Tur med Irina på ryggen langs Figgjoelva

I blant er det godt å la verden være verden, sette Irina i bæremeisen, og komme seg ut på tur. Det gjør Irina og jeg hver søndag. I helgen har det vært småflom i Rogaland, der vi bor, og derfor gikk turen langs Figgjoelven, for å få se vår kjære elv i stor vannføring en karakteristisk vinterdag sent i november.

Forrige søndag gikk vi opp til Åslandsnuten, ruten fra Foss-Eikeland, og rundt. Det var en kald dag til november å være, kuldegrader og sol. På vei opp gikk det fint, Irina sov, og det var sol. På toppen var det så kaldt at det ikke gikk an å slappe av skikkelig, tross solid niste, og på vei ned ble det egentlig altfor kaldt for Irina å sitte i bæremeisen. Tappert holdt hun ut mens jeg på sedvanlig vis forvillet meg inn i et kratt, på skyggesiden av fjellet, og bratt og galt.

Derfor valgte vi en mer moderat tur i dag, nede i lavlandet. Jeg tenkte først å kjøre til Vagleskogen, nå som vi har bil, men slo det fra meg, siden bilen også binder med at man er nødt å gå tilbake til den. Ved å gå de par tre kilometerne det er til fots til Vagleskogen kan vi gå direkte hjem igjen, ned over eller rundt Bogafjellet.

Irina er fantastisk for tiden. Alltid i strålende humør, hun klapper i hendene når hun våkner, klar for en ny dag, med helt enorme muligheter. Hun har begynt å ta hånden vår, og lede oss til steder hun vil ha oss. Meg vil hun ha bort til en tøytiger vi har kjøpt. Det var opprinnelig en gave fra Olia til slekten min, fra den gang vi hadde bestemt oss for å gifte oss, og hun brukte det vesle hun hadde av penger til å kjøpe gaver til mine mange søstre og til mor. Tigeren var imidlertid så stor og fin at det ble vanskelig å avgjøre hvem som skulle ha den, så den endte opp hos oss. Irina elsker den, og hun hyler av glede når jeg beveger på den. Det vil hun jeg skal gjøre hele tiden.

Dagene er korte nå i dypet av vinterhalvåret, så det var bare å komme seg ut like etter frokost. Det var nybakte rundstykker til den i dag. Jeg våknet klokken seks, og satte i gang med å bake og å rydde på kjøkkenet. Da Olia og Irina våknet noen timer senere var rundstykkene ferdig rullet ut, og ferdig hevet. Det var bare å steke dem. Egg og te hører også med til en søndagsfrokost. De nybakte rundstykkene fungerte også som niste, sammen med appelsin, banan og melkesjokolade. Til å drikke har vi alltid varm solbærsaft, som jeg spyler ut med kaldt vann på turen, så Irina straks kan drikke den. Alt får plass i en lomme i bæremeisen.

Olia er full i hodet av eksamen og oppussing av huset, hun ringer straks vi har kommet oss ut. – Eureka, sier hun, hun har funnet ut av hvordan vi skal få til bra maling på huset, hun har sett det på YouTube. Oppussingen vi hadde håpet å få ferdig før vi reiste på sommerferien i år kommer nå garantert til å gå over vinteren. Sannsynligvis vil vi reise enda en gang til Kiev, før vi får malt huset.

Etter Olia har fått snakket ut har Irina sovnet, jeg er nederst i Elgveien, og Irina har sovnet. Da kan jeg sette på en Podcast, fra In Our Time med Melvin Bragg på BBC4, tror jeg det er. På søndagsturer hører jeg fra arkivet, tema Historie. Jeg har mange minner fra programmet, og har hørt på det siden jeg kjøpte iPhone juleferien 2011-12. På mange løpeturer rundt Frøylandsvannet det året hørte jeg programmene som hadde med naturvitenskap å gjøre. Rundt Stokkavannet i Stavanger pleide jeg å høre programmer om kultur og litteratur.

Det kommer fremdeles nye programmer i denne serien. Jeg husker fra et av de gamle at programleder Melvin Bragg oppfordret lytterne å sende inn sine ønsker om hva som skal være tema. Jeg tenkte hva jeg da ville ønske, hva slags tema vil jeg høre tre kunnskapsrike professorer snakke sammen om, ledsaget av en programleder fri for kjekkaserier og med solid, faglig fundament. Det er britisk kvalitet, svært skikkelig gjort. – Slaget ved Lepanto, tenkte jeg, det er noe jeg gjerne skulle hørt mer om, og som passer til konseptet. Programmer med avgrenset tema pleier å fungere best.

Til min overraskelse kom slaget ved Lepanto som tema nå nettopp, og jeg lurte på om jeg skulle avbryte rutinen med å høre gamle programmer jeg har hørt før, om igjen, når jeg går på mine søndagsturer med Irina. De nye programmene hører jeg heller når jeg går tur med vognen, ukedagene. Men de siste par ukene har det vært så mye dramatisk i nyhetene, at det har overtatt helt, og jeg har hørt på nyhetspodcast eller nedlastede foredrag om islam.

Valget falt imidlertid på et program om det tredje korstoget, før jeg hørte et program om Abbaside-kalifatet i Bagdad fra 700-tallet.  Det hørte jeg mens jeg nådde frem til Vagleskogen, og valgte stien lengst mulig til høyre, nærmest mulig jernbanelinjen, for å få med meg mest mulig av elven. Aldri har jeg sett den så stor i dette området her. Den gikk nesten helt opp til stien nede ved den. Steiner der jeg har sittet og spist, eller stått på, lå nå under vann. Det fosset og freste der den før har rent stille.

Irina våknet da vi kom frem til det store hesteområdet på Foss-Eikeland. Også her forsøkte jeg å gå nærmest mulig elven, en vei jeg ikke har prøvd før, og som egentlig så litt tvilsom ut, om det gikk an å gå her, eller om man ville ende opp i en hesteinnhengning. Det siste gikk fint, det viste seg å være et feste så man kunne komme seg ut av strømgjerdet som gjerdet området inne. Med Irina våken går det heller ikke an å høre Podcast, så den skrudde jeg av, etter en god diskusjon om hva Abbaside-kalifatet var for noe, og hva de gjorde. Dette var en periode da Bagdad på mange måter var regnet som verdens sentrum, og da den islamske kulturen var helt overlegen den kristne.

