Opphogging av bjørketre, de første apostler og Johannes pasjonen

Det er kveld. Olia har reist på jobb, nattevakt. Jeg er alene, og har kaffekoppen og vestlandslefsene. Jeg kan skrive litt før jeg legger meg.

For et par dager siden fikk vi hogget ned bjørketreet i hagen. Det var plantet av min far, som var glad i trær. Jeg var glad i ham, og er det fortsatt, men vi må komme oss videre. Det er for mange trær og busker og planter plantet hos oss. I tillegg kommer alt det som ikke er plantet, men som bare kommer av seg selv. Bjørketreet delte seg i to, som far og mor, kan man si. Den ene delen ble tidlig saget bort, den andre stod høy og fin, men uten den halvdelen som hørte til. Det var på det metaforiske plan. På det praktiske plan sperret bjørka for utsikt og for solen, i tillegg til at den gjorde det vanskelig å holde det ordentlig rundt den. Olia og jeg må også få laget vår egen hage, som vi vil ha den. Vi må overta.

Så bjørketreet er hogget ned. Det ligger i hauger på plenen. Det er utrolig så mye materiale et eneste tre kan inneholde. Dette er til og med halvdelen av et tre, den andre halvdelen er allerede hogget bort. Greinene, kvistene og stammen ligger strødd rundt i hagen. Det er fullt av dem, enda jeg har arbeidet flere timer hver dag i helgen, for å få det bort.

Det er arbeid som får meg til å tenke på Lev Tolstoj, og hans Konstantin Levin, i Anna Karenina. I en scene der, går han sammen med arbeidsfolket på godset, og slår med ljåen. Det er den beste dagen han har. Oppslukt av arbeidet går han i ett med naturen og livet, glemmer seg selv og alt han ellers har å tenke på, og er helt og rent lykkelig. Sånn hadde også jeg det fredag, og hver dag, men særlig fredag. Da klippet jeg og hogg litt og ordnet og stablet, og fikk unna de tyngste greinene til Olia ropte meg inn for mat. Sånn var det med Levin også. Han måtte bli kalt inn for å avslutte arbeidet, og han hadde en stor og naturlig appetitt på maten da han skulle spise.

I går og i dag har jeg litt utolstojsk hatt foredrag på ørene mens jeg har arbeidet. Det er den mirakuløse verden av MP3, man kan laste ned nær sagt hva man vil. Informasjonen jeg store deler av mitt liv har vært så ivrig etter å finne, ligger nå mer eller mindre fritt tilgjengelig. Jeg har lastet ned mange harddisker og eksterne harddisker med forskjellige slags foredrag, språkkurs, diskusjoner og den slags. I Bergen fikk jeg sjelden tid til å høre på dem. Jeg hadde så kort vei til jobb, og hadde heller ingen andre steder det var naturlig å gå rundt og lytte i timevis på alt jeg hadde tilgjengelig.

Her på Ganddal er det annerledes. Nå går det unna. Jeg har også kommet frem til foredrag jeg riktignok lastet ned, men egentlig aldri trodde jeg skulle komme til å høre på. Jeg er heller ikke så nøye på å ta det systematisk lenger. Det blir det ene etter det andre, som det ligger på spilleren.

Akkurat nå ute i hagen har jeg hørt på forskjellige foredrag som har å gjøre med de første kristne skrifter. Det henger også sammen med hva jeg hørte på vei til jobb før sommeren, om Jesus Kristus som historisk person, altså hva man kan vite eller anta om ham, ut i fra de historiske kildene, og ikke ut i fra troen. Foredragene om de første skriftene handler om hvilke skrifter som er kommet med i Bibelen, hvordan de kom seg dit, hva med tekstene som ble utelatt, og hvor usikkert det meste er med alle sammen av dem.

