Toge’

Før jeg giftet meg brukte jeg mange sommerferier på språkreiser. Det ble til sammen 6 stykker, 3 i Italia, 3 i Russland, Hviterussland og Ukraina. Etter den første i Firenze ble jeg så inspirert at jeg straks gav meg hen til å studere norsk som andrespråk. Det går ut på å lære norsk til fremmedspråklige. Blant det vi gikk igjennom var tospråklighet, og jeg bet meg spesielt merke i at barn lærer opptil 3 språk, det mor, far og omgivelsene snakker. Og det har fint lite å si hvordan ting blir lagt til rette, barnet plukker simpelthen opp de språkene som blir snakket rundt det. Jeg hadde den gang ikke ventet jeg selv noen gang skulle få et tospråklig barn, som jeg nå har fått.

Også min kone er språkinteressert, dog på en annen skala. Hun hadde en språkskole i Kiev. Det var der jeg traff henne, og hun fulgte der undervisningen i en rekke språk, og lærte seg litt av flere. Også norsk, som hun selv var lærer i, etter et selvstudium i en beryktet norskopplæringsbok fra sovjettiden.

Nå er hjemmestrikket vårt russisk. Det er konas morsmål, og et språk jeg har lært. Når jeg er ute med min datter, snakker vi imidlertid norsk sammen. Det samme gjelder selvfølgelig når vi er på besøk hos noen. Vår lille Irina vil bli tospråklig, og jeg er spent og nysgjerrig på hvordan det vil bli. Det er fascinerende underlig at det lille barnet vårt snart vil snakke russisk bedre enn jeg, norsk bedre enn sin mor.

Foreløpig har det bare vært drypp av ord vår lille datter har sagt. Hun tar etter noen dyrelyder, hun antyder lyden for fly, og for bil, og hun har i perioder sagt litt mama og papa, da med russisk tonefall. Hun virker til å skjønne det meste av hva vi sier til henne, enten det et på norsk eller russisk, og hun er veldig kommunikativ, snakker i vei med sine barnelyder. Men noen skikkelige ord har det altså vært dårlig med.

Inntil hun nå altså har slått til med «toget», eller «toge'». Skikkelig rogalandsk uttale og tonefall. Det er noe å legge merke til, barn treffer alltid med tonefallet, rytmen og sangen i språket er alltid korrekt, om ikke alle lydene blir riktige alltid. Vår lille Irina får ikke med t-en i starten, hun sier «o-ge», men det sier hun akkurat som vi alle sier det heromkring. Til og med det lille pustet etter g-en, det som egentlig er nesten hele e-en. Språkmektige Olia, kona, er allerede på etterskudd her. Hun får det ikke til uten aksent.

Ordet fra lille Irina kom helt uventet da vi var på besøk hos mor på Klepp stasjon. Stuntet var egentlig å gå ned en bratt bakke, der ved broen over jernbanelinjen. Og så kom toget. Lille Ira stoppet forundret opp, stod og glodde, og pekte. Det er toget, sa jeg, toget. Jeg stod og filmet. «Toget», sa hun også. «o-ge». Hun sier det hver gang vi ser filmen, og vi ser den ofte. «o-ge», «o-ge», «o-ge.

Det er første tostavelsesord. Det er også første ord med litt vanskelige vokaler. Lyden ‘g’ er heller ikke så lett. Her er mye som skjer for første gang, og helt uten forvarsel.

Vi har også kommet i beit for hva vi skal gjøre. Hjemmespråket er jo russisk. Der heter det ikke «tog», men «poezd». Vi retter henne imidlertid ikke. Vi sier «tog» vi også, det er jo så morsomt, og hun blir jo så ivrig, lille vidunderet. Jeg går over i å snakke norsk, snakker om «toget». Vi har sett filmer med tog på YouTube, tog har vært det store temaet. Lille Irisjka har forstått at hun får mye positiv oppmerksomhet om hun sier «o-ge», når som helst, og om hva som helst. Det er blitt en slags angrepskommando for henne, nå skal det skje noe!

Og jeg gleder meg over lærdommen fra norskstudiene, norsk som andrespråk. Det ble vist til en språkprofessor som var veldig oppmerksom og bevisst på hvordan barnet lærte å snakke, skrev opp ord, og førte statistikk. Dette barnet hadde ikke noen raskere eller bedre språkutvikling, enn en annen familie, der det var helt hipp som happ hvilket språk som ble snakket, og ingen riktig kunne gjøre rede for hva som hadde hendt, hvordan barnet lærte å snakke.

Det går seg med andre ord til. Inntil videre vil imidlertid «tog» være en norsk oase i et russiskspråklig hjem, lille Irisjka skal få fortsette å si det, og få voldsom applaus og oppmerksomhet når hun gjør det. Det er jo så flott og et mirakel at vårt lille barn som ennå for så kort tid siden ikke engang fantes, nå er i live og krever sin rett, og er i ferd med så smått å lære å snakke!

Bergenstesten bestått!

I dag kom brevet om at Olia har bestått Bergenstesten! Hell og lykke til henne, og til oss!

Tidligere var det slik at man måtte bestå tre av fem tester i norsk språk. De fem er leseforståelse, lytteforståelse, referat, grammatikk og skriving. Testen er laget for innflyttere fra det store utland, det er den testen de må ta for å bevise at de kan norsk godt nok til å ta høyere utdanning her i landet. Normalt må man bo i landet noen år før det er aktuelt å klare den, man vil selvfølgelig ikke ha utlendinger som ikke skjønner hva som foregår i undervisningen på universitetene og høyskolene våre, og det forventes selvsagt at studenter skriver feilfritt.