Vi hadde oss en liten rast bak Dekkhotellet på Foss-Eikeland. Der går det en liten bro over en liten sideelv fra hovedelven, en sideelv som til vanlig er så liten at en bare er en bagatell, men som nå rant som en vanlig elv. På det som nå var en fullblods øy med fossende elv rundt, spiste Irina en banan, og fikk prøve seg å gå rundt litt. Tykt kledd som hun var fra moren, ble det helst fall med det, så hun klarte seg egentlig bedre på armen min.

Oi, det fristet litt å bare gå raskeste veien hjem, da vi kom ut på Kvernelandsveien igjen. Vi hadde allerede gått 7 kilometer, det var kaldt og kjølig, langt over midt på dagen, og valgte vi å krysse Figgjoelven over til andre siden, så var det ingen bønn, da ville nærmeste, nest bro være ytterligere noen kilometer, ved Mågedalshølen, og derfra er det enda en god del kilometer hjem. Vi kunne også ta en mellomløsning, holde oss på vår side av elven, men likevel gå rundt fjellet.

Noe av det jeg liker best med meg selv er at jeg stilt overfor valg som dette her alltid velger det som medfører mest arbeid, det som medfører mest aktivitet, motstår trangen til å hvile og ha det enklest. Vi krysset elven ved Foss-Eikelandsbroen, gikk på sørsiden, og jeg skjønte med en gang det var riktig. Vagleskogen er jo en filleskog, det blir aldri ordentlige naturopplevelser der, det er som en forvokst park. Langs den nedlagte Ålgårdbanen ved Figgjoelven mellom Foss-Eikeland og Bråstein er det noe annet. Der dukker trærne opp som de selv vil, mye stilig og vakkert å se på, og lille Figgjoelven nesten mektig med alt vannet den hadde å føre med seg.

Alt dette fortalte jeg Irina, naturligvis, alt om den nedlagte Ålgårdsbanen og hvor fint det var, og om Figgjoelven som nå hadde mye mer vann enn til vanlig. Irina satt i bæremeisen, og pludret tilbake. Noen ganger gled luen hennes ned i øynene på henne, da sa hun fra med lyder som var misfornøyde.

Vi hadde en lang og god rast ved en kulp mange har funnet ut det er fint å raste. Det er laget til en gapahauk der, eller «gapahuk», ser jeg det staves, det er et ord jeg ikke er vant med å bruke. Vi har alltid foretrukket naturens egne rasteplasser i familien vår, jeg liker ikke når det er så tilgjort, så tilrettelagt. En stein og en stubbe, tilfeldig plassert av isbre eller jordens egne bevegelser, det er sånn jeg liker det best. I turområdene i Sandnes er det ikke så mange slike igjen. Også langs Figgjoelven er det satt opp en rekke med hus, rett og slett, eller vegger og tak over hode for laksefiskere, men med en kvalitet og komfort som overgår det fattige mennesker i denne verden bor i.

Det var så mye vann på denne rasteplassen vår at steiner som før lå i vannet nå lå under det, og steiner som før lå ved vannet nå lå omringet av det. Jeg satte Irina på en av dem, og fotograferte i vei. På et av bildene kom hun ikke med, for hun var i ferd med å ramle uti, og jeg måtte konsentrere meg om å fange henne før hun røk nedi med hodet først. Fire rundstykker med brunost og med servelatpølse og majones, de forsvant, sammen med den varme solbærsafta. Irina likte seg veldig godt her, tuslet rundt, løp rundt, og tok det ikke så nøye at hun ramlet hele tiden. Jeg løftet henne snart opp igjen.

Det er ikke mange fra Lundehaugen på Ganddal som går til dette området til fots, vet jeg. Vi gjorde det aldri før, da vi bodde her i min barndom. Vi gikk i det hele tatt sjelden på denne siden av elven, og når vi gikk på den andre, kjørte vi først til Ullvaren, og gikk derfra. Nå hadde jeg ennå et godt stykke til Mågedalshølen og Bråsteinsnuten, og derfra er det også så langt å gå at folk flest kjører. Klokken var så mye at jeg så vi ikke ville komme oss hjem, før det var mørkt.

Alt dette forklarte jeg Irina. Jeg fortalte henne at vi så en svane, den satt i sivet, og jeg minnet henne stadig om at det var mye mer vann i elven, enn vanlig. Over broen, der vi i familien Salen og de nystiftede familiene derfra har hatt det vi kaller «påskeplassen», der var det så mye vann at jeg måtte fotografere. Opp over gjerdet derfra er et av mine favorittområder rundt der vi bor, der åpner det seg med karakteristisk grønt gras og stein, slik det skal være i vår del av Rogaland. Her er det ennå ikke utbygd, her er det som det var. Dyrene får ennå beite. Som ekstra belønning løp noen rådyr rundt på markene, hoppet og spratt, som vi har sett antilopene i Afrika gjøre på TV, og spratt til og med over gjerdet markene var stengt inne med.

Det ligger en pøl av et vann like ved, her. I mitt hode heter det her «Robin Hood-plassen» for det ligner litt på sånn jeg ser for meg Sherewood-skogen, samme fargen på gresset, og litt trær og ryddig, passende for å utkjempe kamper med lille John, og de andre muntre menn. Det skumret, og var på tide å sikre seg ut av skogen. Det var ikke godt å være der når det ble helt mørkt.

Etter å ha prøvd noen stier jeg ikke har gått på før kom jeg trygt og greit tilbake på hovedstien igjen. Det er sånn det pleier å være, både her, og i Bergen, der jeg bodde i mange år, man går ikke lenge på ukjente stier før man er tilbake på kjente. Irina sov mer eller mindre, nå, så jeg satte på en ny Podcast, nå om Katarina den store av Russland. Det var skikkelig, ikke noen forsøk på å score politiske poeng, i dette programmet er kunnskapen sin egen glede. Det var også den morsomme detaljen fra brevskrivingen med Voltaire, at Katarina hadde fordreid ham litt, og sagt at i Russland er bøndene ofte så leie av å putte kylling i gryten, at de gjerne kan finne på å legge i kalkun i stedet. Noe av diskusjonen i programmet gikk ut på om hun var bare fasade, slik hun er beskyldt for å være, eller om det var noe mer med henne. Noe av konklusjonen var nok at reformprogrammet ikke stakk så altfor dypt, og at hun blankt kopierte en del av opplysningstidens ideer fra Vesten, på en måte som ville gjort at hun ville blitt beskyldt for plagiat, om hun hadde vært student. I det hun har skrevet viser hun ikke at hun greide å tilpasse de vestlige ideene russiske forhold. En frisk og fin inngang til en person som ofte blir diskutert på andre måter, og i andre sammenhenger. Dette var tsaren som stod for delingen av Polen, og som jaget bort tyrkerne og andre i de nå så kontroversielle områdene i Ukraina og på Krim.

