Dagen før avreise…

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg fra her jeg sitter med en kald øl og sovende Irisjka ved bredden av Dnjepr der vi etterpå skal bade, til den sedvanlig stressende dagen før vi reiste ned hit. Mens det stod på var det ingen sjanse til å få til noe.

Vi fikk enorm hjelp av mor. Det tror jeg jeg har skrevet i en annen post. Hun hadde oss til St. Hans aften, så Olia fikk malt og jobbet, og hun vasket og ryddet hele kjøkkenet vårt, fra grunnen av, så å si. Hun tilbød seg også å ha Ira lørdagen, men der var det vi som mente det fikk være måte på. Her kunne vi klare oss selv. Jeg tok Ira mens Olia fikk malt ferdig. Og mens Irina sov, kunne jeg luke og fylle opp søppeldunken med hageavfall.

Irina sov ikke. Ikke i det hele tatt, ikke ett sekund, hele dagen.

Og Olia var som alltid urolig dagen før avreise. Denne gangen var jeg forberedt, og styrte ikke inn i noen eksplosjon. Men hun har ingen følelse for Tid, og legger gjerne til noen ekstra byrder, i tillegg til dem vi allerede har. Denne gangen ville hun for eksempel kjøpe deler til takrennene, og støtteplanker til den nye terrassen vi skal lage. I august.

Jeg fikk overtale henne til å la være. Vi spiste en god frokost, Olia gikk i gang med malingen, og jeg tok Irina med ut i hagen. Der løp hun kjent ivrig etter ballene vi lekte med. 

Så gikk vi rundt vannet, der jeg håpet hun ville sovne, noe hun altså ikke gjorde. Hun sovner aldri på bestilling, den jenta der.

Rundt vannet møtte vi et bryllupsfølge i hest og vogn. Det er sjelden.

Ettermiddag og kveld

Da vi kom hjem var det begynt å kvelden. Lille Irina ville likevel ha en runde i lekeparken like ved der vi bor, den gamle også jeg har lekt i, men der lekeapparatene vår generasjon lekte i er fjernet.

Hjemme spiste vi amputert lørdagsmat, laks og ris, og med åpnet hvitvin fra noen dager før. Irina spiste lite grann før hun la seg med mor. Jeg gjorde som jeg måtte, og gikk ut og lukte i hagen selv om klokken var ni en lørdagskveld. Bossdunken måtte fylles opp med ugress. Om ikke ville det få vokse og spre seg hele sommeren.

Det var manns jobb, og tok opp mot to timer. Det er store problemer i skråningen vår, som er fra 1977, og aldri har vært renovert av gravemaskin eller annet enn ren håndkraft. En god del typer ugress har fått lov å sette seg. At naboen i flere år ikke forvaltet egen skråning i det hele tatt.

Den samme naboen tilbød meg nå en øl, jeg jobbet så lenge, i bare kortbukse, en lørdagskveld som ble stadig mer kveld, kjøligere og skumring. Jeg takket nei, jeg måtte få dette arbeidet ferdig.

Olia var også stresset av forskjellige ting, typisk henne av alt annet enn å pakke. Nå var det kvistene og grapset på fremsiden av huset hun ville ha vekk. Det har ligget der en liten måned, plager ingen, det er restene av noen furutrær vi (eller Olia, hun klatret opp i treet og sagde det ned for hånd, det er Virkelig mannskor) hjalp naboen å sage ned, og også noen gamle busker hos oss selv. Nå skulle de plutselig vekk, kvelden før avreise.

Jeg hjalp Olia med det, lastet opp i søppelsekker og esker, bossdunkene var fylt av ugress. Så våknet Ira, og Olia måtte inn. Som alle barn værer lille Ira når noe er på ferde, og blir urolig når hun får følelsen hun kanskje ikke er det viktigste i verden, som hun er. Jeg pakket ferdig i sekkene og eskene vi hadde fremme, men fant ikke frem noen nye.

Ennå var vi ikke begynt å pakke. Klokken nærmet seg midnatt. Jeg fikk overtale Olia at det ikke var nødvendig å fjerne alle kvistene og greinene på fremsiden, de ligger godt over sommeren. Vi har mer presserende problem. Hun var enig i det, og fikk pakket en liten time til Irina våknet på ny.

