Pinlig av VG

I går krevde VG på førstesiden statsminister Jens Stoltenbergs avgang. Det er drøyt. Argumentene for å kreve det er enda drøyere. De mener det er «å ta ansvar» og at det vil gi «et signal». Når 77 mennesker er drept finnes viktigere ting enn signaler.

Hvis Jens Stoltenberg trekker seg betyr det at han innrømmer ansvar for bombeangrepet mot regjeringsbygget og massakren på Utøya. Det er veldig spesielt, særlig når gjerningsmannen ligger an til å bli erklært psykotisk, og dermed fritatt for ansvar. Jeg vet ikke om folkene i VG nedover i hjertene sine, og ikke bare som signal på forsiden, mener at Stoltenberg skal føle skyld for ugjerningene. Jeg lurer på om de vil stå for det, og ikke bare henvise til kommisjoner og prinsipper.

Den politiske redaktøren i VG sa på Dagsnytt 18 i går at et slikt ansvar ville enhver leder i enhver bedrift tatt, etter slik kritikk som kommer frem i kommisjpnsrapporten. I denne debatten kom redaktøren kjapt og med rette på defensiven. Den alvorlige forsiden og kravet virket rett og slett ikke helt gjennomtenkt. Selv en politisk redaktør i VG må gå med på at det er forskjell på lederen i en bedrift og statsministeren i Norge. Går statsministeren av, vil en ny nødvendigvis måtte komme. Denne vil umulig kunne være valgt av folket, om Stoltenberg går av nå. Og oppslutningen om Arbeiderpartiet økte voldsomt etter angrepet.

Det politiske motivet bak enmannsangrepet var å svekke regjeringspartiene og særlig Arbeiderpartiet. Det ville være en merkelig konsekvens om han faktisk lyktes med dette, og regjeringen gikk av.

Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

Terrorbombe og massemord i Norge

Fredag ettermiddag kom jeg hjem og fikk vite at en kraftig bombe hadde eksplodert i Oslo sentrum. Det var skremmende, midt i regjeringskvartalet, et direkte og målrettet angrep mot makteliten i Norge. Ødeleggelsene var så store at jeg trodde ikke det var mulig for et enkeltmenneske å skaffe seg en slik bombe. Derfor trodde jeg terrorangrepet var organisert, det var satt i system, og i likhet med de fleste andre regnet jeg med at det måtte være en islamsk organisasjon som stod bak.

Siden har jeg sittet klistret til nyhetene. Jeg har sett NRK, BBC og i mindre grad CNN og TV2, jeg har hørt på radioen og lest aviser, mindre av det, og nesten ikke fulgt denne saken på internett. Midt på natten stod jeg opp for å se om det var noe ny informasjon, om det var blitt kjent hvem gjerningsmannen var og hva som kunne være motivet, og jeg ble som de fleste andre overrasket.

Omfanget av hva som hadde skjedd tok tid å sige inn. Bomben i Oslo, hvor kraftig og fryktelig den enn var, så er den nå redusert til det minst viktige. Hva som skjedde ute på Utøya er det mest ufattelige. Her ble unge mennesker myrdet på en måte som ikke har sitt sidestykke i fredstid i verden. Det var ikke terror, det var massemord. Det skjedde i Norge, og det var en nordmann som gjorde det.

Det er ikke til å begripe. Jeg håper ikke gjerningsmannen skal få for mye oppmerksomhet. Jeg håper ikke det blir noe kappløp om å trenge inn i hans psyke, å forstå hans måte å tenke på. Det er ikke til å forstå. Hans tekster som er lagt ut på internett bør ikke bli lest av andre enn dem som er nødt til å lese dem. Det finnes så mye annet som er mye bedre å lese. Handlingen til denne gjerningsmannen fortjener å bli fordømt, han selv fortjener å bli glemt.

Jeg har aldri vært gladere i Arbeiderpartiet, aldri beundret våre ledere og vårt maktapparat sterkere enn nå. Jeg har alltid vært stolt av å være norsk, men nå er jeg også stolt og glad over å tilhøre nettopp den åpne, vennlige og inkluderende måten å være norsk på som gjerningsmannen har startet krig mot. Det er den aller mest mislykkede krigen man kan tenke seg. Den forsterker det den vil ødelegge.

