Lenovo Thinkpad

Jeg skriver disse postene på en Lenovo Think pad med Intel (R) Core (TM) i5-6200 CPU @ 2.30 GHz 2.40 GHz,og 8  GM RAM. Det er 64 biters operativsystem med x64-basert prosessor, og støtte for penn og berøring med 10 berøringspunkter. Nøyaktig hvilken av Lenovos mange slike Thinkpadder jeg har, er jeg ikke sikker, men jeg vet godt jeg er veldig fornøyd med den, og anbefaler den varmt.

Det er for tiden en kamp om å forene nettbrett og bærbare PCer, til å la den ene overta for den andre. Nye iPad-pro gjør et forsøk fra nettbrettsiden, mens flere bærbare PCer gjør et forsøk fra PC-siden. Målet er å la PCen kunne fungere som et nettbrett, eller nettbrettet fungere som en PC.

Jeg har mest tro på at PCer kan ta etter nettbrett. Det nettbrettet har å tilby, er at de er raske, hendige og praktiske å ta med seg. De er for å lese, sjekke nyheter, se og høre multimedia, og skrive raske beskjeder. De er spesialtilpasset den nye verden av sosiale medier, som skreddersydd til Facebook, Twitter og alt det andre. Hva de ikke gjør så godt, er tungt arbeid, og å skrive mye. De duger ikke til programmene i Office-pakken, ikke regneark og word-dokument, ikke til å skrive lange tekster. Da er det fremdeles best med bærbar PC.

Lenovo har laget en liten, nett og lett PC, som kan slås sammen slik at skjermen ligger på baksiden av tastaturet. Sånn sett fungerer den omtrent som et nettbrett. Operasjonen er nokså meningsløs for min del, annet enn hvis jeg skal lese lange tekster eller bøker, da er det nyttig. Til det vanlige jeg gjør med et nettbrett, fungerer det best med – nettopp – et nettbrett.

Hva som også må til for å få et nettbrett til å fungere bra, er forskjellige apper og spesialprogrammer. Den bærbare datamaskinen er tilknyttet Windows, og bruker deres operativsystem, der de har forsøkt å ta igjen forspranget Google og Apple har fått til dem når det gjelder operativsystem på nettbrett og mobiltelefoner. Men Windows er på etterskudd, her, de løper hvor pucken har vært, og ikke dit den skal, som amerikanerne sier. Til mobiler og nettbrett fungerer rett og slett android og OS mye, mye bedre.

En av årsakene er appene. Windows forsøker også å utvide sitt app-univers, de legger gode penger ned i det, men forspranget er vanskelig å ta igjen. For min del er det også et spørsmål om hvor mange forskjellige slags kontoer, brukernavn og passord jeg vil ha. Jeg tror jeg har en gammel konto på Windows, jeg hadde Hotmail tilbake på 90-tallet, i nettets barndom, og jeg brukte Skype da jeg sjekket opp og holdt kontakten med min utenlandske kone, men jeg fikk det ikke til å virke, og er heller ikke sikker på om jeg husket rett passord. Så gav jeg opp. På en PC, er det ikke så viktig å ha Twitter og Facebook og de andre nettsidene som app, jeg kan like godt sjekke det på nett, de gangene jeg er inne.

Så det at skjermen kan brettes bak, slik at PCen kan brukes som nettbrett, er sjarmerende, men det er ikke ofte jeg har brukt denne funksjonen.

Derimot har PCen en berøringsskjerm og en datapenn som er nyttig. Berøringsskjermen kan brukes til å bla sider, til å få pekeren raskt dit man vil, og – og det er det beste – til å forstørre og forminske skrift- og billedsstørrelsen. Det er nyttig for en skjerm som er litt i minste laget, og der skriften kan bli litt liten noen ganger. Dette har jeg brukt mye. Datapennen har vært nyttig til å ta notater, understrekninger og til å skrive noen underskrifter på et par offentlige dokument jeg har sendt av gårde, fullt elektronisk. Microsoft Word har også endelig gjort det lettvint å bruke slike penner. Jeg har hatt mulighet til det siden 2008 (test av HP-maskinen jeg den gang kjøpte, og har hatt svært mye glede av).

Det viktigste med PCen er imidlertid at den fungerer – helt utmerket – som PC. Aldri har jeg hatt en PC det går så raskt å skrive på, det går superraskt, og PC-motoren er også sterk nok til å henge med i svingene. Alle programmer åpner og lukker seg raskt, det er aldri noe problem å ha mange, mange åpne samtidig, og det er i det hele tatt lite venting, selv om jeg neppe har den beste av thinkpad-utgavene. Det er uvanlig for meg å ha en PC med så lite bremsing. Jeg har giganten Acer blackbeast fra 2010, men den er tung og med 21″ skjerm, lite transportabel, og den kan også gå litt varm. Dessuten trekker den mye strøm, særlig på batteri, hvis det skulle være aktuelt å bruke.

Dette lille Thinkpad-vidunderet fra Lenovo, derimot, lader seg opp på et øyeblikk, og kan deretter brukes hele dagen, og litt kanskje den neste. Selvsagt avhengig av hva man bruker den til. Det er en lite PC som verken tar mye plass eller tyngde i sekken, og som kan vippes opp på et bord eller has på knærne, nær sagt hvor som helst. Det er en PC som har gjort min hverdag lettere.

De Longhi ecam kaffemaskin 45,760

Jeg sitter her foran peisen med en kopp cappuccino som denne kaffemaskinen har laget meg. Det var med ett trykk, knappen cappuccino, og det var med melk brukt også i går, og som har stått i kjøleskapet i beholderen over natten. Mens den brygget seg var jeg på toalettet, den lager seg selv, man trenger ikke passe på. Smaken er god, ganske typisk hjemmelaget cappuccino, men ennå et stykke fra de virkelig gode cappuccinoene man får i topprestauranter, kaffehus og i Italia.

Jeg tvilte meg frem til å kjøpe denne maskinen. Først kom det etter et innskudd, det var så mye klammeri og ble så mye søl med å lage espresso på den gamle maskinen vi arvet av mor. Det er topp, men det er bry med renhold, og et ork å ta den frem. Cappuccino er så sølete og gir så mye melk til overs, at det laget vi sjelden. Nå var selv det å lage en espresso akkurat hakket mer strevsomt, enn at det ble til at jeg gjorde. Enn hadde jeg en maskin, som gjorde at man bare behøvde trykke på en knapp, tenkte jeg.

Min søster har en gammel kaffemaskin som nå ser simpel ut, men som lager skikkelig god kaffe. Min mor har en god kaffemaskin vi kjøpte til bursdagen hennes nå i høst, også den fra de Longhi. Jeg tenkte at jeg som er den største kaffedrikkeren i familien, og den kaffen virkelig betyr noe for, jeg måtte ha den beste kaffen hjemme. Med i historien hører at kaffeautomaten på jobben ble skiftet ut, fra en veldig god til en godt under middels.

Så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en kaffemaskin til meg selv, eller til oss, kona og meg, familien. Jeg søkte på nettet, men der er det ikke lett å bli klok. Anmeldelser av kaffemaskiner går år tilbake, og treffer ikke helt det jeg var ute. Spesifikasjonene fra butikkene og produsentene var heller ikke så lett å bli klok på. De er mer opptatt av funksjoner, enn av kvaliteten på kaffe. Jeg ville sikre meg at jeg kjøpte en god maskin, den beste, som et fornuftig budsjett og plassen på kjøkkenet kunne tillate.

Dermed falt en gigant på 24 000 kroner vekk, fra den ville man få skikkelig espresso, og skikkelig vanlig kaffe fra et annet system. Prisen er drøy, og den ville tatt hele kjøkkenbenken. Dessuten ville den ikke løst problemet med rengjøring. Den var for butikker og kafeer, men solgt til private i hjemmet, slik man kan gjøre det om dagen. Den neste på listen i systemet jeg gikk for hadde WiFi og fargedisplay. Temmelig unødvendig, spør du meg. Jeg er interessert i god kaffe, ikke i å sette den i gang med mobilen.