Da var det natt.

Olia har reist

Det er trist, og det er sant. I dag reiste Olia med flaggruten klokken 1230. Jeg stod på kaien, og kunne ikke være med på denne hennes første og sannsynligvis siste båttur nedover langs Vestlandskysten. Hun har flyttet.

Jeg flytter etter først om et par uker. Jeg har arbeid å fullføre i Bergen. Olia begynner sitt nye arbeid i morgen, sommerjobb i Rogaland. Det er en lykke at hun fikk denne jobben, at hun gikk på dette intervjuet vi vekslet frem og tilbake om det var bryet verdt å gå på. Nå har hun jobbkontrakt frem til midten av august. Det er sikret med rettigheter og det hele, arbeidstiden planlagt på forhånd, blir hun syk, får hun lønn. Og hun kan på forhånd beregne hvor mye hun vil tjene i løpet av en måned. Som ringevikar er det meste uvisst.

Det meste har gått veien for Olia og meg den siste tiden. Vi mangler imidlertid den siste lille bekreftelsen på at vi får kjøpe huset vi planlegger å kjøpe, vi har den muntlig og ser den går rundt, men det er alltid fornuftig å vente til man har dokumentet i orden og alt på plass før gleden utbasuneres.

Midt i alle disse tingene som mildt sagt fyller hodet mitt for tiden, skal jeg ha eksamen i fysikk. Det er sprenglesning om Einsteins relativitetsteori, Schrödingerligningen i tre dimensjoner og forklaringen av kvantetallene, det er flere ting jeg ikke har kommet til ennå. Eksamen er torsdag. Det blir ikke tid til annet før den tid.

Men enda så krevende Schrödinger og Einstein har tenkt ut forklaringsmodellene sine, de klarer ikke å holde unna Olia som stadig smetter Olia-smilende frem i hodet mitt. Hun er nå hos svigermor i Gaupeveien 5. Det er de to som bor sammen nå. Olia har reist, og jeg stod igjen på kaien.

Til Krim på ny…

Mens Olia er ute og kjøper inn gardiner, har jeg pakket bagen og kan snike meg til litt bloggetid. Toget vårt går om to timer, klokken 1300, og vi er vel mens jeg skriver dette så vidt begynt å bevege oss inn i et begynnende hastverk. Det er avhengig av trafikken og bussen 20-30 minutter herfra til stasjonen, og jeg har nok ganger vært ute i siste liten til å ha lært å prøve å unngå det. Så jeg vil gjerne ha Olia hjem igjen innen 1100. Håret mitt skulle også vært klippet, ideelt sett.

Der kommer Olia, høres det ut som. Da vil skrivingen bli plutselig avbrutt som så mange ganger før denne ferien. Det var visst ikke Olia allikevel, jeg sitter litt på tærne, merker jeg, om det går an å bruke et sånt uttrykk.

Vi har ikke kjøpt returbilletten ennå, men regner med å bli der cirka en måned, litt avhengig av forskjellige ting, også noen som faller utenfor bloggsfæren. Før ferien tenkte jeg det ville bli lenge å være 8 hele uker her i Ukraina, og ønsket å avslutte i Russland eller noe. Men nå er jeg helt ombestemt, og kan bare være her resten av livet, om så skulle bli. Jeg er sunket inn i velvære. Og nå kommer velværet til å fortsette på Krim.

Sannsynligvis vil jeg ha tilgang på internett der, og bloggingen vil fortsette.

Avreise, Kiev

De siste dagene har blitt uten bloggposting. Det skyldes ikke mangel på internett, tvert i mot, på onsdag eller var det torsdag oppdaget jeg at det er tilgang på WiFi fra leiligheten. Det er ikke verst, dermed kan jeg bruke mitt bærbare vidunder, og være oppkoblet når jeg vil. Jeg merket imidlertid etter en stund at det å være på ferie ble akkurat som å være. Jeg gjorde akkurat de samme tingene, bare at jeg gjorde dem fra en leilighet i Kiev, i stedet for en leilighet i Bergen.

