Diskusjonen om Canadas utenriksministers ukrainske bakgrunn

Da Christina Alexandra – eller Chrystia – Freeland overtok stillingen som Canadas utenriksminister etter Stephane Dion i januar i år, vakte det ikke så enorm oppsikt. Utenfor Canadas grenser ble det lagt litt vekt på at hun var Canadas første kvinnelige utenriksminster på 24 år, og at hun stod på listen over canadiere med nektet innreisetillatelse til Russland. Den listen havnet hun på i 2015. Hun skrev selv en artikkel om hvorfor, på Brookings, My Ukraine, and Putin’s big lie. Artikkelen er så velskrevet at det er sjelden politikere er i stand til å skrive sånn uten profesjonell PR-hjelp. Men så har jo også Freeland en fortid som journalist og forfatter. Det er i følge henne selv noe av årsaken at hun ble nektet innreisetillatelse.

I alle fall, artikkelen er et retorisk mesterverk. Hun skriver at hun var lei seg for innreiseforbudet, at hun «regner seg som russofil», at hun «snakker språket», har fordypet seg i og studert litteraturen. Så fortsetter hun med at hun også er en del av Canadas ukrainske samfunn, eller Ukrainian-Canadian community, og videre at besteforeldrene på morssiden flyktet fra Vest-Ukraina etter at Stalin og Hitler tegnet sin ikke-angrepspakt. Deretter er det kort om drømmen om et fritt Ukraina, «slik det hadde vært en kort periode i kaoset etter revolusjonen i 1917», men at de måtte leve i «politisk eksil».

Slik blir det tegnet en ganske gripende historie om en familie som måtte flykte fra hjemlandet sitt, leve i eksil, og greide seg som best de kunne, inntil tidene nå er blitt annerledes. Det blir referert til en del historiske kjennsgjerninger, Molotov-Ribbentrop-pakten, eller Stalin og Hitler, som det heter her, og om revolusjonen i 1917. Hun forteller om det ukrainske samfunn i Canada, det teller ganske mange, og består av flyktninger, som henne. Så er det hvordan hun har slått seg opp i Canada, blitt medlem av parlamentet, og hvordan hun som politiker og journalist har kritisert Russland, av grunner få kan være i mot, som hvordan oligarkerne har vokst frem og hvordan Russland kriget i Tsjetsjenia. Hun skriver ikke engang at hun har kritisert det, bare at hun har skrevet om det, som journalist. Og hun har aldri vært nektet visa, som hun skriver, inntil nå. Deretter er det om krisen i Ukraina, Freedland blir her tydelig provosert, men holder seg i skinnet og skriver aldri usaklig, om enn noe av det hun skriver som fakta, er diskutabelt, og blir diskutert, intenst. De diskusjonene skal ikke jeg gå inn i. Det er ikke den som er hovedsaken med dette innlegget mitt.

Jeg vil i stedet vise til en artikkel som ble publisert i OttawaCitizen. Det er en avis jeg ikke kjenner, men som jeg lenker til her fordi med den kommer man raskest inn til kjernen i denne historien her, og den diskusjonen som har oppstått rundt det. Når Freeland skriver om sine besteforeldre på morssiden, som flyktet fra Sovjetunionen etter Stalin-Hitler-avtalen, og som så levde på flukt og med drømmen om et fritt Ukraina, så er det en sannhet med visse modifikasjoner. Denne bestefaren samarbeidet med de tyske nazistene, noen han langt fra var alene om blant ukrainske nasjonalister. Det var strategien de ukrainske nasjonalistene valgte, de ville samarbeide med nazi-Tyskland for å kvitte seg med Sovjetmakten. Det er hva de som støtter dem i dag, sier om disse tingene. Men det er også en del av historien at de ukrainske nasjonalistene delte den nazistiske ideologien, de var voldelige som dem, og var med på masseutryddelse av russere, polakker og jøder. Så det er virkelig vanskelig å komme utenom en konklusjon om at disse ukrainske nasjonalistene ikke bare samarbeidet med de tyske nazistene, de var nazister selv også.

Dette er en del av historien man generelt skal være litt forsiktig med. Her er det mye gammelt hat som vekker sterke følelser når det kommer frem i lyset og blir diskutert, eller blir brukt i propagandaen for å nå politiske mål. Polakker, ukrainere og russere har begått mange stygge overgrep mot hverandre opp gjennom historien. Ønsket om hevn og rettferdighet blir raskt sterkere enn ønsket om forsoning. I dagens verden er det de som har blitt utsatt for russiske overgrep som har lettest for å vinne seg plass i den vestlige medieoppmerksomheten, det er polakkene, balterne, ukrainerne og de andre som møter forståelse, det er de som får sympati. At de også har begått ugjerninger blir bortforklart, bagatellisert eller glemt. Men for de som er utsatt for overgrepene eller hatideologien, så er det ikke så lett å bortforklare det, bagatellisere det, eller glemme det.

Begrep som «Alternative facts» og «Fake news» sitter løst nå om dagen. Det var også det Christina Freedland prøvde seg med, når familiefortiden på ny kom opp, nå etter at hun ble utenriksminister. Det står litt om det i Washington post, i en artikkel kalt Russia should stop calling my grandfather a Nazi, says Canada’s foreign minister. Jeg tar med hele sitatet hvordan hun uttaler seg, under en pressekonferanse der saken var at Canada fortsetter et militært treningsprogram i Ukraina i ytterligere to år (militært treningsprogram i to år, folkens, det er NATO, allerede det er nok til å få mange til å se rødt):

“I don’t think it’s a secret,” she told reporters after announcing a two-year extension of a Canadian military training mission in Ukraine. “American officials have publicly said and even (German Chancellor) Angela Merkel has publicly said that there were efforts on the Russian side to destabilize Western democracies, and I think it shouldn’t come as a surprise if these same efforts were used against Canada.”

«Jeg tror ikke det er noen hemmelighet», fortalte hun reportere etter å ha annonsert en toårig forlengelse av et canadisk militært treningsoppdrag i Ukraina. «Amerikanske tjenestemenn har offentlig uttalt og til og med (den tyske kansleren) Angela Merkel har offentlig sagt det er forsøk fra russisk side på å destabilisere vestlige demokratier, og jeg tror ikke det skulle komme som noen overraskelse om de samme forsøkene ble brukt mot Canada.

Hun avviser med andre ord hele greiene. Hun og hennes støttespillere viser også til at det er såkalte «prorussiske medier», som kommer med saken, og videre derfra til at det er en antiinformasjonskampanje fra Kreml, og fra Putin, og altså at målet er å «destabilisere vestlige demokratier».

Mon det. Jeg har for eksempel ikke noe slikt mål. Men jeg kan lese, og jeg kjenner historien lite grann. Det står også å lese i de to lenkene jeg har lagt ut, til Washington post og Ottawa citizen. Alt jeg nå skriver, tar jeg fra de to artiklene, og fra diskusjonene som har fulgt ut i fra dem. Bestefaren til Chrystia Freedland heter Michael Chomiak. Han vokste opp i en del av vestukraina som ble annektert av Polen i mellomkrigstiden, så det var visst ikke så veldig fra Stalin og Sovjetunionen de flyktet allikevel, ikke ennå i alle fall. Under nazi-okkupasjonen var han redaktør for en avis i Krakow, Krakivski vesti, en ren nazi-avis, ren nazi-propaganda. Dette er ikke russisk desinformasjon, men fra Los Angeles holocaust museum (om avisene Krakivski visti og Lvivski visti):

“The editorial boards carried out a policy of soliciting Ukrainian support for the German cause,” the Holocaust Museum noted. “It was typical, within these publications, to not to give any accounts of the German genocidal policy, and largely, the editions resorted to silencing the mass killing of Jews in Galicia. Ukrainian newspapers presented the Jewish Question in light of the official Nazi propaganda, corollary to the Jewish world conspiracy.”

«Redaksjonene førte en politikk med å oppfordre til ukrainsk støtte for den tyske sak», bemerket Holocaust museet. «Det var typisk innen disse publikasjonene ikke å gi noe regnskap for den tyske folkemordspolitikken, og i det store og hele, så brukte utgavene å tie om massemordet på jøder i Galicia (et område i det vestlige Ukraina og/eller østlige Polen). Ukrainske aviser presenterte det jødiske spørsmålet i lys av offisiell Nazi-propaganda, som en følge av den jødiske verdenskonspirasjonen.

Alt dette er Freedland selvfølgelig fullt klar over. Hun visste det også da hun kom med beskyldningene om «russisk desinformasjon». Hennes støttespillere, påfallende ofte fra demokratene i USA, har i kjent stil vært uforbeholdne i sin støtte, og stormet til konklusjonene om at russisk løgnaktighet og uredelighet ikke kjenner noen grenser, også familien til en stakkars flyktning, kan de angripe. Men så er det jo noe med det at også de som ble utsatt for volden og overgrepene til de tyske nazistene og deres støttespillere, har etterkommere, og sympatisører. Det er å gå litt over grensen, dette var folkemord, på kvinner, eldre og barn, det har ikke noe sidestykke i verdenshistorien. Det finnes ingen unnskyldning. Og det nytter heller ikke å komme med en bortforklaring, som at den stakkars bestefaren ikke hadde noe valg, han måtte samarbeide «for å berge livet». Han var redaktør for en avis. Det er litt mer enn bare å gjøre gode miner til slett spill. De ukrainske nasjonalistene og særlig de som støtter dem bør nok ta et oppgjør med seg selv, og hva sak de egentlig sklir ut i å støtte. Det ser virkelig rart ut, med alle såkalte liberale og progressive, som plutselig får det for seg at det ikke er så farlig å spre litt nazipropaganda, en tid der nazistene utrydder hundretusener og millioner fordi de tilhører en annen rase enn de selv.

En som lenge har talt russernes sak, uten at det på noen måte kan gå an å påstå at han står i ledetog med Putin, er Glenn Greenwald i The Intercept. Han har mye kredibilitet i de riktige miljøene, for han var en av dem som hjalp Edvard Snowden å publisere sin informasjon om hva den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA egentlig drev med. Greenwald er også åpen homofil, med en latino-partner, så verken beskyldninger om homofobi eller fremmedfrykt biter på ham. Skitten man pleier å kaste på de som er kritisk til vestlig mediedekning av Russland, fester seg ikke på ham. Greenwald er svært aktiv på Twitter, og man kan se at han er mektig irritert på alle de moralske bedreviterne – ofte fra demokratisk side – som er så raske til å tro på alt negativt om Russland, og like raske til å forsøke å sverte alle som forsøker å modifisere dette bildet. Han har også tatt tatt i denne saken, med det enkle spørsmålet, hvordan kan Freedland i 20 år ha tiet om familiens Nazi-fortid? Hvorfor går hun ikke enkelt ut og tar avstand? Hvorfor kaller hun det «russisk desinformasjon», når det er åpenbart at denne «desinformasjonen» verken er «desinformasjon» eller «russisk». Det er ganske enkelt kjensgjerninger.

