Trump vs Russland

Jeg vet mange som følger denne bloggen er mest opptatt av hva som skjer i Russland og Ukraina, og forholdet mellom disse landene og resten av verden. Blant alt det negative som blir sagt om USAs nye president, Donald Trump, blir det også lagt vekt på at han er «Putins mann» og at han vil svekke NATO og den vestlige alliansen på bekostning av et nærmere vennskap med Russland. Jeg skal her, i all støyen, forsøke å gi min nøkterne vurdering av hva et slikt vennskap eventuelt består i.

Helgen har vært ganske spesiell. Trump har fortsatt sine første dager som president, som om han fortsatt var i valgkamp, med sterke beskyldninger mot meningsmotstandere og utskjelling av mediene. Hundretusenvis har tatt til gatene i USAs største byer, og ellers rundt om i verden, i protest mot Donald Trump, og fortvilelse av at en sånn mann har inntatt verdens mektigste posisjon.

Kanskje skulle man gjenta at amerikanerne har seg selv å takke. De har gjort demokratiet sitt og valgkampene sine om til et sirkusshow. De skulle ikke være overrasket over at sirkusdirektøren vinner. Resultatet av valget og protestene viser dype strukturelle problemer i det amerikanse samfunnet. Merk at det er kvinner i byene som protesterer, det som var Clintons kjernevelgere, og de protesterer først og fremst mot Trumps nedlatende syn på kvinner og utlendinger. Det er idealistiske protester, mot at Trump er så grov og plump. Den slags protester vinner ikke over velgerne som stemte på Trump. De er uutdannede, landsens folk, vanlige arbeidere, og antagelig langt mer konservative enn de progressive kvinnene i byene. Det er et delt samfunn, i kjempeproblemer. Trump er selvfølgelig ikke noen løsning på disse problemene, han vil bare forsterke dem. Han er den polariserende kandidaten i et polarisert samfunn.

Jeg er av den oppfatning at USA i likhet med resten av den vestlige verden nå burde være mer opptatt av egne, ganske store problemer, enn å ville løse alle andres problemer rundt om i verden. Vår demokratiske, liberale kapitalisme har kjørt seg litt fast, systemet har utfordringer det ikke er gitt vi vil overvinne. Det er blitt en ganske stor avstand mellom eliten og folket, eller det er blant folket en sterk oppfatning av at det er en slik, stor avstand, og folket som er opplært til å ytre sin mening og stemme etter egen mening, gjør det. Det ble oppfattet som politiske jordskjelv at Storbritannia ville ut av EU, og at amerikanerne ville ha Trump. Det kan også være et uttrykk for at eliten – eller makten – ikke har folket med seg i sine prosjekter. Mange av prosjektene har da også vitterlig kjørt seg grundig fast.

Derfor mener jeg og er villig til å argumentere for at Trump ikke er så horribel utenrikspolitisk, som han er som person, og som han vil være for amerikanerne selv. Mye av det han blir beskyldt for å gjøre, er slik som alle presidenter også før han har gjort, bare ikke så eksplisitt og med så sterke ord om det. Selvfølgelig satte også Obama, Bush x 2, Clinton og Reagen, og alle de andre, America first. Det er naivt å tro noe annet. Alle amerikanske presidenter har også presset på for at NATO-landene skal oppfylle sine forpliktelser, deriblant bruke 2 % av nasjonalbudsjett til militære formål (les: kjøpe amerikanske våpen), og truet med at amerikanerne ikke vil stå ved sine forpliktelser heller, om de lar være. Det var et viktig tema i Obamas siste, store intervju, i magasinet The Atlantic. Free riders, kalte han dem, de som ville ha militær hjelp av amerikanerne, men ikke ville ta sin del av utgiftene.

Jeg har vondt for å få hodet mitt rundt at det ikke er mer debatt om dette. Hvordan har det kommet til at vi aksepterer og forventer at fattige land, som de baltiske og Montenegro, skal bruke 2 % av sine nasjonale budsjetter, til å kjøpe våpen og finansiere hæren? Som jeg har skrevet og sagt mange ganger før, disse våpnene blir ikke brukt til forsvar, de blir brukt i USAs angrepskriger rundt omkring i verden. Som regel mot fattige, muslimske land.

Folk er imidlertid så skremt av Russland, at de tror at det er nødvendig. De tror at Russland, med et militærbudsjett på størrelse med Storbritannia og økonomi med størrelse med Italia, vil kunne invadere vestover om ikke NATO-landene har skikkelige militærbudsjetter og en aggressiv retorikk. Eksempelet med Hitler og andre verdenskrig, der Vestens unnfallenhet gjorde han fikk drive det for langt og bli for sterk før han møtte motstand, blir husket. Eksempelet med skuddene i Sarajevo og første verdenskrig blir glemt. Der var det alliansepolitikk og opprustning og skremselspropaganda som kastet verden ut i storkrig, på grunn av en enkelthendelse ingen kunne ha styringen over.

