Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

• Fantastisk kjekk og rask maskin
• Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

• Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
• Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

Billigtablet: HUAWEI Mediapad M2 Wifi 16GB

Tja. Kona har pleid å bruke de mobiltelefoner og nettbrett jeg ikke bruker lenger. Som telefon har hun en iPhone 4, der fotoapparatet ikke lenger virker, siden det kom vann på den, og der hun ikke har bruker på Apple så hun kan laste ned apper og triks. Som nettbrett bruker hun min gamle Sony Xperia Z eller til og med Samsung galaxy den aller, aller første. Siden vi fikk vår lille jente, hun som nå er blitt to, har kona fått konkurranse på nettbrettet, og har praktisk talt ikke noe brett eller noen god duppeditt å bruke. Så i plutselig samråd kom vi frem til at jeg skulle kjøpe en tidlig julegave, en billigutgave av et nytt nettbrett, fra et av de mindre kjente kinesiske merkene.

Det er helt i hennes ånd. Prisen trumfer alt for henne, og hun er særlig ikke interessert i å betale mer for et produkt fordi merkevaren er verdifull. Hun ser på hva produktet kan gjøre. Mest for pengene får man fra de kinesiske og taiwanske billigmerkene, prestisjemerkene Apple, Samsung og Sony legger for mye i reklamen, og presser kanskje til og med prisene opp litt, for å være litt eksklusive.

Noen raske søk på nettet viste meg at Huawei sin mediepad M2 med 16GB skulle være den beste nå i år. Den ble utgitt sånn tidlig på nyåret, kostet så vidt over 3 000 kroner, og scorer bra på alle de tekniske spesifikasjonene. Norske og engelske anmeldelser er også positive, så vi lot det stå til, uten å tenke så mye mer på det.

Resultatet er nesten overveldende. Det var sjokkartet så klar og gnistrende skarp skjermen er, og hvor gode bilder og film den kunne ta. Den feier min gamle miniPad og sonybrettet rett av banen. De prestisjetunge merkene er noen år gamle, julen 2012 og 2013, på de tre årene er teknologien rast av gårde. Ingen av mine gamle nettbrett tar bilder verdt å samle på, og særlig iPaden går veldig tregt nesten uansett hva jeg vil gjøre med den. Det går på enkle ting som å åpne apper, skifte fra den ene appen til den andre, eller til og med lese bøker og ta notater. Selv Twitter starter ikke øyeblikkelig. Bloggskriving kan jeg nesten glemme. Ustabilt, tregt og vanskelig.

Med den nye Huawei går alt som et lyn. Jeg får ikke bruke den så mye, det er jo min kones, og hun låner den helst bare ut til barnet. Men jeg ser hvor raskt og enkelt alt går, hvor klar og god skjermen er, hvor mye bedre lyden i høytalerne er når vi ser små filmer på YouTube, hvor mye kjekkere den er å bruke. Det er virkelig mye for pengene. Jeg hadde bare ikke trodd det skulle være så tydelig.

Selv planlegger jeg å kjøpe nytt nettbrett jeg også. Jeg venter til det kommer ny sony eller ny Apple, og tenker å kjøpe den som kommer først. Nye utgaver er bedre enn gamle, og kanskje legger disse ørlite grann mer i det, enn de kinesiske billigmerkene. Det er noen få fordeler Apple og Sony tilbyr, som Huawei ikke gir. Men om målet er valuta for pengene, skulle det ikke være noe å tenke på. De kinesiske merkene holder mål i massevis.

Sony Xperia Z5

Jeg kjøpte telefonen for en god stund siden. Først nå har jeg anledning til å blogge om den.

Mitt generelle inntrykk er at jeg er svært godt fornøyd. Det er den beste telefonen jeg har hatt, det skulle bare mangle, ny som den er. Men det er også en av de telefonene jeg har vært aller mest fornøyd med. Med denne telefonen har Sony fått alle ting riktig. Jeg vet ikke hva det er jeg skulle savnet, som telefonen ikke har. Ulikt tidligere telefoner har denne heller ikke hatt feil eller ting jeg irriterer meg over, alt er som det skal være.

Så er det over til detaljene.

Apper

Med applikasjonene er det ikke store forskjellen mellom en ny telefon og en eldre. Oppdateringene er de samme, utvalget likeså. Min telefonhistorie går fra iPhone 4 til Sony Z1, og så iPhone 5 til denne. Så jeg kan sammenligne litt mellom Android og Apple, der utvalget er litt annerledes, og noen apper fungerer litt bedre på den ene eller den andre. Her er det så mye smak og behag med hvilke apper man liker og bruker, at jeg vil ikke uttale meg så spesielt.

Batteri

Om det skulle være noe å utsette på de nye telefonene, så er det batteriet, utviklingen der har ikke vært så rivende som ellers i det tekniske og med programvaren. Batteriet varer fremdeles litt for kort, man er ikke helt fri, det er noe å tenke på. Etter min erfaring varer ikke denne telefonen lenger enn min første Sony, Z1, det går halvannen til to dager, så må den lades opp. En helgetur til fjells gjør at man må være litt forsiktig, vil man bruke den hele tiden, ta bilder og registrere hvor man har gått. Noe som imidlertid er veldig bra med dette nye batteriet, er at det går så raskt å lade det opp. Setter man det til ladning om ettermiddagen, er telefonen fulladet i løpet av kvelden. Det tar bare noen timer. Er man fornøyd med å lade telefonen hver natt, holder det i massevis. Man skal anstrenge seg for å tømme batteriet i løpet av en dag.

Bilder

Her skriver jeg om redigering og organisering av bilder på telefonen, om selve kameraet skriver jeg i et annet punkt.

Til å se på bildene mine bruker jeg som regel Google Foto, der jeg får alle bildene mine, også de som er tatt med andre telefoner og andre fotoapparat. Den organiseringen er veldig bra, med søkefunksjonene og alle triksene som finnes, og det betaler seg å vente de få sekundene mens bildene lastes ned så de kan vises.

Telefonen organiserer bildene (og filmene) i en forhåndsinnstallert app som kalles «album». Det er den samme som finnes på Sony Xperia Z1, bare at den er videreutviklet. Organiseringen er omtrent som på Google Foto, om enn jeg tror Sony var først. Med et enkelt knepp kan man gjøre bildene store eller små, og bla nedover lynraskt. De er organisert etter når bildene var tatt, men du kan godt lage egne mapper om du skulle være interessert i det. Bilder som er redigert eller som det på annen måte er noe spesielt med, blir plassert i mapper automatisk. Det går an å tagge ansikter, men gjenkjenningen er ikke akkurat god.

Du kan også gå inn og se på bildene organisert etter steder, om du har slått på GPS-funksjonen for bildeplassering. Jeg har ikke mer å ønske fra organiseringen av bildene mine.

For den som har tid og interesse er det rikelig med redigeringsmuligheter for bildene. De går mulighetene man har på en vanlig PC en høy gang, det er nesten litt merkelig hvor fort smarttelefonene har løpt fra PCene i slike brukervennlige morofunksjoner. Om mulighetene man har i det bildet blir tatt, kan dere lese under beskrivelsen av telefonens kamera. Etterpå kan man velge om man vil redigere på Google Foto, om man har lastet ned appen, eller om man vil bruke telefonens, som er bedre. Ordinære bilder kan bli bra på den måten. Du kan gjøre alt det fantasien kan drømme om. Hvis du har tenkt på det, finnes det sikkert en eller annen som også har gjort det, og laget programmet som sørger for at det også er mulig.

