Åslandsnuten – en fantastisk søndag

I dag var en fantastisk dag. En av de beste i mitt liv. Sånt skal man ikke skrive ofte, jeg gjør det heller ikke ofte. Men det var en dag med min lille familie, en vanlig dag, uvanlig bra, og min gode kone og kjære barn var – de også – fantastiske.

Det er høstferie, som jeg skrev om i går (eller i dag, og tilbakeposter). Jeg hadde stor glede av peisen i går kveld, satt og brant og drakk rødvin, hørte på BBC World Service og Podcast, hadde det helt fint, strålende. I dag tidlig våknet jeg etter en god natts søvn, og til nydelig vær, som det også var meldt. Til frokost laget jeg ferske rundstykker, som lyktes meg mer enn vanlig, store og luftige, og spist på terrassen. Første frokost på den nye terrassen. Lille Irina løp rundt, konemor Olia kom etter hvert.

Irina var herlig i hele dag. Da hun våknet, og kom inn i stuen der jeg satt, gikk hun ikke til brett og data og spill og youtube, hun gikk til lekene sine, og lekte analogt. Med ord og fakter, veldig sjarmerende å se på, hun har jo ikke helt utviklet språk ennå, så det er vanskelig å forestille seg hva som foregår i hodet hennes når hun leker. Men løver, elefanter og dinosaurer går til værs, og blir stilt opp på rekke. Byggeklosser blir stablet sammen, revet ned, endret og bygget opp igjen.

Olia var nyforelsket i hele dag, enda hun ikke hadde noen spesiell grunn til å være det. Indrefilet (som i går) og ferske rundstykker pleier ikke gjøre store forskjellen med henne, det er andre ting som setter hennes stemning, og i dag var det nok sant å si ting uavhengig av meg. Jeg for min del har vært nyforelsket alle syv årene vi har vært gift.

Jeg satt på den ene stolen jeg har båret opp på terrassen, Olia satt på en pute ved siden av, og Irina på krakken sin. Hun leste en bok, var full i aktivitet, denne dagen. Veldig nysgjerrig på alt som fantes i verden. Neba – himmel – var et nytt ord hun lærte i dag, og hun pekte mot himmelen, og sa det og forklarte.

Så var det ut på tur. Irina og jeg skulle til Åslandsnuten. Jeg pakket nybakte rundstykker med ost, sjokolade, druer, pepperkaker (fra i fjor) og yoghurt. Litt saft og litt vann å drikke, og så litt varmt vann på termos jeg ville prøve å ha kokekaffe i. Olia blir aldri (eller veldig sjelden) med på turene våre, det er fin avlastning for henne å få fred. Enten arbeider hun, som oftest gjør hun det, men i dag slappet hun av.

Jeg hadde et lite mål om at Irina skulle gå mest mulig selv, denne turen. Det er slutt på at jeg har med øretelefoner for å høre podcast med In our time mens hun sitter i bæremeisen og sover. Jeg var litt i stuss om jeg skulle ha med bæremeis i det hele tatt, kanskje bare prøve en vanlig sekk. Mitt turantrekk var kortbukse, og den nye turjakken jeg har kjøpt for rolige turer. Irina stilte i bukse og fleece. I knappeste laget for oss begge, når solen var vekke, som den gjerne var.

Irina var lykken selv som var ute og løp, da hun slapp ut av bilen. Dette var kjekt! Hun fór bortover veien, inn grinda da jeg åpnet den, og oppover bakkene. Seu, kunne hun si, for hun kjente igjen landskapet, og vet det pleier være sauer der det er gras og stein. At hun sier det på den måten, har gjort meg oppmerksom på at jeg er litt byasaktig med det ordet, ingen jærske saoe, her, jeg sier virkelig seu. Det gjør hun også.

Hun hadde god fart, Irina, men så var det slutt. 100 meter oppi hogget var det å sette seg plump ned, og sende i vei strømmen av ord som gjør at hun får en sjokolade. Som regel prøver hun seg med mat, men hun sier mye annet også, en god del uartikulert. Jeg forsøker å presse på så vi kommer noe lenger opp før sjokoladepausen, sånn opp til selve fjellet, kanskje, der terrenget skifter litt.