Så jeg gikk for denne fra de Longhi, top Cappuccino eletta, kaller de den. Jeg ville ha et italiensk merke, ikke fordi jeg nødvendigvis tror italienerne er bedre, men fordi det følelsesmessig må være italiensk når det gjelder kaffe, for meg. Systemet som maler kaffebønnnene og lager kaffen ser ut til å være akkurat det samme som på billigere modeller. Produsenten oppgir heller ingen vesentlige forskjeller.

Forskjellen fra mors modell til halve prisen er at min har egen beholder for melk til cappuccino. I det hele tatt ser det ut til at denne modellen satser på melken, ikke på kaffen. I reklamen står det at man kan programmere melken inn akkurat som man vil ha den. Det går også an å ta bort beholderen, og skumme melken på vanlig måte, for å lage cappuccino. Skulle man ønske det. Så er det en liten rekke melkebaserte kaffer man kan lage, og som jeg neppe kommer til å bruke. Er det melk i kaffen, er det cappuccino for meg.

Espresso lages ved å presse damp under høyt trykk gjennom finmalt kaffe. Trykket skal være høyt, slik at dampen går gjennom raskt, og tar opp den gode smaken fra kaffen, og etterlater seg den bitre. Det gjør også at kaffen får en fin crema, skum. Det gjør den på den gamle espressomaskinen vi hadde, der vi må skru til holderen med espresso selv. Når det er gjort skikkelig, alt er rent, og systemet i orden, da blir kaffen god. Som regel var det ikke det, vi slurvet med renholdet, og det hendte kaffen bare dryppet ned fra holderen.

På den fine maskinen vi har nå kommer det ikke i en ren stråle. Jeg har eksperimentert litt med malingsgraden, prøvd 1, 3 og 5 av det jeg tror er 13, uten at jeg har kjent nevneverdig forskjell. Bryteren for malingsgrad er helt mekanisk, så maskinen kan umulig skjønne hvordan kaffen skal lages etter hva bryteren står på, så vidt jeg kan se. Det kan se ut som den blir tilbredt helt likt enten kaffen er finmalt eller grovmalt.

På mors maskin og på min søsters maskin har jeg alltid drukket vanlig kaffe. Den blir god, når bønnene blir kvernet i maskinen, og kaffen alltid er fersk. Foreløpig har jeg ikke drukket så mange slike kopper fra egen maskin, det går i espresso og cappuccino, disse første dagene. Men jeg antar det er nokså likt hos meg, som hos dem.

Også i vanlig trakter og i presskanne er det mulig å få veldig god kaffe, om man behandler den skikkelig, og den er frisk og helst nykvernet. Vi har kvern fra Gaggia, og enda en bedre kvern gitt i gave til meg i 40-års dagen min. Med den får vi god kaffe alle veier. Så den store fordelen med en helautomatisk maskin er at det er så enkelt. Når bønner og vann er på plass, er det bare å trykke på en knapp. Resultatet blir veldig godt. Og det er veldig lite rengjøring og etterarbeid.

Jeg var i tvil om jeg skulle gå for toppmodellen, og tror egentlig ikke det var nødvendig. Det er kjekt å ha et system der det er enkelt å lage cappuccino også, men i det lange løp drikker sikkert ikke vi nordmenn så mye cappuccino. Vi vender tilbake til den svarte kaffen vi er vant til. Andre typer kaffe er helst for gøy og ekstra gøy. Jeg liker å være litt puritansk, og foretrekker kaffen svart og ren. Da er mors modell til halve prisen mer enn god nok. Om man vil ha melk i en beholder, så finnes det også billigere modeller med antagelig det samme resultatet. For denne toppmodellen får man først og fremst litt større maskin, mer plass til vann og kaffebønner, og litt flere innstillinger å velge mellom. De fleste av dem vil aldri bli brukt.

For meg er kaffe så viktig at bare det å ha følelsen av å ha det beste hjelper. Jeg kunne ikke kjøpe en billigere modell, hvis det er sjanser for at en dyrere lager bedre kaffe. Og så har jeg hatt en del ekstra inntekt i høst, som gjorde denne modellen enkel å finansiere. Da var det ikke så mye mer å tenke på for min del, jeg gikk for den, selv om det nok kanskje var litt ekstravagant.

Når enden er god på Rogaland Teater

I går var jeg med min mor og så oppsetningen av Når enden er god er allting godt på Rogaland teater. Det er en oppsetning jeg har engasjert meg litt i, med poster om Stavanger Aftenblads anmeldelseGreit? og om selve stykketHeltgreilitteratur. Med mor var det selvsagt mest en sosial happening, som de sier på engelsk, å gå ut. Det var ikke så nøye hva som egentlig ble vist der på teateret (vi er blitt besteborgere, vi er blitt sånn som vi foraktet den gang vi var studenter og selv drev med teater), hovedpoenget er at det blir en fredagskveld annerledes enn vanlige fredagskvelder. Likevel, det er alltid enda kjekkere når ting er skikkelig gjort.

Fra vår side var tingene skikkelig gjort. Jeg hadde lånt mors bil, og på årets verste uværsdag (helt sant – i 2013 har det vel ikke vært verre dager å være ute i, enn i går, 3. mai, #SånnErVæretHer, som vi ville kalt det på Twitter) slapp jeg å løpe eller sykle til jobb. Det er jo ganske bra. Jeg droppet også den planlagte joggeturen rundt Frøylandsvannet. Vi er ikke redd for været, men grenser får det være. I stedet var det tidlig middag med sherry i sausen (Tvittertegn: #Kvalitet),  og vin fra klokken fire. Ingen skal si at vi ikke kom lystig og forberedt. I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg kanskje også måtte skylle ned litt vodka, for å døyve forargelsen over boybandscenene jeg visse ville komme i stykket.

Vi tok toget inn til Stavanger, spaserte opp til teateret, bestilte vin for pausen, og fant våre plasser. Alt var klart.

På scenen satt en av karakterene i ubestemmelige klær. Det viste seg å være narren Lavatch, som i denne oppsetningen skulle ha rollen å lose publikum gjennom forestillingen. Så godt som alle hans replikker var bare til publikum, replikkene han hadde i det egentlige stykket var stort sett strøket. Skuespiller Morten Espeland har derfor den enkleste oppgaven i denne oppsetningen, siden han står fritt til å spille helt på lag med publikum, og ha et helt distansert forhold til grunnteksten, slik også denne oppsetningen har. Narren uttaler navnet Shakespeare som var det en vi alle ler av, og spør oss hvorfor vi ikke har gått hjem i pausen. Han spiller som har han fått beskjed å kjede seg i stykket. Det er veldig kjekt å spille sånne roller, det vil jeg ha sagt. Det var også slike roller jeg passet til å spille, den gang jeg var aktiv i studentteateret og omkringliggende teatergrupper i Bergen rundt 2000-tallet.

Hele første del satt jeg og tenkte at denne oppsetningen har mye til felles med studenteaterne. Det var mye spille hver for seg, ingen av karakterene hadde jo egentlig noe forhold til hverandre, og de ulike scenene hang heller ikke særlig godt sammen. Skuespillerne hadde også den karakteristiske rynken i pannen, som amatørskuespillere har når de skal si noe veldig alvorlig. Stykket ble spilt helt uten følelse, det vil si, karakterene var distansert til handlingen, som oppsetningen var distansert til grunnteksten, her stod ingenting på spill. Helena elsket jo slett ikke Bertram, hennes gråt i starten var helst for at det skulle se moro ut, Bertram skulle spille fjols, og slask, som han jo også til dels er, og den stakkars moren, som har replikker det ikke går an å fremføre særlig godt uten å føle dem, stod der nokså hjelpeløs, siden hun ikke hadde noen å spille mot. Det var sånn stykket var lagt opp. Jeg nekter å tro det ble gjort forsøk på troverdige følelser i første del av stykket.

