iPad mini

Til jul fikk jeg av meg selv en minipad. Her vil jeg skrive hvordan den er.

Jeg kommer fra iPhone og den første utgaven av Samsung galaxy tablet. Tableten fra Samsung var en tidlig konkurrent til iPad, og fikk det vel ikke helt til for seg. Den skulle også kunne brukes som telefon, men hvem gidder stresse rundt med flere simkort? Jeg prøvde, men fikk bare med det ekstra utgifter. Tableten fra Samsung gjorde god nytte for seg på reise, men slo aldri helt an hjemme. Det var bare unntaksvis jeg satt med den i hånden, eller tok den med noen steder. Den var litt for tung og tungvint, og hadde litt for dårlig batteri.

Min iPhone, derimot, forandret livet mitt lite grann. Den var lett og grei å ha med seg, samme hvor jeg var og skulle, og alle funksjonene på den fungerte ypperlig. Jeg kunne få daglige, kjappe oppdateringer på alt jeg er interessert i, det lille tastaturet var mye lettere å skrive på en det større fra Samsung, fordi det har intelligent stavekontroll og ordgjenkjenning, og så er det helt enkelt å skrive russisk og de fleste andre språk man vil. Lesefunksjonen gjorde det ikke umulig å lese også større nettsider, jeg har sågar lest teaterstykke av Strindberg der. Den vant i det hele tatt klart mot konkurrenten fra Samsung, som riktignok var et par år eldre.

Med minipaden er målet å få et brett som er enkelt å ta med seg, og som får alle funksjonene fra iPhone over på en større skjerm.

Applikasjoner

Jeg er sant å si litt skuffet over applikasjonene her på iPad. Mange av appene jeg har hatt glede av på iPhone, finnes ikke her. Det gjelder de fleste av treningsappene, det gjelder lommelykt, og det gjelder i det hele tatt at flere ganger jeg er på jakt etter noe, så finner jeg det ikke. Mange av appene er også betydelig bedre på iPhone, mener jeg. Det gjelder apper for oppskrifter, vær, finans og instagram. Kanskje er spillappene bedre på iPad, men det hjelper ikke meg. Jeg spiller ikke spill.

Her er det kanskje også på sin plass å ta med at oppdateringen med appene ikke har slått helt heldig ut, verken på iPhone eller iPad. Apples egen kartapp som skulle overta for Google er grundig satt på plass. Googlekartene er bedre, men Apple sine er ikke så håpløse som de er kritisert for å være, og de er ikke så ivrige etter å samle data om hvor du er, som Google er. Også YouTube er kastet ut, og må lastes ned i en litt mindre tiltalende versjon. Men la gå med den.

Min konklusjon er at jeg ikke er mer enn mellomfornøyd med applikasjonsuniverset på iPad, etter å ha blitt bortskjemt med iPhone.

Batteri

Batterilevetiden på paden er utmerket. En oppladning varer i flere dager med vanlig bruk, og viser ingen tretthetstegn, nå i april, flere måneder etter paden var ny.

Bøker (iBooks)

Dette fungerer helt topp. Jeg hører til dem som bare for få år siden sterkt mente at lesing på skjerm aldri ville bli til noe. Vi som virkelig liker å lese og søker leseopplevelsen, vi vil holde oss til papir. Men jeg er overvunnet. Det lille brettet er meget behagelig å lese på, og man har med seg bokhyllen overalt. Det er synd dette systemet ikke fantes for noen år siden, da jeg gjorde unna mesteparten av lesingen min. Det ville spart meg for noen tunge ryggsekker med bøker.

Hva mer er, for meg som leser ulike språk og er interessert i klassikerne, så er plutselig hele verdensbiblioteket blitt tilgjengelig. Gratis. Jeg har lastet ned Shakespeare, Dante og samlede verk til alle de store russerne. Bokhyllene lar seg fint inndele i kataloger. Dessverre tillater de ikke underkataloger, slik at jeg kunne hatt Shakespeare under engelsk litteratur, for eksempel. Får man mange bøker, blir systemet raskt rotetete. PDF-filene kan man så vidt jeg vet ikke sortere i det hele tatt. Forhåpentligvis vil dette bli ordnet i senere versjoner av iBooks.

Jeg liker også godt enkelte av ekstrafordelene iBooks gir oss. Særlig er det gjevt med ordlisten, det er bare å peke på ordet man vil ha forklart, og så kommer det opp både hva ordet betyr, og hvorfra det har sin opprinnelse. Meget praktisk. Dessverre er det så langt jeg har fått det til tilgjengelig bare på engelsk. Hvis noen vet hvordan man skal få installert norsk (og de andre skandinaviske språkene), tysk, russisk og italiensk, tar jeg gjerne mot melding i kommentarfeltet. Teknologien er tilgjengelig, ordbøkene skulle også være det, så det skulle forundre meg meget om det ikke allerede er ordnet for dem som forstår seg på det.

Det er også artig at man kan merke av ord og passasjer som man vil, og ta notater. Det er kjekt for oss som liker å studere bøker litt nøyere, og nyttig om man senere skal skrive om dem. For litteraurbloggene mine er iBooks og dens muligheter kjempegreier. Men det ligger et lite faremoment at man blir sittende og trikse med finurlighetene, i stedet for å lese alle bøkene man skaffer seg.

Det var først og fremst for å lese jeg opprinnelig skaffet meg nettbrett. På mini-iPad fungerer det helt utmerket. For det alene er den verdt pengene. Jeg vil også ha med at størrelsen for dette er ideell. Liten nok til å få i innerlommen eller holde med en hånd, og stor nok til å kunne lese behagelig.

Kamera og foto

Til å begynne med fotograferte jeg nesten aldri med paden, i den tro at kameraet var bortimot ubrukelig. Min tidligere tablet, den første fra Samsung galaxy, hadde en kamerafunksjon egnet til lite annet enn å irritere. Men i skikkelig lys utendørs tar minipaden helt greie bilder, som blogginnlegget om våren 2013 viser. Alle bildene der er tatt med iPad-mini.

Selv om minipaden tar greie bildene, er det sjelden den blir brukt til dette. Jeg har den ikke med der bilder blir tatt. Det gjør at det ellers flotte fotoalbumet, eller Bilder, som det heter, ikke helt kommer til sin rett. Det hjalp å sette på billedstrøm, og få bildene også fra iPhone, men disse måtte lastes ned om jeg også ønsket å bruke dem som bakgrunn, for eksempel.

Paden har også noen morsomme effekter i en app kalt photo booth, sikkert mest rettet mot barn og unge. Det er de samme effekter som i speilrommet i gamle tivoli.

Generelt er det helt ok kvalitet på bilder, foto og video på mini-iPad. Det er ikke for å ta bilder og video den er kjøpt, nettbrett produserer ikke, på den passer det å konsumere. Å se bilder og film er helt flotte greier.

Kommunikasjon

Jeg har iPad uten mobilt nettverk. Jeg regner med å ha så mye nedlastet at jeg vil greie meg godt den stunden jeg måtte være uten WiFi. Den blir med det også mye billigere. Jeg kan kommunisere med Mail, melding, skype, FaceTime, og eventuelt andre programmer. Alt fungerer helt fint. På mailen har jeg lagt til alle kontoene jeg har, alle systemer, så det er lett å sjekke Mail og lett å skifte fra det ene systemet til det andre. Meldingssystemet jobber sammen med iPhone, og sender det som før var SMS over Internett, i stedet for å la det gå over mobilnett til 30-40 øre meldingen. Det er småpenger, men en utgift lett å bli kvitt. Forhåpentligvis går SMS samme vei som Tekst-TV. Det er ingen grunn til at systemet bare skal virke mellom Apple-apparater.

Musikk og film

Musikkspilleren er fin, men dessverre er det vanskelig å få brukt den. Apple er flinke med alt man har lastet ned hos dem, men de er restriktive på ting man har funnet andre steder. All musikk jeg har er lastet ned på PC, og det er temmelig vanskelig å få den over på iPaden. iTunes er også et fint program, men det er laget for å organisere musikken man har fra Apple. Synkroniseringen med øvrige filer er en omstendelig prosess. Film er enda verre. Jeg forsøkte ganske hardt å få lastet over noen filmer, jeg har jo ganske god lagringsplass, men jeg har ennå ikke greid det. Så foreløpig går det på podcast, YouTube, eller å spille av en og en sang gjennom dropbox.

Apple har det beste systemet jeg vet når det kommer til podcast. Jeg har til og med lastet ned deres app til min nye android-telefon. Den fungerer best her i sine egne omgivelser.

System

Systemet er veldig flott og enkelt så lenge man holder seg i Apple-universet.

Siste dag i Alupka

Denne morgenen startet ikke som de andre. Både Olia og jeg våknet sånn i femtiden, og lot mer eller mindre være å sove hele morgenen. Klokken er nå halv ni, og jeg venter mens Olia smører nistematen vi skal ha med på stranden. I mellomtiden begynner jeg på denne bloggposten om vårt opphold i Alupka, og hvordan vi har hatt det her.

Leiligheten

Den første leiligheten vi bodde i var elendig. Jeg skrev om den første august i denne posten her, og var også innom den i de andre postene fra de første dagene her nede. Siden flyttet vi til en ny og mye bedre leilighet, noe jeg også har skrevet litt om, og nå skal beskrive nærmere.