Så jeg tok grep, og gjorde noen strategiske endringer. De siste dagene har jeg vandret rundt i byen på egen hånd. Det er jo en by jeg er svært glad i, og det er klart jeg må se den, mens jeg først er her. Fredag reiste jeg opp til bokmarkedet i Petrovka, det som kanskje kan gjøre krav på å være verdens største i antall kvadratmeter, og som i alle fall Kievianere vil gjøre krav på at den er det, uten å blunke. Der vil jeg selvsagt kjøpe alt mulig, billige, russiske bøker er så godt som det blir, men jeg holdt meg i skinnet med tanke på at leiligheten i Bergen er tom for plass, og det ligger i kortene at det venter oss en flytting om ikke så altfor lenge. Jeg nøyde meg med Bulgakovs samlede verk i ett bind, det er ikke til å fatte at noe sånt er tilgjengelig for noen hundrelapper. Verden har gått helt av hengslene når det gjelder verdsetting av ting. Man kan få Bulgakovs samlede verk eller to kinofilmer for omtrent samme pris. Valget er vårt, og valget er gjort, i alle fall for min del.

Lørdag var det familieselskap i familien Iurzhenko, og for første gang var absolutt alle sammen samlet. For meg blir det svigermor, svigerfar, svigerinne Tanja med niese lille Taias, og min kone Olia og meg. Alle som kjenner litt nærmere til historien vet at denne samlingen er temmelig sensasjonell, til dem er å si at den i fremtiden vil bli mindre sensasjonell.Vi menn ved bordet satt som vanlig som konger rundt bordet, mens kvinnene trippet rundt omkring og sørget for at tallerkner og glass bestandig var overfylt. Det var også dem som lot praten gå, raskt og kvitrende, mens svigerfar og jeg hyklet intelligens ved å tie stille.

Søndag hadde jeg meg en liten rusletur mens Olia forfulgte en av sine mange businessplaner. Hun er en hvirvelvind i hodet, og selv om man forklarte henne i tusen år, vil hun aldri forstå prinsippet med dørstokkmila. Da jeg kom tilbake hadde hun besøk av en perser. Dette besøket varte i fem timer. Jeg lar resten av informasjonen stå åpen.

Olia og jeg er forelsket i hverandre og går bare rundt og suser i hodet, som om vi fortsatt er på bryllupsreise. Siden hun er fra Ukraina og jeg fra Norge, vil reisen alltid fortsette for den ene av oss, slik at hele livet vårt vil bli en eneste lang bryllupsreise fra sted. Det er i alle fall sånn det ser ut nå, fra mitt forelskede standpunkt.

Familien til Olia er også veldig, veldig glad i henne, og alle som tenker at vi nå kan hjelpe dem med penger og være en sikkerhet i tilværelsen og alt sånn, de vet ikke hva de snakker om. De er helt tydelig preget av at deres kjære Olia skal bo i et fremmed land langt unna, og at de bare sjelden vil få se henne. De er glade over at hun har det bra, selvsagt, og savner henne fryktelig. Penger savner de ikke.

Det er første gang Olia og jeg har reist ned hit som mann og kone sammen. Det er kjekt å se henne så å si i naturlige omgivelser, hvor hun kjenner alt og alle, og hvor hennes måte å oppføre seg på bent frem er den vanlige. I Norge møter hun ikke alltid de ventede reaksjonene på dette. Det skal bli spennende å se hvordan hun vil forandres, hvor mye av det norske hun vil ta til seg, og hvor mye av det ukrainske eller russiske hun vil beholde. Jeg elsker begge deler.

I dag er det altså avreise. Flyselskapet er Lufthansa, som overhodet ikke har noen ytterligere informasjon om den varslede streiken, så vi må bare regne med at den er avlyst stille og rolig. Avgang fra Borispol er 1515, reisen går via Dusseldorf og Kjøbenhavn, og vi vil forventelig være i Bergen klokken 2300 norsk tid.

Russisk frokost (eller er det lunsj, middag eller kvelds). Med hilsen fra Kiev.

Og så var det avreise…

Ojojoj. Så er det avreise. Det venter oss en busstur fra klokken 1425 til Alusjta, hvor vi har ordnet oss 40 minutter til å kjøpe honning, og så er det videre med buss til Simferopol, hvor toget går klokken 1905. I morgen ankommer vi Kiev klokken 1307, tror jeg det var. Olia er ute og ordner niste, lykken er upåklagelig.