Målet var fjas og underholdning. Derfor var også replikkene som var skåret bort erstattet med helt vanvittig mye boyband-syning. Snakk om å melke et billig poeng. Det var som om oppsetningen var livredde for å la publikum bli sittende og tenke, livredde for å utfordre dem til å konsentrere seg og få med seg noe, og – aller mest – livredde for å la publikum kjede seg. Jeg liker ikke dette. Skal teateret forsøke å holde tritt med youtube og videosnutter, der ingen forventer konsentrasjon mer enn et par minutter, så er det dømt til å tape. Teateret er en flott arena for ettertanke og refleksjon. Hvis man ikke kan kjede seg der, hvor skal man ellers gjøre det?

Etter pausen tok det seg opp. Da var det mindre fjas, og mer av originalteksten. Orginalteksten er jo også virkelig flott skrevet, her. Oppsetningen konsentrerer seg om to parallellhandlinger, hvordan gutta boys  får satt pratmakeren Parolles på plass, og hvordan Helena får utført sengetrikset mot Bertram. Det er jo en ganske kompleks sak som skal løses fra første del. Helena er blitt gift, på en måte, med Bertram, etter at kongen har befalt det slik. Bertram har imidlertid nektet å innfri giftemålet, og sverger på aldri å gjøre det inntil hun har fått barn med ham. Så hun må lure ham til å sette barn på henne. Det er jo ganske spennende å følge med på hvordan det gjøres.

Og det er virkelig morsomt å følge med på hvordan Parolles blir tatt til fange av sine egne menn, og under trusler om tortur avslører absolutt alt som er mulig å avsløre av militære hemmeligheter. Det er et klassisk, komisk triks, her mesterlig utført. Med bind for øynene utleverer Parolles flere av de mennene som står og hører på ham, i den tro at han er fange hos fienden, og må gjøre det for å berge livet. Dette er også roller det virkelig er morsomt å spille, og de gjorde det virkelig godt. Her var det også følelser, her var det mennesker i karakterene. Og Parolles var ikke uberørt av egen skjebne, slik alle karakterene var det i første del.

Når disse to tingene var satt på plass, det artige sengetrikset som også var skikkelig gjort, og det kostelige avhøret av Parolles, så var stykket stramt og fint til det sluttet. Det var ikke lenger nødvendig med så mye fjas fra narren og boybandet. Publikum satt stille, spent og konsentrert i den obligatoriske sluttscenen, der alle er samlet og alle tråder skal nøstes opp. I dette stykket er det jo litt komplisert det som har skjedd, og oppsetningen tør ikke la være å ta et forbehold, med å la narren spørre «skjønner dere noe av dette her?» til publikum. Det vekker latter, men den er kanskje litt billig. Det er klart vi som fulgte med skjønte veldig godt hva som foregikk.

Stykket heter All’s well that ends well, direkte oversatt «alt som ender godt er godt». Det kan godt stemme, men det er så absolutt et spørsmål om det er noen særlig god ende i dette stykket. Det er til og med spørsmål hvor «endelig» denne enden er. Bertram har jo bare minutter før han går med på forpliktelsene i giftemålet med Helena, fortsatt vist seg som den slasken han er, og løyet og snodd seg for å komme unna historen med Diana. Det har ikke skjedd noenting siden da som har gjort det troverdig at han har forandret seg.

Oppsetningen på Rogaland Teater løser dette problemet med å la Bertram og Helena stå lenge med hverandre, hånd i hånd, og uten replikker, for med minespillet å vise at dette slett ikke er noen harmonisk ende. Det Las Vegas-aktige «The end» som daler ned fra taket understreker kanskje det spesielle i dette. Det er kanskje ikke slutten, selv om stykket insisterer på at det er det. På ny er det følelser i karakterene. Det skulle det vært gjennom hele oppsetningen.

Jeg vil også ha med en ting som virkelig begeistret: Scenografien. I min kategoriske ungdom var jeg nærmest en prinsippiel motstander av all scenografi, jeg vil ha frem den nakne teksten. Men scenografien i dete stykket går ikke an å argumentere mot. Den var vakker.

Sony Xperia Z

Jeg har kjøpt meg ny mobiltelefon, Sony Xperia Z. Det var en høyst ufrivillig oppgradering fra iPhone 4S, etter at det kom vann på den. Det ble naturlig å velge en telefon som var vanntett.
image

Generelt var jeg engstelig for at telefonen skulle være stor og tung. Noe av det jeg bruker telefonen mest til, er å løpe med den med treningsapper tellende kilometre, og med ulike podcaster og foredrag på øret. Det er ikke bra om den ligger stor og tung i lommen, eller kanskje ikke får plass der. Frykten har vist seg helt ubegrunnet. Den er lett og fin i lommen, lett og fin i hånden, jeg er storfornøyd.

Den viktigste forskjellen jeg merker med denne telefonen i forhold til iPhone er at denne er superrask. Det er ganske utrolig, min iPhone var slett ikke gammel da jeg kjøpte den for et drøyt år siden. Allerede nå blir den altså parkert av telefonen fra Sony. Det er en annen divisjon. Alt fyker inn på skjermen, selv Google Earth oppfører seg som var det installert hele greiene på forhånd. Det er overhodet ingen hakking. Det samme gjelder alle triks man forsøker seg på med den, den får alt til å se enkelt og smidig ut. Sjekk for eksempel hvor elegant den lar deg endre størrelsen på billedikonene når du skal velge bilder å sette inn i blogger og andre steder, bittesmå når man skal se gjennom, så store man vil når man skal velge, og overgangene er så artige at man får lyst til å leke seg med den.

En annen viktig forskjell ligger i oppsettet. Apple gjør alt enkelt. Jeg husker at når jeg hadde den og lurte på noe, tenkte jeg at det helt sikkert måtte være veldig enkelt, sånn at alle og enhver fikk det til. De er kongen av brukervennlighet. Android-telefonene har latt valgfrihet være viktigere enn enkelhet. Det er litt mer avansert å få telefonen til å se ut som man vil enn det er med Apple, men så er det også flere muligheter for hvordan den skal se ut. Jeg var veldig godt fornøyd med Apple, jeg trenger ikke noe mer avansert enn det. Alle applikasjoner enkelt tilgjengelig med et lite ikon, og så kan man gruppere dem i små, slags esker. Holde nok, som vi sier i Rogaland. På min nye Sony har jeg også såkalte widgeter å styre med, litt mer triks, som at været ligger åpent på et av menybildene, i stedet for at man må åpne en app for å se det. Ikke store forskjellen, spør du meg.

Applikasjoner

I den forrige opptellingen jeg så (april 2013) hadde Apple 800 000 applikasjoner tilgjengelig, mens Android hadde 850 000. Apple var først ute, men er altså nå passert av Android. En venn av meg som er dataingeniør sier det er lettere å programmere for Android, det skal ikke jeg uttale meg om. Foreløpig er det en del fine applikasjoner som jeg hadde på iPhone, som jeg rett og slett ikke har tilgjengelig her, eller som jeg har, men i et dårligere system. Jeg tror det er litt tilfeldigheter hvilke applikasjoner som er best på den ene og den andre telefonen, litt smak og behag. Jeg skulle gjerne hatt en ordentlig sjakkspill-app, Apple har Chess.com, der man kan spille mot hverandre. På Android har jeg ikke funnet andre muligheter enn å spille mot en computer. Det er jo ikke like gøy.

Jeg kjenner ikke Android godt nok til å vite hva Sony har gjort ekstra med systemet. Jeg har det også på en gammel tablet, Samsung Galaxy tab, den første, som jeg nå har gitt min kone.