Som alle leilighetskompleksene eller boligkompleksene her nede har denne også en stor jernport, der det som regel står Ждаётся жилие, når det er noe ledig. Og det er det altså som regel. Går man inn porten, kommer man inn i gårdsrommet, og vil vanligvis bli møtt av vertinnen, som informerer om de ulike boalternativene og viser dem frem. Det er absolutt en fordel å kunne litt russisk, hvis ikke blir det vanskelig, men ikke umulig. For meg her nede har Olia ordnet alt veldig greit.

Ok, det var litt om hvordan utleien foregår. Blir man enige, betales leien for hele perioden man skal bo der cash kontant med en gang. Vi ble altså enige om denne. Den har flere boenheter av varierende pris og kvalitet, vi fikk etter hva jeg vet den beste og dyreste. Det var også den eneste som var ledig.

Prisen nå i august var 225 griven, eller cirka 200 kroner. For den prisen fikk vi det som må kalles et tremannsrom, den passer for foreldre med et lite barn. Den har to rom, som ikke har dø mellom. Hvert av rommene er på rundt 8 kvadratmeter, så stort er det ikke. Men det er rent og nytt og velholdt. Rommene har også store vinduer med nydelig utsikt. Det ene ser rett ut over Svartehavet, det andre vender mot vest og ser toppen av fjellene til venstre, og Svartehavet til høyre.

For å komme inn i rommet vårt må vi også gå gjennom kjøkkenet til huseieren. Dette kjøkkenet kan ikke vi bruke. Vårt kjøkken er ute i forgården, der det står et lite kokeapparat med to gassplater. Dette deler vi med alle de andre familiene som bor her, 4-5 stykker, etter hva jeg kan regne meg frem til. Kjøkkenet er likevel som regel ledig, så det er ikke noe problem. Jeg tror egentlig det er Olia som bruker det mest.

Vi har to dusjer. Den ene er så enkelt som det blir, jernplater satt sammen ute i forgården, et lite forheng foran, og vann fra en eller annen tønne på taket. Den andre er mer moderne, inne på et fliselagt bad med ordentlig dør. Kaldtvannet kommer også her fra taket, eller et annet sted hvor det blir varmet opp av solen. Det er en dusjholder for kaldtvann og en for varmtvann. Den for varmtvann skal visstnok være ustabil, jeg har aldri brukt den. Kaldtvannet er forresten også litt ustabilt.

Bokhyllen

Jeg må skrive litt ekstra om bokhyllen. Jeg er jo en bokfantast. Det er en ordentlig bokhylle fra Sovjettiden. Bøkene kommer også fra den tiden, og det er virkelig interessant å lese om hvordan de presenterer sin egen historie. En mann som Josef Stalin blir for eksempel ikke nevnt med et ord. 30-tallet med hungerkatastrofe, skueprosesser og terror blir forbigått med noen detaljer om et eller annet byggeprosjekt, pionertur eller annet som var vellykket. I bøkene som er fra 1985 til 1990 av dem jeg har sjekket opp, blir ingen partileder etter Lenin nevnt. Jeg må gjøre oppmerksom på at jeg bare har skumlest bøkene, nøye lesning finnes ikke tid til.

Det er også et fornøyelig barneleksikon med tittelen Что такое, кто такой, eller ”hva er dette, hvem er det”. Dessverre finnes bare første bind fra dette verket som er fra det interessante året 1990, da Øst-Europa har falt og Sovjetunionen inne i sitt siste år. Jeg skulle gjerne sett hvordan landene fra Øst-Europa ble presentert. Interessante land som ble presentert, er Vietnam (V kommer tidlig i det russiske alfabetet) og Afghanistan. For begge landene blir det skrevet om uskyldige ting, som klima, landskap, natur og vareproduksjon. Det passer jo også godt for barn. Nøyaktigheten til leksikonet ble jeg litt i tvil om, da jeg så kartet over Skandinavia, der vest-Norge var gjort flatt, og fjellryggen vår var plassert godt inn i Sverige.

En flott bok om plante- og dyrelivet på Krim finnes også her. Bilder av dyrene er ikke trykket, derimot er det flotte tegninger av dem.

Jeg kunne hatt mye gøy med disse bøkene her, om jeg bare fikk være her lenger. Jeg har ikke engang nevnt alle verkene fra den klassiske, russiske litteraturen. Her er Dostojevskij, Pusjkin, Bunin, Blok, Solsjenitsyn og mange flere. Antalogier finnes det også, pluss flere lettvektere og underholdningsromaner. 

Alupka

Jeg tror jeg vil anbefale Alupka for nordmenn som vil reise ned på Krim, og holde seg på et sted. Det er mye billigere enn Jalta, og man kan reise til akkurat de samme turistattraksjonene her. Skal man virkelig farte rundt og se alt, er kanskje Alusjta der vi var først en noe bedre base. Der er bussforbindelsene enda litt bedre.

Alupka er en ordentlig ferieby. Vertinnen her sier at om vinteren er det bare to butikker åpne, og nesten ikke folk her. Om sommeren – som varer lenge – er det imidlertid godt med liv i byens lille sentrum. Olia og jeg har ikke prøvd noen av restaurantene her, vi har hver dag kost oss hjemme, men jeg har vært på mange restauranter i mitt liv, og kan se at her er mange som holder høy standard. Fra leiligheten vår er det drøye 200 meter til sentrum, og 300 meter til busstasjonen. Rundt busstasjonen er det også et lite sentrum.

Nede ved sjøkanten er det fullt opp av diskotek, og spisesteder som satser mer på dem som skal leve livet om natten. Olia og jeg var en kveld på Michael Jackson minnekveld, og det var jo uforglemmelig, som russiske diskotek pleier å være. Men det var selvsagt ikke den schwungen som man finner på diskotekene i hovedstedene og storbyene.

For voksne feriefolk er kanskje attraksjoner og severdigheter viktigere enn uteliv. Her i Alupka er det gang avstand til Voronsovskij dvorets, et palass fra 1800-tallet, bygget av en russisk prins, for øvrig den samme prinsen som sørget for Pusjkins ulykkelige død, om jeg har forstått informasjonen riktig.

Palasset er bygget i engelsk stil, det ligner på en engelsk borg, men ser man nærmere etter har det rappet litt både her og der, og er ikke akkurat en gave til kunsthistorien. Det har imidlertid noen fine fotomotiv, og en meget flott, stor hage å spasere i.

Det er også kort vei til Aj-Petri. Det høye fjellet der det finnes en taubane opp. Jeg har etter en del tankearbeid funnet ut at jeg er imot slike taubaner, men for denne gjorde jeg et unntak, og tok den. For den som er enda mer prinsippfast, finnes det også en bilvei der man kan ta en taxi for samme pris som taubanen. De virkelig prinsippfaste kan gå denne veien, men svingete som den er, må man regne med en viss tidsbruk. Ære være den som gjør det. Og presangen på toppen er ypperlig. Det er et kjempefjell med praktutsikt. Sjekk posten jeg har skrevet (når den kommer).

Busser til Jalta går hele tiden. Og man kan også lett komme seg til palasset der toppmøtet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill ble holdt mot slutten av den andre verdenskrig. Der har jeg vært tidligere, så dit reiste vi ikke i år. 

Stranden

Fra Alupka har man om man er villig til å spasere litt riktig så mye strandlinje til disposisjon. Gledelig lite av den er betalingsstrender. Betalingsstrendene ligger naturligvis der det er kortest vei ned fra byen, og er erketypisk russiske med småstein og avgrenset av betongmoloer. Det finnes noen smutthull og mellomstrender for dem som ikke vil betale, også.

Men i dette sentralområdet er det ikke noe pent, synes jeg. Sovjetmakten har ødelagt ved å slippe tonnevis av betongblokker ned i strandlinjen, for å hindre bølger, eller hva de nå skal gjøre. Og området er ytterligere ødelagt av den nåværende turistindustrien, som bygger så nær til stranden at det hindrer utsikten og skygger for solen. Alupka er langt fra det verste når det gjelder dette.

Mot vest har Olia og jeg vært lite, men av det vi har sett er det flotte klippestrender og svaberg å ligge på i dette området. Det passer godt for nordmenn, men Olia liker det ikke så godt, så vi har valgt andre løsninger. Tilgangen til disse områdene går gjennom parken til Voronsovskij dvorets, noe som må regnes som en ren bonus. Går man langt nok, kommer man også til den sivilisasjonen noen kanskje vil etterlyse. Det er en liten sandstrand med betongmoloer rundt, en aldri så liten fornøyelsespark for vann med to apparat, og kafeer og salgsboder. Der likte jeg meg veldig godt, men vi var der bare en gang, i forbindelse med besøket til Voronsovskij dvorets, mens vi bodde i Alusjta.

Som regel har Olia og jeg valgt stranden mot øst. Den er todelt, på den ene siden finnes kampesteiner henslengt etter det som må være byggearbeid, og ukrainske og sovjetiske betongblokker mer eller mindre tilfeldig slengt rundt. Bortsett fra betongblokkene, synes jeg dette er ypperlig. Mange av steinene er flott å stupe fra, og det er fullt av krabber, fisk og sjødyr som gjemmer seg rundt dem. Sjøen er også klar og fin her (dog, Middelhavet er det ikke, forventningene må ikke skrus for høyt opp), så man kan lett se ned til bunnen og følge med på hva som skjer.

