Måken, av Anton Tsjekhov

I dag leste jeg ut mitt første russiske skuespill i original. Lesningen var riktignok godt støttet av en norsk oversettelse i den andre hånden, og at jeg kjente handlingen sånn noenlunde etter å ha lest stykket på engelsk tidligere. Det var «Måken», av Anton Tsjekhov, eller «Чайка», som det heter på russisk.

Måke på Nordnes

Dette er Tsjekhovs første ordentlige skuespill. Det er dette han først satte opp på Aleksandrinskij-teateret i St. Petersbug, til dundrende fiasko, så på Kunstnerteateret i Moskva, til dundrende suksess. Dette innledet også samarbeidet med teaterregissøren og teoretikeren Konstantin Stanislavskij, et av de mest fruktbare samarbeid mellom dramatiker og instruktør i teaterhistorien. Man spør om den ene kunne klart seg uten den andre. For Tsjekhov er det slik, at om ikke Stanislavkij hadde hatt tro på ham og overtalt ham til å prøve seg også i Moskva, etter den vonde opplevelsen i St. Petersburg, så hadde ikke Tsekhov skrevet flere teaterstykker. Han mente selv han ikke dugde til det, og han tok publikums- og kritikerreaksjonen i St. Peterbsurg som et bevis på det.

For Stanislavkij passet Tsjekhovs måte å skrive teaterstykker på helt som om de var skrevet bare for ham. Det var bare med Tsjekhov det gikk an å spille fullkomment som Stanislavskij ønsket. Og Stanislavskijs tanker fikk etter dette en enorm innflytelse, både i Russland og gjennom hele Sovjet-tiden, men også i resten av verden, og særlig i vesten, med USA og Hollywood faktisk, som den viktigste tradisjonsbæreren nå. Stanislavskij mente skuespilleren skulle gå fullt og helt inn i rollen, leve og tenke som rollefiguren, så når Dustin Hoffman blir beundret for å ha jobbet så mye med autister før «Rain man», så er det en taktikk fra gamle Russland han har brukt. Tenk det. Metodene hans lever i dag i beste velgående.

Men dette var altså Tsjekhov, og Måken. Jeg leste den i russisk original, og i Kjell Helgheims samvittighetsfulle oversettelse. Med samvittighetsfull mener jeg at boken er full av fotnoter og opplyusninger om hvorrdan oversetteren har tenkt, og hvilke valg som er gjort og hvorfor. Som jeg har sneiet innom i tidligere poster, er jeg vanligvis uenig i disse valgene. Jeg hører til dem som går langt i å ønske en mest mulig bokstavtro oversettelse, og mener at de få norske oversettelser jeg har lest oppmerksomt, kanskje går litt langt i «at det skal fungere på norsk». For meg hjelper det ikke så mye om den fungerer på norsk, om det har blitt en annen tekst enn originalen.

Jeg har i denne posten her skrevet litt i forbifarten om eksempelet der Nekrasov blir oversatt til Pusjkin, og «Tver» til byen. Jeg skjønner ikke at det skal være noe problem om navnene i originalen blir beholdt.

Litt flisespikkeri, kanskje, men hvorfor ikke gjøre det riktig når «легкомыслие» blir oversatt til «dårskap». «легко» betyr «lett», «мыслие» betyr tanker, og vi har her et godt ord «lettsindig». Eller i det minste bekymringsløst. Settingen er akt 2, replikk 227, den gamle legen Dorn svarer Sorin (bror til Irina Arkadina), som har lyst til å ta kurbad for å få noe ut av de siste årene av sitt liv, årene i justisdepartementet har ikke gitt så mye. I Helgheims oversettelse får vi at «Man må ta livet alvorlig. Å ta kurbad når man er seksti år, og beklage seg over at man har opplevd for lite i sin ungdom, det er – unnskyld meg – den rene dårskap». Jeg skjønner ikke hvorfor man må unnå ordet lettsindig, her.

Senere i samme akt vil ulykkelige Polina Andrejevna gjerne at samme doktor Dorn skal ta henne med «bort herfra,» og at «nå mot slutten av livet kan vi vel slutte å gjemme oss, slutte og lyve». Doktoren mener det er for sent, og Polina svarer i norsk utgave «jeg skjønner at du ikke vil», i russisk «Я знаю, вы отказываете мне…» Det betyr «jeg skjønner at du avviser meg». Jeg mener det er langt sterkere sagt, hun konfronterer ham jo med avvisningen av henne, mens «jeg skjønner at du ikke vil» er en mer forsonende formulering. Det er kanskje bare jeg som er for opptatt av språk, og har et for sterkt forhold til ord?