Fra Trump ble valgt til Obama gikk av skjedde en rekke merkelige ting. Obama-administrasjonen skrudde til presset mot Russland, og en sedvanlig samlet vestlig medieverden fulgte villig etter. Når det gjelder Russland og Putin, ser det ut til at ellers intelligente mennesker kan miste sin kritiske sans. Noe er, eller var, påstander uten bevis, noe var blank løgn, eller helt feil, og noe var egentlig mest av alt ganske sykt. Til det siste hører påstanden om at «det skal eksistere en sex-video med Trump og russiske prostituerte», og at «russerne kan bruke det til å presse Trump».

Hva skal man si om noe sånt? Kanskje skal man hengi seg til konspirasjonsteoretikerne, som mente at dette var lagt ut fra vestlig side for å presse Trump om han ble for snill mot russerne, man kunne da påstå om han at han var truet med sexvideoen. Ellers forventer vi vel ennå fra mediene våre fnugg av bevis, fnugg av hold i påstandene. Det skal ikke bare være å si at «det finnes en sexvideo» om en statsleder, og så kunne påstå at dette brukes av fremmede makter til utpressing. Ryktet er for øvrig utspekulert, siden russerne og Putin har brukt slike sexvideoer før (nettopp med to prostituerte), og brukt det til å ødelegge karrieren til egne politikere. Det passer også til Trumps moralske mangler, at han skal ha kjøpt seg prostituerte. Men det er sykt å påstå, sykt at det har fått så mye oppmerksomhet. Putin måtte ut og kommentere selv, til og med, noe han med respekt å melde klarte bedre enn våre vestlige «eksperter».

Det har også vært mye snakk om russisk «hacking». Det er merkelig hvordan den intelligente verden plutselig har fått sånn tiltro til CIA, som at det skal være umulig den organisasjonen der skal komme usanne eller ubekreftede opplysninger, til deres egen og USAs fordel. Er liksom hele historien glemt? Det er ikke lenger siden enn 2003 samme organisasjon hardnakket hevdet det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, noe som førte til en hel krig. Kanskje hacket russerne, kanskje ikke. Ingen vet. Bevisene som er lagt frem, for at det skal være russere og den russiske stat, er ikke tilstrekkelige. Rapporten som er offentliggjort, i samarbeid mellom CIA, FBI og NSA, er direkte pinlig. Les den selv. Den ligger fritt tilgjengelig. Stort sett hevder den med «high confidence» at russerne blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget, og de bruker som eksempler sitat fra russiske nasjonalister og den statsfinansierede TV-kanalen RT (tidligere Russian Today).

Hvor pinlig det er, viser for eksempel at deler av rapporten er et par år gammel, og omtaler programmer på RT, som gikk av sending i 2014, eller noe sånt. De skal liksom vise at TV-kanalen fremmer et negativt bilde av USA. Som om ikke ethvert vestlig medium i verden nå om dagen fremmer et negativt bilde av Russland. Og å bruke en TV-kanal, om den er aldri så statsfinansiert, som eksempel på «innblanding i valget», det er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende. USA har i årevis hatt sin Radio Liberty og Radio Free Europe, til forveksling likt både i mål og innhold med RT, bare der er det uttalte målet å fremme amerikanske interesser.

I hackehysteriet ble det også sagt at russerne hadde hacket seg inn på elektrisitetsanlegget i en delstat nordøst i USA. Mediene slo det stort opp, inntil det ble slått fast at det var det reneste tøv. Det var funnet skadelig materiale på en laptop til en ansatt i el-verket, fiendtlig kode, ellers kjent som virus, av og til. Forbindelsen med Russland var null. Hvem som helst kunne ha laget denne koden. Forbindelsen med el-anlegget var null, det var bare laptopen til en ansatt.

På grunn av den angivelige hackingen og den ulovlige innblandingen fra Russland i den amerikanske presidentvalgkampen – de forsøker å undergrave demokratiet vårt, som det ble hevdet, intet mindre – så utviste Obama om det var 35 ambassadører og ambassade-ansatte fra USA. De måte reise midt under feiringen av nyttår. Putin svarte, allerede berømt, med å invitere de amerikanske ansatte ved ambassaden i Moskva til nyttårsfest. Russerne ville ikke være med på en like for like, slik det har vært vanlig. En billig propagandaseier, for dem, og for Putin. Storsinnet gikk som alltid rett hjem i den russiske befolkning.

For meg med familie i Kiev er det også spesielt å høre amerikanerne snakke om innblanding i valg. De blandet seg jo inn i det ukrainske valget, før valget i det hele tatt kom i gang, med å arbeide for og støtte avsettelsen av den valgte presidenten Janukovitsj, for så å arbeide for og støtte at Jatseniuk og hans parti ble de nye makthaverne. Det var i 2014, når valget skulle vært i 2015. Ukraina er ødelagt på grunn av dette, sjanseløst fortapt. Det var toppene i amerikansk politikk som arbeidet for dette, i første rekke ambassadør Geoffrey Pyatt, viseutenriksminister Victoria Nuland og visepresident Joe Biden. Sistnevnte har en sønn, Hunter Biden, med styreplass i det ukrainske selskapet for utvinning av skiferolje. Kanskje er det derfor han har vært så ofte over i Kiev, talt i parlamentet, og også brukte sin siste helg som visepresident, nettopp der? Ukraina er bare et av veldig mange eksempler, men det er det jeg har fulgt på nært hold.