Det er også sjøfugl, deriblant en type russisk pingvin jeg ikke engang hadde hørt om før. Det er ingen ordentlig pingvin, men en fjern, liten slektning som kan fly. Den har også en riktig fin fjærdrakt. Delfiner har vi også sett. Både Olia og jeg synes det trekker opp at det er så få folk her. Man kan være usjenert, og det er det også noen som benytter seg av litt vel mye.

Den andre delen her borte er en tradisjonell sandstrand. Her finnes også salgsboder og plastkafeer å kjøpe seg noe forfriskende. 

Vårt opphold i Alupka

For Olia og meg har oppholdet her vært inncruisingen av bryllupsreisen vår. Særlig etter at vi skiftet leilighet har vi hatt det veldig behagelig (før vi skiftet var det naturligvis noen problemer). Alt vi har ønsket har vært i gangavstand, og vi har alltid kunnet komme hjem til et rent, fint rom med ordentlige senger og passe temperatur.

Vi har spist alle måltidene hjemme, også når vi bodde i den første leiligheten. Unntakene er bare når Olia har laget til noe niste å ha med på stranden. Ellers har vi spist en lang, god frokost, gjerne med honning og brød til dessert. Det har ført til at vi kan holde ut en lang dag på stranden. Og når jeg skriver vi, så mener jeg ”jeg”, for det er helst meg hun tenker på, når det gjelder mat.

På stranden har som regel jeg svømt mellom steinene, stupt fra dem og sittet på dem og studert bølgene som slår inn mot dem, mens Olia har sittet på betongen og lest Dagbladet fra 26. juni for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom har jeg svømt tilbake til henne, sittet med henne og hjulpet henne med norsken, og ergret meg over Dagbladet som skriver så unødvendig fancy og er så unødvendig kule og korrekte.

Ofte kommer Olia også svømmende ut til meg. Da duver vi i bølgene ved vannkanten, svømmer langt ut til vi har panoramautsikt over fjellene og den vakre kysten, eller vi kryper rundt over steinene og ser etter sjødyr. Alt sammen slik at vi ikke trenger anstrenge oss for at det skal være romantisk.

I Olia har jeg også en kone som interesserer seg for fugler og dyr. Den som får øye på noe peker, og den andre snur seg og sier ”hvor, hvor” på norsk eller ”gde, gde” på russisk. I Kiev har de ikke måker, så til og med måker er interessante for henne. Mens den artige lille pingvinfuglen jeg aldri har sett før, er mest interessant for henne, fordi den er så interessant for meg. Ved en anledning fikk vi til og med på godt hold se den stupe ned i sjøen og snappe en liten fisk. Fantastisk.

Et høydepunkt for meg var også å se delfiner som hoppet rundt noen hundre meter uti sjøen. Det var langt hold og vanskelig å se ordentlig, men så vidt jeg husker er dette første gang jeg har sett delfiner i det fri, og det er jo noe helt annet enn å se dem i fangenskap. Vi forsøkte også å filme dem, det vil si jeg filmet, men denne filmen har størst verdi fordi jeg snakker så morsomt russisk i den, og filmer så håpløst.

Vi har alltid med oss fotoapparat, og i Olia har jeg møtt min overmann når det gjelder å ta bilder. Hun er ikke til å tro. Hun tar gjerne hundre bilder til dagen, og gir seg ikke før batteriet er tømt. Hun interesserer seg for båter, fugler, skyer og mange andre motiv det ikke ville falt meg inn å fotografere, og hun stiller meg opp i alle mulige positurer for å ta bilder fra alle mulige vinkler. Av og til får jeg lov til å ta bilde av henne også. Og om kvelden er det fast rutine å se på dem, og slette mengder av dem.

 Nå sitter jeg siste dag og har pakket, mens jeg venter på at Olia skal ordne med frokost og nistepakken for halvannen dag i buss og tog. Været er fantastisk og innbydende i dag også, klar sol, bortimot vindstille og passe kjølig sånn på morgenen. Det har vært en fantastisk ferie, og det eneste som er dumt med den, er at den nå er slutt.

Stalin i den røde tsarens hoff

Jeg har i dag lest ut den nye Stalinbiografien til Simon Sebag Montefiore, den som kom ut i 2003 og heter «Den røde tsarens hoff». Montefiore er historiker og forfatter, og har som det nå har blitt vanlig for mursteinsbiografiene hatt tilgang på en rekke nye arkiver, og fått intervjuer med en rekke av de personene som selv deltok i hendelsene, eller kjente dem som gjorde det. Det sier sitt når det etter at selve boken er slutt, følger mer enn fulle hundre sider kildehenvisninger, bibliografi og register.

 

Josef Vissarinovitsj Stalin, egentlig Dzjugasjvili, født i den nå nokså kjente byen, Gori, i Georgia, like ved grensen til Sør Ossetia. Offisielt var fødselsdagen hans 21. desember 1879, det er ut i fra den han feirer 70-års dag med Mao Zedong på besøk i 1949, men nå har man funnet en fødselsattest som viser at han vitterlig var født i 1878. Han kom til makten på 1920-tallet, etter å ha manøvrert bort rivalene etter Lenins død, og innførte et terrorstyre som savner sidestykke i verdenshistorien. Jeg har lest mange, mange beretninger der Stalin er en (rett nok meget sentral)  bifigur, fangeberetninger fra GULAG-leirene, biografier til Sjostakovitsj og Ashkanazy og andre, pluss alt jeg har kunne få tak i av skjønnlitterære, russiske verk fra perioden (pluss forfatterbiografier). Jeg har også lest den meget underholdende reiseberetningen til nobelprisvinneren André Gide, ufrivillig underholdende. I tillegg har jeg jo studert historie, og besøkt de museene som har vært å oppdrive i de russiske byene jeg har vært. Pluss Ukrainske, hviterussiske og polske, og i de baltiske statene.

Før lesningen av denne biografien var mitt inntrykk av Stalin at han var en tyrann, med Adolf Hitler som den riktige målestokken for grusomhet. Men der Hitler var viljesterk og klart sa fra hva han kom til å gjøre, og gjorde det – i all sin grusomhet -, så var Stalin atskillig mer vinglete, og sa han skulle gjøre helt andre ting enn han faktisk gjorde. Hitlers terror rammet folk som kunne forstå de ville bli rammet, Stalins rammet på måfå, slik at ingen i det veldige i hele hans regjeringsperiode kunne føle seg riktig trygg. Jeg hadde også inntrykk av at Stalin var en bajas, en brautende bondegutt som mestrer intriger, og ikke stort annet. Det går jo ikke an å argumentere mot at han bygger opp det russiske riket (eller Sovjetunionen, om man vil) til det mektigste dette riket noensinne har vært. Og han satt udiskutabelt på toppen i nesten 25 år. Men det går heller ikke an å argumentere mot at flere av prosjektene og lovbestemmelsene hans viste seg å være rene katastrofer, både i tap av menneskeliv og ressurser og alt hva man ellers skulle velge å måle etter. Jeg har sett på Stalin som en person med absolutt makt over et av verdens mektigste riker, men også som en mann egentlig ute av stand til å forvalte denne makten. Han har vært et eksempel på det russiske sløseriet. Samme hvor mange folk som går med, også talentfulle, så finnes det alltid nye til å fylle plassen, og samme hvor mange ressurser som sløses bort, så finnes det alltid mer å ta av. Dette er Russland, og over dette regjerte Josef Stalin.

Montefiore har et mye mer positivt syn på Stalin. Han fremstiller en mann som er begavet, som er uhyre intelligent, og som manøvrerer med full kontroll i et miljø, der hvem som helst ville stått klar til å overta makten når som helst. Montefiore mener for eksempel at Lenin forutså at Stalin var hans mest sannsynlige etterfølger, og at han derfor gikk til angrep på ham i testamentet sitt, slik også Stalin gikk til angrep mot de mest sannsynlige maktovertakerne i sine siste år. Jeg er uenig med Montefiore, her, jeg holder på at Stalin var en usannsynlig etterfølger, og at nettopp det gjorde at han kunne overta makten. Historien har mange flere eksempler på det. I et miljø der flere skuler til makten når den diktatoriske lederen dør, vil den som ingen har tenkt på ha litt større sjanse til å nå frem, siden ingen ser på ham som en rival de er nødt til å stanse. Slik kunne for eksempel Khrutsjov få makten, mener jeg.

Jeg kan heller ikke gå med på at det var noe som helst kvalitet i jobben Stalin gjorde som kunstnerisk overhode innenfor enhver kunstart. Han måtte godta alt som ble gitt ut om det var bra eller dårlig, og ofte kunne han også ha rettelser og forslag til artisten. Dette drepte jo den sovjetiske kunsten, og gjorde den flat og kjedelig. Å erstatte den spennende modernismen, der russerne på 1920-tallet lå helt i front sammen med Frankrike, med den nye formen – sosialistisk realisme – eller hva de valgte å kalle det, sånt gjør bare en ignorant. Han hadde en litterær smak som – vel, kan noen nevne en eneste en av de forfatterne som Stalin på denne måten fikk frem? De fleste kan vel i stedet nevne flere av dem som ble undetrykt, som for eksempel Bulgakov, Platonov og til dels Pasternak, for bare å ta 30-talls epikerne. Sjostakovitsj ble rett og slett hindret av Stalin, i den vanvittige artikkelen i Pravda «Grums i stedet for musikk», der den store operaen Lady Mac Beth fra Mtsensk blir slaktet i en slik grad at den store komponisten må frykte for sitt liv.

