foreldre fra Massachutes og New York, overrklasse, faren var president, broren guvernør, bare velstand. I dag er presidenten svart, halvt andregenerasjons innvandrer, født i Hawaii, oppvokst i Indonesia, med foreldre fra Kansas og Kenya, stefar fra Indonesia, nedre middelklasse, skilte foreldre, og en far som flyttet tilbake til Kenya, for der omtrent ikke å bli sett. Kontrastene er mange, og slående. Og de aller fleste går i favør den nye presidenten, Barack Hussein Obama!

Samlingen amerikanere og utlendinger i Washington da tiltredelsestalen skulle holdes, var rekordstor. Det var flere millioner til stede, og enda flere som fulgte med på radio og TV, og alle hadde enorme forventninger til hva talen skulle inneholde. Bergens tidende klinket til og spekulerte allerede på forhånd om talen ville plassere seg inn blant topp hundre i historien, eller var det dette århundret (veldig sjelden store taler blir annonsert på forhånd, forresten), Dagsnytt 18 på NRK hadde viet hele sendingen til begivenheten. Og TV-snutten BBC hadde lagt ut på sine sider, brøt sammen og lot seg ikke vise.

Jeg ble rørt av talen, men jeg er nå en gang følsom, også da, og syntes det var stort at han begynte med å takke avtroppende president, George W. Bush, for å ha tjent landet sitt, og for å ha vært generøs og hjelpsom gjennom overtakelsesperioden. Man skal ikke sparke dem som ligger nede, og en stor brobygger, rekker ut hånden til dem man har slått. Det var også flott når han henvendte seg til hele verden, deriblant den lille landsbyen i Kenya, hvor han har sine røtter fra. Og han la ikke skjul på at det var tøft arbeid som ventet for å komme ut av problemene som nå gjelder i landet og i verden, men at ingen måtte tvile på at problemene ville bli møtt, og overvunnet, og at håpet skulle seire over frykten, samhold om felles mål over konflikter og uorden. Ellers er jo større ord tillatt og påkrevd i amerikanske taler, enn i norske, (Are Kalvø har jo godt demonstrert hvordan det ville gått, om Erna Solberg skulle kopiert ordene fra talen Obama holdt da valgseieren over Mc Cain var sikret, «om noen der ute, fortsatter tviler, om alt er mulig i dette landet her, (…) som fortsatt stiller spørsmål ved vårt demokrati, så er i kveld svaret,» forestill dere den med Erna Solbergs stemme) og jeg må nok si amerikanerne går for langt for min smak noen ganger. Talen på engelsk – med video – kan dere finne her.

Dagsnytt 18 rotet for en gangs skyld lite grann, og greide ikke å fylle en skikkelig sending, selv om de hadde et historisk øyeblikk å sende fra. Å la hele talen gå direkte var utmerket og en god ide, men Annete Groths panegyriske kommentarer på forhånd begynner å bli litt parodiske, etter hvert, hun har skiftet fra å være journalist, til å være fan som skal dekke siste konserten til Robbie Willaims, og synes han er såååå fantastisk. Godeste Petter Stordalen ble også intervjuet, fordi han har milliarder nok til å komme seg til Washington, og levere den innsiktsfulle kommentaren at dette er den største og viktigste nye presidenten siden Lincoln. Det er mulig å tenke seg en og annen annen viktig også der, innimellom.

Det er et historisk øyeblikk, og et begeistret øyeblikk, og det er ikke sikkert at det er så dumt at media lar seg rive med i begeistringen. Jeg synes det er flott sånn som Barack Obama sa det selv, da han midt i den tøffeste valgkampen, den mot Hillary Clinton, ble beskyldt for å bare bruke ord og ikke ha noe konkret å komme med. – Bare ord? spurte Barrack Obama. Hva med «Jeg har en drøm», av Martin Luther King, og han nevnte flere slike eksempler, – er dette bare ord? Hva hvis disse ordene virkelig kan forandre noe? Skal vi ikke bruke dem? Skal vi ikke tro på dem?

Jo, vi skal. Yes, we can. Velkommen Barack Obama!