Flyforbudssone over Libya

Det er dramatiske dager på nyhetene for tiden. Det har vekslet fra opprør og regimevelt i Tunisia og Egypt, spredt til resten av den arabiske verden med oppstand og kamper, nesten borgerkrig i Libya, og så kommer jordskjelvet i Japan med påfølgende tsunami og deretter atomkraftulykken på toppen. Det er nok stoff å fylle nyhetssendingene med, og det av saker som vil være interessante i årevis.

Demokratiseringen av den arabiske verden er verdenshistorie, om det nå er den veien det kommer til å gå. Selv ikke Tunisia og Egypt, der demonstrasjonene kan regens som vellykkede, har fått på plass noe stabilt og dramatisk regime ennå. De har bare fått veltet det sittende, og skiftet det ut med ulike former for overgangsstyrer. Utenom disse to landene, som skiller seg ut ved å være blant araberverdens minst brutale, er det i Libya demonstrasjonene har kommet lengst og protestene har vært mest intense. Det har vært meget interessant å følge nyhetsdekningen og kommentarene.

Kommentatorene har det problemet at de skal komme med analyser før all informasjon foreligger. De har heller ikke tid til å lage noen ordentlig analyse av de mangelfulle dataene som foreligger. Det viktigste er at den kommer raskt, så den holder følge med utviklingen. Jeg skriver for eksempel denne bloggposten i ettertid, når flyforbudssonen er på plass, men det internasjonale samfunn ennå ikke konkret har grepet inn. Jeg kan derfor hovere litt over alle meningene som har vært underveist, før denne foreløpige fasiten har vært på plass.

Vi i lille Norge står i en litt spesiell stilling i forhold til de større språkområdene. De få ekspertene vi har rager ikke akkurat i internasjonal målestokk, men må likevel levere sine kommentarer til alle de nyhetsstasjoner, aviser og nettsteder vi har. Vi fikk tidlig høre at om Gaddafi brukte flyvåpenet mot sine egne innbyggere, så ville han aldri kunne ha lenge igjen. Historien som fulgte, viste vel snarere heller at nettopp det at han så brutalt forsøkte å slå ned opprørene, gjorde at han var på god vei til å greie det. Forsiktigere regimer i Egypt og Tunisia, som også hadde delmål om å se fine ut for resten av verden, de tok ikke i bruk de maktmidlene som i situasjonen kanskje var nødvendige. Det er vel strengt tatt ganske god historisk dekning for det, at regimer som virkelig tar i bruk alle midler for å bli sittende, de har større sjanser for å bli sittende enn dem som slapper på tøylene. Det er aldri de strengeste diktatorene og herskerne som har blitt veltet. I alle fall ikke når de har vært på sitt mest hensynsløse. Det er svake og svekkede ledere som mister makten i diktaturets verden.

Den siste setningen må modereres med at det finnes unntak når opprøret får støtte utenfra, eller til og med hovedtyngden av det kommer utenfra. Her er ragende tyranner som Adolf Hitler, Pol Pot og Saddam Hussein eksempler fra moderne tid, i Afrika finnes mange flere, og nå kan kanskje Muammar Gaddafi føye seg inn i rekken. Han er en villmann og en erkeskurk, han har kjørt løpet med de verste som har regjert land i verden etter kolonienes frigivelse på 1960-tallet, og han har glatt og prinsippløst manøvrert seg i skiftende tider og storpolitisk verdensbilde. De siste årene har han flottet seg litt for Vesten, det er jo ikke så mange igjen fra det som pleide å være hans side. Og i en verden der realpolitikken råder, har ikke den vestlige verden hatt vanskelig for å ta ham inn i varmen, sånn noenlunde. En slesk og motbydelig og smått komisk Gaddafi er bedre enn den krigerske varianten som plaget verden på 70- og 80-tallet.

Men så er det nå en gang slik, da, her i Vesten, at når protestene først kommer mot en av verdens gjenlevende diktatorer, så går den moralske fanen raskt og høyt til værs. Da skal han isoleres, land og selskap som har drevet business i landet får kritiske spørsmål å svare på, diktatorens midler i utenlandske banker blir frosset. Særlig det siste der er jo ganske spesielt, og gjaldt også Mubarak i Egypt, som plutselig ble kriminell og ikke hadde rett på pengene sine, men som så lenge han satt med makten og utførte disse kriminelle handlingene sine, så var det fritt frem både å plassere penger og å bruke dem.