Det siste programmet var om renessansen i Karolingerriket til Karl den store. Det fikk jeg ikke hørt skikkelig. Irina våknet, og det ble mørkt og skikkelig kaldt. Vi havnet nå også i boligområdet på kanten av Bogafjell, ferdige med naturopplevelsene. Jeg gikk på for å komme oss hjem, og bestakk Irina med sjokolade når det ble for vanskelig for henne. Hjemme ventet et langt bad, og en god middag, før jeg malte presskannekaffen og fyrte opp i peisen. Irina holdt det gående til langt over ti, som hun pleier. Min kone Olia var full av tanker og ideer når det gjelder oppussing. Med andre ord en helt vanlig søndag hos oss.

Dette var en lang post. Det var deilig å skrive om annet enn terror og krig, skrive om det som gjør livet verdt å leve, og det som gjør at det er viktig å bevare det, og ta vare på verden vi lever på. Det går an å gjøre seg mange tanker om det, med stadige negative nyhetsmeldinger fra de mange konfliktområdene som nå er, og med klimatoppmøte i Paris til uken som kommer. Det var deilig ikke å la tanker om dette være hovedsaken, der jeg gikk med min skjønne lille datter i den enkle, men vakre naturen i nærområdet vårt.

Cuba-krisen, Ukraina og faren for atomkrig

Skulle jeg velge ordet atomkrig eller storkrig i tittelen? Atomkrig er et ord som ikke skal misbrukes, og jeg har allerede brukt ordet i en annen bloggpost, og vil ikke bruke det for å piske opp stemeningen, når stemningen heller bør roes ned. Men Cuba-krisen, som i denne posten skal være hovedsaken, var det nærmeste verden har vært atomkrig, og i den krisen er ordet på sin plass. I Ukraina er det ennå mange steg på veien før man ender i den katastrofen, og det er andre problemer det er viktigere å fokusere på i den krisen.

Men dette skal altså handle om Cuba.

De fleste opplyste mennesker har hørt om Guantanamo-basen, og vet litt hva som foregår der. De vet det er en marinebase, på Cuba, og at USA har fanger der. I varierende grad vet folk at disse fangene er rettsløse, at de blir torturert, og at Obama har lovet å stenge basen, men ikke har gjort det. Det var ikke så lett å stenge denne fangeleiren som det var å få fredsprisen for å si man skulle gjøre det. Et av problemene var at USA ikke har noen steder å sende fangene hen. Selv vil de ikke ha dem, andre land vil heller ikke ha dem, det er USAs ansvar, og dermed fortsetter livene deres i leiren. Uten lov, dom, siktelse eller andre ting man skulle vente av en rettsstat.

Så er heller ikke Guantanamo-basen del av noen rettsstat. Det er ikke amerikansk jord. Dermed gjelder ikke amerikanske lover. USA har på egen hånd definert krigen mot terrorisme som en egen kategori, der vanlige rettsregler ikke gjelder, verken regler man forbinder med fredstid, eller krigstid. Fangene er rettsløse. De er mistenkt for «terrorisme», ofte på svært tvilsomt grunnlag, og langt fra spesifisert hva slags terrorisme de er mistenkt for.

Den britiske dramatikeren, Harold Pinter, sa det ganske godt i talen sin da han vant Nobelprisen i litteratur i 2005. Dere må nok søke litt nedover i talen før dere kommer til delen om Guantanamo. Han sier mye om andre forbrytelser USA har gjort, først. Det er kraftfulle saker, og fullstendig relevant også i dagens situasjon, skremmende relevant. Forskjellen mellom sant og falskt, virkelig og uvirkelig, blir visket ut, ordene mister sin mening. Nå de siste dagene har det vært synlig med alle de som blir skutt og drept i Kiev, de blir i vestlige medier kalt pro-russere, eller pro-Janukovitsj, den tidligere pro-russiske presidenten. Siden Ukraina i denne narrativen er invadert av Russland, er det kanskje like greit de blir drept. Den moralske indignasjonen blir mindre, enn når liberale politikere og journalister blir drept, når de er pro-oss.

Jeg har aldri hørt om Oles Buzyna, aldri lest noe av ham, men de som har gjort det, sier han er mer anti-Kiev enn pro-Russland. Av de tingene jeg har sett og lest, så synes jeg det høres meget rimelig ut, for jeg vet at Janukovitsj aldri var noe pro-Russland, selv om det er det han ble kalt, han er pro-seg-selv. Å kalle alle disse drapene drap på pro-russere virker på meg å være i klasse med å si at drapet på Boris Nemtsov var drapet på en pro-USA opposisjonspolitiker i Russland. Altså helt hårreisende. Dette er bare et av flere eksempler på at språket vi diskuterer krisen i Ukraina i, gjør at Russland er dømt til å tape. De har alle de dårlige ordene, Ukraina alle de gode. Skillet mellom sant og falskt mister sin mening, det virkelige og uvirkelige glir over i hverandre, den historien som blir fortalt er viktigere enn den som faktisk skjer.

Dette skulle altså handle om Cuba. Mange fikk sikkert med seg at det er tilnærminger mellom USA og Cuba akkurat nå i disse dager. Det skulle bare mangle, etter 55 år med sanksjoner, eller hva det er, de kanskje mest vanvittige sanksjoner jeg vet om. Selv etter at Berlinmuren falt og Sovjetunionen ble oppløst, den kalde krigen sluttet og det som nå ser ut til å måtte bli hetende en kald fred, ble innledet, selv da opprettholdt USA sanksjonene og isolasjonen mot sin lille øy-nabo. Resultatet er vel stort sett at befolkningen på Cuba har hatt det litt verre enn de ellers ville hatt det, og regimet på Cuba kan skylde på USA for problemer de også har ansvar for selv. Cuba har også vært på listen over «land som støtter terror», uten at jeg kan komme på et eneste eksempel av terror Cuba har støttet, i hvert fall ikke de siste årene.