Stormen pågår på Facebook og på Twitter. I akkurat denne saken ser prorusserne ut til å vinne, uten at det vil komme til å ha så mye å si. Forholdet mellom Canada og Russland er noe bedret, sammenlignet med sånn det var tidligere, slik det også er blitt det mellom Russland og de skandinaviske landene. Det er nå noe mer kontakt. Russiske styresmakter er heller ikke interessert i å fyre opp dårlig stemning med Canada, de har ingen interesse av at det blir konflikt med Canadas utenriksminister, det er generelt en grov forregning at Russland, Kreml og Putin kontrollerer alle såkalte «prorussiske»-nettsteder som dukker opp i ulike land. Også på prorussisk side finnes det myriader av folk som skriver og poster og mener ut i fra det de mener er riktig, og ofte har de også noen gode og gyldige poeng. Som her, for eksempel.

Kanskje kan vi også se en tendens til at den veldige demonisering av Putin og alt russisk er i ferd med å slå litt tilbake på de svertingen kommer fra. Glenn Greenwald skulle jo være et godt eksempel, han er ingen republikaner, han er verken kristen eller konservativ, han er nettopp en slik demokratene skulle hatt stemmene til, men nå har de satt ham og hans like ettertrykkelig på motstanderens banehalvdel. På engelsk har de lansert et uttrykk, energizing, jeg lurer på om jeg først så det hos Katherina vanden Heuvel, redaktøren i The nation, at all svertingen av Trump bare bidrar til å gi støttespillerne hans mer energi. Uten sammenligning for øvrig. I hvert fall er det klart at de som synes hatpropagandaen mot Russland går for langt, og at vi heller burde prøve å finne ut av det med vår store nabo i øst, denne gruppen får energi og tar til nettet når desinformasjonen blir for drøy fra den andre siden, når man får det til å virke som om man flykter fra Stalin og Hitlers redselsfulle regimer, når det man egentlig flykter fra, er straffen man vil få fordi man har samarbeidet med de tyske nazistene og okkupantene.

 

 

Et lite intermesso i Polen

Denne posten tilbakeposter jeg fra mandag formiddag. Det var en liten hendelse i Polen jeg ikke fikk tid til å skrive om mens den stod på, og som nå er blitt mindre viktig enn toppmøtene i New York. Det handler om hvordan krisen i Ukraiana og konflikten den har ført til i Europa også har åpnet en kamp om historien.

Det er den russiske ambassadøren i Polen som har latt seg intervjue på polsk TV. Der kom han med uttalelser om at Polen i mellomkrigstiden ikke ville være med på en allianse mot Nazi-Tyskland, og derfor selv er medskyldig på angrepet de ble utsatt for. Videre hevdet han at det Sovjetrussiske angrepet på Polen etter at Tyskland hadde angrepet først var forsvar, altså at Sovjetunionen angrep og okkuperte deler av Polen for bedre å kunne forsvare seg mot nazistene. For dette ble han kalt inn på teppet til polske styresmakter. En sånn tolkning av historien kan de ikke finne seg i.

Det ser da også horribelt ut. Historiens dom er klar, Polen var et offer i andre verdenskrig, klemt sammen mellom to stormakter, angrepet av begge på en gang, og fra begge sider aldeles grusomt behandlet med massearrestasjoner og massehenrettelser. Lignende skjedde på slutten av 1700-tallet, i den såkalte oppdelingen av Polen, den gang var det også stort sett tyskere og russere som delte polsk land og polsk folk mellom seg. Historiens dom er også klar på at mellomkrigstidens største tyranner, Hitler og Stalin, satte ideologiene sine til side og laget en avtale som den dag i dag er i stand til å sjokkere verden. Faktaene taler for seg selv. Jeg har selv skrevet fyldige poster om dette, Historien til Polen, Tysklands angrep på Polen og Sovjetunionens angrep på Polen, og er ingen revisjonist i disse spørsmålene her.

Likevel vil jeg argumentere for at den russiske ambassadørens uttalelser ikke er så hårreisende som man først skulle tro, og at det er en grunn for at polske styresmakter så hardt og øyeblikkelig slår ned på et sånt syn. Det er nemlig essensielt i polsk historieoppfatning og identitet at de er dette offeret klemt mellom stormaktene, og det er også måten de ønsker å bli oppfattet på, særlig blant stormaktene i vest. Det gir dem fordeler, økonomisk, politisk og militært, og det gjør at Polen står svært sterkt som stat og som nasjon.

Det trengte ikke være slik. Polen har også en historie som stormakt og overgriper. Deres kongerike delvis sammen med Litauen dominerte en tid området fra Østersjøen til Svartehavet, og de har vel helst seg selv å takke med et ineffektivt statsstyre der de ulike regionene kunne blokkere hverandre (polsk riksdag) for at – ikke russerne, ikke tyskerne, men – svenskene kunne overta. I løpet av 1700-tallet ble det polske området splittet opp, det var en tid den svenske stormakten var på vei ned, og den russiske på vei opp, så det var russerne og Katarina den store som forsynte seg, ikke Sverige. På 1800-tallet var mye av dagens Polen del av det Østerrisk-ungarske imperiet (imperiet det kanskje ville gi mer mening å kalle Østerrike, så man ikke blir forledet til å tro at Ungarn hadde så mye med det å gjøre), mye var en del av den tidens Russland, nåtidens baltiske stater, Hviterussland og Ukraina, og mye var del av det som skulle bli Tyskland, altså Preussen.

Ikke så altfor ulikt forholder det seg med de fleste av de andre statene i Øst-Europa. De vekslet frem og tilbake mellom litt ulike imperier, lenger sør var det de tyrkiske ottomanerne som var rivalene til habsburgerne i Østerrike-Ungarn, ellers var det alt sammen en salig blanding av folk, språk, religioner og styresmakter. Hvor grensene skulle gå når man etter første verdenskrig skulle dele inn Europa etter nasjonalstater, det var ikke akkurat opplagt.

I Versaillesforhandlingene der det nye Europakartet skulle tegnes hadde Polen noen åpenbare fordeler. En fordel var at både i øst og vest møtte de på stormakter de andre stormaktene i Versailles gjerne så ble svekket. Tyskland hadde i følge et politisk vedtak (!) startet krigen, var skyld i den, og fikk ikke engang plass ved forhandlingsbordet. Derfra forsynte polakkene seg grovt. Russland hadde sklidd inn i en forferdelig borgerkrig, der stormaktene støttet de hvite anti-kommunistene, men der Lenin og hans bolsjeviker – om noen – satt med statsmakten og forhandlingsretten. De hadde en dårlig sak i forhandlingene om polsk og annet land. Også Russland måtte gi fra seg mye, deriblant de baltiske stater. Det er ikke så altfor godt kjent, men på begynnelsen av 1920-tallet var det flere kriger i disse områdene, i disse krigene kan Polen neppe bli sett på som et offer. Heller forsøkte de å utnytte seg av et Russland i ruiner, og ute av stand til å benytte seg av sine veldige ressurser skikkelig.

Også i grenseområdene mot det som skulle bli Tsjekkoslovakia kom Polen godt ut av det. De hadde en ypperlig forhandlingsleder, og polsk nasjonalisme var kommet langt og fungerte godt, tsjekkerne og slovakene var ikke i nærheten av å kunne opparbeide seg noe lignende, de var ikke engang en samlet nasjon, men to, bestående av en storebror og en lillebror. Jeg mente det var en liten krig også her, og ganske riktig, i dagens internett-verden gir et kjapt søk på Google svar.

Av alle land som fikk nye grenser etter første verdenskrig var det Polen og de baltiske stater som kom best ut av det. Det var lett for britene, franskmennene og amerikanerne å gi mye land til dem. Men det bar også i seg kimen til langsiktige problemer, med Tyskland og Russland, som de facto fikk fratatt seg betydelige landområder. Det var Hitlers forsøk på å få disse områdene tilbake som utløste andre verdenskrig, og det var gamle russiske områder sovjetrusserne innvaderte da de innvaderte baltikum og Polen.

Så til avtalen mellom Stalin og Hitler, eller strengt tatt mellom utenriksministerne, Molotov og Ribbentrop. En kontrollsjekk på Google når avtalen ble undertegnet gav meg dette treffet av Morten Strand i Dabladet, ganske typisk for hvordan vi i Norge ser Putin og russisk historie, ord som blir brukt er «sjokkerer», og det står Putin «forsvarer avtalen», men ingenting om argumentene han bruker og som finnes. Igjen, avtalen er oppsiktsvekkende og horribel, Merkel gjør rett i å kalle den ulovlig, og Putin har selv tilbake i 2008 kalt den et overgrep mot Polen, som det også står i Dagbladets lille artikkel.  Men Strand konkluderer kjapt at «Putin har skiftet mening». Det er ikke så sikkert. Avtalen kan godt være et overgrep mot Polen, og samtidig formålstjenelig for Sovjetunionen. Ulovlige avtaler kan være fornuftige, og riktige.

La oss så se på situasjonen der på 1930-tallet, etter at Hitler hadde kommet til makten, og hadde bygget opp Tyskland til en militær og økonoimsk supermakt. Nazistenes propaganda mot kommunistene var en essensiell del av deres politiske program, deres rasisme mot slavere var også tydelig uttalt, og deres aggresjon mot Øst-Europa ikke akkurat var noe man trengte spioner for å finne ut av. Hitler og Tyskland var en reell trussel mot Sovjetunionen. Stalin var paranoid, en av de mest paranoide allmektige statsledere verden har sett, men akkurat i dette tilfellet var paranoiaen hans korrekt, og gav ham rett i hans egentlig altfor tidlige spådommer om at Sovjetunionen ville bli angrepet og forsøkt knust. Helt sentralt i Stalins verdensbilde var at de kapitalistiske vestmaktene med Storbritannia, USA og Frankrike (alle sammen stormakter den gang, Storbritannia og Frankrike hadde ennå koloniene) ønsket en krig mellom nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjetunionen, slik at de to rivaliserende stormaktene ville svekke og ødelegge hverandre, og vestmaktene kunne plukke opp restene. Stalin var livredd en sånn krig, og innrettet det meste av utenrikspolitikken sin for å unngå det.

Å gå i allianse med erkefienden i det andre politiske ytterpunktet var ikke akkurat plan A. Da nazi-Tyskland annekterte Sudetenland og siden hele Tsjekkoslovakia, var det Stalin som protesterte hardest. Britene og franskmennene ønsket som kjent «peace in our time» på det tidspunktet. Sovjetunionen var imidlertid ikke i stand til å stagge Hitler og Tyskland alene. Det er riktig som Putin og hans ambassadør i Polen sier, Sovjetunionen prøvde virkelig å få til en allianse mot Tyskland, men klarte ikke å få noen med seg. Heller ikke Polen. Det er også interessant å se hva polakkene mente om Tysklands annektering av Tsjekkoslovakia, og hvordan Polen selv oppførte seg etterpå. Det er  spørsmål Polen naturlig nok ikke ønsker oppmerksomhet rundt. Polen er slett ikke alltid offeret.