Eller er ikke oversettelsen «Å, all denne smiger» fra «Вы опять хотите сглазить меня, скучный человек!» i fjerde akt, replikk 524 fra Irina Arkadina – litt halvhjertet. Det er gårdsbestyrer Sjamrajev som har gitt hennet et kompliment, og hun svarer på russisk «du ønsker på ny å sette det onde øye i meg, kjedelige menneske». Tja, jeg er ikke så flink i russisk at jeg skal kunne uttale meg utover hva som står i ordbøkene, men det ser på meg ut som oversetterens valg er å skjære igjennom i en setning som har voldt ham litt problemer. Nåvel, kanskje er ikke dette så mye å henge seg opp i, men jeg synes rett skal være rett. Og det finnes også andre eksempler der har skjedd små omskrivninger, i hvert fall hvis jeg var forfatteren, og noen skulle oversette meg.

Selve skuespillet «Måken» er uovertruffent enten man leser det på norsk eller russisk, eller engelsk, som jeg første gangen leste det på. Min venninne Ingrid Weme har skrevet hovedoppgave om provinsen i russisk litteratur, og dermed har også jeg blitt påvirket til å bli ekstra oppmerksom på dette. Samtlige av stykkene hans har handling fra provinsen, som oftest på et gods, der velstående mennesker er ute av stand til å få noe ut av livet sitt. De drømmer seg på hver sine måter «vekk herfra», til et nytt og bedre liv, for damene er eneste utvei giftemål, men tafatte menn er til ingen hjelp. Så går bare livene langsomt forbi, og «bare denne en gangen», som det heter i ett av stykkene hans.

I «Måken» er en av måtene å få realisert drømmen på gjennom teater og skuespill. Vi får et velkjent motiv med «play in the play», da Konstantin Treplov setter opp sitt eget stykke med Nina Zaretsjnaja i hovedrollen. Diskusjonen rundt dette stykket – som blir en fullstendig fiasko – får frem litt av teaterdiskusjonene som var i samtiden, om hva teateret egentlig skal være og hva som er verdt å sette opp. Komikeren Tsjekhov er også til stede her. Mor til Konstantin – nevnte Irina Arkadina – er også avdanket skuespiller, som har gjort sitt i fortiden, og siste teatermann er berømte og vellykkede «Boris Trigorin». Jeg har alltid sett på ham som Tsjekhov selv, men når jeg nå leste stykket oppmerksomt på ny, så ser jeg at han er altfor slem til å være det. Han er jo den som ødelegger «Måken» i stykket. Det er også han som skriver novellen, der man med en setning kan si hva stykket handler om. Det fantes en dame i en by, så kom det en dame forbi, og så ødela han henne bare, for han hadde ikke noe bedre å gjøre.

Stykket er av Tsjekhov selv kalt en komedie. Han har en eiendommelig humor, og tidligere kunne jeg bli rett og slett bli irritert over de vakre novellene hans, som han selv kalte morsomme. Nå mener jeg å skjønne mer hva han mener. Måken er som alle Tsjekhovs stykker meget trist, og alle karakterene er meget vakre, og varmt skildret, men i sine veldige ønsker etter å få ting til og få leve det liv de lengter etter, så er det mye morsomt som blir sagt og gjort. Stykkene til Tsjekhov har jo ikke de store tragedienes alvor, det er bare en kjedelig familie ute i provinsen det handler om, og bare en mislykket fyr som dør til slutt.

God lesning.

Mammutsalg 2008

I dag var også post, årets fangst fra mammutsalget. Tidligere år har jeg alltid handlet nokså heftig disse salgene, i år har jeg begrenset meg, både fordi jeg allerede har fått kjøpt de største skattene, men også fordi jeg knapt nok har plass til flere bøker i leiligheten min. Så nå har jeg innført nokså streng kritikersperre, og kjøper ikke bøker, med mindre jeg mener dette er bøker nødvendig å ha i hus. Ved årets mammutsalg ble det fem bøker.

