Kong Jens Stoltenberg

Noen husker kanskje den litt merkelige episoden fra tidligere i år da arbeiderpartiet ønsket å dele ut krigskorset i sølv til tapre soldater i Afghanistan. Det var mange grunner til å reagere. For eksempel, hvorfor skulle vi premiere med en norsk orden tapperhet i Afghanistan? Ville ikke det nedvurdere litt, de andre som hadde fått denne medaljen i forsvaret av konge og fedreland? Man kan mene mye om vår deltagelse i kriger mot motstandere mildt sagt svakere enn oss, men at det er en innsats for Norge, det skal man strekke seg langt og anstrenge seg for å mene. Det var ene og alene symbolpolitikk at det tidligere høythengende korset skulle deles ut til norske stridende så langt utenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet ville gi inntrykk av at de norske soldatene hadde en støtte de egentlig ikke har.

Den andre grunnen til å reagere på denne utdelingen var at det var Jens Stoltenberg som insisterte på å gjøre det. Han skulle vel ha med seg forsvarssjefen, Grete Faremo, om jeg ikke husker helt feil. Den norske kongen skulle i alle fall ikke være med. Det er virkelig merkelig. For det er nå en gang slik i vårt konstitusjonelle kongedømme, at det er kongen som er statsoverhodet her i landet vårt, og det er han som er øverste leder for de militære styrker. Det er han som har kraft til å dele ut medaljer og ordner. Det er denne type symbolhandlinger som vel egentlig står igjen av den gamle kongemakten. Hvis også dette tas bort, kan man virkelig spørre seg hvorfor vi i det hele tatt har konge. Foreløpig er ikke dette et spørsmål man vil stille, det blir ikke engang antydet fra Arbeiderpartiet, så da burde man også ta konsekvensen av det og la kongen ha det kongen skal ha.

Så skjedde altså katastrofen i regjeringskvartalet og den nasjonale tragedien på Utøya. Det var et angrep rettet mest av alt mot Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og andre i partiet hadde grunn til å føle seg personlig rammet, det var et angrep mot dem og deres like. Av den grunn fikk de også fortjent og riktig en voldsom sympati fra hele det norske folk, politisk aktive og passive, fra ytterste venstre og langt, langt ut til høyre, nasjonen stod samlet om det denne uforklarlige massemorderen hadde angrepet. Og kjernen i det som ble angrepet, var den norske toleransen og fellesskapet, og den politikken denne morderen mente Arbeiderpartiet hadde ført for å undergrave norsk og vel også europeisk kultur. Vi støtter heller Arbeiderpartiet enn morderen, selvfølgelig, hans sak er svært lett å ta avstand fra, og Arbeiderpartiets sak er romslig nok til at også dem som er smått uenig kan være villig til å forsvare den og slutte opp om dem.

I unntakstilstanden som gjaldt etter dette angrepet stod Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet utenfor kritikk. Det ville virkelig ikke ta seg ut, å kritisere den sørgende i sorgens stund. Det var også et godt svar til morderen, at hans forsøk på å svekke Arbeiderpartiet, tvert i mot bare styrket dem. Det var noen ytterst få som prøvde seg med at kanskje Arbeiderpartiet utnyttet situasjonen noe for langt, at de fikk politisk fordel av den i valget som fulgte, og at denne valgkampen kanskje ikke var helt rettferdig. Denne kritikken kom for tidlig, og var utidig, siden den antydet at Arbeiderpartiet kynisk utnyttet sorgen og krisen nasjonen befant seg i.

Nå har det imidlertid gått noen måneder. Og Jens Stoltenberg har nok en gang vist at han ikke helt vil finne seg i rangordningen konstitusjonen setter mellom konge og statsminister. Kongen er hans overordnede, og slik må det være, skal vi være et kongedømme. Men da kongen inviterer til middag på slottet, for regjering og storting, så har kong Jens Stoltenberg ikke tid til å være med. Han skal nemlig på TV. Opptakene blir gjort den dagen middagen er, for å bli sendt på TV dagen etter.

På Dagsnytt 18 var statsministerens kommunikasjonssjef sendt ut for å forsvare beslutningen. Han kom veldig passende i skade for å kalle Jens Stoltenberg for konge, akkurat som han skal være i bildet de ser ut til å bygge opp. Kommunikasjonssjefen har en elendig sak, når kongen inviterer til middag har man å stille opp, det er eventyrlig respektløst å la være. Kommunikasjonssjefen trekker imidlertid Utøyakortet enda en gang, det som løfter statsministeren over all kritikk. Han må være med i dette TV-programmet, fordi han skal motta en pris fra svenskene. TV-programmet, som altså er Skavlan, forbrødrer det norske og svenske folk, slik vi også stod forbrødret etter tragedien på Utøya.

