En helside i Aftenbladet mot OL i Sotsji

I dagens Stavanger Aftenblad er det en som underskriver seg med «Lærer, kåsør og skribent» som har fått en helside til kritikk av Russland, og de olympiske leker i Sotsji. Det er mange grunner til å kritisere, kanskje enda flere til å kritisere, men denne skribenten styrer unna de fleste. Som en første grunnregel for den som skal kritisere noe, burde man kanskje ha at man skulle sette seg lite grann inn i det man vil kritisere.

Aftenbladet har fremhevet dette leserbrevet, eller hva man skal kalle det. De har satt et bilde, med teksten:

Under Putins OL-show får deltakarar og tv-sjåarar sjå glansbiletet – uten demonstrasjonar frå de som blir undertrykte i Russland, og slett ikkje dagliglivet som er blitt stadig forverra i skuggen av OL-anlegga i Sotsji.

Det er kort og godt ikke sant. Dagliglivet i Russland er blitt bedre under Putin, også i årene fra OL ble vedtatt lagt til Sotsji, og de årene OL-anleggene er blitt bygget.

Videre har Aftenbladet plukket ut et av poengene til kåsøren:

Korleis ville vi ha reagert om «homofil» var bytta ut med «jøde» i den russiske homolova?

Dette er et velkjent triks. Man tar en svak eller diskriminert gruppe, og skifter ut med en annen, og spør hvordan vi ville reagert. Pussig er det ofte jøder som det blir erstattet med. Her kommer læreren imidlertid veldig skjeivt ut. For det første er ikke ordet «homofil» nevnt i det hele tatt i loven han omtaler. Den russiske ordlyden er slik:

пропаганде нетрадиционных сексуальных отношений

og det betyr direkte oversatt «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold».

Tidligere hadde riktignok Russland en lov som forbød å informere om homoseksualitet til mindreårige, men i denne loven er altså ordet homoseksualitet tatt ut, og erstattet med «utradisjonelle seksuelle forhold». Homoloven er vårt vestlige navn på den, ikke russernes.

Vi kan jo ta med at læreren mener at loven har fått «dramatiske konsekvensar for Russlands homofile», noe som er temmelig vanskelig å tro, for det var neppe enklere for dem før denne loven kom. Det var ikke sosialt akseptert, og er det fremdeles ikke. Videre er det blank løgn når skribenten skriver at russiske homofile «ganske enkelt er rettslause». De er slett ikke rettsløse, og det er ingen unntak i russisk voldslovgivning som gir fritak for vold mot homofile. Det er ikke «fritt frem å gå valdeleg til verks», det er like straffbart å gjøre vold på homofile som å gjøre vold på andre.

Når skribenten vil ha inn ordet jøde i det han kaller homoloven, så trår han ut i et minefelt han ikke ser ut til å være klar over. Russerne er mot homoer, åpent og ærlig og redelig, man kan stole på dem i dette. Men de er vitterlig mot jøder også. Så når den glade skribent mot slutten av innlegget sitt skriver at «jødar vil bli bøtelagde eller kasta i fengsel om dei driv skadeleg propaganda mot barn under 18 år» og «Kva hadde skjedd om jødar hadde litt fråtekne borna sine fordi dei ville bli øydelagde om jødar skulle oppdra dei» og «Kva om dei hadde mista jobben fordi dei er jødar» og «Kva om politi hadde samarbeidd med lokale høgreekstreme om å reinske bydelar for jødar» så er det en tjukk mengde russere som ville mene at det var helt herlig.

Det kommer ikke slike lover. Det er fordi jødene har makten, sier russerne. Når Telenor har problemer med Mikal Fridman, og Alfagruppen, sier russerne at det er jo slett ikke rart, sånn går det når man driver business med jøder. På spørsmål om hva man skal mene om Armenere, kan svaret fort være at i Armenia er det så mange jøder, at armenere kan man generelt ikke stole på. Konflikten mellom Israel og Palestina er lett match, israelerne er jo jøder.