Irina går i utmerket humør 10-15 meter til, men så er det mat. Nå følger en tid der det er pause hver femte meter. Vi hilser og snakker med de fleste som passerer forbi, Irina har som mål å gå opp til toppen, mange er imponert. Hun har selv litt motivasjon av steinene, så lenge vi klatrer på dem, får jeg lurt henne oppover. Hun er ikke i nærheten av å syte eller klage, det er bare mat, hun setter seg ned. For henne er det jo ingen vits å gå lenger enn vi er. Sånn er hele livet hennes. Alt er interessant nok. Det er sjelden noe et annet sted er bedre eller mer interessant enn der hun er nå.

Til slutt setter jeg henne litt i bæremeisen. Det går en 100 – 150 meter slik, opp til vi er nær toppen. Da er det ut å gå for henne igjen. Hun får motivasjon av at det er en båt ute på sjøen langt, langt unna, utenfor jærstrendene. Vi kan se den om vi er på toppen, eller slik at vi har fri utsikt mot vest, mot sjøen. Der det er litt for høyt eller vanskelig, løfter jeg henne litt.

Sånn kommer vi opp til toppen. Der spiser hun youghurt med hele seg. Bokstavlig talt.

Jeg spiste rundstykkene, drakk kaffen, og kom ingen vei med druer eller gamle pepperkaker. Deretter var det å følge etter henne, som løp omkring der oppe på toppen. Jeg er veldig glad for at hun tidlig får trening i å bevege seg i norsk terreng, å komme seg opp og ned steiner og skråninger, vite hva som går og ikke går, vite hvordan man gjør det. Så langt jeg er godt fornøyd. Hun setter rompa opp, og beveger seg resolutt på alle fire, bestemt og greit. Der det ikke går, gir hun opp, som hun skal.

Ned igjen stikker hun rett og slett fra meg. Jeg har ikke fått ryddet ned i bæremeisen, før hun forsvinner nedover det lille passet som er der oppe. En ganske spesiell følelse. Jeg vet det er ikke noe farlig der borte, alt som kan skje er at hun kan falle å slå seg. Men det er noe eget å ha toåring 100 meter unna og vel så det på toppen av et fjell, og på vei ut av syne. Jeg måtte likevel rydde tingene ned i meisen, og gjorde det, før jeg enkelt tok henne igjen. Hun tuslet fornøyd og ubekymret nedover.

Store deler av nedstigningen leide jeg henne. Da kunne jeg gå omtrent i vanlig tempo. Flere ganger ble hun hengende og dingle i armen, uten at hun så ut til å reagere noe på det, hun er råsterk i de tynne fyrstikkarmene sine. Hun henger seg og spreller i hver eneste stang vi møter på vår vei, løfter beina og svinger frem og tilbake, blir sterk av det. Små barn skal man være forsiktig med, når man holder dem etter armene. Lille Irina har ingen problemer, for kortere tidsrom. Hun er villig med, i det tempoet jeg går, og flytter føttene nesten helst symbolsk enkelte ganger, det er jo like greit å bare henge med.

Noen ganger går hun selv. Det er ganske bratt, ikke for erfarne fjellfolk, men for en toåring. Så hun kan nesten sette seg ned, og skli. Hun finner den beste veien for seg selv, prøver seg der hun kan klare det og der hun kanskje kan klare det, men vil ha hjelp om det blir litt for skummelt og vanskelig. Aldri noe grining eller klaging, hun trenger bare en hånd for å stige ned om humpen er for stor.

På et tidspunkt kommer vi i snakk med ei dame som blir mektig imponert da hun får vite at Irina bare er to år, ikke engang to år og en måned. Hun har nok sett oss, som vi går. Irina har nettopp spist yoghurt, på en liten ekstra pause vi hadde. Hun spiste uten skje, den fant jeg ikke, og ble enda mer tilsølet enn til vanlig. Men det sjernerte henne ikke, hun gav seg i vei med å bli med i samtalen hun også, med de ordene hun kunne. Båt, tre, stein. Så fikk damen vite hva vi hadde sett, og hva vi så. Da de fikk kontakt fant Irina ut hun kunne tøyse litt også, og trakk luen ned over ansiktet, før hun trakk den opp igjen med et stort smil, se her!

Hun ble sjarmert i senk, den damen, som alle blir og burde bli. Irina fortsatte nedover med store øyne og stor iver, etterpå. Nå var vi blitt vante, jeg kunne gå litt i forveien, hun komme etter. Jeg kunne løfte henne over gjerdet, så vi slapp å gå helt bort til grinda. Det var bilvei, så jeg sa hun måtte stå stille mens jeg også kløv over lenger borte, noe hun gjorde. – Nå kan du komme, sa jeg, og hun sprang. Stort smil. Nå var det bilen.