Sommeren 1939 var situasjonen svært spent i Europa. Hitler og nazistene kjørte hardt på argumentet om at tysk land i Polen måtte tilbake til Tyskland, og som vi vet var sjansen for et tysk angrep mot Polen aller høyest reell. Sovjetunionen og Stalin hadde grunn til å frykte at de ville være neste på listen, dette er ikke bare paranoia, det er en reell trussel enhver statsleder ville være nødt å ta hensyn til. Stalin og kommunistene hadde langt fra noen garanti for at de ville få støtte fra vestmaktene, tvert i mot hadde 20 år tidligere vestmaktene gjort det de kunne for å hindre kommunistene i å komme til makten. For et aggressivt Tyskland var situasjonen den at de visste stormaktene ville reagere om de innvaderte og okkuperte Polen, som de hadde til hensikt å gjøre, og de ville unngå krig på to fronter.

Derfor kom en av de merkeligste alliansene i verdenshistorien til virkelighet. Overordnede strategiske hensyn gjorde at både nazistene og kommunistene satte ideologien til side, og avtalte offisielt at de ikke skulle angripe hverandre, uoffisielt hvor grensene i Polen skulle gå. Det var en slags ny deling av Polen, kan man si.

Både Stalin og Hitler var skruppelløse statsledere som ikke brydde seg det minste om hvordan de berørte menneskene ville se på avtalen. Dette er blank stormaktspolitikk, Polen og polakkene hadde ingenting  de skulle sagt, som heller ikke balterne og andre berørte hadde det. Storbritannia og Frankrike var overhodet ikke forberedt på en krig, og kunne fint lite gjøre, annet enn å «erklære krig». Tyskland ble raskt hovedfienden, og Sovjetunionens angrep etterpå ble viet mindre oppmerksomhet, som det også er blitt i historiebøkene. Det siste er imidlertid så smått begynt å endre seg nå.

De to verdenskrigene endret europakartet dramatisk. Polen kom svært godt fra det. Områdene de tapte til Sovjetunionen er fremdeles tapt for dem, til gjengjeld har de fått virkelig betydelige områder fra det som en gang var Tyskland. Dette var ikke noe som øyeblikkelig ble klappet og klart straks Tyskland undertegnet kapitulasjonen, mange grenser var fremdeles omstridt, og forble det i år og tiår. Noe av det som virkelig sikret freden i Europa, og tinet forholdene i den kalde krigen, var den tyske utenriksminister og senere kansler Willy Brandts østpolitikk, han gav avkall på alle tyske territorielle krav. Det løsnet en god del spenninger. På 1970-tallet ble også Sovjetunionens erobringer i Europa i løpet av krigen formelt anerkjent, det tok altså 25-30 år.

Det er lett å se at her ligger det mye krutt. En av de tingene mest verdt å glede seg over i verden i dag er at vi har et så vennlig Tyskland, at de så uforbeholdent har erkjent ydmykelsene og tapene to verdenskriger har gitt dem, gjør at mange svært potensielle konflikter får ligge døde. Lenger øst er det ikke like stor enighet om at alt er som det skal være.

Den russiske ambassadøren i Polen visste utmerket godt hva han sa, og hva som ville bli reaksjonen. Det overrasket meg at han kom med uttalelsene nettopp nå, da Russland og Putin ellers er på en sjarmoffensiv og ønsker en avtale i Syria og kanskje også i Ukraina. Det har sammenheng med at Polen og Russland gjennom år har uttalt seg utrivelig aggressivt om hverandre, og at det har blitt merkbart verre etter Russlands annektering av Krim og støtte til separatistene i Donbass. Russland kjenner polsk historie utmerket godt, mye bedre enn vi gjør den i vest, og kjenner selvsagt også sin egen historie bedre og annerledes enn vi gjør den. Det er ømt også for dem, når de blir gjort til en overgriper når de selv ser seg som et offer, og når lidelsene og prestasjonene i kampen mot de tyske nazistene ikke blir anerkjent.

 

70 års markeringen i Moskva for avslutningen av andre verdenskrig

Jeg så nettopp en dokumentar på NRK2, Det var i Polen det begynte, om andre verdenskrig og overfallet på Polen. Slike filmer gjør enormt inntrykk på meg, har alltid gjort det, og mer nå. Tyskernes behandling av kvinner, barn, fedre, det er en skam som vil henge ved Tyskland i lange, lange tider. Det er også en påminnelse om at krig må unngås, i enhver form. Andre verdenskrig ville neppe vært mulig om makteliten i Tyskland ikke hadde vokst opp med første verdenskrig, dens redsler, og tyskernes følelse av urettferdighet etter Versailles-traktaten og fredsoppgjøret.

Akkurat denne filmen nevner ikke Sovjetunionens overfall mot Polen, angrepet fra øst, som kom noen uker etter det tyske i vest. Der foregikk det også redsler. De var systematiske der også, sovjetrusserne arresterte og henrettet, målrettet og vilkårlig, om en annen, som tyskerne gjorde det. Målrettet for å knekke motstandsfolk, vilkårlig for å skremme resten av befolkningen. Forskjellen var at tyskerne skrøt av det, det var en del av deres ideologi, de gjorde det synlig og åpenlyst, mens sovjetrusserne gjorde de verste ugjerningene i det skjulte, benektet dem heller enn å skryte, de snakket om «vennskap og forbrødring», samtidig som de erobret og okkuperte.

Det var et ganske annet Sovjetrussland enn Russland er i dag. Det er vanskelig å vite hva man skal kalle dem. De kalles ofte russerne, men deres leder var fra Georgia, og i grusomheter gikk de ukrainske Bandera-styrkene dem en veldig høy gang. Og det var nå en gang Sovjetunionen som gjorde den tyngste jobben i å befri Europa fra nazistene. Tross alle Sovjetunionens og særlig Stalins forbrytelser, har Europa en god del å takke dem for. Og folket i Sovjetunionen, inkludert russerne, led vel så mye, som ukrainere, hviterussere, balterne, polakker, og alle de andre, både i verdenskrigen og ufriheten som fulgte.

Nå er det krig på ny, mange kriger. I den arabiske verden er det vanskelig å holde oversikten. Libya, Syria, Jemen. Det er uro i Afganistan, Nigeria og Kenya har veldig tydelige problemer, med forferdelige terrororganisasjoner som ikke ser ut til å ha noen grenser, verken for hvor de opererer, eller hva de finner på.

I Ukraina er det også en krig. Det er laget en våpenhvileavtale, Minsk2, men det er ikke en fredsavtale. Det er ingen egentlig enighet. Det er bare en skjør avtale om betingelsene for å la våpnene hvile, mens man forsøke å arbeide seg frem til en bedre avtale, som kan holde og være varig. Jeg ser forskjellige tall, er det halvannen million flyktninger som er det offisielle tallet, nå? Halvannen million som har måttet forlate sine hjem? På grunn av Russland, sier vi. Litt merkelig da, at flertallet av disse flyktningene har reist til Russland. Og det fra disse flyktningene ikke kommer noen klager, mens de som har reist til andre områder av Ukraina, både har klaget selv, og fått kritikk fra menneskerettsorganisasjoner, som jeg har skrevet om i tidligere poster.

Det offisielle antallet drepte er nå rundet 6000, i følge FN. John Pilger skriver i siste nummer av Ny Tid at tilsvarende offisielt tall i Kosovo var noe over 2000. Det var nok for NATO til å bli en angrepsallianse, og bombe «et forsvarsløst Serbia», som Pilger kaller det. Pilger befinner seg godt ute på venstresiden, som også avisen Ny Tid gjør det. For Pilger er USA alltid den største skurken, og de vestlige mediene er medløpere, som tillater USAs ugjerninger å skje.

Moskva skal som vanlig ha en minnemarkering for avslutningen på andre verdenskrig. Ved hvert hele tiår, er det noe ekstra spesielt. I 1995 og 2005 har set vært gledelig, fordi de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush har deltatt, side om side med de russiske presidentene, Boris Jeltsin og Vladimir Putin. Det var noe som var utenkelig for alle som vokste opp under den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen var fiender, det var isfront mellom dem, knapt diplomatiske forbindelser, og man boikottet hverandres idrettsarrangement og benyttet enhver anledning til å forsure forholdet.

Sannelig har vi ikke klart å komme dit igjen. Det er ikke bare det at den amerikanske presidenten, Barack Obama, fredsprisvinneren som ble president på et program om å være brobygger, han skal ikke delta, men amerikanerne nekter sannelig også europeerne å delta. De fleste følger lydig Sjefen, Norge også, enda det døde flere russere på norsk jord enn det døde nordmenn under krigen, og det var Sovjetunionen som befriende Finnmark, og trakk seg tilbake, uten verken å ta noe fra oss eller kreve noe av oss. Stavanger Aftenblad har en leder i dag, der de kritiserer denne beslutningen av regjeringen. Geopolitiske forhold gjør at Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Men vi har også nytte av et godt forhold til Russland. Nå ødelegger vi dette forholdet, på en konflikt de færreste nordmenn har satt seg noe særlig inn i. Russland kriger i Donbass, sier vi. Jeg er da fristet til å spørre hva Ukrainerne holder på med i Donbass. Om de kanskje bruker slike vennligsinnede bomber, som vi i vest, der folk ikke skjønner det er til deres eget beste at de blir drept.

Pilgers tekst i Ny tid er på halvannen avisside, i gammelt format, tettskrevet med tekst, få bilder. Han skriver om hvordan vi skulle lage en flyforbudssone over Libya, så Ghadaffi ikke skulle bombe egne borgere i Bengazi med bombefly, for øvrig ikke helt ulikt det Ukraina drev med i Donbass tidlig på sommeren i fjor, før opprørerne antagelig fikk hjelp av Russland til å skyte disse bombeflyene ned, og med det sørget for at ukrainerne måtte bruke gradraketter i stedet, noe de gjorde gjennom hele sommeren, til Russland virkelig kom inn på opprørernes side i august, og tvang frem den første våpenhvileavtalen, tidlig i september i fjor. Pilger skriver i artikkelen at USA og dets allierte slett ikke nøyde seg bare med å skyte ned Ghadaffis bombefly, de bombet byene hans også, og regimet, helt til han ble lunsjen av en gatemobb, «vi kom, vi så, han døde», sa Hillary Clinton triumferende, i enda en av disse groteske uttalelsene der amerikanerne inkasserer seieren, i det de virkelige problemene begynner.

Kun et eneste land i Europa har satt seg opp mot USA når det gjelder minnemarkeringen i Moskva. Det er Tsjekkia. Vær oppmerksom, folkens, at da vestmaktene inngikk den famøse avtalen med Hitler, om at han kunne ta Sudetenland fra tsjekkoslovakerne, så var det et land som protesterte, men som ikke kunne gjøre noe. Det var Sovjetunionen, Stalin. Den amerikanske ambassadøren i Tsjekkia kritiserte presidenten i landet, siden han skulle delta på markeringen. – Det vil se rart ut om den tsjekkiske presidenten som den eneste i Europa deltar i denne markeringen, er uttalelsen.