Obama-administrasjonen brukte også sine siste uker og dager til å meget offentlig og meget synlig utplassere stasjonere permanente tropper i Polen og baltikum, helt opptil Russlands grenser. Tanks i bevegelse, om det så er på jernbanevogner, jeg synes ikke det er noe pent syn. Jeg synes ikke det er noe fredsprosjekt. Jeg ville like om freden med Russland, kom på en annen måte.

Kanskje vil Trump være en løsning? Historien har vist at det lønner seg å være pessimistisk. Propagandaen har gått så høyt på begge sider, at det vil være vanskelig å ro den tilbake. Det er forunderlig hva man i vesten for tiden er i stand til å tro, om Russland og Putin, hvilken kontroll han og landet har, hvor langt blekksprutarmene rekker. Man trenger liksom ikke være så kritisk til negative påstander om Russland og Putin, det er bare å slenge ut. Man får oppmerksomhet og klikk, og skulle det vise seg å være feil, er det raskt glemt. Det er veldig uheldig, synes jeg. Stort bedre er det ikke på russisk side, der de har kjørt propagandaen ganske langt på at amerikanerne og vesten vil dem vondt. Der også har det blitt bred akspet for at det er nødvendig å ruste opp, for å forsvare seg.

Så om USA og Russland under Trump og Putin kunne kommet frem til en avtale som på ny gjorde nedrustning og avspenning til honnørordene, ville jeg støtte det så godt jeg kan, og på mitt ubetydelige vis. Trump har ymtet frempå at en slik avtale kunne være å lette på sanksjonene, mot en nedrustningsavtale om atomvåpen, for eksempel. Jeg har vært i mot sanksjonene fra første stund, jeg tror ikke de hjelper mot noe, og at det heller kan være de gjør vondt verre. Atomvåpen er jeg også sterkt i mot, og finner det skremmende at både USA og Storbritannia nylig har vedtatt opprustning og modernisering av atomvåpnene, begge i hundemilliardersklassen og vel så det, og praktisk talt uten debatt. Antagelig er folk så redde, for de tror Putin ikke er til å stole på. I Russland er de tilsvarende redde, for de har lært seg at vi heller ikke er til å stole på.

Det er såpass mange som står klar til å torpedere en eventuell avtale, at det skal mye til om det blir noe reelt løfterikt ut av det. Mange vil også finne det uakseptabelt at Russland får beholde Krim, noe som for russerne ikke er opp til forhandlinger, så der er situasjonsen allerede låst. Antagelig vil folk kunne folk leve veldig godt med at Krim er russisk, når ting bare får roet seg litt, slik det ikke vakte store debatten når de baltiske landene formelt ble akseptert som del av Sovjetunionen, så sent som i 1975. Men akkurat i det avtalen eventuelt blir inngått, kan det bli bråk. Mange har posisjonert seg for at en avtale ikke skal bli noe av.

Jeg tror det angivelige vennskapet og forståelsen mellom Trump og Putin er blåst ut av alle proporsjoner. Trump er erkeamerikansk, et oppblåst ego, stor i ord, korttenkt og impulsiv. Putin er nøktern, forsiktig, holder alltid kortene tett til brystet. Russerne er avventende skeptiske til hvordan dette kommer til å gå, men håper selvfølgelig på en bedring i forholdet til Vesten.Trump har også uttalt at en slik bedring ville være «wonderful». Men han er notorisk slepphendt med de store ordene.

Det gjenstår å se. Personlighetsmessig er Trump ingen match for Putin. Trump virker til å være enkel å manipulere, et par rosende ord går rett til hodet på ham. Putin får man aldri tak på. Han vet man aldri hvor man har. Teamet til Putin virker også mye bedre, særlig med utenriksminister Lavrov mot den tidligere direktøren, Tillerson. De russiske forhandlingsdelegasjonene er alltid godt forberedt, har alltid mye å spille på, og er dyktige til å skaffe seg initiativet i de viktige sakene for dem. Trump og hans team er mer forretningsmenn, vante og villige til å strike a deal, eller forlate forhandlingene med no deal. Det blir ikke referert så ofte i våre medier, men russerene har kommet frem til lassevis med bilaterale og multilaterale avtaler under Putin-administrasjonen, også med oss i vesten. Det var med Putins-menn vi endelig fikk en avtale om delelinjen i Nordishavet, for eksempel. De er ikke så umulige som vi forsøker å gjøre dem til.

Trump og Putin er blant verdens mest negativt omtalte mennesker, akkurat nå. Det vil neppe hjelpe dem om de klarer å komme frem til en avtale med hverandre. Det er også veldig langt frem for en avtale å bli inngått, mange hindringer som må overvinnes. Så det er grunn til å være nøkternt skeptisk, avventende. Jeg synes imidlertid at det er ganske spesielt å håpe at det ikke skal bli noen avtale, at misnøyen med Trump og Putin skal være så sterk at folk går rundt og håper at forholdet mellom USA og Russland ikke skal bli bedre. De som har det i mine øyne litt fåfengte håpet at NATO bare skal fortsette å ruste opp og sette soldater på grensen, inntil russerne skjønner at her er det bare å legge seg ned og gi opp.

Dit vil vi aldri komme. Alternativet er forhandlinger. Og det forunderer meg litt at jeg synes å være en av de få, som i hvert fall håper at disse forhandlingene går bra, om enn det er vanskelig å tro det.