Batteri

Noe av det største problemet med alle moderne duppeditter er oppladningen av batteriet. Det hjelper ikke å ha fin-fine dingser, om de ikke virker på grunn av at batteriet ikke holder. Det er fint om telefonen holder en helgetur i fjellet, uten tilgang på strøm, eller at man klarer seg om man skal på overnattingsbesøk, og har glemt laderen. Jeg synes det er for ofte om den må lades hver kveld. Batteriet i iPhone 4S var glimrende. Det holdt lenge, og gikk fort å lade når det var nødvendig. Selv etter ett års bruk merket jeg få tretthetstegn, bare noen ytterst få ganger når jeg hadde glemt å lade ble det problemer med at batteriet gikk ut. Sony Xperia har slitt litt i starten. Dette er en telefon som i anstendighetens navn utfører mer krevende oppgaver. Det er en en betydelig større skjerm med HD som skal lyses opp, og det er en kraftig prosessor som kjører. Etter min mening er det ikke verdt det om batteriet sliter seg ut på det. Første ladning varte ikke 24 timer, ganske intensiv bruk med mange nedlastinger og innstalleringer, og ingen strømsparing. Andre gangen forsøkte jeg å få til noen av strømsparerfunksjonene (hos Apple er disse i større grad automatisk innstilt), uten at det sparte meg fra å måtte lade neste kveld også. Nå er jeg på tredje ladning, og har lært meg litt mer om hvordan den virker, hva jeg må skru av, og hvordan jeg kan spare batteri. I kveld slipper jeg å lade.

Etter å ha hatt telefonen en stund virker batteriet helt fint. Det var en del tunge installasjoner mens telefonen var helt ny som tok på. Jeg lastet ned en rekke med applikasjoner, og flyttet en rekke med bilder hit og dit, alt uten å være tilknyttet strømkobling. Ved å være litt forsiktig, får man greit telefonbatteriet til å strekke til en helg man er på fjelltur.

Brukervennlighet

Det er en stor knapp til høyre, midt på, som skrur telefonen av og på. Startbildet gir hurtigvalg til musikkavspiller eller kamera, om enn det er en liten forsinkelse før begge faktisk starter når man trykker på dem. Ved å bevege litt på skjermen, får man tilgang på alle menyer. Android-telefoner har «Apple-menyene» under et eget ikon, ved å trykke på det, får man tilgang på alt man har installert, plasser side ved side, på skjerm etter skjerm, og om man vil, i kataloger, som hos Apple. Ellers ligger de forskjellige applikasjonene man vil ha rask tilgang rundt omkring på startakjermen, om man kan kalle den det, et system som til å begynne med er fem skjermbilder bredt. Man kan bla til høyre og venstre, og utvide skjermen ved å legge til flere, eller ta bort, som man vil. I tillegg til ikoner kan man ha widgets, programmer som kjører direkte på skjermen. Sånn får man sett været direkte, uten å måtte starte en app først. Jeg vet ikke om alle disse ekstra triksene står seg mot det man taper i enkelhet. De som liker å putle med slikt koser seg, mens mange ikke gidder, og lar bare alt være som det er. Eller får en slektning til å sette det opp en gang for alle.

Telefonen er vanntett, men den har mange innganger for elektriske komponenter. Disse må selvfølgelig dekkes til, om telefonen skal forbli vanntett. Det skjer med forskjellige luker det er litt styr å lukke opp og igjen. For meg, som bestandig løper med øretelefoner fra telefonen i ørene, blir det litt ekstra styr med denne luken som hver gang må fikles opp. Man sitter vel kanskje også med en følelse at når regnet kommer, har man glemt å lukke luken igjen, eller den er ødelagt, og så blir telefonen vannskadd allikevel. Det er et stort pluss at telefonen er i stand til å være vanntett. Men det kommer til en pris, ellers ville alle telefoner vært det.

Tastaturet i telefonen tror jeg er en variant av den meget gode applikasjonen «Swiftkey», en applikasjonen vanligvis må kjøpe for penger på android-telefoner (her hadde Apple et forsprang, med meget gode tastatur som godt skjønner hva du vil skrive, både på iPhone og iPad). Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal få den til å bruke andre språk, jeg trenger i hvert fall russisk og engelsk, men på norsk er det et utmerket tastatur som gjør skrivingen rask og enkel.

Kamera

Det blir sagt at denne telefonen har dårlig fotoapparat. Det er mildt sagt ikke sant. Det er noen foto på min engelske blogg. Bildene overgår klart alle digitalkamera jeg har hatt opp igjennom årene, fra min første Sony til min siste Fuji, og innom et par Canon på veien, og er imponerende skarpe og klare og fine både på mobilskjermen og når jeg overfører til PC. iPhone sin bilder tapte seg alltid litt, syntes jeg, når jeg lastet dem over til PC. Det var som om de var laget for å se på telefonen selv. Noe av kritikken mot kamerafunksjonen på Sony Xperia Z er at den ikke har noen utløserknapp. Det skulle den kanskje hatt, når alt annet er så bra. Selv savner jeg det ikke, det er bortskjemt ikke å klare å trykke på skjermen.

Oppløsningen er på 13,2 megapiksler. Det er mer enn på mitt fire år gamle speilreflekskamera, og må kanskje kalles en overdrivelse. Jeg bruker bare 9,2 av dem. Det er standardinnstillingen.

Kameraet har også noen artige tilleggsfunksjoner. Noen er bare artige, som de forskjellige manipuleringstriksene man kan gjøre, der jeg nok har blitt oppriktig glad i nostalgia, men der det er nok av billedbehandlingsprogrammer rundt omkring som kan gjøre nokså nøyaktig det samme. Panoramafunksjonen, derimot, det er noe jeg aldri har hatt, men som fungerer overraskende fint.

Ellers er å si at jeg har ypperlige erfaringer med dette kameraet, i all slags lys og fra alle slags avstander. Man kan tappe med fingeren hvor man vil ha fokus, og få fine effekter med det. Nærbilder blir skarpe og fine, raske måkevinger stanses i luften, landskapsbilder praktfulle.

En ekstra pluss med kameraet er at også frontkameraet leverer god kvalitet. 3,2 megapiksler er det samme som mine foreldres første digitalkamera, fra rundt 2000, også det en Sony. Kvaliteten er også den samme. Med det kan jeg ta flotte bilder av meg selv i alle situasjoner, for moro, og til bruk på alle slags kontoer jeg måtte finne på å ville ha.

Jeg har ikke tatt mye levende film ennå, men av det jeg har sett, er kvaliteten den samme. Kamerafunksjonen alene er verdt mange penger i denne telefonen.

Et artig tilleggstriks telefonen er i stand til er å ta snapshots av sitt eget skjermbilde. Det er greit for oss som blogger, eller om man skulle ønske å ta vare på noe man har der, og gjøre det på en litt fiffig måte. For å gjøre det, holder man bare inne den blanke hovedgruppen på siden noen sekunder. Man får opp en meny, der man blant annet kan velge «ta skjermbilde».

Her har jeg tatt et snapshot av fotoalbumet på telefonen. Jeg har valgt det omtrent minste formatet. Med vanlig tommel- og pekefingerbevegelse, kan jeg gjøre bildene større, for lettere å finne hvilke jeg skal sette inn forskjellige steder, eller bare for å se på dem.

Her har jeg tatt et snapshot av fotoalbumet på telefonen. Jeg har valgt det omtrent minste formatet. Med vanlig tommel- og pekefingerbevegelse, kan jeg gjøre bildene større, for lettere å finne hvilke jeg skal sette inn forskjellige steder, eller bare for å se på dem.

Musikk

Det er god kvalitet, og god oversikt, men det er en selvfølge. Det irriterer litt at spilleren lett stopper opp når telefonen rister, som når jeg springer. Det skulle det ikke være noen grunn til. Når jeg har hatt den i jakkelommen, har det hendt den har stoppet hvert femte minutt. Det er så mye at det er ikke verdt det. Det er bedre når jeg har den i bukselommen, men det er ikke alle bukser jeg trener i som har lomme, og det er uansett mer behagelig å den i jakken, så det er dumt den ikke virker stabilt der.

Jeg skulle også gjerne sett at det gikk mer i en fei å lage spillelister. Hva jeg liker å høre på, er foredrag, og da er det naturlig nok viktig at filene kommer i riktig rekkefølge. Det gjelder særlig når 45 minutters foredrag kommer oppdelt i filer på 3-5 minutt. For noen blir sorteringen feil, og da må jeg raskt kunne lage spilleliste, eventuelt bruke rekkefølgen i katalogen filene er kopiert fra (dette er metoden jeg brukte i min gamle MP3-spiller, fra Phillips).