Krigen

Hvor jeg imidlertid må moderere meg litt, er i Stalins rolle da Sovjetunionen ble trukket inn i andre verdenskrig. Jeg har da sett på Stalin som en særdeles lite begavet politiker og militær leder. Jeg mener Stalin har mye av skylden for katastrofen ble for russerne i startfasen. Han hadde for det første henrettet mesteparten (faktisk mesteparten, det er ikke bare lettvint ordbruk, flere ble henrettet, enn ikke) av de øverste militære lederne, og de som var igjen var vettskremte inntil lammelse. For det andre hadde han bestemt seg for at Hitler ville holde Ribbentrop-Molotov avtalen, og ikke angripe, og han var så fiksert på dette synet, at han overså alle etterretningsrapporter som viste noe annet. Og som i alle despotiske regimer, er det direkte farlig å komme med informasjoner tyrannen ikke liker. Så jeg regnet med at krigen – om den var aldri så varslet – kom som en komplett overraskelse for Stalin, og at Tyskland som følge av denne overraskelsen fikk et forsprang og momentum det tok månedsvis for Sovjetrusserne å stoppe.

Montefiore viser at etterretningsrapportene var så entydige at Stalin ikke godt kunne overse dem, og at han var meget nervøs da dagen for det varslede angrepet kom. Han skjønte alldeles godt at det kunne komme, han hadde bare spilt høyt, da han hadde insistert på at det ikke ville gjøre det, og alle skremte rundt ham hadde jattet med. Det er et faktum at det ble gitt ordre om at Sovjeterne ikke skulle svare på tyske provokasjoner, og lammede offiserer fortvilet ringte til Moskva for å høre om hva de skulle gjøre når provokasjonen var et full skala angrep fra Østersjøen til Svartehavet. Det er også et faktum at det russiske flyvåpnet ble bombet sønder og sammen mens flyene stod på bakken. Dette er gigantiske tabber, og Stalin står ansvarlig, men han var nok også klar over risikoen han spilte, og skjønte nok at dette kunne skje, selv om han insisterte på det motsatte.

Jeg har også ment at Stalin blandet seg katastrofalt inn i starten av krigen, med vanvittige ordrer om å holde på byer som var redningsløst fortapt. Det lyktes i Leningrad og Stalingrad, men mislyktes i Minsk, Smolensk, Kiev og mange andre byer hvor tyskerne som følge av Stalins ordre om null tilbaketrekning fikk hundretusenvis av krigsfanger. Slik jeg har sett det, holdt Stalin på kontrollen helt til tyskerne stod på terskelen til Moskva, da han omsider overlot forsvaret til en som kunne det – Zjukov. Siden holdt Stalin seg nokså i bakgrunnen gjennom krigen, inntil seieren var sikret, og Stalin trådte frem og tok æren. Montefiore poengterer en del av de kloke beslutningene Stalin tok, blant annet å holde på reservene (mens tyskerne nærmet seg Moskva), noe som var litt av et sjansespill. Og det ville ikke lyktes om tyskerne ikke hadde vært hindret av været. Det skriver Montefiore lite om.

Montefiore har også en annen versjon av hvordan russerne befridde Polen, enn det i hvert fall polakkene selv vil være enige i. Der blir det nokså godt argumentert for at russerne oppmuntret den polske oppstanden, de levete til og med våpen i det oppstanden så ut til å dø ut, men de gikk ikke inn i Warszawa før de polske opprørerne var slått ut og byen ødelagt. Med det fikk de tyskerne til å kvitte seg med brysomme opposisjonelle for dem. Russerne overtok et Polen praktisk talt uten motstandskraft. Montefiore skriver bare at russerne ikke var klar til å krysse Wisla da de kom dit, og måtte vente. Jeg tror mer på polakkens versjon.

Stalins hoff

Hva som virkelig var spennende med boken var den utførlige beskrivelsen av Stalins hoff, eller den indre krets i det Sovjetiske kommunistpartiet. Her var mange navn som bare hadde vært navn for meg, og knapt nok det, men som jeg nå nok skal klare å huske hvem var. Den mest besnærende og også mest avskylige er selvsagt Lavrentij Berija, leder for det hemmelige politiet NKVD mot slutten av 30-tallet og under krigen, han blir av Montefiore skildret nærmest som en person verdig en roman av Dostojevskij. Han har en besettende ondskap, et slående vidd, og var også et arbeidsjern, en torturist, en organisator og administrator, og på samme tid en fullverdig byråkrat som blindt fulgte Stalins ordre, og en initiativrik individualist som selv kunne få ting gjort, og selv finne løsninger på oppgaver han ble satt til å løse. Oppgaver gitt til Berija, ble gjennomført. Utenriksminister Molotov er også kjent, og fremstår i boken som den lydige, kjedelige kommunistbyråkraten han gir førsteinntrykk av å være. Den senere partisekretær Khrutsjov er også en kjenning, og jeg visste at han stod ganske så sentralt i sultkatastrofen i Ukraina fra 1931-33, men jeg visste ikke at han slo like sentralt i den senere terroren, og at han var like aktiv og ansvarlig som de andre i den senere terroren. Khrutsjov var i Ukraina, og det var ikke nettopp der de slapp billigst unna.

De mer anynomye i hoffet var folk som Kaganovitsj, Mikojan og Maletov, og tidligere Bukharin, Karenev og for eksempel Sinovjev. Det er spennende hvordan en type som armeneren Mikjoan kunne klare seg gjennom alle utrenskningene og terroren, han var i de innerste kretser gjennom hele perioden.

Stalins sjarm?

Jeg tror det er i boken om Sjostakovitsj sammenligningen mellom Stalin og Hitler blir gjort, der Hitler blir fremstilt som en karismatisk leder som kunne føre massene med seg. Stalin kunne ikke engang det. I «Den røde tsarens hoff» blir imidlertid Stalin fremstilt både karismatisk og sjarmerende. Han ble en avgud som følge av terror, det blir ikke lagt skjul på, hvordan skulle man vel kunne det, men han får også skryt for sine personlige egenskaper, og at han også var den naturlige lederskikkelsen i kraft av dem. Jeg er ikke overbevist. Det er ikke etterlatt mange taler av Stalin, rett og slett fordi han var elendig i å holde dem, mens det av Hitler finnes flere. På ingen tidspunkt av krigen gikk Stalin ut og talte til folket om krigslykken, eller hva det nå gjaldt om, slik både Hitler og Churchil flere ganger gjorde, selvfølgelig. Stalin viste seg ikke engang på bilder særlig ofte. Og det finnes ikke et eneste bilde der Stalin smiler. Han ønsket å bygge opp myten om en fjern leder, en Stalin, mer enn et menneske. Det er avbildningen på propagandaplakatene som var Stalin. Og det måtte russerne ha på stueveggen, der de tidligere hengte de religiøse ikonene.

Kritikk av boken

Som den nyeste og mest autoritative Stalin-biografien har «Den røde tsarens hoff» fått både gode kritikker, og vunnet noen priser. Det er vanskelig å unngå å vinne priser nå om dagen, det er så mange av dem, men når det gjelder kritikker, så er boken i hvert fall i Norge rost for å tegne et nøytralt og nøkternt bilde av Stalin. Jeg vet ikke om dette er et kvalitetstegn. Josef Stalin er en av historiens verste massemordere, og det er slett ikke gitt at en slik person fortjener en nøytral fremstilling. Det er ikke mer enn en generasjon tilbake at han fortsatt ble dyrket, og for to generasjoner tilbake var han støttet av en litt for bred kulturelite i både Norge og verden. Fortsatt er det noenlunde akseptabelt å være Stalinist, i alle fall å ha vært det, mens å være nazist er forbudt, og å ha vært det fører til fordømmelse og eksklusjon fra enhver offentlig stilling. Det er et misforhold her, og mottakelsen av boken viser at dette misforholdet stikker dypt.

 

Akkurat i år kommer det faktisk – eller er faktisk kommet en biografi om Hitler. Den er sikkert like grundig og omfattende, og sikkert like nøktern og nøytral, og vil sikkert få gode kritikker for å få frem også de positive sidene ved Hitler.

5 bøker av ulik type og kvalitet

En helt grei overskrift, det der. Jeg kom hjem fra ferie forrige onsdag kveld, og torsdag lånte jeg en sekk bøker på biblioteket for å få lest litt. 5 av disse bøkene er allerede utlest, og jeg vil for den blogglesende og litteraturinteresserte skrive hva jeg synes om dem.

Men først må jeg skrive litt om hvorfor jeg lånte de bøkene jeg gjorde. Før jeg reiste til Russland bodde jeg en natt hos min gamle kompis og klassekamerat Øystein, eller Øyvind, som han notrisk ble kalt av vår notoriske, gamle klasseforstander, Astrid N. Hoff, og han ville gjerne ha meg til å lese den nye biografien om Mao tse Tung, den til Jung Chang (stor skrift) og Jon Halliday (mindre skrift). Han ville gavmildt til og med låne meg boken på reisen, men jeg takket nei, den er for stor og tung, ikke å lese, men å bære med seg. Dog er det helt rett at jeg bør kjenne til denne boken og til Mao, og til Kina. Jeg har for det første stor interesse for Russland, og derigjennom for Sovjetunionen, og da må jeg også kjenne til Kina, for å skjønne mer av utenrikspolitikken og av kommnismen, som den ble i forrige århundre. Jeg må jo også kunne mer om Kina, for å skjønne hva profil-kretsen og AKP-ml i Norge egentlig drev med, hva det var som gjorde at Norges intellektuelle elite kunne falle for en slik tyrann.