Timene forsvinner sammen med disse foredragene og bjørketreet. Jeg er helt uten fornuft nøye med det, jeg kaster ikke bort en eneste kvist, alt skal til brensel. Klok av feil fra i fjor, klipper jeg imidlertid bort bladene. Det går med veldig mange timer for et helt tre på denne måten. Det blir et haug av blader i det jeg kaller komposthaugen. Det blir eske med eske med småkvist, og greiner. Det blir stabler av noe som nærmer seg vedkubber, og etter hvert det som virkelig er vedkubber hogget og saget av stammen.

Og jeg tenker på hva foreleseren sier. Det er stoffet fra hovedfaget mitt, dette, jeg skrev om den kristne og jødiske martyren. Bøkene til Eusebius og Josefus var hovedkildene mine. Mye av det jeg fant, og trodde var viktig, blir her sagt som den største selvfølge, som premiss. Det er herfra forskningen begynner. Dette fant jeg også ut under arbeidet med hovedfaget. Det skal veldig mye til før man har satt seg så godt inn i et emne, at man kan uttale seg og komme med noe nytt, at man har noe å bidra med. Har man en lur tanke, har nok en annen hatt den før deg. Så det kan være lurt å holde litt igjen, aldri bli bombastisk.

Den tidlige kirkehistorien er et betent tema. Det er mange ikke-kristne på jakt etter enhver opplysning som kan skade troen. De er notorisk opptatt av evangelistene som ikke kom seg med i samlingen på fire, de gjør mye ut av hvordan tekstene er skrevet lenge etter hendelsene de omtaler, og generelt alt som kan gjøre kristendommen utroverdig. Likeledes er det mange kristne som tviholder på alt de tror må til for å opprettholde troen. De vil ikke ha bibeltekstene valgt ut av mennesker, Bibelen er hellig, det som står der er sant og korrekt, og kan ikke være noe annet.

I våre dager er disse problemene ingenting mot hva de var den gang. Vi har i det minste en fasit, Bibelen som vi har den, og som den har sett ut i omtrent 1600 år. Du skal være ganske fiendtlig innstilt, hvis du mener at disse tekstene teller mer, enn de tekstene som ikke kom seg med i den. De første 3-400 år fantes ingen slik fasit. Det var bare mange tekster som sirkulerte. Og de som skulle organisere menighetene hadde et svare strev med å få med hvilke som var de riktige, og hvordan man skulle leve som en god kristen. Det var svært, svært, svært mange alternativ. I tillegg kom problemene med kopiering, feilkopiering og uekte manuskript. Om de som stod oppe i det den gang, hadde visst hvor enorm betydning det skulle få for hele verdenshistorien, hvilke valg de den gang gjorde, det følger en hel verdenshistorie av resultatene.

Inspirert av dette tenkte jeg å høre litt på Johannespasjonen av Bach, nå som Olia er reist på jobb. I den tiden internett ikke kunne tilby noe gratis av verdi, kjøpte jeg tre ulike bokser med Bachs store korverk (Münchinger, Richter og Gardinger). Johannespasjonen er selvfølgelig spilt inn på alle av dem. I tillegg har jeg lånt noen versjoner på musikkbiblioteket, det fantes fantastiske muligheter også før nettet. Nå er det imidlertid opp mot det ubegrensede. Jeg valgte en versjon av Peter Schreier, fordi jeg synes han er en så flott evangelist i en versjon av Mattauspasjonen jeg har. Versjonen av Johannespasjonen er imidlertid litt tung og treg, kanskje.

Men det finnes youtube. Der er en versjon av Maasaki Suzuki, filmet, og med undertekster på engelsk, slik at man kan følge med på hva som egentlig blir sagt, om tysken ikke skulle strekke til sunget på denne måten. Der sitter det. Det er et verk som selvfølgelig går over vår forstand. Alle som har et forhold til dette verket vet hva jeg snakker om. Man kan like Beatles, Carola og jazz, man kan få religiøse opplevelser av salmer, tårer i øynene av visesang, det er ingen sak å ha et sterkt forhold til musikk. Men det er noe helt eget med Johannespasjonen og Bachs øvrige storverk. Det er ikke noe man trenger å snakke om, eller dele med andre. Opplevelsen er så sterk og inderlig at man har helt nok med seg selv. Det er verdenshistoriens største lidelseshistorie det handler om. Det er laget av en som fullt og helt trodde det var menneskehetens frelser som her døde, forrådt av de samme menneskene, for så å overvinne selve døden, og frelse alle sammen allikevel.