Det er mer enn merkelig. Man skal virkelig legge vilje til for å mene at svenskene støttet oss mer enn andre land gjorde etter tragedien, sjokket var vel bare like stort der som i resten av verden. Dessuten er det jo litt rart, om enn sånn stor og viktig statlig pris skal deles ut på Skavlan, underholdningsprogrammet. Det smaker vel heller slik som kommunikasjonssjefer liker så godt, markedsføring. Det er en million som ser dette programmet, har jeg hørt, og blant dem finnes mange potensielle velgere. I samme slengen får statsministerens kontor også med at Nordisk råd ikke er så viktig. Det kan nesten se ut som Skavlan er det viktigste som finnes som samarbeidsarena mellom Norge og Sverige, en deprimerende tanke for oss som ikke bryr oss om programmet.

Og da er tiden inne til å se tilbake på hvordan minnemarkeringene og den nasjonale sorgen egentlig var organisert etter terroranslaget 22. juli. Mange har allerede reagert på at den store minnehøytideligheten fant sted uten at nasjonalsangen ble sunget. Den ble aldri sunget, og det ble heller ikke kongesangen, eller andre sanger som handler om Norge som nasjon. Sangene som ble valgt var hentet fra Arbeiderpartiets sangkatalog. Likeledes ble Arbeiderpartiets symboler – med rosen – valgt foran nasjonale symboler.

I krisen og tiden som fulgte fikk Jens Stoltenberg med rette mye ros for hvordan han stod frem som leder og klarte å samle nasjonen, slik at vi langt fra lot oss knuse av den. Nå ser det imidlertid ut til at dette har gått til hodet på ham og kontoret hans. Han er ikke konge, om han aldri så mye ønsker det, og Arbeiderpartiet er ikke det vi som nasjon vil samle oss om. Det kan se ut som han og hans stab er i ferd med å gjøre samme feil som George W. Bush gjorde etter 11. september. Han klarer å rote bort sympatien etter et fryktelig terroranslaget, i et forsøk på å utnytte situasjonen for mer enn den er verdt.

 

En støtte til Arbeiderpartiet i disse tider

Det er ikke ofte jeg skriver om politikk her på bloggen. Enda sjeldnere er det at jeg går ut med støtte til eller meninger om et politisk parti. Jeg vil ikke at dette skal være en politisk blogg, og jeg vil være godt fornøyd hvis jeg kunne få det til slik at det ble god spredning hvis man skulle gjette hva jeg stemmer ved å lese bloggen min. Slik vil jeg gjerne at det skal fortsette.

Likevel vil jeg nå i dag som VG (eller om det var Dabladet) har forsiden at AP taper 18 % gå ut med en klar og fin støtte til Arbeiderpartiet, midt nå som det stormer som verst rundt dem. Uansett hva man har ment om dem før, mener jeg at det akkurat nå er grunn til å støtte dem. Jeg skal forklare hvorfor. Og jeg tror ikke engang folk vil bli særlig provosert.

Det er to ting som har ført til at AP har tapt stemmer. Det ene er saken med sykelønn, den er beintøff for dem, siden de må legge seg ut med kjernevelgerne i LO, det andre er saken med biodiesel. Jeg tar den siste først, siden det er den som ser ut til å skapt aller størst storm.

Biodiesel

Jeg må ta forbehold om at jeg har oppfattet saken korrekt. Jeg har den bare fra media, og jeg har verken lest aviser mer oppmerksomt eller fulgt nøyere med på radioen og debattprogrammene der i det siste, det kan være noe jeg ikke har fått med meg, eller noe jeg har misforstått. Da må bedre opplyste opplyse meg i kommentarfeltet.

Slik jeg forstår det er avgiften på biodiesel ikke en avgift på biodiesel, men en veiavgift også de som kjører med biodiesel må betale. Er ikke det rimelig, da, at de som bruker veien skal betale for den? Industrien og miljøvernere har selvfølgelig slått seg sammen, og mener dette er helt uhørt, siden biodiesel er mer miljøvennlig enn vanlig diesel. Jeg er imidlertid litt skeptisk til en industri som er avhengig av statlig hjelp for å tjene penger. Det blir jo bare til at den statlige hjelpen går rett i lommene til eierne uansett. De som regnet med lettjente penger på å gamble med at staten ville gjøre det lønnsomt med diesel uansett om det ellers ikke skulle være effektivt, de har rett og slett tapt veddemålet. Norske skog er en av dem som hyler høyest, det er et selskap hvor valgene og vurderingene de har gjort i alle fall etter år 2000 ikke akkurat har vært vinnervalg.

Miljømessig er biodiesel slett ikke det vidundermiddel hele Norge nå for en liten stund ser ut til å mene at det er. Det hadde kanskje vært det om det fungerte som i drømmen, men det gjør det ennå langt i fra. Det er foreløpig lite mer enn en gimmick. Jeg leste et sted at det var 44 % CO2 i biodiesel, i forhold til i vanlig i diesel, om jeg husker tallet eller forholdet rett. Uansett er det på ingen måte CO2-nøytralt. Biler som kjører med biodiesel forurenser fortsatt, og det er etter min mening slett ikke så urimelig at de skal betale litt for det. I alle fall er det rimelig at de skal betale veiavgift.