Kort sagt, jeg måtte gjøre et kompromiss på min holdning om at det man kan skal man kunne godt, og det man ikke kan, det kan man ikke. Og jeg har tenkt at jeg har mer enn nok med Europa, der Russland og Italia er hovedinteressen.

Så da måtte jeg låne denne boken om Mao, og da måtte jeg gjøre det skikkelig. Så jeg lånte også den tidligere biografien, skrevet av livlegen Dr. Li Zhisui, jeg tenkte den var god å ha som bakgrunn og sammenligning, før jeg tok fatt på verket til Jung Chang, jeg hadde vel en anelse om at hun neppet ville være helt nøytral. Boken til Zhisui er også på 500 sider, så som oppvarming og innføring, tok jeg for meg Dams biografiserie om Mao, den er enkel og grei på 100 sider.

Et lignende løp la jeg opp til om Stalin. Jeg har jo lest det meste jeg har kommet over rundt Stalin, biografier til flere kjente russere, flere fangeberetninger fra GULAG-leirene, skjønnlitteraturen til de Sovjetiske forfatterne, og også den artige reiseberetningen til franskmannen Andre Gide. Her må artig forstås dypt ironisk, det er så man kan miste troen på litteraturen, når en nobelprisforfatter kan komme opp med noe sånt. Jeg har lest dette, men lite helt direkte om Stalin, og i alle fall ingen biografier, så nå lånte jeg det nye standardverket, som det vel vil bli, «Den røde tsar«, av Simon Sebag Montefioree. Jeg lånte også utgaven om Stalin, i Damms biografiserie, og jeg lånte en engelsk biografi av ukjent forfatter og opphav.

Den siste biografien jeg lånte, var om forfatteren Maksim Gorkij. Det har direkte sammenheng av at det var denne boken jeg leste på strendene i Costa blanca, Torrevieja, Spania, og årsaken til at jeg leste den der, var at jeg lånte den på sjømannskirken der nede. Systemet der er så koselig, man låner bøkene ved å ta dem med seg, og så tar man dem tilbake en eller annen gang. De får inn nye bøker, ved at folk leverer bøker de ikke trenger eller ikke har plass til eller ikke vil ha, og de sier så flott, at om alle kom og leverte tilbake bøkene de hadde lånt, så ville det aldri bli plass. Jeg bladde i Gorkij-boken mens mine foreldre var på nettet, og tok den med meg da de sa jeg bare kunne gjøre det.

Noen skjønnlitterære bøker lånte jeg også, «25. septemberplassen» av Dag Solstad, fortsetter Solstadgjennomgangen, han må jeg jo lese alt av, og den passer jo fint, når jeg ellers leser Mao. «Lotte i Weimar» lånte jeg fordi jeg lette etter en annen bok på M, og fant den der. Og boken på M jeg lette etter, var «Ingen skriver til obersten», av Gabriel Garcia Marquez (en bok som ikke stod på M, men på G, siden latinamerikanerne bruker mellomnavnet i alfabetiseringen).

Og her er min vurdering av bøkene jeg har lest

Great biographies, Stalin – Manuel Gimenez, Manuel Mas & Miguel Gimenez

Ærlig talt, denne boken leste jeg ikke ut. Ganske raskt ser man at denne biografien ikke holder «Great» kvalitet, forordet handler for eksempel om Lenins død, og antyder på en forlokkende måte at Stalin kanskje hadde noe med dette å gjøre, men at ingen vet. Er det noe å ha i et forord i en biografi om Stalin? Det er i det minste et varsel om hva man har i vente. Jeg fikk nok, da jeg så at de ikke engang hadde greid å skrive Stalins georgiske navn konsekvent gjennom boken, og vekslet mellom Iosef Dzugashvili, Josep Djugachvili og Joseph Djugachvili, for å nevne tre jeg fant når jeg bare bladde gjennom boken på ny for å finne eksempler. Etter å ha lagt den fra meg en gang, gjorde jeg et nytt forsøk, når jeg nå en gang først hadde lånt den, – men nei, jeg vil ikke sløve mitt sinn med å lese sånt som ikke holder mål.

Damms biografiserie, Mao Zedong – Delia Davin

Det var en klar fordel å låne livlegens beretning om Mao, og lese på den parallelt med denne mindre biografien. Mange av Davins opplysninger, ser ut til å være hentet rett fra boken til Zhisui, og tingene ser jo gjerne litt annerledes ut fra de to synsvinklene. For eksempel skriver Davin at Mao ikke pusset tennene, men skylte dem i te om morgenen, slik bøndene gjør, at han ikke vasket seg eller badet, men bare lot tjenerne tørke seg med et varmt håndkle. Og at det var helt vanlig å snakke om avføringen hans. Det siste skyldtes at han led av forstoppelse, tannhygienen skriver legen om i forbindelse om en tannsykdom hos formannen, og dette med håndklene er også noe legen bare skriver i forbifarten. En annen interessant sammenligning, er fremstillingen av flystyrten og dødsfallet til Lin Biao, marskalken og forsvarsministeren som i 1969 ble utpekt som Maos etterfølger. Han planla i følge det offisielle Kina statskupp, og ville flykte til Sovjetunionen da kuppet mislyktes. Flyet skal ha styrtet over Mongolia i mangel på bensin, og det at flyet styrtet med Lin Biao oppi, er omtrent det eneste som er dokumentert, her. «Denne usannsynlige historien ble delvis bekreftet av mongolske myndigheter», skriver Davin, og følger opp med å skrive at uansett hva som er sant, så var Lin Biaos vanære total (s. 74, forresten). Hos livlegen Zhisui er samme hendelse beskrevet som om Lin Biao faktisk hadde tenkt å styrte Mao, og på frykt for at planene var avslørt, faktisk hadde flyktet i retning av Sovjet og styrtet, som følge av mangel på drivstoff. Her er poenget at at denne hendelsen var et vendepunkt i Maos helse, etter dette ble han «deprimert, apatisk og søvnløs» (les selv s. 8).

Tja, ellers er biografier som dette raskt lest, og greit nok som en innføring. Det er jo ikke mye problematisering eller spørsmål eller interessante vinklinger, og i det som er problematisk, har forfatteren bare gjort et valg, og skrevet sin versjon av sånn det var. Jeg skal ikke gjøre det til en vane å lese sånne bøker.

Damms biografiserie, Stalin – Harold Shukman

Men jeg leste denne også. Og her hadde jeg jo bedre forutsetninger til å være på vakt, og følge med når diskutable hendelser blir fremstilt udiskutabelt. For eksempel har denne biografien bare en av mange, mange versjoner om hva som egentlig hendte da kommunistlederen Kirov i Leningrad ble drept i 1934. Hos Shukman kommer Kirov selv til Stalin, midt under den 17’de partikongress faktisk (den berømte, der et en håndfull stemmer går mot Stalin i valget til generalsekretær, og Stalin de neste par årene rensker unna mer enn et flertall av forsamlingen), informerer Stalin om at han er bedt om å stille som generalsekretær, men at han ikke vil. Var det ikke slik at Stalin hadde hørt slike rykter, eller fryktet slike rykter, og selv hadde kalt inn Kirov? Og Shukman skriver enkelt og greit, og på populærvitenskaplig vis, at Kirov «nesten helt sikkert» ble drept på ordre fra Stalin. Jaja, sånn er det i slike bøker, jeg liker jo bedre å få en forklaring på hvorfor dette er så sikkert, i stedet for å få det servert som en «nesten sikker» sannhet.

Dog, slike bøker er jo lettleste, og går fort unna.

Maksim Gorkij – En dikterskjebne, av Geir Kjetsaa

Dette er et større, og mer ambisiøst verk. Geir Kjetsaa er jo en av de fremste og mest markante forskerne på russisk litteratur i Norge, og han har tidligere skrevet anerkjente biografier om Nikolaj Gogol, Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij og Anton Tsjekhov, hvorav jeg har lest de tre første. Maksim Gorkij klarer vel ikke helt å holde samme nivået som disse sine litterære landsmenn, og her underdriver jeg, etter min mening er de i helt forskjellige kategorier. Gorkij kjenner jeg riktignok ikke inngående, jeg har bare lest «Barndom», og en novellesamling, men ut i fra det jeg har lest om ham, og vet om ham, er det temmelig opplagt at han holder seg et stykke under det beste. Han var opprøreren som ble kommunistregimets kjæledegge, og han mente litteraturen måtte lyve, der virkeligheten og realitetene ikke var bra nok. Og når man legger seg til en realistisk skrivestil, en stil utviklet og tilpasset det å være samfunnskritisk, så er det ikke helt bra å bli overdrevet samfunnsvennlig, slik Gorkij ble. Slik blir det ikke store forfattere av.