Hvordan skal man sette musikk til noe slikt? Johan Sebastian Bach. Hør selv, igjen og igjen og igjen. Når man først er kommet inn i hans verden, slipper man ikke ut igjen.

Og hverdagens små og store problemer blir veldig lette å leve med.

Reklamer

V. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Plassering i litteraturhistorien

I en travel periode for meg må jeg nesten avslutte det jeg har begynt, og plassere Tolstojs roman Anna Karenina i litteraturhistorien. Denne plasseringen henger tett sammen med hva jeg skrev om i forrige post om romanen, nemlit Tolstojs skrivestil. Dette er en roman som har alle kjennetrekk fra realismen.

Romanen Anna Karenina ofte blir sammenlignet med er Madame Bovary, av Gustav Flaubert. Denne romanen er det så lenge siden jeg har lest, at jeg husker den knapt. Men av hva jeg husker, er kjærligheten og lidenskapen mer en lek for madame Bovary, det er et liv hun velger, mens det for Anna Karenina er et liv hun er offer for. Hun velger aldri i forholdet til Vronskij, hun blir drevet til sine handlinger av den brennende lidenskapen. Slik skulle hun kanskje ha mer til felles med Wagners opera, Tristan og Isolde, enn med Madame Bovary. Likheten til madame Bovary er selvsagt at begge er tidlige realistiske romaner, de handler om kvinner fra borgerskapet, som bryter med borgerskapets lover.

Anna Karenina kan også sammenlignes med Nora i et dukkehjem. Igjen synes jeg sammenligningen kanskje mer har å gjøre med at begge handler om kvinner som bryter ut av ekteskapet, og begge verkene ligger nær hverandre i tid og i stil. Jeg tror ikke Anna Karenina og Nora ville forstått hverandre særlig godt. Anna Karenina uttaler ingen steder at hun ikke tror på ekteskapet, hun vil heller ikke gjøre opprør mot noe, hun vil bare være sammen med Vronskij fordi hun elsker ham så lidenskapelig. For Nora er opprøret hele hovedsaken, og det eneste som teller. Hun bryter ut av ekteskapet i et forsøk på å finne seg selv og oppnå selvstendighet. Dette er overhodet ikke noe mål for Anna Karenina.

De realistiske romanene forteller historier som ikke kan fortelles lenger. Det er borgerskapets romaner, som skal avsløre borgerskapets løgner. Romanene (og de andre verkene, som det omtalte dukkehjemmet) ble imidlertid snart tatt til seg av nettopp det samme borgerskapet det skulle kritisere, og ble på den måten etter hvert en del av løgnen. De tyske litteraturkritikerne i mellomkrigstiden med Adorno i spissen reagerte sterkt på dette, og mente at romanen med det var død. Det var bare de aller ypperste forfatterne som klarte å finne en løsning på dette problemet, slike som Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil, som jeg kjenner godt, James Joyce og Marcel Proust, som jeg kjenner dårlig, eller ikke i det hele tatt, og også en russer som Bulgakov må vi ta med. Hos disse er romanene aldri fortellinger i den forstand, det er alltid noe mer, aldri en forfatter som har gjennomskuet sannheten, og nå skal presentere den for leseren.

Tolstoj er etter min mening den aller største og aller mest allvitende fortelleren som finnes. Selv etter Nietszche hvor alt er blitt subjektivt, og sannheten er blitt polyfon, forledes man ved lesingen av Anna Karenina til å tro at Tolstoj sitter med fasiten til livet. Det han skriver er riktig.