Denne morderen – for det er det han er, og bør bli kalt – har fått alle gode krefter i Norge og over store deler av verden til å mobilisere for å vise at de som er døde ikke skal ha dødd forgjeves. Det er den grusomme handlingen som er forgjeves. Mord og terror vil ikke få ødelegge det gode vi står for.

Glimrende innlegg av Hogne Hongset

Da vi kom hjem fra vinterferie lå halvannen ukes aviser utenfor døren og ventet på oss. Jeg er historiker, og mener aviser ikke blir gamle, jeg samlet dem sammen i en bunke, og satte i gang med å lese dem. Det skulle betale seg, for i Bergens tidende 3. mars var det et leserbrev som gjør at man også i våre dager på ny kan få troen på ordets makt.

Det var skrevet av Hogne Hongset, en person jeg inntil da ikke hadde hørt om, men nå har fått sjekket opp. Han har noe på hjertet, og i en alder av 70 år debuterte han som skjønnlitterær forfatter for å få det ut. Debutromanen het «Varsleren», er av sjanger krim, og kom ut i 2009 på Kagge forlag. Den henter stoff fra Hongsets mange års erfaring fra det som rundt på forskjellige nettsteder blir kalt oljerelatert virksomhet, privat og offentlig, nå er han spesialrådgiver i fagforbundet Industri Energi. Han forsøkte først å skrive en dokmentarbok om saken, den kom ut i 2003 på Damm forlag, men siden dokumentarbøker gjerne ikke selger så godt, la han det samme stoffet inn i en romantrilogi i krimsjangeren i stedet. Sånt er det vanskelig å mislike. «Varsleren» er første bok, verket som helhet heter «Traktaten», og neste bind kommer ut nå i slutten av mars.

Hva Hongset har skrevet om i Bergens tidende er kraftforsyningen i Norge. Det er velplassert 3. mars, midt mens mastene gjennom Hardanger blir vedtatt bygget, linjer jeg har skrevet om i et tidlligere innlegg. Den gang visste jeg ikke helt, jeg hadde nettopp fått vite det jeg ikke kunne tro kunne være sant, at strømforsyningen ikke skulle gå til hustander i Bergen, men til å frakte gass til Europa. Jeg har etter jeg skrev innlegget funnet ut at jeg er i mot disse kraftlinjene og eventuelle strømkabler, og etter hvert slikt naturinngrep, jeg ville foretrukket å være uten strøm nå og da, om så skulle være. Det er slik jeg ser tingene et bedre alternativ enn å ødelegge Hardangernaturen med master. De som er helt avhengig av strøm har selvfølgelig reservebatterier for slike situasjoner, vi vanlige husstander kan glatt klare oss uten strøm noen timer eller til og med dager hvert tiende år, eller så.

Dette alternativet er imidlertid ikke nødvendig. Og Hognset har argumentene jeg manglet, han har tallene, han kjenner systemet og har ordets makt. Hvis argumenter blir satt mot hverandre, så er det vanskelig å se noe annet enn at Hognset har rett. Men de som vil ha opp mastene har makten, og trenger ikke argumenter. De har manøvrert som alle vet, tatt en liten timeout, fått motstanderne av mastene til å splitte seg i forskjellige grupper, noen av dem til å vakle litt, noen til og med å skifte side, og til og med fikk de uansett begynt på linjetraseen et sted den ikke skulle være kontroversiel. Det stod til slutt mellom master og kabler, det beste alternativet var effektivt holdt utenfor den reelle diskusjonen, og mellom master og kabler er det rett og slett mulig å argumentere hjem at master er best. Ikke at det var nødvendig, for selv i et demokrati teller makten mer enn ordet.