Ikke kan jeg se hva Cuba har gjort annerledes nå i år, som gjør at isolasjonen, sanksjonene og plasseringen på terrorlisten kanskje skal heves. Det er på høy tid, bevares, det skulle vært gjort for lenge siden, men når det kommer sånn uten foranledning, så får man vel et inntrykk av at USAs utenrikspolitikk er ganske vilkårlig og basert på innfall? Ganske skremmende, fra verdens suverent mektigste stat. De kontrollerer enorme ressurser, i våpen, handel, institusjoner, partnere, og de bruker dem skruppelløst i egne, geopolitiske mål. Da skulle man i det minste forlange at disse målene er fornuftige, rimelige og grundig analysert og begrunnet. Der har USA bommet litt for mange ganger nå, til at jeg er komfortabel med at vi er alliert med dem, og at denne alliansen ikke er gjenstand for noen politisk diskusjon i noen medier, i noen parti, noe sted.

Så kan man lure på hvordan Cuba kan ha en amerikansk marinebase på øyen sin, når de to er så bitre fiender. Det er jo ikke vanlig man låner ut verdifull havneplass til venner en gang, da enda mindre til fiender. Så er det heller ikke frivillig Cuba låner ut landområdet sitt. Det er USA som har tatt seg til rette, etter en krig i 1898, og med en avtale som går tilbake til 1903. Den er fornyet i 1934, og sier at USA får beholde basen mot å betale en sum på $ 4000, eller noe slikt. Avtalen er gjort slik det foregår mot en sterk og en svak makt, den sterke skriver avtalen og skriver selv under, så blir det slik.

Til sammenligning betalte Russland $ 500 millioner i året for å ha flåtebasen i Sevastopol på Krim, en base det ble rettmessig enighet om at de hadde krav på, siden denne byen og basen hadde en spesiel status i Sovjetunionen, og tilhørte Mosvka, ikke Kiev. Dette er helt uavhengig av at Russland annekterte Krim, det er en annen sak, men denne flåtebasen var gyldig, det var enighet om den, og den kostet altså mer enn alle amerikanske flåtebaser til sammen, vil jeg tro. Dette har jeg ikke sjekket.

Flåtebasen på Cuba har kostet amerikanerne omtrent like mye som en leilighet på Manhatten. Det er en provokasjon over alle grenser at amerikanerne plasserer terroristfangene sine her, rett i fanget på fienden Cuba, i omstridt område, tatt som et rent ran av en svakere stat, der de ikke har noen støtte av noen. Det er nå på plass internasjonale regler mot slike avtaler under tvang. Men USA viser til at disse ble til etter at avtalen var gjort – og beholder Guantanamo.

For Cubas-historie kan dere like godt som jeg lese artikkelen på SNL. Jeg er ingen stor ekspert på emnet, men tror jeg vil våge en påstand om at dette er den kommunistiske revolusjonen som var virkelig folkelig begrunnet. Her var kommunistene å foretrekke, fremfor det amerikansk-støttede styret som var før. Det er også veldig lett å se hvordan folket på Cuba på denne tiden hatet USA, de var jo ikke langt unna fra å være en ren kolonimakt. Cubas handel og næringsliv tjente mer amerikanske interesser, enn cubanske. USAs mislykkede invasjon i Grisebukta for å gjøre slutt på det populære regimet til Castro, er et nytt lavmål. Det frosne forholdet skulle ta noe sånt som 55 år for å begynne å leges, først nå, i 2015, så blir det gjort forsøk mellom USA og Cuba på å være venner igjen.

Men nå var det altså Cuba-krisen. Der er det litt forskjellige versjoner som blir presentert, vi er litt inne på det som Pinter skrev så fint om, at historien om virkeligheten er virkeligere enn virkeligheten selv. Alle opplyste mennesker skal vite at det var snakk om at Sovjetunionen ville utplassere mellomdistanseraketter med atomstridshoder på Cuba. Cuba tillot det, men amerkanerne nektet. Her var det ikke snakk om selvstendige staters suverenitet, her var det beint til saken, USA skulle ikke ha atomvåpen rett utenfor sin stuedør. De truet med atomkrig for at Sovjetunionen skulle fjerne dem. Ingen er i tvil om at atomkrig ville vært enden på det, om ikke Sovjetunionen hadde bøyet av for ultimatet.

Det er det nærmeste verden har vært atomkrig. Dit må vi aldri igjen. Og den tidens politikere ble skremt, etter Cuba-krisen begynte en periode med tøvær og nedrustning, muligheten for verdens undergang var en stund litt for reell.

Noen versjoner av Cuba-krisen inneholder også noe om Tyrkia. USA utplasserte raketter der, med atomstridshoder, like utenfor Sovjetunionens stuedør. Helt opp til grensen, faktisk. Sovjetunionens leder, Nikolaj Khrutsjov, foreslo som en løsning på krisen, at USA fjernet sine atomraketter i Tyrkia, så skulle Sovjetunionen la være å utplassere sine på Cuba.

Så kan hver og en av leserne tenke over hva de selv ville gjort, i USAs sted, om de ville fjerne atomrakettene i Tyrkia i bytte mot at Sovjetunionen lot være å plassere sine på Cuba, eller om de ville kreve at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter betingelsesløst. Det siste ville risikere atomkrig. Så kan dere gjette hva USA gjorde.

Noam Chomsky har skrevet veldig godt om dette på the Guardian.

For de som ikke gidder lese kilden kan jeg skrive det her at USA ikke gikk med på Sovjetunionens forslag om at «vi fjerner våre, dere fjerner deres», USA insisterte på å beholde rakettene sine i Tyrkia. Og de risikerte med det atomkrig.

Hva som gjør meg skremt, og som gjør at jeg bruker ord som atomkrig også om krisen i Ukraina, selv om vi er langt derfra ennå, det er at i den amerikansk verden er det en oppfatning av at den harde linjen førte frem. You have to be tough with the tough guys. USA satte hardt mot hardt, og vant. Det samme gjorde de i perioden til Reagen, på 80-tallet. I amerikanernes historiefortelling endte den kalde krigen med seier, fordi Reagen tok våpenkappløpet ut i rommet, noe et Sovjetunionen i økonomiske vansker ikke kunne være med på. De måtte søke fred og forsoning, og det ble på amerikanernes betingelser, USA vant. Denne versjonen av historien har ikke noe punkt om Sovjetunionen hadde en leder, Gorbatsjov, som faktisk ønsket fred. Freden kom fordi de var tvunget til det.

Lignende oppfører de seg nå i konflikten i Ukraina. De vet at Russland er i økonomiske problemer, at de ikke kan holde ut noe våpenkappløp med USA og dets allierte, og at USA dermed kan kjøre på i konflikten. – Vi må øke Russlands kostnader, sier de hele tiden, selvfølgelig uten å bry seg om at kostnaden for Ukraina er landets eksistens. Derfor sender USA nå NATO-soldater kalt ledere, eller trenere, eller pedagoger, eller hva slags eufimisme de finner på. De sender våpen, med fly, og de sender penger som Ukraina kan bruke til å lage våpen selv, som verdens 9 største våpeneksportør trenger ikke Ukraina så mye våpenhjelp, som de trenger penger. Alt er for at Russlands kostander skal øke, og at de til slutt, forhåpentligvis skal knekke.