Dostojevskijs romaner peker fremover. De sprenger rammene av tiden de er skreve i. Det gjør aldri romanene til Tolstoj. Hans romaner oppfyller dem. Så man kan si at Anna Karenina er høydepunktet av skildringen av en utropskapshistorie, og hvilke konsekvenser det får. Det kan ikke gjøres bedre enn dette, og vil aldri bli gjort bedre. Senere forfattere er nødt til å skrive subjektivt, mens Tolstoj kunne og gjorde det inntrykk av å skrive objektiv, og i denne objektive skildringen og skrivingen er det ingen som overgår ham.

IV. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Skrivestil

Jeg lider alltid litt over at jeg vanligvis skriver disse litteraturpostene en stund etter at jeg er ferdig med å lese verkene jeg skriver om. Nå som jeg holder på å skrive om Anna karenina av Lev Tolstoj, er jeg allerede i full gang med gjenlesningen av Idioten, av Fjodor Dostojevskij, og dermed full av nye inntrykk. Lev Tolstoj og Fjodor Dostojevskij er nemlig to helt forskjellige forfattere, med fellestrekk i at de begge er russere, og begge skrev sine største verker mot slutten av 1800-tallet. Det er mulig jeg senere skriver en direkte sammenligningspost mellom de to, for gjennom den ene kan man bedre forstå den andre, men foreløpig er det altså Tolstoj og hans Anna Karenina som skal være hovedsaken.

Lev Tolstoj var en uhyre produktiv forfatter som skrev mange typer tekster gjennom hele sitt lange liv, og hvor tekstene radikalt forandret seg etter som hans liv radikalt forandret seg. Men uansett hvilken holdning han ville formidle, og hva han ville skrive om, så utmerket han seg med en suveren kontroll over stoffet sitt. Han skriver alltid om ting han har førstehånds kjenneskap til, og førstehånds interesse av. Hans barndoms- og ungdomsbøker er langt på vei selvbiografier, ypperlig fortalt, og langt mer interessante og viktige enn bare å la samtid og ettertid få vite hvordan det var å vokse opp som adelig i Russland første halvdel av 1800-tallet. Hans Sevastopol-fortellinger skildrer krigen, og er blant de første fortellinger som skildrer en krig grufull som den egentlig er, og så godt som helt uten heroiserende og romantiserende trekk.

Men i Tolstojs produksjon er det ved siden av de store novellene og lengre fortellingene storverkene Anna Karenina og Krig og fred som rager. Hva han produserer etterpå, som den i overkant religiøse Oppstandelse kan ikke måle seg, og hans tidligere produksjon med ungdomsbøker og Sevastopol-fortellinger blir gjort små av formatet til de store romanene. De står for seg selv, også i verdenslitteraturen.

Det er også andre forfattere som har skrevet romaner over flere bind, og holdt kontroll på store persongallerier og et tett nettverk av relasjoner og handlinger. Det er også flere som har klart å gjøre en vanlig kjærlighetshistorie til verdenslitteratur.

Skal vi se… skrivingen fikk et avbrudd her, og jeg mistet med det noe av tråden og inspirasjonen. Men resten vil bli fylt ut med det første.

III. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Persongalleriet

Lev Tolstoj er kjent for å operere med store persongallerier i romanene sine. I Krig og fred er det flere hundre personer som blir karakterisert og skildret, i Anna Karenina er det noe færre, men også der er det mange. Tolstoj har en suveren skrivestil, og går som en selvfølge ut og inn i alle sinn, og ser ut til å kjenne hver mennesketypes dypeste karaktertrekk og tanker.

Jeg har ikke tid til å lage postene særlig utførlige om dagen, så dette blir bare en grov oversikt.

Konstantin Levin

Selv om romanen heter Anna Karenina er Levin like så mye hovedperson sm Anna. Han er den i romanen som ligner mest Tolstoj selv, og han gjør det så mye, at det nesten kan leses biografisk.