I Libya ble tidlig kampen mot regimet mye mer voldelig enn i de andre landene det ble oppstand. Det så likevel ut til å gå opprørets vei, de tok kontrollen over by etter by, mens flere av regimets maktmennesker og høyerestående embetsmenn skiftet side, det siste et sikkert tegn på at det går rette vei. For å komme seg opp i et sleipt regime må man selv være sleip, for å leve blant ulver må man selv være ulv, mange av disse skiftet nok side for å kunne ta plass i toppen av det nye regimet også, hva nå det kom til å bli. Heia vinneren. Det mest spektakulære av slike skifter er alle dem som må ha klart å tjene først det nazistiske regimet til Hitlertyskland, og så det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland.

Det viste seg imidlertid at Gaddafi hadde de største ressursene. Og i en moderne krig, er det de som har de største ressursene som vinner. Å bruke utenlandske leiesoldater er selvsagt så moralsk forkastelig som det blir, men Gaddafi kjemper ikke om noen moralsk premie. Da viser historien at utenlandske leiesoldater nettopp er tingen, det er alltid verre å skyte på sine egne. Soldater fra Tsjad har derimot ingen skrupler med å skyte på folk fra Libya. De har heller ingen problemer med at regimet blir sittende. Og de vil ikke skifte side, så lenge Gaddafi betaler best.

Slik fikk Gaddafi snudd bølgen som til å begynne med så ut til å rulle mot ham. Noen vestlige ledere kom dermed i en lei skvis, det gjaldt særlig Sarkozy i Frankrike, som har gjort mange rare ting i det siste. De hadde allerede anerkjent «opprørerne i Bengazi» som det legitime styret av Libya, og uttalte de ville gå i gang med å opprette en ambassade i byen. Jeg vet ikke om det noensinne har hendt at et styre er anerkjent av en utenlandsk stat før dette styret engang har anerkjent seg selv, før det i det hele tatt finnes noe styre.

Med Gaddafis flyvåpen, artelleri og leiesoldater falt den ene opprørsbyen etter den andre. Viljen er sterk, men bomber er sterkere. I moralske verden ble det nå plutselig meget viktig å være for en flyforbudssone i tide. Jeg så ingen som med tyngde krevde noe slikt, ingen. Det ville jo også være svært rart, om USA og NATO også her skulle kjøre sololøp, og gå inn i sin tredje krig i den arabiske verden for å slåss mot enda en arabisk tyrann. De som krevde det litt sånn forsiktig, eller stilte litt sånn halvkritiske spørsmål hvorfor flyforbudssonen ikke kom, er nettopp av dem som kraftigst har gått ut mot USAs tidligere kriger. Slik jeg ser det, er det helt opplagt at en aksjon i Libya måtte være støttet av FN. Noe må man jo ha lært av Irak og Afghanistan.

I natt kom imidlertid meldingen om at FN vil opprette en slik flyforbudssone. Landene man fryktet ville nedlegge veto, Russland og Kina, avholdt seg fra å stemme, og dermed kunne man få enstemmighet med det at det var ingen stemmer i mot. Det blir likevel USA som må ta hovedtyngden av å håndheve flyforbudet, det viser seg at for å bli president i USA, må man ta på seg ansvaret for å starte en krig. Det ligger mange mennesker drept bak slike vedtak. Det er ikke slik at man bare kan vedta at Gaddafi ikke skal føre fly over Libya. Man kan ikke bare vedta at opprørerne skal vinne.

Det siste som har skjedd er at USA med Barack Obama har krevd umiddelbar stans av kampene i Libya. Verden vet at USA følger slike ord opp med handling, Gaddafi vet det meget godt, det var vel i 1986 han virkelig fikk kjenne det. Jeg husker det på den tiden kom dataspill på commodore 64 som var «ulovlige» fordi de var så voldelige, det gjaldt om å skyte libiere, og de ble skutt med tjukke strimer blod i elendig grafikk. Kampene er også innstilt, det er i hvert fall uttalt at de skal innstilles. Men det er klart, situasjonen i Libya kommer ikke til å ende med dette, og det er heller ingen naturlov som tilsier at dette kommer til å ende godt.

Mubarak har trukket seg i Egypt

I dag kom meldingen om at Egypts president, Hosni Mubarak, har gått av som president i Egypt. Det følger etter en lengre periode med uroligheter, der egyptere har trukket ut i gatene i hovedstaden Kairo, og nektet å forlate dem igjen før landet har fått et nytt regime. Disse protestene fulgte igjen lignende protester som i Tunisia, som i likhet med Egypt også er et arabisk land i Nord-Afrika, men ellers skiller seg godt ut både fra Egypt og de andre landene i regionen. Vestlige medier har vært på plass fra første stund, både på gatene og på internett, like ivrige begge steder, kan man nesten si. Det var en kort pause da protestene så ut til å trekke ut i tid, som om en sak som dette ikke ville kunne holde på interessen om det ikke gikk fort nok, men det egyptiske folk holdt bedre enn mediene, og har stått standhaftig i gatene til endringen nå er et faktum.