Alt dette gjør at musikkspilleren er veldig bra, men bare nesten veldig bra. Hadde alt bare fungert som det burde, hadde det vært topp.

Jeg må ha med et stort pluss for at telefonen har FM-radio. Det er kjempegreier, forhåpentligvis blir det aldri slått av. Jeg er ikke interessert i å betale for nettradio, og vil gjerne kunne høre radio når jeg er på farten. Nå kan jeg høre P2s nyhetsmorgen mens jeg springer til jobb, om det har skjedd noe spennende og jeg skulle ønske det. Det kunne jeg ikke med min gamle iPhone.

Telefon og SMS

Dette pleide å være det viktigste ved telefoner. Det sier litt om tiden vi lever i, at dette er filleting nå. Ønsker man en telefon for å ringe og sende melding, får man kjøpt en helt ok for et par hundrelapper, vær så god. Dyre smarttelefoner skiller seg ikke nevneverdig ut. Jeg har lest en norsk anmelder som mente denne telefonen var litt skarp når man «trykker den hardt mot øret». Maken til fjott. Lydkvalitet, adressebok og system på hvem som har ringt når er selvsagt helt på topp. Apple får det riktignok til å se finere ut, men det fungerer helt ok med android-løsning også.

Konklusjon

Det er klart det var surt å miste telefonen sin. Med den nye telefonen fra Sony, føles det nesten verdt det. Jeg ville aldri kjøpt den, om ikke min gamle iPhone hadde blitt vannskaddet.

Nova hotell i Trondheim

Denne posten er om Nova hotell i Trondheim, som jeg bodde på mens jeg var i Trondheim for å feire bryllupet til Ingrid og Pål. Om selve bryllupet skriver jeg i morgen.

Nova hotell, kurs- og konferansesenter er plassert midt i sentrum av Trondheim, på Citigonsplass, mellom nordre og søndre gate, og noen minutter fra Torget og Nidarosdomen og alt som er viktig. Selv jeg som ikke er noe kjent fant lett frem etter å ha gått av flybussen der jeg hørte sjåføren si «Nova». Lokaliseringen er ypperlig. For ytterligere forklaring kan nevnes at Teaterhuset Avantgarden er på andre siden av bygningen (fra Olav Trygvassons gate), at det står Terra på bygningen (man må da gå rundt), og at det først synlige fra siden man går inn er Olavs pub pg spiseri (tror jeg det het). Det står Nova med store bokstaver ved inngangen, men det er en kino i første etasje, så man må ta heis til fjerde etasje for å komme til resepsjonen.

I resepsjonen er servicen upåklagelig. Jeg kom med morgenflyet fra Bergen (landet 0740), og var i sentrum litt over åtte, men det var ingen problemer å sjekke inn med en gang så lenge det var ledig. Rommene var små, jeg bodde på singel økonomi, men slett ikke slik at det føltes trangt, og vi som tar inn på slike hotell gjør det jo for å spare penger. 595 kroner betalte jeg for døgnet, og i verdi var dete langt mer for pengene, enn hva jeg fikk forrige gang jeg overnattet på hotell, dobbelt så dyrt og litt større på Thon’s i nærheten av Gardermoen.

Jeg var først litt irritert over at de hadde annonsert med internett på alle rom, men at man trengte passord. Irritasjonen vendte seg imidlertid snart over til meg selv, da passordet stod under ‘I’ for «Internett» i brukerhåndboken eller informasjonsheftet som ligger på bordet med en gang man kommer inn. Nevnte Thon tok 75 kroner for internettbruken, og da bare for 4 timer. På Nova var det gratis, og sånn skal det være. Jeg håper dette blir en selvfølge om ikke altfor lenge, og foreløpig synes jeg det er litt interessant å merke, at det særlig er litt dyrere hotellene som tar seg betalt for nettbruken. Det er i seg selv et argument for å unngå dem. Og man skulle i alle tilfelle unngå å betale. Nettet skal være gratis.

Badet var ikke spesielt fint, men hvem trenger spesielt fint bad? De kunne godt hatt shampo i stedet for håndsåpe, synes jeg, shampo er tungvint å ta med, nå i disse tider hvor det blir sett på som et mulig terrormiddel, om man tar det med i håndbagasjen. Og Norwegian tar 40 kroner ekstra om man vil sende dette og andre ting gjennom innsjekket bagasje. Ellers var seng, møbler og alt som man kan vente og forlange.

Frokosten synes jeg var riktig bra til den prisen. Den var ikke bedre enn den på Thon, men den var langt fra å være 500 kroner verre. Det var godt, meget godt, ferskt brød og rundstykker, og kjøttpålegg, ost og syltetøy, og til og med laks. Jeg savnet imidlertid kaviar, det hadde vært enkelt å få til. Søndagen hadde de heller ikke bløtkokt egg, og det kom ikke nye i tiden jeg satt der fra 0945 til 1100. Det var riktignok ikke mange andre som satt der, og det var kanskje en riktig vurdering å ikke komme med nye egg, så lenge jeg ikke spurte. De hadde også yoghurt i et kjøleskap, og man kunne steke sine egne vafler.

En liten, enkel varmrett til frokost på Nova hotell. Den smaker bedre enn den ser ut. En liten, enkel varmrett til frokost på Nova hotell. Den smaker bedre enn den ser ut.
Her er pålegget vi hadde å velge mellom fanget inn. Her er pålegget vi hadde å velge mellom fanget inn.
Og dette er det meget gode brødet og rundstykkene på Nova i Trondheim. Og dette er det meget gode brødet og rundstykkene på Nova i Trondheim.

Da jeg skulle sjekke ut gikk det fint å få en time ekstra, siden flyet mitt ikke gikk før 1530. Litt over 1300 gikk jeg ut, etter et opphold jeg var godt fornøyd. 1190 kroner er mye penger for en helgs opphold for en vanlig lønnsmottaker, men dette er prisen det ligger på å overnatte for tiden. Skal man billigere, må man på gjestehus eller hostell, og begynne å dele rom med andre og slikt noe, i sin prisklasse er Nova hotell et godt tilbud. De går også utenpå tilsvarende standard jeg har prøvd i Russland, Ukraina, de baltiske landene, Italia og London (som var klart verst, der var det dyrt og elendig). Hotellpriser i Norge er egentlig ikke spesielt høye, men standarden er gjerne det. Og Nova hotell i Trondheim har funnet en veldig fin balanse mellom prisen og hva man får for pengene. De er enkle å anbefale.

Bootleg series vol 8. «Tell tale signs», Bob Dylan, Disk II

Jeg skrev i denne posten her om den første av de to platene i Bob Dylans Tell tale signs. Plate nummer 1 har flere studieopptak av sanger som aldri ble utgitt og alternative studieversjoner av sanger som ble det, mens plate nummer 2 har mer live og cover. Det er ikke så ofte man får høre Dylan gjøre cover, han har jo nok å ta av selv. I mange av versjonene man får kjøpt nå, er det bare disk 1 som følger med, og dette er også den sterkeste disken. Men disk 2 er også lett verdt de knappe ekstre 15o kroner den måtte koste. Og har man muligheten til å kjøpe begge samlet, er det ingenting å nøle etter.

Som alle Dylans bootleg-plater – i hvert fall dem som ikke er rene liveplater – inneholder den både skatter og kuriositeter. Denne disk 2 av volum 8 skiller seg ut ved å ha flere av de siste. Her er mange sanger med en uhøytidelig Bob Dylan, som gjør karnevalsopptredener med egne og andres sanger. Dylan har jo ry på seg for å skrive sanger med stor troverdighet, og mange av hans aller beste sanger er selvopplevd, eller selvfølt. Men ikke et øyeblikk vil jeg tro at Dylan har følt eller tenkt som karakteren som synger «Can’t escape from you», for eksempel. Og mot slutten av platen er coverlåter av liv i hvert fall ikke Bob Dylan har levd.