Jeg rekker sikkert ikke å skrive hele denne posten nå. Planen er at vi skal utnytte tiden maksimalt, og gå ned til sjøen og bade hele formiddagen til bussen går. Klokken er nå 0840, så vi skulle ha litt tid. Så blir det antagelig å sitte litt saltet på bussen og toget. 

Avslutningsmiddag

I går var det ordentlig avslutningsmiddag. Ekteparet fra Donetsk var med, det samme var et nytt bekjentskap – jenta i Katekomben. Navnet har hun fått av oss (uten at hun vet om det selv) fordi hun bor i kjellerleiligheten, eller kjellerkottet, der det ikke finnes luftemuligheter. Olia og jeg kjøpte i går inn intet mindre enn 7 flasker vin, så den biten skulle være ordnet. – Dere er flinke til å drikke vin, sa den trivelige jenta i vinbutikken, jeg har skrevet om henne før. For sikkerhets skyld kjøpte vi flaskene i to omganger, først 5 på formiddagen, så 2 til på ettermiddagen, slik at det kunne se ut til av vi hadde drukket de 5 flaskene opp. Sjarmerende manglet butikken vekslepenger begge gangene, slik at vi måtte ut i en kiosk og kjøpe noe småtteri for å kunne betale ordentlig.

Avslutningsmiddagen bestod av retter stelt i stand av erfarne matlagere. Konen fra Donetsk laget det som må være en kyllingrett, alt var stekt i stekepanne, og det smakte skikkelig godt. Stort bedre kan jeg ikke forklare det. Jenta i katekomben – som har vært gift i 40 år – laget også en kyllingrett, må det ha vært, der fileten var stekt som en hamburger, utsøkt krydret, og med ost og løk og tomat, hvis jeg smakte og husker rett. Utmerket var det i alle fall. Og videre utover kvelden smurte Olia skiver med ost til meg, for jeg er jo ustoppelig når det gjelder eting, og viste denne kvelden at jeg holder internasjonal klasse ved å utspise hele gjengen.

Den pensjonerte minearbeideren fra Donetsk bidro med en aldri så liten flaske vodka for ham og meg, og etter lang trening og mange vodkakvelder med gitarer var jeg nokså sikker på at jeg skulle klare å drikke den opp uten å skjære grimaser. I Russland smaker ikke bare vodkaen bedre, de har også de akkurat riktige matvarene til, så akkurat den biten gikk veldig greit.

Og praten ble riktig så munter. Olia fortalte hvor begeistret jeg hadde blitt over å se delfiner, og da det vakte god oppmerksomhet, fortalte hun videre hvordan de små cruisebåtene som kjører fra kai til kai her nede alltid kjører forbi noen delfiner, og da løper alle passasjerene til den siden av båten delfinene er for å ta bilder, slik at båten krenger. Og så viste hun hvordan båten krenget, og alle sammen lo og viste det også mens de kommenterte og lo videre, og krenget med kroppene på ny. Det var en fabelaktig kveld, og en ordentlig avslutning. 

Formiddagen før avreise

Som ventet ble det ikke tid til å skrive posten ferdig der borte i Alupka, vi måtte forlate leiligheten innen klokken ti for ikke å måtte betale en dag ekstra, og Olia ville gjerne ha oss ut raskt, for ikke å provosere vertinnen. Vi skulle jo ha en del bagasje stående, og hun skulle i tillegg lage en del nistemat. Så etter en liten handletur på meg for å kjøpe inn de siste matvarer for turen, og en utmerket frokost tilberedt av Olia, gikk jeg ned til stranden for å bade for siste gang.

Sjøen var innbydende som alltid, og det er jammen trist å forlate den. Jeg stupte og svømte så mye jeg bare kunne. Etter en stund kom Olia også, og svømte med lite grann, og var ellers inne på bredden og ventet. Pluss fra Stavanger Aftenblad, som hun etter å ha lest ferdig Dagbladet, nå bruker til norsktrening, var pakket vekk. (Hvorfor får jeg alltid så mange innskutte leddsetninger?).  Solen gikk dessuten bak noen skyer nå og da, så å finpusse brunfargen ved å sole seg noen siste timer var heller ikke så lett. Men Olia lot meg tålmodig stupe ferdig.