Brukervennlighet

Apple er kongen av brukervennlighet. Det de vil la deg få lov til å gjøre, er veldig lett for deg. Allerede med den første iphonen kom de opp med løsninger som var uovertrufne. Google kunne ikke godt kopiere uten at det ble plagiat. Så Android har kommet opp med et system med veldig mange valgmuligheter, men strengt tatt mange av dem av typen du ikke har særlig bruk for. Du kan ha flere skjermsider på telefonen, og bla til høyre og venstre, som man vet. Man kan plassere klokker og widgets, programmer som kan fungere litt på forsiden også, uten at man trenger å åpne det. Jeg har et par sånne widgets oppe, bruker noen av mulighetene, men det er nok ennå sånn at Google løper etter Apple når det kommer til brukervennlighet. Enda Google tilbyr flere muligheter.

Design

Design, eller utseendet, er svært fin, og mye bedre enn tidligere utgaver i denne serien. Denne brukeren er ikke så opptatt av design enda så in i tiden det er. Men jeg liker at telefonen ser fin ut, og føles behagelig i hånden. Begge deler gjør denne telefonen i fullt mon.

De fysiske knappene er behagelig og diskret plassert på høyre side av telefonen. På/av-knappen er nå avlang, og stikker ikke så mye ut som den runde knappen på Z1 og senere. Volum-knappene et litt lenger nede, og telefonen har også en dedikert utløserknapp for kamera. Mange setter pris på det, jeg bruker den sjelden.

Rammen og baksiden er i gullfarge, kledelig og fint. På Z1 var kanten og baksiden av svart plast, langt fra det samme. Den gamle telefonen hadde også fullt av plastdeksler til å dekke strømutgifter, så telefonen kan være vanntett. Senere kom de seg vekk fra disse dekslene. Eneste dekselet som er på Z5, er for simkort og minnekort, et deksel man ikke trenger åpne så ofte. Dekselet for ladning og øretelefoner, derimot… Et stort pluss til Sony for å ha fått bort dette.

Resultatet er at telefonen er blitt både praktisk, fin og behagelig. Og den er fremdeles vanntett.

GPS og kart

Med den gamle Sony-telefonen var det et stort problem at GPS ikke virket store deler av tiden. Der har jeg skrevet om, og fått kommentarer til, når det gjelder Sony Xperia Z1. Det irriterte meg ganske grundig, jeg som trente og sprang en god del, og gjerne ville ha det registrert. Med denne nye telefonen virket GPS helt fint fra første stund, og det har ikke vært noen problemer med den overhodet.

Kamera

Fotoapparatet i Sony Z1 var en markant forbedring i forhold til iPhone 4, og med Z5 tar de det veldig mye videre. Fremdeles er ikke billedkvaliteten som speilreflekskameraet jeg har fra 2009. Det skulle også bare mangle, tekniske triks kan ikke overvinne fordelen med en lang linse. Utenom det, så er bildene helt supre. Klart bedre enn alle lommekameraer jeg har og har hatt, klart bedre enn andre telefoner. På telefonens egen skjerm ser bildene så bra ut at man har lyst å ta bilde av hva som helst. Ulikt andre telefoner ser bildene fremdeles bra ut når de er overført til PC. De kan tas med høy oppløsning, 20 Mb, og det er tjukt av fininnstillinger for feinschmeckere, og moroinnstillinger for dem som vil leke seg. Min mor har iPhone 6, den tar også bra bilder, særlig innendørs. Jeg våger likevel konklusjonen at med kameraet feier Sony Z5 konkurrentene av banen.

Kameraet tar også fantastiske filmer. De er i HD, og det synes når man ser filmene på en større skjerm.

Både med film og foto er de automatiske innstillingene nesten ubegripelig gode. Med foto fanger Sony Z5 skarphet i løpet av 0,3 sekund, noe som gjør at man ikke lenger trenger passe på at hånden er stødig. Telefonen ordner det for deg. Det gjelder også om du zoomer, eller tar bilder i dårlig lys. Telefonen regner seg til hvordan det skal være, og sørger for skarpe og klare bilder, nesten uansett.

Lesing og skriving

Jeg er sikkert blant de svært få som bruker telefonen til å lese bøker og lengre tekster. Der har Apple lesevisning for nettsider, noe Android ikke kan tilby noe tilsvarende. Så tross denne telefonen har større skjerm, vinner iPhone der. Det er likevel slik at de korte månedene jeg har hatt den har rukket å få lest ut en bok eller to, på reise, og når jeg ikke har hatt andre bøker eller nettbrettet for hånden. Det er ingen sak å lese fyldige nettsider eller lange artikler på telefonen.

Når det gjelder skriving så er det ikke store forskjellen fra tidligere utgaver i serien. Etter hva jeg forstår bruker de SWIFTKEY som standard, noe som gjør at telefonen selv finner ut hva du ville skrive, om du skriver feil. Det tror jeg alle som leser dette, er vant med.

Det har tatt meg en drøy time eller to å skrive dette. Det er klart saktere enn med en PC, men dette er jo en telefon. Og har man ikke annet å skrive med for hånden, fungerer den helt utmerket.

Internett

Hva en moderne smarttelefon brukes mest til er nok å gjøre forskjellige ting på internettet. Når det gjelder tilkoblingen er der vel ikke store forskjellen på den ene telefonen fra den andre. Den finner WiFi, kobler seg til, fungerer helt fint. På mobildata har den 4G, raskt og godt.

Surfing på nettet kan være litt upraktisk med store nettsider. Eller hvis man, som jeg, liker å følge med på sjakk. Den store skjermen og kraftige maskinvaren kommer da godt med, slik at man kan få en helt fin surfeopplevelse, selv om man gjør det på telefonen.

Sosiale medier og andre applikasjoner som er avhengige av Internett fungerer helt fint, på samme måten. Jeg må imidlertid si jeg foretrekker nettbrett.

Multimedia

Organiseringen av musikk og filmer er den samme på denne telefonen, som på tidligere fra Sony. Det er klart bedre enn Apple, som gjør det veldig vanskelig om du vil ha musikk og filmer som ikke er kjøpt hos dem. Lydkvaliteten på musikken er selvsagt helt fin, det har den vært siden de gamle Nokia-telefonene, så det er organiseringen av filene som er viktigst. Der er Sony svært bra. Med podcast er imidlertid Apple langt bedre. Så mye bedre ar jeg hører ikke podcast annet enn hos dem.

Oppløsningen og fargegjengivelsen i skjermen er selvsagt helt fabelaktig. Så en HD film på YouTube eller av dine egne er en fryd å se, tross den lille skjermen.

Skjerm

Jeg vet ikke om det bare er en følelse, eller om det er den høye oppløsningen, men denne skjermen gir virkelig en annen opplevelse enn de tidligere telefonene jeg har hatt. Det er en sann glede å se alt som finnes på den.