Vi i Norge og vesten kan jo bli sjokkerte over dette. Men av og til er det fristende å si velkommen til verden. Når man tjener 30 000 i måneden er det lett å synes at alle er greie, og man generelt skal være snille med hverandre. Før man går så moralsk høyt ut på banen, burde man prøve seg med 5000 i måneden noen år, eller hele livet. Det er gjennomsnittslønnen i Russland. Og den er mye bedre nå, enn den var før.

Med 5000 i måneden kan vi ikke holde på huset, sier man kanskje. Selvsagt ikke. Man må selge huset, og kjøpe et sted å bo der man ikke trenger lån. Faste utgifter tåler man dårlig, det meste må gå til mat og strøm, og klær, sånn nå og da. I Ukraina er gjennomsnittslønnen betraktelig mindre enn dette. Det er jo noe å tenke på, når man belærer dem om hvor fint og flott demokratiet er, og når vi fordømmer dem for deres manglende toleranse.

Nå kommer et olympisk mesterskap i ekstravaganza – med z. Russerne spiller dette bra, men vi er sannelig ikke stort dårligere vi, som sender ned det meste av journalister og betaler latterlige beløp i senderettigheter – og selv vil ha OL så snart som mulig. Mange vil følge med på OL, seerandelen vil ventelig være større i Norge enn i andre land. Vi nøyer oss med å si at Erna Solberg burde holde seg hjemme. Vi har både pengene og moralen.

Forresten, da Sovjetunionen ble oppløst og kommunismen erstattet av det som senere har fått navnet sjokkapitalisme, ble de aller fleste av de gamle statsselskapene solgt til private. Folket i Russland, Ukraina og alle de andre Sovjetrepublikkene opplevde sin vanskeligste periode, det var sult og nød, i ordets retteste forstand, samtidig som noen tjente seg avsindig rike. De kalles oligarker. Sjekk dem opp, og se hvor mange av dem som er jøder. Og så håper jeg du vil vakle litt, i den skråsikre følelsen av moralsk overlegenhet, når du kritiserer russerne og de andre flotte menneskene som levde i Sovjetunionen, for å være rasistiske og intolerante. Verden er mye enklere når du er født på solsiden, har noen hundretusen i årslønn og noen gode millioner i verdier og eiendom, og ikke har følelsen av at noen har stjålet til seg det som skulle være ditt.

Hvorfor er himmelen blå og jøder smarte?

Denne posten har jeg ligget og ruget på en tid, og med det er den gjort mindre aktuell. Alle vet at straks man begynner å skrive inn noe i Google, så foreslår Google hva du kommer til å skrive. Ofte er det ganske treffsikkert. Og ofte sier det noe om hva folk gjerne lurer på. Det er en artig øvelse å skrive inn litt ord i forskjellige språk, og se hva man får som forslag.

Nå ser det ut til at det allerede er blitt slik at når vi skriver fra en norsk PC, så antar Google at det er en nordmann som skriver samme hvilket språk som benyttes, så de typisk norske forslagene kommer opp uansett. Tidligere traff man ganske godt kulturen. Da var det kjekt å skrive inn «hvorfor» på forskjellige språk, og se hva folk lurer på i forskjellige land.

I Norge kom det øverst «Hvorfor er himmelen blå», det har jo vunnet frem hos oss som en ting å lure på. Noen kan i vekslende grad forklare hvordan det har med sammensetningen av atmosfæren å gjøre, om lysbrytning og om absorpsjon. og at strålene som vi får ned til oss for det meste er i de blå bølgelengde. I plantene blir alt lyset utenom det grønne absorbert, det grønne blir reflektert, så plantene ser grønne ut. I dag er det spørsmålet «Hvorfor tøye ut» som er mest interessant, faktisk er det ganske mange spørsmål som nå har med trening å gjøre. Det forandrer seg fort. Det er ikke mer enn et år siden jeg undersøkte dette forrige gang.

På engelsk var det på spørsmålet «why» mye av den type ting som amerikanere lurer på, jeg husker ikke noen gode eksempler, som jeg heller ikke gjør det for italiensk eller tysk. I dag er det bare kjedelige forslag som kommer opp på engelsk, alt har med Norwegians å gjøre.