Dag Solstad Artikler (1993-2004)

Jeg håper jo en gang å få kjøpt Solstads samlede, og det innbundet, men siden den muligheten lar vente på seg, må jeg inntil videre finne meg i å kjøpe noen utvalgte verk når tilbudet er godt. Jeg har fra før Armand V, som jeg kjøpte fordi jeg tenkte jeg måtte kjøpe Solstad straks han kom ut, og ikke drive og vente på billigsalg for favoritten. Den andre boken jeg har er Gymnaslærer Pedersen, som jeg kjøpte i billigutgave fordi jeg la den opp i en norskklasse for noen år siden. Nå får jeg altså artiklene. Det blir fin lesning det også, jeg kjenner ikke Solstad så altfor godt som artikkel-forfatter, jeg har lest en god del av romanene hans, pluss svingstol-samlingen, og hva jeg har lest der, har overbevist meg om at han kan jeg bare kjøpe alt av. Så dette er en bok nødvendig å ha i hus.

Jeg leste forordet og den første artikkelen, og det skuffet slett ikke. Solstad har også i romanene sine mange, lange passasjer med tørt faktastoff, som hos ham slett ikke er tørt, men bare meget underholdende, eller underholdende – fordi det er tørt. I romanene gjør han det ofte ved å legge faktastoffet i munnen på en av karakterene, slik at dennes personlighet kan fargelegge det litt, og i hvert fall insistere på at det er viktig, og så blir det for leseren komisk at denne personen synes dette tørre stoffet er så viktig, og at Solstad bruker side opp og ned på å skrive det. I forordet og den første artikkelen blir han selv på en måte denne hovedpersonen, slik han jo også har vært det i en av romanene sine, 16.07.41, det ble ikke mindre morsomt av den grunn. Så skriver han i forordet hvordan han hadde sittet rett og ned, og plutselig kommet til å tenke på hvor mange artikler han hadde skrevet siden han forrige gang gav ut en samling, og dermed fant ut at han skulle gi ut en til. Han avslutter et mesterverk av et høytidelig uhøytidelig forord med å si at han ikke er noen bestselger av en forfatter, men at de bestselgende bøkene hans har solgt nok til å fylle Ullevaal stadion en landskap. Disse artiklene håper han skal selge nok for et andredivisjonsoppgjør, og så har han en essaistisk avstikker i det han insiterer på er artikler, slik han alltid insisterer på at det er roman han skriver, når han gjør det, og har en like essaistisk, subjektiv påpekning av hvor galt det er å kalle 2. divisjon for 1. divisjon, slik vi gjør nå, og så ender liksom forordet med dette, og at artiklsamlingen derfor kanskje kunne hett Sandefjord-metaforene. Siden Sandefjord er laget hans, og de da samlingen ble gitt ut i 2004 fortsatt var i 2. divisjon (eller altså 1.) og forsøkte å rykke opp i eliten (som burde vært 1.), eller unngå nedrykk til 3. divisjon (eller altså 2.)

Første artikkel er på 12 sider, og handler om skøyteløperen Johnny Höglin fra Sverige, som snøt nordmennene for gullmedaljen på 10 000 meter i OL i Grenoble i 1968, og om skøyter og skøyteresultat generelt. Ja, og om alle de kafesamtalene hvor dette har vært diskutert, hvordan samtalen da har foregått, hva Dag Solstad har lagt vekt på å si, og hvordan de andre da har svart ham, og hvordan samtalene generelt sett har foregått om skøyter og skøyteresultat, før man alltid på et eller annet tidspunkt ender opp med å si Johnny Höglin, og ikke trenger å si noe mer, og heller ikke gjør det.

Og det morsomme språket til Solstad vil jeg vise med en setning, skjønner man denne humoren, er man kommet langt:

«I tillegg har enhevr som er benket rundt disse tusener av kafébord sin egen spesialitet, som før eller siden blir kastet inn i samtalen. Undertegnedes nummer er kjent for sikkert 1200 norske kafégjester, og kan følgelig godt røpes her: Han åpner med å spørre hvem som ble juniormester på skøyter i 1955.»

Og for de som ikke kommer til å kjøpe boken, eller en gang til å lese den, det er ikke Knut Bjørnsen som man kanskje skulle tro, det er Bjarne Larsen. Og triumfen er når undertegnede, som han kaller seg, kan si at dette var en sensasjon, ikke på grunn av Knut Bjørnsen, som er helt galt, han ble juniormester tidligere, neida, det er stortalentet Steinar Bøye som var Norges fremste håp på den tiden, men som riktignok aldri klarte å innfri.

Etter denne tiraden brer det seg en lettelse gjennom undertegnedes kropp, og han ser faktisk lykkelig ut.

Det gjør jeg også. Denne boken var et godt kjøp. 