Trening

Det er en ny treningsbølge over oss. Smarttelefonene gjør det veldig enkelt å holde oversikten over treningsmengder, og å dele med andre. For de som er opptatt av sånt kan man også telle kalorier, telle skritt, og jeg vet ikke hva. Jeg bruker ikke treningsfunksjonene annet enn til å logge treningsturer jeg er ute på, eller gåturer med barnet i barnevognen. Det som trengs da, er at GPS fungerer skikkelig, noe den gjør. De andre treningsmulighetene telefonen tilbyr, har jeg ikke prøvd. Jeg har forstått det slik at det meste skal være der.

Triks

Konkurransen er hard mellom smarttelefonene, så det gjelder å tilby noe konkurrentene ikke har, eller klare å få til det samme som konkurrentene gjør. Sony var tidlig ute med å lage vann- og støvtette telefoner. For en som fikk sin forrige ødelagt av litt snø i lommen, ble det da et naturlig valg. Sony Z5 fortsetter tradisjonen.

Standard i Sony-telefoner er FM-radio. Norge har som eneste land i verden bestemt seg for å slå av det nettet til neste år, så da kommer en veldig fin funksjon til å være ubrukelig. Synd for NRK, som jeg da ikke får høre når jeg er ute på tur, enda om jeg skulle ha lyst til det.

Som andre toppmodeller blant smarttelefonene har også den nyeste utgaven av Sony Xperia Z5 sensor for fingermerke på på/av-knappen, slik at man ikke trenger slå inn noen kode for at den skal låses opp. Eieren kan bare trykke rett på knappen, og det er mulig å legge inn flere fingre, egne eller andres. Det fungerer helt fint, jeg mener det var fem fingre som kunne legges inn, og det var enkelt å gjøre det, ingen problemer. Jeg har likevel valgt å skru den av, siden det tok litt tid for den å åpne, noen sekunder. Siden jeg bruker en del ankiWeb (en app) for å lære russiske gloser, er det upraktisk at dette skal ta tid. For meg blir telefonen altså åpnet straks jeg skrur den på, ingenting å låse opp, rett på sak. Perfekt for meg.

Ytelse

Da jeg kjøpte telefonen så jeg på de tekniske spesifikasjonene. De husker jeg ikke lenger. Interesserte kan finne dem like lett som jeg. Her er det opplevelsen som gjelder. Den var slik allerede med Sony Z1 at det aldri egentlig var pauser, aldri noe å vente på. Programmer startet med en gang, og man kunne ha mange åpne om gangen, utføre mange oppgaver. Sony Z5 skal være veldig mye bedre og sterkere. Her er ingen opplevelse av ventetid. Man kan gjøre hva man vil, der øyeblikket man vil det. Dog skal det sies at jeg ikke presser telefonene mine til det ytterste. Jeg spiller ikke spill, for eksempel.

«Game changing» fra Apples iPhone 5s

Denne uken kom Apple endelig med et nytt, oppgradert produkt. Det var en ny iPhone, oppdatert i to versjoner fra iPhone 5. Den ene skulle være billigere, den andre premium, eller hva de velger å kalle det. Etter lanseringen falt markedsverdien på Apple med flere prosent, slik at nedgangen fortsetter fra toppen for cirka ett år siden. Da kunne du kjøpe aksjer i Apple for 700 dollar, nå slipper du unna med 470, eller der omkring. Hva har skjedd med selskapet som en gang ble det største privateide, børsnoterte selskapet i verden?

Børsverdien til et selskap representerer mer forventninger til fremtidig inntekt, enn nåværende inntekt. Den nåværende situasjonen er alltid midlertidig, om man gjør det bra ett år, har lite å si om man ikke fortsetter å gjøre det bra fremover, og helst bedre og bedre. Det er noe med psyken til folk, som gjør at når man ser en linje som går oppover, så har man lyst til å tegne den videre oppover. Går den brattere og brattere, så føler man at slik skal det også fortsette. For ett år siden var Apple utrolige. De hadde på cirka 15 år gått fra å være omtrent konkurs, og knapt til å bli tatt alvorlig, til å være større enn alle. Bill Gates spurte offentlig hvorfor Apple i det hele tatt prøver. Nå har Apple utkonkurrert PC, Windows ser bare tungt og rart ut, og de har parkert alle de gamle mobiltelefonprodusentene også. Siden år 2000 har de lansert i hvert fall tre produkter som har forandret verden og vår måte å leve på: iPod, iPhone og iPad.

Med iPhone la Apple iPod inn i en mobiltelefon, i tillegg til alt det andre. Det var nødt til å bli en killer. Også andre produsenter hadde smarttelefoner, men Apple leverte smarttelefoner som gikk an å bruke. De var både nyttige og artige å leke seg med, de var statussymbol i alle aldersgrupper og yrkesgrupper som hadde råd, det var simpelthen mye bedre enn alt annet. Og Apple fikk et enormt forsprang. Mens konkurrentene strevde med å kopiere, lanserte Apple nye utgaver, slik at de hele tiden holdt seg langt foran de andre. Den som ville ha det beste, måtte ha iPhone.

Og så lanserte de plutselig iPad også. Et produkt vi ikke ante kunne eksistere. Men som norske familier som vil henge med i svingene, har en utgave for hvert familiemedlem, fra de yngste til de eldste. Også her, så enkelt at alle kan bruke dem, selv 3-åringen og hans oldemor, og samtidig så kult at tenåringen kan briefe med det. Det passet også til den nye måten å bruke datamaskinen på, det nye internett, med kjappe meldinger på twitter og facebook, og lese tekster andre har skrevet. Da orker man ikke den omstendelige prosessen en PC har bare for å starte, og hvor tung den egentlig er å drasse med seg.

Også med iPad kom Apple med nye utgaver før konkurrentene fikk summet seg. Jeg husker jeg prøvde Samsungs første Galaxy tab, den er så treig og tungvint, at den eneste grunnen til å velge den, er at man har bestemt seg for å unngå Apple. Jeg ville det, på grunn av de høye murene de bygger rundt produktene sine. Det gjør det litt vanskelig å komme inn, men veldig flott når man først er der inne, og smashing hvis alt teknisk utstyr er fra Apple. Da blir det meget enkelt å flytte hit og dit.

Uansett, etter lanseringen av iPhone 4s i 2012 og iPad  mini i 2012, akkurat på den tiden Apple var på topp, så har det vært litt skuffelser over de nye produktene Apple har kommet med. iPhone 5 var vel ikke så veldig mye mer enn en litt større iPhone 4, og andre nye produkter har vel ikke Apple kommet med. Samtidig har konkurrentene endelig begynt å levere skikkelig. I spesifikasjoner er ikke iPhone i verdenstoppen lenger, Sony, Samsung, HTC og til og med gamle Nokia lager kraftigere telefoner, så det eneste iPhone kan trumfe med, er brukeropplevelsen. Heller ikke der er dominansen så udiskutabel som den en gang var.

Jeg kan ikke huske at en lansering av Appleprodukter har foregått så ubemerket som denne gangen. Kanskje skyldes det litt at også produktlanseringene er noe konkurrentene har kopiert. Nå skal alle ha konsernsjefen på podiet, og produktet på storskjerm, slik Steve Jobs var den første som gjorde det. Siden det er mange selskaper som kjemper om oppmerksomheten, blir det mange slike lanseringer. Og den sterkt forsinkede iPhone 5s, det er kanskje ikke den mest spennende. Selv om Apple sminker pakken så de vakre hjemmesidene deres, så er ikke denne telefonen noe å la seg imponere av. Den har ingenting som konkurrentene ikke har bedre. Det er iPhone 4, bare litt mer, og litt raskere.