Den tsjekkiske presidenten svarte med å nekte ambassadøren tilgang til å besøke ham. – Jeg reiser akkurat hvor jeg vil. Hvordan ville vel amerikanerne ha reagert, om vår ambassadør i USA hadde lagt seg opp i Barack Obamas reiseplaner?

Tyskland er igjen landet som reelt forsøker å være brobygger. Det er utilgivelig stygt om de ikke vil være med på markeringen, om de blir invitert. Det er jo noe virkelig vakkert, om tyskerne og russerne blir venner igjen, etter alt det de gjorde mot hverandre under krigen. Men tyskerne har forpliktelser i mange retninger, og deltar ikke på selve dagen, men kommer dagen etter, for å legge en krans på den ukjente manns grav. En slik løsning kunne nok også andre statsledere ha fått til, om de ville markere avstand til Putins politikk i Russland og Ukraina, men også anerkjenne Sovjetunionens rolle i den verste av alle kriger, og markere et ønske om at i fremtiden er det fred, forsoning og samarbeid som er idealet, ikke at man skal dyrke motsetningene, gå for kompromissløsheten, mure seg inne, være klar til å krige.

Jeg skammer meg over å være en del av denne verden.

Når også 70-års markeringen for frigjøringen av Auschwitz blir politisk betent

På NRK radio i dag morges ble det rapportert at Putin ikke ville delta i minnemarkeringen i Auschwitz på grunn av den betente politiske situasjonen mellom Polen og Russland. Det ble fremstilt som om Putin ble fornærmet over «ikke å få noen invitasjon». Det ble også sagt at Russland var fornærmet over at en polsk tjenestemann – og ikke en hvilken som helst tjenestemann, selveste utenriksministeren – hadde sagt at det var en ukrainsk  offiser som først åpnet portene til dødsleiren, og dermed stod for frigjøringen.

Vi har frie medier i Norge, det er i russiske medier vi finner propagandaen og historieforvrengningen. Men ordvalget NRK gjør er også med å presse historien inn i vår narrativ. Russerne er hårsåre, og Putin lager en liten skandale ved ikke å komme.

De nevner ikke at det var polakkene som tenkte på problemene ved et Putin-besøk. Derfor inviterte de ham ikke. I stedet sendte de ut en generell invitasjon til ambassader og andre, vel vitende at det ville ikke Putin kunne si ja til. Russlands president reiser ikke på minnemarkeringer på eget initiativ. Videre var uttalelsen fra den polske utenriksministeren sterkere enn den ble gjengitt på NRK:

Den 1. ukrainske front og ukrainere frigjorde [konsentrasjonsleiren], fordi ukrainske soldater var der, på den januardagen, og de åpnet portene til leiren og frigjorde leiren.

Det er jo litt sterkere enn at det bare var en ukrainsk offiser som ledet styrkene som først åpnet portene. Det siste er noe polakkene har sagt i ettertid, når de ikke fullt ut har gått tilbake på sine opprinnelige uttalelser. Selvfølgelig var det sovjetiske soldater som frigjorde leiren, og i den sovjetiske hæren deltok soldater fra alle nasjonaliteter i unionen. Det var saktens ukrainere der også, men det er neppe dekning for å si de var i flertall engang, og i alle fall ikke å mene det var ukrainere som stod for frigjøringen. Det er ganske spesielt.

Fornuftige folk på Twitter kunne først ikke tro uttalelsene fra den polske utenriksministeren var ekte. Det er jo ganske pinlig, og akkurat det man burde unngå i minnemarkeringer over Auschwitz og Holocaust. Men den polske utenriksministeren sa det på polsk radio, og har ikke gått tilbake på det siden.

Hendelsen er beslektet med ukrainas statsminister, Aresnij Jatsenjuks, pinlighet da han på tysk TV sa at «vi husker alle hvordan Russland innvaderte Ukraina og Tyskland, vi vil ikke la det skje igjen». Det er en omskriving som er uhyrlig og farlig. Det er ikke bare i nåtiden at fakta og sannheter blir omskrevet og vrengt til å passe ens egen narrativ, det gjelder også for fortiden. Vennskapet mellom Polen og Ukraina stikker ikke dypt, for øvrig. Den kontroversielle ukrainske nasjonalhelten, Stepan Bandera, mente for eksempel at alle polakker burde drepes.

Kanskje kan man også kalle det beslektet når Hellas’ nyvalgte statsminister som en av sine første handlinger som minister legger en krans på en grav for greske falne i den andre verdenskrigen, altså offer for de tyske nazistene. Symbolet i handlingen er åpenbar, som det også er det når han sier at «grekerne innvilget tyskerne gjeldslette da de hadde behovet i 1953».

Det er litt av hvert å si om det meste av disse tingene her. Det skumle er at fortiden ikke lenger ligger der som noe man vil finne ut av og lære noe av, ikke noe man skal forsøke å forstå, men som noe man kan bruke i dagens propaganda. Russland skal piskes, derfor skal deres og Sovjetunionens positive rolle i historien bortforklares, ignoreres og forvrenges, mens deres mange og åpenbare negative bidrag skal hentes frem og forsterkes. Det er de samme som er ivrigst i propagandakampen av i dag, som også er ivrigst etter å omskrive hva som skjedde i fortiden. Vi er ikke så uskyldige her i Norge, heller, som den lille reportasjen på NRK i dag morges viste.

Forferdelige demonstrasjoner i Ukraina

Jeg sjekket nå forsiden på NRK.no og Aftenposten.no, jeg søkte på Ukraina på norske nyheter, og jeg søkte på Ukraine på engelske. Ingen norske medier ser ut til å nevne det overhodet. På engelske medier er det dekket, men det er ikke på forsiden, verken på BBC, Guardian eller New York times, eller the Telegraph, eller noen av de andre jeg sjekket. Om man skriver noe, er det heller om Lavrov og Kerry som har hatt samtaler om bekjempelse av IS. Ja, og så har det vært en fotballkamp for under 23-laget.

Ingen skriver om eller løfter frem de forferdelige demonstrasjonene som har vært i Ukraina i dag. De har vært i Kiev, de har vært i Kharkov, de har vært i Lvov, og de har vært i Odessa. Det er de fire gjenværende store byene i landet det ukrainske regimet har kontroll over, eller noenlunde kontroll over. I Kiev angrep demonstranter parlamentsbygningen, og angrep politiet som stod i beskyttelsesring rundt det. Bildene minner mistenkelig om tilsvarende bilder fra Maidan-demonstrasjonene, få kunne sett forskjell på bilder fra den gang, og nå. Det måtte vel være årstiden, været, og mengden flagg med nynazistiske symboler. Man husker også hvor sammenstøtene foregikk. Den gang var det gjerder rundt den ukrainske parlamentsbygningen, så demonstrantene nådde ikke frem.

Hva er det så som gjør at vestlige medier ikke finner disse demonstrasjonene verdt å nevne? Er det fordi de går i mot vår narrativ, at Ukraina er de snille, og Russland de slemme, og at ukrainerne ønsker frihet og demokrati, og vi i vest støtter dem i det? Russerne har lenge kjørt en standhaftig propaganda om at ukrainerne er fascister, særlig de som har overtatt makten, og vi i vest har latterliggjort dem for det. Vi sier at mediene deres er «ensrettet», og at det russiske folket blir «ført bak lyset».

Hva da når det vitterlig er store mengder mennesker med klart synlige fascistiske symboler, som går i tog, smeller bomber, holder taler og appeller, og angriper politiet, som skal beskytte nasjonalforsamlingen? Er ikke dette fascistisk? Hører ikke dette med til historien? Blir kanskje ikke vi også ført bak lyset, av våre medier og våre politikere, som bare henleder oppmerksomheten til de tingene ved konflikten som tjener vår sak?

Jeg er redd og urolig over dette. Demonstrasjonene ble utløst av at det i dag er minnemarkeringen for den beryktede Ukrainske opprørshæren UPA, den som ble ledet av like beryktede og kontroversielle, Stepan Bandera. Denne hæren drepte jøder og polakker, og samarbeidet en stund med de tyske nazistene under andre verdenskrig. Det høyreekstreme og ultranasjonalistiske partiet Svoboda foreslo i dag å gi forhenværende medlemmer av UPA status som «veteraner», man skal ikke kunne mye krigshistorie for å se hvor kontroversielt dette er. De samarbeidet med nazistene – og skal gis samme status som dem som kjempet og led mot dem. Forslaget nådde ikke frem til avstemning i nasjonalforsamlingen, og dermed brøt det alt sammen løs.

Nå er det riktignok uklart om det var minnemarkeringen eller resultatet i avstemningen – altså den avstemningen som ikke ble noe av, formannen i parlamentet, forhenværende midlertidig president, Turtsjenov, avviste å ta det opp til votering – som forårsaket demonstrasjonene. De foran nasjonalforsamlingen ble nok utløst av det som foregikk der. Disse demonstrasjonene var de voldelige, her ble folk skadet, og det er flust med stygge bilder og film på internett. Det samme er med alle nynazistene som marsjerer i gatene – ja, det er vanskelig å kalle dem noe annet enn det, når symbolbruken er så åpenbar. Den ekstreme nasjonalismen i Ukraina er riktignok marginal, men den er synlig, og den er svært stygg.

Og den bør ikke underslås. Den ukrainske presidenten, Petro Porosjenko, står overfor formidable utfordringer i landet sitt. Det er ikke bare Russland som forårsaker dem. Det er heller ikke slik, at om Russland bare slutter å involvere seg, så vil Ukraina som ved et trylleslag bli et velfungerende land, og de farlige ultranasjonalistene vil forsvinne tilbake til fotballstadionene igjen. Det er elementer i Ukraina som er farlige, det er noe ved stemningen i landet som er dypt foruroligende, og det blir stort sett ignorert i den vestlige verden, mens det blir forstørret og gjort til en hovedsak i den russiske.

Det fører bare til en dyp, dyp splittelse, som bare gjør tingene verre for alle. Og slik har det vært siden krisen begynte.

Putin og Hitler?

Jeg skrev på fredag i posten En ny doktrine fra Russland?  at det ikke går an å sammenligne Putin og Hitler. Likevel er det mange som forsøker, både journalister, kommentatorer, eksperter og politikere og byråkrater helt opp på toppnivå. De siste har nok en agenda, som vi skal komme tilbake til. Sammenligningen går i hvert fall på at det Putin gjorde på Krim, minner om det Hitler gjorde med sitt anschluss av Østerrike. Deretter fulgte innlemmelsen av Sudetenland fra Tsjekkoslovakia, Tsjekkoslovakia selv, og så var det Polen, og med det startet det som utviklet seg til å bli den verste krigen i menneskehetens historie.