Den som hadde kunnskaper nok til å skrive inn det russiske почему kunne imidlertid vente seg en spennende oppdagelse. Der var de første forslagene noe som hadde med kvinner og menn og frustrasjoner derom å gjøre, så kom et forslag med ordet еврей, som betyr jøde. Det var ikke et vennlig forslag.

I dag er Google selv i Russland mer politisk korrekte, og man må fremprovosere jødeforslag med å skrive почему еврей. Det vil si, man trenger bare skrive den første bokstavene i еврей, så kommer det opp av seg selv. Oversatt er forslagene «1. Hvorfor er jødene så smarte? 2. Hvorfor er de ikke glade i jøder? 3. Hvorfor spiser ikke jødene svin? 4. Hvorfor er jødene så gjerrige?»

Det er kanskje bare en uskyldig demonstrasjon av hva man er opptatt av i Russland og i Norge, og hva man slår opp på internett for å få vite. Det kan også være en demonstrasjon av noe som er litt alvorlig. I Norge er det meste av det som angår rasisme og rasediskriminering en teoretisk størrelse, hos oss oppstår diskusjonen allerede i hva man velger å kalle folkegruppene som kan stå utsatt til for rasisme. Kanskje får det oss til å glemme at rasisme er noe atskillig mer konkret, og i resten av verden kan være atskillig mer alvor.

På slutten av 1970-tallet var det stor rivalisering mellom sjakkspillerne Anatolij Karpov og Viktor Kortsjnoj. De kom begge fra Sovjetunionen, Karpov fra Ural-området og Kortsjnoj fra St. Petersburg, som den gang het Leningrad. Kortsjnoj hoppet imidlertid av og gjorde sveitser av seg, noe som ikke akkurat gjorde den allerede betente duellen mildere. På youtube ligger det ute en liten reportasje om kampen mellom dem.

Reportasjen er fra 1978, sovjetisk TV, etter 34 sekunder begynner presentasjonen av spillerne. Det førse som blir sagt om Karpov er at han er russisk, flink og en mester, det første om Kortsjnoj, at han er jøde. Det er direkte og utilslørt brukt av svertingen av ham. Google kan kanskje glatte over ved å ta bort de verste spørsmålene tusener av russere vil ha svar på om jødene, men holdningene disse har blir ikke tatt bort ved å glatte over dem.

Forresten, helt korrekte får man bare ikke russere, og det er derfor de er så herlige. Det aller første forslaget man får om man skriver inn почему i Google, er i dag почему она не дает. Det er direkte oversatt «Hvorfor gir hun ikke», eller som vi ville sagt det: «Hvorfor vil hun ikke?» Litt mer interessant er vel dette å få svar på, enn hvorfor vi skal tøye ut.

Presidentvalg i Ukraina

I går ble andre runde i presidentvalget i Ukraina holdt. De to gjenstående kandidatene, Julia Timasjenko og Viktor Janukovitsj, konkurrerte om hvem som til slutt skulle få den nødvendige majoriteten av stemmene, og med det bli president i Ukraina for de neste fem år. Første runde skrev jeg om i posten Første runde av presidentvalget i Ukraina, fra 17. januar i år. Den gang skrev jeg om oransjerevolusjonen i 2004, og hvordan jeg opplevde den, og jeg skrev også litt om hvordan det siden gikk med heltene og skurkene fra den gang. Det er også historien om hvordan jeg gikk fra å være optimist til pessimist med tanke på Ukrainas fremtid. Denne posten skal ikke handle så mye om de forskjellige presidentkandidatene og resultatet av valget, det og dem kan dere lese om andre steder. Her skal jeg forsøke å skrive litt om hvordan det ukrainske politiske systemet fungerer.