Så da er det kanskje ikke så rart at nye iPhone blir møtt med et skuldertrekk, og børsfall. Jeg mener det ikke er så mye Apple som har skylden, som forventningene til dem. Hva de gjorde mellom 2001 og 2010 er temmelig unikt. Det er vilt å tro de skal gjøre det samme mellom 2011 og 2020. Særlig irriterer det meg med blaserte nettsteder, techradar (nei, de får ikke lenke av meg), og de andre, som får tilsendt gratis prøveversjoner av alle duppeditter fra alle selskap, og allerede har sett alt før.

Det er techradar som skriver om denne «game changer», som Apple nå mangler. Det er tre år siden de sist lanserte en «game changer», da iPad. Nå må de snart lansere en ny. Sier de. Som selv har nettsider så lite brukervennlige at det er utrolig de blir besøkt. Det er tekniske løsninger fra årevis tilbake, ikke noe spesielt eller kult, med de nettsidene der, som det forresten sjelden er med nettsidene som spesialiserer seg på anmeldelser og reviews, som det heter på engelsk. Videre har techradar en reklame som trenger seg frem, og formørker hele siden, som man må lukke, før man kan lese videre. Og for å generere flere treff, er alle artikler delt opp i flere sider, slik at man må klikke seg videre for å få lest alt. Med disse steinaldersidene okker de seg over at det nå er 3 år siden Apple sist forandret verden.

Forandringer av verden kommer ikke på bestilling. De som er i stand til å lese denne bloggposten har sikkert levd en liten stund. Det er bare å gå tilbake til et hvilket som helst år av livet, 2004, 1997, 1991, 1985, 1979, og se om man den gang hadde noen som helst mulighet for å gjette hva som ville bli det store de neste 5 – 10 år. Det er så lett å tro at de store forandringene vil bli mer av det samme. At Apple vil fortsette å lansere pene, brukervennlige produkter ingen har tenkt på, og som forandrer livene våre. Det er ikke sikkert det finnes så mye mer. Om ikke fantasien har noen begrensninger, så har fysikkens lover det.

Dessuten er det ikke så dumt at utviklingen bremser opp. Det er jo litt godt også, at om du har en iPhone 4, så klarer du deg helt utmerket, og kan gjøre stort sett det samme som de med iPhone 5s kan. Det ville jo være litt dumt, om du to ganger i året måtte skifte ut mobiltelefon og nettbrett for å henge med i svingene på hva som var kult. Sånn er det ikke. Heldigvis.

iPad mini

Til jul fikk jeg av meg selv en minipad. Her vil jeg skrive hvordan den er.

Jeg kommer fra iPhone og den første utgaven av Samsung galaxy tablet. Tableten fra Samsung var en tidlig konkurrent til iPad, og fikk det vel ikke helt til for seg. Den skulle også kunne brukes som telefon, men hvem gidder stresse rundt med flere simkort? Jeg prøvde, men fikk bare med det ekstra utgifter. Tableten fra Samsung gjorde god nytte for seg på reise, men slo aldri helt an hjemme. Det var bare unntaksvis jeg satt med den i hånden, eller tok den med noen steder. Den var litt for tung og tungvint, og hadde litt for dårlig batteri.

Min iPhone, derimot, forandret livet mitt lite grann. Den var lett og grei å ha med seg, samme hvor jeg var og skulle, og alle funksjonene på den fungerte ypperlig. Jeg kunne få daglige, kjappe oppdateringer på alt jeg er interessert i, det lille tastaturet var mye lettere å skrive på en det større fra Samsung, fordi det har intelligent stavekontroll og ordgjenkjenning, og så er det helt enkelt å skrive russisk og de fleste andre språk man vil. Lesefunksjonen gjorde det ikke umulig å lese også større nettsider, jeg har sågar lest teaterstykke av Strindberg der. Den vant i det hele tatt klart mot konkurrenten fra Samsung, som riktignok var et par år eldre.

Med minipaden er målet å få et brett som er enkelt å ta med seg, og som får alle funksjonene fra iPhone over på en større skjerm.

Applikasjoner

Jeg er sant å si litt skuffet over applikasjonene her på iPad. Mange av appene jeg har hatt glede av på iPhone, finnes ikke her. Det gjelder de fleste av treningsappene, det gjelder lommelykt, og det gjelder i det hele tatt at flere ganger jeg er på jakt etter noe, så finner jeg det ikke. Mange av appene er også betydelig bedre på iPhone, mener jeg. Det gjelder apper for oppskrifter, vær, finans og instagram. Kanskje er spillappene bedre på iPad, men det hjelper ikke meg. Jeg spiller ikke spill.

Her er det kanskje også på sin plass å ta med at oppdateringen med appene ikke har slått helt heldig ut, verken på iPhone eller iPad. Apples egen kartapp som skulle overta for Google er grundig satt på plass. Googlekartene er bedre, men Apple sine er ikke så håpløse som de er kritisert for å være, og de er ikke så ivrige etter å samle data om hvor du er, som Google er. Også YouTube er kastet ut, og må lastes ned i en litt mindre tiltalende versjon. Men la gå med den.

Min konklusjon er at jeg ikke er mer enn mellomfornøyd med applikasjonsuniverset på iPad, etter å ha blitt bortskjemt med iPhone.

Batteri

Batterilevetiden på paden er utmerket. En oppladning varer i flere dager med vanlig bruk, og viser ingen tretthetstegn, nå i april, flere måneder etter paden var ny.

Bøker (iBooks)

Dette fungerer helt topp. Jeg hører til dem som bare for få år siden sterkt mente at lesing på skjerm aldri ville bli til noe. Vi som virkelig liker å lese og søker leseopplevelsen, vi vil holde oss til papir. Men jeg er overvunnet. Det lille brettet er meget behagelig å lese på, og man har med seg bokhyllen overalt. Det er synd dette systemet ikke fantes for noen år siden, da jeg gjorde unna mesteparten av lesingen min. Det ville spart meg for noen tunge ryggsekker med bøker.

Hva mer er, for meg som leser ulike språk og er interessert i klassikerne, så er plutselig hele verdensbiblioteket blitt tilgjengelig. Gratis. Jeg har lastet ned Shakespeare, Dante og samlede verk til alle de store russerne. Bokhyllene lar seg fint inndele i kataloger. Dessverre tillater de ikke underkataloger, slik at jeg kunne hatt Shakespeare under engelsk litteratur, for eksempel. Får man mange bøker, blir systemet raskt rotetete. PDF-filene kan man så vidt jeg vet ikke sortere i det hele tatt. Forhåpentligvis vil dette bli ordnet i senere versjoner av iBooks.

Jeg liker også godt enkelte av ekstrafordelene iBooks gir oss. Særlig er det gjevt med ordlisten, det er bare å peke på ordet man vil ha forklart, og så kommer det opp både hva ordet betyr, og hvorfra det har sin opprinnelse. Meget praktisk. Dessverre er det så langt jeg har fått det til tilgjengelig bare på engelsk. Hvis noen vet hvordan man skal få installert norsk (og de andre skandinaviske språkene), tysk, russisk og italiensk, tar jeg gjerne mot melding i kommentarfeltet. Teknologien er tilgjengelig, ordbøkene skulle også være det, så det skulle forundre meg meget om det ikke allerede er ordnet for dem som forstår seg på det.