Kitty

Dette er den unge, uskyldige kvinne som møter livets virkelighet da hun først avviser Levin, for så å oppdage at Vronskij ikke vil ha henne.  Siden lider hun så mye at hun blir syk av det, og må til behandling i utlandet.

Anna Karenina

Tolstoj gav ikke seg selv en liten oppgave med denne karakteren. Han ville gjøre henne vakker, intelligent, god og lidenskapelig, og samtidig troverdig. Hun må være slik at en praktkar som Vronskij blir hodestups forelsket i henne, og denne forelskelsen må bli gjengjeldt. Forelskelsen må også være slik at hodet sier nei, men hjertet ja, for forholdet med Vronskij fører henne innlysende inn i mange store problemer. Disse problemene må hun møte med åpne øyne, uten å virke lettsindig. Det må derfor også være slik at hun skal måtte ønske å forlate sin ektemann, Karenin, samtidig som han ikke må være så fæl at det ikke er troverdig at hun giftet seg med ham i første omgang. De har også et barn sammen, og også dette barnet elsker Karenina.

Aleksej Vronskij

Også her har Tolstoj en utfordring i å skildre Vronskijs kjærlighet til Anna Karenina. Vronskij gjør jo slipp på hele sin karriere for å følge henne.

Stepan Arkaditsj Oblonskij

I slekt med Anna. Han ligner litt på Vronskij og har hans lettsinn, men Vronskij virker til å være enda mer talentfull enn Oblonskij, mens Oblonskij mer er enkel og lettlivet og grei. Han er lett å like, men for ansvarlige veldig lett å mislike.

Dolly

Gift med Stepan Arkaditsj, og tilgir hans utroskap etter oppfordring fra Anna. Finner siden mening i livet gjennom oppdragelsen av barna, og hun koser seg når hun ser andre se barna hennes lykkelige.

 

Forhold

I romanen Anna Karenina er det vel så viktig med forholdet mellom personene, som med personene selv. Jeg tar med de viktigste.

Levin og Kitty

Dette er eventyrparet der historien fortsetter etter det er skrevet «og så levde de lykkelig alle sine dager». Tolstoj viser at det slett ikke er så stor lykke alle dager, selv om forholdene ligger helt til rette for det. Men et sunt ektepar som dette har i det minste bedre forutsetninger til å klare seg, enn Anna Karenina og Vronskij. Gjennom hele romanen ligger det som en selvfølge at Levin og Kitty skal ha hverandre, det vil sørge for begges lykke.

Anna og Vronskij

Dette er det lidenskapelige kjæresteparet. Romanen viser at en slik kjærlighet er nødt til å gå til grunne. Menneskene brenner opp under lidenskapen.

Anna Karenina og Alexander Karenin

Det er et fornuftsekteskap fra ham, mens hun i følge romanen hele tiden har håpet på ekte følelser. Det skal stå som eksempel på mange russiske ekteskap, og også mange andre ekteskap fra 1800-tallet. Kvinnen måtte ta den som fridde til henne, og kunne ikke gi altfor mange avslag uten å risikere å ende opp som ugift. For Karenin er ekteskapet akkurat som de andre karrierestegene han har tatt. En flott kone som Anna gjør seg godt for omdømmet hans. Han elsker henne, men det er fordi man skal elske sin kone, han reflekterer aldri over dette og forsøker heller aldri å sette seg inn i hva nna føler.

Stepan Arkaditsj Oblonskij og Dolly

Dette er det første ekteparet vi blir introdusert for. Det skal stå som en slags kommentar til Anna og Vronskij, men med rollene byttet om. Her er det mannen Stepan som er utro, men Dolly tilgir ham, og ekteskapet kan fortsette. Er dette da et tidlig innlegg i kjønnsrolledebatten?

II. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Gjennomgang av handlingen

Jeg lovte forleden at jeg skulle bruke noen onsdager til å skrive om romanen Anna Karenina, av Lev Tolstoj. Løftet har ventet på sin oppfyllelse, første onsdag etter jeg hadde lest den ut var jeg på Krim, og hadde ikke tid til å skrive. Neste onsdag hadde jeg heller ikke tid, så jeg fant ut at jeg måtte flytte til fredagen i stedet (selv om jeg strengt tatt ikke har tid nå heller).

Jeg skal ganske kjapt ta for meg handlingen i romanen. Det er for dem som går og ruger på å lese romanen, for dem som leser den, og gjerne vil ha en oppsummering av hva det går i, og for dem har lest den, og ønsker å gjenoppfriske den eller å vite mer om den.

Den handler altså om de to parene, Vronskij og Anna Karenina, og Levin og Kitty. Levin er Tolstoj selv, nesten som en selvbiografi, og Kitty er noe av idealet for det å være en god, russisk kone. Dette er den gode, sunne og friske kjærligheten. Kjærligheten mellom Vronskij og Anna Karenina er av en annen karakter, det er lidenskapens kjærlighet, og romanen viser hvordan denne til slutt oppsluker Anna i alle ordets betydninger.

Romanen begynner med en av verdenslitteraturens mest berømte åpningslinjer (fritt oversatt av meg): «Alle lykkelige familier ligner på hverandre, mens hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte». Så fortsetter første kapittel med presentasjonen av to karakterer og en familie som bare skal være bipersoner, det er Stepan Arkaditsj Oblonskij og hans kone Dolly. Oblonskij er utro mot Dolly med forskjellige kvinner ikke helt ulikt slik Anna Karenina senere er utro mot sin mann, Karenin, med Vronskij.

Romanen fortsetter sitt spill med å la først Kitty være forelsket i Vronskij, en forelskelse som blir gjengjeldt som en flørt, der unge Kitty ennå ikke er i stand til å vite forskjellen. Akkurat mens denne flørten pågår er det Levin frir til Kitty første gang, og får avslag, fordi hun føler hun elsker Vronskij høyere. Men Vronskij mener ikke alvor med henne, og overser henne nesten totalt, da også Anna Karenina kommer inn på scenen  (under et ball). Anna Karenina er venn av Kitty, og vil ikke ta Vronskij fra henne, men også hun er under krefter hun ikke råder over, og har i romanens univers ikke noe valg.

Slik blir store deler av romanes mange hundre sider fylt opp av kvalene til de ulike figurene i de ulike livssituasjonene i de ulike familiene. Levin forsøker å finne mening i et liv uten Kitty, et liv uten familie. Han forsøker å dyrke jorden, og tjene samfunnets beste og finne noe å leve for, men uten familie blir nødvendigvis gårdslivet tomt og ensomt, og med familien blir det for tydelig for ham at han skulle hatt Kitty. Kitty blir syk av ulykke over at hun avslo frieriet til Levin, som for henne er ensbetydende med at hun avslo lykken da den kom. Hun reiser på helsekur til Sveits. Anna Karenina lever et forferdelig liv sammen med Karenin, det blir altfor tydelig at hun ikke elsker ham, og etter hvert kan hun ikke engang holde ham ut, selvrettferdig og kjølig som han er. Vronskij er den vi får se minst innenfra av disse, når vi gjør det, er også han oppslukt av Anna, og vil gjøre alt i hans makt for å være sammen med henne så ofte som mulig. Men ulikt de andre ser han ikke på praktiske problemer som noen hindring. Han er evnerik og bortskjemt, og vant med å få sin vilje igjennom.

Det er velkjent hvordan det ender til slutt, og jeg skal ikke gjenta det her. Første gang jeg leste boken var jeg dypt skeptisk til frieriet mellom Levin og Kitty og hvordan det foregikk, siden har jeg fått vite at dette ligner på frieriet Tolstoj gjorde selv. Skildringene av Levins lykke etterpå er noen av de herligste sidene jeg vet om i noen roman.