Og jeg synes heller ikke Kjetsaa er helt på topp, når han skriver om Gorkij. Han blir liksom for opptatt av å få til de korte, slående setningene, han i de andre biografiene sine gjør så godt. Men her med Gorkij, blir det til tider litt usammenhengende, og jeg må flere ganger til å tenke «nei, men var det ikke stikk motsatt, da?» For eksempel med Tolstoj, som først setter mye bedre pris på Gorkij som menneske, enn som forfatter, noe Kjetsaa forresten siterer brev fra Tolstoj til Gorkij på. Senere er det at Tolstoj nok likte Gorkij som forfatter, men som menneske kunne han ikke helt like ham. Riktignok er det lov å forandre oppfatning om en annen over tid, og Tolstoj kan jo ha ment to forskjellige ting på forskjellige stadier i livet, men Kjetsaa må jo da som biografiforfattere gjøre leseren oppmerksom på at så har skjedd.

Det er også andre sitat og utdrag fra brev og bøker og taler, som Kjetsaa bruker kanskje vel mye mer, enn det er verd. For eksempel er det ikke måte på, som Gorkij gjennom boken blir kalt «Stormfuglen». De andre Kjetsaabiografiene synes jeg er skikkelig bra, denne syntes jeg bare var ok. Kanskje er det bare jeg, som blir mer kritisk.

Ingen skriver til obsersten, av Gabriel Garcia Marquez

Om denne lille miniromanen, var jeg imidlertid ikke kritisk i det hele tatt, dette var en sann leserglede. Slike bøker gjør det verdt å lese bøker, og man kan lese mye dumt, om man bare får en slik skatt mellom hendene sånn av og til. Jeg kom borti den via en artig vei. Jeg var jo på nattklubb i Riga forleden, Pulkvedim neviens neraksta, eller «Ingen skriver til obersten lenger», som jeg fikk oversettelsen til å bli, og trodde jeg var på. Jeg sendte sågar tekstmelding, der utpå natten, kom til denne nattklubben, og hun jeg skrev til svarte raskt med henvisning til Marquez. Og jeg visste jeg måtte lese boken, og lånte den altså straks jeg kom hjem.

Sånn som dette kan bøker skrives. Den minner meg litt om «Den gamle mannen og havet», av Ernst Hemmingway, de er begge så korte og stødige og enkle, og handler om gamle hverdagsmennesker i sine langsomme liv, og er så overbevisende skrevet, at man lurer på hvorfor noen må bruke litterære triks for å skrive bøker. De gode historier er nok, mer enn nok. Og som om ikke det var nok, har verken Hemmingway eller Marquez spesielt gode historier. Det er bare helt vanlig og rett frem. Og man gir seg ende over.

For eksempel her hos Marquez, jeg visste jeg var solgt da man allerede på første siden får «I seksogfemti år – fra den siste borgerkrigen sluttet – hadde ikke obersten gjort annet enn å vente. Oktober var en av de få ting som kom». Det er dette hele den 94 siders lille boken handler om, ventingen (som hele boken til Hemmingway, handler om den ene fisketuren, der den gamle mannen får en stor fisk, som han dessverre ikke får inn til land). Han venter på pensjonen, det har han gjort i 15 år, og nå går det på stumpene for ham og konen. Ved siden av pensjonen han venter på, har han også et håp til en hane han eier, den kan godt bringe inn noen penger i hanekamp. Men å holde denne hanen har også sine problemer, for en hane skal ha mat, spesielt hvis den skal bli stor og sterk og vinne hanekamper, og mannen og konen har mer enn nok med å fø seg selv. Så hva skal de gjøre?

Det er dette hele boken handler om. Og det er vidunderlig skildret hvordan de to tross fattigdommen og ydmykelsene hele tiden insisterer på å holde sin verdighet, tigging og desperasjon ligger ikke for dem, enda de har god grunn både til å tigge og være desperate. Og de griper så vakket fatt i hvert et håp de kan få, han legger planer, nå skal de bare gjøre slik og slik, og så vil alt løse seg, og i disse håpene har de vel egentlig sine gleder og livslyst.  Jeg kan ikke skrive mer eller bedre om den, enn å si: Les den heller.

Og siste setning, siste avsnitt, helt ned til siste ord, er like vakkert og flott og sitatvennlig, som det første. Førsteinntrykket holdt hele veien inn. Les det selv.

5 bøker for skolen

Jeg har nettopp latt mine elever i norsk lese en av følgende 5 bøker, og jeg benytter anledningen til selv å gi en liten vurdering av dem. Siden dette er romaner som blir mye brukt i skolen, er det grunn til å tro at mange elever på jakt etter stoff å skrive i analysen, vil finne frem til denne siden. Til dem er å si at dere kommer mye bedre ut av det ved å lese bøkene selv og å tenke selv, enn å se her hva jeg har skrevet. Her har jeg skrevet min vurdering, og det vil overraske meg meget om dette også er deres vurdering.

Kabalmysteriet, av Jostein Gaarder

Dette er den enkleste boken av de 5, og passer godt for folk som ikke liker å lese bøker. Det er en barne- og ungdomsbok lagt opp som en slags fantasifull, filosofisk kriminalroman, der Gaarder får vist sin entusiasme for livet og verden vi lever i. Det er en parallellhandling, der far og den 12 år gamle jeg-fortelleren av en sønn, reiser nedover Europa mot Athen, for å finne moren som forsvant for 8 år siden for å finne seg selv. Underveis får sønnen tak i en bok i en bolle, en «bollebok», som handler om en bakersønn som strander på en øde øy. Han har bare en kortstokk med seg, og bruker tiden til å legge kabal, og etter hvert blir kortene levende for ham. Som levende går de rundt på øya og snakker og driver på, men stiller ikke det viktigste spørsmålet, som er hvem de er og hvor de kommer fra. Parallellen går helt direkte til oss mennesker, vi er kanskje også produkt av en eller annens fantasi, og går omkring uten å stille de viktigste spørsmålene. Den eneste som gjør dette er jokeren, både i kortstokken, og blant oss mennesker. Tja, dette med fantasi har også sin parallell til hovedpersonen, jeg-fortelleren, Hans Frode, som kanskje også bare dikter opp historien om bolleboka og dvergen, det er antydninger til det mot slutten av boken. Sånn er romanen full av hint og filosofi og antydninger og teorier, og er hele tiden drivende og spennende, men det er en barnebok og underholdningsbok. Gaarder tar noen snarveier og gjør noen forenklinger, som ingen ville gjort i en bok jeg leser frivillig.

Jeg leste denne boken første gang da jeg studerte nordisk en gang på 90-tallet. Det er en artig bok, som kan få opp leselysten til folk som vanligvis ikke liker å lese bøker.

Herman, av Lars Saabye Christensen

Dette er selve skoleromanen. Siden Beatles kanskje er litt lang, er dette kanskje den romanen som blir mest brukt i norsk skole. Den fungerer ypperlig. Den har fullt av litterære og språklige virkemidler det er lett å forklare elevene, og lett for elevene å forstå. Synsvinkelen er personal, den blir fortalt gjennom Herman, og siden Herman er akkurat litt passe rar, er det lett å se hvordan handlingen blir påvirket av fortellerstemmen. Komposisjonen har tre atskilte deler, høst, vinter og vår, og slik får elevene lært hvilken symbolsk betydning årstidene har (eller kan ha i litteraturen). Det er en oppvekstroman, og handler om å finne seg selv, eller akseptere seg selv, og det blir tydelig symbolisert av Herman som mister håret, og først ikke aksepterer det, og siden gjør det. Han blir da også en dynamisk hovedperson. Og han blir litt diskutabel. Det er lett å diskutere forholdet mellom Herman og hvilken som helst av bipersonene, og det er mange fine håravfallssymboler å få øye på. Vi kan spørre elevene om de kjenner seg igjen i Herman, og få diskusjoner ut av det. Denne romanen mangler ikke på noe.

Men skal man lese en tøff oppvekstroman, les heller Destroyer, av Lars Ramslie. Den er skikkelig.

Tatt av kvinnen, av Erlend Loe

Dette er en roman jeg leste i fjor, og som ikke akkurat har satt seg fast i hodet. Det er et sikkert tegn på at den ikke har gjort noe inntrykk, den går inn og ut, den er en konsumroman. Erlend Loe har sin karakteristiske, enkle og naive skrivestil, både i språket og i personskildringen, særlig i de mannlige hovedpersonene. Denne mannlige hovedpersonen er et typisk eksempel, han har ikke kontroll over eget liv og forstår ikke særlig mye av det som skjer, og han gir liksom opp på forhånd å skaffe seg denne forståelsen. Den kvinnelige hovedpersonen, Marianne, går inn og ut av livet hans, uten at hans egne ønsker har noen innvirkning på det. Det er jo artig nok. Med denne og andre romaner – særlig Naiv.Super, selvsagt – har Erlend Loe blitt den store 90-tallsforfatteren, eller ikke den store, ingen skal få meg til å kalle Erlend Loe en stor forfatter, men hans måte å skrive på står godt sammen med dette tiåret. Man har en rekke med ting, den nye mannsrollen, det å orientere seg i en stadig mer komplisert verden, og ironien som forsvar mot et norsk samfunn av velstand og overflod, der man likevel er ulykkelig. Han er en flott ungdomsforfatter som passer i skolen, og det gjør denne boken også.