Jeg hadde som mål å stupe fra toppen av den høyeste steinen i området. Jeg hadde stupt fra den, men toppen gjensto og dette var siste sjanse. Mine egne nerver skulle jeg nok klare å overvinne, men Olias nerver ble for mye, hun nektet meg plent å gå opp til toppen for å stupe derfra. Til slutt fikk jeg ikke engang lov til å svømme bort til denne steinen, så toppen forble uten stup fra meg. Men 20 centimeter nedenunder var heller ikke så verst.

Til slutt var alt ugjenkallelig slutt, klokken var ett, og bare et siste stup gjensto, foreviget gjennom et vakkert fotografi. Så var det å pakke seg hjem. Olia mottok pussig nok noe kjeft fra vertinnen for å ha satt igjen noen matvarer der, men det var nå en gang nisten vår, så dette burde vertinnen holde seg for god for. Fornøyde gjester vender tilbake, irriterte finner seg andre steder å bo.

Noen stor sak ble ikke dette. Vi var alt i alt godt fornøyde, i alle fall jeg som ikke helt forstod hva det gikk i med disse varene som stod igjen, og de andre gjestene der var jo riktig trivelig selskap. Og rommet var fint. Oppholdet endte med at vi tradisjonen tro samlet sammen koffertene og satte oss ned ved dem, tidde en stund, og vinket ”Das vidanje” og gikk ut porten.

Ferien var over. Og bryllupsreisen er plassert i evige minner i hodene våre, på bilder og her på bloggen, slik at den vil gjøre resten av livet litt bedre når vi tenker på den. Takk skal hun ha, Olia, min kjære kone som jeg elsker.

Til Krim på bryllupsreise

Denne bloggposten er meget passende skrevet på toget, om morgenen, på vei til Krim. Min kone sover ennå, jeg er våken, har vært det lenge, og har bestemt meg for skrive litt mens jeg nyter utsikten og tilværelsen. At jeg sitter på dette toget, viser at alt har gått bra, og at vi er i rute. Hvordan vi kom dit, er hva denne bloggposten skal handle om. 

Og før jeg fikk skrevet noe som helst, våknet min kjære kone, slik at skrivingen måtte vente, og foregå i huset vårt i Alusjta, lenge etter at vi hadde kommet helt frem og alt var godt. Sånn går det av og til. *** Og som om det ikke var nok, gikk det ytterligere noen uker, slik at deler av teksten også er skrevet i vår nye leilighet i Alupka. Så sammenhengen vil kanskje være så som så.

Det siste som skjedde i går (altså dagen før bloggposten, smilefjes) var at vi fikk sendt av gårde søknaden om familiegjenforening i Norge. Dermed var alt klart for avreise, og starten på den egentlige ferien. Jeg hadde trodd vi bare kunne sende av gårde søknaden mandagen etter bryllupet, maks tirsdagen, og så reise påfølgende onsdag i ro og mak til Krim. Slik gikk det altså ikke, vi måtte vente en ekstra uke.

Men når den uken var gått, kunne vi altså sende søknaden. Det gjorde vi, og så gikk vi hjem og slappet av. Kampen mot ukrainske myndigheter er litt stressende, så vi lot være å kjøpe togbilletter med en gang, det holder med ett gjøremål hver dag, av og til.

Onsdag morgen eller det vil si formiddag gikk vi enkelt og greit og kjøpte togbillettene. Etter fjorårets togreise alene gjennom Sibir var jeg godt vant med å bestille billetter i små billettluker, men det var nå herlig å ha en innfødt til å gjøre det også. Hun visste sågar om et ekstra utsalg, hvor det var mindre køer enn på Hovedjernbanestasjonen. Og vi fikk akkurat de billettene vi ville: Til Krim samme kveld, 2305 var det vel, om jeg ikke husker feil, og til Simferopol neste ettermiddag. Plastkart. Det vil si en slags andre klasse, jeg har skrevet mer om det andre steder på bloggen, sjekk for eksempel tag «Russiske tog», eller posten Å reise med den transsibirske jernbanen. Hjemreisen skulle være 12. august, første klasse.