Likevel har enkelte løpegutter for makten vært ute i leserbrevspaltene og ellers i mediene og prøvd seg. Jeg tenker selvfølgelig dem som representerer for selskapene som tjener penger på vedtaket, og på representanter for Arbeiderpartiet som jo må prøve å få sitt eget vedtak til å se noenlunde ut, at privatpersoner støtter mastene og argumenterer for dem på sitt vis er selvsagt greit. De har gjort seg opp en mening, og står for den. Men når makten liksom skal ut og argumentere lite grann, kan det bli temmelig stygt, som de som forsøker seg med at mastene også er estetikk, noen forsøkte seg til og med på en sammenligning med Eiffeltårnet. Da må man virkelig ta i med godviljen, eller tjene penger på å mene det. Det neste blir kanskje at noen prøver seg med at forurensning er fint, «jeg har alltid likt søppel i havene, det viser at mennesket tar det i bruk».

AUF i Hordaland har i sin snuoperasjon lagt vekt på at hensynet til klimaet må gå foran hensynet til naturvern. De vil kalle mastene «Miljømaster». Det er en merkelapp jeg gjerne vil feste på dem, for når de går ut med noe slikt, fortjener de å bli husket for det.

Det er i argumentet mot å kalle mastene Miljømaster Hognsets innlegg virkelig har sin kraft. Mitt argument i forrige innlegg stanset med at det er for dumt at vi skal ødelegge Hardanger-naturen for å frakte gass til Europa å brenne den der, i stedet for selv å bruke deler av gassen som energikilde til overføringen. Det er akkurat det samme for klimaet om gassen blir brent i Norge eller Tyskland, og det er et ganske dumt forlik vi har fått i det tiljublede klimaforliket, om det bare vil gå ut på å flytte utslippene våre til utlandet. Så viser det seg altså – hvis vi skal tro innlegget til Hognset, som skulle være ganske greit å imøtegå om han tok feil – at det er atskillig verre enn som så.

For det er nemlig ikke bare det at vi eksporterer gassen til Europa får at den skal bli brent der, vi importerer deler av kraften til denne gassen tilbake igjen for å bruke den her. Det skjer 7 av 10 dager, i følge Hognset, som skal ha sin informasjon fra kraftselskapene. Man skal ikke ha mange studiepoengene i fysikk for å skjønne at å frakte energi over store avstander tapper den for kraft, Hognset har tallet, 10 % går tapt. Minst. Det skulle være enkelt å sette opp regnestykket om man har tilgang på tallene, Hognset skulle være lett å tilbakevise om han tar feil. Man skal dusje ganske mange timer for å komme opp i 10 % av kraftproduksjonen, hva er nå dette de prøver å innbille oss at vi skal dusje sjeldnere, kortere og i kaldere vann, mot dette?

Hognset har flere argumenter. Vi baserer vår energi på vannkraft, og ønsker å supplere med vindkraft. Begge deler er utsatt for naturens luner, det er ikke alltid nok vann, ikke alltid nok vind, selv om disse tingene til vanlig ikke er noe problem her i Norge og vi også på dette feltet er heldigere enn vi har godt av. Dessverre er vannforsyningen på sitt laveste når strømbehovet er på sitt høyeste, om vinteren, og vindkraft kan ikke dekke inn mangelen. De største kraftslukerne er som alle vet den kraftkrevende industrien, nå etter hvert inkludert oljeindustrien med skryteprosjektet «Elektrifisering av sokkelen», noe som enkelt og greit kan løses med et lite gasskraftverk rett ved siden av der behovet ligger. Strømtapet i frakt går ned mot null. Vi har imidlertid ikke valgt dette argumentet, vi kan ikke velge det, det har foreløpig vært som spedalsk, for om vi bygger slike kraftverk vil vi ødelegge vårt eget klimaregnskap. I stedet importerer vi den samme gasskraften fra utlandet. Med 10 % svinn, var det ikke det?

Tro heller ikke det er så vel. Kraftlinjer blir bygget i master på kryss og tvers i vår vakre vestlandsnatur (som blir fylt av Eiffeltårn, for den som synes slikt er fint), gjennom Hardanger og Geiranger. Til Østlandet blir ikke sendt nye linjer, de får også kraften importert, og det fra Danmark og Polen som har gasskraftverk og kullkraftverk. Om vi fikk lagt om verdens kullkraftverk til gasskraftverk, ville vi fått et klimatiltak som virkelig monnet, i stedet for at hvert land nå sitter for seg selv og bygger vindmøller.