Mannen som elsket Yngve, av Tore Renberg

Og dette er nok den kuleste av romenene. Tore Renberg er en kul forfatter, som skriver kult. Handlingen er lagt til tiden og stedet jeg selv vokste opp, Rogaland på slutten av 80-tallet, romanen fra Stavanger, jeg fra Sandnes, romanen lite grann tidligere enn jeg. Men jeg kjenner igjen skolen, skoleturer, hva som var kult og ikke, ord og uttrykk, skjønt, romanen er jo skrevet etter år 2000 (2003), og hva som er lov nå, var ikke helt lov da. Ord og uttrykk er nok litt forsterket, men det er jo også kult. Det holder lenge mål at alt er så kult, det er greit å lese en roman som har samme forhold til omverdenen, som hovedpersonene i den. Den dabber av gårde, er ikke så nøye, som hovedpersonene spiller i band og er opptatt av politikk, uten å være all verden i noen av delene. Jeg hører til dem som synes kulheten tar helt overhånd mot slutten, jeg oppfatter den som utenpåklistret, romanen har ikke bygget opp til en slik slutt, den er overdrevet på en måte romanen ikke åpner for. Men det er kult å bryte litt regler, og dette er en kul bok. Som passer for dem som ikke er så opptatt av å lese bøker.

Innestengt i udyr, av Olaug Nilsen

Dette var utfordringen for elevene, og boken jeg likte best. jeg synes sant å si denne går utenpå alle de andre. Dette er den eneste jeg føler jeg vet mer etter å ha lest den, enn før. Der alle andre av disse fem liksom viser seg som forfattere, «se hva jeg kan», er det nærmest stikk motsatt i Nilsens bok, «se hva jeg ikke kan». Der de fire mannlige hovedpersonene i de fire mannlige romanene stiller seg litt på siden av verden, de har liksom sine problemer, men det er ikke så nøye, er den kvinnelige hovedpersonen i den kvinnelige romanen intenst i den, og problemene hysterisk viktige, de er altoppslukende. De har vel alle fire romanene en slags jeg-forteller, men der alle de fire andre har full kontroll på språket og formen, er språk og form helt oppløst hos Olaug Nilsen. Her er en hovedperson som ikke har kontroll over noen ting, og kaoset i tekstoppsettet står helt i stil med kaoset i hovedpersonens indre. Den naive flukten og forenklingen som hos Loe er litt kul og litt morsom og litt ufarlig, er hos Nilsen noen høyst ukule og temmelige umorsomme historier om to griser, mener jeg å huske, Griseline og en til, der forenklingen er alt, og forsøket på ufarliggjøring er hysterisk. Dette er en person som intenst ønsker å klare seg i verden, men like intenst føler hun mangler ressursene til å gjøre det. Olaug Nilsen klarer i sin debutbok å gi dette en helt ny form, og det synes jeg er ordentlig godt gjort.

 

 

 

Dag Solstad – Artikler 1993-2004

Dette skal være en positiv blogg. Så jeg skal ikke skrive et ord om bøker jeg ikke liker, bøker jeg ikke anbefaler noen å lese, bøker som gjør seg like godt ulest, ikke et ord om Amalie Skram, Constance Ring, nei, ti stille.

Denne posten skal handle om en gledelig overraskelse, artiklene til Dag Solstad. Nå er det jo ingen overraskelse at jeg liker Dag Solstad, i hvert fall ikke for meg, jeg vet jo han er min favoritt, men jeg hadde nok ikke trodd jeg skulle finne glede i artiklene hans. I hvert fall ikke så stor glede, at det hver dag ville bli et av dagens lille høydepunkt, å lese en av dem. For det var slik jeg leste dem, en artikkel hver dag, verken mer, verken mindre, korte som lange, en til dagen, og så vente i spenning på neste.

Jeg skrev bittelitt om forordet i posten om mammutsalget, og jeg mener jeg skrev om første artikkel, Johnny Höglin, et sted, de to var helt topp, og forble et høydepunkt gjennom hele boken, det var vanskelig å toppe dem. Men her var flere favoritter, «En forfatters bruk av Ibsen i sine romaner» , «Fredrik Wandrup, Geir Mork og deres samtid» (la meg forsøke en enkel kommentar – wow!), «Nedrykket», vel, la gå «Reisebok Europa 1492», «Ved veis ende» (om fotballklubben Energie Cottbus, og deres seier 2 – 1 over Stuttgart), «Makt og legetimitet i rosekrigens tid» (kommentar: oj, oj, oj!), «Erindringer om mannen og verket» (om Kjartan Fløgstad), «Om fotball og skøyter» (igjen: oj, oj, oj!) og (kanskje) «Den nye vennen».

Jeg kunne også nevnt noen få artikler jeg ikke likte så godt, men det ville være å bryte med innledningen. I stedet skriver jeg «Solstad viser vei!» med utropstegn, og jeg er ikke den som skal la være å følge den.

Mammutsalg 2008

I dag var også post, årets fangst fra mammutsalget. Tidligere år har jeg alltid handlet nokså heftig disse salgene, i år har jeg begrenset meg, både fordi jeg allerede har fått kjøpt de største skattene, men også fordi jeg knapt nok har plass til flere bøker i leiligheten min. Så nå har jeg innført nokså streng kritikersperre, og kjøper ikke bøker, med mindre jeg mener dette er bøker nødvendig å ha i hus. Ved årets mammutsalg ble det fem bøker.

Dag Solstad Artikler (1993-2004)

Jeg håper jo en gang å få kjøpt Solstads samlede, og det innbundet, men siden den muligheten lar vente på seg, må jeg inntil videre finne meg i å kjøpe noen utvalgte verk når tilbudet er godt. Jeg har fra før Armand V, som jeg kjøpte fordi jeg tenkte jeg måtte kjøpe Solstad straks han kom ut, og ikke drive og vente på billigsalg for favoritten. Den andre boken jeg har er Gymnaslærer Pedersen, som jeg kjøpte i billigutgave fordi jeg la den opp i en norskklasse for noen år siden. Nå får jeg altså artiklene. Det blir fin lesning det også, jeg kjenner ikke Solstad så altfor godt som artikkel-forfatter, jeg har lest en god del av romanene hans, pluss svingstol-samlingen, og hva jeg har lest der, har overbevist meg om at han kan jeg bare kjøpe alt av. Så dette er en bok nødvendig å ha i hus.

Jeg leste forordet og den første artikkelen, og det skuffet slett ikke. Solstad har også i romanene sine mange, lange passasjer med tørt faktastoff, som hos ham slett ikke er tørt, men bare meget underholdende, eller underholdende – fordi det er tørt. I romanene gjør han det ofte ved å legge faktastoffet i munnen på en av karakterene, slik at dennes personlighet kan fargelegge det litt, og i hvert fall insistere på at det er viktig, og så blir det for leseren komisk at denne personen synes dette tørre stoffet er så viktig, og at Solstad bruker side opp og ned på å skrive det. I forordet og den første artikkelen blir han selv på en måte denne hovedpersonen, slik han jo også har vært det i en av romanene sine, 16.07.41, det ble ikke mindre morsomt av den grunn. Så skriver han i forordet hvordan han hadde sittet rett og ned, og plutselig kommet til å tenke på hvor mange artikler han hadde skrevet siden han forrige gang gav ut en samling, og dermed fant ut at han skulle gi ut en til. Han avslutter et mesterverk av et høytidelig uhøytidelig forord med å si at han ikke er noen bestselger av en forfatter, men at de bestselgende bøkene hans har solgt nok til å fylle Ullevaal stadion en landskap. Disse artiklene håper han skal selge nok for et andredivisjonsoppgjør, og så har han en essaistisk avstikker i det han insiterer på er artikler, slik han alltid insisterer på at det er roman han skriver, når han gjør det, og har en like essaistisk, subjektiv påpekning av hvor galt det er å kalle 2. divisjon for 1. divisjon, slik vi gjør nå, og så ender liksom forordet med dette, og at artiklsamlingen derfor kanskje kunne hett Sandefjord-metaforene. Siden Sandefjord er laget hans, og de da samlingen ble gitt ut i 2004 fortsatt var i 2. divisjon (eller altså 1.) og forsøkte å rykke opp i eliten (som burde vært 1.), eller unngå nedrykk til 3. divisjon (eller altså 2.)

Første artikkel er på 12 sider, og handler om skøyteløperen Johnny Höglin fra Sverige, som snøt nordmennene for gullmedaljen på 10 000 meter i OL i Grenoble i 1968, og om skøyter og skøyteresultat generelt. Ja, og om alle de kafesamtalene hvor dette har vært diskutert, hvordan samtalen da har foregått, hva Dag Solstad har lagt vekt på å si, og hvordan de andre da har svart ham, og hvordan samtalene generelt sett har foregått om skøyter og skøyteresultat, før man alltid på et eller annet tidspunkt ender opp med å si Johnny Höglin, og ikke trenger å si noe mer, og heller ikke gjør det.

Og det morsomme språket til Solstad vil jeg vise med en setning, skjønner man denne humoren, er man kommet langt:

«I tillegg har enhevr som er benket rundt disse tusener av kafébord sin egen spesialitet, som før eller siden blir kastet inn i samtalen. Undertegnedes nummer er kjent for sikkert 1200 norske kafégjester, og kan følgelig godt røpes her: Han åpner med å spørre hvem som ble juniormester på skøyter i 1955.»

Og for de som ikke kommer til å kjøpe boken, eller en gang til å lese den, det er ikke Knut Bjørnsen som man kanskje skulle tro, det er Bjarne Larsen. Og triumfen er når undertegnede, som han kaller seg, kan si at dette var en sensasjon, ikke på grunn av Knut Bjørnsen, som er helt galt, han ble juniormester tidligere, neida, det er stortalentet Steinar Bøye som var Norges fremste håp på den tiden, men som riktignok aldri klarte å innfri.