Min driftige kone hadde også en plan. Da hun skulle sende søknaden om familiegjenforening dagen før, viste det seg at hun manglet en kopi av det ene dokumentet, og kunne skaffe seg det hos en notarius i nabobygningen. Denne hadde imidlertid ingen oversetter, og min arbeidsomme kone tenkte at dette kunne være en jobb for henne, eventuelt meg. Her var det sikkert mange som trengte en første og beste oversetter fra norsk til russisk eller engelsk. Så vi rakk innom hit for å forhøre oss om dette, før vi reiste hjem for å pakke.

Jeg var jo litt stresset med tanke på pakkingen, jeg hadde jo ikke begynt pakkingen i det hele tatt. Ei heller hadde jeg kjøpt flybillettene hjem igjen, eller sjekket når arbeidet startet opp igjen etter ferien. Jeg hadde i det hele tatt en hel del ting og gjøre, og kunne må jeg få lov til å si godt utsatt denne jobbsøknaden på notariuskontoret, men det er herlig å være gift med en kone som på noen felt er roligere enn jeg. Hun tok pakkingen med knusende ro, og var ferdig etter å ha pakket en sekk mindre enn min håndbagasje. Da hadde hun i tillegg tatt med to tepper for oss begge til å sitte på. Og alle klær, sminkesaker, alt en kvinne trenger, pluss norsk lesestoff i Dagbladet og Stavanger Aftenblad, pluss. Jeg gratulerer henne. Hun imponerer meg.

Selv skjønte jeg ikke før det var for sent at det tok seg aldeles pinlig ut at jeg skulle tumle rundt med hele store kofferten, pluss hånbagasje større enn hennes bag. Men gjort var gjort, pakket var pakket, både Olia og hennes mor lo av meg, og det gjorde de rett i. Jeg var førstereisegutt, og viste det med all tydelighet i pakkingen. Neste gang skal jeg klare meg med mindre.

Jeg tenkte å få oppdatert bloggen med en siste post om at nå reiser jeg, men datamaskinen til Olia streiket akkurat i det jeg var i ferd med å poste den. Viktigere var det da at jeg fikk kjøpt flybillettene hjem, og sjekket ut at jeg kom hjem i tide til jobben. Mens jeg gjorde alt dette, sørget Olia for vår utmerkede niste.

Og da tiden var inne og alt var klart, satte vi oss ned etter russisk tradisjon, og ventet litt i stillhet på koffertene, før vi forlot huset. Bryllupsreisen var begynt.

Dagen før avreise…

Det er dagen før avreise. Det er alltid en spesiell stemning. I hodet er alt jeg har å gjøre i kveld før jeg legger meg. Jeg har som vanlig tenkt at denne gangen skal jeg pakke og ordne alt i god tid, jeg har som vanlig latt være å gjøre det. I stedet kom jeg på i dag ettermiddag at det kunne være lurt å vaske tøy, for jeg hadde jo brukt noen av de klærne jeg strengt tatt burde ha med. Så henger de til tørk på badet, i morgen tidlig må jeg legge dem i kofferten, kanskje litt halvvåte som vanlig. Alt er som vanlig.

Det er en helt spesiell stemning. Akkurat dette med pakking ligger jo ikke for meg. Men å reise ut på eventyr til Kiev ligger så til de grader for meg.  Så jeg sitter og sitrer og gleder meg til reisen, samtidig som jeg er nervøs for å glemme noe eller ikke klare å rekke alt. Det er pakkingen, det er den som gjenstår. Jeg må få alt sammen ned i kofferten, og få ordnet alt sammen som skal i håndbagasjen. Jeg må skrive ut flybillettene, jeg skulle strengt tatt ta sikkerhetskopi av alle dokumentene jeg har på datamaskinen som jeg skal ta med, noe kan jo skje med den, og katastrofen vil være ubegrenset går dokumentene mine tapt. Jeg skulle også ha innstallert office på  nytt, det er skjedd noe tull med det gamle. Det er så mye, det er så altfor mye.

Så derfor sitter jeg som vanlig i den helt spesielle stemningen dagen før avreise. På spilleren er fin musikk. Jeg spiser et lite måltid, kveldsmat, med brød, nøye beregnet for å få spist opp alt pålegget som ville blitt dårlig i løpet av uken jeg skal være borte. Og i stedet for å pakke, skriver jeg om tanken på å gjøre det.

Flyet går fra Flesland til Sandefjord klokken 1520 i morgen. Innen da skal alt være ordnet. Det er en merkelig tanke. Og en helt spesiell stemning.