Det er enda et par ting til. Vi i Norge bygger disse vindmøllene våre. Mange er glade i dem og mange tjener penger på dem. Men de må bygges der det er vind, og strømmen som produseres der må fraktes dit det er folk. Vil ikke det bety nye kraftlinjer, eller hva, på kryss og tvers av vestlandet? Og vil ikke prisen for disse linjene bli sendt til oss vanlige forbrukere, som stort sett i våre liv ikke har bruk for slik kraft? Det er ikke privathusholdningene som trenger mer strøm, det er industrien – og det er eksporten. Elektrisiteten er nå en gang slik at den må brukes når den er produsert, den kan ikke lagres, så i perioder vi har for mye strøm må overskuddet fraktes til utlandet. Det skjer gjennom nye kabler, som må bygges, og regningen blir sendt til oss vanlige forbrukere. Inntektene går til kraftselskapene.

Hognset avslutter med et slående regnestykke. Gasskraftverk slipper ut 360 gram CO2 pr KWh, importert kraft i gjennomsnitt 526 gram. Gasskraftverket på Kårstø slipper ut 1,2 millioner tonn CO2 per år, om det stenges vil det tilsvarende tallet for importert kraft være 1,8 millioner tonn. Vi kan spare det globale klimaet ved å bygge flere kraftverk her i Norge, og samtidig unngå skjemmende kraftledninger over vår vakre vestlandsnatur.

Hvilke argumenter hadde egentlig motstanderne mot gass og forkjemperne for master mot dette? At mastene så fine ut?

Hongsets innlegg finner dere her.

En støtte til Arbeiderpartiet i disse tider

Det er ikke ofte jeg skriver om politikk her på bloggen. Enda sjeldnere er det at jeg går ut med støtte til eller meninger om et politisk parti. Jeg vil ikke at dette skal være en politisk blogg, og jeg vil være godt fornøyd hvis jeg kunne få det til slik at det ble god spredning hvis man skulle gjette hva jeg stemmer ved å lese bloggen min. Slik vil jeg gjerne at det skal fortsette.

Likevel vil jeg nå i dag som VG (eller om det var Dabladet) har forsiden at AP taper 18 % gå ut med en klar og fin støtte til Arbeiderpartiet, midt nå som det stormer som verst rundt dem. Uansett hva man har ment om dem før, mener jeg at det akkurat nå er grunn til å støtte dem. Jeg skal forklare hvorfor. Og jeg tror ikke engang folk vil bli særlig provosert.

Det er to ting som har ført til at AP har tapt stemmer. Det ene er saken med sykelønn, den er beintøff for dem, siden de må legge seg ut med kjernevelgerne i LO, det andre er saken med biodiesel. Jeg tar den siste først, siden det er den som ser ut til å skapt aller størst storm.

Biodiesel

Jeg må ta forbehold om at jeg har oppfattet saken korrekt. Jeg har den bare fra media, og jeg har verken lest aviser mer oppmerksomt eller fulgt nøyere med på radioen og debattprogrammene der i det siste, det kan være noe jeg ikke har fått med meg, eller noe jeg har misforstått. Da må bedre opplyste opplyse meg i kommentarfeltet.

Slik jeg forstår det er avgiften på biodiesel ikke en avgift på biodiesel, men en veiavgift også de som kjører med biodiesel må betale. Er ikke det rimelig, da, at de som bruker veien skal betale for den? Industrien og miljøvernere har selvfølgelig slått seg sammen, og mener dette er helt uhørt, siden biodiesel er mer miljøvennlig enn vanlig diesel. Jeg er imidlertid litt skeptisk til en industri som er avhengig av statlig hjelp for å tjene penger. Det blir jo bare til at den statlige hjelpen går rett i lommene til eierne uansett. De som regnet med lettjente penger på å gamble med at staten ville gjøre det lønnsomt med diesel uansett om det ellers ikke skulle være effektivt, de har rett og slett tapt veddemålet. Norske skog er en av dem som hyler høyest, det er et selskap hvor valgene og vurderingene de har gjort i alle fall etter år 2000 ikke akkurat har vært vinnervalg.