Det er vanskelig å skrive om landene i Midt-Østen. Ingen steder i verden er historien så politisert. Om ingen historie blir det sagt så mye kategorisk om en historie som er så komplisert. Det er heller ingen steder man forsøker å gjøre noe komplisert av noe som er enkelt. Om man vil gjøre et ærlig og redelig forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår der nede, har man en jobb å gjøre foran seg. Jeg likte godt hva han sa en amerikansk foredragsholder jeg hørte en gang, han klarte å holde en forelesningsrekke om Israel-Palestina-konflikten, uten at jeg greide å avgjøre hvem han egentlig støttet. Etter å ha lagt frem enda et ømfintelig tema sett fra begge sider, sa han at om tilhørerne trodde han nå ville komme med sin vudering, så ville han si «you’re crazy».

I 1989 var det vellykede regimeskifter over hele Øst-Europa. De skjedde alle sammen – mer eller mindre – etter den fredelige og bent ut inspirerende metoden, at folk gikk ut i gatene, og holdt ut, om enn de ble skremt og banket opp. De kommunistiske regimene kunne ikke regjere et uregjerlig folk, for at en diktatorisk leder skal få sitte med makten må folket finne seg i det, og om de våger å ta risikoen ved ikke å finne seg i det, så har selv den mest brutale diktator et stort kontroll. Hitler, Stalin og Mao klarte å bygge opp sin totale kontroll ved å gjøre det gradvis, og lyktes helt med å gjøre ethvert – eller så godt som ethvert – uroelement isolert og alene. Det er kun når alle sammen, eller så mange at landet slutter å fungere, går ut i gatene, den totalitære staten ikke så lett kan bruke sine maktmidler. Stalin kunne henrette hundretusener og sende millioner til arbeidsleire i Sibir, men ikke på en gang.

Reporterne som dekker begivenhetene i Egypt var unge den gang i 1989. Jeg var 15 år, og husker det godt, det var jo helt vidunderlig at det største problemet i hele verden, konflikten mellom Øst og Vest, plutselig skulle bli løst i løpet av ett år, og det med fredelige midler. Siden har det vært flere slike forsøk på å velte regimer med å trekke ut i gatene og demonstrere. Men det er ikke så enkelt å peke på noen udelt vellykkede, selv om verden som den ser ut nå, er på alle måter mye bedre enn verden som den så ut i 1989 og årene rett etter. Det er færre kriger, flere demokrati og flere folk som er trukket ut av fattigdom. Men så vidt jeg kjenner til, er det ingen eksempler på denne formen for fredelige gatedemonstrasjoner med medienes oppmerksomhet, som fører til at regimer faller, og det som følger er stabilt, demokratisk og godt. De tidligere sovjetrepublikkene kjenner jeg best, der er det gjort riktig mange forsøk, men man skal virkelig anstrenge seg for å mene at de har lykkes. Korrupsjon, vanstyre og fattigdom preger fortsatt de fleste av dem og demokratiene er skjøre eller fraværende, med de baltiske statene som et selvsagt unntak. I Burma har et tappert forsøk endt med dundrende nederlag, regimet sitter stødigere enn noensinne, eller like stødig som alltid, etter hva jeg kan bedømme. Ellers er det jo landene sør for Sahara, der de fleste landene har langt bedre styrere enn de hadde for 20-30 år siden, men hvor jeg ikke kjenner til noen fløyelsrevolusjon etter europeisk mønster.

Nå har vi altså kanskje fått det i Egypt. Det vil si, vi har helt sikkert fått det, den forhatte diktatoren har forlatt sin post, men vi har ennå ikke sett hva nytt som kommer ut av det. Og akkurat i dette området her er det lett å være litt pessimistisk. Ingen andre steder er det så mange som heller ønsker ustabilitet, enn at freden skal være på motpartens vilkår. Det er heller ikke så lett å bare spasere inn i demokratiet. Det fikk også landene i Øst-Europa merke. Landet skal nå en gang forvaltes og administreres, da må man enten bruke dem man allerede har, eller finne helt nye. De man hadde var en del av systemet, de nye er uerfarne. Korrupte tjenestefolk blir heller ikke plutselig rene ved at landet får en ny president, de kjenner sitt spill og vet gjerne å sno seg under skiftende forhold.

Jeg har som man ser ikke uttalt meg noen ting om Israel, USA og alle de virkelig store problemene som kan utløses om det herfra skulle gå helt galt. Eller helt bra, alt etter som man ser det. Den amerikanske foredragsholderen lo da han sa det, if you think I will do that, you’re crazy. Det er å håpe at Egypt vil bli stabilt, at de vil få landet raskt opp å gå igjen, og at de om de får gjennomført et demokratisk valg, får en vinner befolkningen kan slutte opp om, og som ønsker å følge de demokratiske spillereglene videre. Det ville gjøre verden enda mye bedre enn den allerede er.