Årsaken til at jeg velger en slik vinkling er at jeg har registrert norske medier allerede har brukt flere av poengene jeg tenkte å bruke. Ved tidligere valg i Ukraina har mediene her vært ganske tendensiøse i presentasjonen av de to blokkene, kort fortalt har den ukrainsk-nasjonalistiske, vestlig og Europa-orienterte vestlige delen blitt sett på som helter for fremtiden, mens den russisk-vennlige østlige delen har blitt sett på som skurker fra fortiden. Julia Timasjenko har vært heltinnen, mens Viktor Janukovitsj har vært skurken, og så sent som i dag kunne Bergens tidende melde i åpningen på sin ellers fyldige artikkel fra valget at «den volds- og ransdømte presidentkandidaten Viktor Janukovitsj» lå an til å vinne. Julia Tumasjenko ble presentert uten slike godt fargeleggende adjektiv, hun var her bare Julia Timasjenko (de kunne kanskje prøve seg med «vakre», for å fullføre helte- og skurkerollene?). Om hun ikke nettopp er dømt, så er hun i det minste beskyldt for ran, og det såpass alvorlig at hun har sittet i fengsel i en måned under etterforskning. Det er også i en atskillig større størrelsesorden enn Janukovitsj. Denne informasjonen er nå lett tilgjengelig på forskjellige nettsteder, og har også kommet frem i sendingene jeg har hørt på NRK.

Først en kort historisk gjennomgang.Ukraina fikk sin frihet i 1991, erklært på nasjonaldagen 24. august, oppnådd med den formelle oppløsningen av Sovjetunionen juletider samme år. Det var en umoden nasjon, forrige gang landet var fritt het det allerede Russland, dette var i middelalderen hvor Kiev var hovedstaden i det første russiske riket. Siden har Ukraina alltid vært underkuet, stort sett under Russland, men også under Polen, Litauen, mongoloer og for kortere stunder også andre. Andre land har nasjonalromantikk og frihetskamp, når Ukraina skal komme opp med tilsvarende, er det små saker. Selv da nasjonalromantikken blomstret på 1800-tallet skrev ukrainske diktere og forfattere stort sett på russisk, og elsket Russland. Et unntak er den store nasjonalpoeten Taras Sjevtsjenko, som har fått både et universitet og en hovedgate oppkalt etter seg, han skrev sine tekster på ukrainsk, før det ennå var et skriftspråk som het ukrainsk. Men han skrev på russisk også, og dermed skulle vi vel ha fått plassert ham i forhold til våre egne språkkjempere, vi kan vel tenke oss Aasen, Vinje eller Garborg skrive noe som helst på dannsk. Når det gjelder frihetskamp var det noen antydninger i tiden etter første verdenskrig, hvor flere nye nasjonalstater oppsto i Europa, og det russiske imperiet var i full krise med borgerkrig og kaos på vei mot opprettelsen av Sovjetunionen. I Sovjettiden var det antydning til ukrainsk nasjonalisme under andre verdenskrig, men den kan slik jeg se det ikke måle seg mot nasjonalismen i for eksempel de baltiske landene, og den hadde det problemet nasjonalisme får i Ukraina, det er rett og slett for mange der som er glade i Russland, som føler seg som russere, og som er russere. Det var heller ikke Ukraina som ledet an i oppløsningen av Sovjetunionen, de gjorde der lite fra eller til.

Den unge nasjonen var kastet ut i friheten slik man blir kastet på sjøen, før man kan svømme. De aller fleste velfungerende demokratiene her i verden har gått gradene fra ulike former for monarki med ulike styrkegrader av parlament, før det etter krav fra folket har latt parlamentet overta makten, og kongen bli avsatt eller redusert til en praktfigur. Ukraina fikk sin frihet direkte til demokratiet. Det var ingen der som visste hva demokrati egentlig var for noe, eller hvordan det skulle være. Derimot var det mange som så at det nye systemet, hva det enn måtte bli, gav gode muligheter for personlig vinning.