Der sovnet hun pladask.

Hjemme ventet altså konemor med indrefilet og stor kjærlighet. Vi hadde en god og koselig middag, om enn den ikke var etter kokekunstens regler, indrefileten ble stekt så den kjente hvem som bestemte.

Etterpå var det å lage seg god kvalitetskaffe på presskanne, og trekke ned i kjellerstuen for å fyre opp i peisen. Der sitter jeg ennå. Mitt gamle musikkanlegg fra studietiden i Bergen virker ennå, det har ikke vært i bruk siden i fjor vinter, og knapt nok da. Olia var nyforelsket, jeg er fremdeles det, lille Irina kom også ned og danset litt og underholdt. Det er vanskelig å vite hva mer man skal be om. Det har vært en fantastisk dag i en tid som må være høydepunktet i livet, tiden som småbarnsfar i en lykkelig familie. Og så jeg som er så glad i peis, terrasse, natur og god mat. Her er det overflod av alt.

 

 

Søndagstur til Danilels bursdag

I går var det meldt nydelig vær. Det var også meldt bursdag hos Daniel Nygård, i juvelveien på Kverneland. Da var det å slå fluer i samme smekk, enkle beslutninger – det var å kombinere søndagsturen med å gå bort til ham. Det er en avstand på sånn cirka halvannen mil, om man går riktig vei, som ingen kan forvente at man gjør.

Olia var på jobb denne dagen, så jeg måtte gå turen alene. Da allierer jeg meg med mobiltelefonen, min iPhone, som ingen for 10 – 12 år siden skulle trodd jeg ville bli fortrolig venn med, men som nå er en grei intellektuell partner, et godt fotoapparat og til og med trådløst internett med alt det fører med seg. Skamløst benyttet jeg meg av 3G denne gangen, og lastet kontinuerlig opp bilder på Instagram. Hvem skulle trodd jeg kunne komme til å leve sånn i tiden.

Men grunnelementene er de samme. Det er gode fjellsko, turklær og ryggsekk. Det skal gås. Jeg hadde sjekket kartet (også på iPhone, sånn er det), og lagt opp en løype som ville få meg over Figgjoelven ved Møgedalshølen, så oppover dalen vest for Åslandsnuten, og passe på å krysse Åslandsveien før jeg kom til Fjermestadveien, som jeg heller eventuelt kunne følge nedover. Den ville jo tross alt lede meg frem til målet.

Jeg kom meg av gårde sånn i tolvtiden. Etter frokost ble jeg døsig, og slumret meg gjennom store deler av Søndagsavisen på P2, før jeg begynte pakkingen.

Første del av turen er den kjedeligste og dummeste. Det er opp langs Stokkalandsfjellet, som nå er å gå i byggefelt og villahus, vi må mye lenge før vi er i turterreng, enn det var da jeg vokste opp. I denne delen av turen hørte jeg passende om arven etter det britiske imperiet, kledelig kjedelig, som grus- og asfaltveiene jeg gikk på.

Deretter blir det mer terreng i Stokkalandsskogen. Selv om jeg er her ofte, er det ikke helt selvsagt hvordan man kommer seg til Bråsteinsnuten, og videre derfra til Møgedalshølen. Det er lett å la seg forvirre litt, og mange stier leder feil vei, som den gang mor og jeg overhodet ikke fant frem, julen 2009, den verste julen i våre liv.

Nå gikk det imidlertid rimelig greit. Jeg holdt meg mye – litt for mye – i rydningene for kraftledningene. Det er en uting. Heller ingen elektrisitet, enn slike vederstyggeligheter i naturen vår. Det er tøffest med dem som tar sine standpunkt til endes.

Med appen RunKeeper på kan jeg etterpå se nøyaktig hvor jeg gikk. Jeg ser da at jeg hadde en delvis ufrivillig ekstra sløyfe, så jeg kom opp til Skrudstjørna, like ved foten av Bråsteinsnuten. Men den var bare delvis ufrivillig, for jeg vet at om man kommer ned på feil side av den lille fjellknausen ved Møgedalshølen, så kommer man seg ikke tørrskodd til broen. I flomtider som dette kommer man seg dit neppe i det hele tatt.

Det er etter broen jeg kommer i sjeldnere terreng, om man kan bruke ordet sjelden i denne mening. Jeg er der sjeldnere. Så langt. Her begynte det også å bli friskere radioprogram. Det handlet om kelterne, og akkurat her, om hvordan de ikke ville gi fra seg erobrede hodeskaller for gode summer penger.