Anton Tsjekhov Damen med hunden

Anton Tsjekhov er i en kategori for seg. Han har jeg allerede lest alle bøkene jeg kan oppsore av, skuespill og noveller, på bibliotek og kjøpt i butikk, og jeg er også godt i gang med å kjøpe meg opp i novellene hans på russisk også. Skuespillene har jeg allerede på russisk – og engelsk. Pussig nok har jeg ikke lest «Damen med hunden», som er en av de aller mest berømte novellene hans, og som dertil foregår på Jalta, hvor jeg var på museum i huset hans i høst. Det vil si, jeg hadde ikke fått lest den før i dag, men nå har jeg fått den, og nå har jeg lest den.

Det er en stille, sakte novelle, og det handler om det liv man aldri klarer å leve, lengeslen etter det. Det er altså denne damen som lufter hunden sin på Jalta, og denne langt eldre mannen som blir aldeles betatt av henne, og som blir forelsket i henne og hennes uskyld. Men hun er jo slett ikke uskyldig, hun er gift, ulykkelig gift, og så skal de liksom ha hverandre, og det går jo slett ikke, den ene bor i Moskva, den andre i en provinsby, og begge er bare på en kort ferie på Jalta. Så er det denne drømmen om hverandre de vil forfølge, novellen er skrevet gjennom ham, vi får bare vite alt gjennom ham, og han ser sine grå hår, og skjønner at det kan ikke være han som han er, hun er forelsket i. Alle bare danner seg et bilde av ham, et idealbilde han ikke passer inni, og dette bildet er de forelsket i, men bare så lenge de kan holde ham i dette falske bildet. Og han selv, spilte fortsatt rollen som gift mann i Moskva, men hele hans liv var jo innrettet til denne nye, og bedragerske romansen. Slik kom han også i tvil om hele samfunnet og hele livet, om alle bare spiller slike spill, og Tsjekhov bringer som vanlig ingen dom, han bare lanserer ideen og antyder, han slutter med det at de bestemmer seg for å avbryte sine nåværende liv, og flytte sammen til det de tror er ekte, at «det syntes som løsningen var så nær, så nær, og da ville et nytt vidunderlig liv begynne; og begge var klar over at det ennå var svært langt igjen og at de største vanskelighetene bare var i ferd med å begynne.» Så slutter novellen.

Ivan TurgenjevEt adelshjem

Dette er bok nummer 1 i en samling Solum forlag gav ut på 90-tallet. Jeg har allerede kjøpt de andre bøkene på tidligere mammutsalg, de var innbundet, det er ikke denne, så den vil dessverre skille seg ut litt i hyllen. Turgenjev er russer, og han var en tidlig favoritt for meg, der nettopp «Et adelshjem» var den første romanen jeg leste av ham, og jeg skrev ned noe sånt som 46 sitater i Microsoft Access, en suveren rekord på den tiden. Jeg husker den også som en veldig flott roman, men siden den gang, så har jeg lest Dostojevskij, og han har et nokså anstrengt forhold til Turgenjev, og bruker ham endog som karakter i De besatte (Turgenjev er Karmasinov!), så etter det har ikke Turgenjev vært helt det samme for meg. Han levde jo store deler av sitt liv i Frankrike, og er mer franskmann og europeer, enn russer. Skrivingen hans er rett og slett for elegant, for forførende og søtt til å være ordentlig russisk. Men bevares, Fedre og sønner, Et overflødig menneskes dagbok og En jegers dagbok er bøker som står seg mot hvem som helst, og som jeg rett og slett for hver enkelt vil anbefale alle å lese.

Her er for øvrig en liten samtale fra «Et adelshjem», for å gjøre rede for stilen til Turgenjev, det er en av mange fine samtaler om Russlands fremtid, som de russiske forfatterene er så flinke til å få frem, og som også Turgenjev gjør på en morsom måte. De har selvsagt diskutert frem og tilbake en hel natt.

«Klokken fire om morgenen ropte han: – Hvorfor har menneskene funnet på å la seg sløve til de ble murmeldyr? Hos oss. Nå. Her i Russland. Nå var Michalevitsch blitt noe hes i stemmen. Det hviler en soleklar plikt på det enkelte menneske, et stort ansvar overfor Gud, overfor folket, overfor oss selv! Vi sover og tiden går. Vi sover…
– Tillat meg å peke på, sa Lavretskij, at vi iallfall ikke sover. Derimot forstyrrer vi nattesøvnen for andre. Vi skriker oss hese som høner.
»

Og her er et eksempel på hans søte, enkle livsfilosofi (det er lansbykonen Maria Timofejevna som har filosofert)

Vet du, før pleide jeg å misunne fluene. Se, tenkte jeg, de har det godt her i verden. Men en natt hørte jeg en flue surre i nettet til en edderkopp. De har nok også sine plager, tenkte jeg da.