Miljømessig er biodiesel slett ikke det vidundermiddel hele Norge nå for en liten stund ser ut til å mene at det er. Det hadde kanskje vært det om det fungerte som i drømmen, men det gjør det ennå langt i fra. Det er foreløpig lite mer enn en gimmick. Jeg leste et sted at det var 44 % CO2 i biodiesel, i forhold til i vanlig i diesel, om jeg husker tallet eller forholdet rett. Uansett er det på ingen måte CO2-nøytralt. Biler som kjører med biodiesel forurenser fortsatt, og det er etter min mening slett ikke så urimelig at de skal betale litt for det. I alle fall er det rimelig at de skal betale veiavgift.

Hva jeg hittil har skrevet er noe man kan være enig eller uenig i. Det er imidlertid mer med denne saken, og hva som er med den videre mener jeg ikke har kommet frem i det hele tatt. Denne biodieselavgiften – eller veiavgiften også de med biodiesel skal betale – er en del av statsbudsjettet. Det kom for flere uker siden. Det var ingen – ikke en eneste en – ingen – null – nada – som den gang klaget eller hadde den minste innvending på denne avgiften, enda en samlet opposisjon, en samlet presse og utallige interessegrupper og små og store organisasjoner finleste budsjettet så godt de kunne på jakt etter noe å kritisere. De fant ingenting. Budsjettet ble sett på som kjedelig, visjonsløst, det var et gjesp, det var ingenting å gripe fatt i.

Nå har de plutselig fått den saken de så sårt savnet. Og de har fått den servert akkurat som de drømte om, og akkurat som kommentatorene sa det ville kunne dukke opp saker regjeringen kunne krangle om internt, da de som har tatt til seg navnet de rødgrønne vant valget i høst. Regjeringen har klønet det skikkelig til for seg, da et budsjett de vitterlig har laget sammen, plutselig har blitt vanskelig å godta for to av samarbeidspartnerne. Man kan spørre seg hvor SV og SP var mens budsjettet ble utarbeidet? Kristin Halvorsen – som den gang var Finansminister – har sagt at hun ikke visste hva hun gjorde da hun gikk med på dette foreslaget. Det samme har for sikkerhets skyld miljøvernminister Erik Solheim sagt. Er ikke det litt hårreisende, da? Man kan kanskje si at man ikke helt skjønte konsekvensene når man legger frem sitt eget familiebudsjett, men når man er finansminister og legger frem nasjonalbudsjettet, da skulle det gjøre vondt verre når man sier man ikke visste hva man gjorde.

Slik jeg ser det har SP og SV skammelig toet sine hender i denne saken, og lagt alt ansvaret hos AP, slik at de må ta hele støyten.

Jeg synes heller ikke opposisjonen kommer særlig godt ut av dette. De griller AP for alt det er verdt, skjønt i alle fall jeg tenker i mitt stille sinn at både FRP og Høyre ikke ville ha noenting i mot å gå med på et slikt forslag om veiavgift for biler med biodiesel, om det var de selv som satt i regjering og det ikke var noen oppmerksomhet rundt saken. Disse partiene er riktignok mot avgifter generelt sett, men de er også stort sett i mot å forferdele bedrifter og produkter som ellers ikke er konkurransedyktige.

Sykelønn

Den andre saken er sykelønn. Det er en øm sak for Arbeiderpartiet som har så tette bånd til LO, og LO er en fagforening med plikt til å kjempe for arbeidstakernes sak. De kan jo ikke gå inn i forhandlinger med ønske om en dårligere avtale. Likevel er Norge blant de land i verden med aller flest av den arbeidsføre befolkningen på trygd, det vil si at i få andre land har de som jobber så mange som ikke jobber å betale for. Regnskapet er litt mer komplisert enn dette, men grovt sett stemmer det sånn noenlunde. Staten, samfunnet og fellesskapet tjener på å ha flest mulig i jobb, og taper på at mange står utenfor og må forsørges.

Når jeg skriver om dette, misunner jeg ikke politikerne. Det er svært vanskelig å formulere seg så man ikke virker støtende, man kan jo ikke godt skrive det som om de syke og uføre er en belastning for samfunnet. Det vil legge stein til byrden for dem som er oppriktig syke, og som ikke kan jobbe.