Det er også artig at man kan merke av ord og passasjer som man vil, og ta notater. Det er kjekt for oss som liker å studere bøker litt nøyere, og nyttig om man senere skal skrive om dem. For litteraurbloggene mine er iBooks og dens muligheter kjempegreier. Men det ligger et lite faremoment at man blir sittende og trikse med finurlighetene, i stedet for å lese alle bøkene man skaffer seg.

Det var først og fremst for å lese jeg opprinnelig skaffet meg nettbrett. På mini-iPad fungerer det helt utmerket. For det alene er den verdt pengene. Jeg vil også ha med at størrelsen for dette er ideell. Liten nok til å få i innerlommen eller holde med en hånd, og stor nok til å kunne lese behagelig.

Kamera og foto

Til å begynne med fotograferte jeg nesten aldri med paden, i den tro at kameraet var bortimot ubrukelig. Min tidligere tablet, den første fra Samsung galaxy, hadde en kamerafunksjon egnet til lite annet enn å irritere. Men i skikkelig lys utendørs tar minipaden helt greie bilder, som blogginnlegget om våren 2013 viser. Alle bildene der er tatt med iPad-mini.

Selv om minipaden tar greie bildene, er det sjelden den blir brukt til dette. Jeg har den ikke med der bilder blir tatt. Det gjør at det ellers flotte fotoalbumet, eller Bilder, som det heter, ikke helt kommer til sin rett. Det hjalp å sette på billedstrøm, og få bildene også fra iPhone, men disse måtte lastes ned om jeg også ønsket å bruke dem som bakgrunn, for eksempel.

Paden har også noen morsomme effekter i en app kalt photo booth, sikkert mest rettet mot barn og unge. Det er de samme effekter som i speilrommet i gamle tivoli.

Generelt er det helt ok kvalitet på bilder, foto og video på mini-iPad. Det er ikke for å ta bilder og video den er kjøpt, nettbrett produserer ikke, på den passer det å konsumere. Å se bilder og film er helt flotte greier.

Kommunikasjon

Jeg har iPad uten mobilt nettverk. Jeg regner med å ha så mye nedlastet at jeg vil greie meg godt den stunden jeg måtte være uten WiFi. Den blir med det også mye billigere. Jeg kan kommunisere med Mail, melding, skype, FaceTime, og eventuelt andre programmer. Alt fungerer helt fint. På mailen har jeg lagt til alle kontoene jeg har, alle systemer, så det er lett å sjekke Mail og lett å skifte fra det ene systemet til det andre. Meldingssystemet jobber sammen med iPhone, og sender det som før var SMS over Internett, i stedet for å la det gå over mobilnett til 30-40 øre meldingen. Det er småpenger, men en utgift lett å bli kvitt. Forhåpentligvis går SMS samme vei som Tekst-TV. Det er ingen grunn til at systemet bare skal virke mellom Apple-apparater.

Musikk og film

Musikkspilleren er fin, men dessverre er det vanskelig å få brukt den. Apple er flinke med alt man har lastet ned hos dem, men de er restriktive på ting man har funnet andre steder. All musikk jeg har er lastet ned på PC, og det er temmelig vanskelig å få den over på iPaden. iTunes er også et fint program, men det er laget for å organisere musikken man har fra Apple. Synkroniseringen med øvrige filer er en omstendelig prosess. Film er enda verre. Jeg forsøkte ganske hardt å få lastet over noen filmer, jeg har jo ganske god lagringsplass, men jeg har ennå ikke greid det. Så foreløpig går det på podcast, YouTube, eller å spille av en og en sang gjennom dropbox.

Apple har det beste systemet jeg vet når det kommer til podcast. Jeg har til og med lastet ned deres app til min nye android-telefon. Den fungerer best her i sine egne omgivelser.

System

Systemet er veldig flott og enkelt så lenge man holder seg i Apple-universet.

Tempest, Bob Dylan

I dag leste jeg anmeldelsen til Audun Vinger om den nye platen til Bob Dylan. Vinger er anmelder av typen som vil ha et sterkere forhold til musikk, og til anmeldelsene av den. Men til Dylan er ikke forholdet noe særlig sterkt, noe han selv innrømmer. Det resulterte i en anmeldelse som var ganske lite treffsikker, uansett hvordan platen måtte være. Jeg tenkte at dette kan jeg gjøre bedre, og bestemte meg for å sette i gang.

Dylan etter årtusenskiftet har vært ganske broket. Jeg er stor fan, jeg mener det er kjempegreier mye av det han har gjort. Studioalbuene Love and theft (2001), Modern times (2006) og Together through life (2009) er ujevne. Modern times er en perle, med gripende Working man’s blues, vakre When the deal goes down og intense Ain’t talking, skjønt i denne platen har nok Dylan lånt mer av sine inspirasjonskilder enn han helt kan slippe unna med. Setter man originalen og Dylan ved siden av hverandre, ser man at det er temmelig plagiat. Eller Modern times. Jeg skal ikke gå inn i alle diskusjonene rundt dette, særlig når jeg skal skrive om en annen plate.

Utenom disse platene har Dylan gitt ut juleplaten Christmas in the heart (2009). Det er også en studioplate, men den stiller seg litt på siden av de andre, siden det ikke er Dylan selv som har laget sangene. I tillegg kommer Tell tale signs (2008), bootlegseries nr 8. Den er et mesterverk. Nå teller jeg ikke med liveinnspillinger og forskjellige slags samleplater.

Til sist har han vært plateprater i radioshowet sitt: Theme time radio hour. Det er briljant. Dylan er vittig og mangetydig i stikkene sine, og musikken som blir spilt er ubetalelig. Dette showet er også med på å gjøre det kjekt å være fan av Dylan også nå.

Ved første gangs gjennomhøring er det klart at det er juleplaten denne ligner mest på. Det gjelder særlig de første sangene. Siden overtar de mørke historiefortellende sangene andre kritikere har omfavnet. Disse markerer denne platen som noe litt eget, i hvert fall tekstmessig. Dylan blir mindre personlig enn han har vært før, og heller ikke så samfunnsengasjert.

Duquscene whistle

Artig intro. Skifter så karakter. Dylan synger som på juleplaten. Herlig.

Soon after midnight

Denne sangen minner om dem som er særlig på Modern times.

Narrow way

Her er Dylan liksomkul. Det kler ham. Det er også et kult arrangement rundt ham. Stilen er som den er på Love and theft.

Long and wasted years

Dette hører jeg øyeblikkelig er en kjempesang. Den vokser også ved hver lytting. Dylans karakteristiske kråkesynging dekker over at dette er en riktig gripende tekst. Slik er det også i livet. Man kan late som man kan tulle med tingene, men det som er sterkt, det er der.

Pay in blood

Denne virker å være platefyll. Det er en litt halvhjertet utgave av en litt halvhjertet sang.

Scarlet town

Scarlet town er artigere enn Pay in blood, og løfter seg ved gjentatte høringer. Her er vi også ved en av de episke fortellingene platen har mange av, og en av dem som gjør at denne platen er kalt en av Dylans mest blodige.