Sjangermessig spenner det fra conutry, blues og Dylans egen stil fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, litt singer-songwriter type sanger i stil fra 40- og 50-tallet er det også, likeledes den enda eldre musikken Dylan har lagt seg til med Love and theft og Modern times.

Men midt i all denne leken og moroa, kommer plutselig sanger med sterkt alvor og overbevisende utført. «Ring them bells» har aldri jeg hørt bedre enn her, og til slutt viser Dylan sin styrke ved å avslutte med en av de sangene han har skrevet, men aldri plassert på en offisiell plate. Den heter «‘Cross the Green mountain», og handler om den amerikanske borgerkrig. Sanger som dette viser at Dylan også etter år 2000 er blant de aller beste artistene vi har, også når det gjelder å skrive nye sanger.

Mississippi

Denne platen begynner med en enda mer nedstrippet versjon av denne hiten fra Love and theft. Her er den i en seig, tilbakelent versjon, der rytmen liksom er holdt igjen, og Dylan søvnig snøvler frem teksten som er like bra her, som i alle andre versjoner av sangen. Og selv den søvnige Dylan lyser opp over tekstlinjer som:

But my heat is not wary/It’s light, and it’s free/I got nothing but affection/for those who sailed with me.

32-20 Blues

Dette er en outtake fra platen «World gone wrong», en samling Cover-låter som gav ut i 1993, og en plate som ikke kan regnes blant hans beste (skjønt, det er den eneste av platene hans som har vunnet en grammy – for «best traditional folk album»), og som jeg heller ikke har.  Det er Robert Johnsen som har originalen, til denne enkle blues-sangen Dylan fremfører alene med et munnspill og en gitar. På denne bootlegplaten hører den fint hjemme, men stikker seg ikke frem.

Series of dreams

Dette er en sang som mange kjenner fra den første bootlegserien, 1 – 3, som kom ut i 1991. Bob Dylan hadde da nettopp gitt ut «Oh Mercy», der han samarbeidet med Daniel Lanois, som også er kjent fra sitt samarbeid med U2. I 1991 gav U2 ut Achtung baby, og var nokså på høyden av sin karriere, og hadde vel strengt tatt levert sine beste sanger. Jeg fikk min første U2-plate, Zooropa, i 1993, og min første av Dylan, «Oh Mercy», i 1994, da jeg flyttet på hybel i Bergen. Jeg kjøpte flere plater av U2, enn av U2 (hvem kan forstå det), og hadde en god stund bare «Oh mercy» og «Highway 61… revisited» av Dylan. Den første bootlegserien til Dylan er en uovertruffen skatt, her er en samling som langt på vei overgår platene hans, og en sang som «Series of dreams» kommer litt bort i det selskapet. Men det er også vanskelig å mislike den fullstendig, for dette er den sangen der Daniel Lanois får Bob Dylan mest til å ligne U2. Den har det drivet og det trøkket U2 var kjent for på den tiden (nåvel, nesten), og har kan man kanskje si også Bonos enkelhet i tekstene. U2 ville kunne gjort denne til en hit. Hos Dylan er den en kuriositet, og versjonen her på volum 8, ligner på den på volum 3, men har en litt enklere produksjon.

God knows

Dette er også en sang som ikke fant veien til «Oh Mercy». Jeg synes egentlig den ligner mer på sangene fra «Empire burlesque», der den ville passet veldig godt. Dette er en fase i Dylans karriere der man må være god fan for å like ham, vil jeg si. Han synger med sin mest 80-talls kråkestemme, og har verken melodi eller tekst som utpeker seg noe særlig. Sangen ble for øvrig gitt ut i en annen versjon på platen Under the red sky, enda en plate jeg ikke har.

Can’t escape from you

Denne her høres mest av alt som en spøk. Det er klassisk, enkel appeggiorulling på pianoet – av alle ting, ikke en gang gitaren – a’la «Everybody hurts» og «Unchained melody», det er så vakkert at det blir litt komisk. Og Dylan trykker på med svulmende grøt-stemme, han går inn i en rolle for å spille denne sangen. Det er som om han spilte en film, og dette er en sang den han spilte ville laget. Sjelden Dylan er så udelt morsom.

Dignity

Dignity er også en av sangene Dylan ikke fant plass til på «Oh Mercy», og det er nok den mest kjente og den beste av dem. Den ble offisielt utgitt på Unplugged, fra 1994, i en livlig og oppkvikket versjon. På disk 1, av denne dobbeltplaten «Tell tale signs», er det en langt vakrere, og roligere demoversjon, med Dylans stemme ledsaget bare av et piano. Her på disk 2 er det en oppfrisket versjon igjen, med en klassisk bassang langt fremme i produksjonen. Melodien skjuler litt for teksten i disse raske versjonene, mener jeg, og foretrekker den rolige.

Ring them bells

Dette er et live-opptak fra the supper club i New York, 17. november 1993. Det er en kjempeversjon av en flott sang, som faktisk fikk plass på «Oh’ Mery», i motsetning til flere av de andre sangene her. Det er noe eget når Dylan synger som om han mener det. Ordene faller jo så lett for ham, så det kan nok være lettere å skrive dem, enn å ytre dem noen ganger. Her er han imidlertid helt inspirert, og synger sårt og inderlig at klokkene må ringene, som de virkelig må det, og da blir dette en sterk sang. Spesielt i mellomspillet. En og annen «yeah» fra publikum, bringer også inn den rette komikken.

Cocaine blues

Nok et karnevalsnummer fra Bob Dylan. Det er en liveversjon fra 24. august 1997, i Wien, der Dylan fordreier stemmen til det ugjenkjennelige (eller helt gjenkjennelige). Sangen er en gammel bluesklassiker (det er ikke den raske, kvikke, som Johnny Cash er kjent for, det er en annen sang), som her blir fremført litt nedpå, med få instrumenter, steelgitar og akkustisk stål. Det er en blues av typen man føler alltid har vært skrevet. Så kommer Dylan med stemmen, og gjør sangen alt annet enn troverdig. Jeg nekter å tro annet enn at nettopp det er meningen. Denne sangen er laget på avansert gøy. Og jeg skal ikke være den som sier noe annet enn at det fungerer.

Hey baby! better come here quick/That old cocaine, is making me sick! er vel aldri sunget morsommere, hesere og stemmeløsere. Legg også merke til en skikkelig akkustisk stålstrengssolo fra Larry Campbell. Og som den gode blueslåt den er, er den omtrent uten grepskift.

Ain’t talkin

Denne sangen fra Modern times er en av de mørkeste Dylan noensinne har laget, og her på bootlegen er den enda mye mørkere enn i originalen. Sangen varer i godt og vel 8 minutter, med gjennomgående refreng «Ain’t talkin, just walkin», og allerede i første gjør han det er klart at han er «walking through streets that are dead». På Tell tale signs er melodien enda mer i tråd med teksten, enn i originalen, her er knapt en akkord som ikke er i moll (den går i G#m, C#m gjennomgående), skumlere, mørkere, og med en sugende bass og et komp som dunker av gårde som litt for raske hjerteslag. Det passer til den dystre teksten. Dette er gjentatte knytteneveslag mot brystet.

Ain’t talkin’, just walkin’
Carryin’ a dead man’s seal.
Heart burnin’, still yearnin’
Walkin’ with a toothache in my heel.

The suffering is unending;
Every nook and cranny has its tears.
I'm not playing, I'm not pretending,
I'm not nursing any superfluous fears.

I kontrasten med de artige sangene den er omgitt av, gjør den litt av en kontrast og skiller seg voldsomt ut.

The girl on the greenbriar shore

 Dette er live fra 1992. Bob Dylan er alene med gitaren, i denne klassikeren. Dette er inspirasjonen til Dylans egne «Red river shore», som han leverer på disk 1 av disse bootlegene i volume 8. Både i tekst og melodi er Dylan helt overlegen, og jeg kan vanskelig se hvordan de to sangene i det hele tatt kan sammenlignes.