Men hvis man ikke kan bruke sånne formuleringer, kommer man heller ikke ordentlig inn i saken. Man har noen år snakket om at man må legge forholdene bedre til rette på arbeidsplassene, at det er arbeidsgivers ansvar å få arbeidstaker tilbake, men verken snakk eller tiltak har ført til at sykefraværet har gått ned. Tvert i mot har det økt, trass i alle gode tiltak som er iverksatt.

Jeg mener derfor kanskje snillheten har gått noe langt. Det må være lov å si at det finnes en del som utnytter systemet, når det er så godt. Jeg var for eksempel ute på en reise for noen år siden, der det var en mellomleder som også var med. Han kunne fortelle om en ansatt som hadde kommet til ham i en konflikt, og sagt om at han ikke fikk det som han ville i denne saken, så ville han sykemelde seg. Saken gikk ikke som han ville, og han sykemeldte seg.

Jeg er ikke så interessert i å betale sykelønnen til sånne folk. Jeg menrer ordningen er urimelig god, når staten skal ta absolutt all belastningen ved sykefravær. Ved at arbeidstaker og arbeidsgiver får ansvaret for noen små prosenter hver, så vil begge også få økt sin motivasjon til å å den syke tilbake i jobb. Og norske lønninger og norsk velstand er så god, at de aller, aller fleste har råd til å klare seg med noe mindre lønn en liten periode.

 

 

Hva som ikke er aprilsnarr

I dag og i går har jeg fått en rekke treff på søkeordet «Aprilsnarr», og den fine posten jeg skrev i fjor på denne dagen, og som også heter: Aprilsnarr. Da tenkte jeg å narre litt her på bloggen, og kom opp med den fine, oppdiktede historien om aprilsnarrens historie. Jeg skal ikke prøve på noe lignende i år. Jeg skal i stedet skrive ned 5 ting som har hendt og er et faktum, og som avisene skriver om, men som burde være aprilsnarr. Ja, om jeg satte 5 fine narrehistorier ved siden av de 5 virkelige, så ville det ikke være lett å skjelne hvilke som var hva, om man kom utenifra, og ikke kjente igjen de virkelige historiene som – nettopp – virkelige.

1. Det er nå bestemt at det ikke skal være lov til å ha med tannkrem ombord på fly. Det er heller ikke lov til å ha med shampo. En flaske vann er heller ikke lov, og heller ikke noe annet å drikke. Det er ikke lov til å ha med middagsrester heller, såfremt den ikke er frossen. Alt som er flytende eller omtrent flytende, er forbudt. Kaviar og majones er for væskeaktig. Dette skal nå være forbudt, på grunn av terrorfaren. Man kan bruke tannkrem, shampo, flaskevann, middagsrester (ikke frossen) og alt som er flytende (eller omtrent flytende, sånn som kaviar og majones) til å sprenge flyet, om man for eksempel tar en flytur fra Oslo til Bergen, der det aldri noensinne har vært et tilnærmet forsøk på kapring, eller noe som overhodet kan minne om terror. Det er selvfølgelig ikke kaviaren i seg selv man er redd for, man er redd for at det som ser ut som kaviar, ikke skal være kaviar allikevel. Denne frykten skal kun gjelde på fly. Overalt ellers er kaviar og blir kaviar, og man kan spise det og frakte det med god samvittighet, uten å bli mistenkt for å være en terrorist.

2. Justisministeren i Norge er nå sykemeldt. Det kommer av at han har vært under sterkt press i det siste, og presset kommer av at han først har tillatt muslimske politikvinner å gå med hijab til uniformen, og så visst ikke har tillatt det allikevel, eller hvordan det var. Det er uansett ikke noe særlig med muslimske polikvinner i Norge, heller ikke særlig med muslimske menn, forresten, og de som er, har ikke akkurat krevd å få gå med hijab. Det er kanskje en og annen som har gjort det, en og annen som kunne tenke seg å bli politi, eller en og annen som kunne tenke seg at en muslimsk kvinne med hijab kunne tenke seg å bli politi, og da må få lov til å gå med hijaben. Jeg smører kanskje for tjukt på når jeg skriver at det var røster som krevde justisministerens avgang på grunn av denne fadesen. Men akkurat i Norge er ikke det med ministeres avgang så lett å smøre tjukt på, da ministere ellers er falt som følge av stabbur i hagen og venner til middag, eller hva det var.