Problemet er hvis det blir en ny krise med alvorlighetsgrad i klasse med Cuba. Om det virkelig blir snakk om atomvåpen, ikke som en tenkt mulighet, om alt skulle gå galt, men som en reell mulighet i dag, eller i morgen, sånn som det var de dagene Cuba-krisen stod på. Det eskalerer så voldsomt at USA og Russland støter på hverandre, alt kommer helt ut av kontroll, og det blir på ny reell sjanse for at det utvikler seg til atomkrig. Russland har truet med det allerede, i ufordekte hint, de har minnet USA om at de er jevnbyrdige med dem i atomvåpen, og at det kan komme til en situasjon der det er aktuelt å bruke dem, det er hypotetisk, men ikke utenkelig. Advarselen er klar og tydelig.

Krisen i Ukraina er en unødvendig konflikt. Med litt bedre politisk håndverk, så ville den vært unngått. Høsten 2013 hadde det vært fullt mulig å finne frem til en avtale både Ukraina, EU og Russland kunne gå med på. Men EU og Russland kranglet om Ukraina som en mor og far som drar barnet i hver sin retning, og ender med å dra barnet i stykker. Siden har man også kranglet og kriget, heller enn å finne løsninger, som sammenlignet med situasjonen vi har nå, ville vært mye bedre, for alle parter.

Og det er dessverre fortsatt slik at utsiktene for at det skal gå verre, er mer sannsynlige enn for at det skal gå bedre. Hver av partene kjemper for maksimal seier, det er ingen reelle forsøk på kompromiss, og de forsøkene som er, blir torpedert av ekstremistene på begge sider. Ukraina er redusert til å bli et land som de i Midt-Østen, som et Balkan man ikke var klar over, som et land i Afrika, ingen forstår seg på. Det var helt unødvendig, for Ukraina var et land som fungerte noenlunde greit. Folk hadde det ikke bra, men ingen skjøt på hverandre, og man kunne fritt si hva man ville om alle. Nå er landet en ren katastrofe.

Katastrofen Ukraina kan forplante seg til hele verden. Det gjør denne konflikten verre enn andre, også for de som ikke har famile der. Det er to stormakter som møtes, USA og Russland, og de har veldig ulik oppfatning om hva som har skjedd og hvem som har skylden. Saken er heller ikke så enkel som den vanligvis blir fremstilt i norske medier. Her vil jeg foreslå å ta en titt på gamle aviser, fra 1962, Cuba-krisen, og se hvor godt vi dekket saken da. Var det den gang også en helt og en skurk, helten var USA, skurken var Sovjetunionen, og skurken Sovjetunionen ville på skurkeaktig vis plassere atomraketter like ved siden av USA, helten? Og Sovjetunionen den gang satte hele verdenssituasjonen i fare, slik Russland gjør nå?

EU og NATO har gjort en rekke med feil i sin tilnærming til Ukraina, åpenbare provokasjoner, som lett kunne vært unngått, og det ser ikke ut til å være verken evne eller vilje til å gå tilbake på tidligere feil. Det er heller ikke så lett å snu nå, det vil være å belønne Russlands oppførsel, som også har vært stygg, men altså ikke så stygg som vi forsøker å gjøre den. Men så er det bare å ofre noen tanker på hvordan det går, når to allmektige krefter kjører på, overbevist om at de har rett, og motparten må gi seg.

I 1962 satte amerikanerne hardt mot hardt, de risikerte alt, og ville ikke gi noenting for at Sovjetunionen skulle trekke tilbake rakettene sine fra Cuba. Det sitter dypt i den amerikanske mentaliteten, don’t negotiate with the terrorists, don’t offer them anything. I deres historiebøker lyktes de i 1962 og på 80-tallet under Reagen, kjør på, call the bluff. For Sovjetunionen var det slik at det ikke var verdt å risikere atomkrig for Cuba, det var for langt unna, og rakettene der skulle neppe brukes til noe uansett. Så de trakk seg, gudskjelov. Problemet er at det vil de ikke gjøre i Ukraina. Der er det USA om er langt unna, og USA som må trekke seg. Russland kommer aldri til å gjøre det.

Derfor er konflikten i Ukraina meget farlig, ikke bare for landet selv, de går under i denne stormaktskonflikten, men for hele verdensfreden. I den opprinnelige kalde krigen visste partene hvor grensene gikk, Sovjetunionen trakk seg fra Cuba, i amerikanernes verdensdel, og amerikanerne blandet seg ikke inn i Tsjekkoslovakia og Ungarn, Sovjetunionens områder, selv om det moralsk kunne være god grunn for det. Nå er kamparenaen Ukraina, gammelt russisk kjerneland, de kommer aldri til å gi seg. De kommer til å risikere alt.

Det er ingen naturlov som sier at kriser som dette vil ende godt, selv om det har gjort det hittil. Cuba-krisen endte godt, men kun fordi Sovjetunionen bøyet unna for USAs ultimatum. Det kommer ikke Russland til å gjøre i Ukraina. Derfor er jeg ganske bekymret om dagen.

 

 

Hvorfor det nå er fare for atomkrig

I dag har jeg brukt litt tid på å se gjennom og svare på kommentarene jeg har fått i det siste. Det har vært ganske deprimerende. Det er utrolig hva folk får seg til å skrive, som regel uten å vise til kilder, og ofte også uten å tenke to tanker på rad.

Den stakkars pianisten som ikke fikk spille for Toronto symfoniorkester på grunn av uttalelser hun har kommet med på Twitter, der har mine ellers ærverdige kritikere hengt seg opp i at hun ikke fikk sparken, noe jeg heller ikke har skrevet. Videre angriper de eksempelet jeg la ut, en kommentar der Ukrainas statsminister, Jatseniuk, har skrevet på sin egen nettside (eller en offisiell ukrainsk nettside, under hans kontroll, så man ikke igjen skal henge seg opp i detaljformulering – det skal være nettsiden til den ukrainske ambassaden i USA) en melding så hårreisende at ingen sivilisert statsleder skulle komme med den, han bruker til og med uttrykket subhumans. Det har mine ellers ærverdige kritikere vondt for å gå med på, for i likhet med resten av Norge og den engelskspråklige vestlige verden, så nekter de å innse hva som egentlig foregår i Ukraina, og hva slags regime vi egentlig støtter.