Så det er kraftige sammenligninger som blir gjort. Hitler er et av de verste menneskene i verdenshistorien, en person med grusomme og forkastelige holdninger, og han ledet det verste partiet som vel noen gang har stilt til og vunnet et demokratisk valg. Han satte i gang krigen som har kostet flest menneskeliv, og han var føreren i staten som gjennomførte det verste industrielle folkemord verden har sett. Og han døde uten antydning til anger, han ville gjort det samme om igjen, han tok overhodet ikke avstand til sitt ufattelige prosjekt.

Putin er et veldig godt stykke unna dette. Sammenligningene tjener til å skape et skremmebilde og et fiendebilde, som tjener interessene til enkelte av partene i saken. Ukraina, og det nye regimet der, vil ha Russland ondest mulig, slik at de selv får all støtte, og Russland blir tvunget i kne med alle nødvendige midler. Også krefter i Øst-Europa, i land tradisjonelt i fiendskap med Russland, slik som de baltiske statene og Polen, også de kan ha hevnmotiv og beskyttelsesønsker, som gjør det gunstig å forsterke synet på Putin og Russland som en ond og mektig mann og stat, ikke så langt tilbake for Hitler og Nazi-Tyskland. Til sist er det krefter i USA, som liker store forsvarsbudsjetter, og krefter i NATO, som med et truende Russland kan berettige sin egen eksistens. De snakker alle om å deeskalere situasjonen, det ønsket er nok genuint når det kommer til konkret bruk av militærmakt og vold, samtidig er det altså betydelige krefter som har interesse av å snakke opp spenningen i konflikten.

Så dette er den ene siden av saken. Den andre siden, er at det er ganske store konsekvenser hvis man later som Putin og Russland er mildere enn de er i et forsøk på å avdempe konflikten. Hvis det virkelig er slik at Putin og Russland er i gang med et prosjekt om å øke landets makt og styrke, også med å ekspandere territorielt, så er det klart at det internasjonale samfunn har et ansvar i å hindre dem i dette. Putin har jo absolut skyld i at det finnes en slik frykt, han har selv sådd den, med sine uttalelser og sine handlinger. Han og hans regime ønsker at Russland skal bli fryktet. Det er imidlertid ikke like opplagt hva han ønsker å oppnå med denne frykten.

De som tegner det dystreste skremmebildet, antyder at Putin går med planer om å gjenopprette Sovjetunionen innen grensene det hadde, og få Russland like mektig som det var. Det kan godt hende dette er noe Putin ville likt godt å få til, det er til og med rimelig å anta at Putin har ambisjoner om å få dette til så godt som det lar seg gjøre, men det største og viktigste målet er å gjøre Russland mektigere. Det målet lar seg ikke realisere ved ekspansjon inn i områder man har liten sjanse til å beholde.

Her er en vesentlig forskjell mellom Putin og Hitler, når de to først skal sammenlignes. Putins Russland går ikke med noen selvmordsparagraf. Det er ikke «Alt eller ingenting», som det var det med Nazi-Tyskland. Putin er også en langt mer tålmodig, langt mer langsiktig og langt mer strategisk mann enn Hitler. Det er lett å peke på flere tilfeller der Hitler tar helt hodeløs risiko. Det gjelder i alle faser av krigen, og også i oppbygningen av den. I starten gikk det bra, Hitler tok store sjanser – og vant. Med det fikk han erobret praktisk talt hele Europa, hele kontinentet. Forskjellen til andre halvdel av krigen er at den samme risikoviljen og kompromissløsheten ikke lyktes, Hitler begynte å tape. Det gjorde han helt frem til det var ingenting igjen. Det var Alt – eller ingenting. Det tyske riket møtte undergangen, og gjorde det fullstendig.

Det er til og med dem som argumenterer for at dette var Hitlers mål, at han på denne måten ville gjøre opp for skammen etter første verdenskrig, der den store og sterke tyske stat ble forrådt av en liten gruppe sosialister, demokrater og jøder, som undertegnet en skammens fredsavtale det ikke var nødvendig å undertegne. Hitler fikk tapt skikkelig.

Mot en slik bakgrunn blir sammenligningen med Putin ytterst tvilsom. Putin er til forskjell fra Hitler nesten ekstramt langsiktig. Putin er i gang med et evighetsprosjekt, Hitler ville ha alt straks. Putin er også mye mer forsiktig, mye mer strategisk, og er veloverveid i sine beslutninger. Det gjelder til og med når han improviserer, som på Krim, der han raskt utnyttet en mulighet som åpnet seg. Her tok Putin stor risiko, som jeg tidligere har skrevet om, men det har vist seg at han hadde god dekning for den. Han greide å ta Krim uten blodsutgytelser, med overveldende støtte i folkeavstemningen han fikk satt i gang, og med protester som er håndterbare fra det internasjonale samfunn. Russerne hadde gjort hjemmeleksen sin, de kjente stemningen på Krim, i Russland, i det internasjonale samfunn og i Ukraina, og visste det var gode sjanser for at dette kunne gå veien. Hitler og Tyskland var ikke i nærheten av å ha gjort samme forberedelser når de gikk inn i Polen i 1939, i Norge, Danmark, Frankrike og Be-ne-lux landene i 1940, i Sovjetunionen i 1941, der var det hele tiden bare å kjøre på i blind tro på egen styrke.

Putin og Hitler kan ikke sammenlignes i det hele tatt. Det bør generelt bli en slutt på at Hitler og Nazi-Tyskland lettvint rekkes frem for å få en fiende eller meningsmotstander til å fremstå verre og farligere enn han er. Hitler og Nazi-Tyskland er i en klasse for seg, det er få som kan sammenlignes med dem. Putin og Russland kan det i alle fall ikke.

Så man kan godt frykte at Putin vil sette verdensfreden ved å gå inn i Øst-Ukraina, eller det som verre er. Jeg tror ikke han vil gjøre det, ikke så lenge det innebærer risiko. Det skjer først når han eventuelt er sikker på å vinne eller ikke har noe å tape. Det skjer bare eventuelt etter ukloke handlinger i Ukraina, eller fra EU og NATO. Jeg tror ikke det vil skje. Ukraina er for svake til å handle selv, og EU og NATO gudskjelov for smarte til å la Ukraina gjøre noe altfor dumt. Jeg tror det vil gå bra, Ukraina vil bestå som det er nå, uten Krim, men med Øst-Ukraina inntakt. Andre land enn Ukraina har ikke noe å frykte.

Det tror jeg. Men jeg sitter ikke med noen fasit for fremtiden, og har verken innsyn i eller påvirkning på Moskvas planer. Det kan hende jeg tar feil. Det vil imidlertid ikke være fordi Putin oppfører seg som Hitler, og at man må reagere mot Russland nå som man ikke gjorde mot Tyskland da. De to er vidt forskjellige ting, og man skulle ikke sammenligne dem.

 

Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

Det er i dag 60 år siden nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i den største militære operasjonen verden til da og til nå har sett. Fronten gikk fra Østersjøen i nord og ned mot Svartehavet i sør, fra dagens Estland til dagens sørlige Ukraina. Det er ikke til å tro at så kolossale troppebevegelser ikke skulle bli oppdaget på forhånd, at angrepet ikke skulle bli varslet. Og det ble det da vitterlig også, men varlsene ble avvist av den eneste som behøvde å tro på dem: Josef Stalin. Slik ble historiens mest massive angrep også et av de mest vellykkede. De tyske hærstyrkene møtte de sovjetrussiske praktisk talt uforberedt, ja, verre enn det, den røde armé hadde fått streng ordre om ikke å angripe og ikke å svare på provokasjoner. Josef Stalin ønsket ikke å starte krigen ved et uhell. Han visste utmerket godt hvordan vinterkrigen i Finland hadde startet, ved et uhell forårsaket av russerne selv. Dermed stod de sovjetrussiske kommandantene i et pikant dilemma. De hadde ordre om ikke å besvare provokasjoner, og de visste godt hvordan det gikk med dem som ikke lystret ordre i den røde hær. Samtidig måtte de forholde seg fra et massivt bombardement fra de tyske styrkene. For å gjøre en umulig situasjon bare enda verre, falt Josef Stalin inn i en tilstand av apati, og klarte ikke å svare på henvendelsene han fikk. Tvert i mot flyktet han ut til en av datsjaene sine utenfor Moskva, der han var overbevist om at han ville bli arrestert da man endelig fant ham.

Tragedien er bortimot umulig å forestille seg. De sovjetrussiske militærflyene kom seg ikke opp i luften engang, før de ble bombet bort av det tyske Luftwaffe. Slik fikk nazi-Tyskland herrdømmet i luften, et herredømme som skulle vare langt inn i slaget ved Stalingrad halvannet år etter. Tysk artilleri skjøt de russiske forsvarsstillingene møre, og tyske tanks kunne kjøre rett gjennom dem. For infanteriet og kavaleriet og resten av styrkene som kom etter, var det bare å forsyne seg. By etter by falt, mange på tross av ordre om å forsvare seg for enhver pris og til siste mann. Stalin var livredd for tilbaketrekninger, livredd for å gi fra seg noe. Slik ble de sovjetrussiske tapene bare enda større. Hundretusenvis av russiske krigsfanger ble sendt vestover, fra hver eneste storby, hver eneste region, hvert eneste område. Hver av disse hundretusnene er en menneskeskjebne, og fortvilelsen er ikke til å forestille seg når man nå vet hva de har i vente. I de tyske konsentrasjonsleirene fikk de russiske fangene en behandling som bare er overgått av det ufattelige som skjedde med jødene, millioner av russere døde i tyske fangeleire. Og av dem som overlevde, ble hundretusener sendt like i russiske fangeleire straffet for forræderi, for å ha overgitt seg til fienden. Det er ikke til å forestille seg.

Dimensjonene i det som skjedde er ufattelige. De tyske nazistene var kjent for sin strenghet og grusomhet, hvor de enn kom, og mange franskmenn, særlig, men også mennesker i andre vestlige land fikk lide under nazistenes terror. For dem som gjennomgikk disse lidelsene, er det vanskelig å forestille seg dem verre. Men i øst var grusomhetene på en helt annen skala. Først i Polen, der nazistene møtte Untermensch, slavere, som det fantes for mange av, men som godt kunne bestå som rase, for å arbeide for det tyske herrefolket. Dette var Hitlers store plan, og at den ikke lar seg fatte i et av vår tids siviliserte hoder, betyr ikke at det var akkurat sånn den var. Menneskeheten ble inndelt etter raser. Noen skulle herske, det var tyskerne, noen skulle bestå for å arbeide for herskerne, dette var slaverne, og noen måtte utryddes, jødene. I Polen var dette ille, men i Sovjetunionen overgikk det alle grenser. Dette var verdens største land, et enormt område fullt av det verste som kreler på jorden, russiske slavere, jøder og kommunister. Selveste elitestyrkene, SS, ble satt inn for å få ned dette antallet. De kom etter hovedstyrken inn i byen, og skjøt rett ned uønskede element, jøder, såkalte bolsjeviker, andre som kunne utgjøre en trussel eller være til skade, heller for mange, enn for få. Her er det topptrente elitesoldater, Tysklands beste menn, som skyter ned nakne kvinner, menn og barn, på 8 – 10 meters avstand. Det er en grusomhet som ville vært enda mer kjent, om den ikke var blitt overskygget av den enda større grusomheten som skulle finne sted i de tyske dødsleirene, der masseutryddelsen av mennesker blir industrialisert. Det er det grusomste som har skjedd i menneskehetens historie, toppen av ondskap, for den som tar det inn over seg blir det umulig å opprettholde troen på mennesket og vår sivilisasjon. Dette var det endelige forfall, undergangen, alt mennesket hadde tenkt og gjort kan vanskelig forsvares når det endte i dette.