Jeg gleder meg egentlig til å lese denne boken på ny, og se hva jeg synes nå.

Lev TolstojSevastopol-fortellingene

Tolstoj, han er suveren, han er mesteren, og alle de russiske forfatterne så med rette opp til ham. Sevastopol-fortellingene er dog ikke hans beste verk, langt i fra, det er noen fortellinger han skrev i sin ungdom, om sine egne erfaringer i Sevastopol under krimkrigen. Krimkrigen foregikk mellom 1853 og 1856, og russerne stod i mot en overlegen makt av tyrkere, engelskmenn og franskmenn (og en mindre italiensk styrke fra kongeriket Sardinia). Det var tyrkerne som først hadde erklært russerne krig, siden kom Storbritannia og Frankrike støttende til, i denne krigen som riktignok ble utkjempet på den vesle halvøya Krim omtrent midt i Svartehavet, men hvor kontroll over Balkan og over Bosperosstredet var blant det som stod på spill. Et svekket Tyrkia var i ferd med å kunne gå i oppløsning, og et sterkt og nasjonalistisk Russland ville gjøre seg sterkere ved å støtte den slaviske sak på Balkan, mens vestmaktene Frankrike og Storbritannia nødig så et grådig Russland svulme innover mot hjertet av Europa. En ung og eventyrlysten Lev Tolstoj meldte seg som offiser til denne krigen, som alle adelsmenn var han selvsagt offiser, men han forandret siden syn og ble etter hvert en av verdens fremste pasifister. Det var imidlertid først på hans eldre dager, hvor han også på andre måter radikalt forandret karakter, da han skriver disse Sevastopol-fortellingene, er han bare 27 år gammel, krigen ruller fortsatt, og han er nærmest å se som en av verdenshistoriens første krigsreportere.

Det er mye interessant med dette. Novellene kommer ut i 1855, i Norge skriver Bjørnson sine bondefortellinger, vi er akkurat i mellomperioden av nasjonalromantikk og realisme, da Frankrike og Russland formelig spruter ut i en realisme som vel egentlig inneholder idealer til diktningen som er gjeldende den dag i dag. Den er ikke god hvis den ikke er sann, og den skal være sann i forhold til virkeligheten, ikke idealene. I Frankrike skriver Gustav Flaubert «Madame Bovary» først i 1857, og det er jo en forholdsvis søt realisme, selv om den handler om utroskap, i Russland gir Tolstoj altså ut sine Sevastopol-fortellinger i 1855. Og dette er krigsskildringer som minner mer om «Intet nytt fra vestfronten» fra 1920-tallet, enn på de tidlige idealiserte helteposene om vakre menn til hest. Dette er avrevne armer og bein, håpløse skjebner, døde kamerater, fortvilte leger på sykestuene (husk – dette er også krigen til Florence Nightingale!), kort sagt, kraftig propaganda mot krig, og ikke for krig, som det skulle være, og alltid hadde vært.

Det skal dog sies at disse fortellingene ikke er blant Tolstojs aller beste. Han skriver langt bedre noveller senere i livet, og de virkelig store krigsskildringene gjør han i mesterverket «Krig og fred», men nå som jeg attpåtil har vært i Sevastopol, og besøkt museet fra Krimkrigen der, så skal det bli gøy å lese disse novellene en gang til.

Immanuel KantKritikk av den rene fornuft

Dette er bok av typen jeg liker. Tykk, tung, 706 sider, og ikke et eneste bilde eller noe som helst som gjør boken mindre enn den ser ut. Tvert i mot, dette er Kant, beryktet for sin omstendelige og vanskelige tilgjengelige skrivestil. Men dette er klassiker, og arbeider man seg gjennom slike bøker, blir man alltid premiert, det er min erfaring. Dog må nok denne boken finne seg i å vente litt hos meg. Jeg har andre som står før i køen.

Det vil si, i kjent stil brøt jeg alle køprinsipp og startet på denne boken også, slik jeg har startet på alle fem, de lå nå der og brant. Slik er det med gode boklesere, plutselig er det en bok som frister, og så må man bare lese den. Men denne Kant-boken er nok ikke lest i en fart. Og jeg skal vokte meg vel for å si noe om den, som ikke er riktig, før jeg har lest den.