Slutten på romanen er naturligvis omdiskutert. Jeg hører til dem som mener den viser at Anna Karenina blir fortært av sin egen lidenskap. Det er farlig å elske så intenst som Anna gjør, og livsfarlig å gi seg hen til en så sterk kjærlighet. Jeg vil ikke si romanen gjør noen moralsk fordømmelse av Annas handlinger. Figurene som fordømmer henne moralsk i romanen blir alle sammen nokså latterliggjort. Leserens sympati ligger også hos Anna, mener jeg. Straffen mot Anna blir ikke gjort av samfunnet, men av livet selv.

For fullt ut å kunne stå for en slik konklusjon, burde jeg sikkert ha skrevet litt mer. Det kommer jeg kanskje også til å gjøre en gang. Jeg har også et par andre ting å si om romanen i senere poster, så vi får se hvordan det hele ender opp til slutt.

nne formen for elskov er i følge denne romanen – og i følge Tolstoj – farlig.

I. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Min lesning av romanen

I dag leste jeg ut Anna Karenina for andre gang, og for første gang på russisk. Jeg begynte å lese den i april, og har siden da lest ett og to kapitler til dagen, til jeg i dag leste ut de tre siste innen september var slutt. Onsdager fremover vil jeg skrive om romanen, om min lesning av den og om forfatteren Lev Tolstoj. Første gang vil jeg skrive en lett post, om mitt forhold til romanen og hvordan den denne gangen ble lest.

Jeg blir ofte spurt om hva det kommer av at jeg er så glad i Russland, og når det hele begynte. Jeg blir som regel svar skyldig, for interessen har vært der lenge, og den veldige interessen skyldes litteraturen. Og jeg ble ikke veldig interessert i litteratur før jeg var ganske gammel. Først da jeg var omlag 23 år begynt jeg å lese bøker fullstendig frivillig, og ikke fordi jeg måtte eller følte dette var noe man skulle.

Da var det den russiske litteraturen som åpnet døren, åpnet verden, kan man si. Anna Karenina var den gang en av de første bøkene jeg leste, jeg var tidlig ute med den. Høsten 1997 ble den lest, den gang mine leseambisjoner var så begrensede, at jeg nøyde meg et storverk i halvåret. Det skulle bli mye mer enn det etter hvert.

Denne gangen er den tidlig ute når jeg nå har begynt å ta for meg den russiske litteraturen på russisk. Det begynte med Brødrene Karamasov, fulgte opp med Mesteren og Margarita, så var det Forbrytelse og straff, før altså Anna Karenina. Systemet var at jeg skulle lese en del hver av de fire første månedene fra april, det blir til juli, og så del 5 og 6 i august, 7 og 8 i september. De seks månedene der har mildt sagt vært blant de mest begivenhetsrike i mitt liv, det er ikke måte på hva som har skjedd i dem. Og hele tiden har altså Anna Karenina fulgt meg.

Hele tiden har jeg vært på etterskudd med Anna Karenina, kan man også formulere det. I april tok jeg ikke med meg romanen da jeg reiste ned til Olia for å besøke henne i påsken, det besøket som endte med at jeg fridde til henne. Jeg begynte å lese boken langt ute i måneden, og skiftet faktisk, fra Krig og fred, som jeg opprinnelig hadde planlagt å lese. Den kjærligheten, den kjærligheten.

Så kom mai, hvor jeg begynte å lide av blodtap uten å merke det. Jeg merket bare at jeg ble veldig sliten av fysiske anstrengelser, og at jeg alltid var så trøtt og måtte sove når jeg kom hjem fra jobb. Ved siden av alt det andre jeg hadde å gjøre, stavet jeg meg gjennom kapitlene, med originalen i den ene hånden, og Erik Egebergs utmerkede oversettelse i den andre. I slutten av mai reiste jeg i stort stress ned til Olia, for å ordne med alt det praktiske til bryllupet. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg Anna Karenina. Og jeg var begynt å komme faretruende langt ned i blodverdier.