I det siste er det kommet forskning – blir det sagt på nyhetene, – som viser at de tyske soldatene ble tatt bedre i mot av den Sovjetrussiske befokning enn hittil antatt. Alt er relativt. Det kommer an på hva man mener med hittil antatt, det har lenge vært kjent at i hvert fall deler befolkningen – om enn ikke i Russland, så i de baltiske statene og Ukraina, så på tyskerne som befriere fra det forhatte regimet til Josef Stalin. Det er heller ikke så underlig, og man trenger ikke mye forskning for å skjønne det, det er bare å sette seg litt inn i hva som egentlig skjedde, og hadde skjedd. De baltiske statene var sammen med de østlige delene av Polen angrepet og erobret av Sovjetunionen like etter at nazi-Tyskland hadde angrepet og erobret vest-Polen. Grusomhetene i øst stod ikke særlig tilbake fra dem i vest, den kvalitative forskjellen er at i vest var overgrepene også rasistisk motivert, mens man i øst bare ville kvitte seg med absolutt alle som kunne utgjøre en trussel. Og i Stalins verdensbilde var dette så godt som alle og enhver. Hundretusenvis ble sendt til sovjetiske fangeleire i avsidesliggende deler av riket, like så mange, og like så rettsløst og dypt urettferdig som hos tyskerne i vest. Går man på krigsmuseum i noen av de baltiske statene, er det ingen forskjell mellom den russiske okkupanten og den tyske, krigen begynte for dem 17. september 1940, da russerne kom, og ikke 22. juni da det var tyskerne som angrep. At hele resten av verden har sett annerledes på det, skyldes stort sett at man følte seg noenlunde nødt til å se med milde øyne på en tidligere alliert, og på en superstormakt man uansett måtte forholde seg til. De baltiske statene var lette å ofre.

I Ukraina er forholdene noe mer kompliserte. Dette landet hadde i årevis vekslet mellom å tilhøre russere og polakker, gjerne med flytende grenser, og som regel ganske diskriminert. Men i Ukraina finnes også og har alltid vært en ganske stor del av befolkningen som har vært noe man like greit kan kalle russiske nasjonalister, en stor del av befolkningen er endatil russere, disse har i prinsippet ikke hatt noe særlig i mot at Ukraina har stått under den russiske tsaren. I de vestlige delene av Ukraina finnes få slike, her er enkelte ukrainske nasjonalister, og de ønsker med alle midler en selvstendig, ukrainsk stat. Disse få setningene skraper bare overflaten av hvordan det egentlig forholder seg, det er komplisert, og man blir aldri ferdig med å sette seg inn i det og forstå mer av det. På 30-tallet var det imidlertid få som støttet kommunistregimet. Det har sin meget enkle forklaring. Fra omtrent 1933 til 1935 ble mange millioner ukrainere sultet i hjel, som en direkte følge av kommunistregimets politikk. Kommunistene ønsket å organisere jordbruket i kollektivbruk, jordeierne skulle gi fra seg jorden til det russiske kommunistregimet, man kan forestille seg, gi fra seg det man eier til det man hater mest på jord. Mange brant heller avlingene, enn å gi den fra sg. Uansett skulle de sovjetrussiske jordbruksmyndighetene ha oppfylt målene i den overambisiøse femårsplanen sin. Det betydde at de skulle ha inn så og så mange sekker korn, enten kornet fantes eller ikke, om så befoklningen som eide kornet sultet i hjel. – Det er like bra det dør noen ukrainske bønder, de som overlever vil være mye mer medgjørlige, er et bare mildt omskrevet sitat. Det er klart, ethvert regime som ikke er dette, vil være velkomment.

Det er imidlertid like kjent at velviljen mot tyskeren ikke varte lenge. Man kan kanskje si at Hitler misbrukte muligheten sin, han ville ha mye større sjanse til å holde på de nye landområdene sine om han hadde forsøkt å spille på lag i hvert fall med noen deler av befolkningen. Hitler gikk i stedet direkte i gang med utrenskelsespolitikken sin, godt synlig for alle, og uten påtrengende ønske om å holde noen av overgrepene skjult. Tvert i mot var det uttalt politikk at befolkningen i de okkuperte områdene, og særlig i øst, skulle vite hva som ventet den som ikke i ett og alt støttet Hitlers regime og var med på det han foretok seg. De som kritiserer Hitler for ikke å ha gått mildere til verks og gjort seg til venns med befolkningen, har ikke helt forstått hva som var denne mannens mål. De har heller ikke forstått hans grenseløse selvtillit på egne og tyskernes vegne. Det er klart at han kunne ikke samarbeide med slavere, utermensch, bare for å tekkes dem. Hitler var helt sikker på at han var den utvalgte fører for den utvalgte rase, seieren var skjebnebestemt, og han behøvde ikke å gå på kompromiss med noe. Det hadde han aldri gjort, og frem til 22. juni 1941 og vel så det, hadde dette ledet ham til en lang rekke seire og nøkternt sagt imponerende prestasjon å bygge opp Tyskland fra praktisk talt null, til Europas klart dominerende makt på drøyt åtte år. Hitler fortsatte denne politikken sin like til det siste, og han var skremmende nær å lykkes med den atskillig mer varig enn slik det nå kom til å gå.

For frem til denne datoen, og litt videre ut over dette året 1941, hadde all Hitlers gambling endt i hans favør. Han hadde spilt svært høyt, tatt enorm risiko, hver gang hadde han vunnet, og gevinsten hadde blitt deretter. De samme argumenter om hans overambisiøse planer som blir brukt mot ham i Sovjetunionen, kunne like gjerne vært brukt i Polen, Norge & Danmark, Be-ne-lux-landene, ikke minst Frankrike, nord-Afrika, Hitler satset alt hver gang. Det var ikke gitt det skulle gå bra.

Det er alltid lett å tolke historien i ettertid, og komme med sine kjølige vurderinger når man vet hvordan det kommer til å gå. Jeg mener at av og til fører de riktige valg til galt resultat, og gale valg kan likevel gi gode resultat, og man skal kanskje ikke alltid dømme en persons handling etter hvordan det gikk. Fra Hitlers ståsted var det slik jeg ser det helt nødvendig å gå inn i Sovjetunionen. Det var et godt tidspunkt, fortsatt fra Hitlers ståsted, han hadde alltid startet angrepene sine før de var ventet, og det var en kanskje ikke helt uvesentlig forklaring på hvordan han hadde lyktes så godt med dem. I Sovjetunionen lyktes han også godt, over all forventning godt. Alle militære mål ble nådd, mange av dem langt tidligere enn planlagt, det var umulig – selv for Hitler – å planlegge for den som suksessen som skulle komme i starten av angrepet mot Sovjetunionen. Men den enorme suksessen skulle vise seg akkurat i dette landet også å bli et problem. De store avstandene gjorde det vanskelig å opprettholde gode forsyningslinjer, det var vanskelig å unngå at hærstyrkene ble spredt. Og Sovjetiske styrker, og særlig sovjetisk industri, kunne alltid bli fraktet lenger øst og være utenfor tyskernes rekkevidde. Slik har Russland det fascinerende ved seg, at det kan bli mørbanket og tynet og herjet med så mye man måtte ønske, utslått blir det aldri. Det har i hvert fall historien vist så langt. Napoleon og Hitler har fått unngjelde for dette.

Men strengt tatt kan man aldri vite hvordan resultatet ville bli, da Hitler gikk i gang med sitt voldsomme angrep, var han forutbestemt til å tape, eller kunne han ved å handle annerledes klart å holde på seieren han tross alt fikk også her. Mitt syn er at en mann som Hitler ikke kunne handle annerledes, det var nettopp at han handlet og tenkte som han gjorde, at han var havnet der han nå var. Og å forvente at han plutselig her, akkurat i denne krigen skulle begynne å handle annerledes, det er slik jeg ser det enda mer umulig enn å overvinne Russland.

Den polske presidenten i flystyrt nær Katyn

I dag tidlig styrtet et fly med den polske presidenten Lech Kaczynski og flere høyerestående polakker ombord. Det er en katastrofe av dimmensjoner og en flystyrt som vil finne veien inn i historiebøkene. Dette er en nyhet som vil få betydning for ettertiden, og som vil kunne påvirke forholdet mellom Polen og Russland for lang tid fremover. Hendelsen vil bli flittig diskutert, og som vanlig i disse landene er det ikke akademikerne og de kunnskapsrike som vil definere premissene, her vil påstander dukke opp og rykter leve bedre enn fakta. Det er en forferdelig hendelse, og jeg skal forsøke å beskrive hvorfor her i denne bloggposten.

Til polsk politikk har jeg ikke inngående kjennskap, og støtter meg til det jeg finner på internett. Der har jeg fått med meg at Polen har hatt sine problemer med overgangen fra kommuniststyre til et slags demokrati, og fra planøkonomi til en type markedsøkonomi. Gamle Lech Walesa hører til dem som var bedre til å kjempe mot makten enn å inneha den, og forutenom ham har Polen også hatt andre tvilsomme presidenter og regjeringsdannelser. Polen hører ikke til de mektigste landene i verden, så nyheter derfra kommer ofte som en slags kurosistet, selv om landet er et av Europas mer folkerike og også økonomisk klarer seg bedre enn de fleste landene i den tidligere østblokken. Polen har også en betydelig nasjonal stolthet, de har hatt sin storhetsperiode, og er full av ikke så rent lite berettiget harme mot nabolandene Tyskland og Russland/Sovjet som har holdt landet nede i nyere tid. De føler de fortjener bedre, og ville hatt det bedre, om de bare fikk styre seg selv og fikk tid til å vokse seg opp.

Det var en rask og halvriktig gjennomgang av nyere polsk historie, og stiller frem litt av bakgrunnen for denne hendelsen. Presidenten Lech Kaszynski var kraftig langt til høyre politisk, og blir i følge BBC regnet som en kontroversiell figur i Polen. Sammen med sin tvillingbror, Jaroslaw,  var han vel strengt tatt til sjenanse for Polens intellektuelle del av befolkningen, slik ingen i det norske politiske landskapet har kapasitet til å bli. Vårt Fremskrittsparti kommer sørgelig til kort.