Etter denne tiraden brer det seg en lettelse gjennom undertegnedes kropp, og han ser faktisk lykkelig ut.

Det gjør jeg også. Denne boken var et godt kjøp. 

Anton Tsjekhov Damen med hunden

Anton Tsjekhov er i en kategori for seg. Han har jeg allerede lest alle bøkene jeg kan oppsore av, skuespill og noveller, på bibliotek og kjøpt i butikk, og jeg er også godt i gang med å kjøpe meg opp i novellene hans på russisk også. Skuespillene har jeg allerede på russisk – og engelsk. Pussig nok har jeg ikke lest «Damen med hunden», som er en av de aller mest berømte novellene hans, og som dertil foregår på Jalta, hvor jeg var på museum i huset hans i høst. Det vil si, jeg hadde ikke fått lest den før i dag, men nå har jeg fått den, og nå har jeg lest den.

Det er en stille, sakte novelle, og det handler om det liv man aldri klarer å leve, lengeslen etter det. Det er altså denne damen som lufter hunden sin på Jalta, og denne langt eldre mannen som blir aldeles betatt av henne, og som blir forelsket i henne og hennes uskyld. Men hun er jo slett ikke uskyldig, hun er gift, ulykkelig gift, og så skal de liksom ha hverandre, og det går jo slett ikke, den ene bor i Moskva, den andre i en provinsby, og begge er bare på en kort ferie på Jalta. Så er det denne drømmen om hverandre de vil forfølge, novellen er skrevet gjennom ham, vi får bare vite alt gjennom ham, og han ser sine grå hår, og skjønner at det kan ikke være han som han er, hun er forelsket i. Alle bare danner seg et bilde av ham, et idealbilde han ikke passer inni, og dette bildet er de forelsket i, men bare så lenge de kan holde ham i dette falske bildet. Og han selv, spilte fortsatt rollen som gift mann i Moskva, men hele hans liv var jo innrettet til denne nye, og bedragerske romansen. Slik kom han også i tvil om hele samfunnet og hele livet, om alle bare spiller slike spill, og Tsjekhov bringer som vanlig ingen dom, han bare lanserer ideen og antyder, han slutter med det at de bestemmer seg for å avbryte sine nåværende liv, og flytte sammen til det de tror er ekte, at «det syntes som løsningen var så nær, så nær, og da ville et nytt vidunderlig liv begynne; og begge var klar over at det ennå var svært langt igjen og at de største vanskelighetene bare var i ferd med å begynne.» Så slutter novellen.

Ivan TurgenjevEt adelshjem

Dette er bok nummer 1 i en samling Solum forlag gav ut på 90-tallet. Jeg har allerede kjøpt de andre bøkene på tidligere mammutsalg, de var innbundet, det er ikke denne, så den vil dessverre skille seg ut litt i hyllen. Turgenjev er russer, og han var en tidlig favoritt for meg, der nettopp «Et adelshjem» var den første romanen jeg leste av ham, og jeg skrev ned noe sånt som 46 sitater i Microsoft Access, en suveren rekord på den tiden. Jeg husker den også som en veldig flott roman, men siden den gang, så har jeg lest Dostojevskij, og han har et nokså anstrengt forhold til Turgenjev, og bruker ham endog som karakter i De besatte (Turgenjev er Karmasinov!), så etter det har ikke Turgenjev vært helt det samme for meg. Han levde jo store deler av sitt liv i Frankrike, og er mer franskmann og europeer, enn russer. Skrivingen hans er rett og slett for elegant, for forførende og søtt til å være ordentlig russisk. Men bevares, Fedre og sønner, Et overflødig menneskes dagbok og En jegers dagbok er bøker som står seg mot hvem som helst, og som jeg rett og slett for hver enkelt vil anbefale alle å lese.

Her er for øvrig en liten samtale fra «Et adelshjem», for å gjøre rede for stilen til Turgenjev, det er en av mange fine samtaler om Russlands fremtid, som de russiske forfatterene er så flinke til å få frem, og som også Turgenjev gjør på en morsom måte. De har selvsagt diskutert frem og tilbake en hel natt.

«Klokken fire om morgenen ropte han: – Hvorfor har menneskene funnet på å la seg sløve til de ble murmeldyr? Hos oss. Nå. Her i Russland. Nå var Michalevitsch blitt noe hes i stemmen. Det hviler en soleklar plikt på det enkelte menneske, et stort ansvar overfor Gud, overfor folket, overfor oss selv! Vi sover og tiden går. Vi sover…
– Tillat meg å peke på, sa Lavretskij, at vi iallfall ikke sover. Derimot forstyrrer vi nattesøvnen for andre. Vi skriker oss hese som høner.
»

Og her er et eksempel på hans søte, enkle livsfilosofi (det er lansbykonen Maria Timofejevna som har filosofert)

Vet du, før pleide jeg å misunne fluene. Se, tenkte jeg, de har det godt her i verden. Men en natt hørte jeg en flue surre i nettet til en edderkopp. De har nok også sine plager, tenkte jeg da.

Jeg gleder meg egentlig til å lese denne boken på ny, og se hva jeg synes nå.

Lev TolstojSevastopol-fortellingene

Tolstoj, han er suveren, han er mesteren, og alle de russiske forfatterne så med rette opp til ham. Sevastopol-fortellingene er dog ikke hans beste verk, langt i fra, det er noen fortellinger han skrev i sin ungdom, om sine egne erfaringer i Sevastopol under krimkrigen. Krimkrigen foregikk mellom 1853 og 1856, og russerne stod i mot en overlegen makt av tyrkere, engelskmenn og franskmenn (og en mindre italiensk styrke fra kongeriket Sardinia). Det var tyrkerne som først hadde erklært russerne krig, siden kom Storbritannia og Frankrike støttende til, i denne krigen som riktignok ble utkjempet på den vesle halvøya Krim omtrent midt i Svartehavet, men hvor kontroll over Balkan og over Bosperosstredet var blant det som stod på spill. Et svekket Tyrkia var i ferd med å kunne gå i oppløsning, og et sterkt og nasjonalistisk Russland ville gjøre seg sterkere ved å støtte den slaviske sak på Balkan, mens vestmaktene Frankrike og Storbritannia nødig så et grådig Russland svulme innover mot hjertet av Europa. En ung og eventyrlysten Lev Tolstoj meldte seg som offiser til denne krigen, som alle adelsmenn var han selvsagt offiser, men han forandret siden syn og ble etter hvert en av verdens fremste pasifister. Det var imidlertid først på hans eldre dager, hvor han også på andre måter radikalt forandret karakter, da han skriver disse Sevastopol-fortellingene, er han bare 27 år gammel, krigen ruller fortsatt, og han er nærmest å se som en av verdenshistoriens første krigsreportere.

Det er mye interessant med dette. Novellene kommer ut i 1855, i Norge skriver Bjørnson sine bondefortellinger, vi er akkurat i mellomperioden av nasjonalromantikk og realisme, da Frankrike og Russland formelig spruter ut i en realisme som vel egentlig inneholder idealer til diktningen som er gjeldende den dag i dag. Den er ikke god hvis den ikke er sann, og den skal være sann i forhold til virkeligheten, ikke idealene. I Frankrike skriver Gustav Flaubert «Madame Bovary» først i 1857, og det er jo en forholdsvis søt realisme, selv om den handler om utroskap, i Russland gir Tolstoj altså ut sine Sevastopol-fortellinger i 1855. Og dette er krigsskildringer som minner mer om «Intet nytt fra vestfronten» fra 1920-tallet, enn på de tidlige idealiserte helteposene om vakre menn til hest. Dette er avrevne armer og bein, håpløse skjebner, døde kamerater, fortvilte leger på sykestuene (husk – dette er også krigen til Florence Nightingale!), kort sagt, kraftig propaganda mot krig, og ikke for krig, som det skulle være, og alltid hadde vært.

Det skal dog sies at disse fortellingene ikke er blant Tolstojs aller beste. Han skriver langt bedre noveller senere i livet, og de virkelig store krigsskildringene gjør han i mesterverket «Krig og fred», men nå som jeg attpåtil har vært i Sevastopol, og besøkt museet fra Krimkrigen der, så skal det bli gøy å lese disse novellene en gang til.

Immanuel KantKritikk av den rene fornuft

Dette er bok av typen jeg liker. Tykk, tung, 706 sider, og ikke et eneste bilde eller noe som helst som gjør boken mindre enn den ser ut. Tvert i mot, dette er Kant, beryktet for sin omstendelige og vanskelige tilgjengelige skrivestil. Men dette er klassiker, og arbeider man seg gjennom slike bøker, blir man alltid premiert, det er min erfaring. Dog må nok denne boken finne seg i å vente litt hos meg. Jeg har andre som står før i køen.

Det vil si, i kjent stil brøt jeg alle køprinsipp og startet på denne boken også, slik jeg har startet på alle fem, de lå nå der og brant. Slik er det med gode boklesere, plutselig er det en bok som frister, og så må man bare lese den. Men denne Kant-boken er nok ikke lest i en fart. Og jeg skal vokte meg vel for å si noe om den, som ikke er riktig, før jeg har lest den.