Olga og NAV

På en dag og i en tid det generelt har kommet en god del gode nyheter inn for min kjære ukrainske kone, Olga, så skal jeg skrive om noe som har vært og fortsatt er problematisk.

I en pågående konflikt skal man ikke gjøre vondt verre ved å snakke vondt om motparten. Det har ingen noe å tjene på. Jeg vil heller ikke kalle saken med Olia og NAV noen pågående konflikt, det er heller bare en pågående sak. Men en pågående sak er det.

Siden hun kom til Norge har Olia (min kones kjælenavn) vært særdeles ivrig etter å finne seg noe meningsfylt å gjøre. Sitt første uoffisielle jobbintervju hadde hun dagen etter ankomst. Når hun kommer med et kveldsfly skal det godt gjøres å gjøre det tidligere. Sin første jobbinnkalling hadde hun etter omtrent tre måneder, og sin første arbeidsdag et par uker etter det igjen, siden jobbinnkallingen var akkurat i det vi reiste på påskeferie. Hun burde jo være en god tilvekst til det norske arbeidsmarkedet. Og hun kommer til å bli det.

Men det er vanskelig å finne noe stabilt og fast, og til hjelp har hun også vært  kontakt med NAV. Det er mange som kritiserer NAV, jeg kan fort bli en av dem, men man kan også si at det i Norge like lett blir betalt for mye i trygdeytelser, som for lite. Det er mange som vil hengi seg til slappheten, skylde på andre, og la være å gjøre noe. Olia og jeg vil ikke bli en av dem, Olia ønsker jobb, ikke penger.

Og hjelpen NAV da gir, er å sende arbeidssøkeren på det kurset som er lettest tilgjengelig, og som best gir inntrykk av at det blir gjort noe. Det er truckførerkurset.  Dette kurset gjennomførte Olia i midten av juni, kort tid før sommerferien. Det var stor stas og mye latter da hun kom hjem med kurset godkjent.

Foreløpig er det altså ingen problemer. Jeg regner med at hun kanskje vil få dekket bussbilletten ut til Åsane der kurset ble holdt, man pleier være rause med slike utbetalinger i Norge, og det er jo generelt vanskelig for en ubemidlet arbeidssøker å komme seg på kurs, når det koster penger å komme dit.

Torsdag 24. juni – dagen før vi reiser på sommerferie, og en dag da jeg betimelig har en bloggpost ved navn pakkestressrekord, – nettopp den dagen kommer brev i posten om at Olga Salen har fått innvilget ikke bare busspenger, men også godtgjørelse for kurset. Det dreier seg om halvannet tusen kroner, halvannen månedslønn for en lege i Ukraina, dit vi er på vei, for å sette det litt i perspektiv. Det er betydelige penger for Olia, og for familien hennes, som hun er slepphendt med å gi til.

Problemet var bare at det i dette brevet – datert 17. juni – stod at godtgjørelsen var innvilget, og ville bli overført til en bankkonto som var oppgitt med asterikser, altså en ikke-eksisterende, – eller bli sendt med postgiro. Men Olia og jeg er på vei til en åtte ukers ferie, og vil ikke kunne veksle inn en postgiro før langt ute i august. En del av pakkestressrekorden var å finne ut hva vi skulle gjøre med dette, hvor lenge en giro var gyldig, hva som ville skje om vi ikke fikk vekslet den inn, og hvilke alternativ vi hadde, om vi måtte gjøre. For ordens skyld: Vårt fly gikk klokken seks neste dag. Det var ingen mulighet for at vi kunne gjøre noe med dette selv.

Så løsningen ble at min kjære mor ringte NAV, forklarte saken og hørte hvordan det var med slike giroer. Hun fikk til svar at om giroen ikke ble vekslet inn, ble pengene sendt tilbake til NAV, og den som skulle ha dem, kunne senere gjøre krav på dem. Vi slo oss til ro med det, hva skulle vi ellers gjøre.

Til vår lille overraskelse fant vi ikke noen giro fra NAV da vi kom tilbake fra sommerferien forrige søndag, kveld. Jeg er i mot et grådig postvesen, som i stedet for som i gamle dager å yte god service, skriver og reklamerer for å overbevise oss om hvor god den er, selv om den ikke er det. Jeg betaler ikke hundrevis av kroner som noe så selvsagt som å få stoppet posten. Så kanskje var det slik at postkassen var overfylt, slik at det ikke var plass til giroen. Men dette kunne jo ikke være noen forklaring. Postkassen var slett ikke full, og en liten giro tar ikke noe plass.