Early Roman kings

Denne har jeg hørt litt på. Den ble tidlig lagt ut på youtube. Her er Dylan det man kan seg selv, sånn han har blitt, og sånn han lager musikk. Denne kunne funnet sin plass på Together through life, om den hadde hatt en litt annen tekst. Det er god, gammel oppskrift, setninger som snerres ut, og et lite bluesriff etterpå. Her er ikke mye melodi, ikke mange akkordskifter. Dylan gjør som vanlig ikke noe forsøk på å synge vakkert. Med den gamle kråkestemmen han nå har, er det kanskje like greit.  Teksten på sangen er artig, men den har ikke noe å melde. Det trenger man kanskje ikke ha heller, når man passerer 70. Da får andre ta seg av meldingene, mens en selv har det så artig og greit en kan.

Tin angel

Enda en episk sang med en lang historie.

Tempest

Dylan har skrevet mange lange sanger opp gjennom karrieren. Noen av dem er definitive klassikere, som Sad eyed lady of the lowlands, fra Blonde on blonde (1966). Noen av dem er litt forglemmelige, som Highlands, fra Time out of mind (1997). Og noen skulle vært klassikere, men er det ikke, som ‘cross the green mountain, fra Tell tale signs (2008). Denne er også lang, 13,54 står det registrert hos meg. Kanskje kunne man fylt på med flere sanger i samme gate, Desolation row (Highway 61…Revisited, 1965), Sara (Desire, 1975), Dylan bruker ofte en lang og ettertenksom sang til å avslutte platene sine. Tempest avslutter ikke platen, men er varslet å være i samme gate. Det er en melodilinje som går igjen og igjen, og vers på vers på vers. Det er som en vanlig sang, bare at det ikke tar slutt. Tempest skiller seg imidlertid litt ut, med at denne er veldig lyttevennlig. Det er ikke noe krevende med denne sangen (annet enn at det varer så lenge). Den er behagelig å høre på. Anmelderen i Rolling Stone skriver at melodien er irsk, noe den utmerket kan være. Akkordskiftene er fra grunntonen til kvarten og kvinten, det enkleste som er. En myk gitar har en lett, oppstigende bassgang, i samme toner som sangen går i. Det er sang som åpner for allsang, om det bare var mulig å huske teksten.

Vi må nok kanskje ha med at det er en fin protest med den glade og behagelige melodien, og den forferdelige teksten. Det er Titanic som synker, skipet som ikke kan synke.

Roll on John

Dette er en vakker sang tilegnet John Lennon. Et hammond-orgel (om jeg betegner instrumentet med sitt rette navn) holder stemningen. Dylan synger så fint han kan i refrenget. Det er alltid gripende. En mengde tekstlinjer har referanser til Beatles og John Lennon, linjer han skrev, eller kunne ha skrevet.

*

Til de av de som har lest Vingers anmeldelse vil jeg bare si at det slett ikke er nødvendig å ha «kontroll over alle referanser,  enten det er Shakespeare, uutgitte demoer eller nedstøvede 78-plater» for at det skal være «mye å hente i tekstene». Dylan bruker svært lite Shakespeare, jeg skjønner ikke hvor Vinger har dettte fra, og det er heller ikke sånn at man må kjenne referansene for å forstå hva Dylan mener. Det er heller slik, at når man kjenner referansene, skjønner man bedre hvordan Dylan er i stand til å skrive som han gjør.

The thick of it og Aftenbladets anmeldelse av det

I dagens Stavanger Aftenblad har Elisabeth Bie en anmeldelse av en politisk satireserie fra BBC. Den heter The thick of it, og Bie liker den godt, blant annet fordi den sparker oppover. Jeg er en vanlig blogger som neppe kan regne med flere enn noen hundre lesere for det jeg skriver her. Bie jobber i regionens største avis med et nedslagsfelt på flere hundre tusen. Når jeg kritiserer henne, sparker jeg oppover. La oss se hvordan hun liker det.

Anmeldelsen begynner som var den skrevet på facebook. Liker du å le så tårene triller og magen verker? Da MÅ du sjekke ut britiske «The thick of it». De store bokstavene i «MÅ» er journalistens, ikke mine. Starten setter standarden for hele anmeldelsen, journalisten er begeistret, gir serien terningkast 6, og gir seg selv ende over.

Alt dette er til å holde ut. Man kan ikke lenger kreve at folk skal klare å tenke for å skrive anmeldelser i norske aviser, og enda mindre for at de skal klare å gi uttrykk for tankene sine. Verre blir det når Bie skal forklare hva denne serien er for noe, og hvorfor den er så «sylskarp» og «supersmart», ordene Bie velger å bruke. Den skildrer et politsk landskap befolket av aggressive medier som tørster etter statsrådblod, sleipe lobbyister, enda sleipere spin doctors, kyniske byråkrater, tullballrådgivere og politikere som først og fremst er opptatt av egen posisjon og medieimage.

Timingen er spesiell. Akkurat nå har engelske politikere avbrutt sommerferien sin, etter de blodige opptøyene som har vært i London og andre byer de siste dagene. Eller for å pleie sin egen posisjon og medieimage, som ser ut til å være det serien og Bie legger til grunn for politikernes aktiviteter. Norske politikere har kanskje også vært opptatt av egen posisjon og sitt medieimage den siste tiden. For man skal for all del ikke menneskeligegjøre en politiker, en byråkrat eller en rådgiver.

Anmelder Bie er uvanlig slepphendt med kraftuttrykk. Slik går det gjerne når man skriver uten å filtrere ordene gjennom tankene. «Den geniale humoren ligger i manuset», skriver Bie, «i de ekstremt godt besatte og velspilte rollefigurene», det er ikke småtteri. Som eksempel på det geniale i manuset, eller hvordan de får til den geniale humoren sin i manuset, så skriver Bie at manuset må gjennom en «språkkonsulent». Hermetegnene er Bies, ikke mine. Denne språkkonsulenten «sørger for sitatvennlige utsagn som «He is as useless as a marzipan dildo«.

Utsagnenet er kanskje sitatvennlig, men da for å vise hva som skjer når språkkonsulenten ikke gjør jobben sin. Eller for å vise hvor vanvittige utsagn som nå kan bli sitatvennlig for norske anmeldere, uten ironi og ment fullt ut positivt. En dildo av marsipan kan man spise, hvis man liker marsipan. En vanlig dildo derimot, vil jeg ikke kunne ha glede av, verken for meg selv eller sammen med min kone. Så for meg vil Elisabeth Bie være like ubrukelig som en ekte dildo. Det er jo veldig morsom og supersmart og sitatvennlig, og det er et «ondt og fullstendig respektløst spark oppover», som Bie skriver et annet sted i teksten.

Vanligvis vil jeg ikke gå til så direkte personangrep i en bloggpost. Skulle noen kjenne Bie, får de ha meg unnskyldt. Det gjelder også om hun skulle finne frem til den selv. Jeg leser selvfølgelig ikke anmeldelsen slik den er ment. Men slik den er ment, kommer den heller ikke frem til meg. Jeg mener man i det minste må skru på tankene når onde og respektløse spark går i den ene eller andre retningen. Det er ikke sikkert de er legitime bare fordi de går oppover. Å sparke politikere kan i dag være som å sparke noen som ligger nede. Og man vil alltid slippe bedre fra det når man behandler hverandre med respekt.