Det er en offisiell side, det var på engelsk, skulle være på engelsk, og foruten dette uttrykket med «undermennesker», var det litt av hvert annet å henge seg opp i, for eksempel at de skal utrenske (wiping out) de som drepte dem og rense vårt land for ondskapen (cleaning our land for the evil). Denne ondskapen de skal utrenske er altså innbyggerne i Donbass, man skal virkelig anstrenge seg for å lese den teksten på annen måte. Siden har en eller annen skjønt at det ikke tar seg ut å bruke subhumans, så det ordet er erstattet med inhumans. Men internett glemmer ikke, og om noen vil låse hodet sitt fast i at det ikke kan komme noe vondt fra Jatseniuk og hans regime i Kiev, og alt som blir sagt stygt om ham er noe russerne finner på, så er det et youtube klipp her det er vanskelig å komme bort fra.

Det er kommunikasjonssjefen i Det hvite hus, Jan Psaki, som 16. juni 2014 får spørsmål nettopp om denne kommentaren fra Jatseniuk, om bruken av begrepet undermennesker, med alle de nazistiske undertonene Jatseniuk utmerket godt kjenner, og som mine damer og herrer er en del av ukrainsk ultranasjonalistisk språkbruk. Det er slik de snakker. Som kritikerne her på bloggen vrir og vender Jan Psaki på seg selv og saken når hun får spørsmålet, hun snakker om at man må «sette det inn i kontekst», og at «vi i USA har ord vi bruker og ikke bruker». Hun er ikke i nærheten av å ta avstand fra det, som heller ikke mine flittigste kritikere er det, eller noen som helst i Norges land.

Det er derfor denne situasjonen er så fordømt farlig. Vanari oss i Norge, vi har ingen makt og ingenting vi skulle ha sagt, hva som skjer her er bare et symptom på hva som foregår ellers i verden. Et tydelig slik symptom fikk vi da Senterpartiets tidligere leder, Liv Signe Navarsete, tok til orde for at Norge kanskje måtte velge en mykere linje mot Russland, at vi kanskje er for strenge. Uttalelsen kom med all verdens forbehold, at hun selvsagt var i mot Russlands oppførsel i Ukraina, at hun støttet Ukraina, men at vi altså kanskje var litt strenge. Jeg vet ikke om reaksjonen på min arbeidsplass er representativ, der var det i alle fall ingen tvil om at Navarsete måtte klabbe nebbet igjen og fortsette å være i glemselen. Jeg har ikke sett noen kommentatorer eller politikere av betydning følge opp Navarsetes utspill. Tvert i mot har vi fått den famøse kronikken i Aftenposten, der forsvarsministeren sammen med kolleger i Skandinavia og Baltikum vil ha oss til å ruste opp og stå sterkere sammen mot trusselen fra Russland.

Dette er ille nok i Norge og Skandinavia, men selv samlet og med Baltikum vil vi ikke være noen forsvarsmakt av betydning. Vi vil bruke noen millioner eller milliarder på militært utstyr og militære øvelser, og fremprovosere storstilte russiske militærøvelser i nordområdene, og kanskje sørge for at det blir plassert noen flere russiske soldater og farligere russisk utstyr på grensen mot oss. Det er helt forferdelig, selvsagt, men det blir neppe krig av sånt, om det ikke skulle skje ved et uhell.

Atskillig verre er det at det store og mektige landet USA er helt uten kritiske røster når det gjelder politikken mot Russland. Mine alltid oppvakte kritikere vil alltid kunne hoste opp en og annen amerikaner som er kritisk, jeg kan hjelpe dem med Stephen Cohen, en amerikaner som sier akkurat det samme som jeg gjør her. Det finnes ikke en amerikansk politiker som kan uttale noe som helst som innebærer en forhandlingsløsning med Russland. Som i Norge kan ingen aktiv politiker mene det som er temmelig åpenbart, at det er vår politikk med EU-utvidelse og NATO-utvidelse som har ført til katastrofen i Ukraina og den geopolitiske krisen. Og at Russlands reaksjon ikke skulle komme som noen overraskelse, den har vært varslet mer enn tydelig. Og at regimet i Ukraina slett ikke er noe vestvendt, liberalt demokratisk regime som vi gjerne skulle ønske, men et nasjonalistisk, antiliberalt kjeltringregime Ukraiana har vært plaget med gjennom store deler av sin historie.

Det går ikke an å si. Og det går heller ikke an å innrømme nederlaget, det vil jo også være å innrømme fiaskoen denne politikken har vært. EU skulle være et fredsprosjekt, nå har de ledet Ukraina i krig med fare for at denne skal spre seg. EU skulle være en arena for handelssamarbeid og annet samarbeid på tvers av landegrense, nå er Europa preget av sanksjoner, brutte kontrakter og brudd på kommunikasjonslinjene. Om det ikke er Russland som har skylden for dette, ligger dagens og den nære fortids politikere syltynt an med tanke på ettermælet i historiebøkene.

Derfor er det så fordømt farlig at USA ikke kommer til å gi seg. Derfor håper USA at fredsavtalen ikke skal holde, og fyrer opp med uttalelser om at etterretningen har sett både det ene og det andre, de pøser på med nye sanksjoner, og de støtter Kiev hundre prosent samme hva de måtte finne på, fordi hvis krigen blusser opp igjen, kan USA gå inn med flere våpen — og så er det ikke godt å vite hva de egentlig tror vil skje da. For også USA må skjønne at Russland aldri vil gi seg.

Allerede i mars i fjor sa Putins propagandalakei, Kiselov, at Russland er det eneste landet i verden som kan redusere USA til radioaktiv aske. I april det året sa USAs utenriksminister, John Kerry, at Obama-administrasjonen var fullt klar over at eskaleringen av krisen i Ukraina kunne lede til atomkrig (i et intervju med Wall street journal, 28. april, 2014). I mars i år sa Putin det samme, litt sterkere, under den mye omtalte dokumentaren om overtakelsen av Krim, at ordren hadde blitt gitt om å gjøre atomvåpnene klar. Hvorfor denne uttalelsen kom i mars i år, kan man lure på, og det er professor Stephen Cohen som lurer først, ikke jeg.