3. Den mest sleipe erkekapitalisten vi har i dette landet her, Øystein Stray Spetalen, en mann som har tjent seg rik på aksjer og ingenting annet enn aksjer, som kjøper og selger helt skruppelløst, og som i det minste har vært ærlig og redelig med det at han står fast på at han bare ønsker å tjene mest mulig penger. Han har kritisert regjeringen, som består av AP, SV og SP, altså en småborgerlig, sosialistisk regjering, han har kritisert dem for å satse for mange av våre oljepenger på aksjer, på utenlandske aksjer. Og finansministeren, Kristin Halvorsen, fra Sosialistisk venstreparti, har sagt at aksjer gir best avkastning over tid, og at man heller burde satse mer på aksjer, enn mindre. Oppsummert: Kapitalisten Øystein Stray Spetalen vil ta penger ut av aksjemarkedet, og kaller det gambling å ha pengene der, sosialisten Kristin Halvorsen mener aksjemarkedet er det aller beste stedet å plassere penger, om man har det. Jeg bare tuller, har jeg lyst til å skrive.

4. Det er forslag – ja, om det var støttet av Anniken Huitfeldt eller Inga Marte Torkildsen, det skal jeg ikke si jeg husker så godt, og alt jeg husker om denne saken, husker jeg ufrivillig – om at alle norske jentebarn skal foreta underlivsundersøkelse for å teste om de er kjønnslemlestet. Jeg bruker det ordet de selv liker å bruke. Det er en avskyelig tradisjon som foregår i Afrika, fra øst til vest i et belte et stykke nord for Ekvator, fra Somalia og bort mot Senegal, Gambia eller så, i varierende grad i ulike land, heldigvis, det er avskyelig. Men nå skal vi gjøre vårt også her i Norge, og teste absolutt alle jentebarn, enten de er i risikogruppen eller ikke, og det skal man gjøre litt sånn i forskjellige legekontroller opp gjennom årene. I samme slengen skal en slik kontroll gi jentene et mer naturlig forhold til egen kropp, og fjerne skammen, av alle ting. Man skal ikke spøke med avskyelige ting, så et forslag som dette kunne de godt unngå å komme med.

5. Utdanningsdirektøren i Hordaland (om det da var utdanningsdirektør hun var, Kjellbjørg Lunde, det er jo så mange titler i skoleadministrasjonen) har gått offentlig – virkelig offentlig, landets aviser og NRK radio – ut, og erklært at lærerne har ingen rett til å gi skoleelevene lekser. Og elevene kan – og bør – med loven i hånd, nekte å gjøre hjemmearbeid lærerne pålegger dem. Hun hadde vel kanskje også noe forskning som viste at mer arbeid ikke nødvendigvis gav bedre resultat, eller hva slags forskning hun hadde å vise til, og hvordan denne forskningen var gjort, med eller uten hjemmearbeid.

6. Man er godt fornøyd med forslaget om at styrene i aksjeselskap må ha minst 40 % av hvert kjønn representert i styret. Det er forresten ikke et forslag, det er en lov, og det er Karita Bekkemellem som ikke har noe med Orheim å gjøre, som har fått det gjennom, det er en lov. Selskapet blir intet mindre enn tvangsoppløst, om ikke man finner frem til flere representanter fra det underrepresenterte kjønn, om det så er en aldri så flink person som må gå, og en aldri så elendig tulling som kommer, det er kjønnet som teller. Og det har fungert, nå er det 40-60, og i tillegg finanskrise, men det skyldes jo noe helt annet. Imidlertid har de nå bestemt seg for å gå lenger, slik at det ikke bare er aksjeselskap som må ha 40-60 minimum, og ikke bare i styrene, det skal også gjelde enkeltpersonsforetak, her skal ikke være unntak fra regelen. Personen skal minst være 40 % av det underrepresenterte kjønn.

Jeg kunne ikke dy meg, og snek inn en oppdiktet også. Så kan dere jo gjette hvilken det er.