De første presidenter og den første konstitusjonen

Det tok fem år fra frigjøringen til Ukraina fikk sin første selvstendige konstitusjon. Frem til da hadde landet bare vært styrt videre med konstitusjonen fra Sovjettiden gjeldende, riktignok med atskillige tillegg og endringer, men likevel altså laget for å være en uselvstendig republikk under en kommuniststat. President i denne tiden var Leonid Kravtsjuk, en mann som på engelsk wikipedia er sitert med å ha beskrevet seg selv som en mann som går uten paraply i regnvær, fordi «han foretrekker å sli mellom regndråpene».Poenget er at han er konfliktsky og flink til å åle seg, akkurat de egenskapene som trengtes for en politisk karriere i de kaotiske årene etter Sovjetsammenbruddet. Det var en katastrofe for Ukraina, selvsagt, og den mest forhatte av alle perioder for de ukrainere jeg har kommet meg i posisjon til å snakke med. Det var i denne perioden de statsteide sovjetselskapene ble privatisert, og som i Russland, var det en håndfull oligarker som sikret seg det meste i egne hender. Ukrainere vil kalle det med sitt rette navn, verdiene ble stjålet. Nasjonalistiske ukrainere vil legge til at det var jøder som gjorde det, og det vil være et utsagn med god blanding av sannhet og antisemittisme.

Konstitusjonen av 28. juni 1996 ble til etter fem års arbeid fra en spesielt oppnevnt komite. Komiteen var opprettet av nasjonalparlamentet, som i Ukraina heter, Verkhovna rada (høyeste råd). I mellomtiden hadde Leonid Kutsjma blitt president, han var statsminister under Kravtsjuk, og vant presidentvalget mot nettopp denne. Om Kutsjma er min ukrainske kone meget positiv, hun sier han stjal 900 milloner dollar fra budsjettet, det er minst av alle, og dessuten var han kulturell og dannet. De er ikke storforlangende. Med til historien hører også at under Kutsjma fikk økonomien i Ukraina et voldsomt oppsving, som ikke behøvde å bety så mye mer enn at folk begynte å få utbetalt lønningene sine, og at det ble mulig for den jevne ukrainer å kjøpe seg mat og spise seg mette. Det er nå en gang dette som er det viktigste her i verden, så får det heller våge seg at vestlige, demokratiske verdier gikk det nedover med. Pressefriheten ble innskrenket, korrupsjonen økte og det forekom også flere voldsepisoder og dødsfall staten og presidenten virket til å være litt for innblandet i. Men det var altså ikke verre enn at president Kutsjma ble gjenvalgt i 1999, etter fem år, som den nye konstitusjonen sa det skulle gå mellom hver presidentperiode.

Den nye konstitusjonen, eller konstitusjonen i Ukraina

Med konstitusjonen av 28. juni 1996 ble Ukraina etablert med styreformen semipresidentalisme, som det vel blir kalt i samfunnsvitenskapene. I denne styreformen er den utøvende makten i varierende grad delt mellom presidenten og statsministeren, eller presidenten og regjeringen hans, om man vil. Systemet er slik at folket velger både presidenten og nasjonalforsamlingen, mens regjeringen blir valgt av presidenten, og står ansvarlig for parlamentet. Wikipedia har et flott kart over hvilke stater som hører til hvilken styreform her og en fyldig opplisting her, slike oppslag og lister er nettleksikonet gode på. Ukraina faller som man ser i selskap med Russland, Romania, Finland, Kroatia og Frankrike i Europa, ellers er Pakistan, Egypt og Algerie verdt å nevne som stater med denne styreformen.

Som man lett kan tenke seg blir systemet problematisk når folket velger forskjellig for presidenten og nasjonalforsamlingen, slik at de to representerer hvert sitt ståsted i politikken. Da må regjeringen utnevnt av presidenten stå ansvarlig for en nasjonalforsamling med et annet syn på tingene enn presidenten som har valgt den. I noen land har man løst dette noenlunde ved å la presidenten ta seg av utenrikspolitikken og forsvaret, mens statsministeren tar innenrikspolitikken, slik som for eksempel i Finland. Hvis ikke kan man enten få en fruktbar situasjon der president og nasjonalforsamling holder hverandre godt i ørene, og må jenke seg for å finne kompromiss og mulige løsninger. Eller man kan få en fastlåst situasjon, der president og nasjonalforsamling står steilt mot hverandre.