Jeg vil ikke uttale meg om serien. Den har jeg ikke sett, og kommer neppe til å se. Normalt står BBC for kvalitet, så serien er sikkert god. Da ytte ikke denne anmeldelsen av den serien rettferdighet.

Ska det ver… Så ska det ver!

De siste ukene har jeg hørt en del på en av Norges beste rockeplater. Det er gode, gamle Stavangerensemblet. Jeg husket min far hadde platen på kassett, jeg må ha vært 7-8 år den gammel den gangen, og har ennå minner fra at far og jeg sang med på dem og danset til dem. Nå er jeg 30 år eldre, har funnet platen igjen på Spotify, og merket at platen har gjort godt både for platen og meg. Dette er kvalitetsrock, det er rock med mening, rock til å bli i godt humør av.

Jeg har som vanlig når jeg blir litt interessert i noe satt meg litt inn i historien. Da får jeg historien om hvordan vokalist Frode Rønli stilte seg på torget i Stavanger for å selge «Fersk råkk», skrevet på den måten. Det var som om selve livet stod på spill, det var å lykkes eller tape for alltid.

Mange av tekstene er skrevet av den gang unge Gunnar Roalkvam, en kapasitet som gjør seg best når han har noen som skikkelig kan fremføre tekstene hans. Denne noen er nettopp nevnte Fråddien. Han er et medium. Han kan fremføre hva budskap som helst, uten filter. Her er det ingenting som holder igjen, ingenting som antyder at dette kanskje kan være dumt, at det går an å være uenig, eller å mene noe annet.

Roalkvams tekster er gjerne ganske enkle, det er hvermannsfilosofi og mildt politiske tekster litt til venstre. Akkurat sånn god rock skal være. Det skal være litt protest, men ikke så mye at det ødelegger festen.

Platen begynner med klassikeren Radio, en sang som må være en av Norges beste rockesanger. Vokalist Frode Rønneland synger som om selve livet står på spill, og det gjør det kanskje også, det er å lykkes eller gi tapt. Alternativer finnes ikke. Hør bare hvordan første refreng fraseres, om man kan bruke et så lærd ord om noe som er så tøft sunget. Sangen er også riffbasert, et riff som sitter fra første øyeblikk, og etterpå bærer gjennom hele sangen.

Andresporet har det herlige dialektnavnet Kvelden va kalle, med tekstlinjene i første vers:

Kvelden va kalle og månen va halle og eg sto i snøen og frøys. /Eg stod der og stirde mens tankane stirde, då hørte eg nogen så nøys./ Då såg eg ei jenta så var ude og henta litt ved før hu steig det køys/ Eg sa eg va sterke, så skred eg te verke’ og bar opp ei heile røys!

Se og lær alle som skriver rocketekster. Sangen har også ellers alt som god rock skal by på, tøffe bassriff, hvinende gitarsoler og som vanlig vokalist Frode Rønneland som begynner der alle andre ville sagt de gir alt, og tar det videre derfra.

Tredje sang fortsetter å kjøre løpet. Smått e godt er et eksempel på hvordan riktig innspilling kan løfte en sang som ellers bare ville være helt grei. Jeg var sikker på teksten var skrevet av Svein Tang Wa, men litt graving i materialet viser at denne i likhet med de fleste andre har teksten skrevet av Gunnar Roaldkvam.

De ese ud og breie seg som om de var fodle av gass.

La-la, la-la-la-ka, oh-oh!

Smått e godt!

Vi kan vinkle det slik at det er en grunn til at det ikke er noen som har gjort coverversjon av denne sangen. Det går ikke an å ta den mer ut enn Stavangerensemblet gjør det

Bill mrk. «God plass» lar intet humør synke. Dette er Stavangerrockens rockesang for samlivsbrudd, med Froddien som fortsatt aldri holder igjen på en enste note, men verken ham eller tekstforfatter Gunnar Roalkvam eller noen andre i bandet ser egentlig ut til å ha gått gjennom følelsene de synger om. Det er sånn det går når man setter seg inn i en annens samlivsbrudd.

Hu tog me seg kjærler, hu tog med seg kler/ Og plutseligt blei det så romsligt her.

For eg sa at jeg forstod/ eg forstod koffor hu drog/ Så jeg sidde og spekulere koss med konne gjort det bere/ Eg sa at eg forstod, men me sko jo våre to!/ Så eg sidde og fantasere i ei seng så e for svere!

I Bergen må vel kanskje kalles platens første bremsespor. Denne sangen er skrevet av Svein Tang Wa, mestertrubaduren, men den er kanskje litt vel eksperimentel til å være ordentlig rock.

I Bergen e Brann fo’ballaget/(…)/ Har du en slange på tage, kan du spyla de lengar tebage.

Nå finne eg’kje noge så rime/ Eg trur det e best eg besvime.

Tittelsporet Ska det ver… så ska det ver… er platens korteste. Hele teksten består av setningen De e nok av de som ikkje forstår, at de snakke seg i hjel mens tiå går. Det er jo tøft nok.

For den smått anonyme Får meg kje te må man legge merke til gitarlicken i starten. Selv om den kanskje er noe halvhjertet laget, er den ikke halvhjertet utført. Uniumet Frode Rønlien synger med nøyaktig samme innlevelse enten det er en superhit eller platefyll han har å gjøre med.

Den smått hjemmesnekrede og spesielle Vareulf er skrevet av Salomonsen og Tang Wa. Da er det nok Salomonsen som har melodien, mens Tang Wa har teksten. Kanskje kan man si at tekstene til Tang Wa er litt mer dristige enn de til Roalkvam. Roalkvams tekster er enkle og direkte, de uttrykker rockens fortvilelse, fest og opprør, mens Tang Wa forsøker å uttrykke noe mer kompliserte. Etter min mening blir Vareulf for oppkonstruert, jeg mener denne er platens dårligste.

Ud i det grå er ingen hit for de fleste, men for meg er de et ugjendrivelig minne fra min aller yngste barndom. Helt til slutt i denne sangen er det snakkesekvenser, der Fråddien ber ei Åse – eller Åsta, som jeg trodde det var – om å lukke opp døren. Lokk opp, då, Åsa! er kanskje den tekstlinjen jeg merkelig nok husker aller best og har sagt aller mest av alle til Stavangerensemblet.

Vent på meg er laget for å avslutte konserer.

Ikkje gå fra meg, for her kjenne eg ingen/ Og eg vet ikkje kor eg e.

Superhiten Foggel i dag er noe av det beste som er laget i Norge. Det er mange detaljer som løfter denne sangen. Teksten er selvfølgelig førsteklasses, og Fråddien synger som om han selv er født foggel.

Eg hette Markus Trost, og eg fyge rondt omkring/ Og synge triste sanga om alt og ingenting.

Loftå den e fodle av skrig og larm og lig/ Og seint når alt e stilt, så synge eg øve et lig/ For magne e dei så blør/ Og når det friska dør, då e det ingen enkel sag/ Det e’kje greit å vera foggel i dag.

Eg hette Markus Trost og eg fyge øvealt/ (…) Eg fryse nok i hjel, i både kropp og sjel/ Mens du tar det med ro og mag/ Det e kje greit å vera foggel i dag.

Nei, det e jammen ikkje greit å vera foggel i dag.