Hva jeg hittil har skrevet er noe man kan være enig eller uenig i. Det er imidlertid mer med denne saken, og hva som er med den videre mener jeg ikke har kommet frem i det hele tatt. Denne biodieselavgiften – eller veiavgiften også de med biodiesel skal betale – er en del av statsbudsjettet. Det kom for flere uker siden. Det var ingen – ikke en eneste en – ingen – null – nada – som den gang klaget eller hadde den minste innvending på denne avgiften, enda en samlet opposisjon, en samlet presse og utallige interessegrupper og små og store organisasjoner finleste budsjettet så godt de kunne på jakt etter noe å kritisere. De fant ingenting. Budsjettet ble sett på som kjedelig, visjonsløst, det var et gjesp, det var ingenting å gripe fatt i.

Nå har de plutselig fått den saken de så sårt savnet. Og de har fått den servert akkurat som de drømte om, og akkurat som kommentatorene sa det ville kunne dukke opp saker regjeringen kunne krangle om internt, da de som har tatt til seg navnet de rødgrønne vant valget i høst. Regjeringen har klønet det skikkelig til for seg, da et budsjett de vitterlig har laget sammen, plutselig har blitt vanskelig å godta for to av samarbeidspartnerne. Man kan spørre seg hvor SV og SP var mens budsjettet ble utarbeidet? Kristin Halvorsen – som den gang var Finansminister – har sagt at hun ikke visste hva hun gjorde da hun gikk med på dette foreslaget. Det samme har for sikkerhets skyld miljøvernminister Erik Solheim sagt. Er ikke det litt hårreisende, da? Man kan kanskje si at man ikke helt skjønte konsekvensene når man legger frem sitt eget familiebudsjett, men når man er finansminister og legger frem nasjonalbudsjettet, da skulle det gjøre vondt verre når man sier man ikke visste hva man gjorde.

Slik jeg ser det har SP og SV skammelig toet sine hender i denne saken, og lagt alt ansvaret hos AP, slik at de må ta hele støyten.

Jeg synes heller ikke opposisjonen kommer særlig godt ut av dette. De griller AP for alt det er verdt, skjønt i alle fall jeg tenker i mitt stille sinn at både FRP og Høyre ikke ville ha noenting i mot å gå med på et slikt forslag om veiavgift for biler med biodiesel, om det var de selv som satt i regjering og det ikke var noen oppmerksomhet rundt saken. Disse partiene er riktignok mot avgifter generelt sett, men de er også stort sett i mot å forferdele bedrifter og produkter som ellers ikke er konkurransedyktige.

Sykelønn

Den andre saken er sykelønn. Det er en øm sak for Arbeiderpartiet som har så tette bånd til LO, og LO er en fagforening med plikt til å kjempe for arbeidstakernes sak. De kan jo ikke gå inn i forhandlinger med ønske om en dårligere avtale. Likevel er Norge blant de land i verden med aller flest av den arbeidsføre befolkningen på trygd, det vil si at i få andre land har de som jobber så mange som ikke jobber å betale for. Regnskapet er litt mer komplisert enn dette, men grovt sett stemmer det sånn noenlunde. Staten, samfunnet og fellesskapet tjener på å ha flest mulig i jobb, og taper på at mange står utenfor og må forsørges.

Når jeg skriver om dette, misunner jeg ikke politikerne. Det er svært vanskelig å formulere seg så man ikke virker støtende, man kan jo ikke godt skrive det som om de syke og uføre er en belastning for samfunnet. Det vil legge stein til byrden for dem som er oppriktig syke, og som ikke kan jobbe.

Men hvis man ikke kan bruke sånne formuleringer, kommer man heller ikke ordentlig inn i saken. Man har noen år snakket om at man må legge forholdene bedre til rette på arbeidsplassene, at det er arbeidsgivers ansvar å få arbeidstaker tilbake, men verken snakk eller tiltak har ført til at sykefraværet har gått ned. Tvert i mot har det økt, trass i alle gode tiltak som er iverksatt.

Jeg mener derfor kanskje snillheten har gått noe langt. Det må være lov å si at det finnes en del som utnytter systemet, når det er så godt. Jeg var for eksempel ute på en reise for noen år siden, der det var en mellomleder som også var med. Han kunne fortelle om en ansatt som hadde kommet til ham i en konflikt, og sagt om at han ikke fikk det som han ville i denne saken, så ville han sykemelde seg. Saken gikk ikke som han ville, og han sykemeldte seg.

Jeg er ikke så interessert i å betale sykelønnen til sånne folk. Jeg menrer ordningen er urimelig god, når staten skal ta absolutt all belastningen ved sykefravær. Ved at arbeidstaker og arbeidsgiver får ansvaret for noen små prosenter hver, så vil begge også få økt sin motivasjon til å å den syke tilbake i jobb. Og norske lønninger og norsk velstand er så god, at de aller, aller fleste har råd til å klare seg med noe mindre lønn en liten periode.