Lonesome day blues

Dette er en live versjon  fra 1. februar, 2002, i Sunrise, Florida. Det er blues, og det er bandet som gjør den. Tony Garnier og Georg Recile er stødige på rytmeinstrumentene, og Larry Campbell og Charlie Sexton tar seg av rytmeinstrumentene i en sang som bygger seg voldsomt opp. Det er en del av den nye humoren med de senere Dylankonsertene, der Dylan selv er den suverent dårligste musikeren, men det likevel er ham som lager sangene og arrangementene. Sangene svinger vanligvis mye mer live, enn i studio. Og denne sangen fra Love and theft er ikke noe unntak. Men jeg foretrekker dog «High water (for Charlie Patton)» fra disk 1, der teksten også gjør seg i kråkestemmen til Dylan blant de mestrerlige musikerne.

Miss the Mississippi

Og så blir stemningen tatt ned igjen, med denne pussige og vakre sangen av Bill Halley, som Jimmy Rodgers har laget, og som Bob Dylan her gjør en cover av. Den begynner med en liten munnspillsolo, litt enkel gitar, bassen kommer inn og i bakgrunnen høres trillende mandoliner. Så kommer Dylan med sin mest inderlige fløtestemme, og synger om et liv han aldri har hatt. Men vakkert er det.

The lonesome river

 Her er enda en cover, muntrere og raskere, hvor Bob Dylan får vokalhjelp av Ralph Stanley. Dette er ordentlig country, og Ralph Stanly er egentlig den eneste som har stemme til å bære det.

‘Cross the Green Mountain

Platen og samlingen slutter med en monumental sang. Det er Ted Turner som skal lage en TV serie om den amerikanske borgerkrigen, og får Bob Dylan til å skrive en sang til den. Dette er ikke den unge, aggressive Dylan med «Masters of war» og «Times they are changing», dette er den aldrende Dylan som lavmælt legger ut om krigen i all sin gru. Det er gjort mange ganger før, men Dylan går til oppgaven med en friskhet som gjør at man føler redslene fra 1861 og 1865 like forferdelige og meningsløse som om de skulle være i dag. Sangen varer i godt over 8 minutter, går i B-moll, og ruller og går vakkert og sterkt og lenge, og lar Dylan hviske ut den ene sterke tekstlinjen etter den andre, mens Larry Campbell spiller fiolin og Benmount Tench spiller orgel. Dette er en sang man kan få vondt i hodet av.

I’m ten miles outside the city, and I’m lifted away
In an ancient light, that is not of day
They were calm, they were blunt, we knew ’em all too well
We loved each other more than we ever dared to tell

Her er den på youtube.

Stalin i den røde tsarens hoff

Jeg har i dag lest ut den nye Stalinbiografien til Simon Sebag Montefiore, den som kom ut i 2003 og heter «Den røde tsarens hoff». Montefiore er historiker og forfatter, og har som det nå har blitt vanlig for mursteinsbiografiene hatt tilgang på en rekke nye arkiver, og fått intervjuer med en rekke av de personene som selv deltok i hendelsene, eller kjente dem som gjorde det. Det sier sitt når det etter at selve boken er slutt, følger mer enn fulle hundre sider kildehenvisninger, bibliografi og register.

 

Josef Vissarinovitsj Stalin, egentlig Dzjugasjvili, født i den nå nokså kjente byen, Gori, i Georgia, like ved grensen til Sør Ossetia. Offisielt var fødselsdagen hans 21. desember 1879, det er ut i fra den han feirer 70-års dag med Mao Zedong på besøk i 1949, men nå har man funnet en fødselsattest som viser at han vitterlig var født i 1878. Han kom til makten på 1920-tallet, etter å ha manøvrert bort rivalene etter Lenins død, og innførte et terrorstyre som savner sidestykke i verdenshistorien. Jeg har lest mange, mange beretninger der Stalin er en (rett nok meget sentral)  bifigur, fangeberetninger fra GULAG-leirene, biografier til Sjostakovitsj og Ashkanazy og andre, pluss alt jeg har kunne få tak i av skjønnlitterære, russiske verk fra perioden (pluss forfatterbiografier). Jeg har også lest den meget underholdende reiseberetningen til nobelprisvinneren André Gide, ufrivillig underholdende. I tillegg har jeg jo studert historie, og besøkt de museene som har vært å oppdrive i de russiske byene jeg har vært. Pluss Ukrainske, hviterussiske og polske, og i de baltiske statene.

Før lesningen av denne biografien var mitt inntrykk av Stalin at han var en tyrann, med Adolf Hitler som den riktige målestokken for grusomhet. Men der Hitler var viljesterk og klart sa fra hva han kom til å gjøre, og gjorde det – i all sin grusomhet -, så var Stalin atskillig mer vinglete, og sa han skulle gjøre helt andre ting enn han faktisk gjorde. Hitlers terror rammet folk som kunne forstå de ville bli rammet, Stalins rammet på måfå, slik at ingen i det veldige i hele hans regjeringsperiode kunne føle seg riktig trygg. Jeg hadde også inntrykk av at Stalin var en bajas, en brautende bondegutt som mestrer intriger, og ikke stort annet. Det går jo ikke an å argumentere mot at han bygger opp det russiske riket (eller Sovjetunionen, om man vil) til det mektigste dette riket noensinne har vært. Og han satt udiskutabelt på toppen i nesten 25 år. Men det går heller ikke an å argumentere mot at flere av prosjektene og lovbestemmelsene hans viste seg å være rene katastrofer, både i tap av menneskeliv og ressurser og alt hva man ellers skulle velge å måle etter. Jeg har sett på Stalin som en person med absolutt makt over et av verdens mektigste riker, men også som en mann egentlig ute av stand til å forvalte denne makten. Han har vært et eksempel på det russiske sløseriet. Samme hvor mange folk som går med, også talentfulle, så finnes det alltid nye til å fylle plassen, og samme hvor mange ressurser som sløses bort, så finnes det alltid mer å ta av. Dette er Russland, og over dette regjerte Josef Stalin.

Montefiore har et mye mer positivt syn på Stalin. Han fremstiller en mann som er begavet, som er uhyre intelligent, og som manøvrerer med full kontroll i et miljø, der hvem som helst ville stått klar til å overta makten når som helst. Montefiore mener for eksempel at Lenin forutså at Stalin var hans mest sannsynlige etterfølger, og at han derfor gikk til angrep på ham i testamentet sitt, slik også Stalin gikk til angrep mot de mest sannsynlige maktovertakerne i sine siste år. Jeg er uenig med Montefiore, her, jeg holder på at Stalin var en usannsynlig etterfølger, og at nettopp det gjorde at han kunne overta makten. Historien har mange flere eksempler på det. I et miljø der flere skuler til makten når den diktatoriske lederen dør, vil den som ingen har tenkt på ha litt større sjanse til å nå frem, siden ingen ser på ham som en rival de er nødt til å stanse. Slik kunne for eksempel Khrutsjov få makten, mener jeg.

Jeg kan heller ikke gå med på at det var noe som helst kvalitet i jobben Stalin gjorde som kunstnerisk overhode innenfor enhver kunstart. Han måtte godta alt som ble gitt ut om det var bra eller dårlig, og ofte kunne han også ha rettelser og forslag til artisten. Dette drepte jo den sovjetiske kunsten, og gjorde den flat og kjedelig. Å erstatte den spennende modernismen, der russerne på 1920-tallet lå helt i front sammen med Frankrike, med den nye formen – sosialistisk realisme – eller hva de valgte å kalle det, sånt gjør bare en ignorant. Han hadde en litterær smak som – vel, kan noen nevne en eneste en av de forfatterne som Stalin på denne måten fikk frem? De fleste kan vel i stedet nevne flere av dem som ble undetrykt, som for eksempel Bulgakov, Platonov og til dels Pasternak, for bare å ta 30-talls epikerne. Sjostakovitsj ble rett og slett hindret av Stalin, i den vanvittige artikkelen i Pravda «Grums i stedet for musikk», der den store operaen Lady Mac Beth fra Mtsensk blir slaktet i en slik grad at den store komponisten må frykte for sitt liv.