Ukraina har valg til både til nasjonalforsamlingen Verkhovna rada og for presidenten hvert femte år, etter at valgperioden for Verkhovna rada ble endret fra fire til fem i 2004. Presidenten kan også kalle til ekstravalg for Verkhovna rada, men valgdeltakelsen må da være på minst 50 % for at valget skal være gyldg. Dette ble gjort både i 2006 og i 2007, etter at det forrige regulære valget til Verkhovna rada ble holdt i 2002, og gav en nasjonalforsamling som det var mange problemer med, særlig etter oransjerevolusjonen i 2004. Valget i 2006 ble også gjort etter noen endringer i valgloven, deriblant at man skulle velge på partier heller på personen, og at representasjonen skulle bli jevnt fordelt for alle partier som fikk over 3 % av stemmene, i stedet for delvis representasjon etter region og tyngde på stemmeseddelen. Ukraina har altså prinsippet om èn person, èn stemme fullt ut. Valget i 2007 ble holdt etter den politiske krisen det året, da samarbeidet mellom Julia Timasjenko og Viktor Jusjenko – heltene fra oransjerevolusjonen – brøt fulltstendig sammen.

Situasjonen etter valget i 2010

Alle internasjonale og nasjonale medier melder nå at Viktor Janukovitsj har vunnet valget, og at ingen valgobservatører – verken ukrainske, russiske eller utenlandske – har noe å utsette på gjennomføringen. Den eneste som har snakket om noe annet er Julia Timasjenko selv og hennes leir, de snakker om at de har foretatt en parallel opptelling som viser et annet resultat. Ingen valgobservatør har lagt merke til en slik parallel opptelling. Hun ser ut til å søke mot en situasjon der hun får til en ny oransjerevolusjon, men hun skal etter min mening være forsiktig så hun ikke blir stående igjen som en simpel skurk som forsøker å jukse seg til et resultat hun ikke oppnådde på ærlig vis. Opinionen har nå en gang en tendens til å sympatsiere for den som ser ut til å drive med rent spill.

Jeg tror ikke noe på at hun kommer til å gå til rettssak for å få endret valgresultatet, slik enkelte medier har snakket om. Det er enkel realpolitikk, sjansene for å vinne er små, og hva hun har å tape er enormt. Hun bør innrømme nederlaget, og søke å manvørere seg i den nye situasjonen. Det kommer hun også til å skjønne selv, og den samme meldingen kommer hun til å få fra rådgiverne sine. Hun har sondert terrenget, og det viser seg å ikke åpne for noen ny revolusjon og helterolle for henne nå.

Viktor Janukovitsj har kommet tilbake etter det ruinerende valgnederlaget i 2004. Det er ikke mye som er verre enn både å tape valget, og bli tatt for juks samtidig, åpenbart synlig for en hel nasjon og en hel verden. Men nederlaget var nok tydeligere i vestlige øyne enn i de ukrainske. Det ble nå en gang holdt en ny valgomgang den gang i 2004, og i den fikk nå en gang Janukovitsj på ny en betydelig del av stemmene. Resultatet var i følge Wikipedia 52 % for Jusjenko og 44,2 % for Janukovitsj. Men også etter dette ledet Janukovitsj det største opposisjonspartiet, Партія регіонів, som det heter på ukrainsk, eller «Regionpartiet» på norsk. Allerede i 2006 vant dette partiet parlamentsvalget til Verkhovna rada, og også i 2007 ble dette partiet det største med 34,4 % av stemmene. Men blokken til Julia Timasjenko er derimot sterkere, og dermed er det hun som er den sittende statsministeren.

Situasjonen i Ukraina er dermed på ingen måte avklart. De bitre rivalene i presidentvalget skal nå fungere som president og statsminister i et system der de to har ganske så fordelt makt. Om Janukovitsj forsøker å utpeke en ny regjering, vil blokken til Timasjenko i Verkhovna rada selvfølgelig legge de nødvendige hindringer i veien for at det skal skje for mye til hans fordel. Janukovitsj har også uttalt at Timasjenko vil bli sittende inntil videre.

Denne umulige kombinasjonen skal altså styre et land der 84 % av befolkningen i følge en undersøkelse ikke stoler på dem som lager lovene. Den samme undersøkelsen viser at 78 % ikke stoler på regjeringen, og 76 % ikke stoler på politikiske partier.  Med svart russsk humor vil man også si at resten av dem sannsynligvis er politikere.