Rett ved foten av Åslandsnuten er det noe som heter Mogedalstjørn. Der er det vakkert. Nå i januar står solen lavt på himmelen så å si hele dagen, det blir veldig vakkert lys. Og nå var det sauer ute på vinterbeite. Til og med det var en estetisk opplevelse, å se sauer springe.

Når man går etter et kart i hodet sitt, der retningen er klar, og det langsiktige målet er å krysse først en, så en til, bilvei, så står man rimelig fritt om man vil ta til høyre eller venstre ved forskjellige hindringer. Jeg kom meg veldig elegant over Åslandsveien. Det var kjempegreier, et karakteristisk sted med et stort tre og en liten bekk, Lambakk heter det der. Jeg hadde meg en sjokoladepause. Kortest mulig. På podcasten hadde de begynt med Krim-krigen. Det katastrofale angrepet fra britenes lette brigade, ved Balaklava.

Det var mange fotovennlige steder og øyeblikk på turen. Alt sammen ble lagt ut, eller forsøkt lagt ut, på Instagram. Et av forsøkene ødela plottingen for treningsappen RunKeeper. Den stoppet litt oppi stien på andre siden av veien, der fra hjørnet av Lambakkskogen. Jeg har bare hukommelsen å stole på hvor jeg gikk hen, derfra.

Men hukommelsen er veldig til å stole på. De drev med veiarbeid, det så ut til at de bygget en ny vei, der opp fra Åslandsveien. Hvem vet hva de tenker med den. For en som er i mot kraftledninger trengs hvert fall ikke flere veier. Det er alltid mer terreng som trengs.

Fri som jeg var kunne jeg gå nokså der jeg ville. Jeg valgte alltid den veien som gav mest terreng. Jeg husker jeg krysset en bilvei, men tenkte at dette umulig kunne være Fjermestadveien. Så jeg fortsatte ufortrødent. Det var oppi her jeg fotograferte det falleferdige huset jeg la ut på Instagram. Oppi her ble det også slik at jeg måtte begynne å tenke på at jeg måtte komme frem noenlunde på tiden.

Så jeg satte opp farten. Det var bare fjell og ukjente jærheier i alle retninger, så jeg hadde få muligheter til å anslå hvor langt jeg hadde igjen, eller finne riktig vei, om jeg skulle la meg forvirre. I horisonten så jeg en bilvei, det måtte være Fjermestadveien. Jeg gikk frem til den, krysset noen marker det er ugreit å krysse i sesongen, krysset veien også. Det ville bli for kjedelig å gå ned langs etter den.

Omtrent her åpnet jærlandskapet seg ut mot havet. Det er alltid en glede, da er det alltid lett å orientere seg. Som regel skal vi i retning havet. Nå også skulle jeg det. Jeg skulle også retning Frøylandsvannet. Fra der jeg skulle er det fin utsikt til det. Men Frøylandsvannet, det store, digre, var ikke å se. Så det var nok ennå et stykke igjen.

Jeg gikk helt bort til Mosvannet, før jeg for alvor vendte mot vest. Jeg husker at jeg hadde sett noen vann på kartet, og at jeg ikke skulle dit, men jeg husket ikke hvordan disse vannene var plassert i forhold til dit jeg skulle. Jeg holdt meg i terrenget. Jeg fikk fremdeles mange opplevelser med det. Solen stod lavt hele dagen, nå var den på vei ned. På en mark hoppet et rådyr foran meg.

Til slutt feiget jeg ut, og gikk tilbake til bilveien. Alternativet var et stykke skogkratt. Det vil som regel være et fristende alternativ, men nå begynte jeg å bli sent ute. Jeg måtte gå nedover Fjermestadveien i god fart. Nå fikk jeg startet RunKeeper-appen også, og hadde god kontroll med hvor jeg var og hvor fort det gikk. Jeg kom frem akkurat samtidig med Sivertsens.

Og det ble en trivelig bursdag også. Trude hadde laget kyllingsuppe, nå på en annen måte enn en annen gang. Big deal, som de sier på engelsk. Det var kjempegodt, og nå hadde jeg turappetitt. Det ble noen tallerkener, kan man si, og en god neve focacciabrød. Dessert kunne jeg også forsyne meg av ubeskjedent. Det er noe av fordelen med et aktiv liv. Det forsvarer aktiv spising. Jeg liker begge deler.

Takk for en fin bursdag, og for en fin tur!