Så derfor er jeg så redd og forbannet at jeg ikke kommer til å slutte å skrive som jeg gjør, uansett hva man beskylder meg for å være og å mene. Den ignorante vestlige politikken har ødelagt landet vårt, ødelagt Ukraina, det landet er ikke til å kjenne igjen, selv om det å gå rundt i gatene i Kiev og være blant vanlige folk er omtrent som før, så er nasjonalismen, volden, drapene, bombingen, fattigdommen, ikke til å holde ut. At vestlige politikere og vanlig menigmann kan få seg til å si at dette er noe «Russland har ønsket», det er i høyden ganske spesielt sagt. Men det er noe man kan si og slippe unna med, i motsetning til når man sier som jeg at denne saken har to sider, og vi er ikke på den riktige.

Jeg er engasjert, følelsesladd, dette betyr noe for meg personlig. Jeg har i hele mitt voksne liv fulgt ganske nøye med på Russland, først gjennom litteraturen, så gjennom historie, politikk og alle mulige andre ting. Siden 2004 har jeg reist i Russland, og lært språket. I 2009 giftet jeg meg, med en kvinne fra Ukraina, registrert ukrainer, men som føler seg som en del av den russiske verden, og som føler at de tar fra henne identiteten hennes om hun ikke får lov til å være russer, om hun plutselig bare må være ukrainer. Hvert år siden har jeg reist ofte til Kiev, og til Krim, brukt feriene. Jeg har fulgt normalt med på nyhetene, som man gjør når man er litt ekstra interessert.

Men jeg er ingen stor ekspert. Jeg har ikke brukt livet mitt på dette. Og min kjennskap til USA er gjennom aviser og nettmedier, der har jeg ikke full kontroll på hva som foregår og har foregått. Det har Stephen Cohen. Han har jobbet med forholdet mellom USA og Russland/Sovjetunionen siden 1960-tallet. Han har vært rådgiver for president Bush, faren. Han sier situasjonen aldri har vært så farlig siden Cuba-krisen, og han peker på ganske så reelle ting som gjør denne krisen ekstra farlig. Blant dem er nettopp det at den amerikanske politikken er helt uten motstemmer. Selv når han ikke frem, han lar seg intervju av obskure kanaler på youtube (deriblant Russian Today, der han blir intervjuet av Larry King, vel verdt å se, hetsen mot Russian Today og andre russiske nyhetsmedier er en del av problemet, motstemmer blir ikke tolerert, det er som når en av mine kritikere kaller meg «Kremlin Troll», sannheten forsvinner ikke selv om man nekter å se den), skrive tekster for the nation.

Det er mange å velge mellom. Det er bare å skrive inn Stephen Cohen på Youtube, sette av en kveld. Det er antageligvis mye bedre enn det du ellers ville sett på TV. Kanskje tar Cohen feil, velsigne Gud vår jord, ville det vært, men kanskje har han rett. Kanskje har han noen poeng. Da må vi endre politikken. Foreløpig ser viljen til det ut til å være lik null. Det gjør ham redd. Og jeg. Sjansen for atomkrig er liten, men den er til stede. Det er allerede en forverring jeg ikke kan leve med.

26. januar – Mye interessant, blant annet at Obama nevner RT (Russian today) sammen med Boko Haram og ISIS som «trusler i verden», og et ukrainsk flyangrep mot Gorlovka, et angrep jeg ikke fikk med meg, og neppe mange andre.

24. februar – Om forberedelsene til møtet i Minsk, og den andre fredsavtalen. Blant annet hvordan Porosjenko må ta telefoner for å høre hva han skal gjøre.

14. mars

2. april

Det er nok av andre også å se på, hvis man ikke vil lese, Noam Chomsky, John Mearsheimer, Stephen Walt. Richard Sakwa finnes der også, men han har jeg ikke sett, bare lest. Det er alternative stemmer, i obskure, men ingen er i nærheten av å vise dem tilbake med argument.

Ingen frelse i påsken

I dag er det den helligste dagen i året for alle ortodokse kristne. Det er selve påsken, søndagen som kroner påskeuken. Kristus er oppstanden, hilser man hverandre med. Det er en gledens dag, og en dypt hellig dag. Og det er en dag for Kiev igjen å bombe igjen i Donetsk.

Det er så dystert å følge med på disse nyhetene. Det er nye rapporter om at Kiev ikke klarer å ta vare på sine flyktninger, internasjonale hjelpeorganisasjoner bruker så sterke ord som at det ukrainske byråkratiet kveler forsøkene på å nå ut med hjelp til de som trenger det. Summen flyktningene får er 884 UAH for de med nedsatt funksjonsevne (disabled people), og 442 UAH for de som er i stand til å arbeide (abled-bodied people). Delt på tre får man det i norske kroner. Det er ingenting. Og det er ikke engang de lave summene som er hovedproblemet, det er at pengene ikke blir utbetalt.

Jeg tenkte jeg skulle benytte tiden da jeg er ufrivillig alene, til å få lest og skrevet mye, få gjort mye. Men i dag var jeg så plagsomt trøtt. Jeg fullførte gårsdagens post i dag morges, men etter så å ha spist frokost og lest litt, hadde jeg bare behov for å sove. Og jeg sov bort hele dagen. Jeg vet ikke hvorfor.

I boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraine – Crisis in the borderland, så har jeg nå kommet til kapittel 9, Frontline politics. Det går saktere å lese boken enn vanlig. Jeg har den på nettbrett, på Kindle, noe som gjør det svært lett å sjekke fotnotene, og når det er lenke på nettet, sjekker jeg dem også. Det er ganske utrolig så mye som er skrevet, og som jeg ikke har fått med meg, enda så tett jeg har forsøkt å følge konflikten. Mange av kildene ligger åpne på nett. Hva Sakwa gjør, er å sette dem i system, og trekke av sine mange, mange år i faget, og ikke gå i fellen med å ha som forutsetning at Putin er en maktsyk tyrann, som forsøker å gjenopprette Russland som imperium, stikk i strid med alle internasjonale lover og regler.

Jeg skal gi hvert av kapitlene i boken hans en egen bloggpost, og jeg skal utrettelig jobbe for å spre dette synet om at Russland er bare en av partene som deler skylden for katastrofen i Ukraina. Og å gi Russland skylden alene, og å fortsette med den politikken vi nå er godt i gang med, den leder ikke så mye til en ny kald krig, men til Armageddon, i følge Sakwa. Og han argumenterer så overbevisende at det skremmer meg inderlig.