Krigen

Hvor jeg imidlertid må moderere meg litt, er i Stalins rolle da Sovjetunionen ble trukket inn i andre verdenskrig. Jeg har da sett på Stalin som en særdeles lite begavet politiker og militær leder. Jeg mener Stalin har mye av skylden for katastrofen ble for russerne i startfasen. Han hadde for det første henrettet mesteparten (faktisk mesteparten, det er ikke bare lettvint ordbruk, flere ble henrettet, enn ikke) av de øverste militære lederne, og de som var igjen var vettskremte inntil lammelse. For det andre hadde han bestemt seg for at Hitler ville holde Ribbentrop-Molotov avtalen, og ikke angripe, og han var så fiksert på dette synet, at han overså alle etterretningsrapporter som viste noe annet. Og som i alle despotiske regimer, er det direkte farlig å komme med informasjoner tyrannen ikke liker. Så jeg regnet med at krigen – om den var aldri så varslet – kom som en komplett overraskelse for Stalin, og at Tyskland som følge av denne overraskelsen fikk et forsprang og momentum det tok månedsvis for Sovjetrusserne å stoppe.

Montefiore viser at etterretningsrapportene var så entydige at Stalin ikke godt kunne overse dem, og at han var meget nervøs da dagen for det varslede angrepet kom. Han skjønte alldeles godt at det kunne komme, han hadde bare spilt høyt, da han hadde insistert på at det ikke ville gjøre det, og alle skremte rundt ham hadde jattet med. Det er et faktum at det ble gitt ordre om at Sovjeterne ikke skulle svare på tyske provokasjoner, og lammede offiserer fortvilet ringte til Moskva for å høre om hva de skulle gjøre når provokasjonen var et full skala angrep fra Østersjøen til Svartehavet. Det er også et faktum at det russiske flyvåpnet ble bombet sønder og sammen mens flyene stod på bakken. Dette er gigantiske tabber, og Stalin står ansvarlig, men han var nok også klar over risikoen han spilte, og skjønte nok at dette kunne skje, selv om han insisterte på det motsatte.

Jeg har også ment at Stalin blandet seg katastrofalt inn i starten av krigen, med vanvittige ordrer om å holde på byer som var redningsløst fortapt. Det lyktes i Leningrad og Stalingrad, men mislyktes i Minsk, Smolensk, Kiev og mange andre byer hvor tyskerne som følge av Stalins ordre om null tilbaketrekning fikk hundretusenvis av krigsfanger. Slik jeg har sett det, holdt Stalin på kontrollen helt til tyskerne stod på terskelen til Moskva, da han omsider overlot forsvaret til en som kunne det – Zjukov. Siden holdt Stalin seg nokså i bakgrunnen gjennom krigen, inntil seieren var sikret, og Stalin trådte frem og tok æren. Montefiore poengterer en del av de kloke beslutningene Stalin tok, blant annet å holde på reservene (mens tyskerne nærmet seg Moskva), noe som var litt av et sjansespill. Og det ville ikke lyktes om tyskerne ikke hadde vært hindret av været. Det skriver Montefiore lite om.

Montefiore har også en annen versjon av hvordan russerne befridde Polen, enn det i hvert fall polakkene selv vil være enige i. Der blir det nokså godt argumentert for at russerne oppmuntret den polske oppstanden, de levete til og med våpen i det oppstanden så ut til å dø ut, men de gikk ikke inn i Warszawa før de polske opprørerne var slått ut og byen ødelagt. Med det fikk de tyskerne til å kvitte seg med brysomme opposisjonelle for dem. Russerne overtok et Polen praktisk talt uten motstandskraft. Montefiore skriver bare at russerne ikke var klar til å krysse Wisla da de kom dit, og måtte vente. Jeg tror mer på polakkens versjon.

Stalins hoff

Hva som virkelig var spennende med boken var den utførlige beskrivelsen av Stalins hoff, eller den indre krets i det Sovjetiske kommunistpartiet. Her var mange navn som bare hadde vært navn for meg, og knapt nok det, men som jeg nå nok skal klare å huske hvem var. Den mest besnærende og også mest avskylige er selvsagt Lavrentij Berija, leder for det hemmelige politiet NKVD mot slutten av 30-tallet og under krigen, han blir av Montefiore skildret nærmest som en person verdig en roman av Dostojevskij. Han har en besettende ondskap, et slående vidd, og var også et arbeidsjern, en torturist, en organisator og administrator, og på samme tid en fullverdig byråkrat som blindt fulgte Stalins ordre, og en initiativrik individualist som selv kunne få ting gjort, og selv finne løsninger på oppgaver han ble satt til å løse. Oppgaver gitt til Berija, ble gjennomført. Utenriksminister Molotov er også kjent, og fremstår i boken som den lydige, kjedelige kommunistbyråkraten han gir førsteinntrykk av å være. Den senere partisekretær Khrutsjov er også en kjenning, og jeg visste at han stod ganske så sentralt i sultkatastrofen i Ukraina fra 1931-33, men jeg visste ikke at han slo like sentralt i den senere terroren, og at han var like aktiv og ansvarlig som de andre i den senere terroren. Khrutsjov var i Ukraina, og det var ikke nettopp der de slapp billigst unna.

De mer anynomye i hoffet var folk som Kaganovitsj, Mikojan og Maletov, og tidligere Bukharin, Karenev og for eksempel Sinovjev. Det er spennende hvordan en type som armeneren Mikjoan kunne klare seg gjennom alle utrenskningene og terroren, han var i de innerste kretser gjennom hele perioden.

Stalins sjarm?

Jeg tror det er i boken om Sjostakovitsj sammenligningen mellom Stalin og Hitler blir gjort, der Hitler blir fremstilt som en karismatisk leder som kunne føre massene med seg. Stalin kunne ikke engang det. I «Den røde tsarens hoff» blir imidlertid Stalin fremstilt både karismatisk og sjarmerende. Han ble en avgud som følge av terror, det blir ikke lagt skjul på, hvordan skulle man vel kunne det, men han får også skryt for sine personlige egenskaper, og at han også var den naturlige lederskikkelsen i kraft av dem. Jeg er ikke overbevist. Det er ikke etterlatt mange taler av Stalin, rett og slett fordi han var elendig i å holde dem, mens det av Hitler finnes flere. På ingen tidspunkt av krigen gikk Stalin ut og talte til folket om krigslykken, eller hva det nå gjaldt om, slik både Hitler og Churchil flere ganger gjorde, selvfølgelig. Stalin viste seg ikke engang på bilder særlig ofte. Og det finnes ikke et eneste bilde der Stalin smiler. Han ønsket å bygge opp myten om en fjern leder, en Stalin, mer enn et menneske. Det er avbildningen på propagandaplakatene som var Stalin. Og det måtte russerne ha på stueveggen, der de tidligere hengte de religiøse ikonene.

Kritikk av boken

Som den nyeste og mest autoritative Stalin-biografien har «Den røde tsarens hoff» fått både gode kritikker, og vunnet noen priser. Det er vanskelig å unngå å vinne priser nå om dagen, det er så mange av dem, men når det gjelder kritikker, så er boken i hvert fall i Norge rost for å tegne et nøytralt og nøkternt bilde av Stalin. Jeg vet ikke om dette er et kvalitetstegn. Josef Stalin er en av historiens verste massemordere, og det er slett ikke gitt at en slik person fortjener en nøytral fremstilling. Det er ikke mer enn en generasjon tilbake at han fortsatt ble dyrket, og for to generasjoner tilbake var han støttet av en litt for bred kulturelite i både Norge og verden. Fortsatt er det noenlunde akseptabelt å være Stalinist, i alle fall å ha vært det, mens å være nazist er forbudt, og å ha vært det fører til fordømmelse og eksklusjon fra enhver offentlig stilling. Det er et misforhold her, og mottakelsen av boken viser at dette misforholdet stikker dypt.

 

Akkurat i år kommer det faktisk – eller er faktisk kommet en biografi om Hitler. Den er sikkert like grundig og omfattende, og sikkert like nøktern og nøytral, og vil sikkert få gode kritikker for å få frem også de positive sidene ved Hitler.