Og så har vi på vanlig omstendelig vis kommet frem til selve saken. Olia – som pussig nok ikke er så altfor opptatt av disse pengene, hun vil heller ha jobb eller noe stabilt å gjøre – går neste dag til NAV, og får forklart at kravet hennes er foreldet. Det gjaldt bare i kursperioden.

Pussig. Brevet er datert 17. juni, en dag før kurset avsluttes, vi får det 24. juni, nesten en uke etter. Hvordan skal vi få innfridd kravet i tide?

Det er mulig det er noen språklige misforståelser. Neste dag tar vi med oss brevet, og går sammen til NAV for å høre hva dette er for noe. Der sjekker de opp saken, eller prøver å gjøre det, men sier at det ikke er mulig, siden Olia ikke har sendt meldekort, og dermed ikke lenger er registrert som arbeidssøker. De kan ikke åpne saken hennes, før hun på ny er registrert, og på ny begynner å sende meldekort.

Så det gjør vi. Olia registrerer seg på ny, sender meldekort, og går et par dager ned til NAV for å høre hvordan det er med disse pengene.

Svaret hun nå får, er at hun ikke har rett på dem, siden hun ikke har hatt fast arbeid i Norge, ikke har betalt skatt, og dermed ikke har tjent seg opp noe å få utbetalt.

Jeg må gå ut fra at det fortsatt er en misforståelse. Hvis ikke er det svært rart at de har sendt henne dette brevet, der de skriver at kravet er innvilget. Hvorfor skulle de gjøre det, bare for når hun kommer og vil ha dem, får til svar at hun ikke har jobbet i Norge, og dermed ikke kan få dem.

Jeg skal bli med Olia en gang til ned til NAV, og høre hva dette er for noe, før jeg eventuelt kommer tilbake med full kritikk. Eller – forhåpentligvis – full frifinnelse.

Finanskrise i Ukraina

Det er finanskrise over hele den ganske verden. Den startet i USA, der bankene lånte ut mer penger enn det var dekning for, noe så ubegripelig mer enn det var dekning for også, og der både bankene og kundene var så vant med oppgang, at de hadde glemt hva risiko var for noe. Det var bare å se til konkurrentene, de som tok størst sjanser, tjente mest penger, og stadig mer kompliserte og intrikate låneprodukter ble gitt til stadig mindre betalingsdyktige kunder. Til overmål ble disse produktene solgt fra den ene banken til den andre, slik at allerede uforståelige lån ble blandet enda mer sammen, og fikk en enda mer ubegripelig prising.

Det startet i USA, men spredde seg raskt til hele verden i en stadig mer internasjonal økonomi. Prisen på penger var liten, kreditter var lette å få, og den som tok størst sjanser tjente mest penger. I mange bransjer var det slik at om du ikke tok disse sjansene, var du ikke bare en idiot, du ville heller ikke overleve konkurransen. Grådighet kjenner ingen grenser, og den rammer både kvalmt rike og lut fattige mennesker, alle er villige når det oppstår muligheter for å tjene litt bedre på arbeidet sitt, få litt bedre avkastning på pengene sine, eller spare lite grann når de skal kjøpe noe.

Det startet i USA, og USA er naturligvis hardt rammet, de risikerer å miste supermaktposisjonen sin innen økonomien. De er bare 250 millioner der borte, mellom en fjerdedel og en femtedel av Kina og India, og landområdet klarer nok å være over halvparten av Russlands, men det har på langt nær så mange naturressurser. I hvert fall ikke når det kommer til de viktigste, som i dag er gass og olje. Får disse landene skikk på økonomien sin, vil de passere USA. Et samlet EU trenger heller ikke la seg diktere av USA, så langt derifra. Og både Japan og Sør Korea utkonkurrerer USA på områder USA skulle være best, selvfølgelig innen elektronikk, men også – og det knusende – innen bilindustrien.

Men det er ikke mange som gråter for USA, og det er det heller ikke noen grunn til. Krisen der betyr nedgangstider, krisen steder ellers i verden er virkelig krise. Og aller verst rammet er Island, Ungarn, Latvia og Ukraina. Island har jeg skrevet om tidligere, Ungarn kjenner jeg lite til, og Latvia ikke nok til å skrive om det. Ukraina, derimot, der er jeg nå, og her er krisen krise.