Valg i Irak

I sin utmerkede novelle «Attalea Princeps» – som er å finne i den like så utmerkede samlingen, Russland forteller, tilgjengelig i alle større, norske bibliotek – skriver den russiske forfatteren Vsevolod Mikhailovitsj Garsjin (1855-1888 ) om en palme fra Karibien som blir importert til Russland for å bli dyrket der. Planten blir satt inn i et drivhus, der den blir den store attraksjonen. Bestyreren av drivhuset er mektig stolt over palmen som han har klart å dyrke den, og viser frem den for å vise frem seg selv. Han har gjort alle råd og tips til skamme, og bevist at en Sør-Amerikansk palme også kan bli dyrket i Russland. Garsjin gjør et briljant fortellergrep i denne korte novellen, og skriver også historien fra palmens synsvinkel. Den er forferdelig ensom og ulykkelig, både over å bli fjernet i fra sitt vakre og varme hjemland, og over å bli satt alene i et glasshus der den ikke får godt stell i det hele tatt. Det er en plante som elsker friheten, og den bestemmer seg derfor for å trosse de elendige vekstvilkårene og vokse gjennom taket, og ut i det fri. Den veldige veksten gjør bare suksessen til bestyreren enda større, og i en nydelig veksling av synvsinkler ser vi hvordan bestyreren skryter av treet han har fått frem, og treet fortvile over løgnene til bestyreren og over at denne tar æren for dets heroiske innsats.

Lignende er det også i Irak. USA gikk til krig mot i Irak i 2003 for å få fjernet Saddam Hussein og innføre demokrati som et av flere tvilsomme mål, og det har lenge sett ut som USA bare gjorde vondt verre i et land der det vonde altså var ille nok til at USA gikk til krig for å få det vekk. Det kunne være en god lærepenge for USA om de mislyktes fullstendig der nede, slik at de dempet sin veldige tro på at de kan løse hver krise i verden ved å angripe den og knuse den.

Men så er det denne flotte novellen til Vsevolod Garsjin. Det er viktigere at det går bra i Irak, enn at USA får en lærepenge. Og det er ikke mye som ville være mer gledelig, enn om Irak som i alle fall under Saddam Hussein og også tidligere var en upålitelig og truende maktfaktor i det allerede urolige Midtøsten, om Irak kunne bli et noenlunde stabilt demokrati som fulgte internasjonale spilleregler. USA ville som den motbydelige bestyreren trå frem og selv ta æren, «hva var det vi sa?» og det ville være like usmakelig som når bestyreren gjør det. Om det går bra i Irak, er lykken bedre enn forstanden. Historien har ikke mange eksempler på at vold og krig har vært effektiv for å stanse vold og krig, men den har mange eksempler på det motsatte.

Valget i dag er det andre siden USA under George Bush erklærte krigen for vunnet, og oppdraget utført. Siden den gang har USA mistet flere soldater, enn de mistet mens oppdraget pågikk, og denne erklæringen er på vei inn i historien som en av de mest pinlige noen statsleder har sagt, og ment. Det første valget i 2005, og avslørte at USA grovt undervurderte vanskelighetene med maktvakumet etter Saddam Hussein og problemene med at de som en fremmed og forhatt makt påtvang Irakerne et styresett de aldri selv hadde bedt om. De undervurderte også grovt motsetningene Saddam Hussein og hans Bath-parti hadde undertrykket.

Valget i 2005 ble preget av vold, uroligheter og av at store grupper slik som sunni-muslimene boikottet det. Resultatet var naturligvis at Shia-muslimene fikk makten, også i områder som var dominert av sunnier, og med et allmektig USA i ryggen kunne også makten bli håndhevet. Det forsterket konfliktene, det øket hatet mot USA og regimet det hadde innført, og det førte til mer vold, bombeangrep og drap som etter at Saddam Hussein ble fjernet har hørt til dagens orden i Irak. Det hører med til historien at Sunni-muslimene dominerte under Husseins regime, til tross for at de er et mindretall i staten.

Det er større optimisme knytet til valget i dag. Sunni-muslimene er ventet å delta, og det er ventet mindre opptøyer og vold enn sist gang, skjønt det allerede rapporteres om at folk er blitt skutt og drept i forbindelse med valget. Men større valgoppslutning vil i det minste gi større legitimitet til resultatet, og det vil dermed ikke være så lett å samle støtte til væpnet motstand. Om lokalvalget i dag går bra, vil det også virke optimistisk for nasjonalvalget i november.

Men det er ennå langt frem.

Og enden på historien om «Attalea Princeps», var at palmen til slutt vokste gjennom taket, og øyeblikkelig døde i kalde Russland.