Hjemme igjen var det den utrolige uken hvor jeg skrev stand up show og fremførte det, rett før jeg fylte ut selvangivelsen for selvstendig næringsdrivende for første gang (pga mitt lille, småkunstneriske enkeltmannsforetak), og deretter reiste til Trondheim og morsomt bryllup, der jeg var toastmaster. Anna Karenina var ikke med.

Og jeg ble lagt inn på sykehus straks etter jeg kom hjem fra Trondheim, straks etter jeg hadde vært hos legen. Jeg var der bare en liten helg, og kviknet raskt til, men det var mye styr med arbeidet, og bryllupet, og det ene med det andre. Når jeg ser det i ettertid, fatter jeg ikke at jeg fikk lest boken.

Men hver gang jeg kviknet til eller fikk noe tid for meg selv, satte jeg meg ned for å ta igjen det tapte. Kapitlene er bare på 3-5 sider, så det går egentlig ganske makelig, i hvert fall nå som jeg har fått lest noen russiske romaner med originalen i den ene hånden, og oversettelsen i den andre. Det går jo lettere med tiden.

Så reiste jeg altså ned til Kiev for å gifte meg i slutten av Kiev. Og nå hadde jeg romanen med. Jeg ba også mor ta med den gamle oversettelsen jeg har, utgitt på Ernst Mortensen forlag i 1950, og oversatt av Nic. Henriksen, som det står. Denne utgaven arvet jeg av min mormor, og den er i tre bind, i stedet for utgaven til Erik Egeberg, der alt er samlet i en tykk, tung bok. Jeg tenkte ett av de tre bindene var lettere å ha med meg på bryllupsreise til Krim.

Og det var det, og det hadde jeg, men oversettelsen var så ufullstendig at den egentlig forvirret meg når jeg brukte den som støtte. Mer og mer ble det til at jeg leste kapittelet først på russisk, så på norsk. Herfra har jeg veldig gode minner fra lesningen, på balkongen til Olias leilighet i Kiev, i sommersol og med god te eller til og med vin noen ganger. Da er det stas. Det samme i den uforglemmelige sommerleiligheten vi hadde i Alusjta på Krim, der jeg vanligvis fant litt tid til å lese om morgenen før Olia stod opp, eller mens hun laget frokost.

Vel hjemme i Norge i midten av august var jeg selvfølgelig langt på etterskudd, selv med de fire delene jeg skulle lese på fire måneder. Og i august skulle jeg lese dobbelt opp, to kapitler hver dag. Jeg bestemte meg også for å forlate den lette lesemåten med en bok i hver hånd, nå skulle jeg lese originalen, skrive ned gloser, og lære dem. Jeg skulle mer og mer fjerne meg fra å bruke den norske.

Med dette gikk det selvfølgelig mye langsommere å lese, men ordlæringen gikk desto bedre. Det er slik man må lese, om man virkelig har til hensikt å lære seg språket. Og slik leste jeg ut boken innen den tiden jeg hadde planlagt. Jeg har ikke fått slått opp alle ordene jeg ikke kunne ennå, langt derifra, og jeg har langt derifra lært alle ordene jeg har skrevet opp. Men boken er lest, og den har selvfølgelig ikke tapt seg i kvalitet fra første gang jeg leste den. De samme stedene gledet meg like mye som første gang, og jeg fant mange nye steder jeg hadde glemt, eller første gang ikke lagt merke til.Jeg har mange tanker om verket og om Tolstojs måte å skrive på, og det er disse jeg skal skrive om noen onsdager fremover, som jeg nevnte det i innledningen.

Neste roman – som jeg tar med meg til Kiev fredag – er for øvrig Krig og fred. Rett til det beste, er et godt motto å leve etter.

(Et lite PS – neste roman ble ikke Krig og fred, men Idioten, av Fjodor Dostojevskij).