Jeg mener det er sunt og godt å reise litt rundt, og erfare at det vi strever med i Norge er det folk flest ellers i verden strever med å oppnå. Hos oss risikerer vi å synke ned til en arbeidsledighet Øst-Europa ikke engang håpet på før finanskrisen. Vi blir ikke særlig rammet, folk som har penger i aksjer og i eiendom er ikke så rike som de trodde de var, noen kommuner som har satt seg fore å bevise setningen min om at grådigheten ikke kjenner grenser, noen slike terra-kommuner må redusere velferdstilbudet sitt, noen banker får litt problemer med kunder de har pådyttet vanvittige spareprodukter (nei, grådigheten kjenner ingen grenser), og staten må ta penger fra oljefondet for å stimulere økonomien. Ta penger fra et fond, dere, ellers i verden må man ta opp lån for å fylle sluket etter lån som allerede er tatt opp. Noen i Norge kommer i alvorlig klemme fordi de mister jobben, fordi de har tatt opp litt for store valutalån eller fordi de ikke får solgt sin gamle bolig til en slik pris de betalte for sin nye, det er alvorlig, det er noe skikkelig. Men i Norge blir det så liten skala, og selv de det går verst med blir fanget opp av et velferdssystem som betaler det som vil være topplønn i Ukraina. I sosialstønad.

Som i de andre hardt rammede landene er Ukrainas økonomiske problemer forårsaket av en litt for aggressiv innlåns- og utlånspolitikk. I Island er det banker som har vokst seg større enn hele nasjonens økonomi, med utlån større enn landets BNP, det kan ikke gå bra når det sprekker. I Ukraina er det innlån i utenlandsk valuta som er plagen, valutalån, det skulle jo noen vite hva er etter hvert. Ukraina er ytterligere tynget av at de allerede før krisen var et av de fattigste landene i Europa, klart fattigst av de fire nevnte hardest rammet av krisen, og den ukrainske valutaen – griven – har falt atskillig tyngre enn den norske kronen. De skal altså betale tilbake lån de ikke hadde råd til å ta opp, med penger som nå er mindre verdt, og som blir enda mindre verdt, på grunn av dette.

Ukraina er også på andre måter spesielt rammet. Deres viktigste eksportartikkel er stål, den viktigste importen er olje og gass, dette er energikilden her i landet. Å eksportere stål er ikke noe bra i disse tider, for det første har prisene falt like dramatisk som det meste annet faller om dagen, for det andre er det ingen som trenger stål lenger. Folk kjøper jo ikke biler, folk kjøper ikke stålprodukter, så Ukraina får solgt mindre, til en dårligere pris. Ikke bra. Man kan argumentere med at prisen på olje og gass også har falt tilsvarende, men her har vi den helt spesielle situasjonen at Ukraina siden Sovjetunionens fall har kjøpt sin olje og gass fra Russland til sterkt subsidierte priser. Denne prisen har gått opp. Den er doblet fra i fjor, til i år.

Dette er problemer i den nasjonale økonomien. I tillegg kommer at Ukraina slett ikke har noen handlekraftig regjering og et betallingsvillig parlament som kan sette inn tiltak mot krisen, de har politisk kaos og en regjering som blir oppløst.

For folk flest innebærer krisen alle mulige problemer man kan tenke seg, pluss noen det ikke er så lett å tenke seg. For eksempel er hundretusenvis av bankkontoer frosset, folk får ikke tilgang til pengene sine, fikk de det, ville bankene gå konkurs. Et eksempel på Øst-Europeisk ustabilitet, vil man kanskje si? Franklin D. Roosevelt gjorde det samme i USA da han under depresjonen ble valgt til president i 1933. Uansett er det naturligvis alvorlig for folk som ikke får brukt pengene sine, og ikke riktig kan vite om de noen gang får se dem igjen.

Arbeidsledigheten er naturligvis stor. I tillegg til at bedrifter nedbemanner og går konkurs, har Ukraina også problemet med at de har mange arbeidere som har prøvd lykken utenlands, og som nå vender hjem etter å ha mistet arbeidet der. I tillegg til de offisielle ledighetstallene, er her mye kamuflert ledighet, som at folk er permitert uten lønn, eller har arbeid uten egentlig å gjøre noe særlig, eller få betalt noe særlig. De som har beholdt jobben, har gjerne redusert arbeid, og med det redusert lønn.

Ukrainerne er et flott folk som er vant med å slite litt, og som er godt vant med politisk kaos og økonomisk urettferdighet, de har kommet over mange store vansker opp gjennom historien. Men nå er det i tillegg til økonomien, de politiske problemene med at det rammer et spirende demokrati, ikke så ulikt det som skjedde med Weimar republikken i Tyskalnd, da Hitler kom til makten. Det var også økonomisk katastrofe i et demokrati som ikke riktig kunne håndtere problemene, og ropet etter en sterk leder. Jeg tror ikke det er noen fare for noe slikt her, la det sagt, Ukrainerne ønsker seg fred og frihet og lykke som alle andre folk. Men de økonomiske problemene har for mange dette elementet av at «hva som helst er bedre», som gjør at krisen her kan bli alvorligere enn i resten av verden som er rammet.