Professor emeritus Stephen Cohen er 76 år, og har jobbet hele livet sitt med Russland og Sovjetunionen, og forholdet landet har til USA. Han er svært anerkjent, med kontakter på aller øverste nivå i begge land, og var blant annet rådgiver for president Bush sent på 80-tallet. Han har nå trukket seg noe tilbake, men er aktiv i magasinet og nettstedet The nation, der han jevnlig legger ut tekster og intervjuer. Sakwa refererer til ham ofte, og jeg forsøker å ta litt igjen av alt jeg har gått glipp, etter først å ha blitt oppmerksom på Cohen en gang i fjor, i en sak som gjaldt problemene han fikk som følge av sine meninger.

Jeg så et av videointervjuene i dag, This is the last thing Putin wanted, et intervju som varer så kort at det går an å høre det i bakgrunnen en gang, det varer omtrent 20 minutter, men er skjemmet av latterlig musikk som bryter inn for at det skal bli reklamepause, midt mens Cohen snakker om en verdenssituasjon han kun vil sammenligne med Cuba-krisen. Det er den verste sikkerhetspolitiske situasjonen vi har vært i i vår levetid, vi som ennå er i arbeidsfør alder, det er første gang det er reell fare for at USA og Russland havner i krig, og i en slik krig er det reell fare for at det vil bli brukt atomvåpen.

Ingen ønsker selvfølgelig en slik krig. Men ingen ser heller ut til å gjøre det som er nødvendig for å unngå det. I vår verden er narrativen den at Russland ikke gjør det som er nødvendig, at det er de som ikke backer unna, men det er i anstendighetens navn høyst uklart hva våre politikere egentlig vil ha dem til å gjøre. Å kutte støtten til Donbass og respektere våpenhvilen, det gjør Russland som bare juling, i motsetning til Kiev, som verken respekterer de sivile eller militære forpliktelsene ved den. Å trekke seg ut av Krim, som også er et krav, er fullstendig umulig for dem. Det kan bare skje om Russland går i oppløsning, noe som fort kan være et mål for enkelte, men noe hele den vestlige verden kan gå med på?

Det må være lov å minne om at verden ikke har noen gode erfaringer med stater i oppløsning. En stormakt med atomvåpen, i oppløsning, er ikke noe man skulle ønske.

Stephen Cohen har en artikkel fra 30. juni, De amerikanske haukers taushet om Kievs ugjerninger, der han saklig, etterrettelig og nøkternt gjør rede for hva galt Kiev har gjort så langt, han siterer en student, Pietro Shakarian, som har en blogg, der man finner ytterligere informasjon (Siste post: Ekvalisering og dehumanisering i Øst-Ukraina). Det blir igjen veldig beklemt, at vi liksom bare skal overlate Donbass og Krim til nasjonalistiske ukrainere som kaller dem umennesker og undermennesker? Det er med respekt å melde rent tøys at dette hadde gått helt fint, om det ikke hadde vært for russisk intervensjon, eller invasjon, som enkelte heller velger å kalle det. Det er enorme problemer også når det kommer til Ukraina, alene for seg selv, med dype, rasistiske holdninger, voldsforherligelse, og diskriminering. Dette er ikke Ukraina i nærheten av å ta noe oppgjør med, og heller ikke er vi det, vi som støtter dem. Vi reagerer bare på volden, når det er russere eller russisk-støttede opprørsstyrker som utfører den.

I artikkelen til Cohen reagerte jeg særlig på denne uttalelsen fra president Porosjenko, han som liksom skal være en av de moderate:

Han har kalt beboerne i de bombede byene «gjenger av dyr» og sverget på å ta «hundreder av liv for hvert liv av våre tjenestemenn»

Sånn snakker ikke en europeisk leder. Ikke om sine egne landsmenn. Putin får sine uttalelser klippet og vridd så de ikke er til å kjenne igjen, de blir tatt ut av sammenheng, mistolket, feiltolket, alt for å gjøre ham og Russland onde og uberegnelige, alt for å forsvare politikken vi fører mot ham og landet hans. Fra ukrainske ledere strømmer det ut mye verre ting, som knapt nok blir registrert, her hos oss. Det blir imidlertid oppfattet i opprørsområdene i Donbass og Krim, og er med på å gjøre en gjenforening ukrainerne ønsker, både umoralsk og umulig.

Det var særlig en del i kapittelet til Sakwa som opprørte meg, underkapittelet som kalles «The two united states». Ideen er at USA på den ene siden er erke-eksponenten for fri og liberal handel og internasjonal liberalisme, konkurranse og åpne økonomier, stabilitet og orden, en modell de fleste av verdens land har akseptert, inkludert Russland og Kina. På den andre siden er USA senteret i et geopolitisk maktsystem, der landets lederskap blir utfordret av såkalte rising powers. Ukraina-krisen faller ikke så mye i den første, som i den andre kategorien. Det er ikke snakk om at Ukraina skal inn i det vestlige systemet, at de skal ta del i vår velstand og økonomiske liberalisme, det må de gjerne gjøre, men det er ikke det som er poenget. Det her er beinhard maktkamp, og det er mye, mye viktigere for USA å vise Russland – og Europa! – hvem som er Sjefen, enn det er å hjelpe Ukraina. Hadde målet for alle vært det beste for Ukraina, så hadde dette vært løst for lenge siden. Delvis selvstyre for regionene, normale valg, det hadde latt seg løse som ingenting, særlig siden Ukraina ikke har noen vital betydning for verken Europa eller USA. Men her er det hauker i det amerikanske systemet, som kan benytte anledningen til å svekke Russland litt, kanskje til og med få satt dem på plass. Det er anledning for militæret, og NATO, å gjøre seg relevante igjen, gjennom å skape seg en trussel som er litt reell, i motsetning til alt det andre tullet NATO har kriget mot og villet forsvare oss mot.

Det er nok av lenker om dette også, sjokkerende, oppsiktsvekkende. Vi likte jo å se på oss selv som fredselskende, her i Europa, jeg likte i hvert fall av at vi forsøkte å være det. Og så er vi nå igjen på full fart mot randen av storkrig, over en konflikt og en krise, som vi skjønner fint lite av, og bryr oss fint lite om. Det er for sent å redde Ukraina, det landet er fortapt, men det skulle fremdeles være mulig å gjøre resten av verden mulig å leve i, om man på begge sider gir seg med hatretorikken, om man satser på vennskap, ikke fiendskap, om man satser på samarbeid, ikke konfrontasjon. Det er bare to år siden vi var der, men de destruktive kreftene har vunnet frem. Og de er fremdeles i full sving.

I dag var det påske. Det blir ingen oppstandelse.