Døden og Pingvinen

Da jeg var på kurs forleden på Litteraturhuset i Oslo, kjøpte jeg med meg noen russiske bøker for å lese. Deriblant kjøpte jeg en fullprisbok av Andrej Kurkov (f. 1961, i St. Petersburg), en forfatter jeg inntil da aldri hadde hørt om, men det at han var fra Ukraina og ble regnet som en ledende forfatter der, var godt nok for meg. Og nå som jeg på ny sitter på det samme Litteraturhuset, tilkoblet internett og med fiskesuppe til lunsj, og enda viktigere, russisk visum i bagasjen, er stemningen den rette til å skrive noen ord om den. Post om hvordan det har gått og fortsatt går i Oslo, kommer i morgen.

Jeg tok den med hjem for å lese den i ferieuken hjemme på Ganddal, og fikk lest mesteparten ut der, resten på nattog hit og passende i visumkø og til slutt litt utenfor, og litt i, Litteraturhuset. Plottet i romanen er rett og slett briljant. Hovedpersonen heter Viktor, han bor i hovedstaden Kiev, og forsøker å livnære seg som forfatter uten særlig hell. Han har skaffet seg en pingvin han fikk fordi den lokale dyrehagen gav bort dyr til dem som klarte å skaffe mat til dem, og han tenkte det kunne være like mye selskap i den, som damene som har bodd hos ham og forlatt ham opp gjennom årene. Dette er mesterlig skrevet. Det er også mesterlig skrevet hvordan han spent leverer fra seg et manuskript til avisredaksjonen i hovedstadsavisen, og med det får seg jobb, ikke som skribent av egenproduserte historier, men som skribent av nekrologer på bakgrunn av opplysninger avisen og andre gir ham. Hovedstadsavisen har nemlig bestemt seg for å satse på nekrologer, å utvide sjangeren, så å si, de vil også kalle det obelisker, i stedet for nekrologer. Og så elegant og kjekt vil de ha nekrologene klare før personene dør, silk at de kan trykke dem på kort varsel om personen skulle forulykke.

Så langt er det akkurat i min smak, enkelt og smått absurd, og virkeligere enn virkeligheten. Romanen tar imidlertid en vending som bringer den litt vel langt ut i krimsjangeren, da folk begynner å dø veldig betimelig ut i fra disse nekrologene, og de viser seg å være en del av et bevisst spill, organisert kriminalitet, statskriminaliteten, og litt av hvert sånt noe. Romanen fungerer på dette nivet også, men jeg liker den best når den er på det hverdagslige.

Kurkov viser hvordan det er lettere å skrive en historie når du bor i et land og et samfunn som har historier å fortelle. Jeg har jo vært en del i Kiev, og kjenner meg så visst igjen. Sånne historier går bare ikke an å skrive i Norge. I denne historien blir kanskje pingvinen den mest menneskelige av alle, der den stilltiende går rundt og aksepterer alt og ser sørgmodig ut. «Hvis jeg hadde vært pingvin her, ville jeg tatt affære med en gang og hengt meg,» sier eksperten Pidpalyj, som mistet jobben i dyrehagen da pingvinene ble gitt bort.

Pipdalyj er en trist karakter, som alle karakterne vi blir ordentlig kjent med, egentlig er litt triste. Sånn jeg leser romanen, sentraliserer denne tristheten seg i pingvinen, Kurkov får herlig frem hvordan dens reaksjonsmønster, er reaksjonsmønsteret alle burde hatt, eller egentlig har. Særlig sekvensene der hovedpersonen Viktor lurer på hva pingvinen tenker, er fine.

Jeg skal ikke skrive for mye om denne boken, dere skulle heller lese den, den har setninger som «hun lente hodet mot skulderen til Viktor, og lot drømmene fare. Disse drømmene fikk aldri Viktor være med i, han fikk bare være med i virkeligheten, og den var ikke noe særlig». Eller noe sånt, det var fritt etter hukommelsen. Likeledes er familen som den blir til slutt, med Viktor og pingvinen, og politimannens datter, Sonja, som bare må bli hos Viktor da politimannen plutselig dør (godt passende nekrologene, selvsagt), og Nina, som skal passe henne, og liksom bare blir sammen med Viktor. Denne kunstige familien, og refleksjonene som her blir gjort, går Erlend Loes forsøk i Naiv.Super en høy gang, det er klasseforskjell.

Boken kom ut i 1996, og på norsk i 2006. Det er Andrej Kurkovs gjennombruddsroman. Etter å ha lest ut denne romanen, gikk jeg straks ned og kjøpte tre nye russiske bøker. Dette holder mål.

Advertisements