Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.