Akkurat når Olia skulle ta den første gang ble kravene skjerpet. Nå skal immigrantene bestå alle fem testene. Jeg er enig i det, man gjør innvandrerne en bjørnetjeneste om man later som om de kan norsk godt nok før de kan det. Det er også et problem for lærestedene, om undervisningen må gå saktere fordi det er studenter som ikke forstår hva som blir sagt. Det vil bli problemer i kollokviene, hele tiden er det en på gruppen som ikke skjønner ordene, og det er bortkastede ressurser både for studenten og lærestedet om han eller hun blir holdt der for å stryke. Man skal ikke late som det er enklere enn det er. Å lære språk er vanskelig, og man må lære det skikkelig for å kunne bruke det som de som snakker det til vanlig.

Olia er et naturtalent når det gjelder språk. Det er ikke riktig i tiden å si at kvinner lærer språk lettere enn menn, det er vel heller ikke helt forsvarlig vitenskaplig, men det må fremdeles være lov å ha en følelse av at sånn er det. Jeg hørte i fjor en forelesningsserie om vikingene. Der sa den amerikanske professoren ubetinget i forbifarten at de svenske vikingene som reiste i Russland fant russiske kvinner å ha med seg som tolker, kvinner har denne evnen til å «pick up a language», som han formulerte det. Om man skal være forsiktig med å mene det generelt, er det sikkert når det gjelder Olia. Hun har lært norsk tilsynelatende helt uanstrengt.

Hun hadde kommet til leksjon 32 i den sovjetiske læreboken for norsk språk fra 1987 da jeg møtte henne første gang. Vi kunne lekesnakke på norsk. Da hun kom til Norge et knapt år senere, og vi hadde giftet oss, snakket hun norsk godt nok at hun aldri brukte engelsk når hun skulle ut og klare seg i det norske samfunnet. Men det første halve året var det ikke så lett å klare seg. Hun fikk avslag på det meste hun prøvde på, var ikke i jobb, og hjemme snakket vi russisk. Allikevel prøvde hun seg på Bergenstesten fem måneder etter hun kom, og stod på grammatikkdelen.

Så kom hun ut i jobb, først i barnehager som ringevikar, så på gamlehjem i fast deltidsstilling. Både barnehager og gamlehjem har den fordelen når det gjelder språk, at her nytter det ikke å beherske språket halvveis. Skjønner ikke ungene hva du sier, så later de ikke som de gjør det. Og det er ingen sjanse til å bruke engelsk for å bygge bro over vanskelige setninger. Dessuten snakker ungene utilslørt sin egen dialekt, og akkurat så tydelig som de vil. Det samme gjelder de gamle på gamlehjem. Muntlig var ikke norsk noe problem for Olia etter kort tid i slikt arbeid.

Men hun skriver ingenting. Hun har tatt noen forkurs ved den gamle høyskolen i Stavanger, det som nå kalles universitet. Det er imidlertid ikke fag der det er nødvendig å skrive noe, og Olia har ikke skrevet noe frivillig. Så når hun nå forsøkte på Bergenstesten i høst, stod hun på den beryktede lytteforståelsen og på leseforståelsen hun ikke hadde stått på sist, og hun stod som forrige gang på grammatikkdelen. Men hun stod ikke på delprøve 3 og 5, referat og skriving.

Det var en skuffelse. Hun kan norsk godt, og har lett for det, med litt innsats i å øve på skrive hadde hun bestått uten vanskeligheter. Slik ser jeg på det, hun kunne skrevet tekster til meg, jeg kunne rettet dem, jeg er tungt utdannet i å gjøre det, og så kunne hun sett hva hun gjorde feil, og fått gjort det riktig. Jeg vet hun ikke skriver feilfritt. Hun så det imidlertid ikke slik som jeg. Hun mente testen var helt håpløs, at hun aldri kom til å klare den, og at hun måtte finne andre veier for å kunne gå i gang med høyere utdanning neste høst.

Det var bare en liten ting, ekstra. Stryker man på delprøve 3 og 5 har man klagerett. Det er forståelig, de andre delprøvene 1, 2 og 4 – lese- og lytteforståelse og grammatikk – har klar fasit. Enten gjør man feil, eller så gjør man riktig, det er ikke gjenstand for vurdering. Det er imidlertid skrivingen. Da kan den ene mene man skriver godt nok, den andre mene at man ikke gjør det. Så Olia klaget. Det gjør, tenkte jeg, i det minste at hun får en begrunnelse for hvorfor det ikke holdt helt inn.

Begrunnelse fikk hun ikke. Hun fikk endret resultatet til bestått. Så enkelt var det. To nye sensorer har kommet til en annen vurdering enn de første. Fra folkeuniversitetet er det nå på vei testbevis for norsk språktest. Fra nå av har Olia studierett på alle universitet og høyskoler i Norge, om hun får studieplass på dem, og til høsten 2012 er planen å begynne på et eller annet ved universitetet i Stavanger. Om de ikke blir realisert, er de der i hvert fall som en mulighet. Det er en svært viktig forskjell.

Derfor drakk vi ukrainsk champagne i dag, sjampanskoe bør det sikkert kalles, det er jo musserende vin mer enn champagne, og det russiske navnet er mer sjarmerende enn det franske, drakk det gjorde vi i hvert fall. Og vi hadde ukrainske pirosjki, deig med steikte epler, og norsk sei og poteter kjøpt på tilbud på Jærhagen. En herlig blanding av hverdag og fest. Og virkelig hadde vi noe å feire. Med bestått Bergenstest er en av de viktigste dørene i Norge for Olia åpnet – retten til høyere utdanning.

Gratulerer!