 

På denne dag, 13. juni, opp gjennom historien

Av mange prosjekt jeg helhjertet har startet og holdt på med en stund for så å forlate, er å samle meg noen opplysninger om hver eneeste av årets dager. Som vanlig går jeg for hardt ut, med altfor mange kategorier, både hendelser i verden og i Norge, fødsler og død, og spesielle fest- og merkedager i alle verdens kulturer, gjennom hele historien, er av interesse, og det blir litt mye å huske. Så kan jeg kan ikke mer enn de fleste. Men dokumentet ligger nå der, og av og til henter jeg det frem og fyller litt nye opplysninger inn. I dag var årsaken at jeg brygger på en tekst om Idi Amin, og så skulle jeg sjekke opp om det var noen som helst foranledning til å skrive om ham i dag. Det var det ikke. Til gjengjeld var det mye annet å skrive om.

Hendelser i verden

I 1525 ble den 41 år gamle Martin Luther gift med 26 år gamle Katherina von Bora, et giftemål som satte en ny standard for hvem som kunne gifte seg. Han var prest, og hun var forhenværende nonne. Giftemålet kan nærmest ses på som en del av reformasjonen. Jeg er ingen stor ekspert på området, og går raskt videre. I 1774 ble Rhode Island den første av de britiske koloniene i Nord Amerika til å forby importen av slaver.  Det er en knøttliten stat helt oppe i det nordøstlige USA, Connecticut ligger omtrent dobbelt så stor i vest, Massachusetts dobbelt så stor som det igjen, og videre nordover ligger New Hampshire og i denne sammenhengen giganten Maine, før Canada. Foruten Massachusetts er ikke dette stater man hører mest om, når man hører om USA.

I 1893 blir den forhenværende og kommende (den eneste som har vært begge deler samtidig!)  presidenten Grover Cleveland operert for kreft i kjeven. Ja, forresten, kommende var han ikke lenger, han ble innsatt for sin andre periode 4. mars det året, og hadde holdt sykdommen sin hemmelig, som han også holdt operasjonen av den. Grover Cleveland er den første demokratiskke presidenten etter borgerkrigen, og også den første som ikke var general for nordstatene. Grover Cleveland – som på den tiden var advokat – betalte en polsk immigrant 150 dollar for å tjene i hans sted. Med tanke på alt som foregikk i den krigen, mener jeg prisen var best, sett fra Clevelands synspunkt.

Faste lesere av bloggen vil vite at jeg er besatt av alt som er russisk. Og i 1955 ble landets første diamantgruve åpnet, den gang var det selvfølgelig Sovjetunionen, og minen fikk det kledelige navnet «Mir», som så mange andre ting også ble hetende i Sovjetunionen på denne tiden. Mir betyr som kjent verden, og det betyr fred, så det er et flott ord. Jeg har sjekket minen nærmere opp, og funnet ut at den ligger i den enorme Sakha-republikken, et av de aller største sammenhengende adminsitrative områdene i verden. Den ligger omtrent 80 mil rett nord og en smule øst fra nordspissen av Bajkal-sjøen, såvidt på nedsiden av polarsirkelen, men allikevel i et av de barskeste klimaene den bebodde kloden har å by på. Her ble det i anledning gruven anlagt en by – Mirmy -, og man kan jo lure på hva stakkarne i den byen driver med nå, som gruven ble nedlagt i 2004.

Jeg skal skrive noen flere hendelser, men poster som vanlig litt før det er ferdig.

Hendelser i Norge

Norge blir alltid litt kjedelig målt mot verden. Men i 1969 fikk vi en ny skattelov som innebær en merverdiavgift, moms, og i 1975 fikk vi en abortlov som tillot abort.

Fødsler og død

I 1831 ble fysikeren James Clerk Maxwell født. Han var den som påviste at lys er elektromagnetiske bølger, og han gav også mange andre verdifulle bidrag til fysikken. Navnet hans er oppnavn til en målenhet, og det er en ære ikke så mange har oppnådd. Maxwell døde i 1879.

Den store portugisiske forfatteren, Fernando Pessoa, ble født på denne dagen i 1888. Han har skrevet den utrolige «Uroens bok», og den artige «Baron Teiges nedtegnelser», om jeg her husker tittelen korrekt. Det gjør jeg kanskje ikke. Han var tidlig ute med å opptre med pseudonym og til å operere med ulike identiter i bøkene sine, noe som gir en ordentlig komisk effekt, når den så til de grader oppdiktede baron Teige skriver sine opptegnelser, om de håpløse, kjedelige livsbetingelser han lever under. Pessoa var også en inspirasjonskilde til den andre store (og enda større) portugisiske forfatteren, Jose Sarramago, og han opptrer til og med som en av karakterene i fantastiske Richardo Reiss. Det finnes ikke mange bedre bøker, som ikke er på russisk.

Festdager

Jeg liker ikke å skrive om festdager jeg ikke har noe forhold til. Og ingen av martyrene og helgene i dag hadde jeg kjennskap til på forhånd, så festdagene lar vi passere.

Noen flere hendelser og fødsler vil imidlertid følge. Og husk: Man trenger bare huske en av dem, så vet man noe som har skjedd på denne dag, 13. juni, opp gjennom historien.

Velkommen Barack Obama!

I går hadde USA en av sine minst populære presidenter noensinne, i dag har de en av sine mest populære. I går var presidenten hvit erkeamerikaner, født i Connecticut, oppvokst i Texas, foreldre fra Massachutes og New York, overrklasse, faren var president, broren guvernør, bare velstand. I dag er presidenten svart, halvt andregenerasjons innvandrer, født i Hawaii, oppvokst i Indonesia, med foreldre fra Kansas og Kenya, stefar fra Indonesia, nedre middelklasse, skilte foreldre, og en far som flyttet tilbake til Kenya, for der omtrent ikke å bli sett. Kontrastene er mange, og slående. Og de aller fleste går i favør den nye presidenten, Barack Hussein Obama!

Samlingen amerikanere og utlendinger i Washington da tiltredelsestalen skulle holdes, var rekordstor. Det var flere millioner til stede, og enda flere som fulgte med på radio og TV, og alle hadde enorme forventninger til hva talen skulle inneholde. Bergens tidende klinket til og spekulerte allerede på forhånd om talen ville plassere seg inn blant topp hundre i historien, eller var det dette århundret (veldig sjelden store taler blir annonsert på forhånd, forresten), Dagsnytt 18 på NRK hadde viet hele sendingen til begivenheten. Og TV-snutten BBC hadde lagt ut på sine sider, brøt sammen og lot seg ikke vise.

Jeg ble rørt av talen, men jeg er nå en gang følsom, også da, og syntes det var stort at han begynte med å takke avtroppende president, George W. Bush, for å ha tjent landet sitt, og for å ha vært generøs og hjelpsom gjennom overtakelsesperioden. Man skal ikke sparke dem som ligger nede, og en stor brobygger, rekker ut hånden til dem man har slått. Det var også flott når han henvendte seg til hele verden, deriblant den lille landsbyen i Kenya, hvor han har sine røtter fra. Og han la ikke skjul på at det var tøft arbeid som ventet for å komme ut av problemene som nå gjelder i landet og i verden, men at ingen måtte tvile på at problemene ville bli møtt, og overvunnet, og at håpet skulle seire over frykten, samhold om felles mål over konflikter og uorden. Ellers er jo større ord tillatt og påkrevd i amerikanske taler, enn i norske, (Are Kalvø har jo godt demonstrert hvordan det ville gått, om Erna Solberg skulle kopiert ordene fra talen Obama holdt da valgseieren over Mc Cain var sikret, «om noen der ute, fortsatter tviler, om alt er mulig i dette landet her, (…) som fortsatt stiller spørsmål ved vårt demokrati, så er i kveld svaret,» forestill dere den med Erna Solbergs stemme) og jeg må nok si amerikanerne går for langt for min smak noen ganger. Talen på engelsk – med video – kan dere finne her.

Dagsnytt 18 rotet for en gangs skyld lite grann, og greide ikke å fylle en skikkelig sending, selv om de hadde et historisk øyeblikk å sende fra. Å la hele talen gå direkte var utmerket og en god ide, men Annete Groths panegyriske kommentarer på forhånd begynner å bli litt parodiske, etter hvert, hun har skiftet fra å være journalist, til å være fan som skal dekke siste konserten til Robbie Willaims, og synes han er såååå fantastisk. Godeste Petter Stordalen ble også intervjuet, fordi han har milliarder nok til å komme seg til Washington, og levere den innsiktsfulle kommentaren at dette er den største og viktigste nye presidenten siden Lincoln. Det er mulig å tenke seg en og annen annen viktig også der, innimellom.

Det er et historisk øyeblikk, og et begeistret øyeblikk, og det er ikke sikkert at det er så dumt at media lar seg rive med i begeistringen. Jeg synes det er flott sånn som Barack Obama sa det selv, da han midt i den tøffeste valgkampen, den mot Hillary Clinton, ble beskyldt for å bare bruke ord og ikke ha noe konkret å komme med. – Bare ord? spurte Barrack Obama. Hva med «Jeg har en drøm», av Martin Luther King, og han nevnte flere slike eksempler, – er dette bare ord? Hva hvis disse ordene virkelig kan forandre noe? Skal vi ikke bruke dem? Skal vi ikke tro på dem?

Jo, vi skal. Yes, we can. Velkommen Barack Obama!

Siste dag med George Bush som president i USA

I dag er det 19. januar, og tradisjonelt siste dag for sittende presidenter i ferd med å gå av i USA. Nå er det siste dag for uvanlig upopulære George W. Bush, og i morgen er det den første dagen for den uvanlig populære Barack Obama. Her kan vi uten å rødme snakke om uvanlig stor kontrast. Denne posten skal gå med til å skrive min vurdering av George Bush som amerikansk president, målt opp mot tidligere presidenter og feil også andre har gjort. Konklusjonen vil ikke slutte seg inn i hylekoret.

George Walker Bush ble født 6. juni 1946 i New Haven, Connecticut, og vokste opp i Midland og Houston, i Texas. Foreldrene var George Harold og Barbara Pierce Bush, den senere presidenten George H. Bush var den gang jagerpilot, og helt fra andre verdenskrig der han ble skutt ned av japanerne. George W. Bush studerte først historie ved universitetet i Yale, hvor han tok en bachelor i 1968, deretter ble han som sin far, jagerpilot (tjenesten var riktignok ikke så ærerik), før han avsluttet utdannelsen sin med en mastergrad i økonomisk administrasjon ved Harvard-universitetet. Så de som synes president Bush er så idiotisk dum, kan ta en titt på sin egen utdannelse. Det er få som kan matche den til den 43’de amerikanske presidenten, George W. Bush.

Sin politiske karriere begynte George W. Bush i presidentkampanjen til faren, George H. Bush, i 1988. George W. Bush fulgte opp med å involvere seg i politikken i hjemstaten, Texas, hvor han ble valgt til guvernør i 1994. Han ble den eneste guvernøren i Texas’ historie frem til da, som har blitt gjenvalgt. Den andre perioden som guvernør ble imidlertid avbrutt da republikaneren George W. Bush i år 2000 vant et meget jevnt og også meget kontroversielt valg mot sittende visepresident, demokraten Al Gore, om å ta over presidentembetet etter Bill Clinton i 2001. Dermed kunne den første av George W. Bush’s presidentperioder begynne, og vi er fremme ved det posten egentlig skal handle om.

Da George W. Bush kom til makten hadde han uttalt at han skulle være mest opptatt av innerikspolitiske spørsmål, og la USA være mindre dominerende på verdensarenaen. Det klang godt, i USA, hvor man som alle andre land i verden er mest opptatt av seg og sitt, og i resten av verden, hvor USA med la oss si vekslende hell hadde blandet seg inn i konflikter i Irak, Jugoslavia og Somalia, for bare å nevne krigene siste ti år. George W. Bush fremstod allerede den gang som en erkeamerikaner fra Texas, med bestemte oppfatninger om eget land, og med null interesse for resten av verden. Han kunne sikkert ha holdt løftet sitt, om det ikke hadde vært for terrorangrepene mot World Trade Center og andre mål i USA 11. september 2001. Det er det verste angrepet mot amerikanske mål på amerikansk jord i USAs historie, og det formelig tvang USA til å slå tilbake. George W. Bush fikk vist frem en annen sentral side ved erkeamerikaneren fra Texas, den som setter handlekraft som et høyere ideal enn tankekraft.

Krigen mot terror

Krigene i Afghanistan og i Irak er kanskje det president Bush har fått aller mest kritikk for. Men krigen i Afghanistan hadde i begynnelsen unison støtte i hele verden, inkludert FN, og et samlet norsk storting, inkludert SV. Det var svært få som benektet USAs rett til å forsvare seg, terrorangrepet ble erklærrt som et krigsutbrudd, og Bush hadde støtte for ideen om en krig mot terror. Og et Afghanistan styrt av Taliban, et av de mest religiøst totalitære regimene verden har sett, og i hvert fall det verste regimet i verden som den så ut den gang, hele verden viste full forståelse for at man kunne angripe Afghanistan, fjerne dette regimet, og kanskje få fanget noen terrorister med det samme. På hjemmebane hadde George W. Bush på denne tiden 90 % oppslutning, mer enn noen president noen gang har hatt.

Krigen mot Irak var ikke like godt begrunnet. Verdens sympati for superstormakten etter terrorangrepene var kjølnet litt ned, og Bush-administrasjonen fikk ikke verden med på at det var verdt å fjerne et regime til, det til Saddam Hussein i Irak, og kanskje få fanget noen terrorister her også med det samme. FN så ikke forbindelsen mellom terrorangrepene og Irak, og uten FN på laget, måtte USA kjøre et sololøp og kunne ikke holde sin moralske fane så høyt som under Afghanistan. USA ble etter hvert nokså desperate etter å få støtte til krigen mot Irak, og skiftet oppmerksomheten fra terrorister til masseødeleggelsesvåpen, mens det kom stemmer om at det Bush egentlig ville, var bare å fullføre jobben faren George H. Bush aldri fikk gjort ferdig, nemlig å få fjernet Saddam Hussein. Enden på den historien var at USA samlet sammen alt de kunne få frem av bevis og insinuasjoner om at Irak hadde slike masseødeleggelsesvåpen, og fyrte opp med en veldig skremselspropaganda om hvor farlig det var, og gikk til angrep på egen hånd, da FN ikke ville være med.

Denne saken endte meget pinlig for USA og president George W. Bush, om pinlig er et riktig ord å bruke, når det koster tusenvis av mennesker livet. USA vant som vanlig krigen til å begynne med, omtrent uten å miste en eneste soldat, fikk fjernet Saddam Hussein fra makten, og George Bush kunne lande på et amerikansk slagskip utenfor California og i full uniform erklære «Mission accomplished», eller «oppdraget utført». Vanskelighetene var ikke engang begynt.

Som kjent fant ikke USA et eneste masseødeleggelsesvåpen på Irakisk jord, skjønt gudene skal vite at de prøvde, og med det hadde de gått til hele denne krigen på en bløff, enn si løgn. Den gamle amerikanske oppfatningen om at problemer er noe som kan løses, fikk også et godt baugskudd, det var slett ikke så enkelt at det bare var å fjerne en diktator, og holde et valg, så var demokratiet innført. Irakerne var forståelig nok slett ikke fornøyd med å måtte akspetere et regime amerikanerne hadde påtvunget dem, om det var aldri så valgt. Og man hadde også – ikke helt uventet – problemet med at hele det sittende statsapparatet, med hæren, politiet og små og store ledere på alle nivå over hele landet, bestod av folk valgt av og satt inn av Saddam Husseins menn. Skulle det forhatte politiet, for eksempel, nå plutselig holde ro og orden innenfor et styre de ikke hadde noe å gjøre med? Et helt nytt politikorps måtte utdannes, det tar tid, til det trengs folk, både til å utdanne og til å bli utdannet, og i mens var det amerikanske forsvarstyrker som måtte holde ro og orden. Og fra nå av gikk flere ameikanske liv tapt, enn under hele selve krigen.

Samtidig var utviklingen i Afghanistan heller ikke helt i henhold. Heller ikke her gikk det slik, at om bare et ondt regime ble fjernet, og et slags demokrati ble innført – les: påtvunget – så ville alt bli bra. Taliban og forskjellige motstandsgrupper flyktet opp i fjellene, og innledet en geriljakrig det er umulig å slå ned. Og jo større problene er, dess større oppslutning får disse motstandsgruppene. Med Irak og Afghanistan har president George W. Bush etterlatt seg litt av en hengemyr til sin etterfølger, Barack Obama. Verst er det i Irak, der USA så lenge de oppholder seg der får sterk og berettiget kritikk, men hvor det ikke er så lett å trekke seg ut heller, da de vil etterlate seg et land uten et fungerende statsapparat.

Finanskrisen

Et annet problem tidenes mest upopulære avtroppende president etterlater tidenes mest populære påtroppende, er problemene i økonomien. De er store. Vi må tilbake til stakkars Herbert Hoover, som 4. mars 1929 overtok etter populære Calvin Coolidge, fikk Den svarte tirsdagen, «The black Tuesday», i fanget 29. oktober samme år, og styrte landet i fire år med den verste økonomiske depresjonen i USAs historie, før han overlot embetet til Fanklin D. Roosevelt, som fikk landet ut av krisen, og ble en av fire store presidentene i amerikansk historie. Og Roosevelt gjorde det gjennom aktive grep og aktiv politikk, det var ikke bare et utslag av svingende konjunkturer at økonomien bedret seg. Det var «New deal», en aktiv stat, og rett og slett en mer sosialistisk styring av økonomien som gjorde utslag. Den fri og hodeløse kapitalismen som regjerte særlig på 1920-tallet, der presidentene Harding, Coolidge og til slutt Hoover styrte etter prinsippet om at staten gjør det best, når den ikke gjør noen ting, og at når problemer oppstår, bør man vente til de går over av seg selv. Det er mulig å trekke paralleller til dagens situasjon, med Bush som en «marked oriented guy», en tradisjonel erkeamerikansk kapitalist, og med Barack Obama som den som skal utføre mirakelet til Roosevelt, men jeg mener at slike paralleller her ikke blir helt dekkende.

Jeg har sett enkelte kritikere på at George W. Bush har operert med store handelsunderskudd, og med store underskudd på statsbudsjettet, og at det har forverret krisen. Det første er riktig, USA har alltid hatt levd med stort statsunderskudd, og Bush har ikke akkurat gjort det bedre. Men dem som kritiserer Bush for dette, bør kanskje da også kritisere løsningen på problemet, som ser ut til å være å ta opp enda større lån og trykke enda flere penger, altså gjøre mer av det som forårsaket problemet. Godeste Barrack Obama har også dette som løsning på krisen. Verden kjenner vel ikke noe bedre middel mot en økonomisk krise, enn at staten trår til med penger.

Det gjenstår å se hva Barack Obama får gjort. Hva Bush har gjort, gjenstår også å få litt på avstand, for å bedømme skikkelig. Det ser i alle fall urettferdig ut å gi ham skylden for finanskrisen. Han har holdt skattene lave, og med det fått smurt en overopphetet økonomi ytterligere, og kanske gjort smellen enda litt større, men det skulle godt gjøres av ham å se krisen komme, når det omtrent ikke finnes økonomer på denne jord som så den. Krisen begynte med de såkalte subprime-lånene, eller lånene med høy risisko, gitt til folk  som egentlig kanskje ikke kunne betjene dem, men som likevel trengte et sted å bo. Disse lånene ble særlig gitt av holdingbankene Fannie Mac og Freddi Mae, og her var det demokratene, mer enn republikanerne som presset på. Denne artikkelen i New York times, fra 1999, under Bill Clinton, er interessant. Legg særlig merke til denne passasjen:

In moving, even tentatively, into this new area of lending, Fannie Mae is taking on significantly more risk, which may not pose any difficulties during flush economic times. But the government-subsidized corporation may run into trouble in an economic downturn, prompting a government rescue similar to that of the savings and loan industry in the 1980’s.

Dette er omtrent 10 år før krisen for alvor slår ut. Det blir fremstilt som noe positivt, at flere får et sted å bo og eie det selv, og så lenge økonomien går bra, vil det ikke være problemer, men den dagen det snur, vil bankene risikere å gå på store tap. Bankene blir altså oppmuntret til å ta denne risiskoen. Og i 10 år tjener de gode penger på den, Og tilgangen på kreditt i alle typer markeder, blir nærmest bunnløs, det er alltid kunstige penger å ta av. Det smeller absolutt over hele verden. Terrakommunene i Norge – alle pussig nok styrt av Arbeiderpartiet – er også helt med på spekulasjonen, med å låne penger de ikke har, for å invistere i produkter de ikke forstår. Jeg mener det er urimelig å gi Bush skylden for dette. Det er vanskelig å se hva han skulle gjort annerledes, når ikke et eneste land i hele den rike verden har klart å komme seg unna. 

Positivt med George W. Bush som USAs president

Det er klart at man skal grave litt for å finne frem til hva godt president George W. Bush har gjort for USA og for verden. På de offisielle nettsidene for det hvite hus blir det fremhevet at han har senket skattene for «at arbeiderne selv skal få beholde mer av sine hardt opptjente penger», og at han har fått gjennomført en utdannngsreform, «No child left behind act», der resultatene i grunnskolen (primary og secondary shool) skal bedres, og foreldrene skal bli gitt større valgfrihet om hvilke skoler barna deres skal gå på. En viktig bestanddel av reformen, er at alle skolene skal måtte gjennomgå en felles, nasjonal test, der de enten består og havner på en liste over «Tilfredsstillende progresjon (Adequate yearly progress)», eller «Ikke bestått (Failing school)». På meg kan det virke som en amerikansk versjon av kunnskapsløftet, og ikke en lovbestemmelse som vil bli stående som en bauta gjennom historien. Skattelette er heller ikke blant det som gjør at en statsleder får skrevet sitt navn inn med gullskrift i historiebøkene.

Hva han i alle fall har gjort er å ha en svart utenriksminister i Dick Cheny, og en kvinnelig utenriksminister i Condolezza Rice. Han er den første amerikanske presidenten som har valgt en svart og en kvinne i denne viktige rollen, og det var kanskje et skritt på veien til at USA nå får sin første svarte president i historien. Og om det ikke hadde blitt den første i Barrack Obama, så hadde det ganske sikkert blitt den første kvinnelige, med Hillary Clinton.

Negeativt med George W. Bush som USAs president

Det er klart det her er mye å velge mellom. Jeg vil trekke frem noe som ikke så ofte blir trukket frem, men som illustrerer Bush som person og som president. Han vant valget mot Al Gore i 2000 med den knappeste marginen siden Rutherford B. Hayes i 1877 slo demokraten Samuel J. Tilden, med 8 mot 7 stemmer i kommoisjonen som skulle bestemme hvilke stemmer som skulle telle med. I det ordinære valget, vant Tilden med 250 000 flere stemmer enn Hayes, og 184 mot 165 kandidater fra delstatene. Det var imidlertid 20 kandidater fra statene Florida, Lousianna, Sør Carolina og Oregon det var tvil om, og valgkommisjonen gav alle disse 20 kandidatene til Hayes, som dermed vant med én stemmes overvekt. Mellom Geroge W. Bush og Al Gore var det bare Florida det var konflikt om, og bare denne staten som ble gitt til Bush etter en avgjørelse i høyesterett.

Men det Hayes etter å ha vunnet det kontroversielle valget, gikk inn mot sentrum og forsøkte å finne kompromiss, og styrte vel vitende om at valget av ham var omstridt, så gjorde George W. Bush det stikk motsatte, han gikk strake veien mot høyre, vekk fra demokratene, og fikk gjennom en rekke kontroversielle tiltak. Han hadde fordelen av å være den første presidenten som styrte, og hadde kontroll over begge kamrene i kongressen.

Slik han har kjørt over motstanderne på hjemmebane, har han også kjørt over motstanderene ellers i verden. Han har selv etter amerikansk standard vært en kompromissløs president, kjent for uttrykket «er du ikke med oss, er du mot oss», og det har gitt USA flere fiender enn de kanskje ellers ville hatt.

Han sier han har gjort USA til et tryggere sted, men verden har aldri vært reddere. Under hans presidentperiode har det blitt slik at man ikke kan kjøre fly med en flaske vann i håndbagasje, og sikkerhetspersonale verden over er redd for shampoo. I denne frykten er det USA som har ledet an, og verden som har fulgt etter. Og Bush har stått i spissen og næret opp under den, både med måten han snakker på og måten han har oppført seg på. Det er hva som har irritert meg mest med President George W. Bush.

Konklusjon

George Bush forlater det hvite hus som en av de mest upopulære presidentene. Han sier at historien får dømme meg. Det er ikke sikker den vil dømme så negativt, som det nå ligger an til. Det er flere presidenter enn Bush som har vært uopulære mot slutten av presidentperioden. Truman er ofte nevnt, jeg vil også trekke frem Reagen, som en av dem som hadde noen riktige skandaler umulige å forsvare, som for eksempel Iran-Contras skandalen, men som nå ettter at han er død av flere har fått æren for å ha avsluttet den kalde krigen. Da kan vel kanskje Bush få æren for å ha skapt fred i Irak? George W. Bush og Ronald Reagen ligner hverandre som presidenter, kanskje vil ettermælet også ligne.

 Det gjenstår å ønske lykke til til Barack Obama. Han vil uten sammenligning bli en bedre president enn George W. Bush. Om ham skal jeg skrive i morgen.