Ei sjel og ei skjorta avslutter en flott plate. Dette er også en av sangene jeg husker fra barndommen. Det er klassisk rockeriff, en bassgang hvem som helst kan spille, og Fråddien som enda en gang vrenger sjelen i tekstlinjer som om det ikke hadde vært for han aldri ville vakt oppsikt. Hør bare hvordan han uttaler ordene Eg har for mange plassar å gåååååå.

Eg lige å fyga, men ikkje å landa!

Om ikkje dette e rock kan de ta seg ei pera.

Lykkelige de i livet som har vært unge slik at de har fått være på vorspiel  Jeg kunne reist langt og betalt mye for en gjenforeningskonsert.

Neil Young – Archives, Vol I

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen «overskuddsmateriale», og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall «Wonderin'» må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som «White line» og «Too far gone» kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, «ekornene», et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av «Don’t cry no tears», fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig «I wonder who is holding her taaiiiiiight» ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra «Live rust».

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

 

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

 

IV Topanga 2 (1969-1970)

 

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

 

VI Topanga 3 (1970)

 

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

 

VIII North county (1971-1972)

En fin liten dings – Ekstern harddisk fra Western Digital

 

 

Her ser dere den ringet inn, fin liten harddisk fra Western digital.

I dag kom det artig post fra nettsiden www.komplett.no. Jeg bestilte mandag kveld, pinse, og fikk pakken altså som normal brevpost i dag. Raskt levert.

Hva jeg trengte, var ytterligere lagringsplass på datamaskinene mine. Jeg har vært ivrig bruker – ja, like siden commodore tiden, da det første fremskrittet var kassettspiller, og neste fremskritt var diskettstasjon. Jeg husker da min far fikk en olivetti i forbindelse med et jobbprosjekt, den hadde internminne på 640 kb (10 ganger mer enn commodore-vidunderet), og to diskettstasjoner som ikke engang var eksterne, de hørte med datamaskinen. Riktignok fantes det ikke spill på denne datamaskinen, og grafikk var umulig, men jeg laget mine egne spill, og fikk til og med til litt animasjon i tekstmodusen som denne maskinen alltid var i. For kjennere: 80 x 25 inndeling av skjerm, 80 x 25 som eneste valg.

Vår første maskin med harddisk var en 386, harddisk var eventyr, og så har det gått oppover slag i slag. Jeg har hatt mine drømmer om en pentium, en maskin som i dag er slik en selvfølge, at folk flest ikke lenger vet hva det er.

Hele tiden har det etterhvert blitt spørsmål om lagringsplass. Vi målte først i megebyte, 386 hadde 40 av dem, vi kunne laste inn opp i mot 40 disketter av den nye typen, vi trodde aldri det ville bli fylt opp. Så økte det til 100 og 200, og vi fikk også høre om noe som het Gigabyte. Det har blitt fylt opp alt sammen.

Mot slutten av 90-tallet var internett blitt en mulighet å benytte seg av. Derfra kunne vi laste ned musikk. Først var det Real audio, filer på 3-400 kilobyte, som fortsatt tok sin tid å laste ned med 56kb/s modem og etter hvert 128kb/s ISDN. Jeg var med fest å melde Norges første privatbruker av trådløst internett, etter en meget spesiell historie, som altså gav meg lynraskt internett på 1Mb/s og hundrevis av små musikkfiler i Real audio. Alt var REM, for øvrig.

På denne siden av 2000 har Real audio blitt til Mp3 og andre format, hver musikkfil har vokst med noen megabyte i størrelse og kvalitet, og i tillegg til musikk kan vi også laste ned film og foredrag og dataspill og boksamlinger og hva det ellers måte være, så lenge det er mulig å gjøre det digitalt, og det meste er jo mulig å gjøre digitalt i våre dager. Torrent er nedlastningsformatet, litt kontroversielt er det, siden nedlastningsindustrien har blitt så stor og gratis at den i omfang kanskje kan konkurrere med lovlig kjøp og salg. Mange er dem som har skaffet seg flere CD-er gratis, enn de har kjøpt i butikken.

Når dokumentene man lager i office også bare vokser seg større og større, etter som de blir lagt til stadig flere finesser, og stadig bedre kameraer tar bilder i stadig bedre oppløsning, og større størrelse, så blir selv dagens vidundermaskiner på noen hundre Gibabyte fylt opp etter en stund. Jeg har to datamaskiner og en ekstern harddisk. Noe av innholdet er overlappende, men dokumentene mine betyr så mye for meg, at jeg gjerne vil ha dem flere steder. Det samme gjelder bildene mine, de trenger ikke bare være på en maskin.

Resultatet har blitt at både datamaskinen og den eksterne harddisken har nærmet seg og egentlig passert grensen for hva de har plass til. Jeg har brent en del DVDer med datamateriale, men å brenne DVDer tar tid, særlig når man økonomisk anlagt som jeg forsøker å fylle dem helt opp med data før de blir brent og lagt bort. Nå som jeg har både mobiltelefon og en fiks MP3 spiller å fylle med data, trenger jeg egentlig større lagringsplass for alt jeg har å fylle opp med.

Her ligger den ved siden av en krone. Utrolig den kan romme 500Gb data.

Fra før har jeg altså en 250Gb Lacie til formålet. Den var kjærkommen da jeg fikk den, kostet omlag 1000 kroner på Clas Ohlsen for noen år siden, og har gjort nytten som avlastning for gigabytene mine. Men den er stor og klumpete, du må skru den av og på, og når den er på, så bråker den, og når den er koblet til, så trekker den strøm (også når den ikke er i bruk). For å frakte den må du ta med både den, og dens to ledninger, den ene for datamaskinen, den andre for laderen. Og når den skal brukes, trenger den stikkontakt, og stikkontakter er det mange andre apparater som ønsker seg her hos meg.

Den nye eksterne harddisken fra Western digital trekker strøm direkte fra USB-porten. Det vil si at den tar bare den strømmen den trenger, akkurat i det du bruker den. Ledningen er minimal, og selv er den ikke større enn at den får plass i jakkelommen. Det betyr at man kan bære datamaskinen med seg overalt hvor man går, og man har akkurat sine bilder, dokumenter og innstillinger og alt hva man vil, på hvilken datamaskin man ønsker. Den er også atskillig raskere enn sin forgjenger, det tok meg et kvarter å kopiere alt jeg har i «Mine dokumenter» med Office, bilder, musikk og film, cirka 15 til 20 Gigabyte, kanskje mer. Og kanskje gikk det raskere.

Den eksterne harddisken er så liten, at den lett får plass i håndflaten.

Denne harddisken er rett og slett et smart kjøp, som gjør at man slipper å engste seg for at man skal gå tom for lagringsplass. Den tar 500 Gb, og koster en liten 1000-lapp hos komplett. Man får den dobbelte lagringsplassen til samme pris, men da er harddisken større, og man trenger ekstern strøm. Det siste er et problem, jeg snakker av erfaring. Og selv om jeg nøye hadde lest målene på forhånd, ble jeg overrasket over hvor liten den er. Den får enkelt plass overalt. Man kan glemme den i indrelommen.

Før hver sommer pleier jeg alltid kjøpe noen elektriske duppeditter. Det gjør meg alltid litt ekstra glad, og det har jeg også blitt denne gangen. I morgen skal jeg skrive hva jeg synes om den nye mobiltelefonen jeg har fått, min Nokia N82.