Men dette er en tragedie, og da skal man ikke snakke negativt om de avdøde. Alle som har uttalt seg virker også naturlig nok å være berørt av ekte og tung sorg. Ulykken var dessuten ytterligere tragisik som følge av hva den polske presidenten og hans følge hadde i Russland å gjøre. De skulle være til stede ved en minnemarkering for ofrene i Katyn-skogen, en av mange redselsfulle gjerninger fra andre verdenskrig, og en av mange som ikke nazistene stod bak. Massakren i Katyn var gjort av Sovjetrussiske kommunister, og har vært med på å ødelegge forholdet mellom Polen og Russland siden.

Vi i Norge har lett for å forbinde alle ugjeringer under krigen med nazistene, og tar det for gitt at det bare var dem som var forhatt. Men reiser man i Polen og særlig de baltiske landende, og besøker noen av museene der, så vil man se at de i liten grad skiller mellom russiske og tyske overgrep under krigen. For begge siter hatet mot sovjetrusserne nesten litt dypere, siden det med dem fulgte 40 år trøstesløs underdanighet, og en verden uten forståelse for forholdene. Alle skjønner at tyskerne forgrep seg, og verken polakker eller baltere har grunn til å savne sympati av den grunn. Tyskerne har da også både innrømmet skyld, og også vært forholdsvis rause med både minnesmerker og erstatninger. Polen har for eksempel et ikke ubetydelig tidligere tysk område innenfor sine grenser, mens det har gitt fra seg tilsvarende tidligere polske områder østover. Og Russland har innrømmet lite, Sovjetunionen ingenting.

I 40 år ble massakren i Katyn bent frem benektet. Det vil si, de sovjetiske autoriteter innrømmet nok at massakren var skjedd, men de hevdet at tyske nazister stod bak. Tidspunktet halter riktignok, massakren fant sted 5. mars 1940, et tidspunkt da den tyske invasjonen av Sovjetunionen ikke var begynt. Nazi-Tyskland og det stalinistiske Sovjetunionen var endatil allierte. Alt dette var imidlertid enkelt for de sovjetiske myndigheter å benekte, siden oppdagelsen av massegravene ble gjort av tyske nazister i april 1943, og tyskerne da forlengst hadde gjort sitt inntog, og egentlig var på vei ut igjen. Det ble gjensidige beskyldninger om hvem som hadde utført udåden. Og et lydig polsk kommunistsyre, klandret ikke den store, røde vennen i øst. Slik fikk såret ligge uten å kunne gro så lenge det østeuropeiske kommunistveldet eksisterte.

Da Sovjetunionen falt kom også sannheten for dagen. Gorbatsjov innrømmet udåden i 1990, mens Boris Jeltsin to år senere overleverte dokumenter som endelig beviste at det virkelig var Stalin som stod bak. Men så sent som i dag formiddag, kunne jeg lese på den russiske avisen Pravdas nettsider, at saken slett ikke var altfor opplagt, og i alle fall ikke noe å bråke om. Minnemarkeringer her i det gamle Øst-Europa har en lei tendens til å bli mer en politisk markering, enn en minnemarkering, og det finnes fortsatt russiske nasjonalister som føler slike minnemarkeringer som en personlig anklage mot dem. Følelsen fra krigen ligger også tykt på alle russere, de hadde også lidelser nok, så hvorfor skal polakkene komme inn på russisk område trekkende med sine? Jeg mener også det er karakteristisk at i den mest sovjetiske av de tidligere sovjetrepublikkene, Hviterussland, er det et minnesmerke for en av de over 400 landsbyene som ble brent ned av nazistene. Landsbyen som er valgt heter Khatyn, temmelig det samme som den omstridte massakren fant sted. Hvorfor velge akkruat denne, om det ikke var for å knytte navnet Khatyn til en annen ugjering som russerne vitterlig ikke sto bak?

Dette er plakaten for det andre Khatyn, det i Hviterussland, til minne om landsbyen som ble brent ned av nazistene i likhet med flere hundre andre.

Mediene melder at dette var første gang en polsk delegasjon fikk lov til å dra på en minnemarkering i selve området ugjerningen skjedde, og det var sett på som en betydelig bedring av det betente forholdet mellom Russland og Polen at de fikk lov. Så skjer altså katastrofen at flyet med delegasjonen styrter, og alle ombord omkommer. Det er enda godt at flyet, piloten, mannskapet og alt som hadde med flyet å gjøre, var polsk, slik at spekulasjonen om at russerne stod bak ikke blir for sterke. Foreløpig er ingen slike anklager kommet, og sorgen er verdig både på polsk og russisk side. Forhåpentligvis vil den bli værende det.

Wałęsa

Aldri mer 9. april

Min bestefar var major. Han tjenestegjorde i Tysklands-brigaden mot slutten av 1940-tallet, giftet seg med mormor da han kom hjem igjen, fikk min mor i 1951, flyttet senere til Vatne på Sandnes og tjenestegjorde i Vatneleiren som militærpoliti. I løpet av tjenestiden var han også innom NATO-hovedkvarteret på Kolbotn noen år, og bodde da i Oslo. Da han ble pensjonist begynte han å jobbe på forsvarsmuseet i Oslo, hvor han hadde en liten stilling som guide og vakt. Han var interessert i historie, og skrev på et verk om militærpolitiets historie i Norge, men fikk det ikke ferdig innen han døde i mars 2001. Han hadde imidlertid mange militærhistoriske bøker, og da han døde, overtok jeg dem. På denne dagen, 9. april, dagen da tyskerne angrep Norge i 1945, vil jeg skrive om invasjonen og hvordan den ble skildret i historieverket til general Otto Ruge.

General Otto Ruge var øverstkommanderene for det norske forsvaret under krigen. Han trådte inn i denne stillingen da generalløytnant Kristian Kristiansen Laake trakk seg 10. april 1940, etter påtrykk fra en norsk regjering han hadde åpenbare samarbeidsproblemer med. Som kjent hadde en overrumplet og underutrustet norsk forsvarsmakt lite å stille opp med mot overlegne tyskere, og to måneder etter at General Ruge hadde fått toppkommandoen over de norske forsvarsstyrker kapitulerte han for tyskerne den 10. juni. Regjeringen Nygårdsvold og kongefamilien var da allerede for lengst flyktet til London, men General Ruge avslo et tilbud om å følge etter samme vei. I stedet tilbrakte han krigsårene i fangenskap i Tyskland.

Krigens dagbok

Verket jeg har av ham heter Krigens dagbok, med undertittel Den andre verdenskrig i tekst og bilder, av General Otto Ruge. Det er utgitt første gang i 1946, året etter begivenhetene han skildrer ble avsluttet, så vidt ett år etter han ble løslatt fra krigsfangenskap, og enda før oppgjøret etter krigen var i nærheten av å bli ferdig. General Ruge hadde også rukket å trekke seg som øverstkommandere, etter samarbeidsproblemer med en annen størrelse, den gang forsvarsminister Jens Christian Hauge. General Ruge avtrådte 1. januar 1946, og må altså ha bestemt seg for å gi ut verket etter at denne konflikten hadde vært, og han mistet stillingen som øverstkommanderende. Han skriver selv i forordet:

Folk har undertiden spurt meg om jeg ikke ville skrive mine erindringer fra krigen, eller skrive en bok om krigen i Norge. Jeg har svart nei. Jeg var personlig for sterkt implisert i begivenhetene den gang, en bok fra min hånd ville derfor lett få karakter av et partsinnlegg.

Han skriver videre at kunne være åpen for å skrive om krigen som helhet, der han kunne være mer objektiv, «hvis det da i det hele er mulig å stå objektivt og kjølig overfor begivenheter som ligger oss så nær i tid, og som har berørt oss alle så sterkt». Og han bestemte seg endelig, skriver han, da han på ny leste gjennom dagboken sin fra krigsårene, «samlet og redigert mens krigen sto på», slik at den gir «nyhetene slik som publikum den gang fikk dem», og «kaller fram igjen og gjør levende den atmosfære vi den gang levde og handlet i». Det leder frem til følgende interessante forsvar av seg selv og alle andre som deltok, og en like så interessant legitimering av å skrive og utgi boken:

Og når vi i dag skal vurdere menn og handlinger fra krigsårene, er det nettopp atmosfæren fra den gang vi må holde fast ved; dømmer vi etter det vi vet i dag, men som man ikke visste den gang, da dømmer vi feil.

Forordet er helt dekkende for måten verket er skrevet på. General Otto Ruge er fullt ut klar over sin egen rolle i krigen, og problemene med å skrive om så store hendelser så kort etter de utspant seg, men han gjør bare oppmerksom på at han er klar over det, og så skriver han på en måte som viser at advarslene hans var helt på sin plass. Han tar bare ikke helt hensyn til dem selv. Og på den måten blir bare verket enda mer interessant. Det sier ikke bare noe om krigen, det sier også noe om mentaliteten til dem som deltok og hvordan de tenkte umiddelbart etter at krigen var slutt.

Jeg mener dette er vel så interessant som hva man skriver om krigen i dag. Vi har riktignok tilgang på langt flere kilder, både primærkilder og sekundærlitteratur. Øyenvitner av alle slag har i alle år siden skrevet og fortalt sine erfaringer og opplevelser, historikere på alle nivå og over hele verden har analysert og diskutert disse kildene, flere generasjoner forfattere har behandlet krigen kunstnerisk, i tillegg til at alle berørte områder har sine museer og minnesmerker. Vi vet mer om krigen, og kan ta hensyn til mer når vi skriver om den. Men vi har ikke opplevd den, og det gir oss en distanse til den, som ikke godt lar seg oppveie ved å lese seg opp på den.

General Otto Ruge er et førseklasses eksempel på en utmerket primærkilde, fordi han skriver utilslørt ærlig og lite kunstferdig, og med det utleverer seg og sin tenkning for all ettertid. Dette er sånn det norske militæret selv så på krigen og forsvarskampen, nedskrevet av dets øverste leder, like etter at krigen var slutt.

Opptakten til angrepet 9. april

Den andre verdenskrig i Europa ble som kjent utløst da Tyskland gikk inn i Polen 1. september 1939, og Storbritannia og Frankrige erklærte Tyskland krig to dager senere, den tredje. I løpet av en måned var Polen besieret, og Tyskland hadde utvidet sine grenser til å omfatte vest-Polen, i tillegg til Østerrike som de var slått sammen med, og Sudet-området i Tsjekkoslovakia, som de nærmest hadde fått i gave. Verken Storbritannia eller Frankrike var i posisjon til å gå inn i noen egentlige kamper mot den tyske krigsmaskinen, så krigserklæringen fikk liten praktisk betydning. Krigshandlingene mellom erobringen av Polen og angrepet på Norge og Danmark, foregikk stort sett i de finske skogene i vinterkrigen mellom Sovjet og Finland, ingen må noensinne glemme at de senere bitre fiendene Tyskland og Sovjet til å begynne med var allierte. De hadde ikke-angrepsavtale, handelsavale og en avtale om inndeling av Polen mellom et tysk og sovjetisk interesseområde.

Norge ønsket som i første verdenskrig å forbli nøytrale. Gjennom hele mellomkrigstiden hadde vi ført en aktiv nedrustningspolitikk, på 1920-tallet i likhet med resten av verden, man hadde for en liten stund lært av første verdenskrig. Man ønsket ikke å oppleve noe slikt igjen. Men maktovertakelsen til Adolf Hitler i 1933, og hans aggressive utenrikspolitikk siden, burde jo være et forvarsel om hva som var i vente. I hvert fall mener general Otto Ruge det, om han aldri så mye prøver å holde tilbake og ikke komme med noen dom:

Man slåss  i dag, og vil nok fortsette å slåss om hvem som hadde skylden for at vi kom slik opp i det. Denne bok er ikke skrevet for en slik diskusjon. Jeg arbeidet for øvrig selv i førkrigsårene i så vid sentrale stillinger innen forsvaret at jeg ikke er den rette til hverken å forsvare eller anklage i denne sak. Vi leser imidlertid historien for å lære av den. Derfor har det sin verdi å se litt på bakgrunnen for vår forsvarspolitikk i årene opp til 1940 (bind I, s. 268).

Hele delen om norsk forsvarspolitikk i mellomkrigsårene er skrevet etter problemstillingen: «Sjelden har et folk latt seg ta slik på sengen som det norske folk den 9. april 1940? Hvordan kunne vi komme opp i en slik situason?» General Otto Ruge skriver som det var opplagt at forsvaret var underutrustet da tyskerne angrep, at det i årevis var blitt nedprioritet, og at dette viste seg fatalt, da angrepet kom. Det er ikke mange som er uenige i det, og i ettertidens lys er det mye å kritisere mange for, som ikke så den tyske og japanske fare før de hadde erobret storparten av det europeiske og Øst-asiatiske kontinent.

Det tyske angrepet 9. april

Hvordan angrepet kom står det nok om andre steder på nettet, også med norsk tekst. Her skal jeg skrive hvordan General Otto Ruge så sakene i sitt verk like etter krigen var avsluttet. Han mente det tyske angrepet var et stort sjansespill sett fra tyskernes side, og at foretagenet burde mislykkes, i alle fall at risikoen for å mislykkes var så stor, at angrepet aldri skulle vært satt i gang. Den tyske angrepsstyrken var relativt liten, og de skulle seile inn en kyst der det fantes forsvarsverker, og få landsatt invasjonshæren innen den britiske flåte kunne komme det norske forsvar til unnsetning. Jeg siterer: «Så vanskelig regnet man i det hele den gang en landstigning på en forsvart kyst for å være at en angrep som det tyske kup 9. april egentlig lå utenfor den militære tankegang verden over.» (bind 1, s. 307)

Årsakene til at angrepet likevel ble satt i gang, var i følge Ruge at denne invasjonen kun ville være umulig hvis forsvaret var ordentlig organisert, det var ikke det norske. Den tyske hærledelse kjente også til de norske forsvarsbevilgninger siste år, det norske nøytralitetsvern var ikke all verden, og det var heller ikke sikkert kampviljen ville være det. På den annen side ble praktisk talt hele den tyske flåte satt på spill, i tillegg til at angrepet ville gjøre Norge udelt alliert om det mislyktes, og ut i fra det burde det ikke vært gjennomført. Så avslutter Ruge typisk lakonisk: «Det er på denne måte de strategiske overraskelser blir til».

Angrepet kom mot Narvik, Trondheim, Kristiansand, Oslofjord og Bergen, i tillegg til flyangrepet mot Sola flyplass ved Stavanger. De seilte om natten, koordinert så de skulle komme frem ved 5-tiden om morgen, mens det fremdeles var mørkt, og slik at angrepet kunne starte overalt samtidig. Det ville skape maksimal forvirring. Og angrepet lyktes slik alle tyske krigsoperasjoner lyktes i den første fase av krigen, helt over all forventning. Praktisk talt alle tyskernes mål var nådd innen lunsj, byene er tatt, Oslo, Bergen, Trondheim og Narvik, Kristiansand og Stavanger, pluss Horten med marinens hovedstasjon, kystbefestningene er også erobret, bortsett fra Oscarsborg, som holdt ut til middag.

General Otto Ruge forklarer den norske forsvarsfiaskoen med at samspillet som skulle vært mellom alle enheter som skulle forsvare hver post, ikke var i nærheten av å fungere. Det er at Norge ikke i det hele tatt var forberedt på krig, og ikke egentlig hadde tatt noen forholdsregler om at et angrep faktisk kunne komme. Det var uøvd befal og uerfarne menige på plass på vaktpostene, noen av de menige hadde i følge Ruge bare vært i tjeneste et par dager, og de viste seg på ingen måte oppgaven voksen. Heller ikke fungerte kommandolinjene, og luftforsvar hadde vi ikke. Det tyske angrepet var imidlertid nøye planlagt, alle visste hva de hadde å gjøre, og alle gjorde som de skulle. Angrepet kom 9. april, og vi var praktisk talt erobret samme dag.

Krigen i ettertid

Dette er nå nesten 70 år siden. Nye generasjoner har ikke egentlig noe forhold til det som skjedde, vi må et par generasjoner opp for å finne noen som var direkte involvert, og det blir færre og færre som har snakket direkte med noen som var med da det skjedde. Det gjelder både på godt og vondt. På vondt gjelder det med det, at man ikke lenger har den nødvendige respekt for krigens påkjenninger, og man derfor ikke klarer å sette seg inn i hodene på dem som opplevde dem. På godt gjelder det med det at man ikke lenger trenger se på nordmennene som så heroisk kjempende som man en gang gjorde, det var ikke i Norge de hardeste og betydeligste kampene ble kjempet. Faktisk ble det knapt kjempet i det hele tatt.

Sånn skriver jeg som ikke var direkte involvert, og som må opp til oldeforeldregenerasjonen for å finne noen som var voksne under krigen, og virkelig fikk lide under den. Mine besteforeldre var unge, og klarte seg greit, de flyktet til Sverige eller levde i rolige områder. Min oldefar satt på Grini, men jeg kjente ham aldri, og har aldri snakket med ham om det.

Jeg går tilbake til hva general Otto Ruge skriver i avslutningen på invasjonskapittelet, der han oppsummerer og gjør seg ettertanke om angrepet. Han skriver på ny at overraskelsen på norsk side var fullstendig, i dagene før var det ingen tegn på å styrke den militære beredskapen, og da «ordren om «delvis mobilisering» ble gitt ut, var kampene om kystfestningene allerede i gang». General Ruge spør så hvordan en slik overrumpling var mulig, gitt de rådende forhold, og han svarer selv:

Jeg tror ingen annen generell forklaring er mulig enn den jeg har gitt foran, vår historisk bestemte innstilling som fikk oss til å ta våre ønsker for realiteter. «Vi bygde på fred som i tross». Bedre kan forklaringen ikke gis enn i denne Nordahl Griegs strofe. Intet er farligere i storpolitikken og i krig enn å stirre seg blind på en enkelt mulighet og innrette seg bare etter den. Mulighetene er alltid mange, et land og dets styrere må alltid være beredt på å møte dem alle. Og være det i tide.

Det er den lærdom vi først og fremst må trekke av begivenhetene omrking 9. april – og ikke bør glemme heller.

Dette skriver altså Otto Ruge, mens han trekker seg som øverstkommanderende for det norske forsvaret (under kongen, selvsagt) på grunn av uoverstemmelser med forsvarsministeren. General Ruge ønsket større midler til forsvaret. Men etter 9. april, har vi egentlig aldri hatt bruk for forsvaret vårt. Og vi får håpe det fortsetter slik.

Ola Borten Moe, FRP og Stalingrad

Vel. Det er ikke mulig å holde seg. Man kan prøve å være så uinteressert i norsk politikk som man bare kan, vi er så små og rike her, den er så ufarlig, som også hele landet vårt er ufarlig og uskyldig og med få virkelige problemer. Hos oss er politiske problemer og utfordringer som oftest teoretiske, det står svært lite på spill, og våre drøye 4,6 millioner innbyggere vil klare seg helt fint uansett hva som skjer med politikken og hvem som bestemmer.

Men nå har altså Senterpartiet hatt landsmøte, og der har en idiot ved navn Ola Borten Moe, dette er en blogg, jeg kan skrive hva jeg vil, og Ola Borten Moe som jeg tidligere aldri hadde hørt om, heldigvis, har selv stått frem og demonstrert seg som idiot, langt sterkere enn jeg kan gjøre det ved å kalle ham det. Han har sagt – fra talerstolen på landsmøtet til et våre regjeringspartier – at kampen mot FRP skal bli et nytt Stalingrad.

På 1980-tallet var det en i travselskapet, eller en som drev med trav, jeg husker ikke helt, jeg leste det bare i avisen for noen år siden, og kan ikke sjekke det opp. Han drev med trav, og med spill på hester, eller noe sånt, og uttalte sånn cirka: «Jeg nøler ikke med å sammenligne regjeringens forfølgelse av oss travfolk, med nazistenes jødeforfølgelse under Holocaust».

I Stalingrad døde 1,5 millioner mennesker. Det er vel omtrent flere enn det har levd mennesker som har stemt FRP. Krigen til Borten Moe skal vel kanskje da gå ut på å skyte alle FRP-velgere, eller kanskje han heller vil la dem fryse i hjel, sulte i hjel, eller dø i et bomberegn? Han kan jo også godt skjære dem opp med kniv, eller bajonett, sånn var det mange som døde. 10 000 døde hver dag i Stalingrad mens kampene varte. Det er like mange som Auschwitz.

Lederen i SP, Liv Signe Navarsete, uttalte i Søndagsavisen på P2 i dag, at hun syntes at uttalelsene til «han Ola» kanskje var litt sterke, at hun ikke ville formulert seg slik, men at «vi trengte litt friske innspill». Det trenger vi ikke. Forhåpentligvis gir hun ham en ganske annen beskjed på bakrommet.

Kampen mellom FRP og SP, skulle det liksom være som Sovjet mot Tyskland,  Stalin mot Hitler, er det dette Borten Moe har i tankene? I Stalingrad stod så mye på spill, at de fleste av oss som lever i dag ikke har opplevd noe lignende i sin levetid, ikke i nærheten. Kampen mellom SP og FRP er så uviktig, at jeg må bruke hele min forestillingskraft for å tenke meg noe mindre viktig. Og det endatil det i det ene partiet finnes politikere – endatil i Stortinget – så kunnskapsløse at de kan bruke verdenshistoriens blodigste slag som sammenligning med en flik av den politiske situasjonen i Norge i dag.

Det er så dumt. Jeg får vondt i hodet av det. Jeg kan ikke la være å skive om det. Jeg håper man kan se tilbake på uttalelsen til Borten Moe, med samme distanserte smil, som man i dag ser tilbake på uttalelsen til fjotten i travselskapet. Jeg håper det går nye 20 til 30 år før noen uttaler noe så bortenfor alle grenser dumt offentlig. Og jeg håper det aldri mer vil